Henning Warloe (H) [10:04:37]: Denne interpellasjonen handler grunnleggende sett om at behovet for kunnskap øker. Der hvor jobber tidligere krevde – og arbeidsgivere var fornøyd med – utdanning på masternivå, er det i dag slik at flere og flere bedrifter etterspør arbeidskraft med utdanning på doktorgradsnivå. Det er dette fenomenet som bl.a. omtales i et oppslag i Dagens Næringsliv 15. februar i år under tittelen «Doktorsug i næringslivet». Oppslaget her og i andre media kom etter at en ny rapport om behovet for økt doktorproduksjon, visstnok utarbeidet av Universitets- og høgskolerådet og Kunnskapsdepartementet i fellesskap, ble offentliggjort for et par uker siden. Jeg sier «visstnok» ganske bevisst, for denne informasjonen har jeg kun fra avislesing. Her til oss på Stortinget tilflyter det jo ingen informasjon fra departementet direkte, utenom det vi finner i statsbudsjettene hvert år, og en forskningsmelding hvert fjerde år. Når vi ser på forskningsfeltet, er det ingen saker utover dette til komiteen og til Stortinget. Skal vi ha forskningspolitiske debatter her i Stortinget utover én hvert fjerde år, er det altså ikke mye hjelp å få fra regjeringen. Det ligger på siden av dagens interpellasjon, kanskje, men noen bør vurdere om et så viktig og dynamisk felt som forskningsfeltet er tjent med denne parlamentariske passiviteten.

Min interpellasjon ble skrevet før jul i fjor, og når den nå tas opp, er det kanskje en glimrende anledning for statsråden til å presentere rapporten, som altså viser et økt behov for utdanning av personer med doktorgradskompetanse, som følge av økt etterspørsel fra både næringsliv og akademia. Jeg ser at statsråden uttaler i media at rapporten er «en vekker», og at «vi kan ikke slappe av». Jeg vet ikke om noen har slappet av, men faktum er at de tre siste årenes statsbudsjetter ikke har gitt en eneste ny stipendiat- eller postdokstilling til universitets- og høyskolesektoren. Høyre har derfor i sine alternative budsjetter de tre siste årene øremerket penger til ca. 100 nye stillinger hvert år. Rapporten som nå viser økt behov for slike rekrutterings- og kvalifikasjonsstillinger, kommer derfor ikke overraskende på oss. Men vi er overrasket over at statsråden omtaler den som en vekker.

I gjeldende forskningsmelding er det økende behovet omtalt flere ganger. I Soria Moria-erklæringen skriver regjeringspartiene:

«Økt forskningsinnsats krever flere forskere. For å sikre rekruttering må antallet stipendiatstillinger økes i forhold til dagens nivå. I tillegg må det opprettes flere forskerstillinger for dem som er ferdige med sin doktorgrad.»

Jeg er naturligvis klar over at antall stillinger har økt siden dette ble skrevet i 2005. Men det har ikke skjedd noe, etter det jeg kjenner til, som har endret den underliggende trenden. Etterspørsel og kapasitetsbehov har økt jevnt og trutt gjennom lang tid. Det er derfor pussig at regjeringen helt siden gjeldende forskningsmelding ble behandlet her i Stortinget i 2009, har hatt «stillingsstopp» på dette området. Jeg vil gjerne høre statsrådens forklaring på dette. Jeg finner ikke noe i forskningsmeldingen som varsler nullvekst på dette området i årene som skulle komme etter.

Men nå sier altså statsråden ifølge Dagens Næringsliv: «Vi må nå revurdere strategien vår.» Hvis det er slik at dagens strategi er stillingsstopp, så er jeg helt enig. Men at det er regjeringens gjeldende strategi, er i beste fall litt underkommunisert og neppe forankret her i Stortinget. Så også på dette området ser jeg frem til statsrådens svar.

Statsråd Tora Aasland [10:08:44]: Den sterke opptrappingen av stipendiatstillinger på 2000-tallet har vært en stor suksess. I 2011 ble det uteksaminert flere doktorer enn noen gang, med 1 327 vellykkede doktorgradsdisputaser. Dette er en økning på 12 pst. fra 2010. Ikke i noe tidligere år har det vært avlagt flere doktorgrader enn i 2011, og dobbelt så mange som for ti år siden.

Det er derfor en sannhet med modifikasjoner at veksten har stoppet opp. En kunstig høy topp i 2008 kan bidra til å skape det inntrykket. 2008 var siste året det var mulig å avlegge de gamle doktorgradene fra før ph.d.-graden ble innført. Ekstra mange la seg i selen for å fullføre dette året. Korrigerer vi for denne effekten, er det grunnlag for å si at veksten i avlagte doktorgrader har vært uavbrutt de siste ti årene.

Som kjent tar det flere år fra en person tilsettes i stipendiatstilling, til vedkommende avlegger doktorgraden. Økningen i avlagte doktorgrader de siste årene er derfor i stor grad et resultat av opptrappingen i antall stipendiatstillinger til og med 2009, og det er grunn til å anta at hele potensialet for nye doktorgrader i opptrappingen ennå ikke er tatt ut. Det er riktig, som representanten Warloe påpeker, at den rød-grønne regjeringen ikke tildelte nye øremerkede rekrutteringsstillinger i statsbudsjettene for 2010, 2011 og 2012. Vi har valgt andre prioriteringer, og det er det flere grunner til.

Å ta imot så mange nye stipendiatstillinger som sektoren gjorde på 2000-tallet, representerte unektelig en utfordring for institusjonene, både for kapasitet og kvalitet i doktorgradsutdanningen. De store universitetene ga også uttrykk for at enda flere stipendiatstillinger ikke sto øverst på prioriteringslisten deres.

I forskningsmeldingen Klima for forskning, som regjeringen fremmet våren 2009, ble det satt ambisiøse mål for å øke gjennomstrømningen i doktorgradsutdanningen. Evalueringen av norsk forskerutdanning fra 2002 påpekte for stort frafall og for lang gjennomføringstid. I etterkant av evalueringen har institusjonene arbeidet systematisk for å bedre oppfølgingen av doktorgradskandidatene. I tillegg har innføringen av ph.d.-graden bidratt til en bedre organisert og strukturert doktorgradsutdanning. Vi ser altså nå positive resultater med hensyn til det målet som vi nedfelte i forskningsmeldingen.

