Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 2 timer og 10 minutter, og at taletiden fordeles slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 45 minutter, Fremskrittspartiet 30 minutter, Høyre 20 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Senterpartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Bent Høie (H) [10:01:56]: (komiteens leder): Det er bred politisk enighet i Norge om at lik tilgang til helsetjenester er et viktig mål med helsetjenesten. Målet er et likeverdig helsetilbud til alle, uavhengig av sosial og økonomisk status, bosted og bakgrunn. Generelt kan vi si at vi på mange måter kanskje har kommet lengst med å nå det målet, men det har også kostet. Vi er nå på andreplass i verden når det gjelder pengebruken i spesialisthelsetjenesten, men ikke på topp når det gjelder resultater. OECD har i dag lagt fram en ny rapport som bekrefter dette inntrykket. Vi er fortsatt på andreplass i verden når det gjelder ressursbruk, også bruk av menneskelige ressurser, men på flere viktige indikatorer oppnås kun middels resultater når det gjelder helsetilbudet til befolkningen.

Sammenlignet med de fleste har vi et godt helsevesen, der tusenvis av mennesker får god hjelp hver eneste dag, men det er noen alvorlige faresignaler, spesielt hvis vi vurderer utviklingen de siste årene ut fra målsettingen som jeg trakk opp innledningsvis.

Ventelistene til de offentlige sykehusene våre har økt med 60 000 under Stoltenberg-regjeringen. De rød-grønne prøver å bagatellisere dette gjennom å si at det ikke er så viktig hvor mange som står i kø, men hvor lenge de står i kø. Konsekvensen burde ha uroet dem hvis de deler Høyres mål om et likeverdig helsetilbud til alle. For denne utviklingen har ført til at salg av private helseforsikringer har økt med 130 pst. de siste årene, og de private sykehusene har like høy aktivitet. Men aktiviteten nå er i stor grad knyttet til pasienter som enten betaler selv, får utgiftene dekket av forsikringen eller får hjelp til mindre prioriterte oppgaver. Dermed er vi i ferd med å få et todelt helsevesen: De med god økonomi slipper å vente, mens folk flest står i en kø som bare vokser.

Tidligere evalueringer av det norske helsevesenet har vist at vårt helsevesens adelsmerke nettopp har vært at det ikke har gjort forskjell på fattig og rik. Det er nå gradvis i ferd med å forvitre. Vårt helsevesen har imidlertid aldri fått et adelsmerke for at en har hatt en lik prioritering av ulike pasientgrupper. Rusmiddelavhengige, psykisk syke og kronikere har tapt i forhold til det som vi kan kalle blålysmedisinen. Det mest alvorlige er at på disse områdene går utviklingen i feil retning. Hvis vi vurderer det ut fra ventetid og brudd på pasientrettighetene, er det de rusmiddelavhengige og de psykisk syke som har hatt den sterkeste negative utviklingen de siste årene. De har gått fra vondt til verre. Innen psykisk helsevern for voksne har ventetiden økt med tre dager fra 2. tertial 2008 til samme periode i 2009. Antall ventende økte med 11 pst. Nesten én av fem av de sykeste voksne psykiatriske pasientene, de som får innvilget individuell tidsfrist for behandling, opplever brudd på denne fristen. Det bekreftes også i dagens OECD-rapport.

Ventetiden for å få tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelavhengige har også økt med hele åtte dager i samme periode, og antall ventende har økt tilsvarende, altså 11 pst. Her opplever nesten én av fire av de sykeste pasientene som har fått individuell frist, at de ikke får behandling innen denne fristen.

Kronikerne er helt avhengige av et godt faglig og tilgjengelig rehabiliteringstilbud. Helse handler også om å leve, ikke bare om å overleve. Det er med god grunn Rehabiliteringsaksjonen i dag aksjonerer mot statsbudsjettet. Regjeringspartienes svar på brutte løfter er i dag å gå vekk fra løftene. Høyres Sonja Sjøli vil i sitt innlegg komme nærmere inn på dette.

Jeg startet med å trekke fram en målsetting som jeg tror det er stor enighet om, og jeg sa også at vi har et helsevesen som for de fleste fungerer bra. Men Høyre vil at vi skal ha et likeverdig helsetilbud. Vi skal prioritere de pasientene som i dag faller utenfor, og vi skal sørge for at vi får mer helse igjen for de kronene som vi bruker. Derfor går Høyre inn for å forandre helsevesenet vårt, for å bevare helsevesenets sentrale verdier.

Samhandlingsreformen vil ikke være tilstrekkelig for å møte disse utfordringene. Vi må også diskutere hvordan spesialisthelsetjenesten vår er organisert og styrt.

Retningen på Høyres politikk kommer klart til uttrykk i vårt alternative budsjett, og kan oppsummeres slik:

Punkt 1: Vi må ta i bruk de private kreftene for å løse fellesskapets oppgaver. Vi foreslår derfor å bruke den ledige kapasiteten hos de private sykehusene for å få ned ventetiden. Vi bruker over ½ milliard kr på å kjøpe behandling for over 25 000 pasienter. Samtidig overfører vi ansvaret for ordningen Raskere tilbake til HELFO, slik at vi får en mer effektiv utnyttelse av disse pengene.

Punkt 2: Det må være en klar prioritering av behandling og rehabilitering av de pasientgruppene som i dag taper i prioriteringskampen i helseforetakene. Dette skal gjøres både økonomisk, gjennom klare måltall og en egen opptrappingsplan tilsvarende den som har vært i psykiatrien. I 2010-budsjettet øremerker vi 585 mill. kr til dette.

Punkt 3: Det er behov for å styrke kvaliteten i helse- og omsorgstjenestene for å gi brukerne et bedre tilbud. I finansinnstillingen foreslår vi, sammen med de andre opposisjonspartiene, en kompetansepott for å heve lønnen til utdanningsgruppene i offentlig sektor. Dette må til for å sikre rekrutteringen i årene framover. I tillegg foreslår Høyre å øke bevilgningene til kompetanseutvikling og kvalitet i pleie- og omsorgssektoren med 150 mill. kr.

Punkt 4: Vi må starte arbeidet med en smartere og rimeligere organisering av helsevesenet vårt nå. Bedre samordning av støttefunksjoner, nøytral moms og konkurranse på ikke-medisinske tjenester og kutt i kjøp av konsulenttjenester må til. Potensialet i disse forslagene er nesten 5 milliarder kr, og vi regner med å ta inn 1/10> i 2010. Men vi ønsker også å starte arbeidet med å avvikle direktørveldet i de regionale helseforetakene.

Den største saken komiteen skal behandle i denne sesjonen, er Regjeringens forslag til en samhandlingsreform. Det var Bondevik II-regjeringen som startet dette arbeidet ved å sette ned det såkalte Wisløff-utvalget, som kom med sin anbefaling like før regjeringsskiftet. Dessverre ble dette liggende i en skuff helt til forrige helseminister, Bjarne Håkon Hanssen, tok det fram igjen. Nå har vi fått et forslag til reform på Stortingets bord, og den samme Wisløff er tilbake i departementet for å lede arbeidet med å gjennomføre reformen.

Høyre slutter seg til reformens intensjon om å få til en bedre samhandling i helsetjenesten vår. Det er helt nødvendig å bygge opp helsetjenesten i kommunene. Vi har i dag en for topptung helsetjeneste i Norge, der spesialisthelsetjenesten tar en for stor andel i forhold til kommunehelsetjenesten.

Vi er derfor positive til at den nye helseministeren både har vært åpen for å få til et bredt forlik i Stortinget om helsereformen og også har sagt at det som står i meldingen, ikke er bygd i stein. Begge de to forholdene er jo avgjørende for å få til et bredt politisk forlik. Et forlik består ikke i at opposisjonen slutter seg til regjeringens forslag, men at opposisjonen får være med og delta i å påvirke det som blir resultatet. Det mener vi vil være positivt for en reform som det kommer til å ta flere stortingsperioder å gjennomføre, og som kommer til å berøre store deler av samfunnet vårt. Kommuner som ledes også av andre partier enn regjeringspartiene skal entusiastisk være med på å gjennomføre dette.

Det er en del store utfordringer knyttet til noe av det som er foreslått, spesielt knyttet opp mot de økonomiske incentivene, pasientenes rettigheter og legenes rolle. Vi ser fram til å være i nær dialog med regjeringspartiene om å få gjøre en reform enda bedre enn den var som forslag fra Regjeringen.

Vi mener også at det er fornuftig å starte opp med de gode tiltakene allerede nå. Derfor har Høyre i sitt alternative statsbudsjett foreslått 300 mill. kr til samhandlingstiltak som vi kan starte opp med nå, for det finnes mange gode forslag ute i kommunene allerede.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke komiteen for et godt samarbeid i arbeidet med budsjettet – det har vært en god prosess.

Jeg vil avslutte med å ta opp det forslag som Høyre fremmer alene, og dem vi er med på å fremme i innstillingen.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Are Helseth (A) [10:12:46]: Jeg vil begynne med å takke komiteens leder for å ha ledet arbeidet med budsjettet i komiteen på en utmerket måte.

I innstillingen fra sosialkomiteen om lov om helseforetak i 2001 sier Høyre i merknader:

«Disse medlemmer slutter seg til at staten i første omgang overtar eierskapet til alle de offentlige sykehusene.»

Og videre:

«Høyre mener det på et senere tidspunkt bør kunne åpnes for et mer variert eierskap med et større innslag av privat eide sykehus.»

Hvor konkret ønsker Høyre i dag å være når det gjelder en politikk for private sykehus? Skal det være et privat sykehus i hver by? Mener Høyre at alle sykehus kan privatiseres, også universitetssykehusene?

Bent Høie (H) [10:13:42]: Mye vann har rent i elvene siden 2001. Én ting som har skjedd siden 2001, er at Høyre har vært i regjering, og Høyre har hatt helseministeren. I den situasjonen fikk man etablering av gode private helsetilbud, sykehus som ble godkjent fordi de tilfredsstilte de faglige kravene som vi stiller til sykehus. Men ingen offentlige sykehus ble privatisert.

Høyre mener det ikke er grunnlag for å privatisere de offentlige sykehusene. De offentlige sykehusene skal drives på en god måte, være effektive, og de kommer til å utgjøre hovedtyngden av helsetilbudet i Norge i årene framover. Men det vil være i pasientens interesse at det også etableres gode private alternativ, ikke minst for å få konkurranse knyttet opp mot kvalitet og få et mangfold som gjør at de som leder helsevesenet, også kan se at det er andre måter å løse oppgavene på, til beste for pasienten.

Det gjør at Høyre er bekymret for den enfoldige politikken som føres nå, fordi vi som pasienter går glipp av den muligheten det gir å velge private alternativer når en er misfornøyd med det offentlige alternativet, eller de offentlige køene blir for lange. Men det fjerner også den muligheten som de som leder helsevesenet, har til å ha noen å sammenlikne driften av det offentlige helsevesenet med. På den måten taper vi mye, og det er kanskje en av årsakene til at Norge har et dyrt helsevesen med middelmådige resultater.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:15:28]: I forbindelse med forslaget til budsjett er det fra opposisjonen fremmet forslag om å avvikle den regionale organiseringen av spesialisthelsetjenesten, legge ned de regionale helseforetakene og erstatte dem med et sentralt sykehusdirektorat. Det er i sannhet et radikalt forslag om å sentralisere spesialisthelsetjenesten.

Spørsmålet til Høyre er da: Ser ikke Høie og Høyre at dette vil skape større avstand mellom befolkningen og dem som skal ta beslutninger, at dette vil medføre et nytt stort sykehus-/helsebyråkrati i Oslo, og at dette også over tid kan bety en sentralisering av helsetilbudet, og spesielt en sentralisering av spesialisthelsetjenesten?

Bent Høie (H) [10:16:25]: Jeg vil først rette opp en åpenbar misforståelse: Høyre er ikke med på noe forslag om å opprette et nasjonalt direktorat som skal styre sykehusene. Det står verken i Høyres program eller i de merknader som Høyre er med på.

Jeg er overrasket over at denne replikken kommer fra SV. Jeg har oppfattet det slik at det kun var ett parti som stilte til valg på å forsvare de regionale helseforetakene, og det var Arbeiderpartiet. Jeg oppfatter at verken SV, Senterpartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti, Fremskrittspartiet eller Venstre i sine programmer har en støtte til de regionale helseforetakene, så i realiteten er det SV som her er gissel for en organisering av helsevesenet som det partiet heller ikke støtter.

De regionale helseforetakene har vært en oppbygging av et direktørvelde som koster oss millioner av kroner, men som gir svært lite resultater. Vi mener at både makt og penger bør flyttes til de lokale helseforetakene, nær pasienten, nær dem som jobber i helsevesenet, og så får Stortinget styre den nasjonale helsepolitikken med en god organisering.

Kjersti Toppe (Sp) [10:17:31]: Høgre og representanten Høie er opptekne av dei auka ventetidene, og det synest eg er bra. Eg forstår det slik at dei meiner at punkt ein i dette arbeidet er å utnytta ledig kapasitet i det private helsevesenet.

I valkampen var eg på besøk ved mange sjukehus, og alle spurde etter fleire oppgåver. Mitt spørsmål til representanten Høie er: Er det slik at Høgre er imot at ein i arbeidet for å redusera ventelistene først utnyttar den ledige kapasiteten som er i det offentlege helsevesenet?

Bent Høie (H) [10:18:20]: Det er den tilnærmingen som Regjeringen har forsøkt å bruke i fire år, som har gitt det resultat at ventelistene har økt med 60 000, og at ventetidene øker for de aller fleste pasientgruppene. Da er det kanskje på tide å forlate den tilnærmingen. Jeg tror en først må få en mer åpen konkurranse, der også de offentlige sykehusene selvfølgelig skal ha muligheten til å utnytte sin ledige kapasitet, men i konkurranse også med de private sykehusene.

Med en politikk der en prøver å skjerme de offentlige sykehusene og si at de skal utnytte sin kapasitet først, før en tar i bruke de private – slik Senterpartiet tar til orde for her, og som Regjeringen har ført som politikk de siste fire årene – opplever en jo at det er pasienten som blir taperen, samtidig som en ikke i særlig grad har oppnådd en bedre utnyttelse av ressursene i de offentlige sykehusene. Tvert imot – en bruker mer og mer penger, samtidig som en får middelmådige resultater.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Tore Hagebakken (A) [10:19:38]: Aller først vil jeg si meg enig med representanten Helseth i at vi har hatt en god prosess i komiteen – effektiv og i god tone. Det lover godt for det videre arbeidet i komiteen.

God helse er grunnlaget for et godt liv og et produktivt samfunn. Vi skal drive et folkehelsearbeid som bidrar til at folk får flest mulig år med god helse. Helsetilbudene skal preges av høy kvalitet og effektiv behandling for de ulike pasientgrupper. Vi skal gå systematisk til verks for å bygge ned de store forskjellene i helse som i dag finnes mellom ulike grupper i befolkningen. Et likeverdig helsetilbud er helt grunnleggende for oss.

Staten og kommunene skal fortsette å gi omsorgstjenestene høy prioritet, slik at befolkningen sikres mest mulig likeverdige og gode tjenester. Verdighet, god samhandling, innflytelse og valgmuligheter for brukerne skal kjennetegne omsorgstjenestene. Alle som trenger sykehjemsplass eller heldøgns bemannet omsorgsbolig, skal få det.

Helse- og omsorgsdepartementets budsjett for 2010 beløper seg til 128,7 milliarder kr. Det innebærer en reell økning på 2 milliarder kr sammenlignet med saldert budsjett i 2009 – og når en ser bort fra engangsbevilgningen for i år knyttet til overføring av helseforetakenes driftskreditter i private banker til driftskreditter i staten.

Dette er mye penger, men viktige penger. Hele tiden må vi ha fokus på hvordan vi kan få mest mulig ut av alle ressursene, først og fremst med tanke på helsa vår, men også fordi vi i åra som kommer, er nødt til å gjøre tiltak for å begrense kostnadsveksten på ulike samfunnsområder.

Vi trenger en omlegging av helsepolitikken med basis i Samhandlingsreformen, som innebærer økt satsing på forebygging og markant styrking av de kommunale tjenestene. Jeg ser fram til en grundig og god behandling av denne stortingsmeldinga her i Stortinget, der vi fra regjeringspartienes side gjerne gjentar vår invitasjon til et bredt politisk samarbeid.

273 mill. kr er i budsjettframlegget satt av som en forsmak på reformen, hvorav 230 mill. kr går til styrking av det forebyggende helsearbeidet i kommunene. Jeg forutsetter at kommunene bruker pengene på målrettede, gode tiltak, i samsvar med hensikten.

Samhandlingsreformen skal bidra til at vi gjør tingene smartere. Og de smarteste løsningene får vi ofte til i nært samarbeid med de ansatte. Dette samarbeidet blir også svært viktig for å få ned sykefravær og uføretrygding i helse- og omsorgssektoren. Regjeringa har, som kjent, nå satt ned et bredt sammensatt utvalg som ser på disse utfordringene, og hva som trengs av tiltak.

Med dette budsjettframlegget styrkes sykehusøkonomien med 1,45 milliarder kr utover kompensasjon for lønns- og prisvekst. 885 mill. kr av dette går til økt pasientbehandling. Dermed er bevilgningen til de regionale helseforetakene, altså pasientbehandling, økt med 8,3 milliarder kr fra 2005 til 2010. Det er en betydelig styrking. I tillegg er det gitt 4,9 milliarder kr i økte bevilgninger til dekning av pensjonskostnader. Det bør også nevnes.

I 2008 ble det behandlet ca. 100 000 flere pasienter enn i 2005. Over 423 000 gjaldt polikliniske konsultasjoner. Likevel må for mange vente for lenge på diagnostisering og behandling. Arbeidet med å få ned ventelistene må ha svært høy prioritet, og det har høy prioritet i departementet. Det er viktig å merke seg at over 80 pst. av dem som venter på behandling, venter på poliklinisk utredning. Derfor må fokuset i stor grad rettes dit når helseforetakene skal forsterke innsatsen for å få ned ventetidene.

Psykiske problemer og rusmisbruk bidrar til dårligere livskvalitet for altfor mange mennesker og store negative konsekvenser for samfunnet. Innsatsen for psykisk helse og på rusfeltet er økt over flere år, og disse områdene må fortsatt prioriteres høyt. På rusfeltet kan det eksempelvis skje gjennom en ny opptrappingsplan. Siden 2005 er bevilgningene til rusfeltet økt med 835 mill. kr. For 2010 utgjør økningen totalt 150 mill. kr.

Mange av helse- og omsorgskomiteens medlemmer hadde ganske nylig et møte med rusmisbrukere som selger avisen =Oslo. Det gjorde sterkt inntrykk på meg. Det understreker bl.a. viktigheten av et velfungerende ettervern.

Mange rusmisbrukere har et mangelfullt nettverk utenfor rusmiljøet, og etter avrusing er dessverre veien altfor kort tilbake til rusmiljøet. Vi må sørge for at det er et solid og verdig tilbud for disse menneskene etter endt behandling, slik at de får oppfølging og hjelp til å kunne etablere et godt liv uten rus. Samtidig er det, på rusfeltet som ellers, så utrolig viktig å satse på forebygging på bred front.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har vi på ti år løftet driftsnivået med ca. 6,4 milliarder kr. Siden 2005 er bevilgningene til psykisk helsevern økt med om lag 2,5 milliarder kr når vi ser kommunale tjenester og spesialisthelsetjenestene samlet. Generell vekst i bevilgningene til pasientbehandling virker sjølsagt også positivt inn. Det kan også legges til at det er investert for 9,2 milliarder kr i perioden på dette feltet.

I budsjettframlegget følges Omsorgsplan 2015 opp med 320 mill. kr i 2010. Det var ved utgangen av 2008 over 14 000 flere årsverk i den kommunale omsorgstjenesten enn det var i 2005. Hvert eneste årsverk kommer godt med. Vi vil bidra overfor kommunene med frie inntekter og tilskuddsordninger, slik at kommunene får på plass de hender og de bygg som trengs – i samsvar med målene i omsorgsplanen. Tilsagnsrammene i Husbanken knyttet til bygging og modernisering av sykehjemsplasser og omsorgsboliger vil bli utvidet dersom søknadsinngangen skulle tilsi det. Fra 2008 til og med 2010 vil det være gitt 6 000 tilsagn som statlig investeringstilskudd med Regjeringas budsjettopplegg.

Vi må sikre et godt rehabiliterings- og habiliteringstilbud i hele landet. Forebygging, behandling og rehabilitering må ses i sammenheng. Rehabilitering er en viktig del av hele behandlingskjeden, og vi må ha gode og varierte tilbud i rehabiliterings- og habiliteringsinstitusjoner, ved våre sykehus og ikke minst i kommunehelsetjenesten, slik den nasjonale strategien fra Regjeringa også legger opp til.

Samarbeid er svært viktig for å kunne tilby en god og helhetlig tjeneste for brukerne, også for habiliterings- og rehabiliteringsfeltet. En enstemmig komité understreker også at i forbindelse med behandlingen av Samhandlingsreformen må det rettes fokus mot finansiering av rehabiliteringstilbudene for å oppnå mest mulig kontinuitet i behandlingsforløpet.

De regionale helseforetakene har fått tilført betydelige midler, bl.a. for å kjøpe tjenester fra private rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner. Disse institusjonene utgjør en viktig del av helsetilbudet. Derfor må helseforetakene inngå avtaler med en slik varighet at disse institusjonene får den forutsigbarheten som trengs for å sikre best mulig kvalitet på tilbudene.

Private aktører gjør seg gjeldende og gjør et godt arbeid på mange områder innen helsesektoren. Private virksomheter og avtalespesialister er nyttige samarbeidspartnere for det offentlige helsevesenet.

De regionale helseforetakene har også anledning til å utvide bruken av private aktører, bl.a. for å redusere ventetiden for diagnostisering og behandling. Men først og fremst må ledig kapasitet i de offentlige helsetjenestene utnyttes, og omfanget av avtalene med private må ikke undergrave pasientgrunnlaget, særlig med tanke på de små sykehusene, som er mest sårbare i så måte.

I regjeringsplattformen sier vi at sykehus eid og drevet av frivillige organisasjoner skal sikres gode avtaler med det offentlige. Feiringklinikken er en viktig privat tilbyder til hjertesyke. Men mye har endret seg siden klinikken ble etablert. Den gang var det liten kapasitet innen hjertekirurgi. Nå er kapasiteten god, ventetiden relativt kort og behovet for operasjoner mindre. Derfor gjennomfører klinikken en betydelig omstilling. I denne situasjonen må staten bidra slik at også Feiringklinikken har nødvendig forutsigbarhet i det videre.

I første omgang må Regjeringa sikre at klinikken også i 2010 har bærekraftige avtaler med de regionale helseforetakene. Ellers vil jeg vise til at stastråden, i skriftlig besvarelse i oktober, har varslet at hun vil komme tilbake til Stortinget med sine vurderinger i saken.

Automatisk tilsendt frikort når egenandelstaket er nådd, og gratis helsetjenester for ungdom opptil 16 år er to svært gledelige og gode forslag i framlegget til budsjett. Jeg er også veldig glad for at en samlet komité er tydelig på at hørselshjelpsordningen skal videreføres, noe som innebærer fortsatt prosjektstøtte fra staten. All honnør til de frivillige for innsatsen de gjør!

Vi bruker mye penger på helse i Norge. Vi er blant de land i verden som bruker aller mest. Veldig mye er bra – og det er viktig å ikke glemme nettopp det. Men mye kan og skal bli bedre – og bidra til at folk skal kunne leve gode og sunne liv. Dette budsjettet gir et godt grunnlag for det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [10:29:58]: I arbeidet med dette budsjettet har vi hatt nesten 70 lag og organisasjoner inne til høring. Mye nyttig, alvorlig og ikke minst nødvendig informasjon har tilflytt oss, noe Fremskrittspartiet aktivt har brukt i sin utforming av dette budsjettet. Fremskrittspartiet har sett at det har vært nødvendig å bevilge ekstra penger på flere kapitler og poster ut fra denne informasjonen. Jeg registrerer at regjeringspartienes representanter i denne sammenheng må stemme slik de får beskjed om, slik at det budsjettet som nå foreligger, bærer ikke preg av at en massiv høring er gjennomført.

Føler representantene fra Arbeiderpartiet at de har lyttet til de innspill som har kommet, og gjennomført en viktig og meningsfylt jobb for sine velgere i denne budsjettbehandlingen?

Tore Hagebakken (A) [10:30:45]: Jeg er imponert over hva organisasjonene presenterer for oss, både muntlig og skriftlig. Det gir oss veldig nyttig informasjon. Det gir oss mange gode ideer som vi sjølsagt tar med oss videre i vårt arbeid med framtidige budsjett. Vi har også vist at vi har lyttet, gjennom den innstillingen som nå ligger her. Et eksempel nevnte jeg i mitt innlegg, nemlig hørselshjelpen, som vi er enige om skal videreføres. Vi har også tatt andre viktige signaler med oss, og vi vil ha stor nytte av det i det videre arbeidet i vår fraksjon – i fraksjonen av regjeringspartiene – og i komiteen. Så det har absolutt vært verdt innsatsen for de mange som har vært innom på høring i helse- og omsorgskomiteen.

Sonja Irene Sjøli (H) [10:31:56]: Høyre er enig med Regjeringen i at tilbudet om rehabilitering og habilitering er mangelfullt. Det rammer funksjonshemmede barn og deres familier, det rammer hjertepasienter som ikke får opptrening, og det rammer muskel- og skjelettsyke, der bare 10 pst. får det tilbudet som de har behov for. Å satse på rehabilitering vil gi mange mennesker en ny mulighet til å mestre hverdag og jobb. Det er en investering i bedre livskvalitet, og det vil redusere behovet for omsorgstjenester og trygdeytelser. I tillegg vil det bidra til at flere kan komme i jobb, og sykefraværet begrenses.

