Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:01:49]: I 2009 kunne en rapport fra to NOVA-forskere påvise at andelen av årskullene som fikk uføreytelser, holdt seg stabilt i ganske mange tiår i Norge frem til begynnelsen av 1990-tallet. Da begynte det å øke.
Antallet unge uføre har økt med 24 pst. de siste fire årene og utgjør nå nesten 10 000 personer. Mellom 2001 og 2011 steg antallet uføre under 25 år med 50 pst., mens antallet under 20 år steg med 76 pst.
Det behøver ikke å være et problem i seg selv. Fra naturens side, fra fødselen av er det en del som har så store skader eller sykdommer at de rett og slett ikke med rimelighet kan forventes å jobbe. Høyre mener det er en selvfølge at det i et velferdssamfunn skal være slik at de som er født med skader, har fått skader eller pådratt seg skader som er så store og alvorlige at de ikke med rimelighet kan sies å kunne delta i arbeidslivet, også skal ha en god og anstendig inntektssikring.
Det er også rimelig og en selvfølge at hvis man ikke har vært i arbeidslivet, men blir ufør i ung alder og ikke har tjent opp noen rettigheter, må man ha en ekstra kompensasjon for å sikre at den inntekten man skal ha resten av livet, ikke blir så lav at den ikke er mulig å leve av.
Jeg har lyst til å gjenta det: Er du for syk til å jobbe, skal du heller ikke jobbe. Du skal få uføreytelse, og du skal slippe å skamme deg over at du lener deg på det velferdssamfunnet som vi alle sammen er med på å bygge opp, og som vi alle sammen, på et aller annet punkt, bruker.
Hvorfor er det allikevel slik at Høyre mener at økningen i andelen og antallet unge uføre er et problem? Det kunne jo dreid seg om økonomi, f.eks. Men det er ikke primært det. De store utgiftene på uføreområdet kommer ikke fra de unge uføre. De kommer fra de store kullene som nå er 50 +, og som går ut av arbeidslivet tidligere enn ved pensjonsalder.
Det kunne ha vært på grunn av fremtidsutsikter. Man kunne sett for seg et eller annet scenario hvor, fordi andelen unge uføre i hvert årskull øker, den utviklingen vil fortsette. Ergo burde vi være bekymret over fremtiden og for at uføretallene kommer til å øke framover.
Men Høyre er ikke primært bekymret for det av den grunn heller. Grunnen til at Høyre er bekymret, er at vi mistenker at det for en del av de unge uføre-tilfellene ikke bare handler om at man fra naturens side, fra fødselen av eller etter en ulykke er så syk eller skadet at man ikke kan bidra i arbeidslivet, men at det på en eller annen måte dreier seg om et velferdssamfunn som gir folk opp, slik at en del mennesker – ikke alle – som går over på uføretrygd i ung alder, havner der fordi vi ikke klarer å hjelpe dem på andre måter, at uføretrygden blir den late velferdsstatens sikkerhetsventil, en måte å betale seg ut av problemet på med en månedlig sjekk istedenfor å adressere de grunnleggende problemene. Kort sagt mistenker vi at en del unge blir uføretrygdet, og at man dermed gir dem opp, fordi det er enkelt, istedenfor å adressere de grunnleggende problemene og hjelpe dem videre.
Det er noe spesielt ved å bli uføretrygdet i ung alder. Hvis du f.eks. går på en psykisk smell og blir så dårlig at du knapt kan stå opp om morgenen i en alder av 25 år, finner vi at du fyller de medisinske kriteriene for uførhet. Du har altså en så sterkt redusert arbeidsevne at du er ufør som 25-åring. Det systemet sier da, er at vi forventer at du skal være ufør også som 30-åring, som 35-åring, som 40-åring, som 50-åring og som 60-åring.
Som ung ufør vet du at du får penger resten av livet, men det er også alt du får.
Det er tre ting vi vet helt sikkert. For det første vet vi at uføretrygd i utgangspunktet er for livet. Det andre vi vet, er at bare 1 pst. av unge uføre er tilbake i jobb etter fem år. Det tredje vi vet helt sikkert, er at langt flere enn den ene prosenten ønsker å være i arbeid, helt eller delvis, ønsker å være i aktivitet.
Det er mange og kompliserte årsaker til at andelen og antallet unge uføre øker. Jeg har lyst til å peke på to, fordi jeg mener at det er de to tingene som det er mulig å adressere politisk. Det første kommer tydelig frem i en kvalitativ undersøkelse i Agder-fylkene som kom for et par år siden og heter Et liv jeg ikke valgte. Der kommer det frem at en del av de som er unge uføre, har lidelser som ikke er dem vi snakker om, altså skader fra naturens side, fra fødselen av eller annen fysisk skade, men sammensatte, kompliserte lidelser som blir verre fordi de år etter år går gjennom systemet uten at de egentlig får hjelp. Det er typisk mennesker som kommer til Nav-kontoret og oppdager at ja, man kan få en sjekk, men det tar lang tid å få psykologhjelp. Så får de kanskje etter hvert psykologhjelp. Da får de en time hos psykologen hver uke, men alle de andre dagene har de ingen ting å fylle med, rett og slett fordi systemet ikke klarer å koordinere innsatsen. Det er veldig mange som kommer fra familier som har problemer. Som vi vet, er noe av det mest arvelige i Norge ikke formue, men en vanskelig situasjon hjemme.
Den andre gruppen ble beskrevet ganske godt i en kronikk i Dagbladet for noen måneder siden som fikk mye oppmerksomhet. Den het En «trygdesnylters» bekjennelser. Den fikk mye kjeft, for det er ikke så mange som tør å stå frem og si at de er trygdesnyltere, men sannheten er at vedkommende som hadde skrevet den, sannsynligvis ikke var en trygdesnylter som sådan. Han representerte kanskje en litt større gruppe enn det mange i politikken liker å tenke, nemlig den gruppen som havner i Nav-systemet fordi de ikke helt takler hverdagen, har en lettere psykisk lidelse og på en eller annen måte ikke klarer å få adressert det i helsevesenet. Og så har man et system hvor Nav ikke snakker med helsevesenet, helsevesenet ikke snakker med Nav, og det er ikke noen som snakker med deg.
Det finnes ingen enkle løsninger på disse problemstillingene, men la meg likevel skissere fire innfallsvinkler:
For det første må vi bryte koblingen mellom det å komme inn i systemet og bli passivisert, og det at uføretrygd for en del er den eneste utvei. Jeg er nesten fristet til å si – og det er også forskningsmessig belegg for å hevde at det er tilfellet noen ganger – at for en del mennesker er det sånn at de ikke blir friske av å gå i systemet, det er faktisk systemet som gjør dem sykere. For noen, hvis du f.eks. er frisk og ung og kommer til Nav-kontoret for å få sosialhjelp, som altså ikke er en helseytelse, innebærer det å stille klare og tydelige krav. Det at man har aktivitet tidlig er viktig for mange.
Punkt nr. 2: Bjarne Håkon Hanssen sa i sin tid som minister at man skulle «stå opp om morran». Jeg synes det er veldig fint sagt. Jeg er enig i det. Samtidig: Hvis grunnen til at du ikke kommer deg opp om morgenen er fordi du hver eneste dag møter et mørke inni deg som er stå stort og altoppslukende at det er helt umulig for deg å takle hverdagen. Det handler ikke om at du har «vondt i vilja», men at du har så vondt inni deg at det å møte verden utenfor er umulig. Eller: Hvis grunnen til at du ikke kan «stå opp om morran» ikke er at du er lat, men rett og slett at du har et så stort rusproblem at du ikke klarer å komme deg opp, hjelper det ikke bare å si: Stå opp! Da må også ungdomspsykiatrien og rusbehandlingen være god. Begge de områdene er områder som har blitt stemoderlig behandlet i politikken.
