Sak 1 ble også behandlet på formiddagsmøtet. Se referat fra behandlingen på formiddagsmøtet.

 

Presidenten: Presidenten drister seg til å si at det blir en lang kveld!

Tord Lien (FrP) [18:01:13]: Det er alltid en glede å holde første innlegg etter pausen.

Dagens debatt skal først og fremst se framover, primært til det neste året, men i og med at dette er første trontaledebatt i en ny fireårsperiode, må det være lov å forvente også noe mer langsiktighet.

Mange av de rød-grønne talerne i dagens debatt har snakket om ønsker om framtidens velferdstilbud og framtidens verdiskaping, men også om klimautfordringene.

Årsaken til at vi i Norge i dag leverer mer velferd for våre innbyggere enn mange av de landene det er naturlig å sammenligne oss med, kan grovt sett deles i to: Den ene faktoren er at vi har vært så heldige fra naturens, eller Vårherres, side at vi har funnet og utvunnet olje på norsk kontinentalsokkel.

Det andre er at vi har et næringsliv som innenfor de fleste sektorer har meget høy produktivitet og konkurranseevne. I sum har disse to forholdene gjort at vi har kunnet utvikle et samfunn som av FN har blitt kåret til det beste å bo i.

Situasjonen er imidlertid nå slik at vi er svært avhengig av inntektene fra petroleumssektoren. Det vil vi være i mange år framover, men samtidig er det klart at inntektene fra petroleumssektoren i framtiden gradvis vil utgjøre en mindre andel av nasjonens inntekter – en trend som selvsagt vil bli kraftig forsterket dersom de viktige oljeressursene utenfor Senja, Lofoten og Vesterålen blir liggende uutnyttet. Denne trenden vil sammenfalle med at befolkningen blir eldre, og dermed blir behovene i helse- og omsorgssektoren dramatisk større. I sum er disse trendene en alvorlig utfordring for velferdsstaten.

For at prioriteringene i framtiden ikke skal bli for knallharde, må vi først og fremst øke effektiviteten i næringslivet og i de velferdsproduserende delene av offentlig sektor. Da må vi ikke bare erstatte inntektene fra petroleumssektoren, men vi må også øke verdiskapingen i resten av samfunnet tilstrekkelig til at vi klarer å finansiere det løftet i helse- og omsorgssektoren framtiden vil kreve av oss uten at det går ut over velferden for resten av samfunnet.

Løsningen på dette har ikke Fremskrittpartiet tro på at vi kan sitte her og vedta i dag. Disse svarene er det de som i dag går på barneskole og videregående skole, som skal finne fram til når de en gang i framtiden går fra å være elever til studenter og forskere i høyere utdannings- og forskningsinstitusjoner. Det samme gjelder også for klimautfordringene. Hvordan vi og resten av den industrialiserte verden skal klare å opprettholde veksten i verdiskapingen, men med mindre karbonutslipp, er det faktisk ingen som har svaret på i dag. Også denne utfordringen er det dagens og framtidens studenter og forskere som forhåpentligvis vil finne svaret på.

Denne anerkjennelsen går jeg ut fra at det er bred enighet om i Det norske storting. Det var derfor med undring jeg hørte statsministerens innlegg i dag. Der var nyskaping og innovasjon så vidt nevnt i en bisetning, uten noen som helst konkretisering og heller ingen visjoner om hvordan vi skal videreutvikle kunnskapsnasjonen Norge, selve bærebjelken for den framtidige verdiskapingen og velferden i landet vårt.

Når man ser på den andre Soria-Moria erklæringen, er det kanskje ikke så rart at de rød-grønne ikke har lagt særlig vekt på høyere utdanning og forskning. Fraværet av konkrete tiltak og visjoner er også der overveldende. De eneste tiltakene i hele utdanningssektoren er mer skolefritidsordning og lovfesting av flere lærere i skolen. Fremskrittpartiet mener at begge disse tiltakene ikke er riktig vei å gå. Alle internasjonale undersøkelser viser at det først og fremst er kunnskapsformidlernes og skoleledernes kvalitet som er viktig, ikke kvantiteten.

Når det gjelder høyere utdanning, er det med stor grad av undring jeg noterer meg at et nødvendig løft i studentenes kjøpekraft nok en gang er tilsidesatt, et løft som helt klart ville kunne være et viktig bidrag til å øke studieprogresjonen for mange studenter. Jeg forstår at SV ikke kan vinne alle kampene der SV og Arbeiderpartiet er uenige, men hvordan SV klarer å tape en kamp der SV og Arbeiderpartiet før valget var enige, forstår jeg ikke.

Så sier Regjeringen at de vil øke basisbevilgningene til høyere utdanning. Det skulle også bare mangle. Regjeringen legger til grunn at antallet studenter i perioden vil øke fra 220 000 til 300 000. Spørsmålet som så langt, både i denne debatten og i Soria Moria-erklæringen, blir stående ubesvart, er om budsjettene i tillegg vil muliggjøre et helt nødvendig kvalitetsløft for høyere utdanning. Alternativet til denne økningen er at universiteter og høyskoler enten må kutte ytterligere i kvaliteten på utdanningen eller på den forskningsinnsatsen de i dag leverer. Det har ikke Norge råd til skal vi løse dagens og framtidens utfordringer.

Linda C. Hofstad Helleland (H) [18:06:31]: Fordi alle mennesker er født forskjellige med ulike ønsker og behov, er friheten til å velge hvordan man skal leve sine liv, viktig for Høyre.

Følelsen av frihet kan være så mangt, men friheten mange verdsetter i hverdagen, er f.eks. friheten til å velge oppdragelsen til barna sine og å velge hvilken skole de skal gå på.

Frihet henger tett sammen med ansvar. I Høyre har vi tro på at det gode liv følges opp av ansvar for eget liv. Vi er alle enige om at barna er foreldrenes fremste og største ansvar i livet. Vi i Høyre er opptatt av å sikre at foreldrene får beholde det ansvaret.

Virkeligheten for familiene er at hverdagen oppleves forskjellig. Nettopp derfor må utfordringene i hverdagen for de ulike familiene være viktig når vi i Stortinget nå skal legge rammene for fremtidens familiepolitikk.

Høyre vil i denne perioden arbeide for at familier skal ha økt grad av valgfrihet, noe som betyr at vi vil sikre at det er foreldrene selv som skal finne ut hvordan de skal fordele fødselspermisjonen, og vi vil selvfølgelig også sikre kontantstøtten.

Statens oppgave er ikke å ta ansvar for alle til enhver tid, men å ta ansvar for dem som virkelig trenger det mest. Skal den enkeltes frihet ivaretas, trenger vi staten til å sikre oss mot overgrep og garantere for våre grunnleggende behov.

Velferdsstaten er vår felles forsikring. Staten skal bidra når enkeltmennesket og familien ikke er i stand til å ivareta egne velferdsoppgaver. Den skal ikke erstatte den velferd vi kan skape selv.

Den siste tids avisoppslag om forholdene innenfor barnevernet er en alvorlig advarsel til oss som sitter på Stortinget. Det er en advarsel om at alle de barna som havner utenfor, de som vokser opp i hjem med psykiatri, med vold og med rus – de svakeste av de aller svakeste – der har staten sviktet. Velferdsstatens forsikring dekker åpenbart ikke disse barna. Å rette opp i den svikten må åpenbart være en av de aller viktigste oppgavene som dette stortinget står overfor de neste fire årene. Jeg håper og tror at alle partiene sammen kan stå opp for disse barna. Men jeg må likevel innrømme at jeg er litt i tvil om det vil skje, for etter å ha lest Soria Mora II kan man ikke unngå å registrere Regjeringens iver etter å regulere alle deler av barns oppvekst. Når man samtidig svikter de barna som trenger det aller mest, framstår iveren etter en statliggjøring av alle de ressurssterke barna ganske så underlig. Det må være mulig ikke å dytte staten på alle de foreldrene og alle de familiene som ønsker minst mulig innblanding fra staten, og heller prioritere å være der for dem som trenger det mest.

Da jeg leste regjeringserklæringen og spesielt om familiepolitikken, var det et slagord fra Unge Høyre som stod ganske klart for meg, nemlig «Grenser for politikk». Det slagordet er mer aktuelt enn noen gang fordi politikk også handler om å sette grenser for politikk. Vi som politikere skal ikke blande oss inn i ett og alt – nei, snarere tvert imot. Vår oppgave er å gi borgerne frihet til å leve et liv de selv ønsker seg, og bistå sånn at det er mulig. Politikk er ikke bare å ha makt, men faktisk å avgrense makt. Det kan man ikke lese ut av denne plattformen. Derimot kan det i stor grad se ut som man legger opp til stadig større inngripen gjennom reguleringer og statlig innblanding på alle plan, som f.eks. kontantstøtten og de politiske grepene for å sikre at alle barn går i barnehage, fedrekvoten som spiser av den delen av permisjonen som foreldrene i dag fritt kan råde over, og sånn som vi leser Soria Moria II, er veien heller ikke lang til en ordning med obligatorisk barnehage.

Alle disse forholdene bidrar til å umyndiggjøre foreldrene i forhold til barna deres. Det undergraver tilliten til menneskene, og det bidrar til en ansvarsforskyvning fra borger til stat. Dette er etter Høyres syn en uheldig utvikling, hvor troen på mestring av eget liv stadig svekkes, avhengigheten til staten øker, og et mer strømlinjeformet samfunn utvikles.

Det hadde vært interessant om regjeringspartiene i denne debatten kunne klargjøre om familiene fortsatt får beholde ansvaret for barna sine, eller om vi nå med raske skritt nærmer oss en statliggjøring av barndommen.

Tove-Lise Torve (A) [18:11:58]: Norge er et godt land å bo i. Jeg er stolt over vår solidariske samfunnsmodell, og jeg er motivert til å videreutvikle velferdssamfunnet gjennom mitt virke som nyvalgt stortingsrepresentant.

Jeg har vært så heldig å komme i justiskomiteen, og jeg er ikke helt sikker på om det er tante Sofie eller politimester Bastian som er mitt forbilde, men sannsynligvis vil det bli en kombinasjon. Noe av det aller viktigste for oss i regjeringspartiene er å sørge for trygghet. Kriminalitet skaper utrygghet. Regjeringen har derfor satt i gang en rekke tiltak for å bekjempe kriminalitet, og flere vil komme i den stortingsperioden vi akkurat har begynt på.

Jeg er veldig fornøyd med innsatsen til justisministeren vår. Han har i løpet av fire år vist en imponerende handlekraft og gjennomført tiltak som bidrar til økt trygghet for folk flest. Han har bl.a. sørget for en rekordstor utviding av antall plasser i politiutdanningen. I 2003 ble det tatt inn 240 studenter, mens det i 2010 tas inn hele 720. Det er også opprettet 460 sivile stillinger som frigjør store ressurser til mer direkte politiarbeid. Arbeidstidsavtalen med politiet utgjør i tillegg 230 årsverk. Disse tiltakene vil gi innbyggerne mer synlig og handlekraftig politi. Det er svært viktig at ressursene kommer hele landet til gode.

I Møre og Romsdal opplever vi nå en vanskelig situasjon. Politimesteren i Nordmøre og Romsdal politidistrikt foreslår nedleggelse av lensmannskontor for å oppfylle budsjettet. Det betyr at store landkommuner og Norges fjerde største øy, Smøla – som for øvrig ikke har fastlandsforbindelse – kan bli stående uten lensmannskontor. Innbyggerne føler at tryggheten blir dårligere. Jeg mener at folk som bor i distriktene, skal ha et like tilgjengelig politi som i byene.

Fremskrittspartiet har en enkel løsning på kriminaliteten i Norge. Løsningen er bl.a. strengere straffer. Dette er en lettvint politikk og vil ikke føre til mindre kriminalitet. Tvert imot, fagfolk hevder at Fremskrittspartiets politikk vil føre til mer rusmisbruk, mer vold, flere henleggelser og lengre soningskøer. Høyere fartsgrenser og en utarming av UP vil i tillegg gi flere trafikkulykker.

Regjeringspartienes tilnærming er mye mer helhetlig. Vi vil forebygge bedre, oppklare mer, reagere raskere og rehabilitere flere. Det er selvsagt viktig at forbrytelser oppklares så raskt som mulig, og at de som utfører de kriminelle handlingene, får straff som fortjent. Det er opplagt. Det er også viktig at ofrene og deres pårørende blir tatt på alvor. Spesielt vil jeg framheve viktigheten av at barn og ungdom som melder fra, må bli tatt på alvor. Rettssikkerheten til ofrene må alltid ivaretas.

Jeg er spesielt stolt av justisministeren når det gjelder innsatsen mot vold i nære relasjoner. Storberget har gitt dem som utsettes for vold i heimen, håp om at det går an å komme seg ut av mishandlingen. Flere kommuner har laget egne lokale handlingsplaner mot vold i nære relasjoner. Dette er viktig både for å forebygge og hjelpe dem som utsettes for vold innen husets fire vegger.

En av de største utfordringene i bekjempelsen av kriminalitet er å sørge for at de som har sonet straffen sin, ikke begår nye kriminelle handlinger. Det er derfor avgjørende at kriminalomsorgen har høy kvalitet, slik at de straffedømte kan fungere som likeverdige borgere når de har sonet straffen sin. Dette blir et særlig viktig satsingsområde for Regjeringen i den kommende stortingsperiode.

Vi vet at rundt 60 pst. av dem som sitter i fengsel, har et rusproblem. Det er uforståelig at det fins narkotika i fengslene. Dette gjør det selvsagt vanskelig å være rusfri, og mange av dem som sitter inne, har heller ikke arbeid eller bolig. Dessverre har flere av disse opplevd vanskelige oppvekstvilkår.

For virkelig å få bukt med kriminaliteten er forebygging det aller, aller viktigste. Ungene må slippe å vokse opp med foreldre som ruser seg, utøver vold eller utsetter ungene sine for omsorgssvikt.

Vi må sørge for at færrest mulig dropper ut av videregående skole. Vi må sørge for at boligmarkedet er tilgjengelig for alle. Vi må hjelpe ungene og ungdommene som sliter med psykiske problem eller har et rusproblem, så tidlig som mulig.

Lykkes vi med den forebyggende politikken, unngår vi at mange havner i kriminelle miljøer. Ingen ønsker å bli kriminelle. Alle ønsker å leve gode liv med jobb, bolig og familie.

Jeg ser virkelig fram til å være med på å utforme dette politikkområdet de fire neste årene.

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:17:17]: Omgrepet «arbeidslinja» kjenner vi frå velferds- og arbeidsdebatten. I framtida må vi supplere den med «utdaningslinja». Utdaningslinja betyr at alle menneske må få tilgang til den kunnskapen og den kompetansen dei treng. Kvifor er det så viktig? Jo, for det første: Ingen andre land i OECD-området har så få stillingar og funksjonar i samfunnet for ufaglærte, altså for dei som har mindre enn vidaregåande utdaning. Av alle land i OECD-området har vi rett og slett det arbeidslivet med størst behov for kompetanse.

For det andre: Det å ikkje få utdaning gjer at ei mengd moglegheiter forsvinn. Det er med på å skape sosiale forskjellar. Dersom vi ser på ungdom som har fullført vidaregåande skule, er det nesten ingen som står utafor arbeid eller utdaning i alderen 20–24 år. Av dei som har droppa ut av vidaregåande skule, derimot, er ein av fire 20–24-åringar utan arbeid eller utdaning – ein av fire.

Eg var for ikkje lenge sidan på Ullersmo fengsel. Der har over 80 pst. av dei innsette droppa ut av vidaregåande skule. Det er det det handlar om for mange menneske.

Og for det tredje har kunnskap og kompetanse ein veldig stor eigenverdi, ein stor verdi i gleda av å lære og å kunne ting, den verdien det har for oss å vere eit danna og opplyst samfunn, eller å få dei kulturelle opplevingane som skule og kunnskap er med på å skape, eller – ikkje minst – dei store samfunnsutfordringane, klimaproblema, det å skaffe nok vatn i verda, der kunnskap er avgjerande føresetnader for å få det til. Det er desse utfordingane som Soria Moria II og regjeringsplattforma svarar på.

Lat meg kome med tre hovudinnretningar. Det første er det eg vil kalle for tidleg innsats. Tidleg innsats betyr tidleg å gi alle moglegheit til å vere kreative i å få kunnskap. Men det betyr òg å førebyggje – eller som slagordet til natteramnane, som eg synest er eit godt uttrykk for å førebyggje: «Vi var der da det ikke skjedde», altså hindre at ting går galt. Førebygging eller tidleg innsats dreier seg om barnehage. No har vi hatt fem år med satsing på full utbygging. No skal vi ha fem år med satsing på kvalitet og innhald i barnehagane. Det dreier seg om kvaliteten på lærarane i skulen, på lærarutdanninga for å få dyktige lærarar og etter- og vidareutdanninga, og om å få nok lærarar. Ingen som seriøst driv med utdaning, kan velje vekk anten mange nok eller gode nok lærarar i skulen.

For det fjerde dreier det seg om skulefritidsordninga. Vi veit no frå forsking at både barnehage og SFO har betydning for korleis elevar gjer det på skulen. Då må vi sørgje for at alle har tilgang til kvalitetsinstitusjonane til ein rimeleg pris.

Så er det den andre store utfordringa, som er fråfall i vidaregåande skule. Eg trur det vil vere ei av dei største samfunnsutfordringane som vi må ta tak i i det neste tiåret. I heile Europa er fråfallet i vidaregåande skule for høgt. Vi veit at tidleg innsats, det at elevar har med seg kunnskap frå grunnskulen, er viktig. Men vi må òg ta tak i ungdomstrinnet – gi betre råd, ta sikte på å innføre eit praktisk valfag, som vi no har sett i gang forsøk med, ikkje minst få fleire lærlingplassar, vurdere nytenking i heile lærlingordninga og ha meir praksis innafor yrkesfaga i vidaregåande, der fråfallet er størst.

Så dreier det seg om høgare utdaning og forsking og vaksenopplæring, som er så viktig for eitkvart samfunn. Det vert snakka mykje om at vi i åra som kjem, skal få ei eldrebølgje. Men vi kunne like gjerne ha snakka om ei ungdomsbølgje, for det kjem no store ungdomskull. Det kjem til å verte fleire som søkjer seg til høgare utdaning. Dei må få eit godt tilbod. Regjeringsplattforma seier òg at vi skal styrkje basisløyvingane til høgskular og universitet i åra som kjem, slik at vi kan få opp kvaliteten der.

Så skal vi halde fram med satsinga på forsking, både i form av ressursar og kvalitet. Vi må òg satse på etter- og vidareutdaning på forskjellige måtar, bl.a. i arbeidslivet. Vi ser no at styrking av basiskompetanse i arbeidslivet har vore veldig viktig, og at det vert brukt i mange norske bedrifter.

Representanten Siv Jensen spurde tidlegare i debatten om velferdsstaten skal halde fram med å ese ut. I motsetnad til representanten Siv Jensen er eg for ein større og betre velferdsstat i framtida. Men ikkje minst er eg for det fordi utdaning òg er grunnlaget for framtidas velferd og verdiskaping. Det er ei investering når vi brukar meir pengar for på ein god måte å satse på betre utdaning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [18:22:39]: La meg begynne med å takke statsråden for at han i hvert fall nærmer seg noen konkrete visjoner for fireårsperioden han nå kanskje skal forvalte. Men jeg opplever jo at det er et lite misforhold mellom det som blir sagt, og det som blir gjort. Med fire år med SV-statsråd på dette feltet er fortsatt frafallet i videregående skole svært høyt, og jeg er helt enig i at det som har skjedd, ikke gir grunn til å hvile, verken på sine laurbær eller på annen måte. Det er helt klart et viktig felt som vi må jobbe sammen for å snu. Statsråden snakker om at praktiske fag i ungdomsskolen vil redusere frafallet på vei inn i videregående utdanning. Men man har jo i løpet av de siste årene kraftig teoretisert yrkesfagene, hvor frafallet er størst. Er det ikke nå på tide å diskutere om vi skal redusere teoretiseringen av yrkesfagene, nettopp for å unngå økt frafall i videregående skole?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:23:46]: I ca. 15 år har vi hatt relativt stabile tal for fråfall i vidaregåande skule. Sist år har vi sett ein liten nedgang, akkurat som vi har sett ein liten oppgang i korleis Noreg scorar på internasjonale undersøkingar som måler basisferdigheiter – her matematikk og realfag. Så har representanten likevel etter mitt syn eit godt spørsmål: Korleis skal vi sørgje for at fagopplæringa, yrkesutdaninga, treffer dei elevane som lærer mest ved praksis? Eg trur svaret er: Vi må ha klare krav til basiskunnskapar. Alle må kunne norsk, matematikk og engelsk og ha sosiale ferdigheiter. Men det vi no gjer, er at vi går gjennom læreplanane og ser om dei kan verte meir praktisk innretta, at vi opnar for eit meir praktisk løp, som ein del elevar kan ha, og at vi allereie i ungdomsskulen begynner å tenkje på den måten. Det kunne sikkert ha vore gjort før, men no har vi iallfall begynt å gjere det, vi ser at retninga verkar. Mange stader er det elevar som no fullfører på grunn av den tenkinga, og den skal vi halde fram med.

Elisabeth Aspaker (H) [18:25:01]: Små kommuner sliter ofte med lærerrekruttering. Nå viser en undersøkelse fra Utdanningsdirektoratet at de samme kommunene i langt mindre grad planlegger å benytte resultatene fra de nasjonale prøvene til å forbedre skolen. Ser utdanningsministeren, som Høyre, faren for at dette vil gi elever i små kommuner et dårligere opplæringstilbud? Og hva vil statsråden konkret foreta seg for å motvirke en utvikling der utkantelever blir tapere i Skole-Norge fordi hjemkommunene deres ikke makter å følge opp skolen og fylle rollen som skoleeier?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:25:38]: Eg skal berre nyansere biletet litt med å seie at òg dei fleste elevane i små kommunar, f.eks. i Troms fylke, lærer veldig mykje på skulen og gjer det bra, og at når vi ser på nasjonale prøver og samanliknar i høve til kommunestorleik, er det ingen klar samanheng. Men eg er likevel bekymra særleg for støtteapparatet og rekrutteringa av kompetente lærarar i mange små kommunar. Det er ein av grunnane til at vi i Stortinget for ikkje veldig lenge sidan har vedteke at alle kommunar skal ha ein kvalitetsrapport om tilstanden på sentrale faktorar i sin kommune, som skal verte diskutert og må følgjast opp. Vi har òg sett i gang eit arbeid som har fått ein del merksemd i det siste, med eit stort nasjonalt «veiledningskorps» som skal kunne følgje opp kommunar som særleg slit med at dei ikkje har nok kompetanse sjølve, og slit med å utvikle ein god nok skule. Det er blant dei tiltaka vi allereie har sett i gang. Så kan eg love at eg òg kjem til å vurdere å gå inn i den undersøkinga som er vorten kjend i dag, og sjå om det er behov for ytterlegare oppfølging der.

Dagrun Eriksen (KrF) [18:26:50]: Gjennom valgkampen ble det lovet fra alle de tre regjeringspartiene at nå skulle det bli elleve måneders studiefinansiering. Det er ikke lett å spare i studietiden, og når siste utbetaling kommer i mai og lønnen ikke kommer før i juli, blir det trange tider. Statsråden nevnte i sitt innlegg at det er viktig å få til hele utdanningslinjen, og vi hørte også at han i valgkampen sa at han skulle være en personlig garantist for at den ellevte måneden kom på plass. Da er jeg nok litt redd for at det Natteravn-sitatet som statsråden brukte, heller vil bli brukt her: «Vi var der da det ikke skjedde.» For hvordan i alle dager klarte man å forhandle bort den ellevte måneden med studiefinansiering når alle tre partier var enige? Og hvordan føles det når SV taper saker som de andre er imot, men også taper saker som de andre er enig i?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:27:49]: Spørsmålet om elleve månaders studiestøtte var sjølvsagt oppe i regjeringsforhandlingane, og konklusjonen er at det ikkje står i Soria Moria-erklæringa at vi skal gjere dette. Det som står i Soria Moria-erklæringa, er nokre få talfesta ting, men elles i stor grad formuleringar om retninga på politikken. Det betyr ikkje at det ikkje skal skje, men det betyr at det altså ikkje var einigheit om at det skulle stå der talfesta at det vert innført. Det var derimot einigheit om å prioritere ein del andre sider ved høgare utdanning, slik som at basisløyvingane må auke, studenttal, forsking osv.

Trine Skei Grande (V) [18:28:40]: Jeg vil gjerne forfølge den samme saken, for dette betyr at Regjeringa ikke hadde plass til å skrive det – de ville prioritere plass til andre ting, men de kan godt gjøre det. Det interessante her er jo at statsråden har gått til valg på å være garantist for dette. Da er spørsmålet: Er statsråden fortsatt garantist for at dette skal gjennomføres i denne regjeringa, eller er det en garanti som har gått over?

Statsråd Bård Vegar Solhjell [18:29:09]: Eg er for alle ting som står i SVs partiprogram, som dette punktet. Men no har vi forhandla fram ei regjeringsplattform som er det vi lover veljarane å gjennomføre, dei målsetjingane vi har gått til val på, og innafor høgare utdanning var det brei einigheit om at dei viktigaste prioriteringane var ei styrking av basisløyvingane til høgskular og universitet, som er svært viktig – òg for studentane, dette er noko dei har vore veldig opptekne av – og at vi er nøydde til å auke talet på studieplassar i åra som kjem, fordi det kjem til å kome veldig mange fleire studentar. Òg fleire ting innafor høgare utdanning er lagde inn. Så skal eg ikkje utelukke at det kjem til å skje ting på dette området òg, men det er ikkje teke med i det som det er einigheit mellom dei tre partia i Soria Moria om.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Neste taler er Laila Marie Reiertsen, som har en taletid på 5 minutter.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [18:30:25]: Som sjukepleiar hadde eg ikkje trudd at eg i 2009 skulle stå her på Stortinget sin talarstol og snakka om likelønn. I 20 år har dette temaet vore prøvd. Det einaste ein har oppnådd, er å stå på staden kvil – dessverre. I Soria Moria II ser vi igjen at likelønn har fått sin omtale, men dessverre utan noko som helst av størrelse på beløp. Det einaste ein seier, er at dette får partane ta seg av, anten ein er i LO eller i Unio. Så skal ein altså begynna å bruka krefter i dei ulike forbunda på korleis ein skal gjera det, og kor mykje kvar gruppe skal ha. Har vi ikkje nok bevis for at partane ikkje klarer dette? Det har vore prøvd ut i tiår, ja det er nærmast blitt ein tradisjon ikkje å klara det. Og dessutan: Har ein ikkje snakka nok og fråskrive seg ansvar lenge nok når det gjeld desse gruppene, som gjer ein så flott innsats i Helse-Noreg, ein innsats som òg skal visast i inntekt, ikkje berre i rosande ord?

Framstegspartiet ønskjer handlekraft. Vi har prøvd tidlegare. Eg viser til forslag frå representanten Siv Jensen i mai dette året, som dessverre blei nedstemt. Det er leitt at vi framleis ikkje har klart å få noko på plass. Det er ikkje rart at ein som arbeider i pleie- og omsorgsyrket, mistar trua både på politikarar og på systema. Og ikkje bli forundra over at mange vel bort yrket sitt i nærmaste framtid for å få betre utteljing i andre jobbar. Då kan ein heller ikkje klaga over at ein ikkje har nok hender i omsorgssektoren i åra som kjem – takk vera ansvarsfråskriving og lita handlekraft frå Regjeringa si side. Er det noko Noreg treng i åra framover, er det nettopp desse tilsette i denne sektoren. Då har ein ikkje all verda med tid til å gå runde etter runde på dette viktige området. Rekrutteringsverktøy må faktisk innehalda noko, og eitt av dei viktigaste stikkorda her er faktisk lønn. Kvifor er det så vanskeleg for dei som arbeider med sjuke menneske, å oppnå lønnsendringar frå Regjeringa? Vi opplevde det i 2000 og i 2001 for lærarane, og seinast no i 2009 for politiet. Men dette gjeld mange kvinner, som frå alle hald, verbalt sett, blir sagt å gjere ein stor innsats, og dei fortener ikkje å bli behandla slik.

Det er leitt at ein framleis ikkje vil setja likelønn meir på dagsordenen enn ved nokre ord i Soria Moria II, og at ein gir andre oppgåva å løysa noko der økonomi i det heile ikkje er nemnt. Eg ser jo sjølvsagt at ingen fagforeiningar då kan klaga i ettertid, når ein sjølv skal sitja med ansvaret for fordelinga av lønnsmidlane, om dei kjem då, til hovudoppgjeret i 2010 … (presidenten klubbar).

Terje Aasland (A) [18:33:32]: Næringspolitikken er en viktig bærebjelke for verdiskaping og høy sysselsetting og står helt sentralt i Arbeiderpartiets politikk.

Vi har opplevd og opplever sterke endringer i de globale markedene. Et levende marked den ene dagen kan være et opphørt marked den neste. Slike endringer gir helt spesielle utfordringer i næringspolitikken.

Arbeidsløsheten i euroområdet steg til 9,4 pst. i juni. Det er antydet at i 2011 kan den være på hele 11,5 pst. i eurosonen.

Når arbeidsledigheten i Norge har ligget på om lag 3 pst., skyldes det flere forhold. Vi har en stor oljerikdom vi nå har tillatt oss å bruke mer av fordi vi i flere år har ført en ansvarlig økonomisk politikk. De mange og gode tiltakene Regjeringen har satt inn for å dempe virkningene av finanskrisen, har hatt større omfang enn i andre land. Regjeringen har vist handlekraft, og tiltakene virker. Lav ledighet er også et sterkt uttrykk for en samfunnsmodell som legger til rette for et robust næringsliv hvor omstillingsevnen og -viljen er stor.

I en Fafo-rapport som kom tidligere i høst, pekes det nettopp på den norske samfunnsmodellen og bedriftsdemokratiet når man forklarer hvorfor konsekvensene av finanskrisen er blitt mindre her enn i andre land. Statistikken viser at fra 2005 til 2009 ble det skapt over ti ganger så mange jobber som i den foregående fireårsperioden. Vi må helt tilbake til 1950-tallet for å finne en større økning enn denne veksten. Fire av fem nye jobber kom i privat næringsliv.

Samlet sett er dette et uttrykk for at soliditeten og effektiviteten i norsk økonomi og norsk næringsliv er god, og avliver egentlig de fleste angrep på dagens regjering opposisjonen har kommet med i denne debatten.

Jeg tror det er viktig å understreke at finanskrisen fremdeles vil berøre oss. Som statsministeren sa i sin tale, må vi være forberedt på at bedrifter fortsatt blir nedlagt, og at arbeidsplasser kan gå tapt. Vi vet at finansmarkedene og institusjonene er vanskeligere å nå fram hos i dag enn for noe over ett år siden. Vi vet det finnes gode næringsprosjekter som har vanskeligheter med å finne risikovillig kapital. Det er derfor helt nødvendig at Regjeringen fortløpende, i dialog med bedriftene selv, vurderer nødvendige tiltak som kan avhjelpe situasjonen.

Vi vil derfor legge vekt på gode finansierings- og støtteordninger. Det næringspolitiske virkemiddelapparatet må være fleksibelt og dekke næringslivets behov. Vi må satse enda mer på utdanning, næringsrettet forskning og kompetanseutvikling. Dette står helt sentralt i Regjeringens næringspolitikk.

Regjeringens politiske plattform legger grunnlag for en bred og helhetlig nærings- og innovasjonspolitikk, der gode ideer og omstillingsvilje skal vinne fram.

Et annet viktig fokusområde er den eksportrettede industrien og tjenesteleverandørbedriftene. Disse utgjør en stor del av sysselsettingen og verdiskapingen. Mange av disse bedriftene er verdensledende innenfor sine områder. En trygg og forutsigbar økonomisk og inntektspolitisk politikk vil være et av de viktigste tiltakene for å videreutvikle eksportrettede næringer.

Opposisjonen har fra denne talerstolen i dag forsøkt å framstille Regjeringens næringspolitiske bidrag som økte administrative byrder, skatter og avgifter. Ja, sågar var Høyres næringspolitiske talsperson så frimodig at han antydet at det hadde vært manglende vilje i fire år til å diskutere hvordan verdiene skapes. Jeg ble litt forundret over den påstanden, men etter fem minutter forstod jeg hvorfor. Høyres næringspolitikk ble så snevret inn gjennom innlegget at det var kun ett fokusområde igjen, nemlig skatt. Ja, helst ingen skatt, var det vi hørte. Dette blir jo en noe snever inngang til et tema om hvordan verdier skapes.

Opposisjonens uttalelser så langt i denne debatten når det gjelder næringspolitikken, har selvfølgelig ikke noe grunnlag i virkeligheten. I dagens utgave av Dagens Næringsliv kan vi da også lese at optimismen ikke bare ser ut til å være tilbake i norsk næringsliv, den er rådende i norsk næringsliv.

Regjeringens politikk bygger på fellesskap, verdiskaping og rettferdighet, og at det skal føres en næringspolitikk som legger til rette for et nyskapende, kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv i hele landet. Med andre ord: Vi legger helheten til grunn for vår næringspolitikk.

Jeg ser fram til at vi også fra Stortingets arenaer og næringskomiteens arena skal gjøre vårt for å bidra til å understøtte dette, slik at vi kan videreføre den oppturen vi nå ser tendenser til, og slik sikre lønnsomme bedrifter og økt verdiskaping i de neste fire årene.

Ivar Kristiansen (H) [18:38:47]: Dagens trontaledebatt gir jo begrepet «hyllingstale» nesten en ny dimensjon. Det fortjener i alle fall et nytt kapittel i internasjonal politisk sammenheng, når vi fra regjeringspartienes representanter får den presentasjonen og omtaler av statsråder at de gjør en jobb på de fleste områder som nesten ikke noen, uten sammenligning for øvrig, vil kunne være i stand til å gjennomføre på samme måte. Man sier kanskje ikke fullt så mye om at all denne hyllesten som kommer dem til del, er finansiert av oljefelt i Norge som to av de tre regjeringspartiene nesten systematisk har jobbet imot at det skulle utvinnes fra.

Jeg tror man burde ta denne debatten med litt større alvor når man ser på de utfordringene som nasjonen står foran fremover, hvis ikke olje- og gassfinansierte inntekter skal smøre statsapparatet i samme tempo som det har gjort hittil. Og det er veldig mye som tyder på at det er ikke der man skal hente sine fremtidige inntekter.

Når man kan være så frimodig å si at det eneste punktet Høyre har når vi snakker om næringspolitikk, er skattemodell og skattepolitikk, har man sannelig ikke fått særlig mye med seg i norsk politikk gjennom de siste femti år. Det er kanskje for mye forlangt å tro at det skulle være tilfellet, men jeg var bare nødt til å nevne det.

Det jeg egentlig skulle snakke om, er norsk forsvarspolitikk, som fortjener mye, mye større oppmerksomhet, et tema som i løpet av valgkampen knapt ble nevnt som område blant de utfordringene vi står foran.

Det er en situasjon som preges av stor grad av konsensus. Det er ingen tvil om, også i trontalen, at Regjeringen har ambisjoner om å klare å oppfylle langtidsplanen for Forsvaret. Det er gjengitt også i Soria Moria-erklæringen. Dessverre kan man si at dette er en langtidsplan som en samlet opposisjon stemte imot. Frykten som ble anført fra opposisjonspartiene, har dessverre vist seg å bli gjeldende, fordi det har vært en situasjon med underfinansiering i forhold til den situasjonen som Forsvaret fra dag til dag er satt til å skulle utvikle seg i.

Men det er mye positivt å si om norsk forsvarspolitikk, og graden av enighet – konsensus – om langsiktighet går som en rød tråd gjennom hele denne planen og for så vidt de fleste av de viktige spørsmål rundt norsk forsvarspolitikk. Det er klart at behovet for omstillingsdyktighet, effektivitet og det å skape et moderne forsvar ut fra de oppgavene Forsvaret er satt til, ikke er blitt mindre. Det er blitt mye, mye større enn det har vært på svært mange år – la meg si nesten tiår. Det gjelder utenlandsoperasjoner, situasjonen i Afghanistan, hvor man i regjeringserklæringen for så vidt formulerer seg såpass kryptisk at både SV og Arbeiderpartiet kan ta formuleringene til inntekt for sitt syn. Det er kanskje ikke det som skal skape den store langsiktigheten og stabiliteten, men vi får rikelig anledning til å komme tilbake til dette spørsmålet.

Et mer selvbevisst, et mer synlig Russland har vi rundt oss. Vi har en teknologiutfordring rundt begrepet «sikkerhetspolitikk», som er hverdagen rundt oss også i Norge, som gjør at Forsvaret har en krevende tid foran seg, og hvor finansiering kommer til å bli et nøkkelord.

