Vigdis Giltun (FrP) [14:17:24]: Rehabilitering sikrer livskvalitet og muligheter for et aktivt og likestilt liv for den som rammes av sykdom eller ulykke.

Vi er alle enige om et viktig politisk mål – full deltakelse og likestilling for funksjonshemmede. For blinde og svaksynte er et godt rehabiliteringstilbud helt avgjørende hvis retten til et aktivt og likestilt liv skal bli mer enn et fagert løfte. Det er vår jobb som politikere å sikre at ord følges av handling, at politiske løfter blir til håndfaste tiltak og forpliktelser.

Professor Bjørn Nicolaissen ved øyeavdelingen på Ullevål universitetssykehus anslår at 14 000 nordmenn hvert år får kraftig nedsatt syn etter øyesykdommer. Ikke alle disse vil ha behov for synsrehabilitering, men tallet gir en pekepinn på omfanget av synstap.

Ifølge Norges Blindeforbund kommer 230 nye brukere inn på organisasjonens rehabiliteringskurs hvert år. Det er åpenbart at gapet mellom det faktiske tjenestetilbudet og behovet er enormt. Dessverre er det bare de aller færreste med kraftig nedsatt syn som får et etterlengtet og høyst nødvendig tilbud om mestringsrehabilitering – men først etter å ha ventet i årevis.

80 pst. av våre sanseinntrykk kommer gjennom synet. Belastningen ved helt eller delvis synstap og behovet for opplæring og innlæring av nye teknikker for å mestre hverdagen er meget stor i en slik situasjon. Undersøkelser viser at tapet av syn fører til depresjon, isolasjon, inaktivt liv, somatiske plager, tap av omgangskrets, og de fleste faller dessverre også ut av arbeidslivet. Rehabilitering retter opp mye av dette og sørger for at de som rammes av synstap, kommer seg ut i livet igjen.

Det er dokumentert, og akseptert, at rehabilitering er viktig og nødvendig, både etter sykdom og alvorlige ulykker. Det er også bred enighet om at jo før rehabiliteringen kommer i gang, desto større blir gevinsten – først og fremst for individet, men også for samfunnet. Vellykket rehabilitering øker livskvaliteten og gjør det mulig for mange å delta i arbeidslivet, og det reduserer og utsetter behovet for hjemmetjenester, sykehjemsplasser og andre kostbare tiltak for samfunnet.

De fleste som mister synet, ser ikke hva som skal til for at de igjen skal kunne leve et aktivt liv. De har mer enn nok med å forholde seg til sansetapet. Dagens virkelighet er at det går gjennomsnittlig fem år fra en person får et synstap, til vedkommende kommer til rehabilitering.

Mange mennesker mister verdifulle år, og mange får aldri muligheten til å bygge opp igjen en livsmestring og en livskvalitet som var innen rekkevidde rett etter at sykdommen eller skaden reduserte funksjonsevnen.

Et par autentiske eksempler jeg har fått fra Blindeforbundet, viser med all tydelighet hva som skjer med livsmestring og livskvalitet for den som ikke får et rehabiliteringstilbud.

Ett eksempel: Liv mister synet 37 år gammel, og det går hele tolv år før hun får rehabilitering. Hun mister jobben relativt raskt, lever på sparebluss og ender med en kraftig depresjon. Når hun får rehabilitering etter tolv års venting, reiser Liv seg igjen. I dag er hun en ressursperson for sitt lokalmiljø, hun er sentral i Rådet for funksjonshemmede og bidrar mye til at andre funksjonshemmede skal få leve aktive liv. Men de tolv tapte årene får Liv aldri tilbake.

Et annet eksempel er Bjørn. Han er 55 år gammel og er i en lederstilling. Han våkner en morgen med kraftig nedsatt syn. Øyelegen sender ham hjem med beskjed om at det ikke er noe de kan gjøre, og at han i verste fall blir helt blind. Bjørn får ingen informasjon om at det finnes rehabilitering til å lære seg å mestre livet med svært dårlig syn. Han lever i sterk depresjon og isolerer seg fra alle, også fra familien. Han får politiet til å hente våpen som han har hjemme, fordi han frykter hva han kan komme til å gjøre i de mørkeste stundene. Etter ni måneder blir Bjørn kontaktet av en likemann som får ham inn på et rehabiliteringskurs. I dag, tre år etterpå, gjør han mye frivillig arbeid for andre og er aktiv i organisasjoner. Bjørn sier selv at livet er bedre enn før synstapet. Han ble reddet ved en tilfeldighet.

Et annet eksempel er en som jobber i en vestlandskommune, som mistet synet. Vi besøkte den kommunen i forbindelse med valgkampen. Han hadde også sittet hjemme i langt mer enn ett år uten å få noe som helst hjelp. Til slutt kom han tilfeldig i kontakt med en som ga ham en forbindelse i Blindeforbundet. Han er fremdeles i dag planlegger i den kommunen. Han har kommet tilbake til arbeid, men det var ved en tilfeldighet.

Alle som får nedsatt synsevne, trenger opplæring, og de trenger bekreftelse på at de fortsatt vil kunne leve aktive og gode liv. Det betyr at rehabiliteringen må utføres av fagpersoner på syn og av likemenn som har kjent på kroppen hva det vil si å miste synet. Denne kombinasjonen gir kompetanse og tillit, noe som er forutsetningen for å lykkes med rehabiliteringen.

