Sakene 5-8 ble behandlet under ett.

Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 45 minutter, og at taletiden fordeles slik:

Arbeiderpartiet 35 minutter, Fremskrittspartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og medlemmer av Regjeringen 15 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fire replikker med svar etter innlegg fra partienes hovedtalere og inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [18:03:25]: (komiteens leder): Først vil jeg takke komiteen for et godt samarbeid om budsjettet og også for et godt utført arbeid. Dette er den første budsjettdebatten for den nye utenriks- og forsvarskomiteen, og jeg mener at komiteens arbeid så langt har vist at den sammenslåingen var riktig. Det blir stadig vanskeligere å se forsvars-, sikkerhets-, utenriks- og utviklingspolitikken hver for seg.

Det er bred enighet om mange av de store spørsmålene i norsk utenriks- og forsvarspolitikk. For et lite land som Norge er det viktig å ha konsensus rundt områder som er viktige for norske interesser. Det betyr imidlertid ikke at politisk uenighet ikke forekommer, og det vil jeg komme tilbake til.

Handlingsrommet for norsk utenrikspolitikk illustreres ofte gjennom begrepet «det strategiske triangelet», som beskriver Norges plassering mellom Europa, Russland og det transatlantiske området. Triangelet illustrerer fortsatt sentrale problemstillinger for Norge.

For det første: Norges forhold til Europa er regulert gjennom EØS-avtalen, en avtale som det blir stadig mindre kunnskap om og interesse for i EU, et EU som nå setter i kraft Lisboa-traktaten, og flytter makt over til organer der Norge har liten innflytelse.

For det andre: Vi er nabo med et mer selvbevisst Russland, som vi må beholde et ryddig og konstruktivt forhold til. Samtidig ser vi at landet har meget store interne utfordringer. Vårt forhold til Russland settes på spissen i nordområdene både når det gjelder utfordringer, og når det gjelder muligheter for godt samarbeid og godt naboskap. Her vil jeg gi utenriksministeren ros for å ha etablert begrepet «High North – Low Tension» i det internasjonale miljøet.

Den tredje siden i triangelet utgjøres av det transatlantiske forholdet og vår alliansetilhørighet i NATO. Alliansen er bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk. NATO er i ferd med å utarbeide et nytt strategisk konsept, og balansen i alliansen vil også bli diskutert.

Operasjonen i Afghanistan er et tydelig eksempel på hvordan NATO-landene bærer byrdene ulikt, og det vil utvikle seg en debatt om framtidas NATO vil være en allianse i indre og ytre sirkler. Nettopp Afghanistan er stedet der mange av trådene i norsk sikkerhets-, utenriks-, utviklings- og forsvarspolitikk samles. Vi deltar i den internasjonale innsatsen med både sivile og militære virkemidler – i hele spekteret, fra humanitær hjelp via langsiktig utviklingshjelp og statsbygging til soldater. Afghanistan-engasjementet viser virkelig behovet for å se politikken i sammenheng.

Stortinget hadde nettopp en interpellasjonsdebatt om Afghanistan. Jeg skal derfor ikke si så veldig mye om situasjonen, men likevel påpeke noen forhold jeg mener er alvorlige.

President Karzai må nå levere, og etter et skuffende valg må kravene til afghanske myndigheter skjerpes. Å få til dette er helt avgjørende. Det er også svært utfordrende at FN, UNAMA, nå er svekket i Afghanistan. Det svekker koordineringen av den sivile innsatsen. UNAMA må styrkes. I et mer nasjonalt perspektiv kommer det stadig sterkere bekymringsmeldinger fra våre soldater i Afghanistan om at de prinsipielle og vanntette skottene mellom den sivile og den militære innsatsen Norge yter, bare fungerer på papiret her hjemme og ikke på bakken i Afghanistan. Likevel velger Regjeringa å holde fast ved dette skillet, noe som betyr at den totale norske innsatsen på nær 1,8 milliarder kr årlig ikke er så effektiv som den kunne ha vært. En tidligere koordinering av innsatsen og et tettere samarbeid mellom sivile og militære bidrag er helt nødvendig.

Det har over en viss tid opparbeidet seg et skille mellom dem av oss som mener at det er stor ubalanse mellom Forsvarets oppgaver og budsjetter, og de som mener at alt er på vei mot den skjønneste orden. Det er alvorlig når rapporter fra Forsvaret og fra Riksrevisjonen viser et helt annet bilde av situasjonen enn det bildet Stortinget blir forelagt gjennom budsjettproposisjonen.

Det er også alvorlig når et flertall i komiteen ved gjentatte anledninger i merknads form må understreke viktigheten av at Stortinget får et grundigere og mer spesifikt beslutningsgrunnlag enn i dag, og at det gjøres mulig for Stortinget å følge opp og kontrollere avvik og utvikling gjennom de årlige budsjetter.

Jeg håper og forventer at Regjeringa og den nye statsråden vil legge opp til en annen og langt åpnere praksis for informasjon om og fra Forsvaret, både for å skape en opplyst og realistisk debatt og for å sikre at Stortingets beslutningsgrunnlag er mest mulig korrekt. Dette er ikke minst viktig for Forsvarets egen skyld.

Jeg tar med dette opp det forslag som Høyre og Kristelig Folkeparti står sammen om.

Presidenten: Da har komiteens leder, representanten Ine M. Eriksen Søreide, tatt opp det forslag som hun har referert til.

Det blir replikkordskifte.

Sverre Myrli (A) [18:08:35]: Norges forsvar, og for så vidt forsvar andre steder også, var tidligere kjennetegnet av et stort antall baser og leirer spredd ut over et stort geografisk område. Nå er tidene annerledes og forsvarsstrukturen ser etter hvert, etter noen harde strukturendringer, annerledes ut. NATOs nye generalsekretær, Anders Fogh Rasmussen, var nylig i Oslo. På møtet med utenriks- og forsvarskomiteen var Fogh Rasmussen bekymret over at NATO-landenes forsvar var for lite fleksibelt, jeg trur til og med han brukte begrepet «bekymret». For mye av ressursene var bundet opp i faste strukturer, sa generalsekretæren.

I Høyres budsjett for neste år foreslår Høyre mer penger til å opprettholde faste baser og strukturer, og spørsmålet er: Rimer dette med de ønskene NATOs generalsekretær har for NATO-landenes framtidige forsvar?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [18:09:48]: Representanten Sverre Myrli og jeg hadde gleden av å være til stede på det samme møtet med NATOs generalsekretær. Det er helt riktig at han uttrykte bekymring for at mange NATO-land har bindinger på sine forsvarsbudsjetter som ikke gjør innsatsen fleksibel nok. Jeg tror en viktigere bekymring er den bekymringen jeg har for at den operative evnen til Forsvaret ikke er god nok. Det kan også få konsekvenser for våre NATO-operasjoner og våre NATO-forpliktelser.

Riksrevisjonen påpekte senest for litt siden at det faktum at det nå er en så stor ubalanse mellom Forsvarets oppgaver og Forsvarets økonomi, gjør at det blir stadig vanskeligere å øve, stadig vanskeligere å fly, stadig vanskeligere å seile – det går ut over den operative evnen, og det kan også gå ut over våre forpliktelser i forhold til NATO.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:10:52]: Palestinerne har levd i mer enn 40 år under en brutal okkupasjon. Antall bosettinger øker, muren gjør at palestinerne sperres inne og at samfunnet kveles. Det er et formidabelt gjenoppbyggingsbehov i Gaza etter bakkeinvasjonene av israelske styrker for ett år siden. Det er en situasjon hvor støtten til den palestinske regjeringa og de palestinske institusjonene er viktigere enn noen sinne.

Norge har inngått internasjonale forpliktelser og gitt støtte til det palestinske området. Det vil være oppsiktsvekkende om Norge skulle bryte disse forpliktelsene, sett i lys av Norges rolle i det internasjonale arbeidet for konfliktløsning og fred i Midt-Østen, og vår rolle som leder av giverlandsgruppa, AHLC.

Høyre vil foreslå å kutte i regionsbevilgningene til Midt-Østen med nær en tredjedel, noe som bl.a. vil føre til at langsiktige prosjekter innenfor prioriterte områder vil måtte nedskaleres, eventuelt avvikles. Mener representanten Eriksen Søreide at et slikt kutt gir et riktig signal om Norges Midt-Østen-satsing?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [18:11:50]: Det er viktig å støtte de palestinske selvstyremyndighetene, men det er samtidig viktig å stille spørsmålet om myndighetene pr. i dag er i stand til å motta og absorbere den type bistand som i dag gis. Det er i tillegg et stort problem med mye av den bistanden som gis, at det er vanskelig å kontrollere om pengene kommer fram, om pengene brukes til det de skal, rett og slett fordi systemene i mottakerlandene ikke er solide nok, ikke er gjennomsiktige nok. For eksempel har man ikke riksrevisjon, som Norge ofte bruker for å kontrollere at pengene vi setter av til ulike formål, faktisk kommer fram.

Det er viktig å styrke selvstyremyndighetene, det er viktig også å støtte opp om arbeidet som gjøres i MidtØsten, men vi har altså fra Høyres side valgt å gjøre en veldig tydelig prioritering. Vi har prioritert opp Afrika, de aller fattigste i verden. Det betyr at vi prioriterer ned andre områder.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:12:51]: I tillegg til å ha prioritert Afrika har Høyre også prioritert Afghanistan, og representanten uttrykte bekymring for utviklingen i Afghanistan i sitt innlegg. I Høyres merknader er man også kritiske til direkte budsjettstøtte over utviklingsbudsjettet. Mitt spørsmål til representanten Søreide er hvordan vi skal klare å utvikle afghanske myndigheter, et afghansk politi, en afghansk hær, hvis vi ikke bruker virkemidlet direkte budsjettstøtte, som Høyre i merknadsform er veldig kritisk til?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [18:13:23]: Det er helt riktig at Høyre nærer en bekymring for den utviklingen som er i Afghanistan. Vi er jo ikke de eneste som gjør det. Det har f.eks. vært uttrykt veldig sterkt fra USAs side ikke bare et ønske om, men også et krav om, at afghanske myndigheter nå må ta på større alvor arbeidet f.eks. med korrupsjonsbekjempelse. Det betyr at veldig mye av de pengene som både Norge og andre land gir til sivil oppbygging, forsvinner. Det er en generell bekymring, som jeg sa i mitt forrige svar, at den direkte budsjettstøtten faktisk ikke er et bidrag til å få alle pengene fram. Det betyr at mange av de landene som mottar direkte budsjettstøtte, ikke har mekanismer som kan absorbere pengene og sørge for at man kontrollerer at de kommer fram på en riktig måte. Når vi bruker Riksrevisjonen til det, er det et viktig virkemiddel for å sørge for at pengene ikke forsvinner. Vi har sett mange eksempler på at direkte budsjettstøtte aldri når fram til menneskene i de landene det skal hjelpe. Derfor mener jeg at det må finnes andre virkemidler enn den direkte budsjettstøtten for å hjelpe land, som f.eks. Afghanistan, i oppbyggingen.

Laila Gustavsen (A) [18:14:33]: Vi står her i Stortinget i dag i en budsjettdebatt der vi har en veldig splittet opposisjon. Tydeligst ser vi det når det gjelder bistandsbudsjettet, hvor Høyre i sitt alternative budsjett foreslår en økning i bistanden på 400 mill. kr. Det er langt lavere enn de 1,2 milliardene som regjeringspartiene foreslår, mens Kristelig Folkeparti foreslår på sin side å øke bistanden utover det Regjeringen foreslår med 303 mill. kr. Så har vi Fremskrittspartiet på den andre siden, som kritiserer mye av den bistandspolitikken som den sittende regjering fører.

Spørsmålet mitt til Høyre blir da: Hva vil Høyre gjøre for å overbevise en potensiell, framtidig regjeringspartner om at å øke bistanden fra 2009-nivå med 400 mill. kr er riktigere enn å øke med 1 500 mill. kr?

Ine M. Eriksen Søreide (H) [18:15:32]: Dette handler jo ikke om andre partier. Det handler verken om Kristelig Folkeparti eller Fremskrittspartiet, men det handler om å lage en utviklingspolitikk som fungerer. Der mener jeg vi fortsatt har mye å gå på.

Jeg legger merke til at det forslaget som Høyre nå legger fram i sitt alternative budsjett, er ca. 425 mill. kr høyere enn det Regjeringa sjøl mente var et historisk nivå for inneværende år. Det betyr at vi satser på bistand, men vi har gjort noen helt klare prioriteringer. Vi satser mer tematisk, f.eks. på helse og utdanning. Vi satser mer på Afrika. Vi skrur opp bistanden til Afrika i forhold til Regjeringas forslag. Det er fordi vi ønsker å bruke bistanden til å hjelpe de aller fattigste. Men så er det jo sånn at alle partiene må være med på å diskutere om den bistandsinnsatsen vi har i dag, fungerer godt nok. Vi bruker 27,4 milliarder kr i året på bistandsområdet. Det er nesten ikke lov til å diskutere hvorvidt bistanden fungerer, og om den fungerer som vi gjerne ønsker at den skal. Jeg er, i likhet med resten av Høyre, for å bruke mye penger til bistand og utvikling, men jeg er for å bruke det på en måte som fungerer. Da mener jeg vi må ta de diskusjonene som Høyre ønsker å reise i budsjettinnstillinga.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Svein Roald Hansen (A) [18:16:58]: Det er første gang budsjettene for utenriks og forsvar behandles samtidig. Jeg er enig med komiteens leder i at det vil vise seg at denne sammenslåingen vil være vellykket.

Debatten skjer i en tid hvor det er mange viktige saker på dagsordenen internasjonalt. I morgen kommer president Obama for å ta imot fredsprisen for de muligheter han har skapt på den internasjonale dagsordenen. En ny nedrustningsavtale kan komme på plass snart. Mens vi debatterer, går soldater med det norske flagget på armen på tre kontinenter. I København er klimakonferansen i gang. Vi står overfor felles problemer i en verden som veves sterkere og sterkere sammen, og vår utenrikspolitikk har en ambisjon utover å ivareta egne interesser. Den har som ambisjon å skape en tryggere verden og en bedre verden også utenfor Norges grenser.

Klimatoppmøtet i København er ett av de viktigste internasjonale møtene som noen gang er avholdt. De målsettinger og tiltak verdens ledere evner å enes om innen slutten av neste uke, kan bestemme hvordan vår felles framtid vil arte seg. Norge har lagt på bordet ambisiøse mål. Vi skal ta ansvar for kutt i egne utslipp. Vi skal bidra økonomisk til at fattige land kan begrense veksten i sine. Noe av det viktigste vi bidrar med, er likevel vårt initiativ om å stanse avskogingen. Det har fått bred oppslutning internasjonalt.

I budsjettet for 2010 foreslås det å øke midlene til dette arbeidet med om lag en tredjedel, til 2,1 milliarder kr. Dette området er samtidig et eksempel på hvor skillelinjene nå går i norsk utenriks- og utviklingspolitikk – mellom Fremskrittspartiet og alle de andre partiene. Der vi andre vil øke, vil Fremskrittspartiet kutte.

Klimakonferansen er også en deleksamen på landenes evne til å møte felles utfordringer med felles tiltak. Det er en test på landenes evne til å forplikte seg til å gjøre det som er nødvendig for å unngå en utvikling som vil ramme oss alle. Det er også en test på viljen i de rike landene til å ta ansvar for en utvikling de selv har bidratt mest til. Det er en test på de rike landenes vilje til å bistå de fattige landene med penger og teknologi, slik at de kan unngå de fasene i sin økonomiske utvikling som ikke er miljømessig bærekraftige. I den økonomiske krisen verden er oppe i, er det viktig at vi, som selv i en krisetid har evne, også viser vilje til å styrke bistanden til de fattige landene.

Også her går skillelinjen mellom alle oss andre og Fremskrittspartiet. Fremskrittspartiet vil stort sett halvere bistandsmidlene til Afrika, palestinerne, Sør-Amerika og FNs bistandsorganisasjoner. Fremskrittspartiets kutt i utviklingsbistanden til verdens fattige beløper seg til nær 9 milliarder kr. Det dekker inn mesteparten av de skattelettelsene partiet foreslo for innbyggerne i et av verdens mest velstående samfunn. Dette tegner partiets politiske profil på en klargjørende måte.

Vår klart viktigste utenrikspolitiske interesse ligger i å opprettholde og videreutvikle en robust regional og global rettsorden. Det innebærer en bedre organisert verden, hvor rett går foran makt. I dette bildet spiller FN og regionale aktører som EU viktige roller.

Det er ingen uenighet om denne prioriteringen her i Stortinget. Men en robust internasjonal rettsorden hviler ikke bare på internasjonale traktater og organer. Robustheten vil også hvile på en mer rettferdig verden, en verden hvor alle land opplever at de får del i den økonomiske utviklingen, hvor alle land får mulighet til å bekjempe fattigdom. Kampen for menneskerettighetene, som det også er bred enighet om betydningen av, handler ikke bare om regimer basert på ensrettede ideologier eller religiøs villfarelse. Det handler også om umenneskelige levekår og fattigdommens åk. Derfor er en aktiv utviklingspolitikk en viktig del av arbeidet for en global rettsorden, for en rettferdig verden. Ja, det er en del av norsk interessepolitikk fordi dette henger sammen med den stabilitet og trygghet vi ønsker. Derfor mangler Fremskrittspartiet et viktig element i en utenrikspolitikk som samlet sett er best i stand til å ivareta norske interesser, når de forsyner seg så grovt av utviklingsmidlene.

Ved siden av klimatoppmøtet som nå pågår, og den oppfølging som trolig må finne sted neste år, er Afghanistan den andre store internasjonale utfordringen neste år. Vi skal videreføre både vårt omfattende militære bidrag og våre bidrag til den sivile oppbyggingen i Afghanistan. Men det viktigste vil nå være å få en bedre koordinering av den samlede innsatsen i ISAF og en raskere oppbygging av den afghanske hær og politistyrke, slik at afghanerne selv kan ta et stadig større ansvar for befolkningens sikkerhet. Vi må arbeide for at det internasjonale møtet om Afghanistan i januar evner å legge en solid strategi for at vi lykkes i å hjelpe afghanerne til en tryggere og bedre framtid.

Andre talere fra Arbeiderpartiet vil gå nærmere inn på både bistandsbudsjettet, forsvarsbudsjettet og andre deler av utenriksbudsjettet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [18:22:07]: Med Fremskrittspartiets bistandsbudsjett er vi godt over det nivået som FN anbefaler alle verdens land å legge seg på, altså 0,7 pst. av BNI. Hvis Fremskrittspartiets utviklingsbudsjett var det som var rådende, ville Norge fortsatt være blant de fremste giverne i verden. Men når representanten måler utviklingspolitikken i antall kroner brukt – for det synes som om det er det han gjør – vil jeg spørre: Er ikke representanten enig i at en god utviklingspolitikk måles etter hvilke resultater vi oppnår, og hvor mange mennesker vi kan bringe ut av fattigdom – at det er det vi må evalueres på?

Svein Roald Hansen (A) [18:22:58]: Det er selvsagt resultatene som teller, her som andre steder. Men volumet på bistanden som kan måles i kroner, er ikke uten betydning for å oppnå resultater. Det er viktig at utviklingsprosjektene stadig evalueres, stadig vurderes, slik at de settes inn der hvor de kan gi mest effekt. Her fordeler vi jo innsatsen vår både på det bilaterale og på det multilaterale, slik at vi får en best mulig koordinering av den samlede utviklingsinnsatsen i verden.

Det hører selvsagt med i utviklingsarbeidet å ha en handelspolitikk. Derfor er vi også opptatt av å få på plass en ny WTO-avtale som kan bringe flere av de fattige landene inn i verdens handelsstrømmer, noe som også vil gi grunnlag for en bedre utvikling.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [18:24:02]: Høyre brøt i fjor forhandlingene med de rød-grønne om langtidsplanen som ble vedtatt for Forsvaret, med den klare bakgrunn at vi mente at det bevilgningsnivået Regjeringen la seg på, ikke var tilstrekkelig.

I høringene i forbindelse med budsjettet nå hørte vi igjen fra organisasjonene at det er et klart misforhold mellom det som blir bevilget, og det som forventes løst av Forsvaret. Tillitsmannsordningen brukte bl.a. som eksempel at det i Ingeniørbataljonen i år kun var skutt en tredjedel av det som er det vedtatte måltallet for disse soldatene.

Vi vet også at Hæren i 2010 sannsynligvis går inn i sitt vanskeligste år med tanke på øvelser og trening. Likevel ser vi hele tiden at de rød-grønne har en totalt annen virkelighetsforståelse enn det befal, soldater og offiserer opplever i hverdagen. Spørsmålet mitt er om representanten Svein Roald Hansen i det hele tatt synes det er noe problem at oppfatningen av den økonomiske situasjonen er såpass forskjellig.

Svein Roald Hansen (A) [18:25:05]: Når det gjelder Forsvaret, følger vi altså den langtidsplanen som et flertall i Stortinget har vedtatt. Regjeringen er i grunnen forpliktet til å følge opp det som blir vedtatt i Stortinget. Den planen har som siktemål å få en balanse mellom oppgaver og midler i 2012.

Vi er inne i en stor omveltning i Forsvaret – og har vært det i de siste åtte årene – med innfasing av nye våpensystemer og en omstrukturering av Forsvaret fra gårsdagens mobiliseringsforsvar til et moderne innsatsforsvar. Norge ligger i front i NATO når det gjelder denne omstillingen. Det har tatt tid å få orden på bruken av pengene i Forsvaret i denne perioden. Vi husker perioden 2001–2005, da Riksrevisjonen ett av årene ikke engang kunne godkjenne budsjettet for Forsvaret. Vi er på god vei, og i 2012 kommer vi til å nå den balansen som er målsettingen.

Dagfinn Høybråten (KrF) [18:26:11]: Jeg merket meg at representanten Svein Roald Hansen i sitt replikksvar nå understreket den forpliktelse Regjeringen har til å følge opp det Stortinget sier. Jeg har lyst til å minne om at et enstemmig storting, i form av en enstemmig merknad fra utenrikskomiteen i forbindelse med utviklingsmeldingen på forsommeren i år, slo fast at andelen utdanningsbistand av Norges totale innsats skal økes. Dette var ikke noe Kristelig Folkeparti sto alene om, det var en enstemmig komité. Presidenten husker sikkert at det ble støttet helhjertet av Arbeiderpartiet den gangen.

Men i forslaget til statsbudsjett for 2010 er det ingen slik økning. Tvert imot – det er en videre nedgang i utdanningssektorens andel, etter det vi har fått opplyst fra departementet. Mitt spørsmål er: Er dette et midlertidig hvileskjær? Eller vil representanten Svein Roald Hansen og Arbeiderpartiet bidra til at denne enstemmige komitéinnstillingen blir fulgt opp framover?

Svein Roald Hansen (A) [18:27:15]: Som ny i komiteen må jeg bekjenne min manglende kunnskap på det området. Men jeg får ta med meg spørsmålet, og så skal vi vurdere det videre. Det er klart at Regjeringen bør legge vekt på entydige signaler fra Stortinget, også om de kommer i merknads form, selv om det primært er i vedtak Stortinget ytrer seg – så jeg tar det med videre.

Morten Høglund (FrP) [18:27:49]: Forsvarets situasjon har også vært belyst hittil i debatten, og den er krevende. Vi har krevende internasjonale operasjoner som vi er med på, bl.a. i Afghanistan, og vi har nettopp hatt et skip utenfor Somalia-kysten som vi nå sender hjem.

Selv om vi skulle ønske å delta mer, har vi knapt ressurser til å gjøre det. Vi mangler mannskap, og totalsituasjonen er som den er. Bekymrer det Arbeiderpartiet? Mener Arbeiderpartiet på et generelt, litt overordnet plan at vi burde utvide rammene for Forsvaret for å være i en bedre posisjon til å ivareta sikkerheten her hjemme og for å kunne delta med større fleksibilitet i utenlandsoperasjoner når det er påkrevet?

Svein Roald Hansen (A) [18:28:39]: Det var Arbeiderpartiet som i sin tid tok initiativet til den store omleggingen vi nå er i sluttfasen av, når det gjelder Forsvaret. Jeg mener at vi nå har siktet oss inn på et fornuftig nivå, som balanserer de oppgavene som skal ivaretas her hjemme – sammen med våre allierte – og den innsatsen vi kan yte i internasjonale oppdrag.

Jeg mener at Norge ikke har noe å skamme seg over når det gjelder den innsatsen vi yter i Afghanistan, i Adenbukta og andre steder. Jeg tror ikke vi må lulle oss inn i en forestilling om at vi alltid kan stille opp overalt. Vi ser nå at selv verdens sterkeste militærmakt, USA, gjennom det som har skjedd de siste årene, har strukket sin kapasitet – ikke bare til det ytterste, men sannsynligvis litt lenger. Jeg mener at vi alt i alt har et riktig nivå for vårt forsvar, slik det nå er lagt opp til, og det kommer det til å være når vi er ferdige med omstillingen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Morten Høglund (FrP) [18:29:57]: Først må jeg få lov til å si at jeg deler komiteens leders synspunkter knyttet til Afghanistan.

For en uke siden var det ministermøte i Verdens handelsorganisasjon, og forhåpentligvis var det et lite steg mot en ny avtale. Dessverre er det noen viktige land som ikke makter å ta de siste avgjørende skritt – dette til tross for en bred enighet om at en ny avtale vil virke stimulerende på verdens økonomier og bringe nye millioner av mennesker ut av fattigdom, og ikke minst vil den kunne hindre ny proteksjonisme og være stabiliserende og konfliktdempende. Det er også verdt å merke seg at ifølge FNs miljøprogram og Verdens handelsorganisasjon vil handelsliberalisering ha en rekke positive konsekvenser for miljøet og klimaet.

