Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 45 minutter og fordeles med inntil 10 minutter til saksordfører, inntil 5 minutter til hvert av de øvrige partiene og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Anna Ljunggren (A) [10:04:53]: (ordfører for saken): I dag debatterer vi den aller første stortingsmeldingen om vold i nære relasjoner – en stortingsmelding full av gode tiltak som vil sette oss i stand til å forebygge bedre, hjelpe flere og til å bistå kvinner, menn og barn som er utsatt for vold i en nær relasjon, bistå slik at de kan bli trygge og frie barn og voksne, en stortingsmelding hvor det følger med 75 mill. kr.

Jeg mener at vi gjennom meldingen – og innstillingen – har lyktes i å komme med gode tiltak som ivaretar de voldsutsatte, men også voldsutøveren. Og i dag er jeg stolt over å ha fått være med på å få på plass tiltak som vil kunne hjelpe folk å komme ut av terroren og tilbake til samfunnet, og over å ha bidratt til tiltak som bedre enn tidligere vil forebygge vold i nære relasjoner.

Før jeg kommer nærmere inn på tiltakene, vil jeg si litt om bakgrunnen for stortingsmeldingen. Vold i nære relasjoner er et betydelig samfunnsproblem, som dessverre over lengre tid har vært ansett som et privat anliggende. Gjennom de siste årene har regjeringen – og politikere i opposisjonen – sammen med ulike frivillige organisasjoner løftet temaet. Derfor er vi der vi er i dag.

Vold i nære relasjoner har gjennom de siste åtte årene, med rød-grønn regjering, vært et høyt prioritert politisk område. Vi har jobbet systematisk for å styrke likestillingen og synliggjøre vold, og for å bringe vold i nære relasjoner ut av de private rommene og inn på den offentlige arenaen. Gjennom fire handlingsplaner har dette arbeidet blitt tydeliggjort og synliggjort. Et eksempel på dette er at flere enn noen gang anmelder vold i nære relasjoner. Og i etterkant av dagens behandling går regjeringen i gang med den femte handlingsplanen om vold i nære relasjoner.

Det er komiteen glad for. Og komiteen har gjennom sin innstilling gitt regjeringen klare innspill på hva vi mener bør tas med i denne varslede handlingsplanen.

Tallene er klare: Voldens omfang koster samfunnet mellom 4,5 og 6 mrd. kr årlig, og mellom 75 000 og 100 000 mennesker utsettes årlig for vold i en nær relasjon. Men disse tallene gir oss ikke et innblikk i den frykten, fortvilelsen og mangelen på frihet som rammer menneskene bak tallene. De viser heller ikke hvordan volden og frykten gjennomsyrer hverdagen til kvinner og barn og gir traumer som følger dem i årevis.

Overgrepene er alvorlige, de pågår ofte over tid, de kan omfatte både fysisk og psykisk vold og i verste fall tar de liv. Og ikke minst: Volden utøves der du skal føle deg tryggest, i ditt eget hjem, og av en av dine aller nærmeste.

De aller fleste som utsettes for vold i en nær relasjon, er kvinner. Den groveste volden er det menn som påfører kvinner. Men også menn opplever vold i parforhold, enten det er fysisk eller psykisk vold, og stigmaet og mørketallene blant disse er antagelig store. Barn som opplever vold i hjemmet, har stor risiko for å bli utrygge og for å få redusert helse- og livskvalitet, også i voksen alder. Vi vet også at skadevirkningene av å leve i en familie der det forekommer vold mellom voksne, tilsvarer det å bli direkte utsatt for vold.

Regjeringen ønsker å se vold og seksuelle overgrep mot barn i et bredere perspektiv og med full oppmerksomhet rettet mot barna. Derfor vil regjeringen legge fram en strategi om vold og seksuelle overgrep mot barn og ungdom, og komiteen kommer i innstillingen med en rekke innspill til den strategien.

I forrige uke møtte jeg Marta Santos Pais, som er FNs spesialrapportør for vold mot barn. Hun sa noe viktig: Det som er så bra med arbeidet dere gjør i Norge, er at det er kunnskapsbasert.

Det er jeg helt enig i. Vi kan ikke basere oss på synsing, og derfor trenger vi oppdaterte tall. Derfor skal Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress, NKVTS, gjennomføre en landsomfattende omfangsundersøkelse av vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Vi må øke kunnskapen om vold i nære relasjoner – i politiet, i hjelpeapparatet, i skoler og for ansatte på ulike mottak. Da trenger vi også mer forskning, og det skal opprettes et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner.

Et av tiltakene som meldingen skisserer, er at vi må ha fokus på implementering og operasjonalisering av kunnskap. Det nytter jo ikke med kunnskap og omfangsstudier hvis det ikke nås ut til dem som vil ha nytte av det i sitt yrke. Vi må også styrke kompetansen om vold i hjelpeapparatet, spesielt i yrkesgrupper som jobber med mennesker daglig. Gode voldsforebyggende tiltak vil kunne spare samfunnet for store kostnader og spare den voldsutsatte for store lidelser.

For å kunne forebygge bedre må vi særlig rette oppmerksomheten mot økt kunnskap i arbeidet med å bekjempe vold i nære relasjoner. Det er viktig at ansatte i skole og barnehage kjenner til hvordan de skal avdekke vold og overgrep, og vet hvordan de skal ta sin mistanke videre, og det er viktig at leger har kunnskap nok til å kunne avdekke om en skade kommer fra lek eller fra slag.

For å tørre å bryte ut er det svært viktig for mange at de vet at de vil få god oppfølging hos politiet. Etablering av familievoldskoordinatorer i alle politidistrikter og familievoldsteam i de store byene har vært en viktig del i arbeidet med å styrke innsatsen fra politiets side. Politiet har, som mange andre, forbedringspotensial, og framover er det derfor behov for å styrke kunnskapen, kompetansen, samarbeidet og innsatsen mot vold i nære relasjoner. Selv om antall anmeldelser går opp, henlegges for mange saker om vold i nære relasjoner, og saksbehandlingstiden er for lang. Dette blir en tilleggsbelastning for den som er utsatt. Det kan i ytterste konsekvens bidra til at færre oppsøker politiet for å få nødvendig hjelp til å komme bort fra et voldelig forhold.

Det er også viktig at politiet i sin statistikk innfører flere kategorier, sånn at man får et best mulig bilde av de ulike formene for vold og hvordan de finner sted i en nær relasjon, og vold mot barn skal registreres i en egen kategori i politiets eksisterende statistikk.

I meldingen foreslås det å prøve ut samarbeidsprosjekter tilsvarende prosjektet Karin i Malmö, ved Stovner. Her skal politi og tjenesteapparat gi bistand til voldsutsatte i samme lokalitet. Tirsdag denne uken besøkte jeg Projekt Karin i Malmö. De startet med å tilby hjelp til utsatte kvinner og menn, og har med tiden utvidet prosjektet til et konsept der også barnehuset er lokalisert under samme tak. I tillegg til dette gir de også behandling til voldsutøvere.

Krisesentrene har gjennom de siste 35 årene vært grunnvollen i hjelpetilbudet til voldsutsatte kvinner og deres barn. Krisesentertilbudet har vært gjennom en rekke endringer de siste årene, med lovfesting av tilbudet som det aller viktigste. Komiteen mener at tiden er kommet for å presisere loven, og ber derfor i sin innstilling om at det utarbeides en veileder til krisesenterloven. Flertallet går inn for det, mindretallet ønsker å gå lenger.

Vi må styrke og forankre tilbudet til ofrene i kommunene. Kommunene skal legge til rette for at livskvaliteten blir best mulig for innbyggere, og er leverandør av de fleste tjenestene ofre for vold i nære relasjoner har behov for. Det er viktig at kommunene øker kunnskapen i sine tjenester, sånn at de er i stand til å forebygge og følge opp innbyggerne som utsettes, eller har vært utsatt, for vold. Skolehelsetjenesten spiller en viktig rolle i kommunenes arbeid, og må også drive virksomhet i skolene opp mot de ulike elevgruppene. Det er derfor svært gledelig at helseministeren i forbindelse med framleggelsen av folkehelsemeldingen kom med lovnader om 300 nye helsesøstre.

Barnehusene handler om å skape trygge mennesker – trygge små mennesker. I løpet av året vil det være ti barnehus på plass rundt omkring i landet. Barnehusene skal tilby medisinske undersøkelser og dommeravhør av barn utsatt for vold, overgrep eller andre kriminelle handlinger. I løpet av september skal barnehusene i Bodø og Sandefjord være på plass. Det vil føre til at flere barn får hjelp, og forhåpentligvis at ventetiden for dommeravhør av barn går ned.

Før jeg avslutter, vil jeg kort nevne overgrepsmottakene, hvor vi i dag overfører ansvaret fra kommunene til spesialisthelsetjenesten. Her er det uenighet mellom posisjon og opposisjon. Vi vil at alle som er utsatt for vold, skal få god hjelp. Bakgrunnen for flertallets standpunkt er at vi ønsker å skape trygge rammer for overgrepsmottakene, sånn at vi kan gi gode tilbud for dem som utsettes for overgrep – voksne og barn.

Som i helsetjenesten for øvrig bør det som krever spesiell kompetanse, ivaretas i spesialisthelsetjenesten, mens det som er hyppig eller krever mindre spesialisert kompetanse, ivaretas i den kommunale helse- og omsorgstjenesten. Dette innebærer at alle tjenester til barn utsatt for vold og overgrep bør ivaretas av spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder voksne, bør tjenesten til kvinner og menn utsatt for seksuell vold ivaretas av mottak i spesialisthelsetjenesten, mens relasjonsvold, når den er av den typen som faglig sett kan håndteres i kommunene, bør håndteres der. I større kommuner bør man se denne problemstillingen i sammenheng. Dette er et tiltak som støttes av UNICEF og barneombudet. Barneombudet er for øvrig på galleriet her i dag og følger debatten.

