Stortinget - Møte mandag den 26. mars 2012 kl. 10

Dato: 26.03.2012
President: Dag Terje Andersen
Dokumenter: (Innst. 212 S (2011–2012), jf. Dokument nr. 12:14 (2007–2008))

Sak nr. 6 [15:22:46]

Innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen, Øystein Djupedal, Hill-Marta Solberg, Olav Akselsen, Berit Brørby, Lodve Solholm, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur)

Talere

Votering i sak nr. 6

Anders Anundsen (FrP) [15:23:27]: (komiteens leder og ordfører for saken): La meg først få takke komiteen for godt samarbeid under utarbeidelsen av denne innstillingen, og så si noen ord om hovedinnholdet i selve grunnlovsforslaget.

Forslagets utgangspunkt er at man vil innføre en ordning med positiv parlamentarisme kombinert med oppløsningsrett. Positiv parlamentarisme består i utgangspunktet av en ordning hvor parlamentet aktivt gir støtte til dannelsen av en ny regjering, og at det flertall som stiller seg bak denne regjeringsdannelsen, er en del av den parlamentariske flertallsbase enhver regjering i et slikt system må ha. I forslaget tar man til ordet for at det er statsministeren som er avhengig av Stortingets aktive støtte. Oppløsningsrett i dette forslaget innebærer at regjeringen under bestemte forutsetninger kan oppløse parlamentet og utlyse nyvalg.

I Norge har vi lang tradisjon for å nyte godt av de fordeler – og ulemper – negativ parlamentarisme innebærer. I korte trekk betyr det at en regjering eller et regjeringsmedlem kan sitte såfremt regjeringen eller statsråden ikke møter mistillit fra Stortinget.

Komiteen mener det er viktig at en tenker langsiktig når en vurderer konstitusjonelle endringer. Det er også viktig at slike endringer ikke gjennomføres på bakgrunn av kortsiktige politiske motiver. Imidlertid må en kunne bruke erfaring som grunnlag for å vurdere behovet for endringer. Komiteen mener det er få konstitusjonelle kriser i norsk historie som ville funnet en bedre løsning dersom en hadde innført investitur. I noen sammenhenger kan man faktisk hevde at fravær av investitur har bidratt til å løse opp i forhold som kunne utløst en konstitusjonell krise.

Det er nok slik at ethvert parlamentarisk system vil ha svakheter som vil komme frem under bestemte forhold. Spørsmålet er derfor om investitur vil medføre en vesentlig forbedring av de konstitusjonelle relasjoner i forhold til dagens system. Min konklusjon er at det ikke vil være tilfellet. Det er også vanskelig å se fremtidige scenarioer hvor investitur vil spille en avgjørende positiv rolle for utviklingen av vårt demokrati.

Når det gjelder spørsmålet om å gi regjeringen oppløsningsrett, bringer det opp noen fundamentale og prinsipielle utfordringer. På dette området har for øvrig Høyre egne merknader.

Selv om et slikt system er velkjent fra svært mange andre parlamentariske systemer, kan det innvendes at det ikke vil forbedre demokratiet å gi den indirekte valgte utøvende myndighet rett til å oppløse landets folkevalgte forsamling. Utgangspunktet er at velgerne ved valgtinget utgjør landets øverste folkevalgte myndighet. Det velger Stortinget til å representere sine interesser. Uavhengig av om man har positiv eller negativ parlamentarisme, vil det innebære et helt nytt utgangspunkt for det norske demokrati om den ikke folkevalgte regjering skal kunne oppløse den folkevalgte forsamling. Heller ikke her er det åpenbare forhold, etter min mening, som vil virke vesentlig styrkende på det norske demokratiet.

Forslag om investitur og oppløsningsrett er tidligere behandlet av Stortinget. Ved forrige behandling, i mai 2007, fikk forslaget flertall, men oppnådde ikke kvalifisert flertall. Det viser at det er viktig å bruke tid på å gjennomdiskutere store endringer i forholdet mellom statsmaktene, for denne gangen ser det nemlig ut til at forslaget vil bli forkastet – kanskje enstemmig.

