Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende statsråder møter til muntlig spørretime:
De annonserte regjeringsmedlemmene er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.
Vi starter med første hovedspørsmål, fra representanten Kenneth Svendsen.
Kenneth Svendsen (FrP) [10:03:22]: Mitt spørsmål går til finansministeren.
Norge er et dyrt land å bo i. Nylig viste tall fra Matkjedeutvalget at norske matpriser er langt høyere enn i andre land, kunne vi se på Dagsrevyen søndag. Dette skyldes bl.a. regjeringens landbrukspolitikk, tollvern og økning i momssatsene.
Strømprisene har vært ekstremt høye i vinter. Mange har fått seg en støkk når regningen kom. På TV 2 kunne vi her om dagen se at BKK nå begynner å stenge strømmen til folk i regionen, noe som også skjer i andre kraftselskaper. Dette skjer stadig oftere enn før. Bensinprisene har de fleste plasser passert 14 kr per liter, og enkelte plasser passert 15 kr per liter.
Hadde det trengt å være så dyrt? Det sitter noen og skummer fløten og skor seg når folk må ut med sine hardt opptjente kroner – nemlig staten. Når markedsprisen stiger, forsterkes denne prisstigningen ved bl.a. at den avgiften som kalles moms, øker.
Staten flår forbrukerne. 60 pst. av prisen på bensin er avgifter til staten. Jo høyere prisen på strøm er, jo mer penger tar staten inn i form av moms på strøm – i tillegg til elavgiften. Totalt tar altså det offentlige inn 70 pst. av det en betaler i strømpriser.
Jo høyere boligprisene blir, jo mer tar staten inn i dokumentavgift. Man kan kanskje spørre seg om ikke avgiftsøkningen også spiser opp lønnsøkningen. Kanskje det nå er på tide å sette forbrukerne i sentrum, ved å redusere en del avgifter?
Finansministeren kan fritt velge i Fremskrittspartiets forslag de siste par årene, det være seg fleksibel lav drivstoff- og strømavgift, lavere dokumentavgift – som Fremskrittspartiet har foreslått. Hvis finansministeren har noen forslag til reduserte avgifter som Fremskrittspartiet ikke har sett, så er vi lydhøre for nye forslag som kommer forbrukerne til gode.
Fremskrittspartiet har løsningen. Men hva vil finansministeren gjøre for å lette forbrukernes situasjon i et land det er stadig dyrere å bo i?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:05:24]: Det viktigste vi kan gjøre for å sørge for at Norge fortsatt blir et godt land å bo i, også for de forbrukerne som representanten Svendsen er opptatt av, er å føre en ansvarlig økonomisk politikk. Det er å passe på at en holder orden i norsk økonomi, det er å passe på at handlingsregelen blir fulgt, det er å passe på at vi klarer å innrette oss slik at våre konkurranseutsatte bedrifter ikke får svekket konkurranseevne, og det er å passe på at neste generasjon blir i stand til å betale vår felles velferd gjennom at vi sparer for framtiden.
Da er det interessant at et av de viktigste grepene vi har for å føre en ansvarlig politikk, er å følge handlingsregelen – en regel som Fremskrittspartiet vil skrote. Det vil bety at det blir mindre tillit til norsk økonomi, det vil bety at renten kommer til å gå opp. Det vil ramme blindt, og det vil ramme mye sterkere enn en del av de avgiftene som representanten Svendsen her viser til, og som er høye i Norge. Det har òg sammenheng med at det avgiftsnivået vi har i Norge, gir fellesskapet store inntekter som blir brukt til en trygg og god velferdsstat.
Så det er flere ting mellom himmel og jord enn høye avgifter – det er en sterk velferdsstat, det er en trygg og god økonomisk politikk som sørger for at norske borgere har et, relativt sett, lavt rentenivå, bl.a. Så det er mer mellom himmel og jord enn bare avgifter.
Kenneth Svendsen (FrP) [10:07:02]: Jeg er helt enig med finansministeren i at det er mer mellom himmel og jord enn det både han og jeg ser.
Men poenget er at det er den samme gamle leksa vi får. Når Fremskrittspartiet tidligere har lagt fram forslag til statsbudsjett, har vi hørt at vi vil ødelegge økonomien med det. Men ved utgangen av året har det vist seg at Arbeiderpartiet og de andre rød-grønne partiene har brukt like mye penger gjennom revidert nasjonalbudsjett og bevilgninger utover året som Fremskrittspartiet har gjort.
Vi er midt i det årlige lønnsoppgjøret nå. Det er noe som vi håper skal forbedre kjøpekraften til folk flest, og det er vi glad for når det gjør det. Men nå ser det ut som at de rød-grønne ikke er noe særlig glad for det, for de øker altså avgiftene, de underregulerer pensjonene til pensjonistene, de innfører ny plan- og bygningslov som gjør at forbrukerne i dette landet kommer dårligere og dårligere ut, og lønnsveksten blir spist opp av dette.
Var det ikke en tanke å begynne å legge til rette for å gå motsatt vei, lage et regelverk som fører til lavere huspriser, et avgiftssystem som ikke fører til forsterkede kostnader for folk flest, og å gi pensjonistene samme lønnsutvikling som folk flest?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:08:09]: Ja, vi er faktisk midt oppi det såkalte mellomoppgjøret, og nok en gang er det slik at det viktigste bidraget vi som politikere kan gi til et ansvarlig og godt inntektsoppgjør, er å føre en forutsigbar økonomisk politikk.
Så er det også verdt å merke seg at Fremskrittspartiets holdning til fagforeninger, til tariffavtaler og til lønnsforhandlinger antageligvis ville føre til at det ble større lønnskrav, fordi en ønsker å sende en kile inn i det organiserte arbeidslivet, som på en god måte har bidratt til at Norge er der vi er. Så det er en del virkninger ved Fremskrittspartiets politikk som, når du setter det inn i en større helhet, kanskje ikke er like fristende som når en hører Fremskrittspartiets ord om lavere avgifter på en del områder – som for så vidt er å leve opp til det partiets grunnsetning. Det ble jo i sin tid stiftet som et parti til sterk nedsettelse av skatter og offentlige avgifter og mot offentlige inngrep.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først fra representanten Bård Hoksrud.
Bård Hoksrud (FrP) [10:09:29]: Det er nok sant at det er mye mellom himmel og jord, og det er i hvert fall tydelig at finansministeren nå har glemt hva han sa i 2008 om handlingsregel og bruk av penger på investering.
Men når det gjelder avgifter som rammer bilistene, kan man dessverre slå fast at staten krever inn avgifter som gir inntrykk av å skulle være betaling for noe, hvilket de vitterlig ikke er.
La meg gi noen eksempler:
Omregistreringsavgiften kan komme på flere titalls tusen kroner, men selve jobben koster et sted mellom 300 og 400 kr å gjennomføre. Hvor blir resten av pengene av?
Årsavgiften kommer som en regning i posten og er kun nettopp det – en regning. Det er en regning for ingenting, bare for at staten skal få tak i bilistenes penger.
Bensin- og dieselavgiften er døpt om til veibruksavgift for å gi inntrykk av at pengene går til veivedlikehold. Men avgiftene er jo langt fra øremerket.
Så har vi engangsavgiften. Hva er det for et navn? Og den skal man betale hver gang man kjøper en ny bil.
Man må vel kunne si at staten gir villedende opplysninger rundt fakturaene de sender til bilistene, og avgiftene de krever inn for andre tjenester.
Vil statsråden i fremtiden bidra til et sterkere forbrukerfokus når det gjelder avgifter, slik at folk i større grad blir opplyst om hva de faktisk betaler for? (Presidenten klubber.) Eller er det med hensikt og av politiske hensyn …
Presidenten: Da skal statsråd Johnsen få anledning til å svare.
Bård Hoksrud (FrP) [10:10:39]: … man tåkelegger avgiftsjungelen som rammer norske forbrukere?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:10:41]: Takk, president.