Nå er 2010 blitt det året hvor avtaleteksten skal på plass, men det er dessverre berettiget grunn til å være skeptisk. Slike frister har kommet og gått. En aktør som må levere, er USA. I retorikk er det få som priser frihandelen mer enn nettopp USA, men i handling er landet like tilbøyelig til proteksjonisme som en hvilken som helst landbruksminister fra Senterpartiet.

Derfor er det viktig at Obama får klar beskjed om at vi forventer at USA blir en pådriver – og ikke en bremsekloss – for mer frihandel. USA må stå ved sine prinsipper. Men for å kunne gi den beskjeden med den nødvendige tyngde hadde det hjulpet om Norge la til side egen proteksjonistisk politikk.

Mens vi venter på at USA og andre skal levere, kan vi her hjemme gjøre langt mer for å fremme utviklingslandenes interesser på handelsområdet. Fremskrittspartiet foreslår i sitt alternative statsbudsjett å fjerne toll ved import til Norge for varer fra alle utviklingsland. Vi foreslår i tillegg å sette av 10 mill. kr til handelsfasilitering for de fattigste landene – dette for å hjelpe dem med å fremme sør-sør handel og med den krevende jobben å få innpass på markedene i Europa og i andre i-land. Disse midlene kommer i tillegg til det Norge allerede gjør. Vi mener Norge i FN må støtte et system der land som utmerker seg negativt i forhold til proteksjonisme, blir omtalt og på godt norsk satt i skammekroken.

Fremskrittspartiet mener handel er en viktig forutsetning for at utviklingsland skal få et varig fundament for å bevege seg ut av fattigdom. Handelsfremmende tiltak kombinert med tilgjengelig kapital i form av investeringer i privat sektor er en bedre måte å drive utviklingspolitikk på enn den tradisjonelle og foretrukne norske modellen.

Vitnesbyrd om bistandens mangler er mange. De kommer fra Afrika, og de kommer fra Norge. Like fullt gjør de åpenbart ikke særlig inntrykk på det politiske flertallet. La meg dele to slike vitnesbyrd med dere. Det første er fra tidligere nestleder i Buskerud Arbeiderparti Tone Ellefsrud. Hun har arbeidet syv år i Tanzania. Til Aftenposten i sommer sier hun: «Bistandspenger bidrar bare til å opprettholde et gjennomkorrupt samfunn.»

Det andre vitnesbyrdet kommer fra Rwandas president Paul Kagame, som sier i en kronikk i Financial Times tidligere i år: Bistand har ikke bare sviktet i å nå sine mål, den har sjelden sett på de underliggende årsaker til fattigdom og svake samfunnsstrukturer.

Jeg kunne ha kommet med langt flere lignende sitater fra mennesker som opplever problemer med bistand på nært hold, men jeg er redd at den store viljen til endring ikke er til stede, verken i dag eller ved kommende års budsjettbehandlinger.

Bistandskritikk er nærmest umoralsk, i hvert fall preget av egoisme, og er dermed noe som skal forties og isoleres til Fremskrittspartiet. Dermed kan resten av det politiske Norge fortsette som før ved å sende norske kroner til bistandsprosjekter som ikke leverer langsiktig utvikling. De som påpeker manglene, og at keiseren er uten klær, blir avvist som usolidariske eller uten kunnskap. Jeg har deltatt i denne rituelle øvelsen noen år, og dagens debatt vil nok fortone seg på samme måte.

Russland og Norge bindes sammen i et skjebnefellesskap. Vi skal og må finne ut av hverandre. Vi skal samarbeide tett langs mange akser. Med våre øvrige nordiske naboland har vi stort sett et språklig og historisk fellesskap som gir et naturlig samarbeidsklima. Situasjonen med Russland er annerledes. Her må det mer organisert innsats til for å dyrke samarbeidet. Det er f.eks. positivt å legge merke til at særlig russiske studenter i økende grad benytter seg av norske læresteder. Utvekslingen andre veien er dessverre noe mindre. I Barentsregionen er det i all hovedsak et godt samarbeid over grensen. Vi tror imidlertid at det er fornuftig å ta et helhetlig grep og se på samarbeidet ut fra et mer strategisk ståsted, og opposisjonen har derfor samlet seg om en merknad der vi ber om en Russland-strategi. Vi tror dette vil være fornuftig, ikke minst for å belyse hele bredden av samarbeid som i dag skjer, og diskutere hvor det kan være ønskelig å sette inn større innsats. For vi er av den oppfatning at en slik strategi må medføre et bredere engasjement med Russland, og ikke et mindre.

Forsvarets situasjon fortjener oppmerksomhet. Det ble i forrige periode etablert en felles oppfatning om at bunnen var nådd, nå måtte det tilføres mer midler ellers ville nedbyggingen måtte fortsette. Den felles erkjennelsen av at Forsvaret trengte et løft, var viktig, og den gir håp. Imidlertid er det all grunn til å spørre om den budsjettramme som nå er vedtatt, er i tråd med løftene. Regjeringspartiene mener åpenbart at de 395 mill. kr som budsjettet øker med, er nok.

For å kunne si noe meningsfullt om hva Forsvaret trenger av ressurser, er det viktig å ha en felles forståelse av hva som har vært og er den faktiske situasjon. I Aftenposten 3. desember skriver forsvarsministeren:

«Utviklingen i driftsbudsjettet kan således ikke med noen rimelighet sies å ha rammet operativ aktivitet og evne.»

Jeg vil da få vise til Dokument nr. 3:6 for 2008–2009 fra Riksrevisjonen. Der står det:

«Operativ evne er samlet sett for årene 2005-2007 redusert. Forsvarssjefens rapportering per 1. oktober 2008 viser at operativ evne også i 2008 hadde en svak reduksjon sammenliknet med 2007.»

For meg virker det da, når jeg leser disse to sitatene, som om forsvarsministeren har en helt annen oppfatning av situasjonen i Forsvaret enn Riksrevisjonen og forsvarsmiljøer utenfor Forsvarsdepartementet.

Utfordringene står således i kø. Det er all grunn til å tro at flere av de grunnleggende utfordringer i Forsvaret ikke løses på en god nok måte ved dette budsjettet. Det bør bekymre flere enn Fremskrittspartiet og Høyre.

Vi kommer tilbake til situasjonen i Hæren og Heimevernet senere i debatten. Jeg vil si noe om Sjøforsvarets situasjon. Den grunnleggende evnen til å seile og således være operativ er en forutsetning for et fungerende sjøforsvar. Denne evnen utfordres av både mannskapsmangel og pengemangel. Dette skjer parallelt med at nordområdene erklæres som Regjeringens viktigste strategiske område – noe som for øvrig støttes bredt på Stortinget.

Norge har også fått seg tildelt suverenitet over nye havområder, og skipstrafikken i nord er økende. Samtidig velger Regjeringen å legge ned marinebasen på Olavsvern. Realitetene i den operative aktiviteten samsvarer således dårlig med de mer overordnede strategiske mål. Fregatter som blir liggende til kai på grunn av ressursmangel, er ingen god ivaretakelse av våre ressurser. Målet må være mer tilstedeværelse i nordområdene.

Vår deltakelse internasjonalt er både ønskelig og nødvendig. Mulig omfang begrenser seg naturlig grunnet mangel på mannskap og/eller utstyr. Det er også en realitet at vi ikke kan sende alt ut av landet. Det er viktige oppgaver å ivareta her hjemme. Med det presset som det nå samlet er for å delta i forskjellige utenlandsoperasjoner og for å ivareta den hjemlige sikkerhet, så strekker ikke ressursene til.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt opp de forslagene han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [18:39:23]: Jeg har to spørsmål til representanten Høglund.

I sine merknader i innstillingen sier Fremskrittspartiet:

«… det er viktig for Norge å foreta en mer kritisk vurdering av den rollen FN spiller og de oppgaver FN er satt til å ivareta. FN må både bli mer relevant, mer effektiv og mer fokusert.»

Kunne representanten peke på noen av de områdene han mener at FN ikke burde beskjeftige seg med, hvis det skal bli mer relevant og mer effektivt?

Det andre er en merknad hvor medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker viktigheten av at norske utenriksstasjoner «får de ressurser som trengs for å ivareta norske borgeres interesser ved uforutsette hendelser».

Hvorfor har da Fremskrittspartiet i sitt budsjettforslag kuttet 10 pst. på Utenriksdepartementets driftsbudsjett? Det vil jo svekke utenriksstasjonenes evne til å ivareta sine oppgaver.

Morten Høglund (FrP) [18:40:27]: Vi mener at det er noen utenriksstasjoner som kan nedgraderes, enten fjernes helt eller gjøres om til ambassadekontorer. Det redegjorde vi for bl.a. i vårt 100-dagersprogram i valgkampen, og der vil vi hente inn de store besparelsene. Mange av de ambassadene som for så vidt faller inn under dette budsjettkapittelet, er på steder hvor vi i utgangspunktet ikke har det store politiske engasjementet, men hvor vi er med fordi vi har andre interesser – ikke minst knyttet til utviklingspolitiske oppgaver. Disse ressursene – når vi snakker om å ivareta nordmenns interesser – må tildeles de ambassadene og de kontorene hvor det ferdes flest nordmenn. Det er knyttet til noen få, stadig økende, men langt fra alle ambassader og konsulater som Norge har rundt i verden.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:41:40]: Jeg ser i Fremskrittspartiets partiprogram at de framholder at bidrag til utviklingshjelp i stor grad bør baseres på den enkeltes godvilje:

«På prinsipielt grunnlag være sterkt kritiske til ordningen med tvungne bidrag til statlig utviklingshjelp gjennom beskatningen fordi dette bidrar til å svekke den enkeltes personlige ansvarsfølelse og giverglede. Vi vil derfor begrense den statlige bistanden.»

Det ser vi også følges opp i forslaget til budsjett. Videre er det kun ett land som blir nevnt spesifikt i Fremskrittspartiets partiprogram når det gjelder utviklingsstøtte. Det står da at Fremskrittspartiet går inn for å «opprettholde Norges utviklingspolitiske engasjement i Afghanistan.»

I forslagene fra Fremskrittspartiet ser vi også at Afghanistan er en av få poster som ikke er blitt utsatt for kutt. Hva er det som gjør at Fremskrittspartiet har en så stor tro på at bidrag akkurat i Afghanistan lykkes i større grad enn andre steder?

Morten Høglund (FrP) [18:42:36]: Dette er et veldig relevant spørsmål. Hvis vi var skråsikre på at vi lykkes ved den måten vi gir hjelp på i Afghanistan, hadde jeg løyet. Vi er kanskje like usikre som mange andre, men vi er med på det prosjektet av mange grunner – fordi det angår oss, det angår vår sikkerhet, vi er der militært, og vi er der sivilt. Vi tror det er viktig å opprettholde en type enighet rundt det prosjektet.

Men mange av våre prinsipielle betraktninger ikke minst rundt stat til stat-støtte, ikke minst hvordan støtten brukes av internasjonale organisasjoner gjelder også i forhold til Afghanistan. Vi vil følge dette svært nøye fremover, og vi har ikke tenkt for evig og alltid å unnta Afghanistan fra den samme kritiske gjennomgangen. Nå er det jo en forskjell på den måten at i en del afrikanske land har vi hatt engasjement i i 40–50 år – uten at de har klart å løfte seg ut av fattigdom. Engasjementet i Afghanistan er stort sett av relativt nyere dato.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [18:43:51]: Jeg har to spørsmål til representanten Høglund. Jeg skjønner jo av svar tidligere i replikkordskiftet at du ønsker å prioritere ressurser til ambassader i land med mange turister. Spørsmålet mitt er: Hvilke ambassader er det du ikke ønsker å prioritere, og hvilke ambassader er det du ønsker å legge ned, og hvilke kriterier ligger til grunn for det? Det var spørsmål en.

Spørsmål to gjelder: I innlegget til Høglund hørte vi en blind, nesten dogmatisk tro på at frihandel løser alle problemer, uansett om man ikke har noe å handle med. Da er mitt enkle, konkrete spørsmål til representanten Høglund: Kan du vise til noen land som har klart å løfte seg ut av fattigdom ved hjelp av råvareeksport og mateksport? Den kjente tigerøkonomien Kina har brukt politiske virkemidler til å bygge styrke, bygge kraft. Norge bygde kraft. Vest-Europa bygde kraft før vi slapp opp for frihandel. Hvilke land har klart å bygge seg opp gjennom en blind tro på frihandel og råvareeksport?

Morten Høglund (FrP) [18:44:48]: Blind tro på frihandel – jeg vil tilbakevise det. Man kan jo like gjerne returnere spørsmålet, som representanten eventuelt kan ta med seg i sitt innlegg: Hvilke land har ved å lukke seg inne og ved å opptre totalt proteksjonistisk klart å løfte seg ut? Dette er jo ikke enten det ene eller det andre. Hvis man tar Kina som et eksempel: Ved å gå inn i Verdens handelsorganisasjon og ved å delta i den globale handel har flere millioner mennesker i Kina klart å få et bedre liv, og det har gitt et løft for Kina. Kina er jo et godt eksempel på at det å delta i den globale handel er noe positivt og ikke noe negativt. Og det er jo den type aktivitet – det å se utover – som vi ønsker at andre land skal delta i.

Vi redegjør i vårt 100-dagersprogram for noen ambassader som vi ønsker å se nærmere på. Ta Sri Lanka som et eksempel, hvor vi har hatt et sterkt engasjement i fredsforhandlingene. Det er nå avsluttet. Vi er ikke relevante der på samme måte. (Presidenten klubber.) Vi synes godt vi kan nedtone vårt engasjement her.

Presidenten: Presidenten vil minne om at taletiden ikke er en minimumstid.

Even Westerveld (KrF) [18:46:06]: Det er ikke noen overraskelse at Fremskrittspartiet kutter i sitt bistandsbudsjett. Det har vi hørt før. Jeg la merke til at representanten Høglund også kalte det en rituell øvelse – det er interessant – og det endog i et budsjett hvor Norge bevilger mer enn noen gang tidligere til seg selv. Det er vanskelig å forstå hvordan Fremskrittspartiet kan forsvare å kutte 9 milliarder kr i bistanden – 1,7 milliarder kr til Afrika – når vi står midt oppe i en sultkatastrofe. Det er også vanskelig å forstå hvordan Fremskrittspartiet kan klare å bruke bistandens feilbarlighet som argument for å kutte i den. Det virker som om Fremskrittspartiet gjør det perfekte til det godes fiende.

Jeg har lyst til å lese litt fra Fremskrittspartiets merknader i innstillingen til bistanden i Latin-Amerika, hvor de sier:

«Disse medlemmer mener at en mindre restriktiv abortlovgivning i mange av disse landene vil kunne styrke kvinners seksuelle og reproduktive rettigheter og samtidig være kostnadsbesparende for nasjonale helsebudsjetter.»

Jeg har lyst til å spørre representanten Høglund om det er Fremskrittspartiets politikk å presse mottakerlandene av norsk bistand til å innføre fri abort?

Morten Høglund (FrP) [18:47:17]: Det er kritikken knyttet til dette som er rituell. Landene skal i utgangspunktet bestemme sin egen politikk, men der hvor Norge fortsatt gir stat til stat-bistand og finansierer f.eks. helseprogrammer, er det naturlig også å diskutere spørsmål som abortlovgivning. Hvis vi ser på noen land i Latin-Amerika som har en ekstremt konservativ lovgivning på dette området og det ikke finnes noe unntak for kvinner i forhold til å ta abort, mener vi det er et menneskerettighetsspørsmål å ta opp med landet, nesten uavhengig av om vi gir bistand, forholdet til de kvinnene som havner i en svært vanskelig og krevende situasjon. Vi står helt klart fast på den merknaden.

Når det gjelder kommentarene til det å kutte 9 milliarder kr, har EU et mål om å nå 0,5 pst. av BNI i 2010 og 0,7 pst. i 2015. Fremskrittspartiet er på 0,73 pst. Jeg opplever ikke at representanten eller andre omtaler EU på den måten som man omtaler Fremskrittspartiet på når det gjelder bistand.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:48:51]: I disse dager er mange øyne vendt mot Skandinavia. Klimatoppmøtet i København og fredsprisutdelingen i morgen bidrar til fokus på to av de viktigste utenrikspolitiske utfordringene vi står overfor: kamp mot klimaødeleggelsene og for fred og nedrustning.

I forbindelse med prisutdelingen er det ventet en bred mobilisering av dem som vil uttrykke sine forventninger til Obamas nedrustningstanker og høyt og tydelig minne om forpliktelsene som må oppfylles. Men forpliktelser for nedrustning gjelder ikke bare for fredsprisvinnere og stormakter. Vi har et ansvar. Vi har et ansvar for kontinuerlig å jobbe for nedrustning og en verden uten atomvåpen, for våpenkontroll og for politiske løsninger på konflikter.

For et år siden var mange av verdens ledere samlet for å undertegne konvensjon mot klasevåpen etter lang og utrettelig innsats fra sivilt samfunn og flere av mine parti- og regjeringskollegaer. I regjeringserklæringen setter vi oss nye og viktige mål for arbeidet med nedrustning og fred, vurdering av NATOs førsteslagstrategi, strengere regelverk for våpeneksport og arbeidet for en internasjonal regulering av den ukontrollerte spredningen av våpen og ammunisjon, konkrete tiltak for en atomvåpenfri verden.

Fred, fattigdomsbekjempelse og bærekraftig utvikling er gjensidig avhengig av hverandre. Et nytt våpenkappløp drives i dag fram av våpenindustrien og ideen om at kampen mot terror skal vinnes militært. Dette står i veien for å løse fattigdom, matvarekrise og klimaspørsmålene, og nettopp derfor er kampen for nedrustning og fred en del av SVs grunnfundament. Vi er glad for at Regjeringa løfter denne tematikken høyt i budsjettproposisjonen.

Men nedrustning skjer ikke først og fremst fordi regjeringer, partier eller eksperter tar eget initiativ. Olof Palme, den svenske statsministeren som hele sitt liv jobbet for atomnedrustning, sa en gang:

«Nedrustning kan bare skje gjennom at mennesker i mange land uttrykker sin mening.»

Mobiliseringen på 1980-tallet førte til at Gorbatsjov og Reagan underskrev en avtale for nedrustning. Forbudet mot landminer og klasevåpen er kjempet fram av en folkelig bevegelse over hele verden. Kampen for nedrustning og mot atomvåpen kan bare vinnes gjennom at mange mennesker sier sin mening høyt og tydelig, slik at verdens ledere tvinges til å lytte.

For få dager siden kom en rapport om kvinners rettigheter i Afghanistan fra Human Rights Watch. Kvinnefrigjøringen har vært et sentralt punkt i argumentasjonen når soldater er sendt til Afghanistan, men rapporten slår fast at åtte års nærvær av vestlige soldater ikke har gjort livet lettere for afghanske kvinner. Årsaken er konservative ledere som ønsker å nekte kvinner helt grunnleggende rettigheter, heter det i rapporten.

Målet med utviklingspolitikken er å endre maktstrukturer, å gi stemmer til de stemmeløse – og da særlig til kvinnene. Kvinners rettigheter og deltakelse må prioriteres. Kvinner i fattige land befinner seg nederst på samfunnsstigen. 75 pst. av de aller fattigste på kloden er kvinner. Kvinner mottar ca. 10 pst. av de samlede lønnsutbetalinger, mens de utfører nesten 70 pst. av alt arbeid på jorda. Styrking av kvinners stilling er sentralt i fattigdomsbekjempelsen og en forutsetning for bærekraftig utvikling. Derfor har Regjeringa prioritert kvinners rettigheter og likestilling både gjennom politisk handling og økonomisk. Og det er gledelig at det er bred enighet om viktigheten av Kap. 168 Kvinner og likestilling som skal bidra til gjennomføring av handlingsplanen for kvinners rettigheter og likestilling i utviklingsarbeidet.

SV har gjentatte ganger hevdet at krigføring ikke er veien å gå for å bedre situasjonen i Afghanistan, noe rapporten jeg viste til, også viser, og vi må fokusere på hva annet som kan gjøres framover. Det er tidligere påpekt at man må satse på parlamentet. Der er en fjerdedel av representantene kvinner. Vi må styrke kvinners posisjon ved å få dem til forhandlingsbordet, slik at de også blir reelle deltakere. Og vi må sørge for å få kvinnedepartementet styrket også økonomisk. Det vil kunne styrke deres sak og gi en bedre sikring for at pengene faktisk kommer kvinner til nytte.

Verdens fattigdom er ikke tilfeldig. Kampen mot fattigdom er kamp for å endre urettferdige internasjonale maktstrukturer. Det handler om å se og forstå krefter som hemmer og fremmer utvikling, og å utforme en utviklingspolitikk som tar tak i utfordringene som skaper fattigdommen. Det er et arbeid hvor bistand er ett av flere virkemidler. Økonomisk støtte kan bidra til å flytte makt og ressurser, og dermed styrke folks mulighet til å påvirke sin egen situasjon. Det er viktig at Regjeringa fortsetter en offensiv utviklingspolitikk, og hvor prosentandelen av bruttonasjonalinntekt til utviklingsformål må økes utover 1 pst.

La meg avslutningsvis si noen ord om klimatoppmøtet i København. Klimaendringene er den største trusselen menneskeheten står overfor. Det er foreløpig usikkert om landene vil klare å bli enige om en juridisk bindende klimaavtale. Rike land som Norge må ta sitt historiske ansvar for klimaendringene ved å forplikte seg til store nasjonale utslippsreduksjoner, samtidig som de betaler for utslippskutt i fattige land.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [18:54:18]: På SVs utenriksblogg sier nestlederen i SV, Audun Lysbakken, den 1. september i år følgende:

«Antall sivile drepte i Afghanistan øker og tilliten til de internasjonale styrkene er på et lavmål. Offensiv krigføring og flere soldater er ikke løsningen på problemene. SV mener derfor Norge bør trekke styrkene ut av Afghanistan.»

Kan representanten Kvifte Andresen oppklare dette? Er SV for noe de egentlig er imot, eller mener ikke SV lenger det Lysbakken sa 1. september i år?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:55:02]: Programformuleringer er noe vi alle har. Dette er en programformulering som ble vedtatt på SVs landsmøte, og er en sak som vi jobbet for gjennom valgkampen. Etter valget har vi inngått regjeringsforhandlinger. Vi sitter i en regjering bestående av tre ulike partier som har litt ulik oppfatning om dette. Vi diskuterer imidlertid situasjonen i Afghanistan også med de andre regjeringspartiene og har fått inn en formulering som går ut på en eventuell diskusjon om tilbaketrekking underveis. Vi skal hele tida se situasjon an. SV framhever til stadighet at vi ikke tror at militær makt er løsningen på problemet. Det er politiske tiltak som må til. Men vi står på regjeringserklæringen om at vi skal være i Afghanistan på det eksisterende nivå, og i samarbeid med de allierte diskutere en eventuell retrett når det er på tide å gjøre det.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [18:56:12]: Programformuleringer er noe alle har, men det er åpenbart at det er noen som har flere enn andre!

Natt til onsdag i forrige uke holdt president Obama sin tale hvor han redegjorde for den nye strategien i og det nye styrkebidraget til Afghanistan. Regjeringa, representert ved Grete Faremo, var enig i den nye strategien om å sende 30 000 nye soldater og forventer ca. 5 000–7 000 nye soldater fra andre NATO-land.

Spørsmålet er rett og slett om SV er enig med president Obama i hans strategi og dermed også enig med sin egen regjering i strategien om at det er viktig å sende flere soldater til Afghanistan, og eventuelt de konsekvensene det kan få for Norges bidrag.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:57:01]: SV har uttalt at vi ser både styrker og svakheter ved Obamas strategi. En av svakhetene er å sende 30 000 nye soldater. Det er fordi vi gjentatte ganger har sagt at vi ikke tror på en militær løsning i Afghanistan. Men samtidig snakker Obama om mer sivil innsats, noe som SV absolutt støtter, og som vi sammen med regjeringspartiene også ønsker å bidra til, og bidrar med pr. i dag. Og vi hilser også velkommen en mulig diskusjon om en exit-strategi sånn at vi kanskje etter hvert kan se en løsning på problemene i Afghanistan.

Even Westerveld (KrF) [18:57:58]: Jeg vet at SV deler Kristelig Folkepartis engasjement for de fattigste utviklingslandene. Det er bra. I disse dagers klimafokus kan det føre til at fokus rettes mot de store, tunge aktørene som India, Kina og Brasil, og de fattigste landene, kanskje først og fremst i Afrika, kan bli taperne i kampen om oppmerksomhet.

Jeg lurer på om representanten Kvifte Andresen ser denne faren, og om SV har noen tanker om hva Norge kan gjøre for at de fattigste utviklingslandene blir sikret oppmerksomhet i prosessene, og at fattigdomsbekjempelse forblir hovedmålet for norsk utviklingsbistand i tiden framover?

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [18:58:52]: Det er selvfølgelig viktig å satse på de aller fattigste landene. De trenger et fattigdomsløft. Samtidig må vi ta inn over oss at en av grunnene til den fattigdommen som er, er de store klimautfordringene. Derfor er det også viktig å satse på gode klimatiltak for å begrense fattigdommen også for de aller, aller svakeste.

Det bistandsbudsjettet som vi vedtar nå, mener vi ivaretar flere forskjellige interesser, ikke bare hjelp til de aller, aller svakeste, men også støtte til samfunn som er på vei til å bygge seg opp, og viser at vi tar klimautfordringene, helse og utdanning på alvor. Så SV er i stor grad veldig fornøyd med utviklingsbudsjettet.

