Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Venstre 5 minutter og medlem av regjeringen 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg av medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Det blir videre foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, har en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Tor Bremer (A) [13:06:31]: (ordførar for saka): I eit tappert forsøk på å vera eit godt føredøme som saksordførar jogga eg naturlegvis til kontoret i dag.

Inspirasjonen var naturlegvis stor då eg passerte gamle, ærverdige Frogner skøytestadion. Russarane, nederlendarane og ikkje minst svenskane hadde i si tid store utfordringar med dei tre legendariske S-ane våre: Storholt, Stensen og Stenshjemmet. I dag, når denne meldinga om utdanning for velferd og folkehelse – vil eg leggja til – skal handsamast, er det naturleg å tenkja på vår gode kollega Are Helseth si omskriving, at folkehelsa og velferda òg har utfordringar med dei tre S-ane, nemleg sigaretten, sukkeret og sofaen. Folkehelsa er så definitivt ein del av bakteppet for denne meldinga.

Som saksordførar vil eg uansett retta ein takk til komiteen for konstruktivt arbeid med den politiske handsaminga av stortingsmeldinga. I det ligg det at eg har opplevt at komitémedlemene og dei ulike politiske partia har på ein konstruktiv måte ivra etter å få fram dei politiske utfordringane som naturleg nok ligg i eit slikt arbeid når ny politikk skal utarbeidast. Dette er utført innanfor dei grensene som ei retningsmelding som denne naturleg nok vil setja.

Om mange av dei endringane som må koma, er det ikkje mogleg å seia konkret og i detalj i dag korleis dei vil slå ut. Først skal utdanningssektoren og alle dei aktuelle aktørane, som arbeidsgjevar- og arbeidstakarorganisasjonar, bidra i det viktige utviklingsarbeidet som skal gjerast. Det er tenestene og organiseringa av dei som er grunnlaget og styrande for denne omlegginga av utdanninga. Meldinga har slik sett utdanning og forsking som hovudtema. Sjølv om enkelte punkt er konkrete og tydelege, viser innstillinga frå komiteen at meldinga handlar mykje om kva retning omleggingane av utdanningane skal gå i. Det er difor ei retningsmelding.

Noko av det komiteen peikar på, og som er av langsiktig og ny karakter, er forskinga si tydelege rolle. Det er eit stort behov for å styrkja kunnskapsgrunnlaget både for utdanningane og yrkesutøvinga gjennom ei praksisnær forsking. Dette samspelet mellom utdanning, forsking og tenesteutøving er ein viktig berebjelke i dei endringane som meldinga peikar på. For ytterlegare å understreka kor sentralt dette er, vil eg visa til at Noregs Forskingsråd vil få i oppdrag å oppretta eit forskingsprogram som skal utvikla både helse- og velferdstenestene på den eine sida og dei helse- og sosialfaglege utdanningane på den andre sida. For at dette skal fungera på ein god måte, vil det også bli etablert fleire nasjonale forskarskular som knyter saman stipendiatar innan same fagfelt ved ulike institusjonar.

Ein samstemt komité åtvarar i sine merknader mot at me kan gå mot ei tid med mangel på personell i helse-, pleie- og omsorgssektoren dersom me ikkje maktar å førebyggja betre, slik at færre menneske blir pasientar. Det blir vist til at Samhandlingsreforma på ein god måte teiknar eit utfordringsbilete og ei ny retning for norsk helsevesen, med vekt på førebyggjande helsearbeid, betre samhandling i sektoren og oppbygging av fleire og betre helsetenester i kommunane.

For å nå målet om meir heilskaplege tenester og eit betre tilbod til den einskilde har regjeringa gjennomført store reformer, som Nav-reforma og Samhandlingsreforma. Barnevernet er omorganisert for å styrkja det faglege tilbodet og for å få eit meir likeverdig tilbod i heile landet. Men dette er ikkje nok. Utdanninga må svara på det kompetansebehovet som tenestene og brukarane har krav på. Det er faktisk difor Meld. St. 13 Utdanning for velferd er til handsaming her i Stortinget i dag.

Ein samla komité viser til at Samhandlingsreforma vil stilla nye krav til helsepersonell sin kompetanse. Dette vil krevja endringar i innhaldet av utdanningane og ikkje minst ny kunnskap gjennom forsking. Profesjonsutøvinga skal vera forskingsbasert, og komiteen meiner det er viktig å styrkja sambandet mellom utdanning, praksis og FoU også i kortare profesjonsutdanningar. Komiteen peikar også på at det er viktig å etablera eit godt faktagrunnlag med omsyn til framtidig behov for helsepersonell, og at utdanningskapasiteten blir tilpassa dette på ein god måte. Som saksordførar meiner eg at det er rett å stoppa ved det når det gjeld spørsmål om dimensjonering av dei enkelte utdanningane.

Ein samla komité ser positivt på framlegget om å innføra ein ny modell for helse- og sosialutdanninga i vidaregåande opplæring, der opplæring på skule og opplæring på arbeidsplass vekslar gjennom heile utdanninga. Dette vil koma i staden for dagens modell med to år på skulebenken og to år med praksis. Utprøving av denne nye modellen vil vera eit viktig tiltak for å auka motivasjonen for gjennomføring av utdanninga.

Det er også innført ei ny prøveordning med «Y-vegen» for å koma inn i høgare helse- og sosialutdanningar. Når det gjeld eit eventuelt forsøk med generell studiekompetanse som inntakskriterium til helse- og sosialfagleg fagskuleutdanning, ber fleirtalet i komiteen, medlemene frå regjeringspartia, om at slike forsøk finn stad i tett dialog med tariffpartane.

Ein samla komité er oppteken av at utdanningane skal halda høg kvalitet, slik at studentane tileignar seg god og relevant kompetanse. I dag blir dette styrt gjennom rammeplanar for eit fleirtal av dei aktuelle utdanningane. Men komiteen har merka seg at det er svakheiter med dagens rammeplanar. Dei har berre delvis lukkast med å få utdanningsinstitusjonane til å sikra kvaliteten, dei er til hinder for at institusjonane kan utøva sin faglege autonomi, og dei gir i liten grad tenestene moglegheit til å påverka utdanningane. I den vidare vurderinga av eventuelt nye styringsverkemiddel må desse svakheitene rettast opp.

Komiteen peikar på at sjølv om mykje er bra i dag, og at den norske folkehelsa er gjennomgåande god, er det utfordringar i utdanningane på ei rekkje område. Målet for meldinga er at utdanningane skal svara på det kompetansebehovet som tenestene møter i større grad no enn før. Me ser det spesielt i forhold til større merksemd på evna til tverrprofesjonelt samarbeid. Hovudmodellen for dei helse- og sosialfaglege profesjonsutdanningane i høgare utdanning skal difor vidareutviklast med breie grunnutdanningar og spesialisering på vidareutdannings- og masternivå.

Eit anna område som vil få auka fokus, er kunnskap om velferds- og forvaltingssystemet vårt. Stikkord her vil vera kunnskap om folkehelse, born si utvikling og oppvekst, arbeidsliv, inkluderingsspørsmål og likestilling i brei forstand, for å nemna litt av temaet.

Når det gjeld styrking av utdanningane, vil eg også peika på arbeidet med personar med samansette behov: habilitering og rehabilitering, psykisk helse og rus, vold, overgrep og omsorgssvikt og arbeidslivsretta kvalifiseringsprogram for grupper med særskilte behov og oppfølging.

Men skal ein lukkast med dette, peikar komiteen på at praksisstudiane i helse- og sosialfaga må få ein auka kvalitet og relevans. Komiteen har merka seg at regjeringa vil utvikla indikatorar for kva som kjenneteiknar god kvalitet og relevans i praksisstudia.

Vidare har komiteen også merka seg at regjeringa vil vurdera å stilla krav til rettleiingskompetanse og ei lovfesta plikt for alle helse- og velferdstenestene til å stilla til rådvelde praksisplassar for elevar og studentar. Til det siste forslaget om ei eventuell lovfesting av plikta til å stilla praksisplassar vil opposisjonspartia heller at regjeringa brukar positive verkemiddel.

I det store og heile er det relativt stor einigheit om dei store linjene i meldinga. Retninga for omlegging av utdanninga er det einigheit om, men opposisjonen har valt å konkretisera meir enn fleirtalet på enkelte område. Fleirtalet ventar på ein del av desse tema og viser til det langsiktige utviklingsarbeidet som myndigheitene, saman med alle aktuelle partar, skal gå i gang med.

Til slutt vil eg visa til tilrådinga frå komiteen.

Når det gjeld dei ti framlegga frå mindretalet, reknar eg med at dei blir fremja av opposisjonen.

Dagfinn Høybråten hadde her overtatt presidentplassen.

Bente Thorsen (FrP) [13:16:46]: Etter å ha vært til stede da Tora Aasland, daværende statsråd, presenterte Meld. St. 13, hadde jeg skikkelig store forventninger til regjeringens ambisjoner om hurtigst mulig å sørge for at de endringene som er realiserbare innen både helse- og sosialfagutdanningene, ble iverksatt, og at velferdsteknologien hurtigst mulig ble tatt i bruk. Dette er ikke innfridd av regjeringspartiene.

St. meld. 13 for 2011–2012 Samspill i praksis gir en grundig og saklig beskrivelse av dagens situasjon og utfordringer innenfor helse- og omsorgsektoren og av velferdsforvaltningens tilbud. I tillegg synliggjør meldingen nødvendigheten av at det må bli gjort forandringer innen alle de helsefaglige utdanningene, på alle nivå, ved å ta i bruk ny teknologi innen helse- og de sosialfaglige områdene.

Flere folk får konstatert ulike kroniske sykdommer, og vi lever lenger. I mange tilfeller fører dette til et stort sammensatt hjelpebehov. I tillegg viser framskrivninger at dersom vi ikke gjør endringer i måten som vi løser oppgavene i sektoren på, må hver fjerde ungdom ta helsefaglig utdanning i 2025. Går vi enda ti år fram, er tallet hver tredje ungdom på landsbasis. Dette er selvsagt ingen bærekraftig utvikling.

Derfor er det så viktig at vi snarest setter inn tiltak som motvirker utviklingen. Dette går på både god folkehelseinformasjon om forebyggende helsearbeid og at vi må ta i bruk nye måter å løse oppgavene på. Fremskrittspartiet er positiv til å legge om innholdet i utdanningene, slik at de blir noe mer tverrfaglige enn de er i dag.

Det er viktig for pasientene at de ulike helsearbeiderne har grunnleggende kunnskaper om innholdet i andre helsearbeideres utdanninger. På den måten kan arbeidere med ulik utdanning være et godt team som utfyller hverandres kompetanse, samtidig som det kommer pasienten til gode.

For å få dette til på en best mulig måte er Fremskrittspartiet positiv til at det i samarbeid med utdanningsinstitusjonene og arbeidsgiverne utarbeides en felles rammeplan for utdanningene. Samtidig finner Fremskrittspartiet det viktig å understreke at det tverrfaglige ikke må gå på bekostning av det enkelte fags særpreg.

Meldingen er tydelig på at det er et langt større behov for et samarbeid mellom universitets- og høyskolesektoren og arbeidsgiversiden innen helse- og omsorgssektoren enn det som er i dag. Fremskrittspartiet mener at det er svært viktig for å øke kvalitet og relevans i utdanningene og for å styrke kompetanse og kvalitet i velferdstjenestene. Alt i alt mener Fremskrittspartiet at meldingen er tydelig på behovene i helse- og velferdstjenestene, samtidig som den kommer med mange gode løsninger på utfordringene.

Dessverre tyder mye på at regjeringen også i denne saken lider av beslutningsvegring. På flere områder er meldingen lite konkret og forpliktende. Det er veldig mye som skal vurderes, utredes eller utvikles i ettertid – dette til tross for at meldingen med all tydelighet viser at det på enkelte områder ikke er så veldig god tid. Det gjelder både fullføringsgrad i studiene og behovet for utdannet personell.

Til tross for at nordmenn er langt fremme når det gjelder bruk av teknologi som privatpersoner, ligger Norge langt bak andre land når det gjelder å inkorporere teknologien i helse- og omsorgssektoren. Her er Fremskrittspartiet utålmodig på brukernes vegne. Dersom teknologien i langt større grad hadde blitt tatt i bruk innen helsesektoren, ville dette gitt helsepersonell mer tid til den enkelte bruker.

Regjeringen burde omgående sette i gang med å få til et samspill mellom utdanning og praksis på et mye tidligere tidspunkt i utdanningene – dette både for å gjøre utdanningen mer interessant og for å forebygge det såkalte praksissjokket som mange opplever.

Fremskrittspartiet mener at regjeringspartiene burde brukt gulrot i stedet for pisk for å framskaffe lærlingplasser. Lærlingtilskuddet har ikke hatt økning siden 1990-tallet, og for små institusjoner med høyt arbeidspress er det en utfordring å gi lærlinger god nok oppfølging. Hadde de derimot blitt finansiert slik at vi kunne sette inn ressurser som kunne ta seg av opplæringen, kunne det gitt langt flere gode læreplasser. Økt lærlingtilskudd er en samfunnsnyttig investering.

