Gunnar Gundersen (H) [14:14:19]: Det er uro i Europa og verden. Mange land har forspist seg på gjeld og bygd opp forpliktelser investorer og markeder ikke tror de kan bære. Dette vil påvirke Norge, om ikke vekst og velferdskraft gjenopprettes i Europa og USA. Norge er ikke der. Vår økonomi er bunnsolid, vi har «pæng på bok», som finansministeren både med rette og stor stolthet kan reise rundt i Europa og berette om. Arbeidsledigheten er lav, og mye kan synes å være på stell.

Norge har egentlig vært igjennom en fantastisk reise siden oljealderen begynte å ta tak i oss. Vår råvarerikdom har i en tid med muligheter for stadig billigere import av ferdigvarer fra fremadstormende utviklingsland tjent oss godt. Framtidsscenarioer forutså ikke at råvarer skulle stå for velstandsveksten for 20–30 år siden.

Jeg mener det er viktig å fastslå at Norge er et godt land å bo i, der vi alle kan føle en viss stolthet over hva vi har oppnådd – det er utfordringene framover jeg vil rette fokus mot. Forbereder vi oss på utfordringene?

Norge har en liten og åpen økonomi. Det er lite vi kan få gjort med våre handelspartneres utfordringer, men de vil komme til å påvirke oss. Derfor vil jeg ha fokus på de interne utfordringene vår tilsynelatende ubekymrede situasjon gir grunn til å ha fokus på. Vår konkurransekraft med utlandet har vært tema i mange kanaler den siste tiden. Eksportrettet næringsliv er alvorlig bekymret. Nasjonalbudsjettet viser at lønnskostnadene i industrien i Norge i 2010 lå på drøye 150 pst. av nivået hos våre handelspartnere. Vi har sett en eksplosiv økning fra drøye 120 pst. siden 2005, og regjeringens prognose er at økningen skal fortsette i 2011 og 2012.

Dette er isolert sett positivt. Vi jobber alle for å øke egen velferd og betaling. Men budsjettet viser også at Norges produktivitetsvekst har falt kraftig. I perioden 2000–2005 hadde vi raskere produktivitetsvekst enn våre handelspartnere. En sterkere utvikling i lønnskostnader hos oss enn hos våre handelspartnere kunne dermed forsvares med høyere produktivitet. I perioden 2006–2010 endret dette bildet seg dramatisk. Produktivitetsveksten er nå lav og lavere enn hos våre handelspartnere. Produktivitet er til dels konjunkturavhengig, men så sterkt fall som vi har sett, og det faktum at den nå er lavere enn hos våre handelspartnere, bør mer enn bekymre en finansminister. Alarmklokkene bør ringe kraftig.

Økte lønnskostnader og lavere produktivitetsvekst enn hos våre handelspartnere over noen år er å anse som en dobbelt giftpille for eksportrettede og konkurranseutsatte arbeidsplasser og bedrifter. Utviklingen hos våre handelspartnere kan vi gjøre lite med, men vi kan ta tak i våre egne utfordringer. Jeg kan ikke se tegn til at prioriteringene i politikken gjenspeiler utfordringens dimensjon. Men jeg merker meg jo at periodeinndelingen i de data som regjeringen selv presenterer, og som viser en ganske dramatisk forverret konkurransesituasjon for konkurranseutsatt sektor, sammenfaller med periodene til to forskjellige regjeringer i Norge. Det ligger altså politikk bak!

Dette poenget illustreres svært godt av et sitat fra nasjonalbudsjettet på side 107. Der sier regjeringen:

«Et timeverk» – i industrien: mitt tillegg – «i 2005 ga en verdiskaping i industrien som var om lag en firedel høyere enn i 2000. Produktivitetsveksten var vesentlig høyere enn hos våre handelspartnere i denne perioden. En høy produktivitetsvekst på bred basis, uten redusert sysselsetting, indikerer at reformene gjennom 1990-årene la grunnlag for en vellykket omstilling og fornying av næringslivet.»

Økt produktivitet er helt sentralt. Det gjelder i særdeleshet i et land som Norge. Mens Europa diskuterer kutt i velferdsordninger og lønnsnedgang, fortsetter debatten i Norge om hvor store lønnsøkningene kan være. Igjen kan man si at vi har lyktes. Økt lønn gir økt velferd, og det er målet, men en fortsatt særnorsk kostnadsutvikling er ikke bærekraftig uten en særnorsk og høy produktivitetsvekst. Vi risikerer en kraftig nedgang i konkurranseutsatt sektor. Jeg tror statsråden og jeg er enige om at vi ikke ønsker et land der oljeaktiviteten og offentlig sektor er de to eneste beina vi skal stå på. Skal vi kunne beholde en konkurranseutsatt sektor som ikke styres av oljeaktivitet og oljepris i Norge, må vi få et langt skarpere fokus på hva som skal til for at den skal kunne utvikle seg i Norge.

I dette bildet ligger også utfordringen med et todelt Norge. Uten et helt annet fokus på konkurransekraft og produktivitet vil vi se store og økende regionale forskjeller i Norge avhengig av styrken i ringvirkningene fra oljevirksomheten lokalt. Både statsråden og jeg kommer fra et fylke der ringvirkningene av oljevirksomheten er liten og «skriften på veggen» er lett å observere.

Det ligger mye politikk i dette. Hvordan kan vi øke vår nasjonale produktivitetsvekst? Vi har allerede en økonomi med høy yrkesdeltakelse både for menn og kvinner. De enkle ressursene er allerede utnyttet. Satset på utdanning, kompetanse og forskning har vi gjort i mange år. Det må fortsette, men utfordringen er kanskje like mye å få mer igjen for innsatsen enn bare å pøse mer penger inn.

Infrastrukturinvesteringer er helt sentrale. Uten rasjonell og tidsmessig infrastruktur i hele landet kommer heller ikke utvikling i hele landet. Dette er heller ikke en ukjent debatt for statsråden.

Det samme gjelder skattenivå og vekstfremmende skatteletter. Alt er helt sentralt for å sikre konkurransekraft og utvikling av høy produktivitet. Dette er løpende debatter i Norge, og her vil jeg kunne slå fast at NHO dokumenterte for et par år siden at under Bondevik II-regjeringen ble nær ni av ti nye oljekroner brukt til disse tre prioriterte produktivitetsfokuserte områdene. Den rød-grønne regjeringen brukte kun en og en halv av hver tiende nye oljekrone. Når man skryter av å ha historisk høy satsing på disse områdene, sier det mer om hvilken oljepengeflom og hvilket økt handlingsrom denne regjeringen har fått, enn om dens evne til å prioritere.

Det har vært et markant skifte i det norske arbeidsmarkedet etter finanskrisen i 2008. I årene før 2008 var veksten i både den totale sysselsettingen og den private jobbskapingen sterk. I årene før finanskrisen fikk Norge en smakebit på hva som skjer i en økonomi der kapasitetsgrensen er nådd – økt pengebruk førte på flere områder til sterkt stigende kostnader, og vi fikk ikke mer igjen for økt ressursbruk. Etter 2008 har privat sektor tapt 57 000 årsverk, mens offentlig sektor har økt med 43 000. Krise eller ikke, en slik utvikling vil over tid ikke være bærekraftig – den forrykker balansen.

Vi har i en lang periode vært flinke i Norge. Vi har omstilt norsk økonomi kontinuerlig. Arbeidsplasser med lav verdiskapingsevne har forsvunnet og blitt erstattet med arbeidsplasser med høyere verdiskapingsevne og som kan bære norsk velferdsnivå. Nå flyttes imidlertid arbeidskraft fra privat over til offentlig sektor. Da blir det å følge produktivitetsveksten i offentlig sektor viktigere. Under Bondevik II startet man opp arbeidet med å kartlegge produktivitet i offentlig sektor. Hvorfor har dette stoppet opp? På budsjettspørsmål fra Høyre svarer statsråden:

«For offentlig sektor derimot beregnes bruttoproduktet fra kostnadssiden, det vil si med utgangspunkt i bruken av arbeidskraft og realkapital. Tall for samlet produktivitet i offentlig sektor basert på bruttoprodukt per utførte timeverk har derfor begrenset informasjonsverdi.»

Offentlig sysselsetting og offentlig verdiskaping kommer til å bli viktigere. Velferdsoppgavene blir større, og sektoren må følges på samme måte som den private sektor. I nasjonalbudsjettet sier man også hvor viktig den strukturpolitikken har vært som har ført arbeidsplasser over i mer produktive arbeidsplasser.

