Anette Trettebergstuen (A) [13:52:09]: I 1950- og 1960-årene, da økonomien var i stadig vekst, da behovet for arbeidskraft økte i privat og offentlig sektor og de fleste land rett og slett opplevde mangel på arbeidskraft, tok man tak i det mange så på som en reservearmé av arbeidere: husmødrene. Mange av dem var lut lei av å rusle hjemme og være tjenestepiker for mann og barn, uten utfordringer, uten makt og uten penger. Man trengte arbeidskraft, og husmødrene ønsket seg arbeid. Slik kom det store rushet av kvinner inn i det moderne arbeidslivet.

Staten la etter hvert til rette for kvinnenes inntog gjennom barnehageutbygging, foreldrepermisjon, endring i skatteregler, og man fikk praksisen med deltidsarbeid som skulle gjøre det mulig for kvinner å jobbe og samtidig besørge sine plikter som omsorgsperson. For mannen var selvsagt forsørger, kvinnen var omsorgsperson.

Arbeidsstyrken vår er vår største ressurs. Det er hverandres arbeid vi skal leve av. Derfor er også kampen mot diskriminering i arbeidslivet og kampen mot ledighet regjeringens viktigste oppgave. Folk skal ikke bare ha en lønn å leve av, de skal også ha et arbeidsmiljø og en arbeidstid å leve med. Selv om vi ved et historisk tilbakeblikk må anerkjenne at deltidsarbeidet var avgjørende for å få kvinner ut i arbeidslivet – vi kan kanskje si at muligheten til å jobbe deltid var en av forutsetningene i arbeidet for å likestille arbeidslivet den gangen – er vi der i dag at omfanget av deltidsstillinger er det største hinderet for å oppnå nettopp et likestilt arbeidsliv.

I dag er det flere kvinner som ønsker å jobbe heltid enn det er heltidsstillinger tilgjengelige for dem. Over 40 pst. av kvinner i arbeidsstyrken jobber i dag deltid, og én av fem av disse jobber deltid ufrivillig. Det er kvinner i helse- og omsorgsyrker. Kvinnene gikk altså ut i arbeidslivet, men tok over det tradisjonelle omsorgsarbeidet som med velferdsstatens vekst ble løftet fra det privates ansvar og over i det offentlige – og der er vi fortsatt.

Vi har veldig mye materiale som viser oss både omfanget av ufrivillig deltidsarbeid og konsekvensene det har for den enkelte og for samfunnet som helhet. Den siste aktuelle forskningsrapporten kom i høst, fra Fafo. Den viser at kvinner har økt sin arbeidstid gradvis over de siste ti årene. Flere har fått heltid, og lang deltid er blitt mer vanlig. Men Fafo-undersøkelsen viser oss at totalt sett jobber 12 pst. av alle menn deltid, for kvinner er tallet over 40 pst. La oss bare slå fast at mange jobber frivillig deltid. Det er ok, og det er viktig. Spesielt for unge vil deltidsarbeid gi mulighet til å kombinere studie med inntekt, og å få en fot innenfor arbeidslivet. I den sammenhengen ser vi ikke deltid som et problem. Frivillig deltid i perioder av livet når dette passer, er en styrke.

Mens det viser seg at menn i stor grad jobber deltid tidlig i livet, kombinert med utdanning, og sent i livet, kanskje kombinert med pensjon, er det slik at kvinner blir værende i deltidsarbeid livet gjennom. Som Fafo viser – og som vi har visst altfor lenge – skjer det ofte ufrivillig med et ønske om og et behov for mer arbeid. Det er det som er alvorlig, og det er det som må bekjempes. Vi har ikke råd til å la være å ta opp kampen mot ufrivillig deltidsarbeid. Kvinnene det gjelder har åpenbart ikke råd til det, og vi som samfunn med behov for arbeidskraft, har heller ikke råd til det. Selv om vi har sett en nedgang i ufrivillig deltid de siste ti årene, og selv om vi også har tatt mange grep for å motvirke ufrivillig deltid under denne regjeringen, må det sterkere lut til mot denne formen for arbeidsledighet. Vi er nødt til å begynne å kalle det nettopp det. Ufrivillig deltid er arbeidsledighet, det er kvinnearbeidsledighet, og det er arbeidsledighet som skal bekjempes med akkurat samme styrke som vi bekjemper annen arbeidsledighet.

Hvilke konsekvenser har egentlig den høye graden av undersysselsatte kvinner? Jo, i alt fokuset på likelønn erkjennes det at halvparten av lønnsforskjellene mellom kvinner og menn skyldes nettopp kvinnenes posisjon som deltidsarbeidende opp mot menns heltidsarbeid. Det er altså den viktigste faktoren for ulik lønn. Det har mange alvorlige konsekvenser for den enkelte. Folk som jobber deltid, har åpenbart lavere lønn enn de som jobber heltid. Deltidsstillinger følger en livet ut. Det er årsaken til at det er flest kvinnelige minstepensjonister. Deltidsarbeid gir sjelden tilgang til boliglån og den type ting, og det går åpenbart på livskvaliteten løs for alle dem som ønsker å jobbe mer, men som ikke får. Arbeid er en kilde til glede og selvrealisering. Å oppleve å ikke få delta er negativt.

Deltidsarbeid betyr åpenbart mer økonomisk avhengighet av andre, og trygdeordningene våre er i stor grad knyttet opp til lønnsnivå og egen inntekt. Vi vet at arbeidsplasser med utstrakt bruk av deltid har dårligere arbeidsmiljø enn andre arbeidsplasser, og dårlig grunnbemanning er belastende og medfører igjen høyere sykefravær.

Alt dette er kjent for oss alle. Bunker med forskning har lenge vist dette, og i likestillingens og i arbeidslinjens navn kan vi ikke sitte og se på at dette fortsetter. Vi trenger flere hender i arbeid i årene som kommer, og de deltidsarbeidende er en sårt trengt arbeidskraftressurs. Også derfor har vi varslet i Soria Moria at vi skal gjøre mer i kampen mot ufrivillig deltid. Og vi har startet. Vi har sidestilt skift/turnus, vi har innført fortrinnsretten i arbeidsmiljøloven, og vi har senest i budsjettet for neste år satt av 25 mill. kr til lokale forsøk. Dette er viktige grep, og en veldig god start. Ufrivillig deltid har mange årsaker, og det krever derfor også en rekke løsninger. Det er viktig at vi nå evaluerer det vi har gjort, at vi ser på effektene av det vi har gjort, og så ser på hva vi kan gjøre videre.

Likelønnsmeldingen omtaler selvsagt problemstillingen, og vi varsler at vi kommer tilbake med vurdering av nye tiltak i arbeidsmiljømeldingen som legges fram til våren. Det er altså et viktig arbeid vi nå skal i gang med. Når vi går inn i det arbeidet, skal vi selvsagt vurdere de krav vi vet at mange miljøer, deriblant fagbevegelsen, lenge har stilt, og det de peker på av mulige løsninger. Videre blir det viktig å se på f.eks. kravet om lovfestet rett til heltid, som for oss alle er godt kjent, og muligheten for å innføre lovpålagt plikt for arbeidsgiver til jevnlig å drøfte bruk av deltid med tillitsvalgte.

Når vi vet så mye om at deltidsansatte kvinner ikke når fram med kravene sine om utvidet stilling, må vi også vurdere å snu prinsippet i arbeidsmiljøloven slik at det blir arbeidsgiver som sitter med bevisbyrden når det ikke er mulighet for høyere stilling. Vi bør se på muligheten for å utvide ordningen med regionale verneombud, og vi kan også se på om det kan gjøres mindre økonomisk lukrativt for arbeidsgiver å bruke mye deltidsansatte.

Det finnes altså mange konkrete krav og kreative forslag på bordet som kan hjelpe oss i kampen mot ufrivillig deltid. Disse skal vi selvsagt ta med oss videre og vurdere skikkelig. Jeg ser fram til å få flere gode forslag om hvordan vi kan bekjempe ufrivillig deltid i debatten i dag, og også i den videre debatten som nå skal gå. Det er viktig at det satses bredt på generelle likestillingstiltak slik at vi også endrer holdninger – holdninger som fortsatt gjør at kvinner i dag må ta til takke med dårligere arbeidsvilkår enn det menn må. Det kan vi ikke lenger leve med.

Statsråd Rigmor Aasrud [14:00:21]: Ufrivillig deltid er en form for arbeidsledighet og må bekjempes som annen arbeidsledighet. Derfor er det en viktig problemstilling som reises til debatt her av representanten Anette Trettebergstuen. Problemene har også en viktig kjønnsdimensjon ettersom de aller fleste i ufrivillig deltid er kvinner. Anslag for hvor mange som jobber deltid og helst ville jobbe mer, er avhengig av hvilke kriterier som legges til grunn.

Undersysselsatte er et begrep Statistisk sentralbyrå bruker om deltidssysselsatte som har forsøkt å få lengre arbeidstid og kan starte med økt arbeidstid innen en måned. Per 2. kvartal i 2010 var det ca. 70 000 undersysselsatte. Tallet økte fra om lag dette nivået i 2001 til å nå en topp på i underkant av 100 000 i 2005 og ble altså tilsvarende redusert i forrige stortingsperiode, dog med en viss økning knyttet til finanskrisen. Så vi har kommet et godt stykke på vei, men vi kan ikke si oss fornøyd. 70 000 utgjør 10 pst. av alle deltidssysselsatte og 2,7 pst. av arbeidsstyrken.

