Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Christina Nilsson Ramsøy (Sp) [13:43:08]: (ordfører for saken): Komiteen har behandlet et relativt omfattende forslag, som er fremmet av en rekke representanter fra Kristelig Folkeparti, og som omhandler frivillighet og det sivile samfunn.

Det er veldig positivt at vi får en debatt om forslag til tiltak for å styrke frivilligheten og generelt styrke ideell sektors plass i velferdssamfunnet. Det er jo en debatt som angår veldig mange, fordi en veldig stor del av den norske befolkningen deltar i frivillig arbeid, og det bidrar også betydelig til samfunnet, både økonomisk og menneskelig.

Det er en enstemmig komité som stiller seg bak tanken om at et sterkt frivillig engasjement har en viktig egenverdi, og at det også bidrar til andre viktige områder, som inkludering, sosial utjevning, folkehelse og utvikling av lokalsamfunn.

Men som man kan se av merknadene i saken, er det ikke alle forslagene man ønsker å stemme for. Det vil jeg komme tilbake til senere.

Vanligvis er det slik at det regjeringsflertallet som mitt parti er del av, får kritikk for at man går for langt i å ønske å styre frivilligheten, eller man får kritikk fra opposisjonen fordi man har forslag og tanker som man mener familier eller enkeltpersoner selv bør ta ansvar for. Derfor er det ganske overraskende at Kristelig Folkeparti i sitt forslag kommer med flere ting som nettopp flertallspartiene mener er noe som staten og det offentlige ikke bør ta ansvar for.

Flertallet mener bl.a. at frivillig samfunnstjeneste for 16-åringer er en idé som bør komme fra frivilligheten selv og ikke som et statlig initiativ. Jeg er personlig skeptisk til tanken likevel. Det er mange grunner til det. Det ene er kost–nytte-perspektivet, det andre er at samfunnsforholdene i Norge og Storbritannia er ganske ulike og ikke kan sammenliknes på en enkel måte.

Når det gjelder spørsmålet om mulighet til studiepoeng, viser flertallet til tidligere gjennomganger av regelverket for opptak til høyere utdanning og mener at det i hovedsak er resultatet fra videregående opplæring som skal legges til grunn for en rangering av kandidater til høyere utdanning.

Så til spørsmålet om frivillighet på timeplanen. Flertallet peker på at skolen og den enkelte læreren selv må finne ut hvordan man ønsker å involvere det, men en kan merke seg at flertallet understreker betydningen av at frivillig sektor trekkes inn som et viktig supplement til den ordinære undervisningen.

Når det gjelder forholdet til ideelle aktører, peker en enstemmig komité på at regjeringen er i gang med en gjennomgang av situasjonen til de ideelle aktørene. Hele komiteen er også ganske utålmodig i dette arbeidet og sier at man ser fram til en avklaring på det spørsmålet.

Så til spørsmålet om det forslagsstillerne kaller en ordning med reservebesteforeldre. Der peker flertallet på at de ordningene vi har i dag, i svært stor grad fyller akkurat dette behovet, og at man ikke ser på det som en god løsning at regjeringen skal gå inn og opprette noen nye ordninger, som en konkurrent til det de frivillige allerede har. Man vil heller styrke de frivillige organisasjonene i den jobben de gjør.

Mye av det samme peker man på i spørsmålet om hjem–skole-samarbeid. Komiteen mener at det er et veldig viktig spørsmål, samtidig som vi peker på mange av de ordningene som vi allerede har i dag. Det samme gjelder forslaget om vennegrupper, der flertallet peker på at man har tillit til at foreldrene og den enkelte skole finner gode samarbeidsrutiner for dette.

Så er det vanskelig ikke å komme inn på alt det regjeringen har gjort, når man skal diskutere frivillighet. Regjeringen har hatt en veldig omfattende satsing på frivillig sektor. Både opprettelse av frivillighetssentraler, fokus på avbyråkratisering og momskompensasjonsordninger er viktige bidrag som bygger opp om frivillig innsats og engasjement.

Selv om vi er veldig glad for å få denne debatten i Stortinget, mener flertallet at mange av de forslagene som er fremmet her, er forslag som man ikke er enig i, selv om man støtter grunntanken som forslagsstillerne prøver å få fram.

Som senterpartist er det jo fint å kunne avslutte med at en samlet komité vil understreke at mulighetene for vekst og utvikling bør være de samme i hele landet også innenfor den ideelle sektoren, og at et flertall videre peker på at desentralisering av makt og institusjoner er viktig for å styrke tilliten til de demokratiske institusjonene og folks ønske og mulighet til å engasjere seg. Det pekes også på at det trengs en robust distriktspolitikk som sikrer levedyktige bygder og lokalsamfunn over hele landet.

Ib Thomsen (FrP) [13:48:16]: Det er dessverre slik at innføring av momskompensasjon ikke har stått i stil med de garantier som regjeringen har gitt – for lite, for sent. Dette rammer selvfølgelig frivilligheten over hele landet. Det er slik at dette dessverre ikke er den eneste garantien regjeringen har løpt fra.

I den anledning har jeg tatt meg den frihet å skrive et lite dikt om regjeringens lemfeldige omgang med begrepet «garanti». Jeg har kalt diktet «Garantiregjeringen»:

«Garanterte garantier

Garantert Garantert

Kreft – sykehjem – sykehus

Garantert Garantert

Momskutt – frivillighet – kompensasjon

Garantert Garantert

Valg – stemmer – makt

Garantienes garanti var garantert ikke

garantert

DET er åpenbart den eneste garantien som

noensinne har vært en garanti»

Et sterkt frivillig engasjement har en viktig egenverdi. I tillegg gir det også viktige bidrag til inkludering, sosial utjevning og utvikling av det lokale samfunnet. Frivillig engasjement springer ut fra enkeltmenneskers ønske om å delta i fellesskap som man har et personlig forhold til.

Det er en rekke overordnede politiske mål fra flere partier om dette temaet, der frivilligheten på ulike måter er ønsket som deltaker – faktisk sterkt ønsket. Velferdsdebatten er i stor grad preget av et forenklet syn på samfunnet, der høyresiden settes opp mot venstresiden, privat sektor mot offentlig sektor, markeds- og konkurransetro mot offentlig monopol. Jeg etterlyser flere perspektiver og større bredde i debatten og vil understreke at alle samfunnets tre sektorer må med i den store velferdsdebatten.