Jeg undrer meg på om dette er grunnen til det totale fraværet av nytenkning, omstillingsiver og nyutvikling i offentlig sektor under den rød-grønne regjeringen. Det håper jeg statsråden kommer til å kommentere. Hva vil statsråden gjøre for å unngå et todelt Norge og for at lokalsamfunn og regioner som er avhengige av annet konkurranseutsatt næringsliv enn oljenæringen, kan fortsette å utvikle seg? Vil han ta initiativ til å måle produktivitetsveksten i offentlig sektor – det fortjener den – og vil han ta initiativ til at vi igjen får økt nasjonal produktivitet?

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:24:51]: Representanten Gundersen peker på viktige utfordringer for norsk økonomi. Vi vet alle at vi står framfor betydelige omstillingsbehov i fastlandsøkonomien i årene framover. Vi vet også at det er stort behov for helse- og omsorgstjenester som følge av aldringen i befolkningen. Vi vet at framtidig velferd i Norge er avhengig av en velfungerende og produktiv fastlandsøkonomi. Vi trenger et konkurransedyktig næringsliv og en sterk og effektiv offentlig sektor. Vi trenger fortsatt en økonomi som gir oss lav arbeidsledighet og høy yrkesdeltakelse. Det er også viktig at vi gleder oss over det vi får til, men at vi samtidig er ydmyke, for vi er avhengige av verden rundt oss, og vi er avhengige av at det går bra i den internasjonale økonomien. Det vi ser i bl.a. europeisk økonomi, forteller oss hva slags konsekvenser det kan få om vi ikke sørger for at statsfinansene er bærekraftige over tid. Vi ser også hvor viktig det er at det er tillit til at det politiske systemet har evne både til å ta og til å gjennomføre gode og ofte vanskelige beslutninger.

Det er flere grunner til at det går bra i norsk økonomi. Det ene er veksten i framvoksende økonomier, som har gitt prisoppgang på viktige varer som Norge eksporterer. Vi ser at det kan snu dersom veksten i verdensøkonomien blir lavere. Som et lite land er vi avhengige av samhandel med resten av verden, og vi vet at et tilbakeslag ute vil påvirke oss.

Det siste tiåret har, som representanten Gundersen peker på, lønnsveksten vært langt større i Norge enn hos handelspartnerne våre. Norske industrilønninger ligger nå godt over lønningene til konkurrentene i andre europeiske land. Det har vært mulig fordi vi har hatt et veldig positivt og godt bytteforhold for norsk økonomi og norsk eksport. Samtidig har vi sett – og der peker også representanten Gundersen på et viktig poeng – at den sterke lønnsveksten, f.eks. i oljenæringen, trolig har smittet over på lønninger i fastlandsbedriftene og det mer tradisjonelle, utekonkurrerende næringslivet. Dette er forhold som er viktige, og som vi må ha stor oppmerksomhet rundt i tiden som kommer.

Vi ser også tydelig at det høye lønnsnivået gjør norske bedrifter sårbare for en nedgang i etterspørsel og priser eller for en styrking av krona.

Derfor er det viktig at vi viderefører det inntektspolitiske samarbeidet. Derfor er det viktig at hensynet til konkurranseutsatte næringer blir tatt vare på i lønnsoppgjørene, og den etablerte frontfagsmodellen er et av de viktigste virkemidlene i så måte.

Det vi også ser av det som skjer i internasjonal økonomi, er at lønnsveksten hos handelspartnerne kommer til å bli lav i lang tid framover. Det vil sette klare grenser for lønnsveksten her i Norge dersom den konkurransemessige kostnadsevnen ikke skal forverres ytterligere.

På møtet i kontaktutvalget som vi hadde 7. oktober, inviterte statsministeren til å gjøre neste års lønnsoppgjør til et solidaritetsoppgjør. Han pekte på at en sterk krone gjør det vesentlig vanskeligere å beholde konkurransekraften, og at hensynet til arbeidsplasser og konkurranseevne må stå sentralt i lønnsoppgjøret til neste vår. Både arbeidstakere og arbeidsgivere må bidra og vise solidaritet med dem som nå risikerer å miste arbeidet sitt som følge av krisen ute i Europa.

Rammeverket rundt den økonomiske politikken er viktig for stabiliteten i norsk økonomi – handlingsregelen, hvordan vi innretter ordningen rundt pensjonsfondet, pengepolitikken, regulerings- og tilsynsordninger i finansmarkedet er viktige hjørnesteiner i tillegg til det inntektspolitiske samarbeidet. Det må vi bygge videre på framover.

Budsjettet som ble lagt fram 6. oktober, og som vi skal diskutere her om en uke, er godt tilpasset den økonomiske situasjonen. Vi følger handlingsregelen, og vi er forutsigbare i bruken av oljeinntekter. I urolige tider er forutsigbarhet enda viktigere enn tidligere. Det bidrar til stabilitet i rente- og valutamarkedet og økonomien samlet sett. Det er svært viktig for konkurranseutsatt sektor.

Arbeidskraften er den viktigste ressursen vår. Vi har lav ledighet og høy yrkesaktivitet. Vi må videreutvikle arbeidskraften, slik at vi også i framtiden har en omstillingsdyktig, velkvalifisert og produktiv arbeidsstyrke. Samtidig ser vi også hvor viktig den sosiale tryggheten er for konkurransekraft, produktivitet og produksjonsevne i norsk økonomi. Pensjonsreformen er viktig – det som vi gjør i tilknytning til pensjonsreformen – for å sørge for at folk står lenger i arbeid, og for å sørge for at vi får enda større nytte av den gode arbeidskraften som bl.a. har passert 60 år.

Vi må investere i den framtidige arbeidskraften. Alt fra barnehage til gjennomføring av grunnutdanning og høyere utdanning må være høyt prioritert. Vi må sikre at ungdom kan gjennomføre videregående skole. Vi må ha et sterkere søkelys på læreplasser og yrkeserfaring som en del av dette.

Forskning og utvikling er et annet viktig felt for å fremme innovasjon og produktivitet. Derfor må vi holde oppe det høye nivået vi har på forskning. Vi ligger altså i øverste klasse når en ser på forskning per innbygger i Norge sammenlignet med andre land. Næringsrelevant FoU må få støtte gjennom en rekke ordninger. Jeg er enig med representanten Gundersen i at det også er viktig at vi – for å si det på den måten – får bedre og mer framtidsrettede forskningsresultater ut av de mange milliardene vi år om annet bruker på forskning. Vi må holde oppe det høye investeringsnivået i samferdsel og infrastruktur, ikke bare på veier og jernbane, men også på den elektroniske infrastrukturen og det som gjør det lettere å drive næringsvirksomhet i alle deler av landet.

Vi vet at produktivitet og sysselsetting ofte svinger med de økonomiske konjunkturene. Etter tilbakeslaget vi fikk i forbindelse med finanskrisen, har vi nå hatt en oppgang i sysselsettingen i fem kvartaler, både i økonomien som helhet og i privat sektor. Som en direkte følge av finanskrisen sank sysselsettingen med om lag 72 000 personer. Nå har vi hentet inn igjen store deler av dette, etter at bunnpunktet ble nådd i første kvartal 2010. Ser vi på de siste 20 årene, har vi hatt en vekst i verdiskapingen på Fastlands-Norge som har vært høyere enn veksten i Amerika, og klart over veksten i euroområdet og hos våre nordiske naboer.

Mye av denne veksten kan forklares med en god utvikling i produktiviteten. Det er også riktig, som representanten Gundersen sa, at vi har hatt en god produktivitetsutvikling i Norge. Fra 2006 har den flatet ut, men det er ikke noe norsk fenomen. Vi ser også at det har vært en betydelig utflating og en svekkelse av produktiviteten internasjonalt, men f.eks. i 2010 tok produktiviteten i industrisektoren seg betydelig opp. Konjunkturer påvirker produktiviteten, men det er en viktig oppgave å sørge for at produktiviteten er i første rekke. Noe av forklaringen på at vi har hatt en god utvikling i produktiviteten, er et høyt utdanningsnivå, god omstillingsevne og et godt rammeverk rundt den økonomiske politikken.

Til slutt vil jeg si at det er mange utfordringer framover. Det er viktig, som jeg sa innledningsvis, at vi er ydmyke når det gjelder den situasjonen Norge er i, for det er ikke gitt at vi skal være i den situasjonen. Vi vil bli påvirket av det som skjer rundt oss, men vi har et veldig godt grunnlag for å møte de utfordringer som vi nå ser i internasjonal økonomi, og det som vil slå innover norsk økonomi. Det vil stille krav til oss som politikere, det vil stille krav til fagbevegelsen, til arbeidsgivere og til næringslivet i sin helhet. Dette er en felles oppgave å ta tak i. Det er også et viktig hensyn bak den politikken regjeringen fører. Dette vil vi også ha med oss i framtiden.