Når det gjelder bilavgifter, har jo regjeringen varslet at vi vil foreta en bred gjennomgang av dem. Det vil dreie seg om alle bilavgifter, altså både de drivstoffavhengige og andre. Denne vurderingen tar vi sikte på å legge fram i forbindelse med budsjettet for 2012, og da vil vi også ta inn over oss og diskutere om en del av avgiftene er hensiktsmessige, etter den hensikten de skal tjene.
Men så er det verdt å merke seg at disse avgiftene også er en del av de totale inntekter til fellesskapet. Det er riktig som representanten Hoksrud sier, at det er ingen øremerkede avgifter. Det går til alle de gode formål som gjør at dette landet er verdens beste land å bo i.
Presidenten: Arve Kambe – til oppfølgingsspørsmål.
Arve Kambe (H) [10:11:30]: Når jeg hører på finansministeren, er det nesten som om det er med en faderlig stolthet han verner om alle statens skatte- og avgiftsinntekter.
Det minner meg om at da tidligere avgiftspolitisk talsmann Erik Dalheim i Arbeiderpartiet gikk av som avgiftspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet gjennom mange år, sa han:
«Et sted der ute går det en håpefull og spent kommende stortingsrepresentant – helt uvitende om at han eller hun skal bli avgiftspolitisk talsmann for Arbeiderpartiet.»
Dette illustrerer kanskje noe av utfordringen med Arbeiderpartiet – det at man får en del problemer med å skaffe skatte- og avgiftsinntekter til staten, framfor at man styrer samfunnsutviklingen slik at man dermed klarer å redusere behovet for skatter og avgifter, og også lar være å innføre nye.
Når vil Arbeiderpartiet komme med en erkjennelse av at politikk ikke alltid handler om å bevilge mer penger, og dermed også ikke alltid handler om å øke skattene og avgiftene?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:12:36]: Da regjeringen Stoltenberg trådte til i 2005, ga den et løfte, og det var at skattenivået skulle holdes uendret på 2004-nivå. Det løftet har regjeringen Stoltenberg holdt. Jeg er i grunnen stolt over at en har klart å gjøre det, i en tid da det stadig er krav om økte uttellinger på en lang rekke områder. Det er det ene.
Det andre er at den tidligere stortingsrepresentanten Dalheim – som ble omtalt her – var en glimrende saksordfører for avgiftene i finanskomiteen. Jeg mener at det å kunne hegne om fellesskapets inntekter på en god måte faktisk er en av de viktigste jobbene som finansministeren og ikke bare avgiftspolitiske talsmenn i finanskomiteen skulle være opptatt av, men hele finanskomiteen.
Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:13:36]: Da jeg hørte hovedspørsmålet, var det jo like før en kunne se for seg at vi måtte slukke lyset alle sammen, med det voldsomme avgiftspresset som vi har i dette landet. Men jeg har jo sans for noe av det som Fremskrittspartiet kom med.
En gruppe som i tillegg til økte avgifter har fått en ny beskatning, er en del av våre pensjonister, som fikk en ny pensjonsbeskatning gjeldende fra i år. Der har det jo i hvert fall jevnt og trutt kommet inn meldinger her til dette huset, jeg vil tro også til finansministeren, om at utslagene kanskje ikke var helt som forventet. I tillegg til økte avgifter og økte strømregninger kan man forstå at enkelte føler at dette blir i meste laget.
Mitt spørsmål er: Mener finansministeren at pensjonistbeskatningen har virket etter forutsetningene?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:14:43]: Jeg vil benytte anledningen nå til også å svare på noe som jeg glemte å svare på i spørsmålet fra representanten Kenneth Svendsen, og det er reguleringen av pensjoner. Jeg vil rett og slett bare minne om at et bredt flertall i Stortinget har stilt seg bak Pensjonsreformen, stilt seg bak den nye måten å regulere pensjoner på fra 2011.
Når det gjelder omleggingen av pensjonistbeskatningen, var det helt nødvendig på grunn av den pensjonsreformen som kom 1. januar i år. Hovedregelen er at de som har under om lag 300 000 kr i pensjon, får lettelser. Men så så vi at man i en del spesielle tilfeller ikke fikk den tilsiktede lettelsen. Derfor er det også en overgangsordning i pensjonistbeskatningen for å kunne ivareta det.
Så vil det sikkert være slik – og jeg har fått noen telefoner og noen brev – at det fortsatt er spesielle tilfeller. Men vi får nå evaluere litt i ettertid og se om det er utilsiktede virkninger utover det som denne overgangsordningen var ment å dekke.
Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.
Borghild Tenden (V) [10:15:54]: Venstre og regjeringspartiene er stort sett enige om størrelsen på skatte- og avgiftstrykket, men vi er uenige om innretningen. Den 6. juni 1996 fikk daværende, nå nåværende, finansminister Sigbjørn Johnsen overlevert en rapport fra Grønn skattekommisjon som foreslo å vri skattebyrdene fra skatt på arbeid til skatt på lite miljøvennlig forbruk. Prinsippet om at forurenser skal betale, ble slått fast.
Regjeringen har gjennom seks år flyttet på 1,5 mrd. kr i grønt skatteskifte. Venstre flyttet på nesten 6 mrd. kr bare i sitt alternative budsjett i 2011, og det i en tid da vi f.eks. i Teknisk Ukeblad kan lese at CO2-utslippet øker.
Ser statsråden at det er potensial for en større vridning fra rød til grønn skatt?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:16:45]: Ja, det vil nok være et potensial for å vri beskatningen i en mer grønn retning, og jeg vil anta at det vil bli et veldig sentralt spørsmål i tiden framover. Så er det grunn til å minne om at arbeiderpartiregjeringen innførte CO2-avgift tidlig på 1990 tallet, noe som har vist seg å være vellykket i den forstand at du både beskatter CO2-utslipp og har fått ned utslippene.
Et annet eksempel på vridning av skatten i grønn retning er den omleggingen som har skjedd, og som fortsatt skjer når det gjelder engangsavgiften på biler, som gjør at miljøvennlige biler får langt mindre engangsavgift, og man har fått ned CO2-utslippet fra nye biler. Så det viser at det på flere områder er mulig å vri beskatningen i grønn retning, og jeg er ganske sikker på at dette kommer til å bli et viktig tema også for denne regjeringen framover.
Presidenten: Vi går da til neste hovedspørsmål.
Jan Tore Sanner (H) [10:17:48]: Mitt spørsmål går også til finansministeren.
Jeg registrerte at finansministeren i sitt første svar la vekt på at noe av det viktigste vi gjør, er å legge til rette for bedrifter og arbeidsplasser. I januar gikk næringsminister Trond Giske høyt på banen. Ifølge Dagens Næringsliv ville han fjerne formuesskatten fordi bedriftene «er i en knalltøff konkurransesituasjon med andre land».
La meg legge til at det er ikke bare bedriftene som er i konkurranse. Også land konkurrerer for å tiltrekke seg privat kapital som kan bidra til å bygge ut og investere i bedrifter og trygge arbeidsplasser.
Regjeringens svar på denne utfordringen så langt har vært å doble skatten på arbeidende kapital. Arbeidende kapital er den kapitalen som eierne skyter inn i bedriftene, og som skal bidra til verdiskaping og arbeidsplasser. Det er en skatt som bare legges på norske eiere, og som må betales helt uavhengig av om bedriften går med overskudd eller med underskudd. Dette har skjedd til tross for at regjeringen også vet at det private eierskapet kanskje betyr aller mest i Distrikts-Norge, på Vestlandet og i Nord-Norge.
Jeg registrerte at LOs leder, Roar Flåthen, uttalte til VG i februar:
«Det er ikke til å komme fra at en del eiere i små og mellomstore bedrifter må ta ut mer i utbytte enn normalt for å betale formuesskatten.»