Forsiktige anslag tilsier at om bare 5 pst. flere doktorgradsstudenter i hvert kull fullfører doktorgradsutdanningen, vil vi over en tiårsperiode kunne få mer enn 1 000 flere doktorgrader. Gjennom å bedre kvaliteten og effektiviteten på doktorgradsutdanningen er det derfor mulig å øke antall doktorgrader uten å tilføre nye stipendiatstillinger. Kravet om minimum 15 stipendiater på nye doktorgradsprogram i full drift, som ble innført våren 2011, må ses i dette lys. Utviklingen er også i tråd med målsettinger om mer effektiv ressursutnyttelse. Trykket har de siste årene vært mer på resultatsiden – hva vi får ut av doktorgradsutdanningen, heller enn hva vi legger inn.

Det bør i denne sammenheng også nevnes at nye forskningssatsinger gjennom Forskningsrådet er en viktig kilde til forskerrekruttering. Gjennom forskningsrådsfinansierte prosjekter vil det bli ansatt en rekke personer både i stipendiatstillinger og i postdokstillinger ved våre universiteter og høyskoler. Den rød-grønne regjeringens satsing på forskning over Forskningsrådets budsjett bidrar derfor indirekte til også en satsing på rekrutteringsstillinger. Fra 2006 til 2010 økte antall stipendiater finansiert av Forskningsrådet fra 1 300 til 1 800.

Jeg innledet med å si at opptrappingen har vært en stor suksess. Jeg skal fortsette med å fortelle om enda en suksess, om enn i noe mindre skala: I 2008 innførte vi en nærings-ph.d.-ordning etter modell fra Danmark. Denne ordningen innebærer at kandidaten fortsetter å arbeide i bedriften med relevante problemstillinger for arbeidsgiver, samtidig som vedkommende er tilknyttet et helt ordinært doktorgradsprogram ved et universitet eller en høyskole. Nærings-ph.d.-ene er et spleiselag mellom bedriftene og myndighetene, hvor begge parter bidrar med halvparten av finansieringen hver. Ordningen bidrar både til å styrke forskerrekrutteringen innenfor prioriterte fagområder, da særlig teknologi, og til å øke FoU-intensiteten i næringslivet. Etter en noe treg start har etterspørselen etter nærings-ph.d.-er tatt seg kraftig opp, og det var før årsskiftet nå ca. 120 prosjekter i drift. Flere og flere bedrifter får øynene opp for ordningen.

Med bakgrunn i det ovenstående vil jeg hevde at regjeringen har fortsatt å satse på forskerrekruttering. Så kan man selvsagt spørre om satsingen er ambisiøs og kraftfull nok. Klima for forskning, altså forskningsmeldingen, setter også norsk doktorgradsutdanning inn i en internasjonal sammenheng. Til tross for en kraftig vekst i antall avlagte doktorgrader gjennom 2000-tallet, er doktorgradstettheten i Norge stadig litt lavere enn i våre naboland Sverige og Finland. Danmark satset i forbindelse med universitetsfusjonene for noen år tilbake også på en opptrapping av doktorgradsutdanningen og vil om få år antakeligvis ligge på nivå med Sverige og Finland når det gjelder doktorgradstetthet. Det vil ikke være unaturlig at Norge sikter seg inn på samme nivå. Våre nordiske naboer har de samme utfordringene som oss når det gjelder å videreutvikle velferdssamfunnet, og med en stadig mer kunnskapsintensiv økonomi, som også representanten Warloe var inne på.

Behovet for flere doktorgrader er også et hovedpoeng i Fagerberg-utvalgets NOU fra i fjor. I tillegg har de store universitetene igjen uttrykt behov for flere stipendiatstillinger i sine budsjettinnspill. På bakgrunn av dette nedsatte Kunnskapsdepartementet og Universitets- og høgskolerådet høsten 2011 en felles ekspertgruppe med mandat å vurdere fagområdespesifikke behov for nye stipendiatstillinger fram mot 2020. Ekspertgruppens rapport er nylig lagt fram, som det også ble vist til her. Den dokumenterer at innenfor fagområder som humaniora, samfunnsvitenskap og medisin/helsefag er det god balanse mellom tilbud av og etterspørsel etter doktorgradsutdannede, men med rom for en beskjeden vekst. På andre fagområder hevder rapporten en underdekning på doktorgradsutdannede om ingenting gjøres for å øke tilbudet. Det var det som var vekkeren. Det gjelder spesielt innenfor området matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske fag. Rapporten slår med andre ord fast at opptrappingsplanen vi har lagt bak oss, har virket godt på noen fagområder, mens det er behov for målrettet innsats på andre. For å dekke opp framtidig mangel på doktorgradsutdannede i de såkalte MNT-fagene foreslår ekspertgruppen en opptrappingsplan som innebærer tilførsel av 350–400 nye stipendiatstillinger årlig fram mot 2020. En satsing i denne størrelsesorden vil øke antallet avlagte doktorgrader årlig til om lag 2 000 i 2020.

Anbefalingene fra ekspertgruppen vil innebære et stort og krevende løft. Samtidig framstår forslaget som velbegrunnet ut fra dokumenterte erstatningsbehov i akademia og økte kompetansebehov i samfunns- og næringsliv for øvrig. Jeg erkjenner utfordringen og mener gruppen peker på viktige behov. En slik satsing vil være viktig for landet. Vi trenger mange flere doktorer dersom vi skal utvikle norsk næringsliv, utvikle teknologi i helsesektoren eller videreutvikle kunnskapsbasen for marine og maritime næringer. Oppfølgingen av anbefalingen er imidlertid et budsjettspørsmål, som jeg av naturlige årsaker ikke kan drøfte her i Stortinget i denne fasen av prosessen. Jeg vil imidlertid peke på noen forhold til slutt som kan trekke utviklingen i den retning rapporten anbefaler – noe av dette har jeg vært inne på.

En fortsatt bedring av gjennomstrømmingen i doktorgradsutdanningen vil over tid kunne gi langt flere avlagte doktorgrader med samme antall stipendiater i bunn. Nærings-ph.d.-ordningen vil etter hvert bringe fram mange nye doktorer innen prioriterte og etterspurte fagområder. I tillegg vil jeg også nevne arbeidsinnvandring av doktorgradsutdannede til Norge som en mulig kilde til å øke tilbudet av doktorer her i landet. Cirka 15 pst. av alle doktorgradsutdannede i Norge i 2009 hadde utenlandsk statsborgerskap. Vi opplever en stor tilstrømming både av personer som ønsker å avlegge doktorgraden i Norge, og, mest relevant i denne sammenheng, av personer som allerede har avlagt doktorgraden i utlandet. I tillegg tar mange nordmenn doktorgrad i utlandet for så å vende hjem. Med økonomisk krisetid i Europa og nedskjæringer både i akademia og næringsliv er det grunn til å tro at flere doktorgradsutdannede fra utlandet vil finne det norske arbeidsmarkedet attraktivt. Det norske samfunnet har kvaliteter som godt utbygde velferdsordninger, god tilgang på ren natur, god balanse mellom arbeid og fritid og et arbeidsliv preget av likeverd. Alt dette er konkurransefortrinn i det globale kunnskapssamfunnet.