Det aktuelle Fafo-notatet er interessant bl.a. fordi det er en analyse av tall fra SSB, som gir generelle anslag om hvor mange og hvem som ønsker lengre ukentlig arbeidstid enn den de har, uavhengig av om vedkommende har forsøkt å oppnå dette eller ikke. Her framkommer det at i underkant av 20 pst. av de deltidsansatte oppgir at de ønsker lengre ukentlig arbeidstid.

Som representanten Trettebergstuen peker på, finnes det ufrivillig deltid i mange bransjer og yrker. Samtidig påpekes det bl.a. i det aktuelle Fafo-notatet at det er en betydelig forskjell i deltidsandelen og i antall deltidsansatte som ønsker lengre arbeidstid, mellom yrker.

Blant hjelpepleiere, omsorgsarbeidere, renholdere og butikkmedarbeidere oppgir særlig mange av de deltidsansatte som regner seg som hovedsakelig yrkesaktive, at de ønsker lengre ukentlig arbeidstid. Ufrivillig deltid er mer vanlig blant skift- og turnusarbeidere og blant arbeidstakere med lav eller ingen formell utdannelse enn i andre arbeidstakergrupper.

Fafo viser til at andelen deltidsansatte som ønsker lengre arbeidstid, er høyest i kvinnedominerte yrker uten krav til høyere utdannelse. Det kan se ut som det er lommer i arbeidslivet hvor mange sliter med å oppnå en ukentlig arbeidstid som tilsvarer deres ønsker.

Det er gledelig at en stor del av årsverksveksten vi har fått i pleie- og omsorgstjenestene de siste årene, har sammenheng med at mange kommuner har tilbudt medarbeidere med små stillingsbrøker hele eller større stillinger. Det har ifølge Helse- og omsorgsdepartementet vært en vekst på om lag 6 000 årsverk i perioden 2005–2009, og den gjennomsnittlige styringsstørrelsen har økt fra 68 pst. til 72 pst.

Frischsenteret fant i 2003 at den gjennomsnittlige perioden som undersysselsatt var relativt kort, ca. 6 måneder. Det kan imidlertid se ut til at det er visse forskjeller mellom yrkesgrupper, og at noen grupper med kort formell utdanning, f.eks. hjelpepleiere, fagarbeidere og omsorgsarbeidere, gjennomsnittlig har lengre ledighetsperioder. Regjeringen trapper derfor opp innsatsen for å redusere ufrivillig deltid og bedre muligheten for heltid. Det finnes flere eksempler på at arbeidsgivere i samarbeid med arbeidstakerne har funnet fram til arbeidstidsordninger og bemanningsløsninger som reduserer uønsket og unødvendig deltid. Flere kommuner har f.eks. gjennomført prosjekter som har redusert uønsket deltid.

Det er derfor et potensial for å redusere ufrivillig deltid ved at partene finner fram og bidrar til spredning av sånne gode løsninger. Regjeringen ønsker å støtte dette arbeidet ved å bidra til å finansiere ulike tiltak langs to hovedspor: For det første gjennom å gi støtte til prosjekter som tar for seg organisering av arbeid i enkeltvirksomheter og forhold på den enkelte arbeidsplass, gjennom f.eks. nye, lokale pilotprosjekter og forsøksprosjekter, spredning av kunnskap og gode eksempler og utvikling av lokal kompetanse. For det andre vil vi bidra til forsøk og piloter rettet mot etter- og videreutdanning av enkeltarbeidstakere for å styrke deres mulighet til å komme seg over fra deltid til heltid.

I årets budsjettproposisjon foreslås det derfor 25 mill. kr til dette formålet, og det tas sikte på at satsingen skal strekke seg over tre år. Med endringer i arbeidsmiljøloven i 2005 ble det innført en fortrinnsrett for deltidsansatte til å få sin stilling utvidet framfor at arbeidsgiver foretar ny ansettelse i virksomheten. Tvister mellom arbeidsgiver og arbeidstaker om denne retten kan bringes inn for tvisteløsningsnemnda etter arbeidsmiljøloven.

Ordningen ble i 2008 vurdert av Skift/turnusutvalget. Utvalget mente det var for tidlig å si om bestemmelsen hadde bidratt til å redusere omfanget av ufrivillig deltid samlet sett, men at det hadde bidratt til økt stillingsprosent i mange enkelttilfeller. Jeg anser bestemmelsen som et viktig virkemiddel i arbeidet med å bekjempe ufrivillig deltid og sikre heltid for dem som ønsker det. Departementet vil i løpet av 2011 foreta en ny gjennomgang av foreliggende praksis fra tvisteløsningsnemnda med sikte på å vurdere om reguleringen fungerer tilfredsstillende.

Likestilling av skift og turnus, som regjeringen og partene nå har fått avklart, vil også bidra positivt til å begrense ufrivillig deltid. Skift/turnusutvalget uttalte at det at det er mange ansatte i dag som bare jobber hver tredje helg eller sjeldnere, er en sentral årsak til ufrivillig deltid i helse- og omsorgssektoren, og at man ikke kommer utenom en viss økning i helgefrekvensen i mange turnusplaner dersom uønsket deltid skal kunne reduseres.

De nye reglene om gradvis kompensasjon for ubekvem arbeidstid, vil kunne gjøre det mer attraktivt å jobbe i helgene, og det vil trolig føre til mer frivillig helgearbeid. Dette vil i så fall kunne medvirke til at virksomhetene får turnusen til å gå opp med mindre bruk av deltid.

Regjeringen vurderer ellers fortløpende de ulike mulighetene som ligger i lovverket, men førsteprioritet nå bør være å følge opp og få virkning i praksis av de initiativene som jeg har nevnt. Det videre arbeidet mot ufrivillig deltid vil bli omtalt i Arbeidsdepartementets stortingsmelding om arbeidsforhold, arbeidsmiljø og sikkerhet, som planlegges lagt fram våren 2011.

Anette Trettebergstuen (A) [14:07:46]: Jeg takker statsråden for svaret, og jeg gleder meg også til det videre arbeidet. Det er ingen tvil om at her er hele regjeringen engasjert i å finne gode virkemidler for å få bukt med bruken av ufrivillig deltid.

Som jeg var inne på i det første innlegget mitt, og som jeg har lyst til å gå litt mer inn på, er de som i dag jobber deltid, også en del av det vi kan kalle en arbeidskraftig ressurs – kanskje en arbeidskraftig reserve, en liten arbeidskraftig reserve. De representerer rundt 1,5 pst. av arbeidsstokken, men de som jobber deltid, er allikevel en ubenyttet ressurs og skal behandles som det. Vi kan også anta at hvis man her legger en annen definisjon til grunn – hvis man spør dem som i dag sier at de jobber frivillig deltid – vil man også se at mange av dem sier at jo, hvis bare forholdene hadde blitt tilrettelagt for det, hvis bare det og det hadde blitt endret, kunne de selvsagt tenkt seg å jobbe mer eller å jobbe heltid. Man må sette spørsmålstegn ved hvor mye av den ønskede deltiden som egentlig er ønsket fra kvinnenes side. Det er klart at i bunnen for det at det er flest kvinner som jobber deltid, ligger de tradisjonelle kjønnsrollemønstrene og forventningene om at kvinner tar seg av hus og hjem, og mannen er hovedforsørger. Disse kjønnsrollemønstrene er ennå ikke brutt, og deltidsproblematikken er et betydelig bevis på det. Det frie valg er ofte styrt av bakenforliggende faktorer vi selv kanskje ikke reflekterer over der og da. Det bare er sånn fordi det alltid har vært sånn.

Reduserer vi bruken av ufrivillig deltid, øker vi ikke bare livskvaliteten for den det gjelder. Vi øker likestillingen i samfunnet, og vi øker også tilgangen på arbeidskraft. Det blir viktig for våre demografiske utfordringer framover. Vi kommer til å oppleve etterspørsel etter arbeidskraft i framtiden. Vi trenger flere sysselsatte innen helse og omsorg. Skal vi klare å løse framtidens omsorgsbehov med en stadig voksende eldre befolkning, er redusert arbeidsledighet og undersysselsetting viktige forutsetninger for å få realisert dette. Det er alvorlig at omfanget av deltid i helsesektoren gjør at folk ikke vil jobbe der, når vi vet hva slags behov vi har for mer arbeidskraft her framover. Det synes jeg er et viktig element vi også skal ta med oss i den videre debatten her i dag.

Statsråd Rigmor Aasrud [14:10:29]: Jeg er helt enig med representanten Trettebergstuen som legger vekt på at de deltidsansatte er en viktig arbeidskraftressurs og skal behandles deretter. Det er helt riktig at når vi ser framover i tid, vil vi trenge utrolig mange flere årsverk i pleie- og omsorgssektoren og i helsesektoren.

Det vi har sett gjennom de siste fire årene – med en liten forstyrrelse da finanskrisen kom – er jo heldigvis at da regjeringen satset mer penger og hadde fokus på å øke antall ansatte i pleie- og omsorgssektoren, ble det flere årsverk der. Det ble flere årsverk som gikk til kvinner som hadde deltidsstillinger i utgangspunktet, og de fikk større stillingsbrøker. Det var bra, for det var jo arbeidskraft som i tillegg hadde utdanning, og det er noe vi er nødt til å ha fokus på framover.