Dette har vært en forenklet og rask gjennomgang av forholdet knyttet til investitur og oppløsningsrett, men jeg antar at flere kan ha behov for å si noe mer om egne relasjoner til dette forslaget. Jeg vil altså anbefale Fremskrittspartiets representanter om å støtte innstillingen fra kontroll- og konstitusjonskomiteen, som er enstemmig, ved voteringen i dag, som innebærer at forslaget ikke bifalles.

Martin Kolberg (A) [15:27:46]: Det er riktig, som saksordføreren har sagt, at det er en enstemmig komité. Diskusjonen har også vært enstemmig – for å bruke et slikt uttrykk. Saken er imidlertid av en slik karakter at jeg ønsker å gi uttrykk for Arbeiderpartiets meninger i saken.

Vårt demokratiske system hviler på et prinsipp om deling av makten mellom den lovgivende, den utøvende og den dømmende makten. Det er nettopp maktfordelingen mellom den lovgivende og den utøvende makt dette forslaget egentlig handler om.

Arbeiderpartiet mener at investitur og oppløsningsrett henger sammen, slik forslagsstillerne også mener. Når et flertall har støttet dannelsen av en regjering, er det en rimelig styrking av regjeringens stilling overfor Stortinget at den utstyres med et nytt maktmiddel, nemlig muligheten for å skrive ut nyvalg hvis den lider nederlag i Stortinget – og dens politiske grunnlag er borte. I forslaget anføres det imidlertid at så bare kan skje hvis regjeringen på forhånd har gitt beskjed om at dette vil bli resultatet hvis regjeringen møter mistillit eller taper en avstemning etter å ha stilt kabinettsspørsmål. Vi er derfor glad for at en samlet komité har valgt å behandle saken i tråd med forslagsstillernes intensjon om sammenkobling mellom investitur og oppløsningsrett – det er en riktig behandlingsmåte.

Forslagsstillerne begrunner sitt forslag om positiv parlamentarisme og oppløsningsrett bl.a. med at en regjering som må søke vekslende flertall fra sak til sak, vil få sin handlekraft svekket. Det var også i lange perioder virkeligheten – med mindretallsregjeringer som opplevde en slik utvikling. Arbeiderpartiet mente da, så vel som nå, at det er nødvendig med et minimum av autoritet overfor nasjonalforsamlingen for at en regjering skal kunne være handlekraftig.

Forslaget om å innføre investitur og oppløsningsrett har som intensjon nettopp å ivareta dette aspektet. Når Arbeiderpartiet likevel står sammen med flertallet om å avvise forslaget, er det forankret i flere forhold. Det overordnede er at det må tenkes langsiktig, slik som representanten Anundsen sa, når en vurderer konstitusjonelle endringer. Endringene bør heller ikke være motivert av kortsiktige politiske standpunkter.

Forslaget vi behandler nå, vil utvilsomt medføre fundamentale endringer hvis det skulle bli vedtatt. Arbeiderpartiet vil derfor i denne omgangen avvise forslaget, slik som det framkommer av innstillingen. Men jeg kan forsikre om at vi i tiden framover vil vurdere, og det med det aller største alvor, om dagens ordning er i pakt med vår grunnleggende idé om hvordan samfunnet bør styres i tråd med de konstitusjonelle prinsipper.

Det vi må legge til grunn i denne prosessen, er at også dagens ordning har medført at landet har hatt vekslende regjeringer med vekslende parlamentarisk støtte. Det slående er likevel hvor stabil styringen av landet vårt har vært. Det er med andre ord slik at fraværet av investitur også har gitt oss regjeringer som ikke ville ha hatt det nødvendige flertall, men som likevel har fungert på en tilfredsstillende måte, slik som saksordføreren også ga uttrykk for. På samme måte er det slett ikke sikkert at et storting etter et nytt valg som følge av oppløsningsrett ville gitt et resultat som avvek i særlig grad. Resultatet ville i så fall vært et storting som fortsatt ikke ville finne en løsning.

Arbeiderpartiet er av den oppfatning at maktbalansen mellom storting og regjering i utgangspunktet er god. Likevel er det viktig å fremheve at vi i Norge har en lang tradisjon for å sikre at landet får en regjering selv i vanskelige parlamentariske situasjoner. Det er derfor på ingen måte nødvendig å ta dette store skrittet – forslaget som vi har fått oss forelagt her i dag – med å innføre investitur og oppløsningsrett. Det betyr imidlertid ikke at Arbeiderpartiet ikke i framtiden vil kunne se annerledes på denne saken. På dette grunnlaget vil jeg anbefale Arbeiderpartiets stortingsgruppe å stemme mot forslaget.

