Sakene nr. 1 og 2 ble behandlet under ett.

 

Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Arne L. Haugen (A) [09:01:39]: (ordfører for sak nr. 1): Det er med glede jeg nå kan legge fram næringskomiteens innstilling om årets jordbruksoppgjør. Det er minst to gode grunner til det: For det første ble det enighet med både Småbrukarlaget og Bondelaget, og for det andre er det et robust og framtidsrettet oppgjør, helt i tråd med landbruksmeldingens målsettinger.

Opposisjonspartiene har en rekke forslag i saken, men det er bare Fremskrittspartiet som fremmer forslag om å avvise avtalen. Alle de andre stiller seg bak den. Jeg tar det for gitt at opposisjonspartienes representanter selv fremmer sine ulike forslag.

Landbruksmeldingens målsetting om økt matproduksjon i takt med befolkningsveksten er helt sentral. Avtalen trapper ytterligere opp satsingen på korn, storfekjøtt og grøntsektoren, og det blir økt produksjon på områder der markedsmulighetene er gode.

Så er det viktig med god lønnsomhet, av hensyn til både rekruttering og videreutvikling. Der er vi vel ikke helt ennå, men vi er på god vei. Vi iverksetter tiltak i tråd med landbruksmeldingen og med kanaliseringspolitikken som et sentralt virkemiddel. Sammen med grensevernet er det denne politikken som underbygger våre muligheter til å ha landbruk i hele landet. I samhandling med landbruket vil vi i regjeringspartiene arbeide for å videreutvikle landbruket, hensyntatt alle de muligheter og utfordringer vår varierte natur og vårt klima byr på. Det er derfor satsingen på opplæring og kompetanse også må forsterkes.

Jeg er tilfreds med at bøndene nesten uten unntak definerer årets avtale som en god avtale, ja som et gjennombrudd for å sikre tilfredsstillende lønnsomhetsutvikling i landbruket. Dette står i grell kontrast til høyrepartienes virkelighetsoppfatning og beskrivelse av avtalen.

Jeg er godt kjent med at situasjonen for næringen ikke er rosenrød – det er rikelig med utfordringer. Og selv om mye rettes på nå, med bedre avskrivningsregler, skatteendringer osv., må det også bli enklere å finansiere investeringer for å utvikle og modernisere driften. Der er vi ikke i mål.

Men den største trusselen landbruket står overfor, etter mitt syn, er muligheten for et regjeringsskifte. Slik høyrepartiene formulerer landbrukspolitikken, vil det bli dramatisk. Store kutt i overføringer og prioritering av større enheter der lønnsomheten er best for jordbruket, vil få store strukturelle konsekvenser og føre til nedbygging av distriktslandbruket.

Så vil jeg peke på skogbruket. Hele verdikjeden står i en meget krevende situasjon. Regjeringen følger situasjonen nøye og har kommet med viktige tiltak i både fjorårets og årets reviderte nasjonalbudsjett. Gårdsskogbruket må spille en mer verdiskapende rolle i mange distrikter, bl.a. på Vestlandet og nordover. Både skogbruket og myndighetene må ta ansvar. I kystskogbruket er det mangel på infrastruktur. Det mangler også tradisjon og kultur for samarbeid. Det er derfor viktig å prioritere virkemidler til kystskogbruket innenfor en helhetlig ramme – i dialog med skogeierne og slik at styringsgruppen for kystskogsatsingen har en sentral rolle.

Avslutningsvis anbefaler jeg Stortinget å stemme for årets jordbruksoppgjør.

Torgeir Trældal (FrP) [09:06:13]: Fremskrittspartiet stiller seg sterkt kritisk til den landbrukspolitikken som har vært ført i etterkrigstiden, og som fortsatt videreføres av den sittende regjering. Vi kan derfor ikke på noen måte stille oss bak den framforhandlede jordbruksavtalen, for den bærer ikke bud om noen ny retning i landbrukspolitikken – dette til tross for at det er et stort behov for en kursomlegging av politikken. Til tross for at den rød-grønne regjeringen varslet en kraftig omlegging av landbrukspolitikken da den kom til makten, har dette ikke skjedd.

Også i år var det et stort sprik mellom det kravet som ble framlagt av bondeorganisasjonene, og det tilbudet som kom fra staten. Tilbudet fra staten er på ca. halvparten av det opprinnelige kravet fra bondeorganisasjonene.

Fremskrittspartiet er av den formening at det må innføres et normalt markedsbasert system for landbruksprodukter som styres av tilbud og etterspørsel. Ved underdekning i markedet vil produsenten kunne ta en høyere pris, mens forbrukeren kan velge andre produkter dersom prisen på et produkt er for høy. Da vil prisene på produktene variere i takt med markedet, og produsentene må være markedsorientert i sin produksjon. I en situasjon som i dag, der forbrukerne etterspør mer enn det norske bønder kan produsere, vil et markedsbasert system bidra til en høyere produksjon. I et markedsbasert system vil det også oppstå konkurranse mellom produsentene, noe som vil føre til bedre produkter, innovasjon og mer kostnadseffektiv produksjon. Dette vil bidra til bedre inntektsmuligheter for de produsenter som er dyktige og innovative, og som er gode forretningsmenn.

Vi mener at markedsbaserte systemer fungerer i alle andre markeder, og at det derfor ikke er noen grunn til å unnta landbruket fra disse.

Det er sterkt beklagelig å registrere at siden årets jordbruksoppgjør ble lagt fram så sent i sesjonen, tillot ikke det at man kunne avholde komitéhøring i saken, noe som er vanlig.

Fremskrittspartiet beklager at regjeringens håndtering av jordbruksoppgjøret tidsmessig sett ikke tillot de øvrige organisasjoner i eller tilknyttet jordbruket muligheten til å fremme sine synspunkter om jordbruksoppgjøret i disse høringene. Grunnet innretningen på jordbruksforhandlingene er disse organisasjonene allerede fratatt sin mulighet til å påvirke direkte i forhandlingene og påvirke sluttresultatet direkte.

Årets jordbruksoppgjør synliggjør tydelig sine ekskluderende sider overfor de øvrige næringsorganisasjonene. Vi har mottatt flere henvendelser fra aktører som føler at denne regjeringen ikke likestiller alle aktørene.

Jeg vil referere fra et brev som er sendt til alle partier fra flere av aktørene innenfor egg- og fjørfebransjen:

Også i verdikjeden for egg fungerer de vanlige markedsmekanismene. Når det er for mye eller for lite egg, gjøres automatiske grep i verdikjeden for å forsøke å tilpasse etterspørsel og utbud. Det kan være prisjusteringer med sikte på å øke eller redusere salg. Andre tiltak er f.eks. endring av pakningsformat, design, kvalitetssorteringer, endret plassering i butikk, tilpasningen i produksjonen i eggproduktfabrikkene, import etc. Markedet for egg er ikke statisk, men i stadig utvikling og forandring. Verken for forbrukerne eller for eggsektoren er «et egg et egg» lenger. I dag er det flere kvaliteter som de fleste aksepterer at ikke uten videre kan substituere hverandre i markedet, jf. kvaliteter som økologisk, frittgående, miljøbur, solgul plomme, ferdigkokt uten skall etc. Det er en feilslutning å konkludere med at når Nortura definerer at bedriften har overskudd av egg, så er det for mye egg i markedet. Ikke minst fordi det gjerne er reguleringstiltak som igangsettes på prognoser. De feilmarginene vi ser i dagens markedsprognosering, tilsier at disponeringer som markedsregulator foretar med utgangspunkt i disse, kan påføre de private eggpakkeriene store utfordringer. I tillegg er det slik at praktiseringen av regelverket innebærer at private eggpakkerier som ønsker å benytte seg av forsyningsplikten, på månedsbasis må avgi sensitiv informasjon om bedriftens markedsposisjon til sin største konkurrent. Samtidig blir de avskåret fra å bruke markedsreguleringen i måneder de kjøper egg fra Nortura. Til sammen fører dette til en voldsom konkurransevridning. Dette forsterkes ved at Nortura kan benytte den fellesfinansierte markedsreguleringen til å balansere sitt eget volum i forhold til mengde og kvaliteter. De private aktørene må alltid tilpasse seg markedet for å sikre seg avsetning. Nortura kan velge å bruke felles finansiert regulering for å tilpasse sin produksjon og kvalitetsportefølje til markedet til ulik risiko. Som «mottakspliktprodusenter» vil de få oppgjør etter det som kan karakteriseres som en basispris på egg. For mange produsenter vil et slikt prisnivå ikke gi grunnlag for å drive økonomisk forsvarlig videre.

Med andre ord: Man kan ikke drive forsvarlig videre med systemet i dag.

Dette viser at markedsreguleringen i landbruket er konkurransevridende og ødelegger sunn konkurranse i markedet, som først rammer de private industribedriftene og til sist forbrukerne.

Jeg vil ta opp de forslagene som Fremskrittspartiet står alene om og har sammen med andre.

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har tatt opp de forslagene han refererte til.

Frank Bakke-Jensen (H) [09:11:37]: For Høyre er det slik at vi følger komiteen i innstillingen, vi stiller oss bak de forhandlingene som har vært, og det oppgjøret som det er blitt enighet om. Samtidig vil vi kommentere en del av innstillingen i denne saken.

Først er det slik at storfraksjonen i komiteen viser til at målprisøkningene i jordbruksoppgjøret i betydelig grad lar seg gjennomføre med bakgrunn i at regjeringen vedtok prosenttoll på noen tollinjer vedrørende ost og kjøtt i forbindelse med statsbudsjettet i 2013. Da er det med forbauselse vi kan lese statsrådens brev til komiteen, der det framkommer at prisøkningen i jordbruksavtalen ikke kan knyttes direkte til de seks varelinjene som fikk økt tollvern. Landbrukspolitikk er komplisert, og oppgjøret er også forholdsvis komplisert. Her er det så komplisert at man ikke har klart å kommunisere innad i regjeringsfraksjonene hva som kan være grunnlaget for prisøkningen og de tallene som ligger der. Det er merkelig. Når vi i tillegg vet at en del av de tolløkningene som kom, har vært omstridt – ikke veldig omstridt i forhold til jusen, men omstridt i forhold til prosess – og når vi vet at vi i et betydelig marked som EU blir oppfattet som i overkant proteksjonistisk, er det med undring vi registrerer at man her er så vidt uenig internt om hvilke mekanismer som gjelder, hvilke satser som er vedtatt, og framfor alt hvilken virkning de har. Vi blir oppfattet som proteksjonistisk i denne saken, og det bør derfor etter Høyres mening være på sin plass å forbedre prosessene de gangene vi skal endre tollvernet, slik at de er begrunnet og bedre forankret hos våre handelspartnere.

Vi vil også kommentere at oppgjøret kommer så sent at vi må gå på akkord med de tradisjonelle demokratiske prosessene, som f.eks. høring, i denne typen saker. Det burde kunne ha vært her tidligere, slik at vi i komiteen hadde fått den vanlige prosessen som vi har brukt å ha.

Jeg vil også kjapt kommentere endringen i den lokale selvråderetten. Vi har opplevd – underlig nok med Senterpartiet i regjering – at sentralmakten blir sterkere og at arealspørsmål nå i større og større grad blir tatt inn til sentrale styresmakter og avgjort der. Vi svekker altså det lokale selvstyret og lokaldemokratiet, underlig nok, med et så distriktsprofilert parti som Senterpartiet i regjering.

Så skal jeg kort nevne litt om prisutjevningsordningen på melk. Der er det sånn at man i det store ikke klarer å se et konkurransebilde. Man innførte prisutjevningsordningen og la inn elementer i den for å øke konkurransen innenfor meierisektoren, slik at man over mange år har prøvd å ha ordninger der vi skal sørge for at det er flere aktører. Vi har Q-meierier og vi har TINE. Det burde være slik at ordningen var så god og konkurransen så god at det dukket opp enda flere aktører, i alle fall er det slik for Høyre at det er bekymringsfullt at vi nå svekker konkurransen med den forskriftsendringen vi får innenfor prisutjevningsordningen for melk.

Avslutningsvis vil jeg ta opp de forslagene vi leverer fra Høyre. Det ene går på å justere periodiseringen av jordbruksoppgjøret slik at det følger kalenderåret, følger det vanlige budsjettåret. Det andre er at vi fra Høyre foreslår å avvikle de norske eksportsubsidiene til osteproduksjonen gjennom omsetningsavgiften.

Presidenten: Representanten Frank Bakke-Jensen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Alf Egil Holmelid (SV) [09:16:06]: Jordbruksforhandlingane og hovudavtalen for jordbruket er viktige berebjelkar i norsk landbrukspolitikk, og forhandlingsinsituttet gir organisasjonane makt og ansvar. Årets jordbruksavtale, som blei signert av begge landbruksorganisasjonane og staten, legg grunnlaget for ei positiv utvikling i norsk landbruk.

Stortingsmeldinga om landbruks- og matpolitikken ligg som grunnlag for årets forhandlingar. Sentrale mål i landbruksmeldinga er mattryggleik, landbruk over heile landet, auka verdiskaping og berekraftig landbruk. Meldinga legg opp til auka matproduksjon, samtidig som ho legg stor vekt på bruk av nasjonale ressursar som grovfôr og beite. Landbruket er også viktig leverandør av mange samfunnsgode, og det er basis for mange lokalsamfunn kring om i landet.

Inntektsutviklinga har vore eit sentralt element i jordbruksforhandlingane. Partane er samde om at inntektsutviklinga dei siste åra har vore i samsvar med føresetnadene i oppgjera. Avtalen i år gir grunnlag for ein inntektsvekst på 31 000 kr per årsverk. Ein del av inntektsveksten kjem frå auke i målpris. Dei tolljusteringane som blei gjennomførte i samband med statsbudsjettet for 2013, er ein viktig føresetnad for denne inntektsauken.

Ei god inntektsutvikling også i åra som kjem er viktig for å nå målsettingane i landbrukspolitikken. Det er viktig for å sikre rekrutteringa til landbruket, og det er viktig for å oppretthalde dyrka areal og matproduksjon.

I landbruksmeldinga blei det peika på at vi står overfor store utfordringar i delar av Agder/Telemark, kyst- og fjordstrøka på Vestlandet, Nord-Noreg og fjellområda i Sør-Noreg.

Partane i jordbruksoppgjeret har i år blitt samde om å setje ned ei arbeidsgruppe som skal sjå på korleis vi kan målrette verkemiddel mot bruk eller område med spesielle driftsulemper. Det gjeld f.eks. bratt areal, små teigar eller kantsoner. SV ser fram til at dette utvalet kjem opp med konkrete forslag som kan bidra til at areal med spesielle driftsulemper blir haldne oppe og blir vidareførte med drift. Det er viktig for å oppretthalde ein variert bruksstruktur, og det er viktig for eit aktivt landbruk over heile landet.

Landbruksmeldinga la vekt på matproduksjon basert på nasjonale ressursar som grovfôr og beite. Det er viktig for å få god ressursutnytting av nasjonale ressursar, og det er viktig for å gjere oss mindre avhengige av importert fôr. Derfor har regjeringa dei siste åra styrkt den grasbaserte husdyrproduksjonen. I år er partane samde om å auke tilskotet til beite og til utmarksbeite. SV er opptatt av å legge til rette for auka bruk av grovfôr og beite, som er viktige nasjonale ressursar.

Matkjedeutvalet dokumenterte ein sterk maktkonsentrasjon på distribusjonsleddet og detaljleddet. I tillegg har vi ofte sterk vertikal integrasjon. Dette kan true landbrukssamvirket og marknadsreguleringa som er ein viktig del av den norske landbrukspolitikken. Matkjedeutvalet tilrådde bl.a. å etablere ei lov om god handelsskikk. Regjeringa sette ned eit lovutval som samrøystes foreslo å etablere ei slik lov. Det er viktig å følgje opp dette arbeidet for å redusere dei uheldige utslaga av maktkonsentrasjon.

Opposisjonspartia brukar stor plass på å kritisere landbrukspolitikken til regjeringspartia. Men dei burde kanskje sjå litt på kvarandre. Det er interessant, men også urovekkjande, å registrere det veldige spriket mellom regjeringspartia på dette området.

Kristeleg Folkeparti legg seg tett opp til regjeringa i sin politikk. Men Framstegspartiet held fram med sin raseringspolitikk. Dei kuttar dramatisk i overføringane og vil i tillegg svekkje tollvernet. Med ein slik politikk vil distriktslandbruket forsvinne, og vi vil få eit sentralisert landbruk basert på importert fôr. Dermed vil den reelle sjølvberginga bli sterkt redusert, og vi vil kome i ein situasjon med dårleg mattryggleik. Vi kan vel sjå for oss bønder på Austlandet, på Jæren og kanskje i nokre område til, som stort sett fôrar opp med mais frå Brasil, eller med andre importerte råvarer. Det er ikkje eit landbruk som SV ser fram til. Men ikkje nok med det, når bøndene flyttar frå ei bygd, kan heile bygda bli lagd ned. Det er faktisk slik at Framstegspartiet er i ferd med å endre noregskartet gjennom den raseringa av landbrukspolitikken dei legg opp til.

