Gunvor Eldegard (A) [18:20:53]: Eg har eit mål og eit ønske om fleire jenter i kjeledress og fleire gutar i helsefrakk. I regjeringas handlingsplan for likestilling mellom kjønna er det òg uttrykt ønske om å stimulera til meir utradisjonelle yrkesval for jenter og gutar, både innan vidaregåande opplæring og innan høgare utdanning. Det er eit mål at fleire yrke og stillingar skal ha ein jamnare kjønnsbalanse.

Eg synest dette er veldig bra, men eg trur det er ein del tiltak me må gjera for å oppnå det. Eg skal ramsa opp fem viktige tiltak som eg har sett opp: Eg meiner at me er nøydde til å ha ein likestillingsansvarleg i kvar fylkeskommune. Me må ha prosjekt med rollemodellar der ungdomsskuleelevar får yrkesinformasjon. Me må leggja til rette for nettverksbygging. Me treng ei kompetanseheving blant rådgjevarar og lærarar. Og fagbrev bør gje studiekompetanse.

Eg meiner det er viktig at gutar og jenter vel utradisjonelle yrke, for viss me får ein mindre kjønnsdelt arbeidsmarknad, vil me få eit betre arbeidsmiljø. Me vil gje ungdomen vår dobbelt så mange reelle moglegheiter til å få brukt talenta sine. Det vil gje meir likestilling og jamnare inntekt mellom kjønna. Og eg trur faktisk òg det vil heva statusen på yrkesfag.

Eg skal ta nokre tal: I bil og elektro er det omtrent 3–4 pst. jenter. I helsefag er det ca. 9 pst. gutar. I bygg og anlegg er manneandelen 99,1 pst., og på mekanikar er det 98,9 pst. menn. Dette må me gjera noko med. Difor var eg så glad da handlingsplanen, som er eit utruleg viktig verktøy, kom, men me er nøydde til å følgja det opp.

Eg lurer ofte på kvifor det går så sakte. Når det gjeld likestilling, kan det ofte uttrykkjast i fleire fasar, om ein ser det over fleire år: Først er det latterleggjering, deretter ignorering, så motkamp, og til slutt vert det liksom som noko sjølvsagt, og ingen hugsar at ein ein gong var imot.

Men når det gjeld den kjønnsdelte arbeidsmarknaden, er eg usikker på kva slags fase me eigentleg er inne i. På 1980-talet, da eg gjekk på yrkesskulen og seinare på ingeniørhøgskulen, var det eit ganske stort fokus på det å velja utradisjonelt – og mange tok sjansen og gjorde det. Men så vart det dårlege tider på 1990-talet, og da var det plutseleg ikkje så gjævt lenger – frå myndigheitene – og fokuset på det forsvann. Da forsvann òg den likestillingsansvarlege i fylkeskommunen.

No er me meir tradisjonelle enn nokon gong. Me er på verdstoppen når det gjeld ein kjønnsdelt arbeidsmarknad. Alle er einige om at det er ei viktig sak, men det går veldig sakte.

Når me snakkar om likestilling, vert det ofte snakk om kvinner i leiande stillingar, kvinner i ASA-styra, kvinner som vert mishandla, pappaperm eller menn i barnehage. Alt dette er kjempeviktig, men det er heldigvis sånn at dei fleste kvinner vert ikkje mishandla. Det er heller ikkje sånn at dei fleste kvinnene kjem inn i ASA-styra. Difor meiner eg at det er viktig at me snakkar om likestilling også for dei som ønskjer å ta ei fagutdanning.

Lat det vera sagt med ein einaste gong: Eg har stor respekt for alle kvinner som gjer ein kjempejobb i helsesektoren. Likevel meiner eg at om nokre år når me får stor mangel på helsefagarbeidarar, er ikkje dette berre dei unge jentene sitt ansvar. Dette er eit ansvar som både kvinner og menn bør dela på. Da lyt fleire gutar velja helsefag. Og det er noko positivt her, for i Dagsavisen 22. mars i år kunne me lesa overskrifta: «Gutteboom på helse og sosial.» Etter at Helsedirektoratet starta ein rekrutteringskampanje i 2009, har søknaden av gutar auka med 70 pst., noko som er veldig positivt.

Eg har lyst til å forklara kvifor eg meiner at dei fem tiltaka er viktige.

Det gjeld dei likestillingsansvarlege i kvar fylkeskommune, som eg nemnde i interpellasjonen min. I dette arbeidet er ein ofte avhengig av eldsjeler. Det er ingen som har det totale ansvaret for at dette skal skje. I dei fylka der det er eldsjeler, skjer det mykje spennande. Der dei er meir tradisjonelle, skjer det veldig lite. Hege Skjeie, leiar av Likestillingsutvalget, uttalte til Dagsavisen:

«Det viser seg at der det er noen som er interessert i å integrere likestilling i arbeidet sitt, så gjør de det. Er det steder der det ikke er noen som er interessert, vel da gjør de det ikke.»

Eg synest ein skal ta tak i det, og at fylkeskommunane skal få ein likestillingsansvarleg.

Eg synest me skal få eit prosjekt om rollemodellar, med yrkesinformasjon til ungdomskuleelevar. Det er sånn at når ein skal velja utdanning, er rollemodellar og eigne erfaringar eller opplevingar utruleg viktig. Det er ofte sånn at ein vel det som venene vel, noko ein kjenner frå før, eller det som foreldre/sysken har valt. Difor må me sørgja for at både gutar og jenter vert kjende med ulike yrke og får anledning til å møta representantar for sitt eige kjønn gjennom tilbod organisert av fylket og vidaregåande skule.

Me må òg leggja til rette for nettverksbygging. Eg meiner at fylka og dei vidaregåande skulane skal leggja til rette for nettverk for både jenter og gutar som har valt utradisjonelt på yrkesfagleg nivå. Nettverk er viktig for dei som har valt utradisjonelt, og er ein ressursbank som rollemodellar i informasjonsarbeidet.

Me treng kompetanseheving blant rådgjevarar og lærarar. Dette meiner eg må vera både for lærarar og for rådgjevarar både på ungdomsskulen og i den vidaregåande skulen. Det er òg viktig med eit aktivt arbeid for å fjerna fagas kjønnsstempel gjennom samarbeid mellom skulane og bransjane.

Så har eg sagt at eg synest fagbrev bør gje studiekompetanse. Ofte høyrer me foreldre seia til ungdomen sin: Ta allmennfag, så er det inga hindring for kva du kan gjera vidare. Eg trur at dersom fagbrev òg gav kompetanse til vidare studium, ville det vore lettare å kunna starta med eit fag. Sånn som det er i dag, hoppar veldig mange av fagutdanninga for å ta allmennfagleg påbygging. Eg trur at auka status for yrkesfag og betre kjønnsbalanse er to sider av same sak. Dersom yrkesfaga skal framstå som meir attraktive for begge kjønn, er det viktig at denne verdsetjinga vert synleg og konkret. Dette vart foreslått av Karlsen-utvalet. I dag viser det seg at for dei som har gått denne Y-vegen, altså frå yrkesfag utan studiekompetanse til ingeniørutdanning, er det ein langt større del som fullfører og består, enn ved ei ingeniørutdanning som byggjer på vanleg studieførebuande kompetanse.

Så har eg lyst til å seia at det er viktig med både vidaregåande opplæring og høgskuleutdanning. NTNU har i mange år køyrt eit veldig godt prosjekt for å få inn fleire kvinner på sivilingeniørutdanninga – og dei har fått til gode resultat. Eg veit òg at på Sørlandet har ein jobba med eit veldig godt prosjekt.