Velferdssamfunnet består ikke bare av offentlige og kommersielle aktører, men også av en stor sivil sektor, der aktører og frivillige organisasjoner spiller en helt avgjørende rolle.

Et annet perspektiv som også må løftes opp, er betydningen av frivillighet i det sivile samfunnet. Frivillighet og deltakelse i formelle og uformelle sosiale nettverk er sentrale kvaliteter ved et velfungerende samfunn. Frivillige og ideelle organisasjoner bygger tillit mellom mennesker.

Statlig sektor har vokst betydelig i etterkrigstiden. Nå er tiden inne for en ny start for frivilligheten. Norge gikk foran i utbyggingen av velferdsstaten, basert på frivillighet. Det kan av og til være behov for statlige initiativer på konkrete områder for å gi frivilligheten et løft, f.eks. momskompensasjon, som jeg har vært inne på tidligere. Jeg viser i den forbindelse til forslaget fra KS og Frivillighet Norge om en samarbeidsplattform mellom frivillig sektor og kommunene.

Deltakelse i frivillige lag og organisasjoner gir verdifull erfaring, som bygger demokrati og skaper likeverdige borgere. En stor andel av den norske befolkningen har utført frivillig arbeid – på folkemunne også kalt dugnad. Vi har tradisjoner for dugnad, det fungerer i samfunnet vårt. Dette bidrar betydelig i samfunnet, både økonomisk og menneskelig.

Presidenten: Representanten skal kanskje ta opp forslag i denne saken også?

Ib Thomsen (FrP) [13:52:23]: Jeg ønsker å ta opp de forslagene Fremskrittspartiet er med på.

Presidenten: Representanten Ib Thomsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Arild Stokkan-Grande (A) [13:52:44]: Det er interessant å legge merke til at mens vi i denne sal og i Norge kan diskutere økende grad av sosial kapital, ser vi at man i resten av Europa heller ser økende grad av sosial uro.

Jeg vil starte mitt innlegg med å berømme Kristelig Folkeparti for å ta opp et svært viktig tema. Det frivillige Norge er etter min oppfatning en av våre største juveler og et av vårt lands fremste kjennetegn. Det frivillige Norge er en betydelig del av det Norge vi alle er så stolte av.

Det er heller ingen tvil om at det tenkes mange kloke tanker i Kristelig Folkeparti om frivillighetens betydning for samholdskraft og den sosiale kapitalen i samfunnet.

Først vil jeg avvise en myte som Høyre og Fremskrittspartiet møysommelig prøver å spre, at det er i skjæringspunktet mellom Kristelig Folkeparti og høyrepartiene at det frivillige Norge har sin fremste politiske støtte. En slik påstand kan sammenliknes med å sitte ved skrivebordet og lage modeller som viser at det regner ute, mens man ved å kikke ut av vinduet ser at sola skinner fra blå himmel. For hva er det vi ser om vi løfter blikket ut av denne sal og ut mot det norske samfunnet 2011? Jo, vi ser et Norge der frivilligheten blomstrer som aldri før. Den store økningen i tallet på festivaler av ulike typer, markedsdager og andre lokale mønstringer de siste årene er kanskje det mest slående eksempelet. Imponerende arrangementer gjennomføres. Hele lokalsamfunn av frivillige mobiliseres til dugnad. Folk får gode kulturopplevelser. I tillegg styrkes lokal identitet, stolthet og troen på egne evner til å utrette noe stort i fellesskap. Nye møteplasser mellom ulike mennesker blir skapt, og båndene mellom mennesker styrkes. Dette handler selvsagt om initiativ fra lokale ildsjeler, men det handler også i høyeste grad om politikk og hvilke verdier ved samfunnet vi som politikere legger vekt på å søke å bygge videre på.

For Arbeiderpartiet var og er Kulturløftet et gjennomtenkt og ambisiøst verdivalg. Det skriver seg fra en grunnleggende oppfatning av hva vi forbinder med begrepet «det gode samfunn».

Jeg leser en tilsvarende søken etter det gode samfunn i representantforslaget fra Kristelig Folkeparti. Jeg leser en analyse som jeg i all hovedsak deler. De ideelle aktørene og frivilligheten i sine ulike former må ha en betydelig plass i det samfunnet vi ønsker oss. Samtidig må vi aldri glemme at grunnleggende velferdsgoder ikke kan overlates til frivilligheten alene. I den forbindelse er det påfallende, men ikke overraskende, at Høyre og Fremskrittspartiet i innstillingen reserverer seg mot avsnittet der det påpekes at en sterk offentlig sektor ikke står i motsetning til den frivillige og ideelle virksomheten. Regjeringspartiene står derimot sammen med Kristelig Folkeparti på dette innlysende punktet.

I dokumentet trekker forslagsstillerne fram hvordan Kirken og arbeiderbevegelsen var tidlige eksempler på frivillige sosiale aktører og bevegelser. Det er helt riktig. Men som vi alle vet, det var først da disse bevegelsene lyktes med å gjøre sine helsetilbud og trygdeordninger til allmenne nasjonale ordninger, at samfunnet vårt gikk over i en ny tid preget av trygghet og verdighet for det brede lag av folket. De som ønsker å svekke dette særpreget ved Norge, og i den forbindelse peker på frivilligheten som et alternativ, hører ikke hjemme i denne stolte tradisjonen.

Høyre og Fremskrittspartiet ønsker et samfunn med større forskjeller. Da hopper de bukk over at økte forskjeller vil føre til mindre tillit og svekket sosial kapital.

I Norge har vi tradisjon for at vi i de store sakene finner fram til felles politikk på tvers av partigrensene. Jeg vil invitere til en prosess i Stortinget, særlig når det gjelder Kristelig Folkepartis første forslag, men også når det gjelder helheten i dokumentet. Jeg tror alle er nysgjerrige på hvorledes sosial kapital og frivilligheten i realiteten kan bli samfunnspolitiske mål. Til det trenger vi bedre tid og grundigere prosesser enn det som Dokument 8-forslaget gir anledning til.

Jeg vil i et senere innlegg komme tilbake til hvordan vi ønsker å håndtere enkelte av forslagene, men minner om at dette er en debatt som ikke må avsluttes i dag, men som må pågå i lang tid framover, fordi vi deler noen felles verdier her, i skjæringspunktet mellom de rød-grønne partiene og Kristelig Folkeparti, og vi håper på et godt samarbeid om det framover.