Det betyr kort sagt at eiere må tappe bedriften for kapital, selv om bedriften går med underskudd, for å betale formuesskatt. Når vil finansministeren følge opp utspillet fra sin egen næringsminister og fra LOs leder?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:19:53]: I det refererte intervjuet sa LOs leder noe i fortsettelsen som jeg tror det er viktig å ta med seg for helhetens skyld. Nå har jeg ikke sitatet direkte i hodet, men jeg vet omtrent hva som sto der. Det var at han ga uttrykk for at han kunne være med på en utredning om såkalt arbeidende kapital, forutsatt at en kunne holde oppe statens proveny, og forutsatt at de rike fortsatt kunne betale skatt i dette landet. Det er helheten i LO-leder Roar Flåthens utsagn på det området.
Dette har vi vurdert i forbindelse med evalueringen av Skattereformen. Der kom vi til at vi ikke ville gi fritak for såkalt arbeidende kapital, for det er vanskelig å skille mellom hva som er arbeidende kapital og ikke arbeidende kapital. Realiteten av det ville ha vært at du hadde måttet fjerne hele formuesskatten – og det er for så vidt Høyres primære mål. Der går det en ganske skarp skillelinje i norsk politikk mellom dem som ønsker å fjerne formuesskatten og dermed også de gode fordelingsmessige effekter som formuesskatten har, og det å oppebære formuesskatten.
Så for helhetens skyld: Hvis du ser på resultatene i norsk økonomi, er det faktisk slik at Norge har den laveste arbeidsledigheten i Europa. Vi er blant dem som har den høyeste yrkesdeltakelsen, og hvis du ser på produksjonsutviklingen i Norge etter finanskrisen, viser det seg at Norge har innhentet seg raskere enn land som det er naturlig å sammenligne seg med. Så jeg tror ikke det er så hakkende gærent, for å bruke det uttrykket, å drive produksjonsvirksomhet i Norge, skape nye arbeidsplasser og ikke minst sørge for at det også går bra for bedrifter i dette landet.
Jan Tore Sanner (H) [10:21:46]: Finansministeren har åpenbart både tygget, tenkt og konkludert, og svaret er at det ikke er aktuelt.
Det var mulig i Sverige å fjerne formuesskatten på arbeidende kapital. Min erfaring med Finansdepartementet er at det er mulig hvis man vil. Hvis Finansdepartementet og finansministeren vil, er det mulig.
Så sier finansministeren at det er ikke så hakkende gærent. Vel, si det til pølsemaker Albert Idsøe, som i Stavanger Aftenblad sto frem og fortalte om sin bedrift, som går med underskudd, men hvor han likevel må betale mye i formuesskatt, og ikke bare formuesskatt – han må også betale skatt på det utbyttet han tar ut. Det han betaler skatt på, er bygningsmassen, det er pinnekjøttet som lå på lageret i påvente av å bli solgt. Det er det han må betale formuesskatt av. Mener finansministeren at det ikke er et problem for produksjonsbedrifter, som Albert Idsøe?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:23:01]: I 2003 hadde vi en borgerlig regjering med en finansminister fra Høyre. I 2003 la en tidligere finansminister fra Høyre fram en utredning om det som skulle være grunnlaget for den skattereformen som kom fra 2004 og utover. Der foreslo det såkalte Skauge-utvalget å trappe ned formuesskatten, men øke eiendomsskatten tilsvarende.
Bondevik-regjeringen, med Høyre i Finansdepartementet, hadde hatt en mulighet til både å redusere formuesskatten og å fjerne formuesskatten – dersom det hadde vært politisk vilje til det. Det som har skjedd etter at denne regjeringen tok over, er at andelen som betaler formuesskatt i Norge, har gått ned fra 34 pst. til 17 pst. – altså har vi tatt et langt steg framover i å gjøre formuesskatten mer rettferdig. Det har gjort at små og mellomstore bedrifter faktisk også har hatt nytte av endringen og omleggingen av formuesskatten som denne regjeringen har gjort. Så politisk vilje, ja, men den viljen var ikke tilstrekkelig til stede i den regjeringen som regjerte fram til 2005.
Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først fra representanten Gunnar Gundersen.
Gunnar Gundersen (H) [10:24:16]: I sitt siste svar til representanten Sanner snakket finansministeren mot bedre vitende. Han vet at det egentlig lå det Høyre mente var en avtale om at formuesskatten skulle reduseres, da man innførte utbytteskatten, og den er ikke fulgt opp av Arbeiderpartiet. Så her bør man i hvert fall skrive historien riktig.
Privat, mangfoldig eierskap er viktig. Det er helt sentralt for framtidig verdiskaping og arbeidsplasser i Norge. Når det gjelder dagens sysselsettingssituasjon, vet vi også at Norge er ekstremt avhengig av statlig eierskap og utenlandsk eierskap. Det er det som dominerer i norsk næringsliv i dag. Representanten Sanner brukte Idsøe som eksempel. Man kan også nevne Elkem, som ble solgt til utlandet for en stund siden. En norsk eier ville måtte ta ut 275 mill. kr mer enn en utenlandsk investor for å forsvare formuesskatten. Finansministeren var opptatt av dette i 1992. Mener han at den slags skattlegging er viktigere i dag enn i 1992?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:25:23]: Svaret på det spørsmålet ligger i den evalueringsmeldingen som nå er lagt fram for Stortinget. Den ble lagt fram forrige fredag. Der har vi gått gjennom erfaringene fra skattereformen fra 2006. Der har vi gått gjennom spørsmålet om vi skulle frita såkalt arbeidende kapital for formuesskatt. Svaret på det er at vi ikke vil foreslå en slik deling av formuesskatten, ei heller å fjerne formuesskatten. Derimot ønsker denne regjeringen å fortsette det man kan kalle reformeringen av formuesskatten, for å se om det er mulig å foreta en ytterligere omfordeling, etter de linjer man har gjort tidligere, med et bredere grunnlag og f.eks. større bunnfradrag, som gjør at små og middels formuer enten slipper formuesskatt eller får sterkt redusert formuesskatt.
Presidenten: Christian Tybring-Gjedde – til oppfølgingsspørsmål.
Christian Tybring-Gjedde (FrP) [10:26:23]: Høyres brennende engasjement for å bli kvitt formuesskatten er noe historieløs. Høyre hadde muligheten til å bli kvitt formuesskatten da skattereformen ble fremforhandlet i 2004, dersom partiet hadde valgt å inngå forlik med Fremskrittspartiet. Men Høyre valgte altså et forlik med Arbeiderpartiet og fortsatt formuesskatt. Men la det ligge.
Fjerning av formuesskatten vil øke investeringsviljen. Det vil være en investering i fremtidig verdiskaping og i nye arbeidsplasser. Det vil sikre egenkapitalen i familieeide bedrifter og sikre norsk eierskap. Det vil også sikre at flere investorer og folk med kapital blir værende i Norge, og at de vil velge å investere pengene sine i Norge. Formuesskatten er med andre ord en straff for investering og sparing, en oppfordring til forbruk og en oppfordring til kapitalister om å flytte utenlands.
Staten tar inn 14 mrd. kr i formuesskatt. Dette bidrar til at statsbudsjettets overskudd øker tilsvarende. Pengene plasseres i oljefondet. Oljefondet bruker pengene til å kjøpe aksjer i våre konkurrentlands bedrifter. Mener finansministeren at AS Norge får bedre avkastning på disse pengene i oljefondet enn om pengene ble forvaltet og investert av norske bedriftseiere og investorer?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:27:27]: Først vil jeg takke representanten for støtten til historieskrivingen. Det er en del av historieskrivingen, men det politiske spillet fungerer ikke alltid slik at man får de ekteskapene man ønsker seg i politikken. Noen inngår avtaler med andre enn dem noen andre synes de helst skulle ha inngått avtaler med, men slik er politikken.
Mitt hovedpoeng er jo at Høyre hadde en mulighet da de satt i regjering til å gjøre langt mer med formuesskatten enn det de faktisk klarte i løpet av den fireårsperioden.
Når det gjelder de om lag 13 milliardene som formuesskatten betyr, betyr det at hvis man fjernet formuesskatten, måtte man finne andre former for å holde oppe statens inntekter. Det å finne skatteforslag som trekker inn så store beløp, er vanskelig. Det ville være veldig vanskelig å komme utenom f.eks. å øke arbeidsgiveravgiften eller å øke trygdeavgiften, som ville hatt en sterk virkning på arbeidstilbudet.
