Elisabeth Aspaker (H) [11:12:27]: Norsk skole er siden årtusenskiftet nøye ettergått i sømmene. Internasjonale undersøkelser bl.a. i OECD-regi og ulike forskningsprosjekter i inn- og utland har gitt stadig ny og dypere innsikt i hvilke faktorer som påvirker elevenes læringsutbytte positivt. Ettergivenhet er ikke en slik faktor. Fravær av krav til elevene er heller ikke en slik faktor.

I 2009 gjorde Statistisk sentralbyrå en gjennomgang av de siste tiårs internasjonale undersøkelser av norske skoleelevers kunnskaper og konkluderte med at elevene underpresterte fordi de møter for lave krav og hjelpes for lite til å se egne problemer. I sin analyse påpeker SSB at begrepet «læringstrykk» for alvor kom inn i den norske debatten i forbindelse med arbeidet med den første kompetanseberetningen. Ved innføring av Kunnskapsløftet vektlegges betydningen av at lærerne må sørge for tilstrekkelig ytre trykk i opplæringen. Selv om det er forskjeller i læringstrykk på tvers av klasserom og fag, viser undersøkelser for svakt læringstrykk i norsk skole.

I Norge fikk man for første gang i 2003 via PISA- og TIMSS-undersøkelsene omfattende data som kan si noe om utviklingen i norske skoleelevers faglige kompetanse over tid.

Statistisk sentralbyrå har i sin analyse også satt fokus på at lærernes tilbakemeldinger til elevene gjerne er ensidig positive og relativt uavhengig av selve kvaliteten på elevens arbeid. Det gir etter Høyres mening særlig grunn til ettertanke når det i SSBs oppsummering vises til at i noen klasserom er lærernes veiledning i hovedsak knyttet til emosjonell støtte og motivering, mens lærernes veiledning i andre klasserom er knyttet til faglige anvisninger og kommentarer.

Dette er ikke betryggende, og i 2009 – tre år etter innføring av Kunnskapsløftet – måtte vi bare konstatere at norsk skole ikke er i mål når det kommer til vurdering. Det er vi etter Høyres syn heller ikke i 2011.

OECD må uten tvil kunne karakteriseres som et av verdens fremste analysemiljøer på kvalitetsutvikling i skolen. I likhet med SSB har OECD nå i forbindelse med innspill til ungdomsskolemeldingen pekt på vurdering som et kritisk punkt i norsk skole. Dersom man vil stimulere elevene til økt innsats og forebygge frafall senere i utdanningsløpet, er det ifølge OECD viktig å forsterke vurderingskulturen på barnetrinnet.

Norsk skole står midt oppe i innføringen av Kunnskapsløftet – en periode preget av til dels krevende nyorientering for alle parter i skolesamfunnet. Men alternativet er ikke å gjøre som Bøygen, å gå utenom; vi må ta tak i de utfordringer vi faktisk står overfor.

Den gode skolen kan ikke bygges en gang for alle. For å lykkes med å gi alle elever utfordringer og en spennende skoledag må skolen være i kontinuerlig utvikling. Skolen må ledes og gis et innhold som pusher elevene maksimalt, slik at de kan yte sitt aller beste.

Hva som skjer nedover i skolen, har konsekvenser for hva som skjer oppover i skolen. Mangelfulle tidligere skoleprestasjoner er ifølge NIFU-forsker Eifred Markussen en sentral forklaringsfaktor for elever som sliter i ungdomsskolen, og som i neste omgang kan stå i fare for å falle fra i videregående opplæring.

Slik Høyre tolker det, er dette noe av bakgrunnen for at OECD peker på behovet for styrket vurdering, tydeligere tilbakemelding og krav til elevene på barnetrinnet – og at elevene her bør få en innføring i hva tallkarakterer betyr.

Oslo kommune søkte i 2009 om forsøk i ti utvalgte barneskoler med forsterket vurdering med karakterer i basisfag i 7. klasse, men fikk den gang blankt avslag av daværende statsråd i Kunnskapsdepartementet. Etter at OECD kom med sine anbefalinger, mener Høyre grunnlaget må være til stede for at Oslo og andre som søker, gis anledning til å drive forsøk.

I mellomtiden vil Oslo kommune prøve en ordning der lærerne supplerer eksisterende skriftlig vurdering med muntlige karakterer. Skolebyråd i Oslo, Torger Ødegaard, begrunner innføring av ny vurderingspraksis slik:

«Vår hensikt er at elevene skal få en ekstra tydelig tilbakemelding i de fagene som er viktigst for å lykkes i ungdomsskolen.»

Selv etter råd fra OECD ser regjeringen ut til å fortsette konfrontasjonslinjen med Oslo, og synes å lete med lys og lykte etter en paragraf å henge sitt endelige avslag om karakterforsøk i 7. klasse på. Det beklager Høyre. Dette skjer til tross for at elevene selv også ønsker seg karakterer det siste året på barneskolen for å gjøre overgangen til ungdomsskolen enklere. Elever som har uttalt seg til Aftenposten, er dessuten enige om at det er lettere å sette seg mål og motivere seg når man får karakterer. Samtidig poengterer ungdomsskoleelevene at karakterer blir tatt mer alvorlig enn en poengsum, som de fikk da de gikk i barneskolen.

Paradoksalt nok ser regjeringens uvilje mot karakterer ut til å øke, samtidig som Aftenposten offentliggjør en ny meningsmåling der det norske folk tilkjennegir en positiv holdning til bruk av karakterer det siste året på barneskolen. Et klart flertall, seks av ti nordmenn, mener tiden er moden for å innføre karakterer i norsk, matematikk og engelsk i 7. klasse.

Det er oppmuntrende å vite at vi som vil innføre karakterer på 7. trinn i grunnskolen, har flertallet av befolkningen i ryggen. Over 60 pst. støtter forslaget om at 7.-klassingene bør få en så presis evaluering som mulig i de tre basisfagene året før de begynner på ungdomsskolen. Det er flertall for karakterer i 7. klasse i alle partier med unntak av kunnskapsministerens parti og partiet Rødt. Motstanden blant lærere er noe skuffende, men jeg har likevel merket meg at mer enn hver fjerde lærer sier ja til å innføre karakterer i 7. klasse.

Høyre mener utdanningsmyndighetene nå bør lytte til de rådene som kommer fra forskerhold knyttet til vurdering, og ta konsekvensene av dette i den varslede stortingsmeldingen om ungdomsskolen. Men hvis meldingen kommer på fredag, som vi hører forlydende om, er kanskje punktum satt og det er for sent. Da må Stortinget i så fall gjøre noe med det.

For at det ikke skal herske noen tvil: Høyre vil ikke erstatte dagens skriftlige vurdering med karakterer. Det er ikke snakk om et enten–eller, det er snakk om et både–og, med et beskjedent innslag av karakterer som et supplement.