Jeg kan altså forsikre at regjeringen er opptatt av forskerrekruttering. Antall avlagte doktorgrader er stadig stigende, og vi har trolig ennå ikke tatt ut det fulle potensialet i opptrappingsplanen for stipendiatstillinger fra 2000-tallet. I tillegg vil faktorer som bedret gjennomstrømming i doktorgradsutdanningen og den nylige satsingen på nærings-ph.d. bidra til ytterligere økning i avlagte grader. Økt innvandring av doktorgradsutdannede fra kriserammede land i Europa vil også kunne tilta. En ekspertgruppe fastslår at tilbud og etterspørsel av doktorer er rimelig i balanse innenfor humaniora, samfunnsvitenskap og medisin/helsefag, men det vil kunne oppstå mangel på doktorer innenfor prioriterte områder som matematisk-naturvitenskapelige og teknologiske fag om tilbudet av doktorer ikke øker. Så opptrappingsplanen for stipendiatstillinger, særlig rettet mot disse fagområdene, som ekspertgruppen foreslår, anerkjenner jeg som en viktig utfordring. Oppfølging av ekspertgruppens anbefalinger vil altså måtte tas i de årlige budsjettene, hvor også representanten finner en ganske fyldig beskrivelse av de til enhver tid gjeldende forskningspolitiske utfordringer og spørsmål som regjeringen holder på med.

Jeg er takknemlig for interpellasjonen, som gir også Stortinget en anledning til å diskutere akkurat disse utfordringene.

Henning Warloe (H) [10:18:48]: Jeg takker for svaret.

I dette bildet ligger altså en underliggende trend, gjennom flere år, som av mange forskjellige grunner tilsier et fortsatt økt behov for personer med utdanning på et stadig høyere nivå – altså i dette tilfellet på det høyeste nivået, doktorgradsnivået. I tillegg, som også statsråden var inne på i sitt svar, er det et internasjonalt bilde hvor man ser at Norge nok henger noe etter bl.a. sine nordiske naboland når det gjelder antall personer med denne utdanningen, som da skulle tilsi at utviklingen vil fortsette i retning av vekst i flere år fremover.

Mitt poeng i interpellasjonen var for så vidt at det etter mitt skjønn kanskje ikke ligger noe vesentlig nytt i den rapporten som ble offentliggjort for et par uker siden, men at rapporten – skal vi si – bekrefter den utviklingen som vi har sett.

Så nevnte statsråden i sitt svar at flere stipendiatstillinger ikke sto øverst på prioriteringslisten, ifølge sektoren. Samtidig viste hun til at de siste årenes budsjettinnspill nettopp hadde inneholdt forslag om flere stipendiatstillinger.

Jeg vil trekke inn det momentet at det i de siste årene også har vært et stort fokus på midlertidighet innenfor akademia. Det har vært presentert som et stort problem. Statsråden har selv tatt dette temaet opp og gjort noe i forhold til det. Universitets- og høgskolerådet uttalte på et møte med kirke-, utdannings- og forskningskomiteen i januar at færre stipendiatstillinger, altså en nullvekst i stipendiat-postdokstillinger, i seg selv var med på å øke midlertidigheten i sektoren, fordi det la et større press på sektoren når man ikke hadde disse stillingene å spille på. Derfor tror jeg at det vil være nødvendig – også for å kunne redusere midlertidighet i akademia – at man kommer med flere øremerkede stillinger på dette nivået. Det er iallfall det sektoren selv sier.

Dypest sett handler dette kanskje litt om hvor attraktivt vi ønsker å gjøre akademia og forskeryrket i fremtiden. Vil vi at de beste talentene og de beste hodene – som det så ofte heter – skal satse på en forskerkarriere, skal satse på stilling i akademia? Hvis vi bare kan tilby midlertidighet, hvis vi bare kan tilby kortsiktige stillinger, hvis det ikke er lovende karrieremuligheter eller karriereplanlegging innenfor sektoren, som er et stort problem, vil vi neppe kunne få det til.

Jeg tror statsråden også er opptatt av dette, men jeg savner på en måte en klarere strategi fra regjeringen på dette feltet, for det viser seg jo at de strategiene man opererer med, kanskje ikke varer lenge nok til å kunne gi resultater.

Jeg vil også nevne til slutt at opposisjonen hadde et forslag da Stortinget i forrige periode behandlet gjeldende forskningsmelding, nemlig at man ønsket at regjeringen skulle legge frem en forpliktende og forutsigbar rekrutteringsstrategi for universitets- og høyskolesektoren. Dette forslaget ble altså nedstemt.

Statsråd Tora Aasland [10:22:52]: Vi har kanskje litt ulik virkelighetsoppfatning av hvordan regjeringens strategier fungerer eller ikke fungerer, men jeg slo jo fast i mitt innlegg at den strategien vi har hatt, som stort sett består av å ha måltall for antall doktorgradsutdannede, har vi faktisk overoppfylt.

Vekkeren i den rapporten som vi fikk utarbeidet av ekspertgruppen, er at det er ikke alle fagområder som har tilfredsstillende antall doktorgradsutdannede. De områdene hvor det er tilfredsstillende – hvor behovet er noenlunde dekket og vil komme til å være det i nærmeste framtid – er dem jeg nevnte flere ganger i innlegget, nemlig humaniora, samfunnsvitenskap og medisin/helsefag. Der vi virkelig trenger en satsing, er innenfor de matematisk/naturvitenskapelige fagene og de teknologiske fagene. Det er der behovet vil være framover, og det er det denne ekspertgruppen peker på.

Dette er jeg selvfølgelig villig til å ta på alvor. Her går man dypere inn. Man registrerer ikke bare at det er kommet en rapport som sier at strategien har fungert noenlunde etter formålet, men at den sier noe om hvor det er nødvendig å satse, og gir oss et riktig og viktig bilde av hvordan dekningen på de forskjellige områder er. Jeg har, som sagt, stor tro på at den fortsatte økningen i næringsdoktorgradene, nærings-ph.d.-ene, også vil være med på å hjelpe her, men det kreves helt opplagt noe mer enn det.

