Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:54:04]: Mitt spørsmål er:
«Under fremleggelsen av Klimakur 2020 onsdag 17. februar 2010 la direktør for Klima- og forurensningsdirektoratet, Ellen Hambro, vekt på at fremskrivningene i den norske referansebanen inkluderer utslippsreduserende effekt fra allerede vedtatte tiltak og virkemidler, og at utslippene kan øke utover fremskrivningen dersom disse ikke utløses som forutsatt. Blant de tiltak som er inkludert, er karbonfangst på Kårstø og Mongstad og 1 pst. effektivisering innen transport, industri og olje pr. år.
Hvordan ligger vi i dag an i forhold til referansebanen?»
Statsråd Erik Solheim [11:54:59]: I henhold til klimaforliket er det realistisk å ha et mål om å redusere de innenlandske utslippene med 15–17 millioner tonn innen 2020 i forhold til referansebanen slik den er presentert i nasjonalbudsjettet for 2007, når skog er inkludert.
Den såkalte referansebanen som legges til grunn i Klimakur 2020, viser utslipp i 2020 på drøyt 58 millioner tonn CO2-ekvivalenter. Ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå og Klima- og forurensningsdirektoratet var utslippene i Norge 54 millioner tonn CO2-ekvivalenter i 2008. Utslippene fra transportsektoren ble redusert med nesten 2 pst. fra 2007 til 2008. Nedgangen kan delvis forklares med lavere aktivitet mot slutten av året som følge av uroen i finansmarkedene, men Statistisk sentralbyrå peker også på at nedgangen kan skyldes mer energieffektive kjøretøy, overgang fra bensin til diesel og økt innblanding av biodrivstoff. For eksempel har CO2-utslippene fra førstegangsregistrerte personbiler falt markert etter at Regjeringen la om engangsavgiftene på biler fra 2007.
Referansebanen bygger på de langsiktige framskrivingene presentert i Perspektivmeldingen 2009, men med visse oppdateringer. Oppdateringene har bidratt til at referansebanen de nærmeste årene ligger noe lavere enn i Perspektivmeldingen, men fra 2012 og fram mot 2030 er utslippene anslått høyere i Klimakur. Endringene i referansebanen skyldes i hovedsak endrede anslag for petroleumsvirksomheten.
Referansebanen er utarbeidet i tråd med internasjonale retningslinjer for rapportering av utslippsframskrivinger. I tråd med dette er antatte virkninger av vedtatte tiltak innarbeidet, som representanten Hjemdal viser til. Referansebanen er derfor ikke en beskrivelse av Regjeringens mål, men et anslag for utslippsutviklingen gitt at dagens politikk og virkemiddelbruk videreføres. Det er betydelig usikkerhet knyttet til framskrivinger av miljøskadelige utslipp til luft.
Referansebanen bygger bl.a. på at det ikke gis konsesjon til nye gasskraftverk uten fangst og lagring av CO2. Videre er det siden klimaforliket i 2008 innført flere virkemidler og tiltak som reduserer miljøskadelige utslipp til luft. Blant annet er det utarbeidet nye byggeforskrifter med strengere krav til energieffektivisering, samtidig som kvotesystemet er utvidet og bilavgiftene er lagt om i miljøvennlig retning.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:57:25]: Jeg takker for svaret.
Referansebanen er anslag i forhold til den politikken man ønsker, men det er jo slik at i referansebanen som er presentert i Perspektivmeldingen 2009, er det lagt inn effekt av fangst og lagring, som statsråden sier, av CO2 fra gasskraftverk.
Vi vet at statusen til Kårstø ikke er avklart fra Regjeringens side. Det er en melding som vi nå venter på. Hvis man ikke klarer å levere på dette området, får det konsekvenser for referansebanen og det som er ønskelig. Derfor er det viktig fra Stortingets side å være oppdatert på hvilke endringer Regjeringen legger opp til i forhold til det som er presentert i Perspektivmeldingen 2009.
Mitt spørsmål er da: Hvordan – særlig i forbindelse med olje og gass, som statsråden selv var inne på – ligger vi an mer konkret?
Statsråd Erik Solheim [11:58:28]: Spørreren har en helt presis forståelse av hva referansebanen er. Referansebanen er ikke et mål, det er hva vi tror vil skje hvis dagens politikk og dagens vedtatte virkemidler blir gjennomført. Dersom enkeltelementer av det som er vedtatt, ikke skulle bli gjennomført, er det klart at da vil det bli vanskeligere å nå målene. Da må man gjøre ytterligere tiltak for å komme inn i referansebanen, før man så må gjøre ytterligere tiltak for å komme ned på det som er Stortingets mål, nemlig at vi skal redusere 20 pst. innenlands. Så referansebanen er simpelthen noe å kunne forholde seg til med hensyn til våre målsettinger. Det ligger f.eks. inne i den en forventet energieffektivisering, en forventet teknologibedring basert på hvordan man tidligere har forbedret teknologi. Hvis noe av dette ikke skulle inntreffe, blir det vanskeligere å nå målet, og man må gjøre ytterligere og større tiltak utenom referansebanen.
Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:59:25]: Jeg takker for svaret og for muligheten til også å gå en runde videre på nettopp dette.
Med de framskrivningene som Regjeringen presenterte i Perspektivmeldingen, viser man på en måte retning for norsk politikk. Men det sies i Klimakur:
«Det er lagt inn effekt av fangst og lagring av CO2 fra kraftvarmeverket på Mongstad og for reduserte utslipp fra Kårstø.»
Så vet vi at det er usikkerhet ved begge disse prosjektene.
Vi vet også at det har skjedd endringer i nasjonalbudsjettet fra 2007, som var første referansebane, til 2009. Vi ser også i Klimakur at det er gjort nye beregninger nettopp på dette etter revidert nasjonalbudsjett for 2009. Så mitt spørsmål er: Hva vil Regjeringen gjøre hvis vi ikke når disse målene som referansebanen legger opp til for Mongstad og Kårstø?
Statsråd Erik Solheim [12:00:23]: Som jeg gang på gang har sagt i Stortinget, er det ikke mulig for noen regjering eller politiker noe sted i verden presist å si når ny teknologi vil bli gjennomført. Man kan sette seg mål og arbeide hardt for det, men teknologiske gjennombrudd lar seg ikke tidfeste med en eksakt dato. Den absolutt klare målsettingen for Regjeringen er at karbonfangst og -lagring skal være gjennomført på en slik måte at det selvsagt går inn i vårt 2020-mål. Skulle man mislykkes med dette, betyr det ganske enkelt at på basis av Stortingets klare vedtak om klimaforliket må man gjennomføre større, tøffere og mer drastiske tiltak på andre områder for å nå klimamålet.