Eit prosjekt som eg kjenner veldig godt, er prosjektet «Jenter i bil og elektro». Eg må berre seia at eg har tre jenter som er elektrikarar, og ei som er bussmekanikar – dei sit oppe på galleriet no – det er hyggeleg å kunna seia det. Prosjektet «Jenter i bil og elektro» er nemnt i handlingsplanen som eit viktig tiltak. Dette prosjektet synest eg òg kunne vore eit rolleprosjekt for å få fleire gutar inn i typiske jenteyrke.

Dei jentene i Bodø som har delteke i prosjektet, har på eige initiativ begynt å invitera jenter på ungdomsskulen til ein eigen dag som dei kallar jenter lærer jenter.

I Oslo kommune har faget «utdanningsvalg» starta med ein jentedag på elektro og teknikk for ungdomsskuleelevar som skal søkja vidaregåande. Det har òg fått stor interesse. Dette er kome opp etter eit prøveprosjekt som ein har køyrt på Etterstad i nokre år, der ein òg har fått veldig positive erfaringar.

Eg skal ta eit par sitat frå nokre av desse jentene. Som Lise seier: Eg vart invitert til ein opplevingsdag spesielt for jenter på elektro- og mekanisk verkstad på Etterstad vidaregåande skule – da bestemte eg meg for å søkja elektro. Anne seier: Eg har ein far og to brør som er elektrikarar, men eg er den første som har vorte togelektrikar. Desse jentene er gode rollemodellar.

Måndag denne veka møtte eg fire jenter som skrudde bil på Toyota. Kristin med fagbrev, Anja som skulle ta fagbrev no i vår, og Julie og Anja som var utplasserte frå skulen – dyktige jenter som trivst med jobben sin. Eg spurde litt om kva som var viktig for dei, og dei var veldig klare: Nettverk, arbeidsmiljø og rollemodellar var dei veldig opptekne av. Men det som òg kom fram, var at Toyota ikkje hadde dette som eit prosjekt, men som ein heilskapleg strategi, for dei skal tena pengar, og dei ønskjer dei beste. Dei opplevde at dei jentene dei fekk inn på verkstaden, var meir interesserte, dei var dyktigare, og dei var meir modne.

Bedriftene er positive, ungdomen er positiv – no synest eg at det offentlege skal følgja opp.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:30:55]: Jeg takker representanten Gunvor Eldegard for muligheten til å ta opp dette temaet, som jeg vil si stort sett får for lite oppmerksomhet. Jeg tror at vi i fellesskap kanskje kan sørge for at ambisjonene våre øker på dette feltet.

Å fremme likestilling i opplæring og utdanning er et viktig utdanningspolitisk mål. Vi vet at kjønnstradisjonelle utdannings- og yrkesvalg er blant de viktigste årsakene til systematiske forskjeller mellom kvinner og menn i arbeidslivet og i samfunnet ellers. Det er altså ikke noe lite spørsmål vi diskuterer her.

Å gi alle gode muligheter til å ta utdanning er en hovedstrategi for å utvikle det norske velferdssamfunnet. Flere må fullføre utdanning for å komme i arbeid og ha et trygt ståsted i arbeidslivet. Et trygt ståsted innebærer også at vi må rette oppmerksomheten mot de kjønnstradisjonelle utdanningsvalgene.

Kvinner har de siste tiårene inntatt en rekke høyere utdanninger som tidligere var mannsdominerte, men samtidig ser vi ikke tilsvarende endringer for menns valg innen høyere utdanning, og heller ikke for kvinners og menns valg innen yrkesfagene. For eksempel finner vi i 2010 87,5 pst. jenter på helse- og sosialfag og 95,2 pst. gutter på elektrofag.

Arbeidskraftbehovene framover er store, særlig innenfor kvinnedominerte yrker knyttet til helse og omsorg. Det er derfor spesielt viktig å øke rekrutteringen til disse yrkene. Målet er ikke å få like mange kvinner og menn i alle yrker, men å bryte de synlige og usynlige barrierene som hindrer jenter og gutter i å ta utradisjonelle utdanningsvalg. Det er helt riktig, som interpellanten sier, at de tradisjonelle båsene jenter og gutter tenker i, gjør at de velger bare blant halvparten av de mulighetene de i realiteten har.

Ved å utvide mulighetene og få jenter og gutter til å velge kjønnsutradisjonelt, åpner vi for talenter vi ellers ville gått glipp av. Arbeidsmarkedet trenger så god arbeidskraft som mulig, og når rekrutteringsgrunnlaget er begrenset til den ene halvdelen av befolkningen, er det helt opplagt at vi går glipp av noen talenter, og noen talenter går glipp av å finne det de best ville trives med. Dette betyr at et snevert rekrutteringsgrunnlag fører til at alle bransjer og sektorer går glipp av dyktig arbeidskraft.

Hva vet vi så om bakgrunnen for jenters og gutters utdanningsvalg? Buland m.fl. har skrevet en rapport som heter Kjønn i skolens rådgiving – et glemt tema? Den viser at foreldre etterfulgt av venner er de mest innflytelsesrike personene i ungdommens liv når de skal velge utdanning og yrke. I en undersøkelse blant rådgivere om kjønnsdelte utdanningsvalg sier f.eks. 59 pst. av dem som svarer, at de er enig i påstanden om at «påvirkning fra foreldre fører til at ungdommen gjør tradisjonelle yrkesvalg i henhold til kjønn».

Internasjonal forskning viser også at både foreldre og lærere ofte har forutinntatte oppfatninger av hva jenter og gutter er gode til, og at dette påvirker både læringsresultater og elevenes valg av fagområder i videre utdanning. Noen undersøkelser kan tyde på at jenter og gutter har oppfatninger av hva de ulike kjønnene er gode til, og det kan prege deres yrkesvalg.

Et mer realistisk og positivt bilde av egne ferdigheter vil da kunne bidra til mindre kjønnsforskjeller i valg av fag senere i utdanningsløpet.

Funn i undersøkelsen Ungdomskoleelever – motivasjon, mestring og resultater viser at flest jenter ser for seg et videre utdanningsløp på universitet eller høyskole, mens flest gutter peiler seg inn mot yrkesfaglig utdanning. Unge som ønsker seg videre på en yrkesfaglig utdanning, skiller seg ut gjennom lavere skolemotivasjon og svakere karakterer.

For at elevene skal ta gode valg, er de avhengige av god informasjon om arbeidslivet og å ha muligheter til å få gode råd. Noen yrker er kjent for elevene gjennom foreldrene, lokalsamfunn og medier – andre yrker er mer usynlige. Det er også kjønnsforskjeller med hensyn til de unges kjennskap til de ulike yrkene. For eksempel viser det seg at flere jenter enn gutter kjenner til hva en sykepleier gjør, mens gutter har bedre oversikt over håndverksyrker.

Men dette er ikke et statisk bilde. I Dagsavisen torsdag i forrige uke kunne en lese om en gledelig utvikling når det gjelder antall gutter som søker seg til helse- og sosialfag. På fire år er antall gutter som søker seg til dette programområdet, økt med hele 70 pst. Siden 2008 har antallet gutter som har førsteåret på helse- og sosialfag som sitt førstevalg, økt fra 812 til 1 383 ifølge ferske tall fra Utdanningsdirektoratet. Tallene fra direktoratet viser også at en høy andel fortsetter det andre året.

I den samme artikkelen sier Helga Aune, postdoktor i utdanningsrett ved Universitetet i Oslo, og som har skrevet doktorgrad om deltidsarbeid, at de nye tallene «kan være et tegn på at guttene opplever større frihet til å velge etter interesse, og ikke på bakgrunn av forventninger og kjønnsstereotypier i arbeidslivet».

Videre sier hun:

«Når rammene ikke er like trange som før, blir det også enklere å se hvilke muligheter som finnes.»

