Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 24 minutter og fordeles med inntil 3 minutter til hvert parti og inntil 3 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Leirstein (FrP) [11:07:57]: (ordfører for saken): Vi behandler nå et representantforslag framsatt av representanter fra Høyre. Forslaget er å be regjeringen

«snarest fremme lovforslag om å erstatte bustadoppføringslovas garantiordning med en forsikringsordning som sørger for et sterkere forbrukervern, samtidig som de negative konsekvenser i form av egenkapital- og lånevanskeligheter for byggenæringen reduseres.»

Dette er altså ordlyden i forslaget.

Komiteens flertall, som er partiene Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, støtter ikke forslaget. Jeg regner med at flertallet selv vil argumentere for sin konklusjon.

Slik jeg ser det, er det viktig at regelverket vi har, ikke forhindrer aktører i byggenæringen å bygge boliger, eller at regelverket gjør boligbyggingen unødig kostbar. Ved kjøp og salg av ny bolig gjelder det krav om at entreprenøren skal stille garanti for oppfylling av avtalen. Bestemmelsen om garanti ble endret i 2010 ved lov om endringar i bostedoppføringsloven og avhendingsloven. Endringen skjedde på bakgrunn av forslag fra regjeringen Stoltenberg II om å skjerpe kravene til garantiene. I korte trekk ble garantitiden utvidet fra to til fem år etter overtakelsen av boligen, og størrelsen på garantiene ble økt fra 5 til 10 pst. av vederlaget.

Virkningen av endringen er i ferd med å vise seg, og dette gjelder i første rekke mindre bedrifter. Flere frykter nå at mindre byggefirmaer ikke vil klare å stille garantier framover. Dette er noe som deles av komiteens mindretall. Derfor ønsker komiteens mindretall, Fremskrittspartiet og Høyre, å slutte seg til representantforslaget.

Disse virkningene kan bety at firmaer må legges ned, og at det særlig vil gjelde i distriktene, men det kan også få indirekte konsekvenser i form av dyrere og tregere boligbygging. Kostnadene ved garantiordningen skyves til forbruker i form av dyrere boliger.

Garantiordningen gir ikke boligbygger tilstrekkelig sikkerhet, slik undertegnede ser det. Dette gjelder i første rekke de forbrukerne som har størst behov for vern, nemlig de som har store boligfeil. Derfor haster det med å få på plass en forsikringsordning som kan sørge for raskere og billigere boligbygging, som kan forhindre at mindre byggefirmaer må legges ned, eller ikke kan bygge i det omfanget de har potensial til, og som gir forbrukerne bedre rettigheter ved feil på bolig.

Jeg tar herved opp mindretallets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Leirstein har tatt opp det forslaget han refererte til.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [11:11:04]: Forslagsstillarane skal ha ros for å ha fremma ei sak med ønske om å styrke forbrukarrettane ved oppføring av bustader. Når Arbeidarpartiet og dei raud-grøne partia likevel ikkje sluttar seg til forslaget, har det ein samanheng med at me er usikre på om dette er rette vegen å gå.

Me er også opptatt av desse forbrukarspørsmåla, men viser til at ei skjerping av garantireglane allereie er gjennomført, og det er òg føretatt regulering av vidaresal. Denne endringa trådde i kraft 1. juli 2011, og før det er føretatt ei evaluering eller ei vurdering av verknaden av denne skjerpinga, er det fleire moment som må vurderast før ein kan gå inn på ei forsikringsordning. Eg viser også til at Stortinget har sagt at ei ny vurdering av garantireglane må vere gjennomført innan fem år etter at lova trådde i kraft.

Dei endringane som hittil er gjort, med m.a. skjerping av garantikrava frå to til fem år og regulering av vidaresal, vil kanskje slå ut i høgare bustadprisar. Konkurs og nedlegging av små og mellomstore bedrifter kan derfor bli ein konsekvens på kort sikt. I neste omgang kan dette føre til at firma som allereie i dag er store, blir enda større. Ei slik utvikling kan òg føre til monopolliknande tilstander i bustadmarknaden. Dette vil ingen vere tent med.

Me meiner at forbrukarane er godt ivaretatt med dagens gjeldande regelverk, men konsekvensen kan altså bli at marknadsprisen kan bli høgare. I enkelte delar av landet er bustadprisane allereie høge nok.

