Lars Myraune (H) [13:51:07]: Dagens rovdyrpolitikk skal sikre en bærekraftig bestand av de enkelte rovdyrene og en fortsatt aktiv og allsidig bruk av utmarksressursene og et levende lokalsamfunn. Forvaltningen skal vektlegge hensynet til ulike interesser forskjellig i de ulike områdene. Forebyggende og konfliktdempende tiltak skal bidra til å redusere tapene av bufe og tamrein. Både kvotejakt og skadefelling skal bidra i samme retning.

Erfaringene i årene som er gått siden rovdyrforliket ble inngått, viser at man ikke har klart å skape den ro rundt rovdyrproblematikken som var målet med dette. I flere kommuner som er innenfor forvaltningssonene for rovviltbestandene, er det en følelse av å ha blitt overkjørt av storsamfunnet. Bygder må betale hele prisen for å ha bærekraftige rovviltbestander. Manglende mulighet til å kunne ta ut rovdyr som oppfører seg truende eller gjør skade, gir en følelse av maktesløshet som reduserer livskvaliteten i hverdagen. Lokalsamfunn føler at de har liten innflytelse på sine livsvilkår. Det meldes om flere observerte rovdyr, flere drepte eller hardt skadete hunder og andre husdyr som følge av rovdyrangrep. Mange opplever at næringsgrunnlaget blir revet bort fra dem. Selv om det gis erstatning, er det en sterk opplevelse å se sine sauer og lam eller reinsdyrkalver bli revet i hjel år etter år. Opplevelsen av at situasjonen ikke tas på alvor forsterkes.

Flere kommuner innenfor de områdene der rovviltartene forvaltes, er distrikter som legger ned et betydelig arbeid for å gjøre dem til attraktive boområder og snu flyttestrømmen. Rovdyr rundt husveggen virker truende i forhold til å trekke til seg nye innbyggere. Innflyttere som ikke er vant til å leve med rovdyr, føler usikkerhet i hverdagen. Spesielt gjelder dette barnefamilier.

Rovviltforliket ble inngått i mai 2004. Hensikten med forliket var å ivareta Norges internasjonale forpliktelser til å sikre overlevelsen av de store rovdyrene, samtidig som hensynet til menneskers levevilkår og mulighetene for fortsatt å ha aktive utmarksnæringer ble bevart.

Rovdyrforliket satte et bestandsmål for de store rovdyrene. Det var for bjørn 15 ynglinger, ulv 3 ynglinger, gaupe 65 ynglinger og jerv 39 ynglinger. Flere av disse rovdyrene hadde på den tiden en lavere bestand enn det som var satt som bestandsmål. Derfor var det bevisst at man tillot enkelte dyrearter å øke i antall. Etter at bestandsmålet var nådd, skulle man i henhold til forliket sette i gang virkemiddel for å holde bestanden nede.

I 2009 ble det registrert mellom 81 og 92 familiegrupper av gaupe på landsbasis. Det tilsvarer mellom 477 og 543 individer, og er langt over bestandsmålet. Data fra Nasjonalt overvåkingsprogram for rovvilt gir et anslag over vinterbestanden av jerv i Norge på om lag 330 individer på landsbasis i perioden 2007–2009. I 2009 ble det registrert 53 ynglinger av jerv totalt i Norge. Dette er også langt over bestandsmålet.

I region 6, som omfatter Midt-Norge, var det vinteren 2009 registrert 26,5 familiegrupper. Bestandsmålet er her på 12 ynglinger. Dette tallet har vokst hvert år fra henholdsvis 15 i 2007, 23 i 2008 og altså 26,5 i 2009. Hvorfor 0,5 har jeg ingen forklaring på, men det er vel statistikken.

Dette er en kraftig økning av bestanden over tid, og det har gitt seg utslag i enormt store problemer for beitebrukere og ikke minst for den sørsamiske reindriften. Svært mange mener det er svært kritikkverdig når Miljøverndepartementet griper inn og gjør det vanskelig for den regionale rovviltnemnda å redusere forekomsten av gaupe ned mot bestandsmålet.

Et viktig element i St.meld. nr. 15 for 2003–2004 og rovviltforliket på Stortinget var økt lokalt selvstyre i rovviltpolitikken og en differensiert forvaltning av de ulike rovviltartene basert på ulike soner.

I dag benyttes kvotejakt som det viktigste virkemiddelet i bestandsreguleringen av gaupe. Kvotejakt på gaupe er ordinær jakt med hjemmel i viltloven. Kvoten fastsettes av rovviltnemnda i hver forvaltningsregion. I tillegg er det åpnet for lisensfelling av gaupe, som er motivert ut fra behovet for å redusere skader. I forskrift om forvaltning av rovvilt gis rovviltnemnda ansvar for å fatte vedtak om kvote for jakt på gaupe dersom bestanden ligger over det fastsatte nasjonale målet for gaupe i regionen.