Høyre har to ganger foreslått en opptrappingsplan for rehabilitering i våre alternative budsjetter, men regjeringspartiene har stemt det ned. I forrige periode var det tverrpolitisk enighet om å satse på rehabilitering, men Regjeringen har ikke fulgt opp i praksis. Nå går de rød-grønne bort fra sitt løfte om en satsing, til tross for at de mener det er behov for en sterk innsats for å redusere sykefraværet. Og mitt spørsmål er: Hvorfor forlater Arbeiderpartiet sine løfter og ambisjoner om en kraftig satsing på rehabilitering når behovet er så stort?

Tore Hagebakken (A) [10:33:01]: Vi rød-grønne er særdeles opptatt av at vi skal ha et godt habiliterings- og rehabiliteringtilbud. Derfor kommer vi også til å løfte det sterkere inn i Samhandlingsreformen, når det arbeidet starter. Innsatsen, eller antall opphold, er økt med 18 pst. siden 2005. Vi bruker rundt 119 mill. kr mer på kjøp i private institusjoner. Så er det slik at rehabilitering er mye mer enn private institusjoner, men vi skal sørge for at også de skal få mer forutsigbarhet gjennom lengre avtaler, som jeg var inne på. Men det er også veldig viktig det som gjøres av innsats i kommuner og i sykehus.

Så vil jeg si én ting: Vi er opptatt av rehabilitering, men vi gjør det ikke slik som Høyre – tar pengene fra annen pasientbehandling. Høyre går jo imot generell vekst i pasientbehandlingen. Vi vil både sørge for god rehabilitering og sørge for å kutte ned på ventetiden – i motsetning til hva Høyre bidrar med gjennom sitt opplegg knyttet til dette budsjettet.

Laila Dåvøy (KrF) [10:34:17]: Det høres veldig fint ut når representanten Hagebakken skryter av rehabiliteringen, som skal bli bedre. Men på ett område blir det jo verre i forbindelse med budsjettet. Det dreier seg om 35 mill. kr, som i dag har kommet fra folketrygden, til refusjon for fysioterapeuter i poliklinikker. Dette går bl.a. til fysioterapibehandling. Det går ikke minst til bassengbehandling og trening for kirurgiske pasienter og andre som trenger rehabilitering. Martina Hansens Hospital sier at de fikk 1,7 mill. kr i 2008 – de får 64 000 kr neste år. Diakonhjemmet fikk 3,5 mill. kr i 2008 – de varsler nå at de får 500 000 kr neste år. Dette er dramatisk. I stedet for at disse pengene skal komme direkte til sykehusene, vil de bli lagt i de regionale helseforetakenes grunnbevilgning, og da kommer ikke pengene frem. Enten du har basseng, enten du har fysioterapeut eller ikke, blir det klattet ut, etter en helt …(presidenten klubber).

Hva mener representanten med at man prioriterer rehabilitering?

Tore Hagebakken (A) [10:35:25]: For det første: Jeg forventer rett og slett at helseregionene sørger for å videreføre nødvendige og riktige behandlingstilbud. Er det slik at varmtvannsbehandling virker positivt – og det er det mange grunner til å tro at det gjør – under ledelse av en fysioterapeut, vil jeg tro at helseregionene sørger for å videreføre det. Det at vi er opptatt av dette på Stortinget, er et signal til helseregionene. Dette er ikke noe innsparingstiltak, men dette er en manuell ordning som vi nå har lagt inn i rammen. Det betyr at vi går fra ulikt fordelt, til mer likt fordelt. Det betyr at noen får en utfordring med å finne fram noen penger. De pengene håper jeg de finner fram, slik at det kan sikre gode tilbud. Jeg er enig med representanten Laila Dåvøy i at dette er viktig, og har tillit til at man fortsatt vil gjøre det.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Per Arne Olsen (FrP) [10:36:45]: Når Stortinget vedtar statsbudsjettet for neste år, er det et budsjett med store paradokser. Det er et budsjett som bruker mer oljepenger enn noen gang. Men selv om man bruker mye penger på helse og omsorg i 2010, er det samtidig slik at utfordringene i helse- og omsorgssektoren på mange områder kommer til å øke neste år dersom Regjeringens forslag til budsjett vedtas.

Økte helsekøer, lengre ventetider, flere rusmisbrukere i kø og kutt i rehabiliteringstilbudet har vært en trend vi dessverre har sett de siste årene. Den kommer til å fortsette neste år, dersom denne sal ikke fatter noen handlekraftige endringer i dagens budsjett.

La meg få lov til å begynne med et felt som i altfor stor grad har kommet bakerst i den rød-grønne køen: rehabilitering og habilitering. På tross av at et samlet storting gjentatte ganger har sagt at dette skal være «det neste store satsingsområdet innen helsesektoren», ser vi at virkeligheten er en helt annen. Det å satse på rehabilitering og habilitering burde vært en selvfølge, spesielt i et av verdens rikeste land – både fordi det ville sørget for en god samfunnsøkonomisk tilnærming: flere tilbake til jobb, flere tilbake i verdiskapende virksomhet, flere tilbake i sosiale aktiviteter samt deltakelse i det samfunnet man lever i, og, ikke minst, flere som føler at de bidrar og gjennom det får en verdig og god hverdag.

La meg si det så tydelig som det er mulig å få sagt det: Fremskrittspartiet kommer ikke til å akseptere at rehabiliteringsfeltet skal være en salderingspost i det norske helse- og omsorgsvesenet. Vi – og ikke minst de – har ventet lenge nok. Det er tid for handling. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2010 har en storstilt satsing på rehabilitering, uten at dette medfører kutt i sykehusenes budsjetter gjennom øremerking. Det er etter mitt syn ingen grunn til å redusere andre sykehustilbud, selv om man ønsker å styrke rehabiliteringen. Dette gjør at Fremskrittspartiet er det partiet som bruker mest penger på helse og omsorg også i 2010, til tross for at vi da totalt sett bruker mindre oljepenger enn Regjeringens forslag.

Det er nødvendig å endre kurs i norsk helsepolitikk. Vi må bevege oss fra å føre en politikk som øker helsekøene, som øker egenandelene, som fragmenterer ansvar for ulike tjenester og som kompliserer og trenerer norske innbyggeres behov for raske, gode og effektive helse- og omsorgtjenester. Hvorfor er det fornuftig å ha personer gående på sykepenger i måned etter måned, framfor å ta i bruk ledig kapasitet hos private og ideelle aktører? Det er for meg helt ubegripelig.

Rask og god hjelp vil være en betydelig innsparingsfaktor knyttet til utgiftene på trygde- og sykepengebudsjettene. Fremskrittspartiet legger derfor i sitt alternative budsjett opp til at all ledig kapasitet skal benyttes, slik at vi får pasienter friske og raske så tidlig som overhodet mulig. Ideologiske kjepphester fra den rød-grønne regjeringen er rett og slett grunnen til at pasienter må vente i stadig lengre helsekøer. Dette må ta slutt.

Man skal selvfølgelig være forsiktig med å karakterisere politiske motstandere og effektene av deres politiske valg. Jeg velger allikevel å påpeke at nå har vi altså over 4 500 rusmisbrukere som står i kø for å få hjelp, samtidig som det er stor ledig kapasitet hos private og ideelle rusinstitusjoner. Det å ta i bruk denne kapasiteten samtidig som man gjør kommunene i stand til å tilby et høyst nødvendig ettervernstilbud, vil redde liv. Jeg er derfor stolt av at Fremskrittspartiet er det partiet som tar de svakeste av de svake, de som sitter nederst ved bordet, skikkelig på alvor. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett legger grunnplanken for en opptrappingsplan innen rusfeltet. Jeg håper at Regjeringen nå ser behovet for et krafttak på dette feltet, noe også ministeren omtalte i Dagbladet i dag.

Fremskrittspartiet er av den oppfatning at helse- og omsorgstjenester skal være like tilgjengelige for alle, uavhengig av inntekt og formue. Det er derfor merkelig å se en utvikling der stadig flere kjøper seg helsetjenester for sine egne penger, enten dette gjøres gjennom private helseforsikringer eller på andre måter. Regjeringens politikk har derfor ført til økte sosiale helseforskjeller, og det er en utvikling som må snus. Den årlige egenandelsøkningen må stoppes, slik at beskatningen på sykdom reduseres. Vi må endre finansieringssystemet for helse- og omsorgstjenestene, slik at det er den enkeltes behov som utløser finansieringen – og ikke kommunenes og sykehusenes årlige budsjetter. Fremskrittspartiet foreslår derfor å likestille private og ideelle tilbydere, samtidig som ISF-andelen økes til 60 pst. i 2010. Dette vil sørge for at langt flere pasienter blir behandlet.

Regjeringens medisin har ikke fungert gjennom de fire siste årene, og det er derfor beklagelig å se at man legger opp til en videreføring av en politikk som har ført Helse-Norge i gal retning på mange områder. Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett for 2010 er starten på en nødvendig snuoperasjon for Helse-Norge, der pasienten blir satt i fokus og sykehusene satt i stand til å håndtere befolkningens behov på en bedre måte.

Fremskrittspartiets budsjett vil sikre økt pasientbehandling, med minimum 50 000 flere enn hva Regjeringen legger opp til. Regjeringens sniknedleggelse av lokalsykehus vil opphøre, og sosiale helseforskjeller vil minske. Rusomsorgen vil få et betydelig løft, noe som kan bidra til å redde liv, familieforhold og menneskeskjebner. Rehabiliteringsfeltet får det nødvendige løftet som det er blitt lovet i år etter år, og eldreomsorgen blir løftet opp, slik at sola igjen kan begynne å skinne for de eldre pleietrengende i norske kommuner.

Det finnes et alternativ til helsekøer, et alternativ til økte ventetider, til uverdige forhold i eldreomsorgen og rusomsorgen. Det finnes et alternativ til kutt i psykiatrien og manglende satsing på rehabilitering og habilitering. Det finnes et alternativ som i langt større grad setter enkeltmenneskets behov i fokus. Dette alternativet heter Fremskrittspartiet. Alle andre alternativer har vært prøvd, og det er derfor kun Fremskrittspartiet som kan sies å være et reelt alternativ i helsepolitikken.

Det vil ikke være aktuelt for Fremskrittspartiet å føre en usosial helse- og omsorgspolitikk, der det er den enkeltes lommebok som i stadig større grad blir gjeldende for hvilket helsetilbud man mottar i Norge. Dersom, eller når, man får et blått flertall i Norge i 2013, kan jeg garanterer velgerne at Fremskrittspartiet ikke vil forhandle bort et likeverdig og sosialt helse- og omsorgstilbud. Fremskrittspartiet er garantisten for en verdig eldreomsorg og en nødvendig, rettighetsbasert helsepolitikk hvor den enkeltes behov settes i fokus – et system som ser den enkelte, ikke bare systemet.

Helt til slutt vil jeg få lov til å ta opp de forslag som Fremskrittspartiet har foreslått eller er med på, og som er referert i saken.

Presidenten: Representanten har tatt opp de forslag han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Tore Hagebakken (A) [10:46:10]: Det fortsatt uprøvde Fremskrittspartiet foreslår altså å legge ned de regionale helseforetakene og erstatte dem med et statlig sykehusdirektorat, det direktoratet som det høyst utprøvde Høyre ikke vil ha. Er representanten Olsen noe bekymret for å miste kunnskap om regionale forhold og behov når det skal tas avgjørelser om hvilke helsetilbud som skal ytes? Er ikke Fremskrittspartiet bekymret for hva det betyr for sykehus og pasienttilbud i landet hvis alle beslutninger skal sentraliseres bort fra regionene? De folkevalgte styremedlemmer som nå er i flertall i helseforetakene, vil vel bli borte. Bekymrer heller ikke det Fremskrittspartiet? Og – hvordan blir det med samhandlingen lokalt når direktoratet overtar?

Per Arne Olsen (FrP) [10:47:01]: La meg først få lov til å bekrefte at ja, Fremskrittspartiet er det uprøvde alternativet, iallfall i denne sal og i det å styre Norge. Vi har dog styrt mange norske kommuner – og med stort hell – deriblant den kommunen jeg har styrt.

Jeg har også lyst til å si at min oppfatning av dagens helsevesen vel ikke er at det er lite byråkrati, få direktører, få økonomisjefer, lite konsulentbruk – eller at dagens organisering med regionale helseforetak skulle være å foretrekke framfor å ha en enhetlig styring av norske sykehus, hvor vi samtidig gir en reell makt til den enkelte pasient ved å ha rettighetsstyrt lovgivning som gir den enkelte rettigheter i sykehuset, uansett hva direktørene i sykehusene måtte mene. Jeg har tro på dette, og er helt sikker på at også velgerne vil ha det ved neste stortingsvalg.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:48:13]: Representanten Olsen og Fremskrittspartiet ynder å kalle seg for den lille manns forsvarer, også i helsevesenet. I helsevesenet er den lille mann ofte kronikeren – den tunge ruspasienten eller den tunge psykiatriske pasienten med sammensatt diagnose og et uforutsigbart behandlingsforløp. Men alle partiene, unntatt Fremskrittspartiet, synes å være enige om at stykkprisfinansiering ikke er et egnet finansieringsmiddel for å ivareta denne pasientgruppen – fordi stykkpris handler om de mest lønnsomme pasientene. Da blir denne typen pasienter ofte nedprioritert. Alle partiene er enige om det. Sågar under den forrige Bondevik-regjeringen bidro daværende helseminister Ansgar Gabrielsen til å redusere stykkprisandelen til 40 pst. Det vil ikke Fremskrittspartiet, Fremskrittspartiet vil primært ha 100 pst. stykkprisfinansiering.

Hva er det Fremskrittspartiet har skjønt om dette som ikke alle de andre partiene har skjønt?

Per Arne Olsen (FrP) [10:49:22]: Det er riktig at ikke alle partier er enige med Fremskrittspartiet om en 100 pst. stykkprisfinansiering. De partiene som er enige om det, er de partiene som de senere år har styrt Helse-Norge og Norge, hvor altså helsekøene blir lengre og lengre, hvor flere mennesker står i kø, enten det er til rusbehandling, psykiatrisk behandling eller ordinær sykehusbehandling, hvor rehabiliteringen ikke henger sammen, og ettervernet ikke er til stede. Det er mye disse partiene ikke er enige med Fremskrittspartiet om. Jeg har fullt ut tro på at en stykkprisfinansiering vil være den virkelige løsningen på dette, og det er jeg stolt av.

Kjersti Toppe (Sp) [10:50:15]: Representanten Olsen meiner Framstegspartiet er partiet for dei svakaste av dei svake og dei som sit nedst ved bordet – og representanten Olsen meiner at vårt budsjett inneheld store paradoks. Er ikkje det største paradokset at Framstegspartiet er for å redusera sjukekøane og for ei betre rusomsorg, men samtidig stemmer mot merknader som alle andre parti i komiteen er for, nemleg at «alkoholfrie soner bør tilstrebes særlig der barn er til stede», og at alkoholpolitikken skal liggja fast? Er ikkje dette det motsette av den sosiale helsepolitikken som representanten Olsen garanterer at Framstegspartiet vil føra?

Per Arne Olsen (FrP) [10:50:56]: Fremskrittspartiet har i egne merknader gitt uttrykk for hva som er Fremskrittspartiets primære politikk og har der det har vært naturlig, sluttet seg til flertallet i flertallsmerknader. Jeg tror at Fremskrittspartiets alternative statsbudsjett og de merknader som vi har, utmerket godt henger sammen og viser en helhet som faktisk ville ha vært et gode for dem som sitter nederst ved bordet, de svakeste av de svake, de som i dag opplever å stå i lange helsekøer, i lange behandlingskøer eller som venter på ettervern, de som kommer ut av fengsel med bare en bærepose og oppdager at de ikke har noe sted å bo, ikke har noe å gå til eller noe verdifullt å drive med.

Jeg mener at Fremskrittspartiets politikk er helt utmerket og henger utmerket sammen. Det har jeg også vist i våre merknader, ikke minst i de forslag vi har til bevilgninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Geir-Ketil Hansen (SV) [10:52:17]: For SV og Regjeringen er det avgjørende å sikre en sterk og velutbygd offentlig sektor, en velferdsstat og et helsevesen som tar ansvar for alle innbyggere uavhengig av bosted og lommebokens størrelse – et helsevesen hvor vi betaler etter evne. Å vite at man ikke står alene eller bare blir overlatt til familien hvis det skulle gå galt, gir trygghet.

Budsjettet vi behandler i dag, er på 128,7 milliarder kr – en styrking av sykehusøkonomien med 1,45 milliarder kr. Spesialisthelsetjenesten isolert har et budsjett på nesten 100 milliarder kr. Det er en dobling i løpet av de siste ti årene.

I årene som kommer, vil det helsepolitiske fokuset dreies mot primærhelsetjenesten, mot det helsefremmende og mot det forebyggende. Jeg sier ikke at vi ikke skal satse på spesialisthelsetjenesten – for det skal vi selvfølgelig, og det gjør vi – men vi må også se på om vi bruker pengene riktig, sett i et helhetlig og langsiktig perspektiv.

Over 70 pst. av alle kroniske lidelser som i dag blir behandlet på sykehusene, er livsstilsrelatert. Det gjelder sykdommer som kreft, diabetes, hjerte- og karlidelser, rusproblemer og psykiske lidelser. Øker vi innsatsen kraftfullt i en tidlig fase, vil behovet for sykehusinnleggelser bli redusert. Canada er et av de land i verden som over en 30-årsperiode har satset målbevisst på forebyggende og helsefremmende tiltak. De har gått fra å ligge på bunnen i den vestlige verden når det gjelder helsetilstanden i befolkningen, til nå å ligge på topp. Levealderen for kvinner og menn er høyere i Canada enn i Norge. Det er denne helsepolitiske prioriteringen som ligger til grunn i Samhandlingsreformen.

Samhandlingsreformen handler om å løse problemene mens de er små. Det skal lønne seg å forebygge sykdom i forkant, i stedet for å reparere i etterkant. Og det handler ikke minst om rehabilitering. Innsats for å bygge pasientene opp etter behandling og rehabilitering forebygger reinnleggelser. I budsjettet for 2010 er det derfor foreslått satt av 240 mill. kr til forebyggende helsetjenester i kommunene. Det er ikke nok, men det er en start.

Et av de viktigste tiltakene som må styrkes, er lavterskeltilbud som helsestasjonene og spesielt skolehelsetjenesten. Skolehelsetjenesten vil bli et lavterskeltilbud for barn og unge med psykiske vansker og/eller andre sammensatte problemer. Målet er et lavterskeltilbud som bidrar til forebygging og tidlig hjelp på riktig nivå. Et annet viktig tiltak er å bygge opp kompetansen innen forebyggende helsetjenester i kommunene, som f.eks. innen ernæring, samfunnsmedisin, miljørettet helsevern, psykisk helsearbeid og fysisk aktivitet.

Jeg har registrert at i en del kommuner er ikke midlene – de 240 mill. kr – foreslått brukt til det formålet som her er beskrevet. Jeg vil oppfordre statsråden til å følge dette opp, slik at de 240 mill. kr som er lagt inn i rammen til kommunene, blir brukt til formålet.

Jeg vil også trekke fram et annet viktig tiltak som er foreslått i budsjettet, nemlig gratis helsetjenester for barn og unge opp til 16 år. Fra 1. januar hever vi aldersgrensen for gratis helsetjenester under egenandelstak 1 fra 12 til 16 år. Forslaget vil gjøre det enklere for ungdom i denne aldersgruppen å oppsøke lege, f.eks. for psykiske tilstander, mistanke om seksuelt overførbare sykdommer, spørsmål om prevensjon, uønsket graviditet mv.

I budsjettet er det foreslått 150 mill. kr til rusopptrappingsplanen. Med dette er rusfeltet styrket med 835 mill. kr i perioden 2006–2010. Et av problemene med dagens rusbehandling er manglende samhandling mellom ulike etater. Gjennom Samhandlingsreformen arbeider vi for at ruspasienter skal sikres helhetlig, sammenhengende behandlingskjeder både gjennom endringer i finansieringssystemer og lovverk. Rusavhengige må sikres et variert behandlingstilbud, det må bli økt satsing på medikamentfrie behandlingstilbud. Ventetiden for legemiddelassistert rehabilitering, LAR, må ned. Også mennesker i aktiv rus må sikres verdighet og hjelp, f.eks. gjennom lavterskelhelsetilbud, arbeid, aktivitetstilbud, gratis rettshjelp og andre skadebegrensende tiltak. SV mener at sprøyterom er et viktig tilbud for å redusere overdosedødsfall og som ledd i rehabiliteringen av rusavhengige.

Jeg er derfor glad for at den rød-grønne regjeringen i sin politiske plattform har vært helt tydelig på at rusfeltet må styrkes ytterligere i årene som kommer, f.eks. gjennom en ny opptrappingsplan.

En Fafo-rapport fra 2004 viser at om lag 60 pst. av de innsatte i norske fengsler har betydelige rusproblemer som ofte er kombinert med rusrelatert kriminalitet, og mange er gjengangere. Det er viktig for kampen både mot kriminalitet og mot rusmiddelavhengighet at disse får avrusning, behandling og rehabilitering under soningen. Rusmestringsenheter finnes i dag i ni fengsler, og SV er glad for at det nå legges opp til to nye rusmestringsenheter i 2010.

Gjennom Opptrappingsplanen for psykisk helse har flere personer fått behandling, driftsrammen i perioden er økt med 6,4 milliarder kr, og det er investert 9,2 milliarder kr. Men antall personer som trenger hjelp, har økt. Det er fortsatt behov for økt satsing, og det er foreslått en aktivitetsvekst for hele spesialisthelsetjenesten på om lag 1,3 pst. Fra Stortingets og Regjeringens side har det vært en tydelig beskjed til helseforetakene at de skal prioritere aktivitetsveksten innen psykisk helsevern og rusbehandling høyere enn innen somatikken og andre helsetjenester, både gjennom oppdragsdokumenter og det som står her i statsbudsjettet.

Jeg ser med bekymring på de signalene som kommer fra enkelte kommuner og enkelte deler av spesialisthelsetjenesten om kutt i tilbudene. Jeg forutsetter at statsråden følger aktivt opp overfor helseforetakene, slik at de prioriteringer som Stortinget og Regjeringen gjør i forhold til psykiatri og rus, blir fulgt opp.

En dårlig tannhelse kan i tillegg til redusert selvfølelse føre til andre alvorlige helseproblemer om det ikke blir tatt tak i. SV har lenge vært opptatt av at tannhelsetjenester skal gjøres billigere. Jeg er glad for at det i regjeringsplattformen er understreket at Regjeringen har som mål at det offentlige gradvis skal ta et større ansvar på tannhelsefeltet, og vil utrede ulike modeller med sikte på at det etableres et tak for hvor mye den enkelte selv skal dekke av utgiftene til nødvendig tannbehandling. Denne utredningen ser vi i SV fram til.

Det er store geografiske forskjeller i det offentlige tannhelsetilbudet. Utfordringene knyttet til tilgjengelighet er i hovedsak avgrenset til de områder eller distrikter hvor offentlige tannlegestillinger står ubesatt over lengre tid. Det er også dokumentert at tannhelsen til barn og ungdom er dårligere i områder med ubesatte stillinger og med stor gjennomtrekk.

Jeg er glad for at Regjeringen i tannhelsemeldingen har understreket at muligheten til å ta hele eller deler av spesialistutdanningen desentralisert i lønnede utdanningsstillinger vil være et viktig virkemiddel for å bidra til en bedre geografisk fordeling av spesialister.

Helt til slutt kan jeg ikke unngå å advare mot opposisjonens forslag om å avvikle den regionale organiseringen av spesialisthelsetjenesten for å sentralisere styringen til et statlig sykehusdirektorat i Oslo. Det er riktignok sagt av noen partier at det ikke skal være et sykehusdirektorat, men hva man kaller det, er for så vidt likegyldig – det blir oppbygging av en stor statlig sykehusadministrasjon i hovedstaden.

Vi synes det er merkelig at disse partiene ønsker seg et mer topptungt og byråkratisk system der viktige beslutninger flyttes lenger unna dem de angår. En vesentlig kritikk mot helseforetakene har vært at avstanden mellom pasienter og beslutningstakere er for stor. Dette vil gjøre avstanden enda større. Vi tror at å omorganisere spesialisthelsetjenesten slik som man her foreslår, ved å avvikle det regionale nivået, vil medføre mer sentralisering – mer sentralisering av sykehustilbudet, av helsetilbudet, i årene som kommer, ved at man skal avvikle det regionale og gjøre det hele til et nasjonalt nivå. Det kan konsekvensen være av den foreslåtte endringen.

Jeg anbefaler på det sterkeste budsjettet som nå er lagt fram. Det viderefører en linje som har vært der i hele den perioden vi har bak oss. Det er økning på alle budsjettrammer innenfor spesialisthelsetjenesten. Vi løser ikke alle problemene med dette budsjettet, men det peker framover i riktig retning.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:02:02]: Den siste tiden har avisene skrevet mye om ventelister. Selv har jeg mottatt mange henvendelser om dette. En som venter, fikk et brev i posten hvor det bl.a. sto:

«(…) vår avtale med de regionale helseforetakene har et tak på antall undersøkelser som vi får lov til å utføre på det offentliges regning. Vi er pålagt å fordele disse undersøkelser over hele året. Dette medfører dessverre ventetid. Begrensningen medfører at vi har ledig kapasitet og kan sette av tider til private pasienter.»

Vedkommende fikk beskjed om at hvis hun var villig til å betale 1 900 kr for denne undersøkelsen, kunne hun få time umiddelbart.

Er SV stolt av dette todelte Helse-Norge de har vært med på å skape de siste årene, ved at de som har penger, kjøper seg ut for å slippe å vente?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:03:09]: Vi vil ikke være med på å skape et todelt helsevesen. Tvert imot – i motsetning til Fremskrittspartiet mener vi ganske sterkt at et offentlig utbygd helsevesen over hele landet er den eneste måten å sikre seg mot et todelt helsevesen på.

