Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre foreslår presidenten at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Vigdis Giltun (FrP) [19:27:22] (ordfører for saken): Etter nærmere fire timers rus- og alkoholdebatt som er veldig engasjerende, er det vel nå på tide å snakke om rehabilitering. Det dreier dette forslaget seg om.

Forslagsstillerne framholder at formålet med habilitering og rehabilitering er å gi mennesker som er rammet av skade, sykdom eller funksjonshemming en ny mulighet til å mestre hverdagen og til å delta i samfunns- og arbeidsliv, og samtidig redusere behovet for helse- og omsorgstjenester og trygdeytelser. Videre vises det til flere undersøkelser som fastslår at det er behov for et langt bedre tilbud både på kommunalt nivå og innenfor spesialisthelsetjenesten. Forslagsstillerne mener derfor at det er alarmerende når antallet behandlingsdøgn i opptreningsinstitusjoner er redusert med nærmere 54 000 under regjeringen Stoltenberg, samtidig som behovet for rehabilitering faktisk er økende. En samlet helse- og omsorgskomité uttalte i Budsjettinnstilling S. nr. 11 for 2006–2007 at det neste store helsepolitiske satsingsområdet skulle være habilitering og rehabilitering. Dette mener forslagsstillerne må skje i form av en forpliktende opptrappingsplan med øremerkede midler som sikrer bedre kapasitet og kvalitet i tilbudet.

Flertallet i komiteen – Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre – viser til at fagmiljøene og pasientorganisasjonene ved mange anledninger har uttalt seg kritisk til Regjeringens manglende satsing innenfor dette viktige området, og mener at forventningene til «Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011» etter hvert har endret seg til stor frustrasjon og skuffelse. Når stadig flere ikke får oppfylt sine rettigheter, og behovet samtidig øker, viser det at man ikke er i ferd med å nå den tverrpolitiske målsettingen om et tilbud til alle som har behov for det. For å øke innsatsen innenfor forskning og fagutvikling vil komiteen at midler til forskning og kompetanseutvikling skal kanaliseres både til primærhelsetjenesten og til spesialisthelsetjenesten, men også til private og private/ideelle aktører innenfor dette feltet.

I rapporten om landsomfattende tilsyn med habiliteringstjenesten til barn avdekket Helsetilsynet i 2006 store avvik og svakheter i fire av fem kommuner. Det er også store geografiske forskjeller i behandlingstilbudet. Komiteen mener derfor at organiseringen og finansieringen av disse tjenestene må endres slik at tilbudene blir likeverdige.

Komiteen er opptatt av at all rehabiliteringskapasitet som oppfyller gjeldende kvalitetskrav, enten den er offentlig, privat eller privat ideell, utnyttes best mulig, og at kvalitet og kvantitet tilpasses behovet til beste for brukerne.

Et flertall bestående av opposisjonspartiene mener det er kritikkverdig at opptreningsinstitusjoner i hele landet fremdeles driver med redusert kapasitet, og at mange aktører har måttet legge ned hele eller deler av tilbudet i en tid hvor stadig flere pasienter mangler et tilbud. Komiteen viser også til at diabetes og KOLS er satsingsområder med egne planer, men opposisjonspartiene påpeker at Regjeringen kun i liten grad har fulgt opp planene økonomisk. Det økende behovet møtes ikke i tilstrekkelig grad med friske midler og ved å øke antall plasser, men ved å nedprioritere andre grupper. Det rammer spesielt revmatikere, kronikere og eldre, og komiteen kjenner til at flere pasienter nå må bekoste rehabiliteringsoppholdene selv, noe som bidrar til å forsterke de sosiale helseforskjellene.

Opposisjonspartiene tar også opp behovet for å øke antall behandlingsreiser til utlandet, og vil gi pasienter som har et spesielt behov for ledsager, og hvor behandlingsinstitusjonen krever det, mulighet til å ha med en ledsager.

Opposisjonen er av den mening at private og private, ideelle institusjoner ikke kan regnes som et supplement til, men må ses på som en del av det ordinære, offentlige behandlingstilbudet, og ser det som uheldig at helseforetakene har en dobbeltrolle som kjøper og utøver av samme tjenester. De mener også at en ny finansieringsordning må på plass. Dagens finansieringssystem fører til ulik praksis og varierende oppfølging og tilbud i kommunene, og opposisjonspartiene mener derfor at rehabilitering bør ha en statlig finansiering.