Det har vært en svak nedgang i deltidsprosenten blant kvinner, og det har vært en like svak oppgang i deltidsprosenten blant menn. Det viser jo at dette fortsatt er et kvinneproblem, for det er langt, langt flere kvinner som jobber deltid enn menn.

Så er jeg helt enig med Anette Trettebergstuen når hun sier at regjeringen er engasjert i disse spørsmålene. Det er et stort engasjement om disse spørsmålene i regjeringen, men like viktig er det at vi klarer å engasjere f.eks. kommunesektoren, som ansetter veldig mange av dem som i dag er i deltidsstillinger. Det er heldigvis mange gode eksempler på at kommuner setter i gang arbeid for å få bukt med deltidsproblematikken, og det er noe vi må sørge for å spre til dem som ikke har startet jobben. Så må vi også sørge for at det blir oppmerksomhet i større grad om deltidsproblematikken i yrker som i dag ikke har satt samme fokus på det.

Thor Erik Forsberg (A) [14:12:48]: Anette Trettebergstuen har kanskje levert en av de viktigste interpellasjonene dette året. Dette handler om kampen for full sysselsetting. Dette handler om kampen for arbeidslinjen. Dette handler om likestilling. Vi er ikke bekymret for dem som frivillig jobber deltid i kortere eller lengre perioder fordi det passer med studier, familiesituasjonen eller andre forhold. Men det er alvorlig for oss som samfunn hvis ikke vi lykkes bedre enn i dag med å organisere arbeidskraften vår mer effektivt, ikke minst av hensyn til den situasjonen vi vil få de neste tiårene med knapphet på arbeidskraft, særlig innenfor pleie og omsorg.

Det er fortvilende å reise rundt til virksomheter og snakke med særlig kvinner som opplever å leve med usikker inntekt, lav inntekt, og som ikke har de samme mulighetene til barna sine som det heltidsarbeidende kvinner har, fordi pengeboken rett og slett ikke strekker til. Det som er mer forunderlig, er kanskje hvor kort en del kommuner har kommet med å ta denne problemstillingen på alvor, for når kampen om arbeidskraften tetner til, vil de kommunene som ikke tar denne jobben seriøst, tape verdifull arbeidskraft. Ikke minst må samfunnets signal til de unge som skal ta utdanningsvalg, være helt klart og tydelig: Det er ønskelig og det er nødvendig at mange flere velger å ta helsefagarbeid eller andre valg innenfor helse og omsorg. Men jeg skjønner også den skepsisen foreldre har når de skal gi råd til sine unge, når det er muligheter for at man ikke får en heltidsansettelse.

Regjeringen tar dette spørsmålet på alvor. Vi har også gjort noe med arbeidsmiljøloven, bl.a. retten til utvidelse av stilling. Vi har satt av 25 mill. kr i budsjettet til pilotprosjekter og spredning av kunnskap, for det er ikke sikkert at det der det er mange deltidsstillinger, bare er et holdningsproblem. Det kan også være mangel på kunnskap. Derfor er det viktig at vi sprer den kunnskapen, de gode ideene, om hvordan vi kan organisere dette, slik at flere får en heltidsstilling.

Det mest alvorlige likestillingsaspektet handler selvfølgelig om likelønn. Men vi vet også at vi har en historie der kvinner har vært avhengig av menn økonomisk for å få hverdagen til å gå i hop. Det at kvinnene har kommet inn i arbeidslivet, har også medført at kvinner ikke er avhengig av dårlige mannfolk for å kunne klare seg økonomisk. Likevel er det grunn til å tro at med den store deltidsprosenten er flere kvinner økonomisk låst inne i dårlige forhold.

Jeg tror vi har ulike utfordringer i offentlig sektor og i privat sektor. Det som bekymrer mest, er i privat tjenesteytende sektor, hvor organisasjonsgraden er lav. Det er ikke enkelt å stå imot en arbeidsgiver som ønsker å organisere arbeidet sitt på en viss måte, selv om det er rom for å skape utvidede stillinger og flere heltidsarbeidsplasser. Det å sørge for en større organisasjonsgrad er viktig, men de tillitsvalgte i tjenestesektoren er nødt til å få noen flere virkemidler i sin kamp for at medlemmene skal ha bedre arbeidsbetingelser. Da tror jeg det er spesielt viktig å se på hvordan det er mulig å snu bevisbyrden over til arbeidsgiver, slik at arbeidsgiver må begrunne hvorfor det ikke er mulig å ha flere heltidsstillinger.

Dette spørsmålet handler om arbeidslinjen. Det handler om kvinners selvstendighet. Det handler om likelønn, og ikke minst handler det om rettferdig fordeling. Ingen forslag bør avvises i denne debatten. Vi har ikke noe annet valg enn å lykkes. Tiårene som ligger foran oss, gir oss store utfordringer med å sikre nok arbeidskraft og sørge for det viktige målet, som jeg opplever at Stortinget står samlet om, nemlig å sikre en trygg og verdig alderdom for alle dem som har behov for det. Men satsingen innenfor eldreomsorg gir oss også store muligheter, for vi vet at antall årsverk kommer til å øke dramatisk i årene som kommer. Da må vi bruke denne muligheten godt, og det bør ikke være akseptabelt at nye virksomheter blir etablert uten at man har sørget for at man får nok heltidsstillinger.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [14:18:07]: Tusen takk til interpellanten for at ho tek opp eit viktig tema, som gjeld svært mange.

Det er viktig at vi her har fleire moment å ta omsyn til samtidig. I samfunnet i dag har vi berre i omsorgssektoren 54 000 som ønskjer større stillingar. Dette er urovekkjande med tanke på at vi i framtida vil ha store behov for arbeidskraft innan denne sektoren, og at vi kan risikera å mista mange som går over i andre yrke på grunn av at det ikkje er mogleg for ein enkelt person å leva av små brøkar, og at nokon arbeider fleire stader for å fylla opp prosenten sjølv. Det fører igjen til uheldige stressituasjonar for den enkelte arbeidstakaren og kan føra til ekstra sjukefråvær og ei kraftig forverring av livskvaliteten generelt.

Det er mange som har eit stort ansvar i forhold til ufrivillig deltid og ikkje minst i forhold til heiltidsjobb som fast stilling. Arbeidsgivar har det største ansvaret her og må gå i dialog med organisasjonane og arbeidstakaren sjølv for å få til ein auke i stillinga når det står ledige stillingar. Kanskje må ein ikkje vera for striks i utlysinga av ledige stillingar, noko også organisasjonane kan vera fleksible på. Ein bør vera einig om at ein del ledige stillingar må vera med i ein heilskapleg personalpolitikk, der ein prioriterer å gi enkelte stillingar til dei som har små stillingsbrøkar frå før, nettopp for å få fleire heile stillingar, og at ein har ein plan som seier noko om kva for forventingar den tilsette kan ha når slikt skjer. Ein klarar kanskje over tid å tildela slik at ein får ein ønskt stillingsprosent, og ikkje minst fast stilling, noko som ikkje er sjølvsagt, då mange i dag går år ut og år inn i vikariat. Det er då svært uheldig at i samband med loven om mellombels tilsetjing som blei endra no i år, har ein ikkje gjort noko overfor statlege verksemder der det er flest tilsette i helsesektoren som dette gjeld, og der det er svært mange deltidsstillingar. Det siste graverande eksempelet i forhold til framtida er at eit føretak går ut med at ein ønskjer fleire deltidsstillingar. Det er ein hån mot arbeidstakarane og ikkje minst mot kvinnene. I dette tilfellet har Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Høgre eit forslag i samband med helsebudsjettet som seier at ein føreset at statsråden i kraft av si rolle som eigar av helseføretaka tek ansvar for å sikra meir stabile arbeidsvilkår for tilsette i helsetenesta, noko posisjonen ikkje støttar, dessverre.

Deltidsstillingar gjer enkeltmenneske lite sjølvstendige f.eks. i forhold til likestilling og ønsket om eigen bustad. Då er det svært mange som ikkje får innvilga banklån til det på grunn av små deltidsstillingar og vikariat. Det er samtidig eit dårleg signal å gi, då vi har eit samfunn som vil skrika etter desse arbeidstakarane framover.

Vi må òg i denne deltidsdebatten ta opp diskusjonen rundt sjukefråvær. Vi veit at i omsorgssektoren er det eit stort sjukefråvær. Ein del av sjukefråværsprosenten ligg faktisk stabilt. Ein bør då som arbeidsgivar tora seia noko om at så og så mykje av det ein brukar på sjukefråvær, må ein ta med i grunnbemanningsnorma for den enkelte arbeidsplass. Ein kan då få gjort noko med fleire ting. Fleire kan få auka stillingane sine. Ein går med ekstrabemanning, noko som gjer det enklare når nokon ikkje er til stades. Då slepp ein å ta inn ekstra bemanning og det stresset som er rundt innkallingane. Ein får ein betre kvardag for den tilsette, og brukarane får meir og mest sannsynleg betre hjelp, og ein får ned sjukefråværet på sikt. Ein får då ein betre arbeidskvardag for alle involverte. Det er ikkje til å leggja skjul på at meir fleksible turnus- og skiftordningar òg må til for å få opp deltakinga i større stillingar, noko det har vore debatt om her tidlegare.

