Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Per Arne Olsen (FrP) [15:53:13]: (ordfører for saken): En samlet komité er opptatt av de utfordringene Norge står overfor når det gjelder tidlig intervensjon ved diagnostisering. Ved tidlig intervensjon kan en både begrense behovet for behandling og øke suksessratene for dem som får behandling.

En samlet komité mener også at det er viktig at man får redusert tiden fra pasienter får mistanke om kreft, til utredning og behandling iverksettes.

En samlet komité viser til høringen om forslaget, hvor det fremkom at ca. 80 pst. av pasientene hvor det er mistanke om alvorlig sykdom, såkalt okkult cancer, er relativt enkle å stille diagnose på, mens 20 pst. vil trenge ytterligere undersøkelse ved f.eks. universitetssykehus med enda bredere spesialistmiljøer.

Det er også veldig hyggelig at en samlet komité er opptatt av å bygge videre på de mange gode erfaringene man har etter etableringen av brystdiagnosesentre, og viser til den opplagte fordelen ved at pasienter og fastleger har en klar adresse å forholde seg til.

Det å finne fram i en tidvis uoversiktlig spesialisthelsetjeneste kan bedres ved tydeligere fokus, slik at også fastleger, som også sliter, enklere kan hjelpe sine pasienter fram til en avklaring.

Fremskrittspartiet, sammen med de borgerlige partiene, mener at de erfaringene man ser fra Danmark, hvor klar adresse for diagnose i kombinasjon med klare frister viser nedgang i tid fra mistanke om at alvorlig sykdom foreligger, til behandling igangsettes.

Vår anbefaling er å starte en utredning om diagnosesentre i Norge, og i den anledning også legge opp til fristsetting for når pasientene skal få oppfølging ved disse.

I en pilotundersøkelse fra diagnosesenteret ved det danske Regionshospitalet Silkeborg, der en studie av 143 pasientforløp er henvist med såkalt okkult cancer, dvs. med uklare symptomer, ble det funnet kreft i ca. 15 pst. av tilfellene.

Vi mener at det faktum at kreft påvises bortimot like ofte for pasienter med uklare symptomer, underbygger behovet for også i Norge å opprette spesialiserte diagnosesentre.

Konklusjonen man i den danske undersøkelsen trekker, er at man føler at den understøtter at det er viktig ikke å stoppe diagnostisering om det fortsatt finnes muligheter for å utelukke kreft.

Fremskrittspartiet mener derfor at diagnosesentre spiller en viktig rolle også for andre sykdommer enn kreft, og bidrar til bedre diagnostisering og dermed behandling av en rekke pasienter utover dem som får diagnosen kreft.

Dette er ikke tiden for å si seg fornøyd. Det er ikke tiden for å si at vi ligger i verdenstoppen for noen krefttyper, og det er ikke tiden for å si at andre har innført dette fordi de var dårligere enn oss i Norge. Nei, tiden er inne for å få verktøyet på plass, gi alle dem som jobber i kreftomsorgen, de verktøyene de fortjener, og ikke minst gi kreftpasientene og andre pasienter det de fortjener. Det holder ikke med målsettinger og velmente ord. Tiden er inne for å handle.

Med de ordene vil jeg ta opp de forslag som er tatt inn i innstillingen.

Presidenten: Representanten Per Arne Olsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Tove Karoline Knutsen (A) [15:57:29]: I likhet med saksordføreren vil jeg peke på at komiteen har vært enig i mange forhold knyttet til denne saka.

Det er viktig med tidlig intervensjon ved diagnostisering av kreft. Derfor har regjeringa innført en normert tidsfrist på 20 virkedager på pasientforløp med kreft. Målet er å få redusert tida fra mistanke om kreft til utredning og behandling iverksettes. I den åpne høringa om dette representantforslaget kom det fram at i ca. 80 pst. av tilfellene der man har mistanke om alvorlig sykdom, er det relativt enkelt å stille diagnose, mens de resterende 20 pst. vil trenge ytterligere undersøkelser ved f.eks. spesialistsykehus.

Jeg er fornøyd med at statsråden vil stille krav til helseforetakene om videreføring av arbeidet med å forbedre pasientforløpene for kreftpasienter. I det arbeidet er det også viktig at departementet signaliserer at de vil ha løpende dialog med berørte fagmiljøer for å sikre at alle innspill og råd som kan føre til forbedringer, blir tatt med.