Stadig flere får muskel- og skjelettlidelser, og en grundig utredning om etablering av kiropraktorutdanning i Norge viser at det er behov for dette. Fremskrittspartiet håper at dette er noe som blir prioritert av regjeringen i det videre arbeidet.

Fremskrittspartiet støtter også meldingens innhold om at fleksible utdanningsløp blir gjort langt bedre kjent enn i dag. Vi ønsker også at forsøket med helseutdanning i fagskole vil innebære at autorisasjon kan oppnås.

Jeg vil også minne om den store frafalls- og strykprosenten innen helsefagutdanningene, som noen steder ligger på langt over 40 pst. Her må det settes inn tiltak. Fremskrittspartiet ønsker ikke å innføre opptakskrav ved å stille krav om minimumskarakterer, da det kan være personer med gode kvaliteter som vil bli ekskludert fordi de ikke har mattekunnskapene i orden. Fremskrittspartiet vil heller gi flere muligheter til å tilegne seg nødvendige kunnskaper i forkant av studiet gjennom forkurs. Dette vil styrke rekrutteringen og motvirke frafall.

Videre ønsker vi at TAF-ordningen innen helsefagutdanning i langt større grad må bli et søkbart studietilbud i alle fylker.

Fremskrittspartiet støtter ikke regjeringens forslag om å legge om legeutdanningen. Vi registrerer også at det er kommet merknader fra helse- og omsorgskomiteen, hvor også regjeringspartiene er noe skeptiske til å legge om legeutdanningen. Men vi støtter Legeforeningen, som under høringen holdt fram at dette er et forslag der fordeler og ulemper ikke er blitt belyst i prosessen, til tross for at forslaget vil være en stor endring av medisinstudiets organisering. Dette står litt i kontrast til det saksordføreren, som for øvrig har gjort en god jobb i saken, sier, at regjeringspartiene er så veldig opptatt av at endringene skal skje i dialog med berørte parter. Her blir altså Legeforeningen totalt overkjørt i en såpass viktig sak. Det finner jeg noe forunderlig.

For Fremskrittspartiet er det også viktig å peke på de endringene som må til både hos Nav og barnevernet for bedre å tilpasse tilbudet til dagens behov i samfunnet.

Hermed fremmer jeg de forslagene som Fremskrittspartiet har alene eller sammen med andre partier.

Presidenten: Representanten Bente Thorsen har tatt opp de forslag hun refererte til.

Svein Harberg (H) [13:24:47]: Takk til saksordføreren for en oversiktlig gjennomgang av saken.

Stortingsmeldingen om Utdanning for velferd er en viktig melding, og den omfatter et sentralt, omfattende og utfordrende tema – sentralt fordi det gjelder å skaffe kvalitativt gode medarbeidere til grunnleggende tjenester i et velferdssamfunn som vårt, omfattende fordi det gjelder så mange og stadig økende tjenestebehov, og utfordrende fordi vi opplever at behovet for medarbeidere er langt større enn det vi i dag greier å rekruttere. Sektoren opparbeider seg dermed også et stort etterslep på kompetanse.

Det er godt at alle er enige om at det er avgjørende for å opprettholde den livskvaliteten vi som velferdssamfunn har bygget opp, at flere stimuleres til å ta en slik utdannelse, til å videreutdanne seg og til å bli i stillingene. Denne meldingen setter søkelys på utfordringen, og det er veldig bra.

Det er også veldig bra at meldingen så tydelig peker på at det er behov for kompetanse på forskjellige nivå. Det er derfor viktig å legge til rette for rekruttering til utdanning til velferdsyrkene både i videregående skole, fagskoler og i høyere utdanning. For å gi flest mulig sjansen til å fullføre utdanningen, gjøre omvalg i utdanningen eller til å ta opp igjen manglende utdanning er det i tillegg helt nødvendig med fleksible løsninger. Høyre er glad for at dette er en gjennomgangstone i meldingen, selv om det til tider er vanskelig å se at de fine ordene følges opp med konkrete endringer som skal gi store uttellinger i rekrutteringen til yrket.

Høyre mener det er viktig med nye veier inn til utdanningen, så som Y-veien og vurdering av realkompetanse. Høyre setter pris på signalene i meldingen som tilsier at dette nå i langt større grad skal bli en mulighet. Høyre har også tatt til orde for en mer fleksibel rekrutteringsstrategi overfor utenlandske borgere som trenger påbygging eller formalisering av sin kompetanse. Dette får vi dessverre ikke flertall for i dag.

Høyre er spesielt glad for at fagskolene er så tydelig tatt med som en viktig arena for kompetansebygging og spesialisering, siden dette er et tilbud som kan og skal tilrettelegges og tilpasses det enkelte distrikt for å gi den nødvendige kompetanse.

Høyre merker seg også signalene om å bredde profesjonsutdanningene i større grad enn i dag. Det er positivt at de forskjellige utdanningene innen samme hovedområde får økt kjennskap til og om hverandres fagområder, men vi vil advare sterkt mot at dette skjer gjennom å redusere tiden som brukes til faglig fordypning i den enkelte utdanning. Tilbakemeldingene er mange på at ferdig utdannede medarbeidere har store mangler i fagkunnskapen. Endringer i den enkelte utdanning må derfor heller forsterke den faglige kunnskapen.

Høyre er uenig med regjeringen i forslaget om å endre modellen for medisinutdanningen. Vi kan ikke se at dette forslaget er begrunnet i et behov for endring, og er skeptisk til hva dette vil gjøre for gjennomføringsgraden på fullt medisinstudium. Høyre mener en slik endring vil gi redusert forutsigbarhet i arbeidet med å sikre nok utdannede leger. Legeforeningen advarer mot å eksperimentere med utdanningen, og vi foreslår at medisinstudiet opprettholdes som i dag.

Forskning som grunnlag for videre utvikling av velferdstjenestene og utdanning til velferdsyrkene er viktig og trenger større oppmerksomhet. Dette har også flere utdanningsinstitusjoner tatt inn over seg, og det er spesielt gledelig å se at de tre nye universitetene i Agder, Nordland og Rogaland har slått seg sammen og vil etablere et felles forskningsmiljø for profesjonsfagene innen velferdsyrkene. Det skal bli spennende å følge dette arbeidet videre. God samhandling mellom arbeidsliv og tjenester, forskning og utdanning lover godt for utviklingen av tjenestetilbudet.

Oppsummert er Høyre glad for at stortingsmeldingen gir åpning for flere tiltak som vi sammen med de andre opposisjonspartiene har foreslått flere ganger, men vil likevel minne om at en melding med konklusjoner som «vurdere å endre» eller «vurdere behovet» på ingen måte kan anses som et forutsigbart verktøy verken for potensielle studenter eller for utdanningsinstitusjonene.

Det er nå viktig at tiltak settes ut i livet, og at statsråder og departement følger aktivt opp de tiltak som er skissert. Tiltak haster dersom vi vil opprettholde velferdstilbudet, og det vil vi!

Til slutt tar jeg opp de forslag som ennå ikke er tatt opp, der Høyre er medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Svein Harberg har tatt opp de forslag han refererte til.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:29:43]: Utdanningene til dagens og framtidens velferdsyrker er en av grunnsteinene som må være på plass, og som må fungere for at vi skal ha framtidens velferdssamfunn. De viktige pilarene for å få det til er å få ansatte med god og grunnleggende fagkompetanse, et bedre tverrprofesjonelt samarbeid og kvalitet til helse- og omsorgstilbud for framtiden. Komiteens innstilling gir tilslutning til mange av løsningene for framtidens velferd, selv om, som en del andre har påpekt, den kunne vært mer forpliktende.

Jeg har i mitt innlegg ikke tid til å gå gjennom hele innholdet i detalj, men vil trekke fram noen av de tingene som har vært viktig for Kristelig Folkeparti i arbeidet med denne meldingen.

Det skal innføres tverrprofesjonell samarbeidslæring, såkalt TPS, som en del av praksisstudiene. Dette tror jeg kan bli et veldig bra prosjekt. Selv om en del har vært redd for å miste sin egen profesjonsidentitet – det har vært noen av bekymringsmeldingene som har kommet – viser meldingen til forskning som viser at det ofte er det motsatte som skjer. I samarbeid med andre gjennom praksisen i studiet får studentene en bedre forståelse av sin rolle i et team som de skal jobbe i, når man ses i sammenheng med andre samarbeidende yrker. Dette er et spennende prosjekt som jeg tror kan være med og gjøre at vi får bedre samhandling på tvers.

Kristelig Folkeparti har også utfordret stortingspartiene til å ha et litt tydeligere fokus på profesjonsetikk i innstillingen enn det som ligger i meldingen fra regjeringen. Jeg vil takke saksordføreren og regjeringspartiene for konstruktivt å gå inn i den debatten. Vi skulle nok også ønske oss at regjeringen hadde laget noen flere konkrete tiltak for å øke yrkesutøvers etiske refleksjon i møte med menneskene de jobber med. Tiltakene bør inn i videregående opplæring, fagskoler og høyere utdanning. Praksisen i utdanningene må i større grad fokusere på etisk handlingskompetanse. Dette vil f.eks. være med og hindre unødig bruk av tvang. Jeg snakker om en profesjonsetisk tilnærming som ikke bare fokuserer på riktig og gal utøvelse av yrket, men som tar på alvor yrkesutøvernes allmennetiske forpliktelse til å ivareta behovene til menneskene de jobber med. Vi trenger ansatte som ikke bare handler automatisk etter en stillingsbeskrivelse, men som viser et etisk og moralsk ansvar for egne handlinger i møte med mennesker, uavhengig av instrukser. Utdanningene må legge til rette for oppøving av samvittighet og større bevissthet om grensesetting.

Grunnen til at dette er så viktig, er at en del av tilbakemeldingene både til helsevesenet og kanskje også til Nav-kontorer og andre velferdsordninger ikke bare går på for liten økonomisk støtte, men også på hvordan en opplever selve behandlingen en har fått. Hvordan skal vi klare å bygge de egenskapene og vanene som gjør at en ansatt i møte med en klient eller en pasient blir god? Det handler om ikke å bli så profesjonalisert at man glemmer å ta med egne erfaringer, holdninger og handlinger som gjør at vi reagerer og tenker som medmennesker. Det trengs en bevissthet i utdanningen for å ta vare på det. Profesjonaliteten må inneholde egenrefleksjoner, sannhet, rettferdighet og mot.

Det siste gjelder i høyeste grad også for dem som skal arbeide med dødssyke barn. Det har heller ikke meldingen omtalt. I dag er det rundt 3 000 dødssyke barn med pårørende som ikke får tilbud om palliativ behandling. Det er manglende kompetanse om dette i helsevesenet. De som skal arbeide med døende barn, enten det er hjemme eller i institusjoner, har behov for kompetanse om både kliniske, psykologiske og etiske forhold, som er en del av denne virksomheten. For Kristelig Folkeparti er det viktig at kompetansen om palliasjon overfor barn kommer inn i utdanningen til helsepersonell.

Dette er noen av de tingene som har vært viktig for Kristelig Folkeparti i behandlingen av meldingen, og jeg kommer tilbake til noen flere i et treminuttersinnlegg senere.

Trine Skei Grande (V) [13:35:12]: Vi har kommet langt siden Venstre-dama Fredrikke Marie Qvam begynte å utdanne sykepleiere i Norge og etablere sykepleieryrket som et eget yrke. Jeg tror nok at hun hadde vært imponert over fagenes utvikling, men jeg tror nok også at hun hadde mislikt deler av regjeringas melding på de punktene der det står at man bare skal «vurdere» og «utrede» og ta inn over seg. Jeg tror hun hadde store ambisjoner på vegne av de yrkene hun var med og la grunnlaget for i Norge.

De spørsmålene vi har oppe i dag, handler ikke bare om kvaliteten i helsevesenet vårt. Det handler også om statusen til viktige yrker, ja, det handler faktisk også ganske mye om likestillingspolitikk. Det ligger mye likestillingspolitikk i de forslagene vi diskuterer i dag, fordi mange av de fagene vi diskuterer i dag, blir valgt av kvinner som utdanning. Det er viktig å gi dem status, og det er viktig å gi dem den tyngden de skal ha.

Så tror jeg at helsepolitisk er dette en av de sakene der det vi vedtar, får størst virkning. Ta eksemplet representanten Eriksen brukte her når det gjelder tvang. Vi kan vedta store målsettinger når det gjelder bruk av tvang innen f.eks. psykiatri, men vi vet at det mest virkningsfulle vi har, er kloke, gode ansatte, som er gode faglig. Det er det mest virkningsfulle tiltaket vi kan sette inn når det gjelder tvang. Slik kan vi ta del etter del innenfor helse- og velferdsområdet – vi oppnår best de resultatene vi ønsker her, ved å ha kloke, gode fagfolk med god faglig bakking. Derfor er denne meldingen viktig.

Jeg har lyst til å ta opp tre store aspekter, men jeg rekker bare å kommentere dem kort. Det ene er viktigheten av å styrke sosionom- og barnevernspedagogutdannelsene og sørge for at de også får den styrkinga og den forskninga knyttet til seg som gjør at vi får økt statusen, men også at de som kommer ut, får en stor faglig tyngde.