I samråd med sekretariatet satte rovviltnemnda i region 6 opp en jaktkvote som mest sannsynlig ville bringe bestanden ned mot bestandsmålet. Dette lokale skjønnet ble overprøvd av Miljøverndepartementet, og jaktkvotene satt ned. Rovviltnemnda i region 6 føler dette som et sterkt brudd på tilliten mellom forvaltningen og lokalsamfunnene. Når statssekretæren uttaler seg slik at hun blir oppfattet som om bestandsmålene er å betrakte som minimumsmål, er vel dette å foreta en egen fortolkning av rovdyrforliket.

Undertegnede ser det som svært viktig at rovdyrforliket blir forvaltet i tråd med intensjonene og ber statsråden redegjøre for departementets offisielle syn i denne saken.

Statsråd Erik Solheim [13:57:17]: Regjeringen har i Soria Moria II lagt til grunn at hovedtrekkene i rovviltforliket fra 2004 skal videreføres som grunnlag for rovviltforvaltningen i Norge. Til grunn for dette ligger, som jeg har vært innom ganske mange ganger i Stortinget, den todelte, men vanskelige målsettingen om levedyktige rovviltbestander og jordbruksdrift basert på beitebruk i utmark. La meg igjen understreke at dette er en utrolig vanskelig kombinasjon, og vi er nesten alene i verden om å ha denne kombinasjonen. Det er en del steder man har beitebruk, men med aktiv gjeting, som stiller dem i en egen situasjon, med land som Sverige, som for alle praktiske formål har gitt prioritet til rovdyr. Men det å ha denne todelte målsettingen er vanskelig. Det tror jeg en stor del av Stortinget også aksepterer.

Gjennom rovviltforliket ble det fastsatt bestandsmål for jerv, gaupe, bjørn og ulv fordelt på åtte rovviltregioner. Rovviltbestandene skal forvaltes slik at antall ynglinger ligger så nær det nasjonalt fastsatte bestandsmålet som mulig. Det nasjonale bestandsmålet for jerv og gaupe på henholdsvis 39 og 65 årlige ynglinger er pr. i dag nådd, mens vi foreløpig ikke har nådd bestandsmålet for bjørn på 15 årlige ynglinger og for ulv på 3 årlige ynglinger innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv.

Interpellanten sa at det ikke har blitt ro om rovdyrpolitikken etter rovdyrforliket. Det tror jeg ingen kan forvente. Jeg tror ikke vi noen gang i overskuelig framtid vil få ro om rovdyrpolitikken, fordi det nettopp er en reell konflikt mellom forskjellige interesser og vanskelige avveininger. Men det er også et område hvor det er et dundrende flertall i befolkningen bak Regjeringen og stortingsflertallets, inkludert Høyre, linje – det man kaller taust flertall – som ønsker denne todelte målsettingen opprettholdt. Grunnen til at vi har konflikter selv om mye gjøres, er nettopp fordi vi lykkes med å få flere rovdyr i norsk natur. Det vil naturlig nok også føre til at det blir konflikter.

Regjeringen vil innen utgangen av 2010 invitere Stortinget til et bredt forlik om bestandsmål for ulv og bjørn, mens det ikke er lagt opp til noen ny vurdering av bestandsmål for jerv og gaupe. La meg igjen understreke overfor interpellanten at vi baserer oss på en politikk som Høyre har vært med på å utforme. Når det sies at dramatikken har økt, er det fordi vi gjennom den politikken som Høyre og stortingsflertallet har stått sammen om, har lyktes med å få en økning av rovviltbestandene. Regjeringen har samtidig økt innsatsen for konfliktforebyggende tiltak dramatisk. Fra det nivået den var på da Høyre satt i regjering – jeg tar et tall nå ut av luften – tror jeg det er tredoblet. Det er altså en fantastisk økning av de mange tiltakene som gjøres for å redusere konfliktene rundt dette.

Det er de regionale rovviltnemndene som har ansvaret for at den nasjonale politikken gjennomføres innenfor sin region. Gitt at bestandsmålet for regionen er nådd, er det derfor rovviltnemnda som har ansvaret for at bestandene av rovvilt opprettholdes på det nivået som Stortinget har fastsatt. Rovviltnemndene har ansvar for prioritering av forebyggende og konfliktdempende tiltak samt ansvar for forvaltningen av de ulike jakt- og fellingsregimer for rovvilt i regionen. Rovviltnemndene har utarbeidet regionale forvaltningsplaner for rovvilt basert på de nasjonalt fastsatte målsettingene for de enkelte rovviltartene i regionen. Forvaltningsplanen inneholder konkrete retningslinjer for den geografiske arealdifferensieringen for regionen, og utgjør nemndas grunnlag for å vurdere bl.a. bruk av forebyggende tiltak og konfliktdempende virkemidler og den geografiske fordelingen av jaktkvotene.

