Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:33:32]: Eg er opptatt av førebygging på ulike arenaer. Eg veit det skjer svært mykje positivt ute i landet vårt når det gjeld arbeidsløyse blant ungdom. Likevel er det viktig, meiner eg, at vi alltid er nokre skritt føre, slik at ein unngår å koma i krise. Samtidig er det viktig å ha ei aktiv evaluering av den innsatsen som blir gjord, både på dette og på andre område, elles kjem ein ikkje vidare.

Eg ser med svært stort alvor på det som skjer i Europa. Ungdomen i Europa lid, og dei får nokre tunge bører å bera i starten av livet. Eg trur ingen av oss ønskjer å sjå dette i Noreg.

Det blir sagt:

«Lediggang er roten til alt ondt.»

I samband med dette viser eg til kva forskar og dosent Lars Fredén frå Nordiska högskolan för folkhälsovetenskap i Sverige, som har forska på området, seier om det å vera arbeidslaus: Arbeidsløyse blant ungdomar utgjer ein risiko for dårleg psykisk helse og skapar ein vond sirkel, som kan føra til at ein på lengre sikt hamnar utanfor arbeidslivet. Ein rapport utarbeidd ved den same høgskulen i 2011 viser at ei rekkje studium har vist betydelege forskjellar i psykisk helse blant dei som er i arbeid, samanlikna med dei som er utanfor arbeidslivet. Vi veit at gruppa av unge uføre i Noreg er aukande.

Arbeidsløysa aukar blant personar i alderen 15–24 år. Samtidig registrerer vi at det er etterspørsel etter arbeidskraft i fleire næringar, og at arbeidsgivarar ikkje får den kompetansen dei treng for å få løyst oppdraga sine. Fleire ekspertar har påpeikt at det er lite flyt i arbeidskrafta mellom regionar, og at det er mangel på riktig kompetanse til dei ledige stillingane. Vi ser også ein trend der fleire svenske kommunar betalar sine arbeidslause ungdomar for å reisa til Noreg og søkja arbeid. I Noreg opplever vi stadig at unge, friske menneske droppar ut av skulen og ofte endar som passive mottakarar av sosiale stønader frå Nav. Dette kan vi ikkje sitja stille og sjå på.

Sjølv om vi har vore sparte for den store økonomiske krisa som har ramma landa i Sør-Europa, bekymrar det likevel at også arbeidsløysa i den same aldersgruppa her heime aukar. Vi har høyrt Jens Stoltenberg og andre regjeringspolitikarar – og LO – skryta av den høge sysselsetjinga og av kor mange arbeidsplassar som er skapte under deira styre. Verkelegheita viser noko anna. I løpet av mars i år var det blitt 1 200 fleire heilt arbeidslause. Det viser sesongjusterte tal frå Nav. Arbeidsløysa er no på 2,7 pst. av arbeidsstyrken. Ved utgangen av mars var 70 000 personar registrerte hos Nav som heilt utan arbeid. 19 000 var på tiltak. Dette er 2 300 fleire enn i mars i fjor og svarar til ein auke på 3 pst. I tillegg har vi dei som får arbeidsavklaringspengar, som også må reknast inn i denne statistikken.

Noko av auken i talet på dei som er heilt utan arbeid, heng saman med at det var 400 færre som deltok på arbeidsmarknadstiltak i mars månad. Dersom det viser seg at 400 færre deltar på arbeidsmarknadstiltak, og at dette kjem av auken i talet på arbeidslause, kvifor er ikkje desse personane sysselsette i ei eller anna form? Kvifor er dei ikkje i aktivitet? Vi må få lov til å spørja om det.

Framstegspartiet har sagt at individuell oppfølging i Nav av den enkelte brukar er heilt nødvendig for å få gode resultat. Vi veit at ungdomsgarantien for langtidsledige ikkje fungerer heilt optimalt. Det hjelper lite å setja i gang forsøksordningar i nokre fylke og tru at det skal bidra til å få fleire ut i arbeidslivet eller i utdanning. Vi treng dedikerte yrkesrettleiarar på alle lokale Nav-kontor, som har kompetanse innan rekruttering, og som har erfaring med å få fram talent, motivasjon og evner hos den enkelte.

Det viser seg at dersom ein har vore borte frå arbeidslivet i meir enn tre månader, er vegen lang for å koma tilbake. Derfor er det nødvendig å fokusera på tett oppfølging. Jobben med dette startar når vedkomande er komen over på eit tiltak som skal føra til vidare aktivitet – ikkje at brukarar blir overlatne til seg sjølve.

Når ein arbeidslaus person vender seg til sitt lokale Nav-kontor, får vedkomande beskjed om å fylla ut CV og gi andre personopplysningar på sidene til Nav. Så får ein håpa på at arbeidsgivar ringer. Men her stoppar ofte den vidare oppfølginga av det enkelte individet. I staden startar systemtenkinga – å få fleire ut i arbeid.

Å vera arbeidslaus gjer noko med mennesket – det pregar eit menneske. Dei aller færraste synest det er greitt å vera utan arbeid og å måtta vera avhengig av å få løn frå Nav. Når brukarar som er på tiltak, vender seg til meg og seier at dei er blitt Nav-avhengige, skjøner eg at vi som politikarar ikkje har gjort ein god nok jobb med Nav-reforma.

Lat oss f.eks. nemna Arne, 22 år, som droppa ut og var ein såkalla kjellarstuegut – han budde i kjellaren hos foreldra ei god stund, i nesten to år. Foreldra ga opp å masa på han om at han måtte gjera noko – han blei verande der og levde på dei. Til slutt oppsøkte han det lokale Nav-kontoret. Han fekk tildelt kurs som gjekk over nokre veker, og, vidare, tiltaksplass. Han var i aktivitet, ja, men det var ikkje akkurat det han ønskte og passa til. Men det var det som var ledig. Etter nokre månader klarte ikkje Arne meir. Han følte han var på heilt feil plass, og fekk beskjed om å venta til han fekk plass på eit anna tiltak. Enno hadde ingen spurt Arne kva han ønskte, og korleis han såg for seg framtida – kva for planar han hadde. I løpet av desse månadene hadde han direkte kontakt med Nav to gonger. Så var det eit nytt tiltak. Denne gongen passa det hans interesser litt meir.

