Torgeir Trældal (FrP) [18:42:44]: Reglene om driveplikt ble endret 1. juli 2009. Driveplikten er nå varig og gjelder for alle eiendommer med jordbruksareal. I motsetning til tidligere da driveplikten gjaldt for eiendommer av en viss størrelse, er det nå driveplikt på både små og store eiendommer. Alt jordbruksareal skal drives, fulldyrket jord, overflatedyrket jord og innmarksbeite. Plikten gjelder uavhengig av når eiendommen ble overtatt, eller om eieren tidligere har oppfylt driveplikten.

Den nye eieren har en frist på ett år til å bestemme seg for om han skal drive eiendommen selv, eller om arealet skal leies bort. Eiere som oppfyller driveplikten personlig, trenger ikke nødvendigvis å utføre arbeidet selv. Han kan leie hjelp, men må stå ansvarlig for driften.

De byråkratiske utfordringene oppstår når eier ikke skal oppfylle driveplikten personlig. Jordbruksarealet må da leies bort for ti år av gangen. Det vil si at eierne til enhver tid må ha tiårige leieavtaler med dem som skal drive jorda for ham. Regjeringens begrunnelse for dette kravet er først og fremst at det vil gi forpakteren større forutsigbarhet. I tillegg forventer myndighetene at langsiktige avtaler fører til at jorda blir bedre drevet. Eierne har ikke adgang til å si opp avtalen i tiårsperioden. Det er bare den som leier jorda som kan si opp leieavtalen. Eierne kan bare gjøre det dersom forpakteren ikke oppfyller vilkårene i avtalen.

Myndighetene krever at leieavtalen må føre til driftsmessig gode løsninger. Det vil bl.a. si at avstanden mellom bondens egen eiendom og den jorda han leier, ikke må være for lang. Avtaler som fører til driftsmessig uheldige løsninger, kan følges opp som brudd på driveplikten. Eiere som ikke oppfyller driveplikten, må søke fritak.

De viktigste innvendingene mot de nye reglene er at de ikke vil fungere i praksis, og at de vil føre til et unødvendig byråkrati. Mange eiere vil få problemer med til enhver tid å ha tiårige avtaler for den jorda de leier ut. De må derfor søke fritak fra driveplikten. En stor del av leiejorda leies ut på kortsiktige kontrakter. Kommunene må belage seg på å innvilge mange søknader om fritak, noe som vil føre til en uthuling av loven og redusere respekten for den. Det paradoksale er at eiere som sørger for at jorda blir drevet og holdt i hevd, også må søke fritak fra driveplikten. De oppfyller ikke de formelle kravene, som f.eks. ti års leiekontrakter. De formelle kravene står også i motsetning til det statsråd Brekk for en stund siden uttalte til Nationen:

«Jeg mener det er fullstendig likegyldig hvem som driver jorda, bare jorda er i aktiv drift.»

Mange bønder vil vegre seg for å inngå tiårskontrakter. Det er heller ikke alltid det passer for forpakteren å inngå langsiktige avtaler. Et par eksempler som illustrerer dette: Grønnsakbønder som driver med utstrakt vekstskifte, ønsker å inngå en kortsiktig avtale fra to til opp til maks fem år. Bønder som ønsker å trappe ned driften de siste årene før de skal selge gården, ønsker ikke å inngå leieavtaler som fører til at det kan gå mange år før sønnen eller datteren kan overta driften. Derfor vil langsiktige avtaler som ikke kan sies opp av eieren, gjøre det mindre attraktivt å overta eiendommer. Kravet om langsiktige avtaler står derfor i kontrast til det statsråd Brekk skrev i kronikk, datert 21. august 2009, om at lovendringene skal gi større forutsigbarhet og raskere avgjørelser. Dette er lagt ut på departementets hjemmesider. Jeg siterer hva statsråd Brekk skriver der:

«Fra 1. juli trådte en rekke endringer i eiendomsloven i landbruket i kraft. Odelsloven, konsesjonsloven og jordloven er de viktigste. Lovendringene skal gi større forutsigbarhet og raskere avgjørelser. Målet er å legge bedre til rette for utvikling og framtid i bygde-Norge.»

De nye drivepliktsbestemmelsene vil føre til et betydelig merarbeid for kommunene. Cirka 40 pst. av jordbruksarealet er i dag leiejord og vil derfor bli hardt rammet. Det er ca. 177 000 landbrukseiendommer og ca. 47 000 aktive bønder i dag i Norge. Det vil si at tusenvis av landbrukseiendommer blir leid bort og må kontrolleres. Tusenvis av leietakere må kontrolleres, og tusenvis av søknader om fritak må behandles. Resultatet vil bli et gedigent byråkrati som savner all fornuft og en fornuftig begrunnelse.

Med kortvarig eller oppsigelig leieavtale har driveren lite å vinne på å kalke jorda, grøfte eller rydde kantsoner rundt innmarken. Den nye loven krever at driveren slår kantsonene, plukker floghavre, høster arealene årlig og ellers driver normalt. Hvis ikke bryter grunneieren driveplikten. Dermed kan solnedgangsbønder eller grunneiere som bare slår løvetannjordet sitt én gang i året, måtte gi fra seg arealet til fordel for proffbondenaboen.

Norske bønder må få et enklere regelverk å forholde seg til og i større grad frigjøres fra offentlig styring. Arbeidet med å forenkle og modernisere jordbruket har stoppet helt opp med den rød-grønne regjeringen. Fremskrittspartiet mener at det er på tide at regjeringen Stoltenberg viser handlekraft og gir bøndene mulighet til selv å bestemme over hvordan de vil drive sin egen virksomhet.

Jordbrukssjefen på Jæren uttalte til Nationen den 3. februar i år:

«Endringene i jordloven er overflødige og vil gi et veldig arbeidskrevende og byråkratisk kontrollregime (…).

Det har vi ikke kapasitet til (…).

10 år er ikke en fornuftig leietid. Folk vil trolig kreve mer for jorda om de må leie ut så lenge (…).

Og jeg vil se den kommune som går inn og leier ut jorda mot eierens vilje.

Grønnsakprodusentene, som er avhengig av jordskifte, vil også slite med 10-årskontrakter (...).

Og om noen vil leie et innmarksbeite, blir han jo driver, og må leie arealet i 10 år. Dette vil ikke fungere i praksis.»

Dette kommer fra næringen selv.

Nei, med de nye reglene om driveplikt har regjeringen Stoltenbergs, med statsråd Brekk i spissen, vilje til kontroll og styring slått ut i full blomst. Alle former for jordleie skal kontrolleres. De nye reglene er totalt unødvendige og formelle og vil ikke fungere i praksis. Det eneste som kan hjelpe bonden, er at Regjeringen legger om sin landbrukspolitikk.

Derfor har jeg et spørsmål til statsråd Brekk: Hva vil Regjeringen gjøre for å gi bonden som selvstendig næringsdrivende en bedre hverdag og et mindre byråkrati?