Høgre er som i alle andre samanhengar i denne valkampen meir utydelege. Det er litt vanskeleg å få tak i om dei legg seg på Framstegspartiet si linje, eller berre legg seg litt imellom utan å vere tydelege. Det som er heilt klart, er at no skal Kristeleg Folkeparti få litt av ein jobb for å trekkje både Høgre og Framstegspartiet over til ein fornuftig landbrukspolitikk.

Presidenten: Presidenten ønsker å spørre representanten Bakke-Jensen om det ikke er to forslag i innstillingen som er enestående for Høyre, og om representanten mente å ta dem opp.

Frank Bakke-Jensen (H) [09:21:34]: (fra salen): Det var dem jeg tok opp, president.

Presidenten: Da er det registrert.

Irene Lange Nordahl (Sp) [09:21:40]: La meg først få avvise kritikken fra Høyre og Fremskrittspartiet knyttet til høring i komiteen. Det var en samlet komité som besluttet at det ikke var behov for ordinær høring i år, men mulighet for dem som ønsket å sende skriftlige innspill. Det blir derfor helt feil når Høyre og Fremskrittspartiet gjør et poeng av dette i denne debatten.

Så til selve saken: I Senterpartiet er vi svært glad for at vi i år har kommet fram til enighet med landbruket om en jordbruksavtale. Spesielt er det godt at vi har fått en avtale med begge fagorganisasjonene.

Årets avtale er solid og framtidsrettet og legger til rette for økte inntektsmuligheter for dem som produserer mat, og for økt matproduksjon. Jordbruksoppgjøret handler i bunn og grunn om hva slags mat norske familier skal spise. Det handler om norske arbeidsplasser, og det handler om at Norge fortsatt skal være det landet vi kjenner.

Senterpartiet slår ring om de tre bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk, som er tollvernet, jordbruksoppgjøret og samvirkets rolle. Alle disse tre bærebjelkene står på valg til høsten. Forsvinner disse bærebjelkene, betyr det slutten på norsk landbrukspolitikk slik vi kjenner den, og det vil gi et helt annet og mye svakere landbruk.

En inntektsvekst på 31 000 kr per årsverk viser en regjering som har troen på norsk matproduksjon også i framtiden. Avtalen gir en forbedring av inntektsmulighetene, som er et hovedvirkemiddel for å nå de landbrukspolitiske målene. Dette er en viktig start for oss i Senterpartiet, og vi vil selvsagt fortsette dette avgjørende arbeidet.

Vi håper avtalen kan skape en tro på at regjeringen mener alvor med målet om økt matproduksjon på norske ressurser, og vi registrerer at bl.a. Norges Bondelag bekrefter at dette er en bedre avtale enn på mange år.

På grunn av tollendringene Senterpartiet fikk gjennomslag for i fjor høst, har det i årets jordbruksoppgjør vært mulig å øke prisene på en del jordbruksprodukter. Alle matprodusenter nyter godt av økte priser, men de som har stor produksjon, vil tjene mer på det enn de som har liten produksjon. Hovedtyngden av budsjettmidlene i årets jordbruksoppgjør er derfor brukt på distriktsjordbruket og de minste produsentene for å gi alle utøverne i næringen en best mulig inntektsvekst.

Landbruket selv fikk i årets avtale gjennomslag for sine to hovedprioriteringer, som var korn og storfe. Kornbønder som i dag har en gjennomsnittsinntekt per årsverk på om lag 120 000 kr, får nå et løft på drøyt 50 000 kr i året. På storfe, som det produseres for lite av i Norge i dag, har vi fått et nytt kvalitetstilskudd, som vil øke produksjonen og kvaliteten. Dette tilskuddet får bonden utbetalt direkte i forbindelse med slakteoppgjøret.

Etter årets oppgjør må vi sette oss ned og se videre framover. Da blir det viktig å vie enda mer oppmerksomhet på utviklingen til små og mellomstore bruk. Jeg ønsker meg mer prioritering av utsatte distrikter, med vekt på melk og andre grovfôr- og beitebaserte produksjoner framover.

Norsk matproduksjon er viktig. Oppgjøret gir meg tro på en framtid med fortsatt kjent, sikker norsk mat til befolkningen. Dette gir muligheter for unge matprodusenter til å fortsette, og ikke minst øke, produksjonen av trygg, kortreist norsk mat.

Før de rød-grønne tok over i 2005, hadde det vært 25 år uten reallønnsvekst i norsk matproduksjon. De sju første årene hadde vi oppgjør som ga inntektsmuligheter med omtrent samme kronevise veksten som andre grupper.

Årets oppgjør kommer som følge av matmeldingen som vi la fram, og viser den retningen vi skal. Valget til høsten kan være et være eller ikke være for norske matprodusenter og tryggheten for at det vi setter på bordet, er av god og kjent kvalitet. Som leder Nils Bjørke så tydelig sa det på Norges Bondelags årsmøte forrige uke: Det er mye som står på spill.

Senterpartiet er opptatt av å utvikle politikken slik at vi når målsettingene som kan sikre oss en matproduksjon i framtiden, og en trygghet for framtidig matproduksjon i hele landet. Derfor er også jordvern en svært viktig sak for oss.

Målet er nå å begrense omdisponeringen til under 6 000 dekar per år. Dette er etter vår oppfatning et ambisiøst mål – de høye tallene som forelå på 1990-tallet og fram mot 2005 tatt i betraktning. Selv om vi har oppnådd mye på jordvernsiden de siste årene, er jeg enig i at vi fortsatt må jobbe hardt for å holde omdisponeringstallene nede. Det skal derfor ikke være tvil om at jordvern fortsatt vil stå svært høyt på dagsordenen for oss i Senterpartiet.

Regjeringen tar med årets jordbruksavtale viktige steg i retning av å tette jordbrukets inntektsgap til andre grupper. Dette kommer ikke av seg selv. Senterpartiet har stått på for norsk landbruk, og det har krevd både vilje og styrke. Vi vet hva som skal til, og vi skal fortsette å kjempe for landbruket og for å øke inntekten til den norske bonden.

Steinar Reiten (KrF) [09:26:52]: Kristelig Folkeparti ønsker å bygge opp under den aktive bonden og sikre landbruk i alle deler av landet. Dette er avgjørende for å nå matproduksjonsmålene som ble fastsatt av Stortinget for rundt et år siden, og for å opprettholde bosetting i distriktene og et levende kulturlandskap. En forutsetning for levende landbruk med god rekruttering er at jordbruket gir en inntekt å leve av.

Dessverre ser vi at det er et inntektsgap mellom aktører i landbruket og andre grupper. Dette gapet økte betraktelig etter at fjorårets magre tilbud fra staten ble resultatet da landbrukets organisasjoner brøt forhandlingene om jordbruksoppgjøret. Verst gikk det ut over svine- og eggprodusenter, men en del korn- og melkebønder har også hatt betydelig reduksjon i inntekt det siste året. De fikk altså ikke bare en lavere inntektsvekst enn andre grupper, de sitter også igjen med mindre enn de hadde i fjor.

Årets oppgjør blir betegnet som godt, og flere har stilt seg bak resultatet og gitt det ros. Jeg vil gi honnør til organisasjonene for at de i år har fått regjeringen på nye tanker og har greid å trekke årets oppgjør i riktig retning.

Samtidig registrerer jeg at det forholdsvis generøse sluttresultatet later til å være en snuoperasjon vekk fra regjeringens tidligere inntektspolitikk for landbruket. Det er påfallende at årets oppgjør, som utvilsomt blidgjør velgergrunnlaget til Senterpartiet, fikk et så fordelaktig utfall i et valgår. Jeg forutsetter at taktskiftet i politikken til regjeringen skyldes ny innsikt og økt forståelse for kravet fra organisasjonene, og ikke valgstrategi, for jordbruksoppgjøret er for viktig til å bli brukt som et instrument i valgkampen for et parti og en regjering i motvind.

Kristelig Folkepartis næringsfraksjon har brukt en del tid på å gå dypere inn i tallmaterialet i proposisjonen. Ved å sammenholde tall og sammenligne inntektsutviklingen i landbruket med lønnsutviklingen for alle grupper lønnsmottakere har vi kommet fram til en del interessante konklusjoner. Det er spesielt den manglende viljen til å sammenligne inntektsutviklingen i landbruket med andre grupper som gjør at regjeringens påstander om et meget godt oppgjør mildest talt blir misvisende.

Nederst på side 30 i proposisjonen er det nemlig en svært interessant tabell med overskriften Lønnsutviklingen for alle grupper lønnsmottakere. Her finner vi tall fra Det tekniske beregningsutvalget for inntektsoppgjørene. De viser at forventet gjennomsnittlig inntektsvekst for vanlige lønnsmottakere vil bli på 35 500 kr hvis vi ser 2013 og 2014 under ett.

Ser man tallene for landbruket isolert, virker resultatet av årets landbruksoppgjør imponerende. Sammenholdt med gjennomsnittlig lønnsutvikling for øvrige lønnsmottakere viser det seg imidlertid at landbruket igjen kommer tapende ut. Dette kommer bl.a. av at landbruket sett under ett, og spesielt gjennomsnittlige referansebruk for melk/storfe og korn, har hatt en betydelig svakere inntektsutvikling i perioden 2012–2013 enn prognosene tilsa i fjor. Et landbruksoppgjør i år som er brukbart, greier altså ikke engang å hindre at inntektsgapet øker ytterligere mellom landbruket sett under ett og øvrige grupper lønnsmottakere.

Noen tall fra proposisjonen kan konkretisere dette:

Hvis vi sammenligner prognosen for inntektsutvikling 2012–2014 for landbruket sett under ett og alle grupper lønnsmottakere, øker gapet med ca. 500 kr i løpet av toårsperioden.

Hvis vi sammenligner prognosen for inntektsutvikling 2012–2014 for referansebruk melk og storfe, 22 årskyr og alle grupper lønnsmottakere, øker gapet med hele 17 600 kr i toårsperioden.

Disse tallene kommer fram hvis en tar utgangspunkt i den svake økonomiske utviklingen for landbruket siste år i forhold til andre grupper, og i tillegg legger inntektsutviklingen i gruppen øvrige lønnsmottakere for årene 2013 og 2014 til grunn.

Dermed blir vår konklusjon at oppgjørene i fjor og i år samlet sett viser en utvikling som ikke gir det løftet som trengs for å styrke landbruket. Tvert imot øker gapet for en del viktige referansebruk, og for landbruket sett under ett klarer en med nød og neppe å holde tritt med gjennomsnittlig lønnsutvikling for øvrige lønnsmottakere. Landbrukets organisasjoner har gjort sitt ytterste i forhandlingene, men lenger var altså ikke regjeringen villig til å strekke seg.

Likevel finnes det også ting å glede seg over i årets oppgjør for venner av norsk landbruk: For en del grupper gir oppgjøret utvilsomt en positiv inntektsutvikling. Det gjelder spesielt produsenter av planteprodukter som poteter og korn. Også for de største melkebrukene gir årets oppgjør et godt økonomisk løft.

Det er behov for økte investeringer i landbruket for å fornye driftsapparatet og dermed bedre lønnsomheten. Gode investeringsordninger har stor betydning for rekrutteringen til landbruket og for å nå målsettingene om økt matproduksjon og et landbruk over hele landet. Da er det nødvendig at næringen får tilgang til virkemidler som reduserer den økonomiske belastningen ved langsiktige investeringer. Kristelig Folkeparti mener derfor at det er viktig å styrke investeringsordningene i jordbruket. En investeringspakke, slik som det ble foreslått fra Jordbrukets forhandlingsutvalg, kunne ha bidratt til det.

Kristelig Folkeparti vil stimulere til økt egenkapital ved investeringer, og ønsker å etablere en fondsavsetningsordning med skattefordel etter mønster fra skogfondet.

På denne bakgrunn tar jeg opp forslagene til Kristelig Folkeparti slik de går fram av Innst. 508 S.

Presidenten: Der er det ett forslag fra Kristelig Folkeparti, men presidenten går ut fra at også de forslagene som ligger i Innst. 507 S, blir tatt opp. Det er seks forslag fra Kristelig Folkeparti i sak nr. 2. Skal vi betrakte dem som tatt opp?

Steinar Reiten (KrF) (fra salen): Nei, forslagene i Innst. 507 S vil bli tatt opp av Geir Jørgen Bekkevold.

Presidenten: Nei vel, da må de tas opp senere.

Da har representanten Steinar Reiten tatt opp det forslaget som han refererte til.

Borghild Tenden (V) [09:32:36]: Når vi nå behandler jordbruksoppgjøret for 2013, er det på sin plass å stoppe opp litt og reflektere over åtte år med rød-grønn landbrukspolitikk.

Hvert bruk som legges ned, er et nederlag for regjeringen, sa Senterpartiets første landbruksminister under de rød-grønne, Terje Riis-Johansen. Det har i sannhet blitt mange nederlag å fordøye. Ca. 6 500 totalt, eller mer enn to bruk per dag, er nedlagt etter åtte år med Senterpartiet i landbruksministerstolen. Allikevel tviholdes det på gårsdagens løsninger.

Jeg møter stadig flere som sier at det i hvert fall ikke var noe verre å være i landbruket under den forrige regjering. Det jeg ofte får høre, er at under den forrige regjering visste bøndene hva de kunne forvente, den politikken som ble lovet, ble holdt, og det var en tydelig retning og vilje i politikken:

«Vi kunne like det eller ikke, men vi visste i det minste hva vi kunne forholde oss til. Det har vært helt umulig i de siste åtte årene.»

Norsk landbruk og norsk landbrukspolitikk har behov for en nyorientering. Rammebetingelsene for norsk landbruk ble utformet for flere tiår siden, og det har etter Venstres syn vært behov for en kraftig modernisering. Det er ikke egnet til å nå dagens fastsatte mål for bosetting, sysselsetting, matsikkerhet og inntektsnivå, og heller ikke til å nå Venstres mål om dyrevelferd og et mer miljøvennlig landbruk. Antallet bruk i drift og antallet aktive bønder synker raskt, og den samme utvikling vil fortsette også med årets jordbruksavtale.

Venstres landbrukspolitikk tar utgangspunkt i bonden som selvstendig næringsdrivende. Fremtidens landbrukspolitikk må derfor utformes slik at hver enkelt bonde får et større handlingsrom, økt frihet og med en rimelig grad av økonomisk trygghet i bunn. Venstre vil derfor ha en fremtidsrettet landbrukspolitikk som tar utgangspunkt i gode tilskuddsordninger kombinert med forenklinger.

Det er behov for en gjennomgang av hele jordbruksavtaleinstituttet, i den hensikt å endre og forenkle forhandlingene til utelukkende å handle om virkemidler som har direkte innvirkning på bøndenes inntektsmuligheter. De øvrige områdene som i dag omfattes av jordbruksavtalen, bør være ordinære budsjettposter som Stortinget fastsetter. Dette vil være mer demokratisk enn dagens ordning, ta forhandlingene ut av møterommene og gi Stortinget et tydeligere ansvar.

Venstre ønsker en full gjennomgang av landbrukets omfattende regelverk med sikte på en kraftig modernisering, færre skjemaer, enklere retningslinjer og gradvis endring av markedsreguleringene. Unødvendig byråkrati og regelverk som vanskeliggjør bondens hverdag, skal fjernes. Konkret vil Venstre fjerne odelsretten, oppheve delingsforbudet i jordloven og ha en kraftig oppmyking i priskontroll og boplikt knyttet til landbrukseiendom. Også enkeltstående bønder må få mulighet til å organisere driften som aksjeselskap, og ellers organisere virksomheten som hvilken som helst annen selvstendig næringsdrivende eller småbedrift.

Noen ord om representantforslaget om styrking av jordvernet som vi behandler sammen med jordbruksoppgjøret for 2013. Venstre vil styrke jordvernet. Jordvern er en forutsetning for at våre etterkommere skal få muligheten til å produsere egen mat på egen jord. Klimaforandringene kan endre forutsetningene for matproduksjon over hele kloden, og øker behovet for et styrket jordvern. Venstre vil derfor styrke jordvernet for å sikre vern mot irreversible endringer av spesielt verdifull produktiv landbruksjord. Venstre vil at jord som omdisponeres til utbyggingsformål, i størst mulig grad skal erstattes med nytt oppdyrket areal med samme produksjonsverdi.

Venstre deler derfor forslagsstillernes grunnholdning, men mener at enkelte av forslagene er for detaljerte og for rigide til at vi kan komme til å stemme for dem. Venstre deler også den holdning som de fleste partier gir uttrykk for, at god agronomi, ny teknologi og nye og fremtidsrettede produksjonsformer vil bidra til å øke matproduksjonen. Venstre kommer derfor til å stemme for mindretallsforslagene nr. 1 og 2 i Innst. 507 S.