Jeg takker for at dette temaet kom på dagsorden i denne interpellasjonen. Vi får to nye muligheter i neste uke til å diskutere dette, i forbindelse med både utenriksministerens redegjørelse og finansdebatten neste torsdag. Dette er ikke siste gangen vi diskuterer temaet, og det er bra.

Gunnar Gundersen (H) [14:34:58]: Jeg er veldig enig med finansministeren i at vi ikke skal ta det for gitt at Norge er det beste stedet i verden å bo. Jeg pleide å si til barna mine når ting ikke var rettferdig, at vi skal alle være glade for at verden kanskje ikke er rettferdig. Vi har det veldig bra i Norge, men det gjelder at vi tar vare på det. Jeg kan være enig i mye av det finansministeren sa om bærekraftige statsfinanser, at vi har orden på pensjonsfondet, at vi har det inntektspolitiske samarbeidet, og at vi har en frontfagmodell. Alt dette er riktig og viktig, men jeg tror ikke det er nok.

Statsråden sa at produktivitetsveksten hadde falt. Den tok seg noe opp igjen i fjor – det er riktig – men den ligger fortsatt under den til våre handelspartnere. Det er det som er poenget: En særnorsk lønnsutvikling kan ikke på sikt møtes på andre måter enn at vi også har høyere produktivitetsvekst enn våre handelspartnere. Det jeg etterlyser, er: Hvor er grepene regjeringen skal sette i verk for at vi skal oppfylle den ambisjonen? For den er ganske tøff. Vi har et land med lav arbeidsledighet, og vi kan selvfølgelig snakke om inntektsmoderasjon og sånne ting, men jeg tror det er fryktelig vanskelig å snakke til nordmenn om at det er krise i Norge, og at man er nødt til å holde veldig mye igjen. Jeg tror man også skal være såpass realistisk på at når arbeidsledigheten ikke er der – det skal vi alle være glade for – vil det også være press på lønninger. Altså: Vi kommer til å leve med en høyere lønnsvekst i Norge enn det man har hos handelspartnerne, og det må faktisk myndighetene legge opp en politikk for.

Jeg noterte meg at finansministeren sa at vi levde etter handlingsregelen. Det gjør vi, etter 4-prosenten. Vi mener jo absolutt ikke at man lever etter handlingsregelen når det gjelder bruken av pengene. Vi ønsker en mye høyere prioritering av både infrastruktur, utdanning og forskning og også en masse tiltak som dreier seg om vekstfremmende skattelettelser. Her kommer også skattepolitikken inn. Det er uhyre viktig å bruke den målrettet for å styrke norsk næringsliv, for å bygge norsk eierskap og for å sette norsk næringsliv i stand til å kunne møte den utfordringen man faktisk møter.

Jeg etterlyste også hva man gjør i offentlig sektor. Etter hvert som vi flytter mer og mer arbeidskraft over i offentlig sektor, synes jeg faktisk de arbeidsplassene og offentlig sektor selv fortjener samme fokusering på og oppfølging av produktivitet som man har innenfor privat sektor. Det har noe med at vi også finner ut om vi utvikler de rasjonelle arbeidsplassene innenfor den sektoren. Det er minst like viktig som på privat side.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [14:38:12]: Det er flere ting en kan gripe tak i, men jeg har en to–tre viktige punkter.

Det ene er at konkurranseutsatt næringsliv er en mangslungen butikk, for å bruke det uttrykket. Noe av det vi så i forbindelse med finanskrisen, var hvor viktig det var at det er nettopp denne mangslungenheten i det konkurranseutsatte næringsliv, at vi har mange bein å stå på. Derfor er det, som både representanten Gundersen og jeg var inne på i hovedinnleggene, utrolig viktig at vi ser på dette, på både utfordringer og samspillet mellom skjermet og konkurranseutsatt sektor, men også på de to delene av det man kan kalle konkurranseutsatt sektor, som er knyttet opp mot oljenæring og den mer tradisjonelle industrien. Dette er én problemstilling, som det er viktig å ha med seg.

I det store bildet når det gjelder næringspolitikk og forholdet til konkurranseutsatt næringsliv, har vi som politikere – i hvert fall i denne salen – grep om noen store og viktige virkemidler. Det er statsbudsjettet, det er å sørge for at vi har en robust, god og solid finansnæring, og vi kan gjøre mye når det gjelder inntektsoppgjøret, selv om det er partenes ansvar. Men mange av de ytre rammebetingelser rundt inntektsoppgjøret er også en viktig del av den store politikken vi steller med. Dette er tre viktige grep.

Så må vi heller ikke opp i dette glemme det lille bildet, som dreier seg om egen innovasjon i bedrifter, det lokale forholdet mellom arbeidsgiver og arbeidstaker og om den enkelte bedrift og den enkelte virksomhets evne og mulighet til å tiltrekke seg god arbeidskraft.

Et forhold som jeg har tenkt mer og mer på, og som jeg ser blir viktigere og viktigere, er det lokale samspillet mellom bedrifter og næringer, slik at man kan trekke det beste ut av hverandre for å kunne klare å møte sterkere internasjonal konkurranse.

Ja, offentlig sektor er utrolig viktig. Offentlig sektor er en premissleverandør til næringslivet gjennom utdanningspolitikken, som håndterer den framtidige og nåværende arbeidskraften. Effektivitet i offentlig sektor alene er også utrolig viktig. Derfor må vi også bevilge penger til nye IKT-systemer i Nav, i politiet og i andre deler av offentlig sektor for å ta i bruk ny teknologi for på en måte å sette større trykk på det vi kaller effektivisering i offentlig sektor. Her er regjeringen midt inne i et ganske omfattende arbeid, som vi setter stor lit til vil kunne gi gode resultater framover.

Det er i grunnen god musikk i en finansministers ører å høre at en skal rette søkelyset minst like mye mot hva en får ut av pengene, framfor å være veldig opptatt av hvor mye penger en skal bruke på alle gode tiltak.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [14:41:39]: Det er en viktig problemstilling representanten Gundersen tar opp. Han har tatt den opp tidligere også, men med tanke på den økonomiske situasjonen som nå er i store deler av Europa, er den i aller høyeste grad viktig å debattere.

Finansministeren ga i sitt innlegg en svært god beskrivelse av utfordringene norsk økonomi står overfor, og har vært svært tydelig på viktigheten av at vi holder orden i egen økonomi, at vi ikke bruker mer oljepenger enn det handlingsregelen tilsier, og at vi er forutsigbare i den økonomiske politikken. Det er vårt viktigste bidrag i rente- og valutamarkedet, noe som er helt vesentlig for konkurranseutsatt sektor.

Et annet område som er særdeles viktig for å sikre norsk konkurranseevne i framtiden, er en systematisk utvikling av oppvekst- og utdanningssektoren, ikke minst bidra til at alle, uansett sosial og økonomisk bakgrunn, får utdanning, slik at de kan bidra i framtidig verdiskaping i både privat og offentlig sektor.

Siden 2005 har vi hatt stor innsats rettet mot utdanningssektoren. Vi har utvidet skoleuken på barnetrinnet, og hatt stor oppmerksomhet rettet mot tidlig innsats og utvikling av ferdigheter i grunnleggende fag. Vi har mange tiltak rettet mot frafall i videregående skole, og vi har fått en lærerutdanning der utdanningen retter seg mot hvilket trinn og hvilke fag en skal undervise ved og i. Dette er et systematisk og langsiktig arbeid for å sikre at flest mulig gjennomfører utdanning og skaffer seg kompetanse på noe nivå. Men det hjelper ikke med vedtak i Stortinget om ikke næringsliv og skoleeiere har den samme forståelsen av dette, for å sikre våre barn og unge gode voksenliv, samt sikre næringslivet konkurransekraft og det offentlige nødvendig kompetanse.

Rundt omkring i landet gjøres det da også en rekke konkrete tiltak for nettopp å forbedre samhandlingen mellom næringsliv og skole. I mitt eget fylke har en egen oppvekstkommisjon vært i sving for å peke på hva som er viktig for at vi skal få en god skole tilpasset de utfordringene det framtidige næringsliv og offentlig sektor står overfor. I disse dager settes tiltak ut i livet for å heve kvaliteten i hele det 13-årige skoleløpet, og dette er i fylkeskommunal regi.

Universitets- og høgskolesektoren er også viktige bidragsytere i vekst og utvikling av næringslivet vårt. Det samme er også de statlige og regionale virkemidlene til forskning og utvikling. Vi må stadig fokusere mer på at de utdanningene som legges ikke minst til de regionale høgskolene, er med på å bygge opp under framtidig konkurransekraft. Det gjelder også det forsknings- og utviklingsarbeidet som gjøres der. Når jeg besøker bedrifter som er nyskapende, framtidsrettede og konkurransedyktige, vises det til at det er i samhandling med andre aktører de skaper resultatene. Det er derfor avgjørende at vi legger til rette for nettopp den typen samhandling mellom bedrifter og FoU-miljøene. Da lykkes vi kanskje også i å få opp ressursene avsatt til forskning i norsk næringsliv.

