Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 10 minutter til sakens ordfører, inntil 5 minutter på hver av de øvrige partienes hovedtalere og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte – innenfor den fordelte taletid – på inntil tre replikker med svar etter innlegget fra statsråden.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:06:40]: (ordfører for saken): I dag skal vi behandle Dokument 8:29 S for 2009–2010, om å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevesenet, fremmet av Kristelig Folkeparti.

Forslagsstillerne tar opp problemstillinger som tvangsmedisinering, kartlegging av konsekvensene ved bruk av tvang, nasjonale retningslinjer, ny opptrappingsplan for psykisk helse og finansieringen av denne. Videre foreslås det nasjonale minstestandarder for skolehelsetjenesten, finansiering av lavterskeltilbud og ambulante team.

Forslagsstillerne peker på at det til enhver tid er ca. 1 000 pasienter inne til tvangsbehandling, og at ca. 1 000 personer utenfor institusjoner blir tvangsmedisinert i året. Dette er tall som komiteen er enig i er for høye.

Komiteen står samlet bak en merknad om at dette bekymrer, da tvang strider mot grunnleggende menneskerettigheter om selvbestemmelse og personlig frihet. Komiteen viser til at bruk av tvang oppleves som krenkende for den enkelte og kan bidra til å svekke tilliten til behandlingsapparatet. Videre står det en samlet komité bak kravet om at bruken av tvang må begrenses til et minimum. Komiteen imøteser en debatt om problemstillingen.

Komiteen står også samlet om viktigheten av helsestasjoner og skolehelsetjenesten når det gjelder forebygging i forhold til barn og ungdoms helse, både med hensyn til psykisk og fysisk helse. Komiteen har fått opplyst at Helsedirektoratet nå har fått i oppdrag å utrede alternative tiltak for å styrke kapasiteten i skolehelsetjenesten, og at direktoratet herunder skal vurdere en nasjonal minstenorm for bemanning. Komiteen imøteser denne utredningen.

Utenom disse fellesutsagnene går det et skille mellom regjeringspartiene, som ikke ønsker å støtte noen av forslagene, og Høyre, Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti, som står bak forskjellige forslag, og jeg lar det være opp til det enkelte parti selv å redegjøre for sine standpunkt.

Jeg er glad for denne muligheten til å diskutere bruk av tvang innen det psykiske helsevesen. I den perfekte verden ville ikke tvang skje overhodet. Dessverre lever vi ikke i en perfekt verden, og Fremskrittspartiet innser også at det finnes noen få mennesker som er så syke at de kan være en fare for seg selv eller andre. Men samtidig er Fremskrittspartiet helt tydelig på at det brukes altfor mye tvang, og at bruken av tvang dessverre også henger sammen med at man ikke har fått riktig og nok behandling og hjelp på et tidlig stadium. Fremskrittspartiet mener fortsatt at det må være et mål å avskaffe tvang.

Jeg er glad for at det er en samlet komité som står bak merknadene om at bruken av tvang er for stor, og jeg er glad for at en samlet komité ønsker en endring. Da er det selvfølgelig skuffende når den samme komiteen ikke er i stand til å samle seg om noen forslag som kunne ledet til en forbedring.

En som kaller seg Mia, har en blogg hun kaller «Pårørende i psykiatri», hvor hun skriver om sin mor. På hennes blogg fant jeg bl.a. følgende:

«Jeg skulle ønske at jeg kunne bli ferdig med dette, med dette «blødende såret» som aldri vil gro. Det er når jeg tenker på hva de gjorde mot mor, de som kalte seg behandlere og spesialister. (…) Det som skjedde med mor under denne behandlingen, var at hun ble helt nedbrudt både psykisk og fysisk. (…) Hvorfor kalte de det sykehus? Hvorfor tok de fra oss moren vår (…)? Det var ikke hun som var noe problem, men behandlerne behandlet det som om det var hun som var det. Hun som aldri hadde gjort en katt fortred ble behandlet med sjokk, reimer, sprøyter og medisiner i store mengder. Jeg håper at året 2010 skal føre til at tvangsmedisinering må bli forbudt. Likeledes at det diskriminerende lovverket på dette feltet må forsvinne og at en får en lovgivning som er i tråd med hva brukerne ønsker, en lovgivning som er human og bygger på menneskerettighetene og som gjelder for alle om vi skulle miste fotfestet og skulle ha behov for å bli tatt hånd om.»

Personlig synes jeg det er tøft å bli kontaktet av enkeltmennesker som mener seg utsatt for tvang, noe TV 2 den siste tiden også har satt søkelyset på. Jeg føler meg hjelpeløs og ute av stand til å gi gode svar eller råd. Det er derfor noe puslete når Regjeringens svar på også disse alvorlige problemstillingene er å avvente, vurdere, komme tilbake til eller nedsette et utvalg.

Fremskrittspartiet fremmer derfor et forslag i dag, hvor vi ber Regjeringen legge fram en stortingsmelding om bruk av tvang i det psykiske helsevernet som skal bidra til å redusere tvangsbehandling og tvangsmedisinering. Videre fremmer vi forslag om en kartlegging av konsekvensene ved bruk av tvang.

I statsrådens brev av 1. februar 2010 innrømmer hun at «det rapporteres om nedskjæringer og endringer i enkelte kommunale tilbud til mennesker med psykiske problemer». Dette er i tråd med de advarsler som Fremskrittspartiet kom med da de øremerkede midlene ble borte. Det er alvorlig, fordi man ikke nådde alle mål i opptrappingsplanen, og vi tåler derfor ikke kutt i det man faktisk oppnådde.

