Henning Warloe (H) [14:18:42]: Den norske vitensentersatsingen er noe så spesielt som en enestående suksess. Siden starten i 2003 har vi nå åtte regionale vitensentre, som dekker alle landsdeler med unntak av Sørlandet. La meg føye til at akkurat det siste ønsker Høyre – i motsetning til Regjeringen, tydeligvis – å gjøre noe med. Sentrene er kommet til på grunnlag av solide lokale initiativ og planer og kan vise til imponerende resultater. Bare de to siste årene har besøkstallet økt med henholdsvis 24 og 13 pst., og i fjor ble syv vitensentre besøkt av nesten 600 000 mennesker. Det er en tredobling på seks år.

Til vitensentrene strømmer det nå barnehagebarn, skoleelever, studenter, foreldre og besteforeldre – kanskje oldeforeldre også – som alle har gleden av å oppleve undring og spenning, få ny kunnskap om teknologi og naturvitenskap – og ha det moro, på toppen av det hele. Vitensentrene er rett og slett et kinderegg innen formidling av realfagskunnskap, nemlig tre ting på én gang.

Jeg tror vitensentrenes publikumssuksess har mye å gjøre med at de framstår som spennende og nettopp publikumsvennlige, og klarer å formidle kunnskap på en fengende måte. Akkurat her har nok den mer tradisjonelle museumssektoren en del å lære – selv om mye har skjedd på formidlingsfronten også her de siste årene. Sannsynligvis har vitensentrene vært en inspirasjon til å legge om formidlingen på mange museer. Både vitensentre og museer har en felles utfordring i å gjøre ofte kompleks kunnskap om til lett tilgjengelig forståelse, tilpasset både gammel og ung.

Men vitensentrenes betydning går også utover dette. Det er opplest og vedtatt – og det siste har vel Stortinget stått for – at vi må styrke interessen for realfag blant unge, fordi denne har vært synkende over flere år, og fordi Norge vil trenge mange flere ingeniører og andre med realfagsutdanning i framtiden. Regjeringen har lansert sin egen strategi, «Realfag for framtida», forankret i St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, som ble behandlet her i Stortinget for en drøy måned siden.

I denne strategien er pussig nok vitensentrene viet liten plass – bare en kvart side av 42 sider. Men det som står der er likevel viktig – nemlig at av alle studenter som startet på realfagsutdanning i 2008, oppga hele 20 pst. vitensentrene som en kilde til motivasjon og inspirasjon til å velge realfag. Ja, ifølge studentene var vitensentrene viktigere enn både rådgivere og reklamekampanjer til sammen. Som departementet selv skriver:

«Dette viser at det er oppnådd gode resultater for relativt beskjedne midler i vitensentersatsingen.»

Da er vi inne på det kanskje viktigste å diskutere angående vitensentrene – og utgangspunktet for min interpellasjon – nemlig økonomi og finansiering. Når departementet, sannsynligvis med statsrådens velsignelse, selv bruker uttrykket «beskjedne midler», er jeg enig i det. I 2009 hadde de daværende syv regionale vitensentrene inntekter på ca. 100 mill. kr. Av dette kom 20 pst. fra statens vitensenterprogram. Publikum bidro med 33 pst., private sponsorer med 9 pst. og kommuner og fylkeskommuner med resten – hele 37 pst. I forhold til vedtatt strategi skulle forholdet mellom statlig og kommunal finansiering vært nøyaktig motsatt. I motsetning til hva mange tror, er det altså staten som er junior i dette spleiselaget, og den eneste aktøren som ikke bidrar som forutsatt i vedtatt strategi.

I forbindelse med årets tildeling av 22 mill. kr uttaler da også styret i Vitensenterprogrammet, som er underlagt Forskningsrådet, at «årets tildelinger ikke er tilstrekkelige sett i forhold til vitensentrenes aktivitetstilbud og planer».

Styret skriver også i sin årsrapport for 2009 følgende:

«Siste 5-års periode er det investert rundt 500 mio. kr. i nye vitensenterbygg, utstillinger og øvrig innhold. Omtrent halvparten av denne investeringen kommer fra næringslivet og andre private bidragsytere. Mye er tilsynelatende oppnådd med et relativt beskjedent statlig driftstilskudd. Men sakens kjerne er at de private investeringene er gjort i tillit til at driften dekkes av det offentlige. Et utilstrekkelig statlig driftstilskudd vil på sikt undergrave det gode samarbeidet mellom offentlig og privat finansiering som vitensentrene har klart å bygge opp.

Strategidokumentet påpeker at det er en betydelig risiko for at den gode utviklingen av vitensenterbransjen i Norge vil snu i negativ retning dersom ikke de statlige driftsbevilgningene økes til det nivå strategien anbefaler.»

Da vil jeg legge til: Det innebærer altså om lag en dobling av dagens tilskudd.

Styret skriver videre:

«Etter flere års drift er det også et voksende behov for vedlikehold, oppdatering og nyutvikling. For institusjoner under stort press, både økonomisk og faglig, er det en fare at ledelsens fokus flyttes fra kvalitet til kvantitet, der antall besøk prioriteres foran utvikling av kvalitative publikumstilbud. Det er derfor viktig at driftstilskuddet til vitensentrene gir rom til å drive et kontinuerlig utviklingsarbeid i kvalitativ retning.»

Så langt styret i Vitensenterprogrammet. En internasjonal ekspertgruppe som evaluerte den norske vitensentersatingen i fjor, konkluderte også med at statstilskuddene burde dobles.