Arne vandra på ulike tiltak i to år – utan noko som helst mål. Det var ingen som helst plan – korkje skriftleg eller munnleg. Han blei kjend med tre andre i omtrent same situasjon. Det var positivt for hans del – han hadde nokon å dela tinga sine med. Men det er litt spesielt at ingen av dei fekk ordinært arbeid i denne perioden. Det var heller ikkje snakk om å flytta på seg. Sjølv søknader til ordinært arbeid blei ikkje etterlyste noko særleg. Arne følte etter lang tid at det var utrygt å klippa navlestrengen til Nav. Trass alt hadde han fått god kontakt med dei som følgde det same sporet som han. Han blei van med den økonomien han fekk frå Nav, og det var Nav han heldt seg til. Da Arne fekk tilbod om eit vikariat i næringslivet, fekk han nærmast angst for å seia ja – da måtte han jo klippa strengen til navet i livet. Det vekte ei uro i han. Ville han klara det? Var han førebudd? Og kva med det han kjende? Det var systemet i Nav han kjende, det var der han følte seg trygg.

Arne sa to gonger nei til arbeid. Han tok til slutt steget ut og takka ja i ein bedrift, men det var takk vera at kameraten han hadde treft i Nav-systemet, også sa ja til nøyaktig det same arbeidet i same bedrift. I dag er Arne lærling i same bedrift og snart ferdig utdanna. Men har vi fleire slike «Arne»-er i Nav-systemet, som ikkje klarar å lausriva seg frå Nav når dei fyrst har kome inn der? Vi har eit behov for å sjå på korleis heile Nav er organisert. Byråkratiet aukar og kvantiteten blir viktigare enn kvaliteten når det kjem til oppfølging av brukarar. Det går meir tid til å oppdatera register og statistikkar enn det som er hovudoppgåva til dei tilsette i Nav: å få folk ut av trygdekøane og over i aktivitet, over frå arbeidsløyse til arbeid.

Kor godt er eigentleg samarbeidet med næringslivet, og kjem det noko konkret ut av det? NHO seier at 40 pst. av deira medlemsbedrifter treng auka tilgang av arbeidskraft. Samtidig uteksaminerer vi fleire til høgare utdanning. Det har vore fleire slike saker i media i det siste om at det er regionsvise skeivheiter i arbeidsmarknaden, der det i enkelte områder er eit stort behov for arbeidskraft, men ingen kompetanse. I andre delar av landet er det større arbeidsløyse, samtidig som dei arbeidslause har riktig kompetanse som blir etterspurt i andre regionar. Dette viser berre at kravet om å ta ledig arbeid andre plassar enn der ein bur, ikkje blir følgt opp i tilstrekkeleg grad. Det må kunna stillast krav til at unge også må flytta på seg for å få arbeid.

Mitt spørsmål til statsråden er: Kva grep vil ein gjera for å få dette på ein betre veg, og korleis skal ein klara å kvalifisera framtidige arbeidslause til den kompetansen som næringslivet etterspør? Gjer vi eigentleg nok overfor denne gruppa unge det gjelder for at arbeidsløysa skal gå nedover?

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:42:08]: Representanten Reiersen tar opp et viktig tema. Vi har en høyt utdannet befolkning, men arbeidslivet blir stadig mer spesialisert. Kravene til kompetanse øker på alle områder. I tillegg endres etterspørselen etter arbeidskraft som følge av endringer i konjunkturene og endringer i norske bedrifters konkurranseevne overfor utenlandske konkurrenter.

Arbeidsmarkedet er i en kontinuerlig endring. Noen sektorer vokser mens andre går tilbake. Det skyldes bl.a. endringer i etterspørselen og teknologisk utvikling. Disse endringene gir ubalanse, der vi ser både ledighet og mangler på enkelte typer arbeidskraft samtidig.

Arbeidsmarkedspolitikken og en godt utviklet arbeidsformidling er vårt viktigste redskap for å redusere ubalanser i arbeidsmarkedet og å hjelpe arbeidsgiverne med å få tak i etterspurt kompetanse. Gjennom Navs bedriftsundersøkelser om bedriftenes rekrutteringsbehov er etaten tett på utviklingen i etterspørselen etter ulike typer kompetanse i arbeidsmarkedet. Norge er ellers i en gunstig situasjon med vekst i sysselsettingen.

Representanten tar utgangspunkt i at «det er lite flyt i arbeidskraften mellom regioner» og at det er «mangel på riktig kompetanse». Jeg mener dette er en for generell beskrivelse som må nyanseres. Sammenliknet med de fleste andre land i Europa har Norge relativt små regionale forskjeller i arbeidsledigheten. Det tyder på stor villighet til å flytte eller pendle dit hvor de ledige jobbene er. Samtidig har knapphet på arbeidskraft enkelte steder sammenheng med sterk vekst bl.a. innenfor oljesektoren. God mulighet til arbeidsinnvandring er med på å dempe slike kortsiktige flaskehalser i arbeidsmarkedet. Det er likevel en viktig oppgave å få arbeidsmarkedet til å fungere enda bedre. Det vil bidra til lavere ledighet.

Jeg deler bekymringen representanten har for ledighet blant unge. Særlig er jeg opptatt av at unge ikke skal bli gående ledige lenge. Manglende eller ikke fullført videregående opplæring er svært ofte en underliggende årsak til at unge blir gående ledige lenge. Nedsatt arbeidsevne eller funksjonsnedsettelser kan også være inne i bildet. En uheldig start i form av lange perioder som ledig kan gi negative konsekvenser for den det gjelder i lang tid framover, både helsemessig og karrieremessig. Dessuten er det sløsing med ressurser å la unge gå ledige. Å ta utdanning som er etterspurt, vil kunne redusere ungdomsarbeidsledigheten.

Nav har lenge samarbeidet med utdanningsmyndighetene på fylkesnivå for å følge opp unge som ikke har fullført videregående opplæring. Ungdomsgarantien skal sikre at ungdom under 20 år uten arbeid eller skoleplass tilbys et arbeidsmarkedstiltak. Denne målgruppen følges i stor grad opp innenfor oppfølgingstjenesten i Ny GIV-satsingen, som er et samarbeid mellom utdanningsmyndighetene og arbeidsmarkedsmyndighetene. Gjennom Ny GIV skal vi gi langt flere i denne gruppen et tilbud enn vi gjorde tidligere.