Prosjektet «Jenter i bil og elektro», som interpellanten Eldegard viser til, vil også gi oss erfaring med mer systematiske forsøk på å utvikle et opplærings- og arbeidsmiljø som gjør at kvinner finner bransjen attraktiv. Slik vil de også bedre kunne klare å beholde kvinner som allerede er i bransjen.

I Aftenposten i forrige uke kunne en lese om at Fylkesmannen i Oslo og Akershus nå foreslår å skrive «daglig leder» i stedet for «styrer» i stillingsannonsene for å gjøre barnehagene attraktive for menn – de er tydeligvis lettlurte, disse mennene, som vi gjerne vil lokke til barnehagene. I dette legger en også vekt på at hvordan man omtaler yrket, kan ha betydning for om kvinner eller menn ser det som et aktuelt yrke for dem. Stillingsannonser som innholder ord som vi vet er viktig for menns yrkesvalg, så som «utviklingsmuligheter», «ledelse», «personalansvar», «fagmiljø» og «veiledningsansvar» løftes også fram her.

Men hvordan skal skolene generelt arbeide for å gjøre rammene for hva kvinner og menn kan jobbe med, mindre trange – hvis det er det som skal til for å endre kjønnsbalansen?

Det er presisert i forskrift at den enkelte elev skal ha hjelp til å utvikle seg og utnytte sine ressurser, uavhengig av tradisjonelle kjønnsroller. Dette er da et ansvar som den enkelte skole må følge opp. I denne sammenheng blir rådgiving som oppfordrer de unge til å tenke utradisjonelt, viktig.

Men hva vet vi om hvordan dette blir fulgt opp i praksis på den enkelte skole? SINTEF foretok en spørreundersøkelse i 2010. Forskerne spurte om skolene hadde fokusering på tiltak for å legge til rette for at ungdommer kan gjøre utradisjonelle yrkes- og utdanningsvalg i henhold til kjønn. Rundt 33,5 pst. svarer at de har en særlig fokusering på dette, mens 55,9 pst. svarer at de ikke har noen fokusering på det. I tillegg er «vet ikke»-kategorien forholdsvis høy. Dette peker mot at bevisstheten rundt kjønn og yrkesvalg er altfor lav. Når f.eks. 10 pst. svarer at de ikke vet om det er en fokusering, kan vi anta at hvis det skulle være det, er det ikke veldig tydelig i det daglige arbeidet.

Det er her vi må få til en endring. Rådgivere må i større grad bidra til å åpne handlingsrommet for hva den enkelte elev, han eller hun, kan ha av interesser og talenter.

Når vi ser at rådgivere i skolen legger liten vekt på kjønnsperspektivet, blir det viktig å se på det videreutdanningstilbudet som finnes for rådgivere. Dette ble synliggjort i strategien Kompetanse for kvalitet, fra 2009, samtidig som de anbefalte kompetansekriteriene ble sendt ut til kommunene og fylkene. Før denne tiden var det lokale vurderinger som lå til grunn for å gi kompetanseutvikling til rådgivere.

Det nasjonale videreutdanningstilbudet, Kompetanse for kvalitet, består av ulike tilbud på 30 eller 60 studiepoeng. I skoleåret 2010/2011 deltok 149 rådgivere på tilbudene som er opprettet for videreutdanning i rådgiving, på 30 studiepoeng. I skoleåret 2011/2012 er det 122 rådgivere som deltar på de tilsvarende tilbudene.

Når det gjelder etterutdanning, har skoleeiere gjennom rapporteringssystemet REV oppgitt at 2 193 lærere deltok på etterutdanning i rådgiving i 2010.

De kjønnsdelte utdanningsvalgene og det flerkulturelle perspektivet blir i varierende grad vektlagt som et eget tema når det gjelder videreutdanningene. Det er ikke gitt særskilte føringer spesifisert på noen områder innenfor rådgiving. Men når det gjelder opplegg og tema i rådgivingsstudiet, har Utdanningsdirektoratet tillit til at institusjonene dekker disse områdene.

Et godt eksempel på hvordan det kan gjøres, har vi ved Universitetet i Agder, der de har trukket opp det flerkulturelle og kjønn, kjønnsroller og kjønnsspesifikke yrkesvalg som to av flere fokusområder. De har god erfaring med å integrere temaene direkte knyttet til arbeidsliv og karriereveiledning.

Vi har flere tiltak på dette området, som interpellanten allerede har vært inne på.

Jeg vil avslutte med å si at vi ikke er fornøyd med de resultatene vi har fått, for vi ser at jenter og gutter velger svært tradisjonelt. Det er ikke sånn at en skole kan oppheve den påvirkningen som foreldre har, eller som venner har, og som er veldig viktig her, men når vi skal gjennomgå Kunnskapsløftet og lage en stortingsmelding om dette, mener jeg at kjønnsperspektivet også må ha en spesiell plass.

Gunvor Eldegard (A) [18:41:30]: Eg vil takka for svaret frå ministeren. Eg må seia at eg er veldig glad for at me er såpass einige om målsetjingane. Eg trur at me gjennom arbeidet framover òg vert einige om tiltak.

Eg er veldig einig i det ministeren seier, at me ved å gjera noko med dette opnar for talent som me elles kunne ha gått glipp av. Det er utruleg viktig. Arbeidsmarknaden treng så god arbeidskraft som mogleg, og da treng ein å rekruttera frå mykje meir enn berre halvparten av befolkninga. Men eg merkar meg det ho seier, at 55,9 pst. av skulane ikkje fokuserer på å leggja til rette for at ungdommar kan gjera utradisjonelle val etter kjønn, og at 10 pst. svarar «veit ikkje». Eg er veldig glad for at ministeren seier at dette må det gjerast noko med. Her er me òg veldig einige, for sånn kan me ikkje ha det.

Informasjonsfilmar frå Utdanningsdirektoratet er òg veldig bra. Ny teknologi er positivt. Eg er veldig einig i at skulen åleine ikkje kan endra samfunnet, og at alle har eit ansvar. Likevel trur eg me må ha nokre tiltak – som eg nemnde innleiingsvis – likestillingsansvarlege, rollemodellprosjekt, leggja til rette for nettverksbygging, sjå til at det er eit godt bidrag frå det offentlege, i tillegg til kompetanseheving, og at ein får moglegheit til å studera vidare etter fagbrev.

Finanskomiteen har nett vore på reise til Singapore. Eitt av besøka som me gjorde der, var til eit verft som heiter Keppel, som har 20 000 tilsette. Ein av våre representantar spurde om det var mange kvinner der. Dei fortalde at på verdsbasis var 30 pst. av ingeniørane kvinner. Kvinnedelen i kjeledress var aukande. Eg vart positivt overraska. Det er bra at det skjer noko på fleire plassar.

Ny teknologi gjer det òg mykje lettare for nettverkssamarbeid. Eg er no medlem av tre Facebook-grupper – fjesbokgrupper heiter det på norsk – «Jenter i tekniske yrker i Bodø, Nordland», «Jenter i utradisjonelle yrker» og «Jenter i Bil og Elektro». Viss eg er litt utolmodig og synest ting går litt sakte, klikkar eg meg inn på ei av desse sidene. Der kan eg lesa kommentarar frå desse jentene. Ein hyggeleg kommentar som sto her om dagen, var om Kaisa, som tok fagbrev og vart elektrikar 8. mars.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:44:34]: Jeg tror det er mye vi kan gjøre på dette området når det gjelder informasjon om yrker, og når det gjelder bedre veiledning og rådgivning. Men jeg tror kanskje også vi skal tenke på hvordan vi kan rekruttere og beholde dem som velger utradisjonelt. Hvis man er en og en – én enslig jente blant 100 bilmekanikere, eller én enslig mann blant 100 sykepleiere eller helse- og sosialarbeidere – vet vi at vi kommer til å streve med å holde på dem. Vi vet det fra barnehagesektoren.

