Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Presidenten foreslår videre at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Eva Kristin Hansen (A) [10:06:03]: (ordfører for saken): I desember 2011 vedtok FNs generalforsamling en tilleggsprotokoll til FNs barnekonvensjon som gir en klagemekanisme for brudd på barns rettigheter. Denne protokollen ble lagt fram for signering 28. februar i år. To land har så langt ratifisert denne tilleggsprotokollen. Den er derfor ikke trådt i kraft, siden det først kan skje når ti land har gjort det.

Det er mange som er veldig opptatt av at Norge skal ratifisere denne tilleggsprotokollen. Det er flere som har etterlyst informasjon om hva som skjer med saken, og som etterlyser en framdrift. Da utenriks- og forsvarskomiteen hadde høring om FN-meldingen, som skal behandles etter jul, fikk vi bl.a. innspill fra UNICEF om at vi bør ha en fast utredningsordning ved denne typen saker, og at det bør være åpenhet rundt hva som skjer. Det er et viktig signal som regjeringen og utenriksministeren må ta med seg.

Det er også blitt framført mange gode argumenter for en ratifisering av tilleggsprotokollen, argumenter som at dette vil styrke barns rettigheter internasjonalt, at det vil sende et viktig signal, og at man også får et godt sikkerhetsnett for barn i Norge.

Det er sikkert flere representanter på Stortinget som mener at med tanke på de gode argumentene som finnes, bør Norge bare kunne ratifisere denne tilleggsprotokollen. Komiteen har blitt enig om at vi ønsker en gjennomgang av konsekvensene – både fordeler og ulemper – før man trekker en endelig konklusjon for å få fram ulike sider og få et godt beslutningsgrunnlag. Men det er også verdt å nevne at komiteen i sin innstilling skriver at ved denne gjennomgangen skal forslagsstillernes intensjon om et sterkere vern av barns rettigheter vektlegges, og videre at det er viktig at Norge går foran internasjonalt når det gjelder spørsmål om barn.

Det er mange land som har de samme diskusjonene som vi har i Norge nå. Sverige, som ennå ikke har inkorporert Barnekonvensjonen – noe Norge har gjort, skal ha grundige utredninger som også omhandler tilleggsprotokollen som vi diskuterer her i dag. Komiteen mener at Norge kan ha stor interesse av å følge de diskusjonene som foregår i Sverige, og høste erfaringer fra det arbeidet som gjøres der.

Jeg er glad for at komiteen har et enstemmig forslag her i dag. Forslaget er at vi ber regjeringen om å gjennomføre en utredning som synliggjør fordeler og ulemper ved å ratifisere tilleggsprotokollen om individklagerett til FNs barnekonvensjon innen våren 2013, og at regjeringen deretter legger fram en sak for Stortinget på egnet måte. Det er også viktig å presisere at komiteen sier at vi innen rimelig tid må få klargjort hva Norge mener i denne saken – det er viktig.

Helt til slutt har jeg lyst til å gi komiteen ros for et konstruktivt samarbeid i denne saken. Nå er det sånn at vi alltid bruker å være konstruktive i utenriks- og forsvarskomiteen, men det er ikke alltid vi fremmer felles forslag. Det gjør vi altså i dag, og det synes jeg er veldig gledelig.

Trine Skei Grande (V) [10:10:05]: For Venstre er alle de internasjonale konvensjonene som sikrer menneskerettighetene, viktige konvensjoner. Det er viktig at de ratifiseres, og det er viktig at en får klagerett. Men vi har hatt et spesielt engasjement når det gjelder Barnekonvensjonen, både når det gjelder den siste ratifikasjonen, og at implementering av hele Barnekonvensjonen i norsk lovverk skjedde da vi satt med justisministeren sist. Så vi har hatt et stort engasjement i dette over tid.

Da vi fremmet dette forslaget siste dag før Stortinget gikk til sommerferie, var vi kjempeglade for at vi fikk så stor støtte, og at det ble fremmet av alle de fire opposisjonspartiene. Jeg hadde vel egentlig trodd at dette kanskje var en sak vi kunne bli enige om i Stortinget.