Det er også viktig i denne debatten å seia noko om at ein også må respektera dei som ikkje ønskjer større stillingar. Det skal også vera rom for desse. Nokon av dei er studentar som ikkje har moglegheit til å jobba meir enn i småbrøksstillingar, ofte i samband med helg, for å få god arbeidstrening og erfaring innan ulike yrkesgrupper for vidare rekruttering. Så er det viktig at ein har deltidsstillingar, for trass alt skal turnusane vera gode for alle, uansett stillingsstorleik og behov.

Torbjørn Røe Isaksen (H) [14:22:37]: Jeg vil rette en takk til representanten Trettebergstuen for å ta opp problemstillingen. Det hører dessverre til unntakene at representanter tenker selv, utenfor partiprogrammet, og interpellerer mot egen regjering. Det synes jeg er veldig positivt. Jeg vil bare si at jeg synes vi burde ha mer sånt i Stortinget. Vi er alle glade i partiene våre, men det er altså lov å ikke legge fra seg sin kritiske sans selv om man blir valgt inn på et partiprogram. Det gjelder både til høyre og venstre i politikken.

Det er en viktig problemstilling – og jeg gjentar da det alle sier. Jeg legger merke til at det er en problemstilling hvor man er rikere på analyser enn på virkemidler. Man er rikere på festtaler og beskrivelser enn på forslag til hva man faktisk har lyst til å gjøre. Jeg skal komme litt tilbake til det etterpå.

Jeg synes det er veldig bra at representanten Trettebergstuen sammen med flere presiserer at det også for mange er et gode å ha en deltidsstilling. Ønsker man å jobbe deltid, skal man selvfølgelig få mulighet til det – ikke minst i en situasjon hvor vi diskuterer hvordan vi skal få flere, som i dag står helt eller delvis utenfor arbeidslivet, inn i arbeidslivet, kan deltidsstillinger med litt mindre arbeidsbelastning være godt og viktig.

Jeg har lyst til å nyansere debatten litt, for jeg synes at det kanskje gjør at vi kommer litt mer til kjernen av problemet. Det første jeg har lyst til å poengtere, er at det selvfølgelig er en viss fare for at når helse- og omsorgssektoren vokser, som den gjør, og det kommer flere heltidsstillinger, men også flere deltidsstillinger, så kommer det nesten automatisk også til å bli flere som ønsker seg en heltidsstilling. Det betyr at allerede der har man problemstillingen – jo flere som kommer inn i deltidsstillinger, som i utgangspunktet ikke nødvendigvis er negativt, jo flere vil man også ha som ønsker seg en heltidsstilling.

Jeg har også lyst til vise til en forskningsrapport som kom i 2004 fra Hardoy og Schøne, som viser at etter ett år har 30 pst. av dem som er på deltid, men som ønsker seg heltid, ikke fått en heltidsstilling. Av de 20 pst. som ønsker seg en heltidsstilling, er det etter ett år 30 pst. som ikke har fått en heltidsstilling. Det er også viktig å ha med seg – ikke for å gjøre problemstillingen mindre, men for å understreke at det for de fleste ikke er sånn at deltidsstilling er en livsvarig dom.

Det bringer meg videre til den tredje nyansen jeg synes er viktig. Det blir litt som å sammenlikne epler og pærer når man i denne diskusjonen bruker poenget med at den aller viktigste grunnen til at det er inntektsforskjeller mellom menn og kvinner, er heltid/deltid. Det er helt riktig, men da må man huske på at i den diskusjonen har man også inkludert alle dem som jobber deltid frivillig. Jeg er enig med representanten Trettebergstuen og flere i at det nok delvis skyldes at vi har en del tradisjonelle forestillinger om kjønnsrollemønstre, men jeg er kanskje mer tilbøyelig til å mene at de kjønnsrollemønstrene skal man få lov til å holde seg med i sitt eget hjem – i hvert fall er det vanskelig å regulere flere kvinner direkte ut i arbeidslivet.

Så til de konkrete forslagene. Jeg vil gi representanten Trettebergstuen skryt for at hun kommer med forslag. Jeg hadde kanskje håpet på, siden hun utfordret regjeringen, at det skulle bli litt spenstig munnhuggeri mellom representanten og statsråden, men konstaterer at det foregår i relativt høflige former. Det har kanskje noe med at statsråden egentlig ikke kommenterer de konkrete forslagene som representanten lufter i Dagsavisen i dag.

Noen av forslagene tror jeg har lite for seg. Regionalt verneombud tror jeg ikke er viktig i denne sammenhengen. Å ha drøftelser synes jeg er en helt all right idé, men jeg tror ikke det vil ha veldig stor konsekvens. Det å gjøre det dyrere å ansette folk på deltid tror jeg vil ramme dem som faktisk ønsker seg deltid, dvs. flertallet som er på deltid i dag, som sier at det er den posisjonen de ønsker seg. Lovfestet rett er jeg redd for i praksis vil virke mot sin hensikt, både fordi det er praktisk vanskelig å gjennomføre, fordi det er vanskelig å finne ut hvordan man skal sanksjonere dette, og fordi at i veldig stor grad dreier problemstillingen seg om noe annet.

Hva er det det dreier seg om? Jeg tror det i de fleste tilfeller ikke er vond vilje. Det er selvfølgelig noen arbeidsgivere som har vond vilje, men i veldig stor grad dreier det seg om tre ting: For det første dreier det seg om budsjetter. For det andre dreier det seg om hvordan man setter opp turnus og arbeidstidsbestemmelser, alle komplikasjonene som kan komme rundt det. Og for det tredje dreier det seg om at vi har et arbeidsliv som, selv om det er godt på mange måter, er lagt opp etter industriarbeidernormen for flere tiår siden. Vi har et arbeidsliv som på mange måter er lagt opp etter den gamle mannlige industriarbeideren.

Hvis jeg skal komme med et positivt forslag til slutt, vil jeg bare påpeke alle de fantastisk gode, spennende forsøkene med alternative turnuser som foregår rundt om i Norge, hvorav flere også har bidratt til at flere kvinner har fått heltidsstillinger.

Karin Andersen (SV) [14:27:52]: Jeg kan berolige representanten Røe Isaksen med at en del av oss kvinnfolka er ikke regulert ut i arbeidslivet. Vi har slåss for å komme dit, og noen av oss er så gamle at vi har vært med på dette – at det var ganske store motforestillinger mot at man skulle gå ut i arbeidslivet og få egen inntekt. Dette handler ikke om at staten overregulerer noe som helst, men at vi skal lage rammebetingelser som gjør at kvinner kan ta de samme frie valg som menn har gjort til enhver tid. Det tror jeg må lyde bra for Høyre.

At kvinnene har kommet inn i norsk arbeidsliv, er også den største økonomiske revolusjonen vi har hatt i Norge. Det er virkelig det som har løftet vår økonomi. Dette er roten til egen sjølstendighet, og det er utrolig mye ressurser, kompetanse og kunnskap Norge tar i bruk.

Så er rammebetingelsene for dette ikke nødvendigvis slik at alle som sier de velger deltid, velger det fordi de har disse frie valgene. Da er det viktig at vi ser på hva vi kan gjøre med det. Så er det litt rart å studere bransjer som skulle være sammenliknbare. Altså: Selger man skruer og planker, får man heltid. Selger man klær, melk og brød, får man deltid. Og butikkene er like lenge åpne. Hva har dette med å gjøre? Ja, det er riktig at på sykehusene jobber man døgnet rundt. Det gjør man i politiet også. I politiet jobber nå – i den statistikken jeg har tatt ut – 6 200 mennesker turnus. Av disse jobber 7 pst. deltid, og 80 pst. av dem jobber over 80 pst. Der er det mange menn. Blant sykepleiere, hjelpepleiere, jordmødre og omsorgsarbeidere er situasjonen helt annerledes. Hvorfor er det slik? Dette har noe med rammebetingelsene å gjøre. Da er det grunn til å se på lovbestemmelsene, og jeg skal komme litt tilbake til det. Men la meg bare få følge opp litt dette med alternative måter å organisere arbeidet på.

Jeg har vært på mange steder der de har organisert arbeidet på andre måter, og ser at det er mulig. For eksempel i Harstad, som jeg har tatt opp her flere ganger før, jobber de altså ikke lenger – de har kortere ukentlig arbeidstid. De har fått flere i full stilling, og de har fått ned sykefraværet. De har også fått til det som er viktig med fulle stillinger, nemlig at man får ivaretatt den kompetansen som er der, og bygd opp ny kompetanse, knyttet til at folk jobber tettere sammen i større brøker. Man slipper da å forholde seg til vikarer som detter ned, og som aldri har vært på akkurat den arbeidsplassen før, eller på det skiftet. Det er veldig viktig å følge opp slike ting. Det er jo derfor regjeringen har fremmet forslag om penger til dette i budsjettet, og det er ganske forstemmende at bl.a. Høyre sier nei til disse pengene.

Representanten fra Fremskrittspartiet var oppe og sa at regjeringspartiene ikke hadde noen synspunkt på de kravene som må stilles til helsesektoren. Jo, det har de. De har skrevet merknader i komitéinnstillingen

«som understreker at offentlig sektor skal være en pådriver for å hindre uønsket deltid.

Komiteen understreker at det er viktig med dialog med partene i arbeidslivet for å komme frem til konkrete løsninger. Ved ansettelser skal hele stillinger være hovedregelen.»