Jeg mener at disse signalene kommer fra kompetent hold og må tas på største alvor av alle som interesserer seg for vitensentrene, ikkje minst her i Stortinget. Det viktigste spørsmålet er likevel hva kunnskapsministeren tenker om situasjonen, og om hun tar disse tilbakemeldingene på alvor. Jeg vet at departementet i 2010 skal foreta en vurdering av styrings- og finansieringsmodellene for vitensentrene. Det blir derfor svært interessant å høre statsrådens vurderinger her i dag.

Statsråd Kristin Halvorsen [14:24:43]: Jeg fikk et lite øyeblikk et slags inntrykk av at representanten Warloe hadde en forventing om at dette var en budsjettdebatt, og at diverse spørsmål rundt økonomien til vitensentrene skulle avklares her i dag. La meg bare si med én eneste gang at det er vel både komiteen, representanten Warloe og jeg klar over, at det er ikke nå budsjettet diskuteres, og så får vi ta med oss de tingene som kommer fra debatten, til de videre kampene om kronene. Jeg skal komme litt tilbake til det på slutten.

Jeg er enig med interpellanten i at vitensentrene er en stor suksess. De gir et viktig bidrag til å kunne gjøre opplæringen i skolen mer variert og praktisk, og ikke bare det, det er også et sted foreldre, besteforeldre og barn i alle aldre oppsøker på fritiden – steder som er spennende, morsomme og utviklende, og som også bidrar til fag. Alle de som har bodd rimelig i nærheten av Norsk Teknisk Museum, har f.eks. kunnet bruke det som en utrolig kilde til interesse og inspirasjon.

De regionale vitensentrene er en del av Regjeringens nasjonale realfagstrategi – som interpellanten også var innom – Realfag for framtida, 2010–2014, for å skape interesse for matematikk, naturfag og teknologi og for å øke rekrutteringen til utdanning innenfor disse områdene.

Jeg er opptatt av at skolene skal kunne bruke den læringsarenaen som de regionale vitensentrene utgjør, for å styrke den praktiske dimensjonen i realfagene og bidra til at elevene forstår nytten av realfagene i samfunnet og i arbeidslivet.

I vitensentrene utforskes fenomener som er knyttet til fysikk, kjemi, matematikk, natur, miljø, helse og teknologi gjennom egen aktivitet. Her læres det ved å eksperimentere med modeller. Jeg er også ofte imponert over at man klarer å holde utviklingen av det som er der, både når det gjelder kunnskap, eksempler og aktiviteter, på en sånn måte at det er oppdatert og interessant også for folk som er hyppig besøkende.

De regionale vitensentrene har med stadig økende antall besøkende vist seg å fungere godt som en alternativ læringsarena for elever og studenter. Ved at barn og unge kan besøke sentrene i helgene sammen med foreldrene sine, fungerer de også som en felles opplevelsesarena for å skape en felles forståelse for nytten av realfag.

Gjennom samarbeidsprosjekter med regionale høyskoler og universiteter er regionale vitensentre også en ressurs for lærerutdanningen.

Nå vet vi også på grunnlag av dokumentasjon gjennom studie Vilje-con-valg at vitensentrene oppleves som en viktig kilde til motivasjon og inspirasjon til å velge realfaglige studier.

Det er åtte regionale vitensentre: Trondheim vitensenter, Bergen Vitensenter, Norsk Teknisk Museum i Oslo, Jærmuseet i Rogaland, Nordnorsk vitensenter i Tromsø, Vitensenteret Innlandet i Gjøvik, Vitenlaben i Grenland og Science Center Østfold.

Vitensenterprogrammet, som koordinerer de åtte sentrene, har bidratt til å bygge opp et landsdekkende regionalt nettverk på relativt kort tid, og besøkstallene for de regionale vitensentrene har hatt mer enn en fordobling i perioden 2003–2009, fra 225 000 til 600 000 besøkende.

Flere av sentrene har ikke fått ferdigstilt egne bygg til virksomheten, men etter planen skal alle ha sine bygg ferdig i løpet av 2011. Vurdering av årlig driftstilskudd ses i sammenheng med dette, og tildelingen til det enkelte senteret varierer derfor i størrelse, men er i snitt på 20 pst., som interpellanten var innom.

For å opprettholde kvaliteten på de eksisterende sentrene har Kunnskapsdepartementet ved flere anledninger, og bl.a. i St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, gitt uttrykk for at det ikke åpnes for statlig støtte til flere vitensentre enn de som allerede er omfattet av ordningen. Det er viktig at disse vitensentrene holder kvaliteten og holder interessen, men det er også viktig at en klarer å finne den balansen mellom hva slags ressurser man trekker til vitensentrene, som er gode opplevelser og inspirasjon – antagelig også en stor inspirasjon for lærerne som har klassene sine med seg dit. Jeg er sikker på at de også får påfyll. Men de må klare å gå den balansegangen slik at vi har gode realfagslærere også spredt rundt på skolene, fordi det er der det daglige arbeidet med realfagene uansett må foregå.

De regionale vitensentrene er ikke en del av statsforvaltningen. De er stiftelser med egne styrer, der kommuner/fylkeskommuner og privat næringsliv bidrar til finansieringen. Den største andelen midler er likevel sentrenes egeninntekter, og det statlige tilskuddet utgjør en liten andel av den totale finansieringen. Den økonomiske støtten fra staten til vitensentrene er en tilskuddsbevilgning og vil ikke dekke alle driftsutgiftene.