Venstresiden, også i norsk politikk, har i mange tiår regnet det som selvforklarende at karakterer i skolen rammer de svakeste elevene. Men stemmer det?

En nyere svensk undersøkelse kan tyde på det motsatte, at barn av høyt utdannede foreldre gjør det best i en karakterfri skole, mens sjansene blir dårligere for barn fra arbeiderfamilier.

Denne undersøkelsen tok utgangspunkt i 1970-tallets Sverige og en lengre periode med ulike karakterordninger fra kommune til kommune. Karakterer i tidlig alder gjorde at jenter fra familier med lav utdanning i gjennomsnitt skaffet seg noe lengre utdanning. Også for sønner fra familier med lav utdanning ser karakterer ut til å ha økt sannsynligheten for å havne på gymnaset.

Da karakterene forsvant, økte andelen barn fra lavt utdannede familier som ikke gikk videre til gymnaset, fra 8 til 16 pst. for jenter og fra 7 til 10 pst. for gutter. Sønner fra høyt utdannede familier tjente derimot på at karakterene ble borte.

Årsaken til disse forskjellene kan selvfølgelig være flere, men rapporten kan tyde på at det faktisk er slik at barn fra familier med lav inntekt gjør det marginalt bedre med karakterer enn uten karakterer. Det er kanskje ikke så overraskende, for det er ikke urimelig å anta at barn fra ikke-privilegerte sjikt er tjent med klare kunnskapsmål og evaluering.

Når målene blir uklare og den konkrete evalueringen forsvinner, vil barn og ungdom med høyt utdannede foreldre likevel kunne få veiledning hjemmefra, noe barn og ungdom fra familier med lav utdanning ikke i samme grad vil kunne få.

Vi trenger en skole som utfordrer, som stiller krav og som blir enda tydeligere i sine tilbakemeldinger – av hensyn til elevene. Statsråden har selv denne uken i Politisk kvarter uttalt at det er viktig å forbedre vurderingskulturen i skolen.

Høyre utfordrer derfor kunnskapsministeren til å gjøre endringer i vurderingssystemet på mellomtrinnet, slik OECD foreslår, og å imøtekomme søknaden fra Oslo kommune om forsøk med karakterer i 7. klasse.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:22:05]: Vi kommer om kort tid tilbake til meldingen om ungdomstrinnet, som tar utgangspunkt i at motivasjonen for elevene i grunnskolen er dalende fra 5. trinn, og aldri lavere enn på 10. trinn. Det er altså ingenting med utgangspunkt i vår oppmerksomhet nå rundt ungdomsskolen som skulle tilsi at elever på ungdomsskolen motiveres ekstraordinært av innføring av tallkarakterer i ungdomsskolen. Da hadde ikke motivasjonen vært lavest på 10. trinn.

I forbindelse med behandlingen av denne meldingen og disse problemstillingene har vi bedt OECD om å bistå oss faglig og se oss litt utenfra for å påpeke det som kan være svakheter ved det norske utdanningssystemet, som vi kanskje ikke ser like tydelig selv. Det har vært spennende, og det er bred kompetanse og forskere med ulik nasjonal bakgrunn som deltar i dette. Vi har fått mange vesentlige og viktige synspunkter som vi har tatt med oss videre, og deres rapport offentliggjøres med det første.

En av de utfordringene vi har fått, er overgangene i utdanningssystemet som risikofaser for elevene. OECD peker på at overgangen til karakterer på ungdomstrinnet kan oppleves som brå for noen elever. Det er et problem at mange elever begynner på ungdomstrinnet uten å ha en realistisk forståelse av styrke og svakheter i sin egen kompetanse. I slike tilfeller kan karakterer lett komme som en overraskelse for elevene, og det kan gå ut over deres motivasjon for videre læring.

OECD anbefaler å styrke vurderingspraksisen på barnetrinnet, slik at elevene får god innsikt i sin egen kompetanse og i hva de skal gjøre for å bli bedre. Elevene må vite hvordan de ligger an i forhold til det som forventes av dem, og elevenes evne til å vurdere seg selv må utvikles. Elevene må vite hva de skal gjøre for å bli bedre.

OECD anbefaler ikke innføring av tallkarakterer på barnetrinnet. De understreker derimot viktigheten av verbale, godt begrunnede tilbakemeldinger på ungdomstrinnet – i tillegg til karakterene – slik at elevene får eksplisitte råd om hva de kan jobbe med for å bli bedre.

Det er fastsatt i forskrift til opplæringsloven at vurdering gis uten karakterer til og med 7. trinn i grunnskolen. Det betyr at det etter norsk lov er forbudt å gi karakterer på barnetrinnet. Soria Moria-erklæringen ligger også fast. Vi vil beholde karakterene på ungdomstrinnet, og det er ikke aktuelt å innføre karakterer før dette.

Jeg er enig med OECD i deres beskrivelse av utfordringene knyttet til elevvurdering på barnetrinnet, spesielt på mellomtrinnet.

For å styrke elevenes læring må de bli møtt med klare faglige forventninger. Jeg vet at mange elever ikke får god nok informasjon om hvor de står i forhold til de faglige målene i læreplanene. Hvis en elev har møtt intetsigende heiarop gjennom sju år i grunnskolen, kan det bli et ganske stort sjokk at man får karakteren 2, og kanskje lavere enn det, fordi man har et helt urealistisk bilde av sin egen kompetanse. Derfor er det avgjørende viktig at lærerne gir faglig relevante tilbakemeldinger. Det er viktig for læringsprosessen, og selvinnsikt er viktig for læringsprosessen. Elever og foresatte har krav på slike tilbakemeldinger. Alle elever – også elever på barnetrinnet – skal være sikret en faglig og motiverende vurdering i form av tydelige beskrivelser av hva de mestrer, og hva de må arbeide videre med.

Formålet med vurderingen underveis er at elevene skal lære av tilbakemeldingen. En tilbakemelding gjennom en tallkarakter forteller eleven hvor han står på en skala fra en til seks. Et tall beskriver ikke for eleven hva han eller hun mestrer i forhold til kravene i en læreplan. Å gi en tallkarakter gir altså ikke eleven informasjon som det er lett å jobbe med, eller hjelp til å finne ut hvorfor man oppnår det man gjør, eller hva som skal til for å forbedre sitt eget kunnskapsgrunnlag. Det tallkarakterer kan brukes til, er å rangere elevene når det gjelder hvordan man organiserer opptak der det er kamp om plassene. Og det er en begrunnelse for at man har tallkarakterer ved utgangen av ungdomsskolen: Ikke alle elevene kommer inn på de linjene de ønsker seg, og tallkarakterer er en måte ordne køen på mange steder. Det samme gjelder for videre utdanning. Men å innføre tallkarakterer på barnetrinnet vil være en måte å innføre et tilbakemeldingssystem på som har liten informasjonsverdi og gir veldig liten læringsverdi for dem det gjelder. Jeg mener derfor at det ikke er behov for bruk av karakterer på barnetrinnet, og det er heller ikke noen faglig dekning for at dette med tallkarakterer er en tydelig tilbakemelding for unge elever – ikke for eldre elever heller, for de trenger tilleggsvurdering når det gjelder hva de faktisk skal jobbe med.