Trine Skei Grande (V) [18:59:41]: Jeg har lyst til å løfte en sak som norsk fredsbevegelse har vært opptatt av, og der vi også ser at en endring av siviltjeneste hos oss kanskje åpner for nye muligheter, nemlig sivile fredsstyrker. Dette er en sak som Venstre er opptatt av, og som SV har programfestet.

Vi har lagt fram et meget mildt og forsiktig forslag i dag om å få til en mulighetsstudie med den tankegangen å lage sivile fredstropper. Spørsmålet mitt er hvordan SV stiller seg til vårt forslag, og om kanskje Regjeringa også ville syns det var spennende å få til en sånn utredning. Vi skal gjerne gjøre det om til et oversendelsesforslag hvis Regjeringa kan si noe positivt om det å få til en sånn utredning.

Rannveig Kvifte Andresen (SV) [19:00:30]: Jeg har sett forslaget fra Venstre og synes det er et interessant forslag. Representanten har jo også merket seg at SV sier noe om sivile fredsstyrker i sitt program, også i tilknytning til verneplikten, som vi ønsker skal være allmenn, og hvor det skal være mulig å velge mellom å tjenestegjøre i Forsvaret og i en fornyet siviltjeneste rettet mot viktige samfunnsoppgaver.

Jeg kan ikke på vegne av alle regjeringspartiene si at vi ønsker å støtte dette, men kan bringe det jeg nå har sagt, videre: at SV synes forslaget er interessant og veldig gjerne diskuterer det framover.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:01:32]: De brede folkelige bevegelser har formet mye av vårt samfunn. De har bidratt til å forme både vår forsvarspolitikk og ikke minst vår bistands- og utviklingspolitikk.

Hvis man først ser på vår forsvarstradisjon, så er den bygd på forsvarsviljen – at det er forsvarsviljen i befolkningen som er avgjørende for vårt forsvar. Det at Forsvaret har tillit hos folk flest, og utgår fra folk flest, er avgjørende for den støtten Forsvaret vil få, både moralsk og økonomisk. Men for å sikre forsvarsevnen må man alltid endre. For både de sikkerhetspolitiske utfordringene og de teknologiske mulighetene endrer seg.

Forsvaret har vært gjennom en stor omstilling gjennom flere stortingsperioder - en omstilling som har vært nødvendig for at Forsvaret skal kunne løse de oppgavene vi ønsker innenfor de rammene Forsvaret har, for 2010 nesten 35 milliarder kr.

Basisen for vårt forsvar er den folkelige forankringen, verneplikten og førstegangstjenesten. Kvaliteten på Forsvaret avhenger helt av rekrutteringen, og vår førstegangstjeneste sikrer en bred rekruttering.

Internasjonale operasjoner kan aldri eller vil aldri bli Forsvarets kjerneoppgave. Forsvarets kjerneoppgave er trygging av vårt land og våre nærområder, og tilstedeværelse som sikrer vår suverenitet. De internasjonale operasjonene er sett fra vårt ståsted også et bidrag for å sikre vår egen sikkerhet. Norsk sikkerhet ivaretas best gjennom å bidra til fred, stabilitet og en gunstig internasjonal utvikling, for på den måten å redusere risikoen for kriser, konfliktspredning, væpnet konflikt og spredning av krig.

Akkurat som vårt forsvar bygger på en folkelig tradisjon, har vår bistands- og utviklingspolitikk gamle og stolte historiske røtter: fra motkulturene som blomstret mot maktelitene på 1800-tallet, til arbeiderklassens solidaritetstankegang. De historiske bevegelsene har fortsatt stor innvirkning på norsk politikk, og de har vært avgjørende for støtten til vår sterke satsing på utvikling. Det er alle de tusener av brennende sjeler rundt omkring i foreninger, i menigheter og alle andre plasser som har vært og er grunnlaget for norsk utviklingsengasjement. Det er ikke eliten, ikke storkapitalen, det er folk og de folkelige bevegelser som har båret fram norsk utviklingspolitikk.

Målet for utenrikspolitikken skal og må være å sette norske interesser først. Men dersom dette hensynet også blir primært styrende for utviklingspolitikken, tror jeg at den brede folkelige oppslutningen om norsk bistand kan forvitre. Og uten folkelig oppslutning har ikke utviklingspolitikken lenger noen legitimitet. Utviklingspolitikken kan ha mye å tjene på å bli mer integrert i utenrikspolitikken, slik at man totalt sett får mer ut av midlene man setter inn. Men etter mitt syn må hovedtyngden i norsk utviklingspolitikk og grunnpilaren for innsatsen være behovsbasert.

Det er i vår nasjonale interesse å styrke FN. Et lite land som Norge er avhengig av klare internasjonale spilleregler og av at FN har høy legitimitet. Klimatoppmøtet i København som pågår nå, og mattoppmøtet i Roma tidligere i høst viser at verden står overfor store utfordringer som kan føre til flere konflikter framover.

Kamp om knappe energiressurser, vannmangel, at over én milliard mennesker har for lite mat; det er et faktum at klimaendringer vil forsterke de problemene vi allerede har innenfor matvare- og vannsikkerhet. Kamp om ressurser legger grunnlaget for konflikt og ustabilitet. Krig og konflikt bidrar til fattigdom og menneskelig fornedrelse. Det å styrke FN, den institusjonen som har legitimitet gjennom Sikkerhetsrådet til å gå inn i konflikter, og som gjennom sin øvrige virksomhet kan gå inn med tiltak som skaper utvikling, er helt avgjørende sett fra Senterpartiets ståsted.

Norge er blant de største bidragsyterne til FN. Senterpartiet mener allikevel det kan være rett å øke bidragene ytterligere. Som småstat har Norge et ekstra behov for internasjonale spilleregler som en sikkerhet mot vilkårlig bruk av makt – spilleregler som beskytter interessene til aktører og land som i seg selv ikke er mektige.

I tillegg til å bidra økonomisk mener vi det er i vår egeninteresse å bidra til å styrke FNs operasjoner også med norske militære bidrag når vi har rom for å prioritere ressurser til dette.

Vårt forsvar har sterk støtte ute blant folk. Det er bred folkelig støtte til bruk av midler til utvikling, og støtten til et sterkt FN – en FN-ledet verdensorden – er rotfestet i norsk tradisjon, hos folk og i Regjeringen. Budsjettet vi i dag vedtar, støtter opp om disse grunnpilarene i norsk politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [19:06:30]: Senterpartiet gikk til valg på at marinebasen ved Olavsvern skulle opprettholdes, og få dager før valget gikk også Senterpartiets førstekandidat i Troms ut og sa at Senterpartiet i forhandlingene ville kreve at basen ble opprettholdt. Det gikk ikke, greit nok. Det er ikke bra, men det er sånn som skjer i forhandlinger.

Er denne saken tapt for Senterpartiet? Har Senterpartiet nå gravlagt saken, eller vil de fortsette å kjempe for Olavsvern?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:07:07]: I Soria Moria-erklæringen er det foretatt en del klare prioriteringer. En av de klare prioriteringene er at man ønsker å øke tilstedeværelsen for Forsvaret i nordområdene, og man peker spesielt på at Marinen må ha en økt tilstedeværelse i nordområdene. Den Soria Moria-erklæringen har vi fire år på å gjennomføre og sette i verk. Så må vi se hvilke tiltak som trengs for at vi klarer å få økt Marinens tilstedeværelse i tilstrekkelig grad i nordområdene. Og da vil jo også de støttestrukturene man har på land, være en del av den diskusjonen.

Ivar Kristiansen (H) [19:07:49]: Representanten Slagsvold Vedum snakket mye om forsvarsviljen i dagens innlegg. Det har han tidligere gjort i sin retorikk om Regjeringens storsatsing på Forsvaret i nord, og også om utvidet nordområdesatsing.

Tidligere kystvaktsjef Torstein Myhre, som for øvrig også er senterpartimann, har i en artikkel nylig vist til at man legger ned den eneste marinebasen man har i Nord-Norge, Olavsvern, som også representanten Høglund var inne på. Han viser til at den eneste fregatten vi har, befinner seg utenfor Somalia, og at med få unntak ligger Marinens enheter enten i opplag eller ved kai i Bergen. Myhre skriver til slutt i sin artikkel, som representanten Slagsvold Vedum gjerne kan få en kopi av:

«Det faktum at Marinen i 2009 har vært nesten helt fraværende i Nord-Norge, bør være et tankekors for mange. Kyststaten Norge ligger åpen, (…) Kanskje er det betimelig å stille spørsmål om det finnes noen politisk vilje i regjeringen til å gi den påståtte nordområdesatsingen et innhold.»

(Presidenten klubber.)

Presidenten: Uansett politisk vilje – taletiden skal holdes.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:09:05]: Det er, sett fra Senterpartiets ståsted, utrolig viktig at vi når vi diskuterer Forsvarets framtidige utvikling og NATOs framtidige strategi, har mye større fokus på nærområdene både i NATO og i norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. I Soria Moria-erklæringen er det en veldig tydelig prioritering, og hovedprioriteringen der er at man skal øke seilingsdøgnene og ha større tilstedeværelse i nordområdene. Vi er veldig glad for å ha fått det inn i Soria Moria-erklæringen, og gleder oss til å bidra til at det blir satt ut i praksis.

Støttestrukturene på land får vi diskutere fortløpende, men det viktigste for oss er tilstedeværelsen på havet og økt antall seilingsdøgn.

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:09:56]: I hele perioden med rød-grønn regjering har det i budsjettbehandlingene vært mulig å flytte penger for å få en enda bedre profil på ikke minst Utenriksdepartementets budsjett. Det har ikke vært mulig denne gangen, til tross for at det er fremmet gode forslag, som jeg er sikker på at representanten Slagsvold Vedum har sans for: styrket landbruksbistand, styrket utdanningsbistand, styrket satsing på helseformål, for å nevne noen.

Jeg antar at grunnen til at dette for første gang siden den rød-grønne regjeringen kom, ikke har vært mulig i år, ikke er det faktum at representanten Slagsvold Vedum har trådt inn i komiteen. Men kan representanten gi meg en annen forklaring på hvorfor det har vært dønn umulig – unnskyld uttrykket, president – å flytte på en eneste krone?

Presidenten: Presidenten er glad for at representanten selv beklaget uttrykket.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:10:55]: Dette er fordi representanter for de tre rød-grønne partiene i komiteen ikke har hatt ønske om å flytte på midler – så enkelt og så vanskelig. Hvis de tre partiene i fellesskap hadde hatt ønske om å flytte på midler, er jeg sikker på at vi hadde fått det til. Vi skal jo jobbe nå i fire år i denne komiteen. I noen saker er jeg helt sikker på at vi ønsker å flytte på midler i forhold til konklusjoner som er tatt i Regjeringen, i andre saker er vi fornøyd. I denne runden ønsket vi å videreføre det budsjettforslaget som forelå.

Peter N. Myhre (FrP) [19:11:27]: Vi merket oss representanten Slagsvold Vedums beundringsverdige hyllest til det norske forsvaret – ikke minst til verneplikten – og satte pris på den.

Nå er det slik at siden budsjettet ble avgitt i oktober, har det kommet en rekke bekymringsmeldinger fra militære eksperter, fra organisasjoner både i og rundt Forsvaret og ikke minst fra erfarne militære ledere, og de er ikke bare bekymret, men de hevder at det foreliggende budsjettforslaget rett og slett innebærer en nedtrapping av kapasiteten i det norske forsvaret. Da er spørsmålet mitt til representanten Slagsvold Vedum: Tar alle disse feil?

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:12:20]: Det er alltid flere syn på samme sak, og derfor har vi høringer, derfor har vi en åpen demokratisk debatt for å få fram flere syn. Det er veldig viktig at en tar på alvor de bekymringsvarslene som kommer fra folk som jobber i Forsvaret, og fra folk som har et brennende engasjement for Forsvaret. Jeg har selv vært aktiv i noen av forsvarsorganisasjonene tidligere og vet hvilket stort hjerte mange har for det norske forsvaret. Så det tar vi selvfølgelig på største alvor.

Så har det vært helt nødvendig for det norske forsvaret å gjennomgå en krevende og stor omstilling for å klare å møte en ny tid, og store omstillinger er smertefulle. I langtidsplanen har vi varslet at i 2012 skal vi klare å komme i balanse, og jeg tror det er helt avgjørende at vi nå får en balansert utvikling. Så får vi diskutere den framtidige strukturering og dimensjonering av Forsvaret når vi har kommet dit.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:13:31]: Medias fokus rettes under klimaforhandlingene i København mest mot dragkampen mellom de store landene, ikke minst mellom industrilandene i Vesten og de store vekstøkonomiene i sør, som Kina, India og Brasil.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at Norge kjemper for å tilgodese de som står i forhandlingenes skygge, men som rammes hardest av klimaendringer som de mangler kapasitet til å håndtere. Det er de fattigste utviklingslandene. Det var derfor disse utviklingslandene Kristelig Folkeparti valgte å prioritere sterkere da vi i høst utformet vårt alternativ til Regjeringens budsjett.

Regjeringen skal ha ros for å øke bistandsbudsjettet og følge opp flere viktige føringer fra Stortinget. Men det er også svakheter ved Regjeringens utviklingsbudsjett. La meg peke på tre av dem:

For det første: Utgiftene til flyktningmottak i Norge og klima/skogprosjekter øker til sammen med ca. 300 mill. kr mer enn bistandsbudsjettets totalramme neste år. Det blir altså 300 mill. kr mindre igjen til regulær utviklingsbistand i fattige land. Derfor foreslo Kristelig Folkeparti i sitt alternative budsjett å øke bistandsrammen tilsvarende.

For den andre: Regjeringen følger oppsiktsvekkende nok ikke opp Stortingets enstemmige ønske om at utdanningsbistandens andel av bistanden skal øke. Kristelig Folkeparti har derfor foreslått mer bistand til utdanning.

For det tredje: Regjeringens budsjett er for svakt på klimatilpasning i fattige utviklingsland, altså tiltak som skal øke deres evne til å håndtere klimaendringer som de ikke kan unngå. For å rette opp dette har Kristelig Folkeparti foreslått betydelig mer til klimatilpasning, bl.a. i Øst-Afrika og Bangladesh. Samtidig styrker vi innsatsen for en bedre klimatilpasset og mer robust matvareproduksjon.

Kristelig Folkepartis budsjettalternativ ville etter vårt syn gitt utenriksbudsjettet en klart bedre innretning, men jeg registrerer at det ikke var noen ønsker i noen av regjeringspartiene om en slik bedre innretning.

Innenfor de rammer som Stortinget nylig vedtok for utenriksbudsjettet, legger Kristelig Folkeparti i komitéinnstillingen fram forslag til en rekke omdisponeringer for å forbedre utviklingssamarbeidet. Høyre står sammen med oss om dette forslaget.

Vi vil styrke tiltakene for klimatilpasning, utdanning, matvaresikkerhet og landbruk samt livsviktig vaksinearbeid gjennom GAVI. Dessuten gir vi støtten til frivillige organisasjoner et skikkelig løft, og vi styrker fattigdomsorienteringen i landvalget.

Når det gjelder forsvarsbudsjettet, må langtidsplanen for Forsvaret følges opp. Beregninger viser at 2010 blir et veldig stramt år. For Hæren skal det holde hardt om en i praksis vil få til den ørlille reelle bedringen som Regjeringen forutsetter i budsjettproposisjonen.

Kristelig Folkeparti er glad for at vi har fått med hele komiteen på deler av vår merknad om behovet for bedre oppfølging av veteraner med senskader etter internasjonale operasjoner. Komiteens flertall støtter ønsket om at bevilgningen til veteranorganisasjonen SIOPS blir økt, slik at den kan fortsette sitt viktige arbeid.

De som med risiko for eget liv har stilt opp for Norge i internasjonale operasjoner, fortjener at samfunnet stiller opp for dem, også etter endt tjeneste.

Jeg vil også knyttet noen bemerkninger til saken som gjelder endringer på budsjettet for 2009. Kristelig Folkeparti har tatt et initiativ for å kunne donere mer enn 10 pst. av Norges innkjøpte vaksiner mot svineinfluensa til fattige utviklingsland. Faglige vurderinger kan tyde på at vi har gått til anskaffelse av langt mer enn det vi trenger i Norge. Verdens helseorganisasjon har anmodet om at man her gir av sitt overskudd. Vi har fått svar fra Helse- og omsorgsdepartementet på et brev som ikke var besvart da komiteens innstilling ble framlagt. I det svaret heter det at «det kan være et grunnlag for å avgi flere vaksinedoser og antiviralia», dvs. Tamiflu og Relenza, til fattigere land. Det betyr at det er et klart grunnlag for den særmerknaden som Kristelig Folkeparti har i innstillingen, om endringer i 2009-budsjettet, der vi ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak om å donere mer enn det vi er invitert til å gjøre i dag. Jeg forutsetter at dette blir fulgt opp fra Regjeringens side så raskt det er faglig forsvarlig og man har den oversikten man trenger for å fremme et forslag for Stortinget.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Laila Gustavsen (A) [19:18:08]: Bistand er en hjertesak for Kristelig Folkeparti, og vi er jo i en situasjon der Fremskrittspartiet kutter i 2010-budsjettet med 8–9 milliarder kr. Høyre kutter også sammenliknet med regjeringspartiene, mens Kristelig Folkeparti – fordi det er en hjertesak, en viktig sak – har valgt å prioritere økning i bistandsbudsjettet i forhold til regjeringspartiene.

Senest i dag ble det sendt ut en pressemelding fra Kristelig Folkeparti som jeg fikk fanget opp via Twitter, om at det var helt utenkelig å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering, og at de som ikke forsto hvorfor, hadde fulgt dårlig med på søndagsskolen.

Jeg gikk på søndagsskolen, men likevel har jeg lyst til å spørre Kristelig Folkeparti: Sagt med deres egne ord, hvor stor avstand er det, ikke bare i kroner – for det vet vi – men også i ideologisk tilnærming mellom Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets bistandspolitikk? Kan man beskrive det som forskjellen på himmel og helvete?

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:19:17]: Jeg takker for invitasjonen til å friske opp både min egen og – jeg forstår – Laila Gustavsens barnelærdom. La meg heller flytte dette tilbake til stortingssalen og det politiske rom, hvor vi nå befinner oss, og konstatere at det er et hav av forskjell mellom den utviklingspolitikk som Fremskrittspartiet redegjør for i innstillingen, og foreslår gjennom kutt på opp mot 10 milliarder kr i neste års bistandsbudsjett, og den politikk Kristelig Folkeparti står for.

Vi er veldig glad for at vi i vår innretning av den rammen som Stortinget har vedtatt for bistandsbudsjettet, har fått støtte fra Høyre. Vi har også den erfaring at samarbeid med Høyre i regjering gjør Høyre bedre når det gjelder bistandspolitikk. Derimot har vi sett få tegn til den slags tilnærminger fra Fremskrittspartiet, og det ligger heller ikke i denne innstillingen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:20:24]: Det er mange i Stortinget som er litt bekymret for at merknadene våre blir litt for lite lest, så jeg kunne tenke meg å lese merknaden til Kristelig Folkeparti i budsjettet – i hvert fall en del av den:

«Det er etter dette flertallets» – der Kristelig Folkeparti er med – «mening viktig at en fremtidig avtale i tilstrekkelig grad ivaretar hensyn i eksisterende frihandelsavtaler samt legger forholdene til rette for en sluttføring av Doha-forhandlingene.»

Det som sies, og som står i denne merknaden her, er med rene ord at handel er viktigere enn klima. Da jeg satt og forberedte meg til denne debatten i går, og leste denne merknaden, tenkte jeg: Mener Kristelig Folkeparti dette, eller var det en glipp at dere gikk inn i den merknaden?

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:21:12]: Jeg tror representanten Slagsvold Vedum kjenner Kristelig Folkepartis prioriteringer meget godt og vet at den røde tråd, eller den gule tråd – får jeg vel si – gjennom hele denne innstillingen fra Kristelig Folkepartis side er å prioritere de fattige først. Det gjelder med hensyn til handel, det er en linje vi har stått for gjennom mange år, og det gjelder også med hensyn til klimaforhandlingene. Men det er ikke et poeng at når vi forhandler klima, skal det i størst mulig grad bryte med de bestrebelsene vi alle er opptatt av; å få til en friere verdenshandel, som også er viktig for de fattigste landene.

Peter N. Myhre (FrP) [19:22:11]: Jeg merket meg at representanten Høybråten beskrev det som et hav av forskjell hvis man skal sammenlikne Kristelig Folkepartis og Fremskrittspartiets bistandspolitikk.

Nå er Fremskrittspartiets bistandsbudsjettforslag for 2010 på 18,4 milliarder kr. Det siste budsjettet Bondevik II-regjeringen vedtok, var på 16,8 milliarder kr. Er dette havet av forskjell mellom Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti enda større mellom Kristelig Folkeparti og Bondevik II-regjeringen?

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:22:53]: Dette er en lek med tall, og det vet en erfaren politiker som representanten Myhre.

Det Fremskrittspartiet gjør, er å redusere kraftig på det nivået Norges innsats er på i dag. Fremskrittspartiet vil redusere innsatsen overfor de aller mest sårbare. Det Fremskrittspartiet kutter aller mest på, er innsatsen overfor de fattigste områdene i verden, nemlig Afrika. Jeg kan ikke beskrive det som noe annet enn en radikal endring av den kursen som Kristelig Folkeparti har stått for, både i Bondevik-regjeringen og her i Stortinget, og som heldigvis skiftende regjeringer har stått for, men som Fremskrittspartiet alltid har vært i opposisjon til.

Eva Kristin Hansen (A) [19:23:54]: Først har jeg lyst til å gi representanten Høybråten og Kristelig Folkeparti ros for det store engasjementet de har når det gjelder bistand. Det betyr mye for debatten i Norge, og vi i Arbeiderpartiet er veldig glad for det. Jeg vil bare ha sagt det.

Så skal jeg elegant eller uelegant hoppe over til forsvar og forsvarsbudsjettet. Kristelig Folkeparti har i mange merknader i innstillingen til forsvarsbudsjettet stilt seg sammen med Høyre og Fremskrittspartiet. Nå er det slik at både Fremskrittspartiet og Høyre har foreslått å øke rammene til Forsvaret, mens Kristelig Folkeparti ikke har gjort det. De merknadene er til dels ganske kritiske. Jeg lurer på: Hvordan har Kristelig Folkeparti tenkt å følge opp den kritikken de kommer med? Hvilke endringer skal de gjøre når de ikke har en krone mer å bruke enn Regjeringen?

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:24:38]: Som jeg ga uttrykk for i mitt innlegg, er vi bekymret for stramheten i forsvarsbudsjettet. De forutsetningene som ligger i langtidsplanen, skal det holde hardt å følge opp med det forslaget som Regjeringen har lagt fram for 2010. Derfor er vi med på de kritiske merknadene til ambisjonsnivået. Samtidig legger vi til grunn at Regjeringen har til hensikt å følge dette opp. Det betyr at vi fra vår side kommer til å følge dette med et kritisk blikk. Dersom vi får til en utvikling i Forsvaret – som bl.a. er avhengig av graden av effektivisering – som Regjeringen har til hensikt, vil vi være fornøyd med det. Får man det ikke til, vil konsekvensen fra vår side være at vi må foreslå økte bevilgninger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [19:25:53]: Venstre er beklageligvis ikke representert i utenriks- og forsvarskomiteen. Vi vil likevel benytte anledningen til å knytte noen mer generelle kommentarer til budsjettet for neste år på disse områdene.

Jeg har lyst til å starte med utenrikspolitikken. Utgangspunktet for Venstres utenrikspolitikk er det sosialliberale målet om økt frihet for alle, uavhengig av geografisk opprinnelse. Det målet nås best gjennom å styrke og videreutvikle internasjonale institusjoner som fremmer både menneskerettigheter, demokrati, markedsøkonomi, miljø og respekt for internasjonal lov og rett.

Det er et faktum at globalisering og en sunn markedsøkonomi har løftet flere mennesker ut av fattigdom de siste tiårene enn noen gang tidligere i verdenshistorien. Imidlertid har omtrent en milliard mennesker liten eller ingen nytte av globaliseringen. Noen blir til og med fattigere og marginalisert.

For Norge, som er et av verdens rikeste land, mener jeg at det er en plikt å bidra med vår skjerv til å bygge opp fattige land. Det er positivt at Regjeringen opprettholder et høyt økonomisk nivå på bistandssatsingen. Det har Venstres støtte. Men la meg samtidig understreke at det er svært viktig å opprettholde en høy kvalitet på bistanden. Vi må være effektive og framvise konkrete resultater i bistandspolitikken hvis vi skal opprettholde en bred politisk oppslutning om relativt høye bevilgninger også i framtiden. Derfor mener Venstre det er behov for nye tilnærminger og forsterkede metoder for evaluering og kvalitetssikring av bistanden. La meg i den forbindelse også være tydelig på at det er legitime krav man stiller til mottakerland om demokrati og respekt for grunnleggende menneskerettigheter i forbindelse med norsk bistand.

I fortsettelsen av dette vil jeg understreke hvor viktig det er at Norge ivaretar både sine juridiske og moralske forpliktelser overfor mennesker på flukt. FNs høykommissær for flyktninger har tidligere meldt et stort behov å bosette kvoteflyktninger, og FN har oppfordret rike land til å ta imot flere. Venstre mener at Norge er i stand til å ta imot flere overføringsflyktninger enn det Regjeringen legger opp til, og foreslår i vårt alternative statsbudsjett å øke kvoten med 500 – fra 1 200 til 1 700 – i løpet av 2010.