Olemic Thommessen (H) [13:58:11]: Jeg noterer meg representanten Stokkan-Grandes varme og hjertelige invitasjon til Kristelig Folkeparti, men konstaterer at Stokkan-Grandes parti og de andre regjeringspartiene ikke kan støtte et eneste av de 17 forslagene som er fremlagt. Det synes jeg er en litt dårlig forberedt frierferd. Man bør ha mer i kisten hvis man skal tro man skal få et ja.

Jeg er enig med representanten Stokkan-Grande i at det er i det første forslaget det interessante perspektivet her trekkes opp, selv om det kanskje er litt vanskelig helt å skjønne rekkevidden av hva det forslaget går ut på – altså om det er mulig å effektuere. Det handler om det sivile samfunnets plass i det totale bildet i vår samfunnsstruktur, altså det å oppfatte det sivile samfunnets fellesskap, frivillighetens fellesskap – alle de fellesskap som lever livet gjennom – som et felt, en verdi, til forskjell fra staten og offentlig sektor, og i og for seg også i noen grad til forskjell fra næringsliv og privat verdiskaping.

Selv om jeg synes det er noe rusk i maskineriet når det gjelder enkelte av de forslagene som er fremmet her, opplever jeg Kristelig Folkepartis langsiktige politikk, de lange linjer i politikken, som en politikk som nettopp baserer seg på det sivile samfunns selvstendighet og integritet, det å anerkjenne det sivile samfunn som noe annet enn stat og offentlige instanser. I dette ligger, synes jeg, styrken i det totalforslaget som er fremlagt. Det er også Høyres utgangspunkt. Vi ønsker et sterkt sivilt samfunn. Det betyr at vi i et samfunn som har en sterk stat, som har tilskuddsordninger, og som har virkemiddelapparater opp mot nær sagt alle områder, må være nøye med hvordan vi tilpasser disse virkemiddelapparatene i forhold til det å gripe inn i den selvstendighet det sivile samfunn skal ha. Det betyr at vi heller enn å komme med konkrete forslag, innspill og pålegg om gitte ønsker av politisk karakter, ønsker oss løsninger for en god momsordning og en god overordnet politikk for rammebetingelser av praktisk karakter, altså ting som ikke virker instruerende og påvirkende for hvordan frivilligheten skal utvikle seg. Det betyr ikke at man ikke skal kunne samarbeide med frivilligheten om konkrete forhold innenfor helse, kirke eller andre områder. Men det betyr at initiativet i størst mulig grad bør bli liggende hos frivilligheten. Det betyr også at man skal ha en viss varsomhet i bruk av føringer når det gjelder offentlige tilskudd og offentlige målsettinger.

Årsaken til at vi ikke går inn i mange av disse forslagene, som jevnt over er gode forslag, er nettopp at vi finner dem for konkrete. Vi mener det virker litt instruerende overfor frivilligheten hvis vi legger oss på den type forslag.

Ellers er vi opptatt av at det offentlige har en god samarbeidsflate mot frivillig sektor. Vi er opptatt av de ressursene frivilligheten representerer, ikke minst innenfor helse- og omsorgsområdet, erkjennes som viktige og grunnleggende ressurser i vårt samfunn, og at de bør slippe til i større grad enn det vi har sett under denne regjeringen.

Da denne regjeringen overtok for seks år siden, så man på de frivillige organisasjonene som en del av privat sektor innenfor helse og omsorg. Det har vært en jevn utvikling, som har gått i én tydelig retning, og der det handler om en nedtrapping av de institusjonene som nettopp er eiet av frivillige, mens det offentlige har blitt bygget opp. Det er nok ikke en linje jeg tror Kristelig Folkeparti vil dele med regjeringen.

Gina Knutson Barstad (SV) [14:03:26]: Som flere har vært inne på før meg, er det et ganske stort og omfattende forslag vi har til behandling i dag. Det spenner fra det veldig store, overordnede og generelle til det veldig spesifikke og lokale, som f.eks. Kristiansand folkehøgskole. Selv om vi i SV ikke har for vane å dra på frierferd, noe vi ikke gjør i denne sammenheng heller, vil jeg berømme forslagsstillernes engasjement for frivilligheten, som er et ektefølt engasjement. Det vet jeg.

Representanten Ramsøy har redegjort godt for regjeringspartienes syn i denne sammenheng. Jeg vil derfor bare knytte et par generelle merknader til forslaget.

I motsetning til det noen later til å tro, er det ingen motsetning mellom en stor stat og en stor frivillig sektor. Det er Norge et levende bevis på. I internasjonale sammenhenger topper Norge frivillighetsrankingen. Vi organiserer oss mye i lag, og vi har mye dugnad, som andre har vært inne på. Vi er i verdenstoppen når det gjelder deltakelse. Jeg vil påstå at det nettopp er den store velferdsstaten som er med og bidrar til frivilligheten. Det bidrar til mer likhet i samfunnet, og dermed mer tillit. Jeg vil anbefale alle å lese Richard Wilkinsons bok «Why Equality is Better for Everyone», som forklarer hvorfor et samfunn med små forskjeller bidrar til mer tillit mellom folk. Det som legger et godt grunnlag for frivillig sektor, er nemlig tillit og det at alle kan delta.

En del av forslagene har også mangelfulle refleksjoner rundt forholdet mellom staten og det sivile samfunn. Selv om vi i SV, som jeg nettopp har redegjort for, er tilhengere av velferdsstaten, er vi også tilhengere av at frivillig sektor selv skal ha en hånd på rattet i utviklingen. En del initiativ må komme fra frivilligheten selv. Da sikter jeg f.eks. til forslaget om frivillig samfunnstjeneste for 16-åringer, som jo er en god og interessant idé. Men jeg tror det må være en drivkraft i frivilligheten selv til å bære fram et slikt forslag. Det kan vi diskutere med frivilligheten, selvfølgelig.

Ellers vil jeg legge til at jeg tror at vi alle i lys av sommerens hendelser har fått en stor påminnelse om hvor viktig del av demokratiet frivilligheten er, og at det ikke er noe vi kan ta for gitt, heller ikke i Norge.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:06:48]: Når man hører på debatten om utviklingen av det norske samfunnet, får man ofte inntrykk av at det er staten som passer på samfunnet, og at vi i Norge er litt uenige om hvor stor plass dette markedet skal få. I tillegg har vi en tredje sektor, som er frivilligheten, som på en måte er attpåklatten.