Det er der mangel på forutsigbarhet er et stikkord. Riksrevisjonens rapport, som ble grundig behandlet i Stortinget for mindre enn et år siden, har avdekket at den operative evnen, beredskapen, har sunket for hvert av de siste årene vi har hatt en rød-grønn regjering. Dette er ikke tilfredsstillende, og det harmonerer i hvert fall ikke med det mål som man har i trontalen, om at langtidsplanen skal være oppnådd og finansiert i år 2012. For vi har en økonomisk forutsetning, og vi har en rapport fra riksrevisor som bare dokumenterer og illustrerer at hittil har ikke dette vært mulig å få til.

Riksrevisjonens rapport harmonerer ganske godt med de rapportene vi får fra folk med skoen på i Forsvaret, som henviser til færre seilingsdøgn, mindre øving, færre flytimer, osv. osv., som gjør oss mindre i stand til å nå de mål vi har satt, nemlig at langtidsplanen skal være oppfylt i år 2012.

Høyre har store ambisjoner på vegne av det norske forsvaret, og vi kommer til å følge med. Vi kommer forventningsfullt til å se om det man sier i trontalen om finansiering, kommer på plass i morgen. Vi venter i spenning.

Irene Lange Nordahl (Sp) [18:44:22]: Utviklingen i nordområdene og Arktis gir utfordringer og muligheter. Nordområdene er derfor Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde i utenrikspolitikken og skal også bidra til en positiv utvikling i de nordligste områdene.

I regjeringsplattformen vises det til at Regjeringen vil basere nordområdepolitikken på nordområdestrategien «Nye byggesteiner i nord». Senterpartiet er særlig opptatt av at nordområdestrategien også skal legge vekt på næringsutvikling på land. Forsvarets tilstedeværelse i nordområdene gjennom alle forsvarsgrenene skal økes som en del av nordområdestrategien. I tillegg til at Kystvakten skal seile mer i nord, må også marinens tilstedeværelse i nord økes som et preventivt tiltak og tydeliggjøring av Norges interesseområde. Beredskap langs kysten skal også prioriteres høyt.

I regjeringsplattformen vises det til at Regjeringen vil vurdere ytterligere enheter og funksjoner som kan lokaliseres til operative enheter ute i landet for å få styrket kompetansemiljøene i Forsvaret ytterligere.

For utvikling av næringslivet i nord er særlig flyrutetilbudet av sentral betydning. Senterpartiet vil arbeide for å forbedre tilbudet i områder med spesielle avstandsutfordringer, særlig i Nord-Norge.

I regjeringsplattformen slås det fast at Regjeringen vil videreutvikle Norge som reiselivsdestinasjon og forsterke arbeidet med merkevarebygging og markedsføring. Reiselivsnæringen må ses i sammenheng med andre viktige politikkområder som kultur, landbruk, samferdsel og distriktspolitikk. Her er også Hurtigruten viktig.

Nord-Norge har unike reiselivstilbud og må gis mulighet til å utløse sitt potensial. Dette er et sentralt område for å skape næringsutvikling på land i nord. I Senterpartiet ser vi fram til videre satsing innenfor dette området. Jeg mener det er særlig viktig å legge vekt på tiltak for å få flere utenlandske turister til Nord-Norge.

Det er viktig at industrien har fått betydelig oppmerksomhet i regjeringsplattformen, og at Regjeringen vil legge til rette for langsiktig krafttilgang for industrien på konkurransedyktige vilkår, bl.a. gjennom en garantiordning for langsiktige kraftkontrakter og offentlig støtte til energigjenvinning i industrien. Dette er viktig for å realisere det store potensialet som ligger innenfor denne delen av næringslivet.

I regjeringsplattformen mellom de rød-grønne partiene går det fram at Regjeringen vil legge til rette for en innovativ leverandørindustri innen petroleumsnæringen. For Senterpartiet er det et mål at nye prosjekter skal gi regionale ringvirkninger ved at de bidrar til næringsutvikling og kompetansearbeidsplasser lokalt og regionalt, bl.a. gjennom lokalisering av driftsorganisasjonene.

Det vil ikke bli åpnet for petroleumsaktivitet utenfor Lofoten og Vesterålen i denne stortingsperioden. I regjeringsplattformen vises det til at Regjeringen vil ta stilling til hvorvidt det skal gjennomføres en konsekvensutredning for petroleumsvirksomhet i forbindelse med revisjonen av forvaltningsplanen i 2010.

Fiskerinæringen er bærebjelken for utvikling langs kysten. Det er derfor viktig å legge til rette for en variert fiskeflåte og rettferdig fordeling av fiskeressursene som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten, og som kan sikre industrien helårig stabil tilgang på råstoff. Senterpartiet er særlig opptatt av å ta vare på de lokalt eide selskapene i fiskeri- og havbruksnæringen.

Det er viktig å ha fokus på at verdiskapingen innenfor sjømatnæringen kan økes gjennom bedre samhandling i hele verdikjeden. Jeg mener at utfordringene i fiskeindustrien i Nord-Norge det siste året understreker viktigheten av dette, og Senterpartiet er opptatt av å bidra til å finne løsninger på disse utfordringene.

Landbruket spiller også en viktig rolle for bosetting og sysselsetting. Jeg ser fram til at det nå skal utarbeides en egen stortingsmelding med sikte på å legge grunnlaget for en framtidsrettet landbruks- og matpolitikk. Jeg ser også fram til å være med og arbeide med denne meldingen.

Senterpartiet er særlig opptatt av å videreutvikle inntekts- og velferdspolitikken i landbruket fra forrige periode og sikre et landbruk med en variert bruksstruktur over hele landet gjennom en klar distriktsprofil.

Senterpartiet ser fram til en endring innen rovdyrpolitikken som kan bidra til mer effektive uttak av skadedyr. Det er viktig å legge vekt på at det ikke skal være rovdyr som representerer et skadepotensial i prioriterte beiteområder for husdyr og kalvingsområde for rein.

Jeg er fornøyd med at nordområdene har fått betydelig oppmerksomhet i regjeringserklæringen. Og jeg ser fram til å jobbe for at nordområdesatsingen i enda sterke grad skal legge vekt på næringsutvikling på land.

Susanne Bratli (A) [18:49:32]: For oss som bor i Distrikts-Norge, har de fire årene vi har bak oss med rød-grønn regjering vært en opptur. Det er blitt mer fokus på saker og næringer som er viktige i distriktene. Det er blitt mer fokus på at fiskeressursene skal føre til verdiskaping på land og på økt lønnsomhet i landbruket. Det er mer penger til kommunene og fylkeskommunene, og det er gjennomført et samferdselsløft for å binde landet bedre sammen.

Dette har vært en medisin som virker, og derfor er det positivt for distriktene at den rød-grønne regjeringen fortsetter. I Soria Moria II-erklæringen og i trontalen er det derfor en videreføring av de siste årenes politikk som er hovedfokus, med noen endringer i doseringen på enkelte områder.

For Arbeiderpartiet er det en målsetting at det skal bo folk i hele landet. Vi vil bidra til å opprettholde det desentraliserte bosettingsmønsteret. Men det er folk selv som bestemmer hvor de vil leve sine liv. Derfor må vi føre en politikk som gjør det attraktivt for mange av oss å bo i distriktene.

For det første må det finnes arbeidsplasser. Arbeid til alle – over hele landet – er derfor et viktig fokus. Vi har et virkemiddelapparat som stiller opp, også for distriktsarbeidsplassene. At Regjeringen vil satse videre på områder der vi har spesielle forutsetninger for å være gode, nemlig energi og miljø, reiseliv, marin og maritim sektor, er godt nytt. Det er på disse områdene distriktene har de store mulighetene, og det er også i distriktene disse næringene i stor grad holder til.

I tillegg til å ha disse områdene som satsinger er det viktig å ha fokus på entreprenørskap og kvinnearbeidsplasser – entreprenørskap fordi vi i større grad må skape våre egne arbeidsplasser og være gründere, kvinnearbeidsplasser fordi det må finnes arbeid til begge kjønn.

Det er de siste fire årene ført en offensiv landbrukspolitikk som har snudd den negative utviklingen der gapet mellom bønders og andre gruppers inntekter stadig ble større. Dette arbeidet vil nå videreføres. Landbruket er viktig, ikke bare for å opprettholde bosetting i landet, men også for å produsere mat til en stadig økende befolkning i verden.

I deler av landet har vi lenge levd med en stadig økende rovdyrbestand. Det har vært konflikter og diskusjoner, ikke om vi skal ha rovdyr, men om hvor mange vi skal ha. Det har vært stort fokus på konfliktene mellom rovdyr og sau eller tamrein. Helseundersøkelsen i Nord-Trøndelag har påvist at livskvaliteten til mange mennesker svekkes ved å ha rovdyr så tett innpå seg. Derfor er det bra at Regjeringen vil foreta en ny vurdering av bestandsmålene for ulv og bjørn og invitere Stortinget til et bredt forlik om nye bestandsmål. Det er også positivt at det i Soria Moria II-erklæringen slås fast at det skal være lav terskel for å ta ut hannbjørner som har gjort skade. Dette har vært et stort problem i områdene der det er bestemt at det skal være ynglende binner.

For at havbruksnæringen i Trøndelag skal kunne eksportere laks til Europa eller møbelindustrien på Vestlandet skal få produktene sine til markedet, er vi helt avhengig av gode samferdselsløsninger.

I den forrige perioden overoppfylte det rød-grønne flertallet Nasjonal transportplan. Nå er det signalisert tidenes samferdselsløft, når ytterligere 100 milliarder skal plusses på de neste ti årene. Dette er positivt, og dette er nødvendig. Dette blir tidenes største økning av samferdselsbudsjettet. At opposisjonen likevel kommer til å overby oss i kommende periode, er jeg ikke i tvil om. Men da er det greit å minne om at ingen av dagens opposisjonspartier har vært i nærheten av å oppfylle Nasjonal transportplan når de selv har vært i posisjon. Dette vet også velgerne, og derfor fungerte heller ikke overbudene i valgkampen.

En stor satsing på veger i distriktene vil være positivt for næringsliv og innbyggere. Dette vil i stor grad gjelde øvrige riksveger, det som fra 1. januar overføres til fylkeskommunene og blir de nye fylkesvegene. Vår oppgave i Stortinget blir å påse at det overføres nok penger til fylkeskommunene slik at de blir i stand til å ta på seg denne oppgaven på en god måte.

Nullvisjonen, ønsket om en framtid uten drepte og hardt skadde i trafikken, skal være styrende for alle deler av transportsektoren. Dette må være vår viktigste ledestjerne. Trafikksikkerhet må ha hovedfokus både i distriktene og i sentrale strøk. Derfor er det viktig å bygge bedre og tryggere veger. Men det er også viktig å fortsette arbeidet med å få mer gods over fra veg til bane og sjø. Derfor er det viktig å styrke satsingen på jernbane, for å få økt godstransport på bane, men også slik at flere kan velge tog i stedet for bil. Dette er god distriktspolitikk, det er god samferdselspolitikk, og det er god klimapolitikk.

Arbeiderpartiets politikk er en politikk for positiv utvikling i hele landet, basert på fellesskapsløsninger. Vårt gamle slagord «By og land hand i hand» fungerer også i dag.

Abid Q. Raja (V) [18:54:35]: Jeg skal ikke legge skjul på at jeg virkelig ønsket å komme inn på Stortinget. Det er jo et plaster på såret å være vararepresentant i disse to første ukene i stortingssesjonen. Nå holder det jo ikke med to uker på Stortinget for å snikislamisere Stortinget eller innføre såkalt radikal islam, så gamle og nye representanter fra Oslo og Buskerud bør være beroliget. Men det er allikevel et stort privilegium å kunne stå her i dag og snakke direkte til nasjonalforsamlingen – i alle fall til de av dem som er her. Jeg er glad og ikke rent lite ydmyk for at jeg har fått denne muligheten.

Norge er et godt land å bo i, men det betyr ikke at alle har det bra. Det betyr ikke at dagens løsninger og tilbud ikke kan gjøres bedre eller organiseres på en annen måte. På grunn av min bakgrunn er jeg særlig opptatt av minoritetenes levekår i Norge.

Altfor mange såkalte innvandrerbarn vokser opp i fattigdom. En fersk Fafo-rapport viser at hvert tredje innvandrerbarn i Norge med ikke-vestlig bakgrunn lever i husholdninger med inntekt under fattigdomsgrensa. Opp mot 60 pst. av såkalte innvandrergutter står i fare for ikke å fullføre videregående skole. Prosenten for frafall ellers er 30. Videre står ikke-vestlige innvandrerkvinners delaktighet på arbeidsmarkedet ikke i proporsjonalt forhold til det antall som faktisk bor og lever her. Hvilke verdier fremmer det?

Jeg vet selv hva det vil si å ha en forelder som er analfabet. Min egen mor er det. Men jeg vet at det nytter å gå på skolen. Det nytter å jobbe, og det nytter å ta i et tak og strekke seg etter noe. Det nytter å snakke om temaer som oppdragervold og likestilling.

Den kunnskapen vi har om skadevirkningen av vold i familien må deles med innvandrerne. Det holder ikke å si: Det er forbudt å slå. Adferd kan endres, men først om vi gjør en forpliktende innsats.

Vi kan ikke fortsette sviket mot de barna som lever under fattigdomsgrensa. Hvilke odds gir vi 8 pst. av barna og hvert tredje ikke-vestlige innvandrerbarn? Dette håper jeg vi virkelig kan gjøre noe med. Dette håper jeg dere kan gjøre noe med.

Vi er nødt til å ta et krafttak for å likestille innvandrerkvinner. Mahatma Gandhi sa: Utdanner du en mann, har du utdannet mannen, men utdanner du en kvinne, utdanner du hele familien. Blir innvandrerkvinnen selvstendig, vil hele familien bli likestilt og kreve seg frigjort fra undertrykkelse, tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Noe av det viktigste vi kan gjøre for å likestille ikke-vestlige innvandrerkvinner, er å få kvinnene ut i arbeid. Dette kan by på utfordringer som vil kreve både politisk og praktisk tilrettelegging.

Nobelkomiteen har priset visjonene til president Obama – dette for hans uttrykte vilje til nedrustning, vilje til dialog med den muslimske verden samt evnen til å sette miljøproblematikken på dagsordenen.

Verdens rikeste land må også ha noen visjoner. Vi har et særlig ansvar, ansvaret for å bekjempe global fattigdom og ansvaret for å legge om vårt energiforbruk – et ansvar vi ikke bare kan kjøpe oss fri ifra. Verdens rikeste land må gå foran og også ta betydelig kutt hjemme skal vi i det hele tatt ha troverdighet i internasjonale klimaforhandlinger.

Jeg er svært skuffet over miljøkapitlet i Soria Moria II. SV forhandlet bort asylpolitikken sin, men de har fått skuffende lite igjen konkret i miljøpolitikken. Jeg er ikke imponert over at de norske klimareduksjonene skjerpes fra 30 pst. til 40 pst., når de i all hovedsak vil gjennomføres ved økte kvotekjøp og flere tiltak i utlandet. Jeg er skuffet over at det ikke legges opp til en forpliktende og omfattende omstilling. Soria Moria II hadde hatt godt av Venstres skattepolitikk, som ville ha gjort det mer lønnsomt å arbeide og investere i norske bedrifter og arbeidsplasser, og mindre lønnsomt med miljøfiendtlig forbruk og forurensing.

Norge alene kan ikke redde verden. Men Norge kan gjøre mye for å hjelpe mange. Vi kan bidra til at folk i neste omgang makter å hjelpe seg selv. Alle vi kan ikke gjøre alt, men vi alle kan gjøre litt. Årlig dør 2 millioner mennesker av malaria, hvorav 75 pst. er barn i Afrika. 1,2 milliarder av verdens befolkning lever i absolutt fattigdom, og over 800 millioner mennesker lider av sult og underernæring. Skal vi først snakke om folk flest, er det en relativ marginal problemstilling at man ikke kan få kjøpt alkohol på norske bensinstasjoner – folk flest har ikke tilgang på rent vann og strøm. Skal vi gjøre noe for å hjelpe folk flest, må vi bidra til å utvikle rettferdig handel. Befolkningen i utviklingsland må gis adgang til globale markeder og mulighet til emigrasjon. Vi må redusere handelsbarrierer og handelsvridende subsidier som favoriserer rike land.

Dette ble min første, men forhåpentligvis ikke siste anledning til å holde innlegg i Stortinget. Jeg håper Stortinget har fått en sammensetning som anerkjenner integreringsutfordringene, Norges ansvar i kampen mot fattigdom og som forstår omfanget av klimautfordringene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [18:59:45]: Representanten Raja fokuserte på integrering. En av de viktigste forutsetningene for å kunne delta i det norske samfunnet, er jo å beherske norsk. Dette er også helt sentralt for å kunne delta i arbeidslivet, som er svært viktig for å motarbeide fattigdom. Når barn ikke kan norsk når de begynner på skolen, gjør det at disse barna får et langt tyngre utgangspunkt for resten av livet enn de trenger å ha.

Vi vet at fremmedspråklige barn har svært godt av å gå i barnehage, der de lærer seg språket. Vi vet også at innen innvandrergruppen er det svært mange som velger kontantstøtte framfor barnehage. Venstre har vært garantist for kontantstøtten hele veien. Hvordan stiller representanten Raja seg når det gjelder kontantstøtten? Mener han at den motvirker integrering, som jeg her påpeker, eller er han fornøyd med ordningen og går med glede inn i rekken av garantister fra Venstres side i så måte?

Abid Q. Raja (V) [19:00:41]: Det er en veldig viktig problemstilling som representanten tar opp. Jeg er svært opptatt av at innvandrerbarn lærer seg norsk før de starter på skolen. Nå er det et faktum at kontantstøtten bare gjelder fram til treårsalderen. Det er ikke med det sagt at man får barnehageplass, eller at innvandrerforeldrene vil skaffe barnehageplass for barna deretter. Da må man stimulere på en annen måte. Som jeg nettopp var inne på: Hvert tredje innvandrerbarn lever under fattigdomsgrensen. Jeg tror man skal se nærmere på den maksprisen som representantens parti har vært med på å innføre. Den har jo ført til at de rike betaler mindre, mens de som har minst fra før, ender opp med å betale mer. Jeg ønsker å ha gratis kjernetid i barnehage. Det er mitt parti for. Det er jeg glad for at vi skal fortsette med. Jeg er også for å språkteste alle fireåringene, slik at dersom man har dårlige norskkunnskaper, skal man få mulighet til gratis språkopplæring, slik at man er godt rustet til norsk skolegang når man møter første skoledag.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:01:47]: I valgkampen var representanten Raja ganske lydsterk, bl.a. i debatten som gikk om norsk integreringspolitikk. En rekke forslag ble fremmet fra hans side. En del av disse forslagene er åpenbart klart i strid med det som er Venstres oppleste politikk. Enkelte forslag var til og med fornuftige.

Men det blir noe spesielt når man her i Stortinget behandler et forslag fra Fremskrittspartiet og Høyre som går inn for å innføre språk- og kunnskapstest ved norsk statsborgerskap og Venstre stemmer imot det, mens kandidaten Abid Raja er for det i norske medier. Mitt spørsmål er følgende: Vil Venstre nå endre sin integreringspolitikk? Er det slik at den nye integreringspolitikken som Raja bar bud om i løpet av valgkampen, er det som skal gjelde for Venstre de neste fire årene? Har man lagt til side Sponheims integreringspolitikk?

Abid Q. Raja (V) [19:03:04]: Nå er det slik at man, som Per-Willy Amundsen var inne på, sier mye rart i valgkampen. Per-Willy Amundsen ser splinten i andres øye, men ikke bjelken i sitt eget. Bare for saksopplysningens skyld er det slik at Venstre ikke stemte imot forslaget. Man stemte for å sende dette tilbake, slik at det kan utredes bedre.

Dersom representanten leste avisene nøye, og det er jeg helt sikker på at representanten gjorde, fikk han også med seg at Sponheim hadde sans for det forslaget jeg lanserte.

Håkon Haugli (A) [19:03:39]: Representanten Abid Raja har drevet en svært aktiv valgkamp. Han har bl.a. reist flere viktige og nyttige debatter om integrering. I tillegg lanserte han på vegne av Venstre en del konkrete forslag, bl.a. ett om statsfinansierte imamer – angivelig et treffsikkert tiltak for å forebygge familievold og annen kriminalitet. Etter Arbeiderpartiets syn er denne direkte koblingen mellom religion – eller mer bestemt én spesiell religion – uheldig og et bidrag til å stigmatisere muslimer i Norge. Jeg antar Venstre ikke vil basere sin integreringspolitikk på en antakelse om at muslimske familier har større respekt for religion enn for norsk lov. Mitt spørsmål er: Vil Venstre fremme forslag om statsfinansierte imamer her i Stortinget, og ser representanten noen uheldige sider ved å koble religion og kriminalitet på denne måten?

Abid Q. Raja (V) [19:04:27]: Jeg takker for rosen for at jeg har drevet en aktiv valgkamp, og tatt opp viktige problemstillinger. Det har jeg forsøkt å gjøre hele valgkampen, og det kommer jeg til å fortsette å gjøre i den grad jeg er her og i den grad jeg ikke er her også.

Når det gjelder statsfinansierte imamer: Hadde representanten Haugli vært på noen av de dialogmøtene han har omtalt som «freak show», hadde han faktisk fått med seg at jeg ikke snakket om statsfinansierte imamer. Jeg snakket om å øke støtten til Islamsk Råd, slik at de f.eks. kan ansette flere personer som kan gå inn i de lukkede miljøene, som dessverre ikke alle i Stortinget har tilgang til. Det viktigste for meg er at vi klarer å forebygge tvangsekteskap, kjønnslemlestelse, kvinneundertrykking, vold mot barn, forebygge radikal Islam, eller radikal islamisme, som er fenomenet som representantens partikollega ikke hadde fått med seg. Det viktigste for meg er at den jobben blir gjort. Om det kan gjøres ved at man gir mer midler til Islamsk Råd, mener jeg det er et godt forslag. Jeg har ikke snakket om statsfinansierte imamer.

Aksel Hagen (SV) [19:05:37]: Jeg vil takke for et engasjert og klokt innlegg fra representanten Abid Raja. Måtte representanten få holde flere slike innlegg i denne stortingsperioden. Det ønsker jeg virkelig, for temaet inkludering trenger virkelig en slik klok og god oppmerksomhet som representanten her gav det.

Men ripen i lakken i dette innlegget – kanskje ikke overraskende at det er det jeg som SV-er påpeker – er at representanten her kommer med et spark eller kritikk mot SV, som Venstre veldig ofte gjør i miljøpolitikken. Det var veldig dominerende i valgkampen, også i Oppland, som jeg selv kommer fra. Det er en pussig strategi, som har med regjeringsposisjonering å gjøre – å påstå at SV er en sviker i miljøpolitikken. Men når det kommer til regjeringsspørsmålet, ville Venstre velge å samarbeide med noen fra rød-grønn side, nemlig Arbeiderpartiet, men kunne ikke tenke seg å samarbeide hvis SV inngikk i den samme konstellasjon. Hvordan henger de to tankene sammen?

Abid Q. Raja (V) [19:06:43]: Jeg takker for rosen fra representanten.

Når det gjelder miljøpolitikken og også integreringspolitikken, er det slik at jeg er veldig enig i mye av det SV står for. Jeg ønsker bare at man har et forpliktende engasjement når det gjelder miljøet, at man ikke forhandler bort dette for å sitte i regjeringsposisjon. Jeg er opptatt av saker som må være vanskelige for regjeringspartiet SV, som f.eks. oljeutvinning i Canada, som er et prosjekt som SV er med på. Om man under valgkampen spissfindig karakteriserer dette som å svelge en kamel, er det kanskje å ta hardt i. Jeg skal ikke gjenta det her. Det viktigste for oss i Venstre er at SV holder fast på de miljøforpliktelsene de har bundet seg til i programmet – ikke forhandler dem bort mot å få fortsette å sitte i regjering, i posisjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:08:10]: Flertallsregjeringens politiske plattform innebærer at vi tar et sterkt ansvar for å styrke og videreutvikle Forsvaret, med særlig fokusering på tilstedeværelse i nord. Samtidig skal vi fortsatt yte solide bidrag til en FN-ledet verdensorden.

I NATO har vi en viktig stemme i arbeidet med nytt strategisk konsept. Vi arbeider for å finne frem til en bedre balanse mellom alliansens kjerneoppgaver hjemme og dens operasjoner ute. Med nye geopolitiske trender både globalt og i Europa ser vi at flere og flere av våre allierte støtter opp om denne tenkningen.

Regjeringen opprettholder Norges solide engasjement i Afghanistan, både det sivile og det militære. Vi legger hovedvekten på å bygge afghansk kapasitet til å ivareta egen sikkerhet og utvikling. Vårt militære bidrag skal derfor vris ytterligere inn mot trening, opplæring og samarbeid med afghanske styrker i felt.

Norge har konsentrert innsatsen om Nord-Afghanistan. Situasjonen også i våre områder, i og rundt Faryab-provinsen, har blitt enda mer krevende de siste månedene. Tiden er definitivt ikke inne til å avvikle vårt sterke engasjement i denne delen av landet. Som vi sier i regjeringsplattformen, så er det først når situasjonen tilsier det, og i nært samråd med våre allierte, at vi kan begynne å tenke på en gradvis nedtrapping. Vi er ikke der i dag. Vi gikk inn med våre allierte og kommer til å bli i Afghanistan så lenge NATO er der. Men la meg samtidig minne om at hele alliansens langsiktige mål er å gjøre sitt eget nærvær overflødig.

Gjennom vårt bidrag til FN-styrken MINURCAT i Tsjad tar vi vår del av ansvaret for å styrke sikkerheten i et annet viktig konfliktområde – det som strekker seg fra Sudan og inn i Tsjad og Den sentralafrikanske republikk. Jeg kom nettopp tilbake fra et besøk hos våre styrker i Tsjad. Der fikk jeg tydelig bekreftet fra mange hold det svært viktige arbeidet som det norske feltsykehuset og de norske ingeniørene gjør. FNs generalsekretær beskriver den humanitære situasjonen i østre Tsjad som akutt. 180 000 mennesker er de siste par årene fordrevet fra sine hjem. I tillegg oppholder 260 000 flyktninger fra Darfur seg i store flyktningleirer i den samme regionen. Flere opprørsbevegelser opererer i området. Lovløshet, voldelige angrep og bandittvirksomhet utgjør alvorlige trusler mot sivilbefolkning og hjelpearbeidere i grensetraktene mot Darfur.

Som trontalen tydelig vektla, langtidsplanen for Forsvaret ligger til grunn for Regjeringens politikk. Planen er en milepæl i omstillingen av Forsvaret og legger opp til at det i 2012 skal være balanse mellom struktur, oppgaver og ressurser i Forsvaret. Dette krever både økte rammer og nødvendige grep for å effektivisere strukturen. Vi er i dag nærmere dette målet enn på svært lenge. Derfor er det så viktig at planen følges opp, og her er Regjeringen godt i rute.

Regjeringens mål er et forsvar som er i stand til å møte utfordringene i raskt skiftende omgivelser, og verne om Norges sikkerhet, interesser og verdier. Forsvaret må kunne løse et bredt spekter av oppgaver, både hjemme og ute. Vi legger særlig vekt på å øke tilstedeværelsen i nordområdene, som forblir Norges viktigste strategiske satsingsområde.

Flertallsregjeringens politiske plattform er en progressiv plattform, men den er samtidig en videreføring av den linjen som vi har ført de siste fire årene. Behandlingen av langtidsplanen i Stortinget i fjor vår viste at det var bred enighet om hovedlinjene i Regjeringens sikkerhets- og forsvarspolitikk. Vi legger opp til å videreføre denne samlende og brede tilnærmingen og ser frem til et godt samarbeid med Stortinget om sikkerhets- og forsvarspolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [19:12:42]: Jeg har med stor interesse lest Soria Moria II, som bl.a. tar for seg den delen av norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk som jeg synes er av vesentlig betydning. Et av de temaene som jeg kanskje synes får lite oppmerksomhet, er forholdet til Heimevernet – og for øvrig til resten av det forsvaret vi har. Det står bl.a. når det gjelder det å ha nok styrker:

«En forutsetning for dette er jevnlig trening av soldater og befal.»

Det hadde vært fristende som første spørsmål å spørre statsråden om en definisjon av «jevnlig». Vil «jevnlig» være årlig, annet hvert år, tredje hvert år – eller i det minste så ofte at utstyret ikke blir møllspist, slik som f.eks. det Heimvernet har liggende, i påvente av nye øvelser?

I tillegg bruker man begrep som «hærreserve». Jeg lurer på om statsråden kan si noe om hva hun legger i begrepet «hærreserve». Er det en ny mobiliseringshær, er det en omdefinering av dagens heimevern, eller er det en parallell til dagens politireserve – som mange har hørt om, men aldri har sett?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:13:40]: Når det gjelder både Hæren og Heimevernet – men selvfølgelig Hæren spesielt, fordi den er i aktiv tjeneste hver eneste dag – er jevnlig trening av største viktighet for å kunne opprettholde en hær som kan være i beredskap for å bli brukt, som jeg sa også i innlegget mitt, både hjemme og ute.

Når det gjelder Heimevernet, har vi vært veldig klare på at det vil bli en økning i treningen utover i langtidsplanperioden. Vi er nemlig i en omstillingsfase hvor vi har vært nødt til å prioritere andre deler av Forsvaret. Det betyr ikke at det er møllspist utstyr i Heimevernet. Etter Kvalitetsreformen kan man ikke se forskjell på en heimevernssoldat og en hærsoldat. Utstyret er helt i orden, men treningen skal trappes opp.

Når det gjelder hærreserven som står nevnt, er dette bare en videre oppfølging av det siste kapitlet i langtidsplanen for Forsvaret, hvor vi også skal se på om det er mulig å se Heimevernet og Hæren under ett, og om det er mulig å ha og riktig å få en hærreserve i fremtiden.

Ivar Kristiansen (H) [19:15:02]: Oppfordringen fra statsråden om samarbeid i forsvars- og sikkerhetspolitikken tar Høyre vel imot. Men når statsråden understreket så tydelig i dag at Regjeringen er godt i rute med hensyn til å nå sine mål om å være fullfinansiert og i balanse i 2012 i henhold til langtidsplanen for Forsvaret, så kan vel ikke det – med all verdens godvilje – sies å stemme overens med de faktiske forhold, hvor den operative beredskapen er redusert alle de tre siste årene.

Derfor er mitt spørsmål til statsråden om hun anser det som mer mulig å nå en balansert situasjon i 2012 med det grunnlaget som er lagt med redusert operativ beredskap, både i 2007, i 2008 og i 2009. Hvordan skal vi nå vårt mål i 2012?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:16:06]: Nå er det slik at den operative evnen som representanten viser til, er et resultat av at vi har endret store deler av strukturen. Ingen må forundre seg over at man faktisk må gå ned i operativ evne når man skal utfase gamle fregatter og innfase nye fregatter. Neste år vil alle fregattene komme til Norge og være operative.

Det samme gjelder MTB-ene. Vi har utfaset gamle MTB-er og innfaset nye MTB-er. I en overgangsfase vil det alltid være en «dipp» i den operative evnen. I 2010 vil vi etter all sannsynlighet ha alle de seks nye MTB-ene. I tillegg vil vi ha de to siste av fire nye transportfly. Dette er årsaken til at det har vært en midlertidig nedgang i den operative evnen. Men vi er godt i rute med det som er planlagt, faktisk også i Stortinget.

Laila Dåvøy (KrF) [19:17:19]: De militære operasjonene i Afghanistan står ved et veiskille. De siste månedene har vist et stadig sterkere Taliban i store deler av Afghanistan, både i sør og i nord, både i periferien og i Kabul.

USAs øverstkommanderende i Afghanistan, general Stanley McChrystal, sier at dersom initiativet ikke gjenvinnes i løpet av de nærmeste tolv månedene, kan krigen være tapt. Han har derfor bedt om flere ressurser – 40 000 flere amerikanske soldater og betydelig mer midler til trening av afghansk politi og hærstyrker. Han vektlegger å minimere sivile tap ved å begrense flybombingen, han vil redusere korrupsjonen i den afghanske regjering, og han er opptatt av at krigen bare kan vinnes dersom det afghanske folket vil at NATO skal vinne. Obama-administrasjonen vurderer nå denne strategien. Enkelte mener at hans forslag går for langt når det gjelder antall soldater, og ønsker å konsentrere den militære innsatsen om Al Qaida i Pakistan i stedet for om Taliban.

Hvordan ser statsråden på McChrystals forslag og vurdering av situasjonen?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [19:18:27]: Nå er det faktisk ikke mer enn to uker siden jeg selv hadde et møte med general McChrystal, og jeg fikk da høre hans vurderinger av situasjonen. Det er helt klart at sikkerhetssituasjonen i Afghanistan er meget alvorlig, men det er slett ikke sikkert at den amerikanske regjeringen sier ja til 40 000 nye soldater. Det som er helt klart, også fra norsk side, er at tiden heller ikke er inne for oss til å redusere antall soldater i Nord-Afghanistan, der hvor vi har vårt PRT. Vi kommer ikke til å gjøre det.

Når det gjelder det at general McChrystal fokuserer mer på å beskytte sivilbefolkningen enn å gå etter opprørsgrupper og Taliban, er det en strategi som vi har vært opptatt av også fra norsk side. En annen ting som vektlegges veldig sterkt, er nettopp opplæring av afghanske styrker, for vi er alle opptatt av at en dag skal afghanerne selv ivareta sikkerheten til landet sitt. Derfor er det så viktig å fokusere på å bygge afghansk kapasitet. Jeg ser faktisk med all respekt på det som nå gjøres fra sentralt hold i ISAF, som det samme som vi har fokusert på.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [19:20:12]: Ganske ofte kjører jeg langs sjøsiden av Oslo, og ikke én gang har jeg kjørt forbi der uten å måtte være vitne til ansamlinger av desperate mennesker, syke mennesker, neddopede mennesker eller mennesker som står med buksene nede på knærne for å sette en sprøyte. Og hver eneste gang får jeg vondt i magen.

Det kan synes som om antallet personer er økende, men én ting er sikkert: Jeg som har vært opptatt av rusomsorg, eller rettere sagt mangel på rusomsorg, kan bare konstatere at forholdene ikke er blitt bedre, snarere tvert imot. Like før valgdagen ble det lagt fram en rapport om rusomsorgen i Helse Sør-Øst. Rapporten avdekket at det meste ikke fungerer.

Fremskrittspartiet har i årevis forsøkt å løfte rusomsorgen opp på dagsordenen. Senest i vår fremmet partiet et omfattende representantforslag med hele 55 forslag. Forslaget omfattet hele kjeden av virkemidler, mangfold, helhet og forutsigbarhet. Forslagene ble til manges skuffelse ikke vedtatt.

Stadig kommer det nye rusmisbrukere til, og stadig flere dør. Forrige dagen stod en gutt helt i veikanten, på vei til å falle ut i veien. Han var så neddopet at han knapt forstod hva som holdt på å skje. Gutten så ikke ut til å være mer enn 15–16 år gammel. Jeg vet ikke hva som er verst – at noen har levd dette livet i 20–30 år, eller det faktum at det stadig kommer nye til og at mange av dem er svært unge.

Mitt engasjement rundt rusomsorg var grunnen til at jeg begynte med politikk. Derfor var det dette jeg sjekket aller først da den nye Soria Moria-erklæringen ble lagt fram. Den gav ikke store forhåpninger. Det var ikke noe nytt, ingen mål, ingen tallfesting og ingen konkrete forslag, bare de samme gamle forslitte formuleringene som at dette «er et alvorlig samfunnsproblem», «evaluere», «vurdere», «overvåke» og bedre.

Et av kulepunktene lyder at Regjeringen vil

«overvåke situasjonen med overdose- og rusrelaterte dødsfall og skaffe mer kunnskap om årsak til slike dødsfall med sikte på å forbedre overlevelsesprognosen for rusavhengige».

Akkurat dette punktet vil Fremskrittspartiet veldig gjerne medvirke til.

For å illustrere det vil jeg fortelle en historie fra den harde virkeligheten.

Jeg kjenner og har i årevis hatt nær kontakt med en jentunge. Hun kan ikke bo sammen med mammaen sin, fordi mammaen ruser seg. Jentungen har hatt en oppvekst ingen barn burde oppleve. Dessverre er ikke hun den eneste.