I morgen kommer Obama og mottar fredsprisen i Oslo rådhus. Et av momentene som er trukket fram i begrunnelsen for tildelingen av prisen til Obama handler om internasjonalt diplomati og mellomfolkelig samarbeid. I den forbindelse vil jeg vise til behovet for bedre kontakt mellom den vestlige verden og den muslimske verden. Venstre har vært opptatt av å styrke den kontakten – mellom enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, politiske partier, næringsliv og forskere. Venstre har tidligere foreslått å opprette et eget utvekslings- og samarbeidsprogram mellom muslimske land og norske frivillige organisasjoner, herunder spesielt barne- og ungdomsorganisasjoner og politiske partier.

I den forbindelse vil jeg gjerne si noen ord om koranskoler. Avsløringer vi har fått gjennom media den senere tid har vært ganske sjokkerende. Jeg merker meg at de rød-grønne partiene i innstillingen slår fast at pilotprosjektet skal «gjennomgås, i lys av dets intensjoner, gjennomføring og erfaringer, før det tas stilling til eventuell videreføring». Det synes jeg er en for svak formulering. Vi er enig med Høyre og Kristelig Folkeparti i at det ikke er tydelig, og at en slik støtte ikke skal gjennomføres, uansett hvordan den kontrollen og evalueringen blir gjennomført.

På mer hjemlige trakter vil jeg benytte anledningen til å si noen ord om Island, som vi har lagt fram et forslag om. Her har den rød-grønne regjeringen etter vår mening ikke gjort nok. Venstre mener derfor at Regjeringen snarest bør gå i dialog med islandske myndigheter og deretter komme til Stortinget med en egen sak om hvordan vi kan motvirke den negative trenden.

Så er det også slik at Venstre støtter den overordnede planen for Forsvaret. NATO og det transatlantiske samarbeidet skal forbli hjørnesteiner i norsk sikkerhetspolitikk, samtidig som det forsvarspolitiske samarbeidet i Norden og med EU videreutvikles.

Som en del av våre forpliktelser stiller Venstre seg bak hovedelementene i Obamas Afghanistan-strategi, sjøl om vi er kritiske til hans tidfesting av når amerikanske styrker skal ut. Jeg vil i den forbindelse også si at vi er opptatt av å støtte alle de soldatene som ofrer noe og som stiller til innsats for fellesskapet gjennom tjeneste i utlandet. Vi ønsker å si, som andre debattanter her, at det er viktig å støtte opp under det arbeidet.

Vi har to forslag som er omdelt i salen. Det ene går på «Sivile fredsstyrker». Jeg håper forsvarsministeren finner det mulig å uttrykke noen positive vendinger om muligheten for – vi har formulert det så svakt som «en mulighetsstudie» – å se på «Sivile fredsstyrker», der vi tenker oss en modell slik som Tyskland har, og som de har klart å utvikle på en god måte.

Med dette tar jeg opp de to forslagene. Jeg håper vi får anledning til å gjøre om det ene til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [19:31:27]: Det gjelder Venstres forslag om å gå i dialog med islandske myndigheter og igangsette ytterligere tiltak. Representanten sa veldig knapt i sitt innlegg at hun mente Norge ikke hadde gjort nok. Norge har jo stilt opp med et betydelig lånebeløp, og Island er i dialog med IMF. De har søkt medlemskap i EU for å få en valuta som kan tåle neste vindkast, men de har ennå ikke fått på plass denne Icesave-avtalen. Den er nå til behandling i parlamentet der borte.

Kunne representanten si litt mer om hva hun tenker på? Tenker hun seg at Norge skal gå inn på – nær sagt – siden av det andre opplegget med IMF, og hjelpe til, uten å ha som en forutsetning at Island også må oppfylle sine internasjonale forpliktelser? Det tror jeg nemlig er den eneste muligheten de har til å komme ut av dette problemet.

Trine Skei Grande (V) [19:32:33]: Det er ganske sterke krav som IMF stiller. Men den avtalen som er gjort i forhold til Storbritannia og Nederland, om småsparernes penger, oppfattes av mange i den islandske befolkninga som en veldig urettferdig avtale. 85 pst. – i siste meningsmåling – sa nei til den avtalen. Det er et stort press på det islandske parlamentet. Problemet er at det oppfattes slik på Island at alle norske penger er «innelåst» i alle mulige andre internasjonale avtaler. Kanskje ikke så mye IMFs krav, men de kravene som England og Nederland stiller, oppfattes det som urimelig at Norge gjemmer sine penger bak, sett fra et islandsk ståsted. Vi har nær kontakt og nært samarbeid med våre søsterpartier, som har vært mer positive til et EU-medlemskap for Island enn norske Venstre har vært, og de uttrykker stor frustrasjon over at dette henger så altfor nært sammen.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [19:33:49]: Dessverre er ikke vår tidligere sentrumskamerat med i utenrikskomiteen, så vi må bruke anledningen til å høre litt mer om hva de mener i forskjellige spørsmål. Det er egentlig ikke så veldig mange skiller, når man leser innstillingen. Men et av skillene er synet på Israel–Palestina-konflikten. Det er litt overraskende å lese dine tidligere regjeringskameraters veldig ensidige ståsted i forhold til bare å se med Israels øyne og ikke se med palestinernes øyne når det gjelder det som har skjedd der det siste året. Så var man tidligere i debatten innom at Høyre ønsker å redusere bistanden til de palestinske selvstyremyndighetene og de palestinske områdene. Støtter Venstre sine tidligere regjeringspartiers vurdering om å trappe ned bistanden i de palestinske områdene, som Høyre gjør, og den veldig ensidige tilnærmingen som Kristelig Folkeparti har?

Presidenten: Presidenten vil bemerke at representanten Slagsvold Vedum er en såpass erfaren representant at han burde vite at all tale skal rettes til presidenten.

Trine Skei Grande (V) [19:34:50]: Venstre var det første partiet i Stortinget som sa at sjøl om et parti som vi ikke synes var det beste utfallet av valget i de palestinske områdene, vant, var det viktig at vi hadde kontakt. Derfor støttet vi Regjeringa da man valgte å gå i dialog med Hamas. Vi mener at det er viktig. Vi vil nok også opprettholde støttenivået til de palestinske områdene. Vi har nok et veldig balansert forhold til Midtøsten, og vi tror det er ganske viktig at man faktisk går inn og støtter det som blir valgt av folket, sjøl om det er det vi ikke liker. Problemet i kommunikasjonen med hele den arabiske verden er at vi nå opererer med dobbeltstandarder – der vi støtter dem vi liker, og ikke dem vi ikke liker, sjøl om mange av dem vi liker, har blitt innsatt på feil måte i forhold til de moralske standarder vi har rundt demokrati og åpenhet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:36:08]: La meg begynne med Svalbard, som også er oppe til diskusjon i dag. Jeg vil veldig kort si, på vegne av Regjeringen og justisministeren, at nordområdene er Regjeringens viktigste strategiske satsingsområde. Derfor er en fortsatt satsing på Svalbard av stor betydning – og markerer vår tilstedeværelse i nord. Jeg er glad for å se at behandlingen av meldingen bekreftet en bred politisk enighet om norsk Svalbard-politikk. Den handler om fast og stø kurs i forvaltningen av Svalbard, og historien har vist oss at en slik forvaltning, etter disse målene, har vært vellykket. Forutsigbarhet og kontinuitet i forvaltningen av øygruppen er stikkord. Som Stortinget vil huske, er det tre hovedpunkter i Svalbard-meldingen:

• Svalbard som et av verdens best forvaltede villmarksområder – forholdet til turisme og annen ferdsel.

• Svalbards rolle som plattform for norsk og internasjonal forskning, kunnskap og utdanning.

• En robust tilstedeværelse på Svalbard – med særlig oppmerksomhet rundt kullvirksomhetens fremtidsutsikter.

Foruten disse hovedutfordringene i meldingen foretar Regjeringen en nøye gjennomgang av lovgivningssituasjonen for øygruppen, noe Riksrevisjonen også ba om i sin forvaltningsrevisjon av Svalbard i 2007. I lys av aktivitetsøkningen som har funnet sted på Svalbard, som er beskrevet i meldingen, foreslår Regjeringen å styrke Svalbard-budsjettet for 2010 med 10,3 mill. kr. Vi er glad for at det er bred støtte til dette. Det er viktig at det er god kunnskap, og at det er et enhetlig budskap fra norske myndighetsmiljøer, storting og enkeltrepresentanter rundt den saken.

Når det gjelder innstillingen til Utenriksdepartementets budsjett, er det mye å være glad for der. Jeg vil berømme komiteens leder og komiteen for å ha skrevet gode felles merknader. Det er den alminnelige merknaden om at vi skal konsentrere og ivareta ressursene der vi har interesser og der vi samtidig kan gjøre en forskjell. Det var essensen i St.meld. nr. 15 for 2008–2009, som nå er godt gjentatt. I en lang rekke av fellesmerknader får vi tydeliggjort at det er bred enighet om hovedsporene i utenrikspolitikken. Jeg merker meg at komiteen følger Regjeringen i at nordområdene er vårt viktigste strategiske satsingsområde, videre Afghanistan, Europa-politikken, menneskerettigheter, samarbeidet med Russland og – med unntak av Fremskrittspartiet – FN-sporet og aktiv norsk politikk i Midtøsten. La meg få takke komiteen for mange gode felles presiseringer og vektlegginger.

Utover et betydelig felles tankegods er det i år som tidligere år Fremskrittspartiet som markerer en alternativ kurs på en rekke områder. Det skal de i og for seg ha honnør for, for det er en tydelighet i politikken som jeg tror debatten har godt av. Det er særlig spørsmålet knyttet til et bredere globalt ansvar at partiet tar sin egen vei. Det er i det minste godt gjenkjennelig, men ikke desto mindre trist i en verden der evnen til å ta ansvar utover seg selv bare blir viktigere.

Dette var essensen i St.meld. nr. 15, og jeg merker meg at Fremskrittspartiet følger opp sitt politiske budskap gjennom partiets forslag til pengebruk. Mønsteret er det samme i år som i tidligere år: Fremskrittspartiet kutter dypt i vårt internasjonale engasjement, så dypt at det på en lang rekke områder vil handle om å bryte internasjonale norske forpliktelser. For å ta bare ett eksempel: Over 70 pst. av bistanden til Afrika er avtalefestet. Fremskrittspartiets forslag om en reduksjon på 60 pst. vil således medføre at Norge vil måtte bryte inngåtte avtaler. Slik er det på område etter område. Et annet eksempel er klima, som igjen er avtalefestet med en rekke land, og der det altså skulle være slik at Norge rett etter København skulle melde seg på med et budskap om kutt til miljø og bærekraftig utvikling med 50 pst. Det ville ramme klimatilpasning, ren energi, karbonfangst og -lagring, osv.

Så vil jeg oppklare en åpenbar misforståelse. Representanten Høglund vil dekke inn en innsparing på 160 mill. kr på drift i UD ved å redusere for ambassaden i Colombo. Dette sa han i et svar til representanten Slagsvold Vedum. Det må han gjerne gjøre, men det er på en annen budsjettpost. Der han vil kutte med 160 mill kr, er for innsiderne på 02-området, altså Russland, Europa og USA.

Fremskrittspartiet vil samtidig ha en mer effektiv hjelp til nordmenn i utlandet, bl.a. ved at ambassadene som er der nordmenn ferdes, skal få det som trengs. Men jeg har vært lenge nok i UD til å vite at langt over 90 pst. av driftsutgiftene på det såkalte 02-området er faste utgifter, bundet til ansatte og stasjoner. Så vi snakker ikke om å nedlegge noen få, men flere titalls stasjoner i 02-området, om det regnskapet skal gå opp. Og da snakker vi om å foreta dype kutt i tradisjonelle oppgaver – i Europa, de transatlantiske forhold, nordområdene osv.

Jeg må også si at det er et mønster hos Fremskrittspartiet, men samtidig er det litt vingling i forhold til tidligere år. I fjor ville Fremskrittspartiet kutte støtten til hjelpeorganisasjonen for palestinske flyktninger, UNRWA, med 50 pst., selv om representanten Høglund etter å ha besøkt Gaza sa at det ville være dårlig nytt for palestinerne. Nå foreslår de kutt på 30 pst. I fjor ville de kutte bidraget til FNs organisasjoner med 75 pst., noe som ville rammet WHO midt i influensaepidemien. Nå snakker partiet om kutt på 50 pst. Så det går riktig vei – kan man si – men det er fortsatt langt igjen, og det er et klart linjebrudd.

Når det gjelder Midtøsten, merker jeg bred støtte til Norges engasjement. Det er viktig å ha det i ryggen, men jeg stusser over representanten Eriksen Søreide når hun argumenterer for et kutt på en tredjedel til Midtøsten fra Norge. Det kan man i og for seg argumentere for ved å bruke pengene et annet sted, og jeg har respekt for dem som prioriterer ved å si at noe er viktigere enn noe annet, selv om jeg altså er uenig med henne her. Representanten sier at de palestinske myndighetene ikke er i stand til å ta imot støtten, og hun stiller spørsmål ved det fordi de ikke har en riksrevisjon. Da kan jeg fortelle at rett før dette møtet hadde jeg en samtale med USAs Midtøsten-utsending Mitchell, som støtter opp om det budskapet Norge har, at det er viktig å gi til de palestinske selvstyremyndighetene – særlig nå, under sittende statsminister Fayad, som har stor tillit. USA går ekstraordinært i Kongressen og ber om støtte til de palestinske selvstyremyndighetene nå – et ganske høyt beløp, og et enda høyere beløp til neste år. Derfor er det en underlig argumentasjon å si at vi må kutte fordi palestinerne ikke er i stand til å bruke pengene riktig. Akkurat denne statsministeren er i stor grad i stand til å bruke pengene riktig, og vi bør støtte ham.

Så hadde utenrikskomiteens leder en kommentar som sikkert utviklingsministeren vil kommentere, men jeg vil også gjøre det. Hun sier at det er nesten ikke lov til å diskutere bistand i Norge. Vel, da må de ha kommet tilbake til det gamle begrepet selvpålagt restriksjon, for hvis det er noe utviklingsministeren og jeg har invitert til, så er det debatt om bistand, kritisk debatt om bistand, kritisk tilsyn fra politiske partier, frivillige organisasjoner, Riksrevisjonen, internasjonale eksperter og andre. Og hvis vi avdekker at vi kan gjøre ting på en klokere måte, skal vi selvfølgelig gjøre det. Men vi har jo også lov til å delta i denne debatten, så når vi går ut og forsvarer opplegg vi mener virker godt, så er ikke det å forhindre debatt – det er faktisk å argumentere for det vi mener er riktig.

Til representanten Høybråten vil jeg si: Ja, det er et godt og viktig poeng dette med vaksinene. Vi har allerede gitt 10 pst., sammen med USA og en del andre land. Nå vil det i ukene som kommer være anledning til å oppsummere hvor mye av de vi har kjøpt inn, som er brukt. Det er høyst sannsynlig at det kommer til å være overskuddslagre, og det vil være naturlig for Regjeringen å informere Stortinget om hvordan vi går videre med det, og solidaritetsperspektivet vil da være viktig.

Så vil jeg svare på spørsmålet til Skei Grande om koranskoler, og jeg vil bare gjenta det jeg har sagt: Dette prosjektet er nå avsluttet. Vi har foretatt en grundig oppsummering, bl.a. som resultat av spørsmål fra Stortinget. En videreføring av intensjonene i det prosjektet, som jeg også merker meg at utenrikskomiteens store flertall er enig i, nemlig å kunne gi mer grunnskoleopplæring til flere, særlig jenter i Pakistan, mener jeg er et aktverdig mål å forfølge. Hvordan vi gjør det, får vi diskutere når vi oppsummerer erfaringene med dette prosjektet, som ble unnfanget og planlagt under den forrige regjeringen, igangsatt av denne regjeringen. Jeg mener at det har fulle bistandsfaglige kontrollmål, men det er ikke til å stikke under stol at det å gi støtte til denne type del av et krigsutsatt land som Pakistan, innebærer risiko. Hvis vi ikke tar noen risiko i slike sammenhenger, blir det vanskelig å nå målene. Men det er en avveining som jeg er åpen for å diskutere med Stortinget. Og gitt interessen fra utenrikskomiteen, vil jeg legge vekt på å holde nær kontakt med utenrikskomiteen også når det gjelder eventuell videreføring av intensjonene som var i det prosjektet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [19:45:08]: Jeg skal litt senere få lov til å komme tilbake til at også den rød-grønne regjeringen har erfaring med vingling i politikken, det er ikke forbeholdt kun ett parti.

Men jeg hadde lyst til å utfordre utenriksministeren på et område hvor vi stort sett er veldig enige. Det er forholdet til Russland, som berører oss på svært mange områder, og hvor samarbeidet er bredt og stadig bedre. Jeg tror det kan bli enda bredere, både bredere og bedre – og tettere. For å få til det, og for å se hele bredden, alle de områder hvor vi samarbeider, kunne det ikke være formålstjenlig å ha en strategi for – å trekke opp en visjon for – hvordan vi skal få til de nettverkene og nettopp det gode samarbeidet vi ønsker?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:46:03]: Dette er et positivt forslag, og jeg forstår intensjonen til representanten Høglund. Jeg er også glad for at det er bred samling i Stortinget om vår Russland-politikk. Når jeg er litt tilbakeholden, er det fordi jeg er veldig varsom med å gå i gang med et arbeid som krever masse administrative ressurser, hvor vi stort sett har svarene på forhånd. Det handler om hvordan vi husholderer knappe ressurser, apropos kutt på drift i UD. Utviklingsministeren og jeg har satt i gang den type arbeid når det gjelder Kina, og når det gjelder India, for der var det nødvendig å gjøre et grunnarbeid for å komme opp og stå. Vi er så til de grader oppe og står med Russland – gjennom vårt nordområdesamarbeid, gjennom våre Russland-prosjekter, Barentssekretariatet, atomplaner, næringsliv og energidialoger – at vi har oversikten.

Jeg skal ta dette med meg tilbake til UD og vurdere det, og kanskje finner vi en form som er en litt annen enn å lage strategier, som vi har gjort for andre store områder. Men jeg er altså varsom med å sette i gang et arbeid som vil kreve mye administrative ressurser, uten at det vil tilføre politikken ny kvalitet.

Karin S. Woldseth (FrP) [19:47:17]: Fremskrittspartiet synes det er bekymringsfullt at rapporten fra Human Rights Watch forteller at kvinner i Afghanistan har fått det enda verre i årene etter 2005. Kvinnene blir ifølge Human Rights Watch kastet i fengsel hvis de forsøker å rømme hjemmefra på grunn av voldelige menn, voldtektsmenn benådes, og kvinner tør ikke ta kontakt med politiet, fordi de er redde for å bli utsatt for overgrep.

Jeg vil derfor spørre utenriksministeren: Vil utenriksministeren sørge for at ressursene vi bruker på det sivile samfunnet, ikke bidrar til å holde kvinnene nede i Afghanistan?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:47:57]: Det kan jeg gi et ganske klart svar på – Norge vil gjøre alt vi kan for at våre bidrag til sivil utvikling i Afghanistan ikke bidrar til å holde kvinner nede. Det skal vi legge stor vekt på. Kvinners stilling, «gender»-spørsmål, er sentrale i våre forventninger til den afghanske regjering, og de uttalelsene vi har gitt, også i mine samtaler med afghanske ledere i november.

Jeg tror bildet er blandet. Jeg har lest rapporten fra Human Rights Watch, som er urovekkende. Samtidig ser vi at millioner av jenter kommer på skole, kommer i høyere utdanning, får bedre helsetilbud. Så det er et blandet bilde. Men at det er blandet, betyr at noe er positivt og at noe er veldig negativt, og det må vi holde fokus på. Samtidig tror jeg vi skal stålsette oss og erkjenne at vi i Afghanistans videre utvikling – hvor de tar kontroll over eget land og utvikler et samfunn basert på egne flertall – kommer til å se løsninger som strider mot mange av våre verdier. Det betyr ikke at vi er enig i det, men at vi realistisk sett må vente at det kan bli flere slike saker.

Ine M. Eriksen Søreide (H) [19:49:13]: Alle er i større eller mindre grad enige om viktigheten av å koordinere innsatsen i Afghanistan. Det er nå kommet signaler om at det er initiativer i NATO for at ISAF skal ta en tydeligere sivil rolle, bl.a. ved at det settes opp en sivil struktur i ISAF.

Mitt spørsmål er om utenriksministeren kjenner til de initiativene, og hva Norges posisjon i forhold til det eventuelt vil være?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:49:36]: Jeg kjenner til de initiativene, og det pågår nå en intens diskusjon om samordning i Afghanistan. Det begynte rundt Obamas tale, var veldig til stede under NATO-møtet forrige uke og går fram mot London-konferansen. Norge kommer til å delta aktivt i det.

Jeg er tilhenger av at ISAF får en større kapasitet til å se sivile sammenhenger, bl.a. en større grad av evne til å se sammenhenger mellom PRT-enes innsats. I dag er det dårlige mekanismer for å utveksle læringserfaring mellom PRT-ene – det som virker, og det som ikke virker. Det som ikke virker, kan det være vel så nyttig å dele mellom landene. Det skal allikevel ikke komme på tvers av FNs helt sentrale mandat som koordinator av sivil bistand i Afghanistan. Men at ISAF har evner til å se begge sider av det de driver med under en ISAF-hatt, tror jeg vi er tjent med. Derfor må vi få til en sterkere samordningsmekanisme, hvor alle de sentrale nøkkelaktørene, selvfølgelig herunder ISAF, får en tettere samordning også om den sivile hjelpen.

Peter Skovholt Gitmark (H) [19:50:46]: Jeg deler ønsket fra utenrikskomiteens leder om en nyansert bistandsdebatt, en bistandsdebatt jeg håper i størst mulig grad vil inkludere de to statsrådene også, selv om vi den siste tiden har sett litt for mange eksempler på at debattredaksjoner ønsker debatter, men at ingen av statsrådene kan eller vil delta.

La meg bare si at det er viktig at denne debatten er en debatt som går på hvordan vi får mest mulig ut av de ressursene Norge bruker, at vi får en debatt hvor de som har en annen innretning, faktisk blir tatt på at man nettopp ønsker mer ut av de ressursene man bruker. Fordi vi prioriterer opp enkelte områder, vil det selvfølgelig komme en nedprioritering av enkelte andre områder. Det betyr igjen, kort fortalt, ikke at man er negativ til bistand, men at man faktisk ønsker å hjelpe mennesker ut av fattigdom.

Ser ikke utenriksministeren at nettopp en slik prioritering må til i debatten?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:51:53]: Jeg drister meg til å uttale meg på vegne av utviklingsministeren og meg: Ring oss tidlig og sent, og vi vil møte opp hvor det skal være for debatt. Jeg kan ikke huske én debatt jeg har blitt invitert til om bistand, som jeg har sagt nei til fordi jeg ikke kunne. Da måtte det være en veldig alvorlig møtekollisjon. Det handler altså ikke om manglende vilje.

Så vil jeg anerkjenne at det er meget fruktbart å ha en bistandspolitisk debatt med representanten Gitmark og partiet Høyre. Det er noen ulike prioriteringer, men stort sett en vilje til å være til stede i denne debatten. Det er to typer innlegg vi hører. Den ene er om bistandens innretning, litt om nivå, den debatten kan vi bl.a. ta med Høyre. Så er det en annen falanks i bistandsdebatten som kommer inn og sier at de er imot bistand, og argumenterer for å få bistanden radikalt ned. Det er to ulike skoler. Jeg tar gjerne debatten med begge skolene, men jeg vil sterkt tilbakevise at det har vært noe som helst forsøk på ikke å delta i den debatten, tvert imot. Når det skal være, hvor det skal være, bare ring, vi stiller.

Dagfinn Høybråten (KrF) [19:53:00]: Den type ekspeditte svar som utenriksministeren nå varsler, har han gitt komiteen på inngående spørsmål om koranskolene. Jeg vil benytte anledningen til å gi utenriksministeren ros for at han har vært villig til å ta inn over seg den kritiske informasjon som har kommet fram, og, etter det jeg kan oppfatte, har justert kurs i forhold til det. Men jeg vil bekrefte at Kristelig Folkeparti for sin del er opptatt av at vi fortsatt skal støtte utdanning for de aller fattigste barna i Pakistan.

Spørsmålet mitt går på vaksiner. Et flertall i komiteen ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget, ikke med informasjon, men med et forslag om å gi bort mer, dersom det er faglig grunnlag for det. Jeg vil gjerne at utenriksministeren bekrefter at det vil komme et slikt forslag dersom faginstansene ser at de 9,4 millioner dosene vi har bestilt, er noen millioner for mye.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [19:54:06]: Jeg tror representanten Høybråten vet at en statsråd er noe varsom med å uttale seg veldig bestemt på en annen statsråds konstitusjonelle ansvar, og det er altså min kollega helseministeren som har kjøpt inn vaksinene, så jeg vil nødig stå her og dele dem ut på hennes vegne, selv om det hadde vært fristende.