Derfor har Venstre gått inn for forslaget som gjelder karakterkrav. Det er ikke fordi vi skal gjøre det vanskeligere å komme inn i utgangspunktet, men vi vil senke strykprosenten blant dem som kommer inn. Jeg tror at karakterkravene kommer til å føre til at noen undervisningsmessig kanskje går en ekstra runde før de begynner på høyskole-/fagutdannelsen sin. Det tror jeg kommer til å få ned strykprosenten blant dem som går på faget. Det mener jeg er bra for dem det gjelder, det er bra samfunnsøkonomisk, og det er faglig sett bra.

Det siste forslaget som Venstre har vært veldig opptatt av, er styrkinga av hele skolehelsetjenesten og satsinga når det gjelder helsesøstre. Jeg tror det er en av nøklene for å komme seg videre når det gjelder mange av de sosiale utfordringene skolen står overfor, og der lærerne ikke nødvendigvis er de beste til å løse dem. Da er det viktig å bygge ut skolehelsetjenesten. Det er viktig når det gjelder ungdom og psykososiale problemer. Vi ser en økning av problemer knyttet til psykiatri når det gjelder ungdommer, og vi ser også problemer knyttet til rus. Ved veldig mange av disse problemene er helsesøstrene dramatisk mye bedre enn lærerne til å gå inn og hjelpe. Selv om mange lærere gjør en heltemodig innsats for å få mange unger på riktig «track», er det klart at de med en helsefaglig utdannelse – sammen med lærerne – kan være med på å utgjøre den store forskjellen i en ungdoms liv. Da er det viktig å ha dyktig helsepersonell, men det også viktig å utdanne mange nok til at vi kan fylle de skolehelsetjenestejobbene som hvert fall vi i Venstre har ambisjoner om at vi skal ha i tida framover. Da må vi ha ambisjoner om å ha mange som kommer ut med helsesøsterkompetanse.

Jeg har også besøkt en del helsesøstertjenester knyttet til barsel og oppfølginga av mødre med rusproblemer, som vi f.eks. ser i Bergen. Vi ser en enormt god virkning av den jobben som kloke, gode helsesøstre gjør ved å følge opp under hele svangerskapet og i åra etterpå. Det gjør ikke bare at barn får en god oppvekst, men det gjør også at folk kommer seg ut av et rusproblem.

Kjersti Toppe (Sp) [13:40:35]: På velferdsfeltet står vi som samfunn overfor store utfordringar med omsyn til å rekruttera nok personell til sektoren i åra framover. Det er òg ei utfordring å tilpassa utdanningane til dei endringane vi ønskjer å få til på det helse- og sosialfaglege området. Derfor er denne meldinga om utdanning for velferd ei viktig melding.

Målet er kunnskapsbaserte tenester som set brukaren i sentrum og bidreg til betre helse og velferd i befolkninga. Utdanning og forsking skal spegla av den kompetansen samfunnet treng.

Samhandlingsreforma er ei retningsreform innan helse. Veksten i helsetenestene skal i hovudsak skje lokalt i kommunane. Derfor må òg utdanningane endrast, slik at studentane får meir av praksisen sin i kommunehelsetenesta og ikkje på sjukehus, slik som no.

Det kan vera nærliggjande å tenkja at vi berre kan importera den arbeidskrafta vi treng på velferdsfeltet. Men det er ikkje så enkelt. Eg er glad for at regjeringa har forplikta oss til å driva etisk rett rekruttering av arbeidarar frå andre land. Verdas helseorganisasjon meiner det globalt manglar 4,3 millionar helsearbeidarar. Mangelen er størst i utviklingsland. Noreg skal ikkje ha ei aktiv og systematisk rekruttering frå fattige land som sjølve har mangel på helsepersonell. Vi har eit moralsk ansvar for å utdanna våre eigne helsearbeidarar i stor nok mengd.

Enkelte yrkesgrupper i Noreg har eller vil få større rekrutteringsutfordringar enn andre. Eg vil spesielt nemna helsefagarbeidarane som det – dersom statistikken slår til – vil vera stor mangel på i åra framover. Fråfallet i utdanninga er stort. Derfor er det flott at meldinga skisserer nye utdanningsvegar for helsefagarbeidarane, der studentane kan veksla mellom opplæring i skule og bedrift undervegs i heile utdanningsløpet.

Det er òg positivt at ein kan prøva ut ordningar, slik at helse- og sosialfagutdanningane skal kunna gje grunnlag for opptak til vidare utdanning gjennom den såkalla Y-vegen.

TAF-modellen for helsefagarbeidarar, som ein har gode erfaringar med i Hordaland, er òg ein veldig interessant utdanningsmåte for helsefagarbeidarar.

Det er òg viktig for helse- og sosialfagutdanningane at vi har fokus på å tilby heile stillingar og gjev dei lågtlønte og ofte kvinneyrka eit økonomisk lyft, ikkje minst eit statuslyft. Vi har alle eit ansvar for å lyfta det arbeidet som blir gjort nærmast pasienten, og verdsetja omsorgsyrka og omsorgstenestene høgare enn tilfellet er i dag. Kampanjar, som kampanjen «Bli helsefagarbeidar», er eit eksempel som er resultatet av eit samarbeid mellom KS, Spekter og Virke.

Forholda mellom breiddkompetanse og spesialisert kompetanse vil òg vera eit viktig avklaringsområde i tida framover. Helsedirektoratet er gjeve i oppgåve å gjennomgå organiseringa og vilkåra for utdanning av spesialistar i helsevesenet, og spesielt gå gjennom og vurdera om det er behov for endringar i dagens spesialistutdanning av legar. Det er i dag ikkje samsvar mellom legespesialiststrukturen og behova i helsetenesta. Auke i særskilde pasientgrupper krev nye spesialitetar. Det er t.d. på høg tid med spesialisering innan rus for å styrkja kompetansen om rus i legane si grunnutdanning.

Det same gjeld for eldremedisin. Det er behov for ei spesialisering innan sjukeheimsmedisin og å styrkja kompetansen om eldremedisin i grunnutdanninga.

Spesialiststrukturen av legar støttar heller ikkje opp om behova til den desentraliserte sjukehusstrukturen som vi har i dag. Eksisterande spesialiststruktur gjer at vaktberedskapen ved lokalsjukehus blir personellintensiv, og medverkar til at små lokalsjukehus har vanskar med å oppretthalda breiddkompetanse og vaktberedskap.

Det framtidige behovet for helse- og omsorgspersonell er altså stort. Derfor er auka fokus på kvardagsrehabilitering, med fleire ergoterapeutar i helsetenesta – etter modell frå bl.a. Fredericia i Danmark – viktig. Det er nettopp dette som ligg til grunn for sjølve Samhandlingsreforma.

Velferdsteknologi er eit anna punkt som vil demma opp for noko av det auka velferdsbehovet. Velferdsteknologi må integrerast i det kommunale tenestetilbodet, i grunnutdanninga og i praksisområdet, slik at alle blir sikra praktisk opplæring i bruk av ny teknologi. Like eins set utviklinga krav til betre integrering og tydeleggjering av dei pårørande si stilling og deira bidrag på området. Vel 100 000 årsverk blir utførte av frivillige, først og fremst familien, på helse- og omsorgsfeltet. Framtidig velferdspersonell må i utdanninga lærast opp til å samarbeida og jobba saman med dei pårørande og nyttiggjera seg deira frivillige innsats.

Til slutt ein replikk til representanten Bente Thorsen frå Framstegspartiet. Det er riktig at regjeringspartia i helse- og omsorgskomiteen har levert ein merknad, der vi ber om at forslag til endringar i legeutdanninga blir nærmare belyst før ein tek endeleg stilling.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:45:58]: Jeg synes nesten saksordfører Tor Bremer hadde litt hornmusikk i brystet i dag da han la fram komiteens innstilling! Det synes jeg passet bra, for dette er en veldig viktig innstilling og stortingsmelding når det gjelder hva slags perspektiv vi skal ha, og hvordan vi skal lykkes med å gjøre de samfunnsendringene som vi ser er helt nødvendige. Og det er en hyllest til de ansatte som jobber innenfor helse og omsorg, fordi det er de – deres kompetanse og måten de utøver sine yrker på – som avgjør om vi lykkes med våre politiske grep.

Vi skal gjennomføre en kraftig styrking av barnevernet. Det får vi bare til hvis de som jobber i barnevernet, har den rette kompetansen. Vi skal gjennomføre en samhandlingsreform. Det får vi bare til hvis de som jobber innenfor helse og omsorg, har den rette kompetansen og samarbeider på riktig måte. Vi er midt oppe i en stor Nav-reform. Det får vi bare til hvis de som jobber der, har den riktige kompetansen og jobber på den riktige måten. Da må vi tenke på utdanning og forskning som en veldig viktig del av de politiske omstillingene og prosjektene som vi ønsker å gjennomføre.

Det er ikke sånn at de ansatte som skal gjøre jobben, kommer ingensteds fra. De kommer fra utdanningsinstitusjonene. De skal ha med seg kunnskap fra forskningen, og de skal samarbeide på en sånn måte at de har oversikt over sin egen og andres profesjon. Og alt dette skal vi tre sammen.

Sånn må vi egentlig tenke på mange flere områder, men i dag er det altså «Utdanning for velferd. Samspill i praksis» som er overskriften på det vi holder på med.

Flere talere har vært inne på at det ikke er noen liten utfordring vi har foran oss. I 2025, dvs. om 13 år, om kun kort tid, er 16 pst. av Norges befolkning, nesten en million mennesker, over 67 år. En kvart million vil være over 80 år. Dette kommer ikke til å være noen hvilken som helst 67-åringer; dette kommer til å være mennesker som har vokst opp i den norske velferdsstaten, som utmerket godt vet hva de har krav på, og som utmerket godt – i hvert fall mange – kommer til å sette klare krav til hvordan de ønsker at de tjenestene de trenger, skal være.

Hvis vi skulle følge opp med samme type måte å jobbe på som vi gjør i dag, måtte hver fjerde ungdom på 20–25 år velge å jobbe innenfor helse- og sosialsektoren. Antakelig kommer de ikke til å gjøre det. Når vi kommer til 2035, er det hver tredje, ergo må vi utvikle måten vi jobber på, ergo må vi utvikle den kompetansen vi forbereder, ergo må vi jobbe smartere og tenke annerledes rundt dette – forebyggende og på alle mulige vis.

For utdanningssystemet betyr det at vi trenger en videregående opplæring, fordi helsefagarbeiderne er en veldig viktig ressurs i alt helsearbeid. Men i dag lykkes vi for dårlig med å kombinere teori og praksis, og vi mister for mange av helsefagarbeiderne underveis. Derfor satser vi på vekslingsmodellen, som skal følge opp denne stortingsmeldingen, som er et tilbud til unge som tar utdanningen, men som også må være en måte å sørge for at voksne som starter som ufaglært eller som kunne tenke seg å starte som ufaglært, får muligheten til å ta fagbrev i sitt yrke.

Så kommer vi til å ha et kompetansebehov på tvers og behov for et felles innhold. Det er noe som gjennomsyrer hele stortingsmeldingen, for vi ser at i dag er det mange kompetansebehov som går på tvers av de utdanningene vi i dag har, og som ikke følger det som er dagens profesjonsgrenser. Jeg er helt enig med representanten Dagrun Eriksen i – jeg tror det var hun som var inne på det – at det ikke er noe som truer profesjonene, det er noe som utvikler profesjonene. For man blir så mye mer klar over hva man selv bidrar med inn i et fellesskap, og hva andre yrkesgrupper bidrar med inn i et fellesskap. På den måten kan man klare å få til både bedre samarbeid, bedre kjennskap til hverandres kompetanse og bedre samhandling.

Det som er gjennomgangstonen i stortingsmeldingen, er samspill mellom utdanninger, mellom utdanningsnivåer og mellom utdanning, forskning og yrkesutøvelse, og at det er det som er avgjørende for at vi skal kunne klare å framskaffe den kompetansen som tjenesten trenger. Da har vi forskningen på den ene siden og praksisen på den andre. De to er parhester hvis vi i sum skal klare å komme ut med den kompetansen som kommer til å være avgjørende for om vi lykkes med et velferdssamfunn framover.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bente Thorsen (FrP) [13:51:24]: Fremskrittspartiet hadde skikkelig store forventninger til at regjeringen virkelig ønsket å gjøre noe med denne saken. Meld. St. 13 inneholder mange gode løsninger på utfordringer innen det helsefaglige og sosialfaglige området, som det er viktig å gjennomføre snarest mulig. Det har det vært bred enighet om blant samtlige som har hatt ordet til nå. Likevel er det veldig lite konkret. Alt skal mer eller mindre vurderes, utredes og utvikles over lang tid. Det høres veldig bra ut, men spørsmålet mitt til statsråden er følgende: Er det virkelig ingenting i meldingen som statsråden vil sette i gang med snarest mulig? Er det ingenting vi er kommet så langt med at det går an å sette det i verk allerede nå?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:52:17]: Det er tross alt slik stortingsmeldinger er. Vi er i dag i den situasjonen at vi behandler en stortingsmelding. Jeg er veldig glad for at det er så bred enighet om retningen, for det er en retningsmelding. Så er vi selvfølgelig i gang allerede.