Ved å delta på rehabiliteringskurs læres mange grunnferdigheter, som å mestre dagligdagse gjøremål, bruke pc med forstørrelse, tale og/eller punktskrift, orientere seg selvstendig og trygt, bruk av hjelpemidler til lesing, lage mat, vaske tøy, lese og sende tekstmeldinger osv., og ikke minst å få kunnskap om egen øyesykdom og motivasjon til å komme i fysisk form. Det er også viktig for dem som blir rammet, at de får opprettholdt hobbyaktiviteter, får bearbeidet det følelsesmessige aspektet og får selvtilliten tilbake. Det burde være en selvfølge at personer som rammes av alvorlig synstap, raskt får tilbud om nødvendig oppfølging og rehabilitering, slik at de så snart som mulig kan leve aktive liv, og igjen ta del i samfunnet og arbeidslivet.

I statsbudsjettet for 2012 varsles det at det vurderes å flytte tilpasningskursene og rehabiliteringskursene for sansetapsgruppene til helseregionene eller kommunene. En flytting vil føre til at den individuelle rettigheten høyst sannsynlig blir en generell pliktbestemmelse, og dermed er det forvaltningen som i stor grad avgjør hvem som får rehabilitering, og hvilket tilbud den enkelte skal få. Dette kan jeg ikke se at kan være noen forbedring i forhold til dagens situasjon. En overføring til helseregionene vil føre til enda mindre fokus på denne type rehabilitering enn det vi har i dag. Helseregionene har en historie som viser at de konsentrerer seg om den medisinske rehabiliteringen, og det er ingen grunn til å tro at dette vil endre seg om de får ansvar for rehabilitering ved sansetap. Det fører til at rehabiliteringen vil tape i kampen om kronene. For flere grupper av synshemmede, f.eks. de i yrkesaktiv alder, er rehabiliteringen nasjonal. Innen helseregionene er det stor og økende skepsis til å bruke et tilbud som ligger i andre helseregioner. Å gi ansvaret til helseregionene vil også føre til ulikheter mellom regionene, mens rettigheten i folketrygden gir en lik rett i hele landet. Å overlate ansvaret til kommunene vil gjøre at altfor mange blir prisgitt en dårlig kommuneøkonomi og for liten kompetanse. Det er derfor ikke en løsning å overlate ansvaret til kommunene, som allerede sliter med å gjennomføre de ansvarsområdene de har. Ved å flytte ansvar for rehabilitering av sansetapsgruppene ut av folketrygden, vil det bli store forskjeller, og man ser for seg at man vil få et kraftig redusert tilbud, med de alvorlige konsekvensene som dette medfører.

Fremskrittspartiet mener at det er avgjørende viktig at retten til og finansieringen av synsrehabiliteringen forblir i folketrygden. Utfordringen ligger i å få ulike fagmiljøer til å komme i kontakt med personer som får dårlig syn, for å henvise til mestringsrehabilitering. Alle kommuner må ha en synskontakt som har tilstrekkelig kompetanse og tid til å fange opp innbyggere med varig nedsatt syn, slik at de bl.a. får nødvendig habilitering eller rehabilitering.

Jeg har også tidligere i et spørsmål etterlyst et synsregister, som kan være et verktøy som vil åpne muligheter for å gi alle som trenger det, den nødvendige synsrehabiliteringen – både fordi man da kan dimensjonere hjelpeapparatet riktig og fordi det gir muligheter til å finne de personene som faktisk har opplevd å miste synsevnen. På 1980- og 1990-tallet var det et begrenset blindekartotek på Rikshospitalet, som bl.a. ble brukt til å gi et tilbud om rehabilitering til personer som var i kartoteket. Det ble redningen for mange til et aktivt liv gjennom rehabilitering. Et slikt register vil også åpne for forskning som kan gå lenger og være mer treffsikkert enn i dag. Fremskrittspartiet mener også at det må innføres velfungerende henvisningsrutiner, at rehabiliteringen må skje uten unødig ventetid. Det er en stor urett mot mennesker som er kommet i en håpløs situasjon, at de ikke fanges opp for å få nødvendig hjelp til å bedre sin livssituasjon.

Det spørsmålet jeg håper å få et klart svar på fra statsråden, er: Mener statsråden at dagens henvisningsordninger og rehabiliteringstilbud for denne gruppen er velfungerende? Eventuelt hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å sikre at alle, og ikke bare enkelte, med behov for synsrehabilitering får et tilbud uten lang ventetid?

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:27:13]: Representanten Vigdis Giltun tar opp et viktig tema. Som på mange andre områder innen rehabilitering handler dette om hvordan mennesker kan leve gode liv, selv om de har en funksjonsnedsettelse, som f.eks. synstap. Personer som får betydelig redusert syn, og som har behov for opplæring for å mestre hverdagen, skal ha nødvendig hjelp og opplæring. Jeg har ansvar for spesialisthelsetjenester og kommunale helse- og omsorgstjenester. Mange mennesker med synshemninger trenger hjelp til å mestre livet praktisk og sosialt, også når det gjelder skole, utdanning og arbeid.