Mange tror nok at dette ikke angår dem, men tallenes tale er klar. På grunn av menns vold er 1 000 kvinner i Norge på flukt. De bor på strengt fortrolig adresse, og mellom 1 200 og 1 800 kvinner går til enhver tid med voldsalarm i Norge.

Helt til slutt vil jeg be opposisjonen vurdere å gjøre forslag nr. 3 om til et oversendelsesforslag.

Åse Michaelsen (FrP) [10:15:15]: Først vil jeg takke saksordføreren for en veldig fleksibel og smidig håndtering av saken – tusen takk, Anna.

Fremskrittspartiet ønsker velkommen denne stortingsmeldingen som omhandler et svært viktig tema. Vi ønsker å sette i verk tiltak som kan bekjempe noe av det verste som skjer rundt oss i samfunnet, og vi stiller oss også bak mange av de tiltakene som foreslås. Men så ser vi tydelig at regjeringen ikke alltid er konkret nok. Vi trenger handlekraft, ikke bare rapporter og vurderinger om hva vi må gjøre.

Fremskrittspartiet reagerer på at en viktig del av det som er vold i nære relasjoner, ikke er en del av denne rapporten. Vi tenker i første rekke på kjønnslemlestelse og tvangsekteskap, som vi helt klart mener burde vært innlemmet i planen.

Det har skjedd store endringer når det gjelder hvem som kommer til krisesentrene. 62 pst. av dem som bruker disse, er minoritetskvinner. Mange mangler nettverk, er lite integrert og kommer fra kulturer der det forventes at man blir værende, uansett vold eller overgrep. Vi må også i langt større grad igangsette tiltak rettet mot unge jenter og gutter som lever i evig frykt for eget liv om de blir for norske. Disse kulturforskjellene må det røskes opp i, og vi må kreve at man må forholde seg til norsk lov, ikke sharia, og med tydelige konsekvenser om man ikke gjør det. Dessverre er deler av disse problemstillingene utelatt i meldingen.

Vold som skjer mellom mennesker som står hverandre nær, er et stort folkehelseproblem. Ikke bare er det veldig alvorlig for dem det gjelder, men det har også en høy kostnad for samfunnet – det antydes opp mot 6 mrd. kr årlig, men det er også store mørketall.

Et av våre forslag har med foreldreretten å gjøre. Vi mener at hvis en mor eller far blir dømt for alvorlige overgrep mot egne barn, skal man kunne frata vedkommende foreldreretten og samværsretten med barnet. Det er helt vanvittig at volds- og overgrepsutøvere etter endt soning nå får alle rettigheter tilbake igjen overfor barna.

Vi ønsker også at det skal brukes mer ressurser på kartlegging av vold mot barn. Det statistikkgrunnlaget vi har, er utdatert og ikke godt nok. Vi ønsker oss mer kunnskap om dette, så vi kan sette i verk de rette tiltakene. En av de tingene meldingen avslører, og som vi reagerer på, er at ventetiden for barn som skal avhøres, øker. Det er ikke holdbart, og vi ber om at det tas umiddelbare grep for å sikre at dagens regelverk om tidspunkt for dommeravhør av barn overholdes. Dette er ikke ukjent for regjeringen. De har tross alt hatt en flertallsregjering i åtte år, så en kan spørre seg hvorfor de ikke har klart å løse opp i dette.

En annen forferdelig konsekvens er at mange personer må leve med skjult adresse. Mange av disse må også etablere seg på nytt flere ganger, og situasjonen blir enda vanskeligere når man opplever store kostnader med å flykte fra bosted til bosted. Å bygge opp et nytt liv koster. Vi mener derfor at Husbanken må få en mye viktigere rolle for dem som lever eller har levd med skjult adresse, såkalt Kode 6. Vi foreslår derfor at det tilrettelegges for at husbankordningen skal bli bedre for dem dette gjelder. Krav til egenkapital og andre fleksible ordninger må på plass.

Vi ser i saken at flertallspartiene ikke er fornøyd med hvordan overgrepsmottakene fungerer. De mener at det er for varierende kvalitet på tilbudet. Deres svar på hvordan dette skal løses, er å koble inn spesialisthelsetjenesten. Barn som er utsatt for vold og overgrep, bør ivaretas av spesialisthelsetjenesten, men de ønsker å skille mellom seksuell vold og relasjonsvold når det gjelder voksne. Dette er vi kritiske til.

Vi er også bekymret for prosessen når noen tilkjennes erstatning etter en voldssak. Det er vel ingen tvil om at en slik sak er en stor belastning for dem det gjelder, og vi synes det er feil at man da i tillegg må forholde seg til overgriperens økonomi i forbindelse med utbetaling av erstatninger. Vi mener optimalt sett at staten bør forskuttere erstatninger – ikke måned for måned som det legges opp til nå med den nye SI-ordningen, men alt på en gang – sånn at ofrene kan legge det hele bak seg og gå videre i livet. Sånn som det er og blir lagt opp til nå, blir en minnet på det som har skjedd, hver måned.

Videre ber vi på nytt om at regjeringen utreder etableringen av en offeromsorg og viser til at en samlet komité faktisk har bedt regjeringen om dette to ganger tidligere.

Så til oss selv. Som sagt: Barn er en utsatt gruppe, en gruppe som ikke er i stand til å verne seg selv eller vite hva som er normalt eller ikke normalt, eller hvor man henvender seg eller hvem man kan snakke til. Tidligere undersøkelser anslår at mer enn 100 000 barn lever med vold i familien.

Hva har vi lært av Christoffer-saken, Alvdal-saken og ikke minst den siste familievoldssaken, som har vært helt forferdelig å være vitne til? Hvorfor avdekkes ikke dette tidligere? Er det frykten for å ta feil? Hvorfor meldes det ikke fra? Er det usikkerhet med hensyn til hva som vil skje hvis man sier fra? Eller er det bare det at alt er så tabubelagt?

Jeg tar opp forslagene fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Presidenten: Representanten Åse Michaelsen har tatt opp de forslagene hun refererte til.

André Oktay Dahl (H) [10:20:39]: Aller først har jeg lyst til å takke saksordføreren for en veldig bra jobb. Komiteen er stort sett enstemmig i merknadene. Det skyldes veldig mye saksordførerens innsats. Høyre og jeg er glad for at man i komitéinnstillingen – takket være dette – er klar på at vold og overgrep i nære relasjoner rammer enkeltmennesker.

Det er ikke noen forskjell på menn og kvinners evne til å håndtere det å være voldsutsatt eller overgrepsutsatt i Norge, selv om det tradisjonelle svart-hvitt-bildet av kvinnen som kun offer, og mannen som kun voldsutøver og overgriper, selvfølgelig påvirker debatter, innstillinger og ikke minst ressursinnsats og tiltak veldig. Neste skritt på veien i likestillingskampen her i Norge er at den manifesterer seg i bedre hjelpetilbud og oppfølging av både menn og kvinner og at man ser enkeltmennesker uavhengig av kjønn, ikke bare som potensielt utsatte, men også som utøvere av vold og overgrep. Ikke minst er det viktig, som en enstemmig komité påpeker, å inkludere andre utsatte grupper som f.eks. barn i minoritetsmiljøer, LHBT-befolkningen og eldre når det gjelder tenkningen og oppmerksomheten knyttet til vold og overgrep. Som tidligere styremedlem av henholdsvis Norsk Krisesenterforbund, Skeiv Verden, Fellesskap mot seksuelle overgrep og nåværende styremedlem i Reform er dette for meg en gledelig felles politisk og moderne tilnærming til likestillingsspørsmål. Jeg har lyst til å berømme alle organisasjonene og idealistene som jobber på dette feltet, ved siden av de nevnte organisasjonene.

En stor utfordring er imidlertid den sektortenkningen som skaper utfordringer når det gjelder å etablere effektive tiltak for å hjelpe voldsutsatte. Det trengs langt bedre koordinering av det samlede arbeidet mot f.eks. tvangsekteskap, menneskehandel og det vi diskuterer her i dag: vold i nære relasjoner.

Høyre er enig i at hjelpeapparatet må få større kompetanse på vold og overgrep i nære relasjoner, herunder hvordan å oppdage at pasienter, elever eller andre man møter, er utsatt for vold, overgrep eller er vitne til det, slik at man vil være i stand til å hjelpe vedkommende på en god måte. Det er også grunnen til at Høyre og Fremskrittspartiet foreslår at det utarbeides en kvalitetsforskrift som klargjøring av hva som reelt sett forventes av kommunene i deres arbeid med å styrke det kommunale krisesentertilbudet.

Samtidig er det viktig at man skjønner at kompetanse også handler om vilje til å gjøre noe og gode holdninger knyttet til å avdekke vold eller overgrep. Det gjelder ikke minst i parforhold hvor det er kvinnen som utøver vold, i møte med deler av innvandrerbefolkningen og samkjønnede parforhold. Meldingen til Stortinget om utdanning for velferdsstatens yrker må derfor følges nøye opp. Vi må lære av fungerende tiltak og at vi ikke akademiserer og byråkratiserer for mye. I Vestfold jobber f.eks. incestsenteret veldig godt med å kurse skoler og skolebarn helt ned i syvårsalderen om overgrep og vold, som vist på Dagsrevyen her forleden. Denne type tiltak må vi ha mer av.

I tillegg ønsker Høyre at det skal bli lettere å frata foreldreretten der far eller mor dømmes for alvorlige overgrep mot egne barn. Jeg viser til forslag fra Høyre og Fremskrittspartiet om det. Det trengs også langt bedre og mer kontinuerlig statistikk om vold og overgrep mot barn, herunder barn som er vitne til vold, og da viser jeg til forslag fra mindretallet.