Garantiordningen for 20–24-åringer konsentreres nå rundt individuell oppfølging av dem som har et reelt behov for bistand for å finne jobb eller komme over i utdanning, enten de har nedsatt arbeidsevne eller ikke. Det er bevilget 30 mill. kr ekstra til Arbeids- og velferdsetatens arbeid med unge i 2013. Det er ikke kun fylkesvise forsøk, det er satsing over hele Norge.

Utdanning inngår ofte som en viktig komponent i det arbeidsrettede tilbudet for personer som trenger kompetanseheving for å komme i arbeid. Nav samarbeider tett med fylkeskommunen for å tilby kombinasjoner av videregående opplæring og arbeidsrettede tiltak. Både det ordinære utdanningssystemet og arbeidsmarkedsopplæring brukes. Hver tredje tiltaksdeltaker var i 2012 på en form for utdanning eller opplæring. Nav legger vekt på utdanning og opplæring som fører fram til fullført fagutdanning eller som gir et bevis.

Fagutdanning på høgskole- og universitetsnivå brukes også som et attføringstiltak der det er behov for omskolering av helsemessige grunner. De udekkede behovene for arbeidskraft gjelder særlig for stillinger som krever fagutdanning på videregående nivå, og for visse fag med utdanning på universitets- og høgskolenivå.

Etterspørselen etter kompetanse endrer seg erfaringsmessig mye raskere enn den tiden det tar å uteksaminere nye kandidater. Den aktuelle mangelen er slik sett ofte et lite egnet grunnlag for langsiktig planlegging av hele utdanningstilbudet.

Langsiktig planlegging av utdanning er en del av Kunnskapsdepartementets ansvarsområde. Statistisk sentralbyrå utvikler en framskrivingsmodell for tilbud og etterspørsel etter ulike utdanningsgrupper for Kunnskapsdepartementet i samarbeid med Nærings- og handelsdepartementet, Helse- og omsorgsdepartement og Arbeidsdepartementet. Kunnskapsdepartementet bringer denne kunnskapen inn i den løpende planleggingen av utdanningstilbud både på videregående, høgskole- og universitetsnivå. Så langt viser framskrivingene synkende etterspørsel etter ufaglært arbeidskraft og en økende etterspørsel etter fagutdanning og akademiske yrker.

OECDs undersøkelse om voksnes kompetanse, PIAAC – eller PISA for voksne, som enkelte kaller det – er også en viktig kilde til informasjon. Disse undersøkelsene kartlegger hvilken realkompetanse voksne i Norge har, hvilken kompetanse som blir brukt i arbeidslivet og hvordan de har fått denne kompetansen. Resultatene skal publiseres i oktober i år. De vil fortelle oss hvor godt det norske utdanningssystemet forbereder folk til praktisk yrkesutøvelse. Undersøkelsen gjennomføres i en lang rekke land. På den måten blir det mulig å måle vårt kompetansenivå og vårt utdanningssystem mot andre lands på en måte vi ikke har kunnet gjøre tidligere. Samlet bør resultatene av den nasjonale undersøkelsen og sammenligningen med andre land gi oss gode holdepunkter for hvordan vi kan bli enda bedre.

I tillegg til nasjonale kunnskapskilder er det en betydelig grad av fylkessamarbeid om kompetansesituasjonen. Nav-kontorene har en løpende kontakt med arbeidslivet i sine regioner. Dette er nyttig informasjon når utdanningsmyndighetene i fylkene planlegger utdanningstilbud.

I all denne planleggingsvirksomheten er det fort gjort å glemme at ungdom selv skal velge hva de skal bli. For de fleste vil jobbmuligheter etter endt utdanning være noe av det mest sentrale. Kunnskap om framtidas arbeidsmarked vil være nyttig også for karriererådgivere og for Nav i arbeidet med å veilede arbeidssøkere.

Jeg ser en god kobling mellom utdanningspolitikk og arbeidsmarkedspolitikk som det viktigste tiltaket for å sikre at arbeidsgiverne kan få tilgang på den kompetansen de etterspør. Framtida vil alltid være usikker, men god informasjon om sannsynlig utvikling bør kunne gjøre det lettere å velge en utdanning som gjør det enklere å få en jobb i tråd med den utdanningen. En effektiv arbeidsformidling og aktiv arbeidsmarkedspolitikk er nødvendig for å dempe kortsiktige ubalanser.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [12:49:52]: Fyrst av alt: Tusen takk til statsråden som deler mi store bekymring for ei gruppe som vi må gjera alt vi kan for å holda i arbeidsmarknaden – av dei som ynskjer arbeid.

Eg gler meg til resultata av undersøkinga som kjem i oktober, men vi kan ikkje sitja her og venta på det. Vi må gjera ting ganske så fort – ikkje minst må vi heila tida vera på alerten når det gjeld både Nav, dei det gjeld og ikkje minst næringslivet og kva for behov dei har. Det er jo stort behov der ute. Når vi ser at andre – sånn som svenske ungdomar – kjem hit og får seg jobbar, mens våre ungdomar slit, må vi stilla spørsmålet: Kva er det som gjer det?

Det er jo ein del men når det gjeld utdanninga, det er et men når det gjeld regionar og kor arbeidet finst. Er dette godt nok – snakkar ein i dag godt nok i saman? Som eg har nemnt tidlegare, utdannar nokon seg til noko der ein kanskje veit at ein vil stå arbeidslaus når ein er ferdig. Gjer ein noko med det?

Lærlingordningane er viktige, men er dei gode nok – gode nok for lærlingen, for samfunnet, for arbeidsgivaren? Vi må ta gode grep og vi må lytta til alle som har noko med det å gjera og eventuelt endra på ting. Det er fullt mogleg å gjera.