Opposisjonen viser til at Regjeringens opplegg for kommunesektoren nå fører til dårligere økonomi og fare for et enda dårligere rehabiliteringstilbud, mens regjeringspartienes medlemmer mener det motsatte. Jeg regner med at regjeringspartiene selv vil redegjøre for egne merknader. Så lenge opposisjonen har flertall i komiteen, er de forslagene som ligger der, innstillingen.

Jeg vil påpeke at punkt 4 og punkt 9 i forslaget til vedtak er identiske. Nå er det slik at gode forslag gjerne kan gjentas, men det er ikke noe i veien for at vi stryker punkt 9, så vi ikke behøver å stemme over det.

Jorodd Asphjell (A) [19:32:48]: I forrige debatt var det snakk om å lytte til både politi og andre etater, men vi som sitter på bakerste benk i salen her, har lyttet til Kampen Janitsjarorkester, og det var bare god musikk.

Regjeringspartiene vil vise til at målsettingen med planen knyttet til rehabilitering og habilitering skal være å sikre at alle som er rammet av sykdom eller nedsatt funksjonsevne, får hjelp til å bedre eller bevare et best mulig funksjonsnivå. Komiteen ser det slik at det vil bidra til å bedre livskvaliteten og selvstendigheten for den enkelte pasient og de pårørende. Samtidig vil en satsing på habilitering og rehabilitering legge til rette for at flere kan delta aktivt i arbeids- og samfunnslivet, og bidra til at behovet for helse- og omsorgstjenester begrenses. Opptrappingsplanen for habilitering og rehabilitering skal sikre et bedre tilbud til alle pasientgrupper, uavhengig av tilknytning til arbeidslivet, alder, diagnose og kjønn. Det må sikres øremerkede midler til å styrke dette området.

Det er viktig å øke innsatsen innenfor forskning og fagutvikling, slik at behandlingstilbudet i større grad blir kunnskapsbasert, holder høyt kvalitativt nivå og er kostnadseffektivt. Midler til forskning og kompetanseutvikling må kanaliseres til primærhelsetjenesten og til spesialisthelsetjenesten, men også til private og private ideelle aktører innenfor området.

Jeg er enig med forslagsstillerne i at det har vært en betydelig vekst i de generelle bevilgningene til helsetjenestene de siste årene, og at antall behandlede pasienter øker. Det har aldri tidligere vært brukt mer ressurser på rehabilitering og habilitering. De fleste helseforetak har nå egne rehabiliteringstilbud samt rehabilitering gjennom polikliniske og ambulante team. I tillegg tilbyr flere helseforetak arbeidsrettet rehabilitering.

Jeg vil også peke på at styrket kommuneøkonomi har bidratt til at kommunene har fått mulighet til å følge opp sitt ansvar innenfor området på en enda bedre måte, og i tillegg brukes det mer ressurser på private rehabiliteringsinstitusjoner enn tidligere.

Regjeringspartiene vil også minne om at etter at Bondevik II-regjeringen overførte ansvaret for finansiering og bestilling av tjenester fra private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner til de regionale helseforetakene i 2006, har bevilgningene økt med ca. 120 mill. kr. Tilskuddet til private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner er i tråd med Magnussen-utvalgets innstilling lagt inn i de ordinære basisbevilgningene til de regionale helseforetakene for 2009. Gjennom oppretting av skjevfordeling i overføring av ressurser til rehabiliteringstjenester har helseregionene blitt tilført økte bevilgninger og økte forutsetninger for å styrke sin innsats innen rehabilitering og opptrening.

Jeg vil vise til at det har vært en rekke omstillingsprosjekter i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner de siste tre årene. Bevilgningene til dette er også videreført i budsjettet for 2009 for å understøtte omstillingsprosessene og videre utvikling av det faglige tilbudet.

«Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011», som ble lagt fram i forbindelse med statsbudsjettet for 2008, la vekt på at det skal settes av tilstrekkelige ressurser og utvikles riktig kapasitet, og at brukermedvirkningen skal styrkes. God samhandling mellom nivåer og etater for å skape helhet og sammenheng i tjenestene er også en utfordring som strategien tar tak i.

Regjeringspartiene er enig med forslagsstillerne i at habiliteringstilbudet til barn og unge ikke er godt nok, og at det ikke er nok kunnskap om hva som er det beste tilbudet. Derfor er forskning og evaluering viktig. I tillegg til utvikling av habiliteringstjenesten for barn innenfor spesialisthelsetjenesten gjennom tilskuddsmidler er det nødvendig å sette mer fokus på det kommunale habiliteringsarbeidet og samhandling mellom de ulike tjenestene. En handlingsplan for habilitering av barn og unge er under arbeid og vil bli ferdigstilt om kort tid.

Vi kjenner til at det fortsatt er brukergrupper som ikke tilbys voksenhabiliteringstjenester, bl.a. fordi kompetansen og ressurser i form av bl.a. leger og psykologer er begrenset. Samarbeid og ansvarsfordeling med andre deler av spesialisthelsetjenesten må bedres, særlig når det gjelder psykisk helsevern.

Én av fem i yrkesaktiv alder står utenfor arbeidslivet. En av hovedutfordringene for vårt velferdssamfunn er å inkludere flere i yrkeslivet og redusere antall mottakere av trygd. Ordningen «Raskere tilbake», som innebærer kjøp av helsetjenester for sykmeldte, er et slikt tiltak.

Regjeringen har allerede tatt initiativ til at habiliterings- og rehabiliteringsfeltet står sentralt i det arbeidet som nå er satt i gang med en ny samhandlingsreform, som snart vil bli lagt fram. Det er viktig at den sterke veksten som har vært innenfor området, blir videreført, og at en gjennom samhandling mellom kommunene og spesialisthelsetjenesten kan få enda mer ut av de midlene som bevilges, både når det gjelder kvalitet og kvantitet.

Til slutt vil jeg ta opp mindretallets forslag, om at representantforslaget vedlegges protokollen.

Presidenten: Representanten Jorodd Asphjell har tatt opp det forslaget han refererte til.

Inge Lønning (H) [19:38:16]: I forrige regjeringsperiode satte vi i gang en kartlegging av behovet på rehabiliteringsområdet. Det resulterte i en rapport utarbeidet av SINTEF i 2005. Den forrige regjeringen startet også arbeidet med en handlingsplan for habilitering og rehabilitering. Det arbeidet ble ikke videreført etter regjeringsskiftet.

I inneværende stortingsperiode tok Høyre initiativ til det som ble en felles komitémerknad i budsjettinnstillingen for 2007, hvor en samlet komité sa at rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet i norsk helsepolitikk. Det er ikke mulig å se at dette har avsatt noen spor i den utvikling som har vært på feltet etter den tid.

Det markeres også ved at samtlige organisasjoner som jobber med habilitering og rehabilitering, hvert eneste år har markert sin utålmodighet og sin misnøye med fraværet av satsing på det som en samlet helsekomité sa skulle bli det neste store satsingsområdet.

I innstillingen til dette forslaget er det bemerkelsesverdig at regjeringspartiene gir uttrykk for tilfredshet med tingenes tilstand og gir direkte uttrykk for at man ikke har noe ønske om å løfte ambisjonsnivået i forhold til dagens situasjon. Man sier i denne merknaden:

«Det er viktig at den sterke veksten som har vært innenfor området, blir videreført».

Den sterke veksten er det ingen andre enn regjeringspartienes representanter i helsekomiteen som har fått øye på. Det er riktig at det har vært en sterk vekst i helsebudsjettene, det er riktig at det har vært en betydelig vekst i antall pasienter som mottar behandling, men å hevde at det har vært en sterk vekst på området habilitering/rehabilitering, savner ethvert grunnlag i de faktiske forhold.

Så sier regjeringspartiene i sin begrunnelse for ikke å støtte forslaget at de er tilfreds med «at Regjeringen allerede har tatt initiativ til at habiliterings- og rehabiliteringsfeltet står sentralt i arbeidet som nå er satt i gang med en ny samhandlingsreform.»