Jeg trodde at vi hadde et stort problem i barnehagene i Norge fordi vi har 10 pst. menn blant de barnehageansatte, helt til jeg traff svenskene, som sier at de har 2 pst. menn. Så ett eller annet har vi klart å få til som svenskene ikke har klart å få til. Det de barnehagene gjør som klarer å rekruttere og beholde menn, er å sørge for at de rekrutterer flere på en gang, sånn at det er et miljø.

Det samme har jeg hørt fra mange jenter som jobber i utradisjonelle, mannsyrker – at det er ensomt å være den eneste jenta, og at det har betydning at det er noen flere der, sånn at det er en litt større blanding i miljøene. Så jeg tror det er avgjørende viktig at de jentene som kanskje velger utradisjonelt i utdanningsløpet, også ser at det er attraktive arbeidsplasser for dem, og at de f.eks. ikke hver dag må begrunne hvorfor de har valgt utradisjonelt. Det er forholdsvis slitsomt.

Så er det en ting til, og det er at uansett om det er jenter eller gutter vi ønsker å rekruttere til helsefag – og vi vet at vi kommer til å trenge mange innenfor de områdene framover – må vi sørge for at vi klarer å lage hele stillinger, sånn at det går an å forsørge seg selv, forsørge en familie, få lån i banken og alt dette, når man har kommet seg gjennom utdanningen og er ute i et yrke. Det er klart, det er en stor utfordring, særlig for kommunene som nå får et lappeteppe til å gå i hop gjennom ulike små stillingsbrøker, og der voksne – flesteparten damer – må stille seg i kø for å få ekstravakter. Disse yrkene kommer ikke til å være spesielt attraktive for menn, som kan velge mellom mange andre yrker der man ikke ville funnet på å tilby noen små stillingsbrøker.

Jeg tror at rollemodeller er utrolig viktig. Jeg tror at i den grad vi klarer å synliggjøre kvinner som har valgt utradisjonelt, og menn som har valgt utradisjonelt, så har det stor betydning. Det er riktig, som representanten Eldegard er inne på, at utdanningsvalgene i Norge er mer tradisjonelle enn i mange land som har lavere kvinnelig yrkesdeltakelse enn det vi har. Det betyr at dette er det fullt mulig å gjøre noe med og la seg inspirere av. Det gjelder å sørge for å holde en vid horisont.

Marianne Aasen (A) [18:47:54]: Visjonen til Arbeiderpartiet når det gjelder skole, er at hver og en skal bli den beste utgaven av seg selv ut fra eget talent, arbeidsinnsats, interesser og evner, uavhengig av økonomisk, sosial og etnisk bakgrunn og uavhengig av kjønn. Slik er det ikke i dag.

Altfor mange jenter og altfor mange gutter velger tradisjonelt, og mye tyder på at dette står på stedet hvil, som vi allerede har hørt. Vi kan ikke vente oss en kjønnsrevolusjon med det første. Derfor vil jeg takke interpellant Eldegard for at hun tar opp dette viktige temaet til debatt. Vi har allerede hørt to gode debattinnlegg rundt dette med mange gode poenger, men jeg synes det er viktig å diskutere dette allikevel, for det handler om holdninger. Eneste måten å bekjempe holdninger på er å utfordre dem. Jeg opplever at representanten Eldegard gjør dette på en utmerket måte, og jeg kjenner til at dette er noe hun har vært opptatt av lenge og har personlig erfaring med, også fordi hun har jobbet i et mannsdominert yrke selv. Uten å dra det altfor langt er det ikke helt ulikt den erfaringen det var å sitte i finanskomiteen i forrige periode, hvor det var to kvinner og 16 menn.

Hvorfor er dette problematisk? Er det ikke slik at unge menn og kvinner velger fritt hva de selv vil bli? I teorien ja, i praksis nei; utdanningsvalg formes vel så mye av omgivelser som av hva en selv ønsker. Foreldrenes forventninger betyr mye, skolens rådgivning også samt venner og bekjentes valg og preferanser.

Forbilder har også mye å si. Før var det utenkelig for unge jenter å bli meteorolog, selv om meteorologer var på tv, og det er attraktivt i seg selv for unge mennesker. Det var eldre menn som meldte været i gamle dager, inntil Siri Kalvig etablerte Storm Weather Center og viste at det var mulig for unge jenter å velge tunge og spennende realfag til tross for at man er ung og jente.

Om dette har påvirket andre realfag, er jeg mer usikker på, selv om Kalvig også har vært en god realfagambassadør ved siden av å reklamere for meteorologi. Men hva kan så disse gruppene gjøre som har påvirkningskraft? Foreldre har et viktig ansvar for å synliggjøre og sannsynliggjøre et bredt spekter av yrker for sine barn, både yrkesfaglig retning, høyskoleutdanninger og mer akademiske retninger på universitetene, enten det er i disiplin- eller profesjonsretningen. Det er ikke lett å trosse mamma, og det er ikke lett å trosse pappa.

Kanskje rådgiverne skulle snakket mer med nettopp mamma og pappa, for rådgiverne på skolen har en nøkkelrolle. Deres jobb er å finne talentet hos hver og en og koble det mot de store mulighetene Utdannings-Norge har å tilby. Det er en krevende oppgave, men det kommer man ikke utenom. Å finne en retning, også inn i yrkeslivet, er som oftest ingen lett oppgave. Kanskje de burde måles litt mer opp mot om de klarer å få flere til å velge utradisjonelt kjønnsmessig. Det kunne vært spennende.

Forbildene kan samfunnet framheve. Det er blitt gjort gjennom mange ulike kampanjer, bl.a. gir rollemodellbyrået ALFA unge kvinner nye forbilder innen realfag. Her kan nemlig skoler og andre rett og slett bestille besøk fra rollemodeller, som i kraft av seg selv og sin erfaring kan fortelle om sine utradisjonelle karrierevalg. Kanskje vi skal gjøre dette enda bedre kjent.

Jeg tror den enkelte blir lykkeligere om vi alle jobber med det vi liker, mestrer og interesserer oss for, men vel så viktig er det for samfunnet som helhet. Alle som har vært på en arbeidsplass dominert av ett kjønn, savner et mer mangfoldig miljø. Arbeidsmiljøet blir bedre om vi blander menn og kvinner. I dag er lønningene for mye preget av om det er tradisjonelle kjønnsrollemønstre i yrkene. Det samme gjelder, som statsråd Halvorsen var inne på, heltid og deltid.

Kvinneyrkene taper ofte i lønnskampen. Er det mer jevnt fordelt representasjonsmessig mellom menn og kvinner, kan det også slå ut i en mer jevn og rettferdig lønnsfordeling. Dessuten blir trolig arbeidsoppgavene løst bedre om flere treffer godt med yrkesvalget sitt, for de trives rett og slett bedre med oppgavene og yrket sitt og leverer bedre enn om det ikke er slik.

Til sist: Dette er krevende områder å løse politisk. Vi har få såkalte harde virkemidler å bruke; holdningsarbeid er det viktigste og mest effektive. Allikevel er det kanskje noen områder innen visse yrker hvor vi skal tørre å bruke kvotering. Ett eksempel ser vi nå ved Universitetet i Oslo, hvor de kvoterer inn menn på psykologistudiet, fordi vi ikke kan komme i en situasjon hvor det bare er kvinner som er psykologer.