Punkt 3: Vi burde ikke godta at uføretrygd er for resten av livet automatisk. Med det mener jeg at i det øyeblikket du har blitt ung ufør, er det slik at Nav aldri lar høre fra seg igjen. Du får penger, men det er også alt du får. Vi burde ha en mulighet til systematisk å følge opp også de som er blitt unge uføre. Det er en av grunnene til at Høyre har satt av penger til det i sitt budsjett.
Punkt 4: Tiltakssystemet vårt fungerer ikke bra nok. I de beste fylkene, f.eks. i mitt hjemfylke Telemark, klarer man i noen av formidlingstiltakene å få åtte av ti ut i jobb. I de dårligste fylkene får man knapt to av ti ut i jobb. Da er ikke mer penger løsningen.
I går møtte jeg en ung mann som kunne blitt ufør. Han beskrev et Nav-system hvor han møtte mange flinke ansatte, men selv etter mange år kjente ingen navnet hans. I stedet ble hans løsning et lite prosjekt i Bamble kommune som gjorde det Nav-reformen egentlig skulle bidratt til, nemlig så ham som enkeltmenneske og bidro til skreddersøm av velferdsløsningene. Han er i dag i jobb.
Statsråd Anniken Huitfeldt [09:12:21]: Som representanten Røe Isaksen sier, har vi sett en gradvis økning i antall uføre i Norge de siste 20 årene. Samtidig vil jeg minne om at andelen av befolkningen i arbeidsfør alder som mottar uførepensjon, har ligget stabilt på omkring 10 pst. i flere år, med en topp i 2004 på 10,4 pst. Det har vært en økning i antall uførepensjonister, men denne økningen må ses i sammenheng med at vi blir flere, og at vi blir eldre.
Det er behov for å nyansere det bildet som Røe Isaksen presenterer, også når det gjelder utviklingen i antallet og andelen unge uføre. Uføreandelen i befolkningen under 30 år var ved utgangen av september på 1,2 pst. Veksten de to siste årene må ses i sammenheng med det som Høyre og andre partier var enige med regjeringen om i denne salen, nemlig å avvikle tidsbegrenset uførestønad. I 2003 var uføreandelen i befolkningen under 30 år på dagens nivå, det vil si 1,2 pst. Det har med andre ord ikke vært en ukontrollert vekst på uføreområdet de siste ti årene. Situasjonen mener jeg likevel er bekymringsfull. Målet vårt er jo å redusere andelen uføre.
Vi må heller ikke gå i den fella utelukkende å fokusere på de som har blitt unge uføre. Det er 3,6 pst. av unge under 30 år som mottar arbeidsavklaringspenger. Det er avgjørende at vi gjennom aktive tiltak greier å få flest mulig tilbake i arbeid eller utdanning og hindre at de ender som uførepensjonister.
Så er det viktig å huske på at diagnosesammensetningen blant de uføre er vesentlig forskjellig. Muskel- og skjelettlidelser utgjør omtrent 1 pst., mens det er andre sykdommer, som f.eks. medfødte sykdommer i nervesystemet og psykisk utviklingshemming, som utgjør en stor del av diagnosene til de unge uføre. Det er verdt å merke seg at tallet på uføre med psykiske lidelser som primærdiagnose har steget betydelig de siste 20 årene. I dag utgjør det omkring 60 pst. av de unge uføre. Halvparten av disse er psykisk utviklingshemmet. Mange av disse jobber. Så det er ikke slik at blant de unge uføre sitter alle hjemme. For mange er uføretrygden en sikring av inntekt, og noen av disse er jo i arbeid i dag. Det er kanskje de som møter hver eneste dag på jobb.
Hvis vi ser på årsakene til endringer når det gjelder psykiske lidelser, kan de være flere. For det første har vi gjort betydelige medisinske framskritt, vi har fått bedre diagnoser og vi har fått økt aksept for psykiske lidelser. For det andre kan det være endring i samfunns- og arbeidslivet, som vi har sett over tid har bidratt til at flere tar ut uførepensjon. Det har kanskje blitt vanskeligere for personer som har psykiske lidelser å få innpass på arbeidsmarkedet på grunn av forventninger på jobben. Dette må vi jobbe aktivt med.
Det vi ser, er at endringene også har en del administrative årsaker. Blant annet skyldes det at nedgangen i andelen med varig uførepensjon fra 2004 må ses i sammenheng med innføringen av tidsbegrenset uførestønad.
Jeg mener at arbeidslinja er det viktigste. Derfor har vi iverksatt flere tiltak for å få flere unge i jobb. Det første vi har gjort, er å fremme den nasjonale strategiplanen for arbeid og psykisk helse. Vi har noen gode resultater på dette området, bl.a. arbeidslivslosene. Det har blitt godt evaluert, og det viser seg at arbeidsgiverne er godt fornøyd med det tiltaket, som har gjort at de i større grad tør å satse på arbeidskraft hvor det er tunge psykiske lidelser.
Så må vi jobbe aktivt når det gjelder frafall fra videregående skole. Derfor er Ny GIV – gjennomføring i videregående opplæring et veldig viktig forebyggende tiltak for å hindre at unge faller utenfor arbeidsmarkedet. Vi har sett en liten økning i gjennomføringen av videregående skole, men målet er at vi skal ha en gjennomføring på 75 pst. i løpet av fem år.
Så har vi gjennomført en jobbstrategi for personer med nedsatt funksjonsevne. Den retter seg mot ungdom under 30 år, som har behov for bistand. Derfor har vi også innført flere tiltaksplasser. Vi innfører også lønnstilskudd for arbeidsgivere fra 1. januar i 2013.
Regjeringen har også foreslått å styrke Arbeids- og velferdsetatens arbeid med ungdom under 25 år, gjennom den nye ungdomsgarantien. Den skal nettopp bidra til at vi får en sterkere oppfølging av hver enkelt.
Jeg er litt usikker på hva slags tiltak Høyre her nå foreslår. For det første sier representanten Røe Isaksen at han mener at noen blir syke av å gå i det samme systemet år etter år. Jeg er litt forundret over at tiltaket som Høyre foreslår, er at man skal inn og være i dette systemet i enda flere år fordi man skal få revurdert sin uføregrad. Jeg tror at det ikke bidrar til å få flere unge ut i jobb. Jeg tror tvert imot at den nye uførepensjonen som vi nå har blitt enige om i denne salen, vil bidra til at flere unge tør å ta kanskje en deltidsjobb i starten og komme gradvis tilbake til arbeidslivet. Men jeg føler at det Høyre foreslår er en gammel medisin, og at det som presenteres av tiltak her, likner på å gjeninnføre den tidsbegrensede uførestønaden. Det er ikke en ny idé. Det er en gammel idé. Det er ganske mange grunner til at vi avviklet den ordningen.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [09:18:55]: Jeg takker for svaret fra statsråden.
Jeg har henne mistenkt for å komme med et ferdig skrevet manus. Det er jo egentlig normalt. Men jeg kan ikke skjønne at jeg var så unyansert da jeg beskrev tallene for unge uføre – men det sto vel i manuset, så da får det være greit.
Først vil jeg bare oppklare en misforståelse. Jeg mener også at det å ha en slags automatisk revurdering av alle unge uføre sannsynligvis ikke er en god innfallsvinkel. Men det må være en mellomting. For det som skjer i dag, er, som jeg sa, at hvis du blir ufør som 25-åring, hører du i utgangspunktet ikke et knyst mer fra Nav, bortsett fra at du får pengene inn på konto. Det gjør du heller ikke når du er 35 eller 45. Det er nok av eksempler på – og dette er anekdotisk, men likevel – folk som forteller at de har forsøkt å komme i kontakt med Nav. De ville gjerne ha hjelp til å komme tilbake, etter 10 eller 15 år, men det var ikke mulig. Det kan godt hende at det skyldes arbeidspresset i Nav, men det er noe som må adresseres – det må vi snakke om og gjøre noe med.