Fremskrittspartiet fremmer derfor forslag i dag om gjeninnføring av øremerkede midler, slik at målene kan nås, framfor kutt. Videre fremmer vi forslag om å sikre økonomisk finansiering av sosiale lavterskeltilbud. Jeg viser også til Fremskrittspartiets alternative budsjett, hvor Fremskrittspartiet økte bevilgningene med nærmere 200 mill. kr.

Statsråden viser også i sitt brev til at personer med psykiske lidelser som ikke er fornøyd med det tilbudet som gis, har forskjellige klageordninger som de kan benytte. Jeg har lyst til å understreke at en del mennesker er så syke at de nærmest har problemer med å oppsøke hjelp, og at de samme personene vil ha store problemer med eller vil være avskåret fra å framsette en klage.

Psykisk syke har en vond og vanskelig hverdag, hvor også deres nærmeste lider. Vi som politikere bærer et enormt ansvar for at det finnes gode og riktige tilbud som inkluderer og helbreder når behovet oppstår. Jeg ber om at statsråden i disse budsjettider ikke glemmer alle dem som sliter.

Fremskrittspartiet fremmer i denne sak til sammen syv forslag sammen med Kristelig Folkeparti og ett forslag sammen med Kristelig Folkeparti og Høyre. Jeg tar herved opp de forslag som ligger i saken.

Presidenten: Representanten Kari Kjønaas Kjos har tatt opp de forslagene som hun refererte til.

Wenche Olsen (A) [11:13:51]: Saken som forslagsstillerne her tar opp, er en alvorlig sak. Det er et vanskelig tema, som i aller høyeste grad fortjener at vi har fokus på det. Dette er en sak som ikke har noen enkle løsninger.

Bruken av tvang skal selvsagt begrenses til det ytterst nødvendige. Ingen skal behøve å bli utsatt for tvang uten at alt er prøvd på forhånd. Å bli utsatt for tvang kan oppleves krenkende, og mange sliter med det i ettertid. Det er dokumentasjon på at de pasientene som i forkant har vært involvert, har det bedre i ettertid.

At vi i Norge ligger høyt på statistikken over bruk av tvang, er bekymringsfullt, og det må tas på alvor. Når vi i tillegg til det ser at det i det enkelte foretak varierer mye, må det være mulig å begrense bruken av tvang. Derfor er det bra at det nedsettes et lovutvalg. Det ligger et stort ansvar på lovutvalget, som skal vurdere etiske, faglige og rettslige sider av dagens regelverk og praksis innen psykisk helsevern, herunder spørsmål om justering/fjerning av behandlingskriteriet og vilkårene for behandling under tvang. Det er viktig at vi får et klarere regelverk på dette området som sikrer pasientrettighetene. Tvang er ingen behandlingsmetode i seg selv og skal kun brukes for å forhindre at pasienten skader seg selv eller andre.

Det er positivt at det utarbeides en ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i den psykiatriske helsetjenesten. At det forankres i Helsedirektoratet og i de regionale helseforetakene, samt at de forplikter de lokale foretakene, vil bidra til en bred gjennomgang og fokus på å redusere bruken av tvang.

Til slutt vil jeg få si at jeg er takknemlig for alle dem som brenner for denne saken, og som holder meg og andre representanter godt oppdatert både via e-post og andre kontakter. Vi må fortsatt ha et stort fokus på bruken av tvang og hva vi kan gjøre for å redusere den. Det betyr mye for den enkelte.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:16:26]: Høyre deler forslagsstillernes bekymring når det gjelder bruk av tvang i psykiatrien. Å bli tvangsbehandlet innebærer en alvorlig krenkelse av den enkeltes integritet, og bruk av tvang må så langt som mulig unngås.

Bruk av tvang krever en avveining mellom hensynet til integritetsvern og hensynet til samfunnets omsorgsplikt overfor mennesker som er ute av stand til å ivareta sine egne interesser. Hensynet til vern av den enkeltes integritet tilsier at det bare unntaksvis og på svært strenge vilkår skal kunne gis helsehjelp uten pasientens samtykke. Selv da må det være en del av behandlingen som er basert på omsorg, nærhet og trygghet.

Bruk av tvang kan få konsekvenser for det gode forholdet og den tillit som er opparbeidet mellom pasient og behandler. Det kan skape angst og utrygghet i en situasjon hvor nettopp det motsatte er avgjørende. SINTEF Helse har gjort en analyse av tvang i psykisk helsevern, og i undersøkelsen kommer det fram at det er store variasjoner i bruk av tvang mellom helseforetakene. Det viser at pasientenes rettssikkerhet ikke er tilstrekkelig ivaretatt.

Regjeringen må nå intensivere arbeidet med å sikre at helsetjenestene følger de retningslinjer som er vedtatt, og at vilkårlige forskjeller i bruk av tvang mellom ulike behandlingsinstitusjoner blir redusert.

Vi vet at pasienter med dårlige levekår oftere enn andre utsettes for tvangsbruk, noe Helsetilsynet også har påpekt. Derfor er det avgjørende at det sikres bedre helse- og omsorgstjenester, særlig for alvorlig psykisk syke. Tvangsbehandling må ikke brukes som et virkemiddel fordi det mangler kompetanse, fordi det mangler fagfolk, eller fordi det mangler økonomiske ressurser.

Høyre støtter forslaget om å be Regjeringen legge fram en stortingsmelding om bruk av tvang for å bidra til å styrke tilbudet til brukerne og redusere omfanget av tvangsbruk. Det må også foretas en kartlegging av konsekvensene ved bruk av tvang innen psykisk helsevern.