Statsråd Lars Peder Brekk [18:49:47]: Først vil jeg takke representanten Trældal for interpellasjonen som gir oss anledning til å diskutere noen viktige premisser for landbruksnæringen og driften i landbruket i Norge.

Med virkning fra 1. juli 2009 ble det innført en ny drivepliktsbestemmelse i jordloven, som fastslår at alt jordbruksareal må drives. Den tidligere vanhevdsbestemmelsen i jordloven ble opphevet samtidig, sammen med den lovbestemte driveplikten etter konsesjonsloven og odelsloven. Vanhevdsbestemmelsen innebar at kommunene kunne gripe inn dersom dyrket jord ble vanhevdet, mens den lovbestemte driveplikten da var begrenset til fem år og gjaldt kun ved erverv av eiendom fra nær slekt. Bestemmelser som pålegger eiere av landbrukseiendom å drive jorda, har altså eksistert lenge og er ikke et nytt virkemiddel. Det nye er at driveplikten er styrket ved at kommunen kan gripe inn på et tidligere tidspunkt, og at plikten favner bredere ved at den tar opp i seg alt jordbruksareal.

Driveplikten etter den nye drivepliktbestemmelsen kan oppfylles ved at eieren driver jorda selv, eller ved at jorda leies ut. Dersom jorda leies ut, må det inngås en leiekontrakt på ti år for å gi jordleier et mer langsiktig og stabilt ressursgrunnlag å basere investeringene sine på. Jordleier vil da få et større incitament til å foreta investeringer, som f.eks. grøfting og oppgradering av jordveien for å ivareta kvaliteten i jordbruksarealet på en best mulig måte. Dette vil igjen selvsagt bidra til en mer effektiv produksjon av mat. I tillegg må det også framheves at jord som holdes i hevd, har en større verdi for eier enn jord som ikke holdes i hevd. Dette er entydig positivt, slik jeg ser det.

Bortleier har ikke adgang til å si opp jordleieavtalen i tidsperioden på 10 år. En annen regel ville ha undergravd hovedhensikten med bestemmelsen, nemlig forutberegneligheten for jordleieren. Samtidig er fritaksmuligheten ment å skulle fange opp de tilfellene der det ikke er mulig for grunneier å oppfylle driveplikten, verken ved å drive selv eller ved bortleie, i tillegg til de tilfellene der det av ulike årsaker må lempes på vilkårene for bortleie. Fritaksmuligheten er og skal være reell.

Jeg mener at de grepene vi her har tatt, er helt nødvendige for å kunne opprettholde jordbruksproduksjonen i Norge og på den måten være med på å ta et ansvar globalt i forhold til de problemene verden står overfor knyttet til klima og matvaresikkerhet.

Det er riktig at kommunenes oppgaver vil øke noe i forhold til i dag, i og med at kommunene skal vurdere og kontrollere om vilkårene for bortleie er oppfylt. Men det er ikke snakk om noe system med forhåndsgodkjenning av leiekontrakter. De kontrakter som inngås, skal sendes inn til kommunene, som på den måten har mulighet til å gå gjennom disse for å fange opp de tilfellene der kontraktene ikke oppfyller lovens regler. Som jeg også tidligere har uttalt i forbindelse med et spørretimespørsmål, er departementet godt i gang med å gå gjennom veiledningsmaterialet for kommunene for å sikre en effektiv og målrettet forvaltning.

Jeg er opptatt av den private eiendomsretten og disposisjonsretten over denne, og samtidig er jeg opptatt av at jorda skal holdes i hevd. Det å eie en landbrukseiendom fører også med seg et ansvar overfor fellesskapet når det gjelder matvareproduksjon og det å opprettholde jordas produksjonsegenskaper for framtiden. Matvareprodusenter har en rekke overføringsordninger gjennom jordbruksavtalesystemet. Da må det også kunne stilles krav om at jorda skal holdes i hevd. Etter mitt syn er «valgfrihet» – for å bruke det begrepet – et verdifullt utgangspunkt, men noen samfunnshensyn er viktigere. Matvaresikkerhet og framtidens matvaresituasjon er nødvendige og avgjørende hensyn å ta når det skal tas stilling til hvordan eiendomsressursene i dette landet skal utnyttes framover.

Samtidig vil jeg understreke at jeg er opptatt av at lovverket skal være tilpasset dagens utfordringer. Representanten Trældal oppfatter landbrukslovgivningen som et byråkratisk regelverk for landbrukseiendommer, som svekker den private eiendomsretten. Jeg mener at landbrukslovgivningen bedre kan betegnes som et godt verktøy for å sikre matvareproduksjon og matvaresikkerhet gjennom et nøye avveid samspill mellom ønsket om den private eiendomsretts disposisjonsfrihet og samfunnets behov for trygg og tilstrekkelig mat.

Torgeir Trældal (FrP) [18:54:54]: Jeg takker statsråden for svaret, selv om jeg ikke er helt fornøyd med det.

For det første stilte jeg statsråden et spørsmål, og nok en gang svarer ikke statsråden på spørsmålet. Jeg vil gjerne stille spørsmålet om igjen, og jeg håper at statsråden i avslutningen sin kan svare meg på det spørsmålet jeg ber ham om. Det er: Hva vil Regjeringen gjøre for å gi bonden som selvstendig næringsdrivende et bedre vern og et mindre byråkrati? Det fikk jeg ikke svar på. Jeg håper jeg kan få svar på det til slutt.

Så er det slik at næringen selv sier at man ikke er i stand til å følge opp kontrollen, at man ikke er i stand til å følge opp fritakssøknadene, fordi det medfører altfor mye jobb med de ressursene man har. Dette vil komme til å strande i begynnelsen, og det kommer til å gå den gale veien. Det vil igjen være med på å uthule loven og frata respekt for den.

Det er også rigide regler som fører til mange flere problemer, bl.a. hvis man med familie skal overta en gård og alt som det medfører, hvis man ikke er innenfor tiårsgrensen, noe man bør ta hensyn til.

Personlig mener jeg at dette nesten er et overgrep fra det offentlige. For hvis det er slik at en bonde har valgt å gjøre en avtale med en bonde som bor to mil unna, kan en bonde som bor en mil unna, gå til kommunen og det offentlige og etter loven få omgjort avtalen på grunn av at den første gården ligger lenger unna. Dermed kan det offentlig gå inn og overprøve det en privatperson gjør i en avtale. Jeg vil si at det strider mot alle prinsipper som jeg mener vi har i Norge. Det synes jeg er noe av det verste med denne loven, at den strider mot alt det vi personlig står for, rettferdighet, og at den enkelte mann ikke har rett til privat å vurdere selv hvilken avtale som er best. Jeg tror, med all respekt, at den enkelte menige mann og kvinne i dette landet er bedre i stand til å finne ut hvilken avtale de skal inngå, enn Regjeringen.

Presidenten: Presidenten er faktisk i tvil om uttrykket «et overgrep fra det offentlige» i forbindelse med landbrukspolitikken er parlamentarisk, men overlater til statsråden å kommentere det.