Så har jeg tre konkrete utfordringer til statsråden. Det første er tiltak. Det hjelper ikke å bare bruke mer penger, tiltakene må også fungere. Noen tiltak fungerer veldig bra – andre gjør det ikke. Regjeringen har ikke sagt at den ikke vil legge frem en stortingsmelding basert på Brofoss-utvalgets utredning, som er en gjennomgang av tiltakene i Norge, men den har heller ikke sagt at den vil gjøre det. Så mitt spørsmål er: Vil statsråden legge frem en stortingsmelding med en gjennomgang av tiltaksapparatet i Norge?
Spørsmål nr. 2: Vil statsråden gå inn for en eller annen form for oppfølging av unge uføre også etter at de har blitt uføre? Legg merke til at andelen unge uføre og uføre generelt som går tilbake til arbeidslivet, er forsvinnende liten. Hvis vi tror det er en naturlov at det må være slik, ja vel, da kan vi bare gi opp. Da kan vi slutte å diskutere dette, og bare godta at et system med pengeutbetaling én gang i måneden mener vi er tilstrekkelig til å gi mennesker verdighet. Det er jeg uenig i. Hvordan burde et slikt system være? Høyre har ideer her – jeg har ikke hørt noe fra statsråden foreløpig.
Det tredje – den store og vanskelige problemstillingen – er å få systemene til å snakke sammen. Hvordan skal man sikre at Nav ikke bare leverer tall på hvor mange som får individuell plan, men at Nav faktisk har kontakt med helsevesenet? Det bør være slik at helsevesenet har kontakt med Nav, at det er en samordning, slik at man ikke risikerer å stå seks måneder i kø for psykolog, så ett år i kø for å komme på tiltak, og så, når man er ferdig med tiltaket og ikke er klar til å gå ut i jobb, må man vente tre måneder til og kanskje begynne helt på nytt – og tre måneder er hvis du er heldig!
Vi har et system hvor hver av brikkene kanskje fungerer greit i seg selv, men vi klarer ikke å pusle dem sammen til et helhetlig bilde som faktisk hjelper de menneskene – og unge menneskene – som trenger hjelpen så sårt.
Statsråd Anniken Huitfeldt [09:22:06]: Ja, jeg hører at Høyre sier at de har forslag. Det fremmes en rekke forslag i denne sal som ikke står i Høyres program – det er mer løse ideer. Det som foreslås, er i stor grad at folk som har blitt uføre, skal gjennom det samme systemet med kontroller i enda flere år. Jeg tror ikke det fører til at flere unge kommer ut i jobb. Det kan godt hende at vi skal ha et system med mer oppfølging av dem som har blitt unge uføre, men jeg mener at vi skal legge hovedvekten på å hindre at unge blir uføre. Derfor er vårt tiltaksapparat i all hovedsak rettet inn mot dem som går på arbeidsavklaringspenger.
Så er det ikke slik at alle de som er unge uføre, ikke på noen måte er i kontakt med systemet og Nav. Det er det en del som er. Det bildet som representanten ofte tegner, er bildet av en lat velferdsstat som gjør at folk ikke vil jobbe. Sannheten er jo det motsatte. Vi har mange uføre i Norge. Det skyldes at vi har et godt sikkerhetsnett for dem som blir syke, men vi har også veldig mange i arbeid.
Så til oppfølgingen av Brofoss-utvalgets utredning. Jeg mener at dette er en veldig viktig diskusjon. Det er ulike meninger blant dem som jobber for at ungdom ikke skal bli uføre. Jeg vil legge fram en sak for Stortinget om det på en egnet måte – og ta opp denne diskusjonen.
Det er viktig å få systemene til å snakke sammen. Derfor vil jeg styrke samarbeidet med helseministeren når det gjelder ungdom som blir uføre, eller som går på arbeidsavklaringspenger på grunn av psykiske lidelser.
Anette Trettebergstuen (A) [09:24:15]: Jeg ønsker en debatt der vi fokuserer på løsninger. Det hørte jeg at representanten Isaksen også sa at han ville, men jeg hørte ingen nye løsninger fra Høyre denne gangen heller. Istedenfor driver Høyre og andre deler av opposisjonen stadig med tallpolemikk. Kontinuerlig påstår de at det er en eksplosjon i andelen unge uføre. Det er feil. Alle i denne sal vet – og statistikken er klar – at andelen er den samme nå som da Høyre selv satt i regjering. Men samme det, la oss slutte den diskusjonen – én unødvendig ung ufør er én for mye. La oss heller diskutere hvem de er.
De er en mangfoldig gruppe, og årsakene til at de er uføre, er komplekse. Det er ingen «quick fix» for å hindre at de unge blir uføre. Lettvinte og useriøse utspill, som at unge må spise mindre potetgull og løpe litt mer rundt Sognsvann, er med på å gjøre veien ut i eller tilbake til arbeid lenger – ikke kortere. Det samme er utspill og holdninger om at man bare må ta seg sammen. Nav må ta seg sammen, den unge selv må ta seg sammen, og vi trenger en statlig arbeidsplikt – det er løsningen fra opposisjonen.
Erna Solbergs påstand om at Nav faktisk skaper unge uføre, er nok et eksempel på en tabloid forenkling. Det er ingen velfungerende, friske og skoleflinke ungdommer som plutselig bestemmer seg for å møte opp på Nav for å bli uføretrygdet. Dersom det er sånn at norsk ungdom forderves av oljerikdom og sykeliggjøres av et for lukrativt Nav-system, ja, så bør veksten i unge uføre framstå som et særnorsk fenomen. Det er det ikke. Vi ser den samme utviklingen i Sverige og Danmark og i andre land. Vi skal ta dette på alvor og gå i dybden av det.
Disse ungdommene som kommer til Nav, har med seg en utfordrende bagasje. De fleste mangler utdannelse, og mange har utfordringer knyttet til rus og/eller psykiatri. Mange har store helsemessige utfordringer – andre har en familiehistorie og annen ballast som tar så mye av oppmerksomheten og fokuset at de ikke greier å konsentrere seg om verken skole eller jobb.
Vi må starte tidlig for å bygge gode liv. Statsråden sa noe om hva som er viktig når det gjelder forebygging, så jeg skal ikke gjenta det.
Tidlig innsats er det avgjørende. Når den unge står i døra hos Nav, har vi egentlig mislyktes. Men når den unge først må gjøre det – altså stå i døra hos Nav – gjelder fortsatt prinsippet om tidlig innsats. Det er avgjørende at de unge hjelpes raskere og bedre, og at de stilles krav til. Alle skal bidra ut fra sine forutsetninger.
Det nye Ungdomsløftet med 30 mill. kr i satsing, som vi presenterte i forbindelse med budsjettet, er en del av dette: tidlig innsats og krav. Ungdomsløftet gjelder for alle som trenger hjelp. De som ikke trenger hjelp, men som kan skaffe seg arbeid selv, skal selvsagt gjøre det. Det er helt avgjørende at vi i de tilfellene der et ungt menneske får innvilget uføretrygd, er sikre på at det er lett med lys og lykte etter alle muligheter for å unngå dette.
Med Ungdomsløftet tar regjeringen nå et nytt steg på veien til å realisere intensjonen i Nav-reformen: bedre og raskere individuell oppfølging. Vi ser enkeltpersonen, vi skal stille krav til deg og gi deg muligheter basert på dine behov og dine forutsetninger, ut fra at din situasjon er helt unik og ulik andres, og vi skal sette inn innsatsen raskere.