Regjeringen vil videreføre Vitensenterprogrammet gjennom å gi driftsstøtte til de regionale vitensentrene, og Kunnskapsdepartementet arbeider med en gjennomgang av ordningen.

Jeg synes det er veldig positivt at vitensentrene planlegger å øke aktivitetstilbudet så lenge omfanget kan realiseres innenfor det vi har av årlige økonomiske rammer. Hvorvidt det er mulig å øke dem, blir et spørsmål om budsjettprioriteringer.

Jeg er kjent med at det i rapporten fra ekspertgruppen konkluderes med at statlig tilskudd til drift av vitensentrene bør økes. Det er et spørsmål som jeg vil komme tilbake til i forbindelse med statsbudsjettet.

La meg knytte et par argumenter til finansieringen av vitensentrene. Vi har omtalt vitensentrene positivt i mange sammenhenger. Det har interpellanten vært innom. Men det er ikke slik at staten og Regjeringen har sagt at vi skal dekke en tredjedel av driftsutgiftene. Det er et klart ønske fra dem som driver vitensentrene, men det er altså et spørsmål som vi kommer tilbake til i forbindelse med budsjettbehandlingen.

Det man vil merke i alle budsjettbehandlinger, er at det er veldig mange veldig gode formål i kampen om alle kronene. Det er jo ikke noe rart at de som har ansvaret for å evaluere vitensentrene, er intenst opptatt av hva slags positive ringvirkninger de har, og sterkt leverer oss argumenter for at nettopp de skal vinne kampen om noen flere budsjettkroner enn de har fått så langt. Det er fint og det er flott, og det er sånn det skal være. Avveiningen av hvordan vi lander dette, er en budsjettsak.

Henning Warloe (H) [14:32:53]: Jeg vil takke statsråden for svaret. Jeg er jo klar over at dette ikke er noen budsjettdebatt, men det jeg kanskje savnet i statsrådens innlegg, var likevel noen uttrykk for ambisjoner fra statsrådens og Regjeringens side for utviklingen videre av denne sektoren, for det er noe litt underlig halvhjertet over Regjeringens satsing på vitensentrene.

Når jeg i mitt innlegg kalte den norske vitensentersatsingen for «en enestående suksess», er det riktig. Men det er jo ikke først og fremst Regjeringen som har grunn til å slå seg på brystet. Det er først og fremst den sterke lokale mobiliseringen rundt hvert enkelt senter, både privat og offentlig, som er hovedårsaken til at det har gått så bra. Selv må jeg innrømme at jeg kjenner vitensentret VilVite i Bergen aller best. Dette er i dag Norges største rene vitensenter. Etableringen av VilVite skjedde fordi daværende Hydro ga 100 mill. kr til formålet da selskapet feiret 100-årsjubileet sitt i 2005. Bergen kommune, Hordaland fylkeskommune, Bergen Næringsråd og en rekke private bedrifter har fulgt opp med støtte og tilskudd. For eksempel er det slik at Bergen kommunes tilskudd til VilVite i 2009 var mer en det dobbelte av statens.

Hvis vitensentrene utelukkende hadde vært lokale underholdningstilbud, ville denne debatten her i dag ha vært overflødig. Men vitensentrene er jo forankret i en nasjonal strategi og er et viktig virkemiddel for å løse en av de største kompetanseutfordringene Norge som nasjon står overfor, nemlig behovet for mer realfagskompetanse i årene som kommer.

Tidligere i år ble Regjeringens realfagssatsingsstrategi presentert, og ifølge medieomtalen gjøres det i år en historisk satsing på realfag, med ca. 200 mill. kr bare i år. Det hadde da kanskje vært naturlig å gi et løft til vitensentrene også som en del av dette, men det skjer altså ikke. De budsjetterte midlene i statsbudsjettet er på ca. 22 mill. kr, som er en moderat økning fra forrige år. Men det blir også et ekstra vitensenter fra og med i år. Utviklingen over de siste årene har vært relativt flat, så satsingen på vitensentrene kan i hvert fall ikke kalles historisk, heller ikke i år.

Så jeg etterlyser Regjeringens ambisjoner for vitensentersatsingen utover det som står i Utdanningslinja og utover det statsråden sa, nemlig at man ønsker å videreføre satsingen på vitensentre. Har Regjeringen ingen ambisjoner utover dette?

Statsråd Kristin Halvorsen [14:35:47]: Det er vel ikke egentlig ambisjonene representanten Warloe etterlyser. Det er jo budsjettet, og hvordan det kommer til å se ut neste år og året deretter, og hva slags forpliktelser man vil gi i forhold til statlige tilskudd. Det vet Stortinget at jeg ikke kan gi. Budsjettet er ikke engang ferdig, og det er ikke engang ferdigforhandlet. Men jeg har fått noen gode argumenter fra representanten Warloe her nå, når kampen om kronene for 2011 skal landes, og den blir tøffere enn kampen om kronene har vært på en stund når det gjelder statsbudsjettet, for alle vet at vi skal bruke mindre oljepenger neste år enn det vi har gjort før. Vi har slåss mot virkningene av finanskrisen og lyktes godt. Men vi må lykkes godt videre i framtiden også, og det betyr at vi må se nøyere på pengebruken. Men jeg takker for gode og overbevisende argumenter som jeg skal gjøre til mine egne når debatten om dette kommer.