En dag jeg spurte jentungen hvordan det stod til, kunne hun fortelle at hun hadde det veldig bra akkurat nå, fordi mammaen hennes satt inne. Jentungen så nok på ansiktet mitt at jeg syntes dette utsagnet var noe underlig, så hun la forklarende til: Mamma er inne til soning nå. Det er fint, for da doper hun seg mye mindre. Hun får nok søvn, skikkelig mat, legetilsyn og stell av tennene sine. Da kan jeg slappe av.

Så sa hun videre: Vanligvis får jeg alltid et sug i magen når telefonen ringer. Jeg tenker alltid at det kanskje er dårlig nytt om mamma. Når mamma sitter inne, tenker jeg ikke slik når telefonen ringer, og det er utrolig deilig.

Aldri har et barns utsagn rørt meg mer.

At barn av rusmiddelmisbrukere opplever fengselsopphold som den beste rusomsorgen, sier ganske mye om hvor lang vei vi faktisk har å gå.

På vegne av denne jentungen og alle andre som går rundt i frykt for et nytt overdosedødsfall, og med henvisning til tidligere nevnte punkt om dette i den nye Soria Moria-erklæringen vil Fremskrittspartiet fremme et forslag om nettopp dette.

Det finnes en nesespray, Naloxon, som inneholder den samme motgiften som ambulansepersonell bruker som motgift ved overdose. Fremskrittspartiet har et ønske om at vi innfører et prøveprosjekt med utdeling av slik nesespray. Naloxon kan deles ut til rusmiddelavhengige, pårørende, støttespillere og andre som jobber innenfor rusfeltet.

Naloxon vil aldri kunne erstatte andre akutte helsetilbud med hensyn til overdose, men nesesprayen gir den enkelte noe mer tid før den akutte hjelpen må ankomme. Det er altså tidsaspektet som kan gjøre den store forskjellen.

Ifølge Dagbladet den 30. september i år er Norge det tredje verste landet i verden når det gjelder antallet overdosedødsfall, og vi har ti ganger flere overdosedødsfall enn Frankrike, målt i forhold til folketall.

Trontalen inneholdt kun én setning om rusomsorg. Jeg håper likevel Stortinget senere vil ha jentungen i sine tanker og støtte opp om et slikt prøveprosjekt.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:25:54]: Antall sultende i verden har nådd rekordhøye 1,02 milliarder mennesker. Det betyr at nesten én av seks mennesker ikke får tilstrekkelig med mat for å sikre en god helse og et aktivt liv.

Samtidig øker verdens befolkning. De siste estimatene fra FNs organisasjon for landbruk og ernæring, FAO, antyder at verdens matproduksjon må øke med 70 pst. innen 2050 for å brødfø en befolkning som vil ha økt med 2,3 milliarder på det tidspunktet. Å øke matproduksjonen med 70 pst. er i seg selv en enorm utfordring.

Vi vet også at klimaendringene forsterker utfordringene knyttet til matproduksjon flere steder i verden, og da spesielt i de områdene der befolkningen allerede lider av sult. En FN-rapport anslår at opptil 25 pst. av dagens matproduksjon kan gå tapt dette århundret som følge av klimaendringer, temperaturøkning, vannmangel, plantesykdommer og utarming av jord.

Norge har et ansvar for å bidra til global matsikkerhet, både gjennom vår nasjonale landbrukspolitikk og gjennom å gjøre en solid innsats på den internasjonale arena. Samtidig som verdens befolkning øker kraftig, er det også ventet at vi blir 1 million flere nordmenn i 2030. Selv om vi har økonomi til å kjøpe all den maten vi trenger, må Norge ta sin del av ansvaret for matsikkerheten ved å øke vår egen matproduksjon.

Å ta vare på matjorda er en viktig del av dette. Slik er norsk jordvernpolitikk et lite, men helt nødvendig bidrag til den globale matsikkerheten. Utvikling av nye og bevaring av allerede eksisterende plantesorter er et annet viktig bidrag. Internasjonalt har Norge tatt et spesielt ansvar for bevaring av jordas genressurser, bl.a. gjennom etablering av frøhvelvet på Svalbard.

Landbruket er en av de sektorene som i størst grad vil bli påvirket av klimaendringene. Samtidig bidrar jordbruket til klimagassutslipp, og potensialet for klimatiltak er stort. Jeg vil her vise til St.meld. nr. 39 for 2008– 2009, Klimautfordringene – landbruket en del av løsningen, som er et viktig ledd i å tydeliggjøre landbrukets rolle i klimasammenheng.

Som en del av oppfølgingen av denne meldingen vil Regjeringen nå bl.a. vurdere virkemidler for å utvikle biogassanlegg og industrielle verdikjeder for bioenergi med basis i landbrukets ressurser.

Parallelt med nasjonal innsats må vi tydeliggjøre hensynet til matsikkerhet, landbruk og klima i internasjonale prosesser. Dette gjelder i arbeidet som foregår i FNs matvareorganisasjon, FAO, i arbeidet fram mot Mattoppmøtet i Roma 18.–19. november i år og ikke minst under klimatoppmøtet i København i desember. Oppfølgingen av klimatoppmøtet i København må bli starten på et mer helhetlig arbeid med klima og matsikkerhet både i Norge og internasjonalt.

Jeg registrerer at dette også er en oppfatning som har økende tilslutning i andre land, bl.a. i EU. Sverige har matsikkerhet og klima som et hovedsatsingsområde på landbruk i sin formannskapsperiode. Det er også svært positivt at matsikkerhet er tatt opp i forbindelse med forberedelsene til klimatoppmøtet i København, senest nå i forhandlingene som ble gjennomført i Bangkok nylig.

En helhetlig tilnærming til matsikkerhet må også reflekteres i norsk bistandspolitikk. Norge skal gjennom sin utviklingspolitikk bistå i utviklingen av landbrukssektoren i fattige land. Bedret matsikkerhet er en forutsetning for fattigdomsbekjempelse og økonomisk utvikling i disse landene. Regjeringen vil derfor øke landbruksbistanden de kommende årene. Et viktig signal internasjonalt er også erklæringen fra G8-møtet i L'Aquila, der G8-landene gikk inn for å bevilge 130 milliarder kr de neste tre årene til utvikling av landbruket i u-land.

Jeg er glad for at den økte internasjonale oppmerksomheten om matsikkerhet i kjølvannet av matkrisen gjør at dette temaet nå er storpolitikk. Norge skal støtte aktivt opp om det internasjonale arbeidet på området. Samtidig må vi også handle nasjonalt og sørge for at matsikkerhet blir ivaretatt både i nasjonal landbrukspolitikk, i klimapolitikk og i bistandspolitikk.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [19:30:02]: Moderne samferdselspolitikk handler om å binde Norge sammen. Vi binder lokalsamfunn, regioner og landet fysisk og mentalt nærmere hverandre. Over hele landet finner vi symboler på det – langs kysten av Vestlandet med deres fantastiske tunnel- og broprosjekter, i Nord-Norge med et flyplassystem som binder landsdelen til resten av Norge og verden, mellom Bergen og Oslo, hvor nasjonen for mer enn 100 år siden startet opp en krevende og svært dristig togforbindelse over høyfjellet for å binde landets to største byer sammen.

Denne historien hadde aldri blitt virkelighet om de forrige generasjoners lokal- og rikspolitikere skulle lagt til grunn nåtidens markedsøkonomiske tenkning. Når BI-professorer og Fremskrittspartiets Siv Jensen så tydelig argumenterer for det de kaller lønnsomme samferdselsprosjekter der det bor flest mennesker, er det egentlig et angrep på et helt århundres nasjonal dugnad for å binde Norge tettere sammen.

Stortingsvalget var et verdivalg. I stedet for skattekutt og markedsliberalistisk tenkning vil det rød-grønne flertallet bygge ut velferden og fellesskapsløsningene. Vi vil videreføre en kurs som samler Norge, øker sysselsettingen, styrker næringslivet og opprettholder en sterk offentlig sektor. Og vi skal fortsette arbeidet med å binde Norge sammen.

I forrige periode gjennomførte det rød-grønne flertallet et taktskifte i samferdselspolitikken. Vi overoppfylte Nasjonal transportplan, og vi har lagt til rette for det største samferdselsløftet i nyere tid med en ny nasjonal transportplan for den neste tiårsperioden. Vi skal bruke 100 milliarder kr mer. Det blir mer penger til farleder, veier, tunneler, broer og rassikring. Vi styrker kollektivtransporten i de folketette områdene og bygger ut veinettet der tog og annen kollektivtransport ikke er et alternativ.

Vi har en helhetlig tilnærming til de store samferdselsprosjektene. Der Erna Solberg og Høyre ser seg blinde på OPS, mener vi at det er å bygge på avbetaling, og det blir som kjent ekstra dyrt. Vår løsning har vært og er å løfte investeringene og prioritere vedlikehold.

Å ruste opp infrastrukturen er viktig i og for hele landet. Det handler om gjensidig avhengighet. Det er viktig for hele Norge at vi nå bygger dobbeltsporet mellom Oslo og Ski. Det styrker vår nasjonale konkurransekraft i tillegg til å gi en stor og viktig del av landet kortere køer og færre forsinkelser. Det er viktig for hele Norge at vi ruster opp E6 og E16 og øker tilskuddet til havner og farleder i nord og vest, fordi det styrker næringsliv og verdiskaping i distriktene og bidrar til fellesskapet. Det er viktig for hele Norge, ikke minst for de kommende generasjonene, at vi bygger ut kollektivtrafikken og satser på mer klimavennlige løsninger innenfor samferdselspolitikken. Og det er viktig for alle at det er bygd ut bredbånd til hele Norge og ikke bare til innbyggerne i de største byene. Når 99,9 pst. av befolkningen har tilbud om høyhastighets telenett, styrker det vår samlede konkurransekraft og gir grunnlag for bosetting i hele landet.

Høyrepartiene, og i særdeleshet representanten Siv Jensen, har ikke det samme fokuset. I et intervju med Tønsbergs Blad slo hun fast at veier og annen infrastruktur må bygges ut der det bor folk, og ikke i grisgrendte strøk på Vestlandet og i Nord-Norge. Det må bygges ut der behovet er størst, og det er på Østlandet, sa FrP-lederen. Nestleder i Fremskrittspartiet, Per Sandberg, har tatt til orde for å redusere antall kortbaneflyplasser kraftig. Og Fremskrittspartiet vil redusere bevilgningene til kjøp av jernbanetjenester. Lokalt ser vi at Fremskrittspartiet har kjempet hardt mot bybaner, bl.a. i Bergen.

Men jeg vil ikke bare kritisere Fremskrittspartiets kollektivsatsing. De sitter i førersetet for Norges største bompengeprosjekt i hovedstaden. Det viser at partiet i posisjon opptrer mer ansvarlig og miljøvennlig enn i opposisjon.

Jeg merket meg komitéleder Knut Arild Hareides samarbeidsinvitt. Det er positivt. To av de største utfordringene for transportkomiteen vil være klimautslippene for transportsektoren og en ytterligere styrking av trafikksikkerheten. På disse områdene vil Arbeiderpartiet og de øvrige regjeringspartiene være en mye mer naturlig samarbeidspartner for Kristelig Folkeparti enn høyresiden.

Det rød-grønne flertallet leverte på samferdsels- og kommunikasjonssiden i forrige periode. Det skal vi gjøre også i denne perioden. Jeg gleder meg til oppgavene i transportkomiteen og ser fram til å ta debattene med opposisjonen i denne salen.

Line Henriette Hjemdal hadde her overtatt presidentplassen.

Siri A. Meling (H) [19:35:52]: Høyre har ambisiøse mål for Norge som energinasjon og Norge som miljønasjon. Høyre ser klimautfordringen som en av våre største utfordringer, kanskje den største. Vi er glade for at dette synspunktet deles av Regjeringen.

Klimautfordringen er global. Derfor må også tiltak som gir resultater, ha et globalt perspektiv. Vi må sette inn klimatiltak der vi får størst reduksjon i skadelige utslipp for pengene.

Alvoret i klimautfordringen tilsier at vi ikke kan drive symbolpolitikk, men tilstrebe mekanismer som gir resultater. Jeg er derfor glad for at statsministeren fra denne talerstolen i dag understreket akkurat det samme.

Høyre har vært og vil være en aktiv medspiller og pådriver for en best mulig klimapolitikk. Vi er en av partene i klimaforliket inngått i forrige stortingsperiode, og vi vil være en konstruktiv samarbeidspartner også i denne perioden.

Høyre mener det var uheldig at Regjeringen i forrige stortingsperiode ikke klarte å legge fram noen stortingsmelding om energipolitikken. En slik melding kunne ha gitt Stortinget anledning til å diskutere landets energipolitikk i et helhetlig perspektiv. Dessverre varslet ikke trontalen at vi kan forvente å få en slik helhetlig energimelding i denne perioden heller.

Dette er paradoksalt, for samtidig har energispørsmål vært blant de sakene som står høyest på dagsordenen i landene rundt oss. Både klimautfordringen, sikker tilgang på energi til overkommelige priser i utviklingslandene og de raskt voksende nyindustrialiserte land og forsyningssikkerhet i våre europeiske naboland har ført til at energipolitikken har kommet mer i fokus. Da er det et paradoks at det samtidig er dørgende stille fra Regjeringen i energinasjonen Norge, landet som er en av verdens største energiprodusenter, enten det gjelder olje og gass eller fornybar vannkraft. Forrige stortingsperiode var første gang på lenge at det ikke ble framlagt en petroleumsmelding. Dermed fikk ikke Stortinget anledning til å diskutere visjonene, målene og strategiene for landets største næring, en næring som sysselsetter opp mot 250 000, og som bidrar med enorme inntekter til statskassen. Nå er det varslet at en slik melding vil komme i inneværende stortingsperiode, og jeg tillater meg å håpe at Regjeringen vil oppfylle løftene på dette området.

Høyre er klar til å ta denne debatten, og vi ønsker å bidra til en utvikling av energinasjonen Norge som utnytter det potensialet landet har for verdiskaping, utvikling av kompetansemiljøer og næringsklynger. Dette er viktig for oss. Olje- og gassvirksomheten er en helt vesentlig del av inntektsgrunnlaget for vårt velferdssamfunn videre.

Derfor var skuffelsen stor da Regjeringen varslet at det ikke vil bli noen oljeaktivitet i de mest lovende uåpnede områdene for petroleumsvirksomhet, nemlig utenfor Lofoten og Vesterålen, i denne stortingsperioden. Disse områdene er ansett for å være de viktigste nye områdene hvor vi kan forvente å gjøre nye, store funn av petroleumsforekomster. Høyre sier et klart ja til petroleumsvirksomhet i disse områdene. Vi mener at god sameksistens med andre næringer og hensyntaken til miljø kan ivaretas ved hjelp av et strengt og krevende regelverk som næringen må forholde seg til – hvor vi tar i bruk det ypperste av teknologi for å gjøre aktiviteten så skånsom som mulig med hensyn til fiskeriene, de marine ressurser og miljøet.

Det antas at verdier for om lag 1 000 milliarder kr kan bli realisert fra havbunnen i disse områdene. Dette er verdier Norge som nasjon trenger til fellesskapet. Det representerer mange arbeidsplasser og verdiskaping over hele landet, og kanskje først og fremst i de nordligste fylkene. Dette velger Regjeringen altså å si nei til i denne perioden.

Da blir det underlig å høre statsminister Jens Stoltenberg på vegne av Regjeringen snakke om at den viktigste oppgaven er å skape arbeidsplasser og verdiskaping i hele landet. Samtidig kommer Norsk Industri med et varsko om ordretørke i norsk verftsindustri.

Det har blitt pekt på at vi må få på bordet all nødvendig informasjon i forbindelse med revideringen av forvaltningsplanen, og at eventuell olje- og gassvirksomhet må konsekvensutredes før det kan bli aktuelt å starte petroleumsvirksomhet i disse områdene. Dette er Høyre helt enig i. Men jeg vil påpeke at det er like viktig å se på konsekvensene av å unnlate å utvikle disse områdene i petroleumssammenheng. Vi må også se på hva det vil innebære for samfunnet å ikke benytte oss av det potensialet som ligger i petroleumsressursene i disse områdene.

Tore Hagebakken (A) [19:40:51]: Vår regjering slår fast at vi skal føre en politikk for fellesskap, verdiskaping og rettferdighet. Det må da bl.a. innebære å redusere sosiale helseforskjeller mellom ulike grupper i samfunnet vårt. Da må det fokuseres vesentlig sterkere på det forebyggende helsearbeidet enn i dag. Det må samarbeides mer på tvers av fag og profesjoner, og helsetilbudene må være nærmere folk. Vi skal rett og slett bli smartere når det gjelder ressursbruk og arbeidsmåter. Det er veldig smart å sette inn innsatsen tidlig, og da sjølsagt fokusere mye på de yngre.

Det drives sjølsagt mye godt forebyggende helsearbeid i dag. Universelle tiltak som gang- og sykkelveier som gjør at ungene får litt mosjon i det daglige ved å gå til skolen istedenfor å måtte kjøres, er òg forebyggende helsearbeid – likedan flere timer med fysisk aktivitet i barneskolen, gratis frukt og grønt og satsing på frivillig arbeid og idrettsanlegg. Forebyggende helsearbeid handler mye om fysisk aktivitet, kosthold og i en del tilfeller også om å jobbe med hele familien. Ulike prosjekter vil gi oss nyttige erfaringer og samtidig bidra til bedre helse for dem som deltar, som Aktivitetsskolen i Finnmark for barn og unge med ekstra vektutfordringer og prosjektene i Søndre Nordstrand og Groruddalen her i Oslo knyttet til helseutfordringer når det gjelder innvandrerbarn. Når vi nå opplever at 120 unge mellom 13 og 18 år i første omgang må fedmeopereres, illustrerer det på en ganske brutal måte hvor høyst påkrevd det nå er å øke det forebyggende helsearbeidet. Det vil vi også gjøre. Nå skal det lønne seg for kommunene å være gode på forebygging, alle blir vinnere i dette.

Mange har vært opptatt av samhandlingsreformen her i dag, og det er bra. Skal vi få gjennomført reformen og oppnå de ønskede helse- og samfunnsmessige gevinster, er vi helt avhengige av entusiasme og kreativitet i kommunene og godt lagspill mellom stat og kommune. Samhandlingsreformen handler ikke minst om utstrakt samhandling mellom kommunene her i landet. Mange av landets kommuner er for små i folketall til å kunne lykkes godt nok alene når en her får større og viktige muligheter. Kommunene må gå sammen om etablering av lokalmedisinske sentre og for ellers å kunne styrke helsetilbudet til befolkningen slik vi ønsker. Reformen er ikke avhengig av kommunesammenslåinger, det vil jeg understreke. Det er mange ulike måter å samarbeide på, og vi vurderer òg samkommunemodellen som en modell. Men jeg håper reformen vil bidra til at flere kommuner vil vurdere om sammenslåing kan være veien å gå for å bli mer robust på flere vis. I den politiske plattformen til Regjeringa sier vi at staten vil dekke de faktiske kostnadene knyttet til sammenslåingsprosesser der det er lokal tilslutning til å etablere større kommuner. Det synes jeg er et viktig og positivt signal fra Regjeringa.

Forebygging blir òg veldig viktig med tanke på framtidens eldreomsorg, der vi står foran store utfordringer, kanskje særlig når det gjelder å skaffe nok kvalifiserte arbeidstakere. Én ting er penger, en annen ting er å skaffe folk – da må en òg være attraktiv som sektor.

Den rød-grønne regjeringa vil satse sterkt på eldreomsorgen, slik det framgår av regjeringsplattformen, og slik som statsministeren også understreket under åpningen av debatten i dag. Vi vil satse med tilskudd til å bygge både omsorgsboliger og sjukehjemsplasser, og vi vil øke de kommunale driftsinntektene betydelig, som det står i plattformen. Vi vil ikke minst sørge for å styrke de eldres rettstilstand. I juni ble regjeringspartiene, Kristelig Folkeparti og Venstre enige om en verdighetsgaranti for de eldre. Vi samhandler gjerne med andre partier i viktige saker når vi er enige om å gå i samme retning. Det gjelder sjølsagt også reformen som nettopp handler om økt samhandling.

Bård Hoksrud (FrP) [19:46:04]: Først ser jeg veldig fram til skikkelige og tøffe diskusjoner om Fremskrittspartiets gode løsninger når det gjelder både kollektivsatsing og jernbane, og ikke minst veiutbygging uten bruk av bompenger. Jeg gleder meg til debatten med representanten Bjørnflaten i senere diskusjoner rundt dette temaet.

Regjeringspartiene – Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – har nå lagt fram sin nye regjeringserklæring – Soria Moria II. Jeg har lest den, og én ting er veldig påfallende: Den nye regjeringserklæringen har langt rundere og mer uforpliktende formuleringer enn den gamle Soria Moria I-erklæringen hadde. Jeg er derfor overbevist om at mange rød-grønne velgere faktisk får seg en skikkelig nesestyver når de ser hvor lite som er igjen av de luftige rød-grønne valgløftene som regjeringsrepresentantene løp rundt med i valgkampen.

Jeg har lyst til å starte med å peke på ett område hvor Soria Moria I faktisk var mye bedre enn Soria Moria II. I den forrige regjeringserklæringen sa de rød-grønne bl.a. at digital allemannsrett er viktig, og at Norge skal være et av de landene i verden som er først når det gjelder å ta i bruk og utvikle ny elektronisk kommunikasjon. I Soria Moria II er dessverre de konkrete målsettingene blitt redusert til en vag formulering om at man skal fortsette arbeidet for å tilrettelegge for bredbånd med tilstrekkelig kapasitet. Dette er svært ullent, og jeg må si langt unne de målene som lå i Soria Moria I.

Feilskjæret på IKT-området stopper ikke der, for SV og Senterpartiet har nå akseptert at Arbeiderpartiet skal få mulighet til å forverre den enkeltes personvern gjennom å innføre datalagringsdirektivet i Norges lover.

Jeg synes det er skummelt at Norge kan komme til å stemme for å innføre datalagringsdirektivet, eller overvåkingsdirektivet, som det burde hete. Direktivet legger opp til at all telekommunikasjon og Internettbruk skal lagres i fra seks til 24 måneder. Dette er et så kraftig inngrep i den enkeltes personvern at de som drev med overvåkning i tidligere DDR og Sovjet, ville vært misunnelige på de nye overvåkningstiltakene som direktivet åpner opp for i Norge. Jeg håper derfor virkelig at dette direktivet aldri vil bli vedtatt her i Stortinget.

Soria Moria II er også svært skuffende når det gjelder samferdsel, og regjeringserklæringen lover ikke noe mer enn å følge opp Nasjonal transportplan. Det betyr at det vil være enorme utfordringer på samferdselsområdet også når Regjeringens NTP-periode er ferdig. Når vi hører regjeringsrepresentanter skryte av 100 milliarder kr mer til samferdsel de neste ti årene, må man ha med seg at det ikke er mer enn 67 milliarder kr i forhold til 2009-budsjettet. Statens vegvesen har derimot i stamnettutredningen dokumentert at det er et behov på 230 milliarder kr for å få et moderne og effektivt stamveinett. Det er i tillegg behov for 80–100 milliarder kr på det øvrige veinettet, og forfallet passerer snart 50 milliarder kr. Soria Moria II oppfyller derfor ikke på langt nær de behovene som er der ute for investeringer på vei og samferdsel.

Når det gjelder motorveier, vil man på tross av Regjeringens såkalte historiske satsing være langt unna Trygve Brattelis motorveiplan fra 1962 om 800 km motorvei innen 1980. I 2019 vil vi fortsatt mangle over 300 km på å være der vi skulle vært i 1980. Ja, da blir satsingen verken historisk eller stor, den blir for små museskritt å regne. Fremskrittspartiet lagde en egen nasjonal transportplan med 2 300 km ny norsk motorvei og en kraftig økning i bevilgningene til samferdsel for å sikre næringslivet gode rammebetingelser og redusere antall dødsulykker og andre ulykker på veiene. De andre partiene stemte imot.

Dette handler om å ta nullvisjonen på alvor når det gjelder både IKT og vei. Fremskrittspartiet vil i sitt alternative statsbudsjett gå inn for en kraftig økning i investeringene på infrastruktur for å sikre at intensjonene om en nullvisjon faktisk blir noe mer enn intensjoner, at det blir en realitet, og at det skal synes i budsjettene og i utviklingen i veisektoren. Det handler om å gjøre ord om til handling, og det vil Fremskrittspartiet.

Magne Rommetveit (A) [19:50:30]: Det kjennest som eit stort privilegium å få ta sete i nasjonalforsamlinga i det landet som nett har blitt kåra til det beste å bu i i heile verda.

Trontalen peiker på hovudlinene i Regjeringa sin politikk for det komande året. Saman med Regjeringa si politiske plattform for fireårsperioden, som byggjer på fellesskap, verdiskaping og rettferd, gir dette eit godt grunnlag òg for det arbeidet me i Stortinget skal utføra.

Det må ikkje vera eit mål åleine at me er best i verda. Det må vera like viktig at andre land òg opplever ei god utvikling. Internasjonalt står me overfor finanskrise, matkrise og klimakrise. Dette er kriser som tydeleg har synt at marknadskreftene må styrast og må regulerast.

Den internasjonale finanskrisa har sett verdsøkonomien i den kraftigaste nedgangen sidan andre verdskrigen. Me har ikkje blitt så hardt råka her til lands, og det er teikn til oppgang gjennom neste år. Likevel har me bransjar som høgst sannsynleg vil slita dei første par åra. Spesielt gjeld dette eksportindustrien. Eg er derfor glad for at det i trontalen vart peika spesielt på at Regjeringa vil følgja utviklinga nøye på dette feltet. Finanskrisa og lågare oljepris har ført til at investeringar i skip og i olje- og gasssektoren har blitt sette på vent. Det vil vera svært uheldig om dei gode teknologimiljøa våre innan desse felta no får seg ein knekk. Slike bølgjedalar har denne industrien vore nede i før, og erfaringane frå dei nedturane syner at det er tungt å byggja opp att eit teknologimiljø som har forvitra over tid. Mange av dei investeringane som no er sette på vent, vil òg vera viktige bidrag for å møta klimautfordringane.

Transportsektoren i Noreg står for om lag 30 pst. av klimagassutsleppa våre, og i dei største byane kan utsleppa utgjera om lag 50 pst. Endra reisevanar og nye drivstoff er heilt naudsynt.

Elektrisitet og biodrivstoff er kanskje dei to mest aktuelle nye drivstoffa. Elektrisitet frå fornybar energi er utsleppsfri, og biobrensel er CO₂-nøytralt, fordi karbondioksyd som vert frigjort ved avbrenning, opphavleg er trekt ut av atmosfæren av levande plantar. Mange stader vil det vera fornuftig å starta med elektrisitet for mindre kjøretøy og kortare kjøreavstandar og biodrivstoff for tyngre kjøretøy. Biogass er spesielt godt eigna for tunge kjøretøy som bussar, renovasjonsbilar og anna transportverksemd som har faste oppstillingsplassar om natta, både med omsyn til produksjon og fyllestasjonar.

Der det alt er bygd ut ein infrastruktur for naturgass, vil biogass ha særlege føresetnader fordi desse kan brukast om kvarandre når biogassen er reinsa. Noreg har stort potensial for produksjon av biodrivstoff som kan lagast av gjødsel, organisk avfall og av avfall frå skogsvirke.

I Sverige er dei godt i gang med ei vellukka satsing på gass som drivstoff. Det starta med naturgass, som etter kvart vert erstatta med biogass, og som no utgjer 65 pst. av gassen.

Innan sjøtransporten er det sett i gang ei positiv utvikling der naturgass no er i bruk i ni ferjer, i tillegg til forsyningsskip, tankskip og kystvaktskip. Dette fører til monaleg reduksjon av CO₂, NOx og partiklar. Det er gledeleg at Regjeringa no legg opp til å setje inn fleire gassferjer. I tillegg er det eit stort potensial for endå større kutt i klimagassutsleppa ved å satsa tungt på miljøteknologi, t.d. brenselcelleteknologi, som no er til testing i skip.

Samferdselspolitikken skal bidra til å nå måla i klimapolitikken. Derfor kjem det no ei sterk satsing innan kollektivtrafikken, med styrking av jernbane, bybane og ei dobling av midlane til byområde som inngår langsiktige avtalar med staten om bruk av verkemiddel som gjev redusert biltrafikk.

Eg ser fram til her i Stortinget å få vera med på det store samferdselslyftet NTP-en inneber innafor ei berekraftig ramme.

Dag Terje Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

André Oktay Dahl (H) [19:55:42]: Det triste med denne debatten er de rød-grønnes neglisjering av at den aller viktigste velferden og tryggheten ikke starter i offentlige kasser, men inni i hodet på den enkelte og på den måten enkeltmennesker av kjøtt og blod forholder seg til hverandre i bedrifter, familier og private fellesskap. Det virker som om det for enkelte hele tiden bare handler om politisk å vedta og styre seg frem til det man selv regner som det gode liv for mennesker, uansett hva resultatet blir, fordi intensjonene og festtalene om det varme samfunnet, fellesskapet og solidariteten var så gode. I stedet for å reflektere over at enkelte ting går i gal retning, finner man bare på enda mer politikk, setter enda færre grenser for hva politikere skal bry seg med, og er enda mer kreativ når det gjelder å fjerne stadig flere oppgaver fra den enkelte.

En representant for Arbeiderpartiet brukte tidligere i debatten Gro som den store ledestjernen for utviklingen av velferdssamfunnet og mente at borgerlige partier morgen, middag og kveld nærmest har lumske planer om å avvikle hele velferdssamfunnet. I Arbeiderpartiets historieskriving tar man æren for stort sett alt som har gått bra omtrent siden svartedauden – man nevner ikke noe av det negative. Gro var som kjent den statsministeren som etterlyste nabokjerringa. Men det interessante i praktisk politikk er at man gjør det meste for å kvitte seg med nabokjerringene og private og varme fellesskap som skaper reell velferd og trygghet for den enkelte.

Hva er egentlig denne norske modellen? I dag er det slik at stadig flere mennesker støtes ut av arbeidslivet, stadig flere yngre blir uføre, flere faller utenfor i skolen, og flere unge får psykiske problemer. Mer fellesskap, sa Stoltenberg i 2005 og i 2009. Vi har fått mer til felles. Vi har fått det til felles at vi står i kø. Vi står i kø på veiene, vi står i kø på toget, flere står i kø for å få plass på sykehus, vi står i kø for å få de pengene vi har krav på, fra Nav, og vi står i telefonkø for å fortelle om en økende kriminalitet til et politi som ikke er der.

For Høyre er det ikke greit at flere tusen saker der vi vet hvem gjerningspersonen er, henlegges fordi politiet ikke har tid til å trekke folk til ansvar. Det er heller ikke greit at det etterforskes mindre narkotikakriminalitet, og at ungdom blir misbrukere og ødelegger livet sitt. Det er heller ikke greit at vi med deler av vår asylpolitikk og måten vi håndterer tiggerproblemene på, sender et signal om at vi i Norge ikke bryr oss så fælt, og at det er fritt frem. Det skaper utrygghet, og det går på bekostning av dem som trenger det mest!

Vi må ha mer politi som sammen med andre kan arbeide for å få markert hvor grensen går for hva som er greit, og hva som ikke er greit. Jeg har vært en del inn og ut av fengsel, ikke som kriminell, men som justispolitiker. En fengselsdirektør sa det ganske godt: Det vi egentlig driver med her i fengselet, er en litt forsinket barneoppdragelse.

Høyre har helhetlige svar på det trontalen var taus om. Det er et samfunn hvor vi må ta mer ansvar for oss selv og ikke minst andre, hvor voksne er voksne og barn er barn, med en politikk som skaffer flere jobber til folk i mindre bedrifter, og med en rus- og helsepolitikk hvor folk skal få hjelp, uavhengig av om den som hjelper, får lønnen sin fra det offentlige eller har et mer frivillig engasjement, og hvor størrelsen på lommeboken ikke skal være avgjørende, slik som det er i dag.

En god justispolitikk, som jeg har tenkt å jobbe for fremover, forhåpentligvis, har linker til alt dette, for det det handler om, er å bygge mennesker. Skal vi få et samfunn hvor færre faller utenfor, og hvor vi forebygger kriminalitet, må vi bygge videre på det som er bra i Norge. Men for å beholde det som Høyre mener er det beste i den norske modellen, må vi legge til rette for at man i dette landet gjør det lønnsomt å jobbe. Det skal være lov å lykkes, ikke bare lov, men det skal være fantastisk at noen lykkes og får lov til det. Det er ikke et problem at noen blir rike, men at noen blir fattige. Vi må få lov til å ta mer ansvar for oss selv og andre, ikke minst andre, for det blir ikke et varmt samfunn ved at vi er ferdige med å bry oss om andre fordi vi har betalt skatt. Barn som faller utenfor, skoleelever og innsatte i norske fengsler trenger folk som bryr seg om, og ikke bare en stat som bryr seg med.

Det må være lov å være annerledes. Hver eneste en av oss er forskjellig, men vi har det til felles at vi vil bli sett, respektert og tatt for den vi er, ikke bare oppfattes som medlem av en eller annen gruppe.

Noen i denne salen vil oppfatte dette som i overkant ideologisk, og det er ideologisk. Det er nettopp de tingene jeg tok opp nå, og som Høyre har tatt opp, som er hovedessensen, og det som mangler i denne trontalen og i det vi kan kalle SM II. Jeg tror begrepet SM i forhold til det private fellesskap er ganske dekkende med tanke på hva man faktisk har foreslått fra Regjeringens side i Soria Moria II.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [20:00:56]: Denne stortingsperioden vi nå har startet på, kommer til å bli spesielt avgjørende på klima, energi- og miljøområdet – ikke bare for Norge, men for hele verden. Det er to måneder til det store klimatoppmøtet i København. Kristelig Folkeparti håper og tror på en ny ambisiøs klimaavtale.

Norge har til nå vært en pådriver i dette arbeidet. Men Norge er pr. i dag ikke et foregangsland når det gjelder klimapolitikk. Vi ligger i verdenstoppen med hensyn til utslipp av klimagasser pr. innbygger, og utslippene økte i forrige stortingsperiode. I arbeidet med å redusere nasjonale klimagassutslipp har vi betydelig mer å lære av andre enn andre har å lære av oss.

Soria Moria II ser dessverre ikke ut til å være det verktøyet vi trenger for å snu trenden. Med et par unntak framstår Soria Moria II som slappere og mindre forpliktende på klima- og miljøsiden enn forgjengeren.

Det varsles ingen radikale grep eller store omlegginger for å få ned utslippene av klimagasser i Norge. Snarere legges det opp til «business as usual» for Norges suverent største utslippskilde: oljeindustrien. Regjeringen lover fortsatt høy leteaktivitet og tilgang til interessante letearealer. Elektrifisering av sokkelen skal vurderes ut fra økonomiske, tekniske og forsyningsmessige forhold. Vi vet hvordan disse vurderingene slår ut for miljø og klima, det er bare å se til Regjeringens vedtatte politikk i forhold til Goliat.

Når det gjelder CO₂-fangst og -lagring, Regjeringens «månelandingsprosjekt», går vi et langt skritt tilbake i forhold til Soria Moria I. Renseprosjektet for gasskraftverket på Kårstø, som opprinnelig skulle vært på plass i 2009, er nå utsatt på ubestemt tid. Regjeringen stadfester heller ikke tidsplanen for rensing av Mongstad innen 2014. Nå heter det bare at en skal fortsette arbeidet med fullskala rensing.

Striden om oljeutvinning utenfor Lofoten og Vesterålen er utsatt til 2010. Formuleringen om at det

«ikke skal åpnes for petroleumsaktivitet i dette området i denne stortingsperioden»,

har ingen praktisk betydning. Formuleringen vil ikke engang forsinke en åpningsprosess dersom Regjeringen skulle vedta å sette i gang en konsekvensutredning ved revidering av forvaltningsplanen i 2010. En konsekvensutredning vil ta tre–fire år, og en eventuell åpning av havområdene kan først skje i neste periode. Dette ble bekreftet av LoVe Petro og Arbeiderpartiets Lillian Hansen i Lofotposten før helgen.

SV har snakket lite om klima og miljø siden de kom tilbake fra Soria Moria, og det er ikke rart. Det er nemlig langt mellom miljøseirene i regjeringserklæringen. Arbeiderpartiet har vekslet inn økt oppslutning i dårligere miljøpolitikk.

Like før valget lanserte SV ti miljøkrav til en ny rød-grønn regjering. Partiet varslet krav om varig vern av Lofoten og Vesterålen, at oljeindustrien skulle pålegges å investere i fornybar energi, og at det skulle utarbeides nye miljøretningslinjer for statlig eierskap, slik at StatoilHydro kunne trekkes ut av den skitne oljesandindustrien i Canada. Det ble varslet krav om at forurensingsloven skulle tas i bruk for å stanse punktutslipp i oljeindustrien. Ingen av disse kravene er innfridd i regjeringserklæringen.