Vi satser på bedre løsninger – løsninger som jeg hittil ikke har hørt at støttes av Høyre. Jeg hører heller ingen nye og bedre løsninger lansert av Høyre. Opposisjonens linje er en annen. Opposisjonen viser en gammeldags holdning om at alle er like, at vi trenger det samme, og bare vi får akkurat den samme plikten dyttet på oss, så gir det resultater. Deres forslag om mindre individuell tilpasning og mer statlig styring vil frata Nav muligheten til å gjøre de rette vurderingene og skreddersy gode planer for enkeltmennesket. Det er opposisjonens linje i sosialpolitikken. Det er deres svar til de unge uføre. Dette er en linje som vi kjenner igjen fra 1950-tallet, da man trodde at pisk og ensretting var løsningen for å få til menneskelig utvikling.
Arbeiderpartiet har en annen linje. Vi tror at krav og forventninger best kombineres med hjelp og støtte basert på den enkeltes behov. Vi fokuserer på mennesket – ikke systemet.
Robert Eriksson (FrP) [09:29:27]: Det er interessant å høre på debatten. Det er tydelig at det snart er valgkamp – den gamle retorikken har igjen tatt overhånd. Men la meg starte med å si at jeg synes interpellasjonen reiser en interessant debatt her i dag.
Jeg synes– med respekt å melde – det er bekymringsfullt at stadig flere mennesker ikke får hjelp til å komme inn i arbeidslivet, for det er det det handler om. Ser vi på antall nye uføre fra 2008 og frem til i dag, har antallet økt for hvert år – fra 22 082 i 2008 til over 30 000 i 2011. Det viste også tallene som lå i proposisjonen fra regjeringen da de la frem statsbudsjettet. Det betyr at vi klarer å hjelpe færre tilbake til, og inn i, arbeidslivet enn det vi skulle ha klart. For meg handler det om at de menneskene som har lyst, som har evner, som har anlegg til å komme inn i arbeidslivet, skal få den nødvendige hjelpen for å komme inn i arbeidslivet.
Dessverre opplever vi i dag at altfor mange av dem blir stemplet varig ut av arbeidslivet. Jeg har selv møtt unge mennesker og funksjonshemmede som har fått tilbud fra Nav om uføretrygd i postkassen. Det synes jeg er en stigmatiserende holdning: Man sender søknadsskjemaet rett i postkassen til vedkommende, uten å legge opp et tett oppfølgingsprogram for å være med og realisere drømmen til ungdommen, en drøm der en får lov til å bruke sine arbeidsevner og anlegg på en god måte.
Fremskrittspartiet ser at en av de store utfordringene bl.a. er drop-out i videregående skole. Kanskje starter det før den tid også. Hva med alle dem som ikke begynner i videregående skole, som havner utenfor allerede etter ungdomsskolen? Vi kjenner godt til problematikken med lese- og skrivevansker. Vi kjenner godt til hvilke tall det fører til også på uførestatistikken. Hva med å prøve å få til et bedre samarbeid mellom opplæringstilbudet til attføringsbedriftene og den enkelte videregående skolen – der man kunne ha hjulpet dem direkte inn, som et supplement til den videregående skolen? Da snakker jeg ikke om Ny GIV. Da snakker jeg ikke om de tiltakene som allerede eksisterer, men om at man ved tidligere samarbeid kunne ha fått til 24/7-tenkning overfor ungdommen for å hjelpe dem videre inn i arbeidslivet.
Jeg har sett enkelte fylker som har prøvd ut sånne prosjekter på egen hånd med stor suksess – med stor lykke: Ungdommer, til og med folk som har hatt store psykiske lidelser og folk med rusproblem, har klart å komme seg gjennom et utdanningsløp samtidig med behandlingen de får i helsevesenet, og komme seg inn i det ordinære arbeidslivet. Det er poenget til Fremskrittspartiet. Det er det Fremskrittspartiet streber etter, nemlig å få flere inn i det ordinære arbeidslivet, og realisere flere drømmer for disse ungdommene.
Men jeg synes ikke statsråden fremmer så veldig mange tiltak eller konkrete nye tanker om hvordan hun skal møte denne utfordringen. Hun klamrer seg fast til den gamle retorikken og sier i det ene innlegget at hun ønsker tettere oppfølging, men i det neste innlegget er hun sannelig ikke så sikker på om det er den rette medisinen. Så hva mener egentlig statsråden? Hva er regjeringens politikk på dette?
Jeg har skissert et tiltak: Hva med å få flere tiltaksplasser som kan møte den gruppen, for å kvalifisere flere inn i arbeidslivet? Men regjeringen bygger ned. Den bygger ned. Samme hvor mye statsråden rister på hodet, er 70 450 et større tall enn 70 100. Hvert eneste år er totalt antall tiltaksplasser bygget ned. Det kommer en ikke bort ifra. Man driver med triksing og tallmiksende omfordeling. Hva med å si at vi skal ha en opptrappingsplan for å hjelpe flere inn, at vi skal ha høyere ambisjoner og mer kraft i tiltakene for å hjelpe folk tilbake til arbeidslivet? Da kunne man kanskje også ha klart å lykkes i mye større grad og med mye større ting.
Det er noe med å se debatter om hjørnesteinsbedrifter i små samfunn som forsvinner, hvor man ikke hadde andre muligheter enn å uføretrygde arbeiderne. Det handler ikke om mennesker som oppfyller medisinske kriterier for uføretrygd. Her burde man i alle fall hatt enda større fokus på å hjelpe disse menneskene inn mot arbeidslivet fremfor å akseptere uføretrygding.
Sylvi Graham (H) [09:34:51]: Det er en viktig interpellasjon vi har oppe i salen i dag – selv om statsråden synes heller å ville drive valgkamp, enn å drøfte våre felles unges utfordringer. Det handler om unge mennesker med livsløpet foran seg, med det som egentlig skulle være alle muligheter foran seg. Statistikken som interpellanten har vist til, tegner et bekymringsfullt bilde, som det er god grunn til å fokusere på.
Jeg hørte en gang et hjertesukk som lød sånn: Gud fri meg fra å være 17 år en gang til. Ungdom på vei ut i livet skal gjøre en rekke valg. Valget man konfronteres med først, er valg av utdanningslinje. Et trist faktum i dag er at mer enn 30 pst. av ungdommen faller ut av videregående opplæring. Deretter kommer de andre veikryssene i rask rekkefølge: Hvor skal jeg bo? Hva skal jeg jobbe med? Får jeg i det hele tatt en jobb?
Særlig bekymringsfull er denne økningen blant unge: I gruppen mellom 18 og 24 år har antallet uførepensjonister steget fra ca. 2 900 personer til 4 600 personer i perioden 2001–2011, kan vi lese i Arbeid og velferd nr. 1/2012. Det er en dyp tragedie for disse unge menneskene å falle ut av arbeidsmarkedet på den måten, enn si aldri komme inn i det.
En lege har forsøkt å forklare hvorfor depresjon og angst, og derfor antallet psykiatriske diagnoser, er så økende i den gruppen vi snakker om. Han mente at ungdommene er redde for selve livet og de utfordringene det kan bringe.
Ungdommens første trygghetskilde er foreldrene. Barn og unge som skal mestre livet, er avhengig av trygge, stabile hjem og støttende foreldre som de har gode relasjoner til. Dernest er det skolen som er ankerfestet. Trygghet gis i et godt skolemiljø fritt for mobbing og i et godt læringsmiljø, ikke minst med gode lærere. Dette er ikke en selvfølge overalt. Det er få ting som er viktigere på vårt felt enn å hjelpe denne gruppen ut i en yrkeskarriere, ja, ut i livet.