Vi har gitt bort 10 pst. av dem i en større internasjonal dugnad. Som representanten Høybråten sier, må fagmyndighetene vurdere det. De er kjøpt inn for nordmenn, så det må vurderes om nordmenn har brukt sitt, og der vet jeg det pågår en debatt. Én ting er at folk har latt seg vaksinere, men det pågår en debatt om det kan komme muteringer som gjør at man må holde tilbake reserver. Det vil jeg heller ikke konkludere på. Men jeg vil anta at det er rimelig, hvis det er vaksiner igjen, og de vurderingene er gjort, at Norge i tradisjon med den linjen vi har hatt, vurderer å dele med fattigere land, som ikke har anledning til å foreta slike innkjøp som vi har gjort. Når og hvis det blir aktuelt, er det selvfølgelig naturlig å komme tilbake til Stortinget, gitt den interessen som er her, og orientere om det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Erik Solheim [19:55:25]: La meg starte med å slutte meg til utenriksministerens parole: Bare ring, vi stiller. For er det noe både utenriksministeren og jeg har gjort, er det å oppmuntre til bistandsdebatt. Jeg sa en gang at hvis ikke Fremskrittspartiet hadde eksistert, måtte partiet vært funnet opp, fordi vi trenger nettopp et kritisk søkelys på norsk bistand. Vi inviterte Moyo, kanskje Afrikas fremste bistandskritiker, til Norge for å få debatten, og vi har begge reist land og strand rundt og tatt del i store og små møter på dette området. Vi deltar i alle de radio- og tv-debatter som noen måtte interessere seg for å invitere oss til, og vi har lagt på bordet to stortingsmeldinger, som er et samlet hele, hvor man ser norsk utenriks- og utviklingspolitikk i en sammenheng. Det har aldri vært gjort av noen regjering før – vi har gjort det. Så stopp debatten om at vi ikke har debatt, men skap debatten, og la oss gå inn i debatten.

Det andre er debatten om at det er viktigst hvordan vi bruker pengene, og ikke hvor mye vi gir. Det er jo også aldeles innlysende, og det gjelder på alle livets områder, enten det er forsvar, vei eller kommuner. Det er alltid viktigst at vi bruker de pengene vi har, riktig. Det er viktigere enn å få mer. Men det underlige er at det ser ut som at bistand er i en særstilling, for de samme Høyre-representantene som først sa at det viktigste er hvordan vi bruker pengene, og ikke hva vi gir, hoppet straks over til Forsvarsdepartementet, hvor det var hvor mye vi gir, som var viktig. Det underlige er at hvis man mener at det man gjør på bistandsområdet, er riktig – Fremskrittspartiet står for en betydelig bistand, Høyre står for en meget høy bistand i internasjonal sammenheng – er det vel aldeles innlysende at man får gjort mer hvis man har mer penger. Slik er det på alle andre områder. Har man god politikk, får man gjort mer med mer penger. Slik er det selvsagt på bistandsområdet også. Så la oss ikke bruke dette som et argument for å få bistanden ned. Det er viktigst hvordan vi bruker pengene, men jo mer penger vi har, jo bedre får vi brukt dem hvis vi har en god politikk.

Så har Regjeringen lagt fram en utviklingspolitikk som konsentrerer seg om tre k-er. På forskjellige måter har de vært framme i debatten her også. Den første er konflikt. Det er bred støtte i Stortinget for den norske sivile innsatsen i Afghanistan. Jeg skulle ønske vi kunne få en tilsvarende støtte i Stortinget for den norske sivile innsatsen i Sudan. La oss aldri glemme at det var i Sudan bin Laden var før han flyttet til Afghanistan. Det er de to store konfliktene – den ene roterer rundt Kongo og de store sjøene, og den andre roterer rundt Sudan – som i dag er de viktigste faktorene som holder Afrika i fattigdom. Når det gjelder de landene som har fred og har hatt det over tid, har mange av dem stor økonomisk framgang, men de som er i disse konfliktområdene eller er sugd inn i dem, har store problemer. Så det å bidra til konfliktløsing i Sudan er utrolig viktig. Det er et sikkerhetsspørsmål for Norge og verden, og vi burde få den samme brede tilslutningen til det som vi har til engasjementet i Afghanistan.

Så har klima vært tydelig framme som et viktig utviklingspolitisk spørsmål. Dagfinn Høybråten tok opp spørsmålet om klimatilpasning. Det er jeg glad for. Jeg er enig i at det budsjettet som er lagt fram nå, ikke har tatt tilstrekkelig høyde for klimatilpasningenes rolle i bistanden. Det er fordi vi ikke har tenkt langt nok på dette området. Vi må gjøre mye mer, og vi skal gjøre Norge til et foregangsland i klimariktig bistand. Det gjelder både å se alt vi gjør i et klimaperspektiv, og å se hvilke særskilte tiltak man må sette inn på grunn av klimaendring. Her er det også avgrensninger mellom hva som er naturlig å gjøre innenfor bistandsbudsjettet, og hva som er naturlig å gjøre utenfor bistandsbudsjettet. Men dette skal vi komme tilbake til, vidt og bredt, og det er bra, flott, at Stortinget tar det opp.

Når det gjelder kapital, som er det tredje store området, så la meg minne om at en av hovedgrunnene til bl.a. å drive bistand i Vietnam og Latin-Amerika, som Høyre nå vil gå ned på, er nettopp koblet til de to k-ene klima og kapital. Vi driver klimarettet bistand i Latin-Amerika, og både i Vietnam og Latin-Amerika driver vi bistand knyttet til hvordan man får kapitalstrømmene riktig. Dette er vesentlige områder for norsk næringsliv, et stort potensial for næringslivsinvesteringer i disse områdene, og alt dette kan bli lettere ved hjelp av bistand. Det er litt rart for meg at Høyre, som har en så lang tradisjon som et parti for privat sektor, ikke ser de positive mulighetene i dette også på utviklingsområdet.

La meg til slutt si at Fremskrittspartiet har et par forslag som er vel verd å ta med seg. Det ene er å se mer på hva vi gjør i FN, og hvordan vi kan få brukt de pengene bedre. Jeg har tatt initiativ til at vi gjør dette sammen med svenskene. Jeg skal møte min svenske kollega rett over nyttår for å se på hvordan Norge og Sverige, som er to av de største bidragsyterne i FN-systemet – Norge er i kroner og øre alene den tredje største bidragsyteren til FNs utviklings- og humanitære programmer – sammen kan ha mer innflytelse på at FN-organisasjonene driver bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:00:42]: Vi skal gjerne bidra til å skape debatten.

På Nettavisen i dag kunne vi lese at Uganda vurderer dødsstraff for homofile. Og ikke bare det – familie og venner som ikke rapporterer om homofile, skal kastes i fengsel. Det samme skal huseiere og myndighetspersoner som ikke opplyser om at de har fått kjennskap til at noen er homofile. Norge bidrar med 230 mill. kr til Uganda.

Dette er helt klare brudd på menneskerettighetene, så jeg har tenkt å spørre: Vil bistandsministeren foreta seg noe hvis dette lovforslaget går igjennom i Uganda?

Presidenten: Da gir presidenten ordet til utviklingsminister Erik Solheim.

Statsråd Erik Solheim [20:01:47]: La meg først si at jeg synes det er veldig gledelig å se i denne debatten hvordan Fremskrittspartiet viser et stort engasjement for kvinners rett til abort og for homofiles rettigheter. Jeg skal ikke liksom triumferende si at dette er områder hvor de rød-grønne har en lengre historie for å være tøffe enn Fremskrittspartiet, men det er flott at vi har et samlet storting bak så viktige spørsmål. Og selvsagt vil Norge protestere hvis Uganda skulle innføre dødsstraff for homofili. Vi er imot dødsstraff alle steder. Det er vesentlig i vår dialog både med USA, med Kina og med alle land som har det. Dødsstraff for homofili ville være aldeles himmelropende galt.

Peter N. Myhre (FrP) [20:02:38]: Utviklingsministeren var forbilledlig klar da han uttalte følgende til Aftenposten 14. april i fjor:

«Norge har vært naive og vår bistand har vært med på å gjøre korrupsjon mulig i Afrika.»

Norge og Tanzania forhandler nå om hvor mye Tanzania skal betale tilbake til Norge som følge av avdekket korrupsjon i et norskstøttet miljø- og naturressursprogram i landet. Samtidig planlegger man fra Regjeringens side å bruke opp mot 500 mill. kr i Tanzania gjennom skogsatsingen.

Norges ambassadør i landet understreker at korrupsjonssaken ikke vil få noen konsekvenser for den planlagte skogsatsingen, til tross for at bl.a. Interpol advarer mot kriminalitet og korrupsjon knyttet til slike prosjekter. Er det ikke nettopp denne typen prosjekter Norge bør holde seg unna, og som statsråden siktet til den gangen han karakteriserte norsk utviklingshjelp som naiv?

Statsråd Erik Solheim [20:03:42]: Jeg står fast på at vi i altfor lang tid har glattet over korrupsjon i bistand og på mange andre samfunnsområder også. Det var jo lenge til og med skattefritak i Norge hvis norske bedrifter kunne bestikke i andre land – en helt uakseptabel praksis som alle i dag vil ta avstand fra.

Norge har som nasjon vært naiv på dette området. Derfor kom også den rød-grønne regjeringen inn og la om kursen vesentlig på dette området. Vi har startet en rekke tiltak for å sikre oss mot korrupsjon i bistanden – varslingstjeneste, en egen sentral kontrollenhet i Utenriksdepartementet.

De korrupsjonssakene representanten snakker om, er fra tidligere regjeringers perioder, uten at jeg vil kritisere dem for det, men vi er en internasjonal spydspiss i kampen mot korrupsjon. Men det er også sånn at de fattigste landene er de mest korrupte, fordi fattigdommen gjør at de ikke får aviser og dermed ikke aktive media, de får ikke det sivile samfunn vi har hos oss, og de får ikke ressursene gjennom en bred middelklasse til institusjoner som Økokrim, riksrevisjon osv., som bekjemper korrupsjon.

Peter Skovholt Gitmark (H) [20:04:55]: Bare en åpenbar misforståelse først: Når Høyre kutter totalt i den bilaterale bistanden til Latin-Amerika, står fremdeles klimasatsingen og skogsatsingen ved lag. Det er noe Høyre i aller høyeste grad deler med Regjeringen og ønsker videreutviklet.

Så over til hva utenriksministeren sa i sitt innlegg, nemlig viktigheten av å prioritere innsatsen, og at Norge skal prioritere. Det skjer ikke innenfor bistand. Norge gir i dag bistand til om lag 100 forskjellige land, indirekte og direkte. Det er over 50 pst. av alle land som finnes. Ser ikke utviklingsministeren at det også innenfor bistand kan være et behov for prioritering i antall land og antall tema, og at det faktisk kan øke måloppnåelsen, øke kompetansen, ved at Norge har begrenset kompetanse i å selge økonomiske ressurser, og ikke minst gjøre evalueringsarbeidet betydelig bedre og lettere?

Per-Kristian Foss hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Erik Solheim [20:05:57]: Vi har en større konsentrasjon av bistanden nå enn vi hadde under forrige regjering, uten at jeg vil gjøre det til et vesentlig punkt. Jeg har gått inn på dette for å se på hva det faktisk ville bety å konsentrere bistanden om færre land. Problemet med det er at det kommer veldig i kontrast til det Stortinget også ber om, nemlig mer innsats gjennom det sivile samfunn. Hvis vi skulle kutte alle de landene som Norge gir lite penger til, ville det bety å kutte støtte til små misjonsorganisasjoner, små organisasjoner for funksjonshemmede, små miljøorganisasjoner, altså de mange viktige sivile samfunnsaktørene som har små programmer her og der. Vi kan selvsagt kutte dem og sikkert også da redusere antall land Norge gir bistand til, med en 30–40. Det blir ikke et stort beløp, men det vil svekke mange viktige ting, ting som også Stortinget synes det er veldig viktig at vi gjør. Derfor har vi isteden valgt å konsentrere oss om noen temaer som vi mener Norge har særlige forutsetninger for, som f.eks. oljeforvaltning, kvinnespørsmål og enkelte andre temaer som er vel kjente.

Nikolai Astrup (H) [20:06:58]: Statsråden har uttalt seg svært kritisk til utvinning av oljesand i Canada. Er statsråden tilfreds og komfortabel med at norske bistandsmidler benyttes til å utvinne oljesand på Madagaskar, og er dette forenlig med Norges ambisjon for klimatoppmøtet i København?

Statsråd Erik Solheim [20:07:32]: Norske bistandsmidler brukes selvsagt ikke til å utvikle oljesand på Madagaskar, slik det ble antydet her. Norsk innsats – som for øvrig nå er frosset i påvente av en ny regjering på Madagaskar, på grunn av krisene i landet – har bidratt til å utvikle en oljeforvaltning på Madagaskar.

Men her er det opplagte dilemmaer. Ikke bare når det gjelder Madagaskar, men når det gjelder nesten alle de landene vi driver oljeforvaltning i – til og med de fleste land vi driver bistand i – er det mange ting vi kan være uenig i. Bistand til oljeforvaltning i land gir ingen garanti for at de landene nøyaktig vil følge norske miljøstandarder, eller gjøre nøyaktig hva vi liker. Bistand er ikke diktat, bistand er et samarbeid mellom partnere.

Jeg personlig liker ikke oljesand. Vi kan ikke diktere hva Madagaskar skal gjøre, men vi kan bidra til å hjelpe Madagaskar med å få på plass en forvaltning som er bedre med hensyn til f.eks. korrupsjon, som er et vesentlig anliggende, og til at pengene som tjenes på oljeutvikling på Madagaskar, går til utvikling, helse, utdanning – alt det bør gå til.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [20:08:45]: Fyrst vil eg starte med å gi ros til statsråden for hans tilnærming til klimatilpassing og bistand til det. Slik sett ventar eg at det etter klimatoppmøtet kan kome ei sak til Stortinget om nettopp dette.

Men eg hadde lyst til å utfordre statsråden på den eine k-en, på kapital, for det offentleg oppnemnde utviklingsutvalet foreslo å ha eit eige investeringsfond for fattige land, hovudsakleg i Afrika. Tanken var å ta ein liten sum pengar, ca. 10 milliardar kr, som i dag ligg under Statens pensjonsfond – Utland, og bruke det som ein kapitalbase til eit eige investeringsfond. Pengane skulle slik sett kome i tillegg til vanleg bistand.

I Stortinget har både Kristeleg Folkeparti og andre følgt opp saka, men Regjeringa reagerer ikkje. Komiteen uttalte òg samla at eit nytt utviklingsfond for fattige u-land «vil være riktig ut fra et etisk ståsted». Statsråd Solheim har vore positiv til investeringsfond og til kapital før. Kan han no seie noko meir om når Regjeringa kjem ut av utgreiingsstadiet, og kjem med eit forslag til Stortinget?

Statsråd Erik Solheim [20:09:52]: Jeg kan ikke gi noen datoer for det. Som representanten er vel kjent med, er ikke dette mitt konstitusjonelle ansvar, men jeg er positiv til ideen og tanken som Kristelig Folkeparti og andre her har lagt fram.

Dette er også noe vi møter internasjonalt. Verdensbankens president, Bob Zoellick, har vært på Norge i sakens anledning. Denne regjeringen har opprettet et eget – skal vi si – vindu i Statens pensjonsfond for investeringer i miljøteknologi. Det er et viktig skritt framover. Når vi har erfaringene med det, må vi se på hvordan det kan utvides. Så vil neste skritt være å se på denne problemstillingen: hvordan vi kan investere mer i de aller fattigste landene.

La meg legge til at Statens pensjonsfond – Utland bl.a. har åpnet for å investere i India. India er suverent det landet i verden som har flest fattige. De fleste fattige bor jo i mellominntektsland – de bor ikke i de aller fattigste landene. India har mange, mange flere fattige enn noe annet land i verden. Og når det gjelder den nye investeringsporteføljen der, er det ingenting Norge har gjort overfor India de siste årene som har vakt tilnærmelsesvis så positiv oppmerksomhet i indiske medier og det indiske samfunn som akkurat det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Eva Kristin Hansen (A) [20:11:17]: Norge har lang tradisjon for å være et land som er opptatt av verden utenfor sine egne grenser. Vi er et land som er særdeles engasjert i FN. Vi har et høyt nivå på bistanden, og vi er opptatt av å bidra til å finne løsninger ved konflikter.

I den senere tiden har vi hatt en veldig interessant debatt, synes jeg, om norsk utviklingspolitikk, både om omfanget av bistanden og om innholdet av den. Det er jeg utrolig glad for. Det er ikke slik som representanten Høglund tok til orde for, at det ikke er noen vilje til nytenking og debatt. Tvert imot, det er det vi ønsker.

Regjeringen la i oktober fram et budsjett hvor man ønsket at Norge fortsatt skal ha et stort engasjement og bruke betydelige ressurser på bistand. I en tid med finanskrise er det kanskje særlig viktig at land fortsetter sitt engasjement. Det er krevende for mange – det vet vi – men det er nødvendig. Derfor er jeg glad for at det er et flertall her på Stortinget som mener at vi fortsatt skal være en betydelig bidragsyter. Det er bra, men det viktigste av alt er at de pengene vi bevilger, blir brukt på best mulig måte, at vi tenker målrettet når det gjelder de resultatene vi ønsker å oppnå. Derfor mener jeg det er riktig at vi satser på områder hvor vi har stor kompetanse, og hvor vi kan utgjøre en forskjell.

Det brukes penger på helse og utdanning – som flere har vært opptatt av her i dag – men det er samtidig viktig at vi peker ut noen områder hvor vi kan bidra ekstra, som å satse på kvinner og likestilling, fredsbygging, menneskerettigheter, humanitær bistand, miljø og bærekraftig utvikling, olje og ren energi, godt styresett og kamp mot korrupsjon. Det er det jeg kaller prioritering: å plukke ut områder.

Regjeringen har blitt kritisert for kun å fokusere på 1 pst.-målet, at målet er viktigere enn innholdet. Til det har jeg lyst til å si følgende: Hvis det var riktig, er kritikken berettiget. Men innholdet er faktisk det viktigste. Å sette mål om nivå handler mest om å ha klare ambisjoner og det å være bevisst på hvor stor andel vi faktisk bruker i forhold til inntektene våre.

Fremskrittspartiet er det partiet som skiller seg mest fra Regjeringen når det gjelder bistand, og som ønsker å kutte stort sett over hele linjen, som utenriksministeren gikk igjennom – regionbevilgninger til Afrika, til Midtøsten, til fred, forsoning og demokratitiltak, til miljø og bærekraftig utvikling, osv. Hvis vi kutter slik som Fremskrittspartiet ønsker, vil det få store konsekvenser for de menneskene som blir direkte rammet av redusert bistand, for Norges rolle som bistandsaktør og for de inngåtte avtalene, som bl.a. utenriksministeren refererte til. Fra å være et offensivt land vil Norge bli et defensivt land, og det ønsker ikke jeg.

Det finnes dem som mener at det er helt andre virkemidler enn bistand som skal til for å få utvikling i de fattigste landene. Regjeringen har blitt kritisert for å gi bistand i stedet for å legge til rette for handel. Jeg er enig i at handel er viktig for et lands økonomiske vekst, som mange av de landene vi snakker om, trenger. Men det er noe annet å svelge hele pakken og tro at så lenge en liberaliserer all handel og kjører på med liberalisering, får en utvikling. Så enkelt er det ikke.

Høyre har dratt opp en veldig interessant debatt om hvor vi skal bruke bistandspengene. Jeg forstår heller ikke kritikken fra representanten Skovholt Gitmark om at ingen stiller til debatt. Jeg var senest i dag i «Her og nå», i debatt med den representanten, så jeg forstår ikke helt den kritikken. Men det Høyre ønsker, er å kutte i støtten til Latin-Amerika og Asia og konsentrere seg om Afrika. De vil samtidig at vi ikke skal gi bistand til land som ikke er demokratisk utviklet nok – i påvente av at de skal bli det.

Jeg har liten tro på å omtrent isolere land og overlate dem til seg selv og be dem ta en telefon når alt er på stell. Jeg tror ikke man får noen effekt av det. Tror man virkelig at man får en demokratisk utvikling bare ved å kutte i bistanden – at da vil ting skje av seg selv? Tror man virkelig at den tredjedelen av befolkningen som lever i fattigdom, i f.eks. Latin Amerika, vil få det bedre eller verre? Jeg frykter det siste.

Jeg er for at vi skal bruke bistandsmidler til å utvikle demokratiet, bekjempe korrupsjon og sørge for å få folk ut av fattigdom, og ikke stanse bistanden til land fordi man enten er politisk uenig med dem eller fordi landet har utfordringer. Jeg tror det er en lite farbar vei.

Til spørsmålet om bruk av penger til Afrika: Vi er for å bruke penger på Afrika. Vi bruker penger på Afrika – vi vil fortsatt gjøre det – men å forlate andre regioner er vi faktisk imot.

Til slutt: Norges bistand kan utgjøre en forskjell i verden. Vi kan aldri løse verdens fattigdomsutfordringer alene, men vi kan være en betydelig bidragsyter. Jeg håper vi fortsatt kan holde debatten om innholdet i bistanden i gang – som flere partier ønsker – det tror jeg er riktig i forhold til de pengene vi skal bruke, og som er til det beste for de fattige i verden.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:16:25]: Innstillingen til rammeområde 8, som er Forsvaret, åpner med følgende:

«Regjeringens forsvarspolitiske hovedmål er et forsvar som er i stand til å møte utfordringene i raskt skiftende omgivelser, og verne om Norges sikkerhet, interesser og verdier.»

Det er greit at dette er hovedmålet, men er virkeligheten slik?

Fremskrittspartiet er bekymret for utviklingen vi ser når det gjelder det norske forsvaret. Det blir stadig mindre personell, utstyret blir eldre og for Hæren, særlig, er det nærmest gått ut på dato. Det er heller ingenting som tyder på at Hæren skal få de nødvendige oppdateringer med det første. De fleste nyanskaffelser når det gjelder Luftforsvaret og Sjøforsvaret, er heller ikke i rute, og vi kjenner vel egentlig heller ikke ennå den endelige prislappen på en del av fornyelsene.

Norge er et strategisk svært viktig land, både når det gjelder naturressurser og strategisk plassering. Derfor er det viktig at vi i Norge fremdeles har forsvarsevne, slik at vi har en reell mulighet til å ta vare på vår suverenitet.

Vi vedtok i langtidsplanen for Forsvaret at vi skulle bygge på Heimevernet, og at Heimevernet skulle øves og trenes og være i beredskap. Men så har det seg slik at det ikke finnes ressurser til å øve og trene Heimevernet. Hvordan skal man da mobilisere sivile som ønsker å gjøre en jobb for å forsvare landet sitt, men som ikke får den nødvendige kompetansen til å gjøre det?

Fremskrittspartiet er derfor kritiske, og det er også årsaken til at vi ønsker å styrke Forsvaret. Vi ønsker et forsvar som er fullt operativt, med alle de moderne fasiliteter som er nødvendig for å få en velfungerende beredskap, både i fredstid og også i krig. Dette er bekymringsfullt, og enda mer bekymring skal det bli.

Vi har flotte soldater ute i verden som gjør en glimrende jobb i demokratiets navn. De fortjener all den ros de kan få for sitt mot og sin vilje til å kjempe for de demokratiske prinsippene, og mot terror.

Men – for det er et men når Norge heller ikke her har det nødvendige utstyret for å sikre våre soldater hjelp i en kritisk situasjon. Jeg tenker først og fremst på helikoptrene våre i Afghanistan som ikke kan bistå soldatene våre hvis det enten er for kaldt eller for varmt – de er rett og slett for dårlige. Hva slags trygghet er det for dem som frivillig reiser for å slåss mot terrorisme? Og hva slags trygghet er det for dem som sender sine sønner og døtre, ektefeller og foreldre av gårde? Dette må Norge prioritere. Skal vi være til stede, får vi være det med skikkelig utstyr.

Til slutt litt om gruppen som dessverre får altfor liten oppmerksomhet i Norge, nemlig veteranene. De har gjort en innsats ute i verden på vegne av Norge, og blir ikke ivaretatt på en ordentlig måte – slik Fremskrittspartiet ser det – når de kommer hjem. De burde blitt fulgt opp både på det psykiske og fysiske plan. Vi vet at mange opplever å få posttraumatisk stressyndrom når de kommer hjem, og en del er ute av stand til å gå tilbake til vanlig arbeid. Forsvaret har ikke selv gjort noen undersøkelser om hvordan veteranene har det. Det mener vi bør få prioritet, slik at man er klar for dem som kommer hjem etter endt oppdrag utenlands i årene som kommer.

Det skulle være unødvendig at man ikke fikk bearbeidet alle inntrykkene man har etter skarpe oppdrag i utlandet, og det skulle selvsagt være unødvendig at man på toppen av det hele må slite økonomisk.

Konklusjonen må være: Forbered soldatene godt, gi dem moderne og effektivt verktøy, og ta vare på dem når de returnerer.

Ivar Kristiansen (H) [20:20:48]: Påstanden om den reelle økonomiske satsing og oppfylling av Forsvarets langtidsplan fremstår som nokså lite troverdig, ettersom nominelle økninger gjerne fremstilles som reelle og faktiske økninger, økninger som i stor grad spises opp av pris- og lønnskompensasjoner, og som forutsetter omfattende effektiviserings- og innsparingstiltak man ikke velger å detaljere i proposisjonen.

Regjeringens påstand om at man legger til 100 mill. kr til en reell styrking av Forsvaret, er ikke enkel å begripe. Både Luftforsvaret og Heimevernet må belage seg på en nedgang i faktiske midler på flere titalls millioner kroner. Dette virker enda mer forvirrende når Hæren må spare nær 97 mill. kr for å oppnå en «faktisk» økning på vel 12 mill. kr.

Når man heller ikke finner det hensiktsmessig å oppfylle langtidsplanens målsettinger om investeringsmidler allerede det første året, skaper ikke dette noen videre tillitt til at man vil gjøre det for resten av perioden.