Derfor er det mange sektorer som følger opp ansvaret for mennesker med synshemning. Blant annet er det slik at opplæringsloven gir sterkt svaksynte og blinde elever rett til nødvendig opplæring i punktskrift og opplæring i bruk av nødvendige tekniske hjelpemidler. Elevene har også rett til opplæring i å ta seg frem til og fra skole og i nærmiljø.

Retten til opplæring gjelder også barn som er under opplæringspliktig alder, men som har særlige behov for spesialpedagogiske tiltak. Det betyr at sterkt svaksynte og blinde barn skal få individuelt tilpasset hjelp, slik at de kan delta i sitt naturlige oppvekstmiljø. De som får synstap i voksen alder, har rett til individuelt tilpasset opplæring for å utvikle eller holde ved like grunnleggende ferdigheter. Det er kommunene eller fylkeskommunene som har ansvar for å følge opp disse rettighetene. Kommuner og fylkeskommuner kan søke bistand og tjenester fra det statlige spesialpedagogiske støttesystemet Statped. Statped samarbeider med PPT og andre kommunale og/eller fylkeskommunale instanser.

Stortingsmeldingen – Meld. St. 18 for 2010–2011 – Læring og fellesskap har som mål å sikre tidlig innsats og gode læringsmiljøer for barn, unge og voksne med særlige behov. Flere tiltak i denne meldingen vil føre til bedre opplæringstilbud til sterkt svaksynte og blinde.

Regjeringen har lagt frem en egen plan for universell utforming. Universell utforming er viktig for at personer med synshemning kan fungere godt i samfunnet. Det handler om å fjerne terskler og barrierer, enten det er i bygninger, på nettsider eller generelt i nærmiljøet. Ulike synshjelpemidler kan være av stor betydning. Disse hjelpemidlene finansieres av Nav.

I helse- og omsorgstjenesten, som jeg har ansvar for, foregår habilitering og rehabilitering både i spesialisthelsetjenesten og i kommunene.

Samhandlingsreformen legger vekt på at slike tjenester skal tilbys nærmest mulig der brukeren bor – i kommunen. Dette ansvaret er tydelig i den nye helse- og omsorgstjenesteloven. Kommunen skal ha generell oversikt over behovet for habilitering og rehabilitering blant innbyggerne. Alle som bor eller oppholder seg der, skal tilbys nødvendig utredning og oppfølging ved behov. For mange synshemmede vil det omfatte praktisk bistand, tilrettelegging og hjelpemiddelformidling og bistand til å delta i fysiske og sosiale aktiviteter.

Kommuner og helseforetak skal videreutvikle ordningen med koordinerende enhet, og i større grad ta i bruk individuell plan i habilitering og rehabilitering. Arbeidet som kommunenes syns- og hørselskontakter gjør, bør knyttes til koordinerende enhet i sterkere grad. Nav har også et sentralt ansvar for mennesker med synshemning. Med hjemmel i folketrygden ytes bidrag til institusjoner for blinde og svaksynte som eies av Norges Blindeforbund. Det ytes også bidrag til Midttun Ferie- og Rekreasjonshjem. Det gis også tilskudd til opplæringstiltak i dagliglivet. Tilpasningskurs ved Blindeforbundets kurssentre finansieres av dette tilskuddet. Gjennom Funksjonshemmedes Studieforbund kan Blindeforbundet få tilskudd etter lov om voksenopplæring. Dette finansieres over Kunnskapsdepartementets budsjett.

For personer med synshemning vil det være særlig viktig å lære å mestre dagliglivet ved hjelp av tekniske og digitale hjelpemidler. Opplæring i pc og opplæring i punktskrift vil være viktig for mange som får synshemning som unge eller voksne. Riktige og tilpassede hjelpemidler er viktig for en god rehabilitering. Den enkelte må ta kontakt med helsetjenesten i kommunene når de trenger hjelpemidler fra Nav. Det er viktig at instanser og fagmiljøer samordner og samarbeider om en god rehabiliteringsprosess for hver enkelt, i tråd med Samhandlingsreformen.

Tiltak innenfor opplæringssektoren er viktig i rehabiliteringsprosessen for mennesker med synshemning. Hjelpemidler er et annet viktig område. Helsesektoren har ansvar for nødvendig utredning, diagnostisering og behandling. Derfor har jeg i oppdragsdokumentet for 2012 til regionale helseforetak satt som mål at det er sikret tilstrekkelig kapasitet innen spesialiserte habiliterings- og rehabiliteringstjenester til ulike grupper, og etablert tilbud til pasienter med sansetap.

Personer med synshemning vil ha ulike behov avhengig av diagnose og livsfase, og flere sektorer har ansvar for å samarbeide med og om personer med synshemning. Det gjelder opplæringssektoren, Nav, kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten. Helsesektoren har også et særlig ansvar når det gjelder å samarbeide med andre etater, slik at den enkelte får helhetlige og koordinerte tjenester. Det er dette vi har lagt til rette for gjennom Samhandlingsreformen, hvor individuell og helhetlig oppfølging står sentralt, også for personer med synstap.

Vigdis Giltun (FrP) [14:33:39]: Jeg takker statsråden for en redegjørelse om hvordan dagens tilbud fungerer.