Presidenten: Hans Olav Syversen – til oppfølgingsspørsmål.
Hans Olav Syversen (KrF) [10:28:42]: Det er alltid spennende å høre når regjeringspartiene skal snakke om formuesskatt. For den ene dagen – gjerne i valgkampsammenheng – er det den skatten som virkelig setter fordelingssamfunnet og ulikheter på dagsordenen, og man kjemper innbitt for formuesskatten. Den andre dagen, som finansministeren gjør her i dag, skryter man av hvor mange færre som plutselig betaler den samme formuesskatten som man er veldig for, når humøret tilsier det. Mitt spørsmål er: Mener finansministeren, sett helt objektivt fra hans synspunkt, at formuesskatten er positiv eller negativ for norsk næringsliv?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:29:34]: Jeg mener at formuesskatten har en viktig fordelingsmessig effekt. Det er ikke svekket fra i går til i dag. Finansministerens humør i forhold til formuesskatten er stort sett det samme hele tiden. Det er at vi trenger formuesskatt for å ha en mer rettferdig fordeling i skattesystemet. Evalueringen viser jo at formuesskatten har gjort skattesystemet mer progressivt.
Men det faktum at vi har gjort omfordelinger i formuesskatten ved å utvide grunnlaget, øke bunnfradragene, er jo også en erkjennelse av at dette for en del bedrifter som har mindre og mellomstore formuer, kan være en utfordring. Derfor har en gjort den omleggingen som en har gjort med formuesskatten. I tillegg til det som lå inne i skattereformen fra 2006, som skjermingsfradrag og aksjeutbyttebeskatningen, så mener jeg at det alt i alt er en omlegging som er bra for næringslivet.
Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.
Borghild Tenden (V) [10:30:34]: Jeg vil fortsette på sporet til Syversen: Venstre har vært på en rekke bedriftsbesøk, og et av besøkene var på Aass Bryggeri i Drammen. Aass Bryggeri er en typisk norsk bedrift; den er familieeid, den drives av fjerde generasjon og sysselsetter 150 personer. De driver nøkternt; nesten alt overskuddet føres tilbake til bedriften, men som lederen, Terje Aass, sa: Vi har aldri fått takk eller et klapp på skulderen fordi vi bidrar til verdiskapning og sysselsetter et betydelig antall mennesker. I stedet blir vi motarbeidet. Endringene i formuesskatten og arveavgiften har gjort det vanskeligere og dyrere for neste generasjon å overta. Dette er ikke penger som denne generasjonen har på bok, men som de må tappe selskapet for.
Er det slik finansministeren vil ha det?
Statsråd Sigbjørn Johnsen [10:31:24]: Jeg ser jo at det i en del bedrifter kan være det du kan kalle likviditetsmessige utfordringer med å betale formuesskatten. Det er en ulempe som en må veie opp mot andre effekter som formuesskatten har, bl.a. det å sørge for en mer rettferdig fordeling mellom skattytere. Så jeg er enig i at det er en vanskelig balansegang, men vi har valgt å beholde formuesskatten først og fremst ut fra viktige omfordelingshensyn, slik at en i større grad enn tidligere betaler skatt etter evne.
Men jeg vil også si at jeg tror noe av det viktigste i forhold til norsk næringsliv er at vi er i stand til å føre en økonomisk politikk som holder renten lav, og som sørger for at vi får et ansvarlig inntektsoppgjør i det store regnskapet. Jeg tror det er det som er viktigst for norsk verdiskapning og produksjon framover.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:32:33]: Spørsmålet går til barneministeren. Jeg benytter for øvrig anledningen til å ønske ham velkommen tilbake etter pappapermisjon. Vi setter pris på å se ham tilbake i sitt virke.
Jeg ønsker å gå fra formuesskatten til forvaltningen av andre store verdier som det norske samfunnet rår over. Adresseavisen har de siste ukene hatt en serie kalt «De glemte barna». Der presenterer de historien til 40 unger i fosterhjemskø, som de har fulgt i nesten to år. Disse historiene forteller om et barnevern som gir veldig mange unger god hjelp. Så forteller de også at på veien til å få den hjelpen opplever mange unger ustabilitet og flytting på flytting på flytting. Jeg kunne ha fortalt historien til Kari på ti år, som har prøvd flytting fra det ene tiltaket til det andre. Jeg kunne ha fortalt historien til Silje på sju år, som har flyttet ti ganger i sitt korte liv. Psykolog Kristin Tømmervik uttaler til Adresseavisen i den forbindelse:
«Mange flyttinger kan føre til at barnet opplever seg avvist og verdiløst. Barnet stoler ikke på andre, det lurer på hva som er galt med en selv, det frykter for hvor lenge det får bli værende.»
Dette er de mest sårbare ungene vi har. Og spørsmålet til statsråden blir da: Hva vil statsråden gjøre for at de ungene som myndighetene faktisk overtar ansvaret for, skal få den tryggheten og stabiliteten som jo var hele poenget med å ta over omsorgen?
Statsråd Audun Lysbakken [10:34:19]: Takk for spørsmålet og takk for velkomstønsket.
Jeg har også lest Adresseavisens artikler med stor interesse. De er jo en del av et bilde av økt oppmerksomhet rundt barnevernet, som jeg mener er positivt, del av et bilde av økt politisk oppmerksomhet rundt barnevernet, og del av et bilde som får fram flere nyanser om barnevernet, fordi vi nå ser at det kommer mange gode nyheter fra norsk barnevern. Det er optimisme ute i barnevernet selv knyttet til de økte ressursene som barnevernet nå får. Vi har gjennomført en brukerundersøkelse som viser at barna i barnevernet i stor grad er fornøyde med den måten de tas imot på i barnevernet. Og vi har nettopp hatt en fosterhjemsundersøkelse som er svært oppløftende, for den viser at de aller fleste fosterforeldre ikke bare er fornøyde og stolte over den jobben de gjør, men kunne tenke seg å gjøre det igjen.
Vi skal ikke la de gode nyhetene i barnevernet bli en sovepute, fordi vi har også mange alvorlige problemer som gjenstår å løse. Et av dem er jo at vi fortsatt har køer i barnevernet. Selv om køene for å få fosterhjem er redusert, er de fortsatt for lange. Et annet er nettopp den problemstillingen som representanten tar opp. Jeg har også møtt mange barn som forteller at de har flyttet for ofte. Det kan være ulike grunner til det. Det er barn på institusjoner som opplever at den institusjonen blir lagt ned eller taper et anbud, og må flytte av den grunn. Det er barn som har blitt flyttet mellom fosterhjem, og det er barn som opplever at det er stadige omkamper mellom barnevernet og biologiske foreldre om hvem som skal ha ansvaret.
Nettopp av den grunn har jeg sagt at når vi nå er godt i gang med første etappe av forsterkningen av barnevernet, som er ressurssituasjonen, så skal vi begynne debatten om prinsipper. Og ett av de prinsippene vi må diskutere, er det biologiske prinsippet i barnevernet og hvorvidt vi åpner for for mange omkamper om barns omsorgssituasjon.
Øyvind Håbrekke (KrF) [10:36:31]: Jeg takker for svaret. Jeg deler statsrådens beskrivelse av at det er både positive trekk og utfordringer i barnevernet. Men jeg opplever vel ikke at statsråden gir noe veldig godt svar på hvordan han vil løse problemet med mange flyttinger. Det er jo også slik at mange av disse flyttingene faktisk skyldes manglende oppfølging fra barnevernet og manglende kapasitet i barnevernet. Det gjelder ikke minst det kommunale barnevernet som ikke makter å følge opp fosterforeldre, som gjør at fosterhjem bryter sammen. Og det gjelder ikke minst det at vi har fosterhjemskø, som gjør at ungene kommer i fosterhjem altfor sent.
