Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegget fra statsråden innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tove Linnea Brandvik (A) [13:17:35]: (ordfører for saken): Jeg tror jeg først og fremst vil takke forslagsstillerne for at de reiser problemstillingen.

Innfallsvinkelen til dette temaet er integrering av statsborgere som kommer fra land utenfor EU-området. Spørsmålet er vel kanskje: Gjør vi jobben med å integrere dem i arbeidslivet godt nok? Bruker vi de virkemidlene som vi har tilgjengelig i dag, på en god og en formålstjenlig måte? Utgangspunktet til opposisjonen i denne saken mener jeg det er viktig å ta tak i, selv om komiteens flertall ikke har sluttet seg til forslaget.

Vi er enige om at vi må få integrert flere i arbeidslivet. Vi er nødt til å definere hva som er enigheten, og hva som er uenigheten. Jeg definerer at vi har noen felles utgangspunkter for debatten. Vi er enige om at Norge er blant landene i verden med høyest levestandard. Faktisk er vi kåret til det beste landet opptil flere ganger – heldigvis av andre enn oss selv. Vi er også enige om at det i de siste årene har vært en økning i mobiliteten av arbeidskraft internasjonalt, og vi er enige om at migrasjonen og mobiliteten over landegrenser trolig kommer til å øke i årene som kommer. Vi vet at det vil skape utfordringer. Vi er enige i målet om å få integrert flere i arbeidslivet.

Når vi beskriver enigheten, må vi også beskrive hvor vi skiller lag. Som første punkt vil jeg påpeke at da arbeidsledigheten økte i befolkningen generelt som et resultat av finanskrisen, beveget ledigheten blant innvandrere seg likt med den relative veksten i befolkningen for øvrig. Eller sagt i en god norsk språkdrakt: De klarte seg akkurat like bra som andre nordmenn da finanskrisen kom og ledigheten steg. Det er det viktig å ta med seg når vi skal vurdere hva vi kan gjøre for å nå målet om flere i arbeid.

I dag behandler vi et forslag som handler om å frata de som ikke har hatt arbeid de siste 24 månedene, retten til kontantytelser, men bare under forutsetning av at de kommer fra et land utenfor EU-området. Den gruppen vi snakker om, er altså langtidsledige som har rett til opphold i Norge etter de lover og regler som vi har vedtatt. Ytelsen vi skal ta fra dem, er sosialstøtten.

Ønsket fra forslagsstillerne er å føre denne gruppen inn i arbeid ved å fjerne grunnleggende inntektssikring med tanke på basisbehov. Jeg er nødt til å tolke, for det står ikke klart i teksten: Får du ikke jobb, får du heller ikke penger til mat og hus. Men det gjelder bare hvis du er langtidsledig og opprinnelig kommer fra et land utenfor EU-området.

I dagens sosialtjenestelov er det hjemmel for å stille aktivitetskrav til mottagere av sosialstøtte. Når denne hjemmelen benyttes i dag, er det først og fremst i tilknytning til unge stønadsmottagere. Neste gruppe er innvandrerbefolkningen. Det betyr at vi i dag bruker aktivitetskravet eller et alternativt tilbud, fordi vi ser at det kan være en riktig løsning.

I mars 2010, dvs. i år, innførte vi ordningen med arbeidsavklaringspenger for å kunne benytte de virkemidlene vi har, mer målrettet. Det tror vi faktisk vil gjøre det enklere å gjøre de riktige tiltakene overfor folk som trenger hjelp. Regjeringen har også utformet og innført kvalifiseringsprogrammet for å kunne gi et mer målrettet tilbud til dem som får langtidssosialstøtte. Det er et program som har et element av gulrot og pisk, som er litt mer enn det forslagsstillerne etterlyser.

Gulroten er at du får en lengre vedtaksperiode. Du kan konsentrere deg om å komme tilbake, og du har ikke usikkerheten. Du får mer penger utbetalt hvis du forplikter deg til å stå på for å komme tilbake eller inn i jobb. Du må stille opp og gjøre en jobb selv. Hva som trengs, er veldig forskjellig, men du får ikke beholde fordelene hvis du ikke følger avtalen. Det betyr i klartekst mindre penger. Det tror vi på. Det er et element som har både gulrot og pisk.