Selv en med veldig godt syn skulle vel ha vanskelig for å ta seg fram i jungelen av hvem som har ansvaret for hva. Det er litt der problemet ligger. Det var det jeg ønsket å fokusere på i dag – gode henvisningsrutiner som gjør at en som mister synet, automatisk kommer til rehabilitering og får de grunnleggende ferdighetene på plass ved et synstap. Dette fungerer veldig dårlig i dag. Det ser man på det lave antallet som Blindeforbundet har på kurs, i forhold til de 14 000 som er utsatt for synstap. Jeg hadde håpet at statsråden ville fortelle hvordan disse skal fanges opp. Jeg ble også overrasket over at hun sier at det i 2012 er sikret kapasitet til rehabilitering. Gjelder dette de 14 000, eller kanskje 6 000 – eller hvor mange det er som vil trenge det? Har man en oversikt over hvem det er som trenger synsrehabilitering? Hvordan vil statsråden sikre at de faktisk får dette raskt, uten å vente? Det er det som har vært problemet. Det finnes kapasitet. Det finnes også et ønske fra bl.a. Blindeforbundet om å bidra mer, men problemet er å fange opp dem som trenger det.

Når det gjelder henvisningsrutiner, er det veldig viktig. Så lenge det er et pulverisert ansvar, hvor mange sitter med ansvaret, er det ofte ingen som tar det, og ingen som når fram til den som har behov for det, for den som har behov for det, kjenner ikke til alle disse mulighetene og rettighetene. Dette er noe som spesialisthelsetjenesten må ta ansvaret for. Noen må påta seg ansvaret. For dette er kostbart både i kroner og øre, men aller mest er det kostbart i form av tapt livskvalitet for dem det gjelder og familiene.

Jeg er litt skuffet over at man i denne debatten ikke ønsker å ta tak i problemet: Hvordan kan man gjøre det bedre? Man må ikke bare fortelle hvordan ting fungerer, for sånn det fungerer, fungerer det ikke bra. Det er helt sikkert. Det man da må se på, er hvordan man ikke bare kan gjøre det litt bedre, eller håpe at det skal fungere om noen år, men få på plass systemer, for dette er en stor systemsvikt. Jeg håper at statsråden, iallfall i sitt neste innlegg, vil si noe litt mer konkret om hvordan hun skal fange dette opp og sørge for at det pasientene faktisk har rett på, blir gjennomført.

Det er også sånn at man i veldig mange kommuner ikke har kvalitetsmessig gode nok synskontakter. Det er også viktig å fange opp dem som ikke nødvendigvis har vært utsatt for en ulykke, men som går hjemme. Det gjelder mange eldre mennesker også. Det er veldig mange som vil miste synet på grunn av lang tids diabetes, og som selv ikke er klar over hvilken hjelp de kan få, og hva de vil ha behov for. Jeg håper statsråden kan være litt klarere, se framover og komme med noen nye tiltak som kan sikre et bedre tilbud.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [14:37:02]: Det som er mitt ansvarsområde, er helsetjenesten og helsetjenestedelen av dette arbeidet. Jeg har lyst til å understreke at når det gjelder rehabilitering akkurat for mennesker som får et sansetap, vil de trenge hjelp fra mange instanser. Det gjelder Nav og ikke minst opplæring, som til syvende og sist ligger under Kunnskapsdepartementet. Men det jeg har stor forståelse for, er at mange opplever at dette er en jungel – at det er krevende og komplisert. Derfor laget vi Samhandlingsreformen. Derfor laget vi en ny kommunal helse- og omsorgstjenestelov som nettopp skal ha fokus på enkeltmennesket, og som skal ha fokus på dem som f.eks. får kroniske sykdommer, slik at de skal få bedre hjelp gjennom helsetjenesten og hjelpeapparatet.

Det blir på en måte litt for enkelt å tro at det bare er én type rehabilitering – og så har man ordnet alt. Jeg har veldig stor forståelse for at mennesker som får et sansetap, som f.eks. synstap, har stort behov for og stor nytte av å treffe andre i lignende situasjon. Derfor er det tilbudet som Blindeforbundet har, av veldig stor verdi, og det er klart at vi må også benytte oss av det. Men samtidig må alle instansene – kommunale, fylkeskommunale og spesialisthelsetjenesten – bli bedre til å samarbeide for å skreddersy et tilbud til den enkelte. Derfor vil jeg vise til det ansvaret man har fra kommunens side. Når man er i spesialisthelsetjenesten, er det spesialisthelsetjenesten som har ansvaret – det er de som har ansvar for rehabilitering. Det er derfor jeg i oppdragsdokumentet har bedt om at man må ha tilstrekkelig kapasitet når det gjelder rehabilitering, også for dem som får et sansetap. Men samtidig er det slik at hvis man bor i kommunen – alle bor jo i en kommune – og man er i kommunehelsetjenesten, er det kommunens ansvar å hjelpe den enkelte til å få et tilbud som er komplett. Det beste å gjøre da er å bruke individuell plan, nettopp for å kunne koordinere de ulike tjenestene.

Jeg skjønner at dette kan høres komplisert ut, men jeg har også lyst til å understreke at her er det mange som har et stort ansvar. Det er helt klart at for dem som mister synet, spesielt i voksen alder, er dette særdeles vanskelig og krevende. Vi må jo gjøre det vi kan, fra alle instanser, for å bidra til en god rehabilitering, men samtidig må det skje gjennom den som har nøkkelen – og akkurat nå er det kommunen.