Det er godt dokumentert at vurdering av elever er et område som har vært lite vektlagt i norsk skole. Kunnskapsløftets mål om mer og bedre læring for alle elever fordrer et høyt ambisjonsnivå på elevenes vegne og et godt system for vurdering av den enkelte elev.

Vi har allerede iverksatt tiltak for å styrke vurderingspraksis, slik OECD foreslår. Regjeringen har siden 2007 arbeidet for å styrke arbeidet med vurdering i grunnskolen.

Forskriften om vurdering er endret. Elevenes rett til vurdering er presisert, og det er lagt vekt på at vurderingen skal fremme læring. Det er innført halvårsvurdering, som inkluderer en planmessig samtale mellom lærer og elev på alle trinn i hele grunnopplæringen – også på barnetrinnet. Forskriften presiserer at det er elevenes faglige nivå som skal vurderes. Dersom tidlig innsats skal kunne realiseres, er vurdering av elevenes faglige nivå en forutsetning for å kunne iverksette relevante tiltak. Tallkarakterer er ikke til hjelp her.

Det er vesentlig å få avdekket så tidlig som mulig om elevene har behov for spesielle tiltak knyttet til f.eks. utvikling av grunnleggende ferdigheter. Kartleggingsprøver er utviklet spesielt for å identifisere elever som kan ha behov for slik oppfølging. Resultat fra nasjonale prøver gir informasjon om hvorvidt den enkelte skole lykkes med å utvikle elevenes grunnleggende ferdigheter. Både nasjonale prøver og kartleggingsprøver gir lærerne og skolen mulighet til å se hvordan egne elever ligger an i forhold til et nasjonalt gjennomsnitt. Det gjør ikke karakterer satt av en lærer. Resultatene fra nasjonale prøver og kartleggingsprøver er også en del av de samtalene som lærerne har med elever og foreldre, og som gir tilbakemelding om hvordan man faglig sett ligger an.

Fra høsten 2010 er det satt i gang en fireårig nasjonal satsing på Vurdering for læring. Dette er en oppfølging av prosjektet Bedre vurderingspraksis, som ble avsluttet i 2009. Målet med denne satsingen er å videreutvikle lærerens vurderingspraksis gjennom å øke kompetansen og forståelsen for vurdering som redskap for videre læring.

Det er formulert fire prinsipper for god undervisning som også gjenfinnes i vurderingsforskriften. Prinsippene er basert på internasjonal forskning som viser at elevenes forutsetninger for å lære styrkes dersom elevene:

• forstår hva de skal lære, og hva som forventes av dem

• får tilbakemeldinger som forteller dem om kvaliteten på arbeidet eller prestasjonen de har levert

• får råd om hvordan de kan forbedre seg

• er involvert i sitt eget læringsarbeid ved bl.a. å vurdere eget arbeid og egen utvikling

Det er dette som er krevende tilbakemeldinger til elevene. En tallkarakter svarer ikke på noen av disse utfordringene til mindre elever, og det er en for svak tilbakemelding og en for lite krevende tilbakemelding.

Læreren må kontinuerlig vurdere om opplæringen fører til best mulig læring for elevene. Elevene på sin side skal ha kunnskap om sin egen kompetanse og læringsbehov, og må gjøre det de selv kan for å bli bedre.

Når det gjelder Oslo kommunes ønske om forsøk med karakterer på barnetrinnet, er det ikke aktuelt å godkjenne et slikt forsøk. Som hovedregel godkjennes ikke forsøk med tiltak som vi ser på som lite sannsynlig å innføre som en permanent ordning. Jeg mener det er gode faglige begrunnelser for ikke å innføre karakterer på barnetrinnet, og derfor er det et lite hensiktmessig forsøk. Det gir for svake og for diffuse tilbakemeldinger til elevene med hensyn til hva de skal jobbe med.

Jeg har registrert at byrådet i Oslo planlegger å innføre muntlige karakterer i kjernefagene på 7. trinn, men har så langt ikke hatt mulighet til å sette meg inn i detaljene i dette forslaget. Jeg forutsetter at byrådet i Oslo vil følge opplæringslovens forskrift, som fastsetter at vurdering skal gis uten karakterer til og med 7. årstrinn i grunnskolen. Det vil være fylkesmannen i Oslo som har ansvar for å påse at ordningen Oslo kommune planlegger å innføre, er i tråd med loven.

Elisabeth Aspaker (H) [11:32:30]: Det var vel egentlig ikke så mye som overrasket meg i svaret fra statsråden. Jeg vil snarere si at det var svært så forutsigbart.

Men jeg er altså ikke enig i statsrådens konklusjon om det som lå under, at det snarere kunne være karakterene som gjorde at elevene i ungdomsskolen lot seg så til de grader demotivere. Demotiveringer tror jeg faktisk skyldes den skyhøye andelen av spesialundervisning og mangel på mestring, elever som har gått fra 1. klasse uten å få den hjelpen de trenger, og som virkelig møter veggen i alle fag når de kommer til ungdomstrinnet, fordi de ikke har de grunnleggende ferdighetene på plass når de forlater barnetrinnet.

Jeg har heller aldri sett noen forskning, og det har heldigvis ikke vært gjort noe eksperiment heller, rundt en karakterfri ungdomsskole. For jeg er helt overbevist om at karakterer faktisk bidrar til at elever skjerper seg.

Så har jeg lyst til å si at i deler av innlegget til statsråden kunne det nesten høres ut som om vi skulle bytte ut dagens skriftlige vurdering med karakterer. Jeg var veldig nøye på å understreke at det skulle være som et supplement. Statsråden var også opptatt av at elevene burde vite hvor man sto faglig, altså hva slags faglig nivå man har. Det handler ikke om rangering, men det handler om en tydelig tilbakemelding som eleven selv, og foreldrene også kanskje, lettere kan forholde seg til, sammen med kommentarer. For alle som har vært i nærheten av skolen, og jeg er lærer selv, vet at det er ikke så lett å skrive disse lange kommentarene – man skal etterpå sitte og lese og prøve å bli klok på hvor man faktisk befinner seg, i den ene eller andre enden av en skala. Det er kombinasjonen av karakteren og kommentaren som skal være det som i sum gir en bedre tilbakemelding til elevene.

Vi ser jo til Finland på så mange områder. Også her er det jo kanskje grunn til å se til Finland, når man ser på hvordan de bruker kombinasjonen av tallkarakterer og skriftlige vurderinger. Jeg vet ikke hvordan statsråden leser OECD, men jeg har sett hva OECD har uttalt, og jeg konstaterer altså at OECD tar til orde for at elevene, før de kommer til ungdomstrinnet, bør introduseres for og bli kjent med hvordan karakterer og karaktersystemet faktisk virker. Hvis de virkelig mener noe med å lette overgangen og forberede elevene best mulig på ungdomstrinnet, er jeg helt overbevist om at også et innslag av karakterer det siste året ville være en fornuftig ting å introdusere.