Venstre kommer videre til å stemme for jordbruksoppgjøret 2013, slik vi har tradisjon for å støtte fremforhandlede avtaler. Samtidig gir vi vår helhjertede støtte til mindretallsforslagene nr. 1–11, 22 og 23 i Innst. 508 S, om jordbruksoppgjøret 2013.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [09:37:30]: I går og i forgårs var jeg i Roma, og det var ett tema som dominerte dagsordenen: Hvordan skal vi klare å sikre verden tilgang til 70 pst. mer mat? Det var hovedtemaet.

Når vi diskuterer norsk landbrukspolitikk, er det det bakteppet vi må ha med oss, for hvorfor er det vi har et landbruk? Vi har et jordbruk nettopp for å produsere den viktigste varen av alt, nemlig maten.

Det er en enorm utfordring vi står overfor internasjonalt skal vi klare å øke tilgangen til mat med 70 pst. Og hvorfor må vi øke med så mye? Jo, fordi vi blir flere folk, og fordi det er flere som ønsker å leve som deg og meg, spise kjøtt, spise bedre ernæringsmessig, ta seg en øl, ha en bedre levestandard i Kina og India. Det gjør at verdens etterspørsel etter mat øker voldsomt, samtidig som vi går inn i en periode der klimaet sannsynligvis er i ferd med å bli mer ustabilt, slik at det å produsere mat i mange av de områdene som i dag har utfordringer, blir vanskeligere.

Landbruks- og matmeldingen, Velkommen til bords, som vi diskuterte i Stortinget i fjor, begynte med det internasjonale bakteppet. Regjeringen tok først en beslutning om at ett av våre bidrag i diskusjonen om å øke verdens matproduksjon er at vi skal øke vår nasjonale matproduksjon. Den målsettingen fikk også tilslutning i Stortinget: Det er et mål at vi, med vårt lille landbruk, skal gjøre vår del i det globale løftet det er å øke verdens matproduksjon – derfor den målsettingen som begynner å få bred politisk støtte, at vi skal øke matproduksjonen i Norge med 1 pst. hvert år.

Det at vi har et landbruk i Norge, gir enorme ringvirkninger. I mitt fylke, Hedmark, er 10 pst. av alle sysselsatte sysselsatt i jordbruk og næringsmiddelindustri. Det samme tallet kan en finne i Nord-Trøndelag, vi finner nesten det samme tallet i fylker som f.eks. Oppland og Sogn og Fjordane, vi finner det i distriktskommune etter distriktskommune. Det har en enormt stor effekt, skaper masse arbeidsplasser, skaper mye merverdi. Det opplever jeg at egentlig alle partier også er for; de roser det og sier det er flott at man har næringsmiddelbedrifter, f.eks. Tine i Elnesvågen, med alle arbeidsplassene det skaper. Men dette kommer ikke av seg selv, og det er der de politiske forskjellene er så store. Det å drive landbruk i Norge er krevende, og det krever virkemidler. Og det er ingen næring og nesten ikke noe politikkområde der forskjellene er større i denne salen.

Nå vil jeg gå gjennom hva som er bærebjelkene i landbrukspolitikken:

Punkt nr. 1 er toll: Landet vårt er kaldt, vått og bratt, og det er ikke lett å konkurrere med f.eks. dansk eller fransk landbruk uten toll. Man trenger en form for tollbeskyttelse. Etter at regjeringen valgte å gjøre forbedringer på det feltet i fjor høst, har jeg blitt mildt sagt overrasket over hvilket enormt engasjement over tid Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre har vist i kampen mot norsk næringsmiddelindustri og norsk landbruk. Venstre kalte det proteksjonisme på sitt verste. Svein Flåtten, fra Høyre, proklamerte at han skulle fjerne tollendringen før han hadde tatt av seg frakken. Fremskrittspartiet satte i Europautvalget norsk landbrukspolitikk opp mot norsk gasseksport.

Det har vært en enorm kreativitet når det gjelder å gå til angrep på det at vi skulle styrke én av bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk, nemlig tollen.

Tollgrepet vi gjorde i fjor høst, har vært et premiss for årets jordbruksoppgjør, og det er den andre bærebjelken: I Norge utformer vi landbrukspolitikken i en tett dialog mellom myndighetene og næringen. Det er ikke bare én person, landbruksministeren, som definerer landbrukspolitikken. Det gjør han sammen med litt over 40 000 bønder, som er organisert gjennom bondelag og småbrukarlag. Vi diskuterer sammen hvilke løsninger vi skal klare å få til, og hvilken kurs man skal stake ut framover.

Takket være tollgrepet i fjor høst kunne vi i år legge fram et opplegg som ga en reell mulighet for inntektsøkning. Det var et løft som var 12 000 kr høyere enn for andre grupper, fordi det var nødvendig hvis vi skal nå målsettingen om at vi på sikt skal øke matproduksjonen i Norge med 1 pst. hvert eneste år.

I fjor høst så vi at Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre angrep tollendringen. I innstillingen nå og før i debatter har Høyre og Fremskrittspartiet angrepet jordbruksavtalesystemet med full kraft; de ønsker ikke å ha den tette samhandlingen med næringen som vi har nå. De ønsker å flytte jordbruksavtalesystemet fra våren, og det skal bli en del av den ordinære budsjettprosessen på høsten. Det vil svekke landbrukets makt og innflytelse over landbrukspolitikken. Den norske modellen, at vi har klart å ha dette tette samarbeidet mellom næring og stat, har vært en suksess. Hva Høyre og Fremskrittspartiet mener om samvirkets rolle, er godt kjent. Forskjellene er veldig klare.

Årets oppgjør var et oppgjør der regjeringen viste vilje til opptrapping. I de sju foregående årene gikk vi fra en periode der det å få en kronemessig lik utvikling, nesten var en umulig tanke. Men det har vi klart i perioden fram til årets oppgjør. Det har vært en kronemessig lik utvikling mellom jordbruket og andre grupper. I år klarte vi å gi det ekstra løftet, med 12 000 kr mer. Det er et steg i riktig retning, og vi skal fortsette i fire nye år.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torgeir Trældal (FrP) [09:43:44]: En tidligere statsrådkollega av statsråden har uttalt at hvert nedlagt bruk er et nederlag. I årene fra 2005, mens den rød-grønne regjeringen har sittet med makten, har det faktisk blitt nedlagt flere landbruk rundt omkring i det ganske land, enn noen gang tidligere i norsk historie. Det nedlegges tre bruk om dagen og 21 i uken med denne regjeringen.

Mitt spørsmål til statsråden blir: Er statsråden fornøyd med utviklingen? Ser ikke statsråden at den politikken man har ført, har spilt falitt?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [09:44:20]: For det første er ikke premissene i spørsmålet riktige.

Jeg er litt overrasket over krokodilletårene til representanten fra Fremskrittspartiet når det gjelder antallet nedlagte bruk, når jeg vet hvilken politikk Fremskrittspartiet selv tar til orde for, både når det gjelder toll og når det gjelder fjorårets budsjett, hvor de kutter 5 500 mill. kr i overføringer.

Det går ikke an å måle suksessen i norsk landbruk etter hvor mange timers arbeid som blir nedlagt i norsk landbruk, for det er ingen tvil om at da bestefaren drev gården med hest i starten, brukte han flere timer på å drive gården enn det jeg gjør i dag med en stor traktor.

Det går heller ikke an å se på det som et nederlag at en bonde har tatt i bruk en melkerobot på sin gård, og bruker færre timer i fjøset enn før han hadde melkerobot. Det skjer en teknologisk utvikling, det har skjedd hele tiden, og det kommer også til å skje framover. Men Norge er det landet det er. På et visst tidspunkt kan det bli stordriftsulemper – avstandene blir for store – og derfor må vi ha en målrettet landbrukspolitikk som gjør at det kan være lønnsomt å drive både store og små bruk i landet.

Frank Bakke-Jensen (H) [09:45:34]: Jeg skal ikke bruke mye tid på innlegget til statsråden her, for det er bemerkelsesverdig at man i utgangspunktet vil drive politikk med en retorikk som inneholder så mange feil om andres politikk. Det må være bedre å bruke tiden på å forsvare egen.

Jeg har et konkret spørsmål til statsråden, som er aktuelt når det gjelder prisutjevningsordningen på melk, melkeproduksjon og meierisektoren.

Kan statsråden forklare meg de viktigste innsatsfaktorene når det gjelder å ha en konkurransedyktig melkeproduksjon og meierisektor? Hva mener statsråden er de viktigste innsatsfaktorene for at denne betydelige delen av landbruket skal være en robust og konkurransedyktig sektor?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [09:46:24]: Først vil jeg be representanten Bakke-Jensen dokumentere påstanden om at jeg sa noe feil i mitt innlegg, for det gjorde jeg ikke. Det kan han gjerne dokumentere senere, i sitt neste innlegg.

Så til spørsmålet om prisutjevningsordningen på melk: Det er en ordning som sikrer flere formål. Ett av de formålene ønsker jo Høyre – ifølge innlegget – å ta bort ved å fjerne muligheten til å eksportere Jarlsberg. Resultatet av det, blir at man må legge ned Tines anlegg i Elnesvågen – på direkten.

Et annet formål vi bruker prisutjevningsordningen på melk til, er å sikre konkurransevilkår som gjør at både Q-meieriene og Synnøve Finden skal kunne klare å konkurrere i det norske melkemarkedet, og at de får fram flere produkter. Og når man ser på utviklingen det siste året, har både Synnøve Finden og Q-meieriene utviklet nye produkter. De har blitt en del av mangfoldet i norsk dagligvarehandel, og vi mener at de justeringene vi har gjort i PU-ordningen nå, sikrer fortsatt gode muligheter for å utvikle seg videre for både Q-meieriene og Synnøve Finden.

Steinar Reiten (KrF) [09:47:38]: I den framforhandlede rammen for årets jordbruksoppgjør har vi merket oss at 50 mill. kr er overført fra fjorårets oppgjør. Det er ikke en ubetydelig sum. Det utgjør nærmere 4 pst. av rammen.

Statsråden og undertegnede har ved flere anledninger vært i dialog om grøftetilskuddet, som har blitt veldig forsinket, og der forskriften ikke har kommet på plass før helt i det siste.

I Kristelig Folkeparti har vi en begrunnet mistanke om at disse 50 mill. kr er penger man ikke har greid å bruke opp på tilskudd til grøfting, og som nå er overført. Statsråden har tidligere sagt til meg at han kategorisk avviser at de pengene som ikke er brukt, skulle ha blitt overført til neste år.

Kan statsråden bekrefte at dette ikke er de pengene som vi kanskje tror det er?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [09:48:31]: Jeg kan bekrefte at det forhåpentligvis blir brukt 100 mill. kr på grøfting i høst, og at folk skal grøfte og være aktive når det gjelder det. Jeg kan bekrefte at de midlene som er avsatt til grøfting, skal bli brukt til grøfting. Det er nå satt av nye 100 mill. kr, slik at det kan grøftes mer også neste år.

Med de 100 mill. kr som ble satt av til det i fjor, og de 100 mill. kr som er satt av i år, kan det gi et løft når det gjelder grøfting. Det er et nødvendig og riktig tiltak, som regjeringen har prioritert, og som også komiteen støtter opp under.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [09:49:26]: Bønder er ikke annerledes enn oss andre mennesker. De må også ha penger å leve av. Derfor var det viktig for Kristelig Folkeparti, da vi forhandlet med regjeringen i fjor, å få på plass en lønnsutvikling som var bra for bøndene. Dette lyktes vi ikke med. Det synes jeg er synd, for Kristelig Folkeparti ønsket å sikre bønder, som de selvstendig næringsdrivende de er, mulighet til vesentlig å redusere inntektsforskjellene som de har til andre yrkesgrupper.

Det oppgjøret vi nå diskuterer, ble, da det ble lagt fram, omtalt som et historisk oppgjør. Jeg merket meg at statsråden avsluttet sitt innlegg med å si at oppgjøret er et steg i riktig retning. Da er vel i alle fall litt av det historiske tatt ned.

En annen avgjørende innsatsfaktor for bøndene er at de har jord. Vi må ta vare på jorda vår på en bedre måte enn det vi har gjort den siste generasjonen. For mye god matjord har blitt bygd ned. Derfor har Kristelig Folkeparti i dag fremmet et forslag om at vi må ha et mål i forhold til hvor mye som skal bli omdisponert. Vi må etablere et jorderstatningsfond, og når jord skal selges, skal ikke inntektene skattlegges med 50 pst. når man skal investere inn i gården igjen.

Jeg tenker meg det så enkelt når det gjelder landbrukspolitikk: Hvorvidt vi har en landbrukspolitikk som fungerer, oppdager vi når neste generasjon skal overta. Det er da vi opplever om vi har lagt på bordet en attraktiv landbrukspolitikk. Kristelig Folkeparti ønsker å gjøre det attraktivt for nye generasjoner å overta. Vi ønsker bl.a. å frita neste generasjon for arveavgift og se det som en familiebedrift.

I dag går 46 000 mennesker på arbeid i næringsmiddelindustrien – de har enten gått, eller de skal gå. De skal skjære kyllingfileter til oss som vi kan steke i helgen, de skal lage saft som vi kan drikke når det blir varmt ute.

Næringsmiddelindustrien er innovativ. De får FoU over i produksjon. Næringsmiddelindustrien i Norge er helt avhengig av norske råvarer, derfor er det avgjørende for disse 46 000 arbeidsplassene at vi har rammebetingelser som gjør at virksomheten kan opprettholdes i Norge. Selv om vi er et godt land å leve i, må vi huske at Norge er et lite land i verden, og at vi har naboer. Dette må vi også huske når vi diskuterer landbrukspolitikk i forhold til næringsmiddelindustrien.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [09:52:42]: Grunnlaget for matproduksjon er grønne planter, enten disse spises direkte eller videreforedles av våre husdyr. I en urolig verden med sterk befolkningsvekst og store klimaendringer må alle land utnytte sine naturgitte forutsetninger for produksjon av planter. I dag gjør vi ikke det. Til tross for svært lite jord per innbygger og stor folketilvekst reduserer vi jordbruksarealet, og svekker samtidig jordas produksjonsevne. Sjølforsyningsgraden synker.

Det trengs ny kurs, hvor økt matvaresikkerhet er viktigst. Ny kurs må bygge på naturgitte vilkår for matproduksjonen. Da er det ikke grunnlag for stordrift i volum, verken i primærproduksjonen eller i foredlingsindustrien. Dersom myndighetene fortsetter å prioritere stordrift under våre forhold, krever det tilgang på billig import av hvete og soya, overgang fra familiejordbruk til selskapsjordbruk – for norske arbeidsvilkår erstattes av billig østeuropeisk arbeidskraft – og tilskudd fra staten til driftsbygninger som ellers ikke blir bygd.

Økt matvaresikkerhet kan kun skje ved økt planteproduksjon i Norge. Derfor må ny kurs sette fokus på økt planteproduksjon, investeringer i nydyrking og utmarksgjerde, grøfting og kalking for å øke arealene i drift og forbedring av fruktbarheten i jordsmonnet. Dette må prioriteres framfor å bruke statsbevilgninger på etablering og utbygging av fjøs hvor driften er basert på importert korn. Det siste fører til sterk regional konsentrasjon, forurensingspress og tilhørende store jordbruksarealer ute av drift.

Ny kurs må sikte mot å finne fram til en bærekraftig, lønnsom og langsiktig forvaltning av arealene gjennom økt vekt på jord- og plantekultur. Bare grønne planter kan fange karbondioksid gjennom fotosyntesen. Dess mer og grønnere planter, dess større kraft i kampen mot klimakrisen. Vi vil trenge planter som tåler et annet klima, og vi må bruke maskiner som gir mindre jordpakking. Vi trenger økt vekt på dyrevelferd.

Jordbruksavtalen i år har skritt i riktig retning. Sjøl om tollendringene kom seint, er skrittvis omlegging av tollvernet avgjørende viktig både for jordbruk og for foredlingsindustri. Dagens regjering har innsett at økt tollbeskyttelse er nødvendig. Produsentprisene må opp. De dekker i dag knapt variable kostnader. Tollvernet må brukes sammen med samvirkeorganisasjonenes markedsmakt for å sikre et nødvendig innenlands produsentprisnivå.

Jordbruksavtalen i år er en erkjennelse fra regjeringa av at inntektene i jordbruket må heves i forhold til andre grupper. Det er viktig at tallmaterialet framover bygger på faktiske regnskaper.

Framover må jordbruksavtalen forenkles. Jordbrukspolitikk framstilles ofte som vanskelig. Sånn er det imidlertid ikke. Men det er en vanskelig balansegang mellom markedsmuligheter på den ene sida og produksjonsmåten, altså størrelsen på innsatt areal, arbeidskraft og kapital, på den andre sida.

Virkninga av tiltakene kan ta tid, men retninga må være klar. Retninga må snus til å styrke areal og arbeid. Store investeringstilskudd i bygninger i et mettet marked er et virkemiddel som gir markedsprisfall og tvinger flere ut av næringa, i praksis gjennom økt foredling av importert fôr. Det reduserer både kornproduksjonen og bruk av gras i inn- og utmark. Kornprisen er den sterkeste enkeltfaktor for å beskytte verdien av gras og beitemark. Høyere kornpris gir høyere verdi på graset. Kornet er en nøkkelfaktor for matvaresikkerhet.