Statsråd Lars Peder Brekk [18:57:38]: Jeg har også i tidligere interpellasjoner og spørretimedebatter vært innom de endringene vi har gjort i eiendomslovgivningen. Jeg vil prøve å svare på det spørsmålet Trældal stiller: Hva har Regjeringen gjort for å gi bøndene mindre byråkrati?

Det er viktig å understreke at da vi gjorde de nåværende endringene i driveplikten som vi diskuterer, ble det gjennomført en rekke endringer også i konsesjonsloven og odelsloven. I de endringene lå det betydelige forenklinger. Færre eiendommer ble omfattet av konsesjonsplikt, boplikt og odelsrett. Reglene om boplikt ble dessuten forenklet, slik at de har blitt lettere tilgjengelig og et mer målrettet virkemiddel for kommunene i arbeidet for å sikre bosetting og gårdsbruk. Så utgangspunktet for den endringen i eiendomslovgivningen som ble gjort i fjor, var også forenkling. I tillegg har jeg nylig sendt ut et nytt rundskriv om priskontroll etter konsesjonsloven, der det er bestemt at priskontroll skal unnlates dersom kjøpesummen for bebygd landbrukseiendom er under 1,5 mill. kr. Den nedre grensen for når det skal gjennomføres priskontroll, er dermed økt til det dobbelte. Det innebærer at mindre eiendommer, hvor boligfunksjonen er mer framtredende enn næringsaspektet, kan bli prissatt nærmere markedsverdi. Alle disse endringene som jeg nå har nevnt, er hovedsakelig en oppmyking av regelverket, ikke en innstramming.

Når det gjelder den nye driveplikten, er vi i gang med en revisjon av rundskrivet om driveplikt, basert på den tiden som er gått siden bestemmelsen trådte i kraft, og de tilbakemeldinger vi i etterkant har fått, knyttet til praktisering av bestemmelsen som vi diskuterer i dag. Det er riktig som representanten Trældal nevner, at spørsmålet om vekstskifte kan nevnes som et eksempel på et område der vi har blitt spurt om nærmere retningslinjer som kan lette kommunenes behandling av disse sakene.

Vi jobber med å finne en løsning som ivaretar de målsettinger som ligger bak driveplikten, men som samtidig tar hensyn til behovet for fleksibilitet i forhold til tiårsregelen, som foreligger for dem som er avhengig av vekstskifte. Så i den sammenheng er vi opptatt av å følge opp og finne de løsningene som Trældal ber om.

Så vil jeg også understreke at driveplikten er en nødvendighet sett i forhold til de utfordringer vi står overfor, og driveplikten kan heller ikke anses å være unødvendig innskrenkende i forhold til den private eiendomsretten. Vi vet at landbruksarealer er en begrenset ressurs både i Norge og i resten av verden. Å eie landbruksarealer må derfor også innebære visse plikter, og tatt i betrakting de overføringsordningene som eksisterer i forhold til landbruket i Norge, er det ikke urimelig å pålegge eiere en slik driveplikt som Regjeringen nå har gjort.

Arne L. Haugen (A) [19:01:03]: Vi er vel etter hvert blitt vant til Fremskrittspartiets svartmaling av situasjonen i dette landet, og jeg forstår at det ikke skal bli mindre av det. Til tross for at vi har blitt kåret til verdens beste land å bo i år etter år, fortsetter Fremskrittspartiet denne elendighetsbeskrivelsen, ikke minst på det landbrukspolitiske området. Bøndene blir tillagt å ha de forferdeligste rammevilkår, ja de blir til og med definert som statsansatte, en skjebne som vel er verre enn noe. Ja, kanskje enda verre, de er bastet og bundet i en statlig tvangstrøye.

Jeg synes statsråden har svart godt på interpellasjonen, så jeg har ikke så mye å tilføye. Men når landets nest største parti fronter en slik virkelighetsoppfatning, er det nødvendig at det blir tatt til motmæle. Jeg har en helt annen virkelighetsoppfatning enn den representanten Trældal forfekter. En av grunnene til det er kanskje at jeg har noen år bak meg som aktiv gardbruker, og at jeg fortsatt bor på denne garden. Så dette er et liv jeg har kjent på kroppen.

Men så må det selvsagt ikke stikkes under stol at det er utfordringer i landbruket. Jamt over er det for dårlig inntjening. Bonden står slik sett overfor store utfordringer. Det gjør vi også, som lovgivere og som premissleverandører i forhold til hvilket inntektsnivå det kan være mulig å oppnå.

Jeg vil si at den norske bonden er godt kvalifisert til jobben sin. Mange, svært mange bønder nedlegger en enorm arbeidsinnsats, som det står stor respekt av, ofte med for dårlig økonomisk uttelling. Det er det ingen tvil om. Og en utfordring som bør vies spesiell oppmerksomhet i landbruksmeldingen, gjelder den kommende generasjonen bønder, nemlig å få til en utdanning på alle nivåer som matcher de utfordringene og kravene framtidens bonde møter.

Så til arealbruken. 3 pst. av landarealet vårt er dyrkajord. Vi har lite å gå på. De arealene som er best egnet for jordbruk, er dyrket. Matproduksjon er viktig av beredskapshensyn og for å få fram til forbrukerne fersk mat av trygg og god kvalitet. Det internasjonale samfunn forutsetter at landene i så stor grad som mulig tilrettelegger for å dekke egne behov for mat. Hos oss har vi en selvforsyningsgrad på ca. 50 pst. Jeg tror ikke det er i landets interesse at den reduseres.

Jeg betrakter derfor dyrkajorda som en viktig nasjonal ressurs som må tas vare på så godt som mulig. Jeg husker at da vi fant oljen i Nordsjøen, skaffet framsynte politikere oss en nasjonal politikk som sikret at en rimelig del av inntektene kom fellesskapet til gode. Ikke mange i Norge i dag er uenig i at det var klok politikk, og vi har høstet internasjonal heder for det. Slik er det etter min mening med en viktig nasjonal ressurs som dyrkajorda også. Vi må ha et nasjonalt lovverk som verner om den, samtidig som det bør og skal være en lokal/regional frihet til innenfor visse rammer å finne de lokale tilpasningene som må til for å sikre at lovverket ikke fungerer for stivbent i forhold til ulike situasjoner og behov ulike steder i landet. Og dette behøver selvfølgelig ikke å være enkle saker. Dette er spenningsfeltet mellom sentral styring og lokalt handlingsrom. På det området tror jeg vi må leve med at like behov kan vektlegges ulikt, slik at man kan få forskjellige konklusjoner. Det må vi i et demokratisk samfunn som vårt være i stand til å håndtere på en ordentlig måte.

Etter mitt syn er det viktig at vi har en landbrukspolitikk som stiller krav til at jorda blir forvaltet på en god måte, der bondens forvalteransvar blir tillagt vekt. Kanskje aller viktigst er det å utfordre bondens kreativitet og skaperkraft på en positiv måte, slik at ressursene han rår over, blir utnyttet optimalt innenfor de nasjonale rammene som legges.