Så er det tiltaka på Nav – er dei gode nok? Endrar vi dei etter behov? Og endrar vi dei fort nok? I Soria Moria II står det at det er spesielt viktig å iverksetja målretta tiltak overfor ungdom. Føler regjeringa då at ein har sett i verk målretta tiltak, og er desse eventuelt evaluerte? Det er mitt konkrete spørsmål til statsråden til slutt.

Statsråd Anniken Huitfeldt [12:51:47]: Det er helt riktig som representanten sier, at det vi trenger er målrettede tiltak for ungdom spesielt. Det vi har sett på en del Nav-kontorer, er at hvis man plasserer ungdom på 20 år på det samme tiltaket og den samme skolebenken som en godt voksen arbeidssøker, så har man enkelte steder også gode erfaringer med det, men jevnt over ser vi at det er spesielle ungdomstilbud som treffer denne gruppen. Jeg har vært på en del Nav-kontorer og sett på den type ungdomssatsninger, og derfor har vi også forsterket det i statsbudsjettet for inneværende år gjennom en forsterking av ungdomsgarantien. Den skulle jo tidligere gi et arbeidsmarkedstiltak innen seks måneder, og det er et viktig tiltak når det er høy arbeidsledighet, men når arbeidsledigheten generelt sett er lav, har vi nå rettet denne ungdomsgarantien spesielt inn mot dem som trenger ekstra hjelp og støtte. Vi hadde en stor diskusjon i går om attføringsbedriftene. Mange av disse har jo også utviklet spesielle tiltak knyttet til denne ungdomsgruppen, og Nav skal gjøre det i sin oppfølging gjennom ungdomsgarantien. Så ja, vi har spesielle tiltak rettet mot ungdom. Vi har det spesielt i samarbeid med Kunnskapsdepartementet og utdanningsmyndighetene fordi vi ser at det gir en stor effekt. Så jeg mener at det er et helt sentralt tema representanten tar opp, men det er nok ikke slik at norsk ungdom generelt sliter på arbeidsmarkedet, og at det kun er svensker som blir rekruttert i Norge. Svenske ungdommer kommer motivert til Norge, for i Sverige er det mangel på arbeidsplasser for ungdom. De har ført en helt annen arbeidsmarkedspolitikk enn det vi har gjort i vårt land. Vi er glad for å ta imot en del svenske ungdommer til Norge, men vi må også forsterke innsatsen overfor de ungdommene som sliter i det norske arbeidsmarkedet.

Akhtar Chaudhry hadde her overtatt presidentplassen.

Sylvi Graham (H) [12:54:03]: Først og fremst vil jeg takke interpellanten for å ha tatt opp et viktig tema. Det er kanskje blitt en klisjé å si at ungdommen er fremtiden, men det er like fullt sant, enten det er en klisjé eller ikke. Å se på situasjonen sør i Europa kan fylle enhver med dyp fortvilelse. Med en ungdomsledighet på godt over 50 pst. er Hellas og Spania verst ute, men land som Portugal og Italia er ikke langt etter. Disse landene risikerer å ende opp med en tapt generasjon i arbeidsmarkedet. Det er ikke bare fordi de er arbeidsledige nå, dette kan fort forplante seg gjennom mange tiår fremover. Vi vet fra studier av arbeidsledighet at jo lenger man er borte fra arbeidsmarkedet, jo færre er det som kommer permanent tilbake i arbeidsmarkedet. Dette er en dyp og voksende tragedie på vårt eget kontinent.

Heldigvis er ikke situasjonen så ille her i landet. På mange måter er situasjonen ganske bra. Vi har store oljeinntekter, store overskudd på statsbudsjettet og en ungdomsledighet som – selv om den er høyere enn arbeidsledigheten for andre grupper – er lav sammenliknet med mange andre. Det er bra. Ingen har den samme skaperkraften og virketrangen som unge mennesker, og samfunnet må legge til rette for at flest mulig skal kunne bidra i samfunnet på en positiv og konstruktiv måte. Det er tragisk når potensielt aktive og kreative unge mennesker blir henvist til en passiv tilværelse. Som sagt: Vi har det bra her i Norge. Men samtidig vil jeg advare mot en for sterk grad av selvfornøydhet. Ungdomsledigheten er fortsatt for høy sammenliknet med hva den burde være. Vi kommer heller ikke like godt ut av statistikken sammenliknet med andre land som vi ofte ser ut til å tro. Ser man f.eks. på nasjonalbudsjettet, side 82, så er andelen ungdom som verken er i utdanning eller i jobb, faktisk høyere i Norge enn i Sverige, og i Sverige har andelen sunket siden finanskrisen, mens utviklingen har vært motsatt i Norge. Vi bør derfor kanskje være litt forsiktige før vi blir «høye og mørke» overfor andre land.

En stor andel av sosialhjelpsmottakerne er under 25 år, og for mange av disse blir henvist til passive trygdeordninger. Passivitet er i seg selv skadelig, det viser all forskning. Derfor har Høyre forslått at unge sosialhjelpsmottakere skal ha rett og plikt til aktivitet. Det handler ikke om moralisering, som en del på venstresiden synes å tro. Det å stille krav er å bry seg. Å ikke stille krav er ikke snilt, det er snillisme. Dette forslaget er derfor dessverre blitt stemt ned av regjeringspartiene. Vi vet også at antallet unge uføre vokser kraftig. I 2011 og 2012 var økningen endog dramatisk. Også andelen øker. Samtidig er det slik interpellanten peker på: Norge skriker etter arbeidskraft, og behovet vil bare øke i årene som kommer. Vi må derfor gjøre vårt beste for å inkludere flest mulig unge i arbeidsmarkedet heller enn å støte dem permanent ut. Men la meg med en gang si – bare for å understreke: Alle som er for syke til å jobbe – unge som gamle – skal få en anstendig trygd uten å måtte skamme seg over det. Det mener vi selvsagt. Men uføretrygd må ikke bli en sovepute. La meg ta et eksempel: Før man kommer på uføretrygd går man gjerne på arbeidsavklaringspenger. Muligens skal man på tiltak. Og hva er ventetiden på tiltak? Jo, ifølge departementet nærmer ventetiden seg nå ett år: Rundt 250 dager og økende var svaret på et budsjettspørsmål fra Høyre – altså 250 dager med passivitet før man kommer inn på et tiltak. Det er slikt som leder permanent ut av arbeidslivet.