Dersom man skulle innføre ei ny forsikringsordning, ville dette òg ha ei kostnadsside, som ville blitt velta over på forbrukarane.

På denne bakgrunn vil eg tilrå at saka leggjast ved protokollen, og at ein først gjennomfører den vurderinga som skal gjerast etter at Stortinget vedtok å skjerpe garantireglane og regulerte for vidaresal av bustader.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:13:58]: Fire av fem innbyggere eier sin egen bolig i Norge, noe som er den høyeste eierandelen i Norden og blant de høyeste i verden. Kjøp av egen bolig er den største enkeltinvesteringen vanlige folk gjør, og boligkjøp utgjør en langsiktig og kostbar investering for forbrukeren. Dette betyr at det er viktig med gode forbrukerrettigheter ved oppføring av nye boliger. Samtidig må vi passe på at vi ikke har et regelverk som er innrettet slik at det går ut over boligbyggingen.

Ifølge SSB, Statistisk sentralbyrå, ble det i 2012 registrert igangsatt bygging av 30 189 boliger – et betydelig antall. Likevel bygges det for tiden ca. 10 000 boliger for lite i Norge per år. Etter vårt syn er ikke dagens garantiordning ved byggefeil verken god nok for forbrukerne eller den mest hensiktsmessige i et utbyggings- og næringsperspektiv.

Bestemmelsene i bustadoppføringsloven om garanti for oppfylling av avtalen ble endret i 2010. I korte trekk ble garantitiden utvidet fra to til fem år etter overtakelse av boligen, og størrelsen på garantiene ble økt fra 5 til 10 pst. av vederlaget.

Både byggenæringen og Høyre advarte den gangen mot at endringen kunne virke uheldig for næringsaktørene i byggebransjen, fordi det kan skape egenkapital- og lånevanskeligheter. Som en følge av den nye ordningen, er egenkapitalkravet til bedriftene i realiteten firedoblet, fordi garantikravene legges på hverandre med nye boligprosjekter i femårsperioden. Virkningen av dette er nå i ferd med å vise seg – i første rekke for de mindre bedriftene. Det er grunn til å frykte at mange mindre byggefirmaer ikke vil klare å stille garantier framover. Dette kan bety at firmaer må legges ned, og dette kan særlig gjelde i distriktene. Indirekte kan vi også få se konsekvenser i form av dyrere og tregere boligbygging. Kostnadene ved garantiordningen skyves altså til forbruker i form av dyrere boliger.

Dersom garantiordningen hadde gitt forbruker tilstrekkelig sikkerhet, kunne vi forstå at regjeringen mener det er så viktig å opprettholde endringen i garantibestemmelsen. Men slik vi ser det, gir ikke garantiordningen – heller ikke etter at den ble skjerpet – tilstrekkelig beskyttelse. De som i første rekke sviktes, er de forbrukere som har størst behov for vern, nemlig de som opplever at boligfeilene er store. Selv om det ikke skjer ofte, hender det at vi ser feil i millionklassen.

Slik forslagsstillerne ser det, bør derfor garantiordningen erstattes med en forsikringsordning. At forbruker sikres gjennom forsikringsordninger, vil ikke bli noe særnorsk, slike ordninger er kjent fra bl.a. Danmark. En forsikringsordning kan sørge for raskere og billigere boligbygging, samtidig som den kan forhindre at mindre byggefirmaer må legge ned eller ikke kan bygge i det omfang de har potensial til, og som gir forbrukerne bedre rettigheter ved feil på bolig.

Fremskrittspartiet og Høyre foreslår at det snarest fremmes et lovforslag om å erstatte bostedoppføringslovens garantiordning med en forsikringsordning som sørger for et sterkere forbrukervern, samtidig som de negative konsekvensene i form av egenkapital- og lånevanskeligheter for byggenæringen, reduseres.

Statsråd Grete Faremo [11:16:57]: Kjøp av ny bolig er en stor og viktig investering for de fleste forbrukere, og derfor er det viktig med gode forbrukerrettigheter på dette området. Som denne saken viser, fordrer imidlertid vurderingen av hvor omfattende sikringsordninger som bør etableres, krevende avveininger mellom hensynet til å verne forbrukere ved manglende oppfyllelse fra entreprenøren og hensynet til å unngå en for stor økning i byggekostnadene.