Budsjettforslaget fra Regjeringen er kort og godt en lang oversikt over hvordan Forsvarets operative evne har forvitret ytterligere gjennom hele 2008, og hvordan nytt materiell fortsatt ikke er tilgjengelig for å utbedre dette. Fregattene mangler reservedeler og kvalifisert mannskap. Gamle MTB-er utfases lenge før man har håp om å sette nye fartøyer i drift. De gamle transportflyene er som kjent tatt ut av tjeneste, mens bare to nye så langt er blitt levert. Departementet insisterer på at dette er en midlertidig situasjon, men etter Høyres oppfatning er dette en situasjon som allerede nå ser ut til å bli nokså langvarig, og som stadig vekk forlenges grunnet forsinkelser, mangler ved levert utstyr og ikke minst pengemangel.

Dette fører til at operativ trening og erfaring forvitrer, og at nøkkelpersonell ofte finner seg andre arbeidsoppgaver – dessverre utenfor Forsvaret. Til tross for dette og lignende situasjoner både i Hæren og i Luftforsvaret presterer man i budsjettproposisjonen å hevde at hovedresultatene innenfor de fleste områende er positive. Det hevdes at Forsvaret er blitt mer relevant, og har fått økt operativ evne, og det heter:

«Forsvaret har gjennomgående hatt god operativ evne til operasjoner i utlandet og har vært forberedt til å bidra i fredsoperativ virksomhet nasjonalt.»

Man innrømmer riktignok at høyt internasjonalt aktivitetsnivå og lavere øvingsnivå enn planlagt har gitt en noe redusert utvikling knyttet til evnen til nasjonal episode- og krisehåndtering.

Når dette ses i sammenheng med at man også innrømmer at brigadenes evne til operativ beredskap blir begrenset på grunn av avgivelse av befal og spesialister i løpende operasjoner, jf. Afghanistan, og at noe materialmessig mangler, at Heimevernet bare er delvis operativt, at Kystvakten har dårlig tilgjengelighet til helikoptre, at Sjøforsvaret har redusert tilstedeværelse, og at det er dårlig tilgjengelighet til viktige plattformer innenfor Luftforsvaret, er Forsvarsdepartementets påstand om positive hovedresultater vanskelig å forene med virkeligheten. Tvert imot har Forsvaret en operativ evne som er lavere enn den har vært på svært lang tid. Dette gjelder Sjøforsvaret, som har fått en såkalt økning på nær 70 mill. kr, men som i likhet med Luftforsvaret, Heimevernet og Hæren får til dette såkalte plusset gjennom intern effektivisering og sparing. I sum betyr dette at for å sørge for en reell økning i Forsvarets disponible rammer forventes det at forsvarsgrenene sparer mer enn 230 mill. kr i 2010.

Videre har Norge brukt enorme midler på materiellinvesteringer, men oppnår, som nevnt, svært lite styrket operativ evne. Det er grunn til å tro at på flere investeringsområder vil også disse dessverre komme til å trekke langt ut i tid. Dette har gått ut over operativ evne, og det har gått ut over et forsvarlig øvingsnivå. På denne bakgrunn har Høyre gjennom sitt forslag valgt å styrke Forsvarets budsjett med mer enn 500 mill. kr for året 2010, nettopp for å kunne styrke kapitlene angående forsvarsgrenene og Heimevernet, som gjelder et forsvarlig øvelses- og treningsnivå.

Sverre Myrli (A) [20:26:07]: For 20 år og én måned siden i dag skjedde en dramatisk begivenhet som endret Europa fundamentalt, nemlig Berlinmurens fall. At det som skjedde 9. november 1989, skulle skje akkurat da, kunne ingen forutse. Men at det før eller senere ville skje, burde ikke ha overrasket.

Willy Brandts store kongstanke om et gjenforent Tyskland og et gjenforent Europa beskrev han som at det som hører sammen, vokser sammen. Han fikk heldigvis rett til slutt.

Det har tradisjonelt vært stor enighet om norsk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Apropos utenrikspolitikk og Willy Brandt: Han skal visstnok en gang ha sagt at utenrikspolitikk er for viktig til at man kan overlate den til andre enn utenriksministeren! Riktignok har vi en dyktig utenriksminister, men vi får prøve å bidra så godt vi kan, vi andre også.

Norges utenriks-, forsvars- og sikkerhetspolitikk baserer seg på medlemskap i FN og NATO. Norges interesser og sikkerhet ivaretas gjennom vårt eget forsvar og gjennom alliansetilknytningen til NATO. Vi må ha et forsvar som er i stand til å sikre norsk suverenitet, norske rettigheter, interesser og verdier, og til å bevare norsk handlefrihet mot militært og annet press.

Verden ser annerledes ut – derfor må nødvendigvis også Forsvaret se annerledes ut. Det har heldigvis også Stortinget erkjent. Derfor har Forsvaret gjennomgått omfattende endringer de siste 20 årene gjennom skiftende flertall og skiftende regjeringer.

I fjor behandlet Stortinget langtidsplanen for Forsvaret for årene 2009–2012. Og for å bruke et passende begrep: Langtidsplanen er Regjeringas marsjordre. Når neste år er over, og det budsjettet vi i dag vedtar, er gjennomført, er vi halvveis i planperioden og forhåpentligvis halvveis til de målene som er satt for utgangen av 2012.

Tidligere i dag har vi i Stortinget diskutert utdanningsbudsjettet for neste år. I den debatten la jeg merke til at flere talere sa at nå er det tid for reformpause i skolen. Jeg er helt sikker på at sjøl om vi kommer til 2012, blir det aldri noen reformpause i Forsvaret. Vi er nødt til å omstille Forsvaret hele tida, fordi trusselbildet endrer seg, verden endrer seg, og vi må ha et forsvar som kontinuerlig er i stand til å møte de utfordringer Norge står overfor.

Som sagt: Det har vært bred enighet om Norges forsvars- og sikkerhetspolitikk. Derfor må jeg si at jeg er ganske forundret over språkbruken til Høyre i budsjettinnstillinga for neste år. Maken til elendighetsbeskrivelse! Vi kan også gå tilbake og finne rapporter fra Riksrevisjonen med kommentarer til Forsvarets disposisjoner mens Høyre har bestyrt Forsvarsdepartementet. Tar jeg ikke feil, godkjente ikke Riksrevisjonen Forsvarets regnskaper for 2004. Jeg skal ikke rippe opp i hvilket parti som hadde forsvarsministeren det året, og heller ikke hvilket parti som hadde finansministeren, eller hvem som var finansminister. Et slikt ædda bædda-spill – jeg er bedre enn deg – burde Stortinget heve seg over. La oss bevare den store enigheten vi har hatt de siste 60 åra om forsvars- og sikkerhetspolitikken.

Stortinget diskuterte nylig Afghanistan, og skal igjen gjøre det på nyåret. La meg derfor kort bare nevne at Norges militære innsats i Afghanistan neste år vil prege hele Norges forsvar. Situasjonen i Afghanistan er krevende og utfordrende. Men heldigvis gjøres det også framskritt på mange viktige områder, noe som skyldes at verdenssamfunnet, Norge inkludert, er der og bidrar til sikkerhet og stabilitet. Vi bør rette en stor takk og anerkjennelse til de norske militære styrkene og sivilt, humanitært og diplomatisk personell som har tjenestegjort eller tjenestegjør i Afghanistan. Deres innsats er avgjørende for om vi får et Afghanistan som vi ønsker, et Afghanistan styrt på afghanernes egne premisser.

Presidenten: Presidenten må minne taleren om at det er forskjell på finansministers og riksrevisors oppgaver i norsk politikk. Men presidenten gir allikevel ordet videre til Peter N. Myhre.

Peter N. Myhre (FrP) [20:31:31]: Det var hyggelig, president.

Tidligere i høst hadde Stortinget besøk av en delegasjon på regjeringsnivå fra Nicaragua. Landet er et av de fattigste og mest korrupte i Latin-Amerika, og det sier ikke så lite. På spørsmål om nettopp dette med korrupsjon satte delegasjonslederen fra Nicaragua ganske enkelt i en saftig latter. Korrupsjon i Nicaragua, nei, det var før det, før sandinistene kom til makten og kunne frigjøre det nicaraguanske folk. Nå var alt blitt så bra, mente han. Samtidig var han svært tydelig på at Nicaragua trengte mer penger fra Norge, mange penger – i mange år fremover. Han var glad for at Nicaragua allerede hadde fått hundrevis av millioner fra Norge, og håpet at det ville fortsette. Som han sa: «Norge er vår beste venn.» Han var ikke særlig glad for at jeg påpekte at Nicaragua ligger i verdenstoppen nettopp når det gjelder korrupsjon, at Nicaragua i praksis er i krig med alle sine naboland pluss noen til, og at USA faktisk er blitt Nicaraguas viktigste handelspartner. På denne måten satte den nicaraguanske regjeringsrepresentanten det hele i en sammenheng.

Verdens diktatorer har mye til felles. De er tvers igjennom korrupte. De er helt uinteressert i befolkningens meninger og behov. De elsker norsk bistandspolitikk. De hater USA, og de bare ler når det stilles kritiske spørsmål om korrupsjon og fravær av demokrati og menneskerettigheter.

Jeg fikk klar beskjed om at holdninger som mine var et problem for de nicaraguanske myndighetene, og det er jeg mektig stolt av.

Den norske regjeringen har nå stoppet den økonomiske subsidieringen av landet. Det skal vi være glad for. Det burde ha skjedd for lenge siden, og Regjeringen bør nå foreta en kritisk gjennomgang av norsk bistandspolitikk. Det er sikkert mange andre land som bør settes på vent, slik som Nicaragua. Det er jo denne typen land som gjorde at bistandsministeren i sin tid kalte norsk bistandspolitikk for «naiv».

Norsk bistandspolitikk er i dag i hovedsak basert på pengehjelp. Det har vi holdt på med i over 50 år. Likevel ser det ikke ut til at mottakerlandene makter å finne veien inn i den velstående verden. Velstand og velferd virker fremdeles like uoppnåelig for svært mange land. Forholdene i bistandslandene preges i skremmende grad av fattigdom, trangboddhet, kunnskapsmangel, sult, kriminalitet, korrupsjon og elendighet. Norsk bistandspolitikk preges i mellomtiden av tvetydighet. Regjeringen skryter med stadig stigende styrke av at vi gir og gir, i 2010 over 1 pst. av vår bruttonasjonalinntekt, nesten 30 milliarder kr. Men samtidig nekter Norge markedsadgang slik at de samme landene kan produsere, selge, eksportere, tjene penger og utvikle velferd og velstand.

Mange norske politikere er gode på sosialpolitikk. La oss derfor tenke oss en parallell: Sett at en sosialklient får beskjed fra Nav om at han kan gjøre akkurat hva han vil. Han kan lyve, stjele, bruke våpen og dop – hva som helst, men to ting må han love: Han må ikke starte egen næringsvirksomhet, og han må ikke ta lønnet arbeid. Med en slik sosialpolitikk, hvilket annet alternativ har han da enn nettopp kriminalitet, vold, dop og rus?

Parallellen til norsk bistandspolitikk er åpenbar. I verdenssamfunnet er de fattige landene nektet adgang til de viktige markedene. Hensynet til 50 000 norske bønder veier alltid tyngre enn hensynet til 500 millioner av verdens fattigste. Dermed er de ute av stand til å utvikle produksjon og eksport i et omfang som kunne gi dem vekst og velstand i et omfang som de kunne være fornøyd med. Og miseren fortsetter tross stadig økende bevilgninger over det norske statsbudsjettet.

I november kom Norads årvisse resultatrapport. Den viste, som Aftenposten påpekte noen dager etter, at det faktisk ikke finnes noe sammenfattende regnskap for norsk bistand eller dens resultater. Fremskrittspartiet vil gjøre noe med dette.

Fremskrittspartiets bistandspolitikk består av to hovedelementer. Det første er at fattige land skal få bistand. Men det skal knyttes strenge krav til bistanden. Mottakerlandene må utvikle demokrati og liberale økonomiske rammebetingelser, slik at landene etter hvert frigjør seg fra avhengigheten av økonomiske tilskudd. Deretter må vi være knallharde i våre krav til bekjempelse av korrupsjon. Korrupsjon er et hinder, ikke bare for demokrati, men også for velferd og velstand og økonomisk utvikling for alminnelige mennesker. Bistand skal ikke være en permanent løsning, men hjelp til selvhjelp.

Peter Skovholt Gitmark (H) [20:36:47]: Utviklingspolitikken til Høyre er en politikk som fokuserer på resultater og ikke på prosenter. Jeg er faktisk glad for at denne debatten, i større grad enn normalt i det minste, fokuserer på nettopp det. For når målet er prosent eller milliarder, gir det ofte en henledning til at det er mindre behov for forbedringer og mindre behov for evaluering. Og vi trenger å prioritere.

Når Erik Solheim i Morgenbladet 19. september 2008 om budsjettet for 2009 på hans fagområde sier at «ingenting prioriteres ned, for bistandsrammen vokser jo», er jeg grunnleggende uenig i statsrådens tilnærming.

Høyre ønsker å prioritere. Vi prioriterer et klarere tematisk fokus, spesielt innenfor helseutdanning. Vi prioriterer et klarere geografisk fokus hvor vi fjerner Latin-Amerika helt fra den bilaterale støtten. Vi reduserer kraftig på Asia, og vi øker knyttet til Afrika. Vi stiller helt andre krav til mottakerlandene enn det som så langt har vært gjort. Det må nå bli et reelt ønske og krav om at land som beveger seg i feil retning når det gjelder både respekt for menneskerettigheter og mangel på demokrati, også opplever at norsk støtte reduseres, og likeledes at man – dersom man går i riktig retning med hensyn til demokrati og menneskerettigheter – kan få økt norsk støtte. Det siste punktet i vår prioriteringsliste går på markedsadgang. Handel er det ene virkemidlet som har hentet flest mennesker ut av fattigdom gjennom hele historien. En åpen økonomi er det fremste virkemiddel for å tilby flest mulig en velstand som er over den man har i dag. Norge kan bruke sin handelsadgang som en mulig faktor for å premiere land som går i riktig retning demokratisk. Det er også grunnen til at Høyre ønsker å fjerne flere av de begrensningene som i dag ligger på tollfri adgang til Norge. Vi håper sterkt – og arbeider også sterkt for – at vi får på plass en WTO-avtale som er klarest mulig i retning av frihandel.

Som jeg også tok opp i en av replikkene til en av statsrådene, er antallet land som nå mottar bistand enten direkte eller indirekte fra Norge, ca. 100. Det betyr at vi når det gjelder antall land, ikke er med på en prioritering. Den samme mangelen på prioritering betyr i klartekst at våre prosjekter er vanskeligere å evaluere, og vi har mindre kontroll på måloppnåelsen enn dersom vi hadde hatt færre prosjekter, færre land og færre temaer å konsentrere oss om.

Men jeg må trekke fram i hvert fall to eksempler på land der jeg mener bistanden burde ha vært enten redusert, fjernet helt eller i det minste vridd i forhold til det jeg nå har sagt, spesielt linket til demokrati.

Vietnam fikk for 2008 ca. 176 mill. kr i bistand. Landet rangeres som ikke fritt på Freedom House sin rangering over frihet – ikke uventet, ettersom dette er et brutalt diktatur, et land som jeg for øvrig er blitt kastet ut av. Landet fengsler opposisjonelle og andre med fravikende meninger – også journalister og for den saks skyld mennesker som har etterforsket korrupsjon. Vietnam er en av de prototypene på land som trenger å få statuert et eksempel; dersom man har f.eks. en menneskerettighetsdialog slik den vi har, over så lang tid som ikke fungerer, må det ha en konsekvens. Konsekvensen må være, slik Høyre ser det, at vi endrer eller reduserer vår bistand.

Det andre landet, slik Erik Solheim flere ganger har trukket fram, er et av kroneksemplene på et land med et godt styresett. Det er Tanzania. Likevel er Tanzania et land som har vært styrt av ett parti over svært lang tid.

Jeg tar til hjertet både utenriksministerens og bistandsministerens ønske om debatt på feltet.

Statsråd Grete Faremo [20:42:14]: Først vil jeg takke komiteens leder for å ha lagt ned et godt arbeid med innstillingen. Jeg vil også takke debattantene så langt i dag for å ha viet forsvarsspørsmål mye oppmerksomhet i debatten.

Det er stor politisk enighet om innretning og hovedkurs for forsvarsomstillingen, som er et av Norges største offentlige omstillingsprosjekter. Den ble innledet av Stoltenberg I-regjeringen i 2001, fulgt opp av Bondevik II-regjeringen, og videreføres nå av Stoltenberg II-regjeringen. Det er i stor grad Stortingets enighet om kursen som har gjort det mulig å lykkes med de store omstillingsgrepene og komme fram til de solide resultatene som nå foreligger.

Vi har i dag et forsvar som er relevant, og som holder høy internasjonal standard. Vi ivaretar våre nasjonale interesser og rettigheter i nærområdene, og vi deltar i operasjoner på vegne av det internasjonale samfunn. Dette gjør vi på en utmerket måte, med kompetente mannskaper og moderne materiell. Det hadde ikke vært mulig for Forsvaret å løse sine oppgaver på en så god måte uten de store endringene i innretning, struktur og organisering som har funnet sted under flere regjeringer.

Norge tar et aktivt og betydelig medansvar for internasjonal fred og sikkerhet gjennom operasjoner i utlandet. Jeg har på vegne av Regjeringen med glede merket meg den store politiske enigheten om vårt internasjonale engasjement. Jeg er sikker på at det har betydning for vårt personell ute å vite at de har denne støtten i ryggen. Afghanistan er den viktigste og mest krevende operasjonen.

Jeg vil, som tidligere bebudet, minne om at Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget om endelig innretning av Norges styrkebidrag til Afghanistan tidlig i 2010.

Det er også viktig for Regjeringen å følge opp veteraner som har deltatt i utenlandsoperasjoner for Norge. Noen opplever en vanskelig situasjon etter endt tjeneste. For neste år styrkes deres rettigheter betydelig gjennom den særskilte kompensasjonsordningen for personell som har pådratt seg psykiske belastningsskader. Igjen registrerer jeg med tilfredshet at Stortinget også har stor oppmerksomhet på dette arbeidet.

Flere regjeringer av ulik politisk farge deler æren for å ha sikret Norge et moderne og velfungerende forsvar så langt. Derfor ble jeg nok en smule overrasket over den kritikken som ligger i innstillingen fra enkelte av opposisjonspartiene når det gjelder tilstanden i Forsvaret. Det er ikke nytt at Fremskrittspartiet er villig til å bruke flere skattekroner, men merknader fra Høyre, og også noen ganger Kristelig Folkeparti, er noe vanskeligere å forstå i dette historiske perspektivet. Eksempelvis gjelder dette deres merknader om Hærens driftsbudsjett, et budsjett som er reelt styrket med 767 mill. kr i perioden 2006–2009.

Regjeringen følger opp Stortingets beslutninger om Forsvaret. Det gjør vi ved at 500 av de 800 mill. kr av den planlagte bevilgningsøkningen er gjennomført ved det fremlagte budsjettet for neste år. Når vi også tar hensyn til Forsvarets egne tiltak, gjenstår det å realisere om lag en femtedel av langtidsplanens økonomiske forutsetninger ved utgangen av neste år. Iverksettelsen av langtidsplanen er dermed godt i rute.

Bevilgningsøkningen og internt frigjorte midler er innrettet mot langtidsplanens omstillingsmål og skal bl.a. gå til økt bemanning, økt øving og trening og mottak av nytt materiell. I tillegg har Regjeringen økt bevilgningen til operasjoner i utlandet vesentlig i forhold til det langtidsplanen la opp til.

Selv om Regjeringen så langt er godt i rute med gjennomføringen av langtidsplanen, vil det være behov for stram økonomistyring inntil omstillingstiltakene gir full effekt. Dette merkes i alle forsvarsgrener, men spesielt i Hæren og Heimevernet, der øvingsnivået er lavere enn ønsket.

Regjeringen valgte å redusere treningen i Heimevernet i år for å få på plass de strukturelle tiltakene i langtidsplanen. Intensjonen har imidlertid hele tiden vært at øving og trening skulle øke igjen utover i perioden. Derfor har vi lagt opp til at ca. 20 pst. av områdestrukturen blir trent neste år.

Som det fremgår av budsjettforslaget, har Regjeringen valgt å prioritere driftsnivået neste år på bekostning av investeringsnivået for best mulig å balansere utviklingen innledningsvis i langtidsperioden. En av utforingene består paradoksalt nok av at det er for mange årsverk i Forsvaret i forhold til planforutsetningene. Dette betyr ikke at antall årsverk på enkelte områder ikke må styrkes, men at vi må fordele årsverkene slik at rett person kommer på rett plass. Målsettingen er da å styrke budsjettet for materiellinvesteringer i 2011 og 2012, og å øke nivået på øving og trening.

Forsvarets driftsbudsjett er altså styrket vesentlig, og det er med forslaget til 2010-budsjettet styrket vesentlig for annet år på rad. Med det budsjettet som behandles i dag, vil driftsbudsjettet halvveis i langtidsperioden faktisk ligge over det forutsatte nivået ved utgangen av langtidsperioden.

På denne bakgrunn er det overraskende at det brukes så store ord om en påstått negativ tilstand for Forsvarets driftsbudsjett og kjøpekraft. Driftsbudsjettet foreslås reelt styrket med 455 mill. kr fra i år til neste år. Regjeringen foreslår et driftsbudsjett for neste år som reelt ligger 1,7 milliarder kr over Forsvarets driftsbudsjett i 2005, i Bondevik II-regjeringens siste år. Det økte driftsnivået går bl.a. til mottak av nye fly og fartøyer, økt øvings- og treningsaktivitet i Heimevernet og seiling i Sjøforsvaret. I 2009 vil gjennomsnittlig øving i Hæren være i størrelsesordenen 20 døgn. I 2003 var gjennomsnittet rundt 12 døgn. Like viktig er det at Bondevik II-regjeringen reduserte Hæren betydelig, mens Stoltenberg II har bygget opp bemanningen med rundt 50 pst. Alt i alt snakker vi om en formidabel økning av Hærens øvingsvolum under denne regjeringen.

Det har vært mye diskusjon den senere tid om kostnadsutviklingen i Forsvaret og den årlige lønns- og priskompensasjonen. Det er imidlertid en kjensgjerning at denne kompensasjonen i flere år har ligget vesentlig over den mer kjente størrelsen konsumprisindeksen. Den kompensasjonen forsvarssektoren mottar, etter nøye beregninger i Finansdepartementet, tar altså hensyn til særskilt kostnadsvekst i forsvarssektoren. Deler av lønnskompensasjonen blir etterberegnet i lys av lønnsoppgjøret kommende år, slik at hele kompensasjonen heller ikke er reflektert i saldert budsjett.

La meg likevel være klar på at jeg ser mange utfordringer i den pågående omstillingen. Regjeringen gjør Stortinget oppmerksom på at tekniske problemer ved Skjold-klassens framdriftssystem innebærer at leveransene vil bli noe forsinket i forhold til det som budsjettproposisjonen legger opp til. Jeg viser til eget brev til stortingspresidenten om saken. Jeg understreker at det fortsatt er usikkerhet knyttet til den oppdaterte leveranseplanen.

For Forsvaret er det imidlertid viktigere å få en velfungerende plattform noe senere enn å få noe som ikke er fullt ut fungerende, raskest mulig. Forsvaret har planlagt å integrere nytt utstyr, bl.a. nye sjømålsmissiler, på fartøyene i 2011 og 2012. Det vil derfor uansett fremdeles ta noen år før de nye fartøyene kan utnyttes fullt ut.

Det er også viktig for meg å poengtere at jeg tar Riksrevisjonens merknader meget alvorlig. Forsvarlig forvaltning er en selvsagt målsetting for et moderne forsvar. Det vil bli fulgt opp i 2010.

Jeg legger altså ikke skjul på at omstillingen er utfordrende, heller ikke at enkelte prioriteringer kan oppleves som svært krevende. Totalt sett mener jeg likevel at budsjettforslaget for neste år klart og tydelig viser at Regjeringen satser på Forsvaret og følger opp de målsettingene Stortinget vedtok gjennom behandlingen av langtidsplanen. Jeg ser fram til fortsatt samarbeid om gjennomføringen av denne. Opptrappingen av forsvarsbudsjettet videreføres, og den solide starten på langtidsperiodens to første år legger til rette for å følge opp nordområdesatsingen, og å bidra med robuste og etterspurte styrker til operasjoner i utlandet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [20:51:51]: Jeg er enig med statsråden i at en diskusjon om hvem som hadde den beste eller hvem som hadde den dårligste forsvarspolitikken, ikke er en diskusjon som bringer oss veldig langt videre. Men det er likevel viktig å se på Forsvarets operative evne. Når det gjelder Sjøforsvaret, har vi fem nye fregatter på vei, eller delvis ankommet. Er forsvarsministeren tilfreds med den plan som nå ligger for utnyttelse av de fregattene? Eller vil forsvarsministeren komme tilbake til Stortinget med en plan for hvordan vi kan bruke dem på en mer optimal og effektiv måte?

Statsråd Grete Faremo [20:52:47]: Det har vært mye snakk om fregattene og deres driftskonsept. De fem fregattene som vi vil få, er planlagt med tre og en halv besetning ut fra at det ikke er planlagt for at alle fem skal gå hele tiden. Men tre bemannes, og én benyttes etter planen mer i opplæringsøyemed, og så er det lagt inn en syklus hvor den femte for så vidt vil være inne til vedlikehold og justering.

Slik jeg ser det, er driftskonseptet presentert. Det er selvsagt også noe vi likevel vil ha til vurdering, bl.a. om det er riktig å tenke en ytterligere oppbemanning – utover tre og en halv besetning.

Karin S. Woldseth (FrP) [20:53:56]: I siste utgave av Soldatnytt heter det følgende:

«Forsvaret er, og har lenge vært en av de ti etatene med dårligst omdømme blant de 81 etatene og organisasjonene som er med i undersøkelsen. 2005 var helt klart bunnåret for både Forsvaret og Forsvarsdepartementet, men kurven viser at 2009 ikke skal bli noe særskilt bedre år.»