Spørsmålet interpellanten stiller er i utgangspunkt bredere enn bare unge. Det handler også om arbeidsmarkedet generelt. Bunnlinjen er at vi trenger arbeidskraft fremover. Det må vi her på huset gjøre det vi kan for å skaffe til veie, enten det dreier seg om å hjelpe unge som sliter psykisk, ut i arbeidslivet – eller for å ta en problemstilling som ligger mitt hjerte nær: å tilrettelegge for funksjonshemmede slik at også de kan komme ut i jobb. For vi har egentlig store arbeidskraftreserver her i landet, vi må bare få aktivisert dem. Bare når det gjelder funksjonshemmede, er nesten 80 000 ufrivillig utenfor arbeidslivet. Men som interpellanten har vært inne på, handler det ikke bare om å få folk ut i jobb. Det handler også om å gi dem den riktige utdannelsen, slik at de får ferdigheter som faktisk etterspørres, som også statsråden nettopp var inne på. Og det har vi kanskje ikke hatt nok fokus på i vår komité – bl.a. fordi vi kanskje føler at vi da trår over i en annen komités domene. Et hjertesukk fra meg er at det kanskje kunne være godt å ha den type dialoger som vi har nå, i interpellasjoner, litt bredere enn bare i én komites regi. Vi vet at vi særlig vil trenge helse- og omsorgsarbeidere i årene fremover, og vi vet at næringslivet skriker etter ingeniører. Vi ser utfordringer: Norge utdanner rett og slett ikke nok personer i disse gruppene.

Karin Andersen (SV) [12:59:24]: Det er en viktig sak som interpellanten tar opp i dag. Jeg tror det er viktig at vi ser hva slags arbeidsmarked vi har i Norge, når vi diskuterer dette, og hvordan situasjonen er i verden rundt oss.

Vi har et arbeidsmarked i Norge som er veldig preget av at det kreves høy formell kompetanse nesten over alt. Det stiller krav til den utdanningen vi gir våre ungdommer. Der er det gjort store bedringer, man jobber nå intenst med både å få flere lærere, slik at alle elever skal bli sett, at man får inn mer praktisk utdanning i hele utdanningsløpet, og at man nå også har lagt fram forslag om å legge om fagopplæringen, slik at den blir mer praktisk og flere opplever mestring i sin skolegang. Da vil flere sjølsagt greie seg bedre, det er viktig å se det.

Så er det viktig at vi snakker opp fagopplæringen og hever statusen for fagarbeidere og de yrkene. Det er mange som velger feil retning på studiene fordi det er det som er mest populært, eller det man tror det er en forventning om at man skal gjøre – at man skal gå allmennfag og studieforberedende kurs som ikke passer alle.

Så er det også viktig å se at den delen av norsk arbeidsmarked der det ikke krever mye formell utdanning, som regel er i førstelinjen, i servicesektoren eller i f.eks. yrker i renhold. Dette er yrker som krever enten veldig god fysikk – at man er i veldig god fysisk form – eller at man er god på sosial mestring og har psyken i balanse. For mange av disse ungdommene vi nå snakker om, passer ikke dette i det hele tatt, for de trenger tilbud som gjør at de kan kvalifisere seg vekk fra disse jobbene som de ikke har helse til, enten det er fysisk eller psykisk helse. Det viser hvor viktig det vi nå gjør er, at vi bruker utdanning som virkemiddel i Nav for veldig mange. Vi må ha tålmodighet, for det kan ta tid.

Det er også viktig, mener SV, at vi får på plass en ungdomsgaranti som er sterkere enn den vi har i dag, slik at det ikke blir ventetid, men at tiltakene ungdom tilbys, kan være arbeidstrening, opplæring og skole. Det kan også være kurs, slik som f.eks. Pøbelprosjektet driver, som treffer veldig mange av de ungdommene som sliter ellers, og som opplever mestring der. Så utdanning som attføring er uhyre viktig.

Så er det slik at rundt oss er arbeidsledigheten svært høy, og ungdomsledigheten i Sverige hadde nok sett vesentlig verre ut hvis ikke ungdommen hadde vært i Norge og jobbet. Vi er glad for at de er her, men det er klart at arbeidsgivere ser på den kompetansen ulike søkere har, og det er ikke noen tvil om at det gjør det vanskeligere for en del av de ungdommene som sliter i norsk arbeidsliv – det er mange å ta av som gjerne vil ha jobb.

Så litt til det som representanten Graham var inne på: sosialhjelp. Ja, for det første er det viktig å vite at tre av fire ungdommer som skrives ut av barnevernet, havner rett på sosialhjelp. Da er det neppe pisk som er løsningen for disse ungdommene. Der har vi styrket barnevernet nettopp fordi vi vet hvor viktig det er å bryte de vonde sirklene som fører til vanskelige liv i generasjoner.

Så er det slik at lov om sosial tjenester i Nav åpner for å stille vilkår i dag. De kommunene som gjør det med klokskap, lykkes. Da handler det altså ikke om å skjære alle over en kam, men om å lage opplegg som faktisk fører til bedring, mestring, læring og trygghet hos den enkelte, for dette er ungdommer som har utfordringer nok i livene sine. Det er ikke det at de trenger en utfordring til, de trenger litt trygghet i liv som er vanskelige. Jeg vil utfordre store partier som sitter med ordførere og makt og myndighet i mange kommuner, til å bruke sosialtjenesteloven slik den er ment. For det er veldig mange av dem som går på sosialkontoret, som aldri får tilbud om noen slik hjelp. Tvert imot får de ikke tilbud om noe som helst, og det er klart at da er det ikke rart at man ikke kommer seg ut av den vanskelige livssituasjonen. For mestring og makt over eget liv må være et mål for den politikken vi har. Det er altså ingen som blir mer kvalifisert for arbeid av at en ikke tar inn over seg de kompetansebehovene og mestringsbehovene den enkelte må fylle, og de kvalifikasjonskravene som finnes i arbeidslivet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [13:04:37]: Ungdomsarbeidsledighet er noe av det viktigste vi må arbeide kontinuerlig med. Det å ha arbeid for ungdom gir verdighet, det gir en fast rytme i livet, og det gir egen inntekt.