Bente Thorsen (FrP) [18:53:00]: Fremskrittspartiet er positive til å få inn en mer lik kjønnsbalanse i yrkeslivet. På mange arbeidsplasser vil en lik kjønnsbalanse gi et bedre arbeidsmiljø. Spesielt kan det være viktig å få inn flere gutter i typiske kvinneyrker, men Fremskrittspartiet er imot å kvotere kjønn inn i yrker. Men vi mener et lønnsløft i de typiske kvinneyrkene ville hevet statusen, og gjort at langt flere gutter ville søke seg til yrkene.

Statsråden var inne på at det var økning på 80 pst. av gutter som søkte seg inn på helse- og omsorgsfagene. Det er veldig bra. Men utgangspunktet var svært lavt, så da er ikke 80 pst. så veldig mye når vi gjør det om til tall likevel.

Jeg mener at politikerne skal være forsiktige med å pushe for mye ved å oppfordre jenter og gutter til å ta utradisjonelle valg. Det er faktisk ikke alltid det gir best resultat for ungdommen. Jeg kjenner en jente som har tatt utfordringen og tatt en typisk mannsdominert utdanning som innebar tungt fysisk arbeid. Etter å ha brukt opp sine rettigheter både på utdanning og ved avlagt fagprøve, kommer det fram at yrket er altfor fysisk tungt. Hun har rett og slett ikke rygg, hun har ikke fysikk til å ha det yrket. Der står hun i dag. Hun kommer bakerst i køen når det gjelder videregående utdanning, fordi hun har brukt opp sine rettigheter. Hun ønsker å utdanne seg til et nytt yrke og må da eventuelt søke til andre utdanningsarenaer, som gir en merkostnad. Det er ikke bare enkelt. Det viktigste tror jeg faktisk er å støtte ungdommenes egne valg og heller sørge for å gi dem et godt grunnlag for å fatte sin beslutning om valg på.

Det som også er viktig, er å ha en utforming og en innretning på utdanningsområdet og legge forholdene til rette for at ungdom velger fag som de selv mener er riktige for seg, og at flest mulig tar en retning som faktisk også samfunnet har behov for, slik at de fleste får seg en relevant jobb, som fagarbeidere, sykepleiere, teknologer, ingeniører, lærere osv. Dette er retninger som må prioriteres, og som vi politikere må ta på alvor.

Det er faktisk et større problem at alle er blitt dårligere i matematikk enn at en finner kjønnspreferanser innenfor utdannings- og yrkesvalg. Dessverre er det situasjonen i norsk skole.

Frafallet i videregående skole er kjempestort. Kunnskapen i realfag er dramatisk dårlig. En stor mengde elever, spesielt gutter, kan ikke engang lese når de er ferdig på skolen. Dette er også problemer som må løses. Fremskrittspartiet mener det er viktigere at vi konsentrerer oss om disse før vi bruker ressurser på andre og langt mindre alvorlige problemer som ungdommene faktisk har en mulighet til å ordne opp i selv, gjennom frie valg og god informasjon om hva yrkene innebærer. Jeg tror faktisk ungdommene våre er fullt ut i stand til å ta egne valg på eget grunnlag. Den tilliten tror jeg vi skal gi dem uten å pushe altfor mye, som sagt.

Elisabeth Aspaker (H) [18:56:58]: Dette er et viktig tema. Et av de kanskje viktigste valgene vi gjør i livet, er å velge yrke, det vi skal holde på med til vi en gang til skal gå av med pensjon. Så kan man si at det er lov å velge yrke en gang til, det er lov å velge feil, men de aller fleste har ikke det perspektivet. Man har det perspektivet at man skal ta det valget ut fra noen interesser man har, og at dette er det man skal kunne trives med resten av livet.

Da er det svært viktig at den informasjonen som ungdommen har når de skal ta dette valget, er så god som overhodet mulig. Så god rådgivning og god informasjon må gi gode forutsetninger for å ta trygge yrkesvalg.

Det er gode argumenter for at vi skal rekruttere bredere til yrker der vi har stor dominans av det ene kjønnet. For det første betyr det skjeve yrkesvalget sannsynligvis at mange ungdommer fratar seg selv noen muligheter som de da kunne få mulighet til å prøve ut. For det andre har flere vært inne på at det mangfoldet man får på en arbeidsplass med en bedre kjønnsfordeling, også gjør noe med arbeidsmiljøet.

Det drives og har vært drevet kampanjer opp gjennom tidene for flere kvinner inn i mannsyrker og flere menn inn i kvinneyrker. Vi registrerer at det tas små steg i riktig retning. Statsråden var selv inne på at andelen menn i barnehagene nå er kommet opp i 10 pst. Vi er ikke fornøyd med det, men en gang var det faktisk ingen der. Så fra ingen er vi nå kommet til 10 pst.

Men det er viktig likevel, mener Høyre, å respektere de valg ungdommen selv gjør, enten de velger tradisjonelt eller utradisjonelt. Det å velge utdanning som man er komfortabel med, tror vi også har noe med motivasjon å gjøre og muligheten til faktisk å fullføre den utdanningen man starter på.

Det har vært trukket fram eksempler med «Jenter i bil og elektro» og det å få fram gode rollefigurer. Jeg har tro på den typen kampanjer eller tiltak, og at de jentene eller de ungdommene som tar utradisjonelle valg, kan være veldig gode ambassadører for faget overfor andre av samme kjønn. Men statsråden var inne på at en god rådgivningstjeneste er en fundamental forutsetning for at vi skal lykkes bedre i å få ungdom av begge kjønn til faktisk å se hele spekteret av yrker og se at her kan det være muligheter også der man kanskje ikke i første omgang hadde tenkt at man skulle lande.

Fra Høyres side har vi reist spørsmålet om det er god nok kompetanse i rådgivningstjenesten i grunnskolen, vi har spurt om det er god nok kompetanse i rådgivningstjenesten i videregående opplæring, og vi har spurt om det burde være grunnlag for at man skulle se på og få til et tettere samarbeid der. For at elevene skal modnes eller se mulighetene for yrkesvalg, tror vi samtidig det er fundamentalt viktig at det er god kontakt mellom skole og arbeidsliv, nær sagt fra ungene begynner på skolen. Det å bli kjent med mangfoldet og bredden i arbeidslivet i lokalsamfunnet er også med på å gi elevene impulser med hensyn til hva slags valg de skal gjøre senere.

Så har jeg lyst til å si at mange yrker har forandret seg svært mye, og vi har vært inne på at foreldrene er veldig viktige premissleverandører for hva slags valg ungene gjør. Da er det kanskje sånn at man vel så mye må rette innsatsen mot foreldrene for at de skal se at her er det mange fag som ikke har det samme innholdet som faget hadde da de gjorde sine yrkesvalg. Å være bilmekaniker er mindre og mindre å skru – det er mer og mer IKT og elektronikk. På samme måte står vi nå overfor store endringer innenfor helsefagene, der velferdsteknologien er på full fart inn. Kanskje kan det også bety at guttene kan være på full fart inn i et yrke som til nå har vært veldig kvinnedominert. Her må vi nå på en måte også spille på den utviklingen som er i arbeidslivet, både teknologi, som er på tur inn, og det at man får andre måter å jobbe på, slik at det kan bidra til å gjøre at vi får større drive og fart på utjevning av kjønnsbalansen i en del av de yrkene hvor vi ser at det absolutt er størst ubalanse.

Likestilling er viktig, men det må ikke bli noen tvangstrøye. Vi må på en måte ikke komme dit at vi gir ungdom dårlig samvittighet fordi de følger interessene sine. Men samtidig er det sånn at det er svært viktig at mange flere tenker seg grundigere om før de gjør sitt valg. Kanskje skulle man ta sjansen og ikke satse så safe, fordi det kan ligge noen muligheter der ute som man i første omgang kanskje ikke hadde tenkt at man skulle benytte seg av.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [19:02:01]: Først en takk til interpellanten for å reise en viktig debatt: Hvordan skal vi få bedre kjønnsbalanse i arbeidslivet og få unge til å velge mer utradisjonelt?