Så er jeg veldig glad for at vi i budsjettet understreker at vi skal ha fokus på ventelister. De skal ned. Statsråden har tatt aktive grep allerede, og det er veldig viktig å være seg bevisst at ventelistene ikke er lange på alle områder. Noen steder har vi ikke ventelister, f.eks. når det gjelder hjerte- og karsykdommer. Andre steder har vi for lange ventelister. Dette blir det tatt tak i, og det skal følges opp i forbindelse med dette budsjettet.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:04:05]: SV er jo motstander av kommersielle helsetjenester, og det har de også fått gjennomslag for i Soria Moria-erklæringen. En konsekvens av dette er at helseforetakene har fått klar beskjed om å begrense bruk av private tilbud som Capio, et senter for spiseforstyrrelser i Fredrikstad.

Pasientene ved senteret har vært igjennom mange offentlige tilbud uten å få den behandlingen de trenger. Det pasientene trenger, er rett til å velge Capio på lik linje med offentlige helsetilbud. Den muligheten har de ikke i dag fordi tilbudet ikke omfattes av retten til fritt sykehusvalg.

Høyre har foreslått en lovendring som tar sikte på at tilbud som Capio kan godkjennes som sykehus og dermed omfattes av retten til fritt sykehusvalg. Det er jo meningsløst at Regjeringen avslår å godkjenne Capios tilbud til unge mennesker med alvorlige spiseforstyrrelser, mens de godkjenner et sykehus for toppidrettsutøvere.

Denne saken er selve lakmustesten på om Regjeringen setter pasientene eller ideologien først. Er SV enig med Høyre i at pasienter med alvorlige spiseforstyrrelser må ha rett til fritt sykehusvalg på linje med andre pasienter, herunder få muligheten til å benytte Capio?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:05:13]: Først vil jeg understreke at SV ikke er imot private tilbud i helsevesenet. En stor del av helsevesenet er i dag privat drevet, bl.a. primærhelsetjenesten og fastlegene. Så det er ikke et riktig bilde. Vi bruker i størrelsesorden 2 milliarder kr på kjøp av private tjenester. Det har vi ikke gått imot.

Vi mener at et offentlig helsevesen er den beste garantisten for å sikre alle lik behandling og et desentralisert helsevesen. Det står vi selvfølgelig på.

Når det gjelder den spesielle institusjonen Capio, kan ikke jeg svare konkret på hva som er årsaken til at den ikke er godkjent, men vi er definitivt klare på at mennesker med spiseforstyrrelser skal ha rett på behandling på lik linje med pasienter med andre sykdommer som får rett til behandling og fritt sykehusvalg.

Laila Dåvøy (KrF) [11:06:13]: I disse dager fortviler mange av de ideelle institusjonene, ikke minst i Helse Sør-Øst-området. Det siste jeg hørte forleden, var at nå ville man inngå toårskontrakter. Det er altså opp til de regionale helseforetakene å vurdere om de skal gjøre unntak eller ikke, i den grad de kan gjøre det. Dette er et stort problem.

Kristelig Folkeparti har ønsket et sterkere unntak enn det som man opererer med i dag. I de siste fire årene med Stoltenberg-regjeringen lovet bl.a. statsråden fra SV å komme tilbake til denne sal med en sak om dette. Det var vanskelig å vurdere, de brukte fire år og kom aldri tilbake igjen.

Det at de regionale helseforetakene faktisk kan ta en beslutning om unntak eller ikke, hvordan rimer det med at man i regjeringserklæringen har sagt at man vil bruke de ideelle institusjonene mer, når de regionale helseforetakene kan si ja eller nei, til og med bare akseptere at de legges ned?

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:07:20]: Det med anbud og korte anbudsavtaler med private tilbydere, spesielt innenfor rus og rehabilitering, er drøftet spesielt i budsjettet. Det er bred enighet i komiteen om at slik det har vært enkelte steder, er ikke heldig.

Vi bør gå inn og gi helseforetakene beskjed om at man bør ha tilstrekkelig lange anbudsperioder der dét er aktuelt. Slik det har vært, er vi ikke fornøyd med. Så der har vi gitt klare føringer. De gjør en viktig jobb for helsevesenet, og det er viktig at man legger til rette for at de får gode og forutsigbare rammevilkår. Der er jeg helt enig med Laila Dåvøy.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kjersti Toppe (Sp) [11:08:29]: I Per Fugelli og Benedicte Ingstads bok «Helse på norsk» blir sosialmedisinens grunnleggjar, Rudolf Virchow, sitert. For 150 år sidan sa han følgjande:

«Politikk er intet annet enn medisinen i stort.»

Med dette meinte han at politikk er å fordela levekår og verdiar – og dermed helsevilkår – mellom grupper i samfunnet. Når politiske myndigheiter lokalt, nasjonalt og globalt fordeler levekår som inntekt, arbeid, utdanning, bustad, mat og miljø, fordeler dei samtidig rammevilkår for helse.

Eit klassisk eksempel på politikkens helsemakt er nedgangen i dødelegheit på grunn av ei rekkje infeksjonssjukdommar i det førre hundreåret. Denne nedgangen er det påvist i berre liten grad har si årsak i medisinske nyvinningar, som vaksinasjonar og antibiotika, åleine. I første rekkje kjem nedgangen i talet på døde av økonomisk framgang kombinert med sosiale og hygieniske forbetringar, som betre ernæring, betre bustader, betre utdanning, betre arbeidsforhold, betre vassforsyning, betre renovasjon, osv.

Aaron Wildavsky har formulert 10/90-regelen, der han hevdar at helsetenestene har 10 pst. og politikk, økonomi og miljø 90 pst. innverknad på befolkningas helsetilstand.

Denne regjeringa og dette stortingets politikk på andre felt enn helse betyr altså mykje for innbyggjaranes framtidige helsetilstand. Ei regjering som tydeleg seier ho vil prioritera fellesskapet og fellesskapsløysingar, er då eit godt utgangspunkt. Gir ein t.d. barn gratis frukt og grønt i skulen, er den helsemessige gevinsten stor. Når akutt astma er årsaka til 20 pst. av innleggingane av barn på sjukehus, viser det kor viktig det er å løysa utfordringane knytte til infrastruktur og inneklima i skular og barnehagar. At Nasjonal transportplan har ei satsing på bygging av gang- og sykkelvegar og det å skapa trygge skulevegar, vil på sikt kunna bety mykje for folkehelsa. Skal vi betra helsetilstanden i befolkninga, nyttar det ikkje med tiltak og prioriteringar på helsebudsjettet eller i helsetenestene åleine. Å redusera økonomiske forskjellar i befolkninga, kjempa mot fattigdom og gi grunnleggjande økonomisk tryggleik til alle bidreg til betre helse. Vi må altså tenkja folkehelse på alle politikk- og samfunnsområde.

Noreg er i dag eit land med eit godt utvikla helsevesen. Vår generasjon har fått dra nytte av eit heilt anna helsetilbod enn vår foreldregenerasjon. Grunnleggjande helsetilbod som vi i dag nærmast tek for gitt, er langt frå sjølvsagde i mange andre land i verda. For mange kvinner i verda er f.eks. det å føda noko av det farlegaste ein kan gjera. Spedbarnsdødelegheita er stor, og ein har liten tilgang til vanlege vaksinar som kan førebyggja sjukdom.

I Noreg har fleirtalet av befolkninga i dag god helse og gode levekår. Dei fleste befolkningsgruppene har hatt ei positiv utvikling på dei viktigaste levekårsområda dei siste 25 åra. Det skjer mykje positivt. Dette ser vi bl.a. ved at den gjennomsnittlege levealderen sidan 1950-åra har auka med ti år, til 80 år for kvinner og menn sett under eitt. Vi har hatt høge ambisjonar og har ei helse- og omsorgsteneste som trass alt er blant dei beste i verda. Likevel er det manglar og utfordringar på ei rekkje område.

Dei sosiale helseforskjellane – dvs. forskjellar som følgjer utdannings-, yrkes- og inntektskategoriar i befolkninga – er framleis betydelege i Noreg. Etter mitt syn er dette i dag vår aller største helsepolitiske utfordring. I dag har menn med ungdomsskuleutdanning utsikter til å leva om lag fem år kortare enn menn med universitetsutdanning. Dette kan vi ikkje akseptera. Vi har òg store sosiale helseforskjellar når det gjeld risikofaktorar for sjukdomsutvikling, slik som kosthald og fysisk aktivitet. For å få til ein reduksjon i sosiale helseforskjellar må vi satsa på førebygging i brei forstand. Eg meiner vi aller mest må prioritera førebygging blant barn og unge.

Den demografiske og epidemiologiske utviklinga i Noreg er, slik som i andre vesteuropeiske land, i stor endring. Denne utviklinga gir utfordringar som vil kunna trua samfunnets bereevne, og må møtast med djuptgripande og langsiktige tiltak. Det vil krevja både meir effektiv drift av helse- og omsorgssektoren i Noreg og nye og meir krevjande prioriteringsavgjerder. Vi vil bl.a. få fleire eldre. Fram til 2050 vil talet på personar over 67 år bli meir enn fordobla. Vi står også overfor store endringar i befolkningas sjukdomsbilete. Det blir fleire med kroniske og meir samansette sjukdomsbilete. Kols, diabetes, demens, fedme, kreft og psykiske lidingar er sjukdommar i sterk vekst og som krev meir samhandling innanfor helsetenestene. Overvekt- og fedmeutvikling vil krevja systematisk førebyggjande innsats. På den andre sida er underernæring ei utfordring hos pasientar i sjukehus og på sjukeheim. Også blant heimebuande eldre over 75 år er det anslått at 10 pst. lid av eller står i fare for å utvikla feil- eller underernæring.

I St.meld. nr. 47 for 2008–2009, Samhandlingsreformen, føreslår Regjeringa ei satsing på det førebyggjande arbeidet i helsetenestene i kommunane og betre samhandling. I budsjettet for 2010 er det føreslått 273 mill. kr til førebyggjande helsetenester. Det er ei rett prioritering. Dei siste tolv åra har utgiftene til spesialisthelsetenesta blitt dobla. Slik vekst kunne ikkje fortsetja. Helsetenestene har fokusert for mykje på det akutte og på det å behandla sjukdom og seinkomplikasjonar og har hatt for lita merksemd på det å førebyggja helseproblem. Ein større del av forventa vekst i helse- og omsorgstenestenes samla inntekter må no komma i form av frie inntekter til kommunane.

Det å sikra eit godt og likeverdig helsetilbod til alle, uansett kvar ein bur, og kva slags sosial og økonomisk bakgrunn ein har, er eit anna overordna og viktig mål i helsepolitikken. For å nå dette meiner eg det er nødvendig å fortsetja arbeidet med å byggja opp ei sterk offentleg helseteneste, der sjukehusa i det vesentlege er åtte og drivne av det offentlege, men med private verksemder, private sjukehus og avtalespesialistar som nyttige samarbeidspartnarar.

Den gjennomsnittlege ventetida for behandling innan spesialisthelsetenesta har auka frå 70 dagar til 73 dagar i 2009. Eg meiner at vi må sjå alvorleg på utviklinga når det gjeld auka ventetider. Regjeringa har sett i gong eit omfattande arbeid for å finna treffsikre tiltak for å redusera ventetider. Når ventetidene skal reduserast, må merksemda rettast spesielt mot den polikliniske aktiviteten. Løysinga er ikkje berre å kjøpa meir helsetenestar frå det private.

Undersøkingar tyder på at om lag ein sjettedel av den vaksne befolkninga heile tida har ei psykisk liding og/eller eit rusproblem. For dei i yrkesaktiv alder som står utanfor arbeidsstyrken, er psykiske problem ei vesentleg årsak hos ein fjerdedel. Fleire undersøkingar tyder på at personar med alvorlege psykiske lidingar er blant dei som har svakast tilbod i kommunane og dårlegast levekår. WHO trur at i 2020 vil psykiske lidingar vera den viktigaste årsaka til sjukdomsbelastning i vestlege land. Evalueringsrapporten har vist at Opptrappingsplanen for psykisk helse har gitt psykisk helsearbeid eit lyft, og at det har vore ein kraftig ressurs- og aktivitetsvekst. Men det er framleis store utfordringar. Eit eksempel er at døgnplassar både i dei distriktspsykiatriske sentra og i sjukehusavdelingane i for stor grad blir brukte til personar som burde hatt eit tilrettelagt bu- og tenestetilbod i kommunane. Psykiatrisatsinga må derfor vidareførast.

Ifølgje WHO er alkohol den tredje største risikofaktoren for helseskade i vår del av verda. Det viser nødvendigheita av eit folkehelseperspektiv i rusmiddelpolitikken. Dei sosiale og samfunnsøkonomiske konsekvensane av rusmiddelbruk er omfattande. Mange barn lid under foreldra sitt rusmiddelmisbruk. Opptrappingsplan for rusfeltet var og er derfor heilt nødvendig. I 2010-budsjettet ligg det inne ei styrking på 150 mill. kr, der spesialisthelsetenesta får 42 mill. kr av dette. Innsatsen i kommunane skal styrkjast i tråd med intensjonane i Samhandlingsreforma. Spesielt meiner eg vi må ha betre tilbod til dei med dobbeltdiagnose rus–psykiatri. Ventetida for rusbehandling må ned. At arbeidet med rusakutt i Oslo og Bergen starta opp, er positivt. Dette er det absolutt behov for, og det vil gi eit meir samanhengande og saumlaust helsetilbod for dei det gjeld.

Budsjettet for helse- og omsorgsektoren som Regjeringa har lagt fram, er eit godt budsjett med ein god sosial profil. Helse- og omsorgsdepartementet sitt samla budsjettforslag for 2010 er på om lag 128 milliardar kr, ein reell auke på om lag 2 milliardar kr eller om lag 1,5 pst. Den nye inntektsfordelinga i tråd med innstillinga frå Magnussen-utvalet er blitt fullført. Det blir lagt opp til vekst i pasientbehandlinga på 1,3 pst. Målet er å førebyggja meir og prioritera dei pasientane som treng det mest, både i spesialisthelsetenesta, i den kommunale helse- og omsorgstenesta og i tannhelsetenesta.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [11:18:27]: Jeg har et spørsmål om ressurskrevende tjenester. Tar en utgangspunkt i en bruker som har en lønnskostnad på 4 mill. kr knyttet til seg, må en altså redusere tjenestetilbudet til denne brukeren med 900 000 kr for å holde budsjettnivået for 2009. Hvis man tar høyde for en normal lønnsvekst for neste år, må tilbudet reduseres med 700 000 kr i forhold til utgangspunktet, før Regjeringens budsjettforslag ble lagt på bordet.

Senterpartiet har ofte understreket at vettet er likt fordelt her i landet og spørsmålet mitt er om Senterpartiet nå mener at kommunene sløser i forhold til disse brukerne, eller hvilke grunnleggende behov er det regjeringspartiene nå mener at disse pasientene og brukerne ikke lenger skal få dekket.

Kjersti Toppe (Sp) [11:19:08]: Det har vore ei kostnadsutvikling for dei ressurskrevjande tenestene, og det er sett i gong eit arbeid for å finna ut av årsaka til det. Vi har jo hatt ein vekst frå Regjeringa og Stortinget si side knytt til dei resurskrevjande tenestene, men på grunn av kostnadsutviklinga har prosenten måtta gå ned. For 2009 har likevel auken i skatteinngangen vege opp for denne reduksjonen for dei aller fleste kommunane, og dei kommunane det ikkje gjeld for, må vi sjå spesielt på. Men eg er einig i at dette er ei veldig viktig brukargruppe i kommunane, som vi må gi eit godt tilbod til, så godt vi kan.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [11:20:14]: Under regjeringen Stoltenberg har helsekøene økt med 62 000 pasienter, og ventetiden for nødvendig helsehjelp øker fremdeles. Regjeringen forsøker seg hele tiden med å si at ventetiden bare øker litt, men det er at faktum at for enkelte pasientgrupper er ventetiden altfor lang. Et eksempel er de pasienter som trenger somatisk behandling ved Rikshospitalet, som i snitt venter fire måneder på behandling, og det er tre uker mer enn tidligere.

Det er provoserende å høre regjeringspartiene drive å bagatellisere ventetider og ventelister, mens det faktisk er mange pasienter som opplever dette som et problem og en utfordring i hverdagen. Hvis man mistenker at man har kreft, er det uholdbart å gå i flere uker før man får vite hvilken diagnose man har. Raskere hjelp kunne spart mange for problemer og utfordringer i hverdagen, og man sier i forslaget til statsbudsjett at man skal holde ventetidene lave, men hva vil egentlig regjeringspartiene konkret gjøre for å få ned helsekøene?

Kjersti Toppe (Sp) [11:21:24]: Det er ikkje slik at vi bagatelliserer ventetidene og køane i helsevesenet. Det har eg gjenteke ved fleire anledningar, òg i mitt innlegg, og eg synest at det skal vi ta på alvor. Vi har sagt, og Regjeringa har sagt, i budsjettet at det skal setjast i verk ein gjennomgang av dette for å sjå kven som står i kø, kvifor og kor lenge. Det aller meste ut av køane går jo på poliklinisk verksemd. Eg meiner vi må sjå på det som skjer i helseforetaka, på poliklinikkane, for å sjå om ein kan vera meir effektiv der. Det eg er heilt einig med representanten Eivind Nævdal-Bolstad i, er at det kan vera uhaldbart for mange pasientar å oppleva å stå i helsekø, og det tek vi fatt i.

Laila Dåvøy (KrF) [11:22:40]: Vi har sett en enorm økning i antall aborter i den senere tid. Ikke minst leste vi også i Bergens Tidende at på Vestlandet er dette en stor bekymring. Mange unge jenter bruker angrepillen nærmest som prevensjon.

I fjor reduserte Regjeringen innsatsen overfor Amathea, som representanten fra Senterpartiet sikkert kjenner godt til. I denne situasjonen mener jeg vi burde adressert dette på en mye mer alvorlig måte enn det vi kan finne i statsbudsjettet.

Det er også ganske lenge siden vi hadde en debatt i denne sal – initiert av Kristelig Folkeparti om tiltak knyttet til abort – og hvor Regjeringen da skulle komme tilbake med nye tiltak, som har latt vente på seg og blitt utsatt.

Det jeg lurer på, er om Senterpartiet er bekymret for denne utviklingen, og hvordan man tenker seg å kunne løse dette når man er del av et regjeringsapparat.

Kjersti Toppe (Sp) [11:23:44]: Senterpartiet er bekymra for utviklinga i aborttala. Det spesielt alvorlege er at vi ser ein auke blant dei som er mellom 20–24 år – altså ikkje dei heilt yngste gruppene. Om det er angrepillen som har bidrege til dette eller ikkje, må vi finne ut av.

Når det gjeld Amathea og det som har skjedd på statsbudsjettet, vil eg gjerne presisera at det er eitt av fleire viktige tiltak i det abortførebyggjande arbeidet. Eg trur at mykje av dette må ein òg gjera heilt lokalt – eg tenkjer på skulehelsetenesta, gjerne òg i skulen. For eksempel ser ein dette på vidaregåande skular som ikkje har gode nok skulehelsetenester. Eg er veldig einig med Kristeleg Folkeparti om at vi må sjå på tiltaka i høve til dette problemet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Laila Dåvøy (KrF) [11:25:17]: Vi får nå alarmerende meldinger om nedtrapping i det psykiske helsetilbudet, både på sykehusene og i kommunene. I det første året etter Opptrappingsplanen for psykisk helse skjer det vi fryktet. Den opptrappingen det var tverrpolitisk enighet om, og som vi lyktes med, følges ikke opp.

På Sørlandet sykehus har det selv før opptrappingsplanen var ferdig, blitt holdt tilbake midler, som dermed har vært brukt på annet enn psykisk helsevern. Over tre år utgjør det ca. 70 mill. kr.

På Akershus Universitetssykehus er det forslag om at overskudd på 16 mill. kr i 2009 skal brukes til andre formål enn psykisk helse. Neste år vil de kutte budsjettet med 30 mill. kr, noe som vil innebære at de må stenge en DPS-sengepost og fjerne et akutteam.

Jeg har også fått en mail fra en bekymret kommune, Austevoll, der kommunestyret vil redusere det psykiske helsetilbudet med to stillinger. I mailen står det bl.a.:

«Då set me att med ein som berre kan administrera og gje råd. No hadde me fått bygd opp eit godt tilbod med gode aktørar. Så vart alt brått borte avdi midlane ikkje lengre er øyremerkt.»

Han spør videre hva helseministeren vil gjøre med dette, siden også kommunenes helsetilbud er hennes overordnede ansvar. Det lurer egentlig jeg på også. Regjeringens egne tall er at 16 pst., det er så mye som ca. 70 kommuner, melder at de har redusert satsingen på psykisk helsearbeid. Det er meget bekymringsfullt.

En annen henvendelse jeg har fått, er fra en ansatt i det psykiske helsevernet i Finnmark. Alle disse er kommet de siste dagene. Han skriver at det nå kommer krav fra Helse Nord om å redusere med 10 mill. kr. Det kommer til å bli tatt på døgnavdelingene.

Evalueringen av Opptrappingsplanen for psykisk helse viser at det som lett lar seg telle og måle, er nådd, men at det gjenstår utfordringer når det gjelder innhold og kvalitet i tjenesten. Derfor er det som nå skjer, intet mindre enn sørgelig.

Etter opptrappingsplanen er det i dag et dokumentert behov for 2 800 tilrettelagte boliger for psykisk syke. Mange i denne gruppen er bostedsløse. Dette svekker deres mulighet til å nyttiggjøre seg helsetilbudet. Kristelig Folkeparti har i sitt alternative budsjett foreslått å bygge 3 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger, bl.a. for psykisk syke.

Evalueringen av opptrappingsplanen viser videre at kommunene er bekymret for et dårligere tilbud til psykisk syke siden midlene til dette ikke er øremerket lenger. Øremerking av midler har vært en suksess, som har bidratt til å nå målene i planen. Derfor har Kristelig Folkeparti foreslått fortsatt øremerking både i år og neste år – frem til vi får det behandlingstilbudet som er nødvendig, og at vi kan si at nå har vi en helt klart god kvalitet.

Vi ser dessverre at ventetiden til behandling for psykisk sykdom har begynt å stige etter flere års nedgang.

Ventetiden har også økt for rusavhengige – flere har vært inne på det i dag. De siste to årene har ventetiden steget med 15 dager. Det kan se ut til at den ikke vil synke med det første. Kristelig Folkeparti mener noe av årsaken til det er at Regjeringen ikke vil utnytte ledig kapasitet i ideelle rusinstitusjoner, eller at de regionale helseforetakene ikke vil – det er de som tar beslutningene. Dette gjelder både i spesialisthelsetjenesten og i den kommunale omsorgen. Kristelig Folkeparti foreslår i alternativt budsjett 100 mill. kr utover Regjeringens forslag for nettopp å utnytte denne ledige kapasiteten.

Vi ønsker også å sikre en helhetlig ruspolitikk med vekt på det forebyggende arbeidet og foreslår i alternativt budsjett 10 mill. kr for å styrke det viktige arbeidet som gjøres i regi av frivillige, rusforebyggende organisasjoner.

Kristelig Folkeparti ønsker å målrette tiltakene i helsepolitikken bedre. Vi satser på helse- og omsorgstiltak, som både har en helsegevinst, og som er fattigdomsbekjempende. Det eksisterer helseforskjeller på grunn av sosiale ulikheter. Dette bryter med prinsippet om likeverdige helsetjenester til alle. Dette rammer ikke minst de rusavhengige.

I alternativt budsjett foreslår vi å legge inn 150 mill. kr som et første skritt for å fjerne egenandeler for behandling og medisiner for lavinntektsgrupper, det vil si husholdninger med inntekter under 2 G. I 2010 vil dette kunne gi en betydelig reduksjon av egenandeler for denne gruppen. Det vil også si at vi dekker det med en økning av egenandelstak 1 med 200 kr for andre grupper.

Det er også behov for en tannhelsereform. Kristelig Folkeparti foreslår i alternativt budsjett som et første skritt på veien, 80 mill. kr til fritak for egenandel for tannhelsetjenester for personer som er sosialhjelpsmottakere, eller som deltar i kvalifiseringsprogram. Regjeringens løfter i valgkampen står ikke i stil med innholdet i den nye regjeringserklæringen.

En annen reform som har vært etterlengtet, og som det har vært enighet om i Stortinget, er rehabilitering. Vi har fått en strategiplan fra Regjeringen som ikke har gitt det løftet mange kronikergrupper og andre har ventet på. Et uventet forslag fra Regjeringens side i budsjettet er det jeg var inne på i sted i mitt spørsmål, nemlig å kutte folketrygdrefusjon for fysioterapeuter i poliklinikker. Dette er dramatisk. Det å gi disse midlene ut til de regionale helseforetakene etter vanlig basisfordeling mener jeg er uriktig og feil. Noen vil få mer midler, andre vil få mindre til fysioterapi i poliklinikkene neste år. Flere sykehus har allerede fått varsel om store reduksjoner, og sier at de f.eks. må legge ned varmtvannsbassenget. På denne måten raserer Regjeringen et nødvendig rehabiliteringstiltak. Forstå det den som kan! Og det at de regionale helseforetakene skal følge det opp, ja det får vi nå virkelig se. Jeg tror jeg kan liste opp minst ti saker som jeg har i hodet mitt, som de ikke har fulgt opp til tross for at det står i oppdragsdokumentene fra Regjeringen. Det er ikke slik at de slavisk følger opp det som statsråden skriver. Gid det var så vel!