Når bestanden av den enkelte art ligger over de nasjonalt fastsatte bestandsmålene for regionen, har rovviltnemndene myndighet til å fatte vedtak om kvote for jakt og felling. Stortingets bestandsmål for gaupe er nådd i hele landet. Kvotene for jakt på gaupe i 2010 ble derfor fastsatt av de regionale rovviltnemndene. I forbindelse med kvotefastsettelse skal forvaltningsmyndigheten sannsynliggjøre at bestanden etter neste yngling fortsatt vil oppfylle bestandsmålet for regionen.

Her vil jeg komme inne på det som er det mest konkrete i interpellantens spørsmål. Bestanden av gaupe ligger i dag nær bestandsmålet for de fleste regioner – «nær» betyr altså over bestandsmålet, men veldig nær. Unntaket er region 6 – Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag – der antall familiegrupper har økt de siste årene. På grunn av den økende bestanden var kvotene for gaupejakta på landsbasis totalt sett høye i år. Det ble åpnet for felling av totalt 149 dyr, hvorav 58 hunngauper. Dette er den største kvoten som er satt siden det ble innført kvotejakt på gaupe i Norge i 1994. Det er igjen en indikasjon på at politikken virker. Vi har fått en økt bestand som følge av en riktig politikk, i tråd med stortingsflertallets linje. Men det åpner også for betydelig jakt, siden en stor bestand kan jaktes mer på.

En gjennomgang av kvotejakta for 2010 viser at det på landsbasis ble felt et historisk høyt antall gauper, totalt 134. Det er det høyeste fellingstallet i Norge siden midten av 1800-tallet. Så igjen: Vi har mange rovdyr fordi politikken virker, men det gir også grunnlag for en større jakt. Vi må nesten 150 år tilbake for å finne noe lignende. Flest gauper ble felt i region 6. Det er forventet at årets uttak vil redusere bestanden ned mot bestandsmålet også i region 6.

Som klageinstans for vedtak fattet av rovviltnemndene mottar Miljøverndepartementet årlig flere klager på fellingsvedtak og jaktkvoter, og vi må gjøre en konkret vurdering i alle disse sakene. I de aller fleste tilfeller blir rovviltnemndas vedtak stående. La meg understreke: Det er unntaksvis at vi ikke følger rovviltnemndene.

Når det gjelder kvotene for gaupejakta i 2010, fant Miljøverndepartementet det nødvendig å omgjøre vedtaket til rovviltnemnda i region 6, ved å redusere hunndyrkvoten, mens totalkvoten ble opprettholdt. For alle andre regioner, de sju andre, ble rovviltnemndas vedtak stående. Departementet mener at hunndyrkvoten som var satt i region 6, ville medføre en betydelig sannsynlighet for at bestandsmålet i regionen ikke oppfylles etter årets yngling. Etter at kvotejakta ble avsluttet 31. mars, gjensto fortsatt seks gauper på jaktkvoten for regionen, hvorav fire hunndyr.

Jeg er opptatt av at rovdyrforvaltningen skal ha en solid kunnskapsbasert forankring, og i forbindelse med oppfølgingen av de enkelte punktene i regjeringserklæringen vil det bli lagt til rette for en bred prosess med involvering av berørte parter. I denne sammenheng vil også rovviltnemndene få en sentral rolle. Miljøverndepartementet har lagt opp til et felles møte med rovviltnemndene i alle de åtte regionene allerede i neste uke. Videre er det planlagt en besøksrunde til alle rovviltregionene i løpet av våren og sommeren, hvor hovedsakelig statssekretær Heidi Sørensen vil delta. Der vil det bli lagt til rette for en bred debatt. Jeg vil selv reise til Hedmark i mai og ha et møte med rovviltnemnda der, siden Hedmark er det fylket der det har vært de sterkeste konfliktene rundt rovdyrpolitikken. Men det er ikke til forkleinelse for noen, vi skal selvfølgelig også diskutere dette med Oppland, Nord-Trøndelag og de mange andre fylkene hvor dette er aktuelle spørsmål.

Siden også sørsamiske spørsmål ble nevnt, vil jeg si at vi satte ned en gruppe i Nord-Trøndelag for å se på sørsamiske spørsmål i forbindelse med rovdyrpolitikken helt spesielt. Det har kommet mye positivt ut av den prosessen. Jeg håper det vil bidra til at vi finner løsninger som den sørsamiske befolkningen både kan leve med og finne fornuftige, i kombinasjon med at en ivaretar de nasjonale målene på området.

Jeg vil avslutningsvis understreke at rovviltnemndene har en sentral rolle i rovviltforvaltningen. Jeg er svært glad for at vi i dag har nådd det nasjonalt fastsatte bestandsmålet for både gaupe og jerv innenfor alle forvaltningsregioner, og det er rovviltnemndenes ansvar framover å bestrebe seg på å regulere bestandene slik at de ligger så nær bestandsmålene for regionen som mulig.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Lars Myraune (H) [14:06:01]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg setter pris på at han ga uttrykk for at rovdyrforvaltningen er en vanskelig balansegang. Det tror jeg vi alle er enige om. At det er forskjellige syn, er vi også enige om. At den rovdyrforvaltningen som er igangsatt i Norge, også er i tråd med Høyres syn, stemmer. Det vi føler ikke er i tråd med Høyres syn, er at bestanden har økt vesentlig over bestandsmålet.