Det at utenrikskomiteen nå har lagt fram et forslag der man ikke bare skal vurdere fordelene, men også ulempene ved å ratifisere tilleggsprotokollen, syns jeg er en veldig kritisk formulering. Det har jeg lyst til å forklare. Det handler ikke bare om at jeg mener det er viktig at også barn skal ha de samme klageadgangene som voksne. Vi har ratifisert alle de delene som går på voksnes rettigheter på dette feltet, og jeg skjønner ikke hvorfor man skal vente når det gjelder barna. Jeg er også veldig spent på hvilke ulemper man vil oppdage.

Jeg forventer at vi har en utenriksminister som drar rundt i verden og løfter menneskerettigheter høyt. Jeg forventer at han av og til slår så hardt i bordet for menneskerettigheter at kaffekoppene skvetter på møter. Men det f.eks. våre søsterpartier i land som kjemper for universelle menneskerettigheter, sier, er at det store ankepunktet som blir brukt når vi løfter dette, er: Dere ikke er noe bedre, dere.

Når f.eks. Russland nå gjennomfører et system der alle som får støtte fra utlandet, blir ansett som utenlandske agenter, er det et system som de har hentet fra USA. USA har det samme systemet. De har ikke like bastante formuleringer, de er ikke like intolerante som russerne i gjennomføringen – de peker bare på USA. Når vi reiser rundt i verden og kjemper for barns rettigheter, kjemper for grunnleggende rettigheter som vi egentlig tar som en selvfølge i Norge, er det dette vi får i fleisen: Hvordan kan dere være så for dette, dere som ikke engang klarer å signere protokollen som gir barn klageadgang?

Så dette svekker Norge internasjonalt når vi skal kjempe for menneskerettigheter. Det svekker også norske barns rettigheter. Jeg skjønner ikke hvorfor barn ikke skal ha de samme rettighetene som voksne har. Jeg skjønner ikke hvorfor vi så gjerne ratifiserer internasjonale konvensjoner som gjelder voksne, men har ulemper når det gjelder å ratifisere barns rettigheter.

Jeg har to argumenter for at dette burde vi ha gjort mye raskere – for det første at det vil sikre norske barn rettigheter, og for det andre at det vil styrke Norges posisjon internasjonalt når vi skal kjempe for menneskerettigheter, og spesielt barns rettigheter. Jeg vil at vår utenriksminister ikke noen gang skal bli møtt med at dette gjør dere ikke sjøl, så hvorfor skal dere forvente at vi gjør det. Vi må ha en mye mer blankpusset profil når det gjelder rettigheter, menneskerettigheter og barnerettigheter hvis vi skal kunne ha den tyngden internasjonalt som gjør at vi kan løfte menneskerettighetene høyere, noe jeg mener at vi skal gjøre. Det er vanskelig å kunne slå så hardt i bordet at det skvetter litt i en kaffekopp, hvis vi ikke engang kan klare å holde dette i orden hjemme. Jeg ser heller ingen argumenter imot.

Jeg er spent på om utenriksministeren i sitt innlegg klarer å legge fram ulempene ved at barn får disse rettighetene, for de er vanskelig å se for meg. Jeg skjønner at noen kanskje er redde for at disse asylbarna får en klagerettighet som de ellers ikke ville hatt, men den vil jeg gjerne gi dem. Så jeg ser ikke det som en ulempe. Jeg ser heller ikke at norske myndigheter må ha noen rammer å forholde seg til når man vedtar nasjonal lovgiving på barneområdet, som er de internasjonale rammene knyttet til Barnekonvensjonen. Jeg tror at Barnekonvensjonen burde ha vært løftet mye høyere, og jeg tror vi burde ha pusset den mye blankere. Jeg mener at alle barn burde vite hvilke rettigheter de har i forhold til konvensjonen, og da vil jeg også gjerne ha vært med og gitt dem retten til å klage ut fra den konvensjonen. Jeg ser ingen grunn til at vi skal somle, jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal signere, jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal ratifisere, og jeg ser ingen grunn til at vi ikke skal implementere dette i norsk lovverk. Jeg syns at dette er viktige grep for norske barn, men det er også veldig viktig for barn rundt omkring i verden at Norge ikke sakker akterut på dette området.

På den bakgrunnen tar jeg opp det forslaget som er omdelt i salen.

Presidenten: Representanten Trine skei Grande har tatt opp det forslaget som hun refererte til.

Peter Skovholt Gitmark (H) [10:15:26]: Realisering av menneskerettigheter er ikke noe man kan gjøre ut fra en à la carte-liste hvor man plukker noen og lar være å ta andre. Realisering av menneskerettigheter handler om et sett av rettigheter som er absolutte, som skal realiseres, og som skal stå først i vår politikk om vi snakker utenrikspolitikk, utviklingspolitikk, handelspolitikk, eller for den saks skyld rene nasjonale politikkområder som helse og sosiale spørsmål.