Høyre øremerket i sitt budsjett for inneværende år 300 mill. kr til samhandlingstiltak og ambulerende tjenester, bl.a. innenfor psykiatrien. I tillegg foreslo vi å styrke helsestasjonenes arbeid for utsatte familier med 25 mill. kr. Det var skuffende at regjeringspartiene ikke kunne støtte disse forslagene.

Høyre mener det er helt avgjørende at vi fortsetter å styrke det forebyggende arbeidet og bygger opp bedre tilbud, slik at pasientene kan få hjelp før de utvikler akutt sykdom og utsettes for tvang. Opptrappingsplanen for psykisk helse har ført til bedre tilbud på flere områder, men en rekke målsettinger er ikke nådd, viser en rapport fra Statens helsetilsyn.

Det er flere eksempler på at tilbud innenfor psykisk helsevern legges ned bare knapt tre måneder etter at opptrappingsplanen ble avsluttet.

Mental Helse Ungdom aksjonerer nå gjennom en postkortaksjon for å advare mot kutt i tjenestetilbudet til barn og ungdom. Jeg vil gi honnør og støtte til de unge som engasjerer seg. Etter at opptrappingsplanen er avsluttet, er de vitne til at tilbudet til ungdom med psykiske vansker trappes ned rundt om i landet. De får stadig signaler om at det kuttes i psykolog- og helsesøsterstillinger i flere kommuner. De er bekymret over at det foreslås kutt, og at det er forslag om nedleggelse av tilbud til barn og unge, bl.a. ved ungdomspsykiatrisk avdeling ved Sykehuset Telemark og Hagen behandlingssenter i Hedmark. Mental Helse Ungdom får støtte av president Hofgaard i Norsk Psykologforening som sier at det også er betydelige kutt i tilbudet til psykisk syke både i kommunene og i helseforetakene. Dette handler om barn og unges framtid, og vi vet at 15–20 pst. av barn og unge i Norge har nedsatt funksjonsevne som følge av psykiske vansker. Derfor må helsetilbudet bygges opp og ikke kuttes.

Disse forholdene må statsråden nå ta tak i. Vi aksepterer ikke at psykisk syke, både unge og voksne, blir en salderingspost i kommunenes og helseforetakenes budsjetter.

Det er nødvendig å styrke det forebyggende arbeidet og å utvikle flere lavterskeltilbud og ambulerende tjenester. Det må sikres bedre tilgjengelighet til psykisk helsevern, og kompetansen for behandling av psykisk syke må styrkes både i kommunene og i helseforetakene. Det er disse tilbudene som vil kunne gi et bedre tilbud og samtidig redusere bruken av tvang.

Avslutningsvis vil vi i Høyre gi uttrykk for at vi vil støtte Venstres gode forslag, hvor man ber Regjeringen sørge for at det utarbeides undervisningsmateriell for helsepersonell innen omsorg for demente, psykisk utviklingshemmede og psykisk syke om rett bruk av tvang, og at materiellet fokuserer på prinsipper om bruk av tvang, etikk og juridisk regelverk. Det tror vi er helt nødvendig skal vi få en trygg behandling.

Geir-Ketil Hansen (SV) [11:21:43]: I denne saken deler komiteen forslagsstillernes bekymring når det gjelder bruk av tvang i det psykiske helsevesenet. Det er enighet om at tvang må begrenses til et nødvendig minimum. Tvang strider mot grunnleggende menneskerettigheter og selvbestemmelse av personlig frihet. Av dem som blir utsatt for tvang, oppleves det som svært krenkende. Vi i SV er derfor glad for at flertallet mener at behandling skal være mest mulig frivillig, og at tvang bare skal brukes i helt spesielle situasjoner.

Norge har mer enn 1 000 tvangsinnleggelser i psykiatrien i løpet av et år. En SINTEF-rapport fra juni 2007 dokumenterer at tvang øker overfor pasientgrupper som psykisk utviklingshemmede, psykisk syke og demente.

Norge har en høy andel tvangsinnlagte pasienter, sammenlignet med andre land. Forskjellene ved bruk av tvang ved de forskjellige behandlingsinstitusjonene viser at potensialet for å redusere tvangsbruken er stor. En ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i det psykiske helsevernet skal etableres inneværende år. Det skal i tillegg nedsettes et lovutvalg for å vurdere etiske, faglige og rettslige sider ved dagens lovverk knyttet til det psykiske helsevernet.

Dette bekrefter at det blir gjort et viktig og riktig arbeid i Regjeringen for å redusere tvang i det psykiske helsevernet. Jeg ser fram til at Stortinget får anledning til å komme tilbake til denne saken når vi ser om de tiltak som skal iverksettes, får effekt.

Kjersti Toppe (Sp) [11:23:45]: Senterpartiet deler forslagsstillarane si bekymring når det gjeld bruk av tvang i det psykiske helsevernet i Noreg. Sluttrapporten for Opptrappingsplanen for psykisk helse slår fast at vi i Noreg dei siste ti åra har hatt ei stor og vellykka kvantitetsmessig utbygging av det psykiske helsetilbodet. Men rapporten slår òg fast at kvaliteten i tenestetilbodet ikkje alltid er like godt sikra, og at bruken av tvang i det psykiske helsevernet ikkje er godt nok dokumentert. Det må derfor vera ei prioritert sak å sikra kvaliteten i den behandlinga som no skjer i det psykiske helsevernet. Dette inkluderer å redusera bruken av tvang til eit minimum.