Det er viktig at regjeringen følger opp Stortingets budsjettarbeid på dette området, og at man i tildelingsbrevene sikrer at dette faktisk blir fulgt opp, for det er veldig viktig.

Så til konkrete ting. Det skal legges fram en stortingsmelding om arbeidsmiljø til våren. Den må sjølsagt speile hva vi må gjøre for å få fortgang i dette. SV har alltid ment at vi er nødt til å lovfeste retten til heltid. Jeg er enig i de forslagene som representanten Trettebergstuen har tatt til orde for, men i tillegg vil jeg ta til orde for et annet forslag, som SV og LO er enige om. Og det er at vi er nødt til å innføre en type overtidsbetaling – eller mertidstillegg, som LO kaller det – for overtid utover stillingsbrøken når man har ufrivillig deltid. Jeg er helt sikker på at merkostnadene ved å organisere arbeidstiden i så mange små, umulige stillingsbrøker som man nå tillater seg å gjøre, ville forsvinne ganske fort hvis kostnadene ved å gjøre det ikke var på den enkelte arbeidstaker, men på arbeidsgiver. For å si det sånn: Det er nok av eksempler på at der man virkelig vil, så får man det til.

Jeg håper at vi skal komme lenger med alle disse forslagene i den stortingsmeldingen som regjeringen skal legge fram.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:33:05]: Jeg vil gi honnør til representanten Trettebergstuen og takke henne for at hun tar opp et veldig viktig tema. Det er et tema som ikke bare handler om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser, men som også har stor betydning for sosiale forskjeller i samfunnet. Og kampen mot ufrivillig deltid er ikke minst en veldig viktig likestillingssak.

Det er mange som arbeider deltid her i landet – ifølge Kvinnepanelet er det snakk om 673 800 personer, hvor de fleste er kvinner. 42 pst. av alle sysselsatte kvinner jobber deltid, mens bare 13 pst. av alle sysselsatte menn jobber deltid.

Det er jo slik at det er noen som faktisk ønsker å jobbe deltid. Noen jobber deltid for å få inntekt ved siden av studiene, andre jobber deltid fordi de vil ha bedre tid sammen med familien i en periode. Ikke minst ser vi rundt om i vårt langstrakte land at det er store lokale og kulturelle forskjeller. Det er ikke dette frivillige deltidsarbeidet som er problemet – det peker jo også interpellanten på – det er den ufrivillige deltiden som er den store utfordringen her. Hovedproblemet er alle de som jobber deltid fordi de ikke får mer jobb eller flere timer av sin arbeidsgiver. I verste fall jobber de i lange perioder opp mot ønsket stillingsprosent, men får ikke stillingshjemmel og fast ansettelse. Ifølge Kvinnepanelet handler dette om 54 000 personer – vi vet at det er svært ulike synspunkter her – og vi vet at Statistisk sentralbyrå bruker andre tall. Men det som er viktig, er at man finner en måte å tenke på som gjør at vi får gjort noe med dem som jobber ufrivillig deltid.

Jeg har fått flere henvendelser, for på Sørlandet sykehus er det en ganske stor andel som jobber ufrivillig deltid, og de tillitsvalgte har vært veldig opptatt av denne saken. Hver fjerde deltidsansatt ved Sørlandet sykehus jobber deltid ufrivillig, dvs. 425 personer. Det er mange som vil jobbe for å prøve å få gjort noe med det. Det er nå lagt fram en plan for Sørlandet sykehus om bruk av krysskompetanse, nemlig at man skal få lov til å jobbe på flere enheter, at man skal få lov til å jobbe mer på tvers, og at man skal få påfyll av kompetanse slik at man kan utføre arbeidet.

Ufrivillig deltid er et problem. Det er et problem for dem det gjelder. Det er fryktelig frustrerende ikke å ha mulighet til å jobbe nok og tjene nok, at man har lyst til å jobbe mer, men ikke får lov. Arbeidskraften er jo noe samfunnet sårt trenger. Det er en utfordring for samfunnet å legge til rette for å benytte den arbeidskraften som faktisk er tilgjengelig. I tillegg er det et viktig likestillingsproblem at kvinner ikke får mulighet til å kunne forsørge seg selv og familien sin.

Deltidsarbeid er en viktig årsak til de store inntektsforskjellene mellom menn og kvinner. Derfor vil vi i Kristelig Folkeparti jobbe mot ufrivillig deltid. Kristelig Folkeparti mener at unntaksregelen om at økt stilling kan nektes dersom dette vil medføre «vesentlig ulempe for virksomheten», må tolkes strengt. Det må legges en bedre strategi for å utnytte lov- og avtalemessige rettigheter slik at stillingsbrøker utvides og kompetanse og jobbinnhold forbedres. Dette er spesielt viktig i helse- og omsorgssektoren, men også innenfor varehandel, hvor mange kvinner sliter med å få nok arbeid til å kunne forsørge seg selv og familien.

Mange arbeidsplasser har funnet løsninger som viser seg å ha god effekt for å få ned andelen ufrivillig deltid. Vi må legge til rette for at foretak gis muligheter til å finne fram til slike løsninger. De kommunene som har oppnådd mest reduksjon i ufrivillig deltid, er de som har innført ulike former for fleksible arbeidstidsordninger. Turnusplanleggingen skjer da med bidrag fra de ansatte selv, som fordeler vakter med ulik belastning seg imellom. Det finnes flere eksempler på fleksible arbeidstidsordninger som kan vise til gode resultater.

Jeg tror det er viktig med en innsats for å få slutt på den ufrivillige deltiden. Det er en viktig kamp, det er en viktig kamp for Kristelig Folkeparti, og jeg vil takke interpellanten for å sette en viktig debatt på dagsordenen.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:38:00]: Jeg vil også takke representanten Trettebergstuen for et godt initiativ. Heltids og deltids arbeidstidsordninger er uhyre viktig for samfunnslivet, for arbeidslivet og ikke minst for familielivet.

Nordmenn jobber mest deltid i Norden. Nesten tre av ti arbeidstakere jobber i reduserte stillinger, og de fleste av disse er kvinner, som flere har vært inne på. 43 pst. av kvinnene har deltidsstillinger, men bare 13 pst. menn. Små stillinger og deltidsansatte er særlig utbredt innenfor pleie og omsorg, i barnehager og i SFO. Små stillinger ned til 10–12 pst. er gjerne oppstått for å få bemanningskabaler til å gå opp innen døgnkontinuerlige tjenester. Dette er et resultat av økonomistyring og enkelte lovregulerte arbeidsbestemmelser, ikke av menneskelige behov, verken hos innbyggere eller ansatte.

Muligheten for deltidsarbeid var et kvinnekrav på 1970-tallet. Kanskje derfor er dette blitt hengende igjen som en foreldet struktur i dagens arbeidsliv. Hensyn både til brukere og ansatte tilsier at størst mulig stilling er det beste, og en god arbeidsgiverpolitikk må derfor tilstrebe at hele stillinger skal være det normale. En god arbeidsgiver viser fleksibilitet i forhold til arbeidstakernes egne ønsker og behov. Avhengig av livsfase kan arbeidstakerne ønske mindre enn full stilling. Spørreundersøkelser blant deltidsansatte viser at enkelte fortsatt ønsker mindre enn full stilling. Senterpartiet er først og fremst opptatt av at alle de som ønsker en jobb å leve av, og som i dag ikke blir tilbudt det, får det.

Mange kommuner er opptatt av å gjøre noe med både uønsket deltid og arbeidstidsordningene generelt. Dette er viktig for å gi best mulig kvalitet på tjenestene til innbyggerne, å være i stand til å rekruttere gode medarbeidere og å få et godt omdømme som en god arbeidsgiver. Tilnærmingsmåtene er mange og kan ha ulik karakter. Erfaringene viser imidlertid at det viktigste for å komme fram til ordninger som fungerer godt, er å involvere de ansatte sjøl. Innflytelse og kontroll over egen arbeidssituasjon er avgjørende for jobbtilfredshet, arbeidsglede og høyt nærvær. Stikkord er å fremme det myndige mennesket.

Arbeidstakere og arbeidsgivere kan ha ulike ønsker og behov i forhold til arbeidstidsordningene. Men erfaringer viser at med mer fleksibilitet fra begge parter er det mulig å finne løsninger som betyr en forbedring for alle, inkludert innbyggerne og brukere av kommunale tjenester.

I Drammen har en styringsgruppe definert uønsket deltid. Det er etter deres definisjon en kvalifisert person som:

• ønsker seg høyere avtalt arbeidstid

• kan starte med økt arbeidstid innen tre måneder

• er villig til å ta imot et tilbud sjøl om det kan innebære endret arbeidssted og/eller andre gjeldende arbeidstidsordninger enn vedkommende har i sin stilling

Det er altså spørsmål om at en må kunne arbeide på flere steder. Vikarpool kan være ett av flere virkemidler for å sikre de som ønsker det, større stillinger. Når det gjelder kvalifikasjoner, er det ofte en forutsetning for å få et tilbud om økt stilling/hel stilling at de ansatte har de nødvendige kvalifikasjoner, og tilbud om kvalifiserende utdanning er da et godt og nødvendig virkemiddel. Når det gjelder økt fleksibilitet, er det mange positive tilbakemeldinger på lengre turnusperioder hos brukere med spesielle behov, spesielt knyttet til bofellesskap for funksjonshemmede o.l.