Mange, bl.a. eldre mennesker, får ikke dekket sine behov for livshjelp i livets sluttfase. Å møte døende mennesker og dekke deres fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov er, og må være, noe av det viktigste vi gjør. Kristelig Folkeparti satser i alternativt budsjett på å styrke tilbudet om livshjelp i helse- og omsorgstjenesten. Flere enheter for lindrende behandling på sykehusene og i kommunene, en generell kunnskapsstyrking om livshjelp og etikk i hele helse- og omsorgstjenesten og ambulante team der helsepersonell med spesiell kunnskap om lindrende behandling kommer hjem til den døende, er blant tiltakene vi foreslår. I tillegg til satsing på bygging av flere sykehjemsplasser og omsorgsboliger, herunder hospiceplasser for døende, utgjør dette til sammen en satsing på 100 mill. kr.

Kristelig Folkeparti venter nå på oppfølgingen av verdighetsgarantien, som har vært på høring. En forutsetning for bedre eldreomsorg er et godt rettighetssystem i bunnen. Men styrkede rettigheter alene er ikke nok. Derfor mener vi det må en rekke andre tiltak på plass også. Først og fremst må det være en tilstrekkelig kapasitet i kommunene når det gjelder sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Eldre må ha trygghet for at de får den hjelpen de trenger bl.a. når de blir syke. I sitt alternative budsjett foreslår Kristelig Folkeparti en styrking av eldreomsorgen gjennom økt satsing på bygging av sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Vi foreslår altså 500 flere plasser enn Regjeringen. Videre ønsker vi en styrket eldreomsorgsforskning og stimuleringsmidler til etablering og drift av dagtilbud for demente. Altfor få får et tilbud om dette i dag. Det må bygges opp kunnskap og kompetanse for å møte dementes behov, og vi må forsøke å løse demensgåten.

Vi kan ikke vente på Samhandlingsreformen til alt dette.

Da budsjettet ble lagt frem i høst, fikk jeg veldig raskt telefon fra en bekymret ordfører i Gulen, og da var det omleggingen av finansieringen for ressurskrevende tjenester det gjaldt. Kristelig Folkeparti ønsker å videreføre dagens ordning med dekning av ressurskrevende tjenester i kommunene, og viser til sitt alternative budsjett om forslag om 300 mill. kr til dette. De som har størst utfordringer i hverdagen, må være sikret gode offentlige tjenester. Staten må ikke legge mer av ansvaret for dette over på kommunene. Sannsynligvis vil dette ramme tjenestetilbudet til andre mottakere av helse- og omsorgstjenester. Regjeringens forslag om at dette skal ha tilbakevirkende kraft for 2009, er svært uheldig og har heller ikke vært – vil jeg si – særlig populært ute i kommunehelsetjenesten.

Helt til slutt: Noe som ligger meg veldig sterkt på hjertet, er at vi har en gruppe meget, meget syke ME-pasienter, som statsråden kjenner til. Jeg skulle så gjerne ønske at disse pasientene hadde blitt trodd i helsevesenet vårt. De blir ikke trodd på at de er syke.

Jeg tar herved opp forslaget fra Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Representanten Laila Dåvøy har tatt opp det forslaget hun viste til.

Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:35:55]: Kristelig Folkeparti er i likhet med regjeringspartiene veldig opptatt av at ideelle aktører skal utgjøre et viktig supplement til det offentlige helsevesenet innen ulike nivåer, f.eks. rehabilitering. Det synes litt mindre klart om Kristelig Folkeparti deler Høyres og Fremskrittspartiets holdning til at private, kommersielle tilbydere i mye større grad enn hva som er tilfellet i dag, skal inn i helsevesenet med refusjonsavtaler med det offentlige. Deler Kristelig Folkeparti de to nevnte partiers holdning til dette? Og ser representanten Dåvøy at det i så fall kan bety en overetablering av spesielle helsetilbud i de mest folketette områdene, som f.eks. Oslo og omegn, og at det kan rokke ved intensjonen om likeverdige tilbud over hele landet?

Laila Dåvøy (KrF) [11:36:44]: Overetablering er vel ikke akkurat problemet nå, i alle fall ikke når det gjelder rehabilitering, rus og psykisk helse – der er det jo avviklinger på gang. Men vi er nok – til forskjell fra Høyre og Fremskrittspartiet – noe mer på Regjeringens linje når det gjelder å ikke kommersialisere helse- og sosialomsorgen. Vi er nok mer bekymret for kommersielle aktører enn det f.eks. Høyre og Fremskrittspartiet er, men vi ønsker at de ideelle skal få bedre betingelser. Vi sier ikke nei til private, slett ikke. Men hvis det er snakk om enorm utbyttepraksis, er ikke vi så veldig begeistret for det.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:37:35]: Jeg tillater meg å utfordre representanten Dåvøy og Kristelig Folkeparti på det forslaget som går på å avvikle det regionale nivået i spesialisthelsetjenesten og legge ned de regionale foretakene. Det er spesielt at Kristelig Folkeparti går inn for forslaget, for de var like kritiske til foretaksorganiseringen som SV var. En viktig begrunnelse var frykten for sentralisering. Nå har vi fått et regionalt nivå, med regional kompetanse i administrasjonene og styrene på særegenhetene, på Vestlandet, i Midt-Norge, i Nord-Norge og i Helse Sør-Øst.

Ser ikke representanten Dåvøy at denne avviklingen av det regionale nivået betyr en markant sentralisering av beslutningene og styringen av spesialisthelsetjenesten? Så vil kanskje svaret være: Jo, men vi skal flytte mange av disse oppgavene over til helseforetakene. Da blir spørsmålet: Hva er det av beslutninger som skal flyttes til helseforetakene som i dag ikke allerede er overført til helseforetakene? Kan man antyde noe om hva slags beslutninger det er?

Laila Dåvøy (KrF) [11:38:40]: Jeg er veldig opptatt av at de regionale helseforetakene har gjort en god jobb, men jeg tror at tiden er moden for at man deler oppgavene mellom de to andre nivåene. Vi har ikke i vårt sykehusutvalg gått igjennom detaljene i dette. Problemet er, som vi så i evalueringen av helseforetaksmodellen, at de likeverdige tjenestene ikke er blitt likere mellom de regionale helseforetakene, men internt i hvert regionalt helseforetak er de blitt det.

Mitt største og fremste ankepunkt mot de regionale helseforetakene, og det er de som driver helsetjenesten for tiden, er at det er mangel på politisk styring. Ta disse oppdragsdokumentene. La meg nevne noen områder: Koklea-implantat – det har til og med vært snakk om hvor mange operasjoner man skulle ha – er ikke fulgt opp. Det skal bygges ME-senger til de aller sykeste, men vi vet ikke når de kommer. Psykisk helse – der bruker de pengene til helt andre ting. Ideelle institusjoner legges ned, kronikergruppene, bruk av ideelle institusjoner – mangel på politisk styring er et av de største problemene vi har.

Kjersti Toppe (Sp) [11:40:01]: Ventetida har vore mykje diskutert i denne debatten. Høgre har i dag stadfesta at dei i dette arbeidet ikkje ønskjer å nytta ledig kapasitet i det offentlege helsestellet først, men vil berre basera seg på å kjøpa fleire helsetenester i det private helsevesenet. Mitt spørsmål er om Kristeleg Folkeparti er einig med regjeringspartia i at vi i dette arbeidet skal nytta ledig kapasitet i det offentlege helsevesenet først, eller om Kristeleg Folkeparti deler Høgre sitt standpunkt i denne saka.

Laila Dåvøy (KrF) [11:40:34]: Hvis problemet hadde vært at vi hadde vanvittig god kapasitet i det offentlige innenfor rusfeltet, rehabilitering og psykisk helse, ville jeg selvfølgelig ha sagt at vi utnytter det offentlige før vi bygger opp noe nytt. Men problemet i dag er at vi har en regjering som trapper ned når det gjelder de ideelle institusjonene og de private institusjonene, før de har bygd opp i det offentlige. Om man skulle ønske å bygge opp i det offentlige – vi vet f.eks. at 90 pst. av all rusomsorg på Vestlandet er privat, og jeg kan forstå at man har lyst til å bygge opp noe der – må man ikke avvikle før man bygger opp. Jeg er faktisk opptatt av pasientene og at de skal få et tilbud. Det er mitt svar.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Borghild Tenden (V) [11:41:33]: Norge er et godt land å bo i på de fleste områder. Vi bruker store summer på helse- og omsorgsfeltet – summer som andre land bare kan drømme om. Likevel er det utfordringer også i Norge. Store utfordringer kommer i takt med veksten i antall eldre pasienter, sammen med veksten i antall pasienter med ulike livsstilssykdommer og psykiske lidelser. Venstre mener det trengs en omlegging av helsetjenesten for å møte disse utfordringene.

Spesialisthelsetjenesten har hatt en enorm vekst i utgifter, faktisk en dobling de siste ti årene. Derfor er det viktig at vi klarer å behandle flere pasienter tidligere og på et lavere nivå enn det vi gjør i dag. Men selv om Regjeringen har gode intensjoner, viser den lite gjennomføringsevne. Det blir klattet litt utover til alle, mens det å prioritere tiltak og bevilgninger som virkelig ville reformere helsevesenet, ser vi lite til.

Alle er enige i at Samhandlingsreformen i en eller annen form bør gjennomføres. Men det store grepet, nemlig at kommuner er store nok til at de kan håndtere samhandlingen på et tilfredsstillende nivå og med nok fagfolk, kommer neppe til å skje med denne regjeringen.

Rehabilitering er et annet område hvor satsingen uteblir. Hvis primærhelsetjenesten fikk bedre muligheter til å gjennomføre rehabilitering og kjøpe flere behandlingsplasser, ville vi kunne hindre flere i å havne i langvarige sykdomsforløp, som i en del tilfeller ender opp med uføretrygd. Derfor har Venstre prioritert 200 mill. kr ekstra til rehabilitering i sitt alternative statsbudsjett. Venstre har satset på å styrke primærhelsetjenesten på en rekke områder, bl.a. gjennom økt kapasitet og bedre tilbud av helsesøstre og helsestasjoner, noe som kan ha en god preventiv effekt.

Venstre har også prioritert 200 mill. kr til mer behandling av rusavhengige. Dette er et felt som Venstre er svært opptatt av, og som jeg forventer at helseministeren også vil bruke tid og krefter på, jf. dagens Dagbladet.

Forrige helseminister lovet med brask og bram 50 mill. kr til en rusakutt på Aker Universitetssykehus innen 2009. Ifølge Dagbladet 27. november 2009 er dette ennå ikke på plass, i motsetning til hva Toppe sa i sitt innlegg her i sted. Jeg vil også utfordre nåværende helseminister på dette.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Wenche Olsen (A) [11:44:24]: Jeg synes det er noe spesielt at partiet Venstre, som gjerne står fram som et parti som fremmer innovasjon og forskning, i sitt budsjett har lagt inn et stort kutt på nasjonale helseregistre. Slik jeg forstår det, begrunner de det med at det er et politisk standpunkt. Da regner jeg med at det er personvernet de sikter til. Nå er det slik at flertallets budsjettforslag inkluderer en styrking av personvernet i forbindelse med de nasjonale helseregistrene.

I dag er flere av de nasjonale helseregistrene ikke fullstendige og oppdaterte, slik at en større satsing er nødvendig for å få gode og riktige data. Da synes jeg det kunne være greit å høre fra Venstre hvordan de tenker at en god forskning på kreft, psykiske lidelser, rus osv. skal foregå om vi kutter i bevilgningen til helseregistrene og derved fjerner en del av dataene som forskerne trenger.

Borghild Tenden (V) [11:45:16]: Politikk dreier seg om å prioritere, som representanten inderlig godt vet.

Vi har satset på rehabilitering, som jeg sa i mitt innlegg i sted. Det beklager jeg sterkt at denne regjeringen ikke gjør, slik at litt syke kan komme tilbake i arbeid. Vi har satset på helsesøstre, som vil ivareta det preventive slik at folk ikke blir syke, og vi har satset på de rusavhengige, med 200 mill. kr ekstra. Dette synes vi er viktigere enn det representanten nå tar opp.

Are Helseth (A) [11:46:07]: Du ga i ditt innlegg uttrykk for et stort engasjement i arbeidet for å hjelpe de rusavhengige. Det er fortjenstfullt, og det skal vi samarbeide om.

Samtidig er det slik at Verdens helseorganisasjon sier at hele 12 pst. av tapte friske leveår skyldes alkoholbruk i samfunnet. Dette kan eksempelvis bety at 300 personer i Norge har et forbruk på mer enn ni flasker vin hver dag.

Jeg har lyst til å utfordre Venstre med et spørsmål om hvor djerve politiske grep Venstre er villig til å være med på for at flere norske barn skal kunne våkne opp til en bedre søndag morgen.

Presidenten: Til tross for temaet må presidenten minne om at all tale skal gå via presidenten. Du-formen er ikke egnet.

Borghild Tenden (V) [11:47:00]: Jeg vil takke for dette spørsmålet, som er enormt viktig. Vi går nå mot en jul som jeg vet veldig mange unge gruer seg veldig til.

Nå er det slik at er det noe som engasjerer meg, og som jeg har lyst til å bruke mye mer tid på fremover, så er det det med rus og psykiatri. Vi i Venstre mener at vi må ta psykiatrien mer på alvor. Jeg tror rus og psykiatri henger veldig mye sammen. Det må vi se mye nærmere på, og det håper jeg vi kan samarbeide om, for dette er et stort problem.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:48:07]: I løpet av de første ukene som helse- og omsorgsminister har jeg reist mye rundt i landet. Jeg har sett og lyttet til pasienter og pårørende og dem som driver Helse-Norge faglig og administrativt. Jeg er imponert over hvor bra det er mange steder, og hvor fornøyde pasienter og brukere er med det tilbudet de får. Helse- og omsorgspersonell over hele landet gjør en kjempejobb hver eneste dag, og jeg er stolt av å være statsråd for denne sektoren.

Regjeringen vil at vi skal ligge i front medisinsk og teknologisk. Målet er rett behandling på rett sted til rett tid. Dessverre er det ikke slik for alle i dag. På noen områder ligger vi dårligere an enn land vi liker å sammenligne oss med. Det er fortsatt for lange ventetider innen noen fagområder. Noen får ikke de tjenestene de trenger. De opplever svikt i kontakten mellom sykehus og kommune, innen kommunen og mellom ulike faggrupper.

Samtidig er Norge blant de land i verden som bruker mest ressurser på helse. Det gjelder enten vi måler helseutgifter pr. innbygger eller som andel av offentlig og privat forbruk, eller vi måler leger og sykepleiere pr. innbygger. Skal vi få mer helse igjen for hver krone, må vi satse på forebygging og det å komme tidlig i gang med behandling, så vi kan unngå at sykdom forverrer seg. Vi lykkes best i dette når vi gir folk gode helsetilbud der de lever og bor – dvs. i kommunene. Dette er grunnpilarene i Samhandlingsreformen, som mange har vært inne på her i debatten, og som nå ligger til behandling i Stortinget. Vi skal tilpasse de økonomiske ordningene, regelverket og organiseringen av helsetjenesten slik at pasientene får et helsetilbud som henger sammen, og slik at ressursene utnyttes best mulig.

Dagens desentraliserte sykehustilbud skal opprettholdes. Regjeringen vil videreføre arbeidet med en bedre arbeidsdeling mellom sykehus. Det kan bety at enkelte sykehus skal gjøre andre oppgaver enn de gjør i dag. Lokalsykehusene skal særlig ta seg av pasienter som har stort behov for tilbud nær hjemstedet. Det gjelder f.eks. syke eldre, pasienter med kroniske lidelser, rusmiddelavhengige og psykisk syke. Samtidig skal flere lokalmedisinske sentre bidra til at vi unngår unødige sykehusinnleggelser. Samhandlingsreformen skal legge til rette for at vi finner gode og effektive løsninger.

Elektronisk kommunikasjon i Helse-Norge er på et nivå som vi ikke kan være bekjent av i 2009. God samhandling og effektiv ressursbruk forutsetter at kommuner og sykehus utnytter mulighetene som ligger i moderne informasjonsteknologi, på en langt bedre måte enn de gjør i dag. I akutte situasjoner må de som skal hjelpe, ha tilgang til livsviktig informasjon om pasienten. Behandlende lege må vite hva pasienten får av medisiner, og vi må sikre at hjemmesykepleien faktisk gir de legemidlene som er forskrevet. Vi hadde bl.a. for vel en uke siden en interessant interpellasjonsdebatt her i Stortinget om nettopp legemiddelbruk i sykehjem, som også understreker viktigheten av dette. Innen 2013 skal alle kommuner ha kommet i gang med elektronisk samhandling i de kommunale tjenestene – med fastlegene, med spesialisthelsetjenesten og med offentlige etater. Vi skal utvikle telemedisinske løsninger, digital kjernejournal og elektroniske medisinkort.

Tidlig hjelp og forebygging skal prioriteres langt høyere enn i dag, ikke minst for å bidra til reduserte helseforskjeller mellom ulike grupper. Regjeringen vil bygge ut lavterskeltilbud som skolehelsetjeneste og helsestasjoner, slik at barn og unge kan få hjelp så tidlig som mulig før problemene utvikler seg i alvorlig retning.

Men det er ikke slik at helsetjenesten kan løse alle våre helseproblemer. Befolkningens helse og de sosiale helseforskjellene påvirkes først og fremst av forhold som ligger utenfor helsetjenesten – fra økonomi og oppvekstvilkår via arbeids- og bomiljø til helseatferd. Regjeringen vil bidra til god helse og reduserte helseforskjeller i befolkningen. Det oppnår vi ved å føre en helhetlig politikk for å jevne ut de sosiale forskjellene, parallelt med tiltak som gjør at den enkelte kan bedre ta vare på sin egen helse.

Det gjør sterkt inntrykk på meg, og jeg tror på oss alle, å se hvordan rusmisbruk ødelegger livene til unge mennesker og familiene deres. De personlige og sosiale konsekvensene av rusmiddelbruk kan være dypt tragiske. Denne gruppen har høyest sykelighet, de opplever å være ekskludert fra fellesskapet, og de har høyest dødelighet. Mange barn lider under foreldrenes rusmiddelbruk. Store kostnader er knyttet til helse- og sosialhjelp, tapt arbeidsinnsats og rusrelatert kriminalitet. Altfor mange med rusproblemer opplever at de ikke får den behandlingen de trenger når de er motivert. De må vente for lenge på behandlingsplass etter avrusning, og ettervernet er for dårlig. Mer forebygging, bedre akuttilbud og ettervern er viktige elementer i en helhetlig og offensiv ruspolitikk.

Vi har lyktes med å bygge et land med gode levekår, og et viktig tegn på dette er stigende levealder. Når vi omtaler dette som «eldrebølgen», får vi det til å høres ut som om eldre er en trussel mot velferdssamfunnet. Nå må vi snu perspektivet og tenke offensivt om mange friske eldre. De er en fantastisk ressurs som kan bidra med verdifull erfaring og kunnskap i samfunnslivet.

Økningen i levealder gjør det helt nødvendig å gjennomføre Omsorgsplan 2015. Vi må rekruttere og ansette flere – omkring 12 000 årsverk i pleie- og omsorgstjenesten. Det betyr at vi må bygge ut minst 12 000 sykehjemsplasser og heldøgns omsorgsplasser, og Regjeringen vil sikre full sykehjemsdekning innen 2015 ved at alle som trenger sykehjemsplass eller omsorgsbolig, skal få det. Vi skal gjennomføre kompetanseløftet og styrke tilbudet til de eldre på en rekke områder.

Sykehusene er den overlegent største posten på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett. Budsjettforslaget legger til rette for en vekst i pasientbehandlingen med om lag 1,3 pst. på nasjonalt nivå. Det er bra, men, som mange som har vært inne på det, ser også jeg alvorlig på økte ventetider. Det er et klart mål at ventetidene skal ned, men vi har heller ingen ambisjoner om at det ikke skal være ventetid i det hele tatt. Det ville i så fall ført til betydelig overkapasitet og ikke bidratt til god utnyttelse av ressursene.

Jeg har satt i gang et omfattende arbeid for å finne tiltak som kan redusere ventetidene til behandling. Vi skal vurdere om metodene som brukes til å måle ventetider, er hensiktsmessige å planlegge og styre etter. For 2010 vil jeg skjerpe inn kravet til de regionale helseforetakene om å redusere ventetidene for diagnostisering og behandling.

Kontroll med sykehusbudsjettet er en forutsetning for å opprettholde og videreutvikle helse- og omsorgstjenesten. Derfor er jeg glad for at vi nå er nær ved å lykkes med å få økonomisk balanse i helseforetakene.

Gjennom Samhandlingsreformen vil kommunene får et større ansvar. Det kan bety at enkelte sykehus skal gjøre andre oppgaver enn de gjør i dag. Ledig kapasitet i de offentlige sykehusene skal utnyttes. Avtaler mellom helseforetak og private kommersielle sykehus skal ikke undergrave pasientgrunnlaget for de små sykehusene. Regjeringen vil arbeide videre med løsninger som er til beste for pasienten. Jeg er overbevist om at vi må gjennomføre hovedtenkningen i Samhandlingsreformen, dvs. mer forebygging og styrking av det kommunale helsetilbudet. Derfor er arbeidet med Samhandlingsreformen fremover jobb nr. 1.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [11:57:11]: I den senere tid har vi opplevd en mediedebatt, spesielt her i hovedstadspressen, som faktisk overskygger oppmerksomheten rundt statsbudsjettet, og det gjelder nedleggelsen av Aker sykehus. Det er ulike syn i saken. Blant annet har Oslo-representanten Marit Nybakk krevd at ministeren skal gripe inn. Jeg skal ikke spørre om statsråden vil gjøre det, for jeg tror jeg vet hva svaret da vil bli, nemlig at man vil avvente prosessen. Men det er også fremkommet ulik tolkning av Soria Moria, hvor det står at man ikke ønsker nedleggelse av lokalsykehus. Representanten Kjersti Toppe, Senterpartiet, mener at dette kun gjelder distriktene. Både Jan Bøhler, Marit Nybakk, Rune Gerhardsen og andre fra ministerens eget parti mener at dette skal gjelde hele landet. Hvilken av tolkningene deler helse- og omsorgsministeren?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:58:03]: Det er helt riktig at alle mennesker som bor i Norge skal ha tilhørighet til et lokalsykehus, uansett hvor de bor. Det har de også. Når det gjelder den spesielle situasjonen i Oslo, må jeg si at det ikke er ett sted i dette landet man har så godt helsetilbud som for dem som bor i Oslo. De har landets desidert beste sykehustilbud.

Da vi slo sammen Helse Sør og Helse Øst, var det en forutsetning at man skulle samordne tjenestene i Oslo. Det er dette arbeidet som er i gang nå, og det er dette arbeidet Helse Sør-Øst skal behandle, for første gang, på sitt styremøte den 17. desember. Så får vi avvente og se resultatet av det, men det skal ikke være noen tvil om at alle som bor i Oslo, skal ha et godt lokalsykehustilbud.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:59:20]: I Dagbladet den 14. november kunne vi lese at statsråden ville prioritere de unge rusmisbrukerne. Siden det i dette budsjettet ikke ligger inne noen penger til denne spesifikke prioriteringen, vil jeg gjerne vite hvilke rusmisbrukere det er som nå skal miste tilbudet sitt, og hvilke tilbud disse skal miste for at statsråden skal få gjennomført sin varslede prioritering av de yngste brukerne.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:59:54]: Det jeg mente med min uttalelse, var for det første at man må forsøke alt man kan å unngå at unge mennesker kommer inn i en situasjon med rusmisbruk. Men når de først har gjort det, må vi både fra kommunalt og statlig hold prøve å ta tak i dem for å hjelpe dem ut av det så fort som mulig, fordi vi vet at jo lenger de er i et rusmisbruk, jo mer vil de utvikle av sykdom ellers, og jo vanskeligere vil det bli å få dem ut av det misbruket de er inne i. Det er ikke noen motsetning mellom å ivareta og fokusere på unge rusmisbrukere og å fokusere på de tyngste. Det har vært mye debatt om de tyngste rusmisbrukerne – Stoltenberg-utvalget er nedsatt i den forbindelse – men de unge er også viktige.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Høie (H) [12:01:05]: Jeg oppfatter at helseministeren har et genuint engasjement for de rusmiddelavhengige, og det er jeg veldig glad for. Vi er derfor veldig spente på hva dette vil gi som resultat med tanke på konkret handling. Vi er i en situasjon der ventetiden for denne gruppen øker mest. Over 4 000 står i kø.

I forrige uke fikk man høre gjennom NRK at helseministeren hadde bestemt seg for å kreve at det skulle være en økning i behandlingen av de psykiatriske pasientene på 10 pst. Mine spørsmål til statsråden er: Hva er det som skal øke med 10 pst.? Er det antall behandlede? Er det økonomien? Og ikke minst: Vil dette kravet om en økning på 10 pst. også gjelde rusmiddelavhengige og tverrfaglig spesialisert behandling av rusmiddelavhengige?

Tidligere helseminister Ansgar Gabrielsen innførte nettopp det prinsipp at behandlingstilbudet for rusmiddelavhengige og for psykiatriske pasienter hver for seg skulle øke mer enn behandlingstilbudet innenfor somatikken i hver region.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:02:19]: Nå har dette tilbudet innenfor disse to områdene som representanten Høie nevnte, rus og psykiatri, økt mer enn innenfor somatikken. Det er selvfølgelig ikke minst takket være de opptrappingsplanene som har vært på disse to områdene, og som har forårsaket at det har vært en større satsing på det. Det har vært helt riktig, og det vil også være riktig å satse videre på disse områdene.

Når det gjeldet det spesifikke spørsmålet i forbindelse med det som var på radioen, dreide det seg om psykiatri, fordi det har vært en debatt – også her i dag – hvor man hele tiden er inne på at man reduserer i psykiatrien. Det har overhodet ikke vært forutsetningen. Det er ikke forutsetningen, og det er ikke det som skal skje.