Da er det bra med øremerkede tilskudd, og regjeringen fortjener ros for styrking av fylkesnemnda. Men statsråden har ikke varslet noe videre grep, noe løft, for å løfte sektoren til man dekker det behovet som faktisk er der. Vi har ikke fått noen opptrappingsplan for full barnevernsdekning. Så spørsmålet er jo: Hva vil statsråden gjøre for å løfte barnevernssektoren opp til det nivået den fortjener, slik at vi gir ungene stabilitet?
Statsråd Audun Lysbakken [10:37:39]: Det vil jeg gjøre både ved å forbedre ressurssituasjonen til barnevernet og ved å gå løs på de systemutfordringene vi har i barnevernet.
Regjeringen er nå i gang med det største løftet for norsk barnevern på 20 år, og vi gjør det i to etapper. Den første handler om det mest akutte, som er å styrke førstelinjen i barnevernet og få vekk køene i fylkesnemndene. Det gjør vi gjennom fordeling av 400 nye stillinger til det kommunale barnevernet, som pågår i disse dager, og som vil bety en betydelig kapasitetsforbedring. Og vi gjør det gjennom å få på plass flere nemndledere i fylkesnemndene. Så budsjetterer vi, som sagt, og som representanten vet, bare for ett år av gangen. Men det vil være ressursutfordringer også etter det, som jeg og regjeringen har tenkt å adressere.
Så går vi løs på systemspørsmålene. Det handler om å vurdere om det er ting vi kan gjøre i innkjøpssystemet for å skape mer stabilitet. Magne Raundalen leder nå et utvalg som skal gå igjennom det biologiske prinsipp, som nettopp vil se på de spørsmålene som representanten har tatt opp.
Presidenten: Det blir gitt anledning til fire oppfølgingsspørsmål – først Geir Jørgen Bekkevold.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:38:55]: Et veldig enkelt spørsmål til statsråden: Kan statsråden garantere at midlene til det kommunale barnevernet vil trappes opp også etter 2011? Eller må vi fortsatt vente og se hvordan det gikk i regjeringens årlige interne budsjettdragkamper også i årene som kommer, på tross av de store uløste oppgavene, på tross av de store dokumenterte behovene, på tross av fristbruddene, på tross av køene, på tross av alle de barna som trenger hjelp, men som ikke får det, i hvert fall ikke til rett tid?
Statsråd Audun Lysbakken [10:39:33]: Regjeringen har vært veldig tydelig overfor kommunene, bl.a. i det rundskrivet som først ga retningslinjer for hvordan de øremerkede midlene skulle fordeles, på at vi har et langvarig perspektiv på det engasjementet vi nå har begynt. Det er ikke slik at disse pengene kommer det ene året og forsvinner det neste. Disse stillingene er der for å få til en varig styrking av det kommunale barnevernet.
Så er det også slik at selv om det vi nå gjør, er det største løftet for barnevernet siden tidlig 1990-tall, som vil bety en betydelig bedre dekning i svært mange kommuner, vil det fortsatt være ressursutfordringer også etter 2011. Vi bevilger bare penger i statsbudsjettet, jeg kan ikke bevilge penger her og nå, men jeg anerkjenner og erkjenner at det vil være et slikt ressursbehov, og det er et mål for regjeringen å gjøre noe med det også i fortsettelsen.
Presidenten: Solveig Horne – til oppfølgingsspørsmål.
Solveig Horne (FrP) [10:40:36]: Utilsiktede flyttinger innen barnevernet er et stort problem, som første spørsmålsstiller var inne på. Mye av problemet er på grunn av at det er dårlig koordinering og dårlig oppfølging og kartlegging av barnas behov. I svaret sitt sier statsråden at det er optimisme i barnevernet, men da har jeg lyst til å informere om at til tross for at det er optimisme, er fylkesmannen i Troms nå svært bekymret fordi veldig mange private ideelle institusjoner blir lagt ned på grunn av at statlige plasser som står ledige, skal brukes for enhver pris. Jeg vil nesten gå så langt som til å si at ideologien til regjeringen går på bekostning av disse barna. Fylkesmannen frykter at de barna nå får et forringet tilbud på grunn av at disse nå blir lagt ned.
Mitt spørsmål til statsråden blir da: Deler statsråden bekymringen til fylkesmannen i Troms over at kutt i de private plassene vil ramme de barna som virkelig trenger denne hjelpen?
Statsråd Audun Lysbakken [10:41:34]: Det er en rekke private institusjoner som gir et viktig og nødvendig tilbud til norske barnevernsbarn. Det kommer regjeringen til å legge opp til at de skal få fortsette med. En av de tingene som jeg tidligere har varslet Stortinget om, er at vi også går gjennom det innkjøpssystemet vi har for å vurdere hvordan vi kan beskytte ideelle aktører bl.a. mot det presset som kommer fra de kommersielle aktørene. Jeg har lyst til å utfordre Fremskrittspartiet på det, fordi Fremskrittspartiet bare er opptatt av den statlige kapasiteten og ser den som et problem. Jeg mener det er en selvfølge at vi skal utnytte den statlige kapasiteten, som vi uansett betaler for, til fulle. Noe annet ville være veldig dårlig ressursbruk. Det som virkelig truer de ideelle aktørene, er en økt kommersialisering av barnevernet, at det kommer stadig flere kommersielle aktører inn med en helt annen ressurssituasjon enn de ideelle har. Her seiler Fremskrittspartiet under falskt flagg fordi de alltid har ønsket de kommersielle velkommen, og slik sett virkelig er de som står for en politikk som over tid vil skvise ut de ideelle.
Presidenten: Olemic Thommessen – til oppfølgingsspørsmål.
Olemic Thommessen (H) [10:42:45]: Når man reiser rundt og treffer det kommunale barnevernet, og i og for seg også snakker med dem som jobber i det statlige, får man noen ganger følelsen av at det er noe – hva skal jeg kalle det – litt uforløst i den overgangen som ligger mellom det kommunale og statlige. Det er et veldig kritisk punkt. For vi snakker om at de som skal over i det statlige barnevernet, er jo de tyngste, de som har de største utfordringene. Da er det én ting som har slått meg de siste dagene, og det er at vi nå ser forskning som viser at barna selv i mindre grad enn tidligere blir hørt – kanskje litt overraskende. Barnevernsloven sier jo at barn over syv år har krav på å bli hørt i saksbehandlingsprosessen. Da synes jeg det er litt foruroligende å se at systemet, det være seg kommunalt eller statlig, får litt nok med seg selv, og at barna i dag faktisk, som forskningen viser, blir mindre hørt.
Kunne statsråden reflektere over det? Og hva vil statsråden gjøre for å bøte på en slik ting?
Statsråd Audun Lysbakken [10:43:51]: Jeg er enig med representanten Thommessen i det, det er en bekymring jeg deler. Vi gjør nå en rekke ting for å bedre barns medinnflytelse i barnevernet. Dette er også noe barnekonvensjonen veldig klart pålegger oss. Vi har gjennomført den første brukerundersøkelsen i barnevernet, med veldig interessante tilbakemeldinger. Det er jo i seg selv et tankekors at det er første gang det gjøres. Det skal ikke være siste gang det gjøres. Jeg har vært veldig opptatt av at tilsynet som føres med barnevernsinstitusjoner, alltid skal høre barna. Ett av de viktige målene med den opprustningen vi nå foretar i det kommunale barnevernet, er at det skal være kapasitet til å ta dette på alvor. Ressurssituasjonen er ingen unnskyldning for ikke å gjøre dette. Men en bedret ressurssituasjon vil forhåpentligvis også gi bedre resultater. En ting som er viktig å understreke, er at dette ikke bare er et moralsk spørsmål som handler om at det er fint å høre barn. Barnevernet blir bedre hvis vi hører barn, vi får mer effektive løsninger på den måten.
Trine Skei Grande (V) [10:44:59]: Jeg har lyst til å følge opp akkurat der Olemic Thommessen slapp og statsråden sluttet i svaret sitt.