Det som kanskje smerter meg mest, er nedgangen i funksjonshemmedes jobbmuligheter. Lesing av SSBs statistikk om funksjonshemmede i arbeid i annet kvartal i år var deprimerende. Alt i alt var 41 pst. av de funksjonshemmede i arbeid. For befolkningen som helhet var sysselsettingsandelen 75 pst. Andelen funksjonshemmede i jobb har gått ned fra 45,3 pst. da vår regjering gikk av, til 41 pst. nå – en nedgang på 4,5 pst. Nedgangen har fortsatt på tross av at fallet har stoppet opp i befolkningen for øvrig.
Tidligere i år hadde jeg besøk av en gruppe unge funksjonshemmede som viste en film og fortalte om hvordan det er å være ung og funksjonshemmet i dagens samfunn. Vi hørte bl.a. en historie om en sterkt funksjonshemmet ung mann som, etter utallige forsøk var blitt tilbudt en jobb, men etter mange måneder der han forgjeves hadde forsøkt å få de tilretteleggingsmidlene han hadde krav på fra Nav, glapp jobben. Han var nå på uføretrygd og fikk ikke bidra til verken samfunnet eller statskassen på den måten han gjerne ville. Det er sånne historier vi må unngå.
Jeg regnet med at statsråden ville referere til jobbstrategien for unge funksjonshemmede. Det er noen gode elementer i planen, men jeg mener satsingen er for beskjeden og kommer for sent. Fallet i antall funksjonshemmede i arbeid fortsetter i 2012 på tross av strategien fra regjeringen. Mange av dem som faller ut av arbeidslivet, går over på permanent uføretrygd. Med riktigere oppfølging kunne disse vært i arbeid, med alt det innebærer økonomisk og sosialt.
Det har vært en tendens til å begynne å diskutere hvilke ting man foreslår i statsbudsjettet – det skal jeg ikke forskuttere, for den debatten kommer i de to følgende ukene. Men jeg vil avslutte med et hjertesukk: Jeg, som er inne i min første periode her på Stortinget, har hele tiden trodd at interpellasjon er en arena for en åpen og udogmatisk meningsutveksling på tvers av partier, et sted man kommer sammen fordi man ikke har alle løsninger, fordi man ønsker å finne dem, og fordi man tror at man kan tenke bedre sammen. Det å gå i skyttergraven og dunke partiargumenter i hodet på opposisjonen, som genuint ønsker en bred debatt, fører ingensteds hen, og det hjelper i hvert fall ingen unge uføre.
Karin Andersen (SV) [09:39:36]: Hvis jeg skal ta siste taler på ordet, kan jeg starte med å si at da bør man også slutte med å spre trygdepanikk.
Jeg har tatt med meg en statistikk over de unge uføre. Jeg skal ikke vise den fram her, men den som vil se på den, kan se at det er en flat linje fra 1980. Det er ingen eksplosjon, og den stemningen som søkes skapt ved å diskutere på den måten vi gjør nå, mistenker jeg er for å kunne kutte i trygden. Vi har sett når vi har behandlet uføretrygden, at f.eks. Fremskrittspartiet ønsker å kutte i uføretrygden for alle under 40 år. Det er realiteten. Hvis man ikke vet om man kommer i arbeid noen gang resten av livet, skal man ikke ha denne tryggheten i det hele tatt.
Representanten Graham fra Høyre var oppe her og snakket som om de som var på uføretrygd, ikke engang var i live. Uføretrygden skal være trygg og god og slik at man kan leve et godt liv, men da er det viktig at vi andre – og særlig politikere – snakker om dette sånn at man ikke reduserer verdigheten til folk fordi de er på uføretrygd. Den slagsiden har debatten vært veldig preget av.
Så må man lære seg forskjellen på andel og antall. Befolkningen i Norge er nå på over fem millioner. De fleste på uføretrygd er over 60 år. De årskullene øker, og helsa skranter med åra. Da detter flere ut av arbeidslivet og trenger uføretrygd. Når det gjelder de unge, er diagnosestatistikken ganske tydelig, det er alvorlige diagnoser. Det er – for å si det rett ut – gode grunner til at noen trenger hjelp veldig lenge, og de opplevelsene er det ingen grunn til å misunne noen. Det er heller ingen grunn til å misunne noen trygghet for inntekt når de har det som verst og er alvorlig sjuke.
Mange unge sliter, de mister fotfestet i skole og arbeidsliv. Det kan være helsa, omsorgen, skolen eller andre forhold som er problemet. De må raskt få hjelp og oppleve mestring og trygghet. Dette ansvaret har heimen, skolen, barnevernet, Nav, helsevesenet. Unge må oppleve at det som skal hjelpe dem, bidrar til at evner, interesser og troen på egne krefter blir utviklet og ikke krympet. At unge uføre får inntekt så de kan leve noenlunde som andre, er ikke et problem, det er bra. Medfødt sjukdom og psykiske problemer kureres ikke ved å fjerne muligheten til trygg inntekt. Mange kan trenge tid på å bli friske, og unge kan få alvorlige skader som ikke synes utenpå.
Arbeidslinja må bygge på kunnskap, kvalifisering, inkludering og arbeid mot diskriminering. Vi har et arbeidsliv, og vi har holdninger i samfunnet som gjør at det er mye vanskeligere for mange av dem med somatiske eller psykiske helseproblemer å mestre dagens arbeidsliv. Det er som hånd i hanske for friske, velutdannede mennesker som har hatt flaksen og helsa på sin side, men for dem som sliter og ikke har god helse, skaper det stor utrygghet, og man føler seg i tillegg maktesløs, uønsket og ubrukelig. Jeg vil advare mot debatten som bygger på dette.
Det gjenstår å se om fakta i saken påvirker debatten, men SV har noen helt konkrete forslag som vi jobber med i vårt arbeidsprogram for neste periode. Vi ønsker at alle unge under 26 år skal ha rett til skoleplass, arbeidstrening eller arbeid, og vi ønsker å gi alle unge uføre rett til oppfølging av Nav. Det er ikke slik som noen sier, at man får uføretrygd, og så er man ikke inne i Nav i det hele tatt, eller at uføretrygdsystemet er slik at man aldri kan komme tilbake i arbeid. Det er også feil. Man kan kombinere arbeid og trygd, og man kan til og med ha uføretrygden hvilende i ti år mens man prøver seg i arbeid. Men det er riktig at de på uføretrygd har krav på lite oppfølging i tiltak eller utdanning. SV ønsker i neste periode å jobbe for at ungdom og unge på uføretrygd skal ha samme rett til oppfølging fra Nav som dem som går på arbeidsavklaringspenger. Det tror vi kan være et veldig viktig tiltak framover, som kan sikre at de som gjenvinner helse, og som kommer ut av en vanskelig livssituasjon, får den oppfølgingen som gjør at de kan lykkes med å få arbeid.
Laila Dåvøy (KrF) [09:44:34]: Jeg vil takke interpellanten for at han tar opp dette viktige temaet. Unge uføre er en svært sammensatt gruppe, som trenger forskjellige tiltak. Det er derfor viktig å presisere, noe også interpellanten gjorde, at de som er så syke at de ikke har mulighet til å jobbe, skal sikres gode ordninger, slik at de kan leve et godt liv. Men når andelen unge uføre er så stor, er det et tegn på at noe må gjøres, at mer må gjøres. Skal vi få ned antall uføre, må vi ha et inkluderende arbeidsliv. Vi må ha en bedre politikk for å inkludere dem som har falt midlertidig ut av arbeidslivet, og som trenger hjelp til å komme tilbake.