Fasiten er at SV har fått delvis gjennomslag for to av ti krav. Det gjelder skjerping av Norges klimamål samt at Norge skal være verdensledende på CO₂-fangst og lagring, men også her er det tatt forbehold.

Skjerping av Norges klimamål til 40 pst. kutt innen 2020 er bra og fortjener ros. Men spørsmålet vi må stille oss er: Skal disse økte kuttene tas hjemme, eller skal de tas i utlandet? Og hva skjer dersom det ikke skulle bli en ambisiøs klimaavtale i København? Går da Regjeringen tilbake på lovnaden om 40 pst. kutt? Dette må Regjeringen klargjøre for Stortinget, for det tas nemlig forbehold om at disse målsettingene gjelder dersom – og bare dersom –

«det kan bidra til enighet om en ambisiøs klimaavtale der de store utslippslandene påtar seg konkrete utslippsforpliktelser».

Jeg kan bare konstatere at det vil være stort behov for en sterk klima- og miljøopposisjon her på Stortinget de neste fire årene, og i Kristelig Folkeparti ser vi fram til å være denne opposisjonen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, får en taletid på inntil 3 minutter.

Aksel Hagen (SV) [20:06:20]: Mange av oss nykommere på stortingsbenken har med oss noen førteorier eller fordommer om hva som skjer i og rett utenfor stortingssalen, sammenliknet med hva vi har erfaring med fra kommunestyre- og fylkestingssaler. I mitt første innlegg synes jeg det er greit å si litt om hva slags fordommer jeg har med meg.

For det første har jeg med meg en forestilling om at det er mer samtale og refleksjon lokalt og regionalt enn det er i denne salen.

For det andre mangler det sentralt – nå er jeg en del av det – en grunnleggende forståelse av – jeg har nesten lyst til å kalle det – skjebnefellesskapet mellom kommuner og fylkeskommuner og sentral stat. Det er greit nok med trontale, og det er greit nok med debatter i denne salen, men skal dette bli gjennomført, skal dette bli praktisk, god politikk, er en avhengig av at det samarbeides tett og godt med kommuner og fylkeskommuner, og selvsagt vice versa – i og for seg ikke bare med de tre forvaltningsnivåene, men absolutt også med arbeidsliv og med alt samfunnsliv. Det har vært flere gode innlegg om det i debatten så langt. Vi kunne faktisk kalle det kanskje et sømløst samfunn – eller en kontinuerlig samfunnsdugnad. Det var den andre fordommen jeg har med meg.

Den tredje fordommen går på – og det har vi fått noen gode eksempler på – at mye av den politiske uenigheten oss imellom ikke går så mye på framtid og virkemidler for å nå framtid, men det går på oppfatninger om nåtid.

Hva er det som har skjedd med disse fordommene mine så langt i dag? For det første dette med debattkultur: Der er jeg skuffet. Nei, unnskyld. Jeg er positivt overrasket. Det har vært veldig gode og reflekterte og respektfulle debatter, ikke minst dratt i gang ved Høyre-leder Erna Solberg i hennes kommentar til statsministeren. Siv Jensen derimot er jo en som bygger opp under og bare forsterker de fordommer jeg hadde på forhånd.

For det andre, og det gjelder den fordommen som går på samfunn i samhandling: Det har vært flere gode innlegg her som nettopp har påpekt at kommuner og fylkeskommuner er nødvendige for å få god samfunnsutvikling. Men det er fortsatt mye å hente her, det tror jeg bestemt. Selv har jeg som utgangsposisjon at det er utrolig mye som kunne bli gjennomført av nasjonale prioriteringer om en bare gav mer av både penger og tillit til kommuner og fylkeskommuner, og at en utvikler nye reformer sammen med kommuner og fylkeskommuner. En slik drøm, eller en stor ambisjon, som jeg selv har som stortingspolitiker, er følgende: Partnerskap er mote innenfor alt offentlig, og ikke minst på det nasjonale nivået er understreket at alt offentlig bør inngå partnerskapsavtaler. Men sentral stat har til nå på en litt sånn imponerende måte unndratt seg den type arbeidsformer. Det bør en prøve å gjøre noe med i denne perioden.

Arne Sortevik (FrP) [20:09:48]: Nok en gang har Norge fått en regjering med mindretall blant velgerne, men flertall i Stortinget. Nok en gang gir en udemokratisk valglov et mindretall blant velgerne lov til å styre norsk politikk og derved svært mye av det som i det daglige påvirker virkeligheten for folk flest.

I sin tiltredelseserklæring i 2005 sa regjeringen Stoltenberg:

«Samferdsel er en viktig forutsetning for bosetting, næringsutvikling og ressursutnyttelse i hele landet. Regjeringen vil styrke satsingen på samferdsel.»

Men i perioden 2005–2009 er veiene blitt dårligere. I de siste fire årene med Stoltenberg-regjeringen har Norge som veinasjon sakket akterut. Vi har knapt bygget ny motorvei, vedlikeholdsetterslepet på norske stam- og riksveier har økt, og når det gjelder stam- og riksveier, som Statens vegvesen selv klassifiserer, har en større andel nå betegnelsen dårlig eller svært dårlig. Antall alvorlige ulykker og antall dødsulykker er stort – større enn i mange land vi kan sammenligne oss med. Bruken av bompengefinansiering har økt med 30 pst. i de fire siste årene. Bruk av bompengefinansiering, som jo er kjøp av vei på avbetaling, er en betydelig ekstraskatt som påtvinges transportbrukerne – en ekstraskatt på henimot 20 milliarder kr i årene 2005–2009.

I trontalen omtales økt satsing på samferdsel. Men her er intet taktskifte i samferdselspolitikken, i særdeleshet ikke innenfor veisektoren. Her er det ingen forbedring, forsterking eller fornyelse av statlig samferdselssatsing. Det er ingen nye finansieringsverktøy innenfor samferdselssektoren. Det er ingen samferdselspolitiske grep for å forbedre, forsterke eller fornye organiseringen av norsk samferdselssektor. Det trengs. Jeg viser bl.a. til Riksrevisjonens undersøkelse av drift og vedlikehold som tilfeldigvis ble kjent like etter valget.

Her er det ingen forsikring om å satse på å fjerne vedlikeholdsetterslepet innenfor veisektoren. For ti dager siden kom det en annen rapport som viser hva det koster å dekke inn vedlikeholdsetterslepet for dagens fylkesveier, dagens kommunale veier og veistrekninger som overføres fra staten til fylkeskommunene. Det er store beløp – mellom 34 og 46 milliarder kr vil det koste.

Regjeringens samferdselsløft er i beste fall et løft i et 50-årsperspektiv. Det samferdselsløftet Regjeringen har gjennomført, er å løfte riksveier ut fra statens ansvarsområde og over til fylkeskommunene.

Norge trenger forbedret, forsterket og fornyet samferdselspolitikk. Regjeringens plattform og trontalen gir det ikke. Fremskrittspartiets alternative forslag til Nasjonal transportplan for neste periode gjør det.

Lars Myraune (H) [20:13:16]: «All makt er samlet i denne sal», var det en fornuftig kar som sa for noen år siden. Når vi ser tilbake på de siste fire årene, er det neppe noe som er veldig slående.

Derfor er det ekstra hyggelig når Regjeringen nå uttrykker at den vil bygge nye forlik i et bredere flertall i Stortinget. Særlig for oss som er nye her, gir det en god følelse og optimisme for fire rike år i demokratiets tjeneste.

Jeg vil først få lov til å gi litt honnør for en del av intensjonene i Soria Moria II, men samtidig knytte noen bemerkninger til den.

Den politiske plattformen sier:

«Vi vil satse på Norge som kunnskapssamfunn gjennom utdanning til alle og forskning med høy kvalitet.»

Det håper jeg inderlig Regjeringen mener alvor med, og følger opp gjennom prioriteringer. Læreryrket må igjen bli oppfattet som lukrativt, både lønnsmessig og prestisjemessig. Først da får vi søknader fra dem som har over middels karakterer. Det skulle bare mangle. Vi skulle gjerne hatt de aller beste.

Jeg er ikke i tvil om at en sterk satsing på skole og forskning er det beste vi kan gi våre etterkommere. Da blir varm eller kald mat helt uvesentlig. Forskning og utvikling er sentralt for å oppnå det kunnskapssamfunnet vi ønsker. For noen år siden var det en ansvarlig statsråd som sa at vi var inne i en hvilskjærsperiode. Jeg håper at den framstillingen som kommer i morgen med budsjettet, sier at vi er ferdig med det for godt.

Videre står det i plattformen:

«Et levende og desentralisert demokrati med bred deltakelse er grunnleggende for å møte samfunnsutfordringene.»

Det kan nesten mistenkes at det er klipt ut av Høyres program. Det kan knapt sies bedre. Men vi som kommer fra ordførerjobben og hit, har faktisk en annen følelse, for stadig er det flere beslutninger i lokaldemokratiet som skal overprøves av Fylkesmannen. Det har tiltatt i de senere årene. Det har medført at interessen for å delta i lokaldemokratiet blir dårligere og dårligere. Høyre har tro på at de som sitter nærmest problemet, er de som har de beste løsningene.

Det virker også svært oppmuntrende når Regjeringen vil gjennomføre et løft i transport- og kommunikasjonssektoren. Foruten gode og forutsigbare rammebetingelser for næringslivet er det neppe noe annet som betyr mer enn gode transport- og kommunikasjonsløsninger, og det har vært en gjenganger i hele valgkampen: gode og stabile rammebetingelser og et langt bedre veinett. Oppfølgingen av Nasjonal transportplan gir et visst løft, men det er mye igjen.

Regjeringen vil sikre at Norge har et moderne forsvar med hær-, sjø- og luftforsvar. Regjeringen har også sagt at de vil fortsette i Afghanistan. Når Regjeringen sier at de muligens vil trappe ned i løpet av perioden, er det ikke fullt så bra. Likevel støtter vi at Regjeringen sier at de vil opprettholde den sivile delen.

Håkon Haugli (A) [20:16:41]: Storbyen har kommet for å bli. Om 20 år bor det 785 000 personer i Oslo, 210 000 flere enn nå. Det er en myte at folk i byen egentlig ville bodd på landet om de hadde muligheten. En undersøkelse i Aftenposten i forrige uke fortalte oss at et stort flertall av Oslos beboere stortrives i byen, trives med asfalt, med kulturtilbud og med yrende liv i parker og på uterestauranter.

Det er sagt om den som har én hånd i fryseboksen og én på kokeplaten, at i gjennomsnitt har vedkommende det ganske bra. I Oslo bor mange av dem som har det best, og dem som sliter mest, en kort trikketur fra hverandre. I Oslos tre indre østlige bydeler, Gamle Oslo, Grünerløkka og Sagene, bor flere mennesker enn i tre av Norges fylker. Området er i sterk vekst og har stort mangfold, men kommer dårlig ut på levekårsstatistikken. Levealderen for menn i Sagene bydel er rekordlav, 68 år, 12 år kortere enn i Vestre Aker, en bydel på vestkanten, der menn lever til de blir mer enn 80 år.

Norge har Europas laveste arbeidsledighet. Det er det grunn til å være fornøyd med. Men det er til liten trøst for hver enkelt av de 70 000 som står uten jobb. Oslo er fylket med høyest arbeidsledighet, 3,7 pst. Oslo indre øst har en ledighet som nærmer seg det dobbelte. For Arbeiderpartiet vil arbeid til alle alltid være jobb nr. 1.

Regjeringsplattformen slår fast at det skal føres en offensiv politikk for å utvikle byens kvaliteter og muligheter. Den er også offensiv og konkret på storbyutfordringer som rus, kriminalitet og arbeidsledighet. Den målrettede integrerings- og levekårssatsingen i Groruddalen og Oslo sør skal videreføres, og tilsvarende utfordringer i andre byområder møtes. Det er nødvendig.

Like lite som det finnes en gjennomsnittsperson, finnes det en gjennomsnittsbefolkning. Hele landet er avhengig av at Oslo hevder seg i konkurranse med andre europeiske storbyer når det gjelder kunnskap og verdiskaping. I Soria Moria II understreker Regjeringen at den vil være aktiv og nyskapende i næringspolitikken og legge til rette for likeverdige levekår over alt. Det handler om å prioritere, både skape og dele.

Peter N. Myhre (FrP) [20:18:56]: Det er en ære å få stå her for første gang som fast innvalgt representant, selv om jeg ikke er her for første gang. Første gangen var som møtende vararepresentant en eller annen gang i stortingsperioden 1981–1985.

I Soria Moria II er Regjeringen uhemmet stolt av at bevilgningene til bistand er kommet opp i 1 pst. av Norges bruttonasjonalinntekt. Vi andre er ikke fullt så imponert. Slik enprosentstenkning har lett for å bli en sovepute. Det er slett ikke nødvendig å tviholde på at norsk bistand i kroner skal tilsvare 1 pst. av BNI. Det er viktigere å vurdere nytten av tiltak og bevilgninger.

Det er mange land i verden som kan vise til en sterk offentlig sektor. Men velferd og velstand kan ikke utvikles uten en velorganisert og velutviklet privat sektor. Det offentlige lever av privat sektor. Derfor virker det mot sin hensikt når Regjeringen krever at bistand ikke skal knyttes til pålegg om liberalisering eller privatisering av offentlig sektor. I mange av de fattigste landene er utfordringen nettopp å utvikle en robust økonomi med en markedstilpasset produksjon av varer og tjenester i privat regi, varer og tjenester som folk vil ha, og som de er villige til å betale for.

Bekjempelse av korrupsjon er også avgjørende viktig for å få til vekst og velstand i Norges samarbeidsland. Regjeringen har ikke lyktes i å presse frem korrupsjonsbekjempelse, særlig i Afrika. Transparency Internationals korrupsjonsindeks, som også Regjeringen benytter som målestokk, viser av 7 av Norges 14 hovedsamarbeidsland i Afrika ble mer korrupte i løpet av 2008. Videre bistand bør etter Fremskrittspartiets mening knyttes uløselig til resultatoppnåelse når det gjelder korrupsjonsbekjempelse. Utviklingshjelp til land med korrupte regimer er nytteløs og kommer ikke befolkningen til gode i særlig grad. Vi vil rett og slett at disse korrupte regjeringene skal få klar beskjed om at ytterligere bistand fra Norge ikke kan påregnes med mindre de tar disse utfordringene på alvor. De må gjøre fremskritt i kampen mot korrupsjon for ellers stopper pengestrømmen. Det virker som om Regjeringen ikke er interessert i å stille slike krav. 1 pst. av BNI er viktigere. Dermed pøses det på med milliarder til ingen nytte. Det er tragisk, men det går an å gjøre noe med det.

Nikolai Astrup (H) [20:22:14]: En av våre desidert viktigste samfunnsoppgaver som politikere er å bidra til å forhindre klimaendringer og miljøskader. Vi har bare én klode, og den er ikke bare en arv fra våre forfedre, men også et lån fra våre barn.

Vi har et ansvar for å etterlate kloden i minst like god stand som da vi overtok den. Ingen ting er mer naturlig for et konservativt parti enn å fremme forvalteransvar og føre var-prinsippet.

Det viser seg at man kan vinne både stortingsvalg og fredspriser på håp og høye ambisjoner, men skal vi overvinne klimakrisen, trengs det mindre retorikk og bedre resultat. Regjeringen er flink til å snakke om hvilke mål vi har for 2020 og 2030, men vi hører lite om hva som skal gjøres i dag, som vil gi resultater allerede i morgen.

Norge har de beste forutsetninger for å bidra til å løse klimakrisen, både økonomisk og teknologisk. Det er riktig å bidra til utviklingen av fangst- og lagringsteknologi. Men det ligger langt frem i tid, og teknologiens suksess avhenger av at andre enn verdens rikeste land har råd til å bruke den, og at teknologien ikke er utdatert når den endelig er klar for kommersialisering.

Vi kan ikke vente på fangst og lagring, vi må handle nå. Regjeringen kan f.eks. stille konkrete og strenge krav til energieffektivitet og klimavennlighet i nye bygg, biler og boliger.

Strenge klima- og miljøkrav i kombinasjon med teknologinøytrale støtteordninger vil bidra til et mangfold av nye løsninger, stimulere grønn sysselsetting, forskning og utvikling. Løsningen på klimakrisen ligger i mangfoldets makt og menneskenes oppfinnsomhet.

Det Regjeringen ikke bør gjøre, er å plukke ut favoritter blant teknologiske løsninger og energikilder. Er det én ting politikere er dårlige til, er det å plukke vinnere og spå om fremtiden.

Hovedproblemet i klima- og miljøpolitikken er at det er for billig å forurense og for dyrt å være miljøvennlig. Strengere krav i kombinasjon med en omlegging fra røde til grønne skatter vil gjøre det mulig å benytte markedet i miljøets tjeneste. Og bedre tjener finnes ikke.

Det er gledelig å merke seg at også Regjeringen synes å være enig i det, med innføring av et felles marked for grønne sertifikater med Sverige fra 2012. Bare synd vi allerede har vært igjennom fire tapte år for fornybar energiproduksjon.

Høyre mener Norge har potensial til å bli en stormakt på fornybar energi de nærmeste årene, men i kjølvannet av finanskrisen ser vi at det nordiske kraftmarkedet har et kraftoverskudd på 20 TWh. En viktig forutsetning for å bygge ut fornybar energi i stor skala er derfor at Norden blir helintegrert i det europeiske kraftmarkedet. Alt annet vil være å fyre for kråkene med skattebetalernes penger. Det er dyrt, det er dumt, og det er ineffektivt.

Da Regjeringen tidligere i år hadde muligheten til å slette overskuddskvoter på 13,5 millioner tonn CO₂-ekvivalenter, tilsvarende 25 pst. av Norges samlede klimagassutslipp, valgte den å ikke gjøre det. I stedet ble kvotene solgt, selv om ingen andre tiltak ville ha gitt større klimagevinst for pengene i 2009. Da er det jo greit å snakke om hva som skal skje i 2030. Det er skuffende å konstatere hvor stor avstanden er mellom ord og handling i Regjeringens politikk.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [20:25:35]: Soria Moria II varsler endringer i asylpolitikken. Noe er positivt. Regjeringen viser bl.a. vilje til å gå løs på flaskehalser i systemet. De ønsker å effektivisere, og de ønsker å få ned saksbehandlingstiden. Etter min mening ligger kjernen av utfordringene vi har, nettopp her. Asylsøkeres rettssikkerhet må selvfølgelig ligge til grunn i dette arbeidet. Saksbehandlingen må bli mer effektiv, men den kan ikke bli så effektiv at det går på bekostning av en rettferdig og rettssikker prosess.

Kristelig Folkeparti mener også at det er en riktig vei å gå å opprette et nasjonalt identitets- og dokumentasjonssenter. Vi støtter også økt bruk av meldeplikt og pålegg om bestemt bosted bl.a. overfor asylsøkere som ikke medvirker til sakens opplysning eller begår kriminalitet.

De nevnte punktene er ikke kontroversielle, etter mitt syn. Det gjenstår å se om regjeringspartiene vil lykkes med ambisjonene.

Det finnes andre, langt mer kontroversielle tiltak. Man har totalt gitt opp å overføre omsorgen til dem mellom 15 og 18 år til barnevernet. Nå skal verdens rikeste land heller outsource oppgaven til omsorgssentre i opprinnelsesland – land som barn har flyktet fra, og som gjerne befinner seg i krig eller krigsliknende situasjoner.

Terskelen for opphold på humanitært grunnlag skal heves, og man skal koble sammen asyl- og bistandspolitikk på en svært uheldig måte. Å true utviklingsland med å holde tilbake bistands- og utviklingsmidler dersom de ikke er lydige mot Regjeringens asylpolitikk, har bare én taper, nemlig de aller fattigste i verden. Dette er tiltak som Kristelig Folkeparti med forundring registrerer at SV faktisk har akseptert. Det må jo oppleves som et sviende nederlag. SV har forsøkt å framstå som garantisten i Regjeringen for en fortsatt human og rettferdig asylpolitikk. De stod for en politikk som i større grad enn Arbeiderpartiet og Senterpartiet tok hensyn til FNs anbefalinger. Den rollen ser ut til å være tapt.

Som et tydelig og konstruktivt opposisjonsparti vil Kristelig Folkeparti være en pådriver i arbeidet med en fortsatt human og rettferdig asylpolitikk. Det er tydelig at det trengs – mer enn noen gang før.

Kåre Simensen (A) [20:28:42]: Som representant for den nordligste landsdelen er jeg fornøyd med Regjeringens nordområdesatsing. Vår utenriksminister redegjorde godt for Regjeringens nordområdepolitikk i sitt innlegg tidligere i dag, og jeg skal derfor ikke gjenta det. Men gjennom det fokuset som nordområdepolitikken har hatt, har det gitt befolkningen i landsdelen en styrket tro på å skape ny aktivitet som gir landsdelen et løft i form av nye arbeidsplasser og styrket bosetting. Mange av mulighetene som kan realiseres, er godt beskrevet i Nye byggesteiner i nord.

Til tross for den optimismen mange opplever, er det områder i landsdelen som sliter med negativ befolkningsutvikling. Spesielt har det rammet våre kystkommuner hardt. Skal vi lykkes i vår satsing på nordområdene, må det bo folk også på kysten, og de som bor der, må ha et arbeid å gå til. Næringsrettede tiltak som styrker økt videreforedling av områdets ressurser, er en måte å møte den utfordringen på. Jeg mener det er særlige behov for å fokusere på befolkningsutviklingen langs vår nordlige kyst.

God infrastruktur er viktig for å skape aktivitet enten vi snakker om vei, luft eller vann. Nasjonal transportplan, som er vedtatt, viser at Regjeringen har gjort ord til handling i hele landet. Også viktig infrastruktur som bredbånd og mobildekning er områder som fortsatt må utbygges. I Soria Moria II er dette godt ivaretatt.

Nok kapasitet i kraftoverføringsnettet til landsdelen må på plass for å kunne skape nye arbeidsplasser. Mange ser behovet for økt kraftoverføring, men få vil ha kraftlinjene i sin nærhet. Det er utfordrende.

Mange av utfordringene og mulighetene vi har i nord, må løses på et høyt politisk nivå. Det meste handler om å finne gode løsninger for menneskene som lever og arbeider her i hverdagen. Arbeidsinnvandring og grenseboerbevis er to områder som har vært problematisk, og nå er noe av dette på plass.

Mye kan løses ved at vanlige mennesker møtes på tvers av landegrensene. I mitt hjemfylke har det gjennom generasjoner vært skapt møteplasser mellom folk i nordområdene. Selv i den kalde krigens dager klarte vi å åpne dørene mot øst, hvor nøkkelen var kodet med ulike kulturaktiviteter.

Vår erfaring viser at det å ha et bevisst fokus på kulturens betydning når politikk skal utformes, ofte gir gode politiske løsninger. Den norsk-russiske kulturavtalen er et eksempel på det.

Kulturminister Giske har beskrevet kulturens betydning i politikken slik:

«Kultur er ikke bare avkobling. Det er først og fremst tilkobling! Til oss selv, til andre mennesker, til historien vår, til fellesskapet, til verden rundt oss.»

Jeg synes dette er kloke ord, og de kan komme godt med når vi skal forme framtidens politikk på ulike områder.

Sylvi Graham (H) [20:32:11]: Det er en glede å kunne adressere denne forsamlingen som nyvalgt representant. Velgerne som sendte meg hit, har store forventninger til Stortinget i denne kommende fireårsperioden. Det er ønsker og forhåpninger jeg til fulle deler med dem, for det er nå vi må legge premissene for hvilke liv våre innbyggere skal kunne lage seg framover. Det påstås at vi har verdens beste land å leve i. De nesten 800 000 innbyggere som har falt utenfor samfunnet fordi de er enten arbeidsledige, fattige, langvarig syke, funksjonshemmede eller arbeidsuføre – har noen spurt dem? Dette er borgere som også har forventninger til å kunne føre et anstendig liv. Høyre mener at vi må strekke oss lenger enn det som vi ser konturene av i Soria Moria II. Det må føres en politikk som virkelig gjør noe med det voksende utenforskapet, der stadig flere må basere seg på offentlige støtteordninger for å ha et levebrød. Nettopp da er jobbskapere og arbeidsplasser i privat sektor viktige medspillere. Disse må gis rom og rammevilkår, ikke bare ved skattene, men slik at verdiskapingen sørger for at eksisterende jobber trygges, og at det kan skapes nye arbeidsplasser.

Jeg kommer fra en kommune der vellykketheten i det norske samfunnet synes svært godt, der arbeidsledigheten tradisjonelt har vært lav, men som ordfører har jeg sett hvor hardt man i slike sammenhenger faller når det revner. Når alt annet rundt en er helt gloria, blir det langt mellom et tungt levet liv og Soria Moria!

Vi er på jakt etter fattigdomsdefinisjonen og vet at det er tyngre ikke å lykkes når alt rundt en skinner. Regjeringen spente forventningene høyt for fire år siden med sin forsikring om at fattigdommen skulle avskaffes. Altfor mange av dem det gjelder, venter ennå. Høyre mener derfor at den viktigste oppgaven i årene som kommer, i større grad er å tilpasse tilbudene rettet mot borgere som trenger ekstra hjelp og støtte, mer til det enkelte menneskets behov. Slik kan Norge bli verdens beste land å bo i for alle borgere.

Befolkningen i mitt fylke har store forventninger til denne perioden også innen samferdsel. Regjeringen har spent forventningene svært høyt i Nasjonal transportplan, men jeg vet at mange tenker: Jeg vil se det før jeg tror det.

Nytt dobbeltspor på Østfoldbanen har som kjent vært planlagt før. Mye er bra i Nasjonal transportplan, selv om Høyre ville gjort en del annerledes. Ikke minst er vi utålmodige når det gjelder gjennomføringstiden på det nye dobbeltsporprosjektet. Derfor var det med glede jeg hørte at SVs Bård Vegar Solhjell i valgkampen ytret seg i retning av at for å få fortgang på planlegging og bygging fikk man heller ta andre til hjelp. Høyre sier: Ja, la oss det.

Knut Magnus Olsen (Sp) [20:35:33]: Naturen er grunnlaget for alt liv og all aktivitet i vårt samfunn. Det samfunnet som er best rustet til å møte framtidige utfordringer, mener vi i Senterpartiet er et samfunn som bygger på det økologiske, kulturelle og menneskelige mangfoldet. Sikring av naturen er nødvendig for å ta vare på det biologiske mangfoldet og for at vi som mennesker kan høste av jordens fornybare ressurser.

Det er flere måter å ivareta naturen på. Senterpartiet tar utgangspunkt i forvaltertanken og har samspillet mellom naturen og menneskene i sentrum for sitt arbeid med miljøpolitikk. Det vi har i dag, skal overlates til neste generasjon i bedre stand enn da vi overtok det. Da ser vi at fornuftig bruk ofte er det beste vern.

Vi vil sikre alle tilgang til rent vann, ren luft og til å kunne bruke naturen på en fornuftig måte, men gjensidig respekt og forståelse for folks levesett, livsverk og daglig verdiskaping i by og bygd må da også være en viktig bærebjelke i miljøpolitikken. I Soria Moria II har det vært viktig for Senterpartiet å få aksept for nettopp dette.

Noe av særpreget ved Norge er det velholdte kulturlandskapet som aktiv bruk har skapt gjennom århundrer. Tradisjonelt kulturlandskap er viktig som leveområde for mange truede arter. Men mange steder i landet gror dette viktige kulturlandskapet igjen. Det er derfor viktig å ta vare på den aktiviteten som skapte dette landskapet. Det gjør vi ikke gjennom ensidig vern, men gjennom å opprettholde den menneskelige aktiviteten som har formet landskapet. Det er derfor bra at den nye regjeringserklæringen er så tydelig på nettopp det å ta vare på kulturlandskapet vårt.

Det viser seg også at en del av de områdene som tidligere er vernet, ikke blir tatt godt nok vare på gjennom den forvaltningen vi har i dag. Kommunene har en sentral rolle ved forvaltning av det biologiske mangfoldet, og Senterpartiet vil ha økt lokal kompetanse og større lokalt fokus på å ivareta artsmangfold og naturtyper. Regjeringsplattformen slår fast at mer skjøtsel og forvaltning av verneområder skal styrkes sammen med den verdiskapingen som er knyttet til disse. Det er avgjørende for ikke å legge områdene rundt vernearealene døde. Nasjonalpark- og naturinformasjonssentre skal også styrkes og nye etableres. Det er bra.

Senterpartiet vil videreutvikle Norge som reiselivsdestinasjon, med basis i Norges natur- og kulturressurser. Reiselivsnæringen må derfor ses i sammenheng med andre viktige politikkområder som kultur, landbruk, samferdsel og distriktspolitikk.

Klok bruk av naturen sammen med et kunnskapsbasert og miljøvennlig næringsliv skal bidra til å gjøre Norge til et foregangsland og skape attraktive bo- og arbeidsplasser i hele landet.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [20:38:55]: Debatten i dag gir et bilde av hvor de ulike partier og representanter mener vi er, og hvor vi ønsker å gå – visjoner for framtida og samfunnet.

Et av utgangspunktene for mitt eget engasjement var da mora mi trakk meg med i likestillingskampen på 1970-tallet. Det var ikke enkelt for et barn å forstå at kjønn skulle innebære ulike muligheter i samfunnet. Jeg kunne ikke annet enn å tro at dette var en kamp som måtte vinnes rimelig kjapt. Men 30 år seinere kjempes mange av de samme kampene. Det har blitt påpekt her tidligere i dag at vi har kommet langt. Men jeg vil si at vi fortsatt har en lang vei å gå. Lønnsforskjellene har vært forbausende stabile, og kvinner tjener i snitt 85 pst. av det menn gjør.

Hvordan vi blir møtt, og hvilke holdninger som er rådende i samfunnet, er én årsak til fastgrodde mønstre. Jeg vil påstå at holdninger til kjønnsroller i samfunnet har hatt en skuffende langsom utvikling. På enkelte områder er det verre enn da jeg var barn. La meg ta leketøysbutikkene. Maken til kjønnsdelt plass – én rosa fløy med dukker, prinsesser og all verdens små, søte duppeditter og én røff del med biler, sjørøvere, monstre og verktøykasser! Det er trist at vi blir formet på den måten helt fra starten av – noe som er med på å bidra til å opprettholde den manglende likestillinga i Norge.

Fortsatt er det mor som er omsorgsperson og far som jobber fulltid og overtid. Forventningene i samfunnet om hvem som skal være hjemme ved barns sykdom, til hvem som styrer heimen, er tragisk tradisjonelle. Foreldrepermisjonen er selvfølgelig med på å styre dette. SV og jeg er glad for at Regjeringa nå legger opp til å øke fedrekvoten ytterligere. Jeg jobber gladelig for å få fedre til å ta en større andel av den totale permisjonstida.

Det er ille at jenter som har valgt en utdanning innenfor omsorgsyrket, ikke kan forvente å få fulltidsjobber, at de ikke får en forutsigbarhet i forhold til egen inntekt. Det at så mange kvinner jobber ufrivillig deltid, bidrar også til en enda større inntektsforskjell enn det de rene lønnsberegningene viser.

Jeg er fornøyd med at Regjeringa nå er beredt til å sette i verk viktige tiltak for å få et likelønnsløft, og at de har utfordret partene i arbeidslivet til aktiv deltakelse. For å få et løft som gir en varig lønnsutjevning, er vi avhengig av at partene blir enige om fordeling. I motsetning til Fremskrittspartiet ser jeg dette som en viljeserklæring fra Regjeringa og en mulighet til å nærme oss en mer anstendig lønn i omsorgsyrkene, noe som er viktig for å bedre rekrutteringa til disse yrkene. Det er en kjensgjerning at gutter i større grad enn jenter ser på lønnsmulighet som en faktor når veivalgene skal tas. Får vi en jevnere lønnsfordeling mellom tradisjonelle manns- og kvinneyrker samt en rett til heltid, vil det være mer sannsynlig å få en jevnere rekruttering. Det vil på sikt sannsynligvis også snu på holdninger i samfunnet.

Jeg må innrømme en utålmodighet. Selv har jeg vært med på å kjempe i 30 år. Dessverre er det faktisk kort tid i norsk histories likelønnskamp. Men sakte beveger vi oss i retning av min visjon om et helt likestilt samfunn.

Bjørn Lødemel (H) [20:42:12]: Noreg har alle føresetnadene for å bli ei av Europas viktigaste energistormakter på rein, fornybar energi dersom det er politisk vilje til å leggje til rette for det. Vi har framleis stort potensial på vasskraft, og vi har store vindkraftressursar både på land og til havs. Noreg har i tillegg eit kompetanse- og teknologimiljø som fullt ut er i stand til å utvikle framtidas løysingar både på produksjonssida og på nettsida.

Noreg treng eit linjenett som både kan ta imot framtidig produksjon og gjere det mogeleg å eksportere kraft. I dag er det stort behov for meir kapasitet på linjenettet mange stader i landet.

Framtidas produksjon og forbruksmønster vil endre seg radikalt. Bruk av elektrisk kraft til oljeindustrien og transportsektoren vil krevje stor tilgang på kraft, og vindkraft produsert på land og til havs vil krevje eit sterkt nett på kysten. Vi treng også større overføringskapasitet for å kunne eksportere meir kraft til kontinentet. Noreg bør setje seg i førarsetet for å utvikle ny kabelteknologi som kan ta seg av desse utfordringane.

Den nye 420 kV kraftlinja som er planlagd mellom Fardal i Sogn og Ørskog på Sunnmøre, blir eit av dei største naturinngrepa i dette området gjennom tidene. Det er bakgrunnen for det sterke kravet om sjøkabel. Det same gjeld for den nye 420 kV linja som er planlagd i Hardanger. Der blir det også kravd sjøkabel for å redusere dei negative skadeverknadene for innbyggjarane og den unike naturen ved Hardangerfjorden.

Mange innbyggjarar opplever Statnett og ein del kraftprodusentar som arrogante og lite interesserte i andre løysingar enn luftspenn når det skal byggjast nye kraftnett. Dette gjeld også for lågare spenning. Det er eit stor behov for å ha ein omfattande gjennomgang av nettpolitikken. Det er svært skuffande at Regjeringa ikkje legg klåre føringar for ein ny politikk på dette området. Det hastar meir enn nokon gong med å få ei avklåring, både for dei planlagde linjene og for alle dei som har planar for utbygging av småkraft og annan fornybar energi.

Då den nye energilova vart handsama i juni i år, var det framlegg frå Høgre, Venstre, Kristeleg Folkeparti og Framstegspartiet om å få eit fagleg råd som skal gå gjennom ulike teknologiske løysingar som kan gje ei sikker og meir skånsam kraftoverføring i framtida. Høgre, Venstre og Kristeleg Folkeparti bad også Regjeringa arbeide fram nye politiske retningslinjer for framføring av kablar i sentralnettet som aukar bruken av jord- eller sjøkablar i konfliktområde, og der alternativ med kabling kan redusere konfliktnivået og belastinga på miljøet. Begge desse framlegga gjekk regjeringspartia imot.

Det er svært skuffande å oppleve at regjeringspartia ikkje viser større vilje til å ta grep for å sikre gode og framtidsretta nettløysingar som også tek omsyn til folks livskvalitet og vår unike natur. Vi har ein miljøvernminister som seier at han vil ta vare på naturen. Det vil vere eit stort paradoks dersom han vil tillate skjemmande kraftlinjer gjennom nokre av dei flottaste naturområda vi har i dette landet.

Else-May Botten (A) [20:45:29]: Arbeiderpartiets hovedmål i arbeidslivet er arbeid til alle. Og hvorfor er dette så viktig for oss? Jo, gjennom å ha en god jobb å gå til får du muligheten til å bidra til verdiskaping. Du får tjene egne penger, du inkluderes i et sosialt fellesskap, og du blir verdsatt. Gjennom arbeid til alle kommer vi langt på vei mot vår visjon: Alle skal med.

Den internasjonale finanskrisen slo inn over oss i fjor høst, men på langt nær så hardt som den rammet resten av verden. På grunn av vår konjunkturpolitikk kunne Regjeringen levere offensive tiltak for å bidra til å holde hjulene i gang – og de virket. Men krisen er ikke over. Derfor trengs det mer av Regjeringens målrettede medisin.

Konsekvensene av finanskrisen skaper utfordringer for eksportrettet næring, og spesielt innenfor den maritime næringen, skipsverftene og utstyrsprodusentene. Gode ordninger på garantisiden som GIEK og Eksportfinans må derfor opprettholdes på dagens nivå, og finansieringen av de skip som allerede er i ordrebøkene, må sikres.