I Buskerud er det et godt eksempel fra Hurum. Der har en en tidsbank, hvor en inngår en forpliktende turnus for en viss tidsperiode framover, og all arbeidstid blir lagt inn i tidsbanken med uttak av tid eller penger ved overskudd av innsats. Det er bra erfaringer ved dette, for her er det snakk om en bransje hvor det er knapphet på folk, og det er da lettere å få til større stillinger enn det ville vært dersom situasjonen hadde vært den motsatte. En situasjon er også at dersom man tar en ekstra helgevakt eller to, gir det f.eks. mulighet for ekstra ferie utenom skoleferien. Følelsen av økt ferie og fritid som dette gir, oppleves som en positiv kvalitet ved arbeidsplassen for mange.

Med utgangspunkt i at involvering av de ansatte sjøl er det viktigste kriterium for suksess, bør det vises stor grad av vilje til tilpasning fra arbeidsgiver til den ordningen som velges. Det betyr at en kommune kan ha ulike typer arbeidstidsordninger f.eks. for sjukehjemmene og for bofellesskapene.

Nye og mer fleksible arbeidstidsordninger kan gjøre det naturlig og nødvendig for storting og fagforeninger å se på lovregulering av arbeidstidsbestemmelsene med nye øyne, f.eks. bestemmelsen om arbeid kun hver tredje helg. Det er gode grunner, både reelt og politisk, til å være åpne for mer smidig og fleksibel praksis, som kan tjene både de ansatte og brukerne. Men som sagt: Her er det avgjørende at de ansatte og de ansattes organisasjoner er med, slik at en altså får til et system som innebærer at man har rettigheter samtidig som man oppfyller plikter. En lager en helhet som er basert på det samfunnsansvar man må ha i arbeidslivet.

«Det har aldri vært snakk om kvinners arbeid der de sliter side om side med sine menn på markene. Det er først når arbeidet er interessant eller lønnet, at man diskuterer kvinners plass i arbeidslivet.»

– Jeg har glemt den boka der dette står, hjemme, så jeg husker ikke hvem som har sagt det, men jeg vet at det var en av de første kvinnene som kom inn på universitetet i England på 1800-tallet.

Og historisk er det ikke sånn at kvinners plass har vært i hjemmet. Min farmor var enke. Hun hadde tre barn, og hun var i arbeidslivet fra mannen døde. Det var ikke snakk om åttetimersdag. Nei, det var 12, 14 og 16 timers arbeidsdag.

Sånn har det vært for kvinner i Norge opp gjennom hele historien. De har hatt stor arbeidsbyrde. Arbeidet har i hovedsak vært ulønnet, og det har foregått i hjemmet. Men det har bare vært en liten elite som har kunnet kose seg hjemme, og til og med de hadde ansatt både tjenestejenter og guvernanter for å ivareta omsorgsoppgavene knyttet til barn og syke.

Jeg skal gjøre noen betraktninger rundt en del forhold når vi diskuterer likelønn og deltid og heltid. Først skal jeg si litt om myten om turnus. Det svever rundt slike «sannheter» at turnusen betinger at man må gjøre endringer i arbeidstidsordningene for at turnusen på et eller annet slags vis skal gå opp. Det som er grunnlaget for turnus, er at en har nok penger, at en har rett person på rett sted, og at en velger seg et kvalitetsnivå. De tre forholdene er i ulik grad representert rundt omkring på arbeidsplassene i Norge, og det er det som er avgjørende for om en får en turnus eller ikke. Som flere har nevnt her i dag, skjer det i arbeidsforhold der det i hovedsak jobber menn. Der får en det til. Men ikke der kvinner jobber.

Det denne saken dreier seg om, tenker jeg, er ikke hvorvidt vi skal snakke om ufrivillig eller frivillig deltid knyttet til kvinneyrker. Jeg synes det å kalle det for frivillig deltid, faktisk er å stadfeste at jo, innenfor kvinneyrkene aksepterer vi at det er forskjell på kvinner og menn. Kvinner skal på en måte få fortsette å jobbe deltid.

Det vi etter mitt syn må snakke om, er hvordan vi skal tilrettelegge for at vi kan fortsette med verdiskapingen i Norge – at Norge skal ha muligheter til å bygge ut den velferden vi har, på en god måte. Regjeringen har gjort mange tiltak for å få dette til. Vi gjorde endringer i arbeidsmiljøloven, Prop. 64 L og Innst. 183 L for 2009–2010, der vi tilrettela i enda større grad for at nettopp forholdet mellom det å ha arbeid, omsorgsoppgaver og delta i det sivile samfunn, har fått sterkere plass i lovgivningen. Det er nemlig den verdiskapingen vi bygger på: Alle skal ha et arbeid, og de skal ha muligheter til å jobbe og bidra med det de kan.

De demokratiske utfordringene vi står overfor, er formidable. Derfor er det viktig for oss som samfunn at vi klarer å frigjøre de arbeidskraftressursene som ligger latent i kvinnegruppen som i dag er rammet av det som kalles ufrivillig deltid.

Så vil jeg snakke litt om kvalitet. Det har ikke vært så mye framme i debatten her i dag. Men jeg kan fortelle at jeg en gang var på besøk på en skruefabrikk. Der spurte jeg om det var deltidsarbeid. Det var bare menn som jobbet der. Det var én som fortalte at han hadde hatt deltidsarbeid, men han måtte slutte med det. Så spurte jeg: Hvorfor det? Jo, fordi det gikk ut over kvaliteten på arbeidet hans. Han hadde fri enten en fredag eller en mandag, og da visste ikke han hvordan dreiingen og alt det praktiske rundt det var – det var ikke skruer, det var store installasjoner til borerigger – og det gikk ut over kvaliteten. Jeg mener at vi må få inn i holdningen vår at utgangspunktet for alt arbeid, uansett om det er i helse- og omsorgstjenesten eller det er i branntjenesten eller det er i privat sektor, er at det er kvaliteten på arbeidet som skal være førende for hvordan vi skal organisere oss.

I Agder har vi store utfordringer når det gjelder levekår. En del av det er knyttet til at mange kvinner har ufrivillig deltid. De fanges i en type fattigdom, med dårlig økonomi.

Kort skal jeg avslutte med de fire punktene jeg mener bør være med – nå rekker jeg bare et av dem ser jeg, men jeg får tegne meg på nytt. Jeg får ta alle fire etterpå.

Presidenten: Det er bare mulig å ha ordet én gang i en interpellasjonsdebatt.

Sylvi Graham (H) [14:48:39]: Fleksibelt arbeidsliv er et viktig tema. Vår felles ambisjon i denne salen er at så mange som mulig skal få delta i arbeidslivet, og at de skal få jobbe så mye som mulig – så mye som de både ønsker og klarer. For mange vil dette være å jobbe såkalt heltid. Mange vil derimot ønske å jobbe deltid, enten fordi de ikke ønsker å jobbe mer eller ikke klarer å jobbe mer. Og når det er sånn at noen ønsker å jobbe deltid, utløser dette selvsagt også at stillingsandeler må besettes. Eller sagt på en annen måte: En arbeidsgiver som har en 100 pst. stilling som besettes i 60 pst., kan ikke opprette en ny stilling til 100 pst. Den må besette de resterende 40 pst.

Debatten om heltid og deltid har en tendens til å handle vel mye om dem som kan og vil jobbe heltid. Det er forståelig, og det er viktig, for der ligger det mennesker med behov og ønsker om full jobb, og der ligger det, som en har vært inne på tidligere her, en arbeidsstokkressurs. Men vi bør ikke i dette glemme at det er mange som jobber deltid, som gjør det fordi det er det de ønsker. Dette er deres inngang til å delta i arbeidslivet, ikke bare i deler av livet sitt, men også kanskje av hensyn til egen helse.

Når jeg sier dette, er det fordi det dypest sett handler om måten vi organiserer arbeidslivet på: Løser vi deltidsproblematikken gjennom å lovregulere mer – altså lovfeste heltid – eller mindre gjennom å åpne arbeidslivet og gjøre det mer fleksibelt? Oppfylles ønsket om heltid for flere gjennom mer sentrale bestemmelser, eller kan vi tilfredsstille både dem som ønsker å jobbe heltid, og dem som ønsker å jobbe deltid, gjennom mer lokale bestemmelser? Vil vi se flere tilfeller av at uønsket deltid kan reduseres gjennom bedre rammevilkår for arbeidsgiverne, eller blir det best mulig om politikerne, fagforeningene og andre legger føringene?

Dette handler dypest sett om arbeidsmiljøloven. Jeg vil også benytte anledningen til å minne om at vi nettopp har diskutert en sak i denne salen der Høyre har fremmet forslag om en oppmyking av denne, nettopp fordi dette også ville bidra til at man kan komme arbeidstakere som ønsker mer arbeid, bedre i møte, få turnusen til å passe arbeidsplassen bedre lokalt.