Som jeg tidligere har sagt, er det dokumentert at gaupebestanden ligger 40 pst. over bestandsmålene. Rovdyrnemndene har med andre ord forvaltet gaupen slik at bestanden teller 150 flere gauper enn det vi skulle hatt, hvis de hadde gjort jobben sin. Naturvernforbundet mener derimot at rovviltnemndene driver en ødeleggende forvaltning og har gått utover sin myndighet ved å plusse på 87 fellingstillatelser over fire år, mens det i virkelighetens verden springer 150 gauper for mye her i landet, ut fra bestandsmålet.

Da rovviltnemnda i 2010 satte opp kvoten, var det et forsøk på å komme ned mot bestandsmålet som var basert på et ekstremt høyt skadenivå, og på føringer fra en offentlig rapport om sørsamisk tamreindrift. Dette gjelder altså område 6. Fylkesmannen i Nord-Trøndelag pekte på at de faglige rådene som de tidligere hadde gitt, var feilaktige. Samtidig ble det lagt vekt på at reindriftssamene på Verrafjellet har mistet 65 pst. av kalvene sine det siste året. Men Naturvernforbundet klaget, og det ble lyttet til. Miljøverndepartementet grep da inn og endret kvotene.

Neppe har noe forvaltningstiltak i Norge forårsaket så mye lidelse som da man slapp ulv, bjørn, gaupe og jerv løs på beitedyra. Det var vilje til å foreta den kombinasjonen, som statsråden sier, men at resultatet skulle bli slik som det har blitt, hadde jeg ikke forventet.

Staten selv, ved Mattilsynet, kaller egen politikk dyremishandling, men velter ansvaret over på bøndene ved å nekte dem å slippe dyr på beite. Da blir det vanskelig. Derfor blir det kanskje nødvendig med naturinngrep, dvs. gjerder, og det er heller ikke et flott naturinngrep, så vidt vi kan bedømme.

Spørsmålet gikk på hva som var departementets offisielle syn med hensyn til om bestandsmålet var et minimumsmål. Når statsråden nå sier at vi har fylt bestandsmålet fordi det er over eller likt, tyder det på at statsråden tolker det på samme måte, altså kan det ikke være under, det er likt eller over. Vi trodde at bestandsmålet er at man skal prøve å nærme seg fra begge sider, ikke på den måten at det er et minimumsmål.

Vi har hatt mange rovdyr fordi politikken har virket, sier statsråden. Ja, men vi har også for mange, fordi den ikke har virket.

Statsråd Erik Solheim [14:09:27]: Jeg var glad for å høre Myraune innledningsvis si at dette er en vanskelig balansegang. Det er det utvilsomt, og at Høyre står bak det rovdyrforliket som partiet var med på, er også en veldig fin ting, i og med at det så ofte fra Høyres representanter på ulike måter settes spørsmålstegn ved hva man tidligere var med på. Men dette var positivt.

Så tror jeg vi må erkjenne at det å ha rovdyr i naturen fører til lidelse. Det kan – og skal, så sjelden som overhodet mulig – føre til lidelse hos beitedyr. Hvis det ikke fører til lidelse hos beitedyr, fører det til lidelse hos andre byttedyr. Det er en del av naturen som vi simpelthen bare må akseptere, selv om det kan føles problematisk. Lidelse hos beitedyr skal vi unngå ved de mange tiltakene som vi setter i verk, og som i stor grad har dempet konfliktene.

Jeg vil understreke et viktig punkt, og det er at politikken må være kunnskapsbasert. Dette er et område hvor det slenges ut veldig mange påstander, både fra fagfolk og fra enkeltpersoner og andre, og det viser seg at hvis man går grundig inn i det, er det ingen lett oppgave nøyaktig å vite hvor mange rovdyr det er i et område. Men jo mer kunnskapsbasert politikken er, jo mer presis og bedre blir den. Det er også derfor man setter i gang mange tiltak som en del setter spørsmålstegn ved.

A-magasinet hadde sist uke en stor gjennomgang av ulvepolitikken hvor man stiller spørsmål ved om det virkelig er nødvendig å gå så grundig til verks for å merke dyr og kontrollere dem. Det gjør man selvfølgelig for å få mer presis kunnskap. Jo mer kunnskapsbasert den blir, jo lettere vil det være å sette bestandsmålene. Men naturen er en uforutsigbar og vanskelig materie, og absolutt presisjon i bestandsmålene er ikke mulig. Jeg tror ikke vi skal begi oss inn på det jeg oppfatter som en slags spesiell fortolkningsvitenskap. Regjeringens politikk er at vi skal holde oss nær bestandsmålene. Det er derfor de er satt. Og det er ikke mulig med absolutt presisjon. Men det er ikke noe mål å gå langt utover bestandsmålene, slik det gis inntrykk av. Vi skal holde oss rundt bestandsmålene.