Statsråd Kristin Halvorsen [11:35:45]: Vi skal få rikelig anledning til å komme tilbake til diskusjonen om hva som motiverer til læring, for det er et hovedtema i meldingen om ungdomsskolen. Det finnes veldig mye god, interessant forskning som vi kan gjøre oss bedre nytte av i nettopp de spørsmålene. Å få tydelige tilbakemeldinger, få krevende og realistiske mål som er mulig å oppnå, men der man må strekke seg litt, er en del av en motiverende måte å jobbe på i skolen. Men da er det mest avgjørende at man får vite hva man skal jobbe med, på hvilken måte man skal jobbe, at man kjenner sine egne læringsstrategier, og at man får veiledning underveis med hensyn til hvordan man skal nå dem. Tallkarakterer til små barn gir ikke den slags veiledning. Så enkelt er det. Det finnes ikke noen faglig dekning for at det gir informasjon som er interessant.

Jeg har gått gjennom en del vurderinger som lærere har gjort, for det er blitt jobbet systematisk med det, men vi har veldig mye å gå på fremdeles i forhold til å gi tydelige tilbakemeldinger og vurderinger. Men jeg må si jeg er ganske imponert over hvordan lærere har gitt tilbakemeldinger til elevene slik at det blir veldig klart for dem hva deres sterke og svake sider er, og det blir overkommelig i forhold til å sette seg noen nye mål og nå dem. Da jobber man godt som lærer, fordi da klarer man også å motivere til å strekke seg videre. Den endelige rapporten fra OECD i forbindelse med dette er ikke ferdig enda. Vi har vært i dialog med OECD under hele prosessen med ungdomstrinnsmeldingen, og det gis ikke noen anbefaling om å innføre karakterer i barneskolen i den rapporten som OECD gir til oss.

Jeg er forundret over at det bidraget som Høyre i veldig mange sammenhenger først og fremst gir, er hvordan ytre faktorer kan bidra til å motivere. Jeg tror noe av det viktigste når det gjelder motivasjon i ungdomsskolen, og vi kommer tilbake til det, er læreglede og lærelyst. Når Elisabeth Aspaker i går, på radioen, tar til orde for at 6-åringer skal gi lærere tallkarakterer for at de skal bli bedre, så forundrer det meg at man i 2011 mener at det er en konstruktiv måte å jobbe på i norsk skole. Det forundrer meg at den store saken for Høyre – nå har jeg lest igjennom et par programmer som skal behandles neste helg på Høyres landsmøte – er å innføre tallkarakterer for 10-åringer. Det eneste Høyre har å bidra med i diskusjonen om utdanning – med fynd og klem – er hvordan man kan klare å få flere ytre (presidenten klubber) motivasjoner, og ikke den indre motivasjonen i skolen. Jeg er helt sikker på at indre (presidenten klubber igjen) motivasjon gir langt bedre læring.

Presidenten: Presidenten ber statsråden om å respektere den taletiden som er tildelt.

Anna Ljunggren (A) [11:39:20]: Kjernen i det spørsmålet som representanten Aspaker tar opp, er det prinsipiell uenighet om mellom partiene representert på Stortinget: Skal en ha karakterer på barnetrinnet, eller skal en ikke?

Vi har registrert at skolebyråd Ødegaard i Oslo er veldig opptatt av å få gjennomført forsøksordninger med karakterer i 7. klasse ved enkelte barneskoler. Elevorganisasjonen, Utdanningsforbundet og Norsk Skolelederforbund har helt klart advart mot dette. I tillegg er Foreldreutvalget for grunnopplæringen svært skeptisk. Samtidig vet vi at Utdanningsdirektoratet avslo søknaden fra Oslo kommune for tre år siden. Allikevel har byråden sagt at han akter å gjennomføre sine forsøk, da ved å bryte opplæringsloven. Byråden planlegger altså at lærerne i Oslo-skolen skal bryte loven. Dette er et skoleeksperiment. Høyre-byråden i Oslo viser tydelig at dette er et ideologisk prosjekt når han vil gå til det steget å omgå regler for å kunne gi muntlige karakterer i 7. trinn. Muntlige karakterer gir ikke elevene noe håndfast bevis på hvor de står, og kan ikke brukes for å følge eleven over tid. Siden det er muntlig, er dette noe eleven ikke kan ta med seg over i ungdomstrinnet, mens skriftlige tilbakemeldinger faktisk kan og bør følge eleven videre på trinnene over.

Det er ikke lenge siden Stortinget behandlet stortingsmeldingen Tid til læring, om lærernes tidsbruk. Tidsbruk er et område som Aspaker har hatt stort engasjement for, og i en rekke oppslag og innlegg over hele landet har tatt til orde for må reduseres. Men nå er det altså en ny tidstyv som Høyre mener skal inn i skolen – muntlige karakterer på 7. trinn.

Vurdering er noe som tar tid i dag, og skal ta tid. Ved å pålegge lærere på barnetrinnet å gi muntlige karakterer gir man en helt ny oppgave til lærere som ikke før har gitt karakterer. Det er fullt mulig å gi tilbakemelding, skriftlig og muntlig, uten å si en karakter. Vi vet at foreldrene og elevene selv etterspør tilbakemelding og vurdering, og at dette er noe vi har og må ha fokus på fremover. Det er viktig at lærerne gir tydelige tilbakemeldinger om hvor elevene står, og hva de må gjøre for å bli bedre. Vi trenger en tilbakemeldingskultur i norsk skole.

Jeg reiser rundt på en rekke skoler over hele landet, og det er ingen krav verken fra lærere eller elever om karakterer på barnetrinnet. Men beskjeden fra norsk skole er og har i mange år vært at vi må gjøre noe med overgangene. Nå bekrefter også OECD dette. Da er det merkelig at Høyre blar opp sin sedvanlige løsning om å innføre karakterer.

OECD slår fast at overgangen mellom barnetrinnet og ungdomstrinnet i dag er for dårlig, men de sier ingenting om at karakterer er løsningen. Vi mener at en kan gjøre en rekke ting som omhandler forberedelse til ungdomstrinnet uten at det må være å gi en muntlig karakter. Ingen internasjonale undersøkelser viser at land med karakterer på lavere trinn gjør det bedre enn land uten karakterer. En kan ha en god skole med gode overganger og skåre godt på internasjonale undersøkelser.

