Lars Sponheim (V) [14:15:55] (ordfører for saken): Vi kunne sikkert holde en lang filosofisk debatt om dette, om vi er slaver av staten, eller om vi er slaver av det livet vi lever. I alle fall skal vi nå behandle et forslag fra representantene Dagfinn Høybråten og Hans Olav Syversen om å utvikle et mål for brutto nasjonal livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt. Det er sikkert et forslag som mange i første omgang kanskje møter med et skuldertrekk.

Kommentator Elin Ørjasæter skrev følgende på nettstedet E24 sist fredag:

«Er forslaget årets dummeste eller tvert imot årets viktigste? Det åpner i hvert fall for større diskusjoner enn de fleste andre representantforslag i Stortinget.»

Om forslaget er årets viktigste, skal ikke jeg konkludere med, men jeg er i hvert fall glad for at komiteen har hatt en god og bred behandling av forslaget og den problemstilling forslaget reiser. Vi hadde etter mitt skjønn en meget god høring i komiteen, hvor Per Espen Stoknes fra BI og Asle Rolland fra Statistisk sentralbyrå bidro til å belyse saken fra flere ulike sider.

Som det kom fram gjennom høringen, og som også forslagsstillerne viser til, er det på flere ulike hold i gang et arbeid med å finne indikatorer for å måle livskvalitet som et supplement til brutto nasjonalprodukt. Det er spesielt tre ulike internasjonale prosjekt for å måle framskritt «beyond GDP», eller bruttonasjonalproduktet, som det er verdt å se nærmere på: det globale prosjektet «Measuring the progress of societies», som gjennomføres i regi av Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, Eurostats arbeid med å utvikle en ny indeks for EU, og «Commission on the Measurement of Economic Performance and Social Progress», oppnevnt av Frankrikes president, Sarkozy, med Joseph Stiglitz som leder.

Det sistenevnte, Stiglitz-kommisjonen, kom for kort tid siden med en foreløpig rapport som peker på at det vil være naturlig å måle framtidens nasjonalprodukt i tre likeverdige størrelser: klassisk BNP, miljø og bærekraft og livskvalitet.

Det er en tilnærming som jeg deler, og som en samlet komité også mener er interessant å overføre til Norge. Som høringen i komiteen viste, er det også i dag fullt mulig å gjøre dette, og det kan gi meningsfulle data for politikkutforming fordi det vil kunne dekke et behov for kunnskap om verdier som ikke er tilgjengelig i tradisjonelle økonomiske data. Spesielt med tanke på at humankapitalen utgjør 82 pst. av vår framtidige nasjonalformue, er det viktig at vi har et bredere grunnlag som nettopp styrker kunnskapen og forståelsen av humankapitalen.

Jeg mener også at måling av den nasjonale livskvaliteten kan være et viktig supplement til å vri vekstens innhold i mer klima- og miljøvennlig retning og dermed være et fornuftig bidrag for å løse en av vår tids største utfordringer.

Tilbake til Elin Ørjasæter. Hun avslutter sin kommentar som følger:

«Troen på lykkemålinger kan enten sees som utrolig naivt. Eller utrolig autoritært. Hvis finansdepartementets byråkrater skal bestemme hva som gjør oss lykkelige er vi virkelig ute å kjøre.

Men forslaget kan også sees som et av de få som virkelig tar tak i politikkens viktigste spørsmål. Nettopp ved å være autoritær nok til å si at noe gjør oss lykkeligere enn andre ting, bedriver politikerne politikk. Og det er jo det vi har valgt dem til.»

Jeg ønsker verken å være naiv eller autoritær, men nettopp bedrive politikk. Når en samlet komité ser positivt på forslaget og foreslår å vedlegge det protokollen, betyr ikke dette at forslaget legges i skuffen, men at vi er åpne og søkende etter å finne fornuftige måter å lage et supplement til bruttonasjonalproduktet for om mulig å bedre livskvaliteten for det norske folk.

Eirin Kristin Sund (A) [14:20:18]: Jeg er enig med sakens ordfører i at vi har hatt en god behandling av saken, og at det er en viktig sak vi nå behandler.