Jeg registrerer også at interpellanten bringer på banen spørsmålet om midlertidighet. Om det er en direkte sammenheng mellom antall stipendiatstillinger og midlertidighet, kan vi sikkert diskutere ved flere anledninger. Jeg velger å konsentrere meg om antall doktorgradsutdannede og de helt klare signalene som de høyere utdanningsinstitusjonene har gitt tilbake. Der er det en meget tydelig forskjell. De mindre institusjonene, ikke minst de nye universitetene, vil svært gjerne ha flere stipendiatstillinger. Det er en viktig måte for dem å bygge opp sin forskerbase på. Men de store universitetene har ikke brukt de stipendiatstillingene som de har fått tildelt, og signaliserer tilbake at de dekker sine behov på andre måter enn å få øremerkede stillinger eller rekrutteringsstillinger i forbindelse med doktorgradsutdanning.

Så her har vi litt ulike behov, som vi selvfølgelig må prøve å balansere så godt vi kan. Jeg er helt enig med interpellanten i at behovet for kunnskap øker, også på doktorgradsnivå. Det er vårt ansvar, i godt fellesskap med universitetene og høyskolene, å legge til rette slik at vi har et tilstrekkelig antall folk med høyest mulig kompetanse, og at vi har en god rekruttering.

Tor Bremer (A) [10:26:00]: Statistikk er, som kjent, ikkje nokon eksakt vitskap. Eg vil leggja til – for min eigen del – at det er heller ikkje interpellasjonar i Stortinget.

Veksten i talet på uteksaminerte doktorar har så definitivt ikkje stoppa opp, som interpellasjonen antydar. Men gleda over å få ein debatt om forskarrekruttering gjer at eg ikkje vil laga noko større poeng ut av det her og no. Sjølv om talet på vellukka doktorgradsdisputasar var rekordstort i fjor, vil eg heller ikkje dvela så mykje ved det – ikkje fordi det er uvesentleg, for det er vesentleg å auka talet på fullførde doktorgradsutdanningar. Det er, som alle veit, eit veksande behov for fleire forskarar på alle nivå, både i næringslivet og i akademia.

Så er det heldigvis slik at det er slutt på den tida da doktorgradsutdanningane utelukkande galdt universitets-, høgskule- og instituttsektoren. Skal næringslivet nå måla sine om 2 pst. av BNP til forsking, og skal kvaliteten på forskinga nå dei ønskte måla, må tilgangen på forskarar – også med ein doktorgrad – aukast.

Situasjonen innan ei av våre viktigaste næringar for framtida, sjømatnæringa, som berre har 32 med doktorgrad sysselsette, synleggjer dette godt. Næringa slit med utfordringar som krev forskingsbaserte løysingar for å kunna veksa ytterlegare.

Interpellanten har påpeika talet på avlagde doktorgradseksamenar. Eg er ikkje usamd i det, men vil peika på at realkompetansen til forskarane er det som er avgjerande. Det er slik at ein forskar med ein mastergrad og relevant arbeidserfaring i mange tilfelle vil vera eit godt alternativ til ein med doktorgrad for ein arbeidsgivar. I dag er doktorgradstettleiken blant forskarar i næringslivet på ca. 10 pst. Sjølv om det er i underkant av det ønskjelege, er det eit faktum at det finst svært mange forskarar utan doktorgrad som gjer ein vel så god innsats som kollegaer med doktorgrad.

Når interpellanten peikar på at det ikkje er satsa på fleire stipendiatstillingar dei siste åra, er det for så vidt rett, isolert sett. Det er ein indikator, men det gir ikkje noko fullgodt bilete av nivået på talet doktorgradar. Det er ikkje alltid at ein går vegen om ei stipendiatstilling for å avleggja ein doktorgrad. Eksempelvis er det slik at innan humaniora, samfunnsvitskap og medisin/helsefag tek 25 pst. doktorgraden utan å gå vegen om ei stipendiatstilling. Innan landbruks- og fiskerifag er nivået 30 pst. Det er altså ikkje slik som representanten Warloe antydar, at fordi det ikkje har kome nye stipendiatstillingar kvart einaste år, blir det ikkje satsa på forskarrekruttering. Det har vore ein tydeleg og kontinuerleg vekst i avlagde doktorgradar i dei ti siste åra.

Det eg ønskjer å peika på, er at det også er mange andre faktorar ein må fokusera på for å nå forskingspolitiske mål. Sjølv om evaluering av den norske forskarutdanninga viser at ho gjennomgåande er god, blir det peika på at kvaliteten kan koma under press dersom for mange små fagmiljø får ansvaret for doktorgradsopplæringa. Det er difor viktig at doktorgradsutdanningane skjer i aktive og stimulerande fagmiljø.

Ved sida av å stimulera til kvalitet er det viktig at framtidig vekst kjem på rett fagområde.

Det er dokumentert relativt god balanse mellom tilbod og etterspurnad innanfor humaniora, samfunnsvitskap og medisin/helsefag, rett nok med rom for ein liten vekst. På andre fagområde, som innanfor matematisk-naturvitskaplege og teknologiske fag, er det ei underdekning på doktorgradsutdanninga om ein ikkje aukar tilbodet. Så eg heldt på å seia at ein treng ikkje ha nokon doktorgrad for å spå at nettopp desse faga, MNT-faga, bør få ytterlegare politisk merksemd i tida framover. Det vil for så vidt vera ei naturleg vidareføring av den gjeldande realfagstrategien som me no ser ber frukter.

Eg kan melda om at elevane i Sogn og Fjordane no strøymer til realfaga. Trenden er heilt tydeleg på dei vidaregåande skulane: Språkfaga krympar, og over halvparten av elevane på studieførebuande vel realfag. Dette vil i neste omgang også føra til ytterlegare auka tilgang og behov for kapasitetsauke i doktorgradsutdanning i dei matematisk-naturvitskaplege og teknologiske faga.

Bente Thorsen (FrP) [10:31:22]: Først vil jeg takke representanten for å ha tatt opp dette viktige tema i en interpellasjon.