Presidenten: For ordens skyld: Presidenten oppfatter anbefalingen fra representanten Kolberg om å stemme mot forslaget som en anbefaling om å stemme for innstillingen – slik at vi har det riktig i protokollen?

Martin Kolberg (A) [15:33:01]: Ja.

Presidenten: Det er greit.

Per-Kristian Foss (H) [15:33:06]: Jeg kan åpne med å si at min anbefaling til Høyres gruppe er nøyaktig den samme, å støtte innstillingen, og at forslaget ikke bifalles.

Jeg har tidligere på vegne av flere i Høyre vært forslagsstiller til forslaget om begrenset oppløsningsrett – altså et grunnlovsforslag – for å sikre regjeringer et minimum av autoritet. Det mener jeg fortsatt, men et slikt forslag foreligger ikke nå i denne perioden til votering. Det forslaget som nå foreligger, er altså en kombinasjon av oppløsningsrett og investitur – et innsettingsvedtak. Det vil være en nyskaping i norsk statsskikk. I dag voterer ikke Stortinget over en regjerings tiltredelseserklæring eller en gitt sammensetning av regjeringspartier, altså en koalisjon. Slik bør det etter Høyres mening forbli. Vårt forslag fra tidligere er å gjenopprette balansen mellom statsmaktene i en begrenset oppløsningsrett, ikke å svekke den parlamentariske frihet og fleksibilitet, som dette forslaget etter min oppfatning vil gjøre.

Et innsettingsvedtak sikrer ikke nødvendigvis stabilitet når politikken møter sterke motkrefter, og det kan hende f.eks. i tider med økonomisk motgang. Da kan det være vanskelig for koalisjoner å bevare samholdet og bevare oppslutningen. Sagt med andre ord: Investitur kan ikke hindre populisme. Det er en erfaring jeg ikke skal utdype nærmere, men den har historiske paralleller fra nyere tid. På dette grunnlaget gjentar jeg at jeg anbefaler Høyres representanter å stemme for innstillingen.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [15:35:06]: Siden Norge er et av få – i hvert fall sammenlignbare – land som ikke har en eller annen form for oppløsningsrett, må man spørre om dette virkelig er en alvorlig mangel ved vår konstitusjon. Når alle andre har det, hvorfor har ikke vi det til tross for at det norske demokratiet i andre sammenhenger har blitt pekt på som verdens beste? Kanskje dreier det seg, når alt kommer til alt, om en liten skjønnhetsplett som våre grunnlovsfedre i farten ikke kom til å rette opp.

Kristelig Folkeparti kommer heller ikke til å støtte forslagene slik de foreligger. Det handler i hovedsak om at vi ikke har sett det store behovet for en slik ordning. Norge har et rimelig stabilt og velfungerende parlamentarisk demokrati, og det har gjennomgående ikke vært store problemer med å danne styringsdyktige regjeringer. Det norske parlamentariske systemet har fått tid til å sette seg. Det er det viktig å understreke. Å innføre et nytt element i et system som fungerer bra, er ikke bare uproblematisk. Særlig gjelder dette når det heller ikke foreligger et gjennomarbeidet grunnlovsforslag som kunne samlet alle, eller de fleste, representantene.

Oppløsningsrett framstår fortsatt som et fremmedelement i det norske parlamentariske systemet – ja som noe unorsk, rett og slett. Så kan man ikke unngå å merke seg at begge de to foreliggende grunnlovsforslagene i hovedbegrunnelsen er motivert ut fra et ønske om å sikre seg mot å få mindretallsregjeringer med svak handlekraft og kanskje også en utglidende tendens til stortingsregjereri. Dette går nokså klart fram i starten av forslagene at det er mindretallsregjeringer med svekket handlekraft man ønsker å gardere seg mot. Forslaget om innføring av oppløsningsrett, det ene forslaget, koblet sammen med innføring av såkalt investitur, eller innsettingsvedtak, skulle sikre oss mot dette.

Forslagene bærer på mange måter preg av å bli fremmet mer eller mindre som et utslag av hva man opplever som en uheldig utvikling, med mindretallsregjeringer med svekket handlekraft.