Da vil jeg spørre: Hva vil statsråden gjøre for å bedre Forsvarets omdømme?

Statsråd Grete Faremo [20:54:28]: Slik jeg oppfatter den innsatsen som er gjort i Forsvaret de senere år, står det veldig stor respekt av den.

Stortinget tok, sammen med daværende regjering, tak i en situasjon som ble beskrevet som at Forsvaret var i ferd med å råtne på rot. Det er blitt gjennomført en kontinuerlig omstillingsprosess i etterkant av det, og jeg ser – som jeg også gikk inn på i innlegget mitt – at det her er gjort en formidabel innsats. At denne også videreføres, tror jeg er noe av det beste Forsvaret selv kan gjøre for å forsterke og forbedre sitt omdømme. De vil selvsagt ha min fulle innsats i det arbeidet, og jeg håper å komme tilbake til Stortinget underveis i den prosessen.

Michael Tetzschner (H) [20:55:25]: Statsråden hadde flere referanser til krigsveteranene våre.

Stortinget har jo vedtatt en forbedret erstatningsordning ved at man også har inkludert det såkalte objektive ansvar, hvilket i praksis betyr at erstatningene blir større. Denne ordningen trer i kraft om ca. tre uker, 1. januar. Det er utmerket.

Det som derimot er vanskelig å forstå, er at man da skiller mellom krigsveteraner som allerede er skadd, og dem som blir det etter 1. januar – selv om vi håper det blir færrest mulig. Logisk sett burde jo ordningen være den samme for alle.

Mitt spørsmål til statsråden er: Hvorfor har ikke mennesker som har gjort like mye for landet, som har fått de samme skadene, og som bærer byrden av det resten av livet, det samme objektive erstatningsgrunnlag? Hvorfor vil ikke statsråden gå inn for at alle typer krigsveteraner får den samme ordning?

Statsråd Grete Faremo [20:56:30]: Det er mange juridiske spørsmål som advokaten Michael Tetzschner og jeg kunne stå og diskutere her.

Det er helt riktig, som det ble sagt, at den nye ordningen bygger på objektivt ansvar. Det er også grunn til å merke seg at lover normalt ikke har i seg mekanismen å gi tilbakevirkende kraft, men her får vi til en kompensasjonsordning som faktisk gjør dette mulig for dem som eventuelt har skader som er eldre enn det loven bygger på. Og at det inntrådte en ny omstendighet i 2005, da man fikk beordringsplikten for personell til internasjonale operasjoner, skal også tas med i dette bildet.

Det er vel et retorisk poeng, som også må være gledelig for Høyre, at denne regjeringen har tatt tak i dette spørsmålet, noe regjeringen Bondevik II ikke nådde å gjøre.

Ivar Kristiansen (H) [20:57:38]: Kjent informasjon tilsier at situasjonen i Faryab-provinsen i Afghanistan, der de norske styrkene befinner seg, sannsynligvis vil eskalere til det verre i løpet av budsjettåret. På bakgrunn av denne kjente informasjonen har USA besluttet å sende 30 000 tilleggsstyrker, og NATO-alliansen får på plass en styrkeøkning på 5 000–7 000 personell.

Regjeringen sa nei til NATO-sjefens primærønske under hans Oslo-besøk, hvor han ba om å få på plass et styrket norsk troppebidrag og sivilt bidrag. Vil ikke Norges nei åpenbart svekke sikkerheten til norsk sivilt og militært personell i Faryab-provinsen i budsjettåret?

Statsråd Grete Faremo [20:58:44]: Jeg føler meg trygg på at en balansert innsats, slik Norge yter i Afghanistan både sivilt og militært, er rett vei å gå. På militær side har vår innsats høstet stor anerkjennelse. Vår innretning av innsatsen med større vekt på mentorering, trening og opplæring av afghanske styrker følges nå faktisk også opp i ISAF-regi. Vi gjorde også tilpasninger, ikke minst i lys av sikkerhetssituasjonen, for en tid siden. Vi har også ønsket å vurdere eventuelle behov for tilpasning, bl.a. i lys av USAs annonsering av nytt bidrag. Vi bidrar med betydelige ressurser av høy kvalitet og vil fortsette med det. Og som bebudet, kommer jeg også tilbake til Stortinget med en proposisjon om vår innsats i 2010.

Dagfinn Høybråten (KrF) [20:59:59]: La meg bekrefte overfor statsråden at Kristelig Folkeparti ønsker å samarbeide om gjennomføringen av langtidsplanen, ut fra den stilling vi tok til planen da den ble behandlet her i Stortinget. Men vi kommer til å gjøre det med et kritisk blikk, fordi vi ikke er like overbevist som statsråden om at den bevilgningen som foreslås i dag, er tilstrekkelig til å holde et ønsket drifts- og øvelsesnivå.

Mitt spørsmål til statsråden går på forholdet til veteraner fra internasjonale operasjoner. Kristelig Folkeparti er glad for at vi har fått hele komiteen med på en merknad som peker på behovet for en bedre oppfølging av veteraner som får senskader. Komiteens flertall støtter en merknad om at bevilgningen til veteranorganisasjonen for skadde i internasjonale operasjoner bør styrkes. De som med risiko for eget liv har stilt opp for Norge, bør oppleve at vi stiller opp for dem. Derfor er mitt spørsmål om statsråden vil sørge for en større undersøkelse når det gjelder skader blant veteraner i internasjonale operasjoner, og om hun vil følge opp flertallsmerknaden om en økt støtte til SIOPS.

Statsråd Grete Faremo [21:01:07]: Jeg kan love representanten Høybråten at veteraner vil ha stor oppmerksomhet fra min side. Som oppfølging av den saken som var til behandling i Stortinget, vil vi i departementet nå utarbeide en handlingsplan. Den vil selvsagt bygge på både erfaring og innspill fra organisasjonene, så vel som på hva vi allerede har identifisert av tiltak. SIOPS vil være en viktig samarbeidspartner for oss.

Jeg har også bebudet at i det nordiske forsvarsministersamarbeidet vil veteranspørsmål være av de sentrale spørsmål i kommende år når jeg har formannskapet på vegne av Norge – og der vil igjen et samarbeid med veteranorganisasjonene stå sentralt.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Laila Gustavsen (A) [21:02:27]: Norge er et lite land i en tett sammenvevd verden. Vi må alltid huske på at folk flest bor i India og i Kina. Globaliseringen er svært positiv for oss. Vi er en av verdens vinnere på grunn av globaliseringen, ikke på tross av den. Den har gitt oss adgang til viktige markeder for vår eksportindustri, den gir større kulturell forståelse, og den har gitt oss billig import av forbruksvarer og tilgang på arbeidskraft gjennom arbeidsinnvandring, spesielt gjennom EØS – for å nevne noe.

Verden er inne i en svært alvorlig finanskrise, og finanskrisen påvirker også utenrikspolitikken på flere måter. Behovet for sterkere kontroll med finansmarkedene er åpenbart, og viljen er til stede, bl.a. i EU. Store budsjettunderskudd under finanskrisen i veldig mange land fører også til kutt i mange nasjoners budsjetter. Norge er på mange måter et unntak. Finanskrisen er derfor et svært godt eksempel på hvordan det globale og det nasjonale er to sider av samme sak.

I dag er nordområdene Norges viktigste strategiske satsingsområde når det gjelder utenrikspolitikken. Det er mange grunner til det. Klimaendringene er veldig synlige i nord. Nordområdene har trolig store olje- og gassressurser og noen av verdens rikeste fiskeriressurser.

Når smeltingen av isen åpner for nye og kortere internasjonale transportveier mellom Stillehavet og Atlanterhavet, som er for kaldt for pirater, venter nye utfordringer og muligheter i området.

Vi har en aktiv politikk i nordområdene. Både et styrket samarbeid med Russland og våre nordiske naboer gjennom Barentssamarbeidet og det arktiske samarbeidet, er svært viktig for Norge. Likevel er det menneskene som lever i nord, og som lever i og med ressursrikdommen, som best av alle ser resultatene av innsatsen.

Barentsregionen er i realiteten i ferd med å bli ett arbeidsmarked. Framtiden i nord innebærer økt aktivitet både på norsk og på russisk side. Fra 3 000 grensepasseringer mellom Norge og Russland i 1990 reiser det i år nesten 110 000 over den norsk-russiske grensen. Pådriverne bak er bl.a. norske bedrifter med mangel på arbeidskraft, som vil ansette russere, men flere norske bedrifter engasjerer seg nå i Russland. Bare i Murmansk, har jeg hørt, er over 20 norske selskaper etablert.

Det er viktig med et enklere regelverk for grensekontroll med Russland i nord. Norge er nå i forhandlinger med Russland om en ordning for lokal grensetrafikk, noe som vil gjøre at befolkningen i grenseområdene – innenfor 30 km på hver side – kan krysse grensen uten visum. Jeg håper vi lykkes med det.

Etter at Regjeringens nordområdesatsing ble lagt fram i forrige periode, er bevilgningene til den økt med 1,5 milliarder kr. I 2010 øker vi bevilgningen med nye 550 mill. kr. Det gir rom for sju langsiktige, strategiske satsingsområder som involverer de fleste departementer. Utover dette kommer flere sektorsatsinger, som f.eks. Nasjonal transportplan og Forsvarets langtidsplan, hvor nordområdene prioriteres.

Kanskje enda mer enn målt i kroner og øre har det politiske initiativet som lå bak Regjeringens nordområdesatsing, skapt resultater. Vår plass som lederland når det gjelder utviklingen i nord, er styrket. Det er ingen selvfølge, men det er viktig for oss. Forståelsen for behovet for et sterkt norsk og internasjonalt fokus og samarbeid i nord er etablert og forankret både nasjonalt, gjennom bred tilslutning i Stortinget, og internasjonalt, gjennom et utstrakt internasjonalt samarbeid, ikke minst gjennom flere prosjekter.

Både EU og USA har lagt fram sine nordområdestrategier med planer om et sterkere engasjement. Russland har også slike planer. Senest i går ble Council conclusions on Arctic issues vedtatt av EUs utenriksminstre. De konkluderer her med at en EU-politikk for Arktis skal være basert på den internasjonale havretten – et viktig gjennomslag for Norge. Rådet åpner også for å etablere et arktisk informasjonssenter i EU. Den internasjonale interessen for Arktis og verdens nordligste regioner vil bare fortsette å øke. Regjeringens ambisjon er å ligge i forkant av denne utviklingen. Det er et standpunkt vi i Arbeiderpartiet selvfølgelig støtter.

For å lykkes med dette må arbeidet være en del av dagliglivet for ethvert departement. Arbeidet må koordineres godt. Studieturer og besøk for norske og utenlandske målgrupper må fortsatt tilrettelegges. Det er mange som trenger kunnskap om det som foregår i nord. Dette arbeidet forsterkes neste år, og omdømmearbeidet styrkes, bl.a. gjennom utenriksstasjonene våre. Det er viktig.

Kystvakten driver oppsyn med fartøy og forhindrer ulovlig fiske i nord, og har blitt styrket i de siste årene bl.a. ved å øke antall seilingsdøgn. Overfisket av torsk er gjennom dette redusert med 60 pst.

Innfasingen av nye fregatter vil styrke Norges militære kapasitet i nord. På slutten av 1990-tallet var norske jagerfly på vingene for å følge russiske fly tre–fire ganger. I fjor økte dette til 87 russiske fly. I valget av kjøp av norske kampfly har evnen til å overvåke, patruljere og utøve suverenitet over store havområder vært viktige krav til flyene. Dette betyr også svært mye i et nordområdeperspektiv.

Tore Nordtun (A) [21:08:02]: Som saksordfører for Svalbard-budsjettet vil jeg knytte noen ord til det.

Svalbard er naturligvis for Norge en helt sentral del av nordområdene. Forvaltningen av Svalbard er basert på Norges fulle og uinnskrenkede suverenitet over øygruppen, noe som er slått fast helt klart i Svalbardtraktaten fra 1920. Målene for norsk svalbardpolitikk har ligget fast i lang tid og danner grunnlaget for en stabil og forutsigbar myndighetsutøvelse for denne øygruppen. Norge har et betydelig ansvar for å sikre fred, stabilitet, vern av villmarksmiljøet og en ansvarlig ressursutnyttelse og forvaltning på Svalbard.

Norge kan i kraft av sin suverenitet gjøre all lovgivning for fastlandet gjeldende også for Svalbard så lenge lovgivningen ikke strider mot Svalbardtraktatens bestemmelser. Ett eksempel på dette kan være at EØS-avtalen ikke gjelder på Svalbard, og at det derfor oppstår andre regler for Svalbard enn for Fastlands-Norge.

Budsjettinnstillingen viser at norsk svalbardpolitikk er bredt politisk forankret her i Stortinget. Det viser også det at vi går samlet inn for en styrking av budsjettet på 17,1 mill. kr, altså 7,4 pst. økning i forhold til 2009-budsjettet. Vi har tidligere behandlet en melding om Svalbard i Stortinget, som også slo fast en bred politisk enighet om framtiden.

Ingen som besøker Svalbard, kan unngå å bli slått av den mektige villmarksnaturen på denne øygruppen. Svalbard representerer en naturarv og en kulturarv som norske myndigheter har et særskilt ansvar for å bevare. Et av hovedmålene med svalbardpolitikken er å bevare den unike villmarksnaturen. I hovedsak er miljøtilstanden på Svalbard i dag svært god.

Norge har lange tradisjoner innen polarforskning, særlig i Arktis, og regnes som en tung forskningsnasjon også på dette feltet. De siste tiårene er det investert store ressurser i infrastruktur for forskning og utdanning, både i Longyearbyen og i Ny-Ålesund. Dette legger til rette for at Svalbard skal kunne styrkes som internasjonal forskningsarena. En videre prioritering av forskning relatert til Arktis har bred støtte.

En robust tilstedeværelse har vært og er et viktig virkemiddel i norsk svalbardpolitikk. Kulldrift har gjennom lang tid vært avgjørende for den norske bosettingen i Longyearbyen. Fremdeles har kulldriften avgjørende betydning for at Longyearbyen er et godt utbygd familiesamfunn, og uten kulldrift ville bosettingen vært langt mindre i omfang, og trolig i variasjon – iallfall gjelder det antall nordmenn på Svalbard, ettersom det etter gjeldende regler ikke uten videre kan legges begrensninger for andre lands kulldrift og bosetting.

Men selv om kulldriften har vært og er viktig, har også andre næringer tatt seg opp. Den veksten som reiseliv har hatt som basisnæring, avspeiles i at antall gjestedøgn har steget fra knapt 20 000 i 1991 til over 86 000 i 2007. Reiselivsvirksomheten i sårbare områder krever både kunnskap hos aktørene og regulering fra myndighetenes side.

Det meste av veksten i aktivitet og folketall på Svalbard kan relateres til Longyearbyen. Tettstedet ved Isfjorden har de seneste ti årene hatt en betydelig vekst i befolkningen. Per 31. desember 2008 var det registrert 2 018 innbyggere bosatt i Longyearbyen. Nå støter samfunnet mot en kapasitetsgrense med hensyn til lokal infrastruktur.

En vekst tilsvarende den i de siste ti årene kan man ikke regne med framover, og en ytterligere vekst i befolkningen vil utløse behov for store investeringer.

Utenriks- og forsvarskomiteen viser i innstillingen til at det arktiske landskapet er sårbart, og det er viktig at det tas hensyn til denne sårbarheten ved en videre satsing på næringsutvikling og reiseliv. Disse hensyn må balanseres mot det generelle ønsket om en stabil familiebosetting.

En god svalbardpolitikk krever koordinert innsats fra flere departementer. Koordineringen av denne innsatsen er viktig, og det er helt nødvendig for å få en god ressursutnyttelse i samsvar med de generelle politiske og de mer spesifikke miljøpolitiske målsettingene.

Men aktivitet på nærmere 80 grader nord stiller både mennesker og utstyr på en prøve. Denne budsjettinnstillingen viser at et samlet storting ønsker å legge til rette for en god forvaltning der utvikling og aktivitet er tilpasset de spesielle utfordringene som Svalbard-samfunnet står overfor i framtiden.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Hadia Tajik (A) [21:13:43]: Sex er politikk. Sex er til alt overmål også utenrikspolitikk.

• Når kvinner ikke får bestemme over egen seksualitet, da er sex politikk.

• Når tidlig ekteskap og graviditet setter en stopper for mange jenters skolegang, da er sex politikk.

• Når nesten fem millioner kvinner hvert år får helseskader fordi det ikke er ordnede forhold for å ta abort, da er sex politikk.

Derfor er arbeidet for seksuell og reproduktiv helse en viktig del av Regjeringens innsats for likestillingsarbeid internasjonalt. Seksuell og reproduktiv helse handler om graviditet, fødsel og seksuelt overførbare sykdommer, om vern mot overgrep og tilgang på prevensjonsmidler.

Jeg er stolt over at tusenårsmål 4 og 5 om mødre- og barnehelse er prioriterte områder for oss – og jeg er glad for Regjeringens forslag om å videreføre det kraftige løftet i innsatsen for kvinner og for likestilling i utviklingssamarbeidet.

Jeg har merket meg at Fremskrittspartiet i den offentlige debatten stadig sier at de vil bekjempe kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og kulturelle tradisjoner som svekker kvinners selvstendighet. Da forundrer det meg at de ikke prioriterer arbeidet mot dette høyere i utenrikspolitikken.

Tror Fremskrittspartiet at menneskerettighetene først og fremst er forbeholdt norske kvinner? Eller tror de at markedskreftene vil informere kvinner i land med konservative tradisjoner om de seksuelle rettighetene de har? Tror de at handel eller økt handel vil redusere tvangsekteskap?

Når Fremskrittspartiet vil redusere utenriksbudsjettet med mer enn en tredjedel, kan man ikke unngå at de også reduserer arbeidet som sikrer kvinner i andre deler av verden de privilegiene norske kvinner har: retten til utdannelse, retten til å bli hørt og retten til å forme sitt eget liv.

På vårt storting er 39,6 pst. av representantene kvinner. I verdens forsamlinger utgjør kvinner bare 17 pst.

Fremskrittspartiet kutter i penger som går til å sikre andre kvinner de rettighetene som har gjort det mulig for meg å stå her i dag og for representanten Siv Jensen å bli leder for Fremskrittspartiet.

I løpet av de siste fire årene har omfanget av kvinnerettet bistand økt med 2,4 milliarder kr. Kvinnerettet bistand har også økt fra 20 pst. til 30 pst. av hele bistandsbudsjettet.

Kvinners rettigheter er et mål i seg selv og samtidig en forutsetning for å nå andre utviklingspolitiske mål.

Eivind Nævdal-Bolstad (H) [21:16:39]: Jeg trodde som fersk stortingsrepresentant at det var vanlig at vedtak fattet her i Stortinget ble iverksatt av departementene. Det er derfor med stor undring jeg har merket meg uklarhetene rundt innføringen av den nye sesjonsordningen i Forsvaret.

Det har vært lagt stor prestisje i prosjekter for å forbedre dagens sesjonsordning, som har veldig mange svakheter. En ny ordning skulle sørge for bedre selektering og rekruttering til Forsvaret, men nå velger Regjeringen å innføre en prøveordning på grunn av manglende vilje til å prioritere innenfor sine egne vedtatte satsinger.

Det bør i alle fall være et stort nederlag for nylig avgåtte forsvarsminister Anne-Grete Strøm-Erichsen å se at såpass gjennomarbeidede og klare tiltak nå blir oversett av dagens regjering.

Vi har vært vitne til litt vernepliktsromantikk fra representanten Vedum i dag. Forsvarsministeren nevnte ikke våre 7000–8 000 vernepliktige soldater som er inne til tjeneste hvert år, med ett ord i sin tale til Stortinget. Men jeg har lyst til å fokusere på dem som gjør en strålende innsats hver eneste dag.

Det har lenge vært snakk om statusheving av verneplikten for dem som er inne til førstegangstjeneste. Det er derfor med stor undring jeg ser på forslaget til dagens budsjett, der ikke et eneste ord om dette er nevnt. Det undrer meg også at tillitsmannsordningen i Forsvaret og Forsvarsstaben har utarbeidet 55 tiltak, som de leverte videre til politisk hold, og at ingen av disse tiltakene er nevnt i statsbudsjettet med et eneste ord.

Jeg tror at hvis dagens verneplikt skal overleve, er vi avhengige av at vi har motiverte soldater, at de har en meningsfylt tjeneste, og at de faktisk blir godtgjort på en måte som er verdig i 2009.

Dagens vernepliktige fortjener klare mål, slik som tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold satte seg i 2005. Hun sa at dem skal vi nå, når det gjelder statusheving og godtgjøring til de vernepliktige soldatene. Budsjettforslaget fra Regjeringen er av soldatene betegnet som komisk, og da bør det være grunn til å se ekstra nøye på hva man prioriterer når det gjelder vernepliktige soldater. Jeg konstaterer, sammen med Høyre og med både soldater og offiserer i det norske forsvaret i dag, at Regjeringen dessverre har feilet også på dette området.

Anette Trettebergstuen (A) [21:19:30]: Når vi lytter til debatten om det som er Fremskrittspartiets tilsynelatende krav til faktorer som skal være til stede i mottakerlandene av bistand når det gjelder grad av demokrati, antikorrupsjon og respekt for menneskerettighetene, høres det ut som vi i framtiden, for å være på den sikre siden, bør begynne å yte bistand kun til Sverige og Danmark – og det bare kanskje.

Bistand er i seg selv et risikoprosjekt, men bistand virker. Det store paradokset i bistandsverdenen er nettopp det at de folkene som trenger utviklingsarbeidet vårt mest, er de folkene som bor i de landene med de regimene som er aller minst demokratiske, som ofte er verstinger når det gjelder å bryte menneskerettigheter, og når det gjelder korrupsjon.

Jeg synes det er utrolig flott at det er dagens regjeringspartier som tør å ta de tøffe diskusjonene om hva som skaper utvikling, samt å komme med de nye grepene for å bidra der vi best kan bidra. Vi har aldri hatt så mye debatt om innretningen på og effekten av norsk bistand som de siste fire årene.

Alle som er opptatt av effektivitet og bistand, bør merke seg Paris-erklæringen, og hva den sier om bygging av statsstrukturer og lokalt eierskap, og hva den peker på av effektive virkemidler i bistandspolitikken. Da sikter jeg til det punktet som Fremskrittspartiet i år igjen har brukt mye merknadsplass på å kritisere – budsjettstøtte. Budsjettstøtte er et viktig virkemiddel for nettopp å ansvarliggjøre mottakerlandenes myndigheter, slik at de tar ansvar for egen utvikling. Den er viktig fordi den støtter opp under landenes egne prioriteringer. Den involverer parlamentene, og når den virker – og det gjør den som oftest – fører den til mer åpenhet rundt budsjettforvaltningen som følge av de kravene man stiller sammen med støtten. Det budsjettstøtten gjør, er nettopp å sørge for at utviklingslandene selv har hendene på rattet i arbeidet med fattigdomsbekjempelsen.

Internasjonale evalueringer viser også at budsjettstøtten er risikabel, men den virker. Den har store positive effekter. Derfor er det et paradoks at de partiene som her hevder at effektivitet er viktigere enn mengde bistand, samtidig kutter og avviser et av de viktige midlene for å oppnå nettopp lokal forankring, ansvarliggjøring og langsiktig utvikling. Det er resultatene av bistanden som teller. Derfor er jeg også glad for at det er dagens regjering som tør å prioritere, som tør å satse på de virkemidlene som internasjonale evalueringer sier at har stor effekt.

Karin S. Woldseth (FrP) [21:22:33]: Nå skal jeg endelig få lov til å ha min egen hatt på.

Ytringsfrihet er noe vi her i Norge tar for gitt, og jeg tror nok ikke alle helt har tatt inn over seg at ytringsfrihet ikke er selvskreven rundt om i verden. I mai i år ble Norge valgt inn i Menneskerettighetsrådet sammen med bl.a. Kina, Russland og Cuba. Å ha sete i Menneskerettighetsrådet forplikter, og vi må ikke på noen måte bli unnfalne selv om vi sitter i rådet. Fremskrittspartiet forventer at Norge klart og tydelig sier fra om brudd på menneskerettigheter.

På verdensbasis har hittil i år 68 journalister blitt drept. Av disse er 50 drept i eget land av politiske årsaker. Drap på journalister forekommer i Asia, i Afrika, i Latin-Amerika og i Europa. Så dette er et utbredt fenomen. Dessverre er det en økning i drap på journalister fra i fjor på 50 pst., noe som det er god grunn til å bekymre seg over. Å bli drept på grunn av sine meninger og sin vilje til å formidle til befolkningen, altså utøve sitt yrke, er fullstendig uakseptabelt. I tillegg til de drepte kommer de mange hundre som sitter i fengsel og tortureres, eller de som bor i sine hjem, men som trues til stillhet.

Fra hjemmesiden til CPJ, Committee to Protect Journalists, eller komiteen for beskyttelse av journalister, viser man til at 136 journalister sitter i fengsel verden over, og der land som nettopp Kina, Iran, Cuba og Eritrea topper listen. Flere av disse landene er også medlemmer av Menneskerettighetsrådet. Men også land som Aserbajdsjan, Russland og Egypt står på denne listen. Dette kan vi ikke godta, og jeg håper at vi fra Norges side er klare og tydelige på at dette kan vi ikke akseptere.

Vi må i alle fora vi er i, og hvor menneskerettigheter er et tema, ta opp nettopp retten til ytringsfrihet. Jeg har besøkt land som Ukraina og Russland, hvor jeg har møtt opposisjonell presse og deres journalister som forteller at de føler seg overvåket og forfulgt.