Per Roar Bredvold (FrP) [19:06:09]: Jeg kan love både statsråden og representanten Haugen at Fremskrittspartiet kommer til å fremme enda flere interpellasjoner og enda flere spørsmål om norsk landbruk framover, og det kommer vi til å gjøre for å bedre bøndenes situasjon. Det er meningen med dette.

Optimisme er et ord som betyr mye, enten det brukes i private forhold eller det brukes i forbindelse med noe innenfor næring, som f.eks. landbruk – og da norsk landbruk i dette tilfellet. Optimisme betyr noe positivt, at man har tro på det man gjør og produserer. Optimisme gir lyst til å satse videre, utvikle, investere og gjør ikke minst at man er stolt av sitt yrke.

Blant norske bønder, i hvert fall svært mange av dem jeg har jevnlig kontakt med, eller som en eller annen gang tar kontakt, er ikke alle like positive. Det er mange grunner til det, men et byråkratisk regelverk, og at man ikke selv får disponere sin egen gård, går ofte igjen. Tvilen på om man har lyst til å fortsette som bonde, går igjen hos mange.

Ca. halvparten av landets ordførere har undertegnet opprop som krever at den rød-grønne regjeringen tar et krafttak nå. I den rød-grønne regjeringen sitter Senterpartiet, og statsråden kommer også fra Senterpartiet.

Tallenes tale er også helt tydelig. I 2000 var det 64 774 bønder, i 2009 var det 46 513. De siste fire år med en rød-grønn regjering har det blitt 4 419 færre gårdsbruk. I samme periode har det blitt 141 000 dekar mindre dyrket areal. Det står også ca. 35 000 tomme gårdsbruk. Det meste av jorda drives, men husene står tomme, og bygninger forfaller. Vedlikeholdsetterslepet øker fra dag til dag. Samtidig vet man at ca. 400 000 nordmenn ønsker å kjøpe et gårdsbruk, men ikke får anledning til det, bl.a. på grunn av et byråkrati hvor det sies at kjøpesummen skal godkjennes av myndighetene. Gårdens pris skal være avhengig av gårdens avkastning – dette selv om kjøper og selger har blitt enige om en pris, og uavhengig av om den nye kjøperen har en kanskje bedre måte enn tidligere eier å øke inntektene på gården på. På grunn av dette står altså så mange som 35 000 gårder tomme. Det er synd, og det er en tap-tap-situasjon for alle, også for myndighetene.

For Fremskrittspartiet er det ikke merkelig at innbyggertallet i enkelte distrikter hele tiden blir lavere, samt at de som bor der, blir eldre og eldre. Fremskrittspartiet har en annerledes landbrukspolitikk, en landbrukspolitikk som er basert på den utviklingen som skjer ute i samfunnet. Fremskrittspartiet ønsker færrest mulig reguleringer og bestemmelser. Uansett tidligere regjeringer, både borgerlige og sosialistiske, har vi hatt en negativ trend i sysselsetting, antall gårdsbruk etc. i Norge. Det må bety at skal norsk landbruk overleve, må man tenke mer i Fremskrittspartiets retning.

Fremskrittspartiet er i ferd med å sette ned et landbrukspolitisk utvalg som har som mål å bidra til at norsk landbruk også om noen år er oppegående. En god landbrukspolitikk er også god distriktspolitikk. Dagens og morgendagens bønder er forskjellige fra gårsdagens bønder. Man vil ha mer fritid, bedre økonomi og en forutsigbarhet, og ikke minst en frihet til når man selv ønsker det, å produsere det man ønsker. Man ønsker frihet til f.eks. å leie bort eller selge deler av eiendommen, lage en campingplass eller drive med turisme ved siden av.

Mulighetene er mange på flere av våre ofte praktfulle gårder. Derfor må vi gi driftige, nytenkende bønder mulighet til å drive. Med Fremskrittspartiet vil mulighetene være der.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [19:10:29]: Det er ingen nyhet at Høyre mener at bondens rettigheter til egen eiendom må styrkes, bl.a. fordi fast eiendom ofte er nordmenns største formuesgode, og at mange derfor sparer gjennom fast eiendom.

Det er riktig som interpellanten påpeker, at landbruksnæringen i Norge er pålagt en rekke begrensninger, både når det gjelder næringsfrihet og disposisjonsrett over egen eiendom. De særnorske reglene som i dag gjelder for landbrukseiendommer, bidrar uten tvil til å gjøre norske bønder fattigere, samtidig som investerings- og risikoevnen i næringen reduseres betydelig. Det betyr for det første at offentlige reguleringer forhindrer bønder i å få gleden av markedsverdien av egen eiendom, en forskjellsbehandling som er svært urettferdig, og som ikke bør få lov til å fortsette. For det andre blir landbruket som næring skadelidende. Det kan ikke dokumenteres at stivbente reguleringer har noen som helst positiv virkning når det gjelder bosetting i distriktene eller utvikling i landbruket.

Etter at delingsforbudet i jordloven ble innført, har mange bygder opplevd fraflytting, og stadig færre har i dag sine inntekter fra landbruket. Til grunn for en regel om delingsforbud ligger en forutsetning om at det er samfunnet som er nærmest til å ta stilling til hva som er den samfunnsmessig mest tjenlige bruken av en eiendom. Dette er en premiss Høyre ikke er enig i. Vi vil igjen framheve at 40 pst. av jordbruksarealet i dag er leid og drives av en annen bonde enn den som eier arealet.

I dag går struktureringen av jordbruket med større driftsenheter og færre bønder sin naturlige gang, mens eiendomsstrukturen opprettholdes. Det er en utvikling som Høyre misliker sterkt, da det fører våre aktive bønder inn i en tilværelse som leilendinger.

Høyre har gang på gang vist til at norsk landbruk trenger armslag og bolyst framfor detaljregulering og overstyring. Vi mener at odelsretten medfører betydelig usikkerhet for både kjøper og selger av landbrukseiendommer, og har derfor gjentatte ganger fremmet forslag i Stortinget om endringer i odelsloven, at det må foretas en gjennomgang av odelsrettens betydning for omsetning av landbrukseiendommer.

Jeg har med glede merket meg at landbruks- og matministeren et stykke på vei har lyttet til Høyre og hevet grensen til det dobbelte for når det kreves prisvurdering ved salg av landbrukseiendom, og at maksimal boligverdi tredobles. Jeg registrerer også at statsråd Brekk i den anledning uttalte følgende:

«Endringene bidrar til at vi får et enklere regelverk for prisvurdering. Jeg vet også at mange nordmenn har en drøm om å få kjøpe seg et bruk. Håpet er at disse endringene skal gjøre det mulig å øke omsetningen av landbrukseiendommer slik at flere kan få realisert denne drømmen.»

Dette er et viktig, men svært lite steg i riktig retning, for ser vi på Landbruks- og matdepartementets egen argumentasjon, og tar den på alvor, burde de oppheve hele priskontrollen, som demper omsetningen slik at stadig flere landbrukseiendommer blir stående tomme og til forfall, til tross for at unge mennesker med stor interesse for å drive landbruk ikke får en slik mulighet grunnet dagens rigide lovverk.