Vi er enige om mye, men så til den ene store uenigheten. Høyre støtter ikke den foreslåtte omorganiseringen av overgrepsmottakene. Det har vært prøvd før. Overgrepsmottak må organiseres slik at alle grupper, også menn, føler at mottakene tilbyr nødvendig og relevant behandling. Splitting av ansvaret for hvem som skal behandle voksne som har vært utsatt for seksuelle overgrep, og personer som har vært utsatt for vold i nære relasjoner, kan skade eksisterende fagmiljøer, og verdifull eksisterende kompetanse og fagmiljøer vil kunne gå tapt. Det vil kunne bidra til et svekket akuttilbud til personer utsatt for seksuelle overgrep og personer utsatt for vold i nære relasjoner. Dersom overgrepsarbeidet deles på to nivåer, vil det kunne bli et klasseskille med hensyn til hvilke akuttressurser som stilles til disposisjon for de to gruppene. Et nytt, borgerlig flertall vil forhåpentligvis kunne reversere den prosessen.

For øvrig har jeg lyst til å slutte med det jeg startet med, å gi honnør til saksordføreren og takke for et godt samarbeid om en sak der alle partier i Stortinget, i samarbeid med regjeringen, har aksjer, fordi det er utrolig viktig at vi står sammen om dette. Derfor er det veldig viktig med den tverrpolitiske enigheten som er blitt om også å inkludere grupper som tidligere ikke er blitt inkludert i den offentlige debatt, som saksordføreren altså har redegjort for.

Akhtar Chaudhry (SV) [10:25:57]: Vold i nære relasjoner – sagt med rene ord: vold mot kvinner og barn – og ja, i noen tilfeller også mot menn – skal vi aldri underslå er et omfattende og globalt problem. Denne kriminaliteten finnes dessverre i alle samfunn og i hele verden. Det norske samfunnet er dessverre intet unntak. Også våre kvinner, barn og menn blir utsatt for vold, gjerne fra sine nærmeste. Vi har imidlertid grunn til å si at vi som samfunn iallfall gjennom de siste 40 år har tatt denne problemstillingen på alvor. Det er gjort en formidabel jobb for å forebygge, bekjempe, etterforske, straffe og lege skadene og sårene etter både fysisk og psykisk voldsutøvelse.

Opprettelsen av krisesentre var en gedigen folkelig bevegelse, som ble startet av engasjerte kvinner, og som senere ble støttet av menn. De skal takkes i dag.

Siden har mange enkeltmennesker, institusjoner, Stortinget og regjeringen ved mange partier gjort en strålende jobb. Likevel: Så lenge ett eneste menneske blir utsatt for vold i dette landet, kan vi ikke kalle oss et fullt ut utviklet og sivilisert samfunn. Dette er en stor ambisjon. Men det er en ambisjon en nasjon verdig. SV vil slåss for å nå denne ambisjonen.

Vår regjering har videreført denne flotte jobben med innlevelse og kraft. En som skal takkes særskilt i dag, er tidligere justisminister Knut Storberget. Med sin innlevelse og sitt engasjement satte han fokus på vold i nære relasjoner. Han jobbet for å bekjempe holdningene. Samtidig jobbet han for å få lovgivning på plass og for å styrke ressursene. Jeg takker også statsrådene Grete Faremo og Inga Marte Thorkildsen, som i regjeringen drar denne jobben videre.

Det må tas med på en dag som denne at denne regjeringen har laget et eget straffebud mot vold i nære relasjoner, for de som er utsatt får nå gratis juridisk hjelp i seks timer. De voldsutsatte har nå kontradiksjonsmulighet i rettssalene. Vi har styrket kompetansen og ressursene i politiet, i domstolene, i kriminalomsorgen og i hjelpeapparat der ute – stiftelsen Alternativ til Vold er f.eks. landsomfattende i dag. Det er opprettet åtte barnehus. Jeg er fullt klar over at det er ventelister. Det gjør oss alle sammen, fra ytre venstre til ytre høyre og i samfunnet generelt, vondt når vi ser hvor lenge barn må vente for å komme til avhør og få hjelp. Men det er en jobb som gjøres hver eneste dag, og vi skal holde trykket oppe, både fra regjeringens og SVs side for at barn skal få hjelp snarest mulig.

Det er ikke nødvendig å gå inn i de tiltakene som meldingen tar opp. Det er fordi de ligger der, og fordi saksordføreren har gjort en fantastisk jobb og nevnte en god del av dem i sitt innlegg.

Jeg ønsker så å ta opp et tiltak som vi vet det er kontrovers rundt, og som det er blitt rettet kritiske røster mot. Det gjelder overføring av overgrepsmottak over til spesialhelsetjenesten. I SV tar vi dette på alvor. Det gjør vi også i regjeringen. Vi ønsker å fastslå fra Stortingets talerstol i dag at meningen med dette tiltaket er å styrke det tilbudet og den kompetansen som allerede finnes der. Den skal videreutvikles. Den kompetansen skal ikke forspilles, men heller styrkes og bygges ut videre der hvor den er.

Men der hvor denne kompetansen ikke er i dag, skal vi bygge denne kompetansen, for det fortjener kvinner og barn, og også menn, som blir utsatt for vold. Det er en pågående prosess framover, og den skal vi ha et sterkt fokus på.

Til slutt vil jeg igjen si: Dagen i dag er en milepæl. Vi behandler nå for første gang en stortingsmelding hvor hele Stortinget samlet ser framover, setter skapet – for å si det sånn – der det skal stå og sier: Vi ønsker å bli et sivilisert samfunn. I et sivilisert samfunn skal ikke et eneste menneske, om det er barn, kvinner eller menn, bli utsatt for vold. Vi skal forebygge, vi skal bekjempe, vi skal straffe, og vi skal lege de sårene som er der, både de psykiske og de fysiske.

Jenny Klinge (Sp) [10:31:19]: Behov for mat og drikke, ein stad å bu og beskyttelse mot varme og kulde er noko vi alle har. Men vi har også ein ibuande trong til å utvikle oss, til å vere trygge, til å vere glad i nokon, og til at nokon er glad i oss. Vi er sosiale skapningar, og vi lever livet vårt i relasjonar med andre.

Internasjonale konvensjonar slår fast at å få dekt grunnleggjande behov er universelle menneskerettar. Dei skal gjelde alle, uavhengig av kjønn, alder, seksuell legning, osv.

Når vi i dag talar om temaet vald i nære relasjonar, talar vi om grove overtramp mot enkeltmenneske som får krenkt desse grunnleggjande rettane. Korleis skal ein kunne utvikle seg godt om ein lever i eit utrygt og øydeleggjande forhold der ein ikkje opplever teikn på kjærleik, men teikn på det motsette?

Justiskomiteen slår fast at alle har rett til eit liv utan vald. Vi skulle gjerne ønskt oss at vi i det vi ser på som eit moderne, sivilisert samfunn, kunne seie: Sjå her kor langt vi har komme. Vi skulle ønskt oss at det vi såg av vald i det norske samfunnet, berre var etterlevningar av usivilisert framferd frå tidlegare tider. Men det er ikkje slik.

Begge kjønn blir utsette for vald i nære relasjonar, men det er særleg kvinner og ungar som er utsette for dette. Manglande likestilling og maktfordeling mellom kjønna blir ofte dratt opp som ei av årsakene til at det er slik. Det er rett nok. Men eg trur ikkje ein må gjere dette til eit spørsmål om likeløn eller stillingsprosentar. Det er snakk om enkeltmenneske som utøver vald, og som er offer for valden. Dei fleste av dei som utøver valden, er sterkare fysisk enn offeret, dei har rett og slett høgare testosteronnivå og er meir aggressive. Mange av dei har opplevd vald i barndommen sjølve, og det ser ut til at ein fører vidare dette uvesenet inn i eigne forhold og til neste generasjon. Så vi må gå inn og sjå på kva som kan hindre at dei tyr til vald. Eit eksempel er at vi i stortingsmeldinga tydeleg seier at tilbodet om sinnemeistringskurs skal styrkjast.

Eg meiner vi i denne stortingsmeldinga klarer å sjå førebygging og oppfølging i samanheng, ikkje berre overfor dei som blir utsette for valden, men også for dei som utøver han. Vi ser på årsakene til den valden som skjer i nære relasjonar, og slår fast at vi treng målretta tiltak og meir kunnskap.

Det er eit uttala mål at helse- og omsorgstenesta og apparatet i politiet og i rettsvesenet betre skal kunne førebygge denne valden og gje betre hjelp til dei som opplever å bli utsette for valden. Når vi skriv «opplever» vald, er det ein måte å inkludere dei som ser valden, t.d. ungar som lever med frykt fordi ein veit at ein av foreldra når som helst kan gå laus på den andre. Tidlegare vart omgrepet «vitne til vald» meir brukt. Ved å skrive «oppleve vald» får vi betre fram at dette også rammer hardt dei rundt, dei som blir offer for valden utan sjølve å bli slått.

I komitémerknadene kjem det fram mykje av det vi i fellesskap er opptekne av. Eg kan ikkje gå innom alle tema no, men eg vil understreke noko viktig, etter mi meining. Det er at planar, strategiar og stortingsmeldingar sjølvsagt er viktige, men det er den konkrete oppfølginga som tel når alt kjem til alt. Den raud-grøne regjeringa har vist vilje og evne til å ta fatt i vald i nære relasjonar. Ikkje nokon gong før har temaet vorte løfta så mykje fram, tala så mykje om, og det har aldri før vorte gjort så mykje konkret med problemet. Dette gjev grunn til å vere optimistisk med tanke på at meldinga skal bli følgd opp.