Nå kan man ha ulike meninger om hvordan mindretallsregjeringer har fungert i Norge de siste tiårene. For Kristelig Folkeparti er det imidlertid klart at erfaringen gjennom de siste 40 år tydelig viser at et land kan styres stødig, og at det kan fattes store og viktige beslutninger, også med mindretallsregjeringer. Norge er på topp i velstandsutvikling og et av verdens beste land å bo i. Det synes ikke som om en tradisjon med mindretallsregjeringer har virket som noen bremsekloss på denne utviklingen.

Det er riktig, som forslagsstillerne peker på, at Norge har tradisjon for at mange og aktive partier stiller lister ved valg til Stortinget. At vi har et mangfoldig partispekter, med mange vitale partibevegelser, må utelukkende ses på som et stort aktivum for landet. Dette fører naturligvis til at det blir mer krevende å få etablert flertallsregjeringer eller koalisjoner, som forslagsstillerne peker på. Men derfra og til å trekke den slutning at oppløsningsrett skulle være et middel til å gjøre det lettere å få dannet flertallsregjeringer, virker noe underlig på meg. Vi får ikke nødvendigvis færre partier ved å skrive ut nyvalg. Det man kan oppnå, er et endret styrkeforhold mellom dem. Fra én side sett er utskriving av nyvalg et uttrykk for en slags resignasjon. I en situasjon hvor de folkevalgte ikke klarer å bli tilstrekkelig enige, velger de like gjerne å sende ballen tilbake til velgerne og ber dem om å ordne opp i stedet. Men det betyr i høyden at man gir seg selv en ny sjanse, og det gis ingen garanti for at det blir lettere etter et omvalg. Man kan også risikere å rote det enda verre til.

Et forslag om å innføre investitur kunne tenkes å ha en disiplinerende effekt. Forslaget tar til orde for en positiv parlamentarisme, i den form at parlamentet må gi aktiv støtte til en bestemt statsministerkandidat, som så kan utnevnes av Kongen og deretter velge sine regjeringsmedlemmer. Så langt i Norges parlamentariske historie har det vært få konstitusjonelle kriser der en ville funnet en bedre løsning dersom en hadde hatt investitur. Fravær av investitur kan imidlertid ha bidratt til at det har blitt etablert regjeringer som ellers ikke ville fått tilstrekkelig støtte i parlamentet til å bli innsatt ved investitur, men som likevel har fungert på en tilfredsstillende måte. Slik kan en også hevde at fraværet av investitur har styrket den parlamentariske handlefriheten og hindret utviklingen av enkelte konstitusjonelle kriser.

En lang tradisjon med mindretallsregjeringer kan selvsagt lett føre til at man til slutt tror at det er slik det skal være – skjønt de seks siste årene har vel snudd litt opp ned på det. Jeg mener ikke at man bør fristes til å idyllisere mindretallsregjeringer – la meg si det. Vi innser absolutt at en flertallsregjering kan ha fordeler, bl.a. ved at ansvarsdelingen mellom storting og regjering blir klarere, og man får mer forutsigbare forhold ved at man unngår usikkerhet rundt hvorvidt et forslag fra en regjering blir vedtatt eller ikke.

På den annen side stilles det også spesielle krav til hvordan en flertallsregjering bør forholde seg til Stortinget og passe på at Stortingets makt og innflytelse ikke blir svekket. Det er forståelig – la meg også si det – når en flertallsregjering utgått fra flere partier har vært igjennom intense og interne prosesser for å komme fram til kompromissløsninger, at den kan stå i fare for å bli bortimot immun mot å foreta selv mindre justeringer når sakene kommer til Stortinget. Det er uheldig dersom dette medfører at bredere politiske løsninger forhindres også i saker hvor det ville vært en fordel for landet at flere partier stilte seg bak et vedtak. Saksbehandlingen og debatten flyttes fra mer åpen dialog mellom storting og regjering til mer lukkede prosesser i regjeringskvartalet.

Jeg vil avslutte med å si at alt i alt står vi oss på å erkjenne at intet system er perfekt, og at det kan være fordeler og ulemper knyttet til ulike alternativer. Men til syvende og sist handler det om å være åpen, lyttende og – framfor alt – å søke løsninger som kan framstå som mest mulig robuste. Det gjelder generelt og framfor alt i saker som har med Grunnloven å gjøre.