Norge trenger forskere. For å opprettholde et høyt velstandsnivå må det satses på kompetanseutvikling som kan sikre verdiskaping for framtiden. Kampen om hjernene blir stadig viktigere, ikke minst i en kunnskapsdrevet økonomi som den norske. Investeringen i humankapital må styrkes hvis velferd og velstand skal opprettholdes. Kompetanseutfordringene på kort og mellomlang sikt ligger først og fremst innen realfag/teknologi.

Viktige velstandsskapere som petroleum, gass og IKT er avhengige av at mange tar høyere utdanning. Kloke hoder bidrar også til å skape nytt næringsliv, til å se nye muligheter for vekst og velstand. Både nåværende og framtidige velstandsskapere er avhengig av forskning og forskere. Det er derfor bekymringsfullt at regjeringen ikke har satset på nye stipendiat- eller postdokstillinger i de siste årenes budsjetter. Enda mer bekymringsfullt er dette når man ser det i sammenheng med regjeringens holdning til gaveforsterkningsordningen, SkatteFUNN og andre positive forskningsincentiver.

Fremskrittspartiet mener at norske universiteters og forskningsmiljøers mulighet til å hevde seg og delta på internasjonale forskningsarenaer må bedres. Det må satses for å få en bredere og mer konkurranserettet nasjonal arena. Dette handler både om de grunnleggende rammevilkårene for sektoren og om å skape en større, spissere og mer konkurranserettet nasjonal konkurransearena. For å få til dette trenger vi flere forskere.

Flere forskere vil være nyttig på en rekke samfunnsområder. Fremskrittspartiet vil påpeke at det er et stort potensial for FoU knyttet til arbeidskraftsbesparende teknologi til bruk i offentlig sektor, og særlig i helsesektoren. Dette vil øke effektiviteten i sektoren og dermed bedre behandlingskapasiteten og ikke minst frigjøre tilstrekkelig antall hender, som det er og vil bli behov for i tiden som kommer.

Når det gjelder økt behov i næringslivet, mener Fagerberg-utvalget at økt behov for høy forskerkompetanse utenfor akademia vil være en driver for utviklingen. I framtiden ser Fagerberg-utvalget for seg at fordelingen øker fra 40 pst. sysselsetting i privat sektor til 50–50. Flertallet av dem vil jobbe på teknologiområdet, sier utvalgets leder, professor Jan Fagerberg. Utvalget peker videre på at ph.d.-mangelen er spesielt kritisk for teknologifagene. Denne mangelen kan være enda mer alvorlig enn det ved første øyekast ser ut som, fordi hele 31 pst. av alle som tar doktorgrad i Norge, er utlendinger. Mest populært er doktorgrader innen matematikk og naturvitenskap. Der er 46 pst. utlendinger. Det er, dessverre, lite sannsynlig at majoriteten av de utenlandske doktorgradsstudentene vil bestemme seg for å jobbe i Norge.

Dette gjør det ekstra viktig med en politikk som fremmer forskningen, og som gjør at vi får flere til å ta doktorgrad – doktorgrader som vil være til nytte for norsk næringsliv, for norsk akademia og for norsk velstandsutvikling.

Den 15. februar skriver Dagens Næringsliv at det utdannes altfor få folk med doktorgrad i Norge i forhold til behovet de kommende årene. Mest kritisk er det innen matematikk- og teknologifagene. Denne rapporten var for øvrig interpellanten innom, og også statsråden kommenterte den artikkelen som sto i Dagens Næringsliv. Det er i salen allerede vist til det som statsråden ble sitert på, at deler av det som kom fram i rapporten, var en vekker. Da er Fremskrittspartiets forventning til statsråden at hun følger nøye med på utviklingen på området og endrer strategi dersom det skulle vise seg nødvendig, for det kan ta lang tid før de andre tiltakene som statsråden var inne på i sine innlegg, virker. Her er det viktig å følge nøye med i timen, så vi får den utviklingen som vi både har behov for og er nødt til å ha framover.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:36:24]: 2011 ble et rekordår for fullførte doktorgrader i Norge. I 2010 ble det gjennomført 1 148 disputaser i Norge, nesten 500 flere enn for ti år siden. I 2011 ble det, som statsråden allerede har sagt, gjennomført 1 327 disputaser.

Sjøl om antall disputaser er høyt, velger jeg likevel å ha fokus på Norges behov for flere utdannede med doktorgrad. Det er vel det jeg oppfatter som hovedintensjonen bak interpellasjonen, uavhengig av historiebeskrivingen.

Vi lever i en krevende tid. Velferdsstaten betaler seg ikke bare ved å stole på oljen. Kunnskap er nøkkelen. Historisk sett har de industrialiserte landene sittet i førersetet når det gjelder utvikling av kompetanse og kunnskap. Det har vært en viktig grunn til utvikling og velstand.

Globalisering gjennom handel og ny teknologi har ført til at verden er blitt mindre. Flere av verdens land ønsker forståelig nok å gjøre hverdagen bedre for sin befolkning, og flere land ser at kunnskap og kompetanse er nøkkelen til velstandsutvikling. Når kvinnene får ta del i kunnskapssamfunnet, fordobler det et lands muligheter.

Når vi hører betegnelsen utviklingsland, tenker vi ikke på Norge, men på et underutviklet land som jobber seg ut av fattigdom og nød. For noen år siden var jeg så heldig å få høre på den svenske forfatteren Fredrik Heren. Han mente at Norge burde bli et u-land igjen – altså ikke et underutviklet land, men et utviklingsland som ikke er ferdig utviklet, men som har en mentalitet og en forståelse for at det er mer som skal gjøres, mer som skal utvikles.

Jeg synes poenget til Heren er godt. Poenget hans passer også godt i denne interpellasjonen. Hvordan motiverer og legger vi til rette for å få flere forskere?

Behovet for flere med doktorgradsutdanning er mer påtrengende enn på lenge i en globalisert verden. Vi har utfordringer i konkurranse med utlandet. Vårt lønns- og velstandsnivå gir oss ikke mulighet til å hvile på laurbæra, tvert imot. Det utfordrer oss kanskje mer enn noen gang. Vi må levere kunnskap og nye løsninger i verdensklasse – like godt og kanskje bedre enn ingeniørene i Kina og India. Verden er ikke ferdig utviklet, sjøl ikke Norge.

Hvordan kan vi bidra til en bedre, mer rettferdig og fredelig verden? Sjøl en rekord i antall avlagte doktoravhandlinger er ikke nok. Ifølge en rapport bør vi utdanne mellom 600–800 nye doktorer per år fram til 2020. Dette skal kompensere både for nye behov i akademia, i næringslivet og for dem som går av med pensjon.