Ingrid Heggø (A) [09:55:56]: I førre veke var eg på bedriftsbesøk på Nortura i Sogndal. Der vart eg nok ein gong minna på kor viktig det er å føra ein landbrukspolitikk som gjer at vi har levande bygder og produserer mat over heile landet, og at vi har ein god næringsmiddelpolitikk.

Den raud-grøne regjeringa har lagt om kursen i landbrukspolitikken. Frå 2005 og fram til i dag har det vore ein gjennomsnittleg inntektsauke på nesten 126 000 kr. Investeringstilskota er trappa opp, og det er gjort fleire justeringer av skatteregelverket, bl.a. gjennom auka avskrivingssatsar, no sist i revidert statsbudsjett, der vi auka første års avskrivingssats med 10 pst., til 30 pst.

For første gong har inntektsgapet mellom bønder og andre vorte minska i årets oppgjer. Likevel ser vi at bøndene slit med lønnsemda. Det er difor viktig at vi fortset med å mobilisera alle gode krefter for å støtta opp om norsk landbruk. Då vert det underleg å høyra representanten Reiten og representanten Hjemdal i dag. Dersom Kristeleg Folkeparti er halvparten så oppteke av jordbruket som det som vert påstått, burde dei faktisk støtta ei raud-grøn regjering, og ikkje ei regjering der Siv Jensen kan verta finansminister.

I landbruksmeldinga som vart behandla i Stortinget, slår vi fast at den norske matmodellen skal bestå. Det inneber bl.a. at det skal vera landbruk i heile landet, med ein variert drifts- og bruksstruktur. Då kan ein ikkje gjera som høgrepartia vil, å ha eit marknadsstyrt landbruk, som spesielt vil ramma busetnaden og sysselsettinga i distrikta. Høgrepartia er tydelege på at dei heller ikkje vil legge til rette for ein variert bruksstruktur.

Vi raud-grøne slår ring om jordbruksavtalen med statlege overføringar og moglegheiter for prisuttak i marknaden. Høgre vil i år kutta overføringane til landbruket med 1,7 mrd. kr, mens Framstegspartiet vil kutta med 5,5 mrd.

Vi raud-grøne meiner at vi skal behalda rolla som marknadsregulator innanfor samvirkemodellen. Høgre meiner marknadsregulatorrolla skal evaluerast, og at ho skal fjernast frå samvirkebedriftene.

Vi raud-grøne meiner at importvernet skal ivaretakast som ein berebjelke for å beskytta matproduksjonen. Høgrepartia vil ikkje utnytta handlingsrommet i importvernet, noko som vil svekka konkurransekrafta til næringa og gje reduserte moglegheiter for å halda oppe volumproduksjonen av norske produkt.

Dei tilsette og leiinga på Nortura hadde heilt rett: Næringsmiddelindustrien vil med høgrepartia verta hardt ramma. Alle som er opptekne av og glad i norsk landbruk, bør stemma raud-grønt.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [09:59:03]: Det er bred politisk enighet om at matproduksjonen skal økes. Men hvis vi skal ivareta vårt ansvar for å produsere mat, kan vi ikke fortsette å ødelegge den viktigste forutsetningen for matproduksjon, nemlig matjorda.

I et samfunn i stadig utvikling blir forvalteransvaret en stadig viktigere grunnpilar, og for Kristelig Folkeparti er jordvern en viktig del at dette forvalteransvaret. Forvalteransvaret handler om å sikre framtidige generasjoner de mulighetene og rettighetene som vi har nå. Det handler om verdiskaping, og det handler om matsikkerhet.

Nedbygging av matjord er en irreversibel prosess. De siste 50 årene er det blitt omdisponert over 1 million dekar matjord i Norge, og mesteparten av omdisponeringen har gått ut over den beste matjorda, dvs. dyrket mark. Utviklingen ser ut til å fortsette. De siste 20 årene har det årlig blitt bygget ned om lag 16 000 mål med matjord.

Vi omdisponerer fremdeles i en takt som ligger over målet om en halvering av omdisponeringen innen 2010, fastsatt av Bondevik-regjeringen i 2004. Altså ligger vi allerede flere år på etterskudd. Derfor foreslår vi at vi nå styrker målene og halverer halveringsmålene nok en gang. På den måten kan vi komme et steg nærmere ønsket om en bærekraftig jordbrukspolitikk.

Vi har sett en utvikling de siste årene, der antallet dekar matjord per innbygger har gått drastisk ned, fra 1,79 i 2008 til 1,63 i 2012. Dersom denne utviklingen fortsetter, vil vi ha et matjordsforhold på 1,35 dekar per innbygger i 2030. Dette er urovekkende lavt i en tid da matressursene seiler opp som de definitivt mest verdifulle ressursene på verdensmarkedet. Det er stadig økt beskyttelse fra land med stor produksjon, som USA, Russland og Kina. Derfor vil det være klokt å fastsette et nasjonalt matjordmål, hvor det fastsettes et minimum antall dekar fulldyrket mark per innbygger.

En av hovedutfordringene i norsk landbruk er å sørge for investeringer som kan styrke driftsgrunnlaget, og Kristelig Folkeparti ser det som helt avgjørende å bedre skattereglene på dette punktet. I dag skattlegges gevinst ved salg av landbrukstomter som personinntekt med inntil 50 pst. Vi ønsker en endring, slik at gevinst ved salg av landbrukstomter skal fritas fra beskatning hvis gevinsten reinvesteres i landbruksdriften.

Til slutt vil jeg også understreke at det kan være tilfeller der jordvern må vike for prekære utbyggingshensyn. I slike tilfeller mener Kristelig Folkeparti det må pålegges utbygger å gi erstatning tilsvarende nydyrking av det dobbelte av det omdisponerte arealet, slik at produktiviteten opprettholdes.

På denne bakgrunn fremmer jeg Kristelig Folkepartis forslag, slik det går fram i Innst. 507 S.

Presidenten: Representanten Geir Jørgen Bekkevold har tatt opp de forslagene han refererte til.

Per Roar Bredvold (FrP) [10:02:17]: Fremskrittspartiet blir ofte beskyldt for å svartmale situasjonen innenfor norsk landbruk. Det tar jeg som en erklæring om at Fremskrittspartiet har rett i sin jord- og skogbrukspolitikk.

De rød-grønne har hatt makten i åtte år, og Senterpartiet har hatt statsråden. Personen som har hatt dette vervet, har blitt skiftet ut når støyen har vært som verst. Det har blitt lovet forbedringer, men disse forbedringene har uteblitt. Situasjonen har i beste fall vært den samme, mens Fremskrittspartiet hevder at den – når man ser på faktatall – har blitt verre.

Faktum er at det har blitt færre bønder, og av disse igjen er det stadig færre som har bondeyrket som eneyrke. Det har blitt mer og mer vanlig at den ene av et par har jobben utenfor gården. Tidligere var det mer normalt at begge hadde jobben på gården.

Det nedlegges stadig like mange gårdsbruk per dag, per uke, per måned, per år, enda antallet gårdsbruk har blitt færre. Slik sett kan man si at prosentvis er avgangen større enn tidligere. Antall dekar dyrket areal er redusert, og nydyrkingen er minimal. Grøftetilskuddet kommer sent, og det har vært visse problemer med det. Antall gårdsbruk der husene ikke blir brukt, er også dessverre økende.

Det å være odelsjente eller odelsgutt har gått av moten, og rekrutteringen for å overta ligger ofte lenger ute i slekten – eller det må selges. Men med en makspris er antallet gårdssalg også svært lavt.

Vi hadde en storm av klager fra bøndene i fjor. Det ble brudd i forhandlingene. Dette var veldig spesielt. I år er man svært fornøyd, men man behøver ikke å være noen god analytiker for å skjønne det presset regjeringen hadde på seg i år for å komme bøndene i møte. Det er jo snart valg.

Når en næring sliter, må man se på alternative løsninger og tenke nytt. Det gjør Fremskrittspartiet. Derfor fremmer vi en rekke forslag, enten alene eller sammen med resten av opposisjonspartiene. Det må til en nytenkning, ellers vil næringen bli totalt utradert på sikt. Det hjelper ikke med stadig mer offentlige overføringer eller f.eks. ostetoll. En bonde er en selvstendig næringsdrivende, og da må vi gi muligheter for å utvikle næringen, slik at den enkelte bonde finner sine muligheter for å lykkes. Først da får vi et landbruk der rekrutteringen ikke er noe problem.

Når det gjelder skognæringen – som statsråden også har ansvaret for – sliter også den. Her viser Fremskrittspartiet bl.a. til sitt forslag, som ble debattert i salen for noen dager siden. Dessverre stemte de rød-grønne – bl.a. Senterpartiet – ned alle våre forslag. Det er ikke rart at næringen sliter.

Avslutningsvis vil jeg takke for lånet av denne talerstolen gjennom 16 år.

Olov Grøtting (Sp) [10:05:27]: Jordbruksoppgjøret skaper hver vår spenning. I Senterpartiet er vi veldig glad for at det ble jordbruksavtale i år, og at Norges Bondelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag skrev under. Den avtalen som partene ble enige om i vår, er første skrittet på veien for å tette igjen lønnsgapet mellom bønder og andre yrkesgrupper.

Det var spennende å følge med i dagene etter at avtalen ble underskrevet, for å se hva slags reaksjoner som kom. Det synes som om næringen er fornøyd med at vi nå har startet denne opptrappingen.

I Senterpartiet er vi kjent for å kjempe for den norske bonden. Men i realiteten er det slett ikke bare bonden det handler om. Vi kjemper også for matsikkerhet og for at det skal være mulig å kjøpe trygg, god og kortreist mat i butikken. Vi i Senterpartiet har stor respekt for norsk matproduksjon, og vi vet at den maten som produseres her, er mye renere enn det meste av den maten vi importerer. For eksempel behandles mat i utlandet med en lang rekke midler som det ikke er lov å bruke her i landet. Hvorfor ser en potet fra Frankrike nyplukket ut i februar, og hvorfor ser et eple fra Sør-Europa glattere og finere ut utpå våren enn det de norske eplene gjør, hvis de har ligget over vinteren? Begge disse produktene har også blitt lagret hele vinteren, men de er behandlet med forskjellige stoffer som ikke norske bønder kan bruke. Jeg vil heller ikke at den norske bonden skal få lov til å bruke disse midlene. Jeg vil at vi skal ha så ren mat som mulig, og jeg vil at vi skal ta vår del av det globale ansvaret ved å produsere så mye mat som mulig her i landet.

Det er ikke lystelig å høre verken Høyre eller Fremskrittspartiet i dag heller. Fremskrittspartiet bekrefter bare at de ønsker å fase ut store deler av norsk landbruk og matproduksjon. De ser ikke behovet for ostetoll. De mener tydeligvis at den norske bonden skal konkurrere med bønder i land der de tjener langt, langt mindre per time. Det har noe å si for bosettingen når de ønsker å fase ut deler av landbruket. Landbruket er grunnleggende viktig for bosetting i distriktene, og viktig for arbeidsplasser, ikke bare i landbruket, men også i videreforedlingen. Høyre mener også at vi er proteksjonistiske som ønsker et tollvern som gjør det mulig å produsere mat i Norge. I tillegg til de signalene de tidligere har gitt i sitt alternative statsbudsjett, og holdningene til forhandlingsinstituttet og samvirket, er det all grunn til å rope varsko for landbruket når det gjelder valget til høsten.

Denne debatten understreker at høstens stortingsvalg blir et retningsvalg. Spesielt blir det det for landbruket, for muligheten til å opprettholde et aktivt landbruk i hele landet.

Lillian Hansen (A) [10:08:44]: I snart fire år har jeg sittet på min plass i Stortinget og hørt Fremskrittspartiets landbrukspolitiske talsmann dømme norsk landbrukspolitikk nord og ned. Innlegget til Torgeir Trældal i dag var i så måte i kjent stil og rimelig forutsigbart.

Vi har i fire år hørt dommedagsprofetier rundt emner som smør, fløte, ribbe, pinnekjøtt, egg og kylling. Av og til har man nærmest fått inntrykk av at den norske befolkningen var i ferd med å gå inn i en nasjonal hungersnød. Det toppet seg da landbruksmeldingen kom.

Det er all grunn til å tro at vi også neste år vil se at butikkene går tom for viktige matvarer fordi det ikke åpnes for konkurranse, sa representanten til Nationen i desember i 2011. Han varslet at Fremskrittspartiet ville igangsette arbeidet med å lage en alternativ melding. Den har vi heller ikke sett noe til. Også i fjor på denne tiden uttalte representanten Torgeir Trældal at med dagens landbrukspolitikk ville butikkene – nok en gang – gå tom for mat.

Tollvern og problemer med grensehandel har vært yndlingstemaet til representanten Trældal i perioden. Økt toll vil ramme forbrukerne, det vil bli økt grensehandel og tap av arbeidsplasser – og nå har vi jordbruksoppgjøret.

Vel, vi kan vel si det sånn at det er vi som forsyner svenskene med norske arbeidsplasser. Ikke har det rammet norsk fiskerinæring heller, som opposisjonen spådde.

Jeg går ganske ofte i butikken og kan med hånden på hjertet si at utvalget ikke er blitt noe dårligere – tvert om. Det er et mangfold av produkter fra norsk landbruk i norske butikker.

Så mener Fremskrittspartiet at norsk landbruk må sammenligne seg med landbruket i New Zealand. Det er meningsløst å sammenligne oss med et land som produserer for eksport. Her i landet produserer vi for det innenlandske markedet. Produkter fra landbruk, skogbruk og fiske utgjorde i 2012 71 pst. av eksporten fra New Zealand. Landbruksprodukter utgjør over halvparten av denne eksporten. I tillegg kan dyr i det landet beite ute hele året, da landet har temperert regnklima med liten forskjell på sommer- og vintertemperatur. Det er helt urealistisk å sammenligne norsk landbruk med dette landet.

Så ynder Fremskrittspartiet å sammenligne oss med Sverige og Danmark. Erfaringer fra dansk landbruk tyder på at frislipp av bonden langt fra er en magisk oppskrift på suksess. Et av Europas mest deregulerte jordbruk taper penger, må ha støtte, men kommer fortsatt ikke i pluss. Det taler for at vi ikke skal ha liknende politikk i Norge.

Nei, om vi i det hele tatt skal ha noe landbruk i dette lille landet med så grisgrendte områder, må staten spille en stor og viktig rolle.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:12:08]: Som statsråden understreket i sitt innlegg, er det internasjonale bakteppet fortsatt slik at vi har en voldsom befolkningsvekst, klimaendringer, press på naturressurser og en råvareprisstigning som har gjort matsikkerhet til et fortsatt høyaktuelt og stadig viktig tema nasjonalt og internasjonalt.

Stortingsmeldingen, Velkommen til bords, som vi nylig har behandlet her i Stortinget, legger den norske modellen til grunn. Importvern – eller tollvern, om vi skal kalle det det – budsjettoverføringer, markedsordninger og målpriser er viktige redskaper for å nå målet om økt norsk matproduksjon, og det er en erkjennelse av behovet for å ta i bruk politiske virkemidler for å nå det målet.

På 1980- og 1990-tallet og tidlig på 2000-tallet rådet oppfatningen om at liberalisering av handel skulle redde verden fra sult og nød. Vi har sett resultatet: Det er enda større forskjeller, enda flere som sulter. Skal vi stoppe denne matkrisen, som en jobber med i FAO, må den internasjonale politikken redefineres.

Bill Clinton innrømmet at det var én ting han hadde feilvurdert i sin tid som president, nemlig det å se på matvarer som en ordinær handelsvare. Mat er ikke det samme som spiker. Også Clinton mener at vi må gå tilbake til en politikk basert på et maksimum av selvforsyning, fordi det er fullstendig galt å tro at en kan få utvikling f.eks. i utviklingsland uten å øke deres egen evne til å brødfø seg selv.

Hva er da svaret fra Fremskrittspartiet, og hva er svaret fra Høyre? Jeg synes det er skremmende at vi nå fortsatt har en debatt om norsk landbrukspolitikk som handler om 1980-tallets løsninger. Spesielt Fremskrittspartiet, som kaller det markedsbaserte systemer, tror at frihandel, eller bortfall av tollvernet – det gjør jo også Høyre – og radbrekking av overføringer skal være bra for både verdens befolkning og for Norge. Vi oppfatter at Høyre og Fremskrittspartiet i sin retorikk sier ja til norsk landbruk, men de mener nei.

Jeg er svært glad for at partene inngikk avtale i årets jordbruksoppgjør – selvsagt er jeg det. Jeg vil karakterisere avtalen som solid og understreke betydningen av at begge faglagene har inngått avtalen. Det er en styrke at en har felles forståelse med næringen, både med hensyn til utfordringer og hvilken vei vi i framtiden skal gå for å løse disse utfordringene. Årets jordbruksavtale understreker det som er så bra med den norske modellen, at en næring som er avhengig av en rekke virkemidler, selv deltar i utformingen og gjennomføringen av politikken.