Så er jeg for så vidt fornøyd med at representanten Warloe ikke mener at dette er et ansvar som staten skal ta alene uansett. Vi snakker om et spleiselag her, og jeg mener faktisk det er ganske positivt at en del bedrifter ser at de har en egeninteresse i å bidra til denne typen sentre, som kan komme i tillegg til det vi ellers kan tilby innenfor opplevelses-, utdannings- og realfagsstrategien. For det er helt opplagt at bedrifter som er avhengig av at det utdannes gode ingeniører og folk med god realfagsbakgrunn, som kan bidra til verdiskaping på sine områder, også har stor interesse av at det er en generelt sterkere interesse blant barn og ungdom som vokser opp, for å velge seg nettopp de retningene. Så spleiselag på dette området kommer det til å være – det er meget bra med de private bedriftene som har bidratt til dette. Det er helt naturlig at kommunene som bruker dette som en del av sin egen realfagssatsing og sitt utdanningstilbud, også spytter i kassa. Så får vi komme tilbake til, når budsjettene behandles, hvordan vi skal balansere spleiselaget.

Marianne Aasen (A) [14:38:25]: Det er mange fordeler med å være voksen. Men når man besøker et vitensenter, får man lyst til å være barn igjen, for disse vitensentrene gjør barndommen mer spennende. De gjør tekniske og teoritunge fag langt mer interessante. Den gode nyheten er at det er morsomt for voksne som har litt av barnet i seg, og som har lyst til å leke litt, å oppsøke disse stedene. Det synes jeg også må være lov for andre voksne enn for dem som er foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, som er nevnt før her. Vitensentrene skal være åpne for alle og en alternativ læringsarena både for barn og voksne, og være en møteplass mellom utdanningssektoren og næringslivet, som vi absolutt trenger. Ikke minst kom det godt fram da vi behandlet Utdanningslinja, at slike arenaer er det viktig å ivareta. Så er det bra med samarbeid med universitets- og høyskolesektoren, som også kan møte skolen på et slikt sted. En ressurs for lærerutdanningen er det også, som det ble nevnt. Vitensentrene har mange roller. Teknologi og kunnskap gjøres her nært og mer praktisk relatert.

De er viktige av to grunner. Hovedårsaken til at de ble opprettet, var at man skulle sikre rekrutteringen til realfag ved å så tidlig interesse, som er vesentlig om noen skal ha interesse for å ta utdanning innen realfag, og at vi trenger flere som tar denne utdanningen. Et annet viktig poeng er det å forstå at teknologien driver historien. Hvordan vi er som samfunn, er i stor grad formet av teknologi, på en mye kraftigere måte enn det mange tilsynelatende tror. Slike sentre kan være med på å bevisstgjøre akkurat dette. For eksempel er det mange som svarer når de blir spurt av journalister om hva som er den viktigste oppfinnelsen, at det er hjulet. Det kan det godt hende at det er. Men hvis flere hadde vært på et vitensenter, tror jeg kanskje man hadde fått mer fantasi om hva som var den viktigste oppfinnelsen. Uansett: Poenget er at vi må forstå verden omkring oss, og det hjelper vitensentrene oss med.

Jeg har lyst til å ta opp det samme poenget som Kristin Halvorsen nettopp gjorde, at det skal være et supplement til skolen. Det viktigste er å ha gode realfaglærere på skolen, for det kan ikke erstatte skolen. Til det blir besøkene barn og unge kan ha her, for sporadiske. Det må være et ekstra tilbud som utfyller det som finnes i den ordinære skolen. Dessuten er det viktig at vi sikrer kvalitet, og at det er et godt nivå på tilbudet for alle aldersgrupper. For det kan være kaotisk på noen vitensentre, hvor det fyker rundt masse små barn, og så kommer det andre i alle andre aldre, som også ønsker å lære noe. Å klare å koordinere alle disse aldersgruppene på en gang, er ikke alltid like enkelt. Det krever kvalitet.

Vitensentrene har kommet for å bli. De vil være på budsjettet framover – helt sikkert også etter evalueringen. De vil kanskje utvikle seg i en annen retning enn det vi nå klarer å forutse, for de er ganske unge. Da kommer de til å gi et bedre tilbud for mange grupper, det er jeg helt sikker på. Men det er ikke mulig å hjelpe vitensentrene økonomisk i denne salen i dag. For det er helt riktig som kunnskapsministeren sa: I dag er ikke budsjettet på dagsordenen i Stortinget. I dag kan vi komme med gode argumenter for hvorfor dette er bra, og så må vi ta det i tur og orden og komme tilbake når vi skal prioritere pengene, sammen med svært mange andre gode måter å bruke penger på over statsbudsjettet.

Tord Lien (FrP) [14:42:38]: Jeg er så heldig at jeg er bosatt i Norges teknologiske hovedstad – Trondheim. Det burde selvfølgelig vært unødvendig å understreke det, men jeg gjorde det for sikkerhets skyld. Der har vi et vitensenter. Jeg har hatt med meg datteren min på tre år dit. Jeg er ikke sikker på om hun forstår kaosteori og hvordan sommerfuglens vingeslag kan skape storm. Men jeg er helt sikker på at hun syntes kaosmaskinen på vitensenteret var fantastisk spennende. Jeg er ikke sikker på om hun forstår hvordan prinsippet om taljer gjør at man trenger mindre kraft for å løfte et objekt, men jeg er helt sikker på at hun syntes det var fantastisk artig å være sterkere enn pappa. På vitensentret hadde de også en svær avdeling om strøm – om ohm og volt og watt – og der må jeg innrømme at pappaen også nok falt av i noen grad. Men hun så at det gikk an å generere nok elektrisk kraft fra en sykkel til å få liv i en TV. Da ble hun entusiastisk. Da hun selv fikk bygge en bro, som hun fikk gå på etterpå, syntes hun også det var fantastisk spennende. Da kommer vi til poenget: Vitensentrene er egnet – og veldig godt egnet – til å skape entusiasme og engasjement for realfaget.