Nøkkelen ligger mye i offentlig sektor. I fremleggelsen av rapporten Kjønn og lønn, NOU 2008:6 fra Likelønnskommisjonen, ble det pekt på at det er lik lønn for likt arbeid i Norge, men at lønnsgapet mellom kvinner og menn skyldes det kjønnsdelte arbeidsmarkedet. Altså, som interpellanten har vært inne på: Kvinner jobber mest i offentlig sektor, menn mest i privat sektor. Kvinner jobber mest innenfor yrker og sektorer som utelukkende drives av det offentlige, menn jobber som oftest i yrker og sektorer hvor offentlig og privat sektor konkurrerer om arbeidskraften. Kvinner jobber mer deltid enn menn, både selvvalgt og ufrivillig. Kommisjonen pekte også på at den sentrale forhandlingsmodellen i norsk arbeidsliv er med på å sementere dette bildet.

Spørsmålet om ufrivillig deltid er viktig fordi det er mange mennesker som ikke får jobbe så mye som de ønsker – de vil jobbe mer. For folk flest tror jeg også det virker pussig at så mange mennesker går rundt og ønsker seg mer jobb innenfor disse områdene, når man ser de mangler eller forbedringsområdene som nettopp kan være innen f.eks. eldreomsorgen.

Dersom vi ser på de sektorene hvor det finnes flest såkalt undersysselsatte, er det nærliggende at dette har sammenheng med arbeidstidsreguleringer. Innenfor omsorgssektoren er det forholdsvis strenge regler for turnus og arbeidstid. Samtidig ser vi altså at i tilfeller hvor man har kunnet avvike fra disse bestemmelsene, har man nesten kommet utfordringene med ufrivillig deltid helt i møte, i tillegg til en del andre positive effekter. Årsaken er at det er lettere å planlegge arbeidskraftressursen for at regnestykket skal gå opp.

Dette er en viktig debatt, og jeg tror at det er viktig at vi unngår å nærme oss debatten med en både–og-holdning. Man kan vanskelig kreve at alt skal være som før, samtidig som de konkrete og uheldige utslagene av hvordan vi har det i dag, skal fjernes. Så vi må være litt endringsvillige på flere områder. Det er en viktig debatt, og jeg tror at representanten Trettebergstuens mange forslag bør drøftes videre. Jeg imøteser den debatten, og Høyre vil gjerne være med på den.

Else-May Botten (A) [14:53:46]: Det er et viktig tema interpellanten tar opp i dag, og en av nåtidens krevende likestillingssaker, slik jeg ser det. For det virker krevende å finne heltidsjobb i kvinneyrker med utstrakt bruk av turnus. Begrunnelsene som ofte blir brukt, er at man må ta til takke med deltidsstillinger for at turnusen skal gå opp. Men om det så er tilfellet, er det for meg ganske merkelig at det problemet ser ut til ikke å eksistere i de mannsdominerte yrkene som f.eks. i politiet og i fengslene.

Det er slik at de fleste med ufrivillig deltid finner vi i helse- og omsorgssektoren, altså i offentlig sektor. Senest i går fikk jeg innspill på dette da jeg besøkte Sykkylven kommune, hvor de ansatte ved sykehjem og heldøgns omsorgsboliger sa at det fortsatt var et stort problem. De søker på en måte fokus. Kommunen har heller ikke spesielt fokus på det. Politikerne lokalt må faktisk ta et ansvar der.

I 2007 gikk det ut bud – ikke fra keiser Augustus, men fra Jens Stoltenberg – om at man faktisk måtte lage seg strategier i hver enkelt kommune for dette, finne ut hva som var situasjonen i sin kommune, og lage seg en plan. Det var det mange som tok tak i. To av kommunene i mitt hjemfylke, som er Møre og Romsdal, Sunndal kommune og Ørsta kommune, tok tak i dette. For å si det sånn: Det måtte noen kvinner til. Det var kvinnelige ordførere i de to kommunene. Den ene sitter her i salen og er representant på Stortinget i dag. Det er veldig bra at ting blir gjort, og jeg mener at det har virkning, det man gjør. Kanskje er mange positivt overrasket over den gevinsten man får ved å rydde opp i dette. Ikke minst er det med og bidrar til å styrke tjenestekvaliteten.

For den enkelte er det også viktig, spesielt med tanke på å ha en lønn å leve av og muligheten til å få seg et banklån i etableringsfasen når man trenger det. Men heltid er ikke bare positivt for arbeidstakerne, det er mange faktorer som er positive også for arbeidsgiveren.

Fra kommunal sektor viser undersøkelser at det blir en bedre kontinuitet rundt tilbudet, og rekrutteringen blir lettere. Det er viktig å ha en god rekruttering på disse områdene. Man får mindre kompliserte vaktlister å jobbe med, og det blir lettere å få hevet kompetansen til medarbeidere som er i full stilling. Det er videre mye som tyder på at det gjør noe med både engasjement og entusiasme, og ikke minst med trivselen på arbeid, og sykefraværsstatistikken bedrer seg.

Det har vært en lang vei å gå, og jeg synes at interpellanten tok en utrolig fin intro på den historien vi har hatt, og de utfordringene som ligger der, så det trenger jeg i hvert fall ikke å si noe mer om. Men jeg er veldig enig i den situasjonsbeskrivelsen.

LO har vært opptatt av å lovfeste retten til heltid. Mange av LOs forbund har også vært frampå med både ulike oppskrifter på hvordan man skal forholde seg til fortrinnsretten, og hvordan man kan lage strategier og komme med ulike tiltak i sine kommuner.

Men én nøtt som jeg i hvert fall ser fortsatt ligger der for Fagforbundet, er at mange ønsker å jobbe heltid, samtidig som de ikke vil jobbe annenhver helg. Denne nøtten er en utfordring. Kanskje er det ikke råd å løse det. Men klarer man å tenke kreativ, klarer man å se på ulike turnusordninger ut fra de behovene som er der, er det kanskje ikke så låst som man opplever at det er i dag.

Det er positivt at Audun Lysbakken nå kommer med en egen stortingsmelding om likelønn. Her har også styrket innsats mot ufrivillig deltid fått sin plass. Det synes jeg er positivt.

Det er dessverre for tidlig å si at vi er likestilte i dette samfunnet, når man ser at kvinner tjener kun 85 kr av menns inntjente hundrelapp. Vi har fortsatt et kjønnsdelt arbeidsliv når vi har slike lønnsforskjeller.

Om vi trodde dette holdt på å endre seg, er det ikke oppløftende å vite at lønnsforskjellene mellom kvinner og menn vokser i småbarnsfasen. Dessverre ser vi at likestillingslovens bestemmelser om rett til likelønn fortsatt blir brutt. Det er rart at selv om kvinner dominerer ved høyere utdanning og har så høy yrkesaktivitet som de har i Norge, overser mange fortsatt problemet. Det er klart at heltidsjobb som en rettighet må være en ledesnor, og deltid skal være en mulighet. Men målet må vi strekke oss etter hver eneste dag. Det krever ikke bare fine ord, men ansvar og handling fra alle berørte parter.

Tove-Lise Torve (A) [14:58:59]: Det er mange bransjer som praktiserer en stor grad av deltidsstillinger. I mesteparten av disse bransjene snakker vi om kvinner som jobber. Jeg vil på linje med mange andre takke interpellanten for initiativet, og er veldig glad for at vi tar denne debatten i dag.

Det er, som mange har vært inne på, både fordeler og ulemper med deltidsstillinger. Fordelene er nok størst for arbeidsgiverne, mens ulempene er det hovedsakelig arbeidstakerne som må bære.

De som arbeider deltid, tjener selvsagt mindre enn de som jobber heltid. Dette påvirker ikke bare inntekten, men også den framtidige pensjonen. Usikkerheten rundt om de får nok ekstravakter for å kunne forsvare faste utgifter, er en stor belastning. I tillegg opplever mange vanskeligheter med å få lån, da de ikke har sikker inntekt.

Jeg vil bruke innlegget mitt til å problematisere den utstrakte bruken av deltidsstillinger innen helse- og omsorgssektoren.

Vi vet at veksten i antall eldre over 70 år blir mer enn fordoblet i løpet av noen få tiår. Det sier seg selv at kampen om arbeidskraften for å bekle alle de stillingene vi vil trenge i helse- og omsorgssektoren, vil bli knalltøff. Da nytter det ikke å lokke med små brøkstillinger som folk ikke kan livnære seg på. Dessuten er ikke disse små stillingene rett måte å bruke ressursene på, fordi vi sløser med antallet hoder og hender sammenlignet med å nytte arbeidskraften i større stillingsbrøker.

Mange lurer på hvorfor det er så utstrakt bruk av deltidsstillinger i helse- og omsorgssektoren. En av forklaringene er at det på 1980-tallet ble gjennomført en aldri så liten revolusjon i denne sektoren. Så å si alle jobbet annenhver helg, i hvert fall de med 100 pst. stillinger. Helgearbeidet opplevdes som veldig belastende. De ansattes organisasjoner jobbet godt og fikk gehør for turnuser med arbeid tredje hver helg. I den anledning ble det opprettet mange små deltidsstillinger for å få dekket bemanningen i helgene.

Enkelte mener at løsningen på denne utstrakte bruken av deltid er å innføre arbeid annenhver helg igjen. Det tror ikke jeg. Belastningen med så tett helgearbeid vil neppe virke rekrutterende. Da har jeg større tro på å tenke nytt og prøve ut ulike ordninger for å bekjempe deltid. Derfor er det gledelig at regjeringen setter av penger til slike forsøk. Gode resultat fra disse kan gi andre inspirasjon til å prøve ut tilsvarende ordninger. Et skår i gleden er det imidlertid at Høyre velger å kutte alle disse 25 millionene til forsøk i sitt alternative statsbudsjett.