For eksempel vil jeg trekke fram helsefagarbeiderutdanningene, for der har vi en stor utfordring. Mange av dem som starter på helsefagutdanningene, veksler om til påbygging, eller de faller fra og velger noe annet. Vi vet at de ville vært en veldig viktig ressurs i helsevesenet framover. Så dette kommer til å ha et særlig fokus i forbindelse med evaluering av kunnskapsmeldingen, og vi er allerede i gang med hvordan vi skal få til en bedre løsning på det – dette bare som ett eksempel på mange konkrete ting som vi jobber med.

Bente Thorsen (FrP) [13:53:13]: Jeg synes det som kom fra statsråden her var lite konkret, i og med at meldingen inneholder så mange gode løsninger på utfordringer vi har. Men så er det sånn at denne meldingen også krever at regjeringspartiene samspiller for å lykkes.

Kan Stortinget være trygg på at det ikke er unoter og dårlig samspill som gjør at regjeringen ikke kommer med konkrete forslag om når innholdet i meldingen skal settes i verk?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:53:45]: Jeg er ikke helt sikker på om jeg forsto det spørsmålet.

Vi er selvfølgelig enige om det som er retningen i denne stortingsmeldingen. Det er et svært arbeid som er i gang, og som skal gjennomføres i årene framover, hvis vi skal få til et samarbeid på tvers av og innenfor ulike profesjonsutdanninger, hvis vi skal få til en kombinasjon med praksis i utdanningene, og hvis vi skal sørge for den etiske refleksjonen. Flere har vært inne på – hva skal man si – hva slags yrkesidentitet og profesjonsholdning man har med seg inn i møte med mange grupper som er i en krevende og sårbar situasjon, og som trenger hjelp fra helsevesenet.

Så representanten Thorsen kan være helt sikker på at her er vi veldig enige om retning – det er ingen uenighet om den – og vi er i full gang med den jobben som stortingsmeldingen allerede peker på.

Svein Harberg (H) [13:54:55]: Statsråden er opptatt av å presisere at dette er en retningsmelding, og det er jo – som hun selv repliserer – det vanlige med stortingsmeldinger. Likevel er det noen ting som er blitt mer konkret.

Én av tingene er medisinerutdanningen. Vi i Høyre har lett veldig etter grunnlaget for å foreslå endringer i den utdanningen og en faglig begrunnelse for det, og vi har ikke greid å finne de gode begrunnelsene.

Så mitt spørsmål til statsråden er: På hvilket grunnlag har regjeringen tatt initiativ til å endre medisinerutdanningen og tatt det inn i denne endringsmeldingen?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:55:37]: De tankene har startet ved universitetene. Det er kanskje Universitetet i Bergen som har kommet lengst i tanken om å kunne tilby et 3+3-løp, med en bachelorutdanning og en masterutdanning. Det er fordi det kan være noen studenter som underveis i et løp finner ut at det likevel ikke var full medisinerutdanning som passet best, men en bachelorgrad, som kan kombineres med andre utdanninger. Eller det kan være at noen finner ut at en kan bruke en bachelor i medisin i kombinasjon med f.eks. mer administrative oppgaver. Det kan godt hende at store deler av helsetjenesten hadde tjent på at en del administrativt personale hadde bedre kunnskap og innsikt i det.

Vi har noen erfaringer fra Danmark, som har tilbudt dette. Det har vist at det er et lite antall studenter som har gitt seg etter en bachelorutdanning og ikke fullført til master. Men dette kan være noe som det er interessant å diskutere videre med institusjonene og profesjonene.

Dagrun Eriksen (KrF) [13:56:57]: Profesjonsstudiene og forskning – og kombinasjonen av dette – er en av grunnpilarene i meldingen. Det nevnes i meldingen tiltak hvor de gamle universitetene tilgodeses.

De nye universitetene, i Agder, i Nordland og i Stavanger, har laget en samarbeidsavtale om forskningsbasert videreutvikling av de mest sentrale utdanningene som omtales i meldingen. De har også studieprogram som er veldig sentrale, og har drevet med dette over lang tid.

Derfor var det med en viss forundring man oppdaget at de nye universitetene ikke var omtalt, og at deres komparative fortrinn ikke brukes som en fordel inn i jobbingen med å utdanne til framtidens velferdsyrker.

Så mitt enkle spørsmål til statsråden er: Var det en forglemmelse, og vil de bli tatt med videre i arbeidet for å satse på de nye velferdsyrkene?

Statsråd Kristin Halvorsen [13:57:59]: De nye universitetene har helt opplagt mye å bidra med i videreutviklingen av profesjonsutdanningene, og de har en betydelig styrke nettopp på disse områdene. Så de er en helt selvsagt del av satsingen videre framover.

Så skal ikke jeg forskuttere hvordan man fordeler ulike – hva skal man si – oppdrag, eller midler, i forbindelse med videre budsjetter, forskningsprogrammer eller den type ting. Det er klart at her sitter de – og en del av høyskolene også – på en veldig viktig kompetanse.

Tord Lien (FrP) [13:58:42]: Jeg er enig med de talerne som har ment at man bare på ett punkt er presis – og noe i overkant presis. Samtidig må jeg si at etter hvert som denne debatten går, blir jeg mer og mer usikker på både det ene og det andre.

Når det gjelder legestudiene, er spørsmålet: Hvordan tolker statsråden Stortingets eventuelle tilslutning til denne endringen, hvordan vil statsråden følge opp, og hvilket tidsperspektiv har man – hva er det egentlig man sier? For nå snakker statsråden om at UiB skal kunne tilby dette. Men jeg tror ikke jeg er den eneste som har tolket statsråden og meldingen dit hen at dette ikke er noe bare UiB skal kunne tilby, men at denne endringen også skal gjelde UiO, UiT og NTNU.

Så jeg føler at statsråden må redegjøre for om hun mener hun har Stortingets tilslutning til å gjøre de grepene hun foreslår, hva hun egentlig har tenkt å foreta seg, og hvilke universiteter dette skal gjelde – og om det skal være frivillighet eller tvang.

Statsråd Kristin Halvorsen [13:59:44]: Bakgrunnen for ønsket har jeg forklart. Det kan være noen studenter som har funnet ut at de har valgt feil, men som likevel vil avslutte og ta en bachelor som de kan kombinere med andre ting. Vi tror ikke det er et stort antall av dem som ønsker å begynne på medisin, og da er det heller ikke ønskelig at det er et stort antall av dem, for dette er studieløp som krever betydelig kompetanse når det gjelder å utdanne medisinere.

Men det har fra utdanningsinstitusjonene vært tatt opp et ønske om å kunne tilby en 3+3-løsning. Da må man gå i dialog med utdanningsinstitusjonene og med profesjonene. Jeg tror at man i en meget harmonisk og god modell kan klare å lande dette på en måte som ikke er noe spesielt konfliktfylt, fordi den viktigste kompetansen og oppleggene innenfor medisinstudiene trenger vi for å utdanne medisinere. Så kan det være noen som i kombinasjon med andre typer utdanninger kan ha nytte av en bachelor.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Marianne Aasen (A) [14:01:18]: (komiteens leder): Meld. St. 13 for 2011–2012, Utdanning for velferd, har til forskjell fra de fleste andre meldinger en undertittel som lyder: Samspill i praksis. Det er en vel så treffende overskrift som hovedoverskriften. Som det er sagt så mange ganger før: Alt henger sammen med alt. Jo mer ambisiøse vi er på vegne av samfunnet og fellesskapet, dess mer sammensatt og komplisert vil samfunnet bli. Konsekvensen av det er at vi alle må strekke oss lenger og jobbe annerledes enn før. Skal vi klare det, må det – når vi skal levere velferdsytelser – skje i et samspill og en samhandling mellom ulike yrkesgrupper, mellom ulike etater og mellom ulike institusjoner.

Vi har hatt store reformer av velferdstjenestene de siste årene, særlig Nav-reformen, som flere talere før meg har trukket fram. Den var omfattende og krevende, men riktig – og særlig sett i et lengre perspektiv. Samhandlingsreformen er en annen type reform og en nøkkel for å få tilbudet til de syke og pleietrengende til å bli bedre. Endringene i tjenestene som disse to reformene representerer, krever nye måter å jobbe på. Det krever en annen blanding av dybdekompetanse og tverrfaglighet enn det studentene i dag blir utdannet til, og det krever at ulike yrkesgrupper samarbeider på nye måter. Dette setter utdanningssystemene på prøve. For er det slik at de som i dag utdannes innen helse- og sosialfag, blir kompetente nok til de oppgaver som venter og de kravene vi har? Svaret er nei. Utdanningene må endres. Denne meldingen staker ut kursen i så måte. Fortsatt skal de ulike yrkesgruppene ha solid kjernekompetanse innen sitt fag, men i tillegg må de ha kunnskap om helheten. Systemforståelsen må gå hånd i hånd med fagforståelsen. De må i større grad også beherske ferdigheter som samarbeid på tvers av fag, høy etisk bevissthet og vurderingsevne, evne til å kommunisere med brukere, pasienter og pårørende. Flere enn før av dem de møter, vil ha annen kulturell bakgrunn, og brukermedvirkning vil få en mer sentral plass.

Dette er den virkeligheten arbeidstakerne møter. Dette er kompetansen vi forventer er på plass. Derfor må utdanningene fylles med et innhold som svarer på dette.

En annen viktig egenskap som vil kreves av alle yrkesgrupper, også velferdsstatens yrkesgrupper, er endringskompetanse. Selvfølgelig må kandidatene kunne gå inn i det yrket de har valgt seg, slik det er i dag, men de må også kunne ta til seg ny kunnskap, utvikle seg faglig videre, reflektere over egen yrkespraksis og ta relevant og ny forskning i bruk.

Kunnskap må gjøres levende. Død kunnskap som ikke brukes, har liten verdi. Kombinasjonen forskningsbasert kunnskap og praksis er i så måte helt avgjørende for å beherske disse yrkene. Her må nye modeller utvikles, ny undervisning igangsettes, og praksistida må brukes og tas på alvor både hos utdanningsinstitusjonene og hos vertskapet, dvs. arbeidsgiverne. Det er vesentlig for å lykkes med tjenestene at yrkesgruppene lærer sammen.

Dessuten må kvaliteten heves. Vi må tørre å erkjenne at det fortsatt er en del å gå på når det gjelder kvalitet i mange av våre utdanninger. Kvaliteten er variabel, og samspillet utdanning, forskning og arbeidsliv kunne vært tettere, og bør bli bedre.

Her ligger også en nøkkel til å få ned frafallet blant studenter, og bl.a. representanten Thorsen nevnte i sitt innlegg at det er for høyt frafall. Å utvikle kvalitet i studiene er å ta studentene på alvor og trolig det viktigste botemidlet mot at ungdom og studenter faller fra.

Jeg synes det er positivt å se de initiativ som tas lokalt for å løse en del av disse problemene. Universitetene i Nordland, Agder og Stavanger har allerede vært nevnt i debatten. De jobber nå systematisk med å videreutvikle disse velferdsutdanningene, med vekt på forskning. Jeg håper flere utdanningsmiljøer lar seg inspirere til å forbedre kvaliteten både på forskning og på utdanning. Vi er helt avhengig av at denne meldingen følges opp lokalt. Vi er avhengig av lokale initiativ som drar nytte av det gode meldingsarbeidet som er gjort her, og den innstillingen som vi i dag kommer til å vedta.

Arbeiderpartiet har i så måte store forhåpninger til hva denne meldingen fører til. Jeg tror og håper den vil være inspirerende og mobiliserende. På vegne av befolkningen har Stortinget store forventninger og høye krav til en velferdsstat som er under forandring og til en viss grad under press. Skal vi makte å levere gode tjenester til høy kvalitet, må vi ha kompetent arbeidskraft i disse yrkene. Denne meldingen staker ut kursen i så måte.

Tord Lien (FrP) [14:06:33]: Det er mye snakk om kurs for tiden, både stø kurs og annen kurs. Men jeg er enig med de talerne som har sagt – som også saksordføreren sa – at dette er en retningsmelding. Jeg kunne kanskje på noen punkter ønske at man var tydeligere, at man var kommet lenger når det gjelder hvordan man skal implementere mye av de gode visjonene. Men vi får fra Stortingets side følge med videre framover.

Et av de punktene som jeg trodde var i overkant tydelig, var dette med medisinerutdanningen, som jeg prøvde å ta opp i min replikk. Jeg er ikke så sikker på om det var så tydelig som jeg hadde trodd, det heller, og det er jeg for så vidt glad for.

Hvis det man ønsker – som jeg har forstått tidligere – er å gjøre et vedtak nasjonalt om hvordan medisinerutdanningen i Norge skal være, og man da rammer institusjoner som ikke har interesse av å endre på sitt opplegg, så er jeg veldig skeptisk. Men nå har statsråden sagt at dette skal man gjøre både i dialog med utdanningsinstitusjonene og med profesjonene der ute. Det er jeg veldig glad for, for jeg tror det er en mye mer konstruktiv tilnærming enn den som mange av oss trodde lå i kortene fra før. Jeg er glad for den presiseringen og at dette ikke blir noe som kommer til å bli trædd ned over hodet på de store nasjonale aktørene innen medisinerutdanningen.