Det kan se ut som om Menneskerettighetsrådet i altfor liten grad bryr seg om å hegne om ytringsfriheten, men isteden inngår kompromisser som har til hensikt å begrense ytringsfriheten til fordel for religion. Skal Menneskerettighetsrådet ha legitimitet, må det nå rette sitt fokus på det som er viktig, nemlig beskyttelse av de grunnleggende menneskerettighetene.

Fremskrittspartiet forventer at Norge ikke blir en del av disse kompromissene, men at vi tør der andre tier. Det er slik man får respekt og integritet.

Tore Nordtun (A) [21:25:38]: Denne våren behandlet Stortinget to viktige dokumenter i forhold til våre veteraner og vernepliktig personell. Det var Ot.prp. nr. 67 for 2008–2009 og St.meld. nr. 34 for 2008–2009. Disse to viktige dokumentene omhandlet hvilket ansvar vi har, og at vi helt klart måtte synliggjøre hvilket ansvar Forsvaret har for personellet. Det var ulike drøftinger man gjorde i disse dokumentene, og man foretok en helhetlig gjennomgang av tiltak og ordninger man kunne etablere for personellet.

Hva gjelder det så? Jo, det gjelder det ansvaret som påhviler samfunnet, Forsvaret og landets myndigheter når vi sender våre kvinner og menn ut på et krevende oppdrag nå i konfliktområder.

Vi må også erkjenne at vi ikke har vært gode nok på dette området, og at mange veteraner ikke har fått ivaretatt sine rettigheter på en skikkelig og god måte. Ser vi på hvor mange som etter annen verdenskrig har vært ute i Norges tjeneste, dreier det seg om ca. 120 000 menn og kvinner. Det er nå i år mellom 700 og 900 befal, vervede og soldater ute til enhver tid. Det betyr at mellom 1 200 og 1 600 personer vil delta i operasjoner der Norge har et bidrag i år.

Hvis vi ser på den internasjonale situasjonen, så vil det ikke bli mindre av dette i framtiden. Men den daglige innsatsen de gjør, har sin pris, og det koster å sette egen sikkerhet på spill fordi man ønsker å gjøre en innsats for samfunnet. Det koster å være borte fra dem man er glad i, og det koster å møte et samfunn som er herjet av krig og konflikter, og møte enkeltmennesker som alle har sin egen historie. Da er det ikke minst viktig at vi er stolte over den innsatsen disse soldatene gjør. Det er risikofylte oppdrag for å skape fred og stabilitet der ute, og det bidrar også til trygghet og sikkerhet for oss her hjemme.

Jeg er nå særdeles glad for at Regjeringen, som ikke minst statsråden har gitt uttrykk for i dag, nå tar dette skikkelig og grundig og også følger opp det som Stortinget tidligere har sagt. Vi har tatt tak i spørsmålet, og som forsvarsministeren også sa nå, er man i full gang med å gjennomføre handlingsplanen og se på de rettighetene som må styrkes på dette området. Vi har forpliktelser når vi ber den norske oppvoksende befolkning om å gå ut og gjøre en innsats for fedrelandet, for demokratiet og for fred og sikkerhet.

Lars Myraune (H) [21:29:05]: Det er en interessant debatt som veksler mellom Midtøsten, Afghanistan, Olavsvern og de mer hjemlige deler av kongeriket vårt. Men det er vel slik det er blitt når vi skal samle utenriks- og forsvarspolitikk i én hatt.

Forslaget til forsvarsbudsjettet for 2010 er i samme størrelsesorden som økningen i trygdebudsjettet fra 2009 til 2010. Det er bekymringsfullt – og det sier litt om utviklingen i velferdssamfunnet vårt. Forsvarsbudsjettets andel av det totale budsjettet har stadig vært synkende. Dette skjer samtidig som forsvarsmateriell har hatt en langt høyere kostnadsutvikling enn annet materiell. Det var godt å høre at forsvarsministeren la vekt på dette i sitt innlegg.

Forsvaret har vært igjennom en mer eller mindre sammenhengende endringsprosess i de siste 20 årene. Mye av denne endringen har vært nødvendig for å oppnå en effektiv struktur. Nå er denne endringsprosessen kommet så langt at enkelte begynner å stille spørsmål ved om vi kan opprettholde alle forsvarsgrenene. Man nærmer seg en kritisk masse i størrelse. Alle disse endringene har vært en stor utfordring og belastning for personellet i Forsvaret. Jeg vil derfor påstå at vi nå er kommet dit at det er behov for et kraftig løft i bevilgningene til Forsvaret. Det som bekymrer meg aller mest, er midler til å trene og øve. Det hjelper lite med godt materiell hvis vi ikke har penger til å øve og vedlikeholde.

Jeg skulle gjerne ha kommentert en rekke av områdene i Forsvaret, men innenfor en taletid på tre minutter må jeg begrense meg til ett av dem, og det er Heimevernet.

Det var en enstemmig forsvarskomité som ved behandlingen av Langtidsplan for Forsvaret 2009–2012 forutsatte at den vellykkede kvalitetsreformen i Heimevernet skulle videreføres, og understreket den avgjørende viktigheten av at HVs avdelinger holdt et tilfredsstillende trenings- og øvingsnivå. I år er ingen av HVs forsterknings- og oppfølgingsstyrker, de såkalte FO-styrkene, øvet, en styrke som skulle ha vært på 40 000 mann. I budsjettet for 2010 er det lagt opp til at kun 20 pst. av styrken skal øve. Dette er for dårlig.

Generalinspektøren for Heimevernet sier i sin årsrapport at HV ikke vil kunne tåle flere år med svært begrensede ressurser. Da vil kvalitetsreformen stoppe opp.

Da man la ned Heimevernets utdanningssenter Værnes, var intensjonen at utdanning av befal og mannskaper skulle bli ivaretatt gjennom forsvarsgrenene, altså gjennom Hæren, Sjøforsvaret og Luftforsvaret, og gjennom et eget HV-utdanningssenter for befal i Porsangermoen. Det viser seg nå at de andre forsvarsgrenene ikke greier sine forpliktelser, og som forventet synker nå antall HV-soldater for hvert år. Dette gjelder særlig mannskaper fra landsbygda, da det der er mindre styrker å ta av.

Mange er i dag bekymret for at det gamle valgspråket for HV, som var «Over alt, alltid!» blir til Her og der, nå og da. Det er en lite hyggelig utvikling, som bekymrer særlig oss i Høyre.

Michael Tetzschner (H) [21:32:30]: Regjeringen svikter sine forpliktelser når den ikke bevilger nok til Forsvaret til at det kan øves, til at det kan flys, og til at det kan seiles tilstrekkelig.

Norge må ha et nærværende forsvar i de havområdene som ligger under norsk jurisdiksjon. Suverenitetshåndhevelse er en del av folkeretten, og rettigheter kan gå tapt om de ikke håndheves. Også uavklarte interessekonflikter i forhold til en nabostormakt tilsier en klarhet i signaler. Fravær av eller redusert operativ forsvarsevne gir gale signaler.

Også den russiske militære aktiviteten i luftrommet, som i løpet av noen få år har nådd samme nivå som under den kalde krigen, gir grunn til bekymring. Ved flere anledninger har så mange som 13–14 russiske bombefly, tankfly, jagerfly og overvåkingsfly vært på vingene på grensene til dansk, norsk og britisk territorium. Det er snakk om koordinerte aksjoner med en styrke som evner å utføre en komplisert og ressurskrevende operasjon. Russland har gjenopptatt praksisen fra sovjettiden ved å sende sine bombefly på oppdrag utenfor eget territorium.

Statssekretær Barth Eide har karakterisert dette som «den mest omfattende russiske flyaktiviteten vi har sett siden den kalde krigen. Det er større formasjoner, de flyr hyppigere og lenger vest og har øvd på levering av strategiske våpen, så det er en merkbar endring».

Jeg legger til grunn at Barth Eide snakker på vegne av Regjeringen også i denne saken. Når Regjeringen vurderer trusselbildet som mer urovekkende enn tidligere, er det til å forundres over at Forsvaret ikke settes i bedre stand til å løse vitale oppgaver. Kan det være hensynet til SV som dirigerer dette?

Høyre har foreslått å styrke Sjøforsvaret og Luftforsvaret med 125 mill. kr hver. Øvelses- og aktivitetsnivået ville da blitt hevet over et kritisk minimum og brutt trenden som nå fører til at kompetanse og operativ evne forvitrer fra år til år. Et forsvar med forsvarsgrener på slitebasis reduserer evnen til å gjennomføre kompliserte operasjoner. Sjøforsvaret og Luftforsvaret er brakt i en situasjon der de på tross av nyanskaffet materiell ikke har nok til å bemanne, trene, øve og operere som påkrevd.

Vi får tro at vårt verdenshjørne ikke får mer alvorlige konflikter enn vi kan løse på fredelig måte. Men Norges evne til å motstå press er både basert på et militært og politisk samarbeid med dem som står oss nærmest. Forholdet til NATO er grunnleggende, men overfor politisk press er det i tillegg best med et forpliktende politisk fellesskap med Europa. I Norden, som til dels er splittet forsvarspolitisk og utenrikspolitisk, ville det største enkeltbidrag til fred og stabilitet i vår del av verden være at Sverige og Finland blir med i NATO, og at Norge blir med i EU.

Det rød-grønne prestisjeprosjektet, der Arbeiderpartiet må kompromisse med SV, gir et svakere forsvar enn påkrevd.

Morten Høglund (FrP) [21:35:41]: I dag har Oslo-studentene kåret årets diktator. Over 4 000 studenter ved Universitetet i Oslo har stemt, og den suverene vinner – hvis vi kan kalle det det – ble Irans øverste leder, Ayatollah Ali Khamenei. Det er en god måte, mener jeg, som Oslo-studentene har valgt for å rette fokus mot undertrykking, menneskerettigheter og kampen som nå føres, ikke minst i gatene i Teheran, av modige studenter og andre demonstranter som kjemper for sin rettmessige frihet, en frihetskamp som jeg håper Norge støtter på ulikt sett.

Så noen kommentarer til debatten. Jeg har først behov for å si at jeg synes det var to glimrende innlegg som Laila Gustavsen og Tore Nordtun holdt om Arktis og Svalbard. Det var viktige ting som ble sagt.

Som vanlig har Fremskrittspartiet fått mye oppmerksomhet knyttet til sine kutt og endringsforslag. Det er vi vant til, og vi synes også det er positivt at vi får den oppmerksomheten. Så er det ingen som har nevnt vår betydelige økning – synes vi selv – på 100 mill. kr til nødhjelp og humanitær bistand. Derfor benytter jeg anledningen til å nevne det.

Representanten Tajik tok tak i våre kutt i bistanden rettet mot kvinner. Nå har vi også her i denne debatten tatt opp kvinners situasjon. Jeg vil jo poengtere at det at man har gode intensjoner, det at vi alle er enige om at kvinner mange steder i verden, også i Norge, fortjener et likeverdig liv og et bedre liv, ikke gjør at man med penger til forskjellige land og til forskjellige tiltak løser disse utfordringene. Når den norske regjering velger å sette på hold bistand til Nicaragua, så har i hvert fall jeg forstått det slik at det bl.a. handler om at den nicaraguanske regjering ikke behandler kvinner på en likeverdig og positiv måte, ikke minst i forhold til abortlovgivning, som har vært et tema her tidligere i dag. Så den norske regjering bruker jo presset med å kutte i bistand som et virkemiddel.

Det å tro at mer penger automatisk løfter kvinners status, er etter min mening en feilkobling, men selvfølgelig: Dette er så alvorlige utfordringer at vi er forpliktet til å ta dem på alvor. Vi skal være de første til å være med i en konstruktiv diskusjon om hvorvidt det er penger som virkelig løser utfordringene. Når vi er inne på et bistandsbudsjett på over 18 milliarder kr, betyr jo ikke det at vi har nedprioritert alle tiltak knyttet til dette, tvert imot.

Nikolai Astrup (H) [21:38:59]: Ingen sak i norsk utenrikspolitikk kan være viktigere enn Norges forhold til EU. Ingen politisk sammenslutning utenfor storting og regjering har større innflytelse på Norges nasjonale politikk enn EU. Likevel er sakens viktighet omvendt proporsjonal med sakens oppmerksomhet i den offentlige debatt, og dessverre også i denne sal. Derfor dette lille innlegget for å minne om at Norge er en del av Europa, selv om Europa neppe kan sies å være en del av Norge.

Vi har stilt oss utenfor det viktigste politiske fellesskapet i vår del av verden. Dermed har vi også sagt fra oss vår del av ansvaret for utviklingen av det kontinentet vi er en del av. I realpolitikkens navn kan det kanskje forsvares å ofre solidariteten på selvråderettens alter, men det forutsetter at vi faktisk råder over oss selv, ikke at vi betaler andre for å gjøre store deler av jobben.

Min hensikt er ikke å snakke ned EØS-avtalens fortreffelighet, den er vi enige om, men å reise legitime spørsmål om avtalens tilstrekkelighet. Vi er i praksis medlem av EU, med fire unntak: fisk, landbruk, euro og medbestemmelse. Mange av eksportnæringene ønsker seg sikkert euro i disse dager, men for representantene i denne sal bør det være mangelen på medbestemmelse som bekymrer.

Det bør bekymre at betydelige deler av rammevilkårene for norske kommuner, norsk næringsliv, norsk justispolitikk, norsk klima- og miljøpolitikk ikke avgjøres på Stortinget, men i Brussel. Det bør bekymre at forsvarsministeren ikke kan delta på møter som legger rammer for hvordan norske soldater i EU-operasjoner kan brukes. Det bør bekymre at Norge har trukket ut sin eneste nasjonale ekspert i Europaparlamentet, som attpåtil satt i den eneste komiteen som vi kan være helt sikre på at for det meste er EØS-relevant, nemlig indre marked-komiteen. Det bør bekymre at EUs ønske i stadig større grad er å samordne en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk, som i praksis vil kunne danne en sterk blokk innenfor NATO-alliansen og en klarere stemme utenfor. For et land som hviler sin sikkerhetspolitikk på medlemskap i NATO og utenforskap i Europa, er det ikke nødvendigvis en god utvikling. Ikke minst bør det bekymre at vi stadig har debatter og meninger om viktige EU-direktiver som er vedtatt flere år tidligere, og som i realiteten er sendt oss mer til orientering enn til votering.

Dette er ikke min bekymring alene. Norges EU-ambassadør er også bekymret for om EØS-avtalen er tilstrekkelig for å ivareta norske interesser i møte med et mer dynamisk og demokratisk EU.

EØS-avtalen er god, men den er ikke god nok. Det vi får, er innpass på det indre marked i Europa, og det er en rett vi ikke vil være foruten, men det vi betaler, er vår demokratiske rett til medbestemmelse over Norges utvikling og fremtid på viktige områder. Ettersom dette er en budsjettdebatt, vil jeg gjerne bemerke at det er en stiv pris å betale.

Olemic Thommessen (H) [21:42:02]: Mitt innlegg har særlig adresse til forsvarsministeren.

Det var med forventing jeg konstaterte at Regjeringen i sin tiltredelseserklæring – Soria Moria II – konkret løftet frem en samling av Forsvarets IKT-tjenester på Jørstadmoen, og jeg siterer:

« (…) i størst mulig grad samle IKT-ressursene i Forsvaret i tråd med langtidsplanen og innstilling S nr 318 (2007-2008), og vil vurdere om ytterligere IKT-relatert driftsvirksomhet kan lokaliseres til Jørstadmoen.»

Selv om dette ikke fullt ut imøtekommer Høyres mer forpliktende utgangspunkt om en full samling av IKT-tjenestene, med den styrking av IKT-arbeidet som dette ville bety, er det klart at det er et positivt signal vi vil følge med interesse i årene som kommer.

Det er med bekymring jeg har notert at Forsvaret selv later til å bygge opp en parallell organisasjon under sjef INI i Oslo. Vi hadde en ganske opphetet debatt om dette i forbindelse med forrige budsjett, der Høyres utgangspunkt var, og er, at Regjeringen ikke fulgte opp det som var en enstemmig innstilling fra Stortinget i forbindelse med langtidsplanen.

Jeg lar spørsmålet om Regjeringens manglende oppfølging i forbindelse med den saken ligge ved denne korsvei, men må påpeke at Forsvarets håndtering av saken fremstår som en kraftig ignorering av en klart uttrykt politisk vilje. Når Regjeringen nå tillegger denne saken så stor vekt at den konkretiseres i Soria Moria II, tar jeg det som et signal om at Regjeringen i alle fall vil følge opp med det, etter vår oppfatning, nest beste, nemlig en samling «i størst mulig grad». Spørsmålet som da melder seg, er selvsagt hva «i størst mulig grad» egentlig betyr. Uttrykket er temmelig uforpliktende og krever en utdyping.

Jeg forventer at Regjeringen selv har en formening om hva det her blir snakk om, og at Stortinget vil bli informert om hvilken samling det legges opp til, og i hvilket tempo dette vil skje.

Jeg håper statsråden kan kommentere dette i dag, dersom anledningen byr seg. Hvis ikke skal vi nok sørge for at det blir flere korsveier hvor vi kan diskutere dette spørsmålet, for så vidt som dette er en sak der det vil bli relativt stor oppmerksomhet fremover.

Dette er en sak der Regjeringen har betydelig behov for å bygge tillit. Det krever klare målsettinger og politisk handling. På bakgrunn av denne sakens historie vil det også bli et politisk behov å ha et reelt innsyn i Forsvarets oppfølging og organisering av IKT-arbeidet. Det må være klart at vi fra Stortingets side ikke kan akseptere at man organiserer seg rundt det som er klart uttrykte politiske målsettinger.

Høyres standpunkt er fortsatt full samling av IKT-tjenestene på Jørstadmoen, og en styrking av disse – og så får vi se hva Regjeringen får til.

Peter N. Myhre (FrP) [21:45:12]: Jeg ba om ordet etter å ha hørt utlegningene fra representantene Hadia Tajik og Anette Trettebergstuen når det gjelder kvinners rettigheter i en del mindre utviklede land. Det de kritiserer, er at Fremskrittspartiet har foreslått å fjerne, eller sterkt redusere, pengestøtten til en del slike land. De undrer seg over det. Det jeg synes er merkelig, er at de to faktisk tar til orde for at de verste landene skal oppmuntres ved direkte pengegaver – eller kall det budsjettstøtte – til de regimene som undertrykker. Fremskrittspartiet vil isteden stille krav til demokratiutvikling og ikke minst krav til fremskritt når det gjelder likestilling og kvinners rettigheter, i de landene det gjelder, altså ta pengene fra makthaverne. Da svekkes de mest korrupte diktatorene, og vi kan komme litt videre. Jeg kan i hvert fall ikke se noen eksempler på at diktatorer blir snillere når man gir dem mer penger. Flere land – og noen av dem er nevnt i debatten i dag – er for lengst kommet dit hen at den typen reaksjoner bør gjøres gjeldende ved at man sterkt reduserer eller sågar fjerner tilskudd til de landene som oppfører seg verst når det gjelder kvinners rettigheter og andre menneskerettigheter.

Statsråd Grete Faremo [21:47:07]: Jeg hadde egentlig ikke tenkt å forlenge debatten, men siden jeg ble utfordret så direkte, tenkte jeg at det kunne være greit å si noe om tre temaer.

Det ene er russiske flygninger, som har vist en markant økning de tre siste årene. Dagens aktivitet er likevel langt fra aktiviteten under den kalde krigen. Vi har ingen grunn til å tro at det er spesielt rettet mot Norge. Vi følger det likevel nøye. Det er vel også grunn til å tro at det russiske forsvar har planer for trening og øving av sine styrker og sitt materiell. At det også har blitt rammet av økonomisk tilbakegang, er nok også et faktum, men kanskje i mindre grad enn hva den russiske økonomien generelt så langt viser.

Når det gjelder Heimevernets øvingssituasjon, skal jeg ikke si annet i denne omgang enn at omstilling, som jeg har sagt, krever prioriteringer, og at vi har hatt en mindre aktivitet i inneværende år, er et faktum. Vi legger likevel opp til økt øving av styrkene neste år. De såkalte forsterknings- og øvingsstyrkene vil øve 20 pst., med en økt bane fram mot slutten av langtidsplanen på 50 pst. Innsatsstyrkene prioriteres i denne sammenheng, som kjent.

Når det gjelder Jørstadmoen, har jeg lyst til å si at det er et tema som jeg allerede har blitt utfordret på i spørretimen, og som jeg også har stor oppmerksomhet rundt. Det er et sterkt miljø på Jørstadmoen, som vi også vil vurdere hvordan vi kan videreutvikle. Så er det riktig at det er etablert en egen sjef for Forsvarets informasjonsinfrastruktur. Dette området kan jeg også si, med bakgrunn fra teknologibransjen, er et område hvor man både må se på den virtuelle organisasjonen – kall det det – og den reelle plasseringen. Infrastruktur er viktig for at man også skal kunne drive utvikling fra ulike steder lokalt. Jeg tror Jørstadmoen er veldig godt posisjonert for å gjøre en god jobb også i fortsettelsen på det området de er ansvarlig for.

Statsråd Erik Solheim [21:50:27]: Jeg har heller ikke noen intensjon om å forlenge debatten veldig, men ett av de interessante trekkene ved dagens debatt har jo vært at Fremskrittspartiet nå på en offensiv måte kommer og forteller at de vil bevilge 18 milliarder norske kroner til bistand eller utvikling. Det er jo et betydelig beløp, og, som Fremskrittspartiet selv trakk fram, altså et beløp som er større enn det Norge samlet ga i bistand under Bondevik-regjeringen, selv om tallene ikke er helt sammenlignbare. Det er et veldig stort pengebeløp. Men jeg hører ikke i debatten et eneste argument fra Fremskrittspartiet for dette. Jeg hører en sammenhengende rekke av grunner til at man ikke bør gi bistand, samtidig som partiet vil gi 18 milliarder kr. Jeg vil bare anbefale at neste gang vi får en debatt om dette i Stortinget, bør Fremskrittspartiet også komme opp med en god og klar begrunnelse for hvorfor de vil bruke et så stort beløp av skattebetalernes penger til utviklingsinnsats.

Det eneste landet man trekker fram og forsvarer utviklingsinnsats i, er Afghanistan. Jeg har en rekke forslag til land hvor kvinnefrigjøringen er kommet mye lenger enn i Afghanistan, hvis det er et ønskelig mål. Og hvis korrupsjon er det sentrale, må jeg bare minne om at Afghanistan scorer omtrent på topp av lista med alle internasjonale korrupsjonsindekser. Også der er det en serie utviklingsland som er kommet langt lenger i korrupsjonsbekjempelse enn Afghanistan, hvis man ønsker å komme med noe. Jeg tar Fremskrittspartiet på ordet: Partiet vil nå inn og være en seriøs debattant i bistandsdebatten. Da må vi også få høre hvorfor partiet vil bruke et så stort beløp, og hva de positive argumentene i saken er.

Så har Fremskrittspartiet fremmet noen forslag som jeg gjerne vil kommentere. Partiet ber i forslag nr. 2 om en «svarteliste» over de bistandsorganisasjoner som ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor. Jeg ser ikke noe behov for en sånn svarteliste. Men jeg vil forsikre her og nå: Hvis Fremskrittspartiet kan påvise en eneste norsk utviklingsorganisasjon eller frivillig organisasjon som ikke tar korrupsjonsproblematikken på alvor, skal vi momentant skru igjen pengestrømmen til den organisasjonen. Vi vil ikke bruke penger på noen norsk frivillig organisasjon som ikke tar dette på alvor. Det er ikke behov for noen svarteliste, men det er behov for momentant å stoppe pengene til den organisasjonen, og jeg ber om hjelp fra Fremskrittspartiet for å få vite hvilke organisasjoner det eventuelt er.

Så vil man ha et samarbeid med land for å treffe tiltak for å «redusere byråkratiske hindringer for entreprenørskap, handel og innovasjon». Det synes jeg er et utmerket forslag, men jeg tror ikke løsningen på det er en byråkratisk gruppe i Norge. Jeg tror løsningen på det er et konkret samarbeid med enkeltland. La oss se på hvordan vi kan få til det i noen av de landene hvor det er mest næringssamarbeid.

Til slutt: I forslag nr. 7 ber Fremskrittspartiet «Regjeringen utarbeide en helhetlig strategi for økt involvering av næringslivet i utviklingspolitikken». Det er et forslag som jeg synes er positivt. Vi har lenge vurdert om vi skulle legge fram en stortingsmelding om kapital i utviklingssamarbeid, og da vil dette være en naturlig del av det. Jeg må få minne om at denne regjeringen jo nettopp har satt næringslivets innsats i utviklingspolitikken øverst på dagsordenen.

Presidenten: Flere har ikke …

– Det var dette med statsrådens intensjon, da. Morten Høglund, vær så god.

Morten Høglund (FrP) [21:53:45]: Jeg skal ikke ta hele den debatten som statsråd Solheim nå inviterer til – det har jeg ikke tid til – men bare konstatere at vi har mye å debattere fremover også.

Nå uttrykte statsråden en rekke positive ting knyttet til noen av våre forslag, men jeg oppfattet ikke om det var noen av dem som det var aktuelt for Regjeringen å ta så på alvor at vi vil velge å oversende dem. Vi skal komme tilbake til en dialog når det gjelder svartelisting av organisasjoner. Det er en debatt som foregår internasjonalt.

Ellers har jeg behov for å si at Fremskrittspartiet vil stemme for forslag nr. 13, fra Venstre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 5–8.

(Votering, se sidene 1025, 1040, 1042 og 1043)