Vi har oppretta stadig fleire barnehus, der overgrepsutsette ungar blir tekne langt betre vare på enn før. Vi har fått oppretta familievaldskoordinatorstillingar i politidistrikta, slik at politiet har vorte stadig flinkare til å gripe fatt i vald i nære relasjonar. Det blir ikkje kalla husbråk lenger – det i seg sjølv er eit framskritt. Vi har også skjerpa straffa for vald og overgrep. Det skal vere ein samanheng mellom alvorsgraden i lovbrotet og straffenivået.

Organisering av overgrepsmottaka er av dei temaa det har vore mykje diskusjon om – med rette også, for dette er viktig. Vi må sørgje for at gode, eksisterande tilbod ikkje blir dårlegare. Det raud-grøne komitéfleirtalet peiker klart på verdien av det arbeidet og den idealismen som er lagd ned i utviklinga og drifta av overgrepsmottaka. Når finansieringsansvaret no blir tydeleg plassert i spesialisthelsetenesta, betyr det ikkje at gode, eksisterande tilbod skal takast bort og at alt skal byggjast på nytt. Eg føreset at det blir jobba aktivt for å finne gode løysingar i samspel mellom kommunane og spesialisthelsetenesta og eksisterande overgrepsmottak.

Til slutt vil eg slå fast at regjeringa og Stortinget no legg eit godt grunnlag for at fleire menneske i landet vårt skal kunne leve livet sitt fri for vald og overgrep. Så er det opp til oss alle å følgje opp meldinga og sørgje for resultat.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:36:19]: Jeg vil i likhet med andre understreke at det er en viktig stortingsmelding som behandles her i dag. Jeg er glad for det arbeidet som komiteen har gjort, at det er så mye som vi også står sammen om, og som vil være av betydning for å bekjempe vold i nære relasjoner.

Dette har vært et viktig tema og en prioritert oppgave for Kristelig Folkeparti. Selv om vi ikke sitter i komiteen, har vi gjentatte ganger løftet det opp i debattene. Det har vært en av de delene i justispolitikken som vi ønsker større prioritet på. Derfor har vi også i våre alternative budsjetter hvert år styrket ressursene til politi og andre felt for å kunne bekjempe vold i nære relasjoner.

Jeg ønsker å starte mitt innlegg med å snakke om forebygging. Det avgjørende å lykkes med er selvsagt å unngå at det i det hele tatt er fare for vold i nære relasjoner, og at det oppstår situasjoner der vold blir brukt. Da er familiepolitikk et helt avgjørende stikkord. Klarer vi å lage en trygg oppvekst og gode relasjoner, ja så lykkes vi også innen dette feltet.

Et spesielt område som Kristelig Folkeparti har løftet opp i det siste – eller gjennom hele perioden, sånn sett – er familievernet. Familievernet er det som ofte først kommer i kontakt med familien dersom det viser seg at det går galt. Dette er forebyggende.

Denne uken så vi et oppslag fra Sør-Trøndelag, der det sto at det er inntaksstopp på familievernkontoret på grunn av økonomi. Det opprører meg. For det å komme tidlig inn, å kunne forebygge når situasjonen har oppstått og kunne bistå i de konfliktene som har oppstått, er viktig for å unngå at det utvikler seg. Det virker på meg som at regjeringen er veldig opptatt av forebygging og tidlig innsats når man snakker, men dette er et eksempel som jeg mener man burde ha gjort noe med. Man burde støttet forslagene til Kristelig Folkeparti når det gjelder å styrke familievernet. Hvis ikke, blir det nok en gang brannslukking i stedet for å komme tidlig inn og bekjempe vold på den måten.

Så vil jeg vise til, siden vi ikke sitter i komiteen, at vi har skrevet inn merknader fra helse- og omsorgskomiteen og fra familie- og kulturkomiteen. Der redegjør vi for mange av Kristelig Folkepartis standpunkter.

Jeg viser også til at en annen viktig bit når det gjelder forebygging, er å bekjempe alkoholmisbruk. Vi vet at flertallet av voldstilfellene er alkoholrelaterte, og vi vet at anslagsvis 50 000 til så mange som 150 000 barn vokser opp i hjem der det er et risikofylt alkoholkonsum. Det er et viktig felt å prioritere.

Siden vi ikke sitter i komiteen, viser jeg til merknadene. I familie- og kulturkomiteen er man tydelig på at man er enig med justiskomiteen i at man må løfte opp at det er mange menn som blir utsatt for vold, men på samme tid må vi ha to tanker i hodet samtidig. Vi vet at mye av volden i nære relasjoner må ses i et kvinneperspektiv. Jeg er veldig glad for at familie- og kulturkomiteen faktisk står samlet i mange av merknadene, og at et flertall støtter opp om dem. Det er vi i Kristelig Folkeparti veldig glad for.

Et viktig punkt som jeg vil presisere for justisministeren også, er at komiteen er veldig tydelig når det gjelder avhør av barn og de grove bruddene på regelen om ventetid ved avhør av barn som er kommet fram. En samlet komité sier at en må få gjort noe med det, og det er jo også så enkelt som at loven sier at avhør skal tas innen 14 dager. Når en ser at det ved f.eks. Statens Barnehus i Oslo økte fra 71 dager i 2011, som i utgangspunktet er altfor lang tid, til 95 dager i 2012, viser det at en i alle fall ikke er på rett vei der. Det krever en styrket innsats fordi her er det snakk om barn som er utsatt for vold og overgrep, og som trenger å komme videre. Derfor er jeg veldig glad for at familiekomiteen har vært så tydelig akkurat på det punktet, og det forventer jeg også at regjeringen følger opp.

Jeg ser også at en annen sak som opposisjonen er tydelig på, er overgrepsmottakene. Nå ser jeg på tiden at vi må komme tilbake til hva vi tenker om den saken, men vi er i hvert fall skeptiske til forslaget om å slå sammen og flytte overgrepsmottakene, eller arbeidet, over til spesialisthelsetjenesten. Derfor kommer jeg til å støtte forslag nr. 5 fra mindretallet.

Vi kommer til å støtte forslagene nr. 1, 3, 4, 5, 6 og 8. Jeg ser også at det er noen omdelte forslag, men det får jeg heller komme tilbake til senere.

Inger Johanne Bjørnstad (V) [10:41:32]: Venstre slutter seg til komiteen og er svært tilfreds med at det for første gang legges fram en stortingsmelding om vold i nære relasjoner. Dette er et område der det er særlig viktig med koordinert innsats og innsats på mange plan samtidig. Nære relasjoner er vel noe av det vanskeligste og også det beste vi mennesker har. Det kan være en privatsak, men når enkeltmennesker krenkes, det være seg ved psykisk eller fysisk vold, er det et anliggende for samfunnet.

Det har vært sagt mye bra tidligere i debatten, og jeg vil derfor begrense meg til å ta opp noen punkter som ligger Venstre særlig på hjertet, og som til dels savnes i meldingen.

Det var Venstre i regjering, med Odd Einar Dørum som justisminister, som innførte ordningen med familievoldskoordinatorer i politidistriktene. Dette er fulgt opp, men den rød-grønne regjeringen har ikke fulgt opp ordningen godt nok. Alle politidistrikter er nå pålagt å ha en familievoldskoordinator i full stilling, men TV 2 viste i fjor at mange av koordinatorene blir pålagt andre oppgaver. Jeg har liten tro på at dette er på grunn av at det er for få arbeidsoppgaver.

Jeg har merket meg at regjeringen vil styrke samarbeidet med frivillige organisasjoner, bl.a. gjennom

«opprettelsen av en tilskuddsordning blant annet for frivillige organisasjoner».

Det er både fornuftig og bra. Men samtidig sier regjeringen at alle de omfattende tiltakene i meldingen skal dekkes innenfor gjeldende budsjettrammer. Det var ikke akkurat en kjempesatsing.

Venstre mener det er maktpåliggende å styrke den forebyggende innsatsen. For å redusere omfanget av vold og seksualisert vold er det nødvendig å tenke forebyggende fra tidlig alder. Gjennom bedre utdanning av helsesøstre og en styrking av skolehelsetjenesten kan man bedre nå de som er utsatt i dag, og forebygge hendelser i framtiden.

Venstre slutter seg til mindretallets kritikk av forslaget om at ansvaret for voldtektssaker skal overføres til spesialisthelsetjenesten. Å spre kompetanse og ressurser på den måten er etter vår oppfatning uheldig.

Kunnskap er uhyre viktig både for å forstå hvorfor og hvordan vold i nære relasjoner skjer og for å kunne prioritere innsatsen der den gir mest tilbake. Venstre mener også at det er nødvendig å styrke forskningsinnsatsen vedrørende omfanget og konsekvensene av seksualisert vold.

Til slutt vil jeg si at Venstre slutter seg til de forslagene som er framsatt i innstillingen. De andre som er kommet etterpå, vil vi komme tilbake til.

Statsråd Grete Faremo [10:45:04]: Dette er en viktig dag. For første gang debatteres en stortingsmelding om vold i nære relasjoner i denne sal, og jeg er glad for at forslagene i meldingen får bred støtte her i Stortinget.

Vold i nære relasjoner er et omfattende samfunns- og folkehelseproblem. Regjeringen ser med stort alvor på at mange lever i en tilværelse preget av vold.

Med denne meldingen til Stortinget legger regjeringen opp til å gi arbeidet mot vold i nære relasjoner et stort løft. Vi identifiserer utfordringer og skisserer linjene for det videre arbeidet. Hovedutfordringene knytter seg til å styrke kvaliteten på tjenestene innenfor den eksisterende strukturen og også å legge til rette for bedre samarbeid og mer samordning. Det er også et særlig behov for å styrke den forebyggende innsatsen.