Som statsråden allerede har gjort rede for, handler det ikke bare om å bruke mer penger på stipendiatstillinger, sjøl om det sjølsagt er vesentlig, men det gjelder også å finne gode løsninger for hvordan vi oppmuntrer og legger til rette for å kunne ta en doktorgradsutdanning. Derfor har det også betydning hvordan vi og institusjonene legger til rette for forskervirksomhet. Tid til forskervirksomhet og forskernes arbeidsforhold er en viktig del av tilretteleggingen.

Bruken av midlertidige tilsettinger, som vi har hatt oppe til diskusjon her i dag, er ikke den mest positive virkekraften for rekruttering til forskerstillinger. Det er noe som institusjonene sjøl må bidra til å ordne opp i, faktisk uavhengig av om det er økning i antall stipendiatstillinger eller ikke.

Jeg har sjøl gjort et spedt forsøk på å bidra til å skape en diskusjon rundt hvordan institusjonene kan bidra til bedre kvalitet for studentene og mer tid til forskning, bl.a. gjennom å se på organiseringen av studieåret. For øvrig slutter jeg meg til statsrådens omtale av nærings-ph.d.-ene.

Behovet for forskning er stort framover, innenfor både humaniora, samfunnsvitenskap og medisin/helsefaglige disipliner. Siste dagers debatt om overvekt og fedme føyer seg inn i rekken av utfordringer i samfunnet. Statsråden har sjøl vist til at det er en god balanse i forhold til etterspørselen innenfor disse fagene.

I tillegg til disse utfordringene er det et stort behov for flere med doktorgrad innenfor realfagene, eller MNT-fagene. Sjøl om fagene har hatt noe økning i det siste ved noen institusjoner, trenger vi mange flere med doktorgrad. Disse fagene skal også finne løsninger for en verden som ikke er ferdig utviklet, men som er i utvikling – for bedre klima, for bedre helse, for nok mat og nok energi til alle. Gjennom debatten har vi fått forslag om flere tiltak som må virke sammen, og det viser at ett svar ikke er nok. Både økonomiske, systemiske og organisatoriske tiltak må virke sammen for å nå målet om flere utdannede med doktorgrad i Norge.

Svein Harberg (H) [10:41:23]: Min gode kollega, Henning Warloe, har løftet opp i stortingssalen en utfordring som han mener vi står overfor. Det er nemlig: Hva skjer med utviklingen av antall doktorgrader som blir avlagt i årene framover, når vi har sett at regjeringen for tredje budsjettår på rad ikke har satset på dette?

Det er veldig rart å stå her og høre hvordan statsråden og noen fra regjeringspartiene svarer på denne utfordringen. De svarer altså med å vise til den satsingen som tidligere regjeringer har gjort, og som har lagt grunnlag for den store veksten som har vært på avlagte doktorgrader – ingenting om hva som blir utviklingen framover. Samtidig står statsråden her og skryter voldsomt av den satsingen og den strategien, men har altså nullet ut virkemidlene. Fordi det kunne være en utfordring med så mange i året, er det altså null for tredje år på rad, ifølge det som statsråden selv sa. Fordi det ikke sto øverst på prioriteringslisten fra de store universitetene, er det helt borte fra statsrådens prioriteringsliste. I tillegg klargjør statsråden her at de store universitetene har sagt at dette ikke er det viktigste, men at de nye universitetene – som vi altså har sagt at vi vil ha, og som skal utvikle seg, der stipendiater og postdokstillinger er noe av det viktigste for å utvikle deres forskningsmiljøer – har bedt om det, men de får altså null.

Det er en logisk brist her, og det er en forvirring som gang på gang oppstår når det gjelder utviklingen av universitets- og høyskolesektoren og høyere utdanning. Hva er planen? Henning Warloe spurte: Hva kan vi gjøre? Hva er planen når det nå er null for tredje år på rad? Hvordan skal vi opprettholde dette? Og hvordan vil vi gripe fatt i det?

Ingen svar på det er kommet, men det blir vist til tidligere strategier som har gitt gode resultater. Det er flott! Kanskje en skulle ta det med seg videre?

Jeg har bare lyst til å understreke det som er utfordringen, for at det ikke skal bli en kjempedupp på dette området i årene som kommer, når en får effekten av at det nå på tredje året ikke har vært innsats på dette. Hva vil statsråden og regjeringen gjøre for å sikre at det ikke skjer – og i tilfelle at ikke det tomrommet blir langt, for mye kan tyde på at det blir en dupp i den kurven?

Så må jeg minne om at når det er snakk om nærings-ph.d.-er, var vi jo noen som var sterkt kritiske til de signalene som kom da det ble varslet reduksjon i satsingen på nærings-ph.d.-er. Fordi det var så liten interesse, sa vi akkurat det som statsråden heldigvis akkurat nå bekrefter: Dette kommer, men det tar litt tid.

Det er godt å høre at det nå har kommet, og jeg håper at det vil vise igjen i budsjettene som kommer. Men utfordringen til statsråden er: Hva vil hun kjempe for? Vi forstår at det ikke kommer budsjettlekkasjer her i dag, men hvilken retning vil statsråden kjempe for? Hva vil hun kjempe for, for å følge opp de strategiene som det skrytes så uhemmet av, og for å sikre framtiden når det gjelder postdokstillinger, stipendiater og dermed avlagte doktorgrader?

Aksel Hagen (SV) [10:45:18]: Interpellasjonsdebatter preges ofte av faktakonflikter, ikke minst fakta-på-bakken-konflikter. Er det krise, eller er det ikke krise? Jeg syns nok at interpellanten svartmalte situasjonen vel mye – det har blitt påpekt av flere talere allerede. For mye skjer, og det er en vekst der ute, men den bør sjølsagt gjerne bli sterkere på visse områder, ikke minst når det gjelder matematikk, naturvitenskap og teknologi. For å gripe tak i nettopp dette siste nå helt innledningsvis: Når Harberg etterlyser ambisjoner fra statsråden, er det jo bare å høre på de siste setninger i statsrådens innlegg, der statsråden nettopp slår fast at hun anerkjenner den utfordringa som nå ligger der ved at det mangler forskerutdanning på visse områder – dem jeg nevnte – og at statsråden har lagt merke til ekspertgruppas anbefalinger og sjølsagt vil ta det med inn bl.a. i det årlige budsjettarbeidet. Så her er behovet på visse områder registrert, i tillegg til at det er klart slått fast at dette er noe vi tar med inn i det videre budsjettarbeidet.