Når det gjelder spesialisthelsetjenesten og psykiatrien, har det i psykiatrien vært en omlegging fra døgnbehandling til mye mer poliklinisk behandling. Det er en endring som fagfolk er enige i.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:03:31]: I mars dette året var det tverrpolitisk enighet om å videreføre tilbudet for hjertesyke ved Feiringklinikken. Den 30. mars uttalte daværende statsråd Hanssen at han ville instruere de regionale helseforetakene om å henvise 900 pasienter til kirurgisk behandling. Den 18. august sa den samme statsråden at det skulle gis økonomiske bidrag til Feiringklinikken for å stabilisere økonomien og sikre driften dersom det ble færre enn 900 pasienter.

I valgkampen valfartet de rød-grønne politikerne fra storting og regjering til Feiringklinikken, og det var ikke grenser for hva de skulle bidra med, bare de ble valgt. Nå løper de fra sine løfter for 2009. De svikter altså totalt i oppløpet.

Høyre er, i likhet med ansatte og pasientorganisasjoner, dypt bekymret for klinikkens framtid. Flere har i dag sagt at det skal sikres en bærekraftig avtale for 2010. Men hvem tør å tro på disse løftene? Regjeringen har hatt flere måneder på å finne fram til en løsning, uten at det har skjedd. Er det nå mulig å få et klart svar fra statsråden på hva hun helt konkret vil gjøre for å holde løftet om en faglig, økonomisk forsvarlig drift ved Feiringklinikken i framtiden?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:04:42]: La meg først si at Feiringsklinikken gjennom mange år har gitt et veldig godt og uvurderlig tilbud til innbyggere i Norge som har hjerteproblemer, og vil også gjøre det i 2010.

Klinikken har hatt en avtale med Helse Sør-Øst, og den vil fortsatt ha det. Hvordan innretningen på den avtalen er, vil jeg komme tilbake til, som jeg også har sagt. Men det er nå slik at andre helseforetak har bygd ut tilbud i sine egne regioner til dem som har hjertelidelser. Det er endringer i måten man opererer på som gjør dette mer effektivt, og det er òg bedre fokusering på forebygging som har redusert behovet noe. Vi vil komme tilbake til dette, men det er helt klart at når det gjelder Feiringklinikken, har den vært og er et svært viktig supplement til det offentlige helsevesen.

Laila Dåvøy (KrF) [12:05:49]: Jeg har et spørsmål i samme lei som representanten Høie, for statsråden svarte egentlig ikke på deler av spørsmålet.

Det er riktig at statsråden sa at man innen psykisk helse skal øke kapasiteten med 10 pst. i 2010. Men hva betyr det? Betyr det antall behandlinger, altså antall pasienter – flere hoder – som skal behandles? Eller betyr det at man også skal øke 10 pst. når det gjelder budsjettmidler? Hvis det bare er snakk om at man skal øke kapasiteten med tanke på antall hoder, kan jo én pasient kanskje være 52 hvis man går gjennom systemet én gang i uken i et helt år.

Da har jeg ikke sagt at omstillingen er feil. Det er nok helt riktig at man skal gå til en omstilling, men mitt poeng er: Skal vi bruke like mye penger i psykiatrien? Eller skal vi bare telle hoder? For det er jo langt dyrere å være innlagt, selvfølgelig. Men jeg er opptatt av den økonomiske rammen for psykiatrien og for psykisk helse.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:06:52]: Når det gjelder økonomien, så ligger den i budsjettet. Vi skal ikke endre det budsjettet som legges frem i dag. Det budsjettet som legges frem, er det som skal vedtas i dag. Men vi forventer at den omleggingen som er helt nødvendig i psykiatrien, fra døgnbehandling til mer poliklinisk behandling, vil gi en økning på 10 pst. behandlinger innenfor psykiatrien. Det er det dette dreier seg om, og det er det denne målsettingen også dreier seg om. Det må være slik at man vil få mer effekt ut av en poliklinisk dagbehandling enn den døgnbehandlingen som det i psykiatrien i Norge veldig mye har vært lagt opp til.

I den forbindelse vil jeg igjen si: Når vi ser på sengeplasser i psykiatrien, har vi omtrent det doble av våre naboland. Vi må komme over på mer poliklinisk dagbehandling av psykiatriske pasienter.

Borghild Tenden (V) [12:07:55]: Jeg leser i Dagbladet i dag at rusavhengige Stephen på 19 år er for ung til å få metadon. Han har vært heroinavhengig i fem år, og det er ingenting han heller vil enn å leve et liv uten stoff.

Venstre har gjentatte ganger fremmet forslag om å myke opp vilkårene for LAR, og om at aldersgrensen på 25 år fjernes og erstattes med individuelle vurderinger.

Jeg har to spørsmål til helseministeren. Det ene er: Hvorfor har Arbeiderpartiet gjentatte ganger stemt ned forslaget om å fjerne aldersgrensen for metadon? Og spørsmål 2 er: Kan vi forvente at helseministeren kommer til å gå inn for andre tiltak – som Venstre har foreslått i Stortinget, og som Arbeiderpartiet tidligere har stemt ned – som f.eks. 24-timers behandlingsgaranti for rusavhengige som er inne til akuttavrusning?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [12:08:52]: Når det gjelder forslaget om aldersgrense for metadon, har det jo vært, som representanten Tenden sier, en 25-års aldersgrense.

En endring i forskriften har vært ute på høring, og der foreslås det bl.a. at man skal ta vekk aldersgrensen og heller ha individuell behandling. Det er klart at skal man gå til det skrittet å bruke legemiddelassistert behandling, som dette er, må det en veldig grundig vurdering til hvis det er unge rusmisbrukere som skal gå over på den type behandling. Vi har ennå ikke ferdigbehandlet denne saken. Den har vært på høring, og det er kommet mange innsigelser. Det er et viktig område. Jeg mener at man mer må gå i retning av en individuell behandling og se på hvert enkelt individ, ikke fokusere så mye på alder.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:10:20]: Mye kan sies om dette budsjettet, som vil være svært viktig for en veldig stor del av befolkningen. Jeg vil holde meg til noen temaer som jeg selv finner ekstra viktige å løfte opp.

I disse dager da Regjeringen har vært opptatt av å få ned sykefraværet, er det med undring jeg konstaterer at de virkemidler vi har, og som vi vet virker, ikke blir tatt i bruk av Regjeringen. Riktig behandling til riktig tid skal vi fortsatt ikke ta i bruk som et virkemiddel. Folk skal fortsatt gå i månedsvis med utbetalinger av sykepenger eller rehabiliteringspenger mens de venter på en undersøkelse eller en operasjon. Regjeringen formelig ber om økte sykepengeutbetalinger.

Vi vet at rehabilitering er helt avgjørende for at folk skal komme tilbake til jobb etter sykdom eller skade. Regjeringen har selv sagt at de vet dette. Rehabilitering og habilitering er også helt avgjørende for folk som lever med en kronisk sykdom, med hensyn til å kunne stå i jobb. Regjeringen har selv sagt dette. Så det er altså ikke mangel på kunnskap!

Flere beregningsmodeller viser at én krone bevilget til helse på et tidlig stadium, gir flere kroner spart i etterkommende år. Det er god butikk, i tillegg til å gjøre hverdagen bedre for dem det gjelder. Hvorfor tar ikke Regjeringen denne kunnskapen inn over seg? Det er det faktisk mange som ikke forstår.

De fleste spør om det samme, og det kunne vært greit om representantene fra regjeringspartiene eller statsråden kunne forklare hvorfor de vil at folk skal vente, hvorfor de vil at folk skal gå på ytelser lenger enn nødvendig, og hvorfor de vil at flest mulig skal ende på uføretrygd. Fremskrittspartiet har i hvert fall ikke et ønske om flest mulig på trygd. Derfor har budsjettet for helse og omsorg også i år vært en vinner i Fremskrittspartiets alternative budsjett.

Det er viktig å understreke at Fremskrittspartiets alternative budsjett ville ha gitt behandling til mer enn 50 000 flere mennesker enn Regjeringens opplegg, og dermed gitt fantastiske innsparinger på flere andre poster og kapitler i mange år framover. Samtidig ville det gitt mer enn 50 000 mennesker en bedre hverdag enn de nå får. Så dette er trist.

Hver sjette rehabiliteringsplass har forsvunnet under denne regjeringen, og bare Regjeringen selv forstår hva de driver med. Der Regjeringen kutter, går Fremskrittspartiet motsatt vei og bevilger ytterligere 300 mill. kr. Der Regjeringen prater år ut og år inn, der handler Fremskrittspartiet.

Rusomsorgen blir igjen sviktet. I årevis har vi hatt en rusomsorg som ikke henger sammen. Alle vet viktigheten av en helhetlig ruspolitikk som strekker seg fra forebygging til oppfølging og behandling, uten opphold. For personer som sliter med rusmiddelavhengighet, handler det om å sikre bedre og mer tilgjengelige tjenester. Personer som står i fare for å utvikle, eller har utviklet, rusmiddelproblemer, har ofte behov for sammensatte tjenester over tid.

Mange har somatiske og psykiske lidelser i tillegg til rusmiddelproblemer. For å gi disse menneskene gode tilbud er det derfor nødvendig å ha tjenester som spenner fra forebygging via primærhelsetjenester, sosialtjenester og omsorgstjenester til spesialisthelsetjenester. Det er med bekymring jeg konstaterer at Statens helsetilsyn i sitt landsomfattende tilsyn med kommunale sosialtjenester til rusmiddelbrukere har funnet store mangler i kommunenes tilbud.

I systemrevisjoner som Helsetilsynet i fylkene har gjennomført i 2009, avdekkes bl.a. at interkontrollforskrifter i mange tilfeller ikke etterleves, med den konsekvens at brukerne ikke får vedtak for tjenester, og at lovpålagte tiltak, som individuell plan, ikke er iverksatt. Manglende samhandling bidrar til at brukerne ikke får et helhetlig hjelpetilbud, og verken den enkelte eller samfunnet får tilstrekkelig effekt av de ulike instansers innsats.

Fremskrittspartiet styrker derfor innsatsen for rusmisbrukere med 400 mill. kr i sitt budsjett i forhold til Regjeringens forslag. 175 mill. kr er tiltenkt kjøp av behandlingskapasitet hos ideelle og private rusinstitusjoner.

Fremskrittspartiet finner det uakseptabelt at mens flere tusen rusmisbrukere står og venter på behandling, står det ledige og gode behandlingstilbud levert av ideelle eller private tilbydere, som ikke blir benyttet.

Det er nå behov for en kraftig satsing innen rusomsorgen innen alle ledd av behandlingskjeden, noe Fremskrittspartiet gjør i sitt alternative statsbudsjett også for 2010. Fremskrittspartiet bevilger også 200 mill. kr ekstra for å styrke rusarbeidet innen kommunene.

Mange kommuner kutter i disse dager tilbudet til rusomsorg, ikke fordi lokalpolitikere ikke er opptatt av dette, men fordi kommunene får for lite penger til å kunne følge opp innen alle områder på en tilfredsstillende måte. Igjen er rusavhengige taperne.

I den forbindelse vil jeg vise til en mail jeg mottok for en uke siden fra en dame som jobber innen rusomsorgen. Hennes påstand var at Regjeringen har lagt om rusomsorgsarbeidet. Hennes påstand var at rusmisbrukere får poliklinisk behandling i noen timer, for så å bli plassert bakerst i køen igjen. Ved å gjøre det slik, får man ventelistene til å framstå som kortere enn det de faktisk er. Kjøp av behandlingsplasser har sunket dramatisk under den sittende regjeringen. Damen kunne fortelle at de har plass til 25 personer, men bare fem plasser er i bruk. Ansatte er permittert, tverrfaglig kompetanse innen rus og psykiatri blir borte, og rusmisbrukere dør. Dette er bare ett av eksempel av mange vi i Fremskrittspartiet har fått. Det mangler altså ikke kapasitet, det mangler penger, samhandling og vilje til å hjelpe.

Jeg vil også understreke hvilket uvurderlig arbeid som blir utført av frivillige lag og organisasjoner, og erkjenner betydningen av at dette arbeidet får fortsette. Det frivillige arbeidet sørger for et mangfold og en kvalitet som er et avgjørende supplement til det offentlige. Spesielt gjelder dette for lavterskeltilbud på svært mange områder, og som fanger opp en del mennesker som sliter med forskjellige problemstillinger som det offentlige ikke ville ha fanget opp før den enkeltes vanskeligheter hadde fått utvikle seg til noe mer alvorlig.

Fremskrittspartiet er opptatt av at den enkelte rusavhengige i størst mulig grad skal lykkes med å bli rusfri og samtidig oppnå en god livskvalitet. Det avhenger av i hvor stor grad oppfølging og ettervern blir gitt. Frivillige lag og foreninger besitter ulike tiltak og omfattende kunnskap, og Fremskrittspartiet ønsker et utvidet og utstrakt samarbeid med dem. Deler av tilleggsbevilgningen er derfor spesifikt tiltenkt gode og velkjente organisasjoners arbeid – ingen nevnt, ingen glemt.

Til slutt psykisk helse. Jeg viser her til Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag, hvor dette området er styrket med 150 mill. kr. Opptrappingsplanen for psykisk helse nådde ikke alle målene som ble satt. Det er av avgjørende betydning at det som faktisk ble oppnådd, nå ikke svekkes igjen grunnet mangel på midler.

Psykisk helsearbeid i kommunene må fortsatt styrkes, spesielt vil det være viktig for framtidig helsearbeid og i forhold til Samhandlingsreformen at lavterskeltilbudene i kommunene utvikles og styrkes. Psykisk syke som ikke får behandling, vandrer rotløst rundt i gatene eller stenger seg inne bak lukkede dører. Forvirrete og desperate ender noen med å ta sitt eget liv eller skade andre. Det er derfor med vantro jeg registrerer flere forslag om å legge ned viktige plasser for alvorlig syke. Nå sist gjelder det Ahus, med sitt forslag om å legge ned 18 plasser på Elvestad i Nes. Dette kan ikke Regjeringen sitte stille og se på.

Både fra helseforetakene og fra kommunene har det de siste dagene kommet foruroligende signaler som tyder på at psykisk helse blir kuttet i alle ledd i hele landet.

En ung jente jeg kjenner, har psykiske problemer, spiseforstyrrelser og problemer med selvskading. Hun har fått et heldøgns opplegg som er godt for henne. Men hun ønsker ikke å være der. Hun forteller til meg: Jeg vet at det finnes veldig mange som er mer syke enn meg. Jeg tror ikke at jeg fortjener å få denne plassen. Hvis en annen ung jente dør fordi jeg har tatt den plassen, blir det feil for meg.

At de mest syke er mest opptatt av å passe på hverandre, gjør noe med deg.

Psykiske plager, angst og depresjoner står for store deler av sykelønnsutbetalingene, og det henger rett og slett ikke på greip at Regjeringen sitter stille og ser på denne utviklingen. Store ord og mye prat hjelper ikke disse menneskene. Jeg er bekymret. Fremskrittspartiet er bekymret.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:20:25]: Mitt inntrykk av debatten så langt er at regjeringspartiene snakker mye om milliarder, men lite om mennesker. I dag gjennomfører representanter fra pasientorganisasjoner, opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjoner en stille protest mot Regjeringen som løper fra sine løfter om satsing på habilitering og rehabilitering. De sier i sin pressemelding:

«Det er slutt på tomme løfter om satsing på habilitering og rehabilitering. Ikke fordi de er innfridd, men fordi regjeringen har sluttet å love.»

De spør om det bare er et spill for galleriet, og det er det grunn til. Det er gitt utrolig mange politiske løfter fra Regjeringen og de rød-grønne de siste fire årene, men det har ikke ført til noen reell satsing.

Det er avdekket store mangler i tilbudet om habilitering og rehabilitering bl.a. av Statens helsetilsyn. Pasientrettighetene brytes hver dag på dette området. Til tross for dette har ikke Regjeringen foreslått noen styrking av rehabiliteringsområdet verken i forrige stortingsperiode eller for 2010. Tvert imot har Regjeringen senket sine ambisjoner om å gi et bedre rehabiliteringstilbud. Fra 2007 har det vært tverrpolitisk enighet om en nasjonal satsing på rehabilitering, og at det må bli den neste store satsingen innen helse.

I budsjettet for 2010 har regjeringspartiene forlatt denne ambisjonen, og støtter ikke lenger at rehabilitering skal bli det neste store satsingsområdet. I Soria Moria I-erklæringen het det at Regjeringen ville sikre opptrening til alle som trenger det. I Soria Moria II sier Regjeringen at det må settes av tilstrekkelige midler til habilitering og rehabilitering. Men hva er tilstrekkelige midler?

Høyre registrerer med stor skuffelse at for Regjeringen er det bare å videreføre bevilgningene som vært de siste fire årene, til tross for at de selv uttaler at tilbudet er mangelfullt. Unntaket er tilbudet Raskere tilbake, men det omfatter ikke ungdom og andre som trenger rehabilitering for å bli i stand til å jobbe, eller alle dem som har behov for rehabilitering for å leve et godt liv.

Jeg forstår godt at pasientorganisasjonene og fagmiljøene er skuffet og har mistet troen på Regjeringen. Ja, de har sågar uttalt at de tror mer på julenissen enn på Regjeringen. Regjeringen og de rød-grønne partiene har systematisk over flere år nedprioritert rehabilitering. I tillegg vokser helsekøene.

Det betyr tapte muligheter for mange mennesker. Det handler om 750 000 personer i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidslivet og 270 000 som står i behandlingskø. For mange av dem ville et bedre tilbud om behandling og rehabilitering vært veien tilbake til arbeidslivet. For den enkelte handler dette om frihet og livskvalitet, om å være en del av fellesskapet på jobben, om å mestre hverdagen, om å bidra og betale regningene av egen inntekt.

Men også for dem som ikke skal tilbake til arbeidslivet, gir habilitering og rehabilitering en mulighet til å klare seg selv, til å mestre hverdagslivet og få bedre livskvalitet. For Høyre handler dette om grunnleggende verdier og menneskesyn. Det er temmelig arrogant av de rød-grønne å overse 50 pasientorganisasjoner og rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner. Nå må de komme seg ut i den virkelige verden og lytte til dem som sitter med kunnskapen og erfaringen.

Det er alarmerende at antallet behandlingsdøgn i opptreningsinstitusjoner er redusert under den rød-grønne regjeringen, samtidig som pasientene opplever ventelister og mangel på tilbud over hele landet. Opptreningsinstitusjoner driver med redusert kapasitet som følge av begrensninger i avtalene med de regionale helseforetakene.

Høyre har to ganger i Stortinget fremmet forslag om en økonomisk opptrappingsplan, men regjeringspartiene har stemt mot. De er enten svært selvtilfredse eller så har de verken vilje eller evne til å prioritere rehabiliteringsfeltet.

Høyre mener det er helt nødvendig med en klar politisk styring og øremerking av midler i en periode dersom vi skal lykkes med å gi rehabiliteringsfeltet et løft. Det nytter ikke bare å vise til økte bevilgninger til helseforetakene og håpe at et så forsømt område skal vinne den interne kampen om budsjettkronene. Med rekordlange helsekøer og et formidabelt underskudd på hele 23 milliarder i de regionale helseforetakene vil rehabiliteringsfeltet tape. Det er virkeligheten.

Derfor har Høyre i sine alternative budsjetter de siste tre årene øremerket 500 mill. kr hvert år til en opptrapping på dette området, i tillegg til 585 mill. kr i budsjettet for 2010. Det er minst på dette nivået satsningen må komme i årene framover.

Høyre mener at de private aktørene er en viktig del av rehabiliteringstilbudet, ikke bare et supplement. De representerer et mangfold og et nyttig korrektiv til de offentlige tilbudene. De regionale helseforetakene må utnytte ledig kapasitet i opptreningsinstitusjonene for å sikre at pasientene får et tilbud raskere. Rammebetingelsen for alle private aktører må bli bedre og styrkes bl.a. gjennom langsiktige avtaler som gir forutsigbarhet for drift og investeringer.

Det er godt dokumentert at habiliteringstilbudet til barn svikter både i kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Dette handler om en gruppe barn som er ekstra sårbare og utsatte. Barnas rettigheter er truet, og foreldrene utsettes for unødig store belastninger på grunn av tungrodd byråkrati og et stort skjemavelde, uoversiktlige fragmenterte ordninger og mangel på kompetanse hos offentlige instanser.

Disse familiene må sikres langsiktige, rettferdige og stabile ordninger. Allerede etablerte økonomiske støtteordninger er i dag svært fragmenterte og fordelt på mange forvaltningsnivåer. Det bidrar til å gjøre det vanskelig for forvaltningen å se behovet på en helhetlig måte.

Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener Regjeringen må foreta en gjennomgang av de forholdene som kan være utilsiktede virkninger av Nav-reformen for denne gruppen foreldre og også foreldre til funksjonshemmede barn. Særlig gjelder det området pleiepenger og hjelpemidler til barn. Disse partiene har fremmet et forslag om det, og det er skuffende at regjeringspartiene ikke støtter forslaget i innstillingen. Men det er ikke for sent.

Høyre forventer at Regjeringen sørger for at helse- og trygdeforvaltningen og kommunene finner gode løsninger rundt hver familie, enten de benytter IAHP som opptreningsmetode eller andre metoder. Løsningen må bygge på likeverdighet, uavhengig av hvor de bor i landet, slik at de kan føle trygghet for at de får den støtten og hjelpen de har behov for og krav på. Jeg vil be statsråden ta tak i disse problemene og foreta seg noe for å sikre et bedre, helhetlig tilbud. Dette er familier som har store og tunge omsorgsoppgaver, og de må være spart for å måtte kjempe for å få rettmessig og nødvendig hjelp og støtte.

Høyre vil legge gode og funksjonelle rammer rundt disse familiene, slik at fremtiden for barna blir best mulig. Det er en meget krevende oppgave for foreldrene, og jeg må si jeg har dyp respekt for den jobben de gjør. De har fortjent all den hjelp og støtte de har behov for, og som vi kan bidra med.

Avslutningsvis vil jeg ta opp situasjonen innen psykisk helse. Det har over tid fra flere sykehus blitt varslet kutt i det psykiatriske tilbudet. Ledelsen ved Akershus universitetssykehus har foreslått å legge ned akutteamene ved de distriktspsykiatriske sentrene på Lillestrøm, Jessheim og Grorud. Atten døgnplasser ved Elvestad i Nes kommune er foreslått fjernet. Dette er en situasjon som vi har fått signaler om fra flere steder i landet.

De psykisk syke blir taperne, og mange fagfolk uttaler at liv kan gå tapt. Det sier som sagt både fagfolk og Mental Helse. Dette forslaget vil kunne få store konsekvenser for psykisk syke i Akershus og Oslo som trenger øyeblikkelig hjelp eller innleggelse.

Legevakten blir det eneste alternativet, men det er ikke godt nok. Der er det ikke profesjonell hjelp. Nå har vi brukt ti år og mange milliarder kr på å bygge opp tilbudet innen psykisk helse. Det som nå er i ferd med å skje, ikke bare i Akershus, men også andre steder i landet, er ikke i tråd med Opptrappingsplanen for psykisk helse, og jeg vil så sterkt jeg kan oppfordre statsråden til å stanse nedtrappingen og raseringen av tilbudet til de psykisk syke. Høyre vil ikke akseptere at tilbudet til denne gruppen blir en salderingspost i sykehusenes budsjetter.

Sonja Mandt (A) [12:29:34]: Arbeiderpartiet vil gi folk god omsorg når de trenger det, noe som avspeiles tydelig i budsjettet vårt. Hver dag får mange tusener i Norge god omsorg, og hver dag gjør tusener av ansatte i helsevesenet en flott jobb. Flesteparten er derfor fornøyd med tilbudet de får. Mange ønsker selvsagt mer, og noen er, av ulike årsaker, misfornøyd.

Det gjøres mye for å møte de utfordringene vi ser. Jeg vil spesielt nevne Mestring, muligheter og mening, Demensplan 2015 og Samhandlingsreformen, som noe av det vi har lagt fram.

Vi trenger flere ansatte i omsorgen framover – ansatte med god kompetanse for å møte utfordringene med sammensatte sykdomsbilder, demens og folk som ønsker å bo lenger hjemme.

Fra 2005 til 2009 økte antall årsverk i kommunene i omsorgstjenesten med 13 pst. Ifølge Statistisk sentralbyrå har rundt 80 pst. av dem helse- og sosialfaglig bakgrunn. Dette er positive tall, og det viser at vi er godt i gang. Derfor er Kompetanseløftet 2015 viktig. Det inneholder strategier for kompetanseheving og rekruttering, og et av målene er å skape en bruttotilgang på 4 500 helsefagarbeidere hvert år. Men vel så viktig er de tiltakene som skal gi alle utdanningsgrupper påfyll, og bygge ny kompetanse. Framtidens omsorgstjenester vil ha en større og viktigere rolle i alle deler av pasientens pleie. Feltet blir mer faglig utfordrende og gir attraktive arbeidsplasser som igjen kan øke rekrutteringen.

Vi trenger også flere sykehjem og heldøgnsplasser, og målet er full sykehjemsdekning innen 2015. Det får vi ved å gi tilskudd til 12 000 plasser fram til 2015. For 2010 er forslaget 2 500 enheter. Søknadsmassen er stor, og komiteen bemerker at det er viktig at det foretas en løpende vurdering av rammen og innfasingen, slik at vi både får nok plasser, med god geografisk spredning, og utbygging i hensiktsmessig tempo. Det er også viktig at eksisterende bygg moderniseres og brukes. Mange vil bo hjemme lenge, og det må det også legges til rette for, samtidig som vi ivaretar dem med større behov for trygghet og pleie.

Verdighetsgarantien tar opp i seg dette. Gjennom den tydeliggjøres kommunens plikter, og alle som trenger pleie, skal få det. De eldres rettstilstand styrkes dermed. Verdighetsgarantien gir en beskrivelse av eldreomsorgens verdigrunnlag og tiltak der tjenestetilbudet tilrettelegges i respekt for brukernes selvbestemmelsesrett. Eksempler på dette er boform etter behov og tilstand, variert og nok mat, normalt liv med normal døgnrytme samt å tilby enerom. Det betyr altså å bestemme mer over seg selv.