Vår politiske motstander Fremskrittspartiet ser ut til å være opptatt av å pleie folks misnøye. Vår jobb er å levere en politikk som legger til rette for at det norske folk skal være fornøyd. Det ser ut til at vi har lyktes rimelig bra med det, når FN nå kårer Norge til verdens beste land å bo i. Og ikke minst vant vi velgernes tillit den 14. september.

Og vi vil mer. For å komme nærmere målet arbeid til alle må vi gå tungt inn i ulike problemstillinger. Hvorfor har vi en økende andel unge menn som ikke kommer ut i arbeidslivet grunnet angst og depresjoner? Hvorfor falt 20 pst. av norsk ungdom i videregående skole av? Hvordan kan vi bedre sikre at unge ikke tyr til rus og kriminalitet? Hvilke sammenhenger kan vi se mellom psykiske problemer, rusmisbruk og frafall? Hva kan vi gjøre for å få sykmeldte raskere tilbake til jobb, og hva kan vi gjøre for å få de 100 000 uføretrygdede som sliter med psykiske lidelser, ut i arbeid?

Spørsmålene er mange og viser at vi har en viktig jobb foran oss. Dette er ingen «quick fix», men er en langsiktig jobb å ta tak i. Jeg mener at disse utfordringene er så viktige at de bør fanges opp i utformingen av Samhandlingsreformen. Den norske samfunnsmodellen hvor partene i arbeidslivet og myndighetene sammen finner løsninger på de store samfunnsoppgavene, legger et godt grunnlag for å finne fram til en langsiktig plan mot å motvirke både frafall i skolen og i arbeidslivet. Er det noen regjering som er i stand til å føre en politikk hvor alle skal med, er det nettopp dagens regjering.

Tone Liljeroth (FrP) [20:48:50]: Regjeringen har nå lagt fram sine ambisjoner og mål for perioden 2009–2013 gjennom sin regjeringserklæring. Jeg har med spesiell interesse registrert at Regjeringen bl.a. mener å ha som hovedoppgave å sikre fattige lands muligheter og rettigheter til å ta del i økonomisk utvikling. Regjeringen har videre uttrykt at økonomisk utvikling skal sikres ved å styrke deres mulighet til å produsere varer til eget bruk, men også gjennom handel.

For verdens fattigste land vil muligheten for handel med vestlige land uten tvil være avgjørende viktig for å sikre økonomisk vekst og økt velferd. Dette slås også fast i en rekke rapporter. U-land som har tatt del i frihandel, har oppnådd langt mer velferd og økonomisk vekst enn de som ikke har det.

For å kunne ta del i handelen med den vestlige verden må det være vilje til å fjerne dagens urimelige tollbarrierer for en rekke fattige land. Det er ikke lenge siden Fremskrittspartiet foreslo å fjerne tollen for en rekke fattige land på OECDs liste, men den gang valgte dessverre Regjeringen ikke å støtte forslaget. Med den nye regjeringserklæringen og de nedfelte målene på dette området håper jeg at mulighetene for å få fjernet tollbarrierene nå er innen rekkevidde.

Bistandsmidler innenfor enkelte områder har så absolutt sin misjon, men vi må ikke glemme hva handel vil kunne gi av muligheter. La meg få lov til å illustrere dette i et litt større perspektiv. Dersom utviklingslandene i Afrika øker sin andel av verdens handel med bare 1 pst., ville det utgjøre mer enn fem ganger så mye som hva kontinentet mottar i bistand. I dag er Norge verdens nest dårligste land på handel med den tredje verden, kun slått av Sveits. Bare 3 promille av importen til Norge kommer fra de minst utviklede områdene, mye med bakgrunn i de høye tollbarrierene. Er viljen til å ta tak i dette nå til stede hos regjeringspartiene, har jeg stor tro på at vi vil kunne se en langt større utvikling i disse landene i årene framover.

Olemic Thommessen (H) [20:51:23]: Statsministeren åpnet dagens debatt med noen refleksjoner rundt premissene for et velfungerende demokrati. Et viktig perspektiv som han ikke var innom, er behovet for aktive medier som følger den politiske debatt, som er kritiske, som har rygg til å drive kvalitetsjournalistikk, og som har egne organer for intern justis, kort sagt medier som viderefører de publisistiske tradisjoner norske medier gjennom en lang historie har utviklet i takt med vår demokratiske utvikling.

Mediene står i dag oppe i grunnleggende endringsprosesser som følge av den digitale revolusjonen. Teknologiske utfordringer og endrede brukervaner hos publikum og annonsører gir nye og svært kostnadskrevende krav til innhold og formidling. Forsterket av den internasjonale finanskrisen ser vi derfor at hardt pressede mediehus, selv de største aktørene, setter bremsene på, senest TV 2, som i disse dager er inne i en omfattende nedbemanning som nødvendige grep mot en forventet turbulent fremtid.

I dette bildet møter vi dessverre et ganske svakt og unnvikende politisk miljø, der Stortinget er preget av manglende kompetanse og Regjeringen av manglende initiativ. Regjeringen virker å være tilfreds med et mediepolitisk virkemiddelapparat formet under gårsdagens virkelighetsforståelse. Eierskapslov og produksjonsstøtte til papiravisene er det man baserer seg på.

For å sikre mediene som aktive deltakere og bidragsytere til vårt demokrati haster det med en grunnleggende gjennomgang av hele mediepolitikken, der en ny kurs tilpasset dagens virkelighet stakes ut.

Jeg ser av nyhetsbildet at Regjeringen arbeider med noe som kan bli grunnlag for en ny konsesjon for TV 2. Høyre støtter bestrebelsene for å danne et grunnlag for at vi fortsatt skal ha en konkurrent til NRK med tilstrekkelig rygg til debatt og selvstendig nyhetsdekning. Uten et sterkt TV 2 svekker vi den offentlige debatt og dermed demokratiet i vårt land.

Men i arbeidet med dette møter Regjeringen antakelig en bredde utfordringer, det være seg i forhold til konkurranseregler eller regler for nettdistribusjon, som spørsmålet om åpne eller lukkede løsninger eller kanskje rammene for «must carry»-ordninger.

En operativ mediepolitikk fordrer at disse spørsmålene sees i sammenheng med medieutviklingen totalt sett, og denne helheten mangler. TV 2-saken illustrerer en mediepolitikk som preges av lappverk mer enn helhet. Det gir ikke mediebedriftene den forutsigbarhet som er nødvendig for å makte overgangen til digitale plattformer på en god måte.

Høyre vil følge mediepolitikken nøye i perioden som kommer. Vi håper Regjeringen vil være lydhør og gjennom en sterkere satsing bringe saker til Stortinget, slik at vi kan løfte frem en nødvendig mediepolitisk debatt.

Alf Egil Holmelid (SV) [20:54:41]: Enkelte oppfattar klimapolitikken som ein trussel mot industri og næringsliv, men dersom vi fører ein offensiv næringspolitikk, er klimasatsinga ei moglegheit for industrien, ikkje ein trussel. Det er innlysande at satsing på passivhus, vindmøller og elbil vil trenge ein livskraftig industri som har evne til å tilpasse seg nye behov.

Mange utgreiingar, bl.a. frå Teknologirådet, peikar på at miljøteknologi er ein veksande marknad som det er viktig å satse på før det er for seint.

Norsk industri har høg kompetanse på alle nivå frå operatør til forskar. Samtidig har vi eit høgt kostnadsnivå som gjer det vanskeleg å klare seg på mange tradisjonelle bulkmarknader. Nettopp derfor er det viktig å satse på marknaden for miljøteknologi, som er kompetansekrevjande og derfor toler eit høgt kostnadsnivå.

I Vest-Agder har vi mange eksempel på at offensiv satsing på miljøteknologi har redda nedleggingstrua arbeidsplassar. Dei fleste kjenner vel til Elkem Solar. Men vi har også det gamle jernstøyperiet, som har satsa på vindmøller og no har blitt ein del av verdas største vindmøllekonsern. Eit anna eksempel er Metallkraft, som no byggjer fabrikkar også i Kina.

Dette viser at offensiv satsing på miljøteknologi kan redde arbeidsplassar som elles hadde gått tapt i den tradisjonelle marknaden. Men det er krevjande å utvikle slik teknologi. Som eksempel kan vi nemne at Elkem Solar brukte 30 år på å utvikle den teknologien som dei no kan industrialisere, og dei hadde blanda form for offentleg støtte undervegs.

Skal vi få eit miljøteknologisk paradigmeskifte i norsk næringsliv og tryggje arbeidsplassane i eit klimavennleg samfunn, er det behov for eit omfattande samarbeid mellom offentleg sektor og privat næringsliv og mellom partane i arbeidslivet.

I Soria Moria II lovar Regjeringa å bidra aktivt til den nødvendige omstillinga i næringslivet for å få eit skikkeleg paradigmeskifte i retning av miljøteknologi. Regjeringsplattforma peikar spesielt på at det er behov for å gjennomgå verkemiddelapparatet. Det blir ei felles utfordring for Regjeringa og Stortinget å vidareutvikle og konkretisere satsinga på miljøteknologi. Denne satsinga må bli vellykka om vi skal skape entusiasme for klimasamfunnet og redde framtidige arbeidsplassar.

Dagrun Eriksen (KrF) [20:57:28]: En trontale skulle løftet oss opp i en visjonær og overordnet debatt om framtiden, om hva vi som er innvalgt her, nå skal gjøre de fire neste årene. Jeg kjenner vel at i en del av innleggene i dag har nivået på denne debatten ikke vært så visjonært som jeg skulle ha ønsket. Men jeg har noen visjoner for de neste fire årene.

Jeg og Kristelig Folkeparti er klare for å ta et tøft lederskap, et politisk lederskap, for å ta vare på miljøet i den klimakrisen som vår klode nå står overfor. Vi vet det må tas tøffe grep. Vi er klare. Vi ønsker å spille en rolle i den saken.

Jeg og Kristelig Folkeparti vil gjøre det vi kan for at skolen skal bli en mestringsarena, ikke bare for teoristerke elever, men også for praktisk sterke elever. Ungdomsskolen har vært det glemte trinn. Lærerne som jobber der, er skolens helter, som har fått dårlige vilkår for å ta vare på sårbare barn. Jeg og Kristelig Folkeparti vil gjøre noe for ungdomsskolen.

Jeg og Kristelig Folkeparti vil jobbe for at vi i Norge ikke skal bli oss selv nok, men at vi hele tiden skal stå i kampen for verdens fattige, at vi skal være en del av dem som tør å løfte disse inn i den politiske debatten.

Jeg tror alle har skjønt hvor min dialekt hører hjemme: Jeg og Kristelig Folkeparti vil gjøre vårt til at Sørlandet ikke skal fortsette å være en glemt landsdel i den nasjonale debatten, et sted hvor de rød-grønne ferierer, men som de glemmer når de kommer til Nasjonal transportplan, som de glemmer når de skal bidra til å finansiere kulturaktivitetene, og de har glemt oss når det gjelder å sitte rundt Kongens bord.

Jeg og Sørlandet vil gjøre vårt for at det universitetet som vi er så stolte av å ha jobbet for, skal få en rettferdig finansiering til å kunne være med på den miljøteknologisatsingen som foregående taler snakket om.

Jeg og Kristelig Folkeparti vil ta opp den saken som representanten Rolf Terje Klungland tok opp i sitt siste innlegg. Vi gir oss ikke før vi har fått nattogtilbudet som Stortinget har vedtatt, på plass.

Det å være representant for de fire neste årene handler om de store linjene, og det handler om å se de små menneskene. Jeg gleder meg til et spennende fireårs arbeid, og jeg gleder meg til å dukke ned i både det store, overordnede og i de små detaljene.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Thorsen (FrP) [21:00:38]: Den nye regjeringsplattformen er veldig lite konkret i mange viktige saker. Noen kaller innholdet for tåkeprat. Dette kan tyde på at det er uenighet innad i Regjeringen og kan skape stor usikkerhet om hva som er i vente de neste fire årene.

Regjeringsplattformen inneholder 81 sider. Av disse er kirke-, religions- og livssynspolitikk tilgodesett med kun én side. Et av målene til Regjeringen er å øke tallet på preste- og diakonstillinger. Behovet for flere prestestillinger i Den norske kirke er kjent, og hvis Regjeringen mener at vi skal ha en aktiv, levende folkekirke, forventer Fremskrittspartiet at Regjeringen følger opp med midler i budsjettet til dette.

Fremskrittspartiet har også lenge påpekt viktigheten av at utenlandske forkynnere skal ha opplæring i det norske språk og samfunn. Derfor uttrykker Fremskrittspartiet glede over at en samlet regjering, faktisk, går inn for dette, og understreker viktigheten av at opplæringen må starte snarest mulig.

Regjeringen har også gode intensjoner innen grunnskolen som er i tråd med Fremskrittspartiets politikk, men vi savner konkrete tiltak i forhold til videreutdanning og rekruttering av lærere. Vi vet at behovet for nyutdannede lærere er stort, og det blir større og større de nærmeste årene – dette på grunn av høy gjennomsnittsalder i yrket, og er dermed helt uavhengig av om lærertettheten økes eller ikke.

Kommunene i området til Høgskolen Stord/Haugesund, som stort sett rekrutterer sine lærere derfra, bekymrer seg stort over at behovet for ca. 100 nye lærere i året allerede fra neste år kan bli vanskelig å dekke dersom ikke utdanningen ved HSH er fullverdig, dvs. lærerutdanningen fra 1.–7. klasse og 5.–10. klasse.

Fremskrittspartiet forutsetter at dersom det er nok søkere ved HSH og andre lærerutdanningsinstitusjoner, er det ikke snakk om å måtte velge hva en vil tilby, men sørge for at behovet for fullverdig lærerutdanning blir dekket.

Når budsjettet legges fram i morgen, forventer Fremskrittspartiet at tåkepraten blir erstattet med realiteter. Jeg ser i spenning fram til dette, slik at alle vet hva Regjeringen virkelig mener. Da får vi komme ut av tåkeland og se hvordan vi kan få til et godt budsjett.

Lise Christoffersen (A) [21:03:39]: Så langt ut i debatten er det vel neppe mye nytt å komme med, men enkelte påstander framsatt fra denne talerstolen, bør likevel kommenteres.

Fremskrittspartiets Laila Marie Reiertsen – tror jeg det var – angriper flertallet for manglende vilje til likelønn på et heller syltynt grunnlag: at vi ikke stemte for Fremskrittspartiets demonstrasjonsforslag fra juni i år om at Regjeringen skulle sikre et lønnsløft for lavtlønte kvinneyrker i offentlig sektor. Det sier altså Fremskrittspartiet, som alltid har ment at det ikke er en statlig oppgave å utjevne lønnsforskjeller «som naturlig oppstår i arbeidsmarkedet». Det hadde vært interessant å få vite hva som etter Fremskrittspartiets mening er naturlige lønnsforskjeller i arbeidsmarkedet, og hva som er unaturlige forskjeller. Det har vi ikke hørt noe om. Er lavere kvinnelønn i offentlig sektor unaturlig, mens lavere kvinnelønn i privat sektor er naturlig? Eller var det Fremskrittspartiets ønske om å lokke til seg stemmer fra kvinner i offentlig sektor, en velgergruppe der Fremskrittspartiet vanligvis ikke står så sterkt, som lå bak forslaget? Det er i så fall ikke første gangen vi har sett slike krumspring fra Fremskrittspartiets side. Vi har ennå tverrvendingen i pensjonsspørsmålet friskt i minne. Fremskrittspartiet er eksperter i å snu kappen etter vinden.

Det er for øvrig også en vane Fremskrittspartiet har, å stille seg utenfor viktige forlik i Stortinget. Og det var altså ingen andre partier som støttet Fremskrittspartiet i juni. Det er noen åpenbare begrunnelser for det.

For det første: Det inntektspolitiske samarbeidet er en viktig pilar i velferdssamfunnet. Mange land misunner oss det, for det skaper forutsigbarhet og mer rettferdig fordeling og demper konfliktnivået i samfunnet. Sammenlignet med mange andre land er det små lønnsforskjeller i Norge. Fremskrittspartiets forslag betyr å undergrave dette verdifulle samarbeidet og gå i retning av politikerbestemte lønninger. Jeg trodde ellers at Fremskrittspartiet mente at vi politikere bestemte for mye, ikke for lite.

For det andre: Et skippertak i ett lønnsoppgjør hjelper lite; det blir snart spist opp. Tanken om en likelønnspott kan jo virke besnærende – 3 milliarder kr er nevnt – men bare i kommunene er det altså 120 000 årsverk i pleie- og omsorgssektoren. Det blir 25 000 kr i snitt. Og da har jeg ennå ikke nevnt de 52 000 pleieårsverkene i spesialisthelsetjenesten, eller renholderne, eller de merkantile. Nei, det er partene i arbeidslivet som selv må ta ansvaret for likelønn i et varig perspektiv. Der vil de rød-grønne bidra. Først da kan vi få til noe som monner og varer. Fremskrittspartiet er jo ellers også motstander av sentrale forhandlinger. Juni-forslaget gjaldt 2009. Har Fremskrittspartiet tenkt at den enkelte, f.eks. sykepleiere, i det videre skal forhandle sin egen likelønn på egen hånd?

Til slutt har jeg lyst til å gjenta spørsmålet. For de rød-grønne er det også viktig å få til likelønn i privat sektor. Er ikke det viktig for Fremskrittspartiet, eller er det slik i Fremskrittspartiets verden at lønnsforskjeller i privat sektor er mer naturlig?

Frank Bakke Jensen (H) [21:07:00]: For en enkel sjel fra kysten er det alltid godt å lese regjeringserklæringer som framhever nettopp kystnæringens betydning for nasjonens velferd. Derfor er det i alle fall hyggelig å finne kystnæringene nevnt også i Soria Moria II.

Om jeg tolker alt i beste mening, kan man faktisk også håpe på en forbedring av rammebetingelsene for disse. Omformuleringene og endringene vi ser fra Soria Moria I til Soria Moria II håper jeg forteller at man er blitt klar over kostnadene ved å millimeterregulere konkurranseutsatte næringer.

Jeg vil nødig fornærme flatlusa, så jeg skal ikke bruke bilder fra dyreriket når jeg skal beskrive frekkheten ved enkelte beskrivelser av næringspolitikken til den sittende regjering. All ære til politikere som forsøker å se kysten som et hele. Det er gammel og klok, men dessverre altfor ofte glemt lærdom at man kan gå i fuglefjellet for å sjekke tilstanden i havet. Bærekraft etter økologiske prinsipper er et viktig og riktig prinsipp.

Bare på de få dagene jeg har vært representant, har jeg mottatt flere henvendelser fra aktører innen fiskeri og havbruk som forteller om de merkeligste utslag av forskrifter, regelverk, avtaler eller byråkrati:

• Bedrifter har problemer med å få klarhet i gjeldende regelverk for at arbeidere fra Nordvest-Russland kan få arbeidstillatelse i Norge.

• Nylige endringer i forskriften om båtstørrelse kontra lasteromskapasitet, og kompleksiteten når man skal fortolke hva som er maskinhavari for å få fiske kvote med en annen båt, er problematisk.

• Problematikken og debatten rundt tildelingen av nye oppdrettskonsesjoner: Man har problemer med å spore begrunnelsen for tildelinger tilbake til de vedtatte forskriftene. Det siste eksempelet er norske makrellfiskere som er kastet ut av EU-sonen og står i fare for å tape opp mot en milliard på det.

Alle disse eksemplene er i beste fall problematiske for næringsaktørene, men er dessverre ofte grunnen til at man ikke oppnår nødvendig lønnsomhet og robuste bedrifter.

Fiskeri og havbruk er konkurranseutsatte næringer som er avhengig av fleksibilitet for å pleie skiftende markedsvilkår. Markedet er altså den samarbeidspartneren som med vekslende vilje vil betale for gildet.

Det er nødvendig å føre en politikk som legger til rette for eksportnæringene våre. Norge er avhengig av eksportnæringer som naturlig kler alpelue, heller enn aktører som blir ikledd nisselue.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [21:09:46]: Siden dagen har blitt ganske lang, har jeg som flere andre vært innom Internett i dag. Der har jeg bl.a. lest at deler av opposisjonen har ment at trontaledebatten ikke har nok visjoner. Det har vi nå også hørt fra representanten Eriksen.

Senterpartiets visjon er å bidra til å gjøre Norge i stand til å møte de store utfordringene vi står overfor i framtiden. Skal vi få til det på en god måte, må vi bygge landet. Å bygge landet handler også om å bygge kunnskap.

Til våren går de første som begynte på skolen som 6-åringer i Norge, ut av skolen. Det er det første kullet som har gjennomført et 13-årig skoleløp. Det er disse og alle de som kommer etter dem, som skal bygge landet vårt framover. Det er disse som skal møte de virkelig store utfordringene med hensyn til befolkningsvekst, med hensyn til matvareutfordringer og med hensyn til klimakrisen.

Regjeringen har gjort mye bra på utdanningsområdet, men vi har fortsatt mye å gjøre.

Jeg mener innføringen av Kunnskapsløftet, med Kristelig Folkeparti på laget, var rett på mange områder, men fullstendig feilslått på andre. Det har vært så sterkt fokus på å bli flinke på teoretisk kunnskap at vi har oversett dem som er flinke praktikere. Det skal ikke være noen motsetning mellom å være teoretisk flink og praktisk flink. Mange er begge deler, og vi trenger begge deler, men vi premierer bare teorien. Resultatet av det er at vi strever med et stort frafall, særlig på de praktiske linjene i videregående skole. Grunnlaget for å lykkes i videregående skole legges lenge før man begynner der.

Før valgkampen bestemte jeg meg for å sette ungdomsskolen på dagsordenen. Jeg mener det er for få som prater ungdomsskolens sak. Betegnelsen «det glemte trinnet» mener jeg er riktig. Sånn skal det ikke være.

Jeg vet det er mange flinke praktikere i skolen. Disse får dessverre ikke et tilbud som forteller dem at de er flinke. Nei, de må velge 2. fremmedspråk eller fordypning i norsk eller engelsk. Vi gir dem altså ikke et tilbud som er tilpasset dem. Vi gir dem et tilbud som er tilpasset oss, som myndigheter, slik som en teoretisk tenker seg er lurest.

Regjeringen har i Soria Moria II sagt at vi skal ha flere og bedre lærere. Regjeringen har også sagt at den vil innføre et praktisk valgfag i ungdomsskolen etter at forsøksordningen er gjennomført. Jeg mener dette kanskje er den viktigste saken vi må gripe fatt i framover. Det gjelder innholdet i skolen. Det handler om selvfølelse, og det handler om mestring. Kort sagt handler det om å gjøre alle elever i skolen i stand til å bidra til å møte de store utfordringene vi står overfor i framtiden.

De siste dagene er det opprettet en gruppe på Internett som kjemper for et praktisk fag i ungdomsskolen. Den har på veldig få dager fått svært mange medlemmer. Jeg håper at vi i løpet av perioden kan bidra til å oppfylle Internett-gruppas ønsker.

Ib Thomsen (FrP) [21:12:58]: Jeg ønsker å avlive en myte, at Fremskrittspartiet ikke har en kulturpolitikk. Hva er god kulturpolitikk? God kulturpolitikk bør være i tråd med folks ønsker, om det er opera eller køntri.

Fremskrittspartiets kulturpolitikk skiller seg fra andre partiers politikk. Fremskrittspartiet har en annen tilnærming når det gjelder kulturpolitikken på de fleste områder. Fremskrittspartiet er ikke mot kultur. Hvorfor får vi så mye kritikk, spør Fremskrittspartiet seg. Jo, det er fordi vi har en annen tilnærming. For Fremskrittspartiet er det viktig at kulturlivet er fritt og uavhengig av den politiske styringen. Dessverre ser det ut for meg som om den politiske styringen blir stadig sterkere.

Fremskrittspartiet har alltid kjempet for frivillige lag og organisasjoner. Fremskrittspartiet er nemlig overbevist om at uten Frivillighets-Norge stopper dette landet. De frivillige lag og organisasjoner tar ansvaret for en rekke viktige oppgaver. Dessuten er det vel ikke tvil om at for hver krone vi bevilger til lag og organisasjoner, får vi tifoldig igjen.

Frivillig sektor bidrar innenfor en rekke velferdsområder. Den bidrar til en et mangfold som gjør Norge til et rikere land. Frivilligheten skal være fri og villig. Det betyr at staten ikke skal legge for store føringer på hvordan lag og organisasjoner skal drive, men for at de skal fungere, betyr det at rammebetingelsene må være forutsigbare.

Når det gjelder Norsk Tipping, mangler det en god oversikt over hvordan overskuddet der fordeles. Jeg var – og er – av den gode oppfatning at alt overskudd fra Norsk Tipping skulle gå uavkortet til kultur og idrett. Man snakket ikke da om store fondsavsetninger før overskuddet ble beregnet. Dette er noe vi bør diskutere innenfor kulturen.

Et annet punkt som jeg gjerne skulle ha hørt bli diskutert, er idretten. Idretten forvalter utrolig viktige ressurser hvert eneste år, uten at Stortinget har stor kjennskap til hvordan fordelingen er og hvor mye av disse midlene som kommer barn og unge til gode. Dette er et viktig område som man må diskutere innenfor kulturen.

Fremskrittspartiet var som kjent imot å innføre automatmonopolet til Norsk Tipping. Grunnen til det var at Fremskrittspartiet så at det ville få store konsekvenser for det frivillige Norge – noe det selvsagt har fått.

Afshan Rafiq (H) [21:16:19]: Denne trontalen viser en regjering blottet for visjoner og nytenkning. Imidlertid er det ett område hvor det er påfallende at denne regjeringen har foretatt en ny kurs, og det er i integreringspolitikken.

Vi som har erfaring med koalisjonsregjeringer, vet at slike partier som sitter i en slik regjering, må kompromisse for å bli enige om en politisk plattform. Men det er forskjell på å inngå kompromisser og å selge sin egen sjel for å beholde makta. Det er nettopp det SV har gjort i denne sammenhengen.

I Regjeringens Soria Moria II-erklæring står det bl.a.:

«Regjeringen vil vurdere endringer i integreringspolitikken på bakgrunn av det statlige utvalget som ser på sammenhengen mellom inn- og utvandring og utvikling av våre velferdsordninger.»

Regjeringen sikter her til Velferd- og migrasjonsutvalget som de satte ned sist mai. Dette utvalget har fått i oppdrag å se på migrasjon i et kostnadsperspektiv, og det er særlig tre grupper de skal ha fokus på. Det er flyktninger og asylsøkere, det er familiegjenforente, og det er arbeidsinnvandrere. Utgangspunktet er at innvandringen er en trussel mot velferdsstaten Norge. Med andre ord er det satt i gang et arbeid fra denne rød-grønne regjeringen med å få et innvandrerregnskap over bl.a. utgiftene innvandrerbefolkningen står for i det norske samfunnet. Innstillingen fra utvalget vil foreligge om to år, og det er det som skal legge videre føringer for integreringspolitikken til Regjeringen. Det er i hvert fall det som står i erklæringen.

Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, var tidligere i dag ute og etterlyste et samfunnsregnskap knyttet til produktivitetsvekst og innvandrernes deltakelse i arbeidsmarkedet. Et omfattende innvandrerregnskap, hvor også Fremskrittspartiets ønsker har blitt tatt med, vil komme om to år.

Høyre er for at vi skal ha en bærekraftig og treffsikker velferdsordning, og at det skal tas grep slik at vi får gjort noe med velferdsstatens utfordringer. Men vi er sterkt imot et innvandrerregnskap som setter prislapp på mennesker ut fra deres etniske bakgrunn, noe Regjeringen her legger opp til.

Hovedprinsippet for å ta del i den norske velferdsordningen er jo at man skal gjøre sin plikt og kreve sin rett. Hver enkelt skal opparbeide seg sine rettigheter og ut fra det få det man skal ha, og slik sett er jo rettighetene fargeblinde. Da blir det veldig galt at en rød-grønn regjering, som er de fremste talspersonene for veldig mange med innvandrerbakgrunn – 70 pst. av innvandrervelgerne stemmer blindt på disse partiene – da kommer med et slikt regnskap. Og hva skal det bety? Hva skal det brukes til?

Høyre er opptatt av en rettferdig integreringspolitikk hvor vi ser individene og ikke gruppene. Derfor mener vi at dette vil være meget uheldig – hvis et inkluderende Norge er målet.

Lillian Hansen (A) [21:19:46]: Fiskeriene i Norge er kompliserte og består av mange aktører både på land og sjø. Både de minste sjarkene, små fiskebruk, rederier og industrikonsern er representert i denne næringen. Den rød-grønne regjeringen vil ha en variert flåte og rettferdig fordeling av fiskeressursene som bidrar til å sikre sysselsetting og bosetting i våre kystsamfunn.

Fiskerisektoren er også rammet av virkningen av den internasjonale globale finanskrisen. Regjeringen har iverksatt en rekke tiltak for å bidra til å dempe effektene krisen har for norsk fiskerinæring. Regjeringen er bekymret for at deler av fiskeindustrien ikke vil ha tilstrekkelig likviditet til å kunne sikre nødvendig mottakskapasitet for gjennomføring av torskefisket i 2010. Dette vil kunne gi uønskede konsekvenser for fiskere og enkelte kystsamfunn. Gjennom likviditetsordning og justerte garantirammer har Regjeringen ønsket å bidra til å håndtere likviditetsutfordringene som mange fiskeindustribedrifter står overfor. Regjeringen vil fortsatt følge situasjonen nøye.

Jeg er glad for at Regjeringen i sin politiske plattform har gode rammebetingelser for norsk fiskeripolitikk. Regjeringen har bl.a. lagt vekt på å legge til rette for en fiskeflåte som bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten, og som kan sikre industrien helårig og stabil tilgang på råstoff. Dagens strukturpolitikk skal videreføres, og flåten under 11 meter skal sikres et tilstrekkelig kvotegrunnlag for å kunne drive lønnsomt. Regjeringen vil ha en variert flåte og rettferdig fordeling av fiskeressursene, videreføre dagens strukturpolitikk og sikre flåten under 11 meter et tilstrekkelig kvotegrunnlag for å kunne drive lønnsomt.

Jeg er glad for at Regjeringen vil sikre en god ressurskontroll i fiskeriene, og at den fortsatt vil arbeide for å bekjempe ulovlig, uregulert og urapportert fiske, bl.a. gjennom Kystvaktens nærvær og flyovervåking.

Jeg er også svært fornøyd med at regjeringsplattformen ikke levner noen tvil om at deltakerloven og råfiskloven skal opprettholdes. Mange fiskere langs kysten er veldig glad for det.

I valgkampen kom det fram at Fremskrittspartiet ønsket å fjerne minsteprisordningen i råfiskloven. Dette ville betydd dramatiske kutt i fiskernes inntekter, med de virkningene dette ville hatt for familier og lokalsamfunn i hele råfisklovens virkeområde. I realiteten ville Fremskrittspartiet ha gjeninnført ordningene fra væreiertiden.

Jeg er glad for at Fremskrittspartiet tonet flagg i denne saken, og dermed bekreftet sin politikk overfor kystens befolkning.

Ingebjørg Godskesen (FrP) [21:23:04]: Ulykken med «Full City» utenfor Langesund i sommer beviser at beredskapen langs kysten er svært dårlig. Skipet havarerte akkurat der hvor sikkerheten er stor, og likevel fikk havariet store konsekvenser. Vi har gjentatte ganger kritisert at det er mangel på taubåtkapasitet, men det ser ikke ut til at Regjeringen fullt ut forstår alvoret.

Langs hele kysten av Norge går det mye næringstrafikk. Mange av disse båtene inneholder farlig gods, som f.eks. kjemikalier eller dynamitt, som er minst like farlig som – om ikke farligere enn – oljesøl fra en oljetanker. Det er med andre ord ikke bare oljetankere som kan skape store ulykker i våre farvann. Alvoret i dette må vi alle ta inn over oss. Det er for sent når ulykken er ute. Derfor er det ekstra viktig å sikre høy beredskap til enhver tid langs hele den norske kyst.

Vi må satse nå – vi vet jo hvor fort en ulykke kan skje, ja, vi har allerede hatt en del av dem. Vi må kunne unngå at det blir flere, men dersom ulykken allikevel er ute, må beredskapen være så god at vi unngår at ulykkene får store omfang. Det er uholdbart dersom beredskapen ikke kommer på plass så fort som mulig. Vi har altså ingen tid å miste.

Jeg håper Regjeringen vil handle nå, ikke bare snakke om det, for høy beredskap i kystkommunene gir tryggere ferdsel og godt miljø.

Thor Lillehovde (A) [21:24:54]: Årets trontale er den første jeg har hørt som representant. Det var et overraskende godt innhold i årets trontale. Jeg har oppholdt meg lenge i salen i dag, og jeg har hørt mange innlegg – med beskrivelser av landet og landets ledelse, som likner veldig på en beskrivelse av et land i dyp krise og uten ledelse. Faktum er jo at innbyggere i de aller fleste land i verden ville misunne oss den enorme velferden vi rår over. Jeg vil også, i likhet med andre talere fra den rød-grønne siden, minne om at nok en gang har FN kåret Norge til verdens beste land å bo i.

Jeg vil i mitt innlegg dvele litt ved temaet eldreomsorg – kanskje det har noe med min egen alder å gjøre. Sykehjemsplass til alle som trenger det er en viktig reform. Hvorfor blir slike reformer så viktige? Jo, fordi bl.a. familiestrukturer er endret. Barna, som tidligere var en del av sikkerhetsnettet for sine gamle foreldre, har flyttet ut, og naboene kjenner ikke lenger folk i nabolaget. Da blir det det offentlige som må trå til. Det er kommunen som nok en gang må sørge for at sikkerhetsnettet fanger opp de hjelpetrengende, de gamle og de minst ressurssterke blant oss.

Sykehjemsplass til alle som trenger det, er en stor sak, et stort løft og en viktig reform. Den berører oss alle, fordi vi har alle folk i nære relasjoner som trenger eller vil trenge sykehjemsplass før eller siden. Det er også viktig etter mitt syn at sykehjemstilbudet blir bygd ut i offentlig regi for å sikre innbyggerne et likeverdig tjenestetilbud. Dette er et løft som betinger samhandling mellom stat og kommune, ikke bare på det økonomiske planet. Her vil det kreves god samhandling i hele plan- og gjennomføringsperioden. For å lykkes med denne reformen er vi helt avhengig av kvalifisert arbeidskraft. 12 000 nye ansatte i helsesektoren fram til 2015 krever betydelig innsats for å gjøre yrket attraktivt for jenter og gutter. I tillegg vil behovet for kompetansehevende tiltak for dem som i dag jobber i sektoren eller for øyeblikket midlertidig er ute av yrket, også bli nødvendig.

Vi har stor tiltro til norske kommuner. De gjør sin del av jobben hvis økonomien stilles til rådighet. I trontalen la man stor vekt på fortsatt styrking av og satsing på kommuneøkonomien.

Anders B. Werp (H) [21:28:16]: Høyres justispolitikk bygger på to pilarer. For det første må vi ha en god og rask innsats fra politiet, domstolene og kriminalomsorgen. Gjennom raske og tydelige reaksjoner må samfunnet markere, særlig overfor unge lovbrytere, at det ikke tas lett på kriminell atferd. Høyre vil derfor tilføre 1 500 nye årsverk til politiet, og vi vil ha en markant styrking av politiets driftsbudsjett.

Den andre pilaren i justispolitikken er forebygging av kriminalitet. En god kriminalitetsforebygging gir store gevinster, både samfunnsmessig og menneskelig. I Høyres justispolitikk har forebygging en naturlig og sentral plass. Tryggheten i samfunnet må bygges nedenfra. Derfor er politiets nærvær i lokalmiljøene viktig. Derfor er skolene viktige. Derfor er frivillige organisasjoner viktige for et positivt oppvekstmiljø. Og derfor er de holdningene som dannes innenfor hjemmets fire vegger, det aller viktigste for å forhindre at man havner på feil side av loven.

Det er lett å ta tryggheten som en selvfølge her hos oss som lever i et velorganisert, fritt og demokratisk land. Da er det enkelt å glemme at det er altfor mange som hver dag lever i frykt for overgrep. Og da får tallene for kriminalitetsutviklingen heller ikke den oppmerksomheten de fortjener – selv om utviklingen er negativ.

Tallene viser nemlig at kriminaliteten på mange viktige områder har økt de siste fire årene, deriblant vold, skadeverk og ran. Kriminalitetsbildet endrer seg. Vi ser at den organiserte kriminaliteten blir mer avansert og bedre organisert. Vi ser at kriminaliteten i større grad skjer på tvers av landegrenser. Og vi ser at ny teknologi benyttes i kriminell hensikt.