Forskjellen i forhold til dagens forslag er at det ikke åpnes for å fjerne retten til å få dekket basisbehovene som bolig og mat. Den andre vesentlige forskjellen er at det ikke skiller mellom hvilket land du en gang ble født i. Kravet i dag stilles ut fra deg som menneske og ikke ut fra nasjonaliteten på fødselsdokumentet ditt.

Vi har en sosialtjenestelov hvor aktivitet kan kreves. Når du får innvilget oppholdstillatelse, får du rettigheter og plikter på lik linje med andre borgere i landet. Det er faktisk med den begrunnelsen komiteens flertall avviser forslaget fra representantene Robert Eriksson, Per-Willy Amundsen, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen i Innst. 61 S i dag.

Robert Eriksson (FrP) [13:22:12]: (komiteens leder): De siste årene vet vi at mobiliteten av arbeidskraft internasjonalt og innvandringen til Norge har økt. Høy migrasjon og mobilitet over landegrensene vil trolig fortsette i tiden fremover, selv om vi vil ha noen svingninger, ut fra konjunkturene.

Fremskrittspartiet mener og er opptatt av – derfor har vi også fremmet dette forslaget – at vi må skaffe oss både kunnskap om, kjennskap til og ikke minst forståelse av hvorledes den økte migrasjonen har påvirkning på vårt velferdssystem. Dessverre registrerer jeg at Norge er et av de landene som ikke har lyktes med å få flere innvandrere inn i arbeidslivet i like stor grad som en del andre land.

Ser man på Eurostats statistikk, ser man at det vel er bare to land som ligger bak Norge med hensyn til tallene fra 2009. Det er Portugal og Spania, som har klart å få færre innvandrere inn i arbeidslivet. Ser man derimot på land som Tyskland, Danmark og Finland, som har stilt langt klarere og konkrete krav til aktivitet knyttet til velferdsgoder, ser man at de faktisk har lyktes med å få langt flere med innvandrerbakgrunn inn i arbeidslivet.

I Danmark har man innført 450-timersregelen, som betyr at et ektepar hvor enten den ene eller begge mottar kontanthjelp, skal – begge partene – oppfylle kravet om 450 timers ordinært arbeid de siste 24 månedene.

Formålet med 450-timersregelen er ene og alene å bidra til prinsippet om at det skal lønne seg å arbeide, og at med retten til velferdsytelser som kontanthjelp, i det danske tilfellet – jeg er klar over at vi i Norge har andre typer velferdsordninger – følger også plikten om å stå til rådighet. Jeg synes det er et godt prinsipp, det er et godt og et interessant prinsipp som jeg synes man skal ta med seg inn også i den norske debatten.

Ser man på hva den danske beskjeftigelsesministeren har uttalt i Jyllands-Posten, peker hun bl.a. på at 450-timersregelen har vært et av de viktigste enkeltgrepene som er tatt i Danmark for å lykkes med å få flere innvandrere inn i arbeidslivet.

Jeg er klar over at regjeringen har nedsatt et eget utvalg. Hvis jeg ikke husker feil, mener jeg det var den 8. mai 2009 vi satte ned et utvalg der man skulle se på sammenhengen i forhold til økt innvandring til og utvandring fra Norge, og hvorledes dette hadde påvirkning på velferdssystemet vårt og velferdsordningene våre. Hvis jeg videre heller ikke husker feil, skal dette utvalget legge frem sin innstilling i mai 2011. Hvorfor kan man ikke se på de landene som faktisk har lyktes med å gjøre noen grep? Hvorfor kan man ikke ta med seg også de elementene inn i dette utvalget? Hvorfor kan ikke Stortinget gi noen klare signaler til regjeringen om at vi ønsker å gå mer i dybden på disse områdene – for å trekke lærdom, få økt forståelse, få bedre kunnskap til å finne ut hva det er som funker, istedenfor å sitte bakoverlent og si at nei, vi skal ikke se på noe av det de andre landene gjør, vi skal finne opp hjulet på nytt? Det synes jeg er en passiv måte å angripe de store utfordringene på. Jeg synes det er nyttig å trekke lærdom av de landene hvor det har fungert, og av de ordningene som har fungert.