Samhandlingsreformen, som vi allerede så vidt har begynt å innføre, har vist oss at det er et stort og økende kompetansebehov der ute, kanskje først og fremst innenfor de utdanningsgruppene som ligger på bachelornivå, men også for mer kompetanse i gruppene med f.eks. master i sykepleie. Da er det klart at vi må ta grep. Fra Tora Aaslands side har det vært lagt stor vekt på at man skal drive med arbeidsfordeling og konsentrasjon ute i institusjonene. Det tror jeg er en veldig riktig måte å jobbe på i forhold til dette, men da er det også nødvendig at man her legger forholdene til rette, for hvis man har begynt på sykepleierutdanning på Østlandet, men etter hvert finner ut at man ønsker å spesialisere seg mer gjennom et slikt system, må man kunne bytte utdanningsinstitusjon og ta resten – et år nummer to eller tre – ved en annen institusjon, i utlandet. Det er ikke gitt i dag, så derfor må vi nok arbeide mer med nasjonale rammeplaner, slik at dette blir enklere for dem som ønsker det. Det vil være helt i tråd med det som går på samarbeid, arbeidsfordeling og konsentrasjon i høyere utdanning.

Så til frafall: Frafall er nok ikke bare begrunnet i den manglende muligheten til å bytte utdanningsinstitusjon. Jeg tror vi kan hente veldig mye ved å jobbe med kvalitet i praksisen i de helsefaglige utdanningene. Der er det mye å hente, og det gir studentene, kandidatene, muligheten til å se relevansen av den utdanningen de tar. Blir dette gjort skikkelig, tror jeg at vi får ned frafallet i denne sektoren.

Så er det en liten uenighet på høyresiden om vi skal innføre karakterkrav. Fremskrittspartiet har lyst til å peke på den suksessen forkursene har vært innen ingeniørutdanningen. Det er ingen tvil om at det er en jobb å gjøre også når det gjelder ingeniørutdanningen videre, men forkursene har vært en suksess innen de teknologiske utdanningene. Jeg mener at man fra Stortingets og regjeringens side bør se på hvordan vi kan bidra med forkurs for å styrke kompetansen for dem som faktisk velger å begynne med helsefaglig utdanning. Det vil åpenbart bidra til å redusere frafallet.

En liten digresjon må jeg tillate meg. I forrige uke ble Forskningsbarometeret lagt fram. Der har det vært brukt begreper som «lavtrykk» om innsatsen i privat finansiert forskning, og «høytrykk» i debatten om beskrivelsen av offentlig finansiert forskning i Norge. Vi bruker 80 milliarder skattekroner hvert eneste år på omsorg. Hvordan de pengene blir benyttet – om de blir benyttet best mulig eller ikke – bruker vi 150 mill. kr til å forske på. Det er klart at når under 0,2 pst. av forbruket brukes til forskning på om pengene brukes fornuftig eller ikke, og til kvalitetssikring av tilbudet, er det for dårlig. Det tror jeg alle er enige om. Til sammenlikning bruker Hydro 5 pst. av sin omsetning til forskning. Jeg håper det er noe vi kan komme tilbake til når vi i løpet av neste år skal behandle forskningsmeldingen.

Sonja Irene Sjøli (H) [14:11:53]: Som flere har fremhevet, er stortingsmeldingen om utdanning for velferd en viktig melding. Kvalitet og kompetanse er nøkkelen for å skape en bærekraftig velferdssektor i årene fremover. SSBs fremskrivninger om behovet for helsearbeidere er ikke alltid lystig lesning. Det er den siste rapporten en påminnelse om, der det kommer fram at vi om 20 år vil mangle 85 000 helsearbeidere. Det er mangel på fagfolk og kompetanse i denne sektoren allerede i dag, og det er for mange ufaglærte. I tillegg har kommunene ved innføringen av Samhandlingsreformen fått nye og større oppgaver innen helse- og omsorgssektoren. Vi trenger ikke bare flere varme hender, vi trenger også flere – ja, mange – kloke hoder. Kompetansen hos de ansatte må styrkes. Vi trenger ny kunnskap, så forskning må også styrkes på flere områder.

Et viktig spørsmål er også hvordan vi kan gjøre disse yrkesvalgene mer attraktive for unge mennesker og hvordan vi kan sikre at de har gode jobber å gå til når de er ferdig utdannet. Høyre mener vi må belønne kompetanse, og vi må legge til rette for etter- og videreutdanning. Vi må gjøre det mer attraktivt å gjøre karriere, og møte dem som jobber i sektoren med en god arbeidsgiverpolitikk. En undersøkelse i regi av Telemarksforskning for KS viser at kompetanse lønner seg økonomisk, det gir bedre tjenester og mer effektiv utnyttelse av ressursene, fordi folk med riktig og høy kompetanse jobber mer effektivt. Det trengs med andre ord færre ansatte. Det er i dag 30 pst. ufaglærte i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. De gjør en formidabel jobb, men pålegges mye mer ansvar enn de har forutsetning for å ta. Brukerne i helse- og omsorgstjenesten har komplekse lidelser og behov, noe som krever høy kompetanse hos de ansatte. Derfor vil Høyre nå gi tilskudd til kvalifisering av 9 500 ufaglærte og 2 500 sykepleiere. Høyre er enig med regjeringen i at det er behov for et felles grunnlag for dem som skal jobbe i velferdssektoren. Imidlertid er vi bekymret for at dette vil svekke de profesjonsspesifikke utdanningsgruppene. Dette er en bekymring som ikke minst kom til uttrykk under behandlingen av Samhandlingsreformen, som regjeringen gjorde til en profesjonsnøytral reform. Det er ikke bare en risiko for at dette går på bekostning av kvaliteten på tjenestene, det er også en nedvurdering av den spesifikke kompetansen mange yrkesgrupper har.

Mange som har gått på helsefaglige linjer på videregående skole, får ikke lærlingplass når de trenger det. Derfor vil Høyre styrke lærlingtilskuddet, gjøre offentlig sektor bedre til å bidra med lærlingplasser og sørge for at det er nok plasser til dem som ønsker det. Vi vil også ha en kompetansepott i offentlig sektor som gir høyere lønn til utdanningsgruppene. Det vil heve statusen. Det vil gjøre det mer attraktivt å søke til disse utdanningene.

Skal vi øke standarden på helse- og velferdsutdanningene, må vi høyne ambisjonene. Regjeringen har i liten grad problematisert det høye frafallet fra sykepleierutdanningen. Vi mener at den faglige standarden må økes. Vi må bruke erfaringen fra lærerutdanningen til å heve kvaliteten på sykepleierutdanningen og sette karakterkrav til dem som ønsker det. Det ønsker også utdanningsinstitusjonene og Sykepleierforbundet. De mener det er nødvendig for å klare å kunne gjennomføre studiet.

I sum skal regjeringen ha ros for å sette dette temaet på dagsordenen, men jeg sitter igjen med en følelse av at på helseområdet er ikke verdsettelsen av den fagspesifikke profesjonskompetansen tilstrekkelig tydeliggjort. Det må vises gjennom kvalitetskrav i utdanningene, vilje til spesialisering og ambisjoner for studenter og praktikere – med krav og muligheter for livslang læring.

Skal vi komme i nærheten av å løse utfordringene innen helse- og omsorgssektoren i årene fremover, vil vi ikke klare det uten høyt kvalifiserte og kompetente fagfolk. Vi må bygge Norge som kunnskapssamfunn for å trygge velferden ved å sikre mer kunnskap i skolen, satse på forskning og innovasjon og styrke kompetansen i helse- og omsorgssektoren.

Are Helseth (A) [14:16:51]: Freden i 1945 forløste lykke og optimisme. Allerede ni måneder senere økte fødselstallene. Troen på en god fremtid vedvarte, synliggjort i store barnekull i mange år – helt fram til likestilling i hjem og arbeidsliv skjøt fart noen tiår senere.

De store fødselskohortene blir gamle samtidig. I 2025 vil det være en kvart million mennesker over 80 år i Norge. De fleste vil være spreke og klare seg utmerket godt selv. Det er en fantastisk historie om god folkehelsepolitikk. Men flere enn før vil også ha behov for omsorg. Den skal gis av generasjoner som er færre i antall. Det kan, som det her er sagt, føre til at hver fjerde ungdom i 2025 må velge omsorgsyrker. Hvor stor utfordringen virkelig blir, avgjøres av tjenestestandarder. Dagens standard gir ett anslag – vår gjennomføring av Soria Moria gir et høyere, og Soria Moria pluss 1 pst. kvalitetsforbedring gjør gapet større enn dette. En slik utvikling er ikke bærekraftig. Det blir ikke nok folk igjen til skole, handel, industri, veibygging og annet. Svarene på slike utfordringer har alltid vært kunnskap og fornyelse. Industri og tjenestesektorer har gått foran. Velferdstjenestene er bare i tilløpet. Derfor er denne stortingsmeldingen viktig, sammen med bl.a. Samhandlingsreformen og meldingen om innovasjon i omsorg.

I et kort innlegg vil jeg trekke fram noen få punkter. Først Samhandlingsreformen: To av de sentrale temaer her er folkehelsearbeid og en faglig styrking av de kommunale helsetjenester. Folkehelsearbeidet dekker alle sektorer – fallforebyggende arbeid, barnehage for alle, et godt barnevern, alkoholpolitikk og tobakkspolitikk. Målet er å forebygge sykdom, å forebygge lidelse og å hjelpe mennesker til det vi primært ønsker – å klare oss lengst mulig i eget hjem. Når det ikke er mulig, skal vi tilby helse- og omsorgstjenester i første rekke der folk bor. I Norge bor de fleste langt fra sykehus. Det har egenverdi at flere gode tjenester gis i hjemkommunene.

Punkt to – innovasjon: Velferdstjenester trenger mange varme hjerter og øvede hender. Men alt skal ikke gjøres som før. Konsekvenser av fall er den største enkeltårsak til at eldre ikke lenger klarer seg selv. Vi er dessverre et samfunn som menneskelig og økonomisk tar oss råd til å strø for lite. La meg ta et annet eksempel – fargekontraster: Et dusjforheng i samme farge som baderomsveggen kan ses som en vegg å støtte seg mot, med fall til følge. Et tredje eksempel: Vi bruker trygghetsalarmer med 35 år gammel teknologi. De varsler over fasttelefonen som skal fases ut, og de kan ikke åpne døren samtidig som brannvesen eller andre varsles.

Punkt tre: Forskning på de nære velferdstjenester. Vi må spørre: Hva er problemene? Hvordan løser vi dem? Vi vet at forskningsverdenen også har et hierarki med skjev deling av ressurser. Derfor må det politiske prioriteringer til for å vri litt av innsatsen fra spesialiserte temaer til problemstillinger i folks hverdag. Jeg er derfor svært glad for at statsråden la så stor vekt på forskning i sitt innlegg her i dag.

Punkt fire: Vi trenger mer dristige debatter om ansvar for egen helse, f.eks. de vanskelige debattene om alkohol. Jeg mener også at vi trenger færre interiørarkitekter for kosmetisk design av våre boliger. Vi trenger derimot en ny profesjon av hjelpere som legger våre boliger til rette for å møte de normale aldersendringer i syn, hørsel og bevegelsesapparat.

Ingen enkelt utdanning, ingen enkelt del av velferdsstaten kan alene løse utfordringene for framtiden. Derfor er undertittelen på meldingen, Samspill i praksis, betimelig og viktig.

Helt avslutningsvis vil jeg takke saksordføreren for å minne oss om en huskeregel om tre s-er i samband med folkehelsen. Jeg har lyst til å introdusere tre p-er, som jeg mener alle velferdsutdanninger fra tid til annen bør se hen til: prioritere praksis punktum.

Hadia Tajik (A) [14:22:08]: Det er en framtidsrettet stortingsmelding som vi behandler i dag. De demografiske endringene vi står overfor i vår egen befolkning, innebærer minst tre ting. For det første må vi rekruttere bedre til helse- og velferdsyrkene. For det andre må vi holde på de mange flinke folkene som allerede velger velferdsrelevante utdanninger. For det tredje må vi gjøre gamle ting i helse- og velferdssektoren på nye og smarte måter.

Som flere har vært inne på, har kompetansebehovene i velferdssektoren endret seg. Da er det naturlig at også utdanningsløpene endrer seg for å holde noenlunde tritt med, og være relevante i, en hverdag som er mer sammensatt, tverrfaglig utfordrende og flerkulturell enn det den før har vært. En naturlig del av dette er at innovasjon og entreprenørskap nå får større plass i utdanningsløpene. Vi trenger mer nytenkning for å løse framtidens utfordringer.

Innovasjons- og nyskapingskompetanse skal være integrert i alle fagområder i høyere utdanning innen 2012, men grunnlaget blir lagt enda tidligere. Østlandsforskning har i alle fall påvist at vekt på entreprenørskap i opplæringen bidrar til mer praksisrettet opplæring, og det vet vi har betydning for motivasjonen til mange elever i ungdomsskolen og videregående skole. Da er også handlingsplanen om entreprenørskap i utdanningen en sentral del av det.