Representanten Gundersen sier i sitt innlegg at antallet ansatte i privat sektor går ned, samtidig som antallet ansatte i offentlig sektor vokser. Det er et utsagn jeg ikke kan gå god for. Siden 2005 har de aller fleste nye jobbene kommet i privat sektor, men vi har hatt en nødvendig vekst i offentlig sektor for å kunne ta imot nye oppgaver innenfor helse, omsorg, barnehage og barnevern – for å nevne noen sektorer. Fungerer ikke disse, vil også det bidra til å svekke vår konkurranseevne. Offentlig sektor er ingen utgiftsbyrde. Den bidrar til verdiskaping i landet vårt.

Offentlig sektor må i likhet med privat sektor hele tiden fornye seg. Innenfor industri og annet næringsliv har vi sett en rivende teknologisk utvikling. Industribedrifter bruker i dag langt færre timer på produksjon av sine produkter enn for få år siden. Dette er helt nødvendig for å være konkurransedyktig i et høykostland. I offentlig sektor har det også skjedd en rivende utvikling i måten en i dag benytter seg av moderne teknologi. Men vi må evne å sette av flere investeringsmidler i offentlig sektor, slik at vi kan bli enda bedre til å bruke de mulighetene de elektroniske løsningene som finnes, gir oss. Det er vanskelig i en hverdag der de løpende driftsoppgavene stadig krever mer økonomiske ressurser. Men skal offentlig sektor bidra til å bygge opp under vår verdiskaping, må den stadig forbedres, forsterkes og fornyes. Investering i ny teknologi er da nødvendig.

Det er en alvorlig økonomisk krise i Europa som lett kan ramme oss. Stødig økonomisk styring er avgjørende for å trygge norske bedrifter og folks arbeidsplasser. Samtidig er det viktig at vi bruker de enestående mulighetene vi har i dette landet, til fortsatt å bygge opp under vår konkurransekraft og velferd ved å utvikle den viktigste ressursen vi har, nemlig menneskene som bor her.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [14:46:56]: Jeg vil også benytte anledningen til å takke interpellanten for en viktig interpellasjon.

Svaret fra statsråden var kanskje ikke så overraskende: Det går strålende med Norge, det er en bekymringsløs hverdag. Det er alltid fremover det kan bli vanskeligere, men det er ikke noe vanskelig nå. Ifølge statsråden var det lav ledighet, høy sysselsetting og god produktivitetsvekst, selv om den har gått litt ned, og det var bærekraftig så det holdt, bare vi holdt handlingsregelen.

I gamle dager var det jo slik at konkurranseevne førte til arbeidsplasser, som igjen førte til vekst, som igjen førte til velstand, og som igjen førte til velferd. Fullt så enkel er ikke norsk økonomi lenger. Norge har de største inntektene sine fra råvarer, og det er en annen økonomisk hverdag.

Folk flest har en solid økonomi – det er ingen som bestrider det – og de aller fleste får litt bedre økonomi hvert eneste år, så lenge det eventuelt varer. De gjør det foreløpig – og det kan vare. Men det er ikke på grunn av norsk konkurranseevne – som vi diskuterer akkurat i dag – det er ikke derfor. Det skyldes ikke vår unike kompetanse, det skyldes ikke vår vilje til å jobbe lengre dager. Det er ikke fordi vi har færre fridager, ikke fordi vi har kortere ferier, ikke fordi vi har dårligere permisjonsordninger. Allikevel bevilger vi oss stadig høyere levestandard, samtidig som konkurranseevnen svekkes. Vi gjør det fordi vi har råd til det. Og det er akkurat det som er det store dilemmaet. Når vi har råvareavhengighet, har vi enorme inntekter. Vi får stadig bedre velferdsordninger, samtidig som stadig flere er permanent ute av arbeidslivet.

I dag er det slik at det er ca. 20 pst. av den voksne befolkningen som er ute av arbeidslivet av ulike årsaker. Enten er de det fordi de er syke og har sykepenger – og det er for så vidt greit nok – men det er også på grunn av at de er uføre, eller har andre former for trygdeordninger. Så skryter statsråden av lav ledighet! Ja, selvfølgelig har man lav ledighet hvis man har 20 pst. av befolkningen permanent ute av arbeidslivet – det skulle da bare mange! Vi kunne ikke hatt det i tillegg. I Sverige har de halvparten så mange ute av arbeidslivet, og de har høyere ledighet, men er ikke i nærheten av å ha like mange ute av arbeidslivet som vi har i Norge. Det er bekymringsfullt.

Hva skal vi drive med i dette landet? Vil tradisjonell eksportindustri forsvinne? Kan vi se for oss at vi ikke har en eksportindustri i det hele tatt? Aftenposten skriver i dag at stadig flere bedrifter merker finansuroen, at etterspørselen innenfor møbler og trelast er dalende. Ja, det er etterspørselsstyrt. Det er ikke noe vi kan bevilge oss til at folk skal kjøpe møbler fra Ekornes! Men vi har en grunnleggende utfordring, nemlig vårt lønns- og kostnadsnivå.

Så skal man ha omstilling. Statsråden var også inne på at omstilling er viktig, vi må gjøre noe annet enn det vi gjorde før. Da nevnte statsråden offentlig sektor. Vi skal ha omstilling fordi man trenger folk innenfor eldreomsorgen. Nei, vi kan ikke leve av å klippe håret på hverandre, men vi kan heller ikke leve av å stelle hverandre. Det er mulig vi kan leve av å stelle hverandre hvis vi har så store og solide inntekter fra olje- og gassvirksomheten – at vi har så mye penger – at vi kan gjøre det. Men jeg tror ikke det er noen særlig fremtid for en nasjon, hvis det er sånn vi skal drive på. Da får vi en slags kuwaitisering av økonomien, og det tror jeg ikke det er noen som egentlig ønsker. Så vi har kanskje et luksusproblem ved at vi stadig får flere offentlig ansatte, som vi har behov for å ha, men det er faktisk ikke der vi har verdiskaping. Hvis vi ønsker verdiskaping, må vi få vekst i privat virksomhet.

Så har vi et helt unikt utgangspunkt. Vi har en søkkrik stat. Og så har vi bedrifter uten finansielle muskler. Så utfordringen er: Hvordan får vi den søkkrike staten til å få noen av disse pengene over til private bedrifter, slik at de kan ansette flere folk? Det er det som er den grunnleggende utfordringen. Men hva gjorde vi da vi fikk alle disse pengene? Det første vi tenkte på, var å sikre pensjoner til dem som lever, og for fremtiden. For en tid tilbake sa statsråden at vi trengte 5 000 mrd. kr for å sikre pensjoner i fremtiden – avkastningen kunne finansiere pensjoner for all fremtid. Er det en offensiv måte å tenke på? Har andre land sikret sine pensjoner for evig fremtid – på bok? Nei, Norge er alene i verden om det. Hadde det kanskje vært mer offensivt å tenke på hva vi skal leve av – det denne debatten dreier seg om? Kan noen av disse pengene føres inn i private virksomheter, slik at vi kan klare å være konkurransedyktig i fremtiden? Det må jo være målet med de pengene vi har – å få overført noe fra en søkkrik stat til det private næringsliv. Da må man få lønnskostnadene ned. Og hvordan får man lønnskostnadene ned? Man får lønnskostnadene ned ved skattelette. Da tar man noen penger fra den søkkrike staten og gir til vanlige folk. Lønnskravene blir da litt lavere. Konkurranseevnen øker, du får solgt dine varer, og du kan ansette flere folk. Det er en måte å gjøre det på. Så fjerner man formuesskatten for både private bedrifter og totalt sett, slik at det blir lønnsomt å investere i Norge.

Svein Flåtten (H) [14:52:24]: Interpellanten skal ha ros for å ta opp en svært viktig problemstilling. Det har han også fått behørig ros for av flere her.

Jeg oppfatter at han og statsråden langt på vei er enig i problembeskrivelsen. Men der slutter også på mange vis enigheten. Finansministerens svar går veldig mye langs de linjene vi kjenner, nemlig at i Norge er statsfinansene i orden; vi har ansvarlige budsjetter som bidrar til en rente som er tilpasset omverdenen, slik at valutaen heller ikke får de altfor store problemene. Men ikke noe av dette kan vi påvirke selv.

Men så sier også statsråden, og det har han gjort nå en tid, at vi er avhengige av verden rundt oss. Han bruker ordet «ydmyk» med hensyn til det som skjer. Spørsmålet mitt er ofte hvor dypt det stikker. Veldig ofte brukes uttrykket at budsjettene er godt tilpasset den aktuelle situasjonen. Ja, det er de.