Det er sterkt beklagelig at statsråden ikke ser behovet for å gjøre ytterligere forenklinger slik at bonden får større rettigheter over egen eiendom. Jeg må nesten spørre meg om det virkelig er i tråd med Senterpartiets sjel. Jeg vil i den anledning komme med et sitat fra Nationen 2. oktober 2008, der Ola Borten Moe sa følgende:

«Jeg kunne fokusert på det byråkratiet som må holdes i ånde på skattebetalernes penger for å forvalte dette, men nøyer meg igrunnen med å konstatere at dette etter mitt skjønn er skadelig for næringa og et grovt overgrep mot enkeltmenneskets eiendomsrett.»

Jeg registrerer at Senterpartiet har gitt Høyre rett et stykke på vei, og har derfor et håp om at Regjeringen vil legge bort gamle, stivbente absolutter, til landbrukets beste.

Alf Egil Holmelid (SV) [19:15:29]: Det er positivt at representanten Trældal gir oss eit nytt høve til å diskutere norsk landbrukspolitikk. Landbruket er ei viktig næring og eit sentralt element i arbeidet for å sikre levande bygder her i landet.

I ei verd der mange svelt, har vi plikt til å ta vare på evna til å produsere mat. Vi må ta vare på den dyrka jorda som tidlegare generasjonar har dyrka opp og halde i hevd. Eit aktivt landbruk er også grunnsteinen i eit konkret arbeid for å ta vare på levande bygder og leggje grunnlag for andre næringar i distrikta.

Det dyrka arealet utgjer ein liten prosentdel av landet vårt. Derfor er det viktig for samfunnet at det blir halde i hevd for å sikre matvareproduksjonen og bidra til verdiskaping og levande bygder. For å oppnå dette får næringa støtte over statsbudsjettet. Denne samarbeidsmodellen er viktig for landbruket og for busetjinga i distrikta.

For ei tid sidan var eg på møte med leiaren i Bondelaget i mitt heimfylke. Ho fekk eit spørsmål om det ikkje var problem med alle reguleringane i landbruket. Svaret ho gav, trur eg mange av oss kan leggje seg på hjartet. Ho sa:

«Kvar enkelt av oss kan av og til irritere oss over enkelte reglar. Men vi som lever av landbruket, veit at vi må ha reglar for å sikre næringa – og livsgrunnlaget til kvar enkelt av oss på lang sikt.»

Representanten Bredvold er oppteken av at vi skal ha færrast mogleg reguleringar i landbruket. Eg er redd for at det lett kan bli færrast mogleg bønder i landbruket. Norsk landbruk vil ikkje overleve med Framstegspartiets marknadsliberalistiske landbrukspolitikk. Derfor er det viktig å vidareføre samarbeidet mellom bøndene og staten. Og eit samarbeid inneber både plikter og fordelar. Det er det som skaper eit livskraftig landbruk og levande bygder.

Irene Lange Nordahl (Sp) [19:17:48]: Jeg vil takke representanten Trældal for interpellasjonen og muligheten til å diskutere viktige premisser for landbruket. Jeg vil også takke statsråden for det svaret han ga.

Representanten Trældal viser i sin interpellasjon Fremskrittspartiets politikk i praksis, og det betyr mindre forutsigbarhet for landbruket. Det Fremskrittspartiet ikke liker å snakke om, er rettighetene som medfølger pliktene. I Senterpartiet mener vi at ved å innfri pliktene dine, så har du også rett til å kreve rettighetene dine. Det viktigste her er rett til å få levert det du produserer. Hvordan Fremskrittspartiet har tenkt å løse dette i sin omstillingspolitikk, snakker de ingenting om.

I Senterpartiet mener vi at den som eier jord, også har en klar forpliktelse til å utnytte arealene til jordbruksproduksjon. Jord må holdes i hevd, dyrkes og høstes. Gode avlinger krever også større investeringer, som f.eks. grøfting. Er det da så urimelig at en som leier jord av en annen, kan få et mer langsiktig og stabilt ressursgrunnlag å basere investeringene sine på?

Norsk jordbruk er – og vil bli – et småskala landbruk i europeisk målestokk. Store deler av landet har en topografi som ikke gjør det mulig med stordrift. For å opprettholde driften på disse arealene er det avgjørende med differensierte virkemidler som sikrer lønnsomhet også på mindre driftsenheter.

Landbruket har en avgjørende rolle for å sikre bosetting og verdiskaping i hele landet. Samtidig er utnyttelse av hele landet en forutsetning for at landbruket skal kunne oppfylle produksjonsmål på en miljøvennlig måte. Landbruk er en viktig lokaliseringsfaktor for et bredt spekter av ulike næringsvirksomheter.

Trældal framstiller problemet som at matprodusentene fratas makt. Representanten Trældal kunne trenge et kurs i planteproduksjon. Jord som ikke er i bruk, produserer ikke mat. Derfor er det nødvendig å ta noen grep for å sikre matproduksjon på areal som står i fare for å brakklegges. Norge som egen nasjon må ha som mål å være mest mulig selvforsynt med mat, og i dag importerer vi om lag halvparten av den maten vi forbruker, som Arne L. Haugen var inne på.

Egen matproduksjon i Norge må økes, og da må vi ta i bruk alt av tilgjengelig jordbruksareal. Det var derfor viktig med endringer på dette området, for å sikre de som ønsker å drive jordbruk, en forutsigbar framtid og gi grunnlag for et tryggere leieforhold. Dette er særlig viktig i områder av landet der det er mye jord som ikke er i bruk. I Senterpartiet er vi også opptatt av å ha et system som er administrativt håndterbart.

Sett i sammenheng med resten av endringene som er gjort i andre deler av regleverket for landbrukseiendommer, mener vi at eiendomsretten fortsatt står sterkt i norsk landbruk.

Det er videre slik at økonomien i landbruket er av vesentlig betydning for å holde jorda i hevd, og Senterpartiet mener det derfor er viktig å styrke de grasbaserte produksjonene.

Rigmor Andersen Eide (KrF) [19:21:06]: Nedbygging av matjord er et stort problem. Dette er uheldig både av hensyn til norsk landbruk, miljø og internasjonal matkrise. Kristelig Folkeparti vil derfor støtte tiltak som begrenser omdisponering av jordressursene våre.

Ved endring av jordloven i 2009 ble det innført varig driveplikt for alle eiere av jordbruksarealer. Hensikten med innstrammingen var å sikre jordbruksarealer til matproduksjon, og det trenger vi. Befolkningen på jorden vil øke til 9 milliarder i 2050, noe som øker behovet for jordbruksarealer med 50 pst. Dette må også vi i Norge også ta inn over oss. Derfor er det viktig at dyrket mark opprettholdes og drives på en forsvarlig måte.