Så vil jeg til slutt få lov til å påpeke noe. Det er noen som litt indirekte også i debatten i det åpne rom har prøvd seg med at Fremskrittspartiet her ønsker å blåkopiere det danske systemet. Nei, vi ønsker ikke det. Hvis man leser forslaget, står det klart og tydelig at vi ønsker å bruke prinsippene fra det danske forslaget, men dette må tilpasses de norske velferdsordningene og det systemet vi har i Norge. Jeg tror vi har store muligheter til å innføre bl.a. en mer tydelig aktivitetsplikt overfor både innvandrere og alle andre for å få en mye mer rendyrket arbeidslinje i fremtiden.

Med det tar jeg opp de forslag som Fremskrittspartiet fremmer i innstillingen.

Presidenten: Representanten Robert Eriksson har tatt opp de forslag han refererte til.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:27:24]: Jeg har lyst til å starte med to presiseringer. Den første går til saksordføreren. Det er jo en helt skjev fremstilling å fremstille dette som om man skal nekte folk vann og brød. For det første er det slik at sosialloven, altså nødhjelpsparagrafene, gjelder for absolutt alle, enten man har lovlig opphold eller ikke. Det er ikke noen prinsipiell forskjell på de kravene som foreslås her, i hvert fall i de merknadene som Høyre har sluttet seg til, og dagens system, hvor man har mulighet til å stille slike krav. Og jeg er helt sikker på at representanten ikke mener at man i dagens sosialsystem nekter folk vann og brød – eller mat eller helt grunnleggende sosiale goder. Det er ikke hensikten her.

Så også bare en liten nyansering. Det er veldig mye fint med Danmark – det er deilig å være norsk der, det er borgerlig regjering der og i det hele tatt – men det er også slik at vi skal ha med oss i bakhodet at selv om det er riktig at sysselsettingsgraden for minoriteter – innvandrere, som vi litt skjevt kaller dem – er gått opp i Danmark og ned i Norge, er det fortsatt slik at Norge har en høyere sysselsettingsgrad, bare så vi er klar over det, slik at vi har et realistisk utgangspunkt.

For Høyre handler egentlig denne saken veldig enkelt om et helt grunnleggende prinsipp, nemlig at vi har sagt – vi har foreslått i denne sal, noe vi fortsatt står for – at vi ønsker en rett og en plikt til aktivitet for mottakere av sosialhjelp, et helt grunnleggende prinsipp. Det handler om retten til å kunne kreve aktivitet, men også om plikten til å være i aktivitet. Det er med utgangspunkt i den veldig enkle overbevisning som Høyre har, nemlig at voksne friske mennesker har et ansvar for å skjøtte seg selv og skaffe seg et levebrød for å passe på seg selv og familien sin. Det gjelder uansett hvor du kommer fra. Det gjelder om du kommer fra Europa, om du kommer fra Norge, om du kommer fra Trøgstad, Porsgrunn eller et eller annet sted utenfor Europa.

Så er neste spørsmål: Lykkes vi med prinsippene om å gjennomføre dette som praktisk politikk i dag? Der er bildet nyansert. Men eksemplene der vi ikke lykkes, er det mange nok av. Vi vet f.eks. at sysselsettingsgraden blant norsk-somaliere er skremmende lav. Blant norsk-somaliske kvinner er den enda lavere, nede på noen og tyve prosent. Det er altfor lavt. Vi vet at sysselsettingen blant minoriteter i Norge er lavere enn blant majoritetsnordmenn. Vi vet også at for veldig mange er det sånn at det som møter deg når du kommer til Norge, er et velferdssystem som ikke klarer å løfte deg ut i arbeidslivet, lære deg norsk språk, og gjøre deg til en ansvarlig norsk samfunnsborger – isteden låser man folk inne i en passiv tilværelse. Da skal vi ha både pisk og gulrot. I dette tilfellet dreier det seg rett og slett om å knesette et prinsipp om at man skal ha aktivitetsplikt. Det er viktig.