Så har interpellanten et poeng med hensyn til at det er et sug fra næringslivet der ute når det gjelder forskerutdanning. Men jeg syns interpellanten er litt unøyaktig når han sier at det er ikke lenger nok med master. Det vi vet, er at det er et sug fra næringslivet etter folk med ulike typer utdanning, alt fra fagutdanning via utdanninger på bachelornivå – jf. den debatten vi har omkring ingeniørutdanning – og det er absolutt også et behov for folk med masterkompetanse. Så slik sett har deler av næringslivet vårt behov for folk med utdanning på ulike nivåer. Hele utdanningssystemet vårt, inkludert arbeidslivet, må ta dette inn over seg, for mye av den utdanninga, fra fagarbeider og helt opp til og med doktorgradsnivå, forskerutdanningsnivå, må til dels foregå ute på arbeidsplassene.

Så er jeg veldig enig med interpellanten i dette med midlertidighet, at det er viktig at den del av næringslivet/arbeidslivet som trenger folk med den type kompetanse, bør være noe flinkere enn det de er i dag til å gå inn i forskerutdanningene, fortelle veldig klart at her har vi behov for dere, og gjerne gi dem en ganske så sikker forestilling om at her er det arbeid å få, ikke midlertidig arbeid, men fast arbeid, hvis dere bare gjennomfører forskerutdanninga deres på en god måte.

Så et siste poeng rundt dette med at vi trenger mer forskningsdebatt. Jeg er den første til å si at det skulle vi gjerne hatt mer av. Jeg syns det er veldig artig å diskutere forskning. Så er jeg ikke så sikker på om det er her i salen at jeg etterlyser mer debatt omkring forskning, for jeg syns slike stortingsdebatter er artige nok, men de blir litt interne. Nei, jeg tror vi kunne tatt mer i fraksjonene, og ikke minst i komiteen, kanskje vi kunne løse litt på måten vi jobber i komiteen slik at det kunne bli en mer kreativ diskusjon oss imellom, mer enn at noen møtes for å utveksle noen standpunkter. Men først og fremst tror jeg at hvis vi vil ha mer forskningsdebatt i samfunnet, skal vi nettopp ta den ute i samfunnet, gå ut og diskutere med alle dem som er opptatt av forskning, og delta i de debattene. Det er jo da vi virkelig fører dette feltet framover, når vi får til debattene ute blant dem som er opptatt av det, og ikke minst tar forskningsdebattene med alle dem som nå på ulike måter er opptatt av forskning og jobber med forskning. Så forskningsdebatter ja, men ikke minst ute i samfunnet og med samfunnet, som er opptatt av temaet.

Borghild Tenden (V) [10:49:26]: Jeg vil også berømme representanten Warloe for å løfte dette viktige temaet. Det samsvarer med en bekymring Venstre har hatt lenge, og som vi har levert inn et representantforslag om i dag. Representantforslaget vårt skal jeg komme tilbake til, men jeg vil aller først si litt om viktigheten av å satse på en aktiv rekrutteringspolitikk i kunnskapssektoren. Det er åpenbart, slik som det også har blitt sagt tidligere, at mennesker er den desidert viktigste ressursen i vårt forskningssystem. Så er det også slik at samfunnet i stadig større grad etterspør formell kunnskap, både for å «fylle på» i universitets- og høyskolesektoren på grunn av aldersavgang og ikke minst i forhold til et næringsliv med et stort kompetansebehov. Det har tradisjonelt vært slik at en doktorgrad primært kvalifiserer til en jobb i UH-sektoren, men på sikt vil også stadig flere doktorgradsutdannede søke seg nettopp til næringslivet. Det er en utvikling man fra statlig hold må bidra til å legge til rette for.

Selv om tallet på avlagte doktorgrader har steget gjennom det siste tiåret, er det fortsatt et behov for flere, som også flere her har vært inne på. Det har Venstre lenge påpekt i budsjettdebattene i denne sal, og det har vi også fått bekreftet av arbeidsgruppen som Kunnskapsdepartementet har nedsatt sammen med Universitets- og høgskolerådet, og som statsråden har redegjort for. I klartekst sier gruppen at vi kommer til å stå overfor en manko på stipendiater i årene som kommer hvis ingenting gjøres. Videre anslås det et behov for 340–400 nye stipendiatstillinger per år i perioden fram til 2020. Det gir rom for ettertanke.

Etter min mening er det et viktig grunnlagsdokument arbeidsgruppen har lagt fram. Jeg vil spesielt trekke fram viktigheten av at behovsvurderingen er brutt ned på fagområder. Ikke uventet ser vi at det særlig er behov for langt flere doktorgradsutdannede innen teknologi- og realfag. Statsråden var også inne på det i sitt svarinnlegg. I tillegg til å være et viktig grunnlagsdokument mener Venstre at denne rapporten ytterligere understreker behovet for å ha en overordnet og forpliktende plan for nye rekrutteringsstillinger. Det har vi hatt før, og det trenger vi igjen. Det er også bakgrunnen for vårt representantforslag, som vi fremmet i dag.

Jeg skal ikke repetere så mye av historikken knyttet til tidligere opptrappingsplaner annet enn å konstatere at det faktisk har vært bred enighet om disse – ja kanskje helt fram til de rød-grønne inntok regjeringskontorene. Etter hvileskjæret ble vi lovet en stortingsmelding om forskerrekruttering, men av uvisse grunner ble denne redusert til seks fattige sider i den rød-grønne forskningsmeldingen, som kom i 2009.

Lite har skjedd på denne fronten de siste årene. Siden tilleggsproposisjonen i forbindelse med finanskrisen i 2009 har det ikke kommet noen nye stipendiatstillinger fra statlig hold. Sett i lys av at behovet for forskerutdannet personale vil øke betydelig i årene som kommer, er dette defensivt, ja bent fram litt underlig. Til sammenligning har Venstre i sine alternative budsjetter de siste årene funnet rom for ca. 500 nye stipendiatstillinger, ca. 100 nye postdokstillinger og ca. 50 nærings-postdokstillinger, forholdsmessig fordelt på offentlige og private institusjoner som i dag har slike stillinger. La meg understreke at dette faktisk er fullt mulig innenfor ansvarlige økonomiske rammer.