Så skillelinjene i politikken nå før valget er klare. Stortinget har hatt gjentatte debatter om overgang fra kronetoll til prosenttoll på enkelte landbruksvarer, et av premissene for at det skulle være mulig å gi økte inntektsmuligheter i årets oppgjør. Jeg registrerer at Høyre heller har sprunget EUs enn landbrukets ærend, men de straffereaksjonene de har fryktet, er avvist av EU. Vi har utallige sitater (presidenten klubber) på at Høyre ville reversert …

Presidenten: Representanten har ikke mer taletid.

Ideen er nemlig at når klokka står på null, skal en lande og ikke ta av.

Arne L. Haugen (A) [10:15:34]: Dette er en interessant debatt som jeg synes klargjør skillelinjene i politikken godt.

Så vil jeg si at det er flere ting med Kristelig Folkepartis landbrukspolitikk som jeg har sans for. Det er jo positivt at det ser ut til at de ønsker seg mer av vår rød-grønne landbrukspolitikk. Men så er det skuffende at de vil samarbeide med partier som vil ha en helt annen type landbruk i Norge. Vi må derfor kunne slå fast at Kristelig Folkeparti ser ut til å være villig til å ofre landbruket for å sikre et regjeringsskifte, og løftene deres til norske bønder blir på mange måter lite troverdige.

Så har jeg merket meg at Kristelig Folkepartis merknader har et rart regnestykke om inntektsutviklingen for melkebruk. Jeg mener at her gjør Kristelig Folkeparti en grov feil. Et gjennomsnittlig melkebruk får over 30 000 kr i inntektsøkning. Hvordan representanten får dette til å bli 15 600 kr, er uforståelig for meg. Jeg har aldri gjort krav på å være god til å regne, men jeg forstår at det også er uforståelig for departementet. Nei, Kristelig Folkeparti kan stole på oss når det gjelder lovnadene vi gir til norske melkeprodusenter, når vi sier at vi satser på dem i framtiden.

Så stemmer Fremskrittspartiet mot årets oppgjør. Høyre har tidligere hatt tradisjon for å stemme mot avtalen, selv i de tilfeller avtalen har fått stor tilslutning ute i landbruket etter å ha vært ute på uravstemning. Den tradisjonen brøt Høyre i fjor, da de for første gang under det rød-grønne regimet stemte for avtalen.

Jeg er glad for at Høyre har snudd, og at de nå heller ikke er så kategoriske på at de vil fjerne jordbruksavtalen som institutt. Men jeg mistenker dem for å drive med tåkelegging også her. Når vi ser på Høyres alternative landbruksmelding, som de kom med i fjor, er det tydelig at de vil ha en annen retning. Der sier de også at de vil ha en evaluering av jordbruksavtalen. Hvilke konsekvenser vil en slik evaluering få?

Så mistenker jeg at Høyre vil gjøre som i fjor. Når vi kommer til budsjettbehandlingen til høsten, ligger det an til store kutt i den allerede inngåtte avtalen. Tallene taler for seg selv: Under Bondevik II-regjeringen ble bevilgningene til Landbruks- og matdepartementet redusert med 630 mill. kr. Under Stoltenberg II-regjeringen er bevilgningene så langt økt med 3 000 mill. kr.

Sverre Myrli (A) [10:18:40]: Det har i debatten vært mye prat om mat. Det er mange som er glad i mat, så jeg tenkte det var på tide at en brukerrepresentant tok ordet i debatten.

Som vanlig når vi diskuterer landbrukspolitikk, blir det en del distriktspolitikk. Det er klart – landbrukspolitikk er også distriktspolitikk. Men landbrukspolitikk er noe mye mer enn det. Det aller viktigste med landbrukspolitikken er at det skal produseres mat, mye mat – og jeg vil legge til: Det er et poeng at det også produseres mat der det bor folk, i folkerike områder av landet vårt.

Landbruket er en svært viktig næring i Akershus. Akershus er et stort landbruksfylke. I min oppvekst sa vi at min hjemkommune, Nes på Romerike, var landets største kornkommune. Så vidt jeg vet, er det ingenting som har endret på det. I Akershus har vi de siste tiårene hatt kraftig vekst i folketallet, og det kommer til å fortsette. Mange flere vil bo i vår del av landet. Da bør vi også produsere mer mat i de områdene – mer mat i nærheten av der folk bor.

Korn er hovedproduksjonen i Akershus og dermed grunnsteinen i vår matproduksjon. Men kornproduksjonen har høyere kostnader på innsatsfaktorer enn fôrproduksjonen har. Det gir noen utfordringer. Derfor er jeg svært glad for signalene som nå kommer i jordbruksoppgjøret, om satsingen på korn.

Men vi må passe oss slik at Akershus ikke bare blir et kornfylke – det skal være det også, og det kommer fortsatt til å være hjørnesteinen. Men jeg vil ha flere husdyr, flere beitedyr, tilbake til Akershus. Mange av arealene i området passer nemlig svært godt til gras og beite.

Mange steder er våronna ennå ikke gjort – på grunn av flommen som var i vår. Vi skriver i dag 19. juni, og vi kan vel slå fast at det nå er sen onn. Jeg har riktig nok vært med og sådd 14. juni, men når vi nærmer oss sankthans, må vi kunne slå fast at det begynner å bli for sent.

Med klimaendringene vil vi få mer regn og mer vann. Derfor må det grøftes mer. Jeg er glad for det landbruksministeren i stad så klart sa om satsingen på grøfting.

Jeg vil helt til slutt si at et annet viktig poeng, som mange gårdbrukere tar opp med oss, er at det er viktig å ha sterke og aktive produsentmiljøer, at det er flere (presidenten klubber) produsenter som sammen kan utvikle næringen. (Presidenten klubber igjen.)

Frank Bakke-Jensen (H) [10:22:04]: Jeg vil kort kommentere en del av innleggene og angrepene på Høyres landbrukspolitikk. Det er ikke sånn at Høyre er imot tollvern – tvert imot. Men vi har poengtert at prosessen rundt endring av tollvern og endring av tollsatser også må ta opp det bildet at vi har noen handelspartnere utenfor landegrensene. Det er den kritikken vi har kommet med når det gjelder endringer fra kronetoll til prosenttoll.

Vi registrerer at det gjerne er behagelig for regjeringsfraksjonen i oppspillet til en valgkamp å presentere det annerledes. Men det er dette som er faktum.

Det er heller ikke sånn at Høyre er imot samvirke. Vi har sagt at hvordan bøndene organiserer sitt salgsapparat, er i utgangspunktet ikke et politisk spørsmål. Men vi har sagt at markedsreguleringen og om hvorvidt objektiviteten i markedsreguleringen er tilstrekkelig, er en sak vi vil se på.

Jeg registrerer at representanten Heggø var oppe og varslet at regjeringen nå kommer med startavskrivninger. Da må jeg få lov til å korrigere, for dette er et triks som de rød-grønne har gjort i det siste – om at nå leverer de. Man varsler startavskrivninger, men skal komme tilbake til det i budsjettet for 2014. Jeg vil få lov til å opplyse dem som er interessert i startavskrivninger, at Høyre leverer det allerede i revidert budsjett for 2013.

Avslutningsvis til representanten Arne L. Haugen, som mener Høyre er imot jordbruksavtalen: Det stemmer selvfølgelig ikke. Vi har sagt at vi vil endre tidspunktet for behandlingen av den, og vi har varslet en evaluering. Det er litt merkelig at man i det politiske miljøet kan angripe et forslag om å evaluere noe. Det kan av og til være sånn at man kanskje vil tåkelegge noe, at det er noe man ikke vil se på. For Høyre er det bestandig viktig å plukke opp sentrale politiske saker og evaluere dem. Hvordan fungerer de i forhold til den tiden vi lever i? Det er sånn at uansett hvor lenge den rød-grønne regjeringen sitter, vil verden rundt oss endre seg, og samfunnet i Norge vil endre seg. Da kan det av og til være veldig greit å gå inn og se på de virkemidlene vi har: Er de tilstrekkelige, eller er de ikke tilstrekkelige?

Helt til slutt: Statsråden fikk et enkelt spørsmål om hva som er de viktigste innsatsfaktorene i et konkurransebilde for melkeproduksjonen og meierisektoren i Norge, og om han bare kunne nevne én innsatsfaktor. Svaret var faktisk den Høyre i et forslag hadde gått imot: osteeksporten. Det var en viktig innsatsfaktor. Ellers var statsråden ganske så svevende og klarte ikke å være konkret i det hele tatt. Det kan ikke være sånn at de viktigste innsatsfaktorene for å berge norsk landbruk til enhver tid er de feltene der man kan angripe Høyre. Høyre har levert god landbrukspolitikk, den er godt mottatt i næringen, og det vil vi fortsette med.

Torgeir Dahl (H) [10:25:19]: Landbrukspolitikk er komplisert, kanskje er den også komplisert for ministeren.

Vi i Høyre er opptatt av å sørge for en balanse mellom nødvendig styring og kontroll av styringssystemene og det å gi markedet muligheter til å få nok innovasjonsevne, nok evne til å produktutvikle, og nok evne til å se på nye distribusjonsmåter.

Samtidig er Høyre klokkeklar og erkjenner at med de naturgitte forutsetninger vi har for landbruket i dette landet, er det nødvendig med et landbruksoppgjør – et jordbruksoppgjør – over statsbudsjettet. Det erkjenner vi, og så får vi diskutere hvor store de rammene bør være, og hvor store frihetsgrader vi bør gi landbruket totalt sett.

Samtidig er vi tydelige på at vi er kritiske til den rolleblandingen vi ser når samvirkebedrifter også får markedsregulatorrollen. Den er krevende, og vi ser at den kan være sterkt konkurransevridende.

Vi er også opptatt av at vi må tilrettelegge for en politikk som gir muligheter for mangfold, innovasjon og kreativitet – til glede for både produsentene, distributørene og ikke minst forbrukerne. Det må være forbrukerne som hele tiden er fokusområdet vårt.

Jeg er nødt til å referere fra et brev datert 18. juni 2013 til Landbruks- og matdepartementet ved politisk ledelse. Jeg er kjent med at landbruksministeren har sett brevet, så det er ikke ukjent. Det er også sendt kopi til en del politiske ledere. Brevet er underskrevet av fire produsentlag innenfor kjøtt- og fjørfebransjen sammen med Kjøtt- og fjørfebransjens Landsforbund. Overskriften er ganske urovekkende og tydelig:

«Urimelig og urettferdig markedsregulering i eggsektoren».

Bakgrunnen er en endring i forskrift om Omsetningsrådets myndighet fra 1. mars, hvor Nortura nå får markedsreguleringsrollen når det gjelder egg.

Jeg vil bare veldig kort sitere:

«De private aktørene må alltid tilpasse seg markedet for å sikre seg avsetning. Nortura kan velge å bruke felles finansiert regulering for å tilpasse sin produksjon og kvalitetsportefølje til markedet.»

Helt til slutt utfordrer de Landbruks- og matdepartementet på om man ikke bør ta en gjennomgang for å sikre en «en konkurransenøytral markedsregulering for egg der både privat- og samvirkeleverende bønder har samme nytte av systemet».

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:28:36]: Landbrukspolitikk er, når det kommer til stykket, egentlig ikke vanskelig i det hele tatt. Det handler om man er villig til å prioritere virkemidler til landbruket. Er man villig til å bruke budsjettpenger, sånn at man kan ha landbruk over hele landet, eller er man ikke villig til å bruke budsjettpenger på det? Er man villig til å stå opp i kampen for tollvernet, eller er man ikke villig til å stå opp i kampen for tollvernet?

Skillene i stortingssalen er tindrende klare. Det er bare å se på alle budsjettforslagene gjennom de åtte årene den rød-grønne regjeringen har styrt, hvordan Fremskrittspartiet og Høyre hvert år har kommet med alternative forslag. De alternative forslagene har alltid vært dårligere, det har vært mindre budsjettpenger. En bedre måte å vise at man ikke vil prioritere det, finnes ikke – eller verre, vil jeg si.

I fjor stemte Høyre, som Høyre kommer til å gjøre i år, for den innstillingen som forelå. Men da det kom til budsjettet om høsten, kuttet de 1 550 mill. kr. Det vil bli det samme i år. Kan Høyre garanterer at de ikke skal oppføre seg på samme måte i år som de gjorde i fjor, da man stemte for noe om våren og kuttet 1 550 mill. kr om høsten? Kan Høyre garantere at de oppfører seg annerledes i år enn de gjorde i fjor?

Så skal da Lars Peder Brekk ha vært i ferd med å ta av, som presidenten sa, da han skulle komme inn på sitatene når det gjaldt toll. Dette viser hvordan Høyre reelt sett prioriterer i landbrukspolitikken. Jeg skal ta et lite utvalg sitater fra sentrale høyre-, fremskrittsparti- og venstrepolitikere. Først Jan Tore Sanner:

«Forståelig sterke reaksjoner fra Europa mot de nye norske tollmurene. De blir borte med ny regjering».

Da Høyre-leder Erna Solberg var i Storbritannia, sa hun:

«Det er veldig spesielt at det landet som går best i verden, er det som nå girer om til høyere toll, og stenger varer fra andre land mer ute. Det tas som et veldig negativt signal.»

Så et sitat fra Guri Melby i Venstre i Dagbladet 8. oktober:

«Egoisme satt i system.»

Så til Morten Høglund, som sier til Nationen:

«Vi ønsker størst mulig grad av frihandel, også med landbruksvarer. Målet vårt er frihandel med disse varene. Punktum. Vi har ingen forståelse for et sterkt importvern som det Norge har nå og ønsker større grad av liberalisering.»

Jeg kan ta noen flere Høyre-sitater bare for å synliggjøre om man prioriterer landbruk eller ikke. Svein Flåtten sier dette i Bondebladet:

«Mange familier kommer til å merke at maten blir dyrere.»

Videre sier han i Aftenposten 2. november 2012:

«For å være forberedt på dette, bør tollvernet bygges langsomt ned.»

Stortingsrepresentant Nikolai Astrup sier i en artikkel i Klassekampen:

«EU trenger ikke oss for å forstå at norsk ostetoll er en dårlig idé.»

I samme artikkel sier Astrup at det som har vært landbrukets hovedkrav, og som regjeringen og jeg gjennomførte, var en «gigantisk tabbe». Det er denne «gigantiske tabben» som regjeringen gjennomførte i fjor høst, som nå gjør at vi får et jordbruksoppgjør, at det er i ferd med å tette inntektsgapet, og at norske melkeprodusenter tjener bedre i år enn i fjor.

Øyvind Korsberg hadde her overtatt presidentplassen.

Irene Lange Nordahl (Sp) [10:32:01]: I den offentlige debatten kan vi stadig høre noen som mener at de politiske partiene har blitt for like. Landbrukspolitikken må i så fall være unntaket som bekrefter regelen.

Det går store skillelinjer mellom den rød-grønne landbrukspolitikken og den som Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre førte sist de satt med makten. En sammenligning av budsjettstøtten viser at den under Bondevik II-regjeringen ble redusert med 630 mill. kr, mens den under rød-grønne regjeringen har økt med nesten 3 000 mill. kr.

Det går enda større skillelinjer mellom den rød-grønne landbrukspolitikken og den som Høyre og Fremskrittspartiet vil føre, eventuelt sammen med Venstre og/eller Kristelig Folkeparti, dersom de skulle komme til makten etter høstens valg. For mens de rød-grønne vil sikre de tre bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk, vil Høyre og Fremskrittspartiet bygge ned tollvernet, legge jordbruksoppgjøret til høsten sammen med den ordinære budsjettprosessen, og frata jordbrukets egne samvirker viktig ansvar som markedsregulator. I sine alternative budsjett for 2013 kuttet Høyre 1 517 mill. kr i budsjettstøtte til landbruket. Fremskrittspartiet kuttet 5 145 mill. kr.

Midt i disse politiske skillelinjene finner vi Kristelig Folkeparti, som til tross for at de sier de vil beholde et sterkt importvern, beholde forhandlingsinstituttet, styrke jordvernet og øke inntektene til norske bønder, velger å stille som garantist for et regjeringsskifte. Et slikt skifte vil bety at man nettopp går bort fra disse politiske målene og over til det som landbruket selv omtaler som en rasering av næringen.

I arbeidet med behandlingen av årets statsbudsjett, i arbeidet med partienes ulike politiske programmer og nå i forbindelse med stortingsbehandlingen av jordbruksoppgjøret ser vi at partiene knyttet til en eventuell Høyre–Fremskrittsparti-regjering spriker til alle kanter i sin landbrukspolitikk. Vi ser at man forsøker å skape forvirring, både blant næringsutøvere som ikke vet hva slags landbrukspolitikk en eventuell stemme til f.eks. Kristelig Folkeparti vil bety, og blant partienes egne folk der ute, som sliter med å svare på hva en eventuell regjeringsmakt vil bety i disse viktige spørsmålene.