Det er ikke nytt at Høyre er for karakterer på barnetrinnet. De vil også innføre karakterer for 10-åringer – da ikke muntlige karakterer, slik forslaget fra Oslo kommune går ut på, men skriftlige karakterer. Nå bruker Høyre OECDs argumenter for en bedre overgang mellom trinnene i karakterdebatten. Karakterer er så viktig for Høyre at de sier at det er ok med muntlige karakterer, altså en karakter som ikke er et håndfast bevis for eleven, og ikke kan brukes av lærere på ungdomstrinnet for å vite hvor eleven står. Høyres prosjekt med karakterer i Oslo handler mest om nettopp å få smuginnført karakterer og minst om å skape en god kultur for tilbakemelding i skolen.

Jon Georg Dale (FrP) [11:43:58]: Statsråden sitt innlegg ber preg av at den historiske kampen mot karakterar fortset. Det hadde for så vidt mange av oss forventa. Problemet er jo at når statsråden i dag har ordet, ser ho berre på den eine delen av problemstillinga som norsk skule står overfor. Dette er jo ein karakterdebatt – vel og bra, men det må også vere mogleg for regjeringa å ha to tankar i hovudet samtidig.

Statsråden hevdar at når 10.-klassingane er dei som slit mest i norsk skule, skulle det tilseie at karakterane ikkje er til hjelp. Men for å ta problemstillinga: I den siste PISA-undersøkinga seier f.eks. 25 pst. av elevane i 5. klasse – og det er omtrent dei same tala frå 5. til 10. klasse, men betre tal etterpå – at skulearbeidet ofte eller aldri gir dei tiltrekkeleg utfordring. Det heng naturlegvis saman med moglegheit for evaluering. Det nyttar ikkje å ta ein ting ut av heilskapen og vurdere berre ut frå det. Det trur eg vi kan vere einige om.

Likevel er det slik at karakterar er viktig for mange. Når statsråden argumenterar med at brå overgangar mellom dei ulike nivåa i utdanninga er til hinder for vidare god læring for elevane, er jo det eit argument for å begynne å evaluere tydelegare, òg i retning av karakterar på tidlegare alderstrinn i viktige fag. Det er trass i alt det debatten dreiar seg om, om ein i enkelte viktige fag for elevane skal lette overgangen, gjere dei vante med eit system som dei møter for fullt i 8. klasse – det er det denne debatten dreiar seg om. Då kan gjerne Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet prøve å gjere dette til ein ideologisk kamp for eller mot karakterar, men dette er eit forsøk på å betre overgangane mellom dei ulike utdanningsnivåa.

Når det då er slik at mange elevar seier at dei ønskjer meir karakterar velkomen, òg i tidlegare fase, og når mange norske foreldre seier det same, er det urovekkjande at statsråden ikkje eingong opnar for ei prøveordning der ein ser om dette har dokumentert effekt. Det er ideologisk kamp, det, når ein faktisk ikkje eingong er interessert i å sjå kva som verkar, og å gjere lokale prøveprosjekt på enkelte skular eller i enkelte kommunar for å sjå om ein kan forbetre norsk skule ved å endre modellen.

I denne saka er det ikkje opposisjonen som driv ein ideologisk kamp, det er det regjeringa som gjer. Då kan ein spørje seg om kvifor det er slik at den lokale handlefridomen til å utvikle ein god skule i dette tilfellet ikkje skal gjelde.

Og så er det eit argument som Høgre dreg fram i sitt første innlegg som eg meiner det er god grunn til å stoppe litt opp ved, og som statsråden prisverdig nok vel å hoppe glatt over, nemlig undersøkinga frå Sverige som eintydig viser at karakterar i tidlegare alder kan ha sosialt utjamnande effekt – sosialt utjamnande effekt. Ein lyfter dei svakaste elevgruppene opp ved å innføre karaktervurdering tidlegare. Det har så langt ikkje vorte problematisert av verken statsråden eller Arbeidarpartiet. Men det eg stiller eit stort spørsmål ved, er kvifor ein glatt hoppar over ei slik undersøking.

Dersom statsråden faktisk ønskjer å utvikle ein god skule, må ho opne for prøveprosjekt, slik ein no t.d. søkjer om i Oslo. Det bør ikkje vere slik at norske kommunar må forsøkje å omgå regelverket for å utvikle ein skule som foreldra ønskjer, som elevane ønskjer, og som ein i andre land ser har positiv effekt på læringa. Derfor håpar eg at den ideologiske kampen mot karakterar på sikt sluttar òg i regjeringspartia. Eg meiner den rette vegen å gå er å starte ei gradvis innføring av karakterar i tidlegare alder enn i dag.

Svein Harberg (H) [11:48:32]: Rådene om tydelige tilbakemeldinger til elever i skolen er veldig klare. Jeg oppfatter også at statsråden i sin innledning har det som en forutsetning. Så rakner det relativt fort. Det er underlig at etter at representanten og interpellanten Aspaker i sitt innlegg har presisert at det ikke er spørsmål om et enten–eller, men et både–og, bruker statsråden store deler av sitt innlegg til å forklare hvorfor en ren tallkarakter ikke forteller så mye. Ideologien sitter tydeligvis hardt i, noe som nettopp har vært kommentert herfra. Jeg vil også anbefale statsråden virkelig å sette seg inn i undersøkelsen fra Sverige, som viser tydelig – ikke bare litt, men tydelig – at det hadde en sosialt utjevnende effekt å ha karakterer i skolen.

Det vi snakker om, er hvordan vi på best mulig måte skal kunne motivere eller stimulere til læring. For meg er det slik at jeg er så heldig at jeg har barn i akkurat den alderen vi snakker om, og det er jo den beste referansen en kan ha. Jeg skal ta noen personlige eksempler også i dette innlegget. Vi har nettopp gått gjennom en påske, og da må jeg si at det gikk opp for meg at om vi prøver ikke å legge inn konkurranseelementet mellom elever i skolen, er det likevel noe grunnleggende som ligger der. For vi har delt ut påskeegg, vi har spilt spill, og vi har hatt quiz, og er det noe som har skapt krangel i løpet av påsken, er det resultater og spørsmålet om hvem som var best. Det ligger i bunnen hos elevene og motiverer – i hvert fall i quiz-rundene – til stor innsats. Jeg tror det kan virke i skolen også.

Jeg har to tvillingjenter som er elleve år, som jeg får tilbakemelding på fra skolen – to jenter som altså er født samtidig, men som utvikler seg veldig forskjellig. Rapportene fra skolen er så identiske at jeg måtte spørre lærerne om de hadde gjort feil. De er slettes ikke like i skolearbeidet, de er slettes ikke like i evner og egenskaper. Jeg vet gjennom min oppfølging av dem, selv om den blir for dårlig fordi jeg er så mye her, at de sliter med forskjellige ting og er på forskjellig nivå. Men tilbakemeldingene fra skolen forteller at det er to identiske jenter. De forteller ingenting om hvor de ligger i forhold til hverandre, de forteller ingenting om hvordan de ligger i forhold til de andre. Ja, til og med en spesialutredning fordi det kunne virke som om de leste litt sent, endte opp med samme beskrivelse – helt identisk beskrivelse. Resultatene viser noe helt annet. En karakter i tillegg til rapporten ville fortalt noe om hvor de lå i de forskjellige fagene.