Vi legger til grunn en forståelse av vold i nære relasjoner som kaller på en såkalt bredspektret innsats. Bare gjennom en kombinasjon av kriminalpolitiske, likestillingspolitiske, sosialpolitiske og helsepolitiske virkemidler vil vi lykkes i å bekjempe volden.

Meldingen omfatter først og fremst partnervold og barn som opplever denne volden. La meg derfor trekke fram noen av de viktigste konkrete tiltakene i meldingen.

Vi styrker Statens Barnehus slik at enda flere barn får hjelp, omsorg og behandling. Når vi i år etablerer ytterligere to barnehus, vil vi til sammen ha ti barnehus. I tillegg økes bemanningen kraftig.

Gode erfaringer med barnehusene gjør at vi vil teste ut en lignende modell for voksne etter modell av prosjektet i Malmö som bærer navnet Karin, der politiet og hjelpeapparatet gir bistand til utsatte for vold i nære relasjoner i samme lokaliteter. Modellen skal prøves ut på Stovner i Oslo.

Forskning kan tyde på at det å spørre rutinemessig om vold har en positiv effekt. Derfor skal det innføres rutiner slik at helsepersonell spør alle gravide om de er utsatt for vold eller overgrep.

Det skal også innføres en ny organisering av overgrepsmottakene. For å styrke kvaliteten skal tilbudet til barn som har vært utsatt for mishandling eller seksuelle overgrep, forankres i spesialisthelsetjenesten. Vi vil vurdere om det skal opprettes regionale overgrepsmottak for barn. Også tilbudet til voksne som har vært utsatt for overgrep, skal forankres i spesialisthelsetjenesten.

Samarbeidet med de frivillige organisasjonene skal styrkes, bl.a. ved å etablere en egen tilskuddsordning for frivillige organisasjoner og andre aktører.

Kunnskap og kompetanse om vold i nære relasjoner er en forutsetning for å kunne iverksette gode tiltak. Vi vil etablere et eget forskningsprogram om vold i nære relasjoner. Det sier noe om vekten vi tillegger dette feltet når vi faktisk er innstilt på å øke forskningsbudsjettet i Justis- og beredskapsdepartementet med 50 pst. for å kunne ta denne utfordringen.

God forebygging er en investering i framtiden og sparer oss for store menneskelige og økonomiske kostnader. Det er behov for å styrke forebyggingen på alle nivåer, men først og fremst primærforebyggingen. Det skal utarbeides en nasjonal strategi for forebygging i samarbeid med sentrale aktører på feltet.

Tiltakene rettet mot voldsutøver er en viktig del av den forebyggende innsatsen mot vold i nære relasjoner. Hjelpe- og behandlingstilbudet til voldsutøvere skal derfor styrkes.

Jeg har en klar forventning om at meldingen til Stortinget vil bidra til å styrke arbeidet mot vold i nære relasjoner. Dette er kanskje den mest tabubelagte delen av voldskriminaliteten som derfor må mer opp og fram i lyset enn hva tilfellet har vært så langt. Meldingen vil også bli fulgt opp av en ny handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Knut Tønnes Steenersen (FrP) [10:49:57]: Det er en særdeles vanskelig problemstilling vi her prater om. Det er ting som skjer bak lukkede dører, på steder folk ofte forbinder med trygghet og trivsel. Det skaper også mye utrygghet og vanskelige situasjoner for barn, og det vil vi at barn skal slippe.

Mitt spørsmål handler om foreldreretten. Vi mener at man skal kunne fratas foreldreretten når man utøver grove overgrep mot sine barn og blir dømt for det. Jeg vil presisere at vårt – og Høyres – forslag sier at det gjelder dem som «har blitt dømt», og at det gjelder grove overgrep. Er justisministeren enig i at det å utøve grove overgrep mot sine barn og bli dømt for det, bør kunne føre til tap av foreldreretten?

Statsråd Grete Faremo [10:50:40]: Jeg forstår det slik at en dom for vold eller overgrep mot egne barn allerede i dag vil være et tungtveiende moment ved vurderingen av foreldreansvar, fast bosted og samvær. Vurderingen i den enkelte sak vil imidlertid bero på rettens konkrete skjønn.

Vi har arbeid på gang der vi gjennom endringer i prosess og saksbehandlingsregler totalt sett vil gi en senket terskel for å oppnå gode løsninger når det gjelder de problemstillinger som replikanten tar opp. Vi jobber systematisk, med sikte på å gi så trygge rammer som mulig rundt barn. Dette er et av de områdene vi fokuserer mye på.

André Oktay Dahl (H) [10:51:42]: Den flyttingen og oppsplittingen av ansvar som foreslås når det gjelder overgrepsmottakene, har vært prøvd før. Da ble det tilbakeført til primærhelsetjenesten, fordi det ikke hadde status eller var interesse for, f.eks. blant gynekologer, å gjøre jobben. Under høring med justiskomiteen mente Legeforeningen – etter spørsmål fra noen av oss – at spesialisthelsetjenesten nå var, om mulig, enda mindre i stand til å gjøre den jobben de var lite i stand til å gjøre før. Hva er det regjeringen vet om spesialisthelsetjenesten nå, som gjør at de er uenig med Legeforeningen?

Statsråd Grete Faremo [10:52:20]: Det har lenge vært uklarheter omkring ansvaret for etablering og finansiering av overgrepsmottakene.

Jeg registrerer at Høyre lover å reversere den modellen som regjeringen nå introduserer. Det gjør de etter at en evaluering – som fant sted i 2012 – viste at det er store variasjoner i både innholdet i og kvaliteten på tjenesten som leveres. Det handler om forskjeller i løpet av døgnet, og det handler om forskjellige tilbud rundt om i landet. Dette kan ikke fortsette.

Jeg er glad for at vi med den nye forankringen i spesialisthelsetjenesten får en avklart modell. Jeg er likevel ikke ute etter å ødelegge muligheten for å fortsette med den modellen som i noen overgrepsmottak fungerer godt. Det kan avtales særskilt.

Vi må sikre et godt, landsdekkende tilbud og en best mulig etterforskning av kriminelle forhold.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [10:53:35]: Som jeg var inne på i mitt innlegg, har Kristelig Folkeparti vært opptatt av den lange ventetiden når det gjelder dommeravhør av barn. Jeg vet at statsråden er bekymret over det samme. Som jeg sa, ser en at i f.eks. Oslo har ventetiden gått betydelig opp det siste året. En ser også at ventetiden i landet i snitt er langt over den ventetiden som loven sier er akseptabel, nemlig 14 dager. Mye av dette er fordi en skal få mest mulig sannferdige avhør, og at ungene selvfølgelig skal kunne komme seg videre etter traumatiske opplevelser.

Min frustrasjon dreier seg egentlig bare om at det har tatt lang tid. Dette er et tema som over tid har vært mye på dagsordenen. Allikevel ser en at det i noen politidistrikter, f.eks. i Oslo, har gått motsatt vei. Istedenfor at ventetiden har gått ned, har den blitt lenger. Hvorfor har ikke regjeringen lyktes med å få ned ventetiden? Hva vil statsråden gjøre for å få ned ventetiden?

Statsråd Grete Faremo [10:54:37]: Vi er alle enige om at den ventetiden som det er rapportert om, fra 2012, ikke kunne fortsette.

Derfor inneholder denne meldingen en rekke konkrete tiltak. Vi venter altså ikke på f.eks. budsjettet for 2014. Vi forsterker ikke minst innsatsen på barnehuset her i Oslo. Med opprettelsen av et eget barnehus i Sandefjord tar vi utfordringene i østlandsområdet på en helt annen måte. Barnehuset i Oslo får mer enn doblet sine ressurser inneværende år. Oslo politidistrikt har også tilsatt i nye stillinger – har økt kompetansen ved å tilsette flere som har utdanning.

Det er altså en kombinasjon av strakstiltak og langsiktig satsing. Vi skal få ned ventetiden, og vi skal bidra til enda bedre støtte og løsninger rundt barn i en meget vanskelig situasjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:56:00]: Jeg slutter meg til alle som har sagt at dette er en viktig dag i Stortinget. Vi debatterer og skal vedta en stortingsmelding som er den første i sitt slag. Den peker på viktige tiltak vi som samfunn må sette inn for å hjelpe sårbare og ofte utslåtte mennesker – barn, unge og voksne, både kvinner og menn – som er utsatt for overgrep og vold, med spesielt fokus på den volden som skjer i nære relasjoner.

Norge har internasjonale forpliktelser knyttet til bekjempelse av vold som på ulikt vis rammer enkeltmennesker og grupper. Vi veit at vi trenger å styrke kompetansen på dette feltet, og at vi må ha enda større fokus på forebygging og tidlig innsats. Arbeidet mot vold må skje på tvers av sektorer, og mye av både det forebyggende og det behandlende arbeidet skjer i helsesektoren. Utfordringa er å ha god kompetanse over hele landet, både i primærhelsetjenesten og i spesialisthelsetjenesten. Vi må ha begge nivåene med når vi skal gå inn i dette, ofte vanskelige, feltet.

Jeg er spesielt glad for at regjeringa har bebudet en storstilt satsing på helsesøstertjenesten og skolehelsetjenesten. Her har man det beste utgangspunktet for å yte tidlig innsats gjennom å avdekke urovekkende forhold, f.eks. i familier, og også drive godt, forebyggende og opplysende helsearbeid.