Norge har inkorporert FNs barnekonvensjon i nasjonal lovgivning. Det er viktig å sikre barns rettigheter, og det har vært et stort engasjement rundt Barnekonvensjonen og denne protokollen. Jeg synes det er et godt utgangspunkt for å sette barns rettigheter høyere, både på den nasjonale og på den internasjonale dagsordenen.

Denne saken har gjennom et kompromiss – la meg berømme saksordføreren for å ha bidratt til å få det til – fått på plass en streng tidsfrist. Dette er for Høyre et hovedpoeng. Jeg opplever dette som en seier i en sak som altfor lenge har vært fastlåst. Alternativet til kompromiss hadde vært at de fire borgerlige partiene hadde blitt nedstemt, og at saken hadde blitt vedlagt protokollen. Men nå er dette faktisk en av de få – la meg si, en av de altfor få – sakene hvor regjeringspartiene og regjeringen har vist forhandlingsvilje. Det er positivt at vi har fått til en omforent løsning som inkluderer alle komiteens medlemmer.

Dette er en sak som engasjerer bredt. La oss fortsette det engasjementet. Jeg og Høyre ser frem til den utredningen som Stortinget får presentert, og så får vi ta diskusjonen på nytt når man ser både de positive og de negative sidene som regjeringen presenterer.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:17:52]: Denne saken står på Stortingets dagsorden fordi en samlet opposisjon er mer utålmodig enn det regjeringen har vært med å få fram spørsmålet om ratifikasjon av tilleggsprotokollen til Barnekonvensjonen. Det er vi av de grunner som jeg synes representanten Trine Skei Grande på en utmerket måte redegjorde for i sitt innlegg. Vi er det også fordi vi har oppfattet en treghet. Selv om det i denne sammenheng ikke har gått veldig lang tid siden muligheten for å signere og deretter ratifisere tilleggsprotokollen, er dette en sak som er av stor politisk viktighet. Det arbeidet i komiteen har vist, er at denne utålmodigheten deles av et samlet storting.

Det som representanten Skovholt Gitmark nå viste til, er at under den sittende regjering er det svært sjelden at noen forslag som fremmes her i stortingssalen, får flertall, særlig ikke forslag som inneholder et pålegg til regjeringen. Det at man gjennom godt arbeid i utenrikskomiteen har fått til en samlet komité bak et pålegg til regjeringen, som innebærer at man med en konkret tidsfrist skal gjøre de vurderinger som man alltid må gjøre av implikasjonen av å inkorporere en internasjonal protokoll i norsk lovgivning, mener jeg er så nært et fullt gjennomslag for forslaget som det går an å komme – i hvert fall som det gikk an å komme i denne saken.

Jeg er derfor på Kristelig Folkepartis vegne tilfreds med at vi nå ser ut til å kunne vedta at regjeringen innen våren 2013 må gjøre denne gjennomgangen, og deretter legge saken fram for Stortinget på egnet måte.

Jeg forutsetter at dette skjer uten unødig opphold, og det vil si at vi er så nær oppfyllelse av det opprinnelige representantforslag som det er mulig å komme uten å stemme for det. Derfor kommer Kristelig Folkeparti til å slutte seg til innstillingen her i salen når vi voterer senere i dag.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:20:43]: Jeg vil i likhet med de forutgående talerne berømme komiteen for en enstemmig innstilling, og jeg vil gi uttrykk for at jeg deler både komiteens ønske og intensjon – og utålmodighet – om at denne saken nå må bevege seg videre.

Jeg vil begynne med å slå fast, som flere har sagt, at barns rettigheter er sterkere i Norge enn i de fleste land. Norge er fortsatt et av de få land i verden som har inkorporert Barnekonvensjonen i nasjonal lovgivning med rang foran annen lovgivning. Barnekonvensjonen er med andre ord norsk lov, og brudd på denne kan dømmes på vanlig måte i norske domstoler. I Sverige, som det vises til i innstillingen, skal man nå vurdere om man skal inkorporere både Barnekonvensjonen og eventuelt tilleggsprotokollen i svensk lov, mens det første altså som sagt allerede har skjedd i Norge. Jeg er glad for at Norge er tidlig ute i så måte.