Den ene sier, og det er slik som hun er: Å, jeg orker ikke, alle de andre tar det så mye lettere og er så mye bedre. Ja, er de nå det? Hun tror det, fordi hun føler hun sliter mye mer, men det er slettes ikke sikkert. En partikollega i stortingsgruppen fortalte meg akkurat her en dag at datteren hadde kommet inn i den delen av skolen der det var karaktersystem. Denne jenta hadde slitt med lesing og kom jublende hjem da de første karakterene kom på plass, for hun oppdaget at det var så mye annet hun var god i. Hun var jo faktisk bedre enn mange av de andre i klassen i andre fag.

Glede og mestring, snakket statsråden om. Ja, tilbakemeldingsform er utløsende for glede og mestring i skolesituasjonen. Jeg synes det er underlig – som flere nå har nevnt her – at det ikke er vilje til å prøve ut et system der en også kan forberede seg på et tallsystem som forteller noe om nivå.

Så må jeg bare til slutt få informere statsråden om at hun åpenbart ikke har lest Høyres papirer etter landsmøtet, når hun sier at det eneste hun finner der, er noe om tallkarakterer for 10-åringer, for det står ikke i papirene til landsmøtet. Men det står fantastisk mye bra – om en vilje til satsing, en satsing på læreren, en satsing på justering av systemene som gjør at flere elever kan komme igjennom skoleløpet på en god måte. Det vi snakker om i dag, er ett av de tiltakene som kan hjelpe, og som statsråden bør være med på å prøve.

Aksel Hagen (SV) [11:53:39]: Tallkarakterdebatten kan vi ta som en ideologisk debatt, gjerne som en New Public Management-variant. Da er én posisjon at det er tall som teller. Lite teller det som ikke kan telles, som ikke kan tallfestes. Tekst er prat, tall er fakta, i alle fall såkalt «tydelig tilbakemelding», som interpellanten kaller det.

En annen posisjon i denne debatten er at tall på mange måter er meningstomme og faktisk i enkelte tilfeller meningsdumme – ikke minst som bidrag til å peke framover, til å inspirere og forbedre læringsarbeid.

Tallkarakterdebatten kan vi også ta som en del av en bred vurderingsdebatt, eller aller helst, synes nå jeg, som en del av den store læringsdebatten. Jeg velger den siste tilnærmingen, og da blir det generelle spørsmålet i debatten her i dag: Hvordan skal vi videreutvikle, videreforedle og ikke minst effektivisere – jf. det vi har lært av Tidsbrukutvalget – det vurderingsarbeidet som allerede foregår på de ulike utdanningsarenaene våre?

Jeg ønsker å være en tydelig stemme for vurderinger av – skal vi kalle det – tingenes tilstand som en del av et lærings- og utviklingsarbeid. Det gjelder vurdering av enkelteleven, læreren, læringsmiljøet, skoleeieren, skoledirektøren og gjerne også KUF-komiteen, for den saks skyld – ikke som et mål i seg sjøl, men på grunn av at god vurdering er en hjelp til å forbedre seg sjøl i det en driver på med.

I dette tilfellet prater vi først og fremst om elever som skal bli bedre til å lære. Det er faglig vanskelig å få til et slikt vurderingsarbeid, ikke minst fordi det skal være toveis – det skal være innspill til en samtale og en reaksjon. I dette tilfellet kommer læreren med et innspill. Eleven, gjerne også foreldre/foresatte, skal kunne reagere på det, og så er det i gang en kreativ, god prosess som en i veldig liten grad oppnår gjennom tallkarakterer.

Det er klart at tallkarakterer er fascinerende for alle som er glad i konkurranse, og for alle som elsker enkle rangeringer. For dem er tall- og bokstavkarakterer en drøm, og det er en slik drømmerealisering vi nå ser at Høyre er så engasjert i. Tenk så enkel verden ville være hvis vi kunne kvalitetsvurdere og rangere sykehus, elever, viner, bøker, medarbeidere, atomkraftulykker, eldreomsorg osv. på denne måten. Det er en mote i samfunnet i dag at vi skal gå mer og mer i den retning. Det har jeg ikke tro på hvis poenget skal være at det skal peke framover, at det skal forbedre prosesser.

Elisabeth Aspaker vil ha tallkarakterer, for på den måten oppnår man en så presis vurdering som mulig. Nei, det er jo nettopp det som er problemet: Dette er ikke presist i det hele tatt. Det forteller lærere oss, og det forteller ikke minst skoleforskere oss.

Elisabeth Aspaker sier at det er viktig å få tallkarakterer for å vite hvor man står. Nei, man får ikke vite hvor man står, med tallkarakterer. Det får man først og fremst gjennom den skriftlige og den muntlige vurderingen og ikke minst den samtalen dette skal utløse.

Elisabeth Aspaker sier at vi må ha tallkarakterer, for det er ikke så lett å skrive kommentarer. Nei, sjølsagt er det ikke lett, det er faglig vanskelig, men det skal også være faglig vanskelig, for dette er en komplisert situasjon der det skal beskrives både hvordan en står kunnskapsmessig, og, ikke minst, hvordan en skal forbedre seg. At det at det ikke er lett å skrive kommentarer, skal brukes som et argument for tallkarakterer, gjør meg bare enda mer overbevist om hvor farlig det er å begynne med tallkarakterer på den måten som Høyre her foreslår.

Jeg fikk et glimrende eksempel på det, synes jeg, fra en lærer som jeg pratet med i går, som fortalte at han hadde gjort det som det nå er forutsatt at man skal gjøre på ungdomsskoletrinnet, nemlig gi en god skriftlig og muntlig tilbakemelding, i dette tilfellet kombinert med karakterer. Læreren var stolt, han hadde gjort et godt hjemmearbeid. Han møtte klassen sin, presenterte det han hadde forberedt, og den eneste reaksjonen han fikk tilbake fra elev etter elev, var: Jaja, det er greit nok med dette pratet, det er greit med alt som skrives og blir sagt, men tallkarakteren, da – hvor står jeg egentlig? Denne læreren sa klart til meg at dette ble et veldig forstyrrende element i den samtalen som han inviterte til i klassen, for elevene ble veldig fokusert på dette tallet, og tallet var den minste delen av det vurderingsarbeidet som læreren hadde forberedt og tatt initiativet til.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [11:58:59]: Vurdering er, som interpellanten peker på, et viktig element for å fremme læring og for å gjøre norsk skole bedre. Derfor er en diskusjon om hva som skal vurderes, hvordan det skal vurderes, og hvorfor vi skal vurdere, viktig. Dette er ikke en diskusjon om ikke å vurdere, slik jeg fikk inntrykk av under representanten Dales innlegg.