Frivilligheten er ikke tredje sektor. Frivilligheten er første sektor. Frivilligheten er den arenaen der folk lever sine liv. Det er der lokalsamfunnene pulserer, og det er der lokalsamfunnene og fellesskapene utvikler seg.

Vi har i Norge 100 000 frivillige lag og foreninger. Kommunen og staten på den ene siden og markedet på den andre er viktige arenaer som sammen med frivilligheten utgjør tre pilarer som samfunnet vårt hviler på.

Velferdstjenestene, sånn som vi kjenner dem i dag, er startet av ideelle, frivillige aktører som bygde opp tjenester, der staten og kommunene etter hvert kom inn og supplerte. Siden har disse aktørene drevet side om side, helt til vi nå – de siste årene – har fått en mer aggressiv anbuds- og markedstenkning som er i ferd med å presse de ideelle aktørene ut. Det har Kristelig Folkeparti tatt opp gang på gang, og vi hører nå at stadig flere skjønner problemet. Vi venter spent på de konkrete resultatene.

Det kristendemokratiske menneskesynet tar ikke utgangspunkt i kollektivet. Det kristendemokratiske menneskesynet tar utgangspunkt i enkeltmennesket – ikke enkeltmennesket som et enkeltindivid som lever ene og alene for seg selv, men vi tar utgangspunkt i enkeltmennesket som et fellesskapssøkende vesen som har sin naturlige plass og lever sitt liv i naturlige fellesskap som familie, lokalsamfunn, frivillige organisasjoner osv.

Det er derfor ikke unaturlig at det nettopp er Kristelig Folkeparti som løfter fram denne debatten – og vi står dessverre ganske alene om mange av forslagene – ved å fremme forslag om en ny giv for frivilligheten og om et løft for samfunnets innsats for den sosiale kapitalen, som er så viktig for enkeltmennesket og lokalsamfunn. Ja, vi er inspirert av David Cameron i Storbritannia, og, ja, vi er inspirert av mange initiativ som er tatt i USA.

Vi skal ikke som myndighet styre frivilligheten. Vi skal heller ikke ta over arbeidet eller initiativet fra frivilligheten på områder som frivilligheten er sterkt engasjert i. Men etter å ha hørt på innleggene før i dag må jeg spørre: Mener man – de foregående talere – at myndighetene nærmest skulle abdisere eller la være å engasjere seg i sosiale spørsmål som frivilligheten er engasjert i? Mener man at vi som myndighet skulle la være å ta initiativ til løsninger som både styrker sosial kapital, styrker fellesskap og styrker livskvalitet fordi det også berører frivillig sektor, som jo er engasjert i nesten alle områder av velferdssamfunnet vårt? Det faller på sin egen urimelighet.

Det er fullt mulig å ha respekt for den frivillige sektorens autonomi og samtidig være aktive, engasjerte politikere som ønsker gode lokalsamfunn. Det er ingen motsetning. Derfor har vi også fremmet disse forslagene.

Jeg takker ellers for rosende omtale av mye av intensjonen i forslagene, selv om de fleste forslagene ikke får støtte. Jeg takker også for invitasjonen til samarbeid om sosial kapital og frivillighet som samfunnspolitiske mål. Nå må jeg jo si at det er Dokument 8-forslag som er arenaen for å behandle saker i Stortinget. Det ser ikke ut til at det blir flertall for dette i dag, men Kristelig Folkeparti sier aldri nei til et samarbeid der vi får mulighet til å få gjennomslag for Kristelig Folkepartis gode politikk.

Med det tar jeg opp de forslag som Kristelig Folkeparti står bak i innstillingen.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [14:12:26]: Jeg tror faktisk på alle her i salen når de sier at de syns at frivillighet er viktig. Jeg tror faktisk alle partier syns at frivillighet er viktig. Men det betyr ikke at vi har et likt prinsipielt syn på hvordan vi skal forholde oss til frivillighet, og hvilken rolle frivillighet har i samfunnet. Det er det forskjeller på.

Det er stor prinsipiell forskjell når jeg i denne salen spør Rigmor Aasrud om synet på frivillige drivere av sykehjem, og hun sier at det er klart at frivillige organisasjoner har et konkurransefortrinn som tjenesteleverandører. Det er et syn på frivillighet og sier veldig klart hvordan man prinsipielt forholder seg til frivillighet. Det betyr ikke at jeg tror at statsråden er imot frivillighet eller imot frivillige aktører, men det sier noe om hvilket syn hun har på dem, når hun velger å uttrykke seg akkurat sånn.

Det som generelt er frustrerende med debatten for tida, er alle dem som står her fra regjeringspartiene og sier at de gjerne tar debatten – men så vil de ikke svare. Det er vanskelig å diskutere med noen som ikke vil svare på hva man egentlig mener. Det mener jeg faktisk hemmer debatten i denne salen.

Jeg har lyst til å ta opp noen punkter med hensyn til et veldig bra initiativ fra Kristelig Folkeparti, sjøl om jeg ikke er helt enig i alt som ligger i forslagene. Venstre kommer til å stemme for forslagene nr. 1, 2 og 3. Grunnen til det er at vi syns de er kloke og viktige. Spesielt vil jeg understreke behovet for å få mindre byråkrati for de frivillige organisasjonene. Der hadde regjeringa veldig gode formuleringer i Soria Moria I – som jeg alltid har valgt å gi Senterpartiet æren for – om hvordan man skulle nå målet om mindre byråkrati for organisasjonene. Men det har jo blitt mye, mye verre. Måten man velger å implementere frivillighetsregisteret på og alle delene ved det, har gjort at ting har gått i feil retning.

Så er det helt riktig at Norge er på verdenstoppen når det gjelder deltakelse i frivillige organisasjoner, men det er jo fordi nordisk frivillighet er veldig annerledes enn andre lands frivillighet. Norsk frivillighet er mye sjølhjelp, sjølorganisering og deltakelse, mens frivillighet andre steder i Europa er gamle damer med blått hår som hjelper noen andre. I Norge er frivillighet stort sett at man organiserer seg sjøl, mens man i andre land skal hjelpe noen andre fordi man har litt ekstra penger eller ekstra tid. Derfor er norsk frivillighet helt annerledes. Den er basert på deltakelse – bred deltakelse og massedeltakelse.