Diagnoseforløpet er avgjørende for å sikre riktig behandling til rett tid. Jeg har notert meg at statsråden har meldt at temaet vil bli berørt i større bredde i den varsla meldinga til Stortinget om kvalitet og pasientsikkerhet.

Det er også verd å nevne at mange sykehus har bredt sammensatte fagstaber som i praksis er å regne som sentre for diagnostikk på kreftområdet. Det er viktig å sikre videre oppbygging og stabilitet rundt slike fagmiljøer.

For noen kreftpasienter vil det være behov for lengre tid enn 20 virkedager, slik at det anslås at 80 pst. vil kunne være innenfor fristene. Raskere forløp enn 20 dager kan være nødvendig når den medisinske tilstanden tilsier det.

Forløpstidene er normerende og førende for helseforetakenes organisering og gjør det påkrevet å treffe de tiltak som er nødvendige for å fjerne flaskehalser. Mange helseforetak gjør allerede et grundig arbeid på dette feltet og har oppnådd gode resultater for å få ned forløpstidene.

Spørsmålet om etablering av egne diagnosesentre som tillegg til eller erstatning for dagens ordning reiser noen problemstillinger, som grad av anvendelighet dersom man sammenligner med f.eks. brystdiagnostiske sentre. For en del krefttilfeller vil det være behov for utredningsmodeller som er tilpasset mer uklare symptombilder. Derfor er det viktig at de regionale helseforetakene gjør et godt arbeid med å gjennomgå organiseringa av pasientforløpene for kreftpasienter med tanke på å oppnå de anbefalte forløpstidene.

Jeg vil også nevne at pasientforløpene i Danmark, der man altså har tatt i bruk diagnosesentre, er lenger enn hva tilfellet er i Norge. Bedre diagnoseverktøy, som PET-skannere, er nå kommet som et viktig tilleggshjelpemiddel i kreftdiagnostikken og vil kunne benyttes ved de store sykehusene våre – og derigjennom bidra til bedre og mer helhetlige pasientforløp.

Regjeringspartiene anbefaler at forslaget om egne diagnosesentre ikke bifalles.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Bent Høie (H) [16:01:33]: (komiteens leder): Selv om mange i dag har nevnt at Norge ligger på verdenstoppen når det gjelder å overleve kreft, er nok den uttalelsen av en litt for generell karakter med tanke på det som er realiteten i undersøkelsen, som omhandler tre veldig spesifikke krefttyper.

Hvis en ser på Helsetilsynets gjennomgang av risiko i norsk kreftbehandling, som ble lagt fram i 2010, ser man at det er en stor risiko i Norge for at det skjer feil i forbindelse med diagnostisering, som med stor sannsynlighet kan få alvorlige konsekvenser og dødelig utgang for pasientene.

Det er om lag 28 000 personer i året som får kreft i Norge, og 10 000 av disse har kreft med dødelig utgang. Av de 28 000 er det om lag 14 000 som har det man kan kalle for uklare symptomer. Det vil si at fastlegen ikke skriver på henvisningen til sykehuset at her er det mistanke om brystkreft, her er det mistanke om tarmkreft, her er det mistanke om prostatakreft – nei, her skriver fastlegen at det er behov for den og den prøven, fordi fastlegen har behov for å få vite mer, for å vite om det er noe galt med pasienten, og hva som er galt. Det er for disse pasientene det er størst risiko for at det skjer forsinket diagnostisering, fordi man blir sendt til den ene undersøkelsen først, kommer tilbake til fastlegen, blir så sendt til den neste undersøkelsen, kommer tilbake igjen til fastlegen – og dette gjentar seg gang på gang. Disse pasientene vil ikke ha noen form for glede av regjeringens tidsforløp for kreftpasienter, for de er per definisjon ikke kreftpasienter.

Dessverre viser erfaringene både fra Storbritannia og fra Danmark at den type forløp som regjeringen har lagt opp til – og som er bra, ikke misforstå meg – hvis man ikke følger opp den andre halvdelen av kreftpasientene, faktisk kan føre til en forsinket diagnostisering for denne halvdelen, nettopp fordi der det står mistanke om kreft på henvisningen, får en prioritet foran denne gruppen.