Folkehelseinstituttets store levekårsundersøkelse viser at hver fjerde uføretrygd skyldes psykiske lidelser. Når vi også vet at 3 500 unge mennesker står på venteliste til barne- og ungdomspsykiatrien i Norge, forstår vi at dette er alvorlig for hver og en av disse. Unge mennesker må prioriteres, og det haster. Vi har innført en ventetidsgaranti for unge i psykiatrien som er veldig bra, men den er også for lang. Jeg skulle ønske at unge med psykiske lidelser fikk umiddelbar hjelp innenfor psykisk helse. Det må være et mål vi alle strekker oss etter.
Forskning viser at arbeid og aktivitet er god medisin for vår psykiske helse. Det gir daglige rutiner, sosialt samvær, mening i tilværelsen, inntekt og tilhørighet. Arbeidsplassen blir dermed en særdeles viktig arena for forebygging og tilrettelegging i forbindelse med psykiske plager og lidelser. For dem som står utenfor arbeidslivet, har man tidligere tenkt at psykiske lidelser må behandles før man kan begynne med eventuelle arbeidstiltak, men ifølge Erik Falkum, professor i psykiatri ved Oslo universitetssykehus, er arbeid god medisin for mange. Han er faglig ansvarlig for et prosjekt som heter Jobbmestrende oppfølging, som bruker arbeid aktivt i behandlingen. Han har påpekt at helsevesenet undervurderer betydningen av arbeid i behandlingen, fordi behandlingen sentreres rundt det medisinske og psykologiske og ser bort fra den sosiale faktoren. Samarbeid og integrasjon mellom behandlingstjenestene og arbeids- og velferdstjenestene er derfor særdeles viktig for å hjelpe unge mennesker med psykiske lidelser og dermed redusere uførestatistikken. Jeg er glad for at statsråden nevnte at hun ønsker et tettere arbeid her.
Jeg har mange ganger sagt – og jeg mener det av hele mitt hjerte – at jeg tror Nav mange ganger får skylden for et helsevesen som ikke fungerer, for et helsevesen der folk står i kø, for et helsevesen som ikke klarer å fange opp de unge. Helsestasjonstjenesten for barn og unge burde vært opprustet, slik at alle unge, den dagen de trengte det, hadde hatt tilgjengelig helsesøster og fått tidlig intervenering. Det skjer ikke i dag, fordi det ofte er for liten kapasitet på helsestasjonen.
Vi er på mange måter veldig heldige i Norge sammenlignet med resten av Europa, som sliter med stor ungdomsledighet. Vi har store økonomiske ressurser – aldri har vi hatt mer å rutte med fra den politiske regjeringen. Det er bra, men det krever også klokskap og kløkt. Ressursene vi har fått, må brukes vel og settes inn der det trengs.
Det som har slått meg etter at jeg kom inn i denne komiteen, er at vi har mange gode tiltak, men det er et konglomerat. Min første reaksjon da jeg leste proposisjonen og var med på høringer i komiteen, var at det var så mange tiltak. Det sies at det er ingen som egentlig helt har oversikt over alle tiltakene, verken brukere eller det enkelte Nav-kontor. Derfor trenger vi faktisk en forenkling der. Det er et godt tiltak hvis vi i fellesskap kan gå inn for det. Vi kommer til å foreslå det i budsjettet.
Til slutt: Integrering i arbeidslivet er viktig for den enkeltes identitet og utviklingsmuligheter. Deltakelse sikrer inntekt og reduserer fattigdom og er avgjørende for verdiskapingen i samfunnet vårt. Men mest av alt er det viktig for den enkelte – det er det som er avgjørende for vårt arbeid.
Så helt på tampen: Jeg er litt overrasket over tonen i interpellasjonsdebatten. Også jeg tenker at interpellasjonsdebatter må være slik at man kanskje får lov til å komme med gode tiltak, og at vi i fellesskap skal prøve å finne veien. Jeg håper at regjeringspartiene ikke tenker at de faktisk er gode nok, at de er flinke nok, at vi ikke har mer å gjøre.
Tove Linnea Brandvik (A) [09:50:10]: Når vi har denne debatten, er det veldig viktig at vi husker mer enn én ting: Vi diskuterer et sikkerhetsnett – det er det ene – men vi diskuterer også inntektssikring. Vi er i ferd med å miste akkurat inntektssikringsbiten av syne. Dette handler ikke om deltagelsesevne, aktivitetsevne eller muligheten for å bidra i et samfunn, men det handler om hvorvidt du har muligheten til å forsørge deg selv med egen inntekt fra eget arbeid. Det kan hende at du veldig tidlig har behov for det sikkerhetsnettet som ligger bak og faktisk bidrar til at du kan puste ut og jobbe når det er mulig. Det var hele bakgrunnen da vi nærmest klarte å komme til et forlik på uføretrygden. Vi var tett på at alle partiene i salen sa ja til alt. Det betyr at vi har jobbet oss gjennom og sagt noe om at det skulle være fleksibelt. Det skulle være mulig å gå inn og ut: Man jobber når man er bra nok og har sikkerhetsnettet når man ikke fungerer. Det har denne salen faktisk klart å samle seg rundt, så vi er ikke så sprikende på alle områder som det av og til høres ut.
Blant de tingene vi valgte å videreføre, var først og fremst dette at det var mulig å prøve seg – å fryse trygden. Fem pluss fem – i ti år kan du få lov til å prøve deg uten noen diskusjoner med tanke på at dette er skummelt. Vi sørget for at det ikke skal være slik at du risikerer å tape penger eller sikkerhet ved å prøve deg i arbeid. Det var to nøkler som var viktig å få på plass. Så har vi en jobb å gjøre – det er vi heldigvis enige om alle sammen. Vi kan ikke la være å gi folk muligheten til å komme inn hvis det er noe vi kan bidra med som kan løse det.
Vi lytter intenst til forslagene. SV sier at vi skal følge opp, at du skal ha rett til å få oppfølging – gjett om jeg lytter. Kristelig Folkeparti sier at vi er nødt til å få et helsevesen som snakker sammen – gjett om vi lytter. Det ikke det – for det er vi faktisk enige om – men jeg tenker at innenfor det systemet vi har i dag, er det faktisk muligheter til å gjøre veldig mye av dette. På det største Nav-kontoret i Bergen har de valgt å ansette sin egen psykolog. De tenkte at hvis de alltid skulle vente på at det passet for resten av systemet, som har akuttinnleggelser og andre grupper de skal ta vare på, var det ikke sikkert at det passet godt nok sammen med arbeidsrettede tiltak, så de ansatte ham selv. De hadde ham tilgjengelig og brukte ham til ungdom. Det er fullt mulig i dagens system hvis systemet bruker åpningene som er.
I Nordhordland, min region, har helsestasjonen for ungdom valgt å ansette egne psykologer i samarbeid med den videregående skolen. Frafallet på den videregående skolen stuper. Det går virkelig raskt ned, og det er færre ungdommer som går over til Nav-systemet, som har behov for utprøving i dette. Det finnes så klart muligheter i systemet, men en ting vi skal ta med oss nå, er at dette handler om trepartssamarbeidet i arbeidslivet. Det handler om partenes ansvar. Jeg er faktisk glad for at man klarte å sikre at delmål 2 står videre i IA-avtalen. Det var viktig for alle partene.
Jeg synes det er veldig gledelig at NHO nå faktisk tar ansvar og kjører prosjektet Ringer i vannet, for det handler om å ta dem som har nedsatt arbeidsevne, direkte inn i bedriftene og få dem i arbeid. Arbeidsgiversiden, de som skal åpne dørene, har sagt at det gjør vi, og vi gjør det i samarbeid med bedriftene. Det synes jeg er en veldig god måte å jobbe på, for det tar ansvaret begge veier.
Vi skal ikke godta at folk får en lapp fra Nav i postkassen som sier at man får uføretrygd, uten at man noen gang har bedt om det. Vi skal ikke si at det er greit, vi skal aldri forsvare det. Det er ikke greit. Systemet er ikke laget sånn, og det har aldri vært tenkt at det skulle fungere sånn. Signalet fra denne sal er at slik jobber vi ikke, da får vi finne andre løsninger.