Mykje tyder på at Noreg ofte tyr til tvang i det psykiske helsevernet, samanlikna med andre land. I dag er det store variasjonar i bruk av tvang mellom helseforetak. Helsetilsynet har òg påpeika at pasientar med dårlege levekår oftare blir utsette for tvangsbruk enn andre.

Forslagsstillarane krev ein heilskapleg strategi og nemner mange ulike tiltak for å redusera bruk av tvang. Senterpartiet vil visa til at Regjeringa har varsla ein ny nasjonal strategi for redusert og riktig bruk av tvang i dei psykiske helsetenestene. Han skal etablerast i 2010. Vi vil òg visa til at Regjeringa har varsla at det vil bli nedsett eit lovutval for å vurdera etiske, faglege og rettslege sider ved dagens regelverk og praksis innanfor psykisk helsevern. Lovutvalet skal òg vurdera behandlingskriteria og vilkåra for behandling under tvang. Senterpartiet meiner derfor at intensjonen bak forslagsstillarane sitt forslag om å krevja ei stortingsmelding om og ei kartleggjing av dette temaet er vareteken.

I komiteen si innstilling viser ein samla komité til at helsestasjons- og skulehelsetenesta er det viktigaste førebyggjande og helsefremmande verkemidlet helsesektoren i kommunane har overfor barn og unge. Senterpartiet vil få understreka at det som no må prioriterast, er skulehelseteneste, særleg på ungdomsskulenivå og i vidaregåande skule.

Senterpartiet vil òg framheva at fastlegane bør nemnast i denne samanhengen. Mange stader er det i dag ein total mangel på samarbeid mellom fastlegane og skulehelsetenesta. Manglande samarbeid har vist seg å gå ut over kvaliteten i det helsefremmande arbeidet. Senterpartiet meiner at fastlegane sine oppgåver, samarbeid og ansvar opp mot skulehelsetenesta og førebygging blant barn og unge må konkretiserast i det vidare arbeidet med Samhandlingsreforma.

Senterpartiet er i utgangspunktet skeptisk til ei bemanningsnorm for skulehelsetenesta og for helsestasjonane, da dette i praksis alltid viser seg å bli til ei minimumsnorm. Etter vårt syn er det viktig å setje kvalitetskrav til tenester og sikre elevane sitt tilbod på denne måten.

Forslagsstillarane krev at øyremerking av midlar til psykiatrien blir gjennomført. Senterpartiet meiner generelt at det er viktig at kommunesektoren i størst mogleg grad skal vera rammefinansiert. Øyremerking skal vera avgrensa til viktige satsingsområde i ein opptrappingsfase. Vårt utgangspunkt er at folkevalde i kommunane vil sikra ei utvikling av tilbodet til menneske med psykiske lidingar. Dette gjeld òg det å sikra utbygging av sosiale lågterskeltiltak, som forslagsstillarane vil ha eigne finansieringsordningar for. Vi støttar det helse- og omsorgsministeren viser til i saka, nemleg at psykiatritilbodet i kommunane vil bli nøye følgt opp gjennom særlege årlege rapporteringar.

Noko som ikkje er nemnt i representantforslaget og heller ikkje i debatten, er legevakta si rolle når det gjeld å redusera bruk av tvang. Mange av innleggingane i psykiatrien skjer i dag via legevakt. Det er legevaktslegen som står oppe i dei konkrete og ofte vanskelege situasjonane der bruk av tvang blir vurdert. Det er derfor viktig å syta for at legevaktsarbeidet blir styrkt, og at legevakta får heva kompetansen på psykiatriområdet.

Omlegginga innan psykisk helsevern må halda fram. Vi har framleis eit topptungt psykisk helsevern, der altfor mange blir behandla på eit for høgt nivå. Hovudutfordringa framover blir derfor å styrkja både kapasiteten og kvaliteten i psykiatritilbodet i kommunane og ved dei distriktspsykiatriske sentra for slik å førebyggja betre og dermed også hindra framtidig unødig bruk av tvang.

Laila Dåvøy (KrF) [11:28:37]: Den frihet vi alle daglig tar for gitt, er ikke alle forunt, heller ikke i Norge. Det er svært alvorlig, siden det bryter med grunnleggende menneskerettigheter som selvbestemmelse og personlig frihet. Særlig gjelder dette mennesker som behandles med tvang i det psykiske helsevernet. Mange får skader, kanskje for resten av livet, som følge av dette. Det gjør også noe med deres forhold til det psykiske helsevesenet videre. De tør kanskje ikke søke hjelp igjen i frykt for å oppleve nye krenkelser.

Jeg vil presisere at noen opplever at tvangsbehandling var riktig for dem, men det kan på forhånd være vanskelig å vite hvordan dette oppleves. Derfor må det være et klart mål å redusere bruken av tvang i det psykiske helsevernet i Norge. Dette er det tverrpolitisk enighet om, som vi også har hørt her fra talerstolen i dag.

Risikoen for å utsettes for tvangsbehandling når du blir psykisk syk, varierer ut fra hvor du bor i Norge. Det varierer også fra avdeling til avdeling. Senest i januar i år ble det lagt frem en rapport om bruk av tvang i ungdomspsykiatriske akuttavdelinger fra Regionsenter for barn og unges psykiske helse. Rapporten, som altså er helt fersk, viser at det er stor variasjon mellom avdelinger, både i andel tvangsinnlagte og i omfang og type tvangsmiddelbruk. Dette er et klart signal om at det er mulig å redusere omfanget når variasjonene er så store. Noen har klart det langt bedre enn andre.