Derfor er Høyre veldig opptatt av at vi er nødt til å ha en strategi også for de kreftpasientene der man ikke hadde en tydelig mistanke om kreft, men som det viser seg har kreft. Og som saksordføreren var inne på: Erfaringene fra Danmark viser at blant dem som blir henvist med uklare symptomer, er det en nesten like stor prosentandel som har kreft, som blant dem som blir henvist med mistanke om kreft i henvisningen fra fastlegen. Det viser hvor viktig det er å møte denne pasientgruppen med det samme tilbudet og med det samme alvoret. Det å vente lenge med diagnostisering – og dermed med behandling av kreft – kan få veldig alvorlig utfall.

Derfor mener opposisjonen at det ikke er tilstrekkelig bare å overlate til de fire regionale helseforetakene å tenke på hvordan man skal møte dette. Vår bekymring er at man nå vil være så fokusert på å nå de tydelige målene som regjeringen har satt for dem som man har mistanke om har kreft, at man ikke vil gi tilstrekkelig oppmerksomhet til den halvdelen av kreftpasienter der man ikke tydelig har en mistanke om kreft. Da kan vi oppleve det som man opplevde i Storbritannia og i Danmark. Her må man ta et politisk ansvar – også overfor dem med uklare symptomer – og etablere diagnosesentre.

Jeg har selv vært og besøkt Silkeborg – og diagnosesenteret der – og det er helt åpenbart hvorfor det fungerer godt. Man blir møtt med en ansvarlig koordinator som sørger for at man går gjennom et helt fastsatt antall prøver, som for 80 pst. gir et svar i løpet av noen få dager. Dette er en helt annen situasjon enn den man møter i det norske helsevesenet, selv om det der selvfølgelig finnes veldig gode eksempler på hvordan man på ulike sykehus har organisert tilbudet for de pasientene der man har en klar mistanke om kreft – som tarmkreft i Tromsø, som prostatakreft i Telemark eller som brystkreft i Stavanger. Men dette er neste steg.

Kjersti Toppe (Sp) [16:06:52]: Eg skal ikkje halda eit veldig langt innlegg i denne saka. Regjeringspartia støttar ikkje forslaget, fordi vi meiner det ikkje er fornuftig.

Høgre foreslår å oppretta diagnosesenter med eigne diagnosetakstar i Noreg. Dei vil innføra ein frist for når pasientar skal få oppfølging ved å bli vist til diagnosesentra.

Diagnosesentra skal ifølgje forslagsstillarane sikra norske pasientar god og rask behandling med tidleg diagnostisering ved komplekse sjukdomsbilete. Og vidare: at ingen pasientar som kjem inn med symptom, blir sende vidare før anten sjukdom er avkrefta, eller ein behandlings- eller oppfølgingsprosess er planlagd.

For å ta det første først, å sikra god og rask behandling og tidleg diagnostisering ved komplekse sjukdomsbilete. Då er spørsmålet mitt: Men er det ikkje det vi har sjukehus til i Noreg? Og det andre, at ingen skal bli sende ut før sjukdom er avkrefta eller behandlingsgang planlagd. Det er også ei klar oppgåve for dagens spesialisthelseteneste. Intensjonen bak er god, men løysinga er noko som vi ikkje støttar. Sjukehusa må kunna organisera tenestene sine slik at ein oppnår det som forslagsstillarane er opptekne av. Eksemplet som vi har med etablering av brystdiagnostiske senter, gir viktige erfaringar som ein kan byggja vidare på. Å laga eigne finansieringsordningar og fristar minner berre om auka byråkrati.

Helsetilsynet sin rapport om risikobiletet i norsk kreftbehandling peikte på tre område som er særleg viktige når det gjeld risiko: Det eine var utgreiingslogistikk, det andre var informasjonsflyt, og det tredje var komplikasjonsovervaking. Sein diagnostisering, som dette representantforslaget omtalar, er ein risiko. Å betra prosessane er noko som føretaka sjølve kan gjera mykje med innanfor dagens system. Det er òg no innført ein normerande og førande tidsfrist på pasientgang innan kreft som underbyggjer dette. Innanfor ei ramme på totalt 20 virkedagar skal vurdering av tilvising skje innanfor fem, utgreiing ti og oppstart av behandling innanfor 20. Nokre vil ta lengre tid.