Men det spørsmålet som Gunnar Gundersen stiller, er om den politikken vi fører, er tilpasset morgendagens næringsliv, for det er nemlig morgendagens næringsliv, morgendagens inntjening, verdiskaping og grunnlag for velferdssamfunnet, som denne interpellasjonen dreier seg om.

Representanten Gundersen stiller opp noen problemstillinger som han ikke får svar på. Finansministeren bruker lang tid rundt dette med økte kostnader, det er jo lønnsoppgjøret, det kan vi ikke gjøre så veldig mye med, selv om det selvfølgelig finnes innsatsmidler også der. Men den lavere produktiviteten er et stort problem i sammenheng med de økte kostnadene.

Når vi snakker om utviklingen av arbeidsplasser i offentlig kontra privat sektor, hører jeg også representanten Kristoffersen si noe om at hun ikke egentlig trodde at dette kunne være riktig. Men Finansdepartementet tror at det er riktig, og de forteller at det er riktig. Jeg tror at de rød-grønne må endre sine manus med tanke på at det har vært en kolossal utvikling av arbeidsplasser. Det er riktig, samlet sett fra 2005. Men hvis vi skal snakke om morgendagens næringsliv, må vi se hva som har skjedd i de siste to–tre årene. Det er jo den utviklingen som vi må ta inn over oss. Da synes jeg ikke at finansministeren besvarer dette godt.

Jeg tror produktiviteten er viktig, ikke minst i offentlig sektor. Hvis man kan bli mer effektiv, mer rasjonell, i offentlig sektor, vil jo budsjettene gi rom for prioriteringer som kan gå inn mot å stimulere de private arbeidsplassene, i form av bedre betingelser for næringslivet. Det er akkurat den samme virkningen som man ville få hvis merbruken av oljepenger hadde vært på den måten som man opprinnelig hadde tenkt, at man altså bruker en tredjedel på forskning og utvikling, en tredjedel på investeringer i infrastruktur og en tredjedel på vekstfremmende skattelettelser. Alt dette ville bidratt til at morgendagens næringsliv hadde fått bedre betingelser. Det ville lettet investeringene.

Representanten Gundersen snakket lite om skatt. Jeg skal heller ikke bruke mye tid på det, men det er jo ingen tvil om at f.eks. formuesskatten er svært tyngende for norsk næringsliv. Akkurat i øyeblikket er den ekstra tyngende, fordi vi befinner oss i en svak konjunktur – ordrenedgang, svakere resultater, bekymring hos bedriftseierne – men formuesskatten er akkurat på det samme nivået.

I tillegg vil jeg ta opp en spesiell sak, som ikke har vært omtalt. Den er viktig for næringslivet. Det er implementeringen av regelverk fra EU gjennom EØS i Norge. Det går utrolig sent, og grunnen er selvfølgelig at det er uenighet i regjeringen mange ganger, men ikke alltid. Ofte er det stor enighet i Norge om dette. Allikevel er det en stor treghet i systemet. Jeg tror at hvis dette hadde gått raskere, ville det også vært veldig nyttig for norsk næringsliv.

Alf Egil Holmelid (SV) [14:57:43]: Det er eit utruleg viktig tema som representanten Gundersen tek opp her. Eg må seie at det er ei lise å høyre ein representant frå Høgre snakke om næringspolitikk utan å ha hovudfokus på skatt. Men det kan jo rett og slett kome av at også Høgre les Aftenposten av og til, for der er det grundig dokumentert at dersom vi ser på skattar og trygdeavgifter samla, ligg Noreg veldig lågt. Ein finn knapt noko land i Europa som har eit lågare skattenivå enn Noreg. Slik sett ser eg fram til at vi får ein diskusjon om næringspolitikk, utan at folk trur at skattepolitikk og næringspolitikk er to sider av same sak.

Så vil eg rose representanten Gundersen for at han set fingeren på eit veldig viktig tema i norsk næringspolitikk; at vi har ein økonomi som er veldig sterkt dominert av oljeaktivitet. Eg ser det spesielt i den regionen som eg kjem frå. Vi har ein del aktørar som er inne i leverandørindustrien når det gjeld oljeaktiviteten, som er inne i ein skikkeleg oppkonjunktur. Dei har eit ekstremt stort behov for kompetent arbeidskraft på ulike nivå i organisasjonen. Dei må dei få tak i. Og det er ikkje tvil om at det pressar prisnivået på ein slik måte at resten av næringslivet i regionen – og for så vidt i landet – blir sterkt pressa. Eg har sagt det så sterkt at det presset som den veldig store oljeaktiviteten i norsk økonomi no utgjer, faktisk kan føre til at vi kjem i ein situasjon der vi har eit avindustrialisert Noreg når oljealderen er over. Dersom vi ikkje klarer å ta noko av den teknologiske kompetansen som i dag er i leverandørindustrien med omsyn til oljesektoren, over i annan aktivitet før det er for seint, altså før oljealderen er over, har vi eit problem med teknologibasert næringsutvikling i Noreg. Hovudsvaret på det er – det gjeld kunnskapsministeren, eller riktigast, næringsministeren – at det er kunnskap på alle nivå i organisasjonen som gjer at vi skal klare å ha ein kunnskap som er så generell at når oljealderen begynner å dabbe av, kan den kunnskapen brukast på andre ting.

Ei av dei store utfordringane i dag er at når vi snakkar om kompetansearbeidsplassar, så tenkjer folk på forsking og folk med tre doktorgradar. Kompetansearbeidsplassar er like mykje for folk med fagkunnskap, så det å få oppgradert statusen til fagutdanninga i Noreg er noko av det viktigaste vi kan gjere for å byggje eit land som klarer å ta teknologien over frå dagens næring til nye næringar.

Det andre vi må jobbe med, er å lage cluster mellom forskingsinstitusjonar og akademiske institusjonar og næringsliv. Det betyr at ein får nedfelt kompetansen i større miljø enn akkurat dei som er innafor ein bestemt sektor i ei bestemt næring, slik at omstillingsevna blir større. Eg har jobba mykje med å få til clusteret mellom universitet, høgskular og næringsliv. Derfor er eg litt overraska over at Høgre i sitt førre budsjett kutta midlar nettopp til denne typen samarbeid mellom akademiske institusjonar og næringsliv. Eg håper eg har sagt det så mange gonger her i salen at dei ikkje tek dei kutta i årets budsjett. Eg er spent på å sjå det, for eg har ikkje fått lese det enno.

Så er viktigheita av innovasjon i offentleg sektor blitt etterlyst. Noko av det viktigaste vi kan gjere i forhold til næringsutvikling, er å ha innovasjon i offentleg sektor, slik at det blir lagt til rette for gode omgjevnader for næringslivet å utvikle seg i.

Vi har også fått dokumentert i Aftenposten – som sikkert også Høgre har fått med seg – at Noreg ligg heilt på topp når det gjeld å ha eit behageleg næringsklima. Definisjonen på eit behageleg næringsklima i artikkelen i Aftenposten går nettopp på ein effektiv offentleg sektor, som gjer at ein treng å bruke mindre tid på skatteinnkrevjinga enn i andre land osv. I Noreg har vi allereie fått til god innovasjon i offentleg sektor, nettopp for å gjere livet lettare for næringslivet. Det er ei form for offentleg innovasjon som det er veldig viktig å fortsetje med.

Så har eg berre lyst til å avslutte med å seie at det også er offentleg sektor som legg til rette for at vi har stort arbeidskraftstilfang i Noreg, bl.a. ved at vi har fått full barnehagedekning. Eg har sikkert referert før til ein av dei kvinnelege gründerane som blei utfordra på kva som var den viktigaste årsaka til at ho hadde blitt gründer. Svaret var: Eg hadde barnehage til mine barn, så eg kunne vere gründer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:02:55]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp et svært viktig tema. Konkurransekraften er vår største utfordring, og vi er nå i en situasjon hvor den politiske moten, som tidligere, og også i Norge i dag, er preget av eiendomsutvikling og finansplasseringer, må avløses. Den politiske moten må avløses av et solid produksjonslivsperspektiv – altså at det er realøkonomien som skal stå i sentrum, og hvor finanssektoren er stillaset rundt realøkonomien, ikke sjølve byggverket.

Jeg skal ikke gå inn på forskning og utdanning, for det er helt grunnleggende og viktige områder, og som representanter fra regjeringspartiene tidligere har vært godt inne på.

Jeg vil ha fokus på to områder. Det er på kommunikasjon og på et sterkere og mer allsidig privat produksjonsliv med mer verdifulle produkter.