Regjeringen prioriterer arbeidet for barns rettigheter høyt også internasjonalt. For eksempel er Norge det landet som oftest tar opp barns rettigheter under landgjennomgangen i FNs menneskerettighetsråd. Vi støtter også en rekke målrettede tiltak for barns rettigheter, bl.a. gir Norge både økonomisk og politisk støtte til FNs generalsekretærs spesialrepresentant for barn og væpnet konflikt, som spiller en nøkkelrolle i arbeidet med frigivelse av barnesoldater verden over. Og det er en rekke andre eksempler.

Derfor må jeg minne om at det vi snakker om nå, verken er om Barnekonvensjonen skal gjelde i Norge – det gjør den – eller om vi arbeider for å fremme barns rettigheter internasjonalt – det gjør vi. Det vi snakker om nå, er om vi skal slutte oss til en tilleggsprotokoll som gir individuell klageadgang til en internasjonal, politisk oppnevnt komité som på den måten i praksis vil være uavhengig av både norske folkevalgte og norske domstoler. Dette er et spørsmål som går langt utover om vi synes at barn skal ha et sterkt rettsvern i Norge, eller ikke.

Tilleggsprotokollen er helt ny og har ikke trådt i kraft. Til nå har bare to stater ratifisert protokollen. Det er Gabon og Thailand, mens 35 stater har undertegnet. Det kreves ti parter før den trer i kraft. Det er altså ikke noe unaturlig med at regjeringen ennå ikke har tatt endelig stilling til om Norge bør slutte seg til protokollen.

Det er helt rimelig, som komiteen enstemmig foreslår, at det foretas en konsekvensgjennomgang før en slik beslutning fattes. I kjølvannet av en slik gjennomgang vil regjeringen vurdere den videre behandlingen av spørsmålet om tilslutning til protokollen og legge saken fram for Stortinget.

Da har jeg lyst til å understreke at jeg er glad for at komiteen ønsker at man skal gjennomgå både fordeler og ulemper, eller som representanten Gitmark sa: «både de positive og de negative sidene». Jeg merker meg at representanten Skei Grande mener at vi kun skal utrede fordelene. Det framstår for meg som en noe særegen utredning, som da i prinsippet bare skal utrede fordeler. Da kunne man egentlig like godt la være å be om en utredning, for det er jo gjerne å avveie argumenter mot hverandre som inngår i en utredning.

Vi vil konsultere det norske sivilsamfunnet underveis i prosessen og sette av tid til det.

Mange av de problemstillingene som har vært gjenstand for utredning og høring i forbindelse med tilleggsprotokollen til FN-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, er relevante også i forhold til barneprotokollen. Det må likevel foretas en selvstendig og konkret vurdering av konsekvensene ved eventuell tilslutning til barneprotokollen. Utredningen vil kaste lys over nøyaktig hvor likhetene og forskjellene er. Og igjen, til representanten Skei Grande, det er altså ikke helt riktig at vi har en annen standard for barn enn for voksne, for i denne konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, som jo i stor grad angår voksne, har man en tilsvarende viktig konstitusjonell problemstilling. Jeg mener at en representant for et liberalt parti som er opptatt av forholdet mellom utøvende, dømmende og lovgivende makt, også bør interessere seg for de konstitusjonelle sidene ved dette.

Vi står oss med andre ord godt på å ta en grundig debatt om virkningene av å tilslutte oss internasjonale klageordninger i sin alminnelighet og spesielt om hvordan dette vil påvirke maktforholdet mellom norske folkevalgte, norske domstoler og internasjonale ekspertorganer.

Jeg vil konkludere med å si igjen at jeg er glad for at komiteen er enstemmig. Regjeringen kommer klart til å følge opp det vi blir bedt om av komiteen, og jeg deler som sagt både komiteens intensjon og utålmodighet i denne saken, og håper at dette bidrar til en positiv framgang i saken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte, begrenset til inntil seks replikker.

Representanten Trine Skei Grande har tegnet seg til to replikker og får anledning til det.

Trine Skei Grande (V) [10:25:54]: Jeg kunne vel ha tegnet meg til seks replikker også, hvis det hadde vært anledning til det.

De konstitusjonelle betraktningene som utenriksministeren gjorde, må jeg innrømme at jeg forstår veldig lite av. De voksnes klagerett har vi ratifisert. Vi har ratifisert klagerett for mange internasjonale konvensjoner, sjøl om vi ser masse problemer knyttet til at barn skal få det.