Så kom representanten med et angrep – eller to eller tre – på Naturvernforbundet. Det får Naturvernforbundet svare på. Vi oppfatter Naturvernforbundet som en viktig organisasjon som spiller inn med synspunkter til norsk rovdyrpolitikk, men vi lytter også til organisasjoner som har det stikk motsatte utgangspunkt, som f.eks. Folkeaksjonen for en ny rovdyrpolitikk. Kritikere fra alle hold er hjertelig velkommen til å delta i debatten. Naturvernforbundet er én av mange viktige instanser som spiller inn.

Oskar Jarle Grimstad (FrP) [14:12:42]: Eg hadde nyleg gleda av å delta på eit møte for å lytte til utmarkskommunane sine utfordringar. Lat meg berre slå fast med ein gong: Frustrasjonen og raseriet var påtakeleg, men også fullt forståeleg.

Næringsmessig og bustadmessig er det avgrensa handlingsrom desse innbyggjarane har til å nytte moglegheita til å hauste av det naturen har å gi, og under eit rammeverk og eit moglegheitsrom som dei blir gitt. Nettopp rammevilkåra er ei utfordring for dei som skal prøve å halde oppe eit levebrød i Distrikts-Noreg.

Som tidlegare selfangstmann på ei ishavsskute langt oppe i Vesterisen har eg sjølv kjent det på kroppen når caffè latte-miljøet og Greenpeace lenkja seg til skuta for å hindre ei god og forsvarleg hausting av det naturen kunne gi. Så vilkåra for å ha eit levebrød for dei som må leve av det naturen har å gi, blir på mange måtar forvalta av dei som har minst tilknyting til området det gjeld, men som er opptekne av eit mangfald som dei slepp å sjå baksida av.

Regjeringas gjeldande haldning, eit aktivt dyrehushald og eit rovdyrrevir innanfor same geografiske område, viser seg ugjennomførbart. Husdyra blir byttedyr. Regjeringas tru på førebyggjande og konfliktdempande tiltak er vanskeleg å overføre til ulv, bjørn, jerv og gaupe på jakt etter mat. Og myndigheitene sin vilje til å vere raskt ute med løyve til å felle skadedyr har fleire gongar avgrensa skadeomfanget, men òg der føler utmarksnæringa at dei blir svikta, fordi det ikkje blir reagert fort nok.

Rovdyrpolitikken er etter manges meining ute av kontroll, andre meiner at han er relativt uproblematisk. Men éin ting kan ikkje feiast under teppet, og det er at han er prega av ein sterkt aukande konflikt. Dei som lever i rovdyrområde og hentar sitt inntektsgrunnlag frå naturbaserte næringar, opplever trykket frå rovdyra som ein trussel mot si leveform, mens verneinteressene meiner at folks leveform må vike for rovdyras plass i vår natur.

Lat meg berre slå fast ein gong for alle at vår sympati er på den lokale næringas side.

Når Den norske kyrkja med biskopane no kjem på banen og ber for beitedyra, så seier det det meste om ei forvilla forvalting.

Talet på beitedyr som må erstattast no, er faktisk på rekordhøge 55 000, med dei lidingane som ligg i dette. Då er konklusjonen for dei fleste svært nærliggjande. Framstegspartiet meiner også, og vil understreke, at rovdyrpolitikken er fullstendig feilslått.

Framstegspartiet er òg oppteke av at det lokale forvaltingsnivået skal ha større plass og myndigheit i forvaltinga av naturressursane. Lokaldemokratiet sin plass i den samla forvaltinga er etter vår oppfatning for svak, og generelt vil vi seie at distrikta må få handlingsrom for bruk og vern av eigne naturressursar i betydeleg større grad enn dei har i dag. Som politisk redaktør i avisa Nordlys sa på ei konferanse nyleg, no må distrikta vernast mot vernemafiaen, representert ved Heidi Sørensen & Co. Så bestandsmål er meiningslaust, og teljinga av bestandane generelt er ikkje god nok.

Lars Myraune gav ei detaljert innføring i tala si, så det skal eg ikkje gjenta, men eg støttar det fullt ut. Spørsmålet som står igjen, og som vart lyfta opp også under konferansen med utmarksnæringa, er kor er partiet som skal slå ring rundt distrikta, kor er Senterpartiet i denne saka? Og atter ein gong ser vi at ein regjeringspart stormspring frå lovnader gitt i valkampen og ikkje står ved det ein har lovt der. Det er ikkje med på å auke respekten for det politiske omdømmet.

