Per Arne Olsen (FrP) [16:10:01]: Mitt engasjement når det gjelder organdonasjon og transplantasjon, startet ikke – som sikkert mange tror – da jeg selv trengte et nytt hjerte, men faktisk mange år tidligere, da min tvillingbror ble akutt syk. Det var også mitt første møte med de såkalte hjertepumpene. Uten å gå for mye i detalj kan jeg fortelle at min bror var så skadet og så syk at hjertet var ødelagt. Som vi alle vet, er det ikke slik at nye hjerter ligger klare og venter. Hans redning ble den gangen en hjertepumpe som holdt ham i live de dagene det tok å finne et nytt organ. Det var en i overkant spennende tid, må jeg innrømme, men kanskje først og fremst en spennende tid for ham.

Den medisinske behandlingen av hjertesyke har gradvis blitt bedre og sikrere som følge av den medisinske utviklingen, og jeg tror at vi kan slå fast at Norge er blant de beste i verden. Det er derfor svært gledelig at stadig flere velger å si ja til organdonasjon. Dette bidrar til å redde mange, mange liv.

Flere pasienter enn tidligere rammes av hjertesvikt, og det er mange årsaker til dette. Men en raskere og bedre hjerteinfarktbehandling – blokking, stenting – bedre medikamentell behandling, hjertestartere, pacemakerterapi osv. gjør at stadig flere overlever tross alvorlig hjertesvikt. Men for én utvalgt gruppe pasienter er hjertetransplantasjon fortsatt det eneste og beste alternativet.

Mange av dem som venter på hjertetransplantasjon, blir imidlertid så syke at de ikke kan vente hjemme inntil et passende donorhjerte er tilgjengelig. Disse har til nå fått hjelp av såkalte mekaniske hjertepumper – sånn som min bror fikk i sin tid – noe som binder dem til sykesengen mens de venter.

I den senere tid har norsk helsevesen tilbudt pasienter i denne situasjonen de nyeste pumpene, såkalte LVAD-pumper. Dette er en elektromagnetisk pumpe som gjør at man ikke lenger er bundet til sengen, men at man rett og slett bærer pumpen med seg i en liten veske over skulderen.

Hjertepumpebehandling kan helsevesenet i dag kun tildele ut fra indikasjon på at man trenger et nytt hjerte, og det kan ikke brukes som en varig behandling.

Jeg har lyst til å fortelle at den gangen jeg lå inne på sykehuset og ventet på mitt hjerte, så jeg en ung jente, 14–15 år gammel, som gikk med en sånn veske. Det var første gangen jeg så denne vesken. Hun ventet i sin tid på et hjerte. Men i løpet av det året som hun bodde på sykehuset med denne pumpen, ble hun såpass frisk at hennes opprinnelige hjerte tok tilbake sin funksjon. Hun lever i dag i beste velgående uten hjertepumpe. Jeg så henne forleden på tv da hun sammen med TV 2 var på besøk i Las Vegas. Den type behandling var mulig nettopp fordi hun fikk en hjertepumpe, og hun kunne hatt den som varig behandling.

Men i Norge er det faktisk ikke åpning for å behandle pasienter med hjertepumpe på den måten med mindre legen tror det er en transplantasjon i andre enden. Dette medfører at mange pasienter er i en situasjon der de, som følge av mangel på organ, ikke kan bli prioritert, de kan ikke få noen alternativ behandling. Dette gjør igjen at pasienter som kunne fått et tilbud gjennom hjertepumpene, i dag ikke får noe reelt tilbud i det hele tatt. Jeg har dessverre også i løpet av min karriere møtt noen av disse – ikke alle de lever lenger, for å si det sånn.

15–20 pst. av alle hjertepumpepasientene internasjonalt får sin hjertepumpe som en kronisk og varig, altså livslang, behandling, og ikke bare i påvente av et nytt organ. Hjertepumpene kan for disse pasientene bedre livskvaliteten betydelig. De slipper gjentatte innleggelser på sykehus på grunn av hjertesvikt, og de kan tilbringe tid hjemme, faktisk i aktivitet. Jeg har selv møtt en mann som nå nærmer seg 80 år, som nærmest daglig er i skogen og hogger ved, med sin hjertepumpe hengende på skulderen. Dette er faktisk for mange både bedre og billigere behandling.

Overlege i hjertemedisin ved Oslo universitetssykehus Einar Gude sier at de står ansikt til ansikt med svært syke pasienter daglig, og at de fleste av disse får et reelt godt behandlingstilbud i det norske helsevesen. Det er imidlertid en liten gruppe pasienter, sier Gude, som har svært redusert livskvalitet, er dyre for helsevesenet og kunne tjene stort på å få behandling med hjertepumper resten av livet istedenfor at man bytter organ.

Dette var bakgrunnen for at Fremskrittspartiet fremmet dette forslaget, og det er grunnen til at jeg i dag har lyst til å gi hele komiteen, også regjeringspartiene, og helse- og omsorgsstatsråden spesielt, ros her i dag. Når vi nå får en fornyet vurdering og vi kan bruke hjertepumper som en permanent behandling og ikke bare som en bro til transplantasjon, er ikke dette en seier for Fremskrittspartiet eller en seier for opposisjonen – nei, det er en seier for pasienter med alvorlig hjertesvikt og en seier for de hjertemedisinske miljøene. På vegne av dem er jeg veldig glad, og jeg har lyst til å gi min honnør til regjeringspartiene og til helse- og omsorgsministeren spesielt.

Are Helseth (A) [16:16:21]: Representanten Per Arne Olsen har gitt en veldig god oversikt over saken, og det er lite å legge til. Jeg synes det er naturlig å si at vi deler hans store engasjement, og understreke enda en gang den store støtten det er i Norge for organdonasjon, og som har ført til at Norge på dette området er best i Skandinavia og begynner å nærme seg Spania, som er det beste landet i verden når det gjelder dette. Derfor har også representantforslaget munnet ut i en samlet komité i hele merknadsteksten, og det er en samlet komité som støtter innstillingen.

Som det fremgikk av innlegget til representanten Olsen, er praksis i Norge i dag at hjertepumpe bare brukes som såkalt bro til transplantasjon og ikke som en varig behandling. Dette er situasjonen etter en vurdering i 2008 i Nasjonalt råd for kvalitet og prioritering. Den gangen var rådet forberedt på at det kunne komme ny kunnskap i tiden som fulgte, og mente det ville være naturlig etter noen år å gå igjennom kunnskap og dokumentasjon på nytt. Etter at denne saken ble reist, har helseministeren tydelig varslet at det er tid for å be om en slik gjennomgang, og vi vil avvente resultatet av denne. Gjennomganger på så krevende områder kan være vanskelige, men jeg er sikker på at man vil vurdere samlet kunnskap på beste måte.

Når regjeringspartiene er i den situasjonen at vi får ros fra Fremskrittspartiet, er vel det såpass sjelden at vi får takke for rosen.

Presidenten: Etter dette er det vel ikke noen grunn til noen videre debatt. Flere synes heller ikke å ha tegnet seg, og behandlingen av sak nr. 7 er dermed avsluttet.