Når Høyre også er med på merknaden og er positiv til forslaget, er det rett og slett fordi vi mener at det er en god idé, dette har vi lyst til å se nærmere på. Når vi vegrer oss litt for å stemme for forslaget og isteden mener at det skal vedlegges protokollen, har det også ganske enkle årsaker. For det første gjelder det formuleringen 450 timer – vi vet ikke om det er den store og fulle sannhet at det er akkurat der det må ligge. Det andre er at vi vil være helt sikre på at man har anledning til å innføre et lovverk som virker forskjellig, basert på hvor mottaker kommer fra. Men det er helt klart at dette er i tråd med vår arbeidslinjepolitikk, det er i tråd med vår politikk for likebehandling av alle som oppholder seg i Norge, og likebehandling av både norske borgere og andre som mottar sosialhjelpspenger – og så mener vi at dette kan bidra til å få flere inn i arbeid.

Presidenten: Presidenten tolker innlegget til representanten Røe Isaksen slik at han tok opp det forslag han refererte til? – Det nikkes.

Representanten Røe Isaksen har da tatt opp det forslag han refererte til.

Karin Andersen (SV) [13:31:34]: Jeg vil slutte meg til saksordførerens innlegg, men har også noen kommentarer til det som har vært sagt i debatten her. Det ene er om ideer og ordninger fra andre land skal vurderes når vi skal se på dette framover. Ja, det er en selvfølge at vi skal gjøre det, men det er også riktig, som representanten Røe Isaksen fra Høyre var oppe her og sa, at sysselsettingsgraden i Norge, også for innvandrerne, er høyere her, likeens som den er det for den alminnelige befolkningen, enn i land som har andre typer ordninger. Da er det grunn til å vurdere det litt opp mot historien, hva vi gjør her i landet som faktisk sikrer at det er en større del av befolkningen som er i arbeid enn i en del andre land. Det blir på en måte gjort til et problem at folk i dette landet som enten er syke eller ikke er kvalifisert for arbeid eller ikke får arbeid, har noe å leve av. Det er det som er problemet, at de faktisk får en ytelse og ikke det at de faktisk ikke får en jobb.

Så er det spørsmålet om dette med rett og plikt. Regjeringen har nå innført en veldig banebrytende ordning som heter kvalifiseringsprogrammet og kvalifiseringsstønaden, som Fremskrittspartiet typisk nok er imot. Det er en ordning som skal rettes mot folk som er uten rettigheter i folketrygden, og som skal forsørge seg på sosialhjelp, der man legger sammen en trygg ytelse og tiltak som skal gjøre at vedkommende både får og kan stå i arbeid. Det er en ordning som jeg mener vi skal satse sterkere på framover, fordi jeg er helt sikker på at den teknikken også vil fungere svært bra for veldig mange av dem som kommer flyttende til landet.

Så øker vi også språkopplæringen. Vi vet det er uhyre viktig at alle som skal ha jobb i Norge, trenger å kunne språket godt. Sånn er det her. Men så kan vi også se på om det vi gjør i sammenheng, alltid fungerer godt nok. Jeg har flere ganger tatt opp spørsmålet om vi gjør riktig i forhold til asylsøkere og flyktninger som kommer hit til landet, ved ikke å gi dem midlertidig arbeidstillatelse mens de venter på sin søknad. Jeg mener faktisk at det må vi vurdere grundig om igjen, for det betyr at det er en svært lang periode der du blir sittende helt passiv, noen ganger på et ganske isolert sted i tillegg, uten å få kjennskap til verken det norske språk eller det norske arbeidsliv, eller får trent seg til det. Det er fullt mulig å gi folk en biometriidentitet, sånn at en i hvert fall har én identitet. Sjøl om identiteten fra hjemlandet er uklar, må det også under de forhold være mulig å gi en type midlertidig arbeidstillatelse. Jeg er helt sikker på at det ville være et mye bedre bidrag til at flere kunne lykkes bedre i det norske arbeidsliv, at vi fra dag én, når folk søker opphold her i landet, også hadde et tilbud og en forpliktelse om å bidra i aktivitet og språkopplæring osv.

Det er også behov for å se på de ulike andre stønadene vi har, f.eks. kontantstøtten, som vi har diskutert svært mange ganger, og som er med på å bidra til å holde som regel mor unna arbeid og skole, og barna unna barnehagen – neppe noe godt bidrag til at flere skal komme i arbeid og forsørge seg selv.

Det kan også være behov for å se på om overgangsstønaden framover skal styrkes på den måten at man legger inn mye større muligheter til språkopplæring og til opplæring og kompetanseheving generelt, slik at flere får den kompetansen som skal til for at de faktisk kan få og beholde jobb i det norske arbeidsliv.