Hvis man overholder Barnekonvensjonen – hvis vi i Norge er så dyktige at vi alltid overholder Barnekonvensjonen – hva er problemet?

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:26:35]: Dette er jo et spørsmål som denne utredningen skal vurdere. Det argumentet som framholdes av dem som mener at det er et problem, er at en del av konvensjonens regler er skjønnspregede og kan implementeres på ulik måte i ulike land. Det er ingen tvil om at rettighetene gjelder, men hvordan de ulike rettighetene, som jo ikke alltid er veldig konkrete, skal implementeres, kan variere fra kommune til kommune, fra fylke til fylke og fra land til land. Bekymringen de har, de som sier at dette bør utredes, går jo nettopp på hvilke konsekvenser det har for det rommet folkevalgte har for å fatte tilpassede beslutninger, og det rommet norske domstoler har for å dømme om det er brudd på regler som gjelder fullt ut i Norge, eller ikke.

Trine Skei Grande (V) [10:27:25]: Jeg ville gjerne ha møtte disse «de» som utenriksministeren snakker om, for de er ikke mye i den offentlige debatt. Jeg skulle gjerne ha røyka dem ut og sittet ved et bord og snakket med dem. Men jeg har lyst til å snakke om de andre som også utenriksministeren må snakke med når han skal diskutere menneskerettigheter, og da vil jeg spørre: Har det aldri noen gang skjedd når utenriksministeren har tatt opp barnerettigheter, menneskerettigheter, med regimer som praktiserer dette på måter som vi er veldig uenig i, at han har møtt noe ved norske regler, norsk praktisering, som kan svekke argumentasjonen når han slår i bordet?

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:28:10]: Vi har vært svært opptatt av at man skal få framgang i den såkalte UPR – Universal Periodic Review – som vi gjør i Menneskerettighetsrådet. Der har vi lagt fram en rekke forhold i Norge som vi mener fortjener gjennomgang, og da har de vært diskutert omfattende. Det har vi gjort fordi vi mener at vi skal gå i front med å være åpne. Det er en rekke land, inkludert land som åpenbart har en betydelig lavere menneskerettighetsstandard enn Norge, som da tar tak i de tingene vi selv legger fram, og bruker dem i denne type diskusjon.

For min del har jeg ikke møtt dette argumentet knyttet til manglende ratifisering av tilleggsprotokollen, men jeg har ikke full oversikt over om noen andre representanter for Utenriksdepartementet på noe tidspunkt har opplevd det. Jeg har ikke opplevd det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:29:10]: Utenriksministeren ga uttrykk for utålmodighet i saken, og det er et tegn på at han har tatt inn over seg den utålmodighet som ligger bak representantforslaget og innstillingen fra komiteen. Det gjør det naturlig for meg å stille følgende oppfølgingsspørsmål: Hva slags framdrift ser utenriksministeren for seg når det gjelder det utredningsarbeidet som skal gjøres, og når kan Stortinget forvente å få seg en sak forelagt?

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:29:43]: Jeg kan opplyse til representanten Høybråten at jeg for min del har vært utålmodig lenge. Derfor kan jeg si at jeg allerede før jeg så innstillingen, delte den utålmodigheten som jeg nå ga uttrykk for. Jeg mener at dette er et spørsmål som må få en avklaring, for det at vi ikke har et svar på dette, er ikke en situasjon vi kan leve med i det lange løp. Så er jeg åpen for at det er to mulige svar, nemlig enten at vi tilslutter oss protokollen, eller at vi ikke gjør det. Men det er jo det som skal utredes.

Det helt konkrete svaret på spørsmålet fra representanten Høybråten om framdriften, er at vi vil sette i gang utredningen umiddelbart, og vi vil gjennomføre det i løpet av vårsesjonen. Så vil vi, mens det fortsatt er vårsesjon, legge fram for eller informere Stortinget om hvor vi står, og hvordan den utredningen har gått, og så vil vi komme tilbake med en sak til Stortinget på egnet måte når tiden er inne for det.

Dagfinn Høybråten (KrF) [10:30:39]: Jeg er glad for at utenriksministeren så tydelig bekrefter sin egen utålmodighet, og at den ikke er nyvunnet.