Interpellanten fra Fremskrittspartiet påstår at eiendomsretten i landbruket har en svak stilling og spør om Regjeringen vil myke opp i det byråkratiske regelverket for landbrukseiendommer. Kristelig Folkeparti er ikke enig i Fremskrittspartiets påstand, og mener at dette må ses i lys av et helt sentralt mål i norsk landbrukspolitikk, nemlig at det skal bo folk rundt om på gårdene i hele landet, og at jorda skal dyrkes.

Kristelig Folkeparti er bekymret over fraflyttingen fra gårdsbruk. Det er riktignok stor variasjon mellom de ulike landsdelene. Relativt mange er bosatt på gårder i sentrale jordbrukskommuner i Mjøsområdet, rundt Oslofjorden, på Jæren og i Trøndelag, mens det er mange landbrukseiendommer uten fast bosetting i Nord-Norge og i mindre sentrale jordbrukskommuner.

Bo- og driveplikt hindrer at det åpner seg et marked for at landbrukseiendommer blir store fritidseiendommer for kapitalsterke investorer som bare blir boende i kortere perioder, i ferier o.l. Det er ikke dette Kristelig Folkeparti oppfatter som en framtidsrettet landbrukspolitikk med levende bygder.

En undersøkelse fra 2008 slår fast at boplikt gir mer stabil bosetting. Ni av ti søker aldri om fritak fra boplikten, og blant disse er det over 90 pst. sjanse for at de bor på gården i over 40 år etter innflytting. Har gårdbrukeren søkt om fritak, er sjansen mye større for at gården blir fraflyttet etter at fritaksperioden er over. Dette kan tyde på at boplikten gjør at bøndene tenker nøye gjennom situasjonen før de overtar og tar et langsiktig valg. Som forskeren bak rapporten sier: De kunne gitt blaffen og flyttet etter den pålagte perioden, men det gjør de ikke.

Kristelig Folkeparti mener at lovbestemt bo- og driveplikt er et viktig virkemiddel i distrikts- og landbrukspolitikken. Landbrukseiendommene utgjør selve ryggraden i mange bygdesamfunn og er utgangspunktet for lokal verdiskaping og vekst. Landbrukseiendommer som er drivverdige, bør prissettes nettopp ut fra at de er drivverdige, og de bør være i aktiv drift. Det er ikke tvil om at boplikten faktisk virker prisdempende. Hadde ikke det vært tilfellet, hadde det vel heller ikke vært så mye politisk støy om denne saken.

Samtidig er det uheldig at praksis varierer fra kommune til kommune. Skal bopliktordningen ha en framtid – og det bør den – må ordningen praktiseres rimelig likt, og den må praktiseres med fornuft. Her har landbruksministeren en utfordring ved å sørge for at boplikten bidrar til å opprettholde bosettingen rundt om i hele landet.

Et annet viktig tiltak for å sikre bosetting på gårdene i distriktene er å føre en politikk som gir bøndene gode og forutsigbare rammevilkår. I disse spørsmålene stiller Kristelig Folkeparti seg bak bøndene. Fremskrittspartiet står for en politikk som vil rasere norsk landbruk slik vi kjenner det i dag.

Regjeringspartiene har på sin side hatt Kristelig Folkepartis støtte i det som stort sett har vært en videreføring av den landbrukspolitikken som ble ført under Bondevik II-regjeringen. Samtidig har Regjeringen nå en jobb å gjøre med å innfri de forventningene som den skapte under valgkampen i 2009, og gjennomføre regjeringserklæringen. Her er inntektsutviklingen til bøndene helt sentral.

Fjerning av boplikt eller andre tiltak som vil gjøre landbruksvirksomhet og bosetting mer usikker, er det siste norske bygder trenger akkurat nå. Kristelig Folkeparti vil gjøre sitt for at landbruket får så gode og forutsigbare vilkår som mulig, og for at landbrukspolitikken er mest mulig i tråd med de signalene vi får fra landbrukets organisasjoner og fra folk på bygdene.

Ingrid Heggø (A) [19:26:09]: Denne interpellasjonsdebatten viser til fulle skilnaden mellom på den eine sida oss raud-grøne, som snakkar varmt om fellesskapsverdiane og om ansvaret som dei som eig landbrukseigedommane, har når det gjeld matvareproduksjon og det å halda jorda i hevd, og på den andre sida Framstegspartiet med sitt rop om å sleppa bonden fri.

Eg har hatt mange møte og besøkt mange gardsbruk både før og etter at eg kom i næringskomiteen, og eg har enno til gode å møta ein bonde som føler at han er i ei tvangstrøye, og som meiner at det å ha jord, ikkje skal medføra både plikter og rettar.

Så til dei påståtte innstrammingane. Vi kan ta to eksempel. Det at priskontroll skal unnlatast dersom kjøpesummen for bebygd landbrukseigedom er under 1,5 mill. kr, er ei dobling i forhold til før. Vedteken lovendring slik at færre eigedommar er omfatta av konsesjonsplikt, buplikt og odelsrett, er eit anna døme. Ja, er dette innstrammingar eller oppmjuking?

Det må spørjast om interpellanten har som mål å halda oppe jordbruksproduksjonen i heile landet, og om vi i Noreg skal vera med og ta vårt ansvar globalt for dei problema verda står overfor knytte til klima og matvaresikkerheit. Eller skal alt styrast av marknaden åleine?

Etter mitt syn er matvaresikkerheit og framtidas matvareproduksjon heilt nødvendige og avgjerande omsyn som vi må ta med oss når vi tek omsyn til korleis eigedomsressursane i landet vert nytta.

Kva vil så skje i Noreg med jordbrukseigedommane dersom vi tek vekk driveplikta, som vert framstilt som ei form for tvangstrøye? Dette handlar faktisk om korleis vi vil at Noreg skal sjå ut i framtida.

Eg støttar fullt ut landbruksministeren sine betraktningar i svarinnlegget til interpellanten. Eg vil nok ein gong påpeika at denne debatten til fulle viser skilnaden mellom Framstegspartiet – åleine på den eine sida med sine lettvinne løysingar, der det er einsindig fokusering på grunneigar sin rett – og Regjeringa si heilskapstilnærming til beste for fellesskapen.

Framstegspartiet vil erstatta fellesskapen og storsamfunnet sine verdiar med individets rett til sjølv einsidig å bestemma berre ut frå kva som gjev best gevinst for den enkelte.

Arbeidarpartiet har som mål at det skal drivast landbruk, og at folk skal bu i heile landet vårt. Konsekvensane av det er bl.a. at dersom garden er av ein viss storleik, kan vi ikkje setja oss i den situasjonen at garden går til fritidseigedom og vert lagd brakk, når nokon vil overta og driva garden.

Skal vi ha levande bygder, matproduksjon, aktive gardsbruk og kulturlandskapspleie, må vi ha dyr på beite. Berre slik kan vi òg i framtida ha opne landskap utan at det gror igjen med skog. Det er opne landskap med levande bygder turistane kjem til Noreg og vil sjå og oppleva.

Vi må ha stabile og aktive næringsutøvarar i landbruket, og då må det vera inntektsmoglegheiter og sosiale forhold som mogleggjer både heiltids- og deltidsstillingar i landbruket. Då er eg samd i at både buplikt og priskontroll er gode verkemiddel som vi må byggja vidare på.