Tove Karoline Knutsen (A) [14:40:22]: Det er en viktig debatt og et viktig tema som interpellanten Giltun tar opp i dag.

Mennesker med synshemning trenger god faglig oppfølging og rehabilitering både i spesialisthelsetjenesten og i primærhelsetjenesten. Et viktig formål med Samhandlingsreformen, som er nevnt tidligere i dag, er at alle former for helsetjenester – også rehabiliteringstjenester – skal tilbys nærmest mulig der den enkelte pasient eller bruker bor, dvs. i kommunen. Synshemmede har, i likhet med andre med funksjonsnedsettelse, krav på bistand, tilrettelegging og tilgang på hjelpemidler, og til å delta i samfunnet ut fra behov og muligheter. Dette er en rett som er nedfelt i helse- og omsorgstjenesteloven.

Det er først og fremst kommunene som skal sørge for at synshemmede får den hjelpen de trenger. Kommuner og fylkeskommuner kan søke bistand fra Statped, som ivaretar den statlige spesialpedagogiske støtten for slik hjelp. Statpeds virksomhet vil i 2013, som interpellanten nevnte, være organisert i fire regionsentra – henholdsvis Vest-, Sørøst-, Midt- og Nord-Norge. Disse skal serve kommunene og fylkeskommunen i sine respektive regioner og ta initiativ til planlegging som skreddersyr tjenester, i tråd med ønsker og behov som brukere i den enkelte kommune måtte ha. I motsetning til interpellanten er jeg helt sikker på at regional organisering er bedre for folk med sansetap enn en sentralisert tjeneste. For eksempel i min region har man god erfaring med det regionale senteret for døvblinde som ligger i Tromsø, og som er knyttet til Universitetssykehuset Nord-Norge – og bruker den kompetansen som finnes der.

Det utføres også et viktig arbeid for blinde og svaksynte ved ulike institusjoner i regi av Norges Blindeforbund. I nord, i nordre Nordland, har vi i Evenes et kurs- og treningssenter som jeg veit har stor betydning for opplæring og hjelp til blinde og svaksynte. Gjennom Funksjonshemmedes Studieforbund får Blindeforbundet tilskudd etter lov om voksenopplæring, et tilskudd som gis over Kunnskapsdepartementets budsjett.

Det er også viktig at kommuner og andre offentlige aktører tar på det største alvor at man i all planlegging skal ivareta universell utforming. Dette vil være spesielt viktig for alle mennesker med funksjonsnedsettelse, ikke minst for synshemmede. Utforming av bygninger, inne- og utemiljøer samt ulike hjelpemidler for synshemmede er viktig, og ikke minst vil personer med synshemning ha stor nytte av f.eks. digitale hjelpemidler i forbindelse med skolegang, studier og annen opplæring.

Hjelpemidler er, som mange veit, men som kanskje ikke alle er klar over, finansiert av Nav. Derfor må helsepersonell være oppdatert og på offensiven når det gjelder å bistå funksjonshemmede – herunder synshemmede – med den hjelpen de faktisk har krav på.

Interpellanten tegner et dystert bilde av situasjonen for mennesker med synshemning, bygd på tall fra Blindeforbundet. Og sjøl om dette helt sikkert kan variere fra kommune til kommune, trur jeg at mange synshemmede kan kjenne seg igjen i den beskrivelsen interpellanten har gitt. Jeg har tro på at en sterkere og mer robust kommunehelsetjeneste kan bøte på dette. Samhandlingsreformen understreker betydningen av koordinerende enhet og individuell plan, både i behandling og rehabilitering i primærhelsetjenesten og i andre tjenester som kommunen skal gi. Her er kommunenes syns- og hørselskontakter forpliktet til å spille på lag med koordinator i kommunen.

Jeg tror nettopp Samhandlingsreformens innretning, som statsråden også nevnte, vil ha stor betydning for å ivareta hørsels- og synshemmede i kommunenes framtidige rehabiliteringsarbeid.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:45:06]: Jeg synes innleggene så langt har vist at det er en svært viktig problemstilling som interpellanten tar opp.

Akershus-benken hadde møte med Norges Blindeforbund for vel en uke siden, og det gjorde et sterkt inntrykk å høre om de mange enkeltmennesker som har mistet synet, og dermed opplever at de har mistet meningen med livet. De færreste finner veien tilbake selv, de blir ofte pasifisert og mister kontakten med omverdenen.

De som kommer til synsrehabilitering, har ventet fem år for å få rehabilitering – og det gjelder bare de 230 som faktisk får rehabilitering, bl.a. ved syns- og mestringssenteret i Hurdal i Akershus. Der har de bred kompetanse innen synsrehabilitering, med fagspesialister som arbeider tett med et godt skolert likemannsapparat. Tilbakemeldingene fra brukerne er svært gode både når det gjelder den individuelle oppfølgingen som blir gitt, kvaliteten på kurs- og aktivitetsvirksomheten og på oppholdene ved syns- og mestringssentrene.

Men det er altfor få som får denne muligheten. Det er som nevnt bare 230 som får denne muligheten gjennom Blindeforbundet hvert år, mens ca. 14 000 får nedsatt syn, ifølge professor Bjørn Nicolaisen. Det er med andre ord svært mange som ikke får den hjelpen de trenger.