Vi har ikke opplysninger som med sikkerhet sier oss hvor mye tvang som brukes, og hva slags tvang pasienter utsettes for. Dette er svært alvorlig. Rapporten nevnt ovenfor viser også at registreringsrutinene varierer mellom avdelinger, og det foreligger ikke pålitelige og lett tilgjengelige opplysninger om bruk av tvang.

Kristelig Folkeparti er utålmodig, vi kan ikke vente år etter år på arbeidsgrupper, utvalg og utredninger. Det gikk faktisk over tre år fra helse- og omsorgskomiteen i 2006 på mitt initiativ ba om en grundig vurdering av behandlingskriteriet, til en arbeidsgruppe våren 2009 la frem et forslag om å sette ned nok et utvalg, et lovutvalg. Etter hva jeg kan se, er dette lovutvalget ennå ikke nedsatt.

Kristelig Folkeparti har foreslått at det legges frem en stortingsmelding om bruk av tvang. Så raskt som mulig ønsker vi den. Den bør gi en bred fremstilling av dagens utfordringer, den må ha det klare mål å redusere bruken av tvang og ha forslag til tiltak, herunder om det er mulig å fjerne behandlingskriteriet. Det er viktig å forankre dette i Stortinget og holde et kontinuerlig trykk i saken om behandlingskriteriet. Det betyr svært mye for mange.

Vi foreslår videre at det må foretas en kartlegging av konsekvensene ved bruk av tvang i psykisk helsevern. Vi trenger kunnskap om hvilke pasienter det brukes tvang overfor, og hvorfor. Vi trenger kunnskap om variasjonene i bruk av tvang, hvordan bruk av tvang påvirker behandlingen, og hvordan den oppleves av pasienter, pårørende og behandlere, og hva som er bedre alternativer enn bruk av tvang.

Jeg får en rekke henvendelser fra mennesker som rapporterer fra Kommune-Norge og fra sykehusene om reduksjon i behandlingstilbud for psykisk syke. Det var aldri meningen å ha en opptrappingsplan for deretter å trappe ned. Det er fortsatt store og udekkede behov. På et møte med representanter for pasientombudene forrige uke ble det sagt meget direkte fra dem at de opplever at det er for få døgnplasser i dag innen psykisk helse. De sa videre at den nye ungdomsgarantien ofte fungerte slik at den unge under 23 år får en samtale innen garantifristen, men deretter kan det gå svært lenge før neste konsultasjon. Rask hjelp når behovet er der, og tidlig diagnostisering og behandling vil være avgjørende også for å forebygge en negativ utvikling, der kanskje tvang i verste fall blir brukt senere.

Kristelig Folkeparti har foreslått en plan for videre satsing, særlig på omstilling og organisering av det psykiske helsevernet.

Vi har ennå langt igjen før vi kan si oss tilfreds med det tilbudet psykisk syke mottar. Dagens debatt dreier seg om tvang, og det haster å få en helhetlig innsats mot mindre tvang over hele landet.

Det foreligger forslag fra Kristelig Folkeparti sammen med andre partier i innstillingen, jeg har ikke gjengitt alle her fra talerstolen. Kristelig Folkeparti støtter Venstres forslag, fremlagt i salen i dag.

Trine Skei Grande (V) [11:34:11]: Jeg vil begynne med å takke Kristelig Folkeparti for at de har fremmet dette representantforslaget. Venstre fremmet et representantforslag om det samme i forrige periode. Dette viser at sentrum står sammen om de viktige fellesverdier i samfunnet.

Dette er en viktig sak, for bruken av tvang er en av de tingene som det er viktig i et liberalt samfunn å begrense maksimalt. Det er en viktig verdi å ta vare på i samfunnet at man ikke bruker tvang overfor menneskene.

Det som jeg syns er mest oppsiktsvekkende, er at hvis man kikker på studier av steder der man systematisk har jobbet for å få ned tvangsbruken, så ser man at virkningene har vært veldig store. Det betyr at her har vi mye å gå på, her er det mye tvang som blir utført, som ikke hadde trengt å bli det – sjøl om jeg syns at det er litt viktig å si at det å sammenligne ulike land når det er så ulike rapporteringer, av og til kan gi oss et galt bilde av tvangsbruken, også det å si at levekår påvirker bruken av tvang. Jeg bor sjøl i Bydel Gamle Oslo. Bydel Gamle Oslo har seks ganger flere schizofrene enn Bydel Ullern. Om det er levekårene som fører til schizofreni, eller om det er schizofreni som fører til levekårene, er litt vanskelig å si. Det er litt vanskelig å si at tvang blir utøvd oftere overfor folk med få ressurser. Det er en litt for lett konklusjon å trekke om du sammenligner f.eks. bydelene i Oslo. Så vi må nok gå mye dypere ned i det før vi vet hva resultatet er.

Venstre mener at ideelt sett burde vi aldri noen gang bruke tvang overfor mennesker, men vi vet at i noen tilfeller må det kanskje gjøres. Da vil jeg si at hvis noen skulle gjøre det, så er det best at helsepersonell gjør det, at man faktisk har en faglig bakgrunn for å gjøre det. Men jeg tror vi har mye å gå på i norsk lovgivning på dette området.

Hvordan kan vi da klare å bekjempe det, sånn som det er i dag? Jeg vil si at Venstre støtter veldig forslag om lavterskeltilbud når det gjelder sosiale ting. Vi har også lagt inn penger til helsesøster i statsbudsjettene de siste åtte årene. Men jeg tror kanskje ikke det er de viktigste virkemidlene i denne saken. En av de viktigste tingene man kan gjøre, er å gjøre noe på rusfeltet, for rus og psykiatri henger nært sammen. Forebygging og arbeid på hele rusområdet er viktig for å bekjempe psykiske lidelser generelt og tvang spesielt.