På kommunikasjonsområdet er det helt opplagt at det må investeres langt mer – ikke bare i havn, i bane og i vei, men sjølsagt også i datakommunikasjon ved at vi får en tilbudsstyrt kommunikasjonsutbygging – slik at det er tilbudet om det til hvert enkelt hjem som er styrende, ikke etterspørselen fra det enkelte hjem. Det vil måtte bety betydelige organisatoriske endringer. Tilsvarende på mobildekningen: Nødnettmastene må med fordel kunne utnyttes, slik at de private selskapene som er aktører på det området, kan dra nytt av den infrastrukturen.

Når det så gjelder det private næringsliv, er den store utfordringa at vi i dag har en så stor investering i olje- og gassektoren at det nærmest er en sovepute for resten av samfunnet. Jeg slutter meg fullt og helt til det. Det gjør at vi ikke får fokus på det som er Fastlands-Norges store framtid, nemlig å lage lange verdikjeder av våre enorme fornybare naturressurser – foredle våre naturressurser i lange verdikjeder med verdifulle produkter.

En av de sektorene som nå er, og kommer til å bli, enda hardere og raskere rammet i tida framover, er treforedlingssektoren vår. Vi er nødt til å ha en grunnleggende omstilling av treforedlingssektoren fra tidligere satsing på avispapir til mer høyverdige papirprodukter og biokjemi – mer høyverdige papirprodukter og biokjemi! Her er det enestående muligheter. Her er det da viktig at statsmakten gir klare signaler om at det skal satses. Dersom det signalet gis, kan de private og de offentlige aktørene bygge opp den nødvendige kapasitet på det området, slik at det kan bli billigere enn ellers, fordi forutsigbarhet gir mulighet til å bygge opp en kapasitet på alle områder innenfor sektoren.

Treforedlingsnæringa har et satsingsbehov som er enormt. Det er en sektor som i dag har fire hovedeiere i Norge. Alle de fire eierne står overfor enorme utfordringer, og de har sjøl ikke økonomisk evne til å gjøre dette. Det må et samspill til mellom offentlig og privat sektor, og Stortingets oppgave må være å lage rammebetingelsene. Stortinget har gått inn på virkemidler som investeringsstøtte til miljøteknologi for å realisere mulighetene for å kunne kommersialisere ny teknologi. Borregaard er et lysende eksempel i så henseende. Det må en sterkere satsing til på dette området, slik at staten er en tilrettelegger for de bedrifter som her ønsker å komme inn i den nye tid. Tilsvarende kan ikke staten stille seg fremmed for også å være med på eiersida, og regjeringa må nødvendigvis være villig til å delta på eiersida innen treforedling – på samme måte som en er eksempelvis i Kongsbergindustrien eller i annen høyteknologisk verkstedindustri. Her er vi nødt til å være pragmatiske.

Disse virkemidlene må diskuteres. Analysen til representanten Gundersen var god, men den manglet tiltak. Det var veldig mye knyttet til lønnsnivå. Det betyr i hvert fall at lederlønningene må holdes nede, og at de bedrifter som gir høye lønninger, ikke urimelig kan pålegges en ekstra arbeidsgiveravgift, for dermed blir det mer kostbart å trekke lønnsnivået i Norge ytterligere opp. Da blir bedriften mer beskjeden med hensyn til å gå en slik vei – som er helt feilaktig i forhold til den tid vi nå kommer inn i.

Borghild Tenden (V) [15:08:15]: Det er en omfattende og viktig problemstilling interpellanten trekker opp: Hvordan skal vi sikre fremtidens velferd, hvordan skal vi frigjøre oss noe mer fra oljeøkonomien – og ikke minst – hvordan skal vi snu eller demme opp for den utvikling at vårt kostnadsnivå stiger og produktivitetsveksten svekkes?

Jeg tror at vi alle har et brennende ønske om å sikre et bærekraftig norsk velferdssystem også i fremtiden. Jeg tror alle ønsker at norske bedrifter skal lykkes i en stadig hardere internasjonal konkurranse, men faktum er at stadig flere nye land melder seg på der hvor vi til dels har vært enerådende eller hatt store internasjonale markedsandeler.

Skal vi lykkes i fremtiden, må vi gjøre ting annerledes. Vi må ikke minst møte utfordringene med en politikk for fremtiden og ikke for fortiden. Regjeringens og regjeringspartienes tilnærming er dessverre i litt for stor grad preget av det siste. Den politikk som føres – og som ikke minst vises igjen i de siste statsbudsjettene – medfører ingen nye signaler om en ny kurs eller noen politiske prioriteringer som viser en tydelig retning inn i fremtiden. Slik Venstre ser det, går det i feil retning når det gjelder avgjørende viktige områder, som satsing på kunnskap, miljø og verdiskaping.

Jeg vil peke på noen viktige områder:

• Vi må satse målrettet på forskning og høyere utdanning. Flere har vært inne på det i dag. For Venstre er det å satse på forskning og høyere utdanning den viktigste investering vi kan gjøre for å møte nettopp fremtiden. Regjeringens svar er nedgang både i studieplasser og i satsing på forskning. Følgene blir at den samlede forskningsinnsatsen som andel av BNP går ned neste år, til tross for det jeg hører finansministeren si her i dag.

• Vi må bruke skattesystemet mer målrettet. For meg og Venstre er det en gåte at ikke regjeringen bruker skattesystemet mye mer aktivt til å stimulere til nyskaping og miljøvennlig omstilling, og jeg vil gjerne utfordre finansministeren på nettopp dette. Her har man store muligheter som ikke benyttes. Jeg vil gjerne peke på Venstres alternative budsjett som ble lagt fram på fredag, hvor vi foretar et markant og betydelig skatteskifte, og hvor skattesystemet brukes aktivt for å møte morgendagens utfordringer.

• Vi må gjøre omfattende og tydelige grep når det gjelder fornying og omstilling både av offentlig sektor, av virkemiddelapparat og av norsk næringsliv. Regjeringen og Finansdepartementets tilnærming til klimameldingen er illustrerende: Vi omstiller oss ikke i mer miljøvennlig retning, men kjøper oss fri ute. Det er mulig at det er billigere på kort sikt, men i det lange løp er det feil strategi – spesielt i det perspektivet vi i dag diskuterer.

I spørretimen i går utfordret jeg næringsministeren på hva han ville gjøre for å sikre dynamisk vekst, sikre at vi legger forholdene til rette for vekstselskaper og bedrifter med potensial for vekst. Siden 2008 har det ikke bare vært en nedgang i sysselsettingen i privat sektor, slik interpellanten peker på. Antallet gasellebedrifter og vekstbedrifter er halvert i samme tidsrom.

Næringsministerens svar var at regjeringen har gitt mer penger til Investinor. Det er etter mitt og Venstres syn en feilslått politisk strategi. Investinor har på langt nær investert den kapitalen de har til rådighet i dag, og har en svært snever og byråkratisk måte å bruke investeringskapitalen på.

Venstre er kjent med at SIVA har bedt regjeringen om en ny og forsterket inkubasjonssatsing fra 2012, spesielt fordi dagens FoU-inkubatorprogram går ut 31. desember i år. Regjeringens svar er nei. Dette er nok et eksempel på manglende vilje til å satse på nettopp samspill mellom forskning, næringsliv og utdanningsinstitusjoner. For Venstre er det åpenbart at mer inkubasjon vil gi flere vekstbedrifter i Norge. Selskaper som Opera Software, ProBio og Point Carbon er eksempler på selskaper som nettopp springer ut av denne typen satsing.

I stedet for å satse ensidig på Investinor har Venstre i sitt alternative budsjett en omfattende satsing på et bredt spekter av virkemidler for å sikre nyskaping og for å ha flere ben å stå på, bl.a. en videreføring og styrking av SIVAs inkubasjonsprogram.

Det vil være å møte fremtiden på en langt mer offensiv måte, slik Venstre ser det.

Gunvor Eldegard (A) [15:13:27]: Det beste målet for god konkurransekraft er om ein har konkurransedyktige bedrifter og lønsame arbeidsplassar. Me har faktisk over 250 000 fleire arbeidsplassar no enn då fleirtalsregjeringa overtok i 2005. To tredelar av desse har kome i privat sektor, trass i ei verdsomspennande finanskrise. Me har Europas lågaste arbeidsløyse og høgaste sysselsetjing.

Fordelinga av jobbar mellom offentleg og privat sektor er den same som ho var i 2005 – med sju av ti som jobbar i privat sektor – sjølv etter finanskrisa. Så det er faktisk feil når Høgre seier at veksten i jobbar berre kjem av auke i offentleg sektor. Me veit at nedgangen i dei konjunkturutsette næringane faktisk snudde i 2010, og trenden har vore oppovergåande sidan det.