Så har eg lyst til å presisera til slutt at kreftdiagnostikk er ikkje noko som berre er overlate til dei fire regionale helseføretaka. Mykje av kreftdiagnostikken begynner i allmennpraksis og blir gjord i allmennpraksis. Det skjer i primærhelsetenesta, og mykje av forseinkinga kan vera hos pasienten sjølv, som ikkje tek kontakt, og ein del forseinkingar er hos fastlegen. Men det er ikkje sånn at ein får inn ein pasient og viser pasienten vidare med mistanke om kreft. Ein gjer jo dei første undersøkingane sjølv. Det blir ei forenkling å tru at eit diagnosesenter skal ta seg av alle pasientar der ein mistenkjer kreft. Då vil det vera mange pasientar å visa vidare. Så fastlegane er viktige i arbeidet med å påvisa kreft, og dei er viktige i arbeidet for å unngå sein diagnostisering.

Laila Dåvøy (KrF) [16:10:33]: Dette er etter min mening et viktig og spennende representantforslag. Jeg tror opprettelse av diagnosesentre i Norge vil kunne bidra til at mange mennesker får en langt mer effektiv og raskere behandling, og det er jo hele poenget med forslaget. Spesielt viktig vil det være for pasienter med uklare symptomer. Altfor mange pasienter i dag blir gående for lenge før de blir tatt på alvor når uspesifikke symptomer melder seg. Jeg tror vi alle kjenner noen som ble for sent diagnostisert, i alle fall gjør jeg det – jeg har flere eksempler, også helt ferske. Kreftforeningen sier også at altfor mange venter for lenge, får upresis diagnose og noen ganger feil diagnose.

I høring i komiteen av dette forslaget sa Kreftforeningen at deres erfaring er at dagens kompetanse for å stille diagnose er for fragmentert, og at det er for få fagpersoner til å utføre den jobben som kreves. Kreftforeningen er også enig med forslagsstillerne i at man bør kunne starte etablering av diagnosesentre der det i dag finnes PET-skannere.

Stiftelsen Innen 48 timer var også på høring. De slår fast at tidsrommet fra mistanken om kreft oppstår til diagnose er stilt, er avgjørende for overlevelse. Alle som har vært i en slik situasjon der mistanke om sykdom er oppstått, vet at denne perioden også rent menneskelig er meget krevende og angstbetont. Det ikke å vite er noe av det verste man kan oppleve.

Så er det slik at alle de politiske partiene, høringsinstansene i forbindelse med representantforslaget og også helseministeren er enige om – hvis jeg har forstått det riktig – at rask diagnose er viktig og avgjørende. I det mener jeg at det også ligger en anerkjennelse av at vi ikke er gode nok i vårt helsevesen. Likevel vil altså ikke regjeringspartiene støtte forslaget i innstillingen om å opprette egne diagnosesentre, og heller ikke forslaget om tidsfrister for oppfølging ved henvisning for ulike typer kreftformer. Regjeringspartiene sier følgende i sine merknader:

«Flertallet viser til statsrådens beskrivelse av bredt sammensatte fagstaber ved sykehusene som i praksis er å regne som sentre for diagnostikk på kreftområdet.»

En slik merknad viser, mener jeg, at regjeringspartiene ikke har satt seg nok inn i intensjonen og oppgavene til et diagnosesenter, ei heller kanskje i hvordan sykehusene i dag fungerer ved mistanke om kreft. For hvis det er slik at fagstaber fungerer som et diagnosesenter på kreftområdet i dag, antar jeg at de brukerorganisasjoner som har uttalt seg om Dokument nr. 8-forslaget, rett og slett ville sagt at det har vi jo, vi støtter det ikke. De har tvert imot støttet det, og de mener at vi trenger det.

Etter min mening er det også klokt av og til å se utover landets grenser. I dette tilfellet er det Danmark som kan vise til erfaringer hvor klar adresse for diagnose i kombinasjon med klare frister viser nedgang i tid fra mistanke om alvorlig sykdom foreligger, til behandling igangsettes. Dette har skjedd ved de danske diagnosesentrene.