Det er faktisk relativt få som er uføre i Norge. I Norge har de som ikke kan arbeide og sørge for inntekten, en inntektssikring. Det er det ikke alle landene vi sammenligner oss med, som har. I en del land forsvinner disse menneskene ut av statistikken. De finnes ingen plass, for de har ingen inntekt. Det er ikke et mål for Norge og kommer aldri til å være et mål for Arbeiderpartiet.
Laila Marie Reiertsen (FrP) [09:55:24]: Takk til interpellanten for å ha teke opp eit svært viktig tema.
Uføretrygd er i seg sjølv tungt for den det gjeld, og ikkje minst eit tap for samfunnet. Men mange har ingen andre alternativ, og desse skal takast vare på på ein god og velferdsmessig måte – la det vera sagt.
Men som interpellasjonen handlar om, er det grunn til å stilla spørsmål ved den aukinga ein har blant dei unge som blir sett utanfor arbeidsdøra – unge som er i startfasen av livet, som innehar ressursar og kunnskapar som kan tilføre dei sjølve og andre store verdiar. Desse verdiane må ein som samfunn kunna ta meir på alvor, og ikkje minst gjera alt ein kan for at ein ikkje hamnar inn på ein uføreveg.
Er det slik at meistring av livsutfordringar lett kan gjera deg psykisk sjuk eller gi deg vondt i musklar og skjelett, noko som igjen på sikt kan føra til uføretrygd, eller er ein mentalt skikkeleg forberedt på arbeidslivet?
Nordlandsforskning har nyleg lagt fram ein rapport om nettopp dei unge og deira utfordringar. I rapporten med dei gode orda «Ikke slipp meg!», fortel mange om dei utfordringane ein har i samfunnet, og ikkje minst kva ein kan bidra med. Livet kan vera vanskeleg for alle. For ungdom blir det ofte ei sårbarheit som set spor, noko som òg denne rapporten fastslår. Ungdom som droppar ut av skulen, er eit gjentakande problem, og grunnar til dette er godt belyst i rapporten. Barn og unge er skjøre. Dei treng gode oppvekstvilkår. Men kva er det? Alle er vi forskjellige i så vel personlegdom og kva livssituasjon ein er i, som korleis den enkelte passar inn i det livet og den livsfasen ein er i.
Ein må ta på alvor at grunnleggjande årsakar til at unge droppar ut frå vidaregåande skule eller arbeidsliv, er dei erfaringane ein gjer seg i grunnskule og oppvekst. Det kan vera eit vanskeleg familieliv, einsemd, enkeltopplevingar med andre vaksne, mobbing, å ha blitt oversett eller ikkje teke hand om på ein måte som er retta mot ein som enkeltindivid. Derfor er det viktig å setja inn tiltak på eit så tidleg stadium i livet som mogleg.
Manglande støtte og kontakt er spesielt kritisk i ungdomsskulen. Undersøkinga slår fast at ein lett drar med seg dårlege erfaringar i ei sårbar ungdomstid vidare gjennom vidaregåande skule, i møte med arbeidslivet og med Nav.
I Aftenposten 8. november i år kan ein lesa at statsråd Kristin Halvorsen seier den beste løysinga på desse utfordringane er fleire lærarar. Men er det det? Eg trur ikkje det eine og åleine er løysinga for å møta desse utfordringane. Først og fremst er slike debattar som i dag viktige, for å synleggjera meir, snakka om det og få alle dei som kan bidra på banen. Vi har faktisk alle eit ansvar – familiane, kommunane, staten, Nav, organisasjonar og ulike andre samarbeidspartnarar. Eg trur også at vi må inn med andre aktørar i barnehagar, grunnskule, vidaregåande og Nav.
Eg snakka nyleg med ei som heldt på å utdanna seg til barnevernspedagog. Ho opplevde at ho med sine kunnskapar kunne tilføra mykje i både barnehage og skule. Som ho sa: Ho kom inn med nye auge og observerte ungane med tanke på inkludering, interaksjon med dei vaksne og dei andre barna, og var ikkje minst nysgjerrig på dei ulike situasjonane som kunne oppstå. Kvifor sat eit barn aleine? Kvifor var den same eleven sist ut av klasserommet kvar dag? Kvifor fekk den same eleven skulda for noko som eigentleg inkluderte fleire? Fleire slike spørsmål stilte ho seg kvar einaste dag. Det viste seg at i dei fleste slike situasjonar, var det noko bak det mennesket – utfordringar som var vanskelege å snakka om, utfordringar som ikkje ein pedagog i ein barnehage eller læraren på skulen kunna ha tid til å finna ut av. Moglegheita til å bruka andre ressursar til det beste for alle, må ein ta på alvor og setja ut i livet. Framstegspartiet er oppteke av eit mangfald i samfunnet og også i eit livsfaseløp der starten faktisk begynner ved fødselen.
Samtidig må ein bruka dei unge sjølve meir, både i det å formidla kunnskap og tore å seia ifrå, og ikkje minst må ein leggja forholda til rette slik at dette blir ei sjølvfølgje i dei ulike fora der barn og unge er. Samtidig må ein bruka gode incentiv slik at dei ulike aktørane tør å tenkja nytt og ikkje minst prøva ulike løysingar. Ein må kanskje vurdera om ein må ha ei eiga ungdomsavdeling på Nav, der kompetanse og genuin interesse for ungdom må vera det styrande.
Rådgivartenesten i skulen er eit anna moment som kanskje burde ha vore sett på med nye auge. Det er spesielt at det er lærarar som sit inne med den største kompetansen. For at ein skal kunna gi råd i ein situasjon der mange unge ikkje veit kva dei vil, må ein setja inn all den kompetansen ein kan. Einsretta kompetanse blir feil. Dessutan bør ein kanskje tenkja nytt og setja denne rådgivingstenesta ut til profesjonelle, slik at rådgivarane på skulane igjen kan vera lærarar.
Framstegspartiet meiner at barn og unge treng trygghet og stabile rammer, men samtidig treng dei fridom når det kjem til enkeltindividet. Det å bli sett, bli høyrt og at hjelp kjem inn på eit tidlegast mogleg tidspunkt, er avgjerande for å motverka ein framtidig ufør ungdom.
Til slutt: Det utviklande samfunnet som vi er ein del av, blir stadig meir kunnskapsrikt. Det blir utvikla stadig fleire måtar å behandla menneske på i form av teknologi, behandlingsmåtar og medisin. Derfor må det aldri bli slik at ein ikkje med jamne mellomrom vurderer dei som er blitt uføre, at ein ser på deira «friskhetsbarometer» og vurderer om dei igjen kan koma ut i arbeid og utdanning.
Steinar Gullvåg (A) [10:01:02]: Det er bekymringsfullt i seg selv at unge mennesker blir uføre. Men det er altså slik – og det har ikke forandret seg over tid – at noen av oss simpelthen ikke har evne til å ta del i et ordinært arbeidsliv. Grunnen til at vi har en uføretrygd, er jo nettopp å sikre livsgrunnlaget til dem som ikke kan tjene til livets opphold gjennom inntektsgivende arbeid.
Høyres mistanke er altså at en del unge mennesker går ut av arbeidslivet fordi vi gir dem opp, at velferdssamfunnet – i bekvem latskap – unnlater å hjelpe dem som har behov for det. Underforstått: Mange av dem som i dag blir uføre, burde ikke være det.