Regjeringen har satt ned dette brede utvalget for å se på alle disse spørsmålene, og vi kommer til å vurdere dem når forslagene kommer tilbake. Det er nok sikkert behov for å se på endringer når det gjelder noen av disse ordningene, men jeg tror den aller største utfordringen vår nok ligger i å ha tiltak, og skru sammen både språkopplæring, tiltak og utdanning på en slik måte at en faktisk lykkes når en har gjennomført det, og at vi også har et arbeidsliv som tar imot, og ikke diskriminerer på grunnlag av navn eller etnisitet.

Statsråd Rigmor Aasrud [13:37:01]: Høy sysselsetting er et av denne regjeringens hovedmål. Sammenlignet med andre europeiske land har veksten i arbeidsledigheten i Norge vært forholdsvis beskjeden, og den relative veksten i ledighet for innvandrere totalt sett det siste året har vært omtrent lik veksten i ledigheten for befolkningen for øvrig.

Arbeidsinnsats skaper verdier og grunnlag for velferdsordninger. For innvandrere har arbeid dessuten en avgjørende betydning for en vellykket integrering i samfunnet. Derfor er innvandrere en prioritert gruppe for arbeids- og velferdsforvaltningens arbeidsrettede tiltak og virkemidler, på linje med ungdom og langtidsledige.

Arbeidslinjen er retningsgivende for all virksomhet ved Nav-kontorene. Økonomisk sosialhjelp til arbeidsføre personer knyttes derfor til vilkår om aktiv arbeidssøking og en plikt til å ta imot tilbudt arbeid. Vilkåret er hjemlet i lov om sosiale tjenester i arbeids- og velferdsforvaltningen. For personer som av ulike grunner trenger tett og individuell oppfølging for å kunne komme i arbeid, gir kvalifiseringsprogrammet effektiv arbeidstrening for senere overgang til arbeid. Kvalifiseringsprogrammet er landsomfattende fra i år og har allerede vist gode resultater, også for innvandrere fra land utenfor EU-området. I programtiltakene deltar innvandrere og norske arbeidsledige stønadsmottakere på lik linje. Dette mener jeg er bra, også i et integreringsperspektiv.

Arbeidslinjen som prinsipp har vært retningsgivende for utformingen av hele arbeids- og velferdslovgivningen, både for det statlige og for det kommunale regelverket. De norske velferdsordningene er dessuten de samme for alle som oppholder seg lovlig i landet: Inngangsvilkårene er individuelle og knyttet til den enkeltes bistandsbehov, ikke til etnisk bakgrunn. Det gjelder også for livsoppholdsytelser. Forslaget fra stortingsrepresentantene Eriksson, Amundsen, Giltun og Reiertsen går ut på å innføre en arbeidsplikt for grupper av innvandrere som mottar offentlige stønader. Det vises til Danmark, som har innført et krav om 450 timers ordinært og ustøttet arbeid innenfor de siste 24 månedene for å bevare retten til kontanthjelp. Her vil jeg for øvrig legge til at det danske kravet om arbeidsplikt for stønad gjelder generelt og er ikke spesielt rettet inn mot grupper av innvandrere.

Jeg er imidlertid enig med forslagsstillerne i at internasjonal mobilitet krever kunnskap om hvordan økt migrasjon over tid påvirker og påvirkes av den norske velferdsmodellen. Det er, som det er sagt i denne salen før i dag, derfor satt ned et offentlig utvalg som skal se på dette og skissere forslag til eventuelle endringer og tilpasninger i virkemidlene for å sikre en bærekraftig utvikling. Parallelt vurderer et offentlig utvalg for inkluderings- og integreringspolitikk et bredt spekter av tiltak, herunder også tiltak for å fremme innvandrerkvinners yrkesdeltakelse. Når disse to utvalgene har fullført sitt arbeid, vil regjeringen legge opp til en bred gjennomgang av mulige tiltak for å bedre sysselsettingen blant innvandrere. Utvalgene avgir sine rapporter i mai/juni 2011.