Vi har et motivert, dedikert og kompetent politi. Vi skal være stolte av at tjenestemenn og -kvinner gjør en flott jobb hver eneste dag. Den negative kriminalitetsutviklingen skyldes ikke mangel på innsats fra politiet. Nå kan det gode alltids gjøres bedre, dette gjelder også for politiet. Men det er i første rekke et politisk ansvar å gi politiet ressurser og handlingsrom til å løse sitt viktige samfunnsoppdrag.

Trygghet er en grunnleggende forutsetning for en positiv samfunnsutvikling. En tydelig justispolitikk, et effektivt politi og rettsvesen og en bred tilnærming til kriminalitetsforebyggende tiltak øker tryggheten i samfunnet. Dette ser vi i Høyre fram til å markere de neste fire årene.

Per Roar Bredvold (FrP) [21:31:11]: Fremskrittspartiet ønsker seg et bærekraftig reiseliv der en strekker seg lenger enn til kortsiktige prioriteringer. Et bærekraftig reiseliv fokuserer ikke bare på fordelene for de reisende, men også på reiselivets innvirkning på menneskene på de stedene som besøkes, og på verdier i natur, kultur og lokalsamfunn. Norge som reiselivsdestinasjon er helt unik når det gjelder disse verdiene: Her finnes det natur, luft og vann – og variasjoner av dette.

Vi har spredt bosetting. Det betyr at vi har levende lokalsamfunn i hele landet, med nok plass til både oss selv og reisende.

Men våre unike natur- og kulturressurser må ivaretas for at kommende generasjoner skal gis samme opplevelsesmulighet. Bærekraft i reiselivet knyttes derfor til ansvarlighet, kvalitet og langsiktighet. Derfor må, som Fremskrittspartiet ønsker, hensynet til reiseliv ivaretas gjennom lokale, regionale og nasjonale planer.

Et godt reiseliv er god distriktspolitikk. Derfor vil Fremskrittspartiet bl.a. forenkle lover og regler.

Fellesgoder er noe de besøkende forventer å finne, men som det ikke er tradisjon for å betale for, under henvisning til allemannsretten. Eksempler på slike goder er turstier, skiløyper, rasteplasser, et ryddig kulturlandskap m.m. Reiselivet – ja hele samfunnet – er avhengig av at dette vedlikeholdes og utbedres ved behov. Få reisende er villig til å betale for dette. Disse godene etterspørres i økende grad, som f.eks. i Hedmark, hvor reiselivet har en betydelig sysselsettingseffekt og ivaretar mange lokalsamfunns ve og vel.

Et godt samferdselsnett – som Fremskrittspartiet ønsker seg – og derav muligheter er viktig for at våre turister, både de norske og spesielt de utenlandske, skal få oppleve det Norge kan tilby som turistvert. Da må f.eks. rv. 25 til Trysil være i en slik stand at turistene har lyst til å komme igjen – uten at bilen tar skade av reisen. For det er det dette handler om: at våre turister er fornøyd med oppholdet og kommer tilbake samt forteller sine venner hvor flott og interessant ferien var. Ingen annen reklame kan måle seg med dette.

Norge er dessverre kjent for å være et forholdsvis dyrt land å feriere i. Da kan det være fornuftig å redusere momsen på matservering fra 25 pst. til 14 pst, som ett av flere skritt i riktig retning. For øvrig vil Fremskrittspartiet fortsette å satse på markedsføring av Norge som et feriemål. Dette mener Fremskrittspartiet er godt anvendte penger, som gir mye tilbake. Alle næringer har for øvrig behov for stabile og forutsigbare rammevilkår, som i tillegg ligger på samme nivå som i andre land. Det vil Fremskrittspartiet gi næringslivet, nettopp for å trygge arbeidssted og arbeidsplasser i en sterk konkurranse med andre.

Arve Kambe (H) [21:34:26]: Som helt ny stortingsrepresentant for Høyre – medlem av finanskomiteen og Høyres nye avgiftspolitiske talsmann – føler jeg meg veldig stolt over å stå her i dag. Og jeg gleder meg til å bidra med mitt i denne salen i fire år.

Det har vært Høyres politikk å legge forholdene til rette for etablering av norsk gassindustri. Utviklingen av bruk av gass i Norge har lenge vært en politisk ønsket utvikling, faktisk helt siden 1994. Men så har vi fått en rød-grønn regjering, som i statsbudsjettet har innført en CO₂-avgift på gass – med unntak for gass til annen bruk enn oppvarming. Denne avgiften skulle egentlig ha trådt i kraft allerede fra 1. juli 2007, men ESA har sagt at dette er konkurransevridende, og Regjeringen har ennå ikke vært i stand til å skjære igjennom og komme tilbake igjen til Stortinget med en løsning.

Innføring av en CO₂-avgift vil medføre at den gode intensjonen blir det godes fiende, fordi det for mange da vil bli billigere å gå tilbake til oljefyring, og vil bl.a. føre til at færre skip vil konvertere fra tungolje til gass. Uten avgift kan gass konkurrere med olje, og det er en god miljøpolitikk.

Av norsk gass totalt går ca. 72 pst. til industri. 20 pst. går til samferdsel – til gassferjer, som er en økende trend, og til nye skip. 8 pst. går til tjenesteytende sektor. Bare 2 pst. går til oppvarming av boliger, noe som faktisk var målet med avgiften. Derfor utgjør ikke gass noen trussel for fornybare energikilder.

Norsk gassindustri har gjennom de siste 20 årene etablert over 30 mottaksterminaler for naturgass over hele landet. I særlig Haugesundregionen og Stavangerregionen er det bygd ut ledningsnett på til sammen 600 km.

Det kan være tre prinsipielle utfall av behandlingen av avgiftsspørsmålet i forbindelse med statsbudsjettet. Alternativ 1 er at man går tilbake til situasjonen før avgift ble introdusert, slik det var under Bondevik II-regjeringen, dvs. ingen avgift på bruk av gass. Dette vil Høyre støtte. Alternativ 2 er å opprettholde avgiften på gass til oppvarming og innføre EUs minimumsavgift på annen bruk, noe som vil føre til store utfordringer for norsk ferjetrafikk – som i stadig større grad er gassbasert – for gartnerier, for næringsmiddelproduksjon og for den store miljøsatsingen som nå foregår i norsk skipsfart. Alternativ 3, som kanskje SV er mest fan av, er å innføre «full» avgift på all bruk av gass, noe Høyre frykter vil bli resultatet når det gjelder morgendagens statsbudsjett. Høyre forventer at Regjeringen nå rydder opp, og fjerner usikkerheten for norsk gassbransje.

Wenche Olsen (A) [21:37:15]: Norge har nettopp blitt kåret av FN til verdens beste land å bo i. Det er vår velferdsmodell som bidrar til det, og det synes jeg vi skal være stolte av. Men selv om vi har verdens beste land å bo i, har vi fortsatt noen utfordringer som vi må jobbe videre med.

I dag er det slik at helsetilstand og levealder er forskjellig blant ulike grupper i befolkningen. Det påvirkes av miljøet rundt deg, og det er de med best økonomi som har den beste helsen og den lengste levealderen. Det er en utfordring, og den utfordringen har Regjeringen tatt.

Mye godt folkehelsearbeid er i gang. Rundt omkring i landet er det startet opp folkehelseprogram, og i Østfold fylke, som jeg kommer fra, er det et flott samarbeid mellom kommunene, fylkeskommunen, helseforetaket, idrettskretsen, Nasjonalforeningen for folkehelsen og frivillighetssentralene. Dette samarbeidet mellom det offentlige og de frivillige bidrar til mye godt folkehelsearbeid, som vi kan se hjelper.

Noen av tiltakene som er gjennomført i Østfold med bistand fra Folkehelseprogrammet, er opparbeidelse av merkede turstier, skolefrokost, skolefrukt og aktiviteter for trygdede.

I min hjemkommune, Halden, er kyststien nå godt brukt av mange, både til rekreasjon og til trim.

Folkehelsearbeid er viktig for den enkelte borgers helse og trivsel og kan bety økt levealder for dem som er i en utsatt gruppe. Samtidig kan et godt folkehelsearbeid spare samfunnet for store kostnader. Derfor er jeg glad for at Regjeringen fortsetter sin fokusering på folkehelse, med satsing på tid til aktivitet i skolen, utvidet tilbud på helsestasjonen og flere fagfolk med bred faglig bakgrunn i skolen og i barnehagen.

Jeg har store forventninger til samhandlingsreformens betydning for folkehelsen. Samhandlingsreformen har forebygging i fokus. Spesielt viktig er det at vi får satt inn tiltak tidlig blant barna og bidrar til at de får gode vaner allerede fra starten av. Gode matvaner i barnehagen og på skolen vil barna ta med seg videre i livet. Ekstra tid til fysisk aktivitet i skolen vil bidra til at barna får en bedre helse. Tiltak som «Gåbuss», som er en ordning man bl.a. har innført i Fredrikstad kommune – dvs. at barna går i fellesskap til skolen sammen med en voksen, istedenfor å kjøre bil eller buss – er et tiltak jeg er sikker på at vi vil se god effekt av framover.

Så til slutt: Jeg er glad for at Arbeiderpartiet og Regjeringen har et stort fokus på folkehelse, noe som vil bidra til en bedre livskvalitet for den enkelte, uavhengig av bosted og økonomi. Det vil redusere presset på helseforetakene og andre helsetjenester. Det er alltid bedre å forebygge enn å reparere. En god folkehelse uavhengig av økonomi og av bosted er et mål vi skal jobbe videre med.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [21:40:34]: Det er spesielt å stå her i dag som fersk representant – og i relativt ung alder. Det er mange som har gått inn i politikken med store mål, store visjonar og mange oppgåver dei har lyst til å løyse, men så har dei møtt eit tungt og kanskje litt treigt system. Eg skal vere ærleg på at eg er spent på kva desse fire åra vil bringe, og kva dei kanskje vil gjere med engasjementet mitt.

Derfor har eg sett litt ekstra fram til dagen i dag. Trontaledebatten er jo den store moglegheita me har til å lyfte blikket – sjølv om det kanskje ikkje er så mange som har gjort det i dag. Men eg er stolt av å kunne stå her i dag, stolt av å representere Aust-Agder og stolt av å representere Kristeleg Folkeparti. Me skal vere eit tydeleg, men konstruktivt opposisjonsparti, slik at me saman kan vere med på å bidra til at Noreg og verda kan bli endå litt betre.

Me har det enormt godt i Noreg. Me har derfor òg ei moglegheit eller eit ansvar for å kunne hjelpe andre. 25 000 barn døyr kvar einaste dag. Over ein milliard menneske lever i ekstrem fattigdom, på under 1 dollar om dagen. Og me har moglegheit til å gjere noko med det.

Klimaendringane som truar kloden vår, vil ha enorme konsekvensar for framtidas generasjonar. Det vil òg ramme verdas fattigaste hardast. I desember er det klimatoppmøte i København, og der kan Noreg spele ei viktig rolle. Mitt håp er at me kan kome frå ord til handling, og at Noreg kan vere med på å bidra til at klimagassutsleppa går ned, for me har ei moglegheit til å kunne gjere noko med det.

Noreg blei igjen kåra til verdas beste land å bu i. Men det hjelper så lite når vi òg ser skuggesida – rusmiddelmisbrukarar, fattige barn, aukande psykiske problem, unge uføre, einsame menneske og altfor mange som eigentleg har for mykje pengar – og det er òg det einaste dei har. Derfor har Kristeleg Folkeparti kjempa for at me må ha andre målestokkar å måle samfunnet etter, at me må sikre livskvalitet for alle.

Eg ser fram til spennande og meiningsfylte år på Stortinget. Det blir spennande å sjå den dagen eg forlèt Stortinget for godt – om noko av engasjementet mitt og nokre av visjonane mine har gitt utteljing.

Janne Sjelmo Nordås (Sp) [21:43:11]: Senterpartiet vil bygge landet, derfor er satsing på samferdsel i bred forstand så viktig. Jeg er glad for de ambisjonene som ligger i trontalen og i regjeringsplattformen.

For Senterpartiet og Regjeringen er det å sikre gode kommunikasjoner i hele landet svært viktig. Vi vil øke satsingen på samferdsel i de årlige budsjettene, slik at tiltakene i Nasjonal transportplan blir gjennomført og målene der nås.

Vi er i gang med et taktskifte i samferdselspolitikken. Vi skal ruste opp infrastrukturen for å gjøre hverdagen enklere for folk, for å bedre miljøet, for å gjøre samfunnet mer tilgjengelig for alle og for å styrke næringslivets konkurransekraft.

Næringslivets transportkostnader skal reduseres for å sikre langsiktig verdiskaping.

Gode samferdselsløsninger er viktig for å ta hele Norge i bruk, for å ha aktive og levende distrikter og gode bysamfunn å bo i.

Vi må nå videreutvikle den digitale allemannsretten. Vi skal fortsatt bidra til å øke mobildekningen i hele landet og fortsette arbeidet med å tilrettelegge for bredbånd med bedre kapasitet. Parallelt med at de siste husstandene skal kunne kobles på nett, må kapasiteten i nettet kunne økes vesentlig. Dette vil være et av de meget viktige strukturelle grepene som korter ned avstandene, som bidrar til næringsutvikling og bolyst, og som kan gjøre flere kompetansearbeidsplasser mer avstanduavhengige.

Økt satsing på samferdsel vil for distriktene kunne bety økt satsing på utbygging og vedlikehold av veinettet, likeledes et godt ferjetilbud og utbedring av havner og farleder.

Det er også viktig at hurtigruta sikres. Den er viktig både som personbefordrer og som godstransportør og i utviklingen av reiselivsnæringen.

I byer og bynære områder betyr kanskje mest av alt en styrking av jernbanen og det at fylkeskommunen får mulighet til å bygge ut kollektivtrafikken, svært mye. Arealpolitikk og samfunnsplanlegging skal bidra til å redusere transportbehovet og bygge opp under et godt kollektivtilbud. Norge må være et foregangsland når det gjelder å ta i bruk miljøteknologi og fornybar energi i transportsektoren. Samferdselssektoren må gjennom planlegging og nyinvesteringer bidra til å redusere klimautslippene.

Senterpartiet vil både i regjering og i storting bidra til at hele landet får gode kommunikasjonsløsninger som korter avstander og gir trygge løsninger. Det er å bygge landet!

Tove Linnea Brandvik (A) [21:45:52]: Den rød-grønne regjeringen har fått folkets tillit igjen. Det er et krevende oppdrag som skal gjennomføres de neste fire årene. Vi gikk til valg med hovedmålet arbeid til alle. Vi har en finanskrise. Vi har en matkrise. Vi har en klimakrise. Vi har en eldrebølge. Utfordringene er store, og alle sammen utfordrer målet om et samfunn med rom og behov for alle og på deres egen måte. Kampen for å redusere CO₂-utslippene handler om å gi ungene våre muligheten til å leve i en verden hvor været ikke bryter ned framtidstroen og mulighetene for å ha trygge og gode liv.

I forrige periode satte Regjeringen seg et svært ambisiøst mål. Vi skal utvikle ny teknologi som gjør det mulig å rense og deponere CO₂ fra gassutslipp i industrien. Mongstad har i dag det største punktutslippet av CO₂ i landet vårt. Skal vi skape nye løsninger som monner, var det en riktig beslutning å bruke kompetansen og ressursene akkurat her. Vi bruker de store midlene på de store utslippene.

Teknologien som det er behov for, går på tvers av industri, land og selskap. Vi har en overordnet politisk visjon om å skape arbeidsplasser og sikre klimateknologi som kan eksporteres til de delene av verden som har ressurser til å bygge kullkraftverk, men ikke ressurser til å utvikle renseteknologien. Vi har en politisk visjon om å bidra til å gjøre teknologien så rimelig, sikker og anvendelig at den kan benyttes på eksisterende og kommende kilder for CO₂-utslipp.

Å sikre tilstrekkelig energi handler om å skape bedre levekår. Vi skal ta ansvar for å skape universelle løsninger for CO₂-håndtering som kan gi økt energiproduksjon uten å øke de totale globale CO₂-utslippene. Teknologien som er målet for prosjektet, skal være universell. Særløsninger for hver enkelt bedrift har vist seg å bli så kostbare at de ikke blir bygd.

Den sammenhengen gjelder også for universell tilgjengelighet i samfunnet. Universell utforming av landet handler om å gi adgang til arbeidsplasser og fritid. Det handler om muligheten til selvstendige liv. Vi skal gi flere anledning til å delta i arbeidslivet uten uoverstigelige barrierer, om de har svekket syn, svekket hørsel eller redusert bevegelsesevne – de fleste får oppleve det, om ikke som unge, så i alle fall når de blir gamle. Vi skal i fellesskap finne løsninger som inkluderer alle, for verken menneskene eller industrien makter å løse utfordringen alene.

Vi skal ha arbeid til alle. Det handler om å foredle de ressursene vi har. Vi har ikke råd til å la funksjonshemmede stå utenfor arbeidslivet. Vi har ikke råd til å la eldre gå ut av arbeidslivet for tidlig. Vi trenger erfaringene de har, for å gi neste generasjon det beste utgangspunktet. Arbeid til alle blir derfor det overordnede målet for flertallsregjeringen. Det legger grunnlaget for helheten i politikken. Det er vi som skal skape og dele, for å kunne bruke de store pengene på de store oppgavene.

Henning Skumsvoll (FrP) [21:49:33]: Økningen i antall trafikkdrepte er alarmerende. Etter flere år med nedgang ble 2008 et dårlig år. Mens det i 2007 ble drept 234 personer, var det tilsvarende tallet i 2008 256 trafikkdrepte. I september i år omkom 25 personer i trafikken. Tendensen er klar: Vi opplever dessverre også en økning i trafikkdrepte i år. Det er knapt en helg uten at flere personer omkommer i trafikkulykker. Flere av de omkomne er svært unge mennesker. Liten kjøreerfaring i kombinasjon med høy hastighet er nok ofte årsaken til ulykkene. Det er derfor meget viktig at det ikke minst fra skolenes side blir lagt vekt på gode holdninger i trafikken.

Trafikkulykker koster i dag samfunnet ca. 28 milliarder kr årlig. I tillegg kommer alle de menneskelige lidelsene som rammer svært mange. En klar målsetting i trafikksikkerhetsarbeidet må være en nullvisjon for trafikkdrepte. Det finnes ingen enkle løsninger, da trafikkulykker med dødelig utgang finnes overalt hvor det er biltrafikk. Det er imidlertid en kjensgjerning at midtdelere på våre mest trafikkfarlige veier vil redusere antall trafikkdrepte betydelig. Ifølge det svenske forsikringsselskapet Folksam skyldes 72 pst. av dødsulykkene dårlige veier. I mitt hjemfylke, Vest-Agder, er E39 stamveien gjennom fylket. Mye av veistandarden er dårlig, og ifølge den framlagte NTP 2010–2019 vil det bare bli bygd ca. 3,5 km ny vei på E39.

Regjeringens satsing på vei og forbedret trafikksikkerhet går altfor sent. Medtatte midler til midtskillere har de siste årene ligget på ca. 10 km for hele landet. Fremskrittspartiet har derimot foreslått at det bygges 100 km midtskillere pr. år. Der hvor E39 går gjennom min hjemkommune, Flekkefjord, er det på ti år blitt drept seks mennesker på en strekning på bare 300–400 meter. Lokalbefolkningen med ordføreren i spissen forlanger midtskiller på den ulykkesbelagte strekningen. Svaret fra veimyndighetene er negativt. For å få midtskiller må døgntrafikken være minst 8 000 kjøretøyer. Det er den ikke her.

Mitt retoriske spørsmål er nå: Hvor mange flere trafikkdrepte må vi ha på E39 ved Flekkefjord før veimyndighetene er villige til å iverksette tiltak som vil sikre det trafikkutsatte veistykket på 300–400 meter?

Lene Vågslid (A) [21:52:36]: Regjeringa har akkurat lagt fram det eg vil karakterisere som ei svært offensiv og tydeleg regjeringsplattform, ei regjeringsplattform som er tydeleg på at me skal styrkje og satse vidare på ein fellesskule som skal vere for alle, og eit utdanningssystem som legg vekt på tidleg innsats og livslang læring. Det gleder mitt sosialdemokratiske hjarte å kunne konstatere at fellesskulen framleis skal vere viktig dei neste fire åra, og at me skal vidareføre privatskuleforliket.

Skulen har eit stort ansvar når det kjem til å lære og fremje gode haldningar hos elevane. Eg trur at det er i ein mangfaldig fellesskule me utdannar gode samfunnsborgarar som lærer seg at me alle er ulike, men at me er like mykje verde, og at me alle har lik rett til å høyre heime i den same skulen, i det same samfunnet og i det same fellesskapet. For at me skal kunne styrkje fellesskulen, er det avgjerande det Regjeringa no skal gjere, nemleg å styrkje lærartettleiken, setje ei maksgrense for talet på elevar pr. lærar. Altfor mange elevar opplever framleis ein skulekvardag der dei ikkje blir sedde, og altfor mange lærarar opplever ein arbeidskvardag der dei ikkje har moglegheit til å sjå alle elevane. At skulen er gratis og inkluderande for alle og einkvar, seier noko om kva slags type samfunn me vil ha. Me ynskjer eit samfunn og ein skule der alle skal inkluderast, uansett lommebok og bakgrunn. Privatskuleløysingane til høgresida er, etter mi meining, ein direkte trussel mot ein skule som skal vere for alle. Det er heldigvis ikkje ei problemstilling i dag.

At den raud-grøne regjeringa har fått fornya tillit, vil resultere i at me framleis i dette landet skal kunne utvikle og styrkje den offentlege fellesskulen både for elevane som går der, og for lærarane som arbeider der.

Heidi Ørnlo (A) [21:54:54]: Innsatsen mot frafallet i videregående skole skal styrkes. Frafall er et stort samfunnsproblem så vel som et personlig problem for de unge som faller ut. Stort frafall fra utdanning og arbeid skaper store velferdsproblemer. Det er et felles samfunnsansvar å tilrettelegge for at barn og unge får gode oppvekstkår og en meningsfylt hverdag. Gjennom forskning og utviklingsarbeid har vi mye kunnskap om hvem som står i fare for å droppe ut av skolen. Mange av risikofaktorene ser vi tidlig i barnets liv. Basert på den kunnskapen vi har, er det derfor viktig å vektlegge prinsipper som tidlig innsats, tiltak basert på kunnskap, samordning og samarbeid i det forebyggende arbeidet.

Årsakene til frafall er sammensatte og må møtes med ulike tiltak. Vi vet at om vi skal lykkes, er samarbeid og samhandling innad i kommunen, mellom kommune og fylke og de berørte statlige etater en viktig forutsetning. SINTEF-rapporten «Intet menneske er en øy» påpeker at det ikke finnes noe revolusjonerende enkelttiltak for å hindre frafall. Langsiktig og målrettet arbeid på mange fronter samtidig er det som gir resultater.

I Vestfold har man som følge av lave skår på levekårsindeksen og utfordringen med en betydelig andel unge som ikke fullfører utdanning eller som ikke kommer inn i et ordnet arbeidsforhold, iverksatt et tiårig prosjekt kalt «God oppvekst». Prosjektet er et trepartssamarbeid mellom KS Vestfold, Fylkesmannen, NHO og LO, og er politisk forankret i alle Vestfold-kommunene. Arbeids- og inkluderingsdepartementet har bidratt med stimuleringstilskudd til prosjektet. Målsettingen er bl.a. at 95 pst. av alle som påbegynner videregående utdanning, skal fullføre. For å oppnå dette har man utviklet program om strukturelle tiltak på regionsnivå som antas å være særlig viktig for å lette arbeidet i den enkelte kommune, fylkeskommunen og de aktuelle berørte statlige etater. Man har utarbeidet avtaler og rutiner for regionalt samarbeid om forebyggende arbeid for å sikre at unge fullfører grunnopplæring eller annen liknende kvalifisering til arbeid. Man har òg arbeidet med å utvikle opplæringstilbud for elever som er mer praktisk orientert. Prosjektet i Vestfold er et eksempel på hvordan man sammen, regionalt og lokalt kan møte den komplekse utfordringen det er å forebygge frafall.

Jeg vil avslutte med å understreke viktigheten av at alle berørte departement ser viktigheten av en samordnet innsats i det komplekse arbeidet det er å forebygge frafall i den videregående skole i tråd med den politiske plattformen for den rød-grønne regjeringen.

Mette Hanekamhaug (FrP) [21:58:30]: Investering i utdanning er en investering i framtidens verdiskaping. Skole handler ikke bare om antall lærere, lokalisering eller én eller to gratistimer i SFO. Det handler om elevene som er der. Elevundersøkelsen viste at mobbing har økt de siste fire årene. Antall elever som gruer seg for å gå på skolen hver dag og som ikke klarer å konsentrere seg i timene, har økt. Antall elever som gjennom mye mobbing blir påført store psykiske problemer senere, og som føyer seg inn i statistikken over dem som faller utenfor videregående skole, har økt.

I Dokument nr. 8:97 fra 4. mai i år fremmet Fremskrittspartiet forslag til fire konkrete tiltak for å redusere mobbing i den norske skolen, som bl.a. et eget skoleombud som skal ivareta mobbeofrenes interesser, som å sørge for mer informasjon til skolene og i skolene nettopp om mobbing, og tiltak for å sørge for at ofrene får en reell rett til å kreve erstatning i mobbeoffersaker. Regjeringspartiene stemte imot disse tiltakene. Jeg må ærlig innrømme at jeg syntes det var veldig synd. Jeg ble veldig lettet da jeg leste regjeringserklæringen, hvor de viser stor selvinnsikt når de nå varsler at de må fornye arbeidet på feltet, og med dette erkjenner at politikken som er ført til nå, har spilt fallitt.

Jeg tør framsette den påstand at samtlige av oss her på Stortinget selvfølgelig vil kjempe for å forebygge og stoppe mobbing. Men mobbing har vært et tema som lett har blitt overskygget av andre saker og krangler fra Regjeringens side, om det er oljeboring eller ikke, om man skal kutte 30 pst. eller 40 pst. i klimagassutslippene eller ja eller nei til ulv. Små barn som blir mobbet, er ikke de som prater høyest i klassen, det er ikke de som står i regjeringskorridorene og roper høyest om å kjempe for deres sak. Det er de som står alene i skolegården, sparker litt i grusen og har en stemme som aldri blir hørt. Det vil ikke Fremskrittspartiet være bekjent av, og vi forventer nå en intensivert og økt fokusering og satsing for å forebygge mobbing i den norske skolen.

Vår ideologi om å kjempe for enkeltmenneskets rettigheter gjør dette til et problem vi ikke kan lukke øynene for. Mobbing er en kamp vi må stå sammen om tverrpolitisk, det er et tema som er viktigere enn politiske skillelinjer mellom oss. Vi kommer til å fremme de samme tiltakene mot mobbing også i denne perioden, og jeg forventer nå, etter regjeringserklæringen, at vi kan få samlet støtte til de tiltakene og sørge for å ivareta mobbeofrene i Norge.

Eirik Sivertsen (A) [22:01:49]: Kommunenes tjenester utgjør en stor del av det velferdstilbudet vi har her i landet. Jeg er derfor veldig glad for at Regjeringen varsler at kommunenes frie inntekter skal styrkes betydelig i løpet av stortingsperioden. Dette vil gjøre det mulig for lokale folkevalgte rundt om i landet å fortsette å utvikle velferdstilbudet til sine innbyggere. Det vil bety flere og godt kvalifiserte lærere til å undervise ungene, det betyr flere hender og gode hoder innenfor eldreomsorgen, og det vil bety en styrket innsats innenfor barnevernet, slik at de ungene som trenger det mest, får det når de trenger det.

Regjeringen legger også til grunn at hovedregelen er at kommunenes inntekter skal økes gjennom rammefinansieringen. Øremerkede tilskudd skal være forbeholdt viktige nasjonale prioriteringsområder, og da først og fremst i en oppstartsfase. Det er en erkjennelse av at den som har skoen på, vet hvor den trykker mest, og en anerkjennelse av den kompetansen og kunnskapen våre lokale folkevalgte har. Det vil også være et viktig bidrag til å kunne gjøre reelle prioriteringer mellom hva det skal satses på. En bedre måte å bygge oppunder et levende og desentralisert folkestyre på kan jeg vanskelig tenke meg.

Men samfunnet er i endring, og til dels en hurtig endring med store konsekvenser. Slik er det også for kommunene, og behovet for å videreutvikle og endre måten en arbeider på i kommunene, er økende. Jeg er derfor veldig glad for og tilfreds med at Regjeringen varsler at kvalitetskommuneprogrammet skal utvikles videre. Det er å ta på alvor trepartssamarbeidet som en av pilarene i den norske samfunnsmodellen. Skal kommunene løse de utfordringene de står overfor og kunne videreutvikle kvaliteten på de tjenestene de tilbyr, må det skje i samarbeid med de ansatte i kommunene. For Arbeiderpartiet er dette grunnleggende, vi tror ikke på at løsningen er ensidige direktiver fra rådmannskontoret.

Regjeringen fastholder utviklingen i nordområdene som sitt viktigste strategiske satsingsområde. Grunnlaget for å hevde norske interesser i nord henger også sammen med bosettingen. Regjeringens uttalte målsetting om å opprettholde hovedtrekkene i bosettingsmønsteret har derfor også et viktig utenrikspolitisk tilsnitt.

Jeg er glad for at denne målsettingen tar utgangspunkt i en sterk tro på mulighetene for å skape merverdier i alle deler av landet. Samtidig er det en differensiert politikk som tar høyde for å møte forskjellige utfordringer i forskjellige kommuner. Noen av kommunene kjennetegnes av utfordringer knyttet til lav økonomisk vekst, fraflytting eller stagnasjon i folketallet og en ensidig næringsstruktur. Andre kommuner har betydelige utfordringer knyttet til vekst i både økonomi og folketall. Begge sider av skalaen møtes heldigvis med en offensiv politikk fra Regjeringen.

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Henning Warloe (H) [22:04:56]: Norge er et lite land i verden har det visst blitt sagt her fra denne talerstolen en gang for lenge siden. Det gjelder sannsynligvis fortsatt. Hvis man ikke er størst, kan man likevel bli best. Sannsynligvis er det enda viktigere for et lite land å være best på noe. Regjeringen har ambisjoner om at Norge skal være verdensledende på sjømat, det står i trontalen, og det er bra. Men det er mulig å ha større ambisjoner for Norge enn det Regjeringen har. Høyre har det.

Det er flere områder hvor norske forskningsmiljøer, både offentlige og private, i dag har kompetanse som er ledende i verden. Som eksempler kan nevnes maritim sektor, undervannsteknologi, instrumentering og medisinsk forskning. Regjeringens målsettinger for forskningen inneholder en rekke instrumentelle mål, som f.eks. likestilling og reduksjon av deltid. I Høyre savner vi det mest åpenbare målet av alle for forskningen, det at den skal holde høyest mulig kvalitet og bygge unik spisskompetanse internasjonalt, som igjen kan legge grunnlaget for innovasjon og nyskaping som styrker verdiskapingen på viktige områder for Norge.

Dessverre har det gått feil vei under fire år med rød-grønn regjering. Hvileskjæret for forskning er allerede omtalt i denne debatten tidligere, men også innovasjonsevnen har gått ned. Norge har falt helt ned til 20. plass i Europa, ifølge EU-organet European Innovation Scoreboard. Vi er f.eks. langt bak våre nordiske naboland, som rangeres blant verdens beste innovatører. Skal vi snu denne utviklingen, må samarbeidet mellom offentlig og privat sektor bli mye bedre. Da nytter det ikke å ha privatallergi.

SkatteFUNN-ordningen, som ble innført under Bondevik II-regjeringen, må styrkes, kvalitetskravene må skjerpes og internasjonalisering oppmuntres. Hele det offentlige virkemiddelapparatet som mange hevder er for byråkratisk, må gjennomgås med kritisk blikk. Ikke minst må det være en politisk vilje til å fornye offentlig sektor generelt. Det er dessverre lite som tyder på at den rød-grønne regjeringen vil være mer offensiv på dette området enn den har vært i de foregående fire år.

På vegne av Høyre kan jeg love konstruktive innspill og forslag for å heve ambisjonsnivået for norsk kunnskapsbygging, forskning, innovasjon og nyskaping.

Tor Bremer (A) [22:07:48]: Du verda så godt det er å stå her etter å ha venta i tolv timar!

Debatten om trontalen bør vera debatten om dei lange linjene i samfunnsutviklinga. Ja, me snakkar om Regjeringa sin fireårsplan, som inngår som ein naturleg del av ein langsiktig politisk kurs som er tydeleg på viktige politiske vegval.

For Arbeidarpartiet er det her heilt sentralt at me maktar å sikra ei finansiering av velferdsgodene våre, av fellesgodene våre, på ein måte som over tid tek vare på å halda ved lag legitimiteten og ikke minst betalingsviljen i befolkninga. Då er det avgjerande viktig at offentlege velferdsgoder av høg kvalitet er noko som kjem det breie lag av folket til gode, og ikkje berre som naudtiltak for dei som ikkje har råd til private løysingar, slik som høgrepartia legg opp til, som me òg har fått bekrefta frå talarstolen i dag. Denne samfunnsretninga har befolkninga nok ein gong gjennom valet slutta seg til. Det er ei formidabel tillitserklæring til den norske velferdsmodellen, som er særdeles framtidsretta.

I ei tid då me ser at heile Europa er på leit etter nye måtar å organisera samfunnet på, må eg seia at det var ein fornøyelse å høyra på høgremannen, EU-president Manuel Barosso, som peika mot nord og skrytte uhemma av den norske velferdsmodellen. Lat gå at det norske skattetrykket kan vera noko høgt, men når ein får så mykje igjen i form av auka verdiskaping, høg sysselsetjing, låg arbeidsløyse og gode velferdsordningar for alle innbyggjarane, er det jammen verdt prisen, sa han.

I ei tid med diskusjon om ein skal prioritera velferdsløysingar eller skattelette, skulle eg ønskt at også den norske høgresida såg desse kvalitetane. Me får berre håpa at undras tid enno ikkje er over.

I eit kort innlegg om dei langsiktige prinsipielle politiske linjene er det naturleg nok ikkje plass til så mange enkeltsaker, men eg må få lov til å nemna målet om sjukeheimsplass til alle eldre som treng det. Eg er overtydd om at dette i ettertida vil stå som ein bauta når historia om velferdssamfunnet skal skrivast.

Til slutt vil eg streka under at sidan eg kjem frå eit fylke og ein landsdel som har stor eksportretta verdiskaping, må eg få lov til å minna alle om at den økonomiske handlefridomen vår til å gjennomføra tunge kostnadskrevjande tiltak vil vera avhengig av m.a. oljeprisen. Han vil vera avhengig av nivået på pensjonsutbetalingane og ikkje minst omsynet til den eksportretta industrien og sysselsetjinga. Me kan ikkje laga ris til eigen bak ved å ha ein pengebruk som til sjuande og sist sender renta i taket og går ut over arbeidsplassane våre.

Ja, president, det er rett, eg ser på framstegspartirepresentantane når eg seier dette.

Presidenten: Presidenten skal ikke ta stilling til om undrenes tid er forbi, men taletiden er i hvert fall over.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [22:11:28]: På Arbeiderpartiets landsmøte var det tendenser til partiopprør når det gjaldt ambisjonsnivået for samferdselspolitikken. Vei og bane er tema som folkevalgte på alle nivå har et stort engasjement for. På det området er det nok betydelig likhet mellom Kristelig Folkepartis landsmøte og Arbeiderpartiets landsmøte. Samferdselspolitikken betyr mye for folks hverdag, ikke bare når det gjelder å forflytte seg på kjørbare veier, men med tanke på en politikk og en veistandard som ivaretar trygghet og sikkerhet.

Som følge av dette opprøret vedtok Arbeiderpartiets landsmøte at fylkene måtte få et løft på nivå med veksten i bevilgningene til stamveiene, og at det måtte åpnes for prosjektfinansiering for å sikre raskere framdrift av viktige prosjekt. Dette er bra.

Men her har altså ikke Arbeiderpartiet fulgt opp, for hva varslet Regjeringen? Jo, at fylkene neste år skal få 1 milliard kr for å styrke vedlikeholdet på de veistrekningene som de nå får ansvaret for. Hvor ble det av veksten? KS sier at det minst er behov for 11–13 milliarder kr for å få til en utbedring av de veiene som har en dårlig teknisk standard.

Bare i mitt hjemfylke, Møre og Romsdal, mangler vi 46 mill. kr til drift og vedlikehold. I tillegg kommer store gap når det gjelder finansieringsbehov for fylkesveiferjene, som får altfor lite til å opprettholde dagens drift, og det er manglende økning på investeringsrammene, for å nevne noe. Skal vi nå veksten til stamveiene, må det nok langt flere midler til enn den ene milliarden.