Selv om det er det offentlige velferdstilbudet som er og skal være bærebjelken og garantisten for vår felles velferd, er det viktig å utvikle nye samarbeidsformer mellom ikke minst stat og frivillig sektor for å supplere det offentlige tilbudet. Det gir bredde og variasjon, men det utvikler også kvalitet, fordi nye, innovative løsninger ofte er lettere å sette i gang og teste ut i liten skala enn i store, felles offentlige tilbud. Økt satsing på entreprenørskap er med andre ord også satsing på kvalitet og på kvalitetsutvikling.

I tillegg til dette er det viktig å sikre rekrutteringen til helse- og velferdsutdanningene over tid. Det er dessverre generelt høye tall for både frafall og overgang til studieforberedende påbygging i de yrkesfaglige utdanningsprogrammene i videregående. Denne tendensen er ekstra stor innenfor helse- og sosialfag – og sånn kan det ikke fortsette.

Noen ganger kan frafallet forklares med at eleven underveis innser at han eller hun ikke passer inn i det utdanningsprogrammet som vedkommende har valgt. Eleven gjør da et omvalg. Men mange ganger handler det om ikke å bli ivaretatt godt nok eller ikke ha et solid nok grunnlag for den utdanningen som man har begitt seg ut på.

Prosjektet Ny GIV er relevant for alle elever som står i fare for å falle fra, uavhengig av hvilket utdanningsprogram de går på. I 2013 skal om lag 6 000 elever bli omfattet av dette prosjektet. I tillegg skal opplæringen i fellesfagene yrkesrettes mer, sånn at opplæringen oppleves som mer relevant for elevene som går på yrkesfaglige programmer.

Innenfor helse- og sosialfagene er også kampanjen «Bli helsefagarbeider» et viktig tiltak for å vekke interesse og også for å styrke bevisstheten. Den er nå inne i sitt fjerde år. I tillegg vil det framover bli lettere å organisere opplæringen noe annerledes innenfor helsearbeiderfaget og barne- og ungdomsarbeiderfaget. Dette er de to fagene innenfor de ti velferdsrelevante utdanningsprogrammene på videregående nivå som er de mest populære. Vi vil ha en mer systematisk utprøving av en vekslingsmodell der opplæringen er organisert i mindre enheter med korte, vekselvise perioder i skole og bedrift. Vekslingsmodellen integrerer opplæringen i skole og bedrift bedre enn det 2+2-modellen gjør, og det gjør det lettere for elevene å se læringen på skolen og læringen i bedriften i sammenheng. Dette støtter opp om elevenes motivasjon og kan inspirere flere til å fullføre.

Men la meg legge til avslutningsvis at det er ikke bærekraftig hvis kjønnsfordelingen på helse- og velferdsfagene på videregående skole fortsetter sånn som den er i dag, med en overveiende overvekt av jenter. Kvinneandelen er på nesten 90 pst., med noe variasjon mellom de ulike programområdene. Jenter og kvinner kan ikke bære velferdssamfunnet på sine skuldre alene, derfor er det et viktig signal fra Kunnskapsdepartementets side at man ønsker flere tiltak som kan bidra til å rekruttere flere gutter og flere menn.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kari Henriksen (A) [14:27:22]: Samfunnsreformene har nå nådd utdanningssektoren, og regjeringen har tatt omfattende grep på utdanningsfeltet. Sykdom og problemer krever løsninger fra flere tjenester, og meldingen legger opp til økt samarbeid, bredere felles kunnskapsgrunnlag, teknologi som verktøy og mer fleksibilitet, uten å gi avkall på kunnskap i enkeltfag. Det er bra!

Ansatte i velferdstjenestene er for Arbeiderpartiet bærebjelker i velferdssamfunnet. De bærer mitt nyfødte barnebarn varsomt til verden. De bærer tungt når døende skal pleies. De bærer mye når personer med sammensatte, langvarige og kroniske sykdommer eller omfattende sosiale problemer skal ha behandling, omsorg og oppfølging ut fra en individuell vurdering. Norge er i verdenstoppen når det gjelder kvalitet i velferdstjenester på mange områder, og dette grepet forsterker og forbedrer.

Ansatte har viktige oppgaver: helbrede, lindre, gi håp og innhold i hverdagen og bidra til at den enkelte kan ta ansvar for egen helse, økonomi, våre nærmeste og våre hverdager. De skal være der når vårt eget ansvar ikke strekker til – sånn er Norges velferdsmodell.

Ansatte forvalter mer enn fag, engasjement og profesjon. De har et samfunnsoppdrag som forvaltere av fellesskapets ytelser. De skal bidra til mer sosial likhet og gode, forutsigbare og likeverdige tjenester i møte med den ene og i organiseringen av tjenestene, enten det er sykehusinnleggelser, medisiner, bostøtte, dagpenger, barn, rehabilitering eller hjelpemidler. Realiseringen av dette krever evne til etisk refleksjon, samarbeid og ikke minst kunnskap. Forvaltnings- og trygdefaglig kunnskap er derfor nødvendig i alle utdanningene.

Kunnskap om barn og unge omtales under kapitlet «Barnevern», og det pekes, helt riktig, på at det ikke bare er barnevernet som har ansvar for barn og unge. Alt helsepersonell, ansatte i Nav, på sykehus og etter hvert også ansatte i kriminalomsorgen har lovmessig forpliktelse til å vurdere barns behov. I lov om folkehelse er det ikke nedfelt, men skal man bryte uheldige mønstre, er barndommen viktig, spesielt for å oppnå samfunnsmålet om utjevning av sosiale forskjeller i helse og levekår.

Jeg ber statsråden ta med seg at barns behov tas med videre i oppfølgingsarbeidet. Barns behov er ikke en fagkrets for spesielt interesserte.

Det er gledelig at universitetene i Stavanger, Nordland og Agder har gått sammen om forskningsbasert utvikling av profesjonsutdanningene.

Universitetet i Agder har også gode erfaringer med å drive forskning i et tett samarbeid mellom brukere, forskere og ansatte i praksisfeltet. Brukere er nemlig også ansatte og omvendt. Dette er viktig i arbeidet med å styrke profesjonsutdanningene, og jeg regner med at statsråden kjenner til disse tiltakene. Hvis ikke er herved utfordringen gitt.

Torstein Tvedt Solberg (A) [14:30:35]: At antallet eldre i Norge har økt, og vil fortsette å øke i årene framover, er ikke noe vi må se på som et problem. Det er heller et tegn på at vi som samfunn og velferdsstat har lyktes, og at vi har lyktes over tid. Samtidig gir velferdsstatens seire oss nye oppgaver av en betydelig størrelse, som vil påvirke oss alle i årene framover. Og vi trenger en nasjonal dugnad om vi skal lykkes.

Stortingsmeldingen, Utdanning for velferd, omhandler en del av løsningen, nemlig utdanning. Det er en stor oppgave i seg selv at om lag hver fjerde ungdom må velge helse og omsorg som yrkesvei i 2025 for å dekke behovet. Til sammenligning velger i dag om lag hver sjette elev en slik yrkesvei. Men hvis vi ikke tilbyr gode utdanninger og studieløp som dekker de faktiske behovene, kan vi heller ikke forvente at studentene skal velge disse.

Min påstand er at de unge som vil ta de viktige helse- og omsorgsutdanningene, vil gå på linjer – og programmer – som i dag ikke eksisterer. Slik jeg leser stortingsmeldingen, sier den langt på vei det samme. Men dette betyr ikke at vi mangler gode fagmiljøer, studieløp og forskere i dag, tvert imot. Det betyr kun at oppgavene øker i omfang, og at kravet til samhandling, tverrfaglighet og helhetstenkning blir enda større i årene framover.

Ser vi til Universitetet i Stavanger, mitt gamle universitet, er jeg glad for å kunne spore en vilje til å være med på å løse disse oppgavene. UiS har allerede studier innen sykepleie, barnevern og sosialt arbeid, som gir gode muligheter til å bidra positivt i dette arbeidet. Det er ekstra gledelig at den kanskje største iveren for dette er å finne hos UiS-studentene. I sin strategi for UiS fram mot 2025 ønsker studentorganisasjonen StOr at det å skape nye utdanningsløp innen helse, omsorg og geriatri skal være et hovedfokus for universitetet. Den iveren viser også at denne oppgaven ikke bare opptar de eldste generasjonene, men at også min generasjon engasjerer seg, ønsker å delta og vil at en skal lykkes med å løse denne store oppgaven.

Framover trenger vi et større fokus på slike initiativ, på fagmiljøene, på både UiS og de andre utdanningsinstitusjonene. Det trengs om vi skal nå målene om samarbeid på tvers av fagmiljøer, om å skape utdanninger som tar høyde for å løse flere oppgaver på en gang samt å fylle begrepet «velferdsteknologi» med reelt innhold.

Vi må fortsette å gå til fagmiljøene og studentene for å finne løsningene, og som politikere må vi vise vilje til både å lytte og handle ytterligere.

Truls Wickholm (A) [14:33:30]: Jeg mener at denne meldingen er viktig av mange av de grunnene som flere har vært inne på. Den er viktig når det gjelder Samhandlingsreformen, viktig når det gjelder Helse-Norge, men den er også veldig viktig når det gjelder Utdannings-Norge.

Vi hadde en interpellasjon her for noen uker siden om å gjøre ungdom med fullført fagbrev generelt studieforberedt. Det vakte en del harme i en del partier, men jeg mener at med denne meldingen tar vi et steg i den retningen.

I St.meld. nr. 44 for 2008–2009, Utdanningslinja, ble universitetene og høyskolene oppfordret til å tilby Y-veien for søkere med fagbrev i helse- og sosialfag. Det er nå nesten to år siden vi behandlet den meldingen i Stortinget, med bred støtte også fra Stortingets flertall, men den oppfordringen har ikke blitt tatt – ingen sånne tilbud har blitt opprettet.

Det er derfor veldig gledelig at regjeringen og Stortinget nå er enige om å gjennomføre forsøk med Y-veistilbud for kandidater med yrkesutdanning i helse- og sosialfag, og det at regjeringen også vil stimulere til at forsøk med Y-vei prøves ut for at barne- og ungdomsarbeidere kan få opptak til barnevernspedagog- og førskolelærerutdanning, er også veldig bra.

På ingeniørstudiet har man gode erfaringer med Y-veien, og bedrifter melder tilbake at de som har gått denne veien, ofte er noen av deres beste arbeidstakere. Selv har jeg jobbet i e-verkssektoren som fagarbeider. Der ble vi ofte oppfordret av ingeniører og ledelse til å ta mer utdanning og søke jobber oppover i systemet. Ingen av dem som hadde disse jobbene, følte at deres utdannelse eller stilling ble mindre verdt selv om det skulle komme noen med fagbrev eller noen fra «gølvet» opp og inn i de jobbene. Jeg mener at denne kulturen er en bra kultur, og det er også en kultur som de yrkesgruppene som vi diskuterer i dag, har mye å lære av.

Vi hører ofte om at det er profesjonskamp og andre ting som dominerer, kanskje særlig i helsevesenet. Jeg mener at det er en type tenkning som står i veien for et godt framtidig helsevesen. Jeg er sikker på at den praktiske og teoretiske erfaringen man har som barne- og ungdomsarbeider eller som helsefagarbeider, gjør at man er godt skikket for høyere utdanning. Det vinner utdanningene, enkeltpersonene og samfunnet på.

I dag hopper 50 pst. av helsefagarbeidere av etter to år, og av dem som tar studieforberedende, er det 20 pst. som fortsetter innenfor helsefag, altså som har en interesse for det. Veien om fagbrev blir for lang, og vi går glipp av flinke folk. Det er derfor gledelig at regjeringen nå tar grep for å slippe disse inn på de høyere utdanningene.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [14:36:50]: Det er en ambisiøs melding vi behandler her i dag. Den skal trekke opp rammene rundt samtlige eksisterende helse- og sosialfaglige utdanninger, slik at samfunnet er i stand til å møte framtidens behov med rett kompetanse innenfor disse viktige velferdsområdene. Meldingen skal sikre samspillet mellom utdanningsinstitusjoner, forskning og arbeidsliv, den skal sørge for at vi møter utfordringene fra Nav-reformen og Samhandlingsreformen med rett kompetanse på rett sted, den skal bidra til å fylle fraser som «livslang læring» med innhold, og den skal bidra til å utjevne sosiale helseforskjeller. Den skal sørge for at alle pasienter og brukere av helse- og sosialtjenesten møtes av rett kompetanse på best effektive omsorgsnivå. Den skal sørge for at vi gjennom kunnskap i større grad vil bli i stand til å forebygge framfor å reparere helseskader. Den skal sørge for at vi får helhetlige behandlingskjeder av personell med rett kompetanse.

Klarer så meldingen å svare på disse utfordringene? Regjeringspartiene mener tydeligvis det, for de skriver i sin merknad at de er fornøyd med at meldingen svarer på disse utfordringene. Forstå det, den som kan.