Gunnar Gundersen (H) [14:17:01]: Det er åpenbart at storsamfunnets ønsker enkelte ganger kolliderer med enkeltmenneskets og lokalsamfunnets rettigheter. Når jeg hører en statsråd som sier at ro, ingen kan forvente det, så lurer jeg på: Hvorfor ikke? Jeg må si at jeg forundres over at man fra Stortingets talerstol kan stå og si at det er et «dundrende flertall» for. Hvis man skal snakke om et godt demokrati, så er det faktisk å ha evnen til å lytte til dem som er berørt. Det er i hvert fall ingenting som skaper mer konflikt enn det å dundre et «dundrende flertall» i hodet på dem som er berørt. Jeg synes det er en utrolig arroganse å vise mindretallet, og jeg vil spørre om ikke statsråden har evne til å sette seg inn i den situasjonen hvor man egentlig opplever at huset blir konfiskert og man får yrkesforbud – og så får man ingenting igjen. Det er ingen tvil om at det er slik mange berørte i Distrikts-Norge egentlig føler at man blir behandlet.

Jeg må si at jeg forundres. Jeg har hatt flere debatter med statsråden om dette her, og når man har sittet i den posisjonen i fire og et halvt år og ennå ikke klart å sette seg inn i det som hver enkelt føler, og fortsatt bruker det «dundrende flertall» som en betegnelse, så er det et tegn på at man ikke har evnen til å sette seg inn i situasjonen til dem som faktisk er berørt. Et stort, uberørt flertall betyr ikke at man kan se bort fra de virkningene man har på mindretallet.

Så er jeg i og for seg enig med statsråden i at man skal ha et solid kunnskapsbasert grunnlag for hva man driver med. Da lurer jeg på hvor lokalkunnskapen i dette er. Den overses fullstendig. Jeg synes at Direktoratet for naturforvaltnings rolle er veldig sentral. Det er åpenbart at DN mangler et politisk korrektiv for å utføre sin rolle med en viss legitimitet og en viss troverdighet ute lokalt. De har en tendens til å gå inn i betente politiske spørsmål med klare standpunkter. De kommer med bombastiske og nokså udokumenterte påstander om følsomme temaer, og de vektlegger de deler av Stortingets forlik som de selv liker. Jeg har et godt eksempel på det lokalt, hvor DN i forrige uke hadde en briefing med Journalistlaget, sågar, om rovviltpolitikken, og overskriften var at målene var i ferd med å nås. Da var bestandsmålet det eneste målet man omtalte. Man sa ingenting om at konfliktnivået var mye større. Det var en forutsetning i Stortinget at konfliktnivået skulle ned. Vi har ikke hørt et signal fra DN om at konfliktnivået er høyt. Det var ikke et ord om todelt målsetting. I mitt område, som er Østre del av Hedmark, er todelt målsetting en vits. Man har fortrengt næringsgrunnlaget til mange mennesker, og man påvirker livskvaliteten til mange lokalsamfunn med den politikken som føres. Ikke et ord fra DN om det.

Og man ser bort fra det som også var Stortingets forutsetning, og det var at belastningen skulle bli mindre i de områdene hvor man hadde hatt størst belastning allerede. Forvaltingen går veldig mye ut på å konsentrere belastningen.

Så til en annen ting som statsråden var inne på, dette med å redusere konflikten. Ja vel. Og han skrøt av tiltakene som settes i verk. Et av tiltakene er gjerdingsprosjekter. Hadde noen andre enn miljøbevegelsen funnet på noe slikt, så hadde det blitt forbudt. Jeg, som skogeier, kan ikke bygge en skogsbilvei etter de kriterier som man bygger rovviltgjerder rundt omkring i norsk natur. Det er jeg helt sikker på.

Og hva med fri ferdsel og allmenn rett til tilgang til utmark, når man skal ha strømgjerder rundt omkring i norsk natur? Det er jo ikke aldeles konfliktløst det heller. Men ikke et ord fra DN om de sidene av saken. Det er aldeles utrolig at statsråden ikke snart begynner å sette et litt kritisk fokus på sine egne, og slutter med å fly rundt og dundre det uberørte flertallets holdninger i hodet på dem som blir berørt. Da dyrker man fram konflikten, og den kommer til å bli enda større.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:22:10]: Statsråden sa at Norge er aleine i verden om å kombinere beiting og rovdyr. Aleine er vel kanskje noe sterkt sagt, men jeg skal i hvert fall understreke at det er krevende – ja, for ulv er det umulig. Det er tidligere skrifter som har beskrevet dette veldig presist.

Hvorfor er det spesielt krevende i Norge? Jo, fordi Norge har en helt annen tradisjon enn den europeiske når det gjelder utmarksbeiting med grasetende dyr. Og det er – for å bruke statsrådens begrep – «et dundrende flertall» bak økt utmarksbeitebruk, fordi det er økologiske hensyn og matkvalitetshensyn som krever økt utmarksbeiting fra de grasetende dyra. Dermed blir det motstridende hensynet enda mer krevende.

Senterpartiet er sjølsagt enig i at det er viktig med kunnskapsbasert politikk. Kunnskap er praktisk og teoretisk kunnskap. Det som mange føler ute i bygdene, er at vi må sikre en respekt for bygdefolks verdier, syn og forslag til løsninger, for denne konflikten har vi over hele landet, fra bjørn i Pasvik, hvor den teoretiske kunnskapen sier at det er 50 individer, men bare én yngling av bjørn – noe rart ut fra bygdefolks syn der oppe – til konfliktene med ulvestammen i Halden.