Tallene fra Statistisk sentralbyrå av 30. april, altså i dag – arbeidskraftundersøkelsen – viser at i forhold til det som var situasjonen i november 2012, er tallene identiske i februar 2013 – 3,5 pst. Det er 95 000 arbeidsledige i henhold til AKU-statistikken, av dem er 83 000 registrert ledige inklusiv tiltak på Nav.

Det er skjevheter i arbeidsmarkedet. Interpellanten påpeker at det er lite flyt i arbeidsmarkedet mellom regioner og mangel på viktig kompetanse. Jeg er blant dem som vil advare mot å ha en større flyt i arbeidsmarkedet. Det er en stor flyt av ungdom fra det ene området til det andre området. Det å sette inn virkemiddel for å få ytterligere flyt, har kostnader med tanke på det miljøet en kommer fra, det miljøet som en er kjent med. Vi skal være forsiktige med å bruke mennesker på en slik måte at en skal kanaliseres til de områdene av landet hvor det til enhver tid er ledighet. Det gir rotløshet og mange andre utfordringer.

Det som er de store utfordringene våre i arbeids- og næringsliv, er todelingen som vi har i næringslivet. Vi er nødt til å korrigere det, slik at vi demper det som er de store stimulatorene, nemlig olje og gass- og eiendomssektoren, og vi må stimulere fastlandsnæringslivet. Det er kjernen i en blandingsøkonomi. Det regjeringa nå har gjort med tanke på treforedling, er ett bidrag for å stimulere en sektor som kan korrigere den todelingen litt.

Videre er det en todeling i arbeidsmarkedet. Det fører til at norske lønns- og arbeidsbetingelser blir satt på prøve. Det grunnleggende poenget vi har hatt i Norge, blir satt på prøve, nemlig at har man full jobb, skal man ha en inntekt som man kan leve av i vårt høye kostnadsnivå. Det er helt grunnleggende. Det prinsippet blir nå satt på prøve som følge av at en har en stor arbeidsinnvandring fra land hvor ledigheten er mye større, og hvor en har et langt lavere inntektsnivå.

Vi blir nå utfordret med tanke på nye medlemsland innenfor EU – Kroatia er et av dem nå. Skal en da gå inn for overgangsordninger eller ikke? Jeg vil sterkt anbefale at en går inn for overgangsordninger, slik at en får en bedre hånd om det og en større balanse i det. Vi vet at det er utrolig mange dyktige ungdommer som kommer fra disse landene. De får lett arbeid i Norge, men det arbeidet de får, er i mange tilfeller praktisk arbeid, og det praktiske arbeidet er det også mange av våre ledige ungdommer som er aktuelle for. Det fører lett til at våre egne ungdommer får en vanskeligere konkurransesituasjon på arbeidsmarkedet og faller utenfor. Det er en stor utfordring.

Jeg vil også legge vekt på forutsetningen om jambyrdighet i arbeidslivet. Jeg vil gi sterk honnør til de fagorganisasjonene i Norge som systematisk arbeider for å beholde jambyrdigheten i norsk arbeidsliv. Der vil jeg si Fagforbundet er den fremste organisasjonen, som har en politikk som er utrolig vesentlig for mange flere enn dem som er medlemmer i Fagforbundet.

Når det gjelder hvordan en skal kvalifisere ledige ungdommer, snakker vi om mange flotte ungdommer som, dersom en forstår deres lengsler og håp, kan gå inn i praktiske yrker. Jeg vil si at det viktigste her er at en kvalifiserer seg gjennom deltakelse i arbeidslivet. Da er det første at vi som ledere har en større respekt for praktisk arbeid. Vi må prate positivt om praktisk arbeid, vi må skjønne at praktisk arbeid også inneholder stor grad av kunnskap og kompetanse. Det er så mange som prater om praktisk arbeid som om det ikke har kunnskap og kompetanse. Det må det snarest bli slutt på.

Vi må også ha en økonomisk verdsetting, og vi må ha tiltak innenfor Nav. Det er svært krevende fordi det er mange ungdommer som krever en oppfølging, og det er få mennesker som skal stå for dette. Derfor vil jeg appellere til et samspill mellom Nav-kontorene i hver enkelt kommune, den politiske ledelsen i hver enkelt kommune og arbeidslivet i hver kommune, at en går sammen og ser hva en konkret og praktisk kan gjøre for å få sine ungdommer i givende arbeid.

Steinar Reiten (KrF) [13:09:46]: Jeg vil takke interpellanten Laila Marie Reiertsen for å ta opp det viktige spørsmålet om ungdomsarbeidsledighet og manglende samsvar mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet for ungdom.

Den bakenforliggende årsaken til ungdomsarbeidsledigheten er det høye frafallet i videregående opplæring. Circa 30 pst. av dem som starter på den opplæringen, fullfører altså ikke utdannelsen sin. Alle undersøkelser viser at disse 30 pst. er sterkt overrepresentert i arbeidsledighetsstatistikken.

En vanskelig overveielse for nasjonale og regionale skolemyndigheter vil være om trender i tiden eller næringslivets behov skal styre tilbudene i videregående opplæring. Det er et faktum at unge mennesker ofte velger utdanningsløp ut fra personlig interesse og trender, men uten at de i tilstrekkelig grad har orientert seg om muligheter til jobb etter endt utdanning.

De erfaringene jeg har som utdanningspolitiker i Møre og Romsdal og lærer i ungdomsskolen, tilsier også at det ikke alltid er samsvar mellom elevenes utdanningsvalg og nødvendige personlige kvalifikasjoner. Det å styrke rådgivingen i ungdomsskolen gjennom krav til kompetanse og etterutdanning, er svært viktig for å bedre dette. Det er også viktig å ha fortsatt og sterkere fokus på samarbeid mellom oppfølgingstjenesten, Nav og fylkeskommunene, som skjer rundt omkring i Norge.