Vi har i denne meldinga et spesielt fokus på overgrepsmottakene. Det er et tilbud innenfor helse- og omsorgstjenesten som mange steder har fungert godt, men vi veit at andre steder har det ikke vært like vellykket. Jeg er glad for at meldinga adresserer dette, at man erkjenner at både kommunehelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten må være involvert i dette arbeidet, og at man legger opp til målretta kompetanseutvikling på begge nivåer. Både legevakt, fastlege, helsesøstertjeneste og spesialisthelsetjeneste trenger oppdatert kunnskap om vold og overgrep og om hva dette medfører av uhelse – i vid betydning – for dem som blir utsatt. Jeg tror den oppryddinga man nå gjør innenfor både organisering, ansvarsfordeling og finansiering, vil kunne styrke overgrepsmottakene og gjøre dem bedre i stand til å møte og ivareta ofre for overgrep og vold.

Så vil jeg si at det er viktig at vi har tilstrekkelige rettsmedisinske ressurser og god kompetanse i dette arbeidet. Det er ofte helt avgjørende i volds- og overgrepssaker, også når det skjer i nære relasjoner, at vi tidlig kan gjøre nødvendige rettsmedisinske undersøkelser. Meldinga understreker dette ved å peke på behovet for å etablere breiere rettsmedisinske kompetansenettverk. I den sammenheng vil jeg også peke på viktigheten av at Folkehelseinstituttet, som har ansvar for Rettsmedisinsk institutt, og Rettsgenetisk senter i Tromsø samarbeider om oppgavene, slik Stortinget forutsatte ved behandlinga av statsbudsjettet i fjor høst.

Ole Kristoffer Tveiten (FrP) [10:59:23]: Når jeg ikke har gleden av å møte som representant i Stortinget, jobber jeg som polititjenestemann i Bergen. I debatten om vold i nære relasjoner blir det derfor naturlig for meg å ta ordet. De ord som sies, og de vedtak som fattes i denne sal, vil bli mitt og mine kollegers arbeidsverktøy i denne type saker. Meldingen er i all hovedsak et veldig godt verktøy for oss.

Stortingsmeldingen tar derimot tidlig utgangspunkt i at vold i nære relasjoner er årsak til, uttrykk for og konsekvens av manglende kjønnslikestilling. Samtidig viser meldingen til forskning fra Sverige og Canada, som viser at vold i likekjønnede forhold forekommer dobbelt så hyppig som i heterofile forhold. Dette er land vi i stor grad kan sammenligne oss med, og det viser at det er helst andre faktorer enn kjønnslikestilling som er årsaken.

Kjønnslikestilling i Norge har gjort Norge til den velstandsnasjonen vi i dag ser, og vil være løsningen på mange av de samfunnsproblemene vi har og vil få. Derfor mener jeg det er viktig at det ikke blir anvendt som svar på alt, men blir forbeholdt de gangene det passer seg å framheve det som løsning. Den dagen vi har full likestilling, tror jeg fortsatt vi vil slite med vold i nære relasjoner i samfunnet.

På de oppdrag jeg har vært der familiemedlemmer og partnere har utøvd vold, er det ofte manglende impulskontroll, rus og fravær av mestringsfølelse hos voldsutøver som går igjen. Tilnærmet kjønnslikestilling foreligger som regel.

Stortinget vedtok i 2005 ny straffelov. Den tar høyde for den kompleksiteten og de nyansene som er i denne type saker. Der deles dagens straffeloven § 219 opp i to nye paragrafer, der alvorlighetsgraden skiller de to. Det vil kunne danne et klarere bilde for oss av hvor omfattende dette problemet er i Norge, og det vil også kunne gi denne type saker og de alvorligste sakene den oppmerksomhet og det alvor de fortjener.

Dessverre blir ikke den nyanserte straffeloven tatt i bruk før regjeringens stemoderlige behandling av politiets IKT-systemer tar slutt. Den nye straffeloven venter på at regjeringen tar ansvar og viser engasjement for å sette politiet inn i den digitale tidsalderen vi er kommet i. Om ikke vi handler raskt, risikerer vi at vi ikke får tatt i bruk ny straffelov før 2017. Da vil den nye straffeloven være tolv år gammel.

Anders B. Werp (H) [11:02:38]: Det er en merkedag for Stortinget i dag, fordi vi har til behandling en stortingsmelding som virkelig adresserer et stort problem, og hvor Stortinget klarer å samle seg om de aller, aller fleste spørsmålene i å håndtere det problemet på en god måte.

Det er barn og voksne i en ekstremt sårbar situasjon vi nå legger grunnlaget for å hjelpe. Selv om vi er enige om mye, er det vel særlig ett punkt hvor vi har ulikt syn. Det gjelder den kanskje aller mest sårbare fasen i et overgrepsforhold, nemlig tiden umiddelbart etterpå. Man står nå overfor et såkalt veiskille når det gjelder hvilke veier den overgrepsutsatte skal velge. Er det noe en overgrepsutsatt ikke trenger, er det å måtte være i tvil om hvor man skal henvende seg i en slik situasjon.

Fram til i dag har det svaret vært veldig enkelt. Det er overgrepsmottaket, punktum. Nå må man altså foreta et valg: Hvor hører jeg hjemme i min situasjon, som er vanskelig nok fra før? Fra Høyres side etterlyser vi en nærmere klargjøring og begrunnelse for hvorfor man foretar dette skillet, hvor voksne som er utsatt for såkalt relasjonsvold, skal oppsøke den kommunale helsetjenesten, mens voksne og barn som har andre typer overgrepsproblematikk, skal oppsøke spesialisthelsetjenesten. Hva med de voksne som har begge problemene over seg, hvor skal de henvende seg? Det er spørsmål kanskje vi som opplever en trygg hverdag, kan teoretisere, men som kan være viktig og vanskelig å avveie for dem som står midt oppi det. Det trenger ikke vi å legge grunnlaget for ved å foreta denne oppsplittingen. Prinsippet om laveste effektive omsorgsnivå burde gjelde i disse sakene som i alle andre saker.

Jeg avventer for så vidt debatten og en tydeliggjøring fra de rød-grønne av hvorfor man foretar denne splittelsen.

Til slutt vil jeg på vegne av Høyre og Fremskrittspartiet si at vi støtter at forslag nr. 3 oversendes til regjeringen.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:05:50]: De som jakter etter å definere vold som skjer bak lukkede dører, vil komme tomhendte tilbake. Det menneskelige samspillet, eller mangel på sådan, er svært vanskelig og ikke minst respektløst å presse inn i en formel som har til hensikt å gjøre det vanskelige lettere å forstå. Definisjoner har en tendens til å skape en grense det går an å gjemme seg bak, i trygg visshet om at vold gjelder de andre og ikke oss. Definisjoner blir altså et forsvarsmiddel snarere enn en nyttig beskrivelse av en bestemt type menneskelig atferd.

Jeg husker at min mor i min barndom hadde frivillige nattevakter for dem som levde med relasjonsvold. Hun reiste av gårde mens jeg kunne sove trygt hjemme. I dag er jeg en stolt datter og en stortingspolitiker som har sett nettopp hva tidlig innsats betydde, hvilken avgjørende betydning nettopp tidlig innsats hadde for disse kvinnene som levde med voldelige menn.

Vold kan vanskelig defineres, men den kan alltid beskrives. Derfor; honnør til denne stortingsmeldingen som tar opp et svært vanskelig og sårbart tema, nettopp vold i nære relasjoner. Det ligger mange gode beskrivelser og intensjoner i meldingen, og Kristelig Folkeparti er helt enig i at helse- og omsorgstjenesten spiller en avgjørende rolle når det gjelder å forebygge, avdekke og behandle skader som følge av vold i nære relasjoner. Som regjeringen skriver, handler det om omsorg, psykososial oppfølging og mer tradisjonell behandling, både til barn, unge og voksne.

Her spiller overgrepsmottakene en viktig rolle og har gjort det i lang tid, hvor de ansatte med et stort engasjement og omsorg har vært der for sine brukere eller pasienter. Derfor reagerer Kristelig Folkeparti på at regjeringen nå går inn for å spre ansvaret for voksne utsatt for relasjonsvold og seksuelle overgrep utover flere instanser. Dette er et tilbakeslag for den aktuelle helsetilstand disse personene som er utsatt for vold og seksuelle overgrep, nettopp er i.

Jeg håper at dagen i dag kan gjøre at regjeringen tenker litt annerledes, fordi det – som man sa på NRK – trengs et trent øye for å se årsaken til hvorfor man kommer med en blåveis nok en gang. Det trente øyet må vi ta vare på, og det trente øyet fins i dag – la oss ikke spre det utover i hele landet.

Lene Vågslid (A) [11:09:06]: Eg vil starte med å takke saksordføraren for eit veldig godt arbeid, og òg eit godt samarbeid, i og med at denne saka har vore innom fleire komitear.

Arbeidet mot vold i nære relasjonar er eit arbeid som er svært viktig for Arbeidarpartiet, og tidleg innsats er ikkje berre tomme ord. Det meiner eg f.eks. regjeringa sitt barnevernsløfte er eit godt eksempel på. Me starta i 2010 med eit viktig ressursløft for kommunane i deira frie inntekter, me følgde opp i 2011, 2012 og 2013 med øyremerkte midlar til det kommunale barnevernet. Det har gjeve kommunane 850 nye stillingar. Me ser at den satsinga som er gjort for barnevernet, har gjeve resultat. Aldri før har fleire fått hjelp av barnevernet, og me ser ei positiv utvikling. Me veit at utsette barn som får hjelp på eit tidleg tidspunkt, har betre føresetnader for å klare seg seinare i livet. Me seier i samband òg med barnevernsmeldinga at ein god oppvekst ikkje berre varar heile livet, men i generasjonar. Det arbeidet som me gjer i denne meldinga om vald i nære relasjonar, i barnevernsmeldinga og i meldinga om framtidas barnehagar, må sjåast i samanheng. Eg meiner dette viser at regjeringa er svært offensiv når det gjeld politiske område som handlar om våre aller minste.