Ellers er det vel tre felter som vi trenger en satsing på av lavterskeltilbud innen det psykiatriske tilbudet. Det er å satse på DPS-ene, det er å satse på kommunene, og det er å satse på de organisasjonene som jobber på dette feltet. Det er klart at når folk blir utsatt for tvang, er de veldig syke. Den beste måten å unngå bruk av tvang på er at folk får hjelp før de blir veldig syke. Derfor er lavterskeltilbudet innen psykiatriske tilbud veldig viktig for å bekjempe bruken av tvang i et samfunn.

Jeg mener det er et stort potensial. Tilbakemeldinger jeg har fått i dag fra både leger og andre da jeg skrev på Facebook at jeg skulle diskutere tvang, er at her er det mye å gå på når det gjelder forskning, og det er mye å gå på for at forskningen i det hele tatt skal bli brukt; at dette er et felt det ikke forskes mye på, og forskningen som blir gjennomført, blir heller ikke brukt, noe som i hvert fall fører til at veldig mange pårørende har kontaktet meg når det gjelder ny forskning og nye behandlingsmåter som brukes i andre land, men som ikke brukes i den norske psykiatrien. Jeg tror vi har veldig mye å gå på på dette området.

Venstre har også fremmet et eget forslag her i salen. Noen har hvisket meg i øret at vi kan oversende det. Det kommer litt an på hva statsråden kommenterer om det. Vi tror det er veldig viktig at alle som har myndighet til å utøve tvang, er godt skolert i etikk, menneskerettigheter og tankegangen bak vårt liberale demokrati – at det faktisk får noen følger i hverdagen når man skal utøve tvangsvedtak. Vi tror at opplæringen av ansatte er veldig viktig på dette feltet – derfor har vi fremmet et eget forslag om det.

I tillegg kommer vi selvfølgelig til å stemme for forslag nr. 1, forslag nr. 2, forslag nr. 4 og forslag nr. 8.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:39:16]: Dette er en interessant og viktig debatt som betyr mye for mange mennesker, og som har stor innvirkning på mange menneskers liv.

For øvrig viser jeg til innstillingen fra helse- og omsorgskomiteen om forslaget om å redusere bruken av tvang i psykisk helsevern, og også til mitt brev av 1. februar i år til helse- og omsorgskomiteen.

Jeg er glad for at en samlet komité mener at bruken av tvang må begrenses til et nødvendig minimum. Satsingen på psykisk helse det siste tiåret har medført et kraftig løft i tilbudet til mennesker med psykisk lidelse. Det gjelder både i kommune- og spesialisthelsetjenesten. Vi har tatt viktige grep for å omstille tjenesten i retning av et mer tilgjengelig og frivillig tilbud, men vi har fortsatt en vei å gå for å fullføre omstillingen og redusere tvangsbruken. Å bli utsatt for tvang av helsepersonell eller politi kan, som veldig mange har vært innom i debatten her, være en svært stor tilleggsbelastning for et menneske med psykisk lidelse. Derfor plikter vi å gjøre hva vi kan for å bli bedre på dette området.

Tvangsbruken skal ned, og min vurdering av det er at det er et klart potensial for å kunne lykkes med det. Samtidig er det viktig at tvang utøves riktig når det først er behov for å bruke tvang. Plikten til å hjelpe mennesker i nød gjelder både i henhold til menneskerettighetene og til norsk lov. Plikten gjelder uansett, enten det er snakk om psykisk nød eller somatisk nød. Det betyr at tvang av og til er nødvendig, men det må være tydelige regler for når og hvordan det skal skje.

Nordfjord DPS har gjennom mange år vist at det går an å korte ned ventetider, redusere tvangsbruk og innleggelser gjennom et tillitsfullt og nært samarbeid med brukerne. Jæren DPS er et annet eksempel på at tvangsbruk av og til kan erstattes med frivillighet på en enkel måte. De opprettet brukerstyrte døgnplasser der pasienter med en individuell rettighetskontrakt kunne legge seg inn frivillig når de trengte det. Ordningen er nå prøvd ut, og antall tvangsinnleggelser er så godt som halvert. Dette må vi lære av.

I 2009 fikk alle de regionale helseforetakene i oppdrag å prøve ut en ordning om brukerstyrte døgnplasser, slik det gjøres ved Jæren DPS. I 2010 utvidet jeg oppdraget slik at kravet om å dra nytte av gode erfaringer fra brukerbaserte tiltak skal gjelde ved alle distriktspsykiatriske sentra.

Jeg vil følge nøye med på den videre utviklingen i DPS-ene. Helsetilsynet har påvist mangler i kvalitet og kompetanse ved DPS-ene flere steder. Det forteller at myndigheter og helseforetak har en jobb å gjøre for å sikre den videre omstillingen innen psykisk helsevern.

Brukerperspektivet vil ha overordnet status i den nye nasjonale strategien for redusert og riktig bruk av tvang, som Regjeringen varslet i statsbudsjettet for 2010. I henhold til strategien skal helseforetakene lage lokale forpliktende planer i samarbeid med brukerne og kommunale tjenester for å sikre at målene nås. En behandlingsfilosofi basert på frivillighet skal stå i sentrum for hvordan pasienter blir møtt og ivaretatt. Med den nye strategien og det varslede lovutvalget som skal gjennomgå etiske, faglige og rettslige sider av regelverk og praksis, tar vi nå viktige grep for å skape et mer ensartet helsetilbud der behovet for tvang er redusert til et nødvendig minimum.