Et annet forhold av betydning for frafallet i videregående opplæring, er det store innslaget av teoristoff på Vg1 yrkesfag. Mange elever som er skolelei etter 10. trinn på ungdomsskolen, får en lei overraskelse når de starter på videregående skole. De har gledet seg til en praktisk rettet opplæring, og opplever at det sterke teoritrykket fra ungdomsskolen, faktisk fortsetter inn i den yrkesfaglige opplæringen.

Regjeringen la i mars i år fram stortingsmeldingen På rett vei – Kvalitet og mangfold i fellesskolen. Jeg vil benytte denne anledningen til å gi honnør til regjeringen, og kunnskapsminister Kristin Halvorsen spesielt, for at det blir tatt grep som er viktige for å redusere ungdomsarbeidsledigheten, og få bedre samsvar mellom tilbud og etterspørsel i arbeidsmarkedet for ungdom.

Jeg vil spesielt nevne to momenter i stortingsmeldingen som er viktige, etter min mening. For det første ønsker regjeringen å åpne for mer fleksible løsninger enn den fasttømrede 2+2-modellen i yrkesfaglig opplæring. I dag gjennomgår elevene først to år med opplæring på skolen, og deretter får de heldigste mulighet til lærlingkontrakt i to år, og deretter fagbrev.

Dessverre viser erfaringer at det nettopp er i overgangen fra skole til lærling at frafallet i videregående opplæring er størst. Regjeringen ønsker nå å myke opp dette systemet, og gi fylker stor frihet til å prøve ut modeller der elevene i videregående blir introdusert for opplæring i bedrift tidligere i utdanningsløpet. Det er en god og fornuftig tilnærming, som sannsynligvis vil få positiv effekt òg for arbeidsmarkedet. For det første fordi motivasjonen vil øke hos skoletrette elever, som får en mer variert skolehverdag, og for det andre fordi elevene på et tidligere tidspunkt vil få prøve i praksis det yrket de utdanner seg for. Det vil i sin tur gi dem mulighet til kvalifiserte og velbegrunnede omvalg der det viser seg at forventninger og praktisk hverdag i yrket ikke stemmer overens.

Jeg vil også nevne at regjeringen legger opp til en bred gjennomgang av utdanningsprogrammer og lærefagene sammen med partene i arbeidslivet. Jeg tolker det slik at de fylkeskommunale yrkesopplæringsnemndene da vil få en sentral plass i en slik prosess, og det er også en tilnærming jeg kan slutte meg til.

For Kristelig Folkeparti vil det være viktig at disse gode tiltakene som regjeringen foreslår, blir omsatt i praktisk handling etter regjeringsskiftet til høsten. Godt begynt er halvt fullendt, og Kristelig Folkeparti vil gjøre sitt ytterste for å bidra til den fullendelsen.

Laila Dåvøy (KrF) [13:13:48]: Tusen takk til interpellanten for å reise denne viktige debatten her i dag.

Flere har vært inne på hvor utrolig viktig samarbeidet mellom Nav og næringslivet er. Vi hadde en debatt i går som kom litt inn på dette, og det viser seg også at det er bedre og bedre samarbeid mellom Nav og næringslivet. Det som interpellanten også er inne på her, er utdanningssystemet, og hvorvidt næringslivet får den riktige utdanningen fra kandidatene som kommer fra skolene. Jeg tror at vi i langt større grad bør ha fokus på utdanningssystemet som sådant.

Representanten Sylvi Graham sa også at hun ville ønsket større bredde i debatten, og kanskje flere komiteer burde vært invitert til å delta. I så måte har jo Kristelig Folkeparti sett dette, i og med at vi er her fra i alle fall to komiteer. Jeg er helt enig i den uttalelsen.

La meg gå videre med å si at det er et skrikende behov for arbeidskraft i enkelte næringer – selvsagt ikke i alle. Jeg tror alle – de fleste, i alle fall – har vært inne på at det blir feil dersom unge går ledige, og vi har et behov for arbeidskraft. Hvis jeg ser på mitt eget fylke, eller kanskje vestlandsfylkene, har vi en skrikende mangel på ingeniører innenfor maritim sektor og ikke minst innenfor oljesektoren. Mangelen på ingeniørkompetanse i Norge er rett og slett så kritisk at det begynner å utgjøre et kapasitetsproblem for industrien. Flere av Norsk Industris medlemsbedrifter sier de kunne ansatt flere hundre sivilingeniører på dagen, om de hadde vært tilgjengelige. Og utviklingen i næringslivet er så entydig, sies det, at det er ingen som helst tvil om at behovet for ingeniører og sivilingeniører i fremtiden vil være større enn i dag – det vil det også være om 10, 20 og 30 år.

Jeg tar dette som ett eksempel, et godt eksempel, for statsråden var også inne på at behovet for arbeidskraft ofte forandrer seg raskere enn man klarer å utdanne. Det tror jeg er riktig på veldig mange områder. Men akkurat på dette området, når det gjelder ingeniører og sivilingeniører inn i en fremtid – 10, 20, 30 år, som de sier selv – kan vi faktisk planlegge både kortsiktig og langsiktig i forhold til behov.

Representanten Steinar Reiten var også inne på et annet viktig problem, nemlig drop-out-en i skolen. La meg ta ingeniørutdanningen her også. Det viser seg at mange av dem som dropper ut av ingeniørutdanningen, gjør det fordi matematikken blir for vanskelig. Da er vårt spørsmål: Burde man kanskje hatt en type opptakskrav, opplæring eller forsikring om at de som tar ingeniørutdanningen, faktisk vil klare den matematikkutdanningen som ligger der? Dette har vært et problem, og det går det an å gjøre noe med.

Et annet problem som ingeniørutdanningene opplever, gjelder finansieringssystemet. Det er den utdanningen som har lavest inntekt i forhold til utgiftene. Det har også vært påpekt. Hvis vi skal få utdanne flere, hvis vi skal øke kapasiteten, må skolene også få større grunnlag for å ta inn og øke kapasiteten.

La meg ta litt om et annet forhold også: den maritime utdanningen. Vi har en enorm vekst i maritim sektor, og igjen til Vestlandet: Grunnen til at jeg tar opp dette med ingeniører og maritim sektor, er at i mine fylker på Vestlandet, er dette virkelig krevende. Der er det også enormt store problemer med å rekruttere arbeidskraft med relevant utdanning og spesialisert kompetanse.