Det jeg vil be om, er at utenriksministeren bekrefter at Stortinget får forholde seg til denne saken i dette storting, altså i løpet av inneværende stortingsperiode.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:31:08]: Jeg kan bekrefte at jeg vil gjøre nøyaktig det som står i oppfordringen fra komiteen, som er at utredningen skal skje i vårsesjonen, og at Stortinget vil bli kjent med utfallet av utredningen. Hvorvidt vi i tillegg er i stand til å fremme en konkret sak, vil være en konsekvens av hvordan utredningen lander.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Snorre Serigstad Valen (SV) [10:31:53]: I går var jeg med på å spille inn en kort video med reklame for Ungdommens storting. Det var en av veldig mange lignende typer arrangementer jeg har vært med på de siste årene.

Jeg deler alle forslagsstillernes engasjement for barns menneskerettigheter og demokratiske rettigheter. Det er en av de sidene ved Norge som kanskje er aller, aller best, og som gjør seg gjeldende i vårt samarbeid med andre land også, ikke bare på nasjonalt nivå, men også lokalt. En av de viktigste sidene f.eks. ved min hjemkommune Trondheims vennskapssamarbeid med andre byer, f.eks. Ramallah i Palestina og Petah Tiqwa i Israel, er å styrke barns og ungdoms medbestemmelse gjennom organer og gjennom organisering.

Det er et stort engasjement rundt Barnekonvensjonen og tilleggsprotokollen om klagemekanisme. Norge har lenge vært i front i arbeidet for barns rettigheter. Barn har et vern i Norge, i tillegg til adgangen til medvirkning og innflytelse, som jeg har snakket om tidligere, som i realiteten ikke er tilfellet i veldig mange andre land. At Norge går foran internasjonalt i arbeidet for barns rettigheter, er viktig, ikke bare for barn i Norge, men for barn i hele verden. Barn trenger et land som taler deres sak. Barnekonvensjonen er derfor inkorporert i norsk lov. Det er stor politisk enighet i Norge om at slik skal det være.

Jeg er helt enig med representanten Skei Grande i at Norge skal være et land som slår i bordet så det skvetter i kaffekoppene når det gjelder menneskerettigheter. Og det er de. Norge skal ikke stå tilbake for noen når det gjelder menneskerettigheter. At land som bryter menneskerettighetene, svarer at dere er ikke bedre selv, er ikke en situasjon Norge skal sette seg selv i. Jeg er derfor en varm tilhenger av å ratifisere tilleggsprotokollen om klageadgang, og jeg er opptatt av at Stortinget snart får seg forelagt en sak.

Regjeringen har et behov for å få utredet ulike sider ved ratifisering, og som det framgår av merknadene i komiteens enstemmige innstilling, gjelder det f.eks. problemstillinger knyttet til avgjørelser i norske rettsorganer og i folkevalgte organer. Det synes jeg er greit, og jeg er veldig fornøyd med at alle partiene i utenriks- og forsvarskomiteen har samlet seg om innstillingen. Den sikrer rask framgang i saken og et solid beslutningsgrunnlag, og det tror jeg ikke skjemmer noen. Sivilsamfunnet vil høres, noe som også er en viktig del av det norske demokratiet og de norske beslutningsprosessene.

Som sagt deler jeg forslagsstillernes engasjement i denne saken, og jeg er glad for at komiteen har samlet seg om innstillingen.

Når det gjelder representanten Skei Grandes argumenter, mener jeg de fleste av dem er gode, men Barnekonvensjonen er del av norsk lov. Land som krenker barns rettigheter, har ingen sak når de eventuelt skulle anklage Norge for ikke å være noe bedre – og jeg vil advare litt mot å tegne et bilde av at det er slik. Selv om jeg er enig med representanten Skei Grande i sak, mener jeg ikke at land som krenker barns rettigheter, og som ikke følger Barnekonvensjonen, har noen sak dersom de skulle anklage Norge for ikke å stå på barns side. Og slik jeg forsto utenriksministeren, har det heller ikke vært tilfellet.

Men jeg ser fram til at regjeringen legger fram en sak snart.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Skei Grande (V) [10:35:53]: Av og til syns jeg det er litt artig å diskutere politikk fordi man er uenig og får røykt ut uenighet, og så får man brynt seg mot hverandre. Noen argumenter er gode, og noen er dårlige. Problemet her er at jeg ikke får tak i argumentene imot.