Jeg synes statsråden sa noe viktig: Vi skal tilbake til dagliglivet – til det daglige arbeidet. Det er ikke først og fremst treåringer man henvender seg til, men barn og ungdom i skolealder. La oss si at man bruker en dag eller to i året på vitensenteret, og så skal man tilbake til skolen. Situasjonen for realfagene i skolen er alvorlig. Vi vet at siden vikingene reiste verden rundt i vikingskip, som ingen andre kunne bygge noe som liknet på i det hele tatt, har realfagskompetanse vært grunnlaget for vekst og verdiskaping i Norge. Vi har i dag fortsatt verdensledende miljøer i kjemi, i fysikk, i matematikk og i en rekke teknologifaglige disipliner. Underskogen under disse verdensledende miljøene er derimot under hardt press i skolen, men også på lavere nivå på universiteter og høyskoler.

Det som jeg frykter, er at den entusiasmen som jeg er helt sikker på at ikke bare datteren min, men også elever og ungdommer og studenter opplever når de besøker et vitensenter, er spilt melk når man kommer tilbake til en skole der man møter lærere med ikke nødvendigvis svak realfagskompetanse, men med stadig svakere realfagskompetanse, fordi mange av de best kvalifiserte lærerne er i ferd med å forsvinne ut av skolen. De møter laboratorier som ikke er i nærheten av å være egnet til verken å skape eller å opprettholde entusiasme og engasjement for realfagene. Faktum er jo at selv på nye videregående skoler i dag er det ikke nødvendigvis slik at laboratorieinfrastrukturen for elevene er noe å skryte av. Dette gir seg også utslag i at det til doktorgradsprogrammene på universitetene og høyskolene i Norge dessverre blir færre og færre søkere med bakgrunn fra den norske skolen.

Det jeg prøver å si, er at jeg tror at vitensentrene er et godt og nyttig virkemiddel for å skape entusiasme. Jeg deler sånn sett mye av interpellantens synspunkter på vitensentrene. Men i forhold til det løftet som norske realfagsmiljøer faktisk trenger, er vitensentrene bare en liten, liten del.

Jeg har notert meg at Regjeringen har laget en realfagstrategi. Jeg kunne ønsket at vi hadde fått anledning til å diskutere den i Stortinget. Det gjør vi ikke. Det kommer til å forbli en strategi, ikke en melding, med mindre statsråden i dag kan si noe annet om det.

Jeg har lyst til å understreke nok en gang at det hjelper ikke å skape entusiasme og engasjement for realfag hos norske elever i løpet av én dag på et vitensenter med mindre man har et tilbud i skolen som er godt nok til å bygge videre på den entusiasme som har blitt skapt. Når Regjeringen ikke vil diskutere sin realfagsstrategi her i Stortinget, tror jeg nok at vi fra opposisjonens side må invitere Regjeringen til en større debatt om hvordan vi virkelig skal få fart på realfagene i Norge, for å sikre at vi fortsatt kan få verdiskaping og vekst gjennom realfagskompetanse. En del av svaret er vitensentrene, men det er ikke svaret alene.

Elisabeth Aspaker (H) [14:47:53]: Dette er et spennende tema. Det er spennende fordi vitensentrene inviterer små og store til et annerledes møte med bl.a. matematikk og fysikk.

Under Bondevik II-regjeringen kom staten på banen. Endelig, vil vitensenterentusiastene si, og det ble utarbeidet planer for hvordan staten kunne være med og bakke opp dette initiativet. Det finnes mange gode argumenter for at staten skal påta seg et større ansvar i den videre utvikling og drift av vitensentrene. Det aller viktigste er jo det å vekke interessen for realfag hos flere og så tidlig at ungene forstår at matematikk og fysikk er verdt å satse på.

Interpellanten har på en utmerket måte redegjort for de utfordringer vitensentrene står overfor. Det er jo unektelig et luksusproblem at mange av sentrene blir rent ned av interesserte barn og voksne, for ikke å snakke om pågangen fra skolen. Stadig flere lærere og skoler har oppdaget hvilken inspirasjonskilde vitensentrene representerer med sine mange aktiviteter og utstillinger.

Landets vitensentre opplever altså at de fyller rollen både som sirkus for allmennheten og som seriøs samarbeidspartner for skolen, der både elever og lærere uttrykker entusiasme over tilbudet. Da er det kanskje ikke så rart at initiativtakerne er utålmodige og etterlyser den forespeilte opptrappingen av det statlige bidraget til virksomhetene. Ingen er uenig i at sentrene også skal ha andre samarbeidspartnere, men vitensentrene finner det – kanskje forståelig – vanskelig å forklare og be om økte tilskudd fra andre samarbeidspartnere når staten ser ut til å toe sine hender og tilskuddene derfra står omtrent på stedet hvil.

Vitensentrene er lokalisert over landet, men ikke alle har fått tilgang til samme statlige finansiering. Høyre har etterlyst og foreslått statlig finansiering til vitensentre på Sørlandet. I tillegg vil jeg peke på at enkelte vitensentre, som f.eks. Nordnorsk vitensenter, skal betjene en hel landsdel, med de utfordringer som følger med det. Lange reiseavstander gjør at Vitensenteret med base i Tromsø driver utstrakt oppsøkende virksomhet for at tilbudet skal kunne nå ut til flest mulig. For å kunne fylle landsdelsrollen bedre har senteret også innledet samarbeid med NAROM på Andøya og landets første Newton-rom, som er etablert i Harstad.