I representantforslaget som vi har fremmet i dag, tar vi til orde for en ny opptrappingsplan i tråd med anbefalinger fra arbeidsgruppen. Vi foreslår at en slik opptrappingsplan snarest må legges fram for Stortinget og senest i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2013. På denne måten kan vi sikre tilfredsstillende kontinuitet og forutsigbarhet i rekrutteringen til FoU-systemet. Det er ikke en holdbar løsning å vente og vurdere om dette skal være en del av den nye forskningsmeldingen som etter planen skal legges fram våren 2013. Hvis så skulle være tilfelle, frykter jeg at en opptrappingsplan først vil få effekt i 2014.

Jeg håper at dette er signaler som statsråden tar med seg i dag, og som vil være nyttig å ha i bakhodet når vårt representantforslag skal vurderes.

For å oppsummere: Venstre savner en klarere strategi og en forpliktelse.

Henning Warloe (H) [10:54:30]: For å følge opp sistnevnte taler: Også jeg er litt forvirret med hensyn til hva som er regjeringens gjeldende strategi.

For øvrig må jeg gratulere Venstre med et godt representantforslag. Det var synd de kom oss i forkjøpet, hadde jeg nær sagt. Vi hadde tenkt å fremme noe tilsvarende fra Høyre, men vi hadde tenkt å ta denne interpellasjonsdebatten først. Jeg ser frem til en videre debatt når representantforslaget fra Venstre skal tas opp til behandling i komiteen.

La meg forsøke å sammenfatte noe, sett fra Høyres side, når det gjelder dette temaet og denne debatten. Vi forholder oss til gjeldende forskningsmelding. Det er riktignok en forskningsmelding som regjeringen – naturligvis – har lagt frem, og som et stortingsflertall har vedtatt. En rekke mindretallsforslag ble nedstemt, bl.a. det forslaget jeg refererte til i mitt første innlegg, og som for så vidt Venstres representantforslag følger opp.

Regjeringen skriver f.eks. i gjeldende forskningsmelding:

«Økt rekruttering til forskning og en styrking av doktorgradsutdanningen er en forutsetning for å videreutvikle Norge som kunnskapssamfunn.»

Og videre:

«Andelen ansatte med forskerkompetanse i helseforetakene, i instituttsektoren og i næringslivet har de senere årene økt jevnt, og det er all grunn til å tro at etterspørselen etter doktorgradsutdannede vil fortsette å stige. Holder vi denne etterspørselen sammen med universitetenes og høgskolenes erstatningsbehov, ser vi at dette tilsier en økning i doktorgradsutdanningen.»

Det er altså det som er grunnlaget for tiltakene man utvikler. Regjeringens svar på denne ganske klart formulerte utfordringen er altså stillingsstopp når det gjelder de faste, øremerkede stillingene, henholdsvis stipendiatstillinger og postdokstillinger. Det virker underlig.

Så svarer statsråden og representanter fra regjeringspartiene her i debatten at man må se det større bildet. Man må se på satsingen gjennom Forskningsrådet, man må se på nærings-ph.d., osv. Da får man en vekst. Det er for så vidt helt riktig, men det er samtidig en litt problematisk vekst, fordi sektoren selv viser til en økt andel eksternt finansierte stillinger av denne typen som en viktig forklaring på at midlertidigheten i akademia øker. Og midlertidighet er et problem, det har statsråden selv sagt, men det oppfattes kanskje ikke like viktig i denne sammenhengen.

Når regjeringen i statsbudsjettet i fjor kuttet i nærings-ph.d.-ordningen, med henvisning til at etterspørselen fra næringslivet var for lav, må man jo tenke gjennom – som vi fra opposisjonen advarte om – hva slags signaleffekt man da sender ut til næringslivet, som har gjort seg kjent med en ordning, har begynt å ta den i bruk. Man sier den er viktig, også fra regjeringens side, og så kutter man i den samtidig. Det blir i verste fall dobbeltkommunikasjon og vanskelig å oppfatte en strategi.

Statsråd Tora Aasland [10:57:53]: Det var et godt sitat representanten Warloe hadde fra forskningsmeldingen. Jeg slutter meg selvfølgelig helt og fullt til det. Vår strategi er ikke så smal at den bare handler om rene rekrutteringsstillinger til universitetene, den er atskillig bredere, som både jeg og andre har vært inne på.

Når man skal legge en strategi for forskning og høyere utdanning, bør man finne det beste balansepunktet mellom det som utvikles av allerede eksisterende mekanismer, f.eks. gjennom sentre for fremragende forskning, gjennom forskningssentre for miljøvennlig energi, og alt som har med forskningssatsing å gjøre, som veldig ofte bringer med seg ytterligere rekruttering, altså stipendiater.

Jeg sa i mitt innlegg at Norges forskningsråds andel av stipendiatene har vokst fra 1 300 til 1 800 på kort tid. Men balansepunktet i tenkningen omkring strategi må ligge mellom det som da skjer på grunn av mekanismene i seg selv, og det som er direkte styrt ovenfra, og som kanskje da er representantens viktigste tema her, nemlig hva statsråden vil gjøre direkte overfor institusjonene for å øremerke stillinger. Mitt viktigste svar på det er at det ser ut som om vi er ganske godt dekket, med den naturlige utviklingen som er, av folk med doktorgradskompetanse i ganske mange av våre viktige fagområder. Men vi har noen utfordringer, spesielt på det matematiske, naturvitenskapelige og teknologiske området.

Jeg har også sagt at dette selvsagt ikke bare vil være en del av arbeidet med kommende forskningsmelding, men det er ikke minst en viktig del av andre sentrale dokumenter som Stortinget får fra regjeringen innenfor dette området, nemlig budsjettdokumentene.

Jeg har også registrert at behovet for stipendiater er noe forskjellig mellom f.eks. de store, gamle universitetene og de nye universitetene. Jeg er veldig klar over det, og jeg ser også at en interessant og spennende økning i interessen for næringsdoktorgrader er noe som også de nye universitetene – kanskje i enda større grad – bør benytte seg av.

Jeg registrerer også med en viss interesse at ingen i debatten har vært inne på et av de temaene som bekymret meg noe, nemlig frafallet og den lange tiden mange bruker på å ta sin doktorgrad, og det krevende arbeidet dette er for dem som skal veilede doktorgradsstudentene. Jeg håper at satsingen på tenkningen omkring kvalitet vil være like framtredende som tenkningen omkring kvantitet når vi kommer til neste korsvei og behandler representantforslag osv., for her må det være god kvalitet i oppfølgingen av doktorgradsstudenter.

Uansett er vi alle enige om at dette er noe landet trenger.

Presidenten: Da er sak nr. 1 ferdigbehandlet.