Rovviltforskriftens § 3 fastsetter bestandsmålene som bestemt i rovviltforliket. Der står det:

«I Norge skal det årlig være 65 ynglinger av gaupe, 39 ynglinger av jerv, 15 ynglinger av bjørn. Det skal være 3 årlige ynglinger av ulv innenfor forvaltningsområdet for ynglende ulv».

Forskriftens ordlyd er å forstå slik at det er et fastsatt nivå, dvs. verken færre eller flere dyr. Dette er i tråd med intensjonen bak forliket om å balansere to hensyn med sikte på å oppnå et todelt mål om både levedyktige rovviltbestander og opprettholdelse av utmarksbaserte næringer. Balansen mellom de to hensyn og mål i forliket vil forrykkes dersom bestandsmålene betraktes som minimumsmål og ikke et ønsket nivå.

Når bestandene er over bestandsmålene, inntreffer også et annet forvaltningsregime med sikte på å opprettholde dagens balanse. Det blir da lavere terskel for å få tillatelse til skadefelling, og det kan åpnes for lisens- og kvotejakt med sikte på å regulere bestanden.

Forståelsen av at bestandsmålet er et ønsket nivå og ikke et minimum, ligger også til grunn i den politiske plattformen for den sittende regjering. I Soria Moria II står det under kapitlet om rovdyrforvaltning at

«rovviltforvaltningen skjer på en slik måte at antallet ynglinger holdes så nær bestandsmålet som mulig».

Dagens rovdyrinterpellasjon gjelder gaupe. Det er enighet om at det er en levedyktig gaupestamme i Norge. Beviset er at årets kvote er den største kvote som er satt siden det ble innført kvotejakt på gaupe i Norge i 1994. Noe av bakgrunnen for dagens interpellasjon er situasjonen i Midt-Norge, eller presist, området for rovviltnemda i region 6 som Møre og Romsdal, Sør-Trøndelag og Nord-Trøndelag har ansvaret for. Her har antall familiegrupper økt mye de siste åra, slik at bestanden er langt høyere enn bestandsmålet. Derfor fastsatte rovviltnemnda en høyere fellingskvote, inklusiv et økt antall hunndyr. Vedtaket ble så påklaget til Miljøverndepartementet. Miljøverndepartementet omgjorde vedtaket ved å redusere hunndyrkvoten innenfor samme totalkvote. Siden det er hunndyr som får unger, førte Miljøverndepartementets kvotefastsettelse til en større framtidig yngling enn rovviltnemndas vedtak. Dette førte til sterke negative reaksjoner hos dem som får belastningen, nemlig beitebrukere i vid forstand. Her er vi så ved sakens kjerne.

Det er i rovviltforskriften fastsatt et tall på 65 ynglinger av gaupe. Miljøverndepartementet sier at vi ikke har noe minimumsmål for antall ynglinger, men i praksis blir det minimumsmål fordi Miljøverndepartementet følger det rådet fra Direktoratet for naturforvaltning som sier at dersom det et år er en sjanse for å havne én yngling under bestandsmålet, kan ikke Miljøverndepartementet tillate en slik hunndyrkvote.

Senterpartiets mening er at bestandsmålet må forstås slik at antall gaupeynglinger sjølsagt må ses over flere år. Dersom jaktkvote på hunngauper skulle medføre at antall ynglinger kommer under målet, vil eneste konsekvens være at neste års jaktkvote reduseres, på samme måte som dersom antall ynglinger er over bestandsmålet, vil jaktkvoten neste år økes. Sett i lys av konflikten mellom gaupe og beiting i Midt-Norge, spesielt med tanke på sørsamenes interesser, er det viktig at en for neste år praktiserer en slik forståelse av bestandsmålet. Dermed vil en redusere konfliktene, og rovdyrpolitikken står stødigere.

Lars Myraune (H) [14:27:29]: Jeg takker igjen for svaret fra statsråden og understreker at husdyr på beite ikke skal lide, men at andre dyr må finne seg i å lide.

Ja, jeg tror det er en del av naturen at de som står høyest på skalaen, har muligheter for å forsyne seg av andre. Det er det som gjør at de forsyner seg av husdyr også. Når det da blir for mange, blir det komplisert.

Statsråden sier at han oppfatter ikke bestandsmålet som absolutt i en slik sammenheng, men har heller ikke et ønske om å gå høyt over det. Det var gledelig å høre. Når det gjelder kjernen i interpellasjonen, var jo det hvorvidt man kunne nærme seg bestandsmålet nedenfra eller ovenfra. Men når det er forstått på en slik måte at man må nærme seg det kun ovenfra, blir det etter vår mening annerledes enn det som var hensikten.

Og så sier statsråden at det kom flere angrep på Naturvernforbundet. Det vil jeg tilbakevise. Jeg anser ikke at noe av det jeg sa om Naturvernforbundet, som et angrep på dem, men at de hadde uttalt seg på sviktende grunnlag i noen sammenhenger. Det står jeg fortsatt for.