Rammebetingelsene for vitensentrene er forskjellige, men felles for alle er at medarbeiderne står på for å møte den nysgjerrigheten sentrene omfattes av fra publikum. Flere av sentrene har enten kommet inn i egne lokaler eller har lokaler under bygging. Høyre mener derfor at staten bør foreta en fornyet gjennomgang av driftsforutsetningene for vitensentrene, slik at de kan gi et enda bedre tilbud i fremtiden.

De tradisjonelle museene har fått styrket sine budsjetter og muligheter som arena for opplevelser. Vitensentrene kan ikke sies å ha fått ta del i samme utvikling, og nå må turen være kommet til dem, også fordi vitensentrene nevnes og omtales som ledd i Regjeringens realfagssatsing, som flere her har vært inne på. Skal dette bli en realitet, er tiden nå inne til å prioritere vitensentrene også i budsjettsammenheng. Skal de leve opp til den rollen de er tiltenkt i realfagstrategien, må penger følge ord. Fra dem som jobber på vitensentrene, og lederen for Newton-rommet i Harstad hører vi om elever med stjerner i øyene som trollbindes av de aktivitetene de inviteres til. Vitensentrene og Newton-rommet er som et lite vannhull som man kan dykke ned i og finne de rareste ting på bunnen, som man kan ta med seg tilbake til undervisningen.

Å fange interessen for realfagene i ung alder tror jeg er det beste middel for å løse mangelen på realister, som kommer til å berøre hele samfunnet om vi ikke evner å rekruttere flere studenter til disse fagene. Det burde i seg selv være det beste argumentet i Regjeringens budsjettdebatter uavhengig av hvilke næringer man mener dette landet skal leve av i fremtiden. For eksempel kan vi nevne at visjonene om fornybar energi som en stor fremtidsnæring i Norge aldri vil kunne realiseres uten stabil og større tilgang på realister. Det er her vitensentrene og de nye Newton-rommene kan spille en viktig rolle og så små realfagsfrø som samfunnet senere skal kunne høste i form av ferdig utdannede realfagskandidater.

Aksel Hagen (SV) [14:52:47]: Det meste vil bli bedre i Norge med en aktiv, offensiv, skattefinansiert offentlig sektor. Vi har hatt mange debatter her i Stortinget som minner oss om det – kanskje unntatt når vi diskuterer budsjettet vårt.

Vitensentra er viktige. De er viktige for unger – som vi har lært nå er fra tre år – oppover til vi blir pensjonister. De spiller også – det er understreket av bl.a. Kristin Halvorsen – en stor rolle for dem som er med på å arbeide fram, drifter og finansierer disse sentra. Det gir en bevisstgjøring omkring hvor viktig viten eller kunnskap er for regional utvikling, og ikke minst hvor viktig samarbeid, eller samhandling, er for regional utvikling. Alle prosjekter som har dette i seg at de er et samarbeid mellom kommuner, fylkeskommuner og stat og næringsliv, høgskole og universiteter har jeg alltid stor sans for. Derfor har jeg også stor sans for vitensentra. De er viktige for regional utvikling.

Det er klart at noe som vi synes fungerer godt, som er både riktig og viktig i så mange sammenhenger, er noe vi vil ha mer av. Vi vil selvsagt at det skal være godt og langsiktig og skikkelig finansiert. Og det er noe som – det har blitt understreket av flere her – vi ønsker i utgangspunktet ikke bare skal være et tilleggstilbud, men det skal inngå som et element i det vi vil kalle et helhetlig opplæringstilbud i Norge.

Et problem på brukersiden er – som Elisabeth Aspaker var litt inne på – kostnaden for mange kommuner og fylkeskommuner, altså skoleeierne. Da tenker jeg ikke bare kroner og øre, men ikke minst tidsmessig. Jeg kan ta utgangspunkt i egen region. Det er langt fra Otta og Skjåk og Kongsvinger til vitensenteret på Gjøvik – for ikke å snakke om avstandene oppe i Nord-Norge, som Elisabeth Aspaker nevnte i innlegget sitt. Det å besøke et slikt senter vil bety mindre tid og penger til annen aktivitet. Det gjør så vidt jeg kan bedømme situasjonen, at det først og fremst er i de store byene at dette nå kan fungere, altså for de skolene som ligger nær de åtte sentra som vi her har fått. Altså: De fleste skolene i Nord-Norge ligger veldig langt unna vitensenteret i Tromsø. Nord-Norge er veldig mye mer enn Tromsø. Innlandet er veldig mye mer enn Gjøvik – håper det ikke er noen fra Oppland Arbeiderblad her som dekker det jeg sa nå. Vi visste jo på forhånd – det kjenner jeg igjen fra egen situasjon i Oppland – at det ville bli krevende å drive et vitensenter i en så spredtbygd region som Oppland og Hedmark, altså Innlandet. Men på tross av det fikk vi til denne gode mobiliseringen, for vi så samtidig hvor viktig dette er for oss.