Til slutt vil jeg anbefale mine medrepresentanter fra Kristelig Folkeparti om å støtte komiteens innstilling.

Trine Skei Grande (V) [15:43:13]: Jeg har også en klar anbefaling – til Venstres gruppe. Jeg tror nesten jeg kan garantere at vi kommer til å stemme mot forslaget.

Det er en lang parlamentarisk tradisjon bak det styresettet vi har i dag. Jeg mener at vi burde ha befestet den sterkere i vår grunnlov, at vi burde hatt formuleringer knyttet til vår parlamentarisme i Grunnloven, men jeg mener ikke at vi skal endre, slik det er foreslått her i dag.

Først til dette med investitur. Jeg syns at fokuset i det norske parlamentet alltid har vært knyttet til de politiske løsningene, og ikke til hvem som innehar jobbene. Derfor har det i det norske parlamentet også utviklet seg en lang forlikstradisjon, som er unik. Vi har i brede og viktige saker en lang tradisjon for å inngå forlik på tvers av politiske skillelinjer. Denne forlikstradisjonen mener jeg har brakt Norge framover. Store og viktige ting har vi klart å få bred enighet om, slik at man ikke har fått store politiske konflikter når det gjelder de store grepene for framtida. Det tror jeg er bra for landet, og jeg tror det er bra for respekten for denne salen.

Det at vi har kunnet leve med mindretallsregjeringer, som har vært i stand til å bringe forlikene fram som tradisjon, er noe av grunnlaget. Når vi ikke fokuserer på investitur, men fokuserer på hvilken politikk den enkelte regjeringa faktisk presenterer for parlamentet, og om man får gjennomslag og flertall for de ulike politiske forslagene man har, har man et helt annet og mye sunnere fokus, spør du meg, der man prøver å finne de brede, gode løsningene i stedet for å krangle om hvem som skal kjøre de sorte bilene eller sitte på fremste raden. Det fokuset tror jeg har vært bra: at vi ikke har investitur i Norge.

Egentlig er det tradisjoner knyttet til formannskapsloven som henger igjen i parlamentet vårt, og dette fungerer bra slik det er i dag. Det betyr ikke at vi er prinsipielt imot flertallsregjeringer, sjøl om jeg tror at det er veldig få som er villig til å gå i tog for alltid å få flertallsregjering. Jeg tror heller ikke den tida vi nå har hatt med flertallsregjering, har gjort at respekten for parlamentet, respekten for debattene her og respekten for de forslagene andre partier kommer med, har økt. Jeg merker meg bare at Venstre daglig fremmer forslag i denne salen, og har gjort det i sju år snart, men det blir ikke flertall for et eneste ett. Jeg nekter å tro at alle forslagene man har fremmet på vegne av et politisk parti i sju–åtte år, er dumme. Det har kanskje noe å gjøre med hvilken tradisjon man har lagt seg til med flertallsregjering: at man prinsipielt er imot forslag som alle andre har. Det mener jeg ikke er bra for parlamentet, jeg mener det ikke er bra for demokratiet, og jeg mener det ikke er bra for løsninger for landet, heller. Hvis man skal holde seg med flertallsregjeringer, må man i hvert fall holde seg med flertallsregjeringer med et visst demokratisk sinnelag og en viss respekt for denne salen. Det er viktig.

Så til oppløsningsrett. Jeg mener du kan finne grunner for investitur, men å finne grunner for oppløsningsrett syns jeg faktisk man må lete enda lenger etter. Enten betyr det at en regjering har mistillit til parlamentet, eller at politikere har mistillit til folket sitt. Jeg syns ikke noen av delene er veldig sjarmerende. Hvis det er regjeringa som skal skrive ut dette nyvalget, betyr det at regjeringa har mistillit til sitt eget parlament. Jeg mener at makta skal gå ut fra parlamentet og ikke ut fra regjeringa.

Hvis det er parlamentet som skal kreve nyvalg, er det politikerne som har mistillit til sitt eget folk, og sier at dere valgte feil, dere må nok velge en tur til, for vi får ikke til å styre på bakgrunn av den sammensetningen dere har gitt oss – noe jeg også mener er prinsipielt feil. Politikere kan ikke ha mistillit til sitt eget folk.