Senterpartiet er opptatt av at vi skal ha et levedyktig landbruk i hele landet. Fremskrittspartiet og Høyre er tydelige på det motsatte. Det bør være en tankevekker for dem som ved å støtte Venstre eller Kristelig Folkeparti, også ønsker Høyre og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk velkommen inn i regjeringslokalene.

Fremskrittspartiet uttaler klart at landbrukspolitikken ikke lenger skal være et ledd i distriktspolitikken. Det vil slå hardt ut for landbruket i Distrikts-Norge, som er blant de næringene som er mest avhengig av virkemidlene som finnes i den rød-grønne landbrukspolitikken. De klare politiske skillelinjene kan dermed vise seg å bli et skille mellom et være eller ikke være for mange norske bønder.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [10:35:04]: Mange snakker om økt vekt på matvaresikkerhet uten å definere det skikkelig. Økt matvaresikkerhet i Norge krever økt planteproduksjon på norske arealer. Det er planteproduksjonen som er basisen. Matvaresikkerheten økes ikke dersom en importerer hvete og soya fra utlandet og foredler det gjennom dyr i Norge. Det er svekkelse av matvaresikkerheten.

Representanten Sverre Myrli refererte til forbrukerne, og det er et tema som opptar meg veldig. Det er viktig at forbrukerne sikres trygg, norsk mat av høy kvalitet, ikke minst når det gjelder ukjent innhold av plantevern-, insekt- og soppmidler, hormoner og genmodifiserte planter, som vi vet det ellers finnes mye av. Heldigvis er bevisstheten om innholdet i maten økende – takk og pris. Det er veldig viktig å stimulere til et godt kosthold ved hjelp av bedre merking av innholdet, bl.a. når det gjelder salt og palmeolje. Derfor må Mattilsynet gis langt bedre redskaper til å kontrollere matvarenes innhold.

Det snakkes om landbrukspolitikk og jordbrukspolitikk. Igjen trengs det en definisjon av begrepene. Jordbruk er bruk av jord. Det er bruk–av–jord-politikken vi snakker om, og jorda ligger i distriktene. Derfor blir det sjølsagt en nær sammenheng mellom bruk av jord og aktivitet i distriktene.

Jordbruksavtalen virker i dag som en rasjonaliseringsavtale for videreforedling av importert fôr. Den gjør bruk av jord i Norge i dag lite lønnsom, mens bruk av importert fôr gjøres lønnsomt. Samtidig er nå gjeldsnivået snart det dobbelte av omsetninga i næringa. Dette er verken økonomisk, økologisk eller sosialt forsvarlig eller bærekraftig. Primærnæringene og distriktene føres utfor stupet om en fortsetter som nå. Skjer det, vil jordbruket miste den breie politiske støtten, og alternativ matforsyning fra utlandet vil framstå som billigere for norske forbrukere og høyresidas beslutningstakere.

Jeg står helt fast på at dagens utvikling verken er økonomisk, økologisk eller sosialt bærekraftig. Når gjeldsnivået i en næring nå snart er det dobbelte av omsetninga, og lønnsomheten er så svak, burde i hvert fall dette være klart for representanter fra Høyre.

Heidi Greni (Sp) [10:38:22]: Stortinget har ved behandling av landbruks- og matmeldingen vedtatt at matproduksjonen i Norge skal øke med 20 pst. i løpet av de neste 20 årene. Skal vi nå den målsettingen, må vi sørge for at den som skal gjøre jobben – bonden – har en inntekt som gjør det attraktivt å produsere mat.

Årets jordbruksoppgjør legger til rette for en inntektsvekst på 31 000 kr per årsverk i snitt. Det er utrolig viktig at vi i årets oppgjør klarer å tette litt av gapet som har oppstått mellom gårdbrukerne og andre grupper. Hvorfor er det et slikt gap? Før den rød-grønne regjeringen overtok i 2005, gikk det 25 år uten reallønnsvekst i jordbruket. I løpet av de sju første årene med rød-grønn regjering har oppgjøret gitt en inntektsutvikling i landbruket som i kroner har vært omtrent lik andre grupper. I årets oppgjør gis jordbruket en inntektsmulighet på 12 000 kr mer enn andre grupper. Det er starten på en opptrapping som må fortsette til inntektsgapet er tettet.

Alt tyder på at det vil bli knapphet på mat på verdensbasis innen kort tid. Norge er moralsk forpliktet til å opprettholde sjølforsyningsgraden.

Jordbruksoppgjøret handler først og fremst om hva slags mat norske familier skal ha tilgang til i framtida. Det finnes ikke noe mer framtidsrettet enn å produsere mat. Det blir aldri umoderne å spise seg mett.

Organisasjonene fikk gjennomslag for sine hovedprioriteringer: storfe og korn. Med Senterpartiet i regjering har vi fått gjennomslag for tollendringer som har gjort det mulig å ta ut en del på pris. Hovedtyngden av budsjettmidlene er heldigvis brukt på distriktsjordbruket. Norge er avhengig av å drive matproduksjon i hele landet og ikke bare i optimale områder hvis vi skal klare å opprettholde selvforsyningsgraden. Jeg er mest bekymret for fjellandbruket, arktisk landbruk og vestlandslandbruket. Ved framtidige oppgjør blir det viktig å være ekstra oppmerksom på utviklingen for små og mellomstore bruk. Jeg vil oppfordre organisasjonene til å prioritere utsatte distrikt enda tydeligere, med særlig vekt på melk og andre beite- og grovfôrbaserte produksjoner.

En annen situasjon vi må følge nøye framover, er investeringsutfordringene i jordbruket. Todelingen i norsk økonomi gir kostnadsutfordringer for denne næringen, i likhet med skognæringen og andre fastlandsbaserte næringer. Investeringskostnadene i næringen har økt mer enn i samfunnet for øvrig og i en helt annen takt enn inntektene. Økt matproduksjon krever fornyelse av driftsapparatet, og vi må vurdere om det kreves ekstraordinære tiltak utenom oppgjøret for å sikre at det investeres nok til å nå målet om 20 pst. økning.

I tillegg er det avgjørende at også andre rammebetingelser er på plass. Skal beiteressursen i utmark bli utnyttet, er vi avhengig av en forutsigbar og effektiv rovviltforvaltning. Rovviltforliket er et langt skritt i riktig retning, men det mangler dessverre fremdeles mye på at forvaltningen følger opp forliket. Fellingstillatelser blir i mange områder gitt altfor sent og med for snevre rammer når det gjelder både område og tidsperiode.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [10:41:42]: En framforhandlet avtale med bøndene gir ikke bøndene noen garanti for inntekt. Knapt noen er så avhengig av været i Norge som bonden. De siste årene har vi hatt store utfordringer når det gjelder været, med regntunge somre, flom og harde vintre, og får en ikke kornet i jorda tidsnok, så kan det bli for seint i landet vårt. Vekstsesongen er kort og kulda kommer fort, og får ikke bonden en avling, blir det heller ingen inntekt. Jeg syns representanten Lillian Hansen hadde en knakende god beskrivelse av forholdene her i Norge sammenlignet med i New Zealand.

Våre spesielle produksjonsforhold er en av årsakene til at vår landbrukspolitikk er annerledes enn i andre land, og også det forhold at vi er et høykostland. Vi har et politisk ønske om å produsere så mye mat vi kan på de 2,8 prosentene av landarealet som vi produserer på. Da er det vår politiske plikt å bidra til at det finnes noe som helst lønnsomhet i å produsere melk og kjøtt i hele landet.

Da er en avtale mellom bøndene og staten helt nødvendig, og det er helt nødvendig at vi opprettholder et sterkt tollvern for våre basisprodukter – som vil ha en høyere kostnad enn storproduksjon i land med lengre vekstsesong og lavere kostnadsnivå og lønnsnivå.

Jeg prøver å være forståelsesfull, men jeg klarer altså ikke med min beste vilje å forstå at den landbrukspolitikken som Fremskrittspartiet ser for seg, kan være til gagn for verken bønder, dyr eller landet som helhet. Om jeg skal forsøke å forstå, så må deres tro på det de kaller «fri konkurranse» og «frihet for bonden» bunne i en eller annen tro på at en klarer seg selv – uansett. Selv ikke den beste fotballspiller klarer seg uten et lag. Ja, selv ikke den beste skiløper, Petter Northug, klarer seg alene. Ikke minst gjelder dette for bønder, som ikke akkurat erfarer at de får stille i eliteklassen eller får de beste treningsforholdene. I korthet mener jeg altså at Fremskrittspartiets landbrukspolitikk beskrives godt med ordtaket «drit i Norge – leve Toten».

Jeg mener at årets jordbruksoppgjør ble godt, og jeg er også av dem som mener at dette er en god start. Kombinert med tollvernet gir dette i alle fall muligheter for bøndene for produksjon også framover. De er ønsket.

Jeg ber alle bønder i Norge om å gå inn på Stortingets nettsider, gå videre inn på arkivopptaket fra i dag og lytte nøye til det som er blitt sagt. Særlig ber jeg bøndene lytte til Fremskrittspartiets innlegg, men jeg mener også at de skal lytte nøye til det som Venstre har sagt her i dag, at jordbruksoppgjørene skal inn som en ordinær del av statsbudsjettet, for det er mest demokratisk, som representanten Tenden sa. Det samme sier Høyre.

Forhandlingsinstituttet er altså med en blå-blå regjering en saga blott, og min spådom er at landbruk over hele landet da også vil være en saga blott.

Steinar Reiten (KrF) [10:44:58]: Panikken er tydeligvis i ferd med å bre seg i regjeringskontorene. I likhet med velgerne er de rød-grønne regjeringskameratene i ferd med å ta inn over seg at det går mot en ikke-sosialistisk valgseier til høsten og dermed et regjeringsskifte.

Dette bærer retorikken til representanten Irene Lange Nordahl og Ingrid Heggø sterkt preg av. Skytset blir rettet mot Kristelig Folkeparti, nettopp fordi det er spesielt farlig for de rød-grønne at vi, med vår høye troverdighet som et landbruksvennlig parti, kan få en nøkkelrolle i Stortinget etter valget. I likhet med Senterpartiet og regjeringen fastholder vi støtten til de tre hovedpilarene i norsk landbrukspolitikk: årlige separate jordbruksoppgjør, et aktivt importvern og samvirkemodellen når det gjelder markedsregulering. Vi står fast på at de viktigste forutsetningene for at vi fortsatt skal ha et livskraftig landbruk og et kulturlandskap i aktivt bruk, er en inntekt som det går an å leve av og gode velferdsordninger også for norske bønder. Det betyr at gapet i inntekter mellom næringsaktørene i landbruket og øvrige grupper i samfunnet må reduseres.

Regjeringen, og spesielt Senterpartiet, frykter Kristelig Folkeparti fordi vi, med vår troverdighet i landbrukspolitikken, også vil være en pålitelig medspiller for norske bønder og landbrukets organisasjoner – på riktig side av bordet etter en ikke-sosialistisk valgseier. Velgere med interesse for landbruk vil – i en situasjon der alle piler peker mot et regjeringsskifte – se verdien av at Kristelig Folkeparti med størst mulig styrke kan fremme sin landbrukspolitikk. Det er opp til velgerne om de vil gi oss den nødvendige styrken til å sikre en videreføring av hovedlinjene i norsk landbrukspolitikk også i neste stortingsperiode.

Det poenget tror vi at aktuelle velgergrupper innser, og det er tydelig at også Irene Lange Nordahl og Senterpartiet innser det samme – med tåspissene på kanten av sperregrensestupet.

Representanten Arne L. Haugen ba om en nærmere utdyping av Kristelig Folkepartis regnestykker, og det skal han få. På side 29 og 30 i proposisjonen finner vi tall fra Budsjettnemnda for jordbruket som viser inntektsutviklingen i inneværende oppgjørsperiode i landbruket. De viser at landbruket sett under ett bare har hatt 1,3 pst. vekst i inntektene. Dette utgjør ca. 3 800 kr per årsverk. Og når det gjelder referansebruk, melk og storfe, 22 årskyr, har utviklingen nærmest vært katastrofal, med en tilbakegang på 3,8 pst. i inntekt, og det tilsvarer 12 400 kr mindre i år enn de hadde i fjor.

Da tar vi oss den frihet å sette opp følgende regnestykke: Melk og storfe, 22 årskyr, får med årets oppgjør 30 300 kr. Så trekker vi fra de 12 400 kr for å dekke gapet i inneværende oppgjørsperiode. Vi sitter da igjen med 17 900 kr til disse referansebrukene, som må deles på de to årene, altså på inneværende oppgjørsperiode og neste oppgjørsperiode. Da håper jeg at det skulle være klargjort.

Torgeir Trældal (FrP) [10:47:56]: Jeg vil starte med å si at hvis våre forslag faller, kommer vi til å støtte Høyres forslag nr. 22 og 23 subsidiært.

Det har vært en grei debatt med en del innrømmelser. I en replikk stilte jeg statsråd Slagsvold Vedum spørsmål om nedlagte bruk, for det har aldri vært lagt ned så mange bruk som det har vært gjort fra 2005, under den rød-grønne regjeringen. Da konstaterte jo Slagsvold Vedum at dette kommer til å fortsette i samme tempo, for han sier at det er helt naturlig, at man må effektivisere, osv. Så det han bekreftet da, var at med den rød-grønne regjeringen vil dette være i fritt fall, for man gjør ikke andre grep som man er nødt til å gjøre.

Så hadde vi også en oppklaring fra representanten Hansen fra Arbeiderpartiet, som også kom med en del innrømmelser. Hun kom med innrømmelse om at man hadde problem med å levere nok smør og nok kjøtt – det problemet har vi hatt hele veien gjennom den fireårsperioden hun har vært her. Hun kunne bekrefte det, og jeg synes det er bra at man kan gå på talerstolen her og innrømme det.

Så sier hun også noe som er typisk god arbeiderpolitikk. For Arbeiderpartiet har jo aldri brydd seg om norske arbeidsplasser, og det kunne jo Hansen bekrefte, for hun sier at grensehandelen – som bl.a. representanten Trældal har pratet om – bare var tull. Så sier hun: Vi fôrer Sverige med arbeidsplasser. Ja, det er korrekt å si det. Vi har altså mellom 12 og 14 mrd. kr i grensehandel, som egentlig tilsier 12 000–14 000 arbeidsplasser. Det representanten sier, er at det er hun fornøyd med – hun vil heller gi de arbeidsplassene til Sverige, og det er jo ikke noen god distriktspolitikk, hvis det er det man holder på med. Så sier man noe om at man ikke har sett noen straffetoll på fisken. Nei, men den kommer. Det er varslet at forhandlinger om hvitfisk skjer først til neste år, og da kommer de represaliene vi får her. Da vil det dessverre gå ut over hvitfisken, og det vil kanskje spesielt ramme den regionen som denne representanten bor i.

Man har også snakket veldig mye om regulering og deregulering. Vi ønsker å deregulere, vi ønsker at bonden skal få være fri og få lov til å begynne å tjene litt penger selv. Vi ønsker å ta vekk produksjonstakene. I dag er det kun 6 pst. av norske bønder som lever av inntekten sin. I 2010 var det 14 pst., nå er det altså 6 pst. Og hvis regjeringen skulle få fortsette, er jeg stygt redd for at vi er nede i 1 pst. i løpet av to år. Men jeg kan berolige med at det kommer til å bli regjeringsskifte, så bøndene har en god framtid.

Lillian Hansen (A) [10:51:20]: Først til representanten Torgeir Trældal. Det innlegget han hadde, der han prøvde å besvare mitt innlegg, faller sånn på sin egen urimelighet at det ikke fortjener mer omtale fra min side. Det er det ene.

Til representanten Frank Bakke-Jensen fra Høyre, som påstår at vi har trikset med måten vi formidler politikken vår på, vil jeg si det på den måten at ingen vel har trikset mer med politikken – eller rettere sagt: med retorikken – enn Høyre har gjort de siste årene. Det jeg vil si, er at det er retorikken som har endret seg, ikke politikken.

Til Høyres og Fremskrittspartiets landbrukspolitikk: Små og mellomstore produsenter vil forsvinne. Distriktslandbruket vil blø. Det aller meste av landbruket i Nord-Norge, Vestlandet og fjell- og dalbygdene vil ikke ha noen framtid. På lang sikt vil Norge bli mer likt Sverige, preget av gjengroing og fraflytting, slik en ser i Nord- og Midt-Sverige. I tillegg til bøndene selv vil de store taperne være turister og annet næringsliv som er avhengig av landbruk som kunder i nærmiljøet.

Jeg har registrert mange oppslag med representanten Torgeir Trældal. Det er helt uforståelig at man avslutter på den måten Torgeir Trældal gjorde i sitt siste innlegg. Han har formidlet at med Fremskrittspartiets landbrukspolitikk kan man forvente landbruk over hele landet, mens han i neste intervju sier at man må vente seg en liberalisering og en sentralisering av norsk landbrukspolitikk.