Norge blir stadig kåret til et av verdens mest likestilte land. Dette skyldes i stor grad at det er sørget for gode velferdsordninger og lovbeskyttelse. Det skyldes også at en svært stor andel av norske kvinner deltar i yrkeslivet. Likevel har vi altså en veg å gå for å jevne ut kjønnsbalansen ytterligere. Noe kan gjøres i den enkelte bedrift, men i hovedsak ligger grunnlaget for endringene i skolen, i holdningene hos oss foreldre, hos lærerne og i samfunnet for øvrig, som veldig mange nå har vært inne på.

Gjør som jeg sier, ikke gjør som jeg gjør, er et kjent ordtak. Unger trenger forbilder som gjør som de sier! Siden det snart er påske, føler jeg at det er nå vi kommer raskt inn på debatten om høna og egget. Hva kommer først? Hva skal vi gripe fatt i?

Unger må ha forbilder, og de må møte dem tidlig. Har vi ønsker om å ha en jevnere kjønnsbalanse, må ungene møte begge kjønn allerede i barnehagen. Det gjør de i altfor liten grad i dag. Her er altså barnehagebarna eggene. Førskolelærerne anser jeg som hønene, og så er det kanskje dem vi må satse på først. Kort sagt trenger vi flere gutter til å utdanne seg til barne- og ungdomsarbeidere og førskolelærere. Da må de søke seg til studier i videregående som gir mulighet for det.

Mange er opptatt av utfordringa med at det er for få menn i utdanningssystemet, men det blir kanskje mest små blaff. Vi kan lese om det i media. Et svært stort antall barn som går i barnehage, har nesten ingen kontakt med menn i løpet av sin hverdag. Med full barnehagedekning er det svært viktig at vi bedrer kjønnsbalansen blant personalet. At det også er mangel på personale med utdanning i barnehagene, gir store utfordringer, men jeg vil også si at det gir store muligheter til å rekruttere nettopp gutter, dette fordi de vil ha et stort fortrinn dersom de entrer førskolelærerutdanninga og søker jobb. Vi trenger menn som skjønner gutter, helt fra barnehagealderen av.

For å velge førskolelærerutdanning eller lærerutdanning, som også sliter med mangel på menn, tas valget for mange allerede i ungdomsskolen. Interpellanten peker på aktive fylkeskommuner og ildsjeler som får til alternative utdanningsmuligheter for elevene. Men i og med at valget av videregående utdanning tas i ungdomsskolen, er det avgjørende at vi har en god rådgivningstjeneste som ser utfordringene og mulighetene i førskolelærer- og læreryrket allerede før elevene velger videregående opplæring. Å styrke rådgivningstjenesten er et kontinuerlig arbeid, og vi må hele tida bli bedre både i ungdomsskolen og i videregående utdanning akkurat på det.

At regjeringa innførte faget utdanningsvalg, er også viktig for å få til mer utradisjonelle utdanningsvalg. Dette faget skal nettopp fokusere på elevenes sterke sider og gi innblikk i de utdanningsmuligheter og yrker som kan passe for eleven videre, også yrker som gjør dem til rollemodeller senere. Det har også interpellanten pekt på. Så blir det også viktig å sørge for at rådgivning fra videregående skole blir så god som mulig.

Jeg har i dette innlegget lagt hovedvekt på å få gutter inn som barne- og ungdomsarbeidere, førskolelærere eller lærere. Men en bedre kjønnsbalanse i arbeidslivet handler også om at jenter velger noe annet enn det mor har gjort.

Jeg bruker å si at jenter som vil redde verden, bør velge realfag. Med tanke på å løse de store eller små utfordringene i verden trenger vi flere jenter. Jenter må til for å løse klimautfordringene og for å forske på hvordan vi kan fø en voksende befolkning i en verden med knapphet på rent vann og energi. Realfagene danner bakgrunnen for dette, og interessen for realfag må framelskes like mye hos jenter som hos gutter. Som kunnskapsministeren sa, er det i dag jenter som er majoriteten blant studentene i høgere utdanning. Det bærer bud om at det er endringer på gang.

Vi ønsker oss flere jenter inn på mer utradisjonelle yrkesfag for å ta fagbrev også. For å få til det må elevene altså møte sine rollemodeller allerede fra barnehagen av, og vi som styrende myndigheter må i storting, i fylkesting og i kommunestyrene til stadighet sørge for å holde debatten varm. Vi må løfte fram de gode eksemplene, tilsette og ellers legge til rette for gode tiltak.

Så har jeg ikke nevnt lønn med ett ord enda. Lønn er det sjølsagt også viktig å ha fokus på.

Debatten har så langt vist at det er viktig å ha flere tanker i hodet samtidig. Her kan vi altså ikke fortape oss aldeles i debatten om høna og egget, men heller legge mer vekt på å gjøre flere ting samtidig og ha mer fokus på hønsefrikassé, for å si det sånn.

Borghild Tenden (V) [19:06:57]: Det er viktig at vi som politikere sørger for at elevene har mulighet til å gjøre valg som er til det beste for dem og for samfunnet. Interpellanten tar opp en riktig og viktig problemstilling og peker på at strukturer i samfunnet er styrende for hvordan enkeltungdommer velger utdanningsprogrammer i videregående opplæring, og at det ikke nødvendigvis er til det beste for enkeltelevene eller for samfunnet.

Som interpellanten også sier, har Norge et av OECDs mest kjønnsdelte arbeidsmarked. Det må vi huske på, og vi må huske på at det også fører til økte lønnsforskjeller mellom kvinner og menn, ulik fordeling mellom offentlig og privat sektor og ulikhet i sosiale ordninger på tvers av kjønn.

Handlingsplanen for likestilling i skolen er lite målrettet for de reelle utfordringene. SINTEF gjennomførte på oppdrag av Utdanningsdirektoratet en undersøkelse om hvilke tiltak skolen har for å sikre kjønnsmessig utradisjonelle valg av yrke og utdanning. De få tiltakene man har i grunnskole og videregående opplæring, er rettet mot at jenter skal velge realfag eller landbruk, ikke tiltak rettet mot gutter eller mot andre aspekter i fag- og yrkesopplæringen.

Rådgivningstjenesten er nøkkelen til løsningen, slik Venstre og også flere her i denne sal ser det. Med gode, kvalifiserte rådgivere som vil være akkurat det, og som er gode på akkurat det, vil mye være løst. I Sverige er studie- og yrkesveiledning en egen treårig bachelorutdanning med mulighet til påbygging til master, en egen profesjon i skolen og arbeidsmarkedsetaten – ikke en videreutdanning for lærere. Venstre mener vi må være åpne for å se på en slik utdanning og profesjon også i Norge og være åpne for at det er andre kvalifikasjoner enn pedagogiske og didaktiske som må til for å være en god studieveileder. Studie- og yrkesveiledere skal ha tid, ressurser og kompetanse til å se den enkelte elev. Får vi det på plass, er mye gjort.

Forholdet mellom kjønn og yrkesvalg er ikke konstant, det forandrer seg over tid. Læreryrket er det beste eksemplet på det. På begynnelsen av 1900-tallet var det nesten bare menn som var lærere, lektorer og undervisere. Det er klart at i stillinger som handler om oppdragelse og forbilder for mange, er det viktig med mangfold, og det er viktig med både kvinner og menn. Det er ikke noe statisk. Jus, medisin og teologi er andre studier med samme utvikling. I dag er det langt flere kvinner enn menn som studerer teologi, til og med på Menighetsfakultetet.