Vi vet at det allerede har blitt forsket fram at rike mennesker er mer lykkelige enn fattige mennesker, noe som forslagsstillerne påpeker. Men det er også noe vi vet, at de kronene som kommer på toppen av at en har sitt eget hus og hjem, begynner å bety mindre. Som forslagsstillerne er også Regjeringen og de rød-grønne enige i begrunnelsen om at «politikerne kan gjøre mer for innbyggerne hvis hovedmålet er livskvalitet, enn hvis det er økonomisk vekst alene» som skal bety noe.

I perspektivmeldingen for 2009 skrev vi følgende om våre hovedmål:

«Regjeringen vil føre en politikk som bygger på rettferdighet og fellesskap. Vår oppgave er å styrke, fornye og videreutvikle det norske velferdssamfunnet.»

Alle skal ha samme mulighet. I det ligger det ikke at alle skal være like, men at alle mennesker i hele landet skal ha mulighet til å utvikle sine evner og leve gode og meningsfylte liv. Da må arbeid til alle, en bærekraftig utvikling, en mer rettferdig fordeling og styrking av velferdsordningene være på plass.

Men det er viktige forhold som ikke fanges opp i de ulike målingene som finnes. Det er frivillighet, det er ulønnet arbeid, det er natur, og det er miljø – og mer enn det.

BNP fanger ikke dette opp godt nok, noe som igjen kan føre til at vi overlater til framtidige generasjoner mindre av denne formen for kapital. Det finnes mye forskning og ulike indikatorer for å måle, så vi trenger kanskje ikke finne opp kruttet på nytt. Det er heller ikke det komiteen ber om, men vi må, som komiteens flertall sier, «ha en bred drøfting av måling av livskvalitet, herunder videreutvikling av arbeidet med indikatorer for bærekraftig utvikling».

Å måle lykke er ikke enkelt. Det vil nok være ting som gir representantene Høybråten og Syversen lykke, men som ikke nødvendigvis gir meg samme lykkefølelse – og omvendt. Men vi vet alle at om det er representanten Høybråten, representanten Syversen eller meg, er vi mennesker. Vi trenger trygghet, vi trenger nærhet, vi trenger varme. Vi trenger å føle at vi hører til og finnes i fellesskap med familie og venner. Der tror jeg vi er rimelig like alle sammen. Som politikere kan vi være med og gjøre vedtak og bevilge penger som gir folk den formen for kapital, eller rettere sagt: gir folk gode liv, slik at de blir lykkeligere. Når vi bruker penger på f.eks. å etablere frivillighetssentraler, er det ikke så lett å måle det. Da sier iallfall brukerundersøkelser at det minsker ensomhet, det skaper følelsen av fellesskap, det gir nærhet og det gir nettverk.

Når vi verner naturen mot utbygging, vet vi at det gir mennesker mulighet til friluftsliv og å bruke naturen. Mange mener at det gir dem gode liv.

Når vi bygger barnehager, vet vi at det gir foreldre trygghet for det flotteste de har, nemlig barna sine, og at de føler tilfredsstillelse ved at barna blir tatt godt vare på.

Men veldig ofte er dette opplevelser og følelser som blir uttrykt verbalt, og som ikke kan måles i kroner og øre eller produksjonsresultat. Derfor synes jeg denne debatten er viktig, for av og til skal vi spørre oss – kanskje mer i dag enn noen gang før: Hva er det gode liv? Alle haster av gårde, og verden går fort – ikke bare våre liv her på berget, men folks liv i verden: Hva er det gode liv, og hvem har gode liv? Jeg tror at når vi fokuserer på dette, blir vi mer oppmerksomme og handlingsrettede med tanke på å løfte opp alle dem i verden som åpenbart ikke lever gode liv – og det ofte på grunn av den måten vi lever på. Det er ikke en bærekraftig retning, verken for miljø eller mennesker.