Hovedeffektene av høyrepartienes landbrukspolitikk vil være at de fleste bøndene blir nødt til å legge ned driften, men at noen imidlertid vil satse. Men det blir ikke i de områdene jeg nevnte i sted. Det vil bli satset stort, og man vil utnytte stordriftsfordelene maksimalt. Det vil si at vi skal ha landbruk i områder som Jæren og rundt Oslofjorden og Trondheimsfjorden. Det vil bli konsekvensene med høyrepartienes landbrukspolitikk.

Torgeir Dahl (H) [10:54:21]: Er en suksessfull landbrukspolitikk kun en funksjon av størrelsen på overføringene til landbruket gjennom jordbruksoppgjøret? Landbruksministeren hevder dette i sitt siste innlegg. Jeg finner det ganske oppsiktsvekkende.

Jeg har nok en gang behov for å vise til brevet av 18. juni til Landbruks- og matdepartementet ved politisk ledelse fra fire eggprodusentlag og KLF. De skriver ganske tydelig:

«Dagens lovgivning for markedsregulering av egg er ikke til å leve med for produsenter og bedrifter som ikke er en del av landbrukssamvirke.»

Det er ganske sterke påstander.

Da har jeg lyst til å stille landbruksministeren to helt klare spørsmål, og om jeg har et berettiget eller uberettiget håp om at det skal svares på, får vi se. Men det er da altså slik: Ser ikke landbruksministeren at det er positivt med en sunn konkurranse i matmarkedet – er det positivt at vi har alternative leverandører i matmarkedet?

Spørsmål 2: Ser ikke landbruksministeren noen utfordringer i at sterke enkeltaktører i landbruket også er satt til å ivareta markedsregulatorrollen?

Det var to enkle spørsmål som jeg håper ministeren ønsker å svare på.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [10:56:13]: Jeg har lagt merke til at Høyre ikke har avkreftet at de kommer til å gjøre tilsvarende i år som de gjorde i fjor: først stemme for opplegget her i salen og så gå og kutte 1 500 mill. kr i budsjettet til høsten. Det var den malen Høyre brukte i fjor, og de kan ikke garantere at de ikke gjør tilsvarende i år.

Til representanten Reiten fra Kristelig Folkeparti: Jeg vil be om lite grann ydmykhet i tilnærmingen til landbrukspolitikk, for hvis man ser på hva Kristelig Folkeparti fikk til i Bondevik II-regjeringen, ser vi at de hadde en veldig landbruksvennlig statsminister i Kjell Magne Bondevik. Det er det ingen tvil om. Han måtte gå inn direkte i flere av oppgjørene for å få til en avtale, og hva ble resultatet av det? Budsjettbevilgningene til landbruk gikk ned med 630 mill. kr i løpet av den fireårsperioden.

Selv da Kristelig Folkeparti hadde større makt, selv da Kjell Magne Bondevik som statsminister gikk direkte inn og overstyrte jordbrukspolitikken, ble det et kutt, ikke en økning. Det ble et budsjettkutt på 630 mill. kr. Under Stoltenberg II-regjeringen har vi hatt en økning på nesten 3 mrd. kr, og bare i år 500 mill. kr.

I kommunikasjon med velgere og med bønder må man være åpen og ærlig på hva som var de historiske resultatene da Kristelig Folkeparti styrte og hadde statsministeren, og hvordan styrkeforholdene er nå. Det er for meg helt uforståelig at Kristelig Folkeparti, som har som hovedsaker alkoholpolitikk, bistandspolitikk og en mer liberal innvandringspolitikk, og påstår at de ønsker en mer offensiv satsing på landbrukspolitikken, mener at svaret er å gi Fremskrittspartiet og Høyre mer makt – sette Erna Solberg inn som statsminister, la Siv Jensen bli finansminister, for da blir det satsing på landbruk, da blir det vilje til å ta tollkamper med EU, da blir det vilje til at vi skal bruke mer penger på distriktslandbruk.

Selvfølgelig blir det ikke det. Det vet Reiten særdeles godt ikke kommer til å skje. Men jeg er glad for at Kristelig Folkeparti og Senterpartiet er de partiene som i veldig mange saker er mest enig. Derfor er det så uforståelig, når man har en del av de samme standpunktene, at man peker på Fremskrittspartiet og Høyre, for de største motpolene til tradisjonell sentrumspolitikk er Fremskrittspartiet og Høyre. Det vet representanten Reiten veldig godt, og det må han være åpen og ærlig på, for han vet at Kristelig Folkeparti kommer til å ha mindre makt i en ny regjering, og at Fremskrittspartiet kommer til å ha større makt.

Men målet er at det ikke skal skje, for det er veldig mange i Norge som ønsker en offensiv landbrukspolitikk, som ønsker en offensiv distriktspolitikk, og dem skal vi mobilisere så vi vinner valget. Og Kristelig Folkeparti burde ha forstått at de får ikke sine løsninger med Fremskrittspartiet og Høyre, de får det sammen med Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV.

Presidenten: Presidenten vil bare minne om hva denne debatten gjelder – jeg tror det går ganske klart fram av dagsordenen at det er innstilling fra næringskomiteen om jordbruksoppgjøret for 2013 og endringer i statsbudsjettet for 2013 – og at man holder seg til det som er debattemaet.

Alf Egil Holmelid (SV) [10:59:41]: Eg må seie at eg har blitt overraska over innlegga til representanten Reiten i dag. Det er på bakgrunn av at han går til eit veldig angrep på regjeringspartia i landbrukspolitikken. Men samtidig seier han ikkje eitt kritisk ord om landbrukspolitikken til Framstegspartiet. Då kan ein lure på om det er slik at representanten Reiten er meir einig med Framstegspartiet sin landbrukspolitikk enn med regjeringa sin landbrukspolitikk, sidan det er regjeringa han angrip og ikkje Framstegspartiet. Eg trur faktisk det ikkje er slik. Eg trur det er slik at Reiten og Kristeleg Folkeparti ønskjer landbrukspolitikken til regjeringa og ikkje Framstegspartiet sin. Eg trur heller det er slik at Reiten og Kristeleg Folkeparti begynner å få dårleg samvit fordi dei innser at dei slåst for eit regjeringsskifte som gir Framstegspartiet makt. Da veit dei at dei kjem til å få ein dårlegare landbrukspolitikk enn det vi har i dag. Derfor går dei til angrep på regjeringspartia for å trekke oppmerksomheita bort frå sin posisjon, som kan svekke norsk landbrukspolitikk.

Så gjeld det reknestykka om inntektsutvikling. Der trur eg kanskje at Reiten hadde kome til eit betre resultat viss han tok høgde for at dette er eit oppgjer midt i året, og at ein del av inntektene kjem første året og resten kjem andre året.

Så har eg lyst til å avslutte med å gi litt honnør til representanten Lundteigen. Han har eit veldig godt poeng om at vi må vere flinkare til å snakke om det vi kan kalle netto sjølvberging – produksjon minus importert fôr, i staden for berre sjå på kor stor del av maten vi produserer, uavhengig av kor mykje import vi bruker for å få det til.

Terje Aasland (A) [11:01:41]: Aller først til det som ligger inne i jordbruksavtalen og Kristelig Folkepartis forsøk på å leke med tall. Det som er viktig i denne sammenhengen, er at partene gjennom avtalen stadfester tallene, og at organisasjonene slik sett uttaler at det er et meget godt oppgjør som ligger til grunn. Det ligger i presentasjonen i den proposisjonen som vi nå behandler.

Så litt til debatten. Samvirkebedriftene og markedsreguleringen er Høyre så veldig uenig i. De har gått fra å være litt uenig til å være veldig uenig, og nå til å være prinsipielt uenig i at samvirkebedriftene skal ha markedsregulatorordningen. Jeg mener det er en finstemt ordning som fungerer. Det er en finstemt ordning om risiko og ansvar som er balansert ut på andre aktører enn staten. Er det noe Høyre egentlig burde være fornøyd med, er det nettopp at det er andre enn staten som tar risiko og ansvar for markedsreguleringen, som i utgangspunktet er en krevende øvelse slik vi har det. Vi er for markedsregulering i samvirkebedriftene. Jeg er glad for å konstatere – for det er tydelig forskjell – at Høyre er blitt prinsipielt imot det.

Så sier de at de er for et importvern. Nei, de er jo egentlig ikke det. De er ikke for et importvern som fungerer etter hensikten. For er det noe Høyre nitidig har forsøkt å motarbeide, er det den justeringen av tollsatsene for enkelte produkter som ble iverksatt for å beskytte norsk matproduksjon. Ja, det er mulig å sette opp prisen som en følge av det. Men den andre vesentlige faktoren for å ha et godt og velfungerende importvern, er at man beskytter forholdet til matindustrien i Norge. En forutsetning for en sterk matindustri i Norge er å sikre volumproduksjon. Det har vi. Vi har en matindustri som er langt mer innovativ enn norsk fiskerinæring, som ikke er underlagt den samme reguleringen som jordbrukssektoren. Så dette fungerer etter min vurdering på en særdeles god måte.

Så til Fremskrittspartiet. De er ikke bare for et marked, men de er for en total avregulering av norsk matproduksjon og jordbrukssystemet. De er helt imot å ha noen reguleringer på det feltet. Enden på visa med en sånn tankegang er at en ikke har matproduksjon igjen i Norge. Vi vil bli utkonkurrert av sterkere jordbruksland enn det vi klarer å være selv. Så tanken til Fremskrittspartiet er merkelig, og den er veldig tydelig avklart: Det er markedet som skal rå.

Så avslutningsvis til Kristelig Folkeparti, som prøver å oppnå høy troverdighet i jordbrukspolitikken. Det er bra. Jeg er mye enig med Kristelig Folkeparti. Men i en situasjon hvor de heier på en regjering hvor kanskje den neste landbruksministeren er Torgeir Trældal, forsvinner troverdigheten.

Karin Andersen (SV) [11:04:55]: Jeg kommer fra Hedmark, det sterkeste jord- og skogbruksfylket vi har. Det betyr at resten av landet er veldig avhengig av oss og trenger de ressursene vi har, for at vi skal få produsert mat i Norge. Vi trenger å produsere mer fordi mat er det viktigste produktet som fins i hele verden. Det kommer til å trengs mer mat, og vi i Norge kommer til å måtte ta ansvar for å produsere mer mat sjøl. Hvis ikke må vi ut og handle den maten på verdensmarkedet og være med og presse prisene for dem som ikke har like god råd som oss. Arealet og produksjonsvolumet må økes i alle land hvis vi skal klare å fø verden. En del andre fordelingsmekanismer må også til.

Skal dette være mulig, må vi ha stående de tre pilarene som er viktig for landbruket, nemlig budsjettstøtte, samvirke og importvern. Uten de tre pilarene vil det ikke være mulig å drive landbruk i Norge.

Jeg har sett på tallene fra budsjettet og hva Høyre og Fremskrittspartiet gjør for å støtte landbruket. For Hedmark alene vil Fremskrittspartiets kutt bety et kapitaltap på over 370 mill. kr i året – for Høyre noe mindre. Det er ingen tvil om at dette vil ramme landbruket steinhardt i Hedmark. Det som er spesielt i Hedmark, er at vi har en sterk næringsmiddelindustri med flere tusen arbeidsplasser som er basert nettopp på at vi produserer mat i Hedmark. Det er det vi produserer der – mat og treråvarer. Det er klart av hvis landbruksproduksjonen skulle få en slik smell som Fremskrittspartiet og Høyre foreskriver, er det sjølsagt at det vil gå ut over næringsmiddelindustrien i stort omfang. Det er vel ingen som tror at man kommer til å produsere det i Hedmark hvis man ikke produserer mat der. Det er klart at da vil den industrien ligge et helt annet sted enn der maten blir produsert. Det er altså en skikkelig smell til Hedmark fra Fremskrittspartiet og Høyre.

Det er derfor det er så forunderlig å høre på Kristelig Folkeparti som skal støtte seg på disse partiene som ikke trur på noe av det som Kristelig Folkeparti sjøl sier er kjerneverdien i sin politikk. På alle de områdene som landbruksministeren ramset opp – og jeg kan legge til bistands- og fattigdomspolitikk og klimapolitikk – ligger Fremskrittspartiet og Høyre milevidt fra Kristelig Folkeparti. De burde finne seg andre samarbeidspartnere.

Presidenten: Presidenten vil minne om at også fiskerinæringen produserer mat.

Representanten Frank Bakke-Jensen, har hatt ordet to ganger tidligere i debatten, og har derfor en taletid på ett minutt.

Frank Bakke-Jensen (H) [11:08:20]: Jeg vil få legge til at fiskerinæringen produserer fantastisk god mat.

I motsetningen til statsråden skal jeg svare på de spørsmålene som blir stilt. Statsråden stilte Høyre et konkret spørsmål om vi i neste budsjettprosess vil opprettholde kuttene. Hvor store kuttene er, skal ikke jeg forskuttere, i og med at vi da snakker om budsjettet for 2014. Men når det gjelder problematikken som statsråden prøver å ta opp, der han hevder at vi ikke kan ha kutt i neste budsjett fordi jordbruksavtalen er ferdigforhandlet nå, og at vi da må gå imot allerede inngåtte avtaler, så er det en del av begrunnelsen vår for å samkjøre jordbruksavtalen i tid med statsbudsjettet. Det vil gjøre det mye ryddigere, og vi vil plukke bort et dårlig retorisk poeng fra Senterpartiet om at vi skal rasere og ødelegge allerede inngåtte avtaler.

Presidenten: Representanten Steinar Reiten har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad.

Steinar Reiten (KrF) [11:09:35]: Kort til statsråd Slagsvold Vedum: Jeg vil minne om at dagens regjering bruker en mindre prosentdel av statsbudsjettet til landbruk enn Bondevik II-regjeringen gjorde.

Jeg vil også minne om at de to siste Stoltenberg-regjeringene har måttet ta et brudd med landbruket. Det skjedde ikke mens Bondevik var statsminister.

Så vil jeg minne både statsråden og velgerne om at det er stortingsflertallet og ikke regjeringen som avgjør hvilken landbrukspolitikk som skal føres. Derfor vil styrken til og størrelsen på Kristelig Folkeparti bli svært viktig etter valget. Får vi en situasjon der Høyre og Fremskrittspartiet får rent flertall i Stortinget, skal jeg være enig med statsråden i at mye står på spill. Med et Kristelig Folkeparti som er sterkt nok til å vippe stortingsflertallet, vil situasjonen stille seg helt annerledes. Et styrket Kristelig Folkeparti vil ha landbrukspolitikk som et prioritert område, enten vi skal forhandle om en regjeringsplattform eller føre vår politikk i Stortinget utenfor regjering.

Presidenten: Representanten Torgeir Dahl har hatt ordet to ganger i debatten, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Dahl (H): [11:10:45]: Jeg stilte to, etter min mening, relativt tydelige spørsmål til landbruksministeren, og jeg hadde vel faktisk et berettiget håp – et uberettiget håp, viste det seg – om at vi ville få svar på de spørsmålene. Jeg tillater meg å gjenta spørsmålene: Ser ikke ministeren at det er positivt med sunn konkurranse i matmarkedet? Spørsmål to lyder: Ser ikke landbruksministeren noen utfordringer i at enkeltaktører i landbruket også er satt til å ha markedsregulatorrollen? Her ligger det noen problemstillinger. Jeg hadde ønsket at landbruksministeren iallfall ville drøfte dette fra talerstolen, fordi det må da være slik at de aller fleste ser at det her er noen problemstillinger som det er verd å reflektere over.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:11:55]: Representanten Frank Bakke-Jensen kom inn på prisutjevningsordningen for melk. La meg si det slik at i mine øyne, er det noe av gullbeholdningen i virkemiddelsystemet vi har i norsk landbrukspolitikk.

Prisutjevningsordningen skal bidra til at alle melkeprodusenter får samme pris for det produktet de leverer, uavhengig av geografisk lokalisering og anvendelse av melken. Det er også en viktig ordning for sikre at prisen på melk kan realiseres – at man greier å ta ut i markedet det som er mulig.

Så er det som sagt en viktig ordning for å sikre like konkurransevilkår. Det er det representanten Frank Bakke-Jensen var opptatt av. Slik jeg har forstått det, innebærer de særordningene som er nedfelt i prisutjevningsordningen, at i årene 2004–2011 har Synnøve Finden og Q-meieriene økt sine markedsandeler med over 8 pst., sammenliknet med tidligere. Dette viser jo at konkurransen virker, og at virkemidlene virker. Det at man har økt tilskuddene til de meieriene fra 60 mill.–70 mill. kr til 115 mill.–120 mill. kr i årene 2007–2011, er også et eksempel på at man bruker midlene for å sikre nødvendig konkurranse. Det påløper kostnader i dette systemet, og de betales av både bønder og forbrukere.