Det sies at noe av den utdanningen vi har i dag, faktisk er utdatert. Vi har denne utdanningen både på videregående og på bachelornivå, og her har også det såkalte MARUT-nedsatte Aasen-utvalget sagt at det er behov for å styrke den maritime bachelorutdanningen.

Mitt poeng er at vi må ha utdanninger som gjør at ungdom faktisk får jobb, men vi må også ha utdanninger som er relevant til dagens behov. Mitt innlegg i dag gikk på den delen av representantens interpellasjon om at vi heller ikke må glemme utdanningssystemet, som er et utrolig viktig grunnlag for at vi skal lykkes, både når det gjelder å få ungdommer i arbeid, og også at næringslivet får den utdanningen de har behov for, fra de ungdommene.

Takk igjen til interpellanten. Jeg synes det har vært en flott debatt.

Laila Marie Reiertsen (FrP) [13:18:54]: Eg vil berre takka hjarteleg alle saman som har deltatt i debatten i dag. Det er veldig godt å høyra at vi alle saman er einige om at vi faktisk bekymrar oss, og vi er på vakt med tanke på den utviklinga som vi ser i Noreg i dag på dette med arbeidsløyse og ungdom. Det gleder meg å høyra.

Eg vil berre gi nokre kommentarar. Som representanten Graham sa – dette skulle gjeldt fleire komitear. Det er eg heilt hjartans einig i. Både utdanning og helse skulle gjerne ha vore her, og kanskje òg næring, ikkje minst. Det hadde vore kjempekjekt dersom vi kunne ha fått til det. Det er ikkje alltid like lett.

Som Karin Andersen sa, må vi snakka opp fagutdanningane. Eg er heilt einig – det er kjempeviktig. Eg synest dei ofte blir akterutseglte. Vi snakkar berre høgskuleutdanning, men det er andre ting, som fagutdanning, som er veldig viktig for at dette samfunnet skal gå rundt. Det er noko som eg trur på.

Representanten Lundteigen hadde gode ord når det gjeld dette med å ha eiga inntekt, å ha verdigheit og ikkje minst meistring i kvardagen. Det er noko som det er viktig at ein ungdom får med seg på vegen ut i livet. Samtidig var representanten òg litt skeptisk til dette med å flytta på seg. Det skjønner eg òg, men samtidig ser eg viktigheita av å ha eit arbeid på CV-en. Det må telja mykje meir enn å ha eit tiltak på CV-en. Det er derfor eg snakka litt varmt for dette med at er det nokon vi kan klara å bevega litt meir enn andre, er det kanskje ungdommen i dag, noko som eg har meir tru på.

Representanten Steinar Reiten tok opp momentet vedrørande rådgiving i skulane, som òg er veldig viktig – det at det er nokon der som har kompetanse, at ungdommen blir rettleia på ein god måte, slik at dei er førebudde til vidare utdanning og arbeidsliv med omsyn til kva dei eigentleg går til, at dei får mest mogleg opplysning om det.

Eg er glad for at representanten Dåvøy snakkar varmt for Vestlandet. Vi er hjartens einige i at vi har våre utfordringar der. Jo meir vi snakkar om det, jo betre er det.

Så igjen: Takk til alle saman!

Statsråd Anniken Huitfeldt [13:21:09]: Jeg vil igjen takke interpellanten for en viktig diskusjon.

Bakgrunnen er ungdomsarbeidsløsheten og et udekket behov for kompetanse. Man får nesten inntrykk av at det er en ulempe å være ung. Slik er det jo ikke. Når ungdomsledigheten nesten alltid er høyere enn ledigheten blant voksne, skyldes det at dette er personer som nettopp har avsluttet utdanning, og at de som regel er arbeidsledige over en kortere tid. De aller fleste som kommer inn på et Nav-kontor, skal det Nav kaller «snu i døra»: De får hjelp med en CV, hjelp til å skrive søknader, og så skal innsatsen konsentreres om dem som sliter på arbeidsmarkedet.

Representanten viser i sin interpellasjon til Arbeidskraftundersøkelsens tall. Der viser hun til at det er en ledighet på 8,7 pst. eller 33 000 personer. Registrene til Nav viser at ledigheten for dem mellom 15 og 24 år i fjerde kvartal i fjor var på 10 700 personer. I tillegg var 5 400 på tiltak, dvs. at tallene fra Nav bare viser halvparten så mange ledige som det som er den andre undersøkelsens tall. Navs tall viser også en liten nedgang fra året før. Så det er grunn til å tro at dette først og fremst er de som registrerer seg hos Nav, og som har problemer på arbeidsmarkedet.

Så er jeg helt enig i at det er viktig å ha på CV-en én spesiell arbeidsgiver. Det er nettopp derfor det er viktig at Nav samarbeider med det ordinære arbeidsliv om tiltak, slik at man har en arbeidsgiver på CV-en, og det at flere av tiltakene skal foregå i arbeidslivet, er derfor viktig.

Når det gjelder sosialhjelp, er jeg tilhenger av plikt, men det forslaget som representanten fra Høyre her fremmer, er i strid med det alle Høyre-kommunene i hvert fall jeg har snakket med, har sagt. Hvis en skal stille krav om vilkår for sosialhjelp, må en inn med en rekke unntakshjemler for dem som er eldre, og som skal ha hjelp med strømregningen og andre ting. For meg framstår dette mer som symbolpolitikk enn som realpolitikk. Vi stiller krav til det å få sosialhjelp som aldri før. Det gjelder spesielt de unge. Og det forslaget som representanten fra Høyre her fremmer, som gjelder store kommuner som Oslo, Bergen, Tromsø og Stavanger – styrt av Høyre – er jeg veldig sterkt imot, fordi det fratar kommunene selvbestemmelsen med hensyn til hvem de skal stille krav til. Så det er mye god omsorg i det å sette vilkår, men la kommunene som ser den enkelte, bestemme hvem som har behov for den type krav.

Norge har lav ungdomsledighet sammenlignet med andre land, uansett hvilket tallgrunnlag vi bruker, men likevel må vi jobbe for å bli bedre.

Presidenten: Debatten i sak nr. 3 er dermed avsluttet.