Det viktigste med vurdering er nettopp å fremme læring. Det er dokumentert at norsk skole har behov for å videreutvikle sin vurderingspraksis og vurderingskultur. Vurderingen må ha mål og mening og være bevisst.

Jeg har ikke sett innspillene fra OECD som representanten Aspaker henviser til – de er ikke offentlige heller, så vidt jeg vet – men jeg har forstått at innspillene OECD har kommet med, har pekt på mer bevissthet rundt vurdering.

Men ikke nok med det: Norge er et av 24 land som deltar i et OECD-prosjekt som skal beskrive, vurdere og evaluere rammeverk for en bedre skole.

Utdanningsdirektoratet la i januar fram sin landrapport som skal brukes i OECDs gjennomgang av hvordan evaluerings- og vurderingssystemene kan forbedre kvalitet, likeverd og effektivitet i grunnopplæringen. Individuell vurdering er en del av denne gjennomgangen, som skal ferdigstilles i 2012.

Prosjektet Vurdering for læring ble iverksatt høsten 2010. Til sammen er det altså allerede igangsatt et grundig arbeid for å finne fram til en vurderingskultur som bidrar til å fremme de målene en ønsker å oppnå, dette i samarbeid med OECD. Det er vel i grunnen akkurat det representanten Aspaker spør etter i sin interpellasjon? Jeg har tro på at utredningen som OECD vil gjøre i samarbeid med utdanningsmyndighetene, vil være verdifulle innspill til hvordan vi kan bedre vår vurderingskultur.

Tallkarakterer har ingen betydning i seg sjøl. Det er sjølve vurderingen som er viktig, og at denne blir gitt riktig og på en god måte som bidrar til å fremme læring. Der har vi nok en jobb å gjøre med å forbedre praksis i skolen, jf. det innlegget som representanten Harberg hadde.

Økt fokus på viktigheten av vurdering i norsk skole er med på å endre både bevissthet, forståelse og forhåpentligvis praksis etter hvert. Det er viktig med underveisvurdering på barneskolen og mellomtrinnet, men denne vurderingen må bidra til utvikling av faglig progresjon, og ikke bidra til ytterligere tidsbelastning for læreren.

Allerede i dag skal elevene få vite hva som er målene for opplæringen, både kompetansemålene i læreplanene og læringsmål som er utviklet på den enkelte skole. De skal få vite hva det blir lagt vekt på i undervisningen, og få vurdert kompetansen sin i fag, orden og oppførsel. De skal få informasjon om hva de må mestre for å bli bedre i faget, og få halvårsvurdering uten karakterer der læreren beskriver elevens kompetanse i fagene og gir veiledning om hvordan de kan øke kompetansen sin – pluss, pluss.

Disse punktene er hentet fra Utdanningsdirektoratets veiledning til vurdering som ble laget etter at den rød-grønne regjeringa endret forskriften til opplæringsloven kapittel 3.

På komiteens tur til Paris i vår fikk vi også høre fra representanten fra OECD at det ikke var én måte som var «den rette» for å gjøre vår skole bedre. Vi ble oppfordret til å jobbe med våre folk i OECD – som prosjektet jeg innledningsvis viste til – og til å forske på nasjonale data og finne ut hva som virker.

Jeg mener dette viser at det allerede er tatt grep for å styrke vurderingen på barnetrinnet. Det er til og med gjort mer enn det representanten har lagt til grunn i sin interpellasjon. Senterpartiet er opptatt av at vi får en god og systematisk vurderingskultur som fremmer læring, uten at den belaster lærerne mer enn i dag.

Jeg regner med at sluttrapporten fra OECD-samarbeidet vil gi ytterligere verdifulle innspill til videre utvikling av en god vurderingskultur i norsk skole, for det trenger vi.

Trine Skei Grande (V) [12:03:41]: Jeg har lyst til å begynne med en fortelling fra en dame jeg har møtt i Sverige. Hun har høy universitetsutdannelse og en lederstilling sjøl, men bor i et område i Sverige med mange innvandrerbarn og er sjøl innvandrer. Hun opplevde at da gutten hennes gikk i svensk skole, fikk hun hele tida, på alle foreldremøter, tilbakemelding om at han var flinkest i klassen. Han var flinkest i klassen, han var flinkest av alle. Hun fant egentlig ingen grunn til å følge opp sønnen sin veldig mye mer, for hun fikk stadig vekk tilbakemeldinger om at han var den flinkeste i klassen. Stockholm er enda mer segregert enn det Oslo er, og har enda sterkere rene innvandrerskoler enn det Oslo faktisk har, sjøl om det ikke alltid ser sånn ut i avisene. Når eleven plutselig skulle begynne å få karakterer, merket mor at han lå slik an at han nesten holdt på å stryke i alle fag. Hun var hysterisk, ringer til skolen og får beskjed: Men han er fortsatt den beste i klassen.

Det sier meg noe om at tilbakemeldinger ikke skal gis på ordentlig vis, de skal også gis ikke bare i forhold til dem man er sammen med, men også i forhold til en nasjonal standard på hva som er godt og dårlig. Venstre har ikke noen klokkertro på at den ene eller den andre måten av tilbakemelding er den absolutt beste. Vi er veldig åpne for at man prøver ulike ting, og at man også kan finne ulikheter mellom skoler i måten man gir tilbakemeldinger på. Men man må gi tilbakemeldinger som er ærlige. Og man må gi tilbakemeldinger som også sier noe om en nasjonal standard, ikke bare om at man er best i klassen.

Jeg kan fullføre historien om guttens skolegang: Mora kastet seg virkelig hardt inn i elevens to siste år på ungdomsskolen, som gjorde at han gikk ut med ganske gode karakterer. Men hun hadde hatt lyst til at den innsatsen ikke skulle vært i de to siste årene, men i et helt skoleløp.

Jeg syns det er mange utfordringer knyttet til vurdering. Det er både det å ha noen nasjonale standarder som gjør at du får ordentlige tilbakemeldinger, og det handler om å gi noen standarder som er minimalt byråkratiske, slik at vi finner måter å gi tilbakemeldinger på som ikke gjør at hele lærerhverdagen blir preget av byråkratiske kontrollordninger. Så tror jeg, som sentrumspartirepresentant i denne debatten, at noen på høyresiden blir litt provosert av et SV som får det til å høres ut som om det å sette krav ikke er rettferdig. Jeg mener at det å ikke sette krav er urettferdig. Det å ikke sette krav betyr at du ikke respekterer noen. Det å ikke forvente noe av noen betyr å ikke respektere noen. Det å gi ordentlige tilbakemeldinger handler om hvordan du skal vokse som menneske, og hvordan du skal utvikle deg.