For Venstre er det viktig å styrke førstelinjetjenesten i barnevernet. Det er førstelinjetjenesten i barnevernet som har de store utfordringene. Det er de som ser ungene i øynene, og det er de som møter de tøffe avgjørelsene i hverdagen. Vi hadde nok ønsket at man hadde flyttet ressurser, penger, folk – alt – ned til førstelinjetjenesten. For hvis man ikke har stabilitet i førstelinjetjenesten, får man heller ikke gjort de tingene som statsråden nå dro fram som bra. Skal man ha et godt tilsyn, skal man gi god veiledning til folk, må de som jobber med ungene til daglig, jobbe i lang tid med de samme barna for å ha den stabiliteten.
Spørsmålet mitt er: Er statsråden villig til å ta de store grepene også? De store grepene handler om å bygge opp førstelinjetjenesten til å bli mye bedre enn den er i dag, ved å flytte folkene, ressursene og avgjørelsene nedover i systemet.
Statsråd Audun Lysbakken [10:45:56]: Det korte svaret på det er ja.
Jeg er glad for at de borgerlige partiene går så åpent inn i en sånn diskusjon, for det var jo en regjering Venstre satt i, som la fram den reformen som ga oss dagens organisering av barnevernet, og som i flere år har sørget for at de store pengene i barnevernet har gått til det statlige barnevernet. Vi har fått en utvikling der vi har risikert å få en stor statlig overkropp på tynne kommunale bein.
Jeg håper også at representanten Skei Grande anerkjenner det viktige skiftet som ligger i statsbudsjettet for 2011, der de store pengene for første gang etter reformen går til førstelinjen. Det er en utvikling jeg har tenkt å fortsette, og det er en utvikling som er nødvendig, fordi det er det kommunale barnevernet som er den første linjen som møter barna. Vi trenger også nå å gå igjennom systemet i barnevernet for å unngå unødvendige konflikter, og for å diskutere ansvarsfordelingen mellom stat og kommune. Det vil jeg gjøre i en stortingsmelding som kommer neste år. Da vil jeg invitere Stortinget til å ta stilling til den framtidige organiseringen.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Gjermund Hagesæter (FrP) [10:47:09]: Det er no snart gått seks år sidan den raud-grøne regjeringa overtok og Senterpartiet overtok Kommunaldepartementet.
Kvar veke får vi nye avsløringar om eldreomsorga i Kommune-Noreg som ikkje på nokon måte tyder på at ho er blitt noko betre dei siste åra – heller tvert imot. Seinast i går fekk vi på TV 2-nyheitene historia om Borgny på 84 år som fall og trykte på tryggleiksalarmen, men som ikkje fekk den hjelpa ho burde fått. Nylege oppslag har vore: sjukepleiarane slakter tilbodet i norsk eldreomsorg, ein av tre heimehjelpsmottakarar treng institusjonsplass, kommunar bryt loven i behandling av sjukeheimssøknader. Tilbakemeldingar frå lokale ordførarar, rådmenn og andre tyder på ein stram kommuneøkonomi og dårlege tilbod for mange gamle som følgje av det.
I går vedtok Stortinget noko som Framstegspartiet har kjempa lenge for, nemleg auka statleg investeringstilskot for bygging av sjukeheimsplassar og omsorgsbustader. Det er sjølvsagt bra, det er eit skritt i riktig retning, men det er ikkje nok. Forslaget vårt om statlege tilskot til drift av sjukeheimsplassar blei dessverre nedstemt. Statleg tilskot til drift av sjukeheimsplassar er noko som kunne ha hjelpt på situasjonen. Det veit vi er noko som fungerer på andre område: Blir ein sjuk, får ein automatisk sjukepengar frå staten, blir ein arbeidsledig, får ein automatisk arbeidsløysetrygd frå staten.
Spørsmålet mitt til kommunalministeren er: Kor ille må det bli i eldreomsorga i Kommune-Noreg før kommunalministeren også vurderer å innføre statleg finansiering når det gjeld drifta av eldreomsorga i Noreg?
Statsråd Liv Signe Navarsete [10:49:27]: Eg takkar for spørsmålet, sjølv om spørsmålet i sin natur burde ha vore retta til helse- og omsorgsministeren, som har fagansvaret for både sjukeheimsplassar og omsorgssektoren. Eg vel likevel å svare på spørsmålet, for det har òg ei innretning inn mot kommuneøkonomi, mot frie inntekter opp mot øyremerkte inntekter, som er mitt ansvar. Difor vel eg òg å svare meir på det generelle grunnlaget.
Det har vore ein betydeleg vekst i kommunale tenester under den raud-grøne regjeringa. Det har vore vekst i sysselsetjing, det har vore vekst i investeringar, det har vore vekst i dei kommunale budsjetta. Det er aktivitet og aktivitetsvekst, som er viktig for å møte dei utfordringane ein har knytte til pleie og omsorg, til skule og barnehage, til barnevern og til alle dei andre viktige samfunnsoppgåvene som kommunane er sette til å ta vare på.
Øyremerking har mange sider. Eg er ikkje imot øyremerking når det gjeld opptrapping av nye område, når det gjeld satsingsområde, der ein skal gå inn og gjere ei særskild satsing. Men når det gjeld område der kommunane har hatt ansvaret over tid, vil øyremerking favorisere og belønne dei kommunane som ikkje har gjort jobben sin. Dei kommunane som har eit godt tilbod til eldre – og det er faktisk òg mange av dei, eg besøkjer mange kommunar der eldre læt vel over tilbodet dei har – har kanskje no bruk for pengar til skule fordi dei har brukt pengane til eldreomsorg. Dei vil då kome i skvis med Framstegspartiet sitt forslag.
Øyremerking er ikkje løysinga. Det som er løysinga, er den politikken som regjeringa fører, nemleg å auke løyvingane både for å dekkje demografi og for å gi kommunane nokre frie midlar til satsingsområde som dei lokalt ser treng styrking.
Gjermund Hagesæter (FrP) [10:51:37]: Det som er Framstegspartiet sitt utgangspunkt og klare oppfatning, er at når det gjeld eldreomsorg, så er det ein grunnleggjande velferdsteneste som er så viktig at det skal ikkje komme an på om ein bur i ein rik eller fattig kommune, om ein får hjelp. Det må bli ei statleg finansiering. Det må bli slik at behovet utløyser finansiering: Har ein eit behov, så får ein statleg finansiering på same måten som ein får det dersom ein blir sjuk, eller dersom ein blir arbeidsledig. Dette må det vere automatikk i.
Kommunalministeren har jo vore flink til å skylde på kommunane tidlegare – no er det også helseministeren sitt ansvar at kommunane ikkje får nok pengar. Kommunane har riktignok fått noko meir pengar, men fleire innbyggjarar og fleire oppgåver som dei har fått, gjer at dei ikkje kjem betre ut.
Spørsmålet til kommunalministeren må då bli: Dersom ikkje dette med øyremerking, som ho kallar det, altså behovsstyrt finansiering, fungerer her, kvifor fungerer det på andre område?
Statsråd Liv Signe Navarsete [10:52:47]: Under denne regjeringa har me ei historisk låg øyremerking av midlar til kommunesektoren. Barnehagesektoren vart lagd inn i den kommunale ramma i år. Eg trur me er på 5 pst. på øyremerking – veldig, veldig lågt – og det gir kommunane handlingsrom til å prioritere det som det er størst behov for i den enkelte kommune. Det gir mest effektive tenester, det gir best prioriteringseffektivitet, og det gir best tenester til befolkninga i dette landet at ein lokalt brukar det lokale vett og lokalt skjøn til å prioritere, men at ein då har ei regjering som evnar å leggje inn midlar slik at kommunane har noko å prioritere av. Det gjer faktisk denne regjeringa.
Presidenten: Det blir gitt anledning til tre oppfølgingsspørsmål – først Jon Jæger Gåsvatn.
Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [10:53:46]: Statsråden snakker ofte om velferdskommuner, og hun har understreket at staten skal sikre handlingsrom og forsvarlig økonomi. Den Fafo-rapporten som nå er lagt fram, viser at rundt 25 000 gamle, syke pleietrengende mennesker får et tilbud på et for lavt omsorgsnivå, på grensen til det som er faglig forsvarlig: Det er for få sykehjemsplasser, det er for lite kvalifisert helsepersonell, det er manglende penger til drift. Er det da staten eller kommunene som har sviktet, slik at gamle pleietrengende blir skadelidende?