Når man ser disse to tingene samlet, investitur og oppløsningsrett, kan man kikke på de parlamentene som praktiserer disse to prinsippene, og se hvordan de er forskjellig fra det norske parlamentet. En av forskjellene er de brede forlikene. En annen forskjell er at det antakeligvis blir to store partier som kjemper mot hverandre, og du får en sterkere monopolisering. Det er det sikkert noen i denne salen som kunne ønsket seg, en verden med bare to partier, men hvis du kikker på den demokratiske deltakelsen i land med bare to partier, går den dramatisk nedover. Hvis du ser på respekten for politikere i topartisystemene, går også den nedover fordi du får fokusering på konflikt og ikke på politiske løsninger. (Uro i salen.) I sum hadde det – jeg håper jeg ikke forstyrrer folk i salen – når man ser disse to tingene under ett, svekket det norske parlamentet i den tradisjonen, svekket folks respekt for den jobben vi skal gjøre, og det hadde svekket de politiske løsningene. Derfor kommer Venstre til å stemme imot.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:49:53]: Senterpartiet støtter innstillinga som, som flere har vært inne på, er enstemmig. Det er litt spesielt at det er en enstemmig komité som avviser et forslag fra tidligere sentrale representanter for Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet og SV.

Oppløsningsrett og positiv parlamentarisme, eller investitur, henger sammen. Dersom regjeringa får rett til å oppløse Stortinget, bør det til gjengjeld innføres et krav om at et flertall av nasjonalforsamlinga stiller seg bak en nydannet regjering. Det er investitur.

Som flere har sagt, tilsvarende forslag er behandlet flere ganger tidligere, men har aldri fått tilstrekkelig flertall. Det er også erfart at det i vår parlamentariske historie er få konstitusjonelle kriser som ville vært bedre håndtert dersom forslaget hadde blitt innført tidligere.

Fraværet av investitur har styrket den parlamentariske handlefriheten og hindret utviklinga av enkelte konstitusjonelle kriser. De demokratiske utfordringene har blitt taklet på en måte som har vært god, bl.a. fordi partier ikke har blitt tvunget til aktivt å støtte en regjering de egentlig ikke ønsker, fordi dette i neste omgang forhindrer oppløsning av Stortinget.

Oppløsningsrett innebærer at regjeringa under bestemte forutsetninger kan oppløse Stortinget. Det kan bare anvendes ved konstitusjonelle kriser, som er anført i forslaget, f.eks. ikke enighet om statsminister, at det har vært flertall for mistillitsforslag eller at det har vært kabinettspørsmål som har påført regjeringa nederlag.

Senterpartiets vurdering er at vårt system er et godt system. Det er stabilt, det gir grunnlag for et mangfold av partier, og det gir grunnlag for å utøve et lederskap som ikke minst er nødvendig i tida framover, hvor vi står overfor beslutninger som på kort sikt kanskje er upopulære, og som det derfor er viktig at vi har trygghet for at Stortinget kan følge opp videre. Senterpartiets gamle slagord «Vekst er ikke å forbruke mer, men å forvalte bedre» er ikke minst et slagord som, dersom det skal settes ut i livet, krever stabilitet og krever et storting som har nødvendig fasthet og står fast ved det, sjøl om det på kort sikt vil føre til kritikk fra deler av befolkninga.

Vi har altså gode erfaringer og ser derfor ikke behov for å endre systemet vårt ut fra de erfaringene vi hittil har sett.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Votering i sak nr. 6

Presidenten: Presidenten vil gjøre oppmerksom på at vi nå skal votere over et grunnlovsforslag. Komiteens innstilling er enstemmig, og det foreslås at forslaget ikke bifalles. Presidenten foreslår derfor at vi voterer på vanlig måte – Det anses vedtatt.

Komiteen hadde innstilt:

Dokument nr. 12:14 (2007–2008) – grunnlovsforslag fra Carl I. Hagen, Øystein Djupedal, Hill-Marta Solberg, Olav Akselsen, Berit Brørby, Lodve Solholm, Svein Roald Hansen og Ivar Skulstad med sikte på å innføre en ordning med oppløsningsrett og positiv parlamentarisme (investitur) – samtlige alternativer – bifalles ikke.

Votering:Komiteens innstilling ble enstemmig bifalt.