Eit døme: Dersom dei unge som skal overta, skal konkurrera på pris med eigarar som berre skal bruka eigedommen til fritidsformål, vert det ikkje mange att som har økonomiske musklar til å kunna fortsetja med gardsdrift. Og kva med pressområda, der svært mange landbrukseigedomar vil ha ein alternativ verdi i marknaden langt utover det som er avkastninga på garden?

Framstegspartiet vil hjelpa bøndene via to grep. Det første, ifølge representanten Bredvold, er å fremja nye interpellasjonar. Det andre grepet, som ein ikkje har snakka fullt så høgt om, er å ta 7,5 milliardar kr frå overføringa til bøndene.

Til alle dei som vil ha busetnad over heile landet og levande bygder der turismen kan blomstra, vil eg seia: Bruk sunt bondevett, og då vert Framstegspartiet sin feilslåtte landbrukspolitikk fort avslørt. I tillegg veit vi at jordas befolkning vil auka i framtida, og då vil det vera heilt feil medisin å føra ein politikk som fører til at matjorda vert lagd brakk.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [19:31:05]: Norsk og Senterpartiets eiendomsrettstradisjon for landbruksarealer bygger på eiendomsrett og eiendomsplikt. Eier har et forvalteransvar, og, som flere har vært inne på, det er en felles holdning hos de rød-grønne som blir stadig mer internasjonalt moderne. Det er den som må legges til grunn. Det er et forvalteransvar som er lovfestet. Det gjelder for landbruket, og saken i dag gjelder eiendomsretten og eiendomspliktene for jordbruk, altså bruk av jord.

Driveplikten, i § 8 i jordloven, tydeliggjør eierens forvalteransvar og erstatter konsesjons- og odelslovens tidligere drivepliktbestemmelser. I Landbruksdepartementets rundskriv, M-3/2009, Driveplikten etter jordloven, av 26. juni 2009 heter det, under punkt 2, formålet med driveplikten – behovet for endringer:

«De nye bestemmelsene innebærer at driveplikten er en personlig og varig plikt som ikke er knyttet opp mot ervervet av en eiendom.»

I jordlovens § 8, driveplikt, heter det:

«Jordbruksareal skal drivast. Ny eigar må innan eitt år ta stilling til om han eller ho vil drive eigedomen sjølv eller leige bort jordbruksarealet etter føresegnene i andre ledd.»

Videre i § 8 følger ledd med krav om at driveplikt ved bortleie krever ti års skriftlig leieavtale.

Jordloven og jordleie er svært omfattende. Jordleien omfatter flere millioner dekar. I dag eksisterer det mange titusen privatrettslige avtaler mellom den som leier jord og den som eier jord. Avtalen er muntlig eller skriftlig. Det er viktig å få større forutsigbarhet, ikke minst for den som leier, altså den som er gårdbruker. Utfordringen er da å kombinere større forutsigbarhet med det som er administrativt mulig å gjennomføre – og da er vi ved dagens interpellasjon.

Jeg vil be statsråden vurdere på nytt om kravet til ti års skriftlig leieavtale skal gjelde nye eiere etter 1. juli 2009, eller alle eiere. Jeg vil tilrå at kravet til ti års skriftlig avtale skal gjelde nye eiere, altså gradvis bedre forholdene. I tillegg til dette bør myndighetene bruke drivepliktskravet overfor de eiere som ikke sjøl eller ved jordleie sikrer at jorda blir brukt, altså jordeiernes jord blir vanhevda. I de tilfeller bør krav til ti års skriftlig jordleieavtale mellom jordeier og jordbruker vurderes som et naturlig krav. Dette er spesielt viktig i Nord-Norge. Det er der utfordringene er størst. Det er der de største arealene ikke blir brukt. Vi skal være klar over at uansett lovregulering er det økonomien i næringa, som flere har vært inne på, som avgjør om arealene blir brukt. Siden de arealene som er ute av bruk, først og fremst er grasarealer, er det dermed økonomien i bruk av gras i husdyrproduksjonen som må forbedres, der man altså kombinerer økonomi og lovverk.

Ved en revurdering av rundskrivet, basert på de to endringene som jeg nå har skissert, vil en bedre kunne kombinere forutsigbarheten for dem som bruker jorda, og det som administrativt er mulig å gjennomføre. Det viktigste ved en slik vurdering og endring er at det har brei støtte i næringa. Det er i tråd med det som oppfattes som en rimelig endring av regelverket, slik at vi kommer i en ny og bedre posisjon. Altså: Det som har skapt grunnlaget for denne interpellasjonen, er at endringa i jordloven har blitt forstått og tolket slik at den ikke bare skal gjelde nye eiere, men også eksisterende eiere. Dermed vil forskriften omfatte titusenvis av kontrakter, muntlige og skriftlige, og det innebærer en situasjon som flere synes er urimelig. En må starte et sted – og starte med det viktigste først. Det er en tilråding fra min side.

Gunnar Gundersen (H) [19:36:10]: Jeg vil takke interpellanten. Det er godt at det er noen som ikke har gitt opp å snakke imot forutinntatte meninger – uten noen som helst rot i virkeligheten. Det er godt vi får noen landbruksdebatter innimellom.

Men jeg må si at jeg er ganske sjokkert over debatten. Man må minne forsamlingen om at landbruket faktisk består av to forskjellige næringer. Det er jordbruk, og det er skogbruk. Jordbruk er en subsidiert næring, det vet vi alle. Skogbruk er en eksportrettet næring, det er en lønnsom næring, den får knapt nok en krone over statsbudsjettet – og den skal ikke ha noe heller. Men man må innse at man kan ikke skjære disse to næringene over samme kam. Jeg hørte bl.a. representanten Holmelid snakke om at restriksjonene i landbruket forsvares ved at man får overføringer over statsbudsjettet. Man skal sikre livsgrunnlaget for alle. Og representanten Nordahl snakket om at arealenes beskaffenhet er slik at stordriftsfordelene ikke kan brukes i Norge. Det er rene, skjære meningsløsheter i forhold til skogbruk. Næringskomiteen på Stortinget bør i hvert fall være klar over at jord og skog er to vidt forskjellige næringer.

Og så litt til selve utfordringen. Fraflytting er en stor utfordring for Distrikts-Norge, også for landbruket. Men selve hovedutfordringen i den problematikken er jo produktivitetsvekst. Jeg tror at selv de rød-grønne er enige i at landets areal er rimelig konstant. Vårt landbruksareal er også rimelig konstant. Det øker litte grann, for bonden er flink han. Når produktivitetsveksten er meget stor, og er konstant over tid, og når gården da skal holdes konstant i størrelse, så finnes det ikke veldig mange andre måter å ta ut den produktivitetsveksten på enn at gården kan sysselsette færre timer i året. Når gården sysselsetter færre timer i året, blir det etter hvert meningsløst bare å være på gården. Så enten leier du da jord, eller så tar du deg jobb ute. Det tredje alternativet er at alle sulter i hjel, og det er det vi ser i dag. Så det må jo gå an å begynne å ta inn over seg noen realiteter i debatten.