Statsråd Liv Signe Navarsete [10:54:26]: I staden for å leite etter syndebukkar når me ser at her er uløyste oppgåver som må takast tak i, må me stå saman med kommunesektoren og ha eit samarbeid mellom stat og kommune, slik at me løyser utfordringane, så våre eldre som har levd forhåpentligvis gode liv, og bidrege til samfunnet på ein veldig god måte, kan få ei trygg og verdig eldreomsorg. Dei må få valfridom til å kunne bu heime så lenge dei maktar det – kunne velje det og vere trygge på å få dei heimetenestene som dei treng. Og det må vere ein sjukeheimsplass den dagen det er nødvendig, og ein vel det. Det er regjeringa sitt mål, det jobbar me for, og det kjem me til å fortsetje å jobbe saman med kommunane for.
Me har fått 20 000 fleire årsverk i pleie- og omsorgstenesta. Me treng endå fleire dyktige hovud og varme hender inn i sektoren. Me treng meir midlar inn, og me jobbar dagleg med å sikre at kommunane får dei midlane dei treng, men i tillit til at ein kommunalt og lokalt òg greier å satse på og løyse dei oppgåvene som gjer at våre eldre skal få ein verdig alderdom.
Presidenten: Trond Helleland – til oppfølgingsspørsmål.
Trond Helleland (H) [10:55:36]: I går behandlet vi en sak om tilskuddsordninger for omsorgsboliger og sykehjemsplasser. Utover at det ble økt tilskudd, var den viktigste endringen nå at departementet og regjeringen har fjernet de ideologiske skylappene og gitt åpning for samarbeid både med borettslag og private – et krav Høyre og opposisjonen har hatt lenge. Nå er dette innfridd.
Fra 2008 til 2010 ble det altså bygget 1 000 færre sykehjemsplasser enn det regjeringen selv hadde anslått. Og mange prosjekter ble stoppet nettopp av den ideologiske grunnen at man ikke kunne samarbeide med private. Men hvis man ikke får den forventede økningen i sykehjemsplasser, vil da regjeringen også åpne opp for den ordningen som Høyre foreslo i statsbudsjettet for 2011, nemlig rentefrie lån for å bygge sykehjemsplasser, på linje med det man har hatt for skolebygg? Det vil jo gi kommunene friheten til å vurdere, og det vil gi muligheten til å bygge flere plasser.
Statsråd Liv Signe Navarsete [10:56:39]: Eg er veldig glad for den breie støtta til regjeringa sitt forslag om å auke dei statlege tilskota til sjukeheimsplassar og omsorgsbustader med heildøgnsomsorg. Det er viktig for kommunane å kunne få eit større bidrag og ei tryggare finansiering for sine investeringar. Som eg òg sa i går: Regjeringa kjem til å følgje denne utviklinga veldig nøye. Omsorgssektoren er ein viktig sektor for regjeringa. Det at våre eldre skal ha ein trygg og verdig alderdom, er eit av våre viktigaste område, saman med at ungane våre skal ha gode dagar i barnehage og skule. Derfor kjem vi til å følgje med og sjå på om kommunane no evnar å få opp utbyggingstakten. Dersom ein ikkje gjer det, vel, så får me diskutere det. Så langt tyder det på at me får ei sterkare utbygging og ein større utbyggingstakt no, men det får me i så fall kome attende til.
Presidenten: Geir Jørgen Bekkevold – til oppfølgingsspørsmål.
Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:57:45]: Representanten Hagesæter har allerede nevnt Fafo-rapporten Eldreomsorg under press, hvor det bl.a. går fram at sykepleierne mener at 22 pst. av eldre som mottar hjemmesykepleie, i sitt eget hjem, egentlig burde hatt sykehjemsplass. Helsetilsynet avdekket nylig at i to av tre tilsyn oppfylte ikke tjenestetilbudet det loven krever. Dette var innen tjenester til de sykeste eldre med store og sammensatte behov.
Ifølge tall innsamlet av fylkesmennene i 2007 er det reelle behovet for sykehjemsplasser og omsorgsboliger 20 000, og ikke 12 000, slik regjeringen har som mål. Mener kommunalministeren at behovet for institusjonsplass vil være dekket i 2015, slik at alle som trenger det, vil få en sykehjemsplass?
Statsråd Liv Signe Navarsete [10:58:37]: Eg ber om forståing for at tilsyn som vert gjorde i kommunane og Helsetilsynet sin rapport, ikkje er kjende i detalj av meg. Det er, anten ein likar det eller ikkje, helse- og omsorgsministeren sitt fagområde. Så eg kan ikkje gå inn i detaljar når det gjeld dei tilsyna som har vore. Men det som eg kan seie, og som eg sa i mitt førre svar: Det er eit av regjeringa sine viktigaste satsingsområde: at våre eldre skal vere tryggje for sin alderdom, at dei skal kunne ha valfridom i forhold til om dei vil bu heime og få heimehjelp og heimeomsorg, eller om dei vil ha ein sjukeheimsplass. Men då føreset jo det siste at det er tilstrekkeleg med sjukeheimsplassar eller omsorgsbustader med heildøgnsomsorg tilgjengeleg. Dette veit eg helse- og omsorgsministeren jobbar med kvar einaste dag, dette drøftar regjeringa ofte, og det er klart at det er ein viktig del av budsjettdrøftingane framover. Me får følgje nøye med på både behovet og det som blir meldt inn ifrå fylkesmenn og kommunar på dette området.
Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.
Arve Kambe (H) [10:59:50]: Mitt spørsmål går til kommunalministeren.
Fredag 25. mars vedtok regjeringen nye statlige retningslinjer for strandsonen. De siste årene er råderetten over store arealer og store verdier flyttet fra lokale kommuner til statlige kontorer og til regjeringen. Dette har mange steder medført en gedigen tillitskrise mellom Kommune-Norge og regjeringen.
Vi så det igjen forrige fredag da regjeringen enda en gang strammet inn for muligheten til å bygge hus, hytter, naust, båtplasser og reiselivsanlegg i strandsonen. Særlig har opprøret, naturlig nok, vært stort på Vestlandet, i Trøndelag, på sørlandskysten, langs Oslofjorden og Telemark. Regjeringen mener nemlig at presset på arealer i disse områdene er så stort at lokale myndigheter ikke selv kan få ansvar for å si ja eller nei til byggetiltak i strandsonen.
Først foreslo regjeringen et gedigent inngrep i muligheten, noe Høyre protesterte på. Deretter har regjeringen moderert seg noe for noen kommuner, men det er fortsatt betydelig verre for grunneiere og kommuner i hele landet. Kommuner som Haugesund, Karmøy, Tysvær, Rennesøy, kommuner i Ryfylke, Bergensregionen, Trondheimsregionen, Kristiansandregionen samt mange andre kommuner føler dette ganske kraftig nå. Det er uansett blitt vanskeligere å bygge noe i strandsonen under denne regjeringen.
Vi har statlige retningslinjer til kommunale planer, vi har statlige planbestemmelser til kommunale planer, vi har nasjonale forventningsbestemmelser til kommunale planer, vi har statlige innsigelser til kommunale planer, og vi har statlige veiledere til kommunale planer! Kommunepolitikere over hele Norge er ganske lei av å bli overstyrt av regjeringen og Stortinget i lokalt selvstyre, også når det gjelder strandsonen.
Regjeringen forskjellsbehandler kommuner. Noen får bestemme mer, mens andre får bestemme mindre. Høyre vil at alle kommuner skal bestemme mer.
Spørsmålet til Navarsete er hvorfor Senterpartiet – av alle – mener at det er Erik Solheim og Lars Sponheim som skal bestemme strandsonepolitikken framfor kommunene selv.
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:02:00]: Som kommunal- og regionalminister er eg særdeles oppteken av kommunalt sjølvstyre. Det er eg òg som leiar i Senterpartiet.