Jeg så en tegning i VG i 1997, tror jeg det var, av en veldig tjukk nisse som lå på en sofa med nisselua på hodet. Så sier nissen til verden: Jeg er så mett at jeg er helt irritert. Den tegningen synes jeg sier alt. Det er et godt bilde på hvordan vi har blitt, både overfor det som er nært oss, og – det er jeg ikke i tvil om – overfor det som er fjernt fra oss. Vi må ikke komme dit hen at vi ikke bryr oss. Da vil vi alle leve fattige og innholdsløse liv. Så jeg ser med glede fram til den videre debatten i det offentlige rom og i det arbeidet som Regjeringen skal gjøre for at vi skal klare å løfte dette opp.

Lykken i livet er ofte de små ting. Mange nok av de små tingene blir som regel noe stort. Til slutt har jeg lyst til å sitere Arnulf Øverlands «En Hustavle»:

«Det er en lykke i livet

som ikke kan vendes til lede:

Det at du gleder en annen,

det er den eneste glede.

Det er en sorg i verden

som ingen tårer kan lette:

Det at det var for sent,

da du skjønte dette.

Ingen kan resten av tiden

Stå ved en grav og klage

Døgnet har mange timer.

Året har mange dage.»

Også for Elin Ørjasæter, håper jeg.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:26:07]: Først vil jeg rette en takk til forslagsstillerne, som reiser en veldig viktig debatt, og også til saksordføreren, som ikke lot seg friste til å bli litt flåsete av en sånn sak, men var veldig seriøs med dette. Jeg synes dette er en veldig viktig sak.

Penger kan ikke måle lykke, det tror jeg egentlig vi alle er enige om, selv i verdens rikeste land finnes det mange ulykkelige mennesker. Det viser vel at det er sant.

Jeg holder foredrag av og til, og da bruker jeg ofte et eksempel som går litt inn på dette. I 1970 begynte jeg i første klasse på Jong skole i Bærum. Jong skole var en helt ny skole da. Den gangen hadde vi ikke funnet noe olje eller gass, og vi var et relativt fattig land i Europa. Vi var ikke lutfattige, men vi var relativt fattige. Den gangen hadde vi sløydsal, vi hadde skolekjøkken, vi hadde vaktmester, vi hadde noen som måkte banen for oss, vi hadde lærere som stilte opp i 17. mai-toget – vi hadde alt det som en elev i første klasse ønsker. I dag ser vi at dette ikke er tilfellet. Vi er blitt rikere og rikere – og vi har råd til stadig mindre.

Det er et faktum som jeg har prøvd å analysere litt. Alle sier vi blir rikere privat, men at vi har en offentlig fattigdom. Men samtidig bruker vi stadig mer offentlige penger, så svaret er ikke bare at vi skal bruke mer offentlige penger. Penger løser ikke nødvendigvis alle de utfordringene vi har som samfunn. Jeg har ikke alle løsningene, Fremskrittspartiet har ikke alle løsningene, men det er heller ingen andre i denne sal som har alle løsningene. Derfor bør man være litt ydmyk overfor nettopp det som dette forslaget tar opp.

Fremskrittspartiet har en egen tilleggsmerknad i saken. Vi mener at det er en del livskvalitetsbarometre man kan bruke – ikke bare snakke om klima og generelle ting, som man ofte har en tendens til å gjøre, men om mer konkrete ting som kriminalitetsutviklingen, kvaliteten i eldreomsorgen, om folk føler de får den helsehjelpen de har behov for, om kunnskapsformidlingen i skolen er på det nivået man burde ha det, osv. Andre ting man burde se på i en sånn sak, er de viktige, grunnleggende verdiene som FNs menneskerettigheter er bygd på, og som stadig vekk er en utfordring når det gjelder ytringsrett, individuell frihet, pluralisme, sekulære rettsregler, likestilling og likeverd. Alle de tingene, som er helt avgjørende for vårt samfunn, er ting som ikke kan måles i penger. Man blir ikke lykkelig om man bygger murer rundt seg, uansett hvor mye penger man har. Lykke går også på familieforhold. Det er ikke lett å måle det, men det er åpenbart at det er mye misnøye der ute. Det er ikke helt riktig som Sund sa, at det er typisk norsk å ligge på sofaen og være mett, slik den karikaturen viste. Du kan være rimelig mett, men du behøver ikke nødvendigvis være så lykkelig av den grunn. Det er jo hele poenget med dette forslaget. Nordmenn kan føle at de har levd et relativt tungt liv selv om de har relativt god råd. Det går på ensomhet og alt det som vi nødvendigvis ikke kan vedta noe politisk om i denne salen, men som er viktig å ta med seg i debatten. Derfor synes jeg dette er et godt forslag, hvor man prøver å finne barometre som er mest mulig nøytrale og objektive.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [14:29:43]: Jeg vil starte med å gi Kristelig Folkeparti ros for det initiativet som er tatt. Det er prisverdig at Kristelig Folkeparti setter en slik sak på dagsordenen. Det er absolutt en sak som burde ha fått mye mer oppmerksomhet. Jeg synes vi fra Stortinget og finanskomiteens side har gjort det vi kan for å gi denne saken oppmerksomhet. Jeg registrerer også at norsk presse i dag har referert til representantene Syversen og Høybråten i en liten NTB-melding i dagens nettaviser, og det er jo positivt, selv om vi skulle ha ønsket at denne saken hadde fått en mye bredere omtale også i pressen.