Både det forhold at hjemmel for arbeidsplikt allerede finnes i vår velferdslovgivning, og at de to siste utvalgene ennå ikke har avgitt sine rapporter, tilsier etter min mening at det ikke er hensiktsmessig nå å vurdere et forslag om å innføre en 450-timers regel om arbeidsplikt for grupper av innvandrere som mottar livsoppholdsytelser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Robert Eriksson (FrP) [13:41:19]: Det er riktig, som det er sagt fra talerstolen tidligere i dag, at sysselsettingsraten er høyere i Norge enn hva den er i Danmark. Men det som bekymrer meg, er jo at pilen går ned i Norge, mens den går opp i Danmark når det gjelder å sysselsette innvandrere.

Statsråden avsluttet sitt innlegg med å si at hun ikke mente det var riktig å vurdere et slikt forslag akkurat nå.

For det første: Mener statsråden at det kunne være interessant å følge det prinsippet med en 450-timers regel, som man har gjort i Danmark, og vil hun ta det med seg videre?

For det andre, med tanke på sosialtjenesteloven i dag: Ønsker og vil statsråden legge til rette for at man skjerper inn regelverket, slik at man også får inn en klar aktivitetsplikt for å stimulere til at arbeidslinjen blir fulgt i langt større grad enn det som er tilfellet med dagens lovgivning?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:42:19]: Når det gjelder å finne gode tiltak for å få flere i arbeid, har jeg tiltro til at de to offentlige utvalgene som vi har satt ned, vil gjøre en god jobb og gi oss gode forslag til hvordan vi kan gjøre det.

Jeg tror også det er viktig at den type utvalg ser hen til de erfaringer som er gjort i andre land. Da tror jeg kanskje at det kan bli litt overraskende resultater fra Danmark, når man får sett litt mer på hva tallene i Danmark faktisk sier. Her kan det være forskjell på hvordan man regner når det gjelder innvandring – hvem som er innvandrer, og hvor stor andel av innvandrere med forskjellig bakgrunn som er i de enkelte landene, osv. Det er helt klart hensyn som vi må ta med oss i det videre arbeidet.

Når det gjelder regelverket for aktivitetsplikt, oppfatter jeg det som klart. Jeg går ut fra at det brukes når det er hensiktsmessig å bruke det.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:43:38]: Statsråden antar at regelverket brukes. Men har statsråden noen grunn til å anta det?

Så vidt jeg vet, ble det gjort en undersøkelse for et eller to år siden hvor man spurte de ansatte ved Nav-kontorene hvorvidt de brukte dette. Jeg antar at det er der flertallspartiene har hentet sin påstand om at det brukes mest for ungdom og innvandrere – det kom fram i den undersøkelsen. Men bortsett fra det har vi ikke, meg bekjent, noe som helst verktøy for å finne ut i hvor stor grad denne muligheten brukes – årlig, f.eks. Man får ikke noen rapporter på det.

Vi hadde en interpellasjon om dette fra undertegnede for en tid tilbake. Den illustrerer nettopp problemet. I lovverket vårt ligger det mange muligheter, men vi aner altså ikke i hvor stor grad de tas i bruk. Kan statsråden bidra til å innskjerpe det, slik at Stortinget i hvert fall får en oversikt over i hvor stor grad disse virkemidlene brukes der ute?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:44:41]: Målet med de ordningene vi har skapt i Norge, er for det første å skape sosial sikkerhet for dem som er berørt, og er utenfor arbeidslivet. Dernest er det å sørge for at flere får mulighet til å komme seg inn i arbeidslivet, og da er det jo slik at vi i Norge har en helt annen situasjon enn i de aller fleste andre land. Vi har lavere ledighet og flere sysselsatte på de aller fleste områder. Det er for meg et viktig mål på at vi har en politikk som virker, og som bidrar til at flere kommer i arbeid.

Det er sikkert mulig å hente ut statistikker og bruke mye tid og krefter på å finne ut hvordan enkeltmennesker blir behandlet. Jeg tror det viktigste målet må være den situasjonen vi ser på arbeidsmarkedet, og at mange kommer inn. Ordningen med kvalifiseringsprogrammet er et viktig virkemiddel, som vi nå først ruller ut. Vi får rapporter om at det er et viktig og riktig virkemiddel å bruke for den gruppen vi her prater om.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:45:46]: Jeg er ikke uenig i noe av det statsråden sier nå – i hvert fall veldig lite av det. Men det er altså ikke det saken handler om.