Gundersen var inne på belastningen på lokalsamfunnet. Det er helt klart at det ikke er liten belastning på lokalsamfunnet utover i Distrikts-Norge i dag, og det gjør kanskje at hvis vi ikke greier å håndheve dette på en måte slik at vi oppfyller det etter intensjonene, ser jeg ikke bort fra at det vil bli aktuelt å få i gang en debatt om rovdyrforliket som sådant, for det er ikke foretatt noen evaluering av bestandsmålet, slik jeg ser det. Det kunne kanskje være på sin plass.

Og strømgjerder er det naturligvis ikke noe morsomt å møte ute i terrenget når man skal gå en runde. Hvis man f.eks. snakker om Verrafjellet, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, er det klart at det vil bli et milelangt gjerde som hindrer befolkningen på flere måter å komme ut i terrenget uten anstrengelser.

Lundteigen var inne på beitebruken, og det er en veldig viktig bit av dette. Jeg takker for det. Vi kan tenke oss at hvis man kommer til det skritt at man ikke kan ha husdyr på beite lenger, kommer kongeriket Norge til å se helt annerledes ut i framtiden. Da får vi en natur som dreier seg om dyrket mark på flatlandet, og så får vi skog på resten. Det tror jeg ikke noen av oss er glad for.

Navarsete sa etter at man ble enig om Soria Moria II, at det ville bli en endret rovdyrpolitikk. Det ser det ikke ut til å ha blitt.

Avslutningsvis vil jeg be statsråden om å klargjøre om man nærmer seg bestandsmålet nedenfra og ovenfra, eller kun ovenfra.

Statsråd Erik Solheim [14:30:47]: La meg takke interpellanten Myraune for en positiv og konstruktiv tone i debatten.

Slik jeg oppfatter det, er vi enige om langt mer enn det kan virke som. Det er enighet om den dobbelte målsettingen om rovdyr og beitedyr. Det er enighet om å tilstrebe en kunnskapsbasert forvaltning, så langt det overhodet lar seg gjøre. Det er enighet om rovviltnemndenes helt sentrale betydning, og jeg understreker at det er et unntak at vi har satt til side deres beslutning. Det skal på ingen måte bli noen regel. Det er en grunnpilar i hele rovdyrforvaltningen. Vi vil komme tilbake til Stortinget med mer materiale om dette, som ville gjøre at Stortinget kan se på det hele på nytt, og vi skal nærme oss – jeg vil ikke gå ytterligere inn i den debatten – men vi skal nærme oss bestandsmålene. Når det gjelder jerv og gaupe, har vi nådd dem, og for de andre skal vi nå dem.

Jeg synes også at Høyre kunne gi den anerkjennelsen at vi faktisk har oppnådd vesentlige resultater for det som er Høyres politikk, slik den ble definert i rovdyrforliket. Gaupebestanden har vokst, og det skaper vanskeligheter og konflikter. Det er ingen grunn til å legge skjul på det, men det har gitt grunnlag for en vesentlig større jakt. Så dette demonstrerer jo at politikken fungerer. Og igjen: Dette er en politikk på basis av noe Høyre har vært enig i.

Så er jeg litt lei av Gundersens kontinuerlige forsøk på å så tvil om min troverdighet og min følsomhet overfor bygdefolk. Jeg begriper ikke hvorfor han holder på med det hver eneste gang vi diskuterer dette. Men la nå det ligge. Hvis man ikke kan bringe saklige momenter inn i debatten, er det en kjent taktikk bare å så tvil om sine politiske motstanderes motiver. Jeg lytter til bygdefolk hele tiden, jeg lytter også til byfolk, og jeg lytter til og med til utlendinger.

La meg si til Lundteigen at den beskrivelsen som gis av hvor unikt Norge er, kan vi diskutere, men Norge er veldig spesielt i sin dobbelte målsetting her. Jeg husker fortsatt godt da vi hadde med noen franskmenn opp i Gudbrandsdalen. De ble helt fra seg over villsau, som de kalte det, som altså var vanlig norsk sau. De løp ut og skulle ta bilder av disse villsauene, noe som igjen illustrerer at vi er spesielle ved å ha dette.

Helt til slutt noe som har vært en gjenganger i debatten, og det er Fremskrittspartiets angrep på caffè latte-kulturen og det å spille på alle fordommer i Bygde-Norge mot Oslo og byene. Merkelig nok løper ikke Fremskrittspartiets politikere i byene rundt med alt dette. Jeg hører aldri dette fra Fremskrittspartiets politikere i Bergen, Trondheim eller Oslo. Caffè latte er nå vidt utspredt i landet. Jeg var på det gamle smelteverket i Odda for fjorten dager siden, og der hadde de en serie kaffesorter på veggen som jeg aldri hadde hørt om. Og jeg har bodd 15 år på Grünerløkka.

Presidenten: Debatten i sak nr. 7 er avsluttet.