Da er ikke dette bare et spørsmål om bedre finansiering og mer penger. Men jeg tror at uansett, når vi bare har åtte stykker – og selv om vi får to–tre–fire til, som vi kanskje kan ønske og ha håp om å få etter hvert – vil dette fortsatt være et tilbud som de fleste skoler ligger langt unna. Da kan vi til en viss grad kompensere ved at vitensenteret går ut – vi kan ta i bruk nettet, osv. Men det er og vil bli nesten på grensen til et uløselig problem, synes jeg, at vi har et tilbud her som skolene i store deler av Kommune-Norge og det fylkeskommunale Norge vil ha en lang reiseavstand til, og som det dermed vil være problematisk å integrere.

Så det er et krevende konsept. Det er et flott konsept. Så får vi inderlig håpe at det mer og mer vil utvikle seg på en måte – både teknologisk, tilbudsmessig og økonomisk – som gjør at vi virkelig kan si at det blir en del av det helhetlige opplæringstilbudet vårt.

Presidenten: Presidenten vet ikke om man i Oppland Arbeiderblad leser de stenografiske referatene fra Stortinget, men vi får se!

Dagrun Eriksen (KrF) [14:57:37]: Jeg vil takke representanten Warloe for at han tar opp et viktig tema, for det er ingen tvil om at situasjonen for realfagene i norsk skole er alvorlig. Undersøkelser som TIMSS og PISA har vist at norske ungdommer mener at naturvitenskap er viktig for samfunnet, men at få kan tenke seg en framtidig jobb innenfor naturvitenskap eller teknologi.

Sammenlignet med mange andre land er det langt færre elever i videregående skole som velger realfaglig fordypning, spesielt i grunnleggende fag som fysikk og matematikk. Samtidig er kunnskap om matematikk, naturvitenskap og teknologi helt sentralt for videreutviklingen av et moderne og verdiskapende samfunn. Det gjør at det er viktig å sette inn tiltak som kan motivere ungdommer til å satse på teknologi- og realfag.

Det er ingen tvil om at vitensentrene rundt om i landet er uvurderlige tiltak i denne sammenhengen. Både internasjonale og norske undersøkelser bekrefter at besøk på vitensentre påvirker barn og unges interesse for realfag, teknologi og vitenskap. En sterk satsing på vitensentrene vil derfor være et viktig tiltak for å få flere til å velge utdanning innen disse områdene.

Interpellanten setter fokus på at Regjeringens satsing på vitensentrene gjennom statlige tilskudd ikke er tilstrekkelig til å sikre den kvalitetsmessige og økonomiske standarden disse bør ha. Til tross for at det tidligere har vært antydet at statens bidrag burde utgjøre en tredjedel, er virkeligheten at flere av sentrene kun får ca. 10 pst. av sine inntekter fra staten. Selv om ikke dette er en budsjettdebatt, er det viktig å illustrere at dette er noen rammer som faktisk gjør utviklingen av disse sentrene krevende.

Et annet alvorlig moment er at Regjeringen ikke vil la flere vitensentre enn dem som i dag er omfattet av ordningen, få statlig støtte. Det medfører at Regjeringen også opprettholder en ordning som ikke tilgodeser alle landsdeler. Det finnes flere regionale vitensentre rundt i hele landet, men på Sørlandet finnes det ingen.

Utviklingen av Sørlandet kunnskapshavn i Arendal har pågått siden 2006. Vitensenteret vil bli en viktig del av kunnskapshavna, hvor intensjonen er å stimulere barn og unges interesse for realfag. Det høres tilnærmet likt ut som det vitensentrene ønsker å gjøre. De har fått åpnet i midlertidige lokaler, og det første undervisningsopplegget tilbys nå til enkelte skoler som er med i programmet SMARTere energi. Etter programperioden vil dette undervisningsprogrammet kunne tilbys til andre skoler.

Hvorfor fremhever jeg dette? Selvfølgelig fordi jeg er sørlending, og mener at alle landsdeler burde få tilgang til et vitensenter – og fordi jeg synes at det er ganske betenkelig at man før den siste landsdelen kom inn, trakk opp stigen. Grunnen til at jeg framhever dette, er at jeg – etter å ha besøkt en del vitensentre rundt omkring i landet – ser at en av styrkene til vitensentrene nettopp er den forankring de har i sin egen lokale historie, i det lokale næringslivet og de tingene som faktisk betyr noe for den lokale historiske utviklingen. Å besøke vitensenteret på Jæren viser at man gjennom å bruke teknologi fra realfag, naturfag og vitenskap kan få en kjennskap til sin egen historie og utvikling av det jærske landbruket og historien rundt det. På samme måte trenger alle landsdeler å ha et vitensenter som kan være med på å være en katalysator for de tingene som den landsdelen har utviklet. På Sørlandet ligger den teknologiske utviklingen på mekatronikk og satsing på offshore og drilling. Kompetansen rundt dette er kolossalt stor. Jeg synes ikke man burde ha trukket opp stigen før siste landsdel kom inn.

Statsråden etterlyste gode argumenter for å kunne vinne fram i budsjettkampen. Da skal jeg gi henne en siste knagg. Statsråden har vist en helt ny interesse for det Kristelig Folkeparti har etterlyst i skoledebatten i mange år, nemlig satsing på praktisk sterke elever og en praksisrettet teori på en helt annen måte. Jeg tror at kunnskapsformidlingen mellom lærere og dem som driver vitensentrene, om hvordan man kan praksisrette teorien innenfor fag som er tungt teoretiske til vanlig, er en inspirasjonskilde – ikke bare for de elevene som kommer, men også for lærerne. Så hvis man virkelig vil satse på å få en praktisk rettet ungdomsskole, burde man ha satset på vitensentrene, fått dem utviklet til å bli en inspirasjonskilde – også for lærere i den norske skolen.