La meg omformulere spørsmålet og stille det på en annen måte: Hvorfra får statsråden sine opplysninger om i hvor stor utstrekning muligheten for å pålegge aktivitet som ligger i regelverket i dag, brukes? Kan statsråden henvise til hvor hun får statistikken fra, når hun mener at det er utstrakt bruk av det i dag?

Statsråd Rigmor Aasrud [13:46:15]: Jeg kan ikke her si hvilke statistikker og hvilke dokumenter vi henter dette fra. Vi har en aktiv etatstyring mot Nav, og vi får jo rapporter fra Nav om hvordan Navs virkemidler brukes til enhver tid. Jeg klarer ikke her og nå å henvise til hvilke underliggende dokumenter som kan underbygge det i detalj, men jeg kan gjerne komme tilbake til representanten Røe Isaksen når vi har fått sjekket det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tove Linnea Brandvik (A) [13:47:04]: Jeg føler for å presisere litt i forhold til hva vi diskuterer – og da til representanten Røe Isaksen. Forslaget som ligger på bordet i dag, er altså – jeg leser det for ordens skyld:

«Stortinget ber regjeringen foreslå en 450-timers regel, etter modell fra Danmark, tilpasset norske sosial- og trygdeordninger der det settes konkrete aktivitetskrav for innvandrere utenfor EU-området for at de skal kunne få tilgang til norske velferdsordninger.»

Jeg tenker at det faktisk er der uenigheten oppstår – det å kunne få tilgang til velferdsordningene, gitt det opprinnelseslandet man har. Det er der man skiller lag. Det er vanskelig å tolke det på en annen måte når det skal være en innskjerping i forhold til dagens ordning, hvor en aktivitetsplikt ligger inne. Når man ikke har hatt et gitt timetall for arbeid i løpet av de siste to årene, er det vanskelig å tolke det som noe annet enn at man svekker retten i forhold til sosialtjenesteloven, slik den foreligger i dag. Nødhjelpsretten gjelder for alle som kommer til landet, om de så bare mellomlander.

Kari Henriksen (A) [13:48:27]: Jeg vil først henvise til de innleggene som er holdt her av statsråden og saksordføreren, og som jeg synes er veldig gode og klare, og hvor det redegjøres for denne saken på en god måte.

Det jeg stiller meg litt undrende til, er at Høyre og Fremskrittspartiet kategorisk slår fast at de er prinsippfaste i denne saken, og at dette er viktige prinsipper som gjelder for alle.

Slik jeg leser forslaget og det som ligger i saken, er dette en spesiell politikk for en spesiell gruppe mennesker, altså for dem som ikke kommer fra EU-området, og som er innvandrere. De skal tillegges en arbeidsplikt for å få kontantytelser, eller faktisk for å få velferdsytelser, som det står i Fremskrittspartiets forslag. På andre områder når det gjelder velferdsytelser, er disse to partiene opptatt av å referere til sin egen ideologi om valgfrihet. Kontantstøtte, foreldrepermisjon osv. skal ikke følges opp av den samme arbeidsplikten for begge. Der skal det være individuelle valg og individuell frihet for å motta kontantytelser fra trygdesystemet.

Så det som er prinsippfast i Høyres og Fremskrittspartiets politikk, slik jeg ser det, er at de gjør forskjell på folk. Det er noen som skal få tilgang til ytelser i tråd med det å være norsk borger i Norge, mens de som kommer fra land utenfor EU-området, skal ha andre regler for at de skal få tilgang til de samme ytelsene.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [13:50:20]: Jeg holdt på å si at det er bra noen er prinsippfaste på arbeidslinja, for det har jo Arbeiderpartiet sluttet å være.

Jeg ville bare gjøre oppmerksom på at det er jo en grunn til at Høyre ikke er med på forslaget, som jeg også redegjorde for i mitt innlegg. Vi har et forslag om å vedlegge dette protokollen. Men i motsetning til regjeringspartiene er vi ikke livredde for å diskutere nye løsninger for å få folk inn i jobb. Vi er opptatt av å ha aktivitetsplikt, rett og plikt til aktivitet for alle, mens regjeringspartiene har gjort det til en sport å stemme ned – og kjefte på – alle gode ideer som kommer fra opposisjonen, istedenfor å behandle dem og diskutere dem skikkelig.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.