Det er det jo ikke helt lett for oss andre å forholde seg til, fordi kunnskapen om hva man holder på med der, har man jo bare fått bitvis, og jeg har ikke registrert i det innsalget man har holdt på med av samhandlingsreformen som skal legges frem når Stortinget går fra hverandre, at rehabilitering i det hele tatt har vært nevnt som et satsingsområde i den sammenheng. Det har vært lagt stor vekt på å snakke om viktigheten av forebygging. Det er selvfølgelig riktig i et langsiktig perspektiv, men det hjelper jo fint lite dem som har bruk for rehabilitering.

Det har også vært snakk om at man skal gjøre grunnleggende grep når det gjelder sykehusfinansiering og sluse det via kommunene, men det er heller ikke motivert med henvisning til at det er behov for å satse mye sterkere på rehabilitering – i hvert fall har ikke jeg oppfattet det slik.

Så har det til sist vært sagt at man på mange måter skal oppheve fastlegereformen, i hvert fall underminere den ganske kraftig, for å få til bedre samhandling. Men det er da heller ikke noe svar på behovet for økt satsing på habilitering og rehabilitering. Så i den utstrekning det virkelig er et sentralt poeng og et sentralt formål med samhandlingsreformen, er det på høy tid at vi får vite det, for hittil har det vært en vel bevart hemmelighet.

Laila Dåvøy (KrF) [19:42:50]: Jeg vil takke representantene fra Høyre for dette forslaget. Samtidig er det litt vemodig at vi gang på gang må reise debatter om habilitering og rehabilitering fra opposisjonspartienes side. Det er fordi Regjeringens strategiplan ikke i realiteten er en forpliktende opptrappingsplan, slik vi ser det. En rekke pasientorganisasjoner har gang på gang påpekt det samme. De etterlyser regjeringspartienes reelle vilje og synliggjøring av å satse på habilitering og rehabilitering.

La meg si noe om organisasjonenes frustrasjoner og etterlysninger:

Unge funksjonshemmede i FFO påpeker viktigheten av punkt 3 i representantforslaget om en plan for utvikling av et mer mangfoldig tilbud som er tilpasset ulike pasienter i ulike livssituasjoner, herunder ungdom. De ser også et klart behov for å innrette tjenester i en retning som spesielt tar hensyn til ungdomsfasen. De har lenge ønsket å få etablere et nasjonalt kompetansesenter for ungdom og rehabilitering.

FO, Fellesorganisasjonen, sier rett ut at de ikke har sett igjen satsing på habilitering og rehabilitering i de konkrete budsjettforslagene fra Regjeringen, til tross for at rehabiliteringsstrategien påpeker flere utfordringer som det er nødvendig å få løst.

Norsk Revmatikerforbund mener at en forpliktende opptrappingsplan bør sørge for at kapasiteten for mennesker med revmatisme, muskel- og skjelettplager utvides på rehabiliteringsinstitusjoner både i Norge og i utlandet. Videre har de påpekt at tilbudet til revmatikerne nå er blitt dårligere, fordi enkelte grupper helt har blitt fratatt tilbud de hadde tidligere. Regjeringens svar er at samhandlingsreformen og overføring av ansvar til kommunene skal ivareta grupper som har mistet sitt tilbud.

Actis viser til at dersom opptrappingsplanen for rusfeltet fra 2007 hadde blitt fulgt opp med nødvendige midler, hadde det ikke vært nødvendig å ta russektoren spesifikt opp i forbindelse med den saken vi behandler i dag. Likevel har de måttet gjøre det. De sier dessuten at frivillige organisasjoner er en undervurdert kraft i arbeidet med å rehabilitere og integrere mennesker med avhengighet til alkohol og narkotika.

Det siste jeg vil nevne, er at rehabiliteringsaksjonen gir full støtte til behovet for en forpliktende nasjonal handlings- og opptrappingsplan for habiliterings- og rehabiliteringsfeltet – altså selve forslaget som framlegges i dag. Kreftforeningen og FFO gjør det samme.