Men frivilligheten er også i stor endring. Det er ikke så lenge siden at man, da man hadde to–tre festivaler, mente at nå var det nok med festivaler, nå kunne ikke folk takle å gå på flere festivaler. Det minner meg om den gangen vi diskuterte kunsthall i Oslos kulturstyre, hvor en av de gamle Høyre-damene sa at nei, nå kan vi ikke ha flere kunstutstillinger, for jeg rekker ikke å gå på flere, jeg, leder! Det er litt sånn med festivaler også.

For ti år tilbake, da jeg var byråd, ble jeg kontaktet av noen som mente at de festivalene man hadde i Oslo, var altfor mange, og derfor måtte man slå dem sammen til én Oslo-festival. Det sa jeg nei til, og det er jeg veldig glad for. Jeg tror Oslo har kanskje 10–20 ganger flere festivaler nå enn man hadde på det tidspunktet.

Så det skjer en endring i frivilligheten. Spørsmålet er om vi som politikere klarer å endre tilskuddssystemene og støttesystemene i tråd med endringa i frivilligheten, sånn at vi klarer å støtte opp om de tiltakene som er. Jeg mener at det er veldig fint at det offentlige støtter systemer, sjøl med reservebesteforeldre, men jeg ser ikke poenget i at det offentlige skal initiere forslag om reservebesteforeldre. Det er her jeg detter litt av Kristelig Folkepartis forslag. Vår politiske rolle er å gi mulighet til vekst for alle de gode ideene som kommer, gi mulighet til dem som faktisk tar et initiativ, til å utøve det initiativet og få det til å vokse videre. Men det å ha det offentlige som bestiller overfor det frivillige blir en helt feil vinkling. Da mener jeg at vi er tilbake til Rigmor Aasruds syn, at frivillige organisasjoner har et konkurransefortrinn som tjenesteleverandører til det offentlige. Det mener jeg er en feil tilnærming til frivillighet.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:17:46]: Jeg registrerer at de fleste partier frir til Kristelig Folkeparti, men at Kristelig Folkeparti ikke er så fornøyd med noen av frierne. Dette er jo noe vi alle har erfaring med fra våre lokalmiljøer fra vi var helt unge. Kristelig Folkeparti er jo ikke kjent for å ha de ungdommene som er lettest på tråden, og slik er det heller ikke i politikken. Kristelig Folkeparti må ha mye frieri før de biter på. Og da får vi jo fortsette debatten langs det sporet.

Som mange har vært inne på, bygger vår velferdsstat ofte mye på initiativ fra det frivillige. Kirken startet sykehus, og nå har det blitt et offentlig tilbud. Arbeiderbevegelsen startet pensjonskasser og startet prevensjonsveiledning, og det ga i ettertid en situasjon hvor vi fikk en folkepensjon, og vi fikk prevensjonsveiledning på offentlige kontorer. – Eller sanitetskvinnene, som startet helsestasjoner lokalt basert på frivillighet, barnehager det samme, som senere ble et offentlig tilbud.

Jeg synes det er veldig positivt at vi har et velferdssamfunn med utgangspunkt i frivillighet. Men jeg tror det er behov for å diskutere om det er sånn at de utfordringene som vi ser i vårt samfunn, med ensomhet og mangel på inkludering, egentlig i dag kan løses av velferdssamfunnet. Jeg tror at de virkelig vanskelige oppgavene i vårt samfunn løses bedre av frivillige enn de løses av et velferdssamfunn. Ensomhet blant eldre kan vi gjøre noe med ved at hjemmehjelpen får bedre tid til å snakke med den enkelte, men det er ved besøksordninger, som gjennom Røde Kors, at vi kan løse utfordringene knyttet til ensomhet. Når det gjelder inkludering av asylsøkere, kan vi selvsagt gjøre noe gjennom flyktningkonsulenter i kommunene, men det er bl.a. gjennom støtteordninger fra Røde Kors, Redd Barna og andre at vi kan få til reell inkludering av nye landsmenn.

Jeg tror at vi har kommet til et punkt i norsk velferdsutvikling hvor vi skal være forsiktige med å si at alle typer oppgaver som frivilligheten i dag tar seg av, skal statliggjøres og kommunaliseres. Vi kan ikke ansette folk i alle oppgaver av den typen. Derfor er det viktig å bedre rammebetingelsene for frivillig sektor.

Så opplever jeg at Kristelig Folkeparti ikke er helt enig i at dette går fort nok, men det går i hvert fall i riktig retning. Vi satser mer på frivillighet nå enn vi gjorde for noen år siden. Vi har fått bedre momskompensasjonsordninger. Vi har fått grasrotandel i Norsk Tipping. Jeg registrerer at mange partier mener at dette ikke går fort nok, men det er i hvert fall slik at myndighetene aldri har brukt mer penger på nettopp å støtte opp om tiltak innenfor frivillig sektor.

Jeg er ikke helt enig i alle forslagene som Kristelig Folkeparti har fremmet, som flere har vært inne på. Det gjelder f.eks. det som ble sagt om reservebesteforeldre, som organiseres frivillig i en del av organisasjonene. Jeg mener at det er kommunens og statens oppgave å legge til rette for det gjennom generelt gode rammebetingelser, men ikke å bestille konkrete oppdrag som frivillig sektor skal gjøre. Da mener jeg at vi får et for instrumentelt syn på frivillighet. Da er det slik at jeg som kulturminister skal si at jeg forventer det og det og det av frivilligheten. Jeg vil advare veldig mot en slik holdning, for jeg tror at frivillig innsats må springe ut fra det man selv ønsker å bidra med, det må springe ut fra dem som selv ønsker å stille opp som besteforeldre for barn fordi de kanskje ikke har barnebarn selv, eller har barnebarn som bor langt unna dem. Slik må vårt syn på frivillighet være.

Så er jeg også litt motstander av den type ordninger som sier at vi skal gi ekstrapoeng til dem som deltar i frivillig arbeid. Det blir også ganske instrumentelt. De land som har ekstrapoeng knyttet til frivillighet, har ikke nødvendigvis noen større frivillig sektor. Frivillig engasjement skal jo springe ut av frivillighet, og hvis man lager masse poenger rundt det, er jeg ikke sikker på at man oppnår det man egentlig ønsker. Det som er fordelen med frivillig engasjement, er at det er uegennyttig, for det kommer fra hjertet, og man har glede selv av å hjelpe andre.