Statsråden legger vekt på at hun har innført tidsfrister på pasientforløp på kreft. Innenfor en ramme på 20 dager skal vurdering og utredning være gjort og behandling være igangsatt. Regjeringen har slått fast at fristbrudd for pasienter i kreftbehandling ikke skal forekomme. Men det skjer jo hver eneste dag fortsatt, det har vi sett mange eksempler på i media de siste ukene og dagene. Det er slett ikke sikkert at det er nok at statsråden sier det, jeg tror at det må litt effektiv organisering og struktur til. Det kan vi få gjennom egne diagnosesentre.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:14:53]: Forslagsstillerne har satt et viktig tema på dagsordenen, som jeg er veldig opptatt av, og som regjeringen derfor arbeider tett med. Jeg har nylig møtt kreftspesialister fra Norge og representanter fra den danske Sundhedsstyrelsen for å lære om bedre og raskere kreftbehandling.

I den ferske OECD-rapporten som vi har omtalt flere ganger, sammenlignes overlevelse etter livmorhalskreft, brystkreft og tykktarmskreft i OECD-landene. Det er godt å kunne konstatere at Norge skårer svært godt på behandling av disse kreftformene. Slike overlevelsestall – sammen med data for screening – vurderes som nøkkelfaktorer for å bedømme hvor effektivt behandlingstilbudet er i det enkelte land.

Men det betyr ikke at alt er såre vel. Representanten Høie nevnte Helsetilsynets rapport, og den rapporten var nettopp en av grunnene til at jeg satte krav til forløpstider for pasientforløp på kreftbehandling.

Også i Norge opplever altfor mange mennesker med mistanke om kreft at det tar for lang tid før utredning og behandling kommer i gang. Tall fra Norsk pasientregister viser at det fortsatt er mange pasienter som må vente mer enn 20 virkedager fra henvisning er mottatt, til behandlingen kommer i gang. Best er situasjonen for kvinner med brystkreft, der 64 pst. får behandling innen 20 dager etter mottatt henvisning. Jeg vil også si at det er mange sykehus som har gjort en kjempejobb for å komme i mål, og som er i mål med hensyn til anbefalingene allerede.

Med utgangspunkt i faglige anbefalinger fastsatte jeg i sommer tidsfrister for sykehusenes utredning og behandling av kreft. Innenfor en ramme på 20 virkedager skal henvisningen vurderes innen fem dager, pasienten utredes innen ti dager og behandling starte innen 20 dager. I oppdraget til de regionale helseforetakene for 2012 vil det være et krav at 80 pst. av kreftpasientene skal få tilbud innenfor disse tidsfristene.

Videre er det et krav at pasienter som henvises med mistanke om kreft, får utnevnt en egen kontaktperson på sykehuset. Kontaktpersonen skal informere om rettigheter og ventetider og holde orden på hva som skjer når. Kontaktpersonen skal også kunne gripe inn ved forsinkelser og avvik. Helsedirektoratet vil få i oppdrag å måle sykehusenes oppfølging av tidsfristene for pasienter med brystkreft, lungekreft og tykktarmskreft. Flere kreftformer skal føyes til senere.

Det er mye som kan og må gjøres bedre på kreftområdet. Kortest mulig tid fra mistanke om kreft til diagnose er stilt, er overordnet viktig for de fleste pasientene, dernest også raskest mulig behandling. Det er avgjørende at fastlegen og sykehuset samarbeider om å stille riktig diagnose. Når fastlegen har mistanke om alvorlig sykdom, må dette stå helt klart i henvisningen til sykehuset. Sykehuset må svare raskt på henvisningen, slik at pasienten kan utredes uten unødig opphold.

Det er opp til det enkelte sykehus hvordan de vil organisere tjenestene for å oppfylle tidsfristene og kravene til kvalitet i kreftbehandlingen. Erfaringene med brystdiagnostiske sentre er gode, men det er i utgangspunktet ikke gitt at samme modell for organisering er brukbar på alle områder av kreftbehandlingen ved alle sykehus.

Norge kommer svært godt ut i internasjonale sammenlikninger av overlevelse etter kreftbehandling. I Norden er vi helt i tet på flere områder. Men vi må og kan bli enda bedre. Derfor er det viktig at sykehusene nå har fullt trykk på å oppfylle tidsfrister og gi god kvalitet i kreftbehandlingen.