Nå har representanten Røe Isaksen og jeg forskjellig utgangspunkt for en debatt om uførhet. Jeg mener nemlig det er gode grunner til at noen blir uføre – også i ung alder. Røe Isaksen fokuserer på det jeg vil kalle «sosial uførhet». Han later til å tro at noen simpelthen sløver seg inn i uførheten, og at det derfor må stilles større krav til unge mennesker, for å hindre at systemet ekspederer dem inn i en varig trygdetilværelse. La meg derfor minne om at det ikke er mulig å bli ufør uten at det er vel dokumentert at arbeidsevnen er borte, og da skal vi selvsagt sørge for at de som ikke kan arbeide, likevel sikres et livsgrunnlag. Velferdssamfunnets kvalitet kan etter min oppfatning måles etter evnen til å ta hånd om mennesker som av ulike grunner ikke er i stand til å arbeide. Ingen trenger å ha dårlig samvittighet for å være ufør. Fellesskapets dårlige samvittighet bør snarere knytte seg til om man sørger for å gi dem som ikke har en ordinær arbeidsplass å gå til, en meningsfylt tilværelse.
Jeg er enig med interpellanten i en ting: Vi må ikke låse mennesker inn i en livslang trygdetilværelse. Det finnes faktisk en del eksempler på at uføre som ønsker seg tilbake til arbeidslivet, møter stengte dører, og der har vi en stor utfordring. Derfor har vi vedtatt en uførereform som gjør det enklere å pendle mellom trygd og arbeid. Men da må vi også ha et arbeidsliv som er i stand til å ta imot dem – også dem som ikke har full arbeidsevne, men som likevel har behov for det sosiale fellesskapet som jobben kan gi. Her har vi ikke gjort nok, noe som dokumenteres i en fersk undersøkelse fra Arbeidsforskningsinstituttet, der det går fram at vi trenger flere tusen nye arbeidsplasser i det som kalles for «skjermet virksomhet» for å kunne tilfredsstille de behovene som finnes der ute i markedet. Der har vi, etter min oppfatning, den store utfordringen i årene som kommer.
Torbjørn Røe Isaksen (H) [10:05:26]: Takk for en om ikke akkurat god debatt, så i hvert fall en debatt! Slik er det vel når det nærmer seg valgkamp, at det blir lenger mellom de gode debattene.
Jeg har bare lyst til å slå fast to ting, som er veldig viktig å si. Det ene er – og det vil jeg bare gjenta – at er man for syk til å jobbe, skal man heller ikke jobbe, og da skal man ikke skamme seg over å benytte seg av det felles sikkerhetsnettet som vi har bygget opp. Jeg er også grunnleggende uenig med rikfolk og Arbeiderparti-medlemmer fra Vestlandet som mener at man blir ufør av å spise for mye potetgull. Det er ikke slik at unge uføre i dag blir uføre fordi de har spist for mye potetgull. Det er feil.
Jeg er enig med representanten Gullvåg, og jeg mener at jeg sa det veldig tydelig. Noen er fra naturens side – og naturen vedtar vi ikke politisk – slik at det med rimelighet ikke kan kreves at de skal ut i jobb. Ja, det er nettopp derfor at det vi diskuterer, er de såkalte sosiale tilfellene, altså det vi kan gjøre noe med. For ca. en tredjedel – det kan aldri fastslås med sikkerhet hvor mange det er – av dem som er unge uføre, er det sammensatte, kompliserte årsakssammenhenger, som dreier seg om frafall fra videregående skole, dårlig familiebakgrunn, at de ikke har kommet seg inn i yrkeslivet tidligere, at de har gått for lenge passive i systemet, og at de på en eller annen måte ikke har fått oppfølging og har utviklet lettere psykiske diagnoser. Det er jo dette vi kan gjøre noe med politisk, og det er dét denne debatten burde handle om.
Jeg har lyst til å gi skryt til representanten Karin Andersen. Hun lufter to problemstillinger, og hun kommer med skisser til løsninger, som jeg også synes er gode. Det er f.eks. et problem at man mister retten til videre utdanning så raskt og så brått, og at mange fylkeskommuner ikke prioriterer dette – det er lettere å få tiltaksplass enn å få den reelle utdanningen man trenger. Jeg synes også en slik «rett til oppfølging» er en god idé. Det er nettopp det vi snakker om, altså noe imellom det å gi folk helt opp, at de aldri har kontakt med Nav igjen – annet enn pengesjekken – og å si at man nærmest skal inn hvert tredje år for å overprøve en medisinsk diagnose.
Men alt i alt synes jeg denne debatten viser en sliten regjering. Den viser tre rød-grønne partier som er slitne, som mangler gjennomføringskraft, som ikke har nye ideer, som ikke har løsninger, og som derfor bruker all sin tid på å skyte mot opposisjonen. Er det én ting vi vet, som nærmest er en politisk naturlov, er det at jo færre løsninger man har selv, jo mer tid må man bruke på å svartmale andre og opposisjonen. Det er det vi ser nå – i sak etter sak etter sak: Vi ser en regjering som ikke har noen kraft, som har gitt opp å få løst problemene, en statsråd som har brukt de siste to månedene på å angripe opposisjonen, men ikke satt noen store saker på dagsordenen. Det burde vi få en slutt på. Vi trenger altså gjennomføringskraft. På dette feltet trenger vi nye ideer og bedre løsninger, og det tror jeg også vi kommer til å få.
Statsråd Anniken Huitfeldt [10:08:36]: Dette har vært en viktig diskusjon. Jeg vil spesielt trekke fram innlegget til Laila Dåvøy, hvor hun er inne på noe vesentlig, nemlig at vi i Norge i for stor grad har sett på psykisk sykdom som en grunn til å være sykmeldt over lang tid, og også som en grunn til uførhet. Vi vet at arbeid er god medisin. Det får vi også rapporter om fra OECD, at her må vi endre praksisen i Norge. Så da er samarbeidet mellom Nav og helsevesenet helt avgjørende, og det er også viktig at mange i helsevesenet ser på arbeid som en del av behandlingen.
Laila Marie Reiertsen var også inne på dette med egne ungdomskontakter på Nav-kontorene. Det er også veldig viktig, for det er mange unge som har falt utenfor arbeidslivet, og de synes det er vanskelig å gå på samme kurs som 50-åringer, de har helt andre behov. Derfor er dette også en viktig satsing i det statsbudsjettet som vi legger fram for Stortinget, med en ny og forsterket ungdomsgaranti, med mer oppfølging på individnivå av unge mennesker som har falt ut av arbeidslivet. Så synes jeg også Karin Andersen kommer med et interessant forslag, om at vi skal ha mer oppfølging også av dem som er uføre.
Så er spørsmålet: Er vi gode nok i dag? Og da er mitt svar: Nei, men vi foreslår mange nye tiltak. Vi får flere tiltaksplasser for dem med nedsatt arbeidsevne. Vi får lønnstilskudd for dem som vil ta imot dem med nedsatt funksjonsevne, i arbeidslivet. Vi har en ny ungdomsgaranti, Ny GIV – det er mange offensive tiltak for å gjøre noe for å få ned andelen uføre.
Men det jeg synes er litt spesielt med Høyres diskusjon, og spesielt representanten Sylvi Grahams – nærmest – indignasjon over at det er en politisk diskusjon her, er at Høyre i alle mulige sammenhenger presenterer de tallene som setter velferdsstaten i et dårlig lys. De presenterer aldri de tallene som viser at andelen unge uføre er stabil, at antallet uføre går ned. Nei, man tegner isteden et bilde av en altfor raus velferdsstat.
Derfor synes jeg det er viktig at vi får en saklig diskusjon om disse spørsmålene, og jeg kan bare si til representanten Røe Isaksen at jeg kommer til å fortsette å møte Stortinget med ferdigskrevet manus. Jeg mener at det er å ta Stortinget på alvor, at man får en faglig diskusjon om disse spørsmålene.
Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er dermed avsluttet.