Vi må likevel erkjenne utfordringene, og da spesielt i forhold til det økende antall demente. Omsorgstjenesten er dessverre ikke dimensjonert til å møte dette, og det finnes heller ikke nok dagtilbud som avlaster pårørende. Kompetanse mangler også her. Demensplan 2015 skisserer gode, framtidsrettede tiltak, som statsråden var inne på, og flere ting er allerede godt i gang.

Arbeiderpartiet har tro på at kommunene kan gi de gode tjenestene vi ønsker. Oppgavene er mange, og samtidig som de skal reparere, skal de forebygge. Dette dreier seg om alt fra skolehelsetjeneste til rusforebygging og tiltak for psykisk syke. Lavterskeltilbud innenfor rus og psykisk helse er bra forebygging. Mange gode spleiselag finnes. Jeg har lyst til å nevne noen av tilbudene: Fontenehusene, det brukerstyrte Huset i Larvik – begge gode lavterskeltilbud innen psykisk helse – eller de sosialmedisinske sentra for rusavhengige, bl.a. i Sandefjord, i Porsgrunn og andre steder i landet, som får mat til utdeling fra prosjektet «Sammen». Dette er gode lavterskeltilbud som forhindrer sykdom og sykehusinnleggelser. Mange, mange flere burde fått slike tilbud.

Utfordringene innen omsorg er store, som vi også har hørt her i dag. Men det er en utfordring vi stolt skal ta imot. Det at vi stadig blir eldre, er en kvalitetsindikator på samfunnet vårt. Folk blir eldre, mange er syke, men mange har likevel livskvalitet og glede.

WHO definerer helse som en tilstand av full fysisk, mental og sosial velvære og ikke bare fravær av sykdom eller svakhet, noe det er viktig å ta med seg i den videre debatten.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:34:34]: Det manglet ikke på løfter i forhold til tannhelse i løpet av valgkampen. SV lovte at ingen skulle betale mer enn 2 500 kr hos tannlegen, og Senterpartiet lovte bedre tannhelsetilbud. Partiledelsen i Arbeiderpartiet led nederlag på landsmøtet, og tannhelse skulle bli en del av det øvrige helsevesen. Vi hørte det ene løftet etter det andre om grupper som skulle få offentlig finansiert tannbehandling bare de rød-grønne fortsatt fikk regjeringsmakt. Så kom Soria Moria II, og de fagre løftene var kokt ned til noen målsettinger. Det er litt underlig at tre partier som er enige, klarer å forhandle bort det de er enige om. Forstå det den som kan. Da statsbudsjettet kom, var det mange som ble skuffet. Det var rett og slett tannløst, og det avslørte at mange rød-grønne hadde gapt for høyt og tatt munnen for full.

For Fremskrittspartiet har tennene alltid vært en del av kroppen, og vi vet at mange hjerte- og lungesykdommer har sammenheng med dårlig tannhelse. Vi vet at bare en av tre som får heldøgns pleie og omsorg fra det offentlige, har akseptabel tannhelse. Vi vet at tannhelsen blant ungdom har blitt vesentlig forverret i det siste. Vi vet at antall femåringer som må bore, har økt med 10 pst. i løpet av en femårsperiode, og at antallet små barn som må ha tannbehandling i narkose, har økt. Hundrevis av småbarn i Norge får råtne tenner trukket eller operert bort hvert år. En del av disse tilfellene kan rett og slett bunne i omsorgssvikt. Tannhelsetjenesten har plikt til å melde fra til barnevernet hvis det er mistanke om at dårlig tannhelse skyldes omsorgssvikt, men en undersøkelse fra Universitetet i Oslo viser at det skjer i liten grad. Jeg er derfor glad for at vi nå får et enstemmig storting med på Fremskrittspartiets forslag om å sørge for at det etableres gode rutiner ved den offentlige tannhelsetjenesten, slik at mistanke om omsorgssvikt blir rapportert til barnevernet.

For eldre i institusjon og barn og unge har det offentlige ansvaret i dag. Vi vet at opp til 300 000 dropper tannlegen på grunn av tannlegeskrekk eller av økonomiske årsaker. Var det ikke noen her som snakket om å utjevne sosiale forskjeller og fattigdomsbekjempelse?

I Fremskrittspartiets alternative budsjettforslag følger vi opp våre løfter og prioriterer dem med lav betalingsevne og dem med høye tannlegeutgifter. Spørsmålet er når regjeringspartiene kommer med sine forslag, eller om dette kun er noe de rød-grønne snakker om i en valgkamp.

Utenom sykehusene er kommunene de største tilbydere av velferdstjenester i dette landet. Helt siden Stoltenberg II-regjeringen ble etablert, har den gitt inntrykk av en vilje til å satse på kommunene, men i følge Statistisk sentralbyrå har aldri kommuneøkonomien vært så dårlig som i 2008. Økningen av kommunenes økonomiske handlingsrom i det foreslåtte budsjettet for neste år vil i stor grad bli spist opp gjennom kostnadsvekst, forventet lønns- og prisstigning, økte pensjonskostnader og nye oppgaver. Det vil derfor i liten grad gi kommunene mulighet til å øke tjenesteproduksjonen eller bedre kvaliteten innenfor de grunnleggende velferdstjenestene. Det vil i liten grad bli mulig å øke grunnbemanningen i helse- og omsorgstjenestene, fjerne uønsket deltid og likestille skift og turnus. En kommuneøkonomi i balanse krever et netto driftsresultat på 3 pst., og KS har gjort et anslag som viser at kommunesektoren mangler 2,5 milliarder kr for å oppnå dette. Jeg vil vise til Fremskrittspartiets budsjett, hvor tilskuddet til kommunene styrkes med 4 milliarder kr utover Regjeringens forslag.

Det største sviket Regjeringen gjør i forhold til kommunene innenfor pleie- og omsorgssektoren, er etter min oppfatning knyttet til såkalte ressurskrevende tjenester. Uten forvarsel endres den statlige finansieringsandelen. Det har ikke vært gjenstand for drøftinger gjennom konsultasjonsordningen eller på annen måte vært gitt signaler om slike endringer, og de får også tilbakevirkende kraft for hele 2009. Vi snakker om et tjenestetilbud kommunene har budsjettert med og faktisk gitt til brukerne, hvor staten endrer de finansielle forutsetningene når det står mindre enn tre måneder igjen av driftsåret. Dette er uakseptabelt. Vi snakker om de aller svakeste og mest pleietrengende pasientene og brukerne. Noen av dem har behov for bistand fra både to og tre pleiere for å klare grunnleggende oppgaver som å stå opp, dusje, stelle seg, kle seg og spise. Tar en utgangspunkt i en bruker som har en lønnskostnad knyttet til seg på 4 mill. kr, må en altså redusere tjenestetilbudet til denne brukeren med hele 900 000 kr for å holde det budsjetterte nivået for 2009. Hva er det egentlig denne regjeringen tenker? Hvilke grunnleggende behov er det regjeringspartiene mener at disse pasientene og brukerne ikke lenger skal få dekket?

I flere tilfeller vil det å fjerne nærmere to årsverk rundt noen av disse brukerne føre til at sykefraværet går rett i taket, siden enkelte av dem kan være veldig utagerende. Stabil og tilstrekkelig bemanning er gjerne det som skal til for å skape nødvendig trygghet. Flere av disse brukerne står nå også i fare for å miste viktige habiliteringstilbud på grunn av endringene.

Jeg synes Regjeringen nå gir kommunepolitikerne fra alle partier en håpløs oppgave når de skal fortelle pasienter, brukere og pårørende at de må redusere tilbudet til de mest pleietrengende så dramatisk. Dette er igjen et eksempel på det uverdige svarteperspillet mellom stat og kommune, og jeg er glad jeg er medlem i et parti som går inn for 100 pst. statlig finansiering av pleie- og omsorgstjenestene. De partiene som sverger til kommunale rammeoverføringer, har etter min oppfatning et alvorlig forklaringsproblem når vi ser slike utslag, som rammer de svakeste, de sykeste og de funksjonshemmede blant oss.

Jeg håper også at regjeringspartiene kan se én gang til på forslag nr. 11, hvor det påpekes at finansieringen av ressurskrevende tjenester må bli en del av konsultasjonsordningen mellom stat og kommune.

Det gjøres mye bra innen eldreomsorgen, men de ansattes hverdag er preget av lite ressurser og stadig færre fagfolk i forhold til oppgavene som skal løses. Innsparingskrav og omstillinger tar kreftene som skulle vært brukt til å gi behandling, pleie og omsorg. Taperne er de syke eldre, som i mange tilfeller opplever uverdige forhold, manglende stimulering og manglende omsorg.

Arbeiderpartiets medisin har ikke fungert gjennom de siste ti årene. Til tross for det loves det nå mer av det samme. På 1990-tallet skulle Arbeiderpartiet sikre alle enerom på sykehjem, nå lover de sykehjemsplass til alle som trenger det. Arbeiderpartiet har alltid vært flinke til å love, men deres manglende gjennomføringsevne og politiske løsninger er gjerne et hinder for å oppnå gode resultater for dem det gjelder, nemlig de syke, pleietrengende eldre.

Skal vi lykkes med en tilstrekkelig sykehjemsutbygging, må investeringstilskuddet økes betraktelig, slik at ikke kommunene på ny presses til å satse på omsorgsboliger som den billigste løsningen. Vi må fjerne taket og utstede tilsagnsfullmakt, slik at ikke trange rammer hos Husbanken er til hinder for sykehjemsutbygging. Det er anbefalt en sykehjemsdekning på 25 pst. til antallet eldre over 80 år, og da mangler vi 17 000 sykehjemsplasser. Vi ser at kommunene nedlegger sykehjemsplasser og avhjemler dem over hele landet, og at det bygges omsorgsboliger framfor sykehjemsplasser. Disse har gjerne en lavere bemanning enn sykehjem, og ofte må pasientene flyttes fra omsorgsboliger til sykehjem når de blir sterkt pleietrengende. Til tross for at det er velkjent at en slik flytteprosess kan virke meget negativt på den gamle sykes helsetilstand, er dette dessverre snarere regelen enn unntaket her i landet.

Jeg husker godt da omsorgsboligkonseptet ble presentert for politikerne i min hjemkommune første gang. Det hørtes forlokkende ut. Her skulle man få bo i sin egen leilighet, altså i sitt eget hjem, og det skulle være tilrettelagt slik at det var mulig å bruke både rullestol og heis. Men det viktigste var at bemanningen skulle tilpasses den enkeltes pleiebehov, slik at det var mulig å bo livet ut i omsorgsboligen. Regnestykket var at det kommunen sparte på kostnader til bygg, skulle brukes på mer pleiepersonale. På denne måten skulle omsorgsboliger være likestilt med sykehjemsplass, og det skulle være opp til den enkelte å velge hvilken arena en ønsket å motta sitt pleie- og omsorgstilbud på. Omsorgsboligene ble bygget, og mange eldre solgte sine hus og brukte pengene til innskudd i omsorgsleilighet. Det vi imidlertid raskt så, var at kommunen ikke var i stand til å øke bemanningen når pleiebehovet ble stort nok, og flytting til sykehjem ble resultatet. Fremskrittspartiet har derfor i sitt alternative statsbudsjett lagt opp til at det kan bygges 3 500 sykehjemsplasser og omsorgsboliger i tillegg til de 2 500 Regjeringen legger opp til.

En annen vesentlig faktor er at alle disse heldøgns pleie- og omsorgsplassene skal bemannes. Fremskrittspartiet har i sitt alternative budsjett lagt inn 1,5 milliarder kr til å øke antallet stillinger i eldreomsorgen. Dette inkluderer midler både til nye stillinger og til å fjerne en stor del uønsket deltid. Fremskrittspartiet er imidlertid opptatt av at det er behov for langt mer enn varme hender i eldreomsorgen. De gamle syke har gjerne et komplekst sykdomsbilde med mange diagnoser. Det er derfor et stort behov for tilstrekkelig kompetanse til å kunne observere og følge opp den enkelte på en slik måte at vi også her får tidlig innsats hvis sykdomsbildet endrer seg.

Vi vet at mange gamle sliter med feilernæring ved våre institusjoner. Vi har merket oss at Sverige har ansatt en person med ernæringsfaglig kompetanse i hver kommune. Man mener at det svenske samfunnet kan spare 1 til 1,5 milliarder kr på dette tiltaket, og mye menneskelig lidelse kan forebygges. Fremskrittspartiet mener dette er en god idé, og vi har satt av midler til å starte opptrapping av den ernæringsfaglige kompetansen i norske kommuner.

Kvalitetssikring av prøvetaking, prøvemateriale og analysering ved norske sykehjem er noe undertegnede har vært særlig opptatt av for å unngå feildiagnostisering og unødig bruk av spesialisthelsetjenesten. Gjennom tilbudet fra NOKLUS settes kommunene i stand til å oppfylle internkontrollforskriften på dette viktige punktet. Regjeringspartiene går langt i å være enig med opposisjonen i at det er av vesentlig betydning at samtlige norske sykehjem får tilbud om deltakelse i NOKLUS, men de har ikke de 2,3 mill. kr som mangler. Jeg forventer at statsråden kan forsikre at samtlige sykehjem vil få dette tilbudet i 2010, og at statsråden sørger for at de pengene som mangler, vil bli bevilget enten fra Helsedirektoratet, slik det tidligere har vært gjort, eller på annen måte.

En samlet komité uttalte i 2006 at habilitering og rehabilitering må bli det neste store satsingsområdet. Vi har dessverre sett at denne regjeringen er mer opptatt av ideologi enn av at pasientene skal få et godt tilbud. Fremskrittspartiet mener at private og offentlige tilbydere av tjenester skal likestilles. Politikerne må definere kvalitet og omfang på det velferdstilbudet som skal finansieres av fellesskapet. Hvem som så står for utførelsen, må være av underordnet betydning så lenge kravene oppfylles.

Vi ønsker at kapasiteten både hos det offentlige, hos private og hos ideelle organisasjoner skal utnyttes slik at vi i størst mulig grad unngår uverdige helsekøer. Vi ser at de ideelle organisasjonene er enda mer sårbare enn private tilbydere. I flere europeiske land har myndighetene tatt initiativ til å få på plass en samfunnskontrakt for samspillet mellom offentlig sektor og ideell sektor, som definerer mål og prinsipper samarbeidet skal organiseres etter. Fremskrittspartiet mener det er på høy tid at vi tar denne debatten også i Norge, og vi foreslår derfor at det settes ned et bredt utvalg som utarbeider forslag til en slik samfunnskontrakt.

Til slutt vil jeg nevne at Fremskrittspartiet er opptatt av å få på plass en god palliativ pleie gjennom bl.a. etablering av hospice-plasser. Spesielt er det viktig å ha fokus på tilbudet til unge alvorlig syke og døende, slik at ikke ordinært sykehjem er det eneste offentlige tilbudet for dem.

Helt til slutt en stemmeforklaring: Når det gjelder forslag nr. 22, har årstallet der blitt endret fra avgivelsesdokumentene til «2010». Dermed vil Fremskrittspartiet også støtte forslag nr. 22.

Are Helseth (A) [12:45:06]: Regjeringen foreslår i budsjettet å styrke sykehusøkonomien med vel 1,4 milliarder kr. Dette kommer i tillegg til den generelle pris- og lønnsjusteringen og vil gi vekst i pasientbehandlingen.

Tre av fire kroner på Helse- og omsorgsdepartementets budsjett går til helseforetakene. Det er viktig at midlene brukes målrettet for å dekke pasientenes behov. Tilbudene skal så langt som mulig være kunnskapsbaserte, og de sykeste skal ha hjelp først. Ny kunnskap om medisinsk behandling og god organisering av tjenestene skal brukes til å fornye og forandre tjenestetilbudet.

Helseforetakene forvalter nesten 100 milliarder kr. Da er god ledelse og en robust organisasjonsmodell nødvendig for å sikre gjennomføringen av de helsepolitiske bestillinger, for å sikre faglig kvalitet, for å sikre godt arbeidsmiljø og for å styre summen av handlinger slik at de sosiale helseforskjeller i Norge blir mindre og ikke større.

Arbeiderpartiet foreslo i 2001 å foretaksorganisere sykehusene, og reformen fikk bred politisk støtte. Det er verd å merke seg at alle vestlige land er på søken etter en enda bedre organisering av sine spesialisthelsetjenester. Dette skyldes bl.a. en akselererende kunnskapsutvikling i medisinsk forskning. Hvert år kan vi gjøre mer, og nesten alle framskritt er kostbare og krever at personalet blir ytterligere spesialisert. Det fører til at prioritering blir mer og mer krevende.

Vi mener foretaksorganiseringen har sikret at vi kan følge ny forskning og tilby avansert behandling til befolkningen. Det har nødvendiggjort betydelig omstilling, eksempelvis med samling av avansert kreftbehandling og avansert hjerteinfarktbehandling på færre sykehus.

En moderne helsepolitikk trenger styringskraft i gjennomføringen. Helseforetaksreformen har gitt oss dette. Soria Moria II-plattformen står derfor tydelig på at foretaksmodellen skal videreføres. I løpet av forrige stortingsperiode ble modellen forbedret etter en politisk vurdering. Et flertall av de eieroppnevnte styremedlemmer er nå valgt på grunnlag av forslag fra lokale og regionale folkevalgte organer.

Jeg noterer med uro at komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i en felles merknad foreslår å nedlegge de regionale helseforetakene. Et gjennomarbeidet alternativ presenteres ikke. Dette skaper usikkerhet. Mange tusen ansatte vil spørre: Skal vi omorganiseres igjen? Det er kostbart å legge ned og bygge opp, særlig målt i slitasje på arbeidsmiljø.

Godt dokumenterte omorganiseringer har mening. Ideologisk motiverte omorganiseringer gir mange bivirkninger. Vi har organisert sykehusene regionvis. Helse Nord i Bodø er nærmere virkeligheten i sin landsdel enn en administrasjon i Oslo.

Det er lov å holde stø kurs og tenke samtidig. Spesialisthelsetjenesten i Norge er ikke perfekt. Vi kan bli flinkere til å forebygge sykdom. Dette er et ansvar for hele samfunnet, og sykehusene må ta sin del. Vi kan bli mye flinkere til å hjelpe enkeltmennesker tilbake til gode liv etter sykdom og skade. Vi kan bli flinkere til å sørge for at de som trenger hjelpen aller mest, får den først.

Avslutningsvis: Helsetjenesten må være verdibasert. Lov og forskrift kan regulere mye, men det vil alltid gjenstå situasjoner hvor god etikk må styre valgene. Det er bl.a. god etikk å samarbeide godt og samhandle til beste for pasientene. Hver enkelt har et ansvar for å gjøre sin del av jobben og for å hjelpe videre til neste ledd på beste måte.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:50:07]: Det helsebudsjettet som er utgangspunktet for diskusjonen i Stortinget i dag, er på nesten 130 milliarder kr. Vi brukte flere offentlige penger pr. hode enn de fleste andre land, og vi har en helsepolitikk som har som mål at helsetjenester skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av status og personlig økonomi.

Bestemor hadde i si tid et slagord som hun ofte brakte inn i samtaler: Når vi er friske, har vi så mange ønsker, når vi er sjuke, har vi bare ett. Det var et utsagn sprunget ut av erfaringer om et helsevesen som den gang stort sett var ikke-eksisterende i små, veiløse bygder nordpå. Der var det ofte slik at folk – både unge og gamle – døde av banale, ufarlige sykdommer, som lett kunne vært behandlet.

I dag letter ambulansehelikoptrene og flyr på kort tid dit et alvorlig sykt eller skadet menneske befinner seg. Vi har tilgang på leger og annet helsepersonell, også når mindre farlige lidelser rammer oss. Det har med andre ord skjedd en fantastisk utvikling på helsefeltet siden bestemors tid. Samtidig ser vi en mer urovekkende utvikling. Flere mennesker enn før opplever å bli psykisk sjuk, flere sliter med store rusproblemer, og vi ser en økning i sjukdommer som diabetes, kols og andre livsstilsrelaterte lidelser.

Det som er mest urovekkende, er at forskjellen mellom dem som blir rammet av slike sjukdommer og dem som ikke blir det, ofte går langs sosiale, utdanningsmessige og økonomiske skillelinjer. Vi kan med andre ord oppleve at samfunnet vårt utvikler seg i ei retning der god helse blir en bonus først og fremst for dem som har mest fra før. Vi må sette alt inn på å hindre at det skjer.

St.meld. nr. 47 for 2008–2009, Samhandlingsreformen, som Regjeringa la fram i juni, går til kjernen i denne problemstillingen, og det budsjettet vi behandler i dag, tar noen grep for å peke ut retninga. Dette er en reform som slår fast at helsetjenester i så stor grad som mulig må gis nær der folk bor, at man i mye større grad enn hittil må ha fokus på helsefremmende og forebyggende virksomhet og – i andre enden av tiltakskjeden – på rehabilitering, som er så viktig for å få folk tilbake til sitt vanlige, eller tilnærmet vanlige, funksjonsnivå etter sjukdom eller skade. Dersom vi skal lykkes, må vi også tenke nytt når det gjelder utdanning av helsepersonell, og annerledes når det gjelder samarbeid mellom kommuner og mellom nivåer i helsevesenet.

Regjeringa har i budsjettet for 2010 bevilget 270 mill. kr til forebyggende samarbeid i kommunene og nesten 100 mill. kr til lokalmedisinsk virksomhet og til interkommunalt samarbeid på helseområdet. Det er en begynnelse på det som fokuseres i Samhandlingsreformen, og som de fleste etter hvert erkjenner, at ressursene i helsevesenet ikke bare kan dreie seg om å være der når sjukdom er et faktum; vi må legge opp til at lokalsamfunn og kommuner jobber fram helseplaner som vektlegger det som er helsefremmende og livsbejaende. Da må vi også utdanne helsepersonell som bl.a. er spesialisert innen allmennmedisin og samfunnsmedisin, og vi trenger folk med annen, komplementær fagkompetanse.

Regjeringa la i forbindelse med budsjettet i 2008 fram Nasjonal strategi for habilitering og rehabilitering. Det er en strategi bygd på erkjennelsen av at dette feltet verken har hatt den posisjon eller de ressurser som det fortjener. Helsevesenet har hatt for dårlig oversikt over rehabiliterings- og habiliteringsfeltet og for fragmentert kunnskap om metoder og resultater. Strategien legger opp et løp som fram mot 2011 skal endre på dette. Rehabilitering skal være en integrert del i de fleste individuelle pasientforløp og skal foregå på alle nivåer i helsetjenesten – i kommunene, ved behandlende sykehus, i lærings- og mestringssentre og i egne spesialiserte rehabiliterings- og opptreningsinstitusjoner.

Det er ikke riktig det representanten Sjøli sier, for det er faktisk slik at flere får tilbud om rehabilitering i dag. Veksten når det gjelder helseforetakenes kjøp av plasser i private rehabiliteringsinstitusjoner, var på 18 pst. fra 2006 til 2008. Det foregår også rehabilitering i kommuner og sykehus. Så er det viktig at brukerne står sentralt i arbeidet med rehabiliterings- og habiliteringsstrategien, og det skal fortsatt være dialog mellom brukerorganisasjonene og Helse- og omsorgsdepartementet.

St.meld. nr. 47 for 2008–2009, samhandlingsmeldinga, peker på viktigheten av å tenke nytt og annerledes rundt helse og helsetiltak. Tida er kommet for å se til områder som så langt har stått i skyggen. Vi vil ha sterkt søkelys på forebygging og rehabilitering når Stortinget skal behandle meldinga i kommende vårsesjon. Neste års budsjett bygger opp under dette. Vi regner med å ha opposisjonen med oss i dette arbeidet.

Jorodd Asphjell (A) [12:55:14]: Verdigrunnlaget for norsk rusmiddelpolitikk dreier seg om omsorg for enkeltmennesket og om samfunnets evne til solidaritet. Hver dag ser vi enkeltmennesker her i Oslo og andre storbyer som sliter med store rusproblemer, og som ikke har et verdig liv. Det er helt nødvendig å gjøre noe for å hjelpe de mest utsatte rusmiddelavhengige. Lidelsene er store, og vi når ikke menneskene godt nok med dagens tjenestetilbud. Da må det være lov til både å tenke høyt og nytt.

Regjeringens rusmiddelpolitikk har som overordnet mål å redusere de negative konsekvensene av rusmiddelbruk for enkeltpersoner og for samfunnet. Målet for den rusforebyggende politikken er å begrense skadelig bruk av rusmidler, utsette debutalder og fange opp utsatte grupper og enkeltpersoner på et tidlig tidspunkt. Forebygging skal bidra til å hindre at rusmiddelproblemer oppstår og utvikler seg.

Overordnet mål for tjenestene til personer med rusmiddelproblemer er å sikre bedre og mer tilgjengelige behandlingstilbud. Personer som står i fare for å utvikle, eller har utviklet, rusmiddelproblemer, har ofte behov for sammensatte tjenester over lang tid. Mange har utviklet somatiske og psykiske lidelser i tillegg til sine rusmiddelproblemer. Da er det viktig ikke bare med kvantitative tilbud, men også med kvalitative tilbud over lengre tid.

Det er ingen tvil om at det er klare sammenhenger mellom pris, tilgjengelighet og bruk av alkohol. Vi vet hvor store skader bruk av alkohol kan føre til, og vi vet at bl.a. begrensede salgs- og skjenketider bidrar til å begrense forbruket. Det er derfor med stor spenning jeg ser fram til hvordan de ulike partiene vil stemme når forslaget om innskrenking av alkohollovens maksimaltider for skjenking av alkohol blir fremmet for Stortinget i løpet av våren 2010.