Jeg er enig med Norges Blindeforbund i at det er avgjørende at leger, Nav-ansatte og fysioterapeuter som møter mennesker med synsnedsettelse, har nødvendig kompetanse. Det er avgjørende at det er gode henvisningsrutiner, slik at de det gjelder, får rehabilitering raskt, og at kvaliteten på og omfanget av rehabiliteringen er god.

I likhet med Norges Blindeforbund, som er den organisasjonen som sitter med mest erfaring og mest kompetanse på området, mener Høyre det er viktig at retten til synsrehabilitering forblir i folketrygden, i alle fall inntil videre, og at den ikke legges til helseforetakene og kommunene. En overflytting av rettighetene nå vil kunne føre til et enda dårligere tilbud. Svært mange kommuner har verken tilstrekkelig fagkompetanse eller kapasitet til å følge opp og gi nødvendig rehabilitering. Det vil føre til store ulikheter i tilbudet, avhengig av hvilken kommune man bor i. Det er bare ca. 50 pst. av kommunene som har bl.a. synskontakt.

Høyre mener videre at det er viktig å få på plass et synsregister. Det vil kunne bli et viktig redskap for å sikre god rehabilitering og for å få en oversikt over hvor mange som har en synsnedsettelse. Det vil kunne gi et godt grunnlag for riktig behandling, god rehabilitering og for å kunne legge til rette for forsking og fagutvikling innen dette området, som helt klart er nødvendig.

Erfaringene viser at gjennom god rehabilitering får de aller fleste livet sitt tilbake. Derfor et det viktig at vi styrker dette området betydelig og sikrer at alle som opplever synstap, får rask og god rehabilitering og kan komme styrket ut av en situasjon som i utgangspunktet kan oppleves som håpløs.

Karin Andersen (SV) [14:48:43]: Dette er en veldig viktig interpellasjon. Jeg synes ordvekslingen hittil viser at det vi er på leting etter, er gode henvisningsrutiner i disse systemene som er laget. Det er det som blir brukerens utfordring oppi dette – for å si det sånn: Samhandlingsreformen er god, mye av ansvaret skal samles der, det skal lages individuelle planer, men poenget er at man må vite at det er et menneske der som trenger en individuell plan, for at den skal bli laget.

Derfor vil jeg også gjerne høre om statsråden har noen tanker om hvordan man kan få gjort disse henvisningsrutinene tydeligere, for jeg tror det er det man etterspør i denne interpellasjonen. Ikke det at det er mangel på instanser som har ansvar og delansvar – for hvis man først kommer inn i dette systemet, er det i hvert fall mulig å plassere ansvaret – men det som jeg også får meldinger om, er at personer med store synstap ikke blir meldt videre i systemet verken fra spesialisthelsetjenesten, fra fastlegen eller eventuelt fra Nav – hvis noen har behov for f.eks. tilpasningskurs. Det er det som er problemet.

I tillegg har jeg i likhet med representanten Sjøli hatt mye kontakt med Blindeforbundet opp gjennom tidene, og jeg har bl.a. diskutert dette med synskontakt – og hørselskontakt er jo tilsvarende – og at kvaliteten varierer veldig landet over.

Arbeids- og sosialkomiteen var på mandag på besøk på hjelpemiddelsentralen i Oslo og Akershus. Der spurte jeg dem direkte om hva slags faglige råd de ville gi oss knyttet til at synskontakten er et sårbart punkt i dette systemet. Da svarte de at de mente at man faktisk burde stramme opp systemet og ha et mer sentralisert opplegg rundt det hvis det faktisk skal fungere som det er tenkt – for det er jo bra tenkt, og det er et bra system der det fungerer – at synskontakten har kompetanse og faktisk kan følge opp personer som har behov for det.

Her er det nok en del ting – ikke nødvendigvis når det gjelder endringer på dagens organisering, men en tydeligere plassering og sikring av kvalitet, slik at de som har behov for det, og som har stor nytte av disse tilpasningskursene, faktisk får dem, og får dem så tidlig som mulig. Det skjønner jo alle at vil hjelpe veldig, for jeg tror det skjer noe med mestringsfølelsen og tilliten til at man kan greie noe hvis man blir sittende passiv lenge etter at et synstap har inntrådt.

Det som jeg har behov for å understreke veldig tydelig – statsråden nevnte jo sjøl den nye loven om kommunehelsetjenesten som kom i kjølvannet av Samhandlingsreformen – og som det er interessant å se på, er hvor i den loven ansvaret for å henvise disse pasientene videre er tydeliggjort, slik at vi kan se det, eller om det ligger i lovverket for spesialisthelsetjenesten. Hvis vi skal få til denne samhandlingen, må man altså vite om dette mennesket og vite om behovet.

Det pågår en diskusjon om hjelpemiddelområdet generelt. Det har kommet en stor NOU – deler av den skal man vel etter hvert ta stilling til – der det også handler om hvordan ulike områder av dette skal finansieres. Det er til diskusjon.