Diagnosesentre og ikke minst gode pasientforløp er viktige tiltak. Men jeg er overbevist om at kreftbehandlingen blir best ved at vi – som politikere – bevilger og stiller krav, mens Helsedirektoratet gir retningslinjer, og sykehus og fagfolk organiserer behandling og pasientforløp.

Verken ukritisk markedsstyring eller politisk detaljstyring vil gagne pasientene. Grunnen til at vi har så gode resultater i norsk kreftbehandling, er at kreftlegene har frihet til å gjøre jobben sin i en sterk og velorganisert offentlig helsetjeneste. Jeg kan love at jeg fortsatt skal stille tøffe krav og gi legene mulighet til å arbeide med det de er best til.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Per Arne Olsen (FrP) [16:19:39]: La meg først bare få lov til kort å komme innom representanten Toppe, som bruker ordet «byråkrati» om noe man ser har fungert i andre land, som gir gode resultater for pasientene, med høyere overlevelse enn man har hatt tidligere. Det synes vi faktisk er verdt å vurdere også i Norge, selv om vi har høyere overlevelse enn Danmark hadde fra før.

Men jeg har lyst til å forfølge statsråden med hensyn til noe jeg føler hun ikke svarer på i forbindelse med forslaget som ligger til grunn for behandlingen i dag, som også representanten Høie var innom, nemlig alle de pasientene som det viser seg i ettertid hadde kreft, men hvor man ikke mistenkte det. De vil bli tapere i det systemet som statsråden nå har tatt til orde for, og vi er oppriktig opptatt av at det ikke skal skje. Siden statsråden og hennes parti og samarbeidende partier avviser forslaget i dag, blir mitt spørsmål: Hva slags system tenker hun å ha for disse pasientene som faller utenom?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:20:43]: Jeg er veldig enig i at det kan være lurt å se til andre land. Men det må jo være et tankekors for opposisjonen og forslagsstillerne når man ser hvilke resultater de har i Danmark i forhold til resultatene i Norge. Resultatene er faktisk bedre når det gjelder pasientforløp og behandling i Norge enn de er i Danmark. Derfor kan jeg ikke helt se hva som skal være de gode eksemplene.

Så betyr ikke det at ikke diagnosesentre er bra, for det er helt sikkert bra i noen tilfeller, og det viser jo også en del av de diagnosesentrene som vi har i Norge, at de er veldig gode. Men det er ikke sikkert at dette er det riktige å gjøre for alle typer kreftformer, selv om det er det for noen.

Så skjønner jeg at dette er noe man skal ha for dem som eventuelt har uklare symptomer – det er i hvert fall slik jeg oppfatter det. Det er ikke snakk om at de skal bli tapere, for hvis en fastlege har en mistanke om at det kan være kreft, og det kan være alvorlig, skal de henvises.

Bent Høie (H) [16:21:57]: Det kan godt være at Høyre og opposisjonen ikke her har funnet den optimale løsningen, og det kan godt være at Danmark ikke har funnet den optimale løsningen. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva er regjeringens svar til de pasientene der fastlegen ikke har mistanke om kreft, men der det er uklare symptomer, og der det viser seg i etterkant at det var kreft? Hva er regjeringens strategi for at denne halvdelen av norske kreftpasienter skal få et like godt tilbud som dem som fastlegen har mistanke om har kreft?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:22:32]: Jeg mener det er særdeles viktig at dersom en fastlege har mistanke om at det er alvorlig sykdom, at det kan være kreft, må han eller hun henvise øyeblikkelig til videre undersøkelser. Det gjøres jo også.

Det er også slik at vi må bli bedre til å informere fastlegene om retningslinjer og forløpstider osv. – det som vi har hatt mye fokus på.

Så vil jeg si at når vi har satt disse kravene til sykehusene, og har målsettinger om at 80 pst. skal være i gang med behandling innen 20 dager, er det faktisk ganske sterke krav til sykehusene om at de må innrette logistikken sin sånn at det skal de klare. Hvis et sykehus finner ut at de trenger å ha et uspesifisert diagnosesenter, er det klokt at fagfolkene der setter seg sammen og blir enige om hvordan de skal innrette det.

Laila Dåvøy (KrF) [16:23:46]: Jeg har et enkelt spørsmål til statsråden.