Feilgrep denne regjeringen har gjort, blir ikke reversert. La meg nevne f.eks. fagskolene. I 2003 var det nærmest tverrpolitisk enighet om at det var en glede at en endelig hadde klart å løfte fagskolene vekk fra videregående fagutdanning. Fagskolene skulle likestilles med annen høyere utdanning, som staten skulle ha ansvaret for. Fagskolene skulle få egen statlig finansiering, ble det sagt, og det ble hevdet at det ble jobbet i departementet med slik finansiering. Men så kom den famøse regionsreformen og reverserte det hele. Fagskoleutdanningen var tilbake mellom barken og veden, og finansieringen er minst like uklar som før. Det eneste som kan redde og videreutvikle fagskoleutdanningene, slik at de kan være en vesentlig del av framtidig helse- og sosialutdanningsløp og et viktig bidrag til å redusere antall ufaglærte i sektoren, er at vi får et regjeringsskifte i 2013.

Det er også skremmende at regjeringen ikke ser ut til å ta inn over seg det endrede behovet for kompetansesammensetting som vil måtte melde seg, bl.a. som følge av Samhandlingsreformen. «Forebygging» og «hverdagsrehabilitering» er stikkord i denne sammenheng. Institusjonsomsorgen må også bygges ut og styrkes for de sykeste eldre. I dag ser vi omfattende medisinering uten diagnostisering. Denne uverdigheten vil bare fortsette, så lenge det ikke legges opp til en endret kompetansesammensetning, hvor personer med fagkunnskap gis mulighet til å utøve sitt fag på en forsvarlig måte.

De framskrivningsmodellene som regjeringen har benyttet i denne meldingen, tar ikke høyde for disse forholdene. Det er skremmende. Behovet for etter- og videreutdanning og spesialisering i primærhelsetjenesten, som følge av endrede og mer spesialiserte oppgaver, er det heller ikke tatt tilstrekkelig høyde for. Det er heller ikke skissert de nødvendige virkemidlene for å møte dette behovet.

Selv om det er mye fornuft i meldingen, vil jeg framholde at den har områder det må arbeides mye bedre med, hvis vi på en god måte skal møte de utfordringene vi står overfor i helse- og sosialsektoren.

Dagrun Eriksen (KrF) [14:39:53]: Det forslaget som kanskje er dårligst begrunnet, som har vært oppe i debatten – og som kanskje var det mest oppsiktsvekkende også i høringen – er forslaget om å omgjøre medisinstudiet. Henvisning til frafall – som er en prisverdig bekymring – og til at de studentene som eventuelt ikke klarer å fullføre, skal bli stående uten utdannelse, er den begrunnelsen som regjeringen velger å framheve i meldingen, og begrunnelsen for å omgjøre hele medisinstudiet.

Dette synes Kristelig Folkeparti er et altfor tynt grunnlag. Vi støtter ikke en slik omlegging. En bachelorgrad i medisin kan vanskelig kvalifisere for yrket. Vi kan ikke ha gående rundt minileger uten full kompetanse. Jeg synes det er rart at regjeringspartiene ønsker å foreta en omlegging på et så tynt grunnlag, uten å ha vært i dialog med verken Legeforeningen eller andre aktører på feltet. Hvis hensikten er å sikre dem som eventuelt faller ut av studiet, mener Kristelig Folkeparti at en mye bedre løsning kanskje er å sørge for en såkalt Y-vei nedover, f.eks. innen realfag, slik at de kan fullføre en utdannelse på et annet felt. Man trenger ikke å omgjøre hele medisinstudiet i så henseende.

Jeg er glad for ordene om de nye universitetene i debatten – både fra statsråden og fra andre i regjeringspartiene. Jeg skulle nok ønske at regjeringspartiene også hadde spandert å være med på den lille merknaden i innstillingen, men vi får be folk lese debatten og si at det er en viktig rolle universitetene har. Deres komparative fortrinn, nemlig gode muligheter for en praksisnær forskning og en forskningsbasert videreutvikling av praksis, vil være viktig i tiden framover.

En jeg traff under denne prosessen, sa at Samhandlingsreformen er helt avhengig av at vi lykkes med denne meldingen. Hvis vi ikke lykkes med å bygge opp kompetanse på kommunalt nivå, klarer vi ikke å gjennomføre den ambisiøse reformen som Stortinget ønsker. Derfor er det viktig at vi lykkes.

Flere har vært inne på temaet «velferdsteknologi». Jeg synes det er spennende å tenke ingeniørenes kompetanse og kloke hoder inn i det å løse utfordringer i pleie- og omsorgssektoren.

Det som er viktig for Kristelig Folkeparti, er å frigjøre til mer menneskelig kontakt – ikke frigjøre fra menneskelig kontakt. Da har vi gått feil vei.

Sonja Mandt (A) [14:43:12]: Vi er enige om at vi står overfor store utfordringer når det gjelder å få nok hender med god kompetanse i årene som kommer.

Meldingen som vi behandler i dag, setter – sammen med Samhandlingsreformen, der bl.a. Kompetanseløftet bidrar til økt kompetanse – søkelyset på hva slags behov vi har, og peker på løsninger som kan være gode.

Som sykepleier er jeg glad for at også etikk som en del av utdanningen er nevnt så ofte og så mye i meldingen. Det trengs.

En av de store utfordringene vi ser, er å få nok personell. Selv om vi øker kapasiteten og bygger flere studieplasser, er rekrutteringen til mange helsefag vanskelig. Flere faggrupper har bl.a. mangel på menn, kanskje mest blant sykepleiere og helsefagarbeidere. Mange er heller ikke i yrket i hele sitt yrkesliv, men velger andre yrker etter en tid. Det lekker altså flere steder.

Vi i Norge har vært i front når det gjelder etisk rekruttering av helsepersonell, og det skal vi være stolte av. Det globale behovet er stort, og størst er vel mangelen i Afrika sør for Sahara. Det at vi ikke har en aktiv rekrutteringspolitikk derfra, er veldig bra. Vi bør derfor finne løsninger som er basert på frivillig innvandring av arbeidskraft og nasjonale muligheter for en fleksibel utdanning. Det mener jeg denne meldingen legger opp til.

God praksistid er nødvendig og viktig for å få gode fagfolk. God praksisveiledning er derfor nødvendig. Jeg er stolt av at Høgskolen i Vestfold, sammen med Larvik kommune og med støtte av samhandlingsmidler, har satt i gang et studium som heter «Sykepleie for fremtiden». Der undervises det nettopp i det med praksisveiledning. Tilbakemeldinger fra studentene viser at praksisperioden kan være dårlig og med noe tilfeldig oppfølging. En økt bevissthet om hvordan praksis skal gjennomføres, vil kunne forhindre frafall i studiene. Det vil også gi stabilitet og trygghet for studentene i et yrkesliv og arbeidsliv videre.

Meldingen viser også til det representanten før meg var inne på, det med velferdsteknologi, og det mener jeg er viktig at vi tar i bruk. Vi har behov for økt kunnskap om hvordan vi skal bruke det best mulig, i tillegg til de varme hendene. Velferdsteknologi skal vi bruke, i tillegg til personell, for da kan det gi gode resultater – dersom det brukes riktig. At vi da også skal bruke velferdsteknologi som fagområde innenfor tekniske fag, synes jeg er spennende og et viktig tiltak.

Steinar Gullvåg (A) [14:46:16]: De store velferdsreformene stiller nye krav til utdanningssystemet. Derfor er det fortjenestefullt i seg selv at regjeringen har tatt fatt i velferdsetatenes kompetansebehov, med en ambisjon om å føre dette over i utdanningssystemet. Så langt har høgskolesystemet – og i enda mindre grad den videregående skolen – vist relativt liten evne til fornyelse på tvers av fagprofesjonene.

Historisk sett har de helse- og sosialfaglige profesjonsutdanningene blitt til som svar på konkrete behov. Slik vil det formodentlig også være i fortsettelsen, med den forskjell at vi nå går fra smale profesjonsutdanninger til bredere utdanningsløp som i større grad dekker velferdsetatenes utdanningsbehov. I lys av behovene er det etter min oppfatning lite hensiktsmessig å satse ytterligere på flere smale grunnutdanninger som retter seg inn mot avgrensede deler av velferdsetatenes virkeområde, fordi slike utdanninger gir liten fleksibilitet, både for arbeidstaker og arbeidsgiver, og fordi de reelt sett er lite kvalifiserende for det arbeid som utføres i etatene.

Nav-reformen og Samhandlingsreformen – og jeg vil mene at utviklingen i helsevesenet peker i samme retning – er tverrfaglige byggverk. Dagens Nav-ansatte trenger eksempelvis arbeidsmarkedskompetanse, trygdekompetanse og sosionomkompetanse. Alle trenger ikke kunne alt om alt, men kravet til tverrfaglig kompetanse er en grunnleggende forutsetning for at etaten skal kunne fungere etter sin hensikt. Dersom utdanningssystemet ikke kan bidra til det, må etaten selv skaffe seg denne kompetansen. Så avhengig er etatene av å utvikle egen kompetanse, og så ressurskrevende er denne oppgaven, at det i den perioden Nav nå har gått gjennom, nok har gått ut over tjenestetilbudet. Jeg vil håpe at høgskolesystemet nå ser den utfordringen som bl.a. Nav representerer. Nav har i dag 18 000 ansatte inkludert de 4 000 som er i kommunal tjeneste, og jeg føler meg ganske sikker på at etaten som ledd i sin rekrutteringspolitikk, vil bidra til at lærestedene både tilpasser eksisterende tilbud og utvikler nye utdanningstilbud etter de behov som Nav og andre velferdsetater har.

Men høgskoler og universiteter har også en annen rolle med tanke på velferdsetaten. Vi ønsker nemlig at profesjonsutøvelsen skal være forskningsbasert. Derfor er det viktig å styrke relasjonene mellom utdanning, praksis og FoU, også i de korte profesjonsutdanningene.

Svein Harberg (H) [14:49:25]: Jeg har bare et par korte kommentarer.

Når det gjelder medisinutdanningen, må jeg si at jeg blir litt bekymret når vi har en retningsmelding med relativt klare antydninger om å endre denne utdanningen, som da først begrunnes i frafallsproblematikken, men som – som statsråden svarer i replikkvekslingen her – rett og slett er et resultat av at ett universitet har ønsket å gjøre forsøk. Det er prisverdig at et universitet ønsker å gjøre forsøk, men derfra til å legge det inn i en retningsmelding som noe som en burde jobbe videre med, uten å ha drøftet det med fagmiljøene og det øvrige akademiske miljø, virker fryktelig lettvint. Jeg er ganske bekymret over at slike ting kommer inn i en slik melding på så tynt grunnlag. Men vi tar statsråden på ordet når hun sier at det skal være en grundig prosess her, alle skal involveres, og det skal ikke gjøres noe før en har vært gjennom de rundene. Så får vi håpe at dette da får et slikt utfall, og at det eventuelt kommer tilbake som ny sak.

Helt til slutt vil jeg bare peke på de bekymringer vi har omkring barnevernet. Tilbakemeldingene der er mange; tilbakemeldingene er mange på at det er en førstelinjetjeneste som tappes, og at det er store mangler i mange kommuner. Dette er mangler som gjerne viser seg igjen senere i livsløpet, gjennom økt behov for velferdstjenester. Vi må sikre godt barnevernstilbud i hele landet, og her må regjeringen være konkret og – jeg hadde nær sagt – sette opp farten og ta i bruk alle tilgjengelige ressurser.

I innstillingen viser opposisjonspartiene til en tidligere innstilling om å øke kompetansen i barnevernet, der en evaluering av de sosialfaglige grunnutdanningene og forskningen i de ulike fagmiljøene ble foreslått, som ikke fikk støtte av flertallet i Stortinget. I henvisningen til den innstillingen er det kommet en feil. Det er på side 13 i innstillingen, der står det at en viser til innstilling 232 S. Det skal være 323 S. Det er viktig at henvisningene er riktige, så jeg håper det kan noteres.

Presidenten: Det er notert.

Solveig Horne (FrP) [14:52:13]: Jeg får begynne med det siste taler avsluttet sitt innlegg med, barnevern.

Mange har i debatten vært inne på utdanning av fagfolk i barnevernet og barnevernspedagoger, og hvor viktig det feltet er. Det er kanskje ikke sagt for ofte.

Vi har hatt mange debatter i denne sal om barnevern og organiseringen av barnevernet. Det som er så viktig å ha med seg, er at de personene som skal fylle rollen og gjøre denne oppgaven i barnevernet, og som skal se disse barna og gi dem en trygghet som ikke foreldrene klarer, har god utdanning.

Opposisjonen er også veldig utålmodig og venter på at det skal komme en melding fra regjeringen. Når det gjelder denne saken som vi har til behandling nå i dag, er i alle fall Fremskrittspartiet veldig glad for at det er en samlet komité som setter dette på kartet og ser at vi trenger en sterk og relevant utdanning, som er veldig viktig for å hjelpe disse barna.

Så til praksissjokket for disse unge personene, som får en utdanning der de kanskje ikke får kjennskap til barnevernet. Når de da plutselig skal begynne å jobbe med disse sårbare ungene, ser de hvor viktig det er at de har praksis, og ikke minst at de får en mentorordning. Det tror jeg er utrolig viktig for disse personene.