Jeg har veldig stor forståelse og sans for dem som hevder at det ligger en trygghet i det systemet vi har i dag, at det er folketrygden som finansierer deler av dette. Ikke for det, spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten skal jo ha det daglige – og også et helhetlig – ansvar. Så det er jo noe fornuft i å tenke slik også. Men jeg tror – punkt nr. 1 – at noe veldig viktig har med finansieringen å gjøre, nemlig at da er disse hjelpemidlene under en post som ikke er begrenset av driftsrammer, der noe skal gå til andre helsetjenester. Punkt nr. 2: Det gir en større trygghet for å sikre likebehandling over hele landet. Dette mener jeg er viktig i disse sakene, og det må tillegges stor vekt når vi skal jobbe med dette framover.

Laila Dåvøy (KrF) [14:53:52]: På hjemmesiden til Norges Blindeforbund fant jeg et interessant blogginnlegg, skrevet i februar i år. La meg sitere noen utdrag:

«Ukene flyr og vi har allerede kommet langt inn i februar. Det at det går mot lysere tider er alltid gledelig, men når det gjelder gode sikre ordninger for funksjonshemmede ser fremtiden noe mer uviss og mørk ut. (…) – hva skjer med rehabiliteringen/habiliteringen i fremtiden»

Vedkommende som skriver, sier videre at rehabilitering «er et område som nå er så uvisst for alle som vil trenge rehabilitering i fremtiden at her burde vi alle reagere». Videre:

«Samhandlingsreformen som plutselig datt innover oss har i alle fall ikke noe godt svar på dette. Nå brukes nesten ikke ordet rehabilitering lenger, men forebygging og friskvern.

Hvordan skal en forebygge at noen kan bli synshemmet eller får sykdommer som trenger god og helhetlig rehabilitering?

Når staten fjerner gode ordninger med et pennestrøk og setter store reformer ut i livet uten å prøve noen piloter så er jeg stygt redd for at mange må lide.»

Til slutt skriver han:

«Da er det igjen vi som kjemper en daglig kamp for de som ikke har lett for å bli hørt som må redde det som reddes kan.»

Hva er så rehabilitering for en som mister synet? Hva handler det egentlig om? Jo, det handler om noe så vanskelig som å lære å mestre dagliglivet på nytt og å lære kompenserende teknikker for å mestre synstapet. Det dreier seg om både funksjonelle, fysiske og følelsesmessige utfordringer. Noen kan ha restsyn. De må trene på å bruke dette, og det kan være krevende. Nye hjelpemidler som kan kompensere for synstapet, og som er helt avgjørende i hverdagen, må læres om og tas i bruk. Vi som ser, tenker lite igjennom hvordan vi skal forflytte oss fra sted til sted, ute og inne. Dette kan føles uoverstigelig for en som er blind, også for en som har vært seende tidligere.

Midt oppe i disse fysiske utfordringene må en som har mistet synet, bearbeide det store tapet og den sorgen det jo er, ikke å kunne se mer.

Dette er noe av det synsrehabiliteringen handler om. Det sier seg selv at denne rehabiliteringen ikke kan stå på vent i årevis. Interpellanten viser til at gjennomsnittlig ventetid er fem år – og takk til interpellanten, som tar opp dette temaet.

Rehabilitering er en rettighet i henhold til pasientrettighetsloven. Det påpekte helseministeren da jeg, sammen med andre, i forrige stortingsperiode tok til orde for å få laget en egen rehabiliteringslov. Det var unødvendig, ble det sagt. Hvorfor foreslo Kristelig Folkeparti dette? Jo, det var fordi altfor mange ikke fikk ivaretatt sitt behov for rehabilitering.

Statsråden viser til Samhandlingsreformen. Men når det gjelder Samhandlingsreformen, er – etter det jeg vet – ansvarsdelingen mellom førstelinjetjenesten og andrelinjetjenesten ennå ikke helt avklart hva gjelder rehabilitering. Statsråden kunne kanskje si noe om når dette arbeidet vil være ferdig. Jeg håper det er ferdig, men jeg har ikke hørt de endelige tilbakemeldingene. Det er lite samordning på dette feltet, det har flere vært inne på. Mange deler ansvaret, det er stykkevis og delt.

Noen av de tiltakene som jeg og andre har nevnt, er pasientorganisasjonene de beste til å drive. Derfor er det en vinn-vinn-situasjon å kunne gi organisasjoner, som f.eks. Blindeforbundet, gode økonomiske støtteordninger. De driver med kurs, hjemmebesøk og likemannsarbeid og har habiliteringstilbud, og de har egne syns- og mestringssentre, for å nevne noe. Her er vel også staten inne og er en stor bidragsyter. Ikke minst bidrar god rehabilitering til selvstendighet og bedre livskvalitet – og, ikke minst, til mestring i eget liv.

Helt til slutt: Jeg er enig i det flere har sagt om folketrygden – det var vel interpellanten og representanten fra SV, Andersen. Jeg tror at man ikke skal slippe folketrygdansvaret før man kan dokumentere at det finnes en helhetlig og likeverdig behandling for dem som har synstap, eller har mistet synet helt. Det hjelper egentlig lite med gode lover og gode intensjoner – og oppdragsdokumenter, for den del – hvis hjelpekjeden er full av hull, slik vi har fått det dokumentert her i dag.

Vigdis Giltun (FrP) [14:58:35]: Jeg vil takke alle som har deltatt i denne debatten, og si at det er gledelig at alle tydelig ser de problemene som er. Jeg er sjelden helt enig med SV, men denne gangen er jeg enig med Karin Andersen, som påpekte veldig konkret hvor problemet ligger.