Er statsråden enig i det som flertallet viser til i innstillingen, som jeg leste opp under mitt innlegg, at det i dag faktisk er bredt sammensatte fagstaber ved sykehusene som i praksis er å regne som senter for diagnostikk på kreftområdet? Det står i innstillingen.

Presidenten: Statsråd Dåvøy. – Nei, statsråd Strøm-Erichsen. Beklager, det var bare en tanke som slo meg!

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:24:23]: Det er ikke så veldig rart, så sent på dagen!

Det viktigste her er at det blir systematikk i behandlingen av de pasientene som viser seg å ha kreft – systematikk for å få dem henvist, få dem så tidlig som mulig fra fastlegene og videre, og at sykehusene behandler disse så fort som de skal, gjennom systemet, sånn at vi når de målene som er satt. Det er det aller viktigste.

Så vil det være veldig ulikt hvordan ulike sykehus innretter seg. For det er stor forskjell på pasientgrunnlaget i f.eks. Oslo og andre steder. Men jeg er helt overbevist om at det er viktig at politikerne og Stortinget stiller krav, bevilger penger til sykehusene, og at legene og helsepersonalet selv innretter hvordan de mener det er best å organisere det, innenfor de kravene som settes.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Bent Høie (H) [16:25:42]: Jeg vil bare avslutte dagens helsedebatt med en oppfordring til helseministeren om å gå skikkelig inn i denne problemstillingen og debatten rundt hva en skal gjøre for den halvparten av kreftpasienter som ikke har en tydelig kreftmistanke fra sin fastlege.

Forslaget fra Høyre og opposisjonen er ikke vondt ment. Det er ikke fremmet for å plage regjeringen, men det er fremmet fordi en faktisk er alvorlig bekymret for at en fra regjeringens side er i ferd med å innføre en strategi som kun når halvparten av dem som får kreft, og vi er alvorlig bekymret for at den andre halvparten kan bli taperne i et slikt system.

Det er ingen tvil om at helseforetakene nå er dedikert og opptatt av å nå regjeringens målsettinger. Vi kan godt være uenige om hvilke juridiske og andre virkemidler vi skal bruke for å nå de målsettingene, men jeg deler fullt og helt statsrådens vurdering av at helseforetakene er dedikert og opptatt av å nå disse målsettingene.

Det er grunn til da å være bekymret for at de overser den andre halvparten i en tøff prioritering i hverdagen. Hvis regjeringen ikke har noen styringssignaler i forhold til det, hvis regjeringen ikke har noe oppmerksomhet på det området, vil vi veldig fort, om ett til to år, stå med den erfaringen som en fikk både i Storbritannia og Danmark, at noen tapte på en sånn strategi. Det ønsker jeg virkelig ikke skal skje, og jeg håper at statsråden tar med seg denne diskusjonen, og ikke minst også de signalene som kom i den konferansen statsråden refererte til, der dette også var et sentralt tema.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [16:27:47]: Jeg er glad for én ting akkurat i denne debatten, og det er at representanten Bent Høie, som er leder for komiteen, to ganger har uttrykt at han har tillit til at de regionale helseforetakene nå vil jobbe med å oppfylle kravene som regjeringen har satt, som det har vært sådd så mye tvil om. Det er bra at komiteens leder er enig i dette og har tillit til at sykehusene faktisk vil gjøre det.

Så er det også slik at man på en måte ikke kan se bort fra alle andre. Det kritiske med å måle på enkelte ting er at man kanskje ikke gjør det man ikke måler på. Men alle pasientene vil jo komme inn i det samme målesystemet.

Så er jeg veldig enig i at vi også må stille krav til fastlegene om at de faktisk henviser når de har mistanke om alvorlig sykdom. Men Norge er så forskjellig, det er så forskjellig tetthet når det gjelder både befolkning og tilfeller av uklare symptomer, at det vil være riktig at sykehusene selv vurderer hvordan de innretter seg, om de gjør det i egne diagnosesentre eller det gjøres i spesifikke diagnosesentre.

Det viktige her er at vi blir enda bedre til å oppdage kreft, at vi får behandlet kreftpasienter innenfor et anbefalt forløp, og at pasientene opplever at de blir godt ivaretatt når de får en så alvorlig diagnose.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.