Det er viktig ikke å svartmale. Det er bra at mange gutter vil arbeide med teknikk og industriell produksjon. Det er bra at mange jenter vil arbeide innen helse- og sosialfag. Men det hadde ikke gjort noe om flere av det motsatte kjønn ville gjøre det samme. Venstre mener at vi trenger en økt satsing på rådgivningstjenesten for å gjøre dette mulig. Vi trenger en handlingsplan for rådgivning og veiledning, slik Venstre ser det.

Kåre Simensen (A) [19:10:52]: Jeg vil rette en takk til interpellanten, som satte dette temaet på dagsordenen.

Tidligere i dag hadde jeg besøk her på Stortinget, og i god tradisjon stoppet vi opp ved maleriene av to kvinner som hadde, og fremdeles har, en stor plass i norsk politikk. Så slo det meg at de hører hjemme også i denne debatten. At Kirsti Kolle Grøndahl den 11. oktober 1993 ble den første stortingspresidenten, var ikke uventet, men det var spesielt nok til at hun fikk sin rettmessige plass i historien om kvinner som har vist vei ved å si ja til politiske verv som tidligere var forbeholdt menn.

Snur vi oss rundt mens vi oppholder oss på gangen, ser vi bildet av Anna Rogstad. Den 17. mars 1911 var en historisk dag fordi hun denne dagen ble Norges første kvinnelige stortingsrepresentant. Gjennom sitt ja til å gå inn i politikken ved å ta et politisk verv som på denne tiden var et meget utradisjonelt karrierevalg, beviste hun at kvinner hadde, og har, sin selvfølgelige plass der beslutningene tas. Ser vi på bildet bak meg, burde de også ha vært i den salen.

Anna Rogstad kjempet også for en annen viktig sak, som absolutt har relevans til det vi diskuterer her i dag. Anna Rogstad var som kjent lærerinne av yrke, men hun var også kvinnesakskvinne, og hennes store kampsak var å styrke jenters utdanning. I år 1900 startet hun «Fortsettelsesskolen for unge piger». Bare det å gi og få utdanning utover folkeskolen var ingen selvfølgelighet på denne tiden, men det var viktig for å få kvinner til å velge det utradisjonelle, en mulighet til å forlate kjøkkenbenken, til å være kvalifisert for arbeid.

Jeg tar dette tilbakeblikket med meg fordi disse kvinnene, som representerer arbeiderbevegelsen sammen med mange tusen andre, har bidratt til at det som tidligere var utenkelig, om ikke umulig, nå er blitt en selvfølgelighet. I dag triller menn barnevogn og tar pappaperm, mens kvinner har tunge styreverv og er profesjonelle toppidrettsutøvere. I dag er det ingen som reagerer på at kvinner inntar hvilken som helst posisjon i vårt samfunn, og sånn skal det også være.

Til tross for at mye positivt har skjedd, og ikke minst skjer, er vi ikke helt likestilte. Menn eier mest, tjener mest og har de mest prestisjetunge posisjonene, mens kvinnene fremdeles har hovedansvaret for hjem og familie og arbeider deltid i helse- og omsorgssektoren. Men det er en endring på gang, noe også denne debatten viser. Vi registrerer at det fremdeles er jentene som viser vei. De er mye flinkere til å velge utradisjonelt enn guttene, og det er bra.

Utfordringene er, som flere har vært inne på, å få guttene til å følge jentene i større grad. Å få flere gutter til å velge omsorgsyrker er og blir en utfordring. Det viktigste vi kan gjøre, er å ansvarliggjøre oss selv for at dette er og blir tema på de arenaer våre barn befinner seg på i hele utdanningsløpet, og ikke bare i barnehagen og på skolen, men også rundt kjøkkenbordet.

Til det siste – kjøkkenbordet er kanskje en undervurdert politisk arena. Rundt bordet kan vi som foreldre, som flere har vært inne på, bidra til å bygge opp både barnas selvtillit og troen på at de valg de senere skal ta, er i tråd med deres egne ønsker og ikke våre. Og kanskje gjør det noe med våre egne holdninger når vi kan ta del i våre barns ønsker når de argumenterer for sine framtidige utdannings- og yrkesvalg, enten de går innunder kategorien tradisjonelle, eller – og kanskje mest da – kategorien utradisjonelle utdannings- og yrkesvalg.

Som beslutningstakere må vi innse at Norge fremdeles har et kjønnsdelt arbeidsliv. Selv om det skjer mye spennende, arbeider kvinner og menn i stor grad i ulike bransjer, sektorer og yrker. Kanskje det er en for snever innfallsvinkel, men jeg tror at gutter ikke velger kvinnedominerte yrker fordi det i stor grad handler om lønn, og at deltid er for utbredt på kvinnedominerte arbeidsplasser.

Regjeringen er bevisst på dette og arbeider for å fjerne ufrivillig deltid, og at de som ønsker, får arbeide heltid. Selv om noen hevder at vi ikke har et likelønnsproblem i Norge i dag, er det en realitet. Regjeringens stortingsmelding om likelønn er et godt eksempel på at man har ulike tiltak man kan gjøre noe med.

Til slutt: At vi er der vi er i dag, gjør meg stolt, men ikke fornøyd. Vi har utfordringer, men den grunnmuren som er lagt gjennom bevisste politiske valg, først og fremst innenfor arbeiderbevegelsen, gjør meg sterk i troen på at vi skal finne gode løsninger, også på de utfordringene som ligger til grunn for denne debatten. For å lykkes må flere engasjere seg i slike viktige politiske saker. Det må ikke være slik at dette er en problemstilling som bare bæres fram av kvinner, også vi menn må på banen. Ser vi hvem som deltar i denne debatten, er vi i dag to stykker. Min oppfordring til menn er: Kom på banen!

Dag Ole Teigen (A) [19:16:27]: Få ganger i livet tar vi så viktige valg som valget av utdanning og yrke. Antallet fag og utdanningsmuligheter kan virke overveldende. For min egen del representerte samfunnsøkonomi et skjæringspunkt mellom matematikk og samfunnsvitenskap som jeg hadde savnet. Økonomi var ikke et fag jeg vurderte i utgangspunktet. Det var ikke mitt første valg, men det var mitt beste.

Å motivere menn til å velge sykepleie eller kvinner til å velge yrkesfag kan handle om å vise fram muligheter man kanskje ikke visste man hadde. Som statsråden var inne på: Målet er ikke 50–50 i alle utdanninger, men at alle velger blant alle mulighetene og ikke bare blant halvparten. I en verden full av utdanninger, yrkesveier og overflod av informasjon føles det gjerne trygt å følge strømmen.

Mange fag domineres sterkt av ett kjønn, enten gutter eller jenter. Men det skjedde en betydelig vridning i forrige kvarte århundre. Veksten av kvinner i helse- og sosialfag og i lærerutdanning stoppet opp i 1990, mens utdanninger som har vært mannsdominerte, som økonomisk-administrative fag og primærnæringsfag, i dag er mer eller mindre kjønnsnøytrale, med en kvinneandel på nærmere 50 pst. Kvinneandelen i naturvitenskapelige fag og samferdsels- og sikkerhetsfag er ikke like høy, men har økt der også og er i dag på rundt en tredjedel.

Jeg husker godt min egen fysikklærer, som lyktes i sin iver etter å få flere i klassen til å velge realfag, særlig jenter. Han var først og fremst en ener til å motivere, men var også villig til å provosere forsiktig hvis han mente det var på sin plass. De fleste oppfinnelser er gjort av menn, viste han til. Bare tenk på da oppvaskmaskinen ble oppfunnet, den kom da vi fikk likestilling, og mennene måtte være hjemme og vaske opp.