Som flere har vært inne på, er den sosiale kapitalen, tilliten mellom folk, økende i Norge. Vi tror mer på hverandre nå enn for en del år tilbake. Det er en annen situasjon enn man ser i veldig mange andre land, og det skal vi være glad for.

Så snakkes det om forenkling. Det er klart at når vi har frivillig sektor, har vi visse kontrollbehov. Flere som sitter her i salen, har vært gjennom runder hvor de politiske ungdomsorganisasjonene ble bedt om å bli bedre på rapportering til myndighetene knyttet til hvordan man fikk offentlige midler. Men det kan hende – og det er også grunnlaget for forenklingsprosjektet – at kontrolltiltakene har gått for langt, og at det blir for mye kontroll. Derfor er LNU også fornøyd med det arbeidet vi gjør i samarbeid med dem for å bedre forenklingen innenfor arbeidet med ungdomsorganisasjonene. Derfor vil vi fortsette med det arbeidet, for vi jobber med flere organisasjoner for å forenkle deres virksomhet.

Så jobber vi også med frivillighetssentraler, og det har heller aldri vært større satsing på det enn det som er tilfellet i dag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [14:23:01]: Her var det retorisk mye positivitet fra både statsråden og regjeringspartiene. Det var snakk om samarbeid, om å legge til rette, man ser behov for frivilligheten, vi ville ikke ha klart oss uten, og frivilligheten bygger også demokrati. Ja, retorikken er det ikke noe å si på.

Statsråden var helt avslutningsvis i sitt innlegg innom frivillighetssentraler. Jeg mener selv at det er en god løsning som et nav i kommunene. Ser statsråden behov for frivillighetssentraler i alle kommuner rundt omkring i landet? Hva vil statsråden gjøre – nå har hun jo sagt at hun har brukt mer penger på det – for å utvikle de lokale frivillighetssentralene til å bli det de bør bli, nemlig et nav i frivilligheten i kommunene?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:23:57]: Det er ikke bare retorikken knyttet til frivillighet som er god. Det er bare å se rundt seg i det norske samfunnet. Frivilligheten blomstrer – det er veldig mange mennesker som bruker mye tid på frivillighet. Så å beskrive dette som en slags jammerdal hvor alt er grått og trist, er ikke en reell beskrivelse av det vi ser rundt oss. Det blomstrer for frivilligheten, men det er mye vi kan gjøre for å legge enda bedre til rette. Da er frivillighetssentraler en av flere typer virkemidler. Siden 2005 er det gitt tilskudd til opprettelse av 118 nye frivillighetssentraler, og til sammen har over 370 frivillighetssentraler fått statstilskudd i 2011. Det er en betydelig satsing.

Olemic Thommessen (H) [14:25:00]: Statsrådens signaler når det gjelder velferdsutvikling, må jeg si var nesten en fest å høre, altså at det finnes en grense for politikk, at det finnes en grense for hvor mye det offentlige faktisk kan styre, og at frivilligheten har en kjempeviktig rolle i å løfte frem f.eks. problemstillinger som ensomhet og integrering, som statsråden nevnte. Det handler om å gi ansvar, ta ansvar og føle ansvar og om overordnede rammebetingelser. Det er interessante perspektiver, som blir litt for store å komme inn på i en replikk, bl.a. i forhold til den meldingen regjeringen selv kom med.

Men jeg har et konkret spørsmål i forhold til Frivillighetsregisteret og departementenes, altså regjeringens, forskjellige støtteordninger, bl.a. Likestillingsdepartementets. Man tenkte seg at Frivillighetsregisteret skulle være en slags Altinn-ordning, altså ett sted å hente tall og opplysninger for offentlige søknader. Hvordan går det arbeidet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:26:12]: Dette ble åpnet 1. januar 2008, og det er nå 24 000 organisasjoner som er registrert. Frivillighet Norge har nylig gjennomført et forprosjekt knyttet til en mulig integrasjon av organisasjonens medlemsregistre med Frivillighetsregisteret. Det prosjektet har vært finansiert av Kulturdepartementet, og departementet arbeider nå med å vurdere løsninger knyttet til implementering av en slik integrasjonsløsning i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet og Brønnøysundregistrene.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:26:50]: Jeg slutter meg til forrige replikants komplimenter, for å si det sånn, når det gjelder de prinsipielle resonnementene i kulturministerens innlegg. Nå bemerker riktignok statsråden at Kristelig Folkeparti ikke er så lett på tråden. Jeg vet ikke om det er det som er problemet, men nå har jo kulturministerens eget NRK beriket nasjonens åndsliv med programmet Trekant i løpet av høsten, og da har nok det heller kanskje ført til at vi alle sammen har lagt listen litt høyere for hva slags typer aktiviteter vi lar oss friste til å være med på. Kvalitetskravene har økt betraktelig, og kreativiteten likeså.

I forlengelsen av statsrådens gode resonnement har jeg lyst til å følge opp det statsråden sa om avbyråkratisering, for der er det nå en prosess på gang. Men Kristelig Folkeparti er utålmodig og vil ha resultater. Vil det komme en rapportering til Stortinget, og vil det komme konkrete resultater av prosjektet?

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:27:58]: Ja, det vil komme konkrete resultater av dette prosjektet, og det vil vi også legge fram for Stortinget. Når det gjelder programmet Trekant, tar jeg kanskje Kristelig Folkepartis poeng her, at Kristelig Folkeparti er som de alltid har vært, men vi andre har kanskje blitt litt for inspirert av programmet Trekant og blitt litt for pågående.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [14:28:36]: Er det noe frivillig sektor er vant med, er det fine ord. Det mangler ikke på velvilje og festtaler. Men nå er det tid for handling – nå må tiltakene på plass. Det er det Kristelig Folkeparti nå har invitert til. Vi fremmer forslag om 17 konkrete tiltak. Dersom forslagene hadde blitt gjennomført, ville det bidratt til en vitalisering av det frivillige Norge, og det ville ha styrket det sivile samfunn.

Vi må få på plass en ny bevissthet om sivil sektor, en ny tenkning om frivillighet – en ny forståelse av det sivile samfunn. Vi snakker om noe helt annet enn marked, og vi snakker om noe helt annet enn stat. Vi må etablere sannheten om sivilsamfunnet. Den er selvstendig. Den står på egne ben.