Grunnen til at Venstre reagerer på det som har blitt enigheten i utenrikskomiteen, er det veldig viktige som utenriksministeren sa, ordet «ulemper». Jeg syns ikke at utenriksministeren har noen god forklaring på dette. Jeg sliter også i den offentlige debatten med at det ikke er noen som tar til orde for hvorfor dette kan være ulemper. Jeg vil gjerne ha røykt dem ut, jeg vil gjerne ha dem opp til debatt, jeg vil gjerne høre argumentene her. Jeg syns ikke de er gode.

Utenriksministeren påstår at det eneste argumentet er at Barnekonvensjonen er uklar. Barnekonvensjonen er ikke uklar. Den er en del av norsk rett, den ble implementert da Venstre satt med justisministeren, som en del av norsk rett. Den er ikke uklar. Så hvis det er uklarheter knyttet til Barnekonvensjonen som gjør at vi ikke kan ha klagerett, syns jeg ikke det argumentet holder. Jeg syns vi snart må få på bordet hvilke ulemper dette er.

Venstre kommer til å stemme subsidiært for det som utenrikskomiteen har lagt fram. Hvis det hadde vært enighet om at det skulle komme en sak til våren om ratifisering, hadde vi ikke hatt noe problem, men det skal kanskje komme en argumentasjon til våren om hvorfor vi ikke skal ratifisere den. Det ligger i dette forslaget. Det kan hende regjeringa syns at ulempene er for store.

Jeg syns det er vanskelig å ha en debatt der man debatterer med noen som ikke kommer ut med argumentene sine. Hvem er det som får en klagerett de ikke burde ha hatt? Hvilke barn er det som kommer til å klage, som ikke burde ha fått lov til å klage? Det vil jeg vite. Noen i denne sal må klare å forklare hvilke ulemper man ønsker å legge på bordet, og hvorfor man syns det har vært så viktig at ulempene skal på bordet at man også nevner det i forslaget. Vi kunne ha fått et forslag om at man skal vurdere følgene forslaget får, og så legge fram en sak, men nei, man skal også drøfte ulempene som kan føre til at man kanskje ikke får en sak, at man kanskje ikke får en ratifikasjon, uten at noen i denne sal klarer å forklare hvilke ulemper det er, eller hvilke barn det er som nå får en klagerett de ikke burde ha hatt.

Utenriksminister Espen Barth Eide [10:38:38]: Jeg konstaterer at absolutt alle i denne salen uttrykker glede over at Barnekonvensjonen er inkorporert i norsk rett, og er enige om at Barnekonvensjonen gjelder fullt ut. Det er ikke et spørsmål om den skal gjelde mer eller mindre – den gjelder fullt ut i Norge. Man kan også bruke det norske rettssystemet for å finne ut om det foregår brudd.

Jeg har ikke sagt at Barnekonvensjonen er uklar – jeg har sagt at en del av de prinsippene som settes opp, har et skjønnsmessig preg. Det kan være helt praktiske ting, som hva det egentlig betyr å tilrettelegge f.eks. for et funksjonshemmet barn i en bestemt, konkret situasjon med hensyn til skolegang osv. Det kan det være ulike svar på. Poenget er at man ved å gå inn for en individuell klageadgang til et internasjonalt ekspertorgan får en ny rettstilstand, hvor man i tillegg til det vanlige norske rettsvesenet og eventuelt i menneskerettighetsdomstoler som står over det, slik som den europeiske, har et ekspertorgan på siden.

Jeg sier ikke at vi skal si nei. Tvert imot kan det veldig godt være at konklusjonen på dette er at vi skal si ja, men jeg synes ikke det er urimelig at en enstemmig komité går inn for at disse sidene skal utredes.

Jeg gjentar igjen at det er ikke en forskjell på voksne og barn. For mange av de samme problemstillingene har vi i tilknytning til den såkalte ØSK-konvensjonen om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, og det dreier seg om synet på individuell klageadgang til internasjonale komiteer – mer enn i hvilken grad man ønsker å oppfylle barns rettigheter eller ikke.

Men jeg konkluderer med det jeg begynte med. Jeg er glad for den store enigheten. Jeg er glad for at vi nå får satt i gang et viktig arbeid. Jeg er enig i at dette er spørsmål som må avklares i Norge, slik at vi har et godt svar, og jeg vil gjøre mitt til at det arbeidet skjer så raskt og effektivt som mulig, og at alle berørte parter blir konsultert på en god og effektiv måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.