Eg vil òg vise til komiteens merknader om at ein viser til barnevernsmeldinga, der ein no foreslår å innføre ei overordna bestemming i barnevernslova, der ein understrekar barn sin rett til deltaking. Eg vil framheve dette òg fordi det har vore eit viktig og sterkt ynskje frå Landsforeningen for barnevernsbarn.

Me treng gode og robuste barnevernstenester, og dette blir det òg peikt på i komiteens merknader. I 2008 var det 83 kommunar som inngjekk i interkommunale samarbeid i landet. Ved utgangen av 2012 var det 183 kommunar – ei svært positiv utvikling – og veldig mange andre kommunar seier no at dei vurderer å inngå i interkommunale samarbeid. Me veit det er viktig med større fagfellesskap, meir habile tenester og betre tilgang til nødvendig kompetanse og tiltak. Eg er derfor heilt einig med fleirtalet i komiteen som meiner at dette er avgjerande viktig for å styrkje kompetansen m.a. om vald og overgrep.

Eg vil avslutte med å nemne samhandling mellom tenestene og at det er enormt viktig for å kunne styrkje arbeidet mot vald i nære relasjonar. Den ganske brutale kunnskapen me har i dag, m.a. etter Christoffer-saka, viser oss kor fatalt gale det kan gå når tenestene ikkje samarbeider seg imellom, når ikkje kompetansen strekk til, og når folk som burde ha sett, ikkje ser. Me har ikkje råd til at slike hendingar skal skje igjen. Derfor er eg veldig glad for denne meldinga.

Eg skulle ynske det var fleire folk i presselosjen i dag. Eg synest det er synd at saker som denne ikkje for meir oppmerksemd.

Knut Tønnes Steenersen (FrP) [11:12:30]: Som mange har sagt, ønsker vi alle denne stortingsmeldingen velkommen, for den fokuserer på noe vi alle ønsker å gjøre noe med, og som vi alle har nulltoleranse for.

Det fine er at vi får fokus på dette, men vi mener jo at regjeringen er litt lite konkret i sine tiltak. Jeg begynte å telle opp antall ganger ordene «vurdere», «oppfordre» og «bidra» er brukt her og er kommet litt ut av tellingen, men vi kan jo nå håpe at det legges nok handling bak det man vedtar i denne saken, så vi virkelig kan få se en endring. Men der man er litt mer konkret, møter man motstand fra fagmiljøene, og det er spesielt det mange har pratet om her i dag, nemlig overgrepsmottakene. Vi hørte på NRK i dag at professor i allmennmedisin, Steinar Hunskår, sier at han nå er redd for at ofrene ikke blir ivaretatt godt nok med det forslaget som er kommet til løsning. Allmennleger som jobber med dette, frykter nå at de som har vært utsatt for overgrep, skal bli et nummer i rekken på et akuttmottak. Overgrepsmottakene skal være et lavterskeltilbud hvor man skal få hjelp og kompetanse på ett og samme sted. Det er en kjensgjerning, og det står også i meldingen, at veldig mange som er utsatt for vold i nære relasjoner, reiser tilbake til overgriper. Mange vil heller ikke fortelle om overgrepet.

Jeg leser i Stavanger Aftenblad om to erfarne overleger, som jobber ved et av overgrepsmottakene, som forteller at en person som oppsøker legevakten med brukket arm, kan ende opp med å bli undersøkt i flere timer av et tverrfaglig team hvis vedkommende er skadet som følge av mishandling eller overgrep. Vi er tvilende til at en legevakt eller en fastlege har denne kapasiteten på kort varsel. Vi mener at overgrepsmottakene må videreføres og styrkes, og at dette er et viktig virkemiddel for å kunne gi et helhetlig og målrettet tilbud til dem det gjelder. Til et overgrepsmottak kan man komme på kort varsel og få kyndig hjelp i et spesialisert fagmiljø som sikrer bevis og støtter offeret psykisk.

Vi leser at man vil sørge for nok penger til at man skal få nok kompetanse til å gjøre denne splittingen. Det har vi også hørt før, og det er vi ikke sikre på at kommer til å skje. Vi ser at dette forslaget møter mye kritikk, og vi synes det er spesielt at flertallspartiene i denne saken ikke vil høre på fagmiljøene. Det eneste jeg kan se, er at justisministeren skryter av meldingen og sier at vi nå får på plass en fast og varig modell. Ut fra reaksjonene som er kommet, er vi usikre på om denne modellen er særlig egnet, men her prater vi for døve ører. Jeg forstår heller ikke SVs representant som sier at der kompetansen er, der skal vi bygge den videre. Da burde han jo støtte forslaget om å videreføre disse miljøene.

Så hører jeg saksordføreren sier at hun nå vil ha denne problemstillingen ut av det private rom og inn på den offentlige arena. Det er vi enige om, og det vil nok meldingen sikkert være med på å føre til. Men vi tror kanskje det er et lite tilbakeslag hvis resultatet av dette blir at overgrepsofre blir henvist til en kø hos legevakten eller en fremtidig time hos sin fastlege.

Kåre Simensen (A) [11:15:38]: Hvem kan noen gang glemme lille Christoffers svar til bestemoren da hun spurte hva som hadde hendt ham: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl», var svaret fra ham, men bestemoren skjønte det ikke før det var for sent.

Stortingsmeldingen vi behandler i dag, har undertittelen Det handler om å leve. Christoffer ble ikke mer enn åtte år, og vi kan hedre hans minne ved å gjøre alt det vi kan for å hindre at flere lider samme skjebne som ham. Stortingsmeldingen legger et godt grunnlag nettopp for det.

«Mye hadde vært annerledes om noen hadde sett meg», var et utsagn i en meget god artikkel i Aftenposten på lørdag om dagens tema. Ordene tilhører Ruzzel Abueg som etter hvert fikk hjelp, og som i dag deler sine erfaringer og sin kunnskap gjennom sitt engasjement i Landsforeningen for barnevernsbarn, slik at vi skal bli i bedre stand til å se. Og hvem er vi? Det kan være barnehagen, skolen, naboer, men ikke minst meg og deg. Så tror jeg dessverre at det er altfor mange voksne som burde ha sett, men som ikke vil se. Derfor har jeg lyst til å fortelle min historie fra talerstolen her i dag.

Jeg er en av de mange som så bort, da jeg for noen år siden oppdaget at jeg var nabo til en familie hvor ting ikke var slik det skulle være. Jeg så det, men jeg ville ikke se. Jeg hørte det, men ville ikke høre. Hva så og hørte jeg? Det var bråk, gråt, et par triste og gråtfulle barneøyne. Jeg så en mamma som hadde det vondt, og som så bort når vi møttes. Det går sikkert over, var mitt håp, men det gikk ikke over. Og heldigvis – for å si det sånn: Neste gang vi hørte skrikene og støyen kombinert med et rop om hjelp, fikk vi nok. Vi forlot ikke huset for å få fred, men vi banket på hos vår nabo i håp om å skape fred. Vi gikk fra å være passive – fra å sitte og høre ting skje – til å fortelle naboene om at vi bryr oss. Det gikk etter hvert bra med mor og barn; de fikk hjelp.

Min historie er ingen heltehistorie, tvert imot, for jeg burde ha gjort noe før. Men min lærdom og mitt budskap er at mitt og ditt engasjement kan gjøre en forskjell.

Regjeringen viser gjennom denne meldingen at vi tar problematikken om vold i nære relasjoner på alvor. Et av mange tiltak er skjerpelsen av avvergingsplikten til at vi har en plikt til å melde fra. Jeg vil også nevne endringen av straffeloven som hjemler omvendt voldsalarm som er et viktig tiltak for å beskytte personer som utsettes for vold, eller trusler om vold fra nåværende eller tidligere samlivspartnere. Da fratar vi voldsutøvers bevegelsesfrihet og ikke den voldsutsattes bevegelsesfrihet, slik det har vært praktisert før.

Jeg vil gi honnør til regjeringen som i denne meldingen er veldig tydelig på at vi skal bekjempe vold i nære relasjoner med forebygging på et så tidlig tidspunkt som mulig, og med kunnskap og kompetanse om temaet for å kunne iverksette gode, forebyggende tiltak. Lykkes vi med det, vil vi være i stand til å forstå og handle neste gang vi hører ordene: «Jeg tenker nok du skjønner det sjøl».

Hilde Magnusson (A) [11:18:55]: Du kommer hjem, du lukker døren bak deg, du er innenfor husets fire vegger, og det er her du skal være trygg. Nei, det er nettopp her du ikke er trygg. Mange barn, kvinner og menn utsettes for fysisk og psykisk vold av sine nærmeste hver dag over hele verden.

I forrige periode satt jeg i justiskomiteen. Da hadde vi en delegasjon fra Ungarn her. Tverrpolitisk fra Norge sa vi at vi ville ta opp temaet vold i nære relasjoner. Responsen vi fikk: Dette er privat. Det har ikke politikerne noe med. Men i Norge har politikerne tatt tak. Ikke minst gjorde tidligere justisminister Knut Storberget en veldig god innsats for å sette vold i nære relasjoner på dagsordenen og få dette til å bli et godt arbeid i regjeringen.

Justisminister Faremo har fulgt opp nå og kommer med den femte handlingsplanen, og i dag behandler vi den aller første stortingsmeldingen om dette temaet.

Hvordan kan kommunene bidra i dette arbeidet? I en undersøkelse hvor kommunene ble spurt om vold i nære relasjoner i sin kommune, var det noen kommuner som svarte: Det finnes ikke i min kommune. Det finnes i alle kommuner, i alle samfunnslag.