Når det gjelder å åpne for prosjektfinansiering, er det jo interessant at selv om det altså er et klart flertall for det blant regjeringspartiene og unison støtte til prinsippet blant opposisjonspartiene, er regjeringserklæringen taus om dette. Det kan jo være at regjeringserklæringen på dette punktet er farget av Finansdepartementet, selv om departementet vel neppe formelt sett er en del av den politiske alliansen i flertallsregjeringen.

Nå ser vi fram til å se resultatet av Regjeringens endelige satsing på samferdsel, om Regjeringen har lyttet og har tatt på alvor de innspillene som har kommet fra alle fylkene i landet, som fra 1. januar 2010 får ansvar for disse nye fylkesveiene, og om Regjeringen har lyttet til det klare rådet som er kommet fra KS.

Are Helseth (A) [22:14:44]: Den rød-grønne regjeringen har gjennom fire år vist fram politikken i virkelighetens verden. Vi er tydelige på hvilken retning Norge bør fortsette å utvikle seg i. Velgerne har svart med å gjenvelge den rød-grønne flertallsregjeringen.

Vår visjon er at vi vil overlate til neste generasjon noe mer verdifullt enn det vi selv overtok. Derfor vil vi føre en politikk for fellesskap, verdiskaping og rettferdighet. Da er trygghet for helse viktig. Vi vil at tilbudet av helsetjenester skal være likeverdig for alle innbyggere, uavhengig av diagnose. Det er et problem at medisinske diagnoser har et sosialt hierarki, hvor noen diagnoser har høy og andre lav status. Diagnosegrupper med høy status kjennetegnes ved at de legger beslag på størstedelen av forskningsressursene.

De rusmiddelavhengige har ikke høy status i diagnosehierarkiet, selv om de er svært syke. Siden 1970-tallet har en liten del av hvert årskull tenåringer blitt rekruttert til rusavhengighet. Med fremskreden sykdom rammes de i tillegg av oversykelighet på alle andre områder, dårlig tannhelse og fattigdom. KRIPOS har de siste årene registrert mer enn 200 heroindødsfall hvert år. Dette er minimumstall, men likevel høye tall sammenlignet med andre land.

Altfor mange med rusproblemer opplever å ikke komme inn til behandling når det er motivert. Mange må vente for lenge på behandlingsplass etter avrusning, og ettervernet er for dårlig. Vi skal derfor fortsette å bygge både kompetanse og behandlingskapasitet. Her har vi bruk for både offentlige og private behandlingstilbud.

Rusmisbruk er et alvorlig samfunnsproblem. Ingen land har funnet ferdige løsninger som vi kan kopiere. På sikt må vi sikre at rusavhengige får innfridd sine pasientrettigheter. Gjennom perioden må vi sammen samle kunnskap og stimulere til forskning, bryte ned fordommer og understøtte rehabilitering. Da er bl.a. bolig og arbeid eller annen aktivitet viktig og riktig.

En bedre rusomsorg er praktisk solidaritetspolitikk.

Geir Pollestad (Sp) [22:17:50]: Flertallsregjeringens politiske plattform slår fast at politikken de neste fire årene skal bygges på at Norge ikke er medlem av EU – ikke en av plattformens mest spennende setninger, men definitivt en av de viktigste for Senterpartiet og for landet. Senterpartiet er garantisten mot norsk medlemskap i EU, også de neste fire årene.

Den aktive europapolitikken skal videreføres. Norske interesser skal ivaretas, og den politiske plattformen åpner for bruk av reservasjonsretten i EØS-avtalen. Senterpartiet er tydelig på at denne reservasjonsretten er reell og kan brukes når direktivet utfordrer viktige norske interesser.

Datalagringsdirektivet er et slikt direktiv som utfordrer viktige norske interesser. Med stadig teknologiutvikling øker også sjansene for angrep på personvernet. Dette skjer ikke fordi man har onde hensikter, men like ofte i det godes tjeneste. Økt overvåkning og registrering for å bekjempe kriminalitet kan virke forlokkende. Det er også dette som er datalagringsdirektivets kjernetanke.

En tvungen plikt til å lagre informasjon om din og min telefonbruk og nettbruk utfordrer etter Senterpartiets syn sider ved personvernet som gjør at direktivet ikke kan aksepteres. Direktivet vil være et stort steg på veien mot et overvåkningssamfunn som vi ikke ønsker.

Regjeringens plattform sier at Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet av personvernmessige hensyn vil gå mot direktivet, og partienes statsråder og stortingsrepresentanter er stilt fritt i saken. Det står også i plattformen at Arbeiderpartiets støtte til direktivet forutsetter at det ikke framkommer klare negative konsekvenser for personvernet.

Spørsmålet er altså: Hvilke følger har datalagringsdirektivet for personvernet? Det som vil være nytt med direktivet, er at informasjonen om kontakt mellom mennesker som ikke er mistenkt for noe, skal lagres over tid og bli brukt på et senere tidspunkt i tilfelle en skulle bli mistenkt for å ha gjort noe galt. Lagringen ivaretar ingen praktiske formål.

Jeg tror vi får en spennende prosess om datalagringsdirektivet i Stortinget. Ut fra de signalene partiene har gitt i valgkampen, vil det være åpent hvilket utfall saken får.

Jeg vil spesielt appellere til Høyres holdning i saken. Skal det være hold i Høyres troverdighet når det gjelder personvernet, må partiet stå sammen med Senterpartiet – og det folkelige engasjementet – som sier nei til økt overvåkning. Vi kan ikke gå ut fra at vi alle er potensielle kriminelle, og at vi av den grunn må overvåkes av staten til vårt felles beste.

Irene Johansen (A) [22:21:17]: Fremskrittspartiets leder Siv Jensen etterlyser Regjeringens og statsministerens visjoner for landet i sitt innlegg her i dag. Er det fordi hun mener Regjeringen og statsministeren er visjonsløse, eller er det fordi hun ikke liker visjonene Regjeringen har i regjeringserklæringen? Og hva med Fremskrittspartiet – har de noen visjoner?

I valgkampen var Fremskrittspartiets budskap at de skulle fornye Norge. De ville ha maktskifte og ny kurs. I en valgbrosjyre sa Siv Jensen at 14. september skulle avgjøre om Fremskrittspartiet fikk én hånd, eller to hender, på roret – altså ikke på rattet – for å få staket ut kursen for å fornye Norge. Det ble det jo ikke noe av, så vi vet kanskje ikke hvordan kursen, eller visjonene, for å fornye Norge ville blitt. Men litt vet vi. I samme valgbrosjyre sa partilederen nemlig at Fremskrittspartiet ønsket å gi skattelettelser til alle uten at det skulle bli mindre velferd, at Fremskrittspartiet ville stå for en ansvarlig økonomisk politikk ved at de ønsket å investere mer av oljepengene her i landet, og at de var beredt på regjeringsdeltakelse for å fjerne helsekøene, innføre en verdig og trygg eldreomsorg, bygge veier med statlige midler og få fart på norsk økonomi og næringsliv. De poengterte til sist at partiet ikke hadde noen planer om å sitte i regjering for deltakelsens skyld, men for å få gjennomslag for egen politikk!

Dette må ha blitt oppfattet som en direkte trussel av velgerne i Fredrikstad i Østfold, der Fremskrittspartiet har ordføreren og styrer byen sammen med Høyre, Venstre og Kristelig Folkeparti, for der gikk nemlig Fremskrittspartiet sterkt tilbake i valget. Ja, faktisk hadde de en tilbakegang i Østfold fylke som helhet, mens Arbeiderpartiet hadde sterk framgang. Var det tilfeldig? Vel, i Fredrikstad har folk opplevd Fremskrittspartiet ved roret – eller ved rattet. Og det er blitt skattelette i Fredrikstad. Eiendomsskatten er redusert. Men de hadde satt seg som mål å fjerne eiendomsskatten helt på sikt, et mål som ordføreren nå har varslet at de har gitt opp.

En ansvarlig økonomisk politikk kan være utfordrende å holde, og visjonen om at det ikke skal bli mindre velferd med skattelette til alle, den har de ikke klart å opprettholde i Fredrikstad. Det merker ungene, som opplever kutt i skolene, med færre lærere som resultat, og kutt i vedlikehold av offentlige bygninger, som betyr dårlige skolebygg og gymsaler. Det opplever de innenfor pleie og omsorg med kutt i tilbudet som resultat. Og når det gjelder veibygging, har Fremskrittspartiets ordfører gjort det klart for Statens vegvesen at bompengevedtak gjort av det forrige flertallet, står ved lag – altså det stikk motsatte bildet av hva Fremskrittspartiet forsøkte å selge inn i valgkampen.

Begrunnelsen for hvorfor Fremskrittspartiet har gått så sterkt tilbake i Fredrikstad og i Østfold ble av Fremskrittspartiet sagt å være at de sitter med ordføreren og ansvaret der, og at opposisjonen og Arbeiderpartiet har hatt en for negativ fokusering på resultatene de har oppnådd. Tenk det! Er det noen som kjenner seg igjen? Arbeiderpartiet sitter i regjering, og Fremskrittspartiet i opposisjon har vært særdeles flinke til negativ fokusering på resultatene Regjeringen har oppnådd. Tross det har Arbeiderpartiet framgang. Altså holder ikke denne teorien.

Hva velgerne har lagt vekt på når de gjør sine valg, er ikke lett å vite. Et nærliggende spørsmål er imidlertid om ikke Fremskrittspartiet bør se på sin egen politikk for å finne svaret. Var det manglende visjoner som var årsaken?

Morten Ørsal Johansen (FrP) [22:24:46]: Jeg er imponert. Jeg er imponert over hvor lite nytt det er, hvor mange intetsigende gjentakelser det er, og hvor lite konkret Regjeringen er i kampen mot kriminaliteten.

Mye av det Regjeringen legger fram, har de gjentatt mange ganger, men dessverre, lite har skjedd. Det eneste jeg kan se som positivt, er at de fortsatt vil sikre et høyt opptak til Politihøgskolen. Det er i hvert fall noe de har begynt på, og da håper jeg at de vil fortsette. Men det hjelper lite å utdanne nye polititjenestepersoner, sette dem i en buss og kjøre dem landet rundt for å vise dem fram. Bussen må faktisk stoppe. Den må stoppe og slippe av passasjerene ved politistasjonene, slik at de kan settes inn i aktiv tjeneste.

For at så skal kunne skje, trengs det en plan og en vilje til å øke bevilgningene til politidistriktene – bevilgninger som er øremerket nye politistillinger. Jeg er meget usikker på om det er det som ligger i formuleringen: «arbeide for å få mer politikraft ut av de tilgjengelige ressursene og øke politibemanningen.»

Det virker på meg som om dette er nok en sparepakke, og lovnaden om økt politibemanning og mer synlig politi har vi hørt før. Men la oss nå være litt positive og si at vi får mer synlig politi. Dette vil mest sannsynlig føre til at flere blir tatt for lovbrudd, flere blir innbrakt, flere blir anmeldt og flere saker må etterforskes. Dette igjen krever økt bemanning på etterforskningssiden. Konsekvensen hvis så ikke skjer, er jo at dagens situasjon forverres, og enda flere saker henlegges.

Så vil jeg kort nevne en liten ting som Regjeringen ikke sier noe om. For å kunne gjøre en så god jobb som politiet selv ønsker å gjøre, så må de ha noe å gjøre det med, nemlig godt utstyr – utstyr som gjør dem i stand til å utføre jobben godt og effektivt. Bare noe så enkelt som IKT-utstyr i bilene ville bety enormt mye for dem som er ute og patruljerer. Dette vil være tidsbesparende og ressursbesparende, da de f.eks. ikke blir så avhengige av radiokontakt med sentralen, noe som er et problem i seg selv med et radionett som kan avlyttes av alle, og som har et utrolig dårlig dekningsområde.

Til slutt: Det vil være en stor fordel om polititjenestepersoner lærer å bruke dette utstyret. Jeg har sett flere eksempler på at de som kjører patrulje, ikke har fått opplæring i det lille som finnes av utstyr i bilene. Dette blir begrunnet med at man ikke har økonomiske eller mannskapsmessige ressurser til å gjennomføre opplæring. Dette må snart Regjeringen se viktigheten av, ikke stikke hodet i sanden og vente til det går over – for det gjør det ikke.

Tove Karoline Knutsen (A) [22:27:52]: De rød-grønne partiene fikk til mye i de fire foregående årene som jeg er stolt av:

• et sterkt fokus på nordområdene – både når det gjelder ressursutnytting, klimautfordring og folk-til-folk-samarbeid

• en storstilt satsing på samferdsel; på veier, jernbane, havner og farleder

• et historisk løft for kulturlivet – både når det gjelder fritidskulturen og den profesjonelle kunsten

I denne perioden skal en stor velferdsreform settes ut i livet: samhandlingsreformen. Den har som mål å se hele verdikjeden i helsesektoren i sammenheng: forebygging, behandling og rehabilitering ved at mennesker får riktig hjelp til rett tid på rett sted. For å oppnå dette må samarbeidet bli bedre og samhandlinga tettere mellom de ulike nivåene i helsevesenet. Med de store ressursene som samfunnet bruker på helse, er det svært viktig at innsatsen kommer hele folket til gode, uansett hvor man er bosatt.

Jeg har stor tru på at samhandlingsreformen er et redskap som vi trenger for å få til en grunnleggende forbedring i helsevesenet. Men det er en krevende reform, ikke minst for den landsdelen jeg kommer fra, med lange avstander og spredt bosetting. Da er det viktig for meg å holde fram gode forsøk i nord som trosser slike ulemper, som gode distriktsmedisinske sentra og spennende og løfterikt helsesamarbeid mellom små kommuner, bl.a. på min hjemøy Senja. I tillegg vil jeg peike på at Tromsø telemedisinske senter har topp kompetanse til nettopp å kunne bidra til den samhandlinga mellom nivåene som Helse-Norge trenger.

Samhandlingsreformen legger opp til at det kommunale helsetilbudet skal styrkes, noe som er svært viktig for en bedre pleie- og omsorgssektor. Regjeringa har som mål full sykehjemsdekning innen 2015 gjennom å sette kommunene i stand til å bygge et tilstrekkelig antall sykehjem og omsorgsboliger. Et større antall årsverk i sektoren er også et mål: flere leger, sykepleiere og hjelpepleiere, og omgjøring av ufrivillig deltidsarbeid til hele stillinger. Men jeg vil også understreke at skal vi ivareta intensjonen i verdighetsgarantien, som også Venstre og Kristelig Folkeparti har sluttet seg til, må vi tenke enda bredere. Faggrupper som ergoterapeuter, miljøarbeidere og andre må inn i sektoren, og vi må fortsette satsinga med å gi eldre gode kulturtilbud, f.eks. gjennom Den kulturelle spaserstokken.

Jeg er tilfreds med at representanter for opposisjonen er enig i at samhandlingsreformen kan være en riktig vei til et bedre helsevesen. En så stor reform bør få bred tilslutning i Stortinget. Jeg håper imidlertid at Høyre og Fremskrittspartiet nøye gjennomgår erfaringa fra den utstrakte privatiseringa de to partiene har foretatt innen Oslos eldreomsorg og spør seg sjøl om det er slik man vil ha det, med bl.a. ideelle tilbydere som ikke klarer å henge med i anbudskarusellen, og venteliste for eldre som trenger sykehjemsplass eller omsorgsboliger i et antall som ingen egentlig har oversikt over. Hvordan en slik politikk vil arte seg i tynt befolkede områder, f.eks. i min landsdel, tør jeg ikke tenke på. Jeg er derfor lykkelig over at den rød-grønne regjeringa er krystallklar: Eldreomsorgen er et offentlig anliggende og ansvar. Samhandlingsreformen krever først og fremst en stor innsats fra det offentlige, fra fellesskapet.

Svein Harberg (H) [22:31:00]: En ny valgperiode er i gang, og Regjeringen har lagt fram det dokumentet som skal prege dens arbeid de neste årene. Jeg må få si at dokumentet har mange gode ønsker som få i denne sal er uenig i, men jeg skulle ønske, og jeg hadde forventet, at en flertallsregjering i langt større grad ville ha klare målformuleringer som både velgerne og ikke minst Stortinget kunne forholde seg til. Hvor ble det av garantistene? Jeg forstår godt at plenen utenfor Stortinget i dag var arena for skuffede studenter. Hvor ble det av elleve måneders studentfinansiering? Hvor ble det av studiefinansiering i det hele tatt?

Ja, så får vi i Høyre fortsette arbeidet for å få innført elleve måneders studiefinansiering. Vi skal kjempe for midler til konkrete tiltak for å løfte de lærerkreftene som allerede er i arbeid, og vi skal kjempe for å få være med på å konkretisere målene for ny lærerutdanning. Jeg er skuffet over at regjeringspartiene åpenbart er mer opptatt av kvantitet enn av kvalitet, at de er mer opptatt av hvor mange lærere det er på hver skole enn hvor mange gode og inspirerende lærere elevene har. Høyre mener at alle gode krefter skal tas i bruk så lenge de tilfredsstiller kvalitetskravene, og vi vil derfor kjempe for at studier ved alle godkjente utdanningsinstitusjoner gir studenter de samme rettigheter.

Undervisningspersonale ansatt i kommuner og fylkeskommuner, eller ved høyskoler og universiteter, skal få større muligheter til etterutdanning og fornying. Vil dette være finansiert i budsjettet i morgen?

I forbindelse med bygging av ny universitetscampus på Sørlandet trengte Universitetet i Agder 40 mill. kr til utstyr. Statsråden kom strålende fornøyd med 4 mill. kr. Hvordan henger det sammen med «lik rett til høyere utdanning» og «forskningsbasert undervisning av høy kvalitet»? Statsråden begrunnet den lave summen med at «dette var et privat initiativ». Ja, det var en privat utbygger som vant over statens eget utbyggingsselskap i konkurransen om bygging av lokalene. Men følgen av statsrådens tenkning er at studentene på denne campusen ikke får den samme muligheten til «forskningsbasert undervisning av høy kvalitet». For meg er det helt uforståelig at hvem som låner penger og eier bygget, skal avgjøre mulighetene for studentene. Vil dette bli rettet opp i budsjettet i morgen?

Trontalen og Regjerings plattformdokument har kun et respektabelt innhold dersom vi i morgen får et budsjett som klart viser vilje til satsing og finansiering av de målene som vagt er formulert. Vi venter spent og kan love konkrete og tydelige tilbakemeldinger.

Tone Merete Sønsterud (A) [22:34:14]: Dette er en god dag, for nå starter jobben med å styrke arbeidsmiljøloven. Det er godt nytt for alle landets arbeidstakere, for dem som skal inn i arbeidslivet, og for trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv, noe som igjen er viktig for hele samfunnsutviklingen. Jeg vil spesielt nevne at regjeringspartiene nå skal arbeide for å sikre faste ansettelser og styrke innsatsen mot ufrivillig deltid og for retten til heltid.

Det har i det siste vært mye debatt om likelønn. En av årsakene til at vi ikke har likelønn, er at mange kvinner jobber deltid. Vi finner dem stort sett i helse- og omsorgssektoren og i varehandelen. Det er et stort problem for dem som er i denne situasjonen. De sitter igjen med dårligere rettigheter, uten sikker inntekt, med de problemene det fører med seg med hensyn til å finansiere bolig osv. I tillegg har de liten mulighet til å planlegge fritiden og framtiden, og vi vet at sykefraværet er høyt blant deltidsarbeidende. De som er i denne situasjonen, er alltid på jobb. De venter på en telefonsamtale som gir dem en ekstra vakt, de tilpasser hele livet sitt for å være tilgjengelig for arbeidsgiver. Småstillinger i turnus er antakelig den mest ufordelaktige og slitsomme av alle arbeidstidsordninger.

Ifølge omsorgsmeldingen trengs det ca. 130 000 nye årsverk i helse- og omsorgsyrkene fram mot 2050. En stor del av denne utfordringen kan løses ved at de som i dag jobber ufrivillig deltid og ikke har fast kontrakt, får muligheten til en fast, full stilling. Slik kan vi heve kvaliteten innenfor velferdstjenestene, bl.a. innen eldreomsorgen.

Ved noen sykehjem er det heltidsprøveprosjekter i gang, og resultatene viser den samme tendens: Sykefraværet går ned, de ansatte opplever hverdagen som positiv, og utgifter til vikarer er betydelig redusert. Et annet vesentlig poeng er at det er mye lettere å rekruttere nye medarbeidere når arbeidsgivere kan tilby en hel stilling.

Som jeg sa innledningsvis, er dette en god dag for norsk arbeidsliv. I tillegg til det jeg allerede har nevnt, skal vi styrke innsatsen mot sosial dumping og for et godt og inkluderende arbeidsmiljø. Vi skal bekjempe utstøting og legge til rette for at seniorene kan stå lenger i jobb. Dette er selvsagt viktig for seniorene, men også viktig for å kunne løse de store arbeidskraftbehovene vi vil ha i framtiden.

Til slutt: Jeg merket meg i debatten tidligere i dag at representanten Per Sandberg beskyldte Eva Kristin Hansen for å fare med løgn i forbindelse med tidligere vedtak i denne sal i forhold til arbeidsmiljøloven. Dette er feil. Representanten Hansen hadde rett. I denne forbindelse kunne det være fristende å komme med et sitat fra Peer Gynt, men jeg skal la det ligge. Jeg bare observerer at Fremskrittspartiet fortsetter å løpe fra standpunktene sine når det passer seg.

Presidenten: Presidenten vil bemerke at når det gjelder begrepet «løgn», burde en ha sitert dersom det skulle vært passabelt. Det brukes normalt ikke fra Stortingets talerstol om medrepresentanter.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [22:37:46]: I samband med Soria Moria II-erklæringa legg Regjeringa til grunn at ho vil føre ein næringspolitikk som legg til rette for nyskapande, kunnskapsbasert og miljøvennleg næringsliv. Dette er i utgangspunktet ei god satsing ingen vil vere ueinig i, men for delar av landet er dette dessverre ei målsetjing ein truleg ikkje får gjere seg nytte av på grunn av manglande nettkapasitet – ein nettkapasitet som skulle ha sikra naudsynt straumforsyning.

For Midt-Noreg sin del er det grunn til å tru at energiunderskot allereie har gitt ei avvisingseffekt også på nyetableringar som er svært skadeleg for landsdelen, spesielt sidan det i periodar har vore eige prisområde med betydeleg høgare straumprisar her enn i resten av landet.

I ei finanskrisetid med rekord i nedlegging av bedrifter gjennom konkursar er nyetableringar ein føresetnad for ei nokolunde stabil sysselsetjing. Det hjelper ikkje med all verdas gode finansierings- og støtteordningar når fundamentet for dei fleste næringar er sikker straumforsyning. I denne delen av landet er konkurranseutsett industri sterkt representert, og med ei krevjande finanskrise ein enno ikkje ser slutten på, er det grunn til å rope eit varsku for å unngå at nettopp desse arbeidsplassane går tapt.

Sjølvforsyningsgraden for området kunne òg ha vore betydeleg betre om ein hadde fått redusert konsesjonsbehandlingstida for vind- og småkraftverk. I dag ser ein at det tek fem–sju år å behandle konsesjonane for desse tiltaka. Det er svært kritikkverdig at det skal ta så lang tid, og her føler innbyggjarane i Midt-Noreg at Regjeringa har svikta fullstendig.

Det må vere eit mål å få redusert behandlingstida til ein femtepart av den tida ein bruker i dag. Ei meir permanent løysing på energiproblemet ville vere at konsesjonen på gasskraftverk på dei to ilandføringspunkta for gass, Nyhavna på Aukra og Tjeldbergodden i Aure, blir gitt utan krav om CO₂-reinsing før denne teknologien ligg føre.

Så avslutningsvis nokre ord om den 420 kV-lina Fardal–Ørskog, som mange ser på som det som skal løyse straumutfordringane i Møre og Romsdal. Delar av denne traseen som overføringslina skal leggjast i, er svært omstridde, da traseen m.a. går gjennom tettbygt område der ein fryktar støy og strålingsfare sterkt, eller i såkalla sårbare naturområde. Kravet om kabling er sterkt hos mange, og teknologien rundt kablingsalternativet og ein lågare kostnad enn dagens er avhengig av at ein får volum på det.

Mange meiner det vil vere ei god løysing på utfordingane, og det ville fjerne betydeleg motstand mot lina om ein vel kabling eksempelvis frå Dalsfjorden og legg den på sjøbotnen til Ørskog.

Framstegspartiet etterlyser derfor ein debatt for grensedraging mellom kabling og luftspenn, og eg håpar derfor at Regjeringa kjem med ei sak til Stortinget slik at vi kan ta denne viktige debatten.

Tor Arne Strøm (A) [22:41:14]: Det er mye som er blitt sagt fra denne talerstolen i dag, og det er sagt mye bra. Men jeg har sittet lenge her i dag og lyttet til opposisjonen. Det høres nesten ut som om svartedauden er i ferd med å ta oss. En slik lang klagesang og misnøyestrategi som man legger opp til her, har jeg ikke hørt maken til.

Jeg lurer på én ting: Er det slik å forstå nå at man skal fortsette med denne retorikken og strategien i nye fire år? Da vil jeg faktisk komme med et råd til opposisjonen: Kanskje man skal forandre litt på strategien, slik at det går litt bedre neste gang? Velgerne har gjennomskuet dem.

Jeg skal gå litt tilbake til valgkampen i 2005. Da ble velgerne advart mot den røde fare, mot de rød-grønne i regjeringskontorene. Det kom til å bli mye elendighet. Det ble også advart mot samrøre med LO. De rød-grønne var opptatt av arbeidstakernes rettigheter, det ble det også advart mot. Næringslivet ble advart på det sterkeste.

Arbeidsledigheten har aldri vært så lav som i perioden fra 2005. Vi hadde mange sysselsatte i dette landet.

Det Bondevik-regjeringen klarte å prestere med Fremskrittspartiet som støtteparti i den perioden en satt med makten, var for det første å svekke arbeidstakernes rettigheter og svekke arbeidsmiljøloven. Kommunene var sultefôret, og samferdselssektoren med veinettet, jernbanen, havner og farleder var i totalt forfall. En klarte ikke å fylle opp sin egen nasjonale transportplan, som en hadde lagt. Det vi gjorde da, med Fremskrittspartiet som støtteparti – rett skal være rett – var å plusse på den nasjonale transportplanen med 2,2 milliarder kr. Det vi brukte da ble av enkelte i Bondevik II-regjeringen kalt luftmilliarder. Forstå det den som kan!

Da man kom i opposisjon hadde man veldig mange penger som man ville plusse på på nytt igjen.

Dette forstod velgerne i 2005, og vi gav Norge og menneskene en ny kurs: Mer til velferd, mer til omsorg, bedre skoler, bedre barnehagetilbud, et stort kulturløft og ikke minst den satsingen som vi gjorde på samferdsel, som er så utrolig viktig for å binde sammen dette landet – både for næringslivet og for bosettingen.

Så kom valgkampen i 2009, og man fortsatte med denne misnøyestrategien sin, som heller ikke velgerne bet på nå. Regjeringen har holdt lovnadene og vil fortsatt gjøre det framover.

Ingjerd Schou (H) [22:44:31]: Med den regularitet, presisjon og komfort som dagens jernbane har, så skal vi være glad for at Soria Moria ikke er en togstasjon. Til et luftslott verken går eller kommer det tog.

Som daglig pendler til Oslo og Hamar gjennom flere år er jeg, i likhet med mange, opptatt av at toget skal gå presis, ha en tilstrekkelig og god komfort og ikke minst at man skal være sikret sitteplass.

I dag er dette usikkert. Regulariteten svikter, sitteplassene er ikke til alle, og min lokale strekning tar lengre tid enn for ti år siden. Det er mulig at dette er det Regjeringen mener med den norske modellen.

Høyre har fremmet et helhetlig opplegg for hvordan man skal utvikle jernbane i vår alternative transportplan. Jernbane er en viktig samfunnsoppgave som er et virkemiddel for å oppnå grunnleggende mål for videre utvikling nettopp av transportsektoren, og det handler om personlig frihet og livskvalitet, slik at man kan innrette dagen for å nå arbeid, skole, barnehage og fritidsaktiviteter. Det dreier seg om konkurranseevne og produktivitet. Bedrifter og arbeidsgivere vil ha sikkerhet for fremkommelighet av sine produkter og tjenester, og ikke minst handler det om et grønt samfunn. Naturen og miljøet er rundt oss og sammen med oss. Høyre vil ha et bevisst forhold til de inngrep vi gjør, og de skader miljøet utsettes for, og redusere skadevirkningene.

Dagens og gårsdagens regjering har brukt mer penger enn siste borgerlige regjering, men kilometer nybygd vei er blitt færre, og noen nye jernbanespor har vi ikke sett.

For Høyre er det viktig å utvikle løsninger som peker i retning av et grønnere samfunn, med smartere og mer moderne løsninger som spiller på lag med miljøet. I denne sammenheng vil jeg peke på Høyres tydelighet på utbygging av dobbeltspor i hele InterCity-triangelet: Skien–Oslo–Lillehammer og Oslo–EU, nærmere bestemt Kornsjø–Halden–Sverige. At dobbeltspor også i fremtiden skal kunne benyttes til enda raskere tog, er ingen motsetning til det å bygge ut InterCity-triangelet. Uansett så skal toget stoppe der folk bor, og der folk jobber.

Høyre vil ta igjen det enorme etterslepet både innenfor investeringer og vedlikehold på jernbanesiden. Gammel medisin som Regjeringen anviser, har de tenkt å fortsette med, men det hjelper ikke.

Konkurranse i jernbanesektoren er viktig for å sikre et best mulig tilbud til brukerne med de ressursene som er tilgjengelige. Konkurranse innenfor persontransport på Gjøvikbanen har vært en kjempesuksess. Mer bruk av anbud med kontraktsvilkår og sanksjoner kan vise seg å være et mer egnet og effektivt verktøy for å sikre den offentlige tjenestekvalitet med hensyn til f.eks. universell utforming framfor å lovfeste rettigheter.

Regjeringen har mange gode prosatekster i sin regjeringserklæring, mye velvilje, men få nye grep for å ta tak i de store utfordringene for fremtiden. Slik er det muligens med luftslott langt utenfor stoppestedene.

Høyre vil på vegne av våre innbyggere mer med jernbanen.

Svein Roald Hansen (A) [22:47:54]: Det er vel til liten trøst for Ingjerd Schou, men neste regjeringstog går ikke før i 2013. Så gjenstår det å se om Høyre også da står igjen på stasjonen.

Høyres parlamentariske leder, Erna Solberg, hevdet i en replikk tidligere i debatten at grunnen til at Norge har greid seg så bra gjennom finanskrisen, er vår oljeformue. Nei, det er ikke oljeformuen i seg selv som er årsaken. Det er måten denne formuen har vært forvaltet på – fra den ble funnet i 1969 og fram til i dag – som har skapt grunnlaget for at vi har hatt muligheten til å manøvrere så godt gjennom finanskrisen så langt.

Det er med andre ord politikk, ikke olje, det er snakk om. Det handler om den politikk daværende statsminister Trygve Bratteli trakk opp med å understreke at oljeressursene skulle forvaltes slik at de kom hele folket til gode. Det handler om da Arbeiderpartiet fikk stanset regjeringen Willochs forsøk på å svekke Statoil som et viktig oljepolitisk instrument på begynnelsen av 1980-tallet. Det handler om innføring av handlingsregelen for innfasing av oljeinntektene i norsk økonomi som Stoltenberg I-regjeringen foreslo. Det er disse viktige politiske grepene som har gitt oss et oljefond vi nå kunne trekke på, framfor å bygge opp stor gjeld. Det er det politiske grepet med handlingsregelen som har forhindret at oljeinntektene er benyttet slik at de har styrket og ikke undergravd vekstevnen i norsk økonomi.

Høyres leder var i sitt hovedinnlegg opptatt av hva vi skal leve av etter oljealderen. Det er et viktig perspektiv å ha også i den dagsaktuelle politikken. Glemmer vi dette, kan mulighetene forskusles. Men dette er også Høyres store politiske utfordring når partiet har åpnet for et framtidig regjeringssamarbeid med det eneste partiet som ikke står bak den ganske brede enigheten det har vært om hvordan oljeformuen skal forvaltes.

Når bløtkaken som Høyre feiret valgresultatet med, var fortært, lå de gamle problemstillingene igjen på bordet: Hvordan bygge et troverdig borgerlig regjeringsalternativ når storesøsteren – også i debatten her i dag – understreker at et samarbeid må baseres på «partienes egenart», slik Siv Jensen uttrykte det?

Er det én ting som særlig framhever Fremskrittspartiets egenart, er det forholdet til oljepengebruk.

Trontalen er opposisjonens debatt. Det vi kan slå fast etter denne dagen, er at opposisjonen framstår – om mulig – enda mindre samlet nå enn før valget. Høyre vil fortsatt samarbeide med alle. Kristelig Folkeparti vil dyrke sentrum og den tredje vei. Fremskrittspartiet vil fortsatt dyrke sin egenart. Nå har Fremskrittspartiet riktignok godblunket til Kristelig Folkeparti ved at de forærte en av de to presidentplassene partiet kunne fått, til Kristelig Folkeparti. Så gjenstår det å se om det bedrer samarbeidsklimaet, eller om denne godblunkingen var som den siste olje Fremskrittspartiet gav Kristelig Folkeparti før de gav opp også det partiet, slik de gjorde med Venstre.

Samarbeid fordrer evne til å fokusere på det motsatte av egenart, nemlig det som samler. Det er derfor Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har lyktes og fått velgernes tillit for fire nye år.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [22:51:23]: For Senterpartiet er det et grunnleggende prinsipp at folk skal kunne bosette seg der de vil. Da må vi sikre likeverdige levekår i hele landet. Soria Moria-erklæringen legger opp til en offensiv distriktspolitikk. Den lanserer en del nye tiltak, samtidig som man viderefører de viktige satsingene vi allerede er i gang med innenfor kommuneøkonomi, samferdsel og landbruk.

For Senterpartiet er det viktig å sikre at kompetansearbeidsplasser blir spredt over hele landet. Soria Moria-erklæringen slår fast at vekst i ny statlig virksomhet skal skje utenfor Oslo. I mitt hjemfylke, Nord-Trøndelag, vil dette ha stor betydning i konkurranse om ungdommen som er på jakt etter arbeid og en plass å bosette seg etter endt utdanning. For at distriktene skal være et reelt alternativ for at flere ungdommer skal kunne bosette seg der, er vi avhengig av at det finnes en større variasjon i arbeidsplassene.

Et annet område som også betyr mye for målet om spredt bosetting i landet vårt, er rovdyrpolitikken. Rundt om i landet er det mange som opplever mange problemer knyttet til rovdyr. Etter min mening fører Soria Moria-erklæringen oss mange skritt i riktig retning, sjøl om vi ikke er helt i mål. Regjeringen inviterer gjennom erklæringen hele Stortinget med på et bredt forlik for å se på bestandsmålene vi har for ulv og bjørn. Jeg håper at det vil føre til en redusering av bestandsmålene som vil gjøre det lettere for befolkningen i de lokalsamfunnene som i dag har store utfordringer med rovdyr i sitt område.

Så er det slik at både næringsliv og private husholdninger i områder med spredt bosetting påføres en konkurranseulempe i forhold til sentrale strøk, som høy nettleie vil innebære. Senterpartiet har vært opptatt av å finne løsninger som er med på å jevne ut de geografiske forskjellene i nettleien. Det er nemlig ingen grunn til at det skal være så store forskjeller mellom by og land. Det vil derfor ha stor betydning for mange områder i Norge at Soria Moria-erklæringen nå slår fast at nettleien for strøm skal utjevnes over hele landet.

Erklæringen viser en retning og legger føringer for de neste fire årene, men gir også godt rom og mange muligheter for et aktivt storting. Det er noe både posisjon og opposisjon har ansvar for. Erklæringen er bare starten på den jobben som må gjøres hver eneste dag i denne fireårsperioden.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [22:54:12]: I valgkampen for 24 år siden lovet Arbeiderpartiet et helsevesen som fungerte når en ble syk, og en eldreomsorg som gjorde det godt å bli gammel. I 1996 lovet Arbeiderpartiet full satsing på sykehjemmene. Alle som ønsket enerom, skulle få det. I 2005 sa Jens Stoltenberg at han ikke ville gi ei krone i skattelette før det skinte av eldreomsorgen. Så ble han statsminister, og det første han gjorde, var å gi skattelette til sine venner i LO.

Nå har Arbeiderpartiet sittet i en flertallsregjering i fire år, og de har i praksis kunnet få gjennomslag for hva som helst. Har vi så fått en eldreomsorg som det skinner av? Ser vi en kvalitetsutvikling innen eldreomsorgen i retning av det Gro Harlem Brundtland lovet for 24 år siden? Etter å ha fulgt denne sektoren nært siden 1973 vil jeg påstå at svarene på begge disse spørsmålene er nei. Jeg vil påstå at beboere på våre alders- og sykehjem fikk langt bedre pleie og ikke minst omsorg før. En av hovedårsakene er selvsagt at pasienter som i dag legges inn på sykehjem, er mye sykere enn det de var tidligere.