Fram til andre kvartal i år har privat sektor auka sysselsetjinga med 15 000 personar. Særleg bygg og anlegg er på veg opp, men industrien har òg vist ein moderat vekst det siste året. Tal for tredje kvartal i år tilseier ytterlegare vekst i desse næringane. Dette er veldig bra, og me er i ein utruleg heldig situasjon i forhold til land rundt oss. Det syner òg at orden i eigen økonomi er det beste forsvar mot kriser som kjem utanfrå, og at me i tøffe tider treng trygg økonomisk styring, ikkje kreative løysingar som set norsk konkurransekraft i fare.

I den uroa som me ser rundt oss, er det utruleg viktig at me har ein budsjettpolitikk der me følgjer handlingsregelen, sånn at me ikkje får press på kronekursen og renta. I tillegg er det viktig at våre lønningar ikkje stig for mykje i forhold til våre naboland. Me er avhengige av å selja våre varer og tenester til utlandet – 80 pst. av vår eksport går til Europa. Derfor er det inntektspolitiske samarbeidet og frontfagsmodellen spesielt viktig.

Auka globalisering, sterkare internasjonal konkurranse og lågare transportkostnader har medført at stadig større delar av norsk næringsliv vert utsette for konkurranse frå utlandet. For å imøtekoma desse utfordringane er satsing på innovasjon og nyskaping noko av det viktigaste me kan gjera, sånn at me kan laga framtidas arbeidsplassar. Da må me satsa der me er gode, og der Noreg har spesielle fortrinn. Derfor satsar me på energi og miljø, marin og maritim sektor og på reiseliv.

Noreg scorar høgt på Verdsbanken sine kåringar over kvar det er best både å starta, eiga og driva bedrifter – faktisk har me gått opp frå åttande til sjette plass – samstundes med at Noreg er på topp som verdas beste land å bu i. Det gjer oss unike, og det er òg eit godt utgangspunkt for innovasjon.

Budsjettet som me skal diskutera neste torsdag, underbyggjer satsing på innovasjon og nyskaping. Eg vil nemna Investinor, som er tilført ny kapital på 1,5 mrd. kr, satsing på entreprenørskap, satsing på brukarstyrt innovasjon og klima – grøne innovasjonar er jo noko av det viktigaste ein kan gjera for framtida, ikkje sant? 167 mill. kr er foreslått for 2012.

I tillegg er det viktig at me er med i internasjonal forsking, m.a. i Europa sine program. Noreg deltek no i EUs sjuande rammeprogram for forsking og teknologiutvikling og EUs rammeprogram for konkurranseevne og innovasjon. Det er òg veldig viktig for oss at me kan delta i og påverka arbeidet med EUs rammeprogram, som heiter Horisont 2020.

Forenklingar for næringslivet er òg viktig. Det har me diskutert mange gonger i denne salen, og det var veldig bra at me tidlegare i år vedtok å fjerna revisjonsplikta for små selskap. No skal me gjera nye historiske kutt, og me har sett oss eit mål om at me innan 2015 skal kutta næringslivets administrative byrder med 10 mrd. kr.

Eit anna viktig konkurransefortrinn som me har her i Noreg, er at så mange kvinner deltek i arbeidslivet. Det har me fått til gjennom systematisk arbeid for likestilling. Me er heldig stilte her i Noreg, men det kan òg verta utfordringar framover. Derfor må me alltid jobba for å verta betre.

Ingrid Heggø (A) [15:18:27]: Eg deler synet til dei som seier at målet for god konkurransekraft er om ein har konkurransedyktige bedrifter og lønsame arbeidsplassar – og det har vi. Sjølv om det nok irriterer enkelte her i salen, vil eg gjenta det som mange har sagt før, at det er faktisk skapt flest nye arbeidsplassar i privat sektor. I overkant av 160 000 er komne i privat sektor, og i overkant av 80 000 er komne i offentleg sektor. Høgre bør i alle fall vera litt roa over at vekstraten i privat sektor er mykje høgare enn i offentleg sektor.

Så har det vore ei finanskrise, og dei bedriftene som merka denne først og hardast, var sjølvsagt innan eksportretta industri. Det er vel eit faktum som òg Høgre er samd i. Det er sjølve kjernen når det gjeld verknaden av tilbakeslaget i internasjonal økonomi. I tillegg er det utvilsamt eit poeng, som fleire har sagt her, at fordelinga av jobbar mellom offentleg og privat sektor er den same i dag som ho var i 2007, nemleg at ca. sju av ti jobbar i privat sektor – sjølv etter finanskrisa.

Nedgangen i konjunkturutsette næringar snudde i 2010, og heldigvis har trenden vore aukande sidan. Alt dette understrekar at denne regjeringa har styrt Noreg godt og trygt gjennom finanskrisa, og tiltaka som er komne, er komne i rett tid.

Så vil eg seia meg einig med representanten Holmelid i at vi faktisk har to av dei viktigaste ministrane for næringslivet si framtid i salen i dag. Utdanning, nok kompetanse og orden i økonomien er alfa og omega for bedriftene våre i framtida. Men eg vil òg ha med næringsministeren i denne kabalen når vi snakkar om dei aller viktigaste for bedriftene våre.

Indeksar og kåringar bestemmer ikkje eit lands framtidige vekst. Dei fortel korleis det er og har vore – ikkje korleis framtida vil verta. Det er likevel heilt klart at Noreg gjer det utruleg bra på slike kåringar. Vi kom t.d. på sjette plass på Verdsbanken si kåring over kor det er best å driva business. Samtidig er vi på topp når vi måler eit lands samla velstand og lykke, og FN kårar oss til verdas beste land å bu i år etter år.

Alt dette viser at vi klarer å både skapa verdiar og fordela dei på ein god måte, og det skal vi fortsetja med, fordi det gjev oss trygge menneske som vågar å satsa, og som er avgjerande for Noregs framtidige vekst og konkurransekraft. Vi konkurrerer ikkje på lågast mogleg skatte- og avgiftsnivå eller på låge lønningar.

For å skapa vekst er det òg viktig å fjerna unødvendige hindringar for næringslivet. Sjølv om det er bra å driva business i Noreg i dag, må vi fortsetja å forenkla kvardagen til bedriftene våre. Det vart nemnt her at først tok vi vekk revisjonsplikta. Det var både viktig og riktig. Vi har òg letta det å starta eit aksjeselskap, og ein får frigjort kapital når ein startar aksjeselskap. Det meiner eg òg var viktig og riktig, og vi har òg endra reglane. Det har vorte lettare med Altinn, og vi har kome med Altinn 2, som gjer det enklare for bedriftene våre. Men vi er langt frå i mål. Vi har sett oss eit mål om 10 mrd. kr, og det er noko strekkja seg etter. Eg håper verkeleg vi skal koma i mål, for det er viktig for denne regjeringa at bedriftene skal bruka minst mogleg tid på administrative oppgåver som er pålagde gjennom lov og forskrifter, og mest mogleg tid til å driva og utvikla verksemda si. Dette styrkjer konkurranseevna.

Ein annan ting som styrkjer konkurranseevna, er at Noreg har høg evne til omstilling. Det er veldig viktig. Vedvarande solid vekst og låg arbeidsløyse finn vi gjerne nettopp i land eller regionar som kan visa til høg omstillingstakt og god evne til å ta i bruk ny teknologi og nye måtar å organisera produksjon.

Innovasjon i alle ledd er og vert viktig. Det skal sjølvsagt gjelda for både offentleg og privat sektor.

Så deler eg òg representanten Gundersens syn på at vi må sjå nøye på korleis vi skal bruka forskingsmidlane våre i framtida.

Det er nemnt av fleire at lønnskostnadene kan vera ei utfordring. Ja, respekt for at frontfaga set den øvre grensa, er og vert veldig viktig framover, og måtehald når det gjeld leiarlønningar likeins.

Jørund Rytman (FrP) [15:23:41]: Jeg må innrømme at jeg egentlig ikke hadde tenkt å ta ordet i denne debatten, men etter å ha hørt på forskjellige talere savner jeg med noen få unntak at man sammenligner Norge med andre land i verden. Noe som er vanlig, hvis vi skal inn i en konkurranse, er at vi må se på konkurrentene, og hva vi kan gjøre for å bli bedre.

Heldigvis var det noen som viste til Verdensbankens årlig kåring «Doing Business», som bl.a. ser på konkurransekraft. Blant landene i verden kommer Norge på sjetteplass. Man slår seg på brystet og synes det er veldig bra. Men hvorfor ikke se på hva vi kan gjøre for å bli nr. 1? Vi er sannsynligvis det landet i verden med de beste forutsetninger for å bli nr. 1 i og med de finansielle musklene Norge har.