Jeg har lyst til å fortelle om et interessant forsøk fra min egen hjemkommune, Sunndal. Da man skulle lyse ut nye stillinger til en ny sykehjemsavdeling, lyste man ut kun heltidsstillinger. De samlede ressursene ble mye høyere enn det avdelingen på det nye sykehjemmet hadde behov for. Men behovet for styrket bemanning var til stede i andre deler av pleie- og omsorgssektoren.

I samarbeid med fagforeningene ble det utarbeidet turnuser hvor de ansatte hadde to arbeidsplasser. Slik kunne alle de som ønsket full fast stilling, søke på disse nye stillingene og vite hvor de til enhver tid skulle arbeide. Tidligere var de avhengige av å skaffe seg ekstravakter ved flere avdelinger for til sammen å kunne få full jobb. Dette var veldig utilfredsstillende.

Nå fikk vi en bedre løsning både for de ansatte og for arbeidsgiver. De ansatte fikk fast 100 pst. stilling og alle de fordelene det innebærer, mens arbeidsgiver fikk dekket opp vakanse og behov for styrket bemanning gjennom en forutsigbar ordning. Det ble det vi kaller en vinn-vinn-situasjon for både arbeidstaker og arbeidsgiver. Vi opplever nå at mange kommuner kommer nettopp til Sunndal for å lære av det arbeidet som er gjort der. Det viser at det nytter å tenke nytt.

Helt til slutt: Arbeidskraftundersøkelsene i 2008 og 2009, gjennomført av Fafo, viser at andelen kvinner som arbeider heltid, har økt. Det er gledelig, og det viser at vi er på rett vei.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Are Helseth (A) [15:03:49]: Jeg vil også takke representanten Trettebergstuen. Dette er en viktig debatt. Men vi har debattert lenge – for lenge. Velferdssamfunnets bærekraft krever flere løsninger og kortere debatter.

Ufrivillig deltid er mye et spørsmål om et likestilt arbeidsmarked. Deltiden var kanskje ønsket for 40 år siden, da likestillingen i arbeidslivet sakte startet. Da var det nesten umulig å få barnehageplass, skoledagen var kort, og det var ikke kultur for likestilling på hjemmearenaen. Men fortsatt arbeider 44 pst. av yrkesaktive kvinner deltid, mens under 10 pst. av yrkesaktive menn gjør det samme.

Ufrivillig deltid er en dårlig investering. 70 pst. av sykepleierstillingene er deltidsstillinger. Mer enn halvparten av de over 400 000 kommuneansatte jobber deltid. 207 000 av disse er kvinner, mens bare 35 000 er menn. I hver tredje kommune er det ikke drøfting med tillitsvalgte om bruken av deltid, selv om det er tariffestet.

Ufrivilling deltid er en særlig dårlig investering i helse- og omsorgstjenestene i Norge. Omsorgsmeldinga slår fast at vi trenger 135 000 nye helsearbeidere innen 2050. Da må det bli attraktivt å velge sektoren – og å bli værende i den. Risiko for 10,4 pst. eller 20,5 pst. stilling skremmer folk bort. Ingen kan betale regninger og leve av en 20,5 pst. stilling i et omsorgsyrke.

Heltid, derimot, er en god investering. Innenfor helse og omsorg er det bra for pasientene, for arbeidsgiverne og for arbeidstakerne. Pasientene vil oppleve bedre kontinuitet i tjenestene og færre omsorgspersoner å forholde seg til. Arbeidsgiverne får medarbeidere med bedre tilknytning til arbeidsplassen og større mulighet til å drive systematisk kvalitetsarbeid og kompetanseoppbygging. Arbeidstakerne får økonomisk selvstendighet i livet sitt, nødvendig pensjonsopptjening og bedre vilkår for faglig oppdatering.

Representanten Henriksen la vekt på heltid som kvalitetsdriver. Ja, i dette hus ville komitéarbeidet blitt dårligere hvis alle representantene hadde fire kvarte plasser og måtte arbeide i fire komiteer hver.

En studie av eldreomsorgen i Norden viser at 90 pst. jobber heltid i Finland, mens bare 32 pst. jobber heltid i Norge. Det er også store forskjeller mellom kommunene i Norge, og kommuner som arbeider systematisk med deltidsproblematikk over tid, får det til.

Hensynet til rettferdighet, til økonomisk selvstendighet for enkeltmennesket og til hele velferdsstatens bærekraft tilsier at ufrivillig deltid raskt må bygges ned. Jeg mener at ufrivillig deltid skader og undergraver den norske modellen.

Anette Trettebergstuen (A) [15:07:36]: Jeg takker for en veldig god debatt med mange gode innlegg og gode innspill. Jeg håper at vi får økt oppmerksomhet rundt bruken av ufrivillig deltid framover, både i denne salen – blant alle partiene – og også ute i offentligheten. Det trenger vi.

Vi kan, som flere har vært inne på, ikke lenger leve med situasjonen slik den er. Kvinnene det gjelder, har åpenbart – bokstavelig talt – ikke råd til det, arbeidsplassene har ikke råd til det, det går ut over arbeidsmiljø og sykefravær, det skaper utstøting fra arbeidslivet. Men vi som samfunn, med våre utfordringer på arbeidskraftsiden, har heller ikke råd til at vi bare fortsetter å debattere uten å finne nye løsninger. Det er også derfor vi drar opp den debatten i salen her i dag, og det er ikke slik som representanten Røe Isaksen sier, at vi interpellerer mot egen regjering, vi interpellerer med egen regjering. Hvis Røe Isaksen har lest Soria Moria-erklæringen og fått med seg regjeringens engasjement på likestillingsfeltet generelt, også i kampen mot ufrivillig deltid, vil Røe Isaksen vite at vi er opptatt av å dra arbeidet videre. Men det kan nok virke som om noen her i dag ønsker at vi nettopp skal fortsette å debattere uten egentlig å komme inn på konkrete løsninger. For det er når vi kommer til løsninger og tiltak, at posisjon og opposisjon virkelig skiller lag. Det ser vi senest i budsjettet for neste år, der Høyre, som i retorikken er opptatt av å gjøre noe med problematikken, viser til lokale forsøk, men sletter hele regjeringens post på 25 mill. kr til nettopp flere av den typen lokale forsøk for å få gjort noe med deltidsproblematikken.

Vi er opptatt av å finne løsninger, og ufrivillig deltid har mange årsaker, derfor kan vi heller ikke løse det med bare ett grep. Det handler mye om kjønnsrollemønsteret i bunnen. Da må vi diskutere hvilke forventninger det er som hviler på oss, og på hvilken bakgrunn vi velger som vi gjør. For som representanten Andersen var inne på, finn logikken i at det på politistasjonen jobber menn på heltid, men på sykehjemmet som kanskje ligger ved siden av i samme gaten, går kvinner i urimelig små stillingsbrøker. Derfor er det også viktig med økt fokus på en bedre generell likestillingssatsing og en debatt om kjønnsforskjeller – utfordre og endre holdninger, og bevisstgjøre oss selv på de strukturene som sementerer synet på at menn er forsørgere og kvinner er omsorgspersoner, for slik er det fortsatt. Vi ser det i debattene om foreldrepermisjon og kontantstøtte, og i likestillingsdebatten ellers. I alle disse sakene skiller regjering og opposisjon lag, som kjent.

Jeg håper også at engasjementet vedvarer, og at vi får støtte til våre forslag om konkrete tiltak når vi kommer med dem.

Statsråd Rigmor Aasrud [15:10:58]: Det å ha en lønn å leve av har veldig lenge vært et helt sentralt kvinnekrav, og debatten om ufrivillig deltid er derfor særdeles viktig.

Jeg synes også, i likhet med veldig mange andre, at det har vært en god debatt her i dag. Det har kommet fram mange gode eksempler som viser at det nytter å gjøre noe med deltidsproblematikken. Vi har hørt om mange eksempler, særlig fra pleie- og omsorgssektoren, men også innenfor sykehusene er det et utpreget problem. Helseministeren har tatt initiativ til å kartlegge bruken av deltid og sette i gang tiltak for å redusere omfanget av deltid også i sykehusene. Det man ser der de har lyktes, er bruk av fleksiturnus, bruk av post- og avdelingsovergripende stillinger, bemanningsboliger, interne vikarordninger, bedre arbeidsplanlegging og mer bruk av kombinasjonsstillinger. Jeg synes veldig mye av det jeg har hørt her i dag, dreier seg om å planlegge bedre, det å bruke kunnskapen om der det er gode resultater i planleggingen. Derfor tror jeg det er veldig viktig at vi evner å spre den kunnskapen som finnes der vi lykkes. Derfor tror jeg også den bevilgningen som er lagt fram i budsjettet, er helt nødvendig for at vi skal komme videre.

Så tror jeg også det er ett element som ikke har vært veldig framme i debatten her, men som vi ikke skal overse når vi diskuterer hvorfor det blir for mange deltidsstillinger. Jeg har fortsatt tro på at vi er nødt til å jobbe med å få flere menn inn i de yrkene som er typiske kvinneyrker, og derfor også blir typiske deltidsyrker. Det å motivere flere unge til å velge utradisjonelt når det gjelder utdanning, er også en viktig del av kampen mot ufrivillig deltid.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 7 avsluttet.