Flere jenter valgte realfag. Kanskje blir det dem som står for framtidens framskritt, oppfinnelser og oppdagelser. Når universitetene fritt kan velge de beste forskerne blant både mannlige og kvinnelige kandidater, er sjansen dobbelt så stor for å velge de beste.

Noen yrker er særlig forbundet med å jobbe med mennesker, men også der kan man se virkeligheten annerledes hvis man tenker utenfor boksen. Jeg fant en god tekst på velgriktig.no, som eies og driftes av Kunnskapsdepartementets nasjonale ressurssenter for realfagsrekruttering. Der het det at også realfag og teknologi kan gi deg en jobb med mennesker:

«Du kan skaffe rent drikkevann til jordas fattige, du kan varsle tsunami og flomkatastrofer, du kan utvikle vaksiner mot alvorlige sykdommer og mye, mye mer.»

Å velge rett er viktig i den enkeltes utdanning og yrkesvalg. Men at flest mulig finner fagene de virkelig ivrer for, er også viktig for samfunnets økonomi, vekst og utvikling. Det vi ivrer for, gjør vi oftere, og det vi gjør oftest, er det vi blir best til. Hvis flere lykkes i å finne fagene man virkelig ivrer for, øker interessen, lærelysten og innsatsen. Man øver oftere og blir endra bedre, og etter hvert enda dyktigere i yrket sitt.

Intuitivt må det være riktig at et utdanningssystem der flest mulig velger rett, får virkeliggjort sitt potensial, utfoldet seg og føler seg hjemme, skaper mer fornøyde arbeidstakere, mer trivsel og høyere økonomisk vekst.

Jeg tror at kjønnsbalansen i utdanninger og yrker henger nært sammen med rådgivningstjeneste og yrkesveiledning, fordi man må vite om en utdanningsmulighet før man reelt kan vurdere den, avgjøre om man ivrer for den eller ikke, og om man i så fall ivrer så sterkt at man velger det som yrkesvei. Å styrke rådgivningstjenesten er viktig i seg selv, men kan i sin tur også føre til at flere oppdager fag de ikke kjente, velger rett, velger det man ivrer for og tør å tenke utradisjonelt.

Gunvor Eldegard (A) [19:20:51]: Eg vil takka alle som har delteke i ein for meg veldig god debatt. Eg skal berre knyta nokre kommentarar til litt av det som har vorte sagt.

Statsråden nemnde at me måtte få dei som valde utradisjonelle fag til å verta der, trivast i faget og vera der framover. Det er nettopp det som er viktig når eg snakkar om nettverksbygging, om ein er aleine på ein større arbeidsplass – om ein er gut eller jente spelar inga rolle – er desse nettverka så himla viktige. I si tid var eg med i Kvinner i mannsyrker, som var eit slikt nettverk som me engasjerte sjølve. Me hadde to mål i det nettverket: Det eine var å få fleire jenter til å velja utradisjonelt, og det andre var å ta vare på dei som faktisk allereie hadde valt. Det trur eg me må jobba med vidare òg.

Eg er veldig glad for alle innlegga her. Representanten Aasen snakka om meteorologi, og eg synest det var ei veldig god historie som viser korleis ting kan endra seg. Eg skulle ønskja at me kunne få nokre slike historier på fagutdanningane òg, da er rollemodellar og førebilete ein veldig god ting.

Bente Thorsen frå Framstegspartiet seier i utgangspunktet at dei er positive, men litt seinare i innlegget er ho plutseleg ikkje så positiv, for ein er redd for at dette skal ta fokuset bort frå fråfall, realfagsopplæring og kunnskap. Det er eg heilt ueinig i. Eg trur at me klarer å ha fokus på begge delar, i alle fall når me har den regjeringa me har no.

Eg syntest Høgre hadde eit veldig godt innlegg. Ein var veldig oppteken av dette med rådgjeving. Det er òg Venstre. Eg er veldig einig i det med rådgjeving. Eg hadde eigentleg eit langt eksempel på korleis rådgjeving verkar, men det får eg nesten ikkje tid til å ta. Men betre rådgiving allereie i ungdomsskulen er kanskje noko av det beste me kan gjera i samarbeid med dei vidaregåande skulane. Det som eg nemnde i eksemplet med Oslo kommune om utdanningsval, der ein no jobbar med elevane både i vidaregåande skule og i ungdomsskulen, trur eg gjev veldig store moglegheiter.

Senterpartiet snakka om at dei skulle få fleire menn inn i barnehagane. Det har me jobba med lenge. Eg synest det Senterpartiet sa, var veldig bra. Eg er veldig einig i det. Men eg har ofte opplevd det slik når eg har snakka om dette i dei 23 åra eg har jobba med denne saka, at alle seier at det er så viktig med menn i barnehagen. Eg seier at ja, menn i barnehagen er viktig, men kvinner i kjeledress er like viktig.

Statsråd Kristin Halvorsen [19:24:11]: Dette er en debatt som har trukket fram mange vesentlige og viktige poenger for å sørge for at man ikke velger så kjønnstradisjonelt. Jeg tror kanskje vi skal snu det den veien, at man ikke skal velge kjønnstradisjonelt, istedenfor å si at her er det om å gjøre at man velger utradisjonelt.

De perspektivene som mange av debattantene har hatt, har dreid seg om at hvis man holder seg i den kjønnsbåsen som de fleste jenter og gutter holder seg i, går man glipp av halvparten av de mulighetene man i utgangspunktet kunne hatt. Da tror jeg kanskje vi er litt mer på tilbudssiden, med tanke på at flere ungdommer kan få åpnet øynene for at de har mange flere valgmuligheter enn det de i utgangspunktet tenker at de har.

Så tror jeg representanten Aspaker var inne på noe som er veldig viktig, og det er at veldig mange yrker har utviklet seg mye. De har ikke samme innhold som tidligere. Da blir det selvfølgelig veldig avgjørende at rådgivere er godt oppdatert på hva som faktisk er innholdet i ulike yrker nå, og at man er bevisst at en ikke bare går i den tradisjonelle fella når man skal gi råd og veiledning til ungdom.

Jeg tror det er veldig viktig at rådgivere i videregående skole og i ungdomsskolen samarbeider. Faktisk er det slik at fylkeskommunene har vel så stor glede av god rådgivning i ungdomsskolen som kommunene har, for hvis ungdom velger feil, er det fylkeskommunen som sitter med ansvaret.

Så er det selvsagt slik at det er viktig med flere menn i barnehagene og flere menn i småskolen osv. Men det er kanskje én ting som vi ikke har lagt merke til i debatten, og det er at det er mange flere barn som har mye bedre kontakt med fedrene sine i dag enn i tidligere generasjoner. Vi har oppmuntret til det gjennom systematisk satsing på pappaperm. Det betyr at mange flere fedre investerer mer tid i barna sine. Og hvis man går en generasjon eller to tilbake, var pappa en som kom hjem fra jobb, spiste middag, la seg på sofaen og så Dagsrevyen, og som barn hadde lite kontakt med, i hvert fall gjennom uka – kanskje var det en tur i løpet av helgen. Når vi da vet at det er vanskelig for skolen å oppheve den påvirkningen som foreldrene har, tror jeg at det kan ha ganske stor betydning framover. Vi vet nemlig en ting til, og det er at det er fedrenes påvirkning også av døtrene som har størst betydning – litt større betydning enn mødrenes. Det er selvfølgelig en stor sorg for oss som er mødre, men jeg tror at vi kan se noen interessante ting når det gjelder yrkesvalg videre framover.

Jeg har fått mange gode tips i denne debatten. Jeg tror det viktigste, kanskje, er å si til ungdom at du kan ikke la automatikk og gamle fordommer gjøre at du ser bort fra halvparten av de mulighetene du har.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 15 avsluttet.