Skjerpingen av garantireglene ved lov 10. desember 2010 nr. 74 om endringer i bostedoppføringsloven og avhendingsloven utgjorde et kompromiss mellom disse hensynene. At lovendringene ville medføre en viss økning i entreprenørenes kostnader ved garantistillelse, ble i proposisjonen framhevet som en uunngåelig konsekvens av å styrke forbrukervernet ved skjerpede garantikrav.

Når komiteens mindretall tar til orde for å erstatte bostedoppføringslovens garantiordning med en forsikringsordning, finner jeg derfor grunn til å understreke at også en forsikringsordning vil ha en kostnadsside som reiser avveiningsspørsmål av denne typen.

Spørsmålet om en forsikringsordning for byggefeil ble vurdert i NOU 2005: 12 Mer effektiv bygningslovgivning II. Utvalget konkluderte her med at det ikke ville anbefale en forsikringsordning som alternativ til bostedoppføringsloven. Utvalget mente bostedoppføringsloven ivaretok behovet for å lovregulere garanti- og forsikringsordninger for byggfeil, men at lovens garantibestemmelser burde gjennomgås med tanke på utvidelse av garantiens størrelse og varighet. Dette er nå fulgt opp ved skjerpingen av garantireglene, som trådte i kraft 1. juli 2011.

Jeg er på denne bakgrunn enig med komiteens flertall i at det nå synes lite aktuelt å vurdere spørsmålet om en eventuell forsikringsordning, og at man bør avvente en vurdering av garantireglene i tråd med forutsetningene i Innst. 74 L for 2010–2011. Det ble her lagt til grunn at det på grunnlag av erfaringer fra ulike aktører på feltet, skulle foreligge en ny vurdering innen fem år fra ikrafttredelsen av de skjerpede garantikravene.

Michael Tetzschner (H) [11:19:23]: Jeg har lyst å understreke at det vi ikke diskuterer i denne saken, er forbrukernes muligheter til å få rett oppgjør. Hvis garantiordningen blir effektiv, er den stilt av bank, og da kommer pengene som skal dekke eventuelle byggefeil, fra banken. Hvis vi har en forsikringsordning, kommer pengene som skal dekke byggefeil, og som skal til forbrukerne, fra et forsikringsselskap. Så forbrukerne er like godt stilt, uansett om pengene kommer fra forsikring eller fra bank.

Det som fikk meg til å ta ordet, var at representanten Oppebøen Hansen faktisk medga at dagens ordning, hvor man er rigid bundet til garantiordningen, har det ved seg at den kan utløse konkurs i mindre entreprenørbedrifter. Det skulle være helt unødvendig. En forsikringsordning ville på en annen måte kunne avlaste risikoen mellom entreprenører, uten at man behøver å reservere deler av sin egenkapital.

Den måten vi innretter oss på nå, betyr at entreprenører som har solid egenkapital, i kraft av sin størrelse har en konkurransefordel som ikke fremmer konkurranse, og heller ikke effektiv utnyttelse av ressursene, og dermed heller ikke bidrar til å holde prisene nede gjennom konkurranse – til skade for forbrukeren, selvfølgelig.

Jeg synes også at justisministerens svar var veldig formalistisk. Man føler seg bundet av en femårsgrense for å vurdere dette. Nå var det maksimaltiden for å vurdere, og det er jo ikke noe i veien for at Stortinget kan gå igjennom sin egen lovgivning hvis bransjen melder tilbake at dette har utilsiktede virkninger – virkninger som riktignok bransjen advarte mot på forhånd, men som nå viser seg i terrenget når ordningen iverksettes. Da må det være sånn i politikken at man kan rette feil raskere enn å holde seg til teoretiske grenser på fem år.

Det er for øvrig et av mine kjære postulater at forskjellen mellom offentlig drift og privat drift ikke er at det offentlige alltid gjør feil og det private aldri begår feil, men at det private i hvert fall er i stand til å rette feil mye raskere. Det synes jeg også Stortinget som lovgiver skulle være. Derfor hadde det vært en fordel for forbrukerne, for bransjen og for lavere boligpriser om mindretallets forslag hadde blitt vedtatt her i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.