Kommunene har ansvar for krisesentrene. I 2010 ble det en lovpålagt oppgave. Kommunene skal stå for 100 pst. av finansieringen av krisesentrene.

I tøffe budsjettforhandlinger har jeg sett at noen kommuner, med tanke på lovpålagte krisesentre, prøver å finne gode løsninger ved å samarbeide med andre kommuner. Det kan godt være greit noen steder å samarbeide, men hvis det blir for lange avstander, er ikke det en god løsning. Jeg er fra Voss og der diskuterte de å ha samarbeid med krisesenteret i Bergen som er 12 mil unna. Hvis det er barn involvert og de i perioder skal være i Bergen, er det vanskelig å opprettholde både fritidsaktiviteter og skole. Jeg tenker at det må være en nærhet, slik at livet kan gå videre mest mulig normalt for barna.

Regjeringen har laget en veileder for å lage en kommunal handlingsplan for vold i nære relasjoner. Det er for å gi ofrene et helhetlig og tilrettelagt tilbud. Handlingsplanene og det å få flere fagetater til å jobbe sammen er veldig viktig. Erfaringene fra disse planene er gode – Drammen, f.eks., har laget en god plan. Det som er viktig, er at de som er med i planen, får et eierskap til den. Da er barnevernet, krisesenter, asylmottak, skole, helsesøster, politi, kommunelege og Nav med. Så får de et eierskap – man tydeliggjør ansvarsområdet – og de får til målet for arbeidet.

Det å slå sin kone og drive med psykisk terror er ikke en privat sak. Det er straffbart, og det er det offentliges ansvar å få gjerningspersonene straffeforfulgt og dømt.

Ingalill Olsen (A) [11:22:17]: Bare begrepet «vold i nære relasjoner» gjør vondt å tenke på. Dette er skjult vold som i stor grad rammer kvinner og barn. All vold er ulike varianter av overgrep, og at den utøves av en nær person, gjør den dobbelt smertefull.

Svært mange av dem som utsettes for vold, havner på krisesentre. Norske krisesentre ble startet utover på 1970-tallet, ofte på dugnad av kvinner basert på kvinnesolidaritet. Etter hvert ble krisesentrene delvis finansiert med tilskudd fra stat og kommune, og fra 1. januar 2010 ble det lovpålagt at det skulle være tilbud om krisesentre. Mange kommuner løser dette i fellesskap sammen med andre kommuner. Tilskuddet er nå innlemmet i rammeoverføringene fra staten, og kommunene har nå et sørge-for-ansvar hjemlet i lov.

I mitt eget fylke, Finnmark, er svært mange av dem som i kortere eller lengre tid bor på krisesentrene, utenlandske kvinner gift med norske menn. Drømmen om et bedre liv ble for mange et mareritt. Overrepresentasjon av utlendinger på våre krisentre er et skammelig bevis på hvilke holdninger som må bekjempes. Men det er ikke bare i Finnmark utlendingene er overrepresentert. Det samme gjør seg gjeldende over hele landet. Dette er totalt uakseptabelt, og heldigvis er ikke det norske samfunn tolerant overfor vold i nære relasjoner.

Noen av de norske verdiene er likestilling mellom kjønnene, toleranse og respekt. Oppfylles disse verdiene, er vi et godt stykke på vei til å bekjempe vold i nære relasjoner. Her kan vi alle bidra med å være vaktbikkjer mot de holdningene som bidrar til vold.

Kommunenes rolle må ikke bare begrenses til å sørge for at det er tilgjengelige plasser på krisesentrene. Kommunene må tørre å ta opp det som skjer innenfor husets fire vegger, de må ha en aktiv holdning for å bekjempe den private volden også, de må tenke forebygging, og ikke minst må de sørge for en forsvarlig barnevernstjeneste. Det skal være et tilbud til voldsutsatte på våre krisesentre, men det beste tilbudet til våre innbyggere er at disse plassene ikke trengs, og at de ikke er i bruk. Det kan se ut som det ennå er et stykke vei dit.

André Oktay Dahl (H) [11:25:13]: Dette har vært en god debatt. Jeg synes noe av det viktigste som er sagt her i dag, er det representanten Simensen snakket om, at veldig mange ser bort. Mange gjør det, men det er ikke bare enkeltpersoner som gjør det, det er faktisk også veldig mange mennesker som er ansatt for å hjelpe andre, som gjør det fortsatt. Det handler om vilje til å se, og ikke minst handler det om holdningen i møte med mennesker som kanskje har vært utsatt for vold eller overgrep.

En person jeg kjenner ganske godt, har nettopp fått innsyn i barnevernsmappen sin. I voksen alder leser hun om hvordan barnevernet sviktet på felt etter felt – nesten 50 bekymringsmeldinger var sendt fra skole, nabo og politi, hun ba selv om å bli flyttet vekk fra familien sin, men ingenting skjedde. Det interessante er at den samme personen har møtt barnevernet i moderne tid, etter å ha fått barn selv. Da var barnevernet på plass for å ta ungen fra henne. Så kan man si at det sikkert var gode grunner til det på bakgrunn av hennes barndom. Men det interessante var å være med i noen av de møtene og se at mennesker som er ansatt for å hjelpe folk og for å gjøre noe for barn, virket som de faktisk ikke kunne så veldig mye om barn i det hele tatt. Det er en sterk påstand, men jeg må virkelig si – jeg skal ikke ha barn selv, jeg tror kanskje det er like greit – at hvis de menneskene kunne mer om barn enn meg, burde de fått diplomet sitt tatt ned fra veggen umiddelbart.

Når vi snakker om kompetanse og behov for endringer, skal jeg si et par ord om menn som utsettes for vold. Hvis man foretar et Google-søk på vold mot kvinner, får man naturlig nok tusenvis av treff. Søker man på vold mot menn, får man egentlig de samme treffene – vold mot kvinner – eller så får man en masse vitsetegninger.

Da en mann sto fram i avisen og fortalte at han hadde blitt utsatt for en voldtekt av en kvinne, var det ganske ille å lese kommentarfeltene, for holdningen var da at mannen – han er jo en typisk mann – bare skulle være glad for at han fikk seg noe. Det synes jeg sier ganske mye om de holdningene som er til kjønn den andre veien, nemlig at menn er utelukkende seksuelle vesener som egentlig skal finne seg i hva som helst, og som egentlig ikke kan ses på som ofre.

På en konferanse som Norsk Krisesenterforbund arrangerte, som det vises til i merknadene, var det en svensk mann som stilte opp og fortalte om sine opplevelser. Han fikk først hjelp etter at han selv sa at han slo kona. Alle naboene trodde at det var han som slo kona, for de hørte bråk, og de så stygt på ham. Men det var hun som slo ham. Først da han ble satt i fengsel og fikk ro fra henne, fikk han etter en god stund muligheten til å få hjelp, da omsider noen skjønte at det var han som var offeret.

Avslutningsvis: Den bredden som komiteen har fått fram når det gjelder behovet for kompetanseheving, gjelder ikke minst i synet på kjønn – hvem som er overgriper og hvem som er utsatt.

Anna Ljunggren (A) [11:28:26]: Takk til Stortingets representanter som har deltatt i denne debatten. Det er også fint å se at det er mange fra ulike komiteer som deltar. Det viser at dette trenger tverrfaglig fokus.

En samlet opposisjon er kritisk til ventetiden for dommeravhør av barn. Jeg er helt enig, det er for lang tid å vente for et barn å gå 100 dager før man blir avhørt om en alvorlig hendelse i livet sitt – 100 dager for et barn er lang tid. Derfor har regjeringen også bevilget penger til to nye barnehus, mer enn doblet antall stillinger i Oslo, og det blir en ny etasje i Oslo. Det vil antakelig hjelpe godt på dette. I tillegg har man også fått på plass en ordning for å utdanne flere politifolk som skal få kunnskap om dommeravhør av barn, slik at de kan ta en større del av dette. Da vil vi nok få ned ventetiden.

Debatten her i dag har jo i stor grad dreid seg om overgrepsmottakene og omorganisering av dem. Jeg vil understreke at man i større kommuner bør kunne se problemstillinger i sammenheng – det som i dag ivaretas i den kommunale helsetjenesten, og som skal flyttes over i spesialisthelsetjenesten, bør kunne samhandles innenfor en og samme dør der det er ønskelig. Det bør samhandles mellom kommuner, og mellom kommuner og spesialisthelsetjenesten. Det kan gi veldig gode løsninger. De robuste kommunale overgrepsmottakene bør videreføres gjennom avtaler med spesialisthelsetjenesten. Det er det regjeringen legger opp til i denne organiseringen. På den måten kan de etablerte fagmiljøene videreføres, og de kan styrkes.

Jeg vil presisere at med den ordningen vi i dag har, er det ikke et godt nok tilbud til de barna som har behov for et overgrepsmottak. Det endrer vi på i dag, med Barneombudets velsignelse. Det er sånn i dag at hvis barn som er utsatt for et seksuelt overgrep kommer til et overgrepsmottak, blir de henvist videre. Du må være over 16 år for å bli tatt inn på et overgrepsmottak i dag. Da er det altså barna som må stille seg spørsmålet: Hvor hører jeg hjemme? De blir altså henvist videre. Det er de aller svakeste som må søke hjelp et annet sted. Det retter vi opp i dag, for barnas beste.

Mange steder er den kommunale legevakten lokalisert på et sykehus. Det vil altså være ett sted man henvender seg til om relasjonsvold eller seksuelle overgrep, enten man er barn eller voksen. Er du utsatt for så grov vold at det føles som om hånden din er brukket, skal du i dag selvfølgelig oppsøke sykehuset, for det er spesialisthelsetjenesten som må ta det.

Det var det jeg rakk.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at sakene nr. 2 og 3 behandles under ett. – Det anses vedtatt.