Jeg er i det rosende hjørnet og vil derfor også fullt ut støtte saksordføreren som jeg synes hadde et veldig godt innlegg, og som også har skrevet gode merknader som hele komiteen har sluttet seg til.

Det er riktig, som representantene Høybråten og Syversen skriver i forslaget, at det ikke nødvendigvis er noen motsetning mellom det å ha et mål om størst mulig verdiskaping for å finansiere velferd og skape arbeidsplasser og det å ha fokus på livskvalitet og menneskets behov for trygghet og lykke. Jeg regner med at det er et mål for alle oss som sitter her i salen, som velger å engasjere oss i politikk, å bidra til et mer velfungerende samfunn. Derfor er dette absolutt en debatt som vi som folkevalgte i landets nasjonalforsamling må bidra til. Det var også noe av det forskerne sa under høringen i komiteen. Én ting er at dette er en internasjonal og viktig debatt, men dette er også en debatt som må modnes og utvikles. Her må vi kjenne vår besøkelsestid, noe representantene for alle partier må bidra til. Dette er en viktig start og markering på en viktig debatt.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Magnar Lund Bergo (SV) [14:32:41]: Det vil bli en interessant diskusjon framover når indikatorene for måling av livskvalitet skal velges. Samtidig ønsker jeg å benytte anledningen til å understreke noen punkter som vi må ta med oss i det videre arbeidet.

Det er viktig å huske på at det på ingen måte er opplagt hvilke indikatorer vi skal velge, og hvilken vekt hver enkelt indikator skal få. Det er ikke umiddelbart lett å finne noen allmenn forståelse av hva som øker, og hva som senker livskvaliteten i et samfunn. Det viser da også merknadene i innstillingen til dette forslaget.

Når det hersker såpass stor uenighet om hva livskvalitet egentlig innebærer, er det av stor viktighet at et slikt mål blir gjenstand for en bred og offentlig debatt. For at en livskvalitetsindikator skal ha noen verdi overhodet, må den ha demokratisk legitimitet og folkelig forankring. Da må vi også ta inn over oss at oppfatningen om hva livskvalitet er, endrer seg over tid.

Det er en interessant og god idé representantene Høybråten og Syversen tar opp i sitt forslag. Det er likevel viktig å minne om at BNL bare vil være et supplement til BNP. Altfor mange mennesker lever enda i fattigdom, og inntektsforskjellene er fortsatt for store. Inntektsforskjellene i Norge målt ved den såkalte Gini-indeksen gikk riktignok markant ned etter at denne regjeringen overtok i 2005.

Regjeringen har også iverksatt målrettede tiltak for å redusere fattigdom, og på viktige områder har vi lyktes, men det er langt igjen. For SV er det et hovedmål at vi skal ha rettferdig fordeling, mindre forskjeller og et solid fellesskap med gode sikkerhetsnett i Norge. Folks livskvalitet og frihet avhenger fortsatt sterkt av inntektsnivået, og i så måte er brutto nasjonalprodukt, sammen med mål på størrelser som fattigdom, inntektsulikhet og arbeidsledighet, fortsatt de viktigste indikatorene vi har for å måle framgang.