Når Arbeiderpartiet snakker om fellesskapet, er det som regel staten de snakker om. Men fellesskapet er mer. Fellesskapet går langt utover staten.

Når høyresiden snakker om individuell frihet, er det som regel markedet det snakkes om. Men individuell frihet går langt utover markedet.

Kristelig Folkeparti vil peke på en tredje vei. Det sivile samfunn og frivillig sektor er noe annet, noe selvstendig, som verken er stat eller marked alene.

Det er ikke nødvendigvis noen motsetning mellom en aktiv stat og en stor frivillig sektor. Det er en misforståelse. Nordlige amerikanske delstater, som Minnesota, som har en relativt stor offentlig sektor, har høyere sosial kapital og en mer aktiv frivillig sektor enn sørstater med en liten offentlig sektor. De skandinaviske landene kombinerer verdens høyeste sosiale kapital med store offentlige sektorer. Derfor er ikke forskernes råd for å stimulere frivillighet og sosial kapital nødvendigvis å trekke staten mest mulig tilbake. Men staten må være oppmerksom på frivillighetens karakter og betydning. Vi må støtte opp om den og gi sektoren gode rammevilkår.

Uten et aktivt sivilsamfunn blir vi en fattig nasjon. Staten skal ikke detaljstyre frivilligheten eller sivil sektor, langt ifra. Derfor handler våre forslag om hvordan staten kan stimulere sektoren positivt og legge til rette for vekst, helt i tråd med det som ligger til grunn for forslaget fra KS og Frivillighet Norge om en samarbeidsplattform mellom frivillig sektor og kommunene.

Til slutt: Jeg er helt enig med statsråden når hun snakker om integrering og det å satse på frivillig sektor. For jeg tror heller ikke at man blir integrert gjennom et saksbehandlingsvedtak i Nav. Det skjer best i det sivile samfunn.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:31:57]: I den norske velferdsdebatten som ofte handler om at vi enten skal ha lavere skatt eller mer stat, mener Kristelig Folkeparti at det er et viktig perspektiv som mangler, nemlig den frivillige sektoren. Den er ofte med og skaper en kile mellom stat og marked, og lager en tredje vei, hvor veldig mange mennesker bruker sin tid og sitt engasjement for å få til ting de ønsker å løse.

Det sivile samfunnet la grunnlaget for Norges velstand og velferd, som også statsråden sa i sitt innlegg. Det var gjennom Kirkens konfirmasjonsundervisning folket vårt lærte å lese. Det var kanskje den viktigste enkeltfaktoren for økonomisk og sosial utvikling, ifølge flere økonomiske historikere. Landets første sykehus ble opprettet av Kirken i Trondheim og Oslo for rundt 700 år siden. Predikanten Hans Nielsen Hauge skapte fra slutten av 1700-tallet en massebevegelse av haugianere med vekt på individets frihet og ansvar, som var avgjørende for industrialiseringen og Norges moderne utvikling. Arbeiderbevegelsen bidro til dannelsen av velferdsstaten og mange av våre gode arbeidstakerrettigheter.

Frivillighet handler ikke bare om samfunnsbygging og den plassen det har i samfunnet. Det er flere som nå tar til orde for at det er helsefremmende å få lov til å engasjere seg i frivillig arbeid. Hvis man er ensom og slutter å røyke, er det usikkert hva som er best for helsa: at man slutter å røyke, eller at man blir med i en klubb eller i en forening, ifølge statsviter Robert D. Putnam ved Harvard.

Men hvordan skal vi da klare å få dette til å blomstre utover hele landet? Hvordan skal vi få stimulert den egendriven som finnes i mennesker som ser sosiale utfordringer rundt seg, og som kanskje har vent seg til at enten kommer staten inn og løser det for oss, eller så er det noen private som finner ut at her kan de ta ansvar? Hvordan skal vi få løst det? Jo, den nye frivilligheten er avhengig av at det er noen instrumenter til stede som setter ressurser og menneskelig kompetanse på plass, sånn at de kan være med og ta tak i det man virkelig ønsker.

Ett av de meget interessante forslagene, mener jeg, er vårt forslag om å etablere et oppstartsfond for sosial innovasjon etter inspirasjon fra Center for Economic Opportunity-fondet, som ble opprettet i New York av borgermester Michael Bloomberg. Dette er et fond hvor man faktisk kan søke støtte til å løse de utfordringene man som enkeltmenneske ser i samfunnet sitt.

Vi er bare i gang med å begynne å tenke på det sivile samfunn som den tredje vei-samfunnet. Vi i Kristelig Folkeparti kommer til å bygge dette videre ut, og vi kommer ikke til å gi oss før det er blitt en sannhet (presidenten klubber): at vi neste gang snakker om økt velferd, mer stat og mer marked, men også om mer frivillighet.

Presidenten: Presidenten vil minne om taletiden, som faktisk ikke er en minimumstid.

Kåre Simensen (A) [14:35:48]: Jeg vil, i likhet med de som har hatt ordet før meg, takke Kristelig Folkeparti for å ha tatt opp et så viktig tema som det vi diskuterer nå.

Kristelig Folkeparti har mange interessante forslag. I ett av forslagene ber man regjeringen sikre at hensyn til sosial kapital og frivillighet blir samfunnspolitiske mål på lik linje med verdiskaping og bærekraftighet. Hva handler dette om? Man kan ha mange ulike innfallsvinkler til det temaet, men jeg vil velge min innfallsvinkel med bakgrunn i at jeg representerer den sosialdemokratiske bevegelsen. Vi bruker ofte parolen «alle skal med», og vi mener det, for i sterke sosiale nettverk mellom mennesker har alle sin plass. Vi ønsker, i likhet med Kristelig Folkeparti, et samfunn hvor alle føler at man hører til, vi ønsker å skape en følelse av at alle kan bidra med sitt, og vi ønsker et samfunn som er basert på tillit.

Sosial kapital, etter min definisjon og min forståelse, er en kollektiv egenskap ved et samfunn, mens tillit bare lar seg måle på individuelt nivå. Derfor er det viktig å ha et samfunn som er transparent, og et system som speiler samfunnet rundt seg. Her har pressen en viktig oppgave å ivareta. Avisene tar pulsen på det norske lokaldemokratiet, styrker den lokale identiteten og speiler foreningsliv og næringsliv i norske lokalsamfunn. Pressestøtten er svært viktig for å opprettholde avismangfoldet, og mangfoldet er viktig for demokratiet, også når frivilligheten skal diskuteres.