Så til forslaget som er fremmet av representanten Trine Skei Grande på vegne av Venstre. I sammenheng med arbeidet med den nasjonale strategien er det ganske naturlig at man også utarbeider undervisningsmateriell. Det kan være viktig særlig for kompetansen på et vanskelig område og overfor grupper som ikke har så lett for å uttrykke seg selv. Det dreier seg om både demente, psykisk utviklingshemmede og psykisk syke. Utarbeidelse av undervisningsmateriell vil jeg også gjerne ta med i det videre arbeidet med nasjonal strategi.

Presidenten: Det blir åpnet for replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [11:44:26]: I januar stilte jeg et skriftlig spørsmål til statsråden. Dette var en sak hvor Helsetilsynet i Rogaland etter gjentatte purringer ikke hadde fått innsyn. Jeg spurte om statsrådens redegjørelse knyttet til hvorvidt helseforetak kan trenere og overse henvendelser fra Helsetilsynet, og hva eventuelt statsråden ville foreta seg for sikre at slike saker finner en snarlig løsning.

Statsråden svarte at departementet har vært i kontakt med gjeldende helseregion om denne konkrete saken, og at de beklager det inntrufne. De har for øvrig nå gitt svar til Statens helsetilsyn.

Synes statsråden det er tilfredsstillende at pårørende må sende brev til henne via stortingsrepresentanter for å bli hørt i saker som gjelder tvang i psykiatrien? Og hva vil statsråden gjøre for at andre skal bli hørt uten å måtte gå fram på samme måte?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:45:20]: Noen ganger er det vanskelig å kommentere saker fordi det vises til en enkeltsak og det ikke uttrykkes hvilken sak det gjelder – naturlig nok – siden vi står i Stortinget.

Men generelt vil jeg si at det skal ikke være nødvendig å gå via Stortinget for at vi skal sikre at både forvaltningen, helseforetakene og Helsetilsynet opptrer i henhold til gjeldende regelverk. Når det gjelder hva jeg vil gjøre i denne sammenheng, må jeg si at generelt prøver jeg å styre denne forvaltningen også på en måte som gjør at vi er i pakt med det regelverket vi er satt til å forvalte.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:46:13]: Vi er vel enige om at det er helt avgjørende at vi fortsetter å styrke det forebyggende arbeidet og bygge opp bedre lavterskeltilbud, slik at pasientene kan få hjelp før de utvikler akutt sykdom og utsettes for tvang.

Både Psykologforeningen, mange kommuner, Mental Helse Ungdom og departementet selv innrømmer nå at det er nedskjæringer og endringer i det kommunale tilbudet til mennesker med psykiske problemer. Statsråden sier i brevet til komiteen at hun tar dette «på alvor», og at det skal «tas med i vurderingen». Det er veldig fint å vurdere, men jeg kunne tenke meg å få vite hva statsråden helt konkret nå gjør for å sikre at tilbudet opprettholdes både i helseforetakene og i kommunene.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:47:19]: Jeg tror jeg kan si at det er ikke på noe område jeg har vært mer i kontakt med helseforetakene, også gjennom oppdragsdokument og foretaksmøter, enn på akkurat dette feltet. Jeg er helt enig med representanten Sjøli i at det er viktig at vi satser på det forebyggende arbeidet.

Når det gjelder eventuelle nedskjæringer, har jeg også hørt at det skal være nedskjæringer. Derfor må vi gå igjennom og foreta en gjennomgående kontroll av arbeidet som drives i kommunene og på de distriktspsykiatriske sentrene. For det er ikke slik at det skal være nedskjæringer.

Så er det slik at noen steder er det omlegging fra døgnplasser til dagbehandling. Det har noen ganger vært tolket som nedskjæring, men det er jo en omlegging av tilbudet. I tillegg har vi intensivert behandlingskapasiteten når det gjelder ambulante team fra DPS-ene. Så det er gjort mye bare i min korte tid for å forbedre og øke tilbudet.

Laila Dåvøy (KrF) [11:48:35]: Tidlig hjelp og diagnostisering, som også representanten Sjøli var inne på, handler mitt spørsmål om. Det er også avgjørende for å hindre en negativ utvikling av sykdom og i neste runde kanskje hindre tvangsinnlegging.

Når det gjelder andrelinjetjenesten – dette har jeg også sendt et skriftlig spørsmål om tidligere – opplever jeg flere og flere henvendelser fra kommuneleger, kommunepsykologer, fastleger, pårørende og også fra pasienter som har behov for hjelp av andrelinjetjenesten. De står på en måte fast, eller trenger hjelp fra spesialisthelsetjenesten. Så sier barne- og ungdomspsykiatrien, DPS-ene eller andrelinjetjenesten: Nei, dette må dere håndtere lokalt. Hva kan statsråden gjøre for at andrelinjetjenesten – når så mange ønsker det og har behov for den – rett og slett ikke får lov til å si nei verken til å ta imot eller i det minste å veilede dem som faktisk trenger hjelp?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:49:41]: Nå viser tallenes klare tale at det har vært en enorm økning både i behandlingskapasitet og i antall behandlinger i andrelinjetjenesten i løpet av årene, så det har i hvert fall ikke forverret seg.