Med de forbehold og bekymringer jeg her har tatt opp, slutter jeg meg likevel til at det utvikles mål for livskvalitet, i tråd med merknader fra finanskomiteens flertall.

Hans Olav Syversen (KrF) [14:35:07]: Først en takk til saksordføreren for arbeidet med saken, som har gitt en enstemmig innstilling – og jeg vil si en veldig god innstilling. Jeg vil også gi en takk til alle partier som har bidratt til å få en slik samlet innstilling, som jeg vil mene faktisk er en aldri så liten milepæl i arbeidet med å kunne utvikle hva som skal være målet for hvilken vei vårt samfunn skal gå. Det var slik at da BNP ble lansert, var det stor debatt også om det. Var det den riktige måten å måle et lands utvikling på? Jeg tror de fleste vil være enig i at det har sin verdi, absolutt, ikke minst det som Lund Bergo var inne på i forhold til basisgoder, og hvordan man skal sørge for at så mange som mulig får det.

Men som det ble sagt under høringen– og jeg synes det er ganske interessant – fra forskerne, er BNP i dag etter deres mening mer irrelevant enn noen gang i forhold til å måle samfunnets utvikling, hva som gjør at et samfunn går framover, og at folk opplever et bedre liv i det samfunnet de lever i. Det var en ganske klar konklusjon fra begge forskerne, og det samsvarer også godt med arbeidet til Stiglitz-kommisjonen. Vi har fått en foreløpig rapport – og det er altså Frankrikes president som har bestilt denne – som peker på det samme, og som ser for seg at det i framtiden vil være tre likeverdige mål på hvordan samfunnsutviklingen er, nemlig det tradisjonelle BNP, miljø og bærekraft som del nr. 2, og livskvalitet som del nr. 3.

Jeg er veldig glad for at hele komiteen synes denne tilnærmingen er riktig, og man gir Regjeringen i oppdrag å arbeide videre med dette fram til neste års budsjett.

Etter min mening er det helt klart at hvis fokuset er på BNP alene, gir det også drivkrefter til at man underbygger alene det som gir BNP vekst. Da er man fokusert på det i arbeidet, og det er, som vi er enige om, og som forskerne er enige om, en veldig liten del av det fulle og hele bildet når det gjelder livskvalitet, i et samfunn framover.

Jeg synes både Eirin Kristin Sund, saksordføreren og andre har gitt gode bidrag med hensyn til hva som gir et godt liv. Det er ikke slik at det kan vedtas, men vi kan i vår politikkutforming bidra til å legge til rette for det. Vi kan gi et rammeverk som gjør at samfunnet går i riktig retning. Det er vel det også Elin Ørjasæter pekte på i sin kommentarartikkel.

Vi er svært tilfreds med innstillingen og ser fram til det arbeidet Regjeringen skal gjøre på dette punkt. Jeg vet ikke om det er med glede, men i hvert fall ser vi fram til resultatet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:38:50]: Dette er en svært viktig sak, som flere har vært inne på. Sjøl er jeg mer optimist nå enn for et år siden. En må se det positive i enhver situasjon. Finanskrisa har ført til at det er krise på mange områder, ikke bare når det gjelder økonomiske forhold, men også når det gjelder ideologier, og hvordan en organiserer samfunnet. Enhver krise gir grunnlag for forandring. Dog er jeg betinget optimist, for vi ser jo hvordan fortsatt forbruksvekst i Norge og i andre land ser ut til å være en forutsetning for å unngå arbeidsledighet og en forutsetning for at folk skal ha inntekt av sitt arbeid. Så hvor langt vi egentlig har kommet, vil jeg sette store spørsmålstegn ved.