Henning Warloe (H) [15:02:55]: Jeg vil takke dem som har deltatt i debatten, også statsråden. Jeg registrerte at statsråden mente at jeg ikke etterlyste ambisjoner, men penger. Pengene kommer jo som kjent i budsjettet og debatteres der. Nå er det slik med vår nåværende flertallsregjering, at når budsjettet kommer, er det ikke så mye mer igjen å debattere. Sånn sett er det viktig at noen av oss holder dette varmt også gjennom året. Men jeg etterlyste faktisk ambisjoner om videre bruk og videre utvikling av vitensentersektoren. Jeg er jo enig i at dette må være et spleiselag, som det i høyeste grad er i dag, med staten som en av de aller minste aktørene. Men i videreutviklingen for å sikre en fortsatt suksess for de norske vitensentrene, er det altså staten som må ta ansvaret for å løfte dette videre opp, ettersom staten ligger etter de andre tilskuddspartnerne. Det kommer vi altså ikke unna.

Jeg må nok si at jeg ikke kan forstå dem som har snakket om alt som ikke er godt nok i skolen når det gjelder realfagssatsing, at skolene har problemer med å tilby en god nok undervisning – og som bruker dette som et argument mot å satse på vitensentrene. Det er jo snarere et argument for å satse på vitensentrene som partnere for skolene. Vi kan ikke ha som ambisjon at hver enkelt skole skal kunne tilby det mangfoldet av opplevelser og læring på høyt nivå som vitensentrene kan tilby. Her må det altså et sterkere strategisk samarbeid til mellom Skole-Norge og vitensentrene. Jeg enig med representanten Dagrun Eriksen i at da bør samtlige landsdeler være inne. At det er avstand mellom skoler og vitensentrene, og at ikke enhver skole nødvendigvis er nærmeste nabo til et vitensenter, er heller ikke noe argument, for slik vil det jo alltid være. Man kan bruke det samme argumentet mot museumssatsing i Norge, og de fleste i dette landet bor også et stykke vekk fra f.eks. Operaen i Oslo. Så det er et irrelevant argument.

I forrige interpellasjonsdebatt diskuterte vi utfordringene i forbindelse med kompetanseheving for lærerne. Vi vet at realfagskompetansen er et ømt, eller et viktig punkt når det gjelder kompetanse for lærere generelt i norsk skole. Der er det helt sikkert også et stort potensial for å bygge videre på samarbeidet mellom skoleeiere, som har ansvaret for utdanningen, og vitensentrene. Jeg har forstått det slik at vitensenter som praksisplassmulighet for lærere under utdanning – og eventuelt også videre- og etterutdanning – har falt ut av de nye forskriftene for lærerutdanning, og jeg lurer på om statsråden kan bekrefte eller, forhåpentligvis, avkrefte det.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:06:24]: Dette siste spørsmålet som representanten Warloe tok opp, må jeg få lov til å undersøke litt og komme tilbake til med et skikkelig svar på.

Ellers vil jeg gjerne takke Stortinget for en engasjert og balansert debatt. I realfagssatsingen tror jeg det er bred enighet om at – jeg tror det var representanten Aspaker som var inne på det – vitensentrene kan plante et frø av interesse. Det er klart at det kan vitensentrene – med sine virkemidler, sitt miljø og sin opplevelse – gjøre. Men vanningen og gjødslingen som må til for at det faktisk blir noe av, foregår jo hver eneste dag av de realfagslærerne og det miljøet man klarer å få opp, og også – tror jeg – det som gjelder hvordan man kan forberede seg på besøk på vitensentrene, hvordan man bruker de opplevelsene man har der i ettertid, og hvordan lærere kan la seg inspirere til å se om det går an å ta med seg noen ideer derfra, og kanskje utføre dem på litt enklere vis i sin egen skolehverdag. Kanskje kan dette også skje gjennom tilbakemeldinger fra lærerne til vitensentrene om hvordan det faktisk fungerer opp mot det arbeidet som de gjør hver eneste dag for å få opp interessen for og kunnskapen om realfag.

Jeg er helt enig med representanten Dagrun Eriksen i at vitensentrene ofte kan være en stor inspirasjon til hvordan en praktisk kan tilnærme seg teori som kan være ekstremt abstrakt, men som med gode metoder, god fantasi og god kunnskap og kjennskap ofte er veldig – hva skal en si – enkle og praktiske å tilrettelegge. Jeg har vært vitne til en del poder som har besøkt vitensentrene, men som ikke har klart å sette det i noen som helst slags sammenheng med hva man ellers lærer i skolen. Det er jo også en type ufordring.

Det er helt opplagt at nå som vi er i gang med å jobbe med meldingen om ungdomsskolen, som er et spesielt ufordrende trinn i skolen, kan vitensentrene være med på – hva skal jeg si – å være den arenaen som kan gjøre at opplæringen der kan bli mer virkelighetsnær, mer interessant, og i kontakt med det elevene ser har med hverdagen og virkelige problemstillinger å gjøre.

Jeg takker for den debatten som har vært. Budsjettet kommer vi tilbake til når det kommer. Men det er helt riktig, som interpellanten er inne på, at å diskutere viktige og vesentlige spørsmål som vi vet også er budsjettspørsmål, er helt på sin plass å gjøre mellom budsjettbehandlingene også. Så får vi komme tilbake til hvordan vi balanserer budsjettet for 2011.

Presidenten: Dermed er sak nr. 3 ferdigbehandlet.