Det er en veldig alvorlig påstand som kommer fra representanten Dåvøy, som jeg selvfølgelig skal ta med videre, for det skal ikke være slik at dersom det er behov for andrelinjetjenesten, skal man hindres i å få hjelp. Generelt vil jeg si at det viktigste er at man kan ha ulike typer tilbud, lavterskeltilbud, slik at man skal slippe å vente på andrelinjetjenesten, men at tilbudet er der i utgangspunktet, og at ikke sykdom utvikler seg, som flere andre har vært inne på.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Vigdis Giltun (FrP) [11:50:47]: Bruk av vold innenfor psykisk helse handler om tradisjon, kultur og om mangel på kompetanse. Men det handler også om at man ikke fatter nødvendige vedtak i denne salen.

Hver dag hentes mange alvorlig psykisk syke av politiet når de er på det aller sykeste. Fremskrittspartiet foreslo for fire år siden at det skulle opprettes psykiatrisk ambulansetjeneste, lik den de har opprettet i Bergen, i alle helseforetakene. Det har ikke Stortinget blitt med på. Det har ment at det skulle gå seg til over tid. Det viser seg at det vil ta veldig lang tid.

Det er alvorlig når de mest syke blir hentet av politiet hjemme uten at det er helsepersonell til stede. Selvsagt må politiet bistå en ambulanse de gangene det er nødvendig. Det har vært diskutert mange ganger i debatter her, og alle er enige om at man må ha en annen ordning, men den har fremdeles ikke kommet.

Så er det en annen gruppe som ofte blir glemt, og som jeg tror også er glemt i dag, og det er de eldre. I løpet av opptrappingsplanen, som varte i ti år, ble ikke helsetilbudet til de psykisk syke eldre noe bedre – snarere tvert imot. Det har vist seg både i Riksrevisjonens rapporter og også i andre utredninger at eldre ikke nyttiggjør seg DPS-ene: De over 60 er det veldig få av, og de over 70 er helt fraværende. De aller mest syke, de som vanligvis blir akutt innlagt på en psykiatrisk klinikk, blir nå innlagt på ordinære sykehjemsavdelinger. Der er det ikke personell som kan behandle dem. Der er det ingen som kan gi dem hjelp. Der er det også andre mennesker som ikke er vant til å bo sammen med alvorlig psykisk syke. Dette medfører mye unødig bruk av tvang. Det har blitt meg fortalt av dem som jobber på sykehjemmene, at de må kaste seg over en person for å gi beroligende sprøyte, det er mye tvangsmedisinering, og det lager veldig mye uro på avdelingene.

Man snakker veldig mye om at man må satse på barn og unge. Det er veldig viktig, for ellers kan det få følger gjennom et langt liv. Men man må ikke glemme at eldre mennesker er i en fase av livet hvor de ofte er utsatt for depresjoner, og de opplever veldig mye, f.eks. det å miste jobb, nære familiemedlemmer og venner, og de må flytte. De trenger også hjelp for ikke å bli alvorlig syke.

Så er det jo ikke sånn at man blir frisk av en alvorlig psykisk sykdom når man blir 60 eller 70 år. Man bærer ofte sykdommen med seg hele livet. Da kan vi ikke ha det sånn at eldre mennesker når de passerer en viss aldersgrense, ikke skal få hjelp innenfor spesialisthelsetjenesten. Det må være et tilbud som kan fange dem opp på en helt annen måte enn det vi ser i dag, for de oppsøker ikke DPS-ene, og de får ikke hjelp. Jeg håper at dette også blir tatt med i den utredningen som skal lages, sånn at det blir en utredning som vil ivareta alle som trenger det, og ikke bare noen.

Laila Dåvøy (KrF) [11:53:58]: Jeg merket meg at representanten Toppe var inne på dette med skolehelsetjenesten og eventuell bemanningsnorm. Det som Kristelig Folkeparti har vært opptatt av i den sammenhengen, er at vi kanskje burde lage normer, og tidligere helseminister Sylvia Brustad ga en positiv tilbakemelding på at hun ville vurdere en norm for forutsigbare åpningstider, slik at ungdommer som har behov for skolehelsetjeneste, vet at f.eks. noen timer i uken bestemte dager er helsesøster til stede og skolehelsetjenestekontoret åpent, slik at de kan gå dit. I dag er det mange steder svært korte åpningstider, og tiden er ofte belagt med tjenester som gjør at man ikke bare kan stikke innom når man har behov for det. Det er en måte å normere på som jeg synes det hadde vært positivt om man kunne vurdere.

Så har jeg bare lyst til å gå inn på ett område til, som også står nedfelt i innstillingen fra komiteen, nettopp dette med at ikke minst innenfor psykisk helsevern brytes menneskerettighetene. Mange mennesker føler at de blir utsatt for menneskerettighetsbrudd når det blir brukt tvang. Det jeg kunne tenke meg å spørre statsråden om – nå er det jo mulig at hun ikke er forberedt på å svare på det – er om hun i det arbeidet som nå pågår videre i departementet, kunne tenke seg å se det som skjer innenfor psykisk helse, også i et menneskerettighetsperspektiv. Jeg finner mange av de overgrepene, som jeg vil kalle det for, som pasienter opplever innenfor psykisk helsevern, veldig alvorlig, og jeg tror faktisk de også har overslag til brudd på menneskerettighetene. Vi har ikke i Norge sett dette så mye i relasjon til det. Hvis statsråden kunne si et par ord om det, hadde det vært positivt. Ellers kan jeg jo selvfølgelig ta det opp på annen måte, for det er et viktig spørsmål.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [11:56:05]: Jeg ser det som helt naturlig at dette menneskerettighetsperspektivet blir brakt inn. Det er jo ikke noe nytt, det er faktisk et tilbakevendende tema når det gjelder bruk av tvang. Så det er helt naturlig at det også blir sett på i denne sammenheng.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.