Jeg var sjøl så heldig som student å oppleve 1974, med daværende oljekrise og tilhørende matvarekrise. Det er 35 år siden. Da var det på våre universiteter og høgskoler en heftig diskusjon om ikke bare markedsøkonomi kontra planøkonomi, men det var også mange av oss som var opptatt av markedsøkonomi kontra ressursøkonomi. Det var mange som var opptatt av forutsetninger for en grønn hverdag, en grønn bølge, og det var endog de som tok til orde for en bilfri dag. Det var de som var sterke tilhengere av fornybar energi istedenfor forbruk av lagerenergi. Det var de som var sterke tilhengere av desentralisering i samfunnet istedenfor sentralisering. Det var de som vektla ro kontra støy, og det var de som sterkt vektla trygg mat kontra mat med tilsettingsstoffer, med tilhørende allergi. Erfaringa viste at fra 1974 og fram til i dag – 35 år – har vi ikke kommet så veldig langt i disse spørsmålene. Jeg vil si vi har gått i feil retning. Men, som sagt, krise gir grunnlag for ettertanke, og ny tenkning kommer gjerne som resultat av de største krisene.

Senterpartiet er opptatt av internasjonal regulering og internasjonal organisering av økonomien og ønsker Stiglitz-kommisjonens behandling i FN velkommen. Der blir det sagt at bruttonasjonalprodukt må kompletteres med indikatorer for miljø, bærekraft og livskvalitet. Det som nå er det sentrale i Norge, er den norske oppfølginga av Stiglitz-kommisjonen. Jeg vil si det sånn at dersom dette skal føre til endringer i den norske samfunnsorganiseringen og i den norske hverdagen, vil det gi politisk uenighet dersom det er forslag som viser alvoret. Det vil antakelig vise nye politiske skillelinjer. Derfor kan en enstemmig komité være både en styrke og en svakhet. Det må langt grundigere ting til, sjølsagt.

Den finanskrisekommisjonen som vi forstår Regjeringa snart vil sette ned, håper noen av oss at vil føre til at ulike politiske skoler, i økonomisk forstand, kommer fram, at de som står for et alternativt syn, ikke blir utsatt for de tradisjonelle hersketeknikkene, ved å bli tiet i hjel eller latterliggjort, at hegemoniet til jerntriangelet Statistisk sentralbyrå, Norges Bank og Finansdepartementets embetsverk kanskje dempes noe, og at det blir mulig å få ørens lyd for andre standpunkter, som egentlig ligger i forslaget.

Det er i liten grad enighet om hva som ligger i begrepet «livskvalitet». Det vil det sikkert bestandig være, for det er avhengig av den enkeltes situasjon og også av hvilke drømmer en har. Fra Senterpartiets side legger vi avgjørende vekt på at skal begrepet «livskvalitet» få en ny plass, må det bygge på jambyrdige økonomiske forhold mellom folk. Sett i en global sammenheng vil det måtte bety at det er grupper i Norge som må regne med å få en realinntektsnedgang i årene framover, for at vi skal få dette inn på et nytt spor. Det vi diskuterer her, har brei folkelig støtte. Men, som sagt, alt er relativt, i den forstand at en må ha jambyrdighet. Det må være balansen mellom ulike grupper som gjør at det blir rom for dette.

Jeg vil til slutt bare si at dette er en stor utfordring for akademia i Norge, at en tør å gå inn i disse spørsmålene på den måten som en gjorde på 1970- tallet, tør å sette dette under debatt – og under kritisk debatt – og framføre det med nødvendig styrke. Det vil bli en krevende prosess for oss, men det er avgjørende at vi gjør det. Senterpartiet er veldig glad for at forslaget er framsatt, og at diskusjonen er i gang. Spørsmålet nå er om vi tør å ta det på alvor, med de nødvendige konsekvenser det vil innebære.

Dagfinn Høybråten (KrF) [14:44:33]: Det er en velkjent sannhet at vi får mer av det vi måler, og måler vi først og fremst de økonomiske størrelsene, er det det debattene og konfliktlinjene vil fokusere på.

Vi vet at når det gjelder mål på hva som er en god samfunnsutvikling, finnes det alternativer og supplementer til bruttonasjonalprodukt og andre økonomisk orienterte mål som er i bruk internasjonalt, og som nå til dels også blir tatt i bruk av nasjoner. Det er en internasjonal debatt om disse spørsmålene, og det er en internasjonal utvikling på gang, som komiteen ganske riktig refererer til.