Kommunene har i dag et omfattende ansvar for tjenester til personer med rusmiddelproblemer. Det er i dag store variasjoner i organiseringen av rusarbeidet i kommunene. Oppgavene kan være lagt til ulike enheter, som det lokale Nav-kontoret, sosialtjeneste utenfor Nav-kontoret, psykisk helseenhet, rustjeneste, oppsøkende og hjemmebaserte tjenester eller aktivisieringstiltak. Dette fremmer ikke samhandling på en god måte.

Det samlede budsjettforslaget for Helse- og omsorgsdepartementet er på hele 128,7 milliarder kr. Sykehusøkonomien styrkes med 1 452 mill. kr, inkludert 42 mill. kr fra rusplanen. Rusfeltet styrkes med 150 mill. kr, Omsorgsplan 2015 følges opp med 320 mill. kr, og Samhandlingsreformen styrkes med 372 mill. kr. I tillegg gis det ekstra tilskudd til frivillige organisasjoner og private stiftelser. Det gjøres et godt arbeid på mange, mange områder fra de frivillige organisasjonene. Vi har også en rekke lavterskeltilbud som finansieres over Helse- og sosialdirektoratet.

Selv om Regjeringen har gjort og fortsatt gjør mye, er det behov for å styrke satsingen på dette området. Inkludert statsbudsjettet for 2010 har denne regjeringen økt bevilgningene på rusfeltet med 835 mill. kr. Regjeringen har satt i gang en rekke tiltak. Høsten 2007 ble Opptrappingsplanen for rusfeltet lagt fram. Planen har 147 tiltak innen forebygging, behandling, rehabilitering, forskning og kompetansebygging, og nesten alle er fulgt opp i løpet av de årene som har gått.

Rusmiddelpolitikk krever samarbeid på tvers av departements- og etatsgrenser. Forebygging er viktig for å forhindre at rusmiddelproblemer oppstår. Rus må derfor få en viktig plass i Samhandlingsreformen. Ventetiden på behandling for rusmisbruk må reduseres, behandlingen og tiltakene skal være differensierte, og de pårørende til rusavhengige må følges opp enda bedre enn hva som er tilfellet i dag. Det finnes i dag ikke noe entydig svar på hvilke tiltak som er bedre enn andre.

Fokuset må være at en på tvers av partigrenser, departementer, etater, ideelle organisasjoner, kommuner og fylkeskommuner finner fram til løsninger og tilbud som forebygger rekruttering til rusmiljøet, og som kan gi rusmisbrukere god og varig hjelp.

Wenche Olsen (A) [13:00:29]: Det er gjennom de siste årene gjort en stor jobb innenfor psykisk helse både på spesialistnivå og ute i kommunene. Opptrappingsplanen har medført at over dobbelt så mange får hjelp i dag. En ny ventelisteordning for barn og unge under 23 år medfører at 88 pst. får sin henvisning vurdert i løpet av fristen på ti dager. Det er bra, men fortsatt er det mange som står for lenge på venteliste.

Derfor er jeg glad for at helseministeren har satt i gang et omfattende arbeid med ventelistene, hvor man fokuserer på å finne gode tiltak for å redusere ventetiden.

For få dager siden ble vi rystet av et drap som ble satt i sammenheng med psykiatrien. Farens kamp for å skaffe sønnen hjelp berører oss alle. Det er vanskelig å forstå at vi ikke kan forhindre at slikt skjer. Selvsagt er det mange årsaker til disse tragiske hendelsene, og vi kan aldri forsikre oss om at slikt ikke vil skje igjen. Nå er det heldigvis ikke mange drap i Norge som begås av psykisk syke personer, men det er viktig at vi tar lærdom av hva vi kan gjøre annerledes.

Pårørende er en ressurs som fagpersoner må lytte til. De pårørende kjenner sine best og ser hvordan den syke har det. Når en pasient blir akutt psykisk syk, må han behandles like raskt som en som blir akutt somatisk syk. Det må alltid være slik at akutte situasjoner er prioritert.

Med opptrappingsplanen er det lagt til rette for en utbygging av psykiske helsetjenester. Vi har kommet et godt stykke på vei, men vi er ikke i mål. I tillegg til de midlene som er gitt innenfor opptrappingsplanen, har kommunene også brukt av frie midler som egeninnsats. Derfor blir det helt urimelig når vi hører om kommuner som vil kutte i tilbudene innenfor psykiatrien. Jeg setter min lit til at det som har kommet fram i media, er budsjettforslag, og at lokalpolitikerne er seg sitt ansvar bevisst og skjermer om de tiltakene som er bygd opp når de fram mot jul skal vedta kommunens budsjett.

Det har også kommet fram i media at enkelte helseforetak skal ha foreslått å saldere sine regnskap innenfor somatikken med midler som skulle vært brukt i psykiatrien. Det er helt klart et brudd med opptrappingsplanen, og jeg tar det som en selvfølge at de foretakene det gjelder, retter opp i det, og at midlene blir tilbakeført psykiatrien.

Oppslag som dette skaper alltid diskusjon om det skal være øremerkede eller frie midler, men skal lokaldemokratiet overleve, kan ikke alt detaljstyres fra denne salen. At vi i en periode markerer med øremerkede midler for å vise en opptrapping, er greit. Hele opptrappingsplanen har jo vært en bevisst satsing som det har vært bred politisk enighet om både her på Stortinget og ute i kommunene.

Jeg har tiltro til at selv om midlene nå er lagt inn i rammen, vil kommunepolitikerne følge opp dette viktige arbeidet. Gjennom ti år er opptrappingsplanen fulgt, og evalueringsrapporten viser at vi langt på vei har nådd planens kvantitative mål. Det er flott, og det gir oss et godt grunnlag for å jobbe videre med de kvalitative målene.

Stortinget viste gjennom St.prp. nr. 63 for 1997–1998, Om opptrappingsplan for psykisk helse, at fokuset i større grad skulle retts mot psykiatri. Det har vi lyktes med, men vi må jobbe med å få til en endringsholdning hvor psykisk syke blir likestilt med somatisk syke. Det må være like legitimt å si at du har en psykisk lidelse som å si at du har en hjertelidelse. Derfor er jeg glad for at vi fortsatt har en satsing på psykiatrien, hvor økningen innen psykiatri er større enn i somatikk, og at det er et ekstra fokus på barn og unge.

Samhandlingsreformen har fokus på samhandling og forebygging. Det er viktige områder innen psykiatrien. Vi ser i dag at problematikken i stadig større grad er en blanding av psykiatri og rus. Det gir utfordringer innenfor samhandling mellom flere fagområder og ikke minst innenfor de forskjellige nivåene i helsevesenet. Det er momenter vi må ta med oss når vi skal jobbe videre med Samhandlingsreformen. Det må være et mål å få mer behandling over på kommunehelsetjenesten og bruk av ambulante team hvor pasienten kan få hjelp uten å være innlagt. At det både for 2009 og 2010 er bevilget midler til rekruttering av psykologer i kommunene, vil bidra til et utvidet tilbud.

I forrige uke fikk vi høre at 36 av 40 i varetekt hadde psykiske lidelser, og vi vet at mange innsatte også sliter med psykiske lidelser og rusmisbruk. Derfor er jeg glad for at vi i dette budsjettet har hatt mulighet til å støtte gode tiltak som WayBack, Musikk i fengsel og frihet og andre som driver et unikt arbeid for de innsattes psykiske helse og rusproblemer.

Det området vi kanskje har størst mulighet til å få en helsemessig gevinst på, er å forebygge psykiske lidelser. Da er det viktig at den enkelte blir fanget opp raskt. På det området er det et positivt samarbeid mellom det offentlige og private.

Mange private og ideelle aktører bidrar til mye godt helsearbeid innenfor psykiatrien. De har behov for en forutsigbarhet med mulighet for avtaler over en viss periode, og det åpner lov om offentlige anskaffelser for.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Dag Ole Teigen (A) [13:05:59]: Jeg hørte en sykehusdirektør fortelle om da et sykehus begynte å operere inn hofteproteser. En avis slo stort opp: Lange ventekøer for å få operert inn hofteprotese. Året før var det ingen ventekøer, men heller ingen hofteproteseoperasjoner.

Ventetidene ved norske sykehus må ned. For mange må vente for lenge. Men bak de store gjennomsnittstallene skjules ulike pasientgrupper. Hvor lenge venter hver enkelt, og hvilke variasjoner er det innenfor gruppene?

Regjeringen har ryddet opp i mye innen sykehusøkonomi: store pensjonskostnader, vekst i pasientbehandlingen finansieres fra 2008, midlene til investeringer har økt, og lån i private banker er omgjort til driftskreditter i Norges Bank. I 2010-busjettet følges Magnussen-utvalget opp, og det blir rettferdig fordeling mellom regionene. Mye er altså gjort, men mye gjenstår også. Et viktig område der vi har mulighet til å gjøre mer, er når det gjelder teknologi som kan gi kunnskap, informasjonsflyt og styringsverktøy.

Stortinget vedtok i 2006 at Norsk pasientregister skulle bli et såkalt personidentifiserbart register, og forskriften trådte i kraft 15. april i år. Jeg håper registeret blir et nyttig styringsverktøy for å f.eks. sikre at de sykeste pasientene blir prioritert først.

I dag vedtar Stortinget et godt budsjett, men et budsjettvedtak er også begynnelsen på et arbeid for å sikre at budsjettet blir brukt så hensiktsmessig som mulig. For pasienter som har fått en alvorlig diagnose, er det viktig å føle trygghet for at de får den beste behandlingen som fins. Selv om det bare er komplette helseregistre, som Kreftregisteret og Norsk pasientregister, som kan gi oss den fulle oversikten, vet vi allerede mye om hva god oppgavefordeling betyr.

Innen f.eks. en del kreftbehandling vet vi at prognosene er bedre for de pasientene som blir behandlet av kirurger med god erfaring. Men i Norge er det mange sykehus som utfører kirurgi på færre enn ti pasienter i året med den samme krefttypen. Jeg husker at daværende statsråd, Sylvia Brustad, gikk hardt ut høsten 2007 og brukte som eksempel at det var 55 sykehus i Norge som opererte tykktarmskreft. Pasientenes beste tilsier at noen oppgaver bør desentraliseres, mens andre blir sentralisert. Mens eldre pasienter og kronikere har alt å tjene på å bli behandlet nært der de bor, kan kreftpasienter reise til andre sykehus hvis det gir bedre prognose.

Jeg tror i hvert fall at det er viktig at de verktøyene vi selv har vedtatt, får lov til å virke, og at vi som politikere er åpne for å ta konsekvensene av den informasjonen de gir. Noen ganger ville det sikkert vært lettere å være politiker hvis verktøyene gav oss en annen informasjon enn det de gjør, men pasientenes beste må uansett ligge til grunn.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [13:09:04]: I Høyres regjeringstid startet vi arbeidet med utfordringene rundt samhandling, og løsningene vi foreslo, skulle sørge for bedre hjelp til pasientene og en bedre bruk av ressursene i sektoren. Vi foreslo tiltak i 2005. Tidligere helseminister Sylvia Brustad la det på vent i tre år, før Bjarne Håkon Hanssen tok opp igjen mange av forslagene og relanserte det som sin store, nye reform.

Regjeringspartiene snakker veldig mye om samhandling mellom de ulike helseinstitusjonene. De snakker om en bedre og mer effektiv behandling, men tiltakene drukner, dessverre, i flommen av store ord og visjoner. For resultatene taler i grunnen for seg selv. Helsekøene øker, underskuddene i helseforetakene øker, og vi faller stadig på de internasjonale rankingene når det gjelder utnyttelse av helsekronene vi bevilger.

For Høyre er det viktig at vi kan hjelpe og behandle pasientene der de bor. Vi vil flytte mindre på pasientene og mer på legene. I budsjettet for 2009 foreslo Høyre å bruke 400 mill. kr mer på helsehjelp der folk bor, bl.a. gjennom å styrke lokalsykehusene og å sørge for flere oppsøkende helsetjenester. Ikke overraskende ble dette nedstemt av de rød-grønne, og de gjorde med andre ord det motsatte av det de sa den gang – og for så vidt også her i salen i dag. I budsjettet for 2010 ønsker Høyre igjen å gjøre ord til handling. Vi foreslår derfor 300 mill. kr til tiltak for å sørge for behandling der pasientene bor. Dette er øremerkede midler som er innenfor rammen til økt aktivitet, og det vil dermed ikke være noe kutt i resten av helsetilbudet.

I Helse Fonna finnes det i dag ingen tilbud for pasienter med psoriasis som er avhengige av lysbehandling. I min egen hjemkommune, Odda, er det flere pasienter som må sette seg på bussen til Bergen for å få den behandlingen de er avhengige av. En lysbehandling gjennomføres alt fra én til tre ganger i uken, og den varierer i varighet, fra ett minutt til 30 minutter. Man kan da spørre seg: Vil det ikke være en bedre helsepolitikk hvis man faktisk hadde et lysbehandlingstilbud ved f.eks. sykehuset i Odda? Dette ville gjort at man kunne unngå at en pasient fra Odda må sette seg på bussen, opptil flere ganger i uken, og ta en busstur på tre og en halv time pr. vei for en behandling som kanskje varer ett minutt. Med de øremerkede midlene vi legger inn i budsjettet, vil det faktisk være mulig å sørge for en utbygging ved f.eks. sykehuset i Odda, og sørge for et bedre helsetilbud der folk bor.

Janne Fardal Kristoffersen (H) [13:12:20]: Politikk handler om enkeltmennesker – i alle fall gjør Høyres politikk det.

Jeg skjemmes når jeg ser hvordan vi behandler de rusavhengige i Norge. Mange av dem har en tøff fortid. De har dårlige levekår, psykiske problemer og få som bryr seg. Rusavhengige er blant dem som opplever størst økning i ventetid på nødvendig behandling. Ventetiden har økt med nesten to uker bare på de to siste årene. Tre og en halv måneder er faktisk gjennomsnittlig ventetid, både for akutt avrusning og behandling. I Helse Nord er ventetiden enda lengre, der må man vente i fire og en halv måneder før man slipper til. I verste fall er ikke den rusavhengige lenger blant oss den dagen det finnes et ledig behandlingssted.

Jeg vil gjerne presisere at køen med rusavhengige som trenger hjelp, har økt med 4 300 under regjeringen Stoltenberg. Er det bare i valgkampen at Arbeiderpartiet skal ta seg av de svake, under mottoet «alle skal med»? Jeg vil påstå at Regjeringen møter de rusavhengige med en kald skulder – ikke et varmt fellesskap, som Regjeringen så ofte snakker om. Høyre har øremerket midler til rusavhengige i sitt alternative budsjett, og jeg er glad for det, men det undrer meg at regjeringspartiene alltid har stemt imot våre forslag.

Nå sier statsråden at styringskravet skal presiseres. Hva innebærer det? Hvor mange rusavhengige skal stå i kø ved utgangen av dette året, og hvor lenge tenker statsråden at de skal vente? For de rusavhengige hjelper det lite med flotte festtaler fra Regjeringen. Og da er mitt spørsmål: Har de rød-grønne tenkt å gjøre noe konkret for å bedre tilbudet til denne pasientgruppen?

Høyre vil inngå flere avtaler med private aktører som har ledig kapasitet, slik at pasientene kan får raskere hjelp og større valgfrihet.

Mange private rusbehandlingsplasser er avviklet under regjeringen Stoltenberg, uten at tilbudet er styrket tilsvarende i offentlig regi. Jeg undrer: Er det viktigere for Regjeringen å ta hensyn til sin ideologiske allergi mot private behandlingstilbud enn å hjelpe den gruppen mennesker som sitter nederst ved bordet – hvis de sitter ved bordet i det hele tatt?

Innenfor satsingen på rehabilitering vil Høyre øremerke 150 mill. kr utover Regjeringens forslag, for å sikre raskere og bedre behandling for rusmiddelavhengige og gi bedre oppfølging til deres barn. Jo tidligere barn av rusavhengige får hjelp, jo større mulighet er det for at de skal klare å mestre livet sitt. I stedet for å detaljstyre livet til enhver innbygger og overstyre folk som klarer seg utmerket selv, burde Regjeringen heller bruke ressurser på dem som virkelig trenger det.

Laila Dåvøy (KrF) [13:15:56]: Vi har hatt en opptrappingsplan innen psykisk helse, og vi er ikke i mål. Flere har tatt til orde for det her i dag. Også fra regjeringspartiene snakker man om at kvantiteten langt på vei er nådd, men ikke kvaliteten. Vi mangler 2 700 tilpassede boliger, og ventetidene er lange for mange. I går tok en ung kvinne kontakt med meg. Hun har problemer med depresjon – ikke akutt syk, men i det offentlige går det ett år før hun kan få komme til psykolog. Hvis hun har råd til det, så kommer hun til å gå til en privat psykolog. Det er situasjonen for mange. Det er stor mangel på tidlig diagnostisering og forebygging av psykisk helse i kommunene våre, og det er dårlig med samhandling mellom førstelinjetjenesten og andrelinjetjenesten. Vi har store utfordringer med dobbeltdiagnoser, altså mennesker som både lider av en psykisk lidelse og har rusproblemer.

I dag kom det en ny rapport fra OECD, en helsetjenesteundersøkelse. Der står det følgende:

«På ett område skårer Norge blant de svakeste, og det gjelder reinnleggelse for schizofreni og bipolare lidelser innen 30 dager etter utskriving. OECD regner reinnleggelser så kort etter utskriving som uplanlagte og en indikasjon på dårlig kvalitet i samhandlingen mellom aktørene i helsetjenesten etter at pasienten er skrevet ut fra en psykiatrisk institusjon.»

Med andre ord: Vi er absolutt ikke i mål. Vi skal selvsagt ha omstilling, det er jeg enig i, ut fra et faglig utgangspunkt.

Jeg må få spørre statsråden én gang til: Har jeg forstått det rett, at statsråden aksepterer å bruke mindre penger – riktignok innenfor rammen – på psykisk helse, gitt at antall pasientbehandlinger øker med 10 pst.? Hvorfor i all verden har vi da hatt en opptrappingsplan? Vi er altså ikke i mål.

Sonja Mandt (A) [13:18:35]: I debatten har vi fått høre at vi ikke oppfyller våre løfter på tannhelseområdet. Jeg har lyst til å berolige dem som er bekymret for det. Det er jo sånn at så store endringer ikke kan la seg ordne over natten – det tror jeg de fleste her i salen vet. Men jeg beroliger dere med at Arbeiderpartiet står på det vi sier i programmet vårt, at det offentlige gradvis skal ta et større ansvar for tannhelsetjenesten. Det skal vi jobbe for, og det skal settes tak på hvor mye den enkelte selv skal dekke av utgifter. Det følges godt opp i Soria Moria, og Regjeringen kommer til å utrede hvordan det skal ivaretas. Det er en stor jobb, og det er mange løsninger, og det er flere løsninger. Men én ting er sikkert: Vi kommer til å jobbe for å oppfylle våre valgløfter på det området.

Jeg har lyst til å si at tannhelsetjenesten faktisk har blitt mye bedre under rød-grønt styre. Vi har faset inn nye grupper, nye svake grupper, for å utjevne sosiale forskjeller. For eksempel har alle på LAR gratis tannhelsetjeneste fra fylkeskommunen, og rusmisbrukere i kommunal rusomsorg har også gratis offentlig tannhelsetjeneste. Vi har nå bevilget penger til pasientforsøk i forhold til amalgam, noe jeg vet veldig mange er opptatt av med hensyn til plager de har hatt. Vi har økt utdanningen, og vi har nå også bl.a. opprettet 15 nye plasser for tannpleiere, som vi i denne salen har vært opptatt av skal være en del av tannhelsetjenesten. Målet er 100, men 15 har kommet nå på Hedmarken, og det er veldig bra. Vi ser fram til at resten kommer. Fengselsinnsatte får tannbehandling. Når det gjelder periodontitt, er reglene nå endret, slik at de som har store plager, får dekket mer. Så her går det an å ha flere tanker i hodet samtidig. Vi faser inn nye, samtidig som vi kan jobbe med våre landsmøtevedtak.

Jeg har lyst til å gjøre en liten visitt til min medfylking Per Arne Olsen, som med stor styrke meldte at dersom all kapasitet ble brukt til private sykehus, så ville alle køer vært borte. Det synes jeg høres veldig besnærende ut, men etter det jeg vet, er det ikke slik at den private kapasiteten er en fast og spikret størrelse. Den justeres etter etterspørsel – slik pleier det i hvert fall å være i det private markedet. Så her er det snakk om hvor mye penger en har lyst til å putte inn. Kaka som deles, er pr. i dag én størrelse. Øker den, så får flere tilbud, men det betyr at vi må ta fra den kaka som det offentlige får. Og det er ikke jeg villig til.

Peter N. Myhre (FrP) [13:21:37]: Helseministeren meddelte tidligere i dag at hun har vært mye på reise i Norge siden hun tiltrådte. Jeg mener at hun også burde koste på seg en rundreise til enkelte andre land her på det europeiske kontinent. Det er mange land hvor det ikke er helsekø. I 1993 var jeg på en befaring som gjest hos helsevesenet i Paris. Der var prinsippet at når diagnosen var stilt og behandling skulle gis, så var det opp til pasienten å velge hvilket sykehus han ville bli behandlet ved, eller han kunne overlate til legen å ta den avgjørelsen. Køer, fortalte informasjonssjefen ved sykehuset til oss som var på besøk, det hadde de hatt, men siste gang de hadde det, var da de mottok 500 000 sårede soldater fra slaget ved Somme i 1916.

For sykehusene i Norge er en pasient noe som forverrer sykehusets økonomi. I Frankrike er det omvendt. I Frankrike og andre land er helsevesenet stykkprisfinansiert. Å behandle pasienter er altså lønnsomt for sykehuset. Staten betaler for pasientbehandlingen ut fra hvilken diagnose som er stilt, justert for eventuelle avvik under behandlingen. Finansieringsmodellen er den samme, uansett om det dreier seg om et offentlig eller et privat sykehus. Og – som med det meste som er økonomisk lønnsomt – det blir gjort uten ventetid. Pasienten blir helbredet, fornøyd og kan gå tilbake til jobb.

Jeg merket meg at helseministeren også advarte mot å komme i en situasjon der det ikke er ventetid, siden det vil medføre en betydelig overkapasitet. Hva slags menneskesyn er det? Hun mener, så vidt jeg forstår, at det er bedre at folk går rundt – eller rettere sagt ligger – og har det vondt enn at de blir behandlet. På den måten mener helseministeren at en overkapasitet i helsevesenet er den verste situasjonen man kan komme i. For Fremskrittspartiet er det annerledes, vi mener at det er pasienten som skal få stå i fokus. Her er den største forskjellen mellom Fremskrittspartiet og de rød-grønne når det gjelder helsepolitikk.

Lise Christoffersen (A) [13:24:19]: For 2010 styrkes bevilgningene til drift av sykehus med nesten 1,5 milliarder kr utover pris- og lønnsvekst. Det kommer oppå en dobling av bevilgningene på 103 milliarder kr i perioden 2002–2009. Det er mye penger. Desto viktigere er det å få mest mulig helse for hver krone. Utgifter til sykehus presses i været av mange grunner. Samhandlingsreformen tar tak i noen av dem: Endret sykdomsbilde med flere eldre, flere kronikere, manglende forebygging og finansieringssystemer som ikke inviterer nok til samhandling til beste for pasient og samfunn.

Noen sykehus er gått ut på dato, er tungdrevne og med unødig høye driftsutgifter på bekostning av penger til helse. Sykehuset Buskerud i Drammen er ett av dem. Deler av bygningsmassen er fra 1887, påbygd på 1960- og 1970-tallet, preget av dårlig vedlikehold og tilfredsstiller ikke kravene til et moderne sykehus. Det er den somatiske delen.

Psykiatrisk avdeling i Lier ble bygd i 1926 og er i meget dårlig forfatning. VG kalte det i 2004 for Lille Murmansk. Resten av psykiatrien er spredt rundt i fylket, mens forskning viser at 30–50 pst. av pasientene på somatiske avdelinger også trenger behandling for psykiatrisk sjukdom, og omvendt. Ett av mange eksempler: Kvinne, 60 år, innlagt for manisk psykose, utagering og stort omsorgsbehov, kjent diabetes, hjertelidelse, stoffskiftesykdom, urinveislidelse og nevrologisk lidelse. Behov for omfattende psykiatrisk og somatisk medikasjon, og samordning av vurderinger fra en rekke ulike spesialiteter. I dag fraktes pasienter som henne fram og tilbake mellom de to sykehusene i ambulanse eller taxi. Det gir neppe det beste – og heller ikke det billigste – behandlingstilbudet.

Behovet for nytt sykehus har vært kjent i nesten 30 år. Planen var et nytt, samlokalisert sykehus i god tid før helsereformen i 2002. Men slik gikk det ikke. Siden har saken vært på en ørkenvandring, helt til nå. I budsjettet for 2010 settes det av inntil 250 mill. kr i investeringslån til kjøp av tomt på Gullhaug i Lier. Flertallspartiene i komiteen sier at dette er en god måte å synliggjøre på at nytt sjukehus på Gullhaug er et prosjekt med politisk støtte, og det er vi i Buskerud utrolig takknemlige for. Det er et tydelig signal til Helse Sør-Øst om å få en kjøpsavtale på plass uten unødig opphold. Komiteen er opptatt av at dette ikke skal forsinke andre planlagte prosjekter i regionen. Det er heller ikke meningen. Berørte fylkesordførere har god dialog. Forrige helseminister sa at oppstart i Østfold skal skje før oppstart i Buskerud. Det står ved lag.

Så helt til slutt: Dette handler ikke bare om Buskerud. Et nytt hensiktsmessig sykehus i Buskerud er også det beste utgangspunktet helseministeren kan få for en vellykket samhandlingsreform i en folkerik del av Østlandsområdet.

Bent Høie (H) [13:27:30]: Heldigvis har det i debatten i dag gjennomgående vært rettet stor oppmerksomhet både fra regjeringspartiene og fra opposisjonen mot de rusmiddelavhengige pasientene som vi har. Det er et område der det helt åpenbart er behov for en forpliktende opptrappingsplan, på samme måten som en har hatt det innenfor psykiatrien. Det vil òg bli fremmet et forslag om det i Stortinget i dag, som dessverre ser ut til å bli nedstemt.