De norske avisene har en sterk posisjon, takket være politisk vilje. I 1952 utkom det 227 aviser i Norge på 123 utgiversteder. Til sammenligning utkom det i fjor 226 aviser på 186 utgiversteder.

Dette ønsker de borgerlige partiene å få en slutt på. De mener at samfunnet ikke skal gi økonomisk støtte til norske aviser, men at markedet skal bestemme hvilke aviser som skal klare seg. Hver for seg foreslår Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre dramatiske kutt i pressestøtten – kutt som vil forårsake at mange norske aviser må legge ned.

Arbeiderpartiet vil gjerne gjennomgå innretningen av pressestøtten, men formålet vårt er å sikre et mediemangfold, små lokalaviser og kvalitet i mediene. Å fjerne avisenes demokratiske og samfunnskritiske stemme for å kunne gi mer skattekutt er ikke vår politikk. Så langt har jeg registrert at vi heldigvis har Kristelig Folkeparti med oss i dette synet.

Etter min mening er det viktig å dra dette temaet inn i denne debatten også. Sosial kapital, tillit og frivillighet bidrar sterkt til samfunnspolitiske mål. Gjennom et pressemangfold bidrar man til innhold i disse viktige temaene.

Arild Stokkan-Grande (A) [14:38:56]: Jeg registrerer at mange har brukt denne debatten – klokelig nok – til å snakke mye om sosial kapital.

I forslag nr. 4 i innstillingen hører jeg bak linjene i teksten egentlig et rop etter mer sosialdemokratisk politikk. For hva er det som har sikret at Norge i dag er et av landene med største grad av tillit i befolkningen, med høy kapital og en frivillighet som blomstrer? Det er jo nettopp satsingen på fellesskapet, på frivilligheten og på de sosialdemokratiske løsningene vi har sett.

Jeg har bedt om ordet for å si noe om de konkrete forslagene – komme med en forklaring på hvorfor vi ikke står inne på dem i dag.

Forslag nr. 1, fra mindretallet i innstillingen, handler om entreprenørskap – det skal også omfatte sosialt entreprenørskap. Riktig adresse der er jo kirke-, utdannings- og forskningskomiteen. De har nå ungdomsskolemeldingen til behandling, der man har styrket Ungt Entreprenørskap, og der man også ønsker å se nærmere på sosialt entreprenørskap.

Forslag nr. 2 handler om forenklings- og avbyråkratiseringsprogrammet. Der mener jeg at statsråd Anniken Huitfeldt har gitt klare og tydelige svar på det som har vært bestillingen fra mindretallet.

Forslag nr. 4, om sosial kapital og frivillighet som samfunnspolitiske mål, er for det første noe diffust formulert. Jeg kunne gjerne ha tenkt meg at Kristelig Folkeparti hadde konkretisert hvordan et sånt omfattende mål kan operasjonaliseres, for sånn som det ligger her, er det forholdsvis uhåndterbart. Men jeg ser for meg at man på en rekke av disse punktene, i stedet for å stemme for det i dag, kan ha en lengre prosess for hvordan man i framtiden sikrer det som mange i denne salen har vært opptatt av, nemlig fortsatt høy grad av sosial kapital i Norge, fortsatt stor deltagelse i frivillig aktivitet og fortsatt høyt tillitsnivå i samfunnet. Da har vi mye å snakke sammen om, på tvers av partigrensene.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:41:38]: Aldri har vel så mange snakket så varmt for så mye og stemt for så lite. (Munterhet i salen)

Men vi får ta med oss den velviljen vi kan få, så får vi tro at det forhåpentligvis – også basert på det siste innlegget – kan komme arenaer senere, der noe av det kan bli realisert.

Jeg vil først si til Stokkan-Grandes bemerkning om forslag nr. 1, og at riktig adresse er utdanningskomiteen: Jeg forstår at det er en prosess og en velvilje til å se på den problemstillingen der. Da er jeg, på bakgrunn av det, villig til å omgjøre forslag nr. 1 til et oversendelsesforslag. Jeg håper de to andre partiene som står bak forslaget, kan være med på det.

Når det gjelder forslag nr. 2, vil jeg utfordre statsråd Huitfeldt litt, for hun ga et positivt svar til meg i replikken. Hun ønsket å komme tilbake til Stortinget når det gjelder forenkling og byråkratisering, i lys av den prosessen som nå foregår, bl.a. med LNU, og ønsker å komme tilbake med resultater der. Hvis vi kunne få bekreftet at statsråden vil komme tilbake til Stortinget i løpet av 2012, føler jeg at vi har fast nok fisk til å gjøre det om til et oversendelsesforslag.

Så vil jeg på slutten av debatten også bemerke at begrepet «sosial kapital» har det ikke vært brukt altfor mye tid på i denne salen. Det fortjener nok større oppmerksomhet. Det brukes enormt mye tid og politiske prosesser, og vi har et utall reguleringer som skal bidra til samfunnets økonomiske verdiskaping og kapital. Det ville ikke være urimelig at vi investerte enda mer tid og ressurser i arbeidet med sosial kapital, som er avgjørende for menneskers helse og livskvalitet og mening i tilværelsen.

På den bakgrunn synes jeg en del av kritikken som er kommet mot de konkrete forslagene vi har kommet med, ikke er spesielt rimelig. Jeg mener at vi skal stå godt inne for at vi tar konkrete initiativ på så viktige områder, at vi ikke kan la være å engasjere oss på områder som frivilligheten har et engasjement i. Der skal det være et samspill, og der synes jeg vårt forslag står seg godt.

For øvrig takker jeg for en interessant debatt, en debatt med mye velvilje som vi får arbeide videre med og omsette i politiske resultater.

Statsråd Anniken Huitfeldt [14:44:47]: I bagen min vil jeg for neste år, 2012, ha med et forenklingsprosjekt til Stortinget.

Presidenten: Representanten Øyvind Håbrekke har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Øyvind Håbrekke (KrF) [14:45:11]: I tråd med det jeg sa tidligere, vil jeg gjøre om forslag nr. 2 til et oversendelsesforslag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.