Dersom vi ser tilbake på Regjeringens strategidokument, husker sikkert flere at Regjeringen den gangen det kom, ble kritisert for sin definisjon av rehabilitering. Som noen den gang uttalte: Nå er jo alt blitt rehabilitering, til og med et fastlegebesøk. Men vi kan ikke, og må ikke, kalle alt rehabilitering. Da er det jo lett for en regjering å si at man har gjort veldig mye mer.

Helseministeren har tydeligvis kommet med signaler om at kommunene skal få et langt større ansvar for rehabilitering. Da blir jeg litt betenkt, og da tenker jeg på mer til kommunene i forhold til i dag. Jeg antar at rehabilitering innen spesialisthelsetjenesten også skal styrkes og videreføres, og at kommunene ikke skal overta der spesialisthelsetjenesten til nå har sviktet, eller ikke har gjort en god nok jobb. Særlig er jeg bekymret for den institusjonaliserte rehabiliteringen som i dag pågår i andrelinjetjenesten, og som det fortsatt vil være et skrikende behov for.

Til sist: Vi ser nok alle fram til fredag 19. juni med spenning. Da kommer kanskje noen av svarene også på de mange behovene som ligger på habiliterings- og rehabiliteringsfeltet, selv om vi fra Stortingets side, i likhet med det som representanten Lønning sier, ikke har hørt så mye om det til nå. Jeg håper inderlig at vi alle blir beroliget, ikke minst pasientgrupper og enkeltmennesker som fortsatt står i kø for nødvendig habilitering og rehabilitering.

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:47:18]: Stortinget behandlet Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering 2008–2011 i forbindelse med statsbudsjettet for 2008. Jeg tar sikte på å utarbeide et statusdokument halvveis i strategiperioden som skal danne grunnlaget for Helse- og omsorgsdepartementets prioriteringer for siste del av strategiperioden. Dette statusdokumentet vil bli lagt fram i forslaget til statsbudsjett for 2010.

Habilitering og rehabilitering er et viktig felt som denne regjeringen har fokus på. Rehabilitering er et bredt og omfattende felt, der tjenester fra flere etater er nødvendig for å få en god og helhetlig rehabiliteringsprosess. Innenfor helsetjenesten skjer habilitering og rehabilitering både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten. Innenfor spesialisthelsetjenesten gis det rehabiliteringstjenester i sykehus, både i avdelinger for fysikalsk medisin og rehabilitering og i andre avdelinger, i poliklinikker, gjennom rehabiliteringsteam og gjennom lærings- og mestringssentre. Det finnes spesialsykehus for rehabilitering, og det gis tilbud i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner.

Etter at ansvaret for tjenester i private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner ble overført til de regionale helseforetakene, er dette tilbudet sett i sammenheng med øvrige tilbud i spesialisthelsetjenesten. Gjennom avtaler stilles det krav til tjenestene. Dette innebærer at kvaliteten er bedre enn tidligere. Kompetansen er også blitt bedre, for antall leger, fysioterapeuter, ergoterapeuter, sykepleiere og idrettspedagoger ved institusjonene har økt.

I henhold til statistikk fra Norsk pasientregister var det 33 571 rehabiliteringsopphold i 2008. I 2005 var det 32 920 opphold. Antall opphold gikk noe ned i 2006 – det første året etter overføringen – men har økt både i 2007 og 2008. Nå vurderes det mer individuelt hvor lenge et opphold bør vare, og hvilke pasienter som bør ha opphold i institusjon. Noen institusjoner har tilbud om dagopphold. Noen av de pasientene som tidligere fikk opphold i private opptrenings- eller rehabiliteringsinstitusjoner, får, og bør få, tilbud i kommunen.

Jeg er enig i at det er fullt mulig å gjøre mer på dette området. Derfor har vi også en nasjonal strategi for å bygge opp dette feltet. Det er under oppbygging, både når det gjelder kompetanse og kapasitet.

Samhandlingsreformen vil ha et klart fokus på rehabilitering, og det er kommunisert fra meg tidligere, også her i salen. Så det at rehabilitering vil være en del av samhandlingsreformen, er viktig. Men hovedfokuset der kommer til å være på kommunal rehabilitering, ikke fordi vi skal overføre oppgaver fra spesialisthelsetjenesten til kommunehelsetjenesten – spesialisthelsetjenesten skal også bygges ut på dette området – men jeg mener nok at den største svikten innenfor rehabiliteringsfeltet ligger på det kommunale nivået. Derfor vil samhandlingsreformen spesielt ha fokus på det kommunale feltet, og så vil den statusrapporten som jeg sier skal legges fram i forbindelse med statsbudsjettet, særlig legge vekt på den videre utbygging av spesialisthelsetjenesten.