Men det som forblir uklart etter denne debatten, er om det er Regjeringens forslag til statsbudsjett og proposisjonens lovnad om en opptrappingsplan som gjelder, eller om det er regjeringspartienes formulering i innstillingen. I proposisjonen på side 112 står det:

«Erfaringene fra Opptrappingsplanen for psykisk helse viser at det var nødvendig å sette konkrete mål for dimensjonering, organisering og struktur på tjenestene. Basert på Stortingets behandling av St.meld. nr. 47 (2008–2009), vil departementet legge fram forslag om en planmessig utvikling av det samlede tjenestetilbudet til rusmiddelavhengige.»

Klarere går det ikke an å si at en har planer om å komme med en opptrappingsplan tilsvarende det en har hatt innen psykisk helse. Regjeringspartiene skriver i innstillingen til statsbudsjettet på side 14 i sine særmerknader:

«Flertallet er opptatt av at rusfeltet blir ytterligere styrket i årene som kommer etter at opptrappingsplanen utløper i 2010, eksempelvis gjennom en ny opptrappingsplan.»

Denne gruppen har ikke behov for fortsatt uklarhet om det vil komme en opptrappingsplan eller ikke. Jeg må i et hvert fall be om at helseministeren klargjør om Regjeringen har planer, som oppfølging av Stortingets behandling av Samhandlingsreformen, om å komme med en egen plan om en planmessig utvikling av det samlede tjenestetilbudet til denne gruppen, etter modell av Opptrappingsplanen for psykisk helse slik det står i proposisjonen – eller om det er regjeringspartienes betydelig svakere formulering som gjelder på dette området.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:30:08]: Når det gjelder situasjonen for Feiringklinikken, fikk jeg ikke noe svar på mitt spørsmål i replikkordskiftet med statsråden om hva hun vil gjøre for å sikre en faglig økonomisk og forsvarlig drift i framtiden. Det eneste hun kunne bidra med, var å si at hun vil komme tilbake til Stortinget med en sak. Men nå er det snart 2010, og jeg vil tro Feiringklinikken, i likhet med alle andre helseinstitusjoner, har behov for å vite hva slags økonomiske rammer de må forholde seg til i 2010. Men siden statsråden ikke kan svare konkret på hva hun vil bidra med, kan hun i det minste svare på når hun har tenkt å komme tilbake til Stortinget med en sak? Det blir tydeligvis ikke i 2009, og spørsmålet er hvor langt ut i 2010 Stortinget, for ikke å snakke om de 250 ansatte på Feiringklinikken, pasientorganisasjonene og eierne må vente. Dette synes jeg er en uholdbar situasjon.

Kan statsråden her og nå redegjøre for Stortinget for hvorfor man har løpt fra sine løfter for Feiringklinikken for 2009? Det var lovnader som bl.a. ble gitt her i Stortinget. Jeg legger selvsagt til grunn at statsråd Hanssens løfter var på vegne av Regjeringen, at han ikke drev rundt som en privatpraktiserende statsråd.

Jeg merket meg at representanten Helseth i sitt innlegg var svært urolig og dypt bekymret over at Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti i budsjettet har foreslått å nedlegge de regionale helseforetakene. Til informasjon kan jeg si at Høyre aldri har støttet opprettelse av de regionale helseforetakene, og vi har også i vårt program at vi vil ha dem nedlagt.

Men til denne uroen og dype bekymringen hos Helseth registrerer jeg to ting: for det første at han og Arbeiderpartiet er såre fornøyd med situasjonen i Helse-Norge i dag – og de er vel snart de eneste – og for det andre at han allerede nå er bekymret for at de borgerlige partiene skal vinne valget i 2011, siden han nå er så urolig over Høyres forslag om å legge ned de regionale helseforetakene. Etter meningsmålingene å dømme, to måneder etter valget, er kanskje ikke hans bekymring reell. For pasienten derimot vil det bety flere og bedre helsetilbud. Norge er verdensmester i bruk av penger til helse, men scorer stadig dårligere i undersøkelser om hva vi får ut av ressursene. Det mener vi krever bedre organisering, mindre byråkrati, færre direktører og flere helsearbeidere.

Tore Hagebakken (A) [13:33:09]: Vi er enige om at vi står overfor utfordringer når det gjelder ventetid, psykisk helse, rus, og sikkert mer. Vi er enige om at vi skal satse mer på habilitering og rehabilitering. Men jeg vil igjen minne om at vi aldri noen gang har brukt mer enn vi bruker i dag på disse områdene. Hvis vi summerer hva vi har brukt bare siden 2005 når det gjelder psykisk helse, når det gjelder rus, og hva vi har økt når det gjelder pasientbehandling, nærmere det seg altså 12 milliarder kr. Da har jeg ikke nevnt pleie- og omsorgssektoren og kommunal sektor og de frie inntektene der. Jeg er også klar over at mye av de frie inntektene har gått til mer enn bare å bygge ut tilbudet. Det har også gått til ting vi har vært inne på her i dag, pensjonskostnader osv. Men det meste har gått til å styrke velferden.

Sonja Sjøli sa jo at psykisk helse ikke skal bli noen salderingspost. Det blir aldri noen salderingspost så lenge vi har noe vi skulle ha sagt! Psykisk helse har sjølsagt høy prioritet. Jeg minner om at siden 2005 er bevilgningene økt med 2,5 milliarder kr. På rusfeltet vil de regionale helseforetakene i løpet av 2010 og 2011 gjennomføre anskaffelsesprosesser overfor private som vil innebære kjøp av tjenester for over 1 milliard kr.

Høyre har jo egentlig ikke noe mer penger enn oss, men de velger altså å bruke hele veksten til pasientbehandling øremerket til habilitering/rehabilitering, og til samhandlingstiltak. Det betyr at det med en slik politikk antakeligvis blir lengre køer for alle andre pasientgrupper. Alt skulle jo tyde på det, særlig fordi Høyre sjøl sier at denne veksten egentlig ikke er noen vekst. Hvis en da ikke er med på veksten engang, må det jo bli tilbakegang og lengre køer.

Men aller mest interessant synes jeg det er å spørre om hvor Fremskrittspartiet henter sine penger fra. Hvis Fremskrittspartiet skulle framstå med sympatiske trekk når det gjelder å ha engasjementer knyttet til helsesektoren, vil jeg minne om at Fremskrittspartiet er ni ganger så opptatt av skattelette, for det er ca. 18 milliarder kr Fremskrittspartiet ønsker i skattelette, mens det er 2 milliarder kr mer de vil legge inn til sykehusene. Hvor henter de pengene fra? Jeg vil for ordens skyld minne om: Bistand 9 milliarder kr, kultur 1 milliard kr, innvandring/asyl 5,3 milliarder kr, dagpenger og sosialhjelp over 8 milliarder kr, landbruk, fylkeskommuner som driver med videregående skole, osv. Det er baksiden av den medaljen som Fremskrittspartiet prøver å få til å skinne så vakkert i dag. Det er i hvert fall en politikk å bli dårlig av.

Are Helseth (A) [13:36:29]: Mange talere har i dag kommentert forebygging og folkehelsearbeid. Forebygging av sykdom er både lett og vanskelig. Resultater av forebygging inntrer både raskt og langsomt. Vi vil sammen skape gode liv for individet og de pårørende. La oss da begynne med det vi vet mye om, og som er enkelt å gjøre noe med.

Verdens Helseorganisasjon har beregnet hvor stor andel av tapte, friske leveår som skyldes alkohol, narkotika og tobakk. I Vest-Europa er tobakk den viktigste faktoren, mens alkohol har ansvaret for 12 pst. av tapte, friske leveår. Narkotika står for ca. 1 pst. av tapte, friske leveår.

Det er glidende overganger mellom lavt alkoholbruk, gråsoner og misbruk. Vi vet at en tiendedel av befolkningen står for halvparten av samlet alkoholkonsum. Det betyr at ca. 300 000 mennesker i Norge, omregnet, drikker to og en halv flaske brennevin eller ni flasker vin pr. uke. Forebygging på feltet er både enkelt og vanskelig – enkelt fordi vi har en resept: Det hjelper at varen har begrenset tilgjengelighet, og det hjelper at varen verdsettes høyt – også prismessig. Men forebygging på feltet er også vanskelig, fordi vi tror at politiske grep på tilgjengelighet og pris er upopulært.

I valget mellom å drikke oss til mot og å være ekte modige er det ingen tvil om at en modig alkoholpolitikk vil redde mange liv og gi bedre dager for barn og andre pårørende.

Jorodd Asphjell (A) [13:38:32]: Omtrent halvparten av den voksne norske befolkningen vil rammes av en psykisk lidelse i løpet av livet, og ca. ⅓ i løpet av ett år.

Opptrappingsplanen for psykisk helse viser at vi i de ti årene som har gått, har økt bevilgningene med ca. 8,9 milliarder kr når man ser kommunale tjenester og spesialisthelsetjenesten samlet. Det er ikke sånn at når en går fra øremerkede midler til rammefinansiering, svekker en overføringene til psykisk helse. Tvert imot har statsråden sagt i oppdragsdokumentene at psykisk helse skal ha en større vekst enn somatiske tjenester.

Da jeg hørte innlegget til representanten Sjøli, hadde jeg en følelse av at representanten snakket mer til galleriet enn om hva som er situasjonen i norsk helsepolitikk: I Trøndelag snakker vi om jammerdal, og det er på en måte en god beskrivelse, synes jeg. Representanten Bent Høie viste til at Norge ligger på andreplass i verden når det gjelder ressursbruk innen spesialisthelsetjenesten, men samtidig at vi ikke ligger i toppen når det gjelder kvaliteten.

Da er spørsmålet mitt: Hva er oppskriften for å få bedre helsetjenester? Er det mer penger inn i helsetjenesten? Eller er det mer kvalitet og bedre organisering?

Etter at helseforetaksreformen ble innført, har driftsnivået på spesialisthelsetjenesten økt fra 53 milliarder til over 100 milliarder kr. Investeringer til bygg og utstyr har økt formidabelt. Vi har lokal og regional forankring i styrene, som bidrar til god kompetanse, og til at folkevalgte er tett på prosessene.

Når Høyre og Fremskrittspartiet nå sier at vi i dag har en for topptung helsetjeneste i Norge, er da svaret å legge ned de regionale helseforetakene og samle alt til en sentral enhet? Eller er det sånn at de partiene nå ønsker å tilbakeføre spesialisthelsetjenesten, sykehusene, til fylkeskommunene igjen?

Kjersti Toppe (Sp) [13:41:05]: Eg tek ordet fordi det har kome ein sterk kritikk mot regjeringspartia si satsing på rehabilitering og habilitering. Eg er einig med opposisjonen i at dette er eit viktig felt, men budsjettforslaget for 2010 legg til rette for ein generell aktivitetsvekst i spesialisthelsetenesta på om lag 1,3 pst. Auken gjeld alle pasientgrupper, òg rehabilitering.

Forslaget om å fullfinansiera inntektsfordelinga i 2010 gir f.eks. Helse Vest eit godt grunnlag for vidare styrking av rehabiliteringstilbodet. Oppfølginga av Samhandlingsreforma vil ha stor betydning for habiliterings- og rehabiliteringsfeltet. For å få til ei god rehabilitering er det viktig med gode, heilskaplege tenester.

Når det gjeld kjøp av private opptrenings- og rehabiliteringsinstitusjonar, er løyvinga auka frå 1 020 mill. kr i 2006 til 1 139 mill. kr i 2009. Det er også inngått avtale om kjøp av tenester frå dei private rehabiliteringsinstitusjonane gjennom ordninga Raskare tilbake.

Til Høgres kritikk. Eg meiner det er viktig å påpeika at Høgre i sitt alternative budsjett ikkje har nye, friske midlar til rehabilitering eller habilitering. Høgre har øyremerkt 585 mill. kr av den raud-grøne løyvinga innanfor ramma av auka aktivitet i dei regionale helseforetaka og resirkulerer dette som auka satsing. Slik finst det også 300 mill. kr meir til samhandling og til desentraliserte tenester. På eit helsebudsjett på 128 milliardar kr plussar Høgre på berre 140 mill. kr i reine, friske pengar. Måten Høgre på fleire område av helsefeltet har kome fram til dei ekstra satsingane sine, minner meg faktisk om historia frå nytestamentet der ein med to små fiskar og fem små brød klarte å brødfø 5 000.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:43:31]: Først vil jeg takke for mange gode innspill i debatten, selv om jeg nok må si at jeg har sittet og undret meg over at FN nylig har kåret Norge til verdens beste land å bo i. Jeg tror nok kanskje at noen som hadde kommet innom her, ikke akkurat ville ha kommet på den tanken.

Jeg skjønner jo at opposisjonen må bruke store ord, men jeg synes det er viktig at det opposisjonen sier, er riktig. Da kan jeg kanskje begynne med representanten Sjøli, som sier at Regjeringen har nedprioritert rehabilitering. Det er ikke riktig. Vi har ikke nedprioritert rehabilitering i denne perioden. Vi har økt.

Så er det slik at man ønsker å få til en bedre rehabilitering. Men det er jo faktisk en av hovedårsakene til at Regjeringen har lagt frem meldingen om Samhandlingsreformen og det arbeidet som må gjøres i den sammenheng. Da har jeg lyst til å vise til at noen kommuner har gjort det veldig bra på denne fronten, bl.a. Trondheim, som har bygget helsehus – hvor man kan få opphold etter at man har hatt opphold i f.eks. spesialisthelsetjenesten – med godt rehabiliteringstilbud til befolkningen der. Så vidt jeg vet, har de to hus med det tilbudet. Flere slike hus må bygges ute i kommunene. Men det er alltid vanskelig å vente på noe, så vi må prøve å gjøre så godt vi kan innen rehabilitering mens vi legger om til Samhandlingsreformen. Også i noen helseregioner er det mangel på tilbud, spesielt i Helse Vest. Her ligger det en utfordring i å få bygget opp tilbud til folk som bor i denne regionen.

Så er det blitt sagt fra Fremskrittspartiets side at kommuneøkonomien aldri har vært så dårlig. Det er ikke riktig. Jeg er den første til å si at kommunene har mange oppgaver, men det er altså ikke slik at kommuneøkonomien aldri har vært så dårlig som i denne perioden.

Jeg vil også si at når vi legger om, når vi er ferdig med en plan og forutsetningen har vært at overføringene til kommunene skal inngå i rammene, er det litt underlig at man ikke har tillit til at kommunene kan prioritere. Jeg er den første til å si at vi ikke aksepterer kutt i tilbudet innenfor psykisk helse, men det er like fullt slik at vi må ha tillit til at kommunene følger opp sitt arbeid.

Til Nævdal-Bolstad: Underskuddene i helseforetakene har ikke økt. Det er faktisk slik at rekordunderskuddene var i 2003 og 2004. Fra 2006 har det gått rett vei, og heldigvis er vi nå i en situasjon hvor vi er nær ved å være i balanse.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [13:47:05]: Selv om statsråden har vært på talerstolen nettopp, håper jeg at hun kan tegne seg igjen, for jeg har et par–tre konkrete spørsmål til henne. Jeg stilte et tilsvarende spørsmål under finansdebatten – det gjelder Aker sykehus. Jeg vet at det har blitt stilt et spørsmål til statsråden også tidligere – et spørsmål som hun ikke svarte på.

En tverrpolitisk oslobenk har argumentert for at driften ved Aker sykehus videreføres. Absolutt alle partier – inkludert Arbeiderpartiet – ønsker det. Det er noe pasientene ønsker, og det er noe de ansatte ønsker. Hvis man flytter driften fra Aker sykehus, fjerner man også mye av den ekspertisen som finnes innenfor en rekke felt ved dette sykehuset.

Statsråden sier at hun vil avvente prosessen, og se hva som skjer. Men det er nå prosessen skjer, det er nå helseekspertisen ved Aker sykehus søker seg bort fra sykehuset, fordi Helse Sør-Øst gir signaler om at driften der ikke skal videreføres. Det nytter ikke å avvente en prosess samtidig som ekspertisen søker seg til andre sykehus – og tro at man etterpå kan skru på en bryter og få ekspertisen tilbake. Slik fungerer det ikke, og det tror jeg statsråden er klar over. Derfor burde dette bekymre statsråden. De politiske signalene må jo komme i forkant av beslutningen – og ikke i etterkant, etter at den er blitt fattet. Alle de andre endringene som gjøres i hovedstadsområdet når det gjelder sykehus, er jo avhengige av hvor vidt driften på Aker sykehus videreføres. De politiske signalene må komme nå, ikke i januar eller februar – eller når det passer Regjeringen.

De konkrete spørsmålene til statsråden er: Dersom Helse Sør-Øst beslutter å legge ned Aker sykehus, vil Regjeringen overprøve den beslutningen og videreføre driften ved Aker sykehus – i tråd med ønsket fra arbeiderpartipolitikere, senterpartipolitikere og SV-politikere i hovedstadsområdet – eller vil den ikke? Vil de rød-grønne fortsette sin politiske retorikk om opprettholdelse, som i politisk realitet betyr nedleggelse? Hva mener egentlig statsråden selv om driften ved Aker sykehus? Det går an å ha en selvstendig mening – eller er hun helt uten mening i denne saken?

Presidenten: Sonja Irene Sjøli har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:49:43]: Jeg registrerer at representanten Hagebakken lover at det psykiske helsetilbudet ikke skal reduseres. Det betyr at vi får beholde tilbudet i Akershus – også de 18 plassene ved Elvestad i Nes.

Statsråden mener at opposisjonen bruker store ord når det gjelder tilbudet om rehabilitering. Det betyr vel at statsråden mener at de 50 pasientorganisasjonene og rehabiliteringsinstitusjonene snakker usant – det er de som opplever det vi framfører som reelt. Jeg kan ikke tolke statsråden på annen måte.

Jeg registrerer i tillegg at statsråden ikke svarer på mine spørsmål om psykisk helse og den planlagte nedtrappingen i Akershus – heller ikke om situasjonen ved Feiringklinikken.

Presidenten: Laila Dåvøy har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Laila Dåvøy (KrF) [13:50:42]: Jeg ønsker å si – veldig kort – noe om pensjon og de ideelle institusjonene. De midlene som er satt av til økte pensjonskostnader her, er foreslått inntatt i de regionale helseforetakene ut fra det kriteriesystemet Magnussen-utvalget har sagt man skal fordele midlene etter. Min henstilling til Regjeringen og statsråden er at man sørger for at midlene kommer direkte til de institusjonene som får økte pensjonskostnader. Jeg har forstått det slik på regjeringspartiene at en ikke får lov til å bruke disse midlene på noe annet, og at de skal trekkes tilbake. Da må de iallfall kunne gå til dem som trenger det.

Til sist: Jeg forstår det slik, og jeg konstaterer at statsråden aksepterer å bruke mindre penger innenfor psykisk helse, i spesialisthelsetjenesten, der det med de 10 pst.-ene menes pasientbehandling. Og om man bruker mindre penger, så er det greit. Det er min oppfatning.

Presidenten: Bent Høie har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Bent Høie (H) [13:51:54]: Først vil jeg anbefale statsråden å ta ordet en gang til og velge å svare på spørsmål fra opposisjonen – istedenfor å prøve å motbevise det som er kommet fram i innlegg fra opposisjonen.

Så til en del angrep fra Arbeiderpartiet på Høyres alternative budsjett. Det er helt riktig at Høyre velger å prioritere økninger i spesialisthelsetjenesten til de gruppene som vi mener er underprioritert fra før – spesielt innenfor rehabilitering og rus – og få bedre samhandling i tjenestene. Men å legge til grunn at det betyr at helsekøene vil vokse, er feil. Høyre blir nå beskyldt for å bruke for lite penger, og vi blir beskyldt for å bruke for mye penger. Representanten Asphjell stilte spørsmålet om mer penger var løsningen. Nei, løsningen er å gjøre ting på andre måter. Og hvordan Høyre har tenkt å løse dette på andre måter enn det Regjeringen har foreslått, har jeg redegjort for i mitt innlegg, på en utmerket måte.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:53:21]: Det var for så vidt representanten Hagebakken som fikk meg til å ta ordet etter den skyllebøtta, eller påstanden, som representanten kom med. Jeg skal prøve å bruke litt tid på herr Hagebakkens innlegg. Som Hagebakken helt korrekt sa, har vi aldri brukt mer penger i helsebudsjettet, og det kommer sikkert bortimot alle helseministre – også etter den nåværende – til å kunne si, for utviklingen i samfunnet generelt sett gjør jo at pengebruken øker, år for år.

Men det som burde bekymre representanten Hagebakken, er det vi får igjen for pengene vi bruker. For det er klart at når vi sier at vi aldri har brukt mer penger, er det et illevarslende signal at ventelistene øker, at ventetidene øker, og at antall rusmisbrukere som venter på behandling, øker. Det står snart 4 500 mennesker i kø og venter på livsnødvendig behandling for å komme seg ut av rushelvetet. I tillegg ser vi at når opptrappingsplanen er ferdig og ansvaret overført til de enkelte helseforetakene – ikke minst til kommunene – har man begynt å kutte. Man har begynt å kutte innenfor psykiatrien faktisk før man har fått måloppnåelse i henhold til opptrappingsplanen. Man er ikke i mål når det gjelder antall psykiatere, man er ikke i mål når det gjelder antall psykologer ute i kommunene, og man er ikke i mål når det gjelder behandlingsplasser. Da er det jo underlig at man først avslutter opptrappingsplanen og i tillegg aksepterer at kommunene kan begynne å stramme inn og redusere. Det er et problem.

Så til det å behandle pasienter på sykehus. Det er klart at incitamentet til å behandle flere pasienter er tatt helt bort, fordi Regjeringen gjennom omleggingen av innsatsstyrt finansiering og basisfinansiering gjør hver enkelt pasient i dette landet som skal inn på sykehus, til en utgiftspost, og ikke en inntektskilde, slik det er bl.a. i Frankrike, som representanten Peter N. Myhre viste til.

Vi kunne til og med lese i dag, knyttet til en undersøkelse som er gjort i det norske helsevesenet, om at Norge er på topp når det gjelder antall ansatte, altså helsepersonell i sykehus. Ja, vi er også nærmest på topp når det gjelder bruken av helsekroner pr. innbygger. Da er det ufattelig at vi ikke klarer å løse flere av problemene som faktisk er der ute. Og det må Regjeringen ta inn over seg.

Det som er problemet, er ikke legene. Det som er problemet, er heller ikke annet helsepersonell i sykehusene. Det er heller ikke mangel på muligheter for behandling. Men mangelen er på ledelse, og den øverste lederen sitter i Regjeringen.

Presidenten: Presidenten er i tvil om uttrykket «rushelvete» er et godt parlamentarisk uttrykk.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [13:56:46]: Først bare en merknad som gjelder Feiringklinikken. Jeg har sagt jeg skal orientere om den situasjonen senere. Vi har sagt at Feiringklinikken har gjort en viktig jobb, de gjør en viktig jobb, og at Helse Sør-Øst har en avtale med Feiringklinikken – og kommer også til å ha det. Jeg skal komme tilbake til saken, som jeg også har sagt før.

Så til Tybring-Gjedde, fordi det var han som fikk meg til å ta ordet nå. Når det gjelder Oslo og sykehustilbudet til Oslos innbyggere, vil jeg fastholde det jeg sa da Tybring-Gjedde ikke var i salen, nemlig at Oslos befolkning er de i landet her som har det desidert beste sykehustilbudet.

Det var en helt klar forutsetning når vi slo sammen Helse Sør og Helse Øst, at man skulle se på en samordning av sykehustilbudet i Oslo for å få bedre effekt og bedre utnyttelse av tilbudet. Det er også ut ifra at man kan ikke ha alt alle steder.

Som et ledd i dette ble Oslo universitetssykehus etablert 1. januar i år. Oslo universitetssykehus består altså av de tidligere helseforetakene Aker universitetssykehus, Ullevål universitetssykehus og Rikshospitalet. De tilbyr lokal sykehustjeneste til Oslos og Follos befolkning samt mer spesialiserte tjenester til helseregionen og landet for øvrig.

Oslo universitetssykehus har nedsatt et prosjekt som har anbefalt en samling av lokalsykehustjenestene i ett storbysykehus. Disse forslagene er ikke behandlet av styret for Oslo universitetssykehus, og prosjektets rapport har derfor kun status som et saksforberedende dokument. Det ville være litt spesielt hvis jeg som statsråd skulle gripe inn i et saksforberedende dokument, når Helse SørØst har fått et klart styringsmandat på at man må få til en samordning. Når det gjelder Aker, kan ikke jeg forskuttere hva som vil skje endelig. Den prosessen mener jeg må foregå både med Helse Sør-Øst og med Oslo kommune.

Tore Hagebakken (A) [13:59:41]: Jeg tenkte jeg skulle benytte anledninga til å takke for debatten.

Det har vært en frisk debatt, og det er et stort engasjement. Det gjør at jeg tror vi har god prognose, for å bruke det uttrykket, når det gjelder Samhandlingsreformen og det vi skal gjøre sammen der – flest mulig av oss, håper jeg. Der kan vi enes om viktige, gode, smarte grep for framtidens helsevesen, der kommunene skal få en større og viktigere rolle.

Det blir fokusert på at vi har brukt så mye penger, men likevel er problemene så store. Litt har vi fått ut av de pengene, da! Nå må jeg nesten gjenta meg litt, men det er ikke et ukjent fenomen i den politiske verdenen. Et tall jeg ikke har brukt ennå, er at siden 2005 har vi hatt 64 000 flere opphold ved våre sykehus. Det er 100 000 flere pasienter som har blitt behandlet, og vi har en kraftig økning også i de polikliniske konsultasjonene. Så det er ikke bare slik at køene er blitt lengre, vi har fått store og veldig mange positive resultater.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 1.