Det gjøres mye bra innen eldreomsorgen, men de ansattes hverdag er preget av lite ressurser og stadig færre fagfolk i forhold til oppgavene som skal løses. Innsparingskrav og omstillinger tar kreftene som skulle vært brukt til å gi behandling, pleie og omsorg. Taperne midt oppe i dette er de syke eldre som i mange tilfeller opplever uverdige forhold, manglende stimulering og manglende omsorg. Arbeiderpartiets medisin har ikke fungert gjennom de siste tiårene, men til tross for det lover Arbeiderpartiet mer av det samme. Akkurat som de på 1980-tallet snakket om en velgergaranti, snakker de nå om en verdighetsgaranti. Akkurat som de på 1990-tallet snakket om en sykehjemsreform, varsles det nå en utbygging av sykehjemsplasser fram mot 2015. Arbeiderpartiet har alltid vært flinke til å love, men deres manglende gjennomføringsevne og politiske løsninger er gjerne et hinder for å oppnå gode resultater for dem det gjelder, nemlig de syke eldre.

Jeg har merket meg at statsministeren ved et par anledninger har uttalt at alle som ønsker det, skal få sykehjemsplass. Jeg velger å ta dette som nok et upresist utsagn fra statsministeren og går ut fra at det fortsatt er behovet som skal kunne utløse rett til sykehjemsplass. Skal vi lykkes med en slik sykehjemsutbygging, må investeringstilskuddet økes betraktelig, slik at ikke kommunene på ny presses til å satse på omsorgsboliger. Vi må få fjernet taket og utstede tilsagnsfullmakt, slik at ikke trange rammer hos Husbanken hindrer de kommunene som står klare til å satse på sykehjemsutbygging.

Jeg er spent på statsbudsjettet som kommer i morgen. Regjeringspartiene ville ikke være med Fremskrittspartiet og sette av midler til en lønnspott for de kvinnedominerte yrkene. Derfor forventer jeg aktive og målrettede tiltak for å kunne rekruttere og beholde kvalifisert helsepersonell. Siden regjeringspartiene ikke er villige til å overføre finansieringsansvaret til staten, slik Fremskrittspartiet vil, forventer jeg en styrking av kommuneøkonomien øremerket eldreomsorgen, slik at mange kommuner får mulighet til å øke grunnbemanningen ved institusjonene og til å fjerne store deler av den uønskede deltid.

Vi fremmer her i salen i dag et forslag, nr. 4, om en konkret framdriftsplan i forhold til sykehjemsutbyggingen. Jeg håper alle kan være med på å støtte det. Det er ikke bare i Fredrikstad man kutter. Det gjør man også i arbeiderpartistyrte Sarpsborg, noe representanten Irene Johansen bør merke seg.

Tom Staahle (FrP) [22:57:20]: I Soria Moria II sier de rød-grønne partiene at de skal sikre et høyt opptak av nye politistudenter og fortsatt rekruttere flere kvinner og søkere med minoritetsbakgrunn.

Statsråd Solhjell poengterte i debatten tidligere i kveld at alle må ha gode kunnskaper i basisfag, som norsk etc., for å møte utfordringene i samfunnet.

I Aftenposten av 4. september kunne vi lese at Regjeringen har åpnet for at Politihøgskolen kan gi dispensasjon fra kravet om karakteren 3 i norsk. Dette har ført til at politistudenter med karakteren 2 eller dårligere har kommet inn. Ifølge skoleverket betyr dette at studenten har begrenset analytisk evne og en begrenset forståelse av det norske språk. I august kom 28 av 32 minoritetsstudenter inn på særskilte vilkår.

Sett i lys av dette er det grunn til å være bekymret for hvilket politi norske lokalsamfunn får fremover. Ikke bare er dette å sette reelt kvalifiserte søkere til side, men man velger altså å favorisere noen og gi dem en lettere vei inn i et vanskelig og tøft yrke. Det er også grunn til å stille spørsmål om hvilke konsekvenser dette vil få for miljøet på Politihøgskolen og når studentene etter hvert skal ut i operativ tjeneste.

Med stadig mer alvorlig og tøff kriminalitet må vi sikre oss at vi utdanner kompetente politifolk. Det er grunn til å ta signalene fra politibetjenter med minoritetsbakgrunn på alvor når de sier at de frykter et klasseskille innad i politiet dersom en slik praksis fortsetter.

Fremskrittspartiet ønsker ikke et A-lag og et B-lag av politifolk, slik det ser ut til at Regjeringen gjør. Det kan ikke være slik at man stiller lavere opptakskrav til noen på bekostning av andre. Vi må være sikre på at alle som utdannes fra Politihøgskolen, har den nødvendige analytiske evne og forstår og snakker norsk, slik at publikum og det offentlige Norge kan være sikret kvalitativt gode politiressurser. Derfor er det å håpe at Regjeringen i sin uttalte satsing på flere politiressurser også vektlegger kompetanse og kvalitet framfor kvantitet.

Kjersti Toppe (Sp) [22:59:39]: Soria Moria II slår fast at alle skal ha eit likeverdig tilbod av helsetenester, uavhengig av bustad, økonomi, kjønn, etnisk bakgrunn og den enkeltes livssituasjon. Den kommunale helse- og omsorgstenesta skal setjast i stand til å driva godt førebyggjande arbeid og gi behandling i samarbeid med spesialisthelsetenesta. Det førebyggjande arbeidet skal prioriterast langt høgare enn i dag, ikkje minst for å bidra til å redusera helseforskjellar mellom ulike grupper.

Eg er svært glad for at regjeringsplattforma fokuserer så tydeleg på reduksjon av helseforskjellar, på styrking av folkehelsearbeidet og på førebygging. Noreg er i dag eit rikt land og eit godt land å bu i. Vi har store naturrikdommar, gode velferdstenester. For 100 år sidan var Noreg eit mykje fattigare og mindre utvikla land, med låg levealder. Styresmaktene prioriterte den gong bl.a. ei storstilt utbygging av den offentlege skulen i Noreg. Dei bygde dyre skular, med skulekjøkken og basseng og hadde fokus på ernæring og fysisk aktivitet. Dei såg skule og utdanning for alle som eit grunnleggjande førebyggingstiltak, og skulen som ein plass for å styrkja folkehelsa og redusera helseforskjellar.

I dag er Noreg eit rikt land, der mange opplever høg privat velstand, men vi har like fullt forskjellar i helse og levekår, og vi er kanskje mindre tydelege på førebygging enn vi var for 100 år sidan.

Senterpartiet har som mål at førebygging skal vera premissgivande for alle politiske vedtak på alle samfunnsområde, både statleg, regionalt og lokalt. Vi må bruka avgiftspolitikken til å fremja sunne matvarer. Vi må ha sunne måltid inn i skule og barnehage. Vi må gi kommunar og fylkeskommunar midlar til å prioritera folkehelsearbeidet. Vi må byggja gang- og sykkelvegar, og vi må skapa lokalmiljø som fremjar fysisk aktivitet gjennom ei samordna areal- og transportutvikling. Vi må friskmelda skulebygningane, slik at alle barn får eit arbeidsmiljø som ikkje utset dei for helserisiko. I dag er det mange barnehagar og skular som ikkje har godkjent inneklima. Vi må ha ein restriktiv alkoholpolitikk for å førebyggja rusmiddelmisbruk og alkoholrelaterte skader.

Førebygging er å setja inn tiltak tidleg i staden for å reparera skadar seinare. Det er øydeleggjande og det motsette av førebygging når barn og unge i min kommune har måtta oppleva å venta eit år på å få tilgang på PPT, og at det kanskje er like lang ventetid til barne- og ungdomspsykiatrien. Eksempelet frå min heimkommune viser utfordringane, og at vi treng langsiktige forutan kortsiktige tiltak. Det legg òg samhandlingsreforma opp til.

Ingrid Heggø (A) [23:02:59]: Arbeidarpartiet gjekk til val på å forsterka den norske samfunnsmodellen, og at arbeid til alle er jobb nr. 1. Finanskrisa har vist oss til fulle kor viktig det er at nettopp Arbeidarpartiet sit ved roret no i finanskrisa, og målet vårt står heilt fast, at Noreg skal ha den lægste arbeidsløysa i Europa også når finanskrisa er over. At det ser ut til at Regjeringa vil lykkast, ja det vil ikkje Høgre og Framstegspartiet ha noko snakk om her i dag.

Noreg skal vidareutviklast som reiselivsdestinasjon, med basis i Noreg sine natur- og kulturresursar. Derfor må desse resursane verta varetekne, og ein må sjå reiselivsnæringa i samanheng med andre viktige politikkområde som landbruk, kultur, samferdsle og distriktspolitikk. Både Nord-Noreg og Vestlandet har etter mitt syn eit stort potensial for vidare satsing på grønt reiseliv og fokus på at reiselivsnæringa er ei viktig distriktsnæring.

Ei anna viktig distriktsnæring er landbruks- og næringsmiddelindustrien. Landbruk spelar ei viktig rolle for busetjing og sysselsetjing i store delar av landet. Målet er sjølvsagt å halda oppe eit levande og mangfaldig landbruk og eit berekraftig skogbruk over heile landet som gjev attraktive arbeidsplassar og sikrar rekrutteringa, og òg sikrar opne kulturlandskap. Eg er svært nøgd med at Regjeringa har varsla i Soria Moria at det skal koma ei ny stortingsmelding om landbruk der alt dette vert omtala, også jordvern.

Regjeringa fører ein aktiv næringspolitikk, og verkemiddelapparatet vårt skal framleis styrkjast. Jubelen var stor då Stoltenberg-regjeringa i 2005 følgde opp att med pengar til kommunale næringsfond. For Sogn og Fjordane sin del gjekk vi frå null kroner under høgreregjeringa og til litt over 12 mill. kr under Stoltenberg II.

Noreg er eit næringsvenleg land og vart kåra til nr. 10 av totalt 183 land. Det er eg stolt av. Vi skal jobba vidare, for vi er ikkje i mål. Eg er derfor svært nøgd med at det i Soria Moria vert varsla ein gjennomgang av kapitaltilførsel til små og mellomstore bedrifter i den vanskelege, tidlege fasen, og at vi vil sjå på forenklingar for små og mellomstore bedrifter, like eins sikra stabile, føreseielege rammevilkår for industrien.

Dette valet var eit verdival, eit val av samfunnsretning – den norske modellen, som inkluderer alle, eller mørkeblå politikk, der alle er sin eigen lykkes smed.

Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [23:06:00]: Hva angår trontalen og regjeringserklæringen når det gjelder samferdsel, er de både kjedelige og uten ambisjoner. Jeg har fått med meg at representanten Bjørnflaten fortsatt er midt i valgkampen, og hun fortsetter med å servere påstander som er så langt fra sannheten at hun gjør hele debatten til en parodi. Med Fremskrittspartiets satsing på samferdsel ville f.eks. Finnmark fått seks ganger mer penger til veier i NTP-perioden enn det dagens regjering har foreslått. Vi foreslo også å utrede ny kystriksvei og utrede ny E6-trasé fra Alta til Lakselv, noe som ville redusert avstanden mellom Øst- og Vest-Finnmark med 90 km. Regjeringen stemte imot. Det virker som om Bjørnflaten er av den oppfatning at bare man roper høyt nok, eller høyest, så har man rett. Oppfatningen kan hun få lov til å ha, men den står ikke til troende. Kanskje man heller skal si det slik at tomme tønner ramler mest.

Man må gjerne ønske at det blir lys i husene i Finnmark, men uten et effektivt transportsystem blir det vanskelig både for næringsliv og for enkeltpersoner.

Samferdsel dreier seg ikke om å rope høyest, men om å ta sin egen befolkning, utfordringer og utvikling av samfunnet på alvor, noe denne regjeringen ikke gjør. Når Regjeringen erklærer at nullvisjonen for antall drepte i trafikken vil være styrende for alle deler av transportsektoren, blir dette meget hul retorikk, spesielt når man ikke følger opp med konkrete tiltak som midtdelere og økt motorveiutbygging.

256 mennesker døde i trafikken i 2008, og av disse var 67 ungdommer mellom 15 og 24 år. Det er 52 pst. flere enn året før.

Dårlige veier er den endelige årsaken til 72 pst. av dødsulykkene i Sverige, ifølge svenske Folksam. Albania har mer motorveier enn oss, og Polen og Romania er i ferd med å bygge 2 000 km hver. Fremskrittspartiet mener Norge ikke bare har råd til gjøre det samme, men skal vi styrke bosettingen og etablering av næringsliv i distriktene, er det en forutsetning at vi får på plass et effektivt og konkurransedyktig kommunikasjonsnett, både innen vei, fly- og sjøtransport.

Karin Andersen (SV) [23:08:46]: Det er lagt fram en regjeringserklæring med store og viktige visjoner for veldig viktige samfunnsområder framover. Det er en regjeringserklæring der man sier at man skal ha en klimastrategi for Pensjonsfondet, der man skal ha en klimastrategi for all næringsutvikling, og der man skal sette ambisiøse mål for Norges rolle både internasjonalt og nasjonalt.

Det er en regjeringserklæring som sier at vi skal øke velferden, f.eks. innføre rett til sykehjemsplass og satse på det; det er en stor og viktig reform. Det er en regjeringserklæring som sier at vi må igangsette arbeid for å få på plass likelønn. Vi skal ta internasjonale initiativ for atomnedrustning – og en rekke andre viktige ting.

Hva er da svaret vi får fra opposisjonen på alle disse viktige utfordringene? Fra Fremskrittspartiet har vi mangel på svar, på spørsmålet om det finnes menneskeskapte klimaendringer – som Fremskrittspartiets leder i dag ikke greide å svare på. Fra Høyre har vi fått mange ulike svar i dag, fra innlegg som har vært engasjerte og opptatt av de samme tingene som Regjeringen og SV er, men også noen litt mer kuriøse innlegg, som f.eks. innlegget fra André Oktay Dahl, der han snakket voldsomt sterkt om at her var det en stat som bredte seg utover og vokste, noe som i hvert fall skremte ham, uten at han sa et eneste ord om hva Høyre hadde tenkt å kutte i denne omseggripende velferdsstaten som tydeligvis var skremmende.

Hva er da denne velferdsstaten som denne regjeringen satser på? Jo, det er de sykehjemsplassene som eldre, syke mennesker trenger. Det er flere timer i skolen. Det er en barnehagesatsing som jeg tror alle i hele Norge i dag nesten tar som en selvfølge: at unger skal ha plass i barnehage når de trenger det. Dette er den velferdsstaten som Høyre tydeligvis syns eser for mye utover. Eller kanskje er det de inntektssikringsordningene som vi har fått på plass, som skal sikre at folk som enten er gamle eller syke og ikke kan jobbe, skal ha noe å leve av.

Jeg syns det hadde vært greit hvis de store opposisjonspartiene nå virkelig hadde tort å være de borgerlige partiene som de er, og fremme sin borgerlige politikk, og vise fram for folk hva det faktisk er de har tenkt å kutte i, og ikke bare sitte og jamre over de viktige tiltakene som denne regjeringen og SV er i ferd med å få på plass.

Torstein Rudihagen (A) [23:12:10]: Eg vil på desse tre minutta ta utgangspunkt i eit avsnitt under kapittelet «Naturmangfold og friluftsliv» i Regjeringas politiske plattform. Her står det:

«Norge har et (…) særegent naturmangfold som vi har et internasjonalt ansvar for å ta vare på. Regjeringen vil sikre at truede arter og naturtyper gis vern eller tilstrekkelig beskyttelse, slik at våre etterkommere kan oppleve det samme naturmangfoldet som vi kan.»

Vi har her i Stortinget med klubbeslag vedteke oppretting av mange nasjonalparkar og store verneområde. Forvaltinga har sørgt for at det har blitt gjennomført og følgt opp. Samtidig har vi sagt at dei kommunane som har fått verna store delar av utmarka si, måtte utnytte den attraksjonen som denne naturen er, til næringsutvikling i randsona. Dette har så visst ikkje vore like lett å få til som sjølve vernet. Tvert imot har vi sett enkelte gonger at forvaltinga kunne vere ein bremsekloss for å få til næringsetablering eller utvikling. Da f.eks. forslaget til forvaltingsplan for Rondane blei fremja, var det lagt så sterke restriksjonar på løypekjøring på Høvringen at grunnlaget for vinterturismen var i ferd med å bli rive bort.

No står det i Regjeringas plattform at Regjeringa «vil styrke skjøtsel og forvaltning av verneområder, samt arbeidet med verdiskaping knyttet til disse». Det er svært bra. Eg meiner at det da særleg er tre område som blir viktige: for det fyrste mest mogleg lokal forvalting, for det andre økonomisk hjelp, f.eks. i form av eit næringsfond eller ved ein vektlagd faktor i fordelinga av kommuneøkonomien, og for det tredje at miljøforvaltinga i direktorat og hos fylkesmann blir medspelar også for å få til denne verdiskapinga og ikkje berre fokuserer på si rolle som forvaltar av vernet. Den fagdelte forvaltinga må ha eit større perspektiv og sjå heilskapen i sine samfunnsoppgåver.

Med opninga av Breheimen nasjonalpark markerte vi ein viktig milepæl ved at det skal vere lokal forvalting av desse store lokale ressursane. Store verneområde blir sikra lokal forvalting gjennom eit interkommunalt verneområdestyre som blir oppnemnt av kommunestyra. For små område blir det også lagt opp til at kommunar som ønskjer det, skal få forvaltingsansvar. Sekretæren for forvaltingsstyra skal knytast opp til fylkesmannen. Det er rett og viktig at ein gjennom det kan sikre at både vitskapleg og erfaringsbasert kunnskap blir lagd til grunn for forvaltinga, men da er det likevel avgjerande at dette ikkje rokkar ved at det er det kommunale forvaltingsstyret som har avgjerdsmynde. Alt anna vil undergrave den lokale tilliten og den lokale forvaltingsmodellen.

Laila Gustavsen (A) [23:15:32]: Norge har gått fra håndkraft til høyteknologi. Etter mange år med nedgang i antall ansatte i industrien viser tall fra Statistisk sentralbyrå at trenden snudde i 2005. I 2007 var det, hvis vi tar tallene fra Statistisk sentralbyrå, 276 000 ansatte i industri og bergverk. Høyteknologisk kompetanse og verdensledende produkter selges fra mange av våre eksportbedrifter. Det er bedrifter som ikke bare kan skyve økte kostnader over på sine kunder, enten det er økte renter eller høyere kronekurs.

La meg bruke byen og fylket jeg bor i, som eksempel. Kongsberg har en unik industriklynge med viktige bedrifter og arbeidsplasser som gjennom underleverandører er med på å skape vekst og utvikling både lokalt og for hele Norge. Mange av våre arbeidsplasser og bedrifter er helt avhengig av politisk vilje og en aktiv næringspolitikk også for framtiden. Klare gjenkjøpsavtaler for forsvarsindustrien har f.eks. skapt det som kan bli et nytt 40-årig industrieventyr i den byen jeg bor i, og for Norges land. I forrige periode ble dette endelig satt på dagsordenen etter en sterk politisk vilje fra den rød-grønne regjeringen. Dette vil nå heldigvis fortsette.

Det er stor forskjell på Høyre og Fremskrittspartiets næringsnøytralitet og Arbeiderpartiets vilje til å bruke de næringspolitiske verktøyene. Derfor vant vi valget – fordi folk ønsker seg et samfunn der vi spleiser på godene, der fellesskapet dominerer, fordi billige barnehager, en felles skole og skattefinansierte helsetjenester skaper konkurransekraft, fordi folk ser rundt seg i dette landet og tenker selv. Elendighetsbeskrivelsene vi fikk i valgkampen, som enkelte til og med karakteriserte som en giftpille for næringslivet, ble avslørt. Derfor vant vi valget.

Verden er inne i en svært alvorlig finanskrise. Rundt oss stiger fortsatt ledigheten. Veksten faller, og mange steder er den negativ. USA, eurosonen, Kina og India – viktige motorer i verdensøkonomien – har kraftig fall i sin økonomi. Norge er heller ikke skjermet, selv om ledigheten nå heldigvis igjen går ned. Men vi skal være svært oppmerksomme på at ikke langtidsledigheten biter seg fast, og at folk nå ikke støtes ut på varige trygdeordninger.

Så til slutt en liten utfordring til opposisjonen når det gjelder samarbeid i politikken. Dere har vært opptatt av å invitere oss til det. Men jeg er veldig spent på nå: Hvor går opposisjonen i denne regjeringsperioden? Hvor går Høyre? Går Høyre til et lite sentrum eller til et svært liberalt fremskrittsparti? Det skal vi følge godt med på framover.

Helga Pedersen (A) [23:18:45]: Jeg startet denne debatten i dag med å etterlyse noen avklaringer fra høyresiden i norsk politikk. Det gjorde jeg fordi jeg mener det er vesentlig for arbeidet i Stortinget og av interesse for det videre politiske arbeidet hvordan opposisjonen vil jobbe i denne perioden.

Jeg registrerer at mine spørsmål i replikkordvekslingene ikke ble besvart. Det innebærer at vi fortsatt har en opposisjon som jobber i vifteform. Fra det største opposisjonspartiet ble det i trontaledebatten i 2005 varslet at man ville jobbe for borgerlig alliansebygging. Det er ikke kommet lignende varsel her i dag.

I dagens debatt har høyrepartiene angrepet Regjeringen på de fleste områdene. For meg er det mest overraskende angrepet det at denne regjeringen skal være visjonsløs. Vi vil sikre en trygg alderdom for alle i dette landet og sykehjemsplass til alle som trenger det. Er ikke det en visjon? Vi vil opptre blant de ledende land i verden for å hindre en global klimakrise. Er det visjonsløst? Vi vil løfte videre arbeidet i Nord-Norge, forsterke nordområdepolitikken som vårt viktigste strategiske område i utenrikspolitikken. Er det også visjonsløst? Eller er det kanskje det at vi vil forbedre skolen, helsevesenet, bygge ut veier og bane og bekjempe kriminalitet? Jeg synes ikke de rød-grønne partiene mangler visjoner eller prosjekter for neste periode.

Til slutt vil jeg takke Venstre og Kristelig Folkeparti for konstruktive innlegg og invitasjoner til samarbeid, bl.a. innenfor klimapolitikken og fattigdomsbekjempelse. Jeg er glad for at de partiene ser i vår retning, og jeg lover at vi skal kvittere det ut med også å se i deres retning.

Så en stemmeforklaring til de forslagene som er fremmet av Fremskrittspartiet. Vi kommer til å stemme imot forslagene nr. 1–5, dels fordi dette er forslag vi er imot, og dels fordi vi ikke ønsker å detaljinstruere egen regjering gjennom vedtak i Stortinget. Som en saksopplysning vil jeg også nevne at det i Soria Moria II varsles egne saker om fornybar energi og en egen stortingsmelding om petroleumspolitikken.

Så vil jeg be om at forslagene nr. 6 og 7 blir omgjort til oversendelsesforslag. Dette synes vi er gode forslag. Det er en selvfølge at Regjeringen skal orientere Stortinget før København-møtet. De formuleringene som er foreslått om Nav-ombud, er også nesten identiske med det som står i Soria Moria-erklæringen, og vi mener at det fortjener en god saksbehandling.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [23:21:59]: Dagens debatt har vært en debatt som har bygd ned konflikter, ikke opp – en debatt der tonen har vært ganske forsonende og ikke splittende. Dagens debatt har satt en ganske god tone for det kommende arbeidet. Til våre sentrumsvenner: Det har nesten vært en flørtende tone, og flørting er jo trivelig!

For Senterpartiet er det et mål at vi skal klare å finne bredest mulig politiske løsninger på tvers av opposisjon og posisjon, og det er jo noe av det gode ved norsk politikk at vi klarer å finne gode løsninger sammen. Selv om stemningen har vært god og gemyttlig her, kan de politiske beslutningene vi skal ta i fellesskap de neste årene, bli svært krevende. Med den uroen vi ser i verden, er det egentlig ganske utrolig at vi ikke har hatt en mer spisspolitisk debatt. Vi kan bare gå til våre nordiske naboland for å se en helt annen politisk situasjon. Så selv om ting går godt i Norge nå, og vi har en god tone i debatten, vil vi ha krevende valg framover, valg som kan bli avgjørende både for vårt miljø, for vår framtidige verdiskaping og for det velferdssamfunnet som vi alle ønsker å bygge videre på.

Dagens debatt gir håp om at vi selv ved krevende valg kan klare å finne brede kompromisser på tvers av posisjon og opposisjon. Det er av det gode, og det er noe av det som er bra ved norsk politikk. Vi ser fram til arbeidet med å finne løsninger i fellesskap.

Siv Jensen (FrP) [23:23:42]: : Det har vært en interessant debatt som særlig fra regjeringspartienes side fortsetter å være de gjentatte flosklers debatt. Det er tiden som ligger foran oss, som vil vise oss de reelle resultatene av samarbeidet mellom de tre rød-grønne partiene.

Så har jeg lyst til å takke Arbeiderpartiets parlamentariske leder for den rørende omtanken hun har for samarbeidet mellom opposisjonspartiene. Jeg kan love Helga Pedersen at det samarbeidet skal vi ta oss av, og så tror jeg Helga Pedersen skal konsentrere seg om å få enighet mellom de rød-grønne partiene og innfri litt flere valgløfter i denne valgperioden enn man klarte i forrige valgperiode.

Så var det et ønske om å oversende to forslag. Det imøtekommer vi gjerne fra Fremskrittspartiets side. Så har jeg også lovet Dagfinn Høybråten å endre et ord i forslag nr. 5, nemlig at ordet «selskapene» blir erstattet av ordet «foretakene». Med de endringene har jeg vel også gitt vår stemmeforklaring.

Presidenten: Det har representanten Siv Jensen.

Audun Lysbakken (SV) [23:25:16]: De fleste oppegående mennesker vil sikkert heller gå hjem enn å høre meg snakke nå. Men jeg skal si noen ord til slutt likevel, for denne debatten har vist en interessant ting ved opposisjonens vei inn i en ny stortingsperiode. Da jeg kom hit i dag, var jeg spent på hva slags opposisjon vi ville få se. Vi har fått se en opposisjon som spriker i alle retninger, og som ikke vet hvilket bein den skal stå på. Regjeringen angripes da både fra høyre og venstre fra de samme partiene, med vidt ulike utgangspunkt.

Noen eksempler: Siv Jensen sa i sitt første innlegg at velferdsstaten eser ut og betegnet det som et problem, før vi fikk et ras av fremskrittspartiinnlegg i resten av debatten om gode formål vi bør bruke mer penger på. Høyre har presentert en slags medfølende konservatisme som høyrepartier har hatt suksess med i Sverige og England. De har snakket om klima, de har snakket om fattigdom osv., samtidig som vi vet at agendaen til de høyrepartiene som har snakket om det, når de har fått makt, har vært kutt i velferd og store skatteletter til de rikeste.

SV har blitt angrepet av Fremskrittspartiet i dag for å ha – som de kaller det – tapt i asylsaken, vi skulle altså ha gått med på store innstramninger i asylpolitikken, samtidig som Arbeiderpartiet har blitt beskyldt for egentlig ikke å ville gjennomføre noen innstramninger som teller. Og mens Høyre har vært mer bekymret for klimaet enn det noen andre partier er, og har utgitt seg som det i flere replikkvekslinger, vil Fremskrittspartiet fortsatt ikke innrømme at klimaendringene er menneskeskapt.

Det er jo en interessant strategi, en slags ild fra mange kanter – lite koordinert og dermed også lite treffsikker. Det var en oppskrift som de borgerlige hadde liten suksess med i valget som vi har bak oss, og som jeg er overbevist om at de vil ha liten suksess med framover. Derfor er jeg noe overrasket av at det er det strategiske valget til opposisjonen i denne debatten.

Ellers viser jeg til den stemmeforklaringen som Helga Pedersen gav. SVs gruppe vil stemme i tråd med den.

Erna Solberg (H) [23:27:58]: Det er en interessant analyse fra noen som skal oppsummere dagens debatt, å si at vi står på ulike bein og begynner å lete etter regjeringer i helt andre land som da skulle føre en annen høyrepolitikk enn det folk i denne debatten har sagt. Det er vel mest SVs vanlige måte å argumentere på, at de finner et spøkelse der ute som de kaller høyrekreftene, og så begynner de å argumentere mot det spøkelset i stedet for å ta inn over seg den debatten som foregår her og nå og de alternative diskusjonene man har.

Jeg mener fortsatt at Regjeringen gav en giftpille til næringslivet i fjor høst. Jeg tror vi kommer til å se konsekvensene av Regjeringens manglende satsing på små og mellomstore bedrifter og skattleggingen gjennom økningen i formuesskatten på aktivt arbeidende kapital. Det ryktes at det skal skje noe bra fremover som skal fortolkes under plattformens ulike formuleringer om formuesskatten, som både sier at alt skal være som det er, men det skal likevel være noe som er mer næringsvennlig. Jeg er spent på å se den utviklingen og hva som ligger bak det i denne plattformen.

Høyre har ingen problemer med retningen på politikken. Høyre kommer til å gjøre som vi gjorde i den forrige fireårsperioden, være opptatt av å finne gode politiske løsninger på saker som er viktige for fremtiden for dette landet, som er viktige for enkeltmennesker i dette landet, som er viktige for oss alle. Vi kommer til å bruke tiden til å samarbeide med dem som ønsker å være med på den typen utvikling. Vi kommer til å samarbeide med alle som ønsker en retning hvor barn møter en skole med bedre lærere, med kunnskapsfokus, med satsing på fremtiden. Vi kommer til å samarbeide med alle om å utvikle det norske helsevesenet slik at køene går ned, med dem som aksepterer at det betyr at vi også er nødt til å se på et mangfold av tilbydere og ikke tror at de store mastodontene i helsevesenet er det som skaper innovasjon og nyskaping, men som altså kan tenke annerledes. Skulle Regjeringen ønske det, er vi også beredt til å samarbeide med den. Så langt har vi sett det som et særmerke at vi på ikke-sosialistisk side faktisk er i fellesskap i tanker om mangfold, f.eks. innenfor helsesektoren og andre områder.

Vi kommer til å være opptatt av utviklingen av en bedre offentlig sektor, ved siden av at Høyre alltid kommer til å jobbe for at verdiskapingsgrunnlaget i dette landet, sikringen av fremtidens velferd, skal ha et særskilt fokus. For det er så få andre som har fokus på hvordan vi sørger for at vi kan betale regningene også i fremtiden, og at barna våre ikke skal få for store regninger da.

La meg nå gi en stemmeforklaring – jeg går kanskje litt utover tiden.

Høyre kommer til å stemme for forslag nr. 1. Vi hadde tenkt å stemme for forslagene nr. 6 og 7, som nå er gjort om til oversendelsesforslag. Vi er ikke beredt til å støtte forslag nr. 2 ennå. Vi har tatt opp dette temaet i flere runder med Regjeringen. Vi forventer at Regjeringen kan svare på hovedspørsmålet: Har de kontroll eller har de ikke kontroll? Hvis ikke, varsler jeg at vi kommer til å si at denne støtten skal utgå. Men vi kommer ikke til å stemme for det nå, for vi trenger en runde (presidenten klubber) med behandling i Stortinget. Hvis jeg bare får ta stemmeforklaringen ferdig, president. Vi kommer til å stemme imot forslag nr. 3. Vi ville gjerne hatt en annen formulering i forslag nr. 4, der det står: «Stortinget ber Regjeringen legge frem en sykehjemsmelding (…)». Her ville vi gjerne ha strøket «en sykehjemsmelding innen 1. juni 2010» og bare gått rett på «en fremdriftsplan innen 1. juni 2010». Da kunne vi ha stemt for det. Hvis ikke, kommer vi til å stemme imot. Forslag nr. 5 kunne vi ha stemt for hvis det var satt punktum etter «(…) Kystverket til statlige selskaper» og ikke blandet inn akkurat hvilken finansieringsform de skal ha. Det får Fremskrittspartiet vurdere. Hvis ikke, kommer vi til å stemme imot også dette forslaget.

Dagrun Eriksen (KrF) [23:32:22]: Det er jo litt underlig etter å ha hørt debatten å høre oppsummeringene og hvordan dette oppfattes.

Regjeringen har, mener jeg, møtt en ganske konstruktiv opposisjon som er beredt til å sette politiske saker på dagsordenen, og som er beredt til å utfordre på politiske saker gjennom hele denne fireårige perioden som kommer. Opposisjonen har kanskje derimot møtt en regjering som har vært mer opptatt av spillet om samarbeid, som de påstår skjer på den andre siden. Jeg må si at det at en opposisjon spriker, er vel kanskje mer naturlig enn den sprikingen vi ser at Regjeringen gjør, men det er jo slik en bare kan fundere over.

Så til det jeg anbefaler Kristelig Folkepartis gruppe å stemme. Jeg anbefaler Kristelig Folkepartis gruppe å stemme for forslag nr. 1, imot forslag nr. 2, imot forslag nr. 3, imot forslag nr. 4, men for forslag nr. 5 etter den endringen som ble gjort som Siv Jensen redegjorde for fra talerstolen. Og vi ville vært beredt til å stemme for forslag nr. 6, men det blir nå oversendt.

Trine Skei Grande (V) [23:34:02]: Det var en litt underlig oppsummering Arbeiderpartiet foretok av dagens debatt. Det er veldig positivt at Venstre blir sett på som en konstruktiv samarbeidspartner – og som uttrykker seg konstruktivt. Men hovedkritikken vår mot Regjeringas erklæring er den samme kritikken som den samme personen var veldig forundret over å ha fått. Jeg må si at for meg handler ikke visjoner bare om noen reformer i velferdsstaten vår, men det handler om visjoner langt utover det. Klimautfordringene våre handler faktisk om det vi skal gjøre sjøl, ikke bare om det vi skal kjøpe oss bort fra og som andre skal gjøre for oss. Det handler om å sette seg noen lengre mål i forhold til forskning, utvikling og kunnskap. Det handler om at man faktisk prioriterer kunnskap i skolen foran SFO. Det er ganske mange store og viktige prioriteringer man snakker om i forhold til disse visjonene. Men vi i Venstre vil gjerne delta i prosesser, og vi skal bidra med alle de gode ideene vi har, til bedre løsninger for Regjeringa. Så den må bare komme til oss hvis den vil ha gode ideer.

Så vil jeg komme med min stemmeforklaring. Vi kommer til å stemme for forslag nr. 1. Jeg kunne også ha stemt for forslag nr. 2, men med samme begrunnelse som Erna Solberg kommer vi til å stemme imot. Vi ønsker å ha en litt mer grundig gjennomgang enn én setning på et papir i en trontaledebatt. Vi kommer til å stemme imot forslagene nr. 3, nr. 4 og nr. 5. Vi skulle gjerne ha stemt for forslag nr. 6, men nå er det gjort om til et oversendelsesforslag.

Så vil jeg bare knytte noen merknader til forslag nr. 7, som jeg skjønner vil bli oversendt. Det handler om at det faktisk er i denne sal at folkets ombud sitter. Vi er nå i ferd med å lage oss ombud som gjør de folkevalgte mindre verd. De som har stemt på meg, har meg som sitt ombud. Når de blir tråkket på av den norske stat, er det jeg som skal ordne opp i det. Hvis vi ender i en situasjon der folkevalgte bare blir saksbehandlere på veien, mens vi lager byråkrater som skal ivareta ombudsrollen, undergraver vi hele det folkevalgte systemet vårt. Jeg mener at det skal finnes ett ombud, og det er barneombudet, fordi barn ikke har stemmerett. Men det er ingen grunn til at vi skal kave oss unna alle problemer vi har ved å lage ombud som skal ta fra oss jobben. Det er vår plikt som politikere, som folkevalgte og som valgt ved folks stemmegivning, å ivareta ombudsrollen. Den kan vi ikke kjøpe oss bort fra. Vi kan ikke lene oss på byråkratiske stillinger for å ivareta den. Den er det vår jobb å ivareta.

Siv Jensen (FrP) [23:37:15]: Det var et ønske fra Erna Solberg om å gjøre noen endringer i forslag nr. 4. De imøtekommer vi gjerne. Det betyr at ordlyden blir som følger:

«Stortinget ber Regjeringen legge frem en fremdriftsplan innen 1. juni 2010 for Regjeringens mål om full sykehjemsdekning.»

Det er også ønske om å endre forslagsteksten i forslag nr. 5. Det kommer vi ikke til å imøtekomme. – Men forslag nr. 4, ja.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se nedenfor)