Finanskomiteen hadde i forrige uke – var det vel – møte med Verdensbanken. Hvis man går litt dypere inn i listene til Verdensbanken, ser man at det ikke er så veldig bra på alle områder, noe som bl.a. beskriver hvorfor vi ikke er på femte plass, hvorfor vi ikke er på fjerde plass osv. Som man ser – og som jeg regner med at flere vet – er disse delt inn i flere kapitler. Det viser bl.a. at vi er på 60. plass på Verdensbankens liste, fordi vi har veldig rigide regler når det gjelder plan- og bygningsloven, at det er lang behandlingstid osv. Der er vi blant de dårligste, i hvert fall blant land vi bør sammenligne oss med.

Videre er vi på 41. plass når det gjelder «Starting a Business», og 48. plass på «Getting Credit». Man burde kanskje se på de momentene som faktisk gjør at vi ikke er på første, andre eller tredje plass. Nå skal finanskomiteen forhåpentligvis til Singapore i mars, som faktisk er nr. 1 verden. Kanskje kan vi notere oss hva de gjør så bra. Men jeg håper at finansministeren og Finansdepartementet ser nærmere på dette og kanskje forteller litt om hvordan man skal nå målet om å bli best i verden – hvis regjeringspartiene ønsker det, da. Man får noen ganger inntrykk av at det ikke er så viktig. Det er det ene.

Det andre er at det er flere rangeringer som viser hvor Norge står i forhold til andre land. Vi har jo The Heritage Foundation i USA, som i samarbeid med The Wall Street Journal har en årlig indeks som går på økonomisk frihet. Her når ikke Norge lenger opp enn til 30. plass. Hva har man tenkt å gjøre med det? Ønsker man ikke å være nr. 1 eller blant de ti beste når det gjelder økonomisk frihet? Det kunne vært interessant å vite. Her er jo sammenlignbare land som Danmark på åttende plass, Canada på sjette plass og selvfølgelig Hong Kong og Singapore på henholdsvis første og andre plass. Hva ønsker regjeringen å gjøre med det?

Så har vi World Economic Forum, som også har målinger av global konkurransekraft. Her innehar Norge en 16. plass, mens våre naboland er mye bedre. Sverige er på tredje plass, Finland på fjerde plass og Danmark på åttende plass.

Fremskrittspartiets løsninger for hvordan man skal klatre oppover på listene er selvfølgelig våre skatte- og avgiftslettelser, forenklingstiltak og satsing på forskning og skole. Men det kunne være interessant å høre hva regjeringen ønsker å gjøre for å klatre oppover på listene – hvis man ønsker det, da.

Videre hadde Aftenposten i forrige uke – var det vel – en oversikt som viste at Norge er dårligst når det gjelder handel med u-land. Det er jo en annen debatt, men vi burde kanskje ikke slå oss på brystet over at vi er dårligst til å handle med de fattigste landene i verden. Videre er det andre rangeringer som gjelder frafall i den videregående skolen, der vi gjør det veldig dårlig. Vi er på 26. plass av 33 land i Europa.

Det er også en skattekonkurranse i verden og i Europa. For to år siden kunne vi jo si at det ikke bare var private bedrifter som flagget utenlands for å spare skatt. Statkraft flyttet til Brussel for å spare skatt. Det må jo være litt pinlig at en statlig bedrift gjør det. Det kunne vært interessant å høre hva man ønsker å gjøre for å forhindre utflagging av bedrifter, slik at vi blir nr. 1 i verden på dette.

Gunnar Gundersen (H) [15:28:56]: Jeg vil takke for debatten. Jeg synes den har vært interessant. Det var et forsøk på å prøve å heve blikket litt og se hvordan vi skal utvikle landet framover. Til dem som var bekymret over at jeg ikke har snakket noe særlig om skatt, regner jeg med å bruke mye av innlegget neste uke til å snakke om det. Det betyr jo ikke at skatt ikke er viktig, særlig formuesskatten. Men jeg tror at vi er ganske enige her i salen om at en av styrkene i Norge faktisk er at vi har et godt skattesystem som ikke skaper altfor mange skjevheter. Så kan vi alltid diskutere nivået litt. Det er en av de tingene vi har diskutert.

Jeg synes vi har vært inne på mange gode momenter. En var inne på utenforskapet, og det å utvikle menneskene i landet er selvfølgelig vår kapital nr. 1. Det er jo ikke tilfeldig at det etterpå kommer to interpellasjoner som er knyttet til samme utfordring. Det er fordi Høyre setter utdanning veldig mye i fokus. Så her er det mye vi kan være enige om.

Jeg noterte meg at Lundteigen sa at analysen var god, men tiltakene mangler. Det er jo fordi vi rett og slett ikke sitter i posisjon, men jeg har forsøkt å antyde noen tiltak. Vi mener at vi burde ha holdt oss mer til handlingsregelen enn det vi har klart å gjøre. Altså: Vi har ikke klart å prioritere ressurser inn i de tingene som teller.

Det som imidlertid har forundret meg litt i debatten, er at vi nok en gang gled litt inn i det å slå hverandre i hjel med tall, og vi bruker litt forskjellig tidsrom på å illustrere at vi faktisk har rett. Det som var mitt underliggende hovedfokus i interpellasjonen, var det misforhold vi har sett siden 2005–2006 i utvikling av lønnskostnader og produktivitetsveksten. Det mener jeg er en meget stor utfordring – og dette kommer ikke momentant. Det vil ta tid. Men det er et misforhold som vi faktisk er nødt til å ta veldig på alvor dersom vi ikke skal miste veldig mange arbeidsplasser og bedrifter over tid. Jeg vil minne om at i perioden 2000–2005 økte altså produktiviteten i Norge med 25 pst., og vi lå høyere enn våre handelspartnere. I perioden 2006–2010 var produktivitetsveksten nesten null, og vi ligger under våre handelspartnere. Det er den fundamentale utfordringen som jeg har ønsket å sette i fokus, og det har jeg egentlig ikke fått noe svar på.

Jeg er for øvrig veldig enig med finansministeren i at den beste måten å møte framtiden på er å sikre at vi har et variert og mangfoldig næringsliv. Alle mulige framtidsscenarioer kan man leke seg med, men det er faktisk et sunt og mangfoldig næringsliv som bygger framtiden.

Statsråd Sigbjørn Johnsen [15:32:06]: Jeg vil også takke for diskusjonen. Det er viktig – og det har jeg sagt før – at vi bruker litt tid på å diskutere de store linjer.

Nei, vi trenger ikke bruke mye tid på tall. Jeg tror vi fort kan bli enige om at hadde vi klart oss gjennom finanskrisen i 2008 uten nedgang i sysselsetting i privat sektor, hadde vi gjort det enda mye bedre enn det vi gjorde. Men det som er poenget, er at den netto nedgangen i sysselsettingen som vi så fra 2008 og fram til første kvartal 2010, på om lag 46 000, i all hovedsak nå er hentet inn igjen i perioden etterpå.

Så tror jeg det er viktig for debattens skyld å vise til at den veksten vi har hatt i sysselsetting i offentlig sektor, er knyttet opp mot to store sektorer som det er bred politisk enighet om at det skal satses på, det ene er barnehager og det andre er helse og omsorg.

Jeg har lyst til å peke på to ting. Oljen gir oss muligheter. Den gir oss store inntekter, den gir oss sterk handlefrihet i statsfinansene, men den har også gitt oss noe i tillegg, som ofte kommer litt i bakgrunn i diskusjonen. Denne sektoren har bidratt til en enorm teknologisk utvikling i norsk industri som ikke bare kommer oljevirksomheten til gode, men som kommer hele norsk industri til gode. Vi er altså i fremste verdensklasse på en rekke områder. Så det er viktig at vi bruker den drivkraften som ligger i den teknologiske utviklingen i oljesektoren, over på andre sektorer i økonomien. Derfor er forholdet mellom oljevirksomhet og oljerelatert virksomhet og resten av konkurranseutsatt sektor så viktig av mange grunner.

Så må vi forberede oss hjemme på det vi kan møte ute. Da er det viktig at vi bygger på det som er sterke sider i norsk økonomi og i norske bedrifter, at vi passer på det som går bra, og at vi bruker det som et springbrett for å bli bedre på en lang rekke områder. Jeg tror det blir vanskelig å konkurrere med Singapore og Hongkong, det er litt mer komplisert å drifte Norge geografisk og på andre måter, men det er klart at vi skal bruke internasjonale sammenligninger til å strekke oss etter noe som er bedre på en rekke områder. Det er en viktig øvelse.

Så skal vi passe på, som jeg sa, det som går bra. Vi skal vedlikeholde det som går bra. Jeg avrunder med å vise til tidligere statsminister Jan P. Syse, som ofte sa i debatter i Stortinget at det er ikke nødvendig å reparere det som er i orden. Det er viktig å ha det med seg også, men en skal bygge på det som er i orden for å gå videre og ta tak i det som ikke fungerer.

Presidenten: Dermed er sak nr. 7 avsluttet.