Det er viktig å si at en arbeidsgruppe som er nedsatt av Helsedirektoratet, har som oppfølging av Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering foretatt en samlet gjennomgang av private virksomheters rammebetingelser på rehabiliteringsområdet. Helsedirektoratet har avgitt en rapport som nå er til behandling i Helse- og omsorgsdepartementet. Det er også en del av den oppsummeringen vi må gjøre halvveis i strategiperioden.

Avslutningsvis vil jeg bare si at det er fullt ut mulig å diskutere større behov på rehabiliteringsfeltet. Nettopp derfor jobber vi med å bygge det ut, og nettopp derfor vil også rehabiliteringsfeltet være en viktig del av samhandlingsreformen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Inge Lønning (H) [19:52:16]: Statsråden viste til to ting i sitt innlegg. Det ene var en statusrapport for den eksisterende strategien midtveis. Deri ligger det jo ikke noe løfte om noe høyere ambisjonsnivå, det er selvfølgelig bare rent deskriptivt. Det andre var at samhandlingsreformen ville inneholde noe om rehabilitering, men det er knyttet opp mot primærhelsetjenesten.

Da er mitt spørsmål: Har jeg oppfattet det riktig at det heller ikke der ligger noen antydning til varsel om økt satsing, altså at ambisjonsnivået skal løftes fra den strategiplanen man nå har, og opp på et betydelig mer ambisiøst nivå? For det var jo det en enstemmig komité sa i budsjettinnstillingen i 2007, og som ikke er blitt fulgt opp etterpå. Oppfattet jeg statsråden riktig, at det han nå sa, var at det heller ikke kommer til å bli fulgt opp i fortsettelsen?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:53:25]: Det ligger jo en ambisjon om en opptrapping av feltet i den nasjonale strategien. Det er viktig å se at vi faktisk følger den, og så er det viktig å vurdere hvordan statusen er nå halvveis. Så er det viktig å gjøre en oppsummering på basis av det, og i de årlige budsjettene komme med en oppfølging av en plan som har en ambisjon om en opptrapping.

Så er det i og for seg helt legitimt for meg at Inge Lønning mener at det burde ha vært trappet opp enda mer. Det er en del av den politiske dialog. Men det ligger en ambisjon på feltet, den ligger i planen. Vi evaluerer om vi nå greier å få til den oppbyggingen som vi ønsker oss. Vi vurderer nivået i forbindelse med budsjettet, og rehabilitering vil være en viktig del av samhandlingsreformen. Det vil Lønning kunne lese når meldingen kommer på fredag.

Inge Lønning (H) [19:54:32]: Svaret er interessant, men problemets utgangspunkt er jo at ingen av dem som er inne i dette feltet – da tenker jeg på brukerorganisasjonene – er tilnærmelsesvis tilfreds med den eksisterende strategi. Det er jo det som også var utgangspunktet for den enstemmige komitémerknaden i 2007, at man ikke mente at det var et adekvat svar på utfordringen, og det var jo derfor komiteen samlet sa at dette er den virkelig store utfordring til et nytt hovedsatsingsområde i norsk helsepolitikk.

Igjen må jeg da spørre: Har ikke statsråden noe sterkere svar på det enn å vise til den eksisterende strategi, og at han skal vurdere hvorvidt han har klart å følge den strategien som ingen andre er fornøyd med?

Statsråd Bjarne Håkon Hanssen [19:55:30]: Nivået på den årlige aktiviteten i helsesektoren, også inkludert rehabilitering og habilitering, er jo i tråd med det Stortingets flertall vedtar. Det er jo fullt ut avstemt med Stortinget. Det er ikke slik at Regjeringen her har et nivå på rehabiliteringsfeltet som er i strid med det Stortinget ønsker. Regjeringen gjennomfører Stortingets vedtak.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 16.