Jeg er også glad for at både SV, Kristelig Folkeparti og Høyre har sagt at de ønsker å beholde rettighetene i folketrygden. Det er nemlig den eneste måten hvor en kan sikre at brukerne får finansiert et rehabiliteringstilbud.

Samhandlingsreformen sikrer ingen verdens ting. Er det ett område som kan tape, er det nettopp rehabiliteringsområdet og tilbudet til kronikere. Den reformen er ment til å spare penger på ikke å ha personer på sykehus. Det er nok det kommunene må sette inn alle ressurser på i fremtiden. De har knapt med ressurser. Det å beholde rettigheter som er viktige for dem med nedsatte funksjoner, i folketrygden, vil i hvert fall Fremskrittspartiet jobbe for.

Når det gjelder universell utforming, er regjeringen også litt treg på det området, vil jeg si. Det er ikke god nok fremdrift i arbeidet med universell utforming.

Når det gjelder hjelpemiddelområdet, er det i år kuttet 14 mill. kr på enklere hjelpemidler, og det er mange av de hjelpemidlene som – la oss si – koster under 1 500 kr. Trenger man mange slike hjelpemidler, blir det dyrt, og man mister også oversikten over hvilke typer hjelpemidler man bør ha som det er god kvalitet på, når de tas ut av sortimentet. Det er heller ingen god utvikling på det området, og fremdeles er det veldig mange som frykter at også ansvaret for hjelpemiddelområdet skal bli et sektoransvar. Som Karin Andersen sa, ble det advart mot det da vi i komiteen besøkte hjelpemiddelsentralen på Økern, hvor de sa at sektoransvaret må vike for å sikre brukerne. Det er det vi må legge vekt på: å få samlet ansvaret og få finansieringen der hvor pengene er. Det er staten som har penger, ikke kommunene.

Kommunene har i varierende grad mulighet til å tilby helt nødvendig rehabilitering og andre typer rettigheter, så jeg hadde håpet at statsråden i løpet av denne interpellasjonen kunne vært litt klarere, for det er jo til statsråden interpellasjonen i utgangspunktet er rettet. Jeg kan ikke se at det er noe statsråden har kommet med, som vil sørge for at vi raskt får systemer som gjør at de som mister synet, får rehabilitering. Nå har bl.a. Blindeforbundet påpekt to ting som kan gjøre dette enkelt: Det er et synsregister, og det er gode henvisningsrutiner, hvor den som mister synet, ikke blir sluppet tak i. Du får direkte henvisning, og så er det opp til dem å finne ut hvor du får kvalitetsmessig god rehabilitering, for det hjelper ikke med en rehabilitering hvis den ikke er god.

Dag Terje Andersen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Anne-Grete Strøm-Erichsen [15:02:05]: Først må jeg komme med et hjertesukk: Jeg skulle faktisk ønske at flere representanter fra Stortinget hadde vært til stede på en todagers helsekonferanse som nylig ble avholdt her i Oslo, hvor man har satt status på Samhandlingsreformen – som tross alt bare har vart i fire og en halv måned. Man har allerede – på de områdene hvor man har startet opp – hatt konkrete resultater å vise til, f.eks. for utskrivningsklare pasienter.

Det er ikke slik at Samhandlingsreformen bare er en reform for å spare penger. Helt klart er det en reform for at vi skal få et bærekraftig helsevesen, men ikke minst for å ivareta kronikere. Det er jo nettopp for kronikerne Samhandlingsreformen er viktig, det er for dem som trenger hjelp fra flere tjenester. Det som er komplisert når det gjelder de som får et sansetap som et synstap, er at de trenger hjelp ikke bare fra flere helsetjenester, men fra mange andre tjenester innenfor ulike sektorer. Da er det altså slik at rehabilitering ikke bare blir en eneste greie – det blir mange ting. Det blir å klare seg hjemme, det blir praktisk oppfølging, det blir arbeidsoppfølging i Nav og tilrettelegging i arbeid, det blir selvfølgelig helse, det å få utredning, og så blir det opplæring – det er mange områder. Det er én enhet i kommunen som etter den nye kommunale helse- og omsorgstjenesteloven har ansvar for dette, og det er koordinerende enhet. Det er den enheten som må ta ansvar for at den enkelte som opplever f.eks. et synstap, får den hjelpen man trenger fra de ulike instansene.

Det skal ikke være sånn at noen skal vente i fem år på å få rehabilitering – det er ikke akseptabelt. Det er ikke vanskelig å være enig i det. Slik skal det ikke være. Etter den nye loven er det ikke slik at rehabilitering er svevende, men rehabilitering må foregå både i spesialisthelsetjenesten og i kommunehelsetjenesten, og det må også tas med i avtaler mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten, for det er ulikt hva man kan gjøre i ulike kommuner. Men det er ikke til hinder for at den enkelte som har opplevd et sansetap, faktisk skal få hjelp, få hjelpemidler og få hjelp til å klare seg i hverdagen. Jeg skal selv ta initiativ til at vi i departementet skal ha et møte med Blindeforbundet, nettopp for at vi skal finne en god måte å mestre dette på, for her er det mange som har et ansvar, og det felles ansvaret må vi klare å ta – enten vi er stat eller kommune.

Presidenten: Debatten i sak nr. 11 er avsluttet.