Jeg er veldig glad for at Det norske storting griper fatt i dette, og at det er bred enighet om at denne internasjonale trenden skal også vi være en del av og forholde oss til. Jeg tror nemlig det vil styrke vårt demokrati, fordi det vil bringe vår politiske dagsorden og vår dagsorden som nasjonalforsamling mer i samsvar med det som er folks dagsorden. Det er det som er hele målet. Målet er ikke å vedta det gode liv.

Representanten Sund holdt et glimrende innlegg, som jeg takker for. Hun påpekte, ganske riktig, at vi vil ha individuelle oppfatninger om hva som er det gode liv. Men det finnes noen grunnleggende fellestrekk, fordi folk er folk, og fordi vi har noen grunnleggende behov som mennesker i et fellesskap, som samfunnet ikke kan vedta, men som samfunnet kan legge til rette for. Det er der det er interessant å måle mer enn BNP. Det er der det er interessant å spørre folk hva de synes er viktigst når det gjelder livskvalitet, når det gjelder det gode liv.

Jeg synes denne debatten er en god illustrasjon på hva en slik indikator kan bidra til, nemlig debatter som er litt annerledes, som setter en litt annen dagsorden, men som samtidig fokuserer på hva som er viktig i enkeltmenneskers liv og i samfunnsliv. Der tror jeg vi har et stykke vei å gå.

Den innstillingen som saksordføreren har lagt fram på vegne av komiteen, er et veldig godt grunnlag for å komme videre. Jeg takker for den tilslutning som er gitt til forslaget gjennom merknadene i innstillingen. Jeg er forventningsfull med tanke på statsråden. Hun har muligheten til å være den første finansminister som legger fram et nasjonalbudsjett med et litt annet fokus, for nasjonalbudsjettet for 2010 er det vel nå klart at det blir finansminister Kristin Halvorsen som legger fram.

Jeg har store forventninger til at vi kan komme et stykke videre, slik komiteen ber om, i den tilbakerapportering som Regjeringen skal gi i henhold til innstillingen, i nasjonalbudsjettet for 2010.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:48:04]: Jeg har ikke så mye å legge til i selve debatten.

Jeg er enig med representanten Høybråten i at dette var et lite pusterom i en ellers lang rekke saker i stortingssalen i dag, for det er en mye mer søkende tone over det oppdraget som ligger som en oppfølging av dette Dokument nr. 8-forslaget fra representantene fra Kristelig Folkeparti. Det er ikke så rart, for det er ikke noe fiks ferdig måleinstrument vi nå bare kan lempe inn og si at nå vil vi gjerne vurdere nasjonal lykke. Men det er ingen grunn til å bruke det som en unnskyldning for ikke å søke etter slike instrumenter.

Vi har gjort et viktig nybrottsarbeid når det gjelder de indikatorene vi har for bærekraftig utvikling. Det har noe av det samme perspektivet, for det er begrenset hva man kan måle gjennom et bruttonasjonalprodukt. Man kan f.eks. ikke måle hva man tærer på at naturverdier, og som man ikke er i stand til å viderebringe på samme måte til neste generasjon. Man priser ikke det som et tap på vei til utviklingen.

Vi kommer til å følge veldig nøye med på det som nå foregår i den internasjonale debatten rundt dette. Vi tar det oppdraget som en samlet finanskomité ønsker at vi skal jobbe videre med. Så vil jeg være litt forsiktig med å love at vi kommer med en fiks ferdig modell for måling av lykke i nasjonalbudsjettet for 2010, men vi må være med på å trekke spørsmålet et hakk videre.

Jeg er enig med dem som sier at det man måler, er i stor grad det man styrer etter. Det gjelder ikke bare på dette området. Det gjelder nasjonale prøver i skolen, det gjelder hva vi mener er god eldreomsorg osv. Det blir veldig fort slik at det man måler, også er det man styrer etter. Derfor er det viktig at man også har andre typer kvalitetsmål for hvordan man innretter politikken.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 19.