Da jeg var lærer, fikk mine elever sette karakterer på meg. De satte ikke bare én karakter, så klart. De satte karakterer på hvor godt forberedt jeg var, hvor mye variasjon jeg hadde i undervisningen – alle de ulike faktorene. Jeg tror de fikk sette karakter på åtte ulike faktorer på hvor godt en lærer skal være forberedt. Det var en veldig nyttig tilbakemelding for meg – en tilbakemelding som jeg da fikk fra alle, og ikke bare fra de bråkete elevene, som alltid sier hva de mener om læreren, men kanskje de stille bakerst på vindusrekken fikk også lov til å si hva de syntes om lærerens undervisning. Det som også var nyttig å lære av dette, er at det aldri er slik at alle er fornøyd, men de kan være fornøyd med deler av den jobben du gjør.

Venstre er veldig for at vi prøver mer forsøk i norsk skole, men jeg har én beskjed til statsråden: Vær mye mer liberal på forsøk, men mye mer kravstor på evaluering. Vi har gjort en god del forsøk i norsk skole som ikke har vært evaluert. Det er forskjell på å gjøre et forsøk på noe og å prøve ut noe. Det virker som det i norsk skole nå har vært veldig mye utprøving av ting, uten at man virkelig har evaluert hva det er man har prøvd ut. Det virker for meg som at man f.eks. har hatt utprøvinger på hvordan skolen blir hvis vi sjalter ut nynorsk, men ikke egentlig har evaluert hva innholdet i de såkalte forsøkene har vært. Så vær liberal på forsøkene, og vær kravstor på evalueringene. Gjør tilbakemeldingene minst mulig byråkratiske, men gjør dem både ut fra en nasjonal standard og krav til hver enkelt elev, for å sette krav betyr å respektere oss som mennesker.

Elisabeth Aspaker (H) [12:09:01]: Dette utviklet seg vel til en karakterdebatt i rimelig tradisjonelle spor. Men jeg har prøvd å lytte. Jeg har hørt at de rød-grønne som har vært oppe her, ikke vil ha karakterer som supplement, men jeg har ikke hørt hvordan de i så fall selv vil bidra til å gjøre dagens vurderingskultur sterkere og tydeligere.

Representanten Anna Ljunggren gjorde det til et poeng at karaktergivning skulle stjele tid fra elevene. Det er jo det vi skal få mer tid til. Vi ønsker at lærerne skal bruke mer tid til å evaluere elevene, gi dem tilbakemeldinger og sørge for at de faglig sett får den inputen som skal til for å motivere dem, og som skal sørge for at de skal sette seg nye mål og strekke seg for å øke den kunnskapen de trenger for å komme seg videre.

Statsråden har gjort det til en vane å gjengi Høyres forslag sterkt fortegnet og sterkt karikert, men det tror jeg faktisk i lengden bare vil falle tilbake på henne selv. Det er usaklig, det er useriøst, og sånn høres det også ut mange ganger når statsråden argumenterer. Tallkarakterer for småbarn, sier statsråden her som et eksempel. Jeg minner om at det vi snakker om, er elever i 11–12–13-årsalderen. Det er ikke akkurat det vi forbinder med småbarn.

Vi har et betydelig forbedringspotensial i norsk skole når det gjelder evalueringskultur. Vi kan se til erfaringene fra andre land. Jeg nevnte Sverige som eksempel, og jeg nevnte Finland som eksempel. Vi trenger mange faktorer som kan bidra til å motivere elevene. Enten det nå er poengsummer elevene driver og sammenligner seg med, som er dagens form for tilbakemelding på barnetrinnet, eller om det er en karakter på de øverste trinnene, tror jeg faktisk kan gå ut på ett.

Så har jeg lyst til å si at jeg synes det er en logisk brist i den rød-grønne argumentasjonen, for hvis karakterene virkelig er så meningsløse, at de fungerer så dårlig når du kommer til ungdomstrinnet, så burde man tatt konsekvensen av det og faktisk foreslått den karakterfrie skolen innført. Men det gjør man ikke, så det må bety at man faktisk mener at karakterene har en funksjon.

Så burde statsråden si ja og ikke nei til Oslo, men følgeevaluere det. Jeg minner også om at det forsøket som det ble søkt om fra Oslo for tre år siden, faktisk hadde full oppslutning fra de skolene som den gang var involvert, inkludert lærerne. Det nytter ikke å fremstille det som om lærerne ikke var med på den søknaden og støttet den.

Aller sist vil jeg bare si at Anna Ljunggren trenger ikke å engste seg for at Høyre i smug skal innføre karakterer på barnetrinnet. Det skal vi gjøre i full åpenhet den dagen vi kommer i regjering.

Statsråd Kristin Halvorsen [12:12:19]: Jeg synes kanskje noe av debatten har vært preget av at man hører det man vil høre i andres innlegg. Det er ingen av de rød-grønne i denne diskusjonen som har sagt at ikke vurdering er viktig. Vi har hatt en særlig innsats når det gjelder vurdering. Vi igangsatte i 2010 en fireårig satsing på Vurdering for læring – det er en oppfølging av prosjektet Bedre vurderingspraksis, som ble avsluttet i 2009 – fordi norsk skole har hatt en svak vurderingspraksis. En svak vurderingspraksis betyr at man får diffuse og uklare tilbakemeldinger, og at elevene ikke vet hva de skal jobbe med for å mestre bedre. Og det er demotiverende i tillegg.

Noe av det vi vet motiverer, er at man får noen utfordringer som gjør at man må strekke seg litt ekstra, enten det er elever som sliter med ulike fag og oppgaver på skolen, eller det er elever som løser dem på null komma niks. Alle trenger den typen utfordringer.

Hoveddiskusjonen i denne karakterdebatten dreier seg ikke om hvorvidt karakterer skal innføres for å gi elevene tydelige tilbakemeldinger eller ikke, men det dreier seg om at karakterer gir for utydelige tilbakemeldinger og for liten beskjed og til dels ingen beskjed for mange elever om hva man faktisk skal jobbe med for å komme seg videre.

Vi vet fra forskning hva det er som gjør at man kan lære mer og utvikle seg videre:

• at man forstår hva som forventes

• at man får tilbakemeldinger om kvaliteten på det man presterer

• at man får klare råd om hvordan man kan forbedre seg

• at man er i stand til å vurdere sin egen innsats og sin egen utvikling

Dette vet vi er det som skal til for å vokse. Å ha tallkarakterer i ungdomsskolen handler ikke nødvendigvis om å gi tilbakemeldinger for at man skal forbedre seg, det handler om å ordne køen til videregående opplæring, fordi mange ønsker et karakterbasert opptak til videregående opplæring.

Så er det en del påstander i debatten. Det er klart at når Svein Harberg har tvillinger, kan han sammenligne hvordan to unger får tilbakemeldinger. Men med en såpass dårlig vurderingskultur er det jo like trolig at tvillingene hadde fått samme treeren eller samme fireren eller samme femmeren, fordi vurderingskulturen i utgangspunktet er dårlig, og dermed gir det dårlig informasjon. Dermed er det også sånn at verken livet, arbeidslivet eller læringslivet er en quiz. Vi trenger mer innsikt.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 2 avsluttet.