Den nemnde datoen var faktisk ein god dag både for senterpartileiaren og for regionalministeren. Det var ein dag der ein modererte betydeleg det som var lagt fram knytt til strandsona. Store delar av landet, store delar av kysten vår, fekk friare og meir lokal råderett over strandsona. Nokre av dei mest og tettast bygde områda fekk strengare føresegner.
Eg meiner det er rett. Eg meiner det er rett å sjå at landet vårt er ulikt. Det er rett å sjå at me kan ikkje ha one-size-fits-all i dette landet. Oslofjorden er ikkje samanliknbar med Helgelandskysten. Da går det ikkje an å ha den same politikken og dei same retningslinene. Det tek denne regjeringa konsekvensen av. Dei store folketette områda skal ha tilgjenge til strandsona, ha friluftsområde, ha moglegheit for å nyte det som me i mitt område, i Sogn og Fjordane, har veldig rikeleg av, men som ein her ved Oslofjorden og på Sørlandet faktisk er i ferd med å få lite av fordi det meste er nedbygt. Det ser me òg i nærområda til andre større byar. Difor vart det ei differansiering, difor vart det òg eit forsøk i Sunnhordland-kommunane – ei tillitserklæring til Sunnhordlandsrådet – om at dei, sjølv om delar av det er pressområde, skal kunne forvalte sine strandsoner lokalt. Eg synest det òg er viktig å ha med seg at me lyttar til lokale stemmer – i dette tilfellet lyttar me til Sunnhordland. Dei fekk det svaret dei ynskte seg frå regjeringa. Det gjorde òg veldig mange andre kommunar.
Eg meiner at den lina me har lagt oss på, er ei avveging av behovet for å behalde strandsona tilgjengeleg for folk, og at næringslivet skal kunne utvikle seg der det faktisk er rikeleg plass.
Arve Kambe (H) [11:04:07]: Jeg skjønner godt at Senterpartiets politikere i Distrikts-Norge og Senterpartiets velgere er misfornøyd med den private eiendomsrettens gjennomslag i Senterpartiet og det lokale selvstyret. Verre blir det etter dette innlegget.
Hun snakket om en tillitserklæring til Sunnhordland-kommunene, som åpenbart fortjener det. Det er mine nabokommuner i nord, som jeg støtter. Men det betyr også at det er en mistillitserklæring til alle andre regioner, at deres politikere ikke kan styre strandsonen.
Senterpartiet har over lang tid lagt forholdene til rette for at fylkesmannen kan overprøve lokalsamfunnets vedtak. Det som skjer nå, er at veldig mange fylkesmenn kommer med innsigelser basert på kontormøter. De kommer med innsigelser på tomter vedkommende saksbehandler aldri engang har vært på. Innsigelser er det verste redskapet staten kan bruke på kommunale planer, og Høyre vil derfor fjerne fylkemannens innsigelsesrett basert på skjønn.
Synes statsråden det kan være en god idé at det i alle fall som et minimum settes som et minstekrav at fylkesmannens representanter selv må ha vært på befaring på tomten før man nekter utbygging på den?
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:05:13]: Senterpartiet er vel ikkje dei ivrigaste etter å lage nye moglegheiter for innvendingar til fylkesmannen – det trur eg eg trygt kan seie.
Eg legg seinare i år fram ei stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune, der nettopp det som har skjedd, òg i ei tid der Høgre sat i regjering, ei innstramming av det lokale handlingsrommet, vert drøfta. Det er ikkje slik at det plutseleg vart eit skifte i 2005 når det gjeld kva handlingsrom kommunar har til å utøve det lokale skjønnet. Ein stor Difi-rapport viser at det har skjedd over ganske mange år og med vekslande regjeringar. Nettopp derfor er det viktig at me tek ein fot i bakken og diskuterer korleis lokaldemokratiet skal utvikle seg vidare.
Fylkesmannen er på enkelte område kommunane sin beste ven. Når det gjeld innvendingar, trur eg at det ikkje er fullt så varmt venskap. Eg synest at det som representanten Kambe tek opp, er eit punkt eg i alle fall meiner me skal diskutere nøye.
Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – først Anders B. Werp.
Anders B. Werp (H) [11:06:31]: Spørsmålet her dreier seg om statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen. Det er 13 sider fulle av opplisting med momenter for statlig overstyring av kommunale vedtak. Det er én setning i disse retningslinjene som henviser til det lokale selvstyret.
Så hører vi statsråden priser dette dokumentet, at det er et langt skritt i riktig retning også når kommunenes selvstyre skal ivaretas.
Senterpartiet har programfestet at man skal bygge samfunnet nedenfra og gå inn for grunnlovsfesting av det lokale selvstyret. For noen dager siden hørte vi miljøvernministeren bekrefte at det foreligger flere tusen innsigelser fra statlige myndigheter til kommunale planer. Ordførerne er samstemmige om, fra alle partier, at man opplever en stadig økning av overstyring fra statlige myndigheter.
Mener kommunalministeren at dette harmonerer med prinsippet om at samfunnet skal bygges nedenfra?
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:07:38]: Det er ei heilt korrekt beskriving at statens grep om kommunesektoren har vorte stramma til, òg i dei åra Høgre sat i regjering. Høgre framstiller seg i dag som partiet som skal sleppe kommunane fri. Det er, med respekt å melde, ikkje det ein kan skrive i historiebøkene når ein ser tilbake og analyserer kva Høgre har stått for i regjeringsposisjon. Det skal eg ikkje rippe opp i, men ein må ha det med seg.
Dette har sjølvsagt vore med når eg no ei tid har arbeidd med og skal leggje fram ei stortingsmelding om forholdet mellom stat og kommune, for det gjeld ikkje berre plan og retningsliner for strandsona, eller sjøkanten, som me av og til seier på Vestlandet – det er ikkje så mykje strand alle stader, det er mange knausar og hamrar – det gjeld òg veldig mange andre område. Me må sjå totaliteten i korleis kommunesektoren skal få utøve sitt lokaldemokrati. Dette er ein bit av det. Og korleis kommunane kan planleggje, er ein viktig bit. Det skal me visitere i stortingsmeldinga, men det er òg veldig mange andre område som me må diskutere framover.
Presidenten: Åge Starheim – til siste oppfølgingsspørsmål.
Åge Starheim (FrP) [11:08:52]: For ei tid sidan behandla Stortinget eit representantforslag frå ein del Høgre-representantar der det låg sju forslag frå Framstegspartiet og Høgre som vart nedrøysta av fleirtalet på Stortinget. Desse forslaga ville verkelig gitt moglegheit for det som Senterpartiet og Liv Signe Navarsete har snakka veldig mykje om, nemleg lokaldemokratiets styring av eigen kommune.
Eg høyrer statsråden seie at dei skal sjå på dette forholdet. Det er eg glad for. Eg har då lyst til å spørje statsråden: Vil ho gå tilbake igjen og sjå på desse sju forslaga – og kanskje bruke dei som mal, for verkeleg å kunne setje lokalpolitikarane til å bestemme over eigen kommune?
Statsråd Liv Signe Navarsete [11:09:56]: Eg må med respekt seie at eg kan ikkje hugse alle dei sju forslaga her og no. Men dei forslaga som vert fremja i denne salen, vert jo ikkje berre lagde bort. Dei vert sette på og tekne med i vurderinga framover. Det er viktig kva Stortinget meiner om ulike saker, og det er òg viktig kva mindretalet meiner.
Eg er oppteken av at me i fleire saker enn i dag burde søkje breie fleirtal. Det gir stabilitet og føreseielege tilstandar, ikkje minst for ein så viktig sektor som kommunesektoren.
Eg kan ikkje love at eg skal ta opp dei sju forslaga, for eg kan dessverre ikkje memorere akkurat dei. Eg vil berre seie på generell basis at eg er oppteken av at me òg skal lytte til opposisjonens fleirtal når regjeringas politikk vert meisla ut.
Presidenten: Dermed er den muntlige spørretimen omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.