Og så litt tilbake til skog, for skog får ikke de samme gjenytelsene over statsbudsjettet. Man får ingenting igjen fra samfunnet for å bli pålagt de samme restriksjonene som et sterkt subsidiert jordbruk, og det er det snart på tide at vi tar en debatt om. Jeg har tatt den debatten med landbruksministeren før, og jeg kan tenke meg å spørre her i dag også. Er det ikke snart grunnlag for å begynne å ta inn over seg at skog faktisk ikke har de samme overføringene som jordbruket, at skog har mange muligheter, at skog er helt avhengig av å få en endring i eiendomsstrukturen i landet for å kunne utnytte sitt potensial, og at skog er ganske viktig for Distrikts-Norge, og det går ikke an å låse den fast i det regimet vi har i dag. Det vil jeg spørre landbruksministeren om: Hva er det som rettferdiggjør at skog skal underlegges akkurat de samme restriksjonene som jordbruk?

Torgeir Trældal (FrP) [19:39:59]: Bare noen enkle kommentarer til innleggene: Først vil jeg takke begge de her dyktige representantene fra Høyre for gode innlegg med god substans. Det er godt å høre at det er litt ymse – med god substans.

Så et svar til Nordahl fra Senterpartiet og Holmelid i SV og Rigmor Andersen Eide i Kristelig Folkeparti, som er veldig opptatt av at det ikke ville være noe landbruk igjen hvis Fremskrittspartiets politikk ble ført. Om så skulle være – når vi vet at vi er det eneste landet av alle OECD-land i Europa som driver landbruk på denne måten – så ville det jo ikke være en eneste gård, en eneste ku, igjen i hele Europa hvis deres politikk eller deres meninger skulle slå igjennom der.

Så til Lundteigen: Jeg synes Lundteigen hadde et meget godt innlegg med god substans. Jeg registrerer også at han er delvis enig med meg, og helt på kant med sin egen statsråd, så det er veldig godt at det finnes substans i Senterpartiet også.

Så litt til Haugen: Jeg registrerer at Haugen også er på kollisjonskurs med en av sine egne partirepresentanter, Martin Kolberg, som uttalte på mandag at det var noe feil med landbrukspolitikken. Da burde man kanskje gå inn i partirommene og diskutere hvem som har rett og ikke rett. Haugen er opptatt av at det ligger muligheter til – som han sier – «lokale tilpasninger» og «lokalt handlingsrom». Når man prater om lokale handlingsrom og tilpasninger, så vil jeg sitere på nytt det som jordbrukssjefen på Jæren sier i Nationen 3. februar:

«Endringene i jordloven er overflødige og vil gi et veldig arbeidskrevende og byråkratisk kontrollregime (…).

Det har vi ikke kapasitet til (…).

10 år er ikke en fornuftig leietid. Folk vil trolig kreve mer for jorda om de må leie ut så lenge (…).

Og jeg vil se den kommune som går inn og leier ut jorda mot eierens vilje.

Grønnsakprodusentene, som er avhengig av jordskifte, vil også slite med 10-årskontrakter (…).

Og om noen vil leie et innmarksbeite, blir han jo driver, og må leie arealet i 10 år. Dette vil ikke fungere i praksis.»

Han sier: Dette vil ikke fungere i praksis. Man burde kanskje prate litt med dem som har fagkompetanse, og komme litt ut av de tykke rommene på Stortinget. Det kan hjelpe av og til.

Så til statsråd Brekk. Jeg har én kommentar til ham. Vi har altså 400 000 personer som ønsker å overta et gårdsbruk, og vi har 4 500 som har sluttet. Vi må begynne å rydde opp i det rigide regelverket, så klarer man kanskje å få gårdsbrukene opp å gå igjen. Så jeg vil påstå at dette er ei utleiebombe, som ligger begravd i jordloven.

Statsråd Lars Peder Brekk [19:43:18]: Jeg vil si tusen takk for en god og interessant debatt. Som jeg har understreket tidligere, så er driveplikten, slik jeg ser det, en nødvendighet sett i forhold til de utfordringene verden står overfor. Driveplikten kan heller ikke anses å være unødvendig innskrenkende i forhold til den private eiendomsretten. For som flere av talerne her i dag har understreket, så er landbruksarealene en begrenset ressurs både i Norge og i resten av verden, og derfor må det å eie landbruksarealer også innebære visse plikter. Tatt i betraktning de ordningene vi har når det gjelder overføringer til landbruket i Norge, er det ikke urimelig å pålegge eierne en slik driveplikt som Regjeringen nå har gjort. Og med de oppmykningene som samtidig er gjort i andre deler av regelverket for landbrukseiendommer, er det totalt sett ingen vesentlig innskrenking av eiendomsretten som har skjedd.

Jeg har også understreket at vi nå gjennomgår rundskrivet om driveplikt, retningslinjer for kommunal praktisering bl.a. ved vekstskifte. Det er klart at vi har et ønske og et mål om å lette den kommunale behandling som ligger i det regelverket vi har. Det har vi også gjennomført i forbindelse med prisregulering, og det skal vi også se på i forhold til regelverket for driveplikt.

Slik som også representanten Per Olaf Lundteigen understreket i sitt innlegg, kan det være en mulighet – som vi skal se på – å vurdere å endre regelverket slik at det nå gjelder nye eiere fra 1. juli 2009, og at en eventuelt også skal se på om – dersom driveplikten ikke oppfylles – det da skal innføres et regelverk for eldre eiere, for gamle avtaler, der det stilles krav om ti års leie. Det ser vi på i forbindelse med denne gjennomgangen.

Jeg er også opptatt av det som representanten Lundteigen understreket, at det er viktig å starte med det viktigste først.

Så vil jeg bare understreke litt dette med delingsforbudet, som Røbekk Nørve tar opp. Hun sier at delingsforbudet hindrer gjennomføring av salg av tilleggsjord og fører til en øking av leiejordsandelen. For meg er det viktig å peke på at landbrukseiendommenes verdi ligger i utnyttelsesmulighetene til næring. I alminnelighet sikres verdiskaping og levende bygder best ved en samlet utnytting av eiendommen, og jeg mener at delingsforbudet i jordloven er en viktig forutsetning for å få til dette. Bestemmelsen hindrer fradeling av areal og andre ressurser som er viktig for å opprettholde driften av bruket. Slik loven er utformet, kan det etter søknad og etter en konkret vurdering gis delingssamtykke. Dette er en fleksibel løsning som sikrer at delingssamtykke kan gis når samfunnshensyn, som f.eks. bosetting eller hensynet til gode driftsløsninger i jordbruket, foreligger. Den statistikken vi har, viser også at delingsforbudet ble praktisert på en slik fleksibel måte. Som et eksempel ble i 2008 rundt 90 pst. av alle delingssøknader innvilget.

Presidenten: Dermed er sak nr. 4 ferdigbehandlet.