Så er Fremskrittspartiet også litt skuffet over at regjeringen ikke tar inn over seg at det faktisk er flere uavhengige rapporter nå som viser at veldig mye av fagkompetansen i barnevernet har forsvunnet fra kommunene og førstelinjetjenesten og over til en del fagteam, som ikke ser ungene, og de får heller ikke gjort den jobben de skal. Det er det viktig at vi har med oss.

Det er også en utvikling i barnevernstjenestene rundt i mange små kommuner, og jeg viser til at det er flere kommuner som nå slår seg i sammen i interkommunalt samarbeid. Det er veldig viktig at de ligger foran oss på Stortinget og ser at det er behov for å gjøre det. Det viktigste her er jo å sikre disse ungene et godt tilbud. Da må vi ha kompetente folk som har erfaring – og praksis – som kan sikre disse barna. Jeg vil vise til de merknadene som Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre har på akkurat dette feltet.

Så har jeg lyst også å vise til en interpellasjon som kommer nå på fredag om hvor viktig det er at barnehageansatte også ser barn som blir utsatt for vold og overgrep. Det er viktig at man får dette inn i førskolelærerutdanningen, slik at de er obs på og kan sikre disse barna en trygg og god oppvekst der foreldrene svikter.

Tor Bremer (A) [14:55:28]: Det er saksordføraren sitt privilegium å få lov til å oppsummera debatten og få første, og nesten, siste ordet i debatten – det er hyggeleg.

Saka er etter mitt syn no godt belyst med utgangspunkt i minst tre ulike komitear som har relevante innspel til dette omfattande arbeidet. Slik sett har representanten Trine Skei Grande heilt rett når ho seier at meldinga er viktig fordi ho treffer svært mange brukarar.

Det gler meg at mange har delteke i debatten. Mange har understreka det som er dei viktigaste berebjelkane i sjølve meldinga, og eg nemner det i stikkordsform: gjennomføring av helsefaga i vidaregåande skule, tilbodet og inntakskriterium i fagskulane, omlegginga i høgare utdanning, praksisbiten, forskinga si viktige rolle, profesjonsetikken si viktige rolle, velferdsteknologien og den sosialfaglege kompetansen.

Stortinget si meining kjem naturlegvis til syne gjennom konkrete vedtak i tillegg til meldinga, men òg sjølve debatten og dei premissa som blir vektlagde, er viktige. Det er kanskje spesielt viktig i det vidare utviklingsarbeidet.

I debatten har det dukka opp einskilde problemstillingar som eg som saksordførar finn det naturleg å kommentera. Eg vil visa til det som representanten Eriksen nemnde om profesjonsetikk, om betydninga av å ha kunnskap, kompetanse, om helsepersonell sin etiske refleksjon i møte med pasienten – eg understrekar betydninga når det gjeld etikk i utdanninga og spesielt praksisbiten i utdanninga. Å få profesjonsetikken inn i praksisbiten er den store utfordringa i dette perspektivet.

Elles merka eg meg at representanten Bente Thorsen meinte at velferdsteknologien ikkje blir innført med dette vedtaket. Eg vil visa til at det er ein samrøystes komité, inklusiv Framstegspartiet, som viser til Hagen-utvalet si innstilling, som er veldig tydeleg på kva rolle velferdsteknologien bør ha i framtida. Representantane Thorsen og Gåsvatn meinte òg at meldinga var tafatt, og at regjeringa lir av «beslutningsvegring». Det er opp til opposisjonen, og det er deira privilegium å få meina det, men igjen – meldinga byggjer på eit omfattande utviklings- og forskingsarbeid. Som saksordførar finn eg det ikkje forsvarleg å kunna forskottera dette resultatet. Det er opp til forskinga, utviklingsarbeidet, i samarbeid med dei partane det gjeld, som er mange, å utforma dei nye, konkrete punkta på dette området.

Tusen takk for debatten!

Thor Erik Forsberg (A) [14:58:47]: Utdanningen av våre velferdsarbeidere er med på å danne grunnlaget for hva slags samfunn vi skal ha i framtiden. Et mål på hvor godt vi lykkes med å skape et mer romslig og inkluderende samfunn er hvordan de som ofte føler seg utenfor og uønsket, kan få tro på at en annen framtid er mulig. Det som er felles for velferdsarbeiderne, er at de ofte møter mennesker i de mest sårbare livssituasjoner og -kriser.

Denne meldingen er med på å danne grunnlaget for å investere i vår sosiale infrastruktur, slik som barnevern, rusomsorg og psykiatri. De sårbare barna blir de utsatte voksne om vi ikke lykkes med å bryte den sosiale arven.

Vi trenger velferdsarbeidere med bred kompetanse, som kan lose mennesker med sammensatte problemer i et samfunn med et regelverk som kan være vanskelig tilgjengelig – en los som kan peke på muligheter og løsninger i et bredt tjenesteapparat.

Mennesker som har krevende diagnoser, som er rusmiddelavhengige eller befinner se gi en håpløs livssituasjon uten håp for morgendagen kan det være vanskelig å møte. Det er i dette møtet det ofte avgjøres om vi kan få til en samhandling som viser en vei videre.

Det å møte mennesker der de er, er fundamentalt for å skape en endring. Det er mennesker som lever i parallelle samfunn, også i vårt land. Det å møte mennesker med positive forventninger uavhengig av historien og bagasjen vi mennesker har med oss, kan gi en ny start. Jeg vil advare sterkt mot en overdreven tro på at vi kan skape endringer i menneskers liv uten at de som skal leve det samme livet, vet at veien å gå er mulig. En god velferdsarbeider har kunnskap, forståelse og verktøy til å møte brukere og pasienter der de er i livet. Det er dette som er godt sosialt arbeid.

Vi trenger en bred rekruttering til velferdsarbeiderne. Ikke bare fordi vi trenger mange i årene framover, men vi trenger en bredde i rekrutteringen som gjenspeiler det mangfoldige samfunnet vi har blitt. Skal vi lykkes med å bekjempe fattigdom og gi mennesker verktøy til å mestre det livet man har blitt utdelt, trengs det også mennesker med erfaringskompetanse. Jeg setter spørsmålstegn ved det omfattende bruk av politiattester, som jeg tror kan bidra til å støte ut mange som kanskje har gode forutsetninger for å nå fram til dem som lever på samfunnets skyggesider.

Velferdsarbeiderne våre har en fantastisk viktig jobb. Verdien av å gi mennesker livskvalitet er, på tross av hva enkelte på høyresiden later til å tro, at det kan måles, telles og regnes. Men likevel skal vi sette pris på dem. Det handler om en lønn man kan leve av og med, sikre hele faste stillinger og gi disse yrkene en status som gjenspeiler hvilket samfunnslim de utgjør. Dyktige velferdsarbeidere skaper hver dag fellesskap.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:01:43]: Bare noen korte kommentarer på slutten av debatten.

Diskusjon rundt hvordan framtidens medisinstudium skal være, har vært et tema som flere representanter har kommet inn på. Da ønsker jeg å henvise til det som står i stortingsmeldingen, fordi initiativet til den debatten har kommet fra institusjonene selv og på bakgrunn av det som er en internasjonal utvikling, nemlig muligheten for å kunne tilby 3+3. Det som står i meldingen, er at regjeringen ønsker å åpne for at medisinstudiet kan organiseres i en treårig bachelorgrad fulgt at en treårig mastergrad, forutsatt at bachelorgraden fungerer som en selvstendig yrkeskvalifikasjon.

Så er det selvfølgelig sånn at vi går i dialog med institusjonene. De er jo nå uansett der at de må diskutere på hvilken måte medisinstudiet som sådant skal utvikle seg videre framover. Da vil det selvfølgelig være slik at hvis institusjonene kommer til at det er den mest hensiktsmessige måten å organisere det på – i diskusjon også med de ulike profesjonene – er det en åpning for å tenke litt annerledes rundt dette. Men dette mener jeg er fullt mulig og ønskelig å få til i nær dialog med dem som er interessert i det, f.eks. profesjonsutdanningene selv.

Ellers synes jeg det er inspirerende at det er bred enighet i Stortinget om den retningen, som ligger i meldingen, for utdanningene innenfor velferdsområdet. Det er en veldig klar retning med hensyn til å se de ulike utdanningene i sammenheng og å få til mer smidige overganger mellom utdanningsnivåene – at vi må utvide det som er kunnskapsforståelsen på dette området, at man må verdsette det som er praksis og den yrkesfaglige kompetansen i høyere utdanning, at forskningsbasert kunnskap skal benyttes og utøves i tjenesteutøvelsen, at vi skal prøve å få de ulike utdanningene til å virke sammen og sørge for at vi har begge læringsarenaene, dvs. både arbeidslivet og utdanningssystemet med hver sine fortrinn i et samarbeid som gjør at vi blir klokere i sum. I den sammenhengen er det også viktig at arbeidslivets ansvar for å bidra til utdanningene er tydelig. Eventuelt har vi også sagt at vi vurderer å lovfeste det – at vi skal ha gode praksisplasser og god veiledning av nyutdannede, sånn at vi er sikre på at vi får til denne vekselvirkningen mellom utdanningsinstitusjonene og arbeidslivet.

Jeg er glad for at det er så bred enighet om disse hovedstolpene i meldingen.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Tord Lien (FrP) [15:05:14]: Bare en veldig kort merknad til dette med medisinutdanningen.

Denne komiteen, som har lagt fram og i stor grad debattert innstillingen i dag, har jo hatt den store glede å samarbeide med Tora Aasland en del ganger. Det har også universitetene i Norge opplevd. Det er klart at da kommer vi til dette med dialog. Dialog er jo et ord som er sammensatt av de latinske ordene «log» som betyr samtale, og «dia» som betyr to. Dialog inneholder altså to parter. Jeg er ikke sikker på om universitetene alltid opplevde det da de var i dialog med Tora Aasland. Det var nok mange ganger et innslag av at det mer var en monolog, altså en enetale. Når statsråden nå gjentatte ganger har lovet oss at man skal ha dialog med universitetene om utviklingen av medisinutdanningen, håper jeg at det faktisk blir to parter som har den dialogen, at det ikke blir en klar melding som kommer fra Kunnskapsdepartementet om de endringene som mange herfra ønsker blir gjennomført, men at det blir en reell samtale mellom to parter. I den grad man skal ha bidrag fra Stortinget, er vi villig til å være med på å diskutere det.

Bente Thorsen (FrP) [15:06:53]: Jeg synes dette har vært en veldig god debatt som omhandler en omfattende og veldig viktig sak. Flere har vært inne på de store utfordringene med å skaffe personell framover, og den utfordringen har vi jo allerede i dag. Det har også vært litt mer utbrodering i forhold til behovet for nytt innhold i legeutdanningen, ikke en svekkelse som en oppdeling av utdanningen faktisk kan føre til. Jeg er veldig glad for at statsråd Halvorsen, på spørsmål fra Eriksen, var tydelig på at de nye universitetene hadde sin selvsagte plass i videreutviklingen av profesjonsutdanningene. Det var også veldig positivt.

Når saksordføreren i sitt avslutningsinnlegg her sier at regjeringen er lei av beslutningsvegring, vil jeg vise til at det er enormt mange gode løsninger i denne meldingen. Dessverre ligger det ingen konkrete forslag for at de skal bli vedtatt. Det skal fremdeles utredes og utredes. Alle pasientene, brukerne av det som vi har snakket om nå, opplever det samme i det uvisse i lange tider framover, istedenfor at vi allerede nå kunne vært offensive, både storting og regjering, og sagt at der har vi så gode løsninger på plass at vi allerede i dag kan gå inn for det. Det er ikke sikkert at det hadde kostet så forferdelig mye i kroner engang. Hvis vi leser det som kom av høringssvar osv., var de aller, aller fleste veldig positive til omlegging av det som går på innhold i utdanningene, på samarbeid og i det hele tatt. Så her synes jeg med rette at det er lov å si at regjeringen og stortingsflertallet lider av beslutningsvegring – dessverre – på pasientenes vegne.

Statsråd Kristin Halvorsen [15:09:16]: Bare helt kort: For det første er mitt inntrykk av tidligere statsråd Tora Aaslands dialogiske evner et annet enn det Tord Lien har. Mitt inntrykk er tvert imot at det var veldig god dialog med veldig mange institusjoner og forskningsmiljøer da hun var statsråd. Dialog betyr jo ikke alltid at man er 100 pst. enig i alt, men det er viktig at man hører hverandres standpunkter og er i gode prosesser. Jeg har absolutt alle intensjoner om å prøve å fortsette den tonen overfor sektoren. Det var det ene.

Det andre er til representanten Thorsen: Det er veldig ukledelig at en regjering gjennomfører en politikk som ikke Stortinget har vedtatt. Det er i dag Stortinget slutter seg til denne stortingsmeldingen. Så etter vanlig, godt samarbeidsforhold mellom storting og regjering legger man fram en melding, får tilslutning til hovedgrepene, jobber for så vidt parallelt, men får så klarsignal til å gå i den retning. Det har vi nå fått. Da setter vi bare sporenstreks i gang. Men hadde jeg gjort det omvendt, tror jeg kanskje Stortinget hadde protestert bitte litt – antagelig ganske mye.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.