Så vil jeg tilbake til tollsatsene. Vi har mange sitater som statsråden nevnte, om hvordan Høyre stiller seg til dette. Representanten Bakke-Jensen sa at Høyre ikke har noe imot tollvern, tvert imot. Det var prosessen og forholdet til handelspartnerne som var utgangspunktet. Ja, det var forholdet til handelspartnerne. Man velger altså heller å stå med lua i hånda framfor å utfordre EU innen de eksisterende handelssystemene vi har, innenfor WTO-avtalens rammer. Det er overraskende. La meg si det slik: Lederen av utenriks- og forsvarskomiteen har vært klinkende klar på at tollendringene skal reverseres. Representanten Flåtten har også vært klinkende klar i denne salen på at tolløkningene skal reverseres. Jeg må spørre: Er det slik at Høyre vil reversere tollendringene? Er det slik at Høyre vil ødelegge mulighetene for økte inntekter til landbruksnæringen? Er det slik at Høyre vil ivareta EUs interesser framfor norsk næringslivs interesser med sin landbrukspolitikk?

Ingrid Heggø (A) [11:15:03]: Det har i grunnen vore ein tradisjonell debatt her i dag, der vi i Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har understreka kor viktig bonden er for Noreg for å oppretthalda matproduksjon og busetjing i heile landet, og eit kulturlandskap slik vi kjenner det i dag. Høgre forsøker å tåkeleggja at dei er imot det meste som vi raud-grøne er for. Framstegspartiet held kjend stil – marknaden skal rå, og slepp bonden fri.

Kristeleg Folkeparti har mista alt sitt truverde her i dag, når dei ikkje vil innsjå at gjennomslagskrafta innan jordbrukspolitikk, og bistand for den delen, vil verta vesentleg vanskelegare viss Torgeir Trældal skulle bli landbruksminister og Siv Jensen finansminister. Eg vil òg minna representanten Reiten om at det som er vanleg, er at det er opningstilbodet til regjeringa som blir vedteke, om ikkje organisasjonane godtek tilbodet og forhandlar.

Til slutt vil eg seia at det hadde tent presidenten til ære ikkje feilaktig å kommentera mat- og landbruksministeren sine merknader i det siste innlegget, for desse var absolutt innafor dagens tema, som er jordbruksoppgjeret. Eg vil rå presidenten til å teikna seg på talarlista om han ønskjer å kommentera innlegga.

Presidenten: Presidenten vil bare med jevne mellomrom minne om hva som er debattema.

Svein Flåtten (H) [11:17:01]: (ordfører for sak nr. 2): Jeg synes også det var en god påminnelse om å diskutere jordbruksoppgjøret, fremfor hvilke personer man kan skremme befolkningen med.

La meg først si litt til komitéleder Aasland, som snakket om markedsreguleringsordningen. Han sa at det er en finstemt ordning som ingen andre kan håndtere enn samvirket. Det tror jeg ikke er riktig, men det er samvirket som har gjort det. Høyre har ingenting imot samvirket. Det vi har sagt, er at vi mener at den som også er markedsaktør, ikke bør være eneste markedsregulator. Det er ingen tvil om at i en fremtidig ordning, som vi først vil ha en utredning av, vil samvirket være en del av dem som deltar i markedsreguleringsordningen. Det skjønner jo egentlig alle. Så til Terje Aaslands sterke kritikk av at vi skal kaste ut samvirket, faller på sin egen urimelighet. Det har vi aldri sagt. Vi har snakket om uavhengighet. Vi har snakket om å være mer nøytrale når det gjelder å se inn i markedet. Vi har sett eksempler på at definisjonen av enten overdekning eller underdekning av enkelte produkter, gis av den dominerende markedsaktøren. Det blir ikke riktig.

Så til dette med importvern. Komitélederen sier at dette er til for å beskytte matvareindustrien. Jeg vil advare mot å skyve matvareindustrien foran seg. Matvareindustrien, ved et økt importvern, får høyere råvarekostnad. Det er også meningen. Jeg har ingenting imot at bønder tjener mer penger, det har Høyre mange gode tiltak for. Men det er slik at matvareindustrien i Norge er avhengig av landbruksindustrien – og omvendt. Når det gjelder importerte produkter, som man ikke kan øke tollsatsene for – ferdig bearbeidede produkter, som vi importerer – kommer de i direkte konkurranse med et som produseres i Norge av norske råvarer. Det er ingen tvil om at da taper de norske produktene, laget av norske råvarer, i den konkurransen. Det er et faktum. Det er ikke bare argumenter som matvareindustrien forsyner Høyre med. Det er et faktum som man langt inn i Bondelaget, kanskje til og med i Senterpartiet, vet er riktig.

I tillegg er det slik at importvernet, som Høyre er for, ikke må bli en sovepute for ikke å utnytte den kapasiteten, den muligheten, som ligger i det norske landbruket til å produsere mer, mer effektivt og ikke minst kvalitet til priser som gjør at man kan få bedre betalt.

Presidenten: Presidenten vil minne om Stortingets forretningsorden, og spesielt § 53.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:20:24]: Presidenten bør også minnes på at en i denne salen diskuterer politikk, og da hender det at man tenker helhet, og ikke bare del.

Jeg skal avslutte dagens debatt, sannsynligvis – fra min side – med å komme med noen kommentarer.

I det året – 366 dager nå – jeg har vært landbruksminister, har jeg reist rundt i hele landet. Det som er det mest slående med denne næringen, er hvilket omfang den har, fra Finnmark til Agder i sør. Den har et veldig stort omfang: Vi har jordbruksforetak i 420 kommuner. Vi har selskaper som Tine, som har bedrifter spredt rundt omkring i hele landet, som har 5 500 ansatte, og som skaper store regionale ringvirkninger. Vi har Natura, Synnøve Finden og andre store foretak som er helt avgjørende for sitt lokal- og nærmiljø.

Vi begynte debatten i dag med å diskutere mat, og det er maten som er det primære. Det er derfor vi har et landbruk, det er derfor vi har et jordbruk. Men så er tilleggseffekten av norsk landbrukspolitikk at den skaper så stor verdiskaping rundt om i landet vårt, og jeg synes at enkelte representanter tar litt for lett på det. Jeg har fått flere spørsmål fra representanten Torgeir Dahl i dag. Jeg stilte også representanten Dahl et spørsmål tilbake, angående det at han nå vil stemme for f.eks. å fjerne eksportsubsidier på melk med én gang, som det står i forslaget her. Da må han ringe til ansatte på Tine-fabrikken i Elnesvågen og si: Jeg ønsker at din arbeidsplass skal legges ned. Det er konsekvensen av det. Han må – jeg har vært der, jeg tror det er rundt 60 personer som jobber der – møte de 60 ansatte og si: Jeg synes det er riktig, bra og klokt at din arbeidsplass forsvinner. Og når en har hatt den massive motstanden mot tollendringen som flere representanter fra Høyre og Fremskrittspartiet har hatt, må en møte de enkelte menneskene og si: Jo, vi mener at det er rett at en skal legge ned norsk landbruk i Finnmark, i Troms, og kutte ut industrien som er der, og ringvirkningene det gir. Det er et ærlig og åpent standpunkt, og da bør en være ærlig og åpen på det.

Angående markedsordningene: Selvfølgelig ønsker vi konkurranse i norsk matvarehandel. Det er utelukkende av det gode. Så mener vi at det er fornuftig at ikke staten gjør alt i samfunnet, og at samvirkeorganisasjonene har gjort en god jobb på vegne av fellesskapet, og vi ønsker ikke å statliggjøre det. Men selvfølgelig, det er også hele tiden dilemmaer, men sånn er det med alle løsninger. Ingen løsninger er perfekte, men vi mener at den beste løsningen er den vi har, der samvirket tar et ansvar for fellesskapet.

Så vil jeg takke Bondelaget og Småbrukarlaget for at de gjennom årets diskusjon om jordbruksavtale har klart å gjøre vanskelige avveininger sammen, og gjøre gode prioriteringer som både Bondelaget, Småbrukarlaget, og også staten står sammen om. Det er den norske modellen på sitt beste – når vi går sammen, næring og stat, og finner gode løsninger.

Presidenten: Presidenten kan forsikre statsråd Slagsvold Vedum at i denne sal diskuteres det stort sett bare politikk, og det er det som er også meningen etter Stortingets forretningsorden.

Representanten Irene Lange Nordahl har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Irene Lange Nordahl (Sp) [11:23:48]: Kristelig Folkeparti forsøker å gjøre et poeng av at en er enig i den rød-grønne landbrukspolitikken. Men hvordan i all verden skal Kristelig Folkeparti få til en videreføring av den rød-grønne landbrukspolitikken ved å være en garantist for et regjeringsskifte med Høyre og Fremskrittspartiet? Disse partiene vil føre en politikk som vil rasere landbruket – stikk i strid med det de rød-grønne står for. Det denne debatten har vist til fulle, er at Kristelig Folkeparti vil svikte landbruket hvis de bidrar til at Fremskrittspartiet og Høyre inntar regjeringskontorene etter valget. Det nytter ikke å si én ting når man gjør andre valg som vil føre til det helt motsatte – det er det denne debatten har vist til fulle. Jeg er helt sikker på at landbruket og bøndene i hele landet ser dette dobbeltspillet som Kristelig Folkeparti nå gjør seg til talsmann for.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:24:53]: Det er mange rød-grønne politikere som er bekymret for Kristelig Folkeparti. Jeg kan si at vi har det bra, vi er oppegående, det er en fin dag, og solen skinner. Jeg tror at den bekymringen de rød-grønne uttrykker i denne debatten, er et tydelig uttrykk for den troverdigheten Kristelig Folkeparti har i landbrukspolitikken. Derfor er man bekymret.

Det var statsråd Kåre Gjønnes i Bondevik I-regjeringen som la fram en landbruksmelding som viste retningen helt til 2012, før det kom en ny landbruksmelding, som dette huset vedtok.

For bare å bruke ett eksempel, tror jeg Kristelig Folkeparti har stor troverdighet når det gjelder bondeorganisasjonene: Jeg er selv utnevnt til bondevenn, både av Bondelaget i Sogn og Fjordane og Bondelaget i Østfold – gressfylket, kyrfylket, kornfylket og fjørfefylket. Det viser vel at den politikken Kristelig Folkeparti har, og står for, og som vi vil kjempe for, og jobbe for, er troverdig.

Vi har mistet troverdigheten, har det blitt sagt. Jeg tror at det skal velgerne få lov til å avgjøre på valgdagen.

Kristelig Folkeparti økte bistandsbudsjettet i regjeringene Bondevik I og Bondevik II hvert eneste år. Kristelig Folkeparti med regjeringsmakt fikk til avtaler med bondeorganisasjonene hvert eneste år. Vi fikk ikke noe brudd. Vi hadde ingen demonstrasjon med 2 500 bønder utenfor Stortinget – som den rød-grønne regjeringen hadde i fjor – mens de egentlig skulle vært på jordet og gjort det som virkelig var viktig, det å dyrke mat, og ikke demonstrert mot en flertallsregjering. Kristelig Folkeparti i regjeringsposisjon brukte større andel av den totale budsjettkaken på landbruk enn det som har vært gjort under den rød-grønne regjeringen.

Jeg tror at dette viser at vi i Kristelig Folkeparti har brukt vår posisjon i regjering til å styrke landbruket. Vi har brukt vår posisjon i opposisjon til å bygge troverdighet overfor bøndene, og vi har vært med på å presse en rød-grønn regjering til å føre en mer aktiv landbrukspolitikk. Det tror jeg – og det vet jeg – at mange bønder og mange innen næringsmiddelindustrien har merket seg.

Svein Flåtten (H) [11:28:05]: Det er underlig, nærmest litt beklemmende, å høre at landbruks- og matministeren gang etter gang i Stortinget, og særlig nå når han skal oppsummere debatten, egentlig ikke har noe annet å snakke om enn for eller imot den siste økningen av tollvernet, som om det skulle være helt avgjørende for norsk landbruk. Det har han jo selv svart på i et brev til komiteen – at det er det i hvert fall ikke når det gjelder årets jordbruksoppgjør og det å ta ut priser.

Jeg må også si til representanten Brekk – som snakker om at det er viktig å utfordre våre handelspartnere, og at Høyre ikke vil ivareta våre interesser ute – at EU selv greier å følge med. EU har fulgt med på den norske striden om ostetollen og håndterer det deretter. Høyre er for et sterkt importvern. Vi diskuterer en liten del av dette.

Jeg må også si jeg reagerer på utsagnet fra representanten Karin Andersen fra SV, som sier at Hedmark får seg en smell. Det er det mulig de får, men det er ikke på grunn av Høyres landbrukspolitikk, i så fall.

Det samme til representanten Lange Nordahl, som sier at landbruket blir rasert med Høyre: Vi har fått utarbeidet en rapport om hvordan det vil gå med landbruket hvis man legger inn Høyres premisser, Høyres forslag til budsjetter og tallfester det som ligger i programformuleringer. NILF har lagt det inn i sine modeller, og hva kommer ut av det? Jo, andelen produksjon i distriktene blir faktisk høyere, produksjonen holder seg oppe, inntektene holder seg oppe – alt målt i forhold til referansebanen. Riktignok blir brukene noe større, det vil antagelig bety at det også blir noen færre. Men det finnes en nåværende og en tidligere landbruksminister i denne salen, og hvis noen av dem kan si at de har hindret bruksnedgangen i dette landet, vil jeg gjerne høre det. Det vil bli færre bruk, de vil bli noe større, og det er det jeg savner i landbruksministerens oppsummering her. Finnes det ingen andre tiltak, finnes det ikke noe annet han kan tenke seg å snakke om når det gjelder å utvikle landbruket, når det gjelder å få bedre lønnsomhet, når det gjelder å få økt produksjon, enn akkurat ost og tollinjer i det siste budsjettvedtaket?

Presidenten: Representanten Torgeir Trældal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Torgeir Trældal (FrP) [11:31:20]: Representanten Aasland var oppe og forklarte Fremskrittspartiets politikk, at vi skal deregulere og hvor galt det skal bli. Det han ikke tar med seg, er at deregulering er noe man gjør i hele resten av verden også, og det fungerer. I Europa fungerer det faktisk veldig godt. Hvem var det som måtte hjelpe Norge da vi ikke hadde nok smør, da vi ikke hadde nok ribbe, da vi ikke hadde nok biff, da vi ikke hadde nok lammekjøtt? Jo, det er akkurat de markedene som det ble vist til fra Arbeiderpartiet – de kommer Norge til hjelp, og de gjør at vi får det vi skal ha.

Økningen i målprisene i det budsjettet som ligger inne nå, vil si at en familie på fire får en økning på 750 kr – det er det samme som å si at grensehandelen vil bli større. Det er jo helt i tråd med Arbeiderpartiets politikk, for representanten Lillian Hansen sier vi skal fôre Sverige med arbeidsplasser. Det viser virkelig Arbeiderpartiets sanne jeg, hvordan partiet er.

Man kan skremme med at Fremskrittspartiet skal få landbruksministeren, men det kan aldri bli verre enn det er nå.

Presidenten: Representanten Lillian Hansen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lillian Hansen (A) [11:32:39]: Representanten Flåtten glemte visst å si en viktig ting, og det er at den rapporten han viste til, er blitt knust og trampet på opptil flere ganger etter at den kom. Den begynner vel også å få litt mugg på seg, ettersom den er noen år.

Jeg er ikke overrasket over at Høyre prøver å skjule sin politikk. Jeg har lyst til å minne om at Høyre vektlegger at bonden er selvstendig næringsdrivende, de har understreket det. De vil legge til rette for best mulig lønnsomhet for aktive bønder. Høyre omtaler aktive bønder som bønder som driver intensivt. Høyre er altså opptatt av at stordriftsfordeler skal utnyttes for at produksjonen skal bli så effektiv som mulig. En sånn politikk gagner i hvert fall ikke det området jeg og representanten Frank Bakke-Jensen er fra.

Presidenten: Representanten Alf Egil Holmelid har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Alf Egil Holmelid (SV) [11:33:47]: Eg sa i mitt førre innlegg at eg var litt overraska over at Kristeleg Folkeparti konsekvent var opptatt av å kritisere regjeringa sin landbrukspolitikk, men at dei i denne debatten ikkje har kome med eitt kritisk ord om Framstegspartiet sin landbrukspolitikk. Eg fekk ikkje noko svar på kvifor dei hadde valt den linja, så eg vil gjenta spørsmålet: Kvifor er Kristeleg Folkeparti i ein så viktig debatt i det heile ikkje opptatt av å distansere seg frå Framstegspartiet sin landbrukspolitikk?

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:34:31]: Både representantene Hjemdal og Flåtten gjorde at jeg måtte ta ordet igjen. Det er fascinerende å høre på Kristelig Folkeparti i dag, for en kan bare gå inn i tallene fra Bondevik II-perioden og se på årsaken – hva var det som skjedde da? Jo, det beste man fikk til var prosentvis lik utvikling, mens vi – fram til i år – i denne regjeringsperioden har fått til kronemessig lik utvikling. Det er helt andre oppgjør enn det man klarte under Bondevik II – hver gang har vi hatt bedre oppgjør.

En av grunnene til at det ble oppgjør da, var selvfølgelig WTO-spøkelset som hang over norsk landbruk. Man visste at man var helt avhengig av å ha en liten inngang til regjeringen, så man ikke kunne spille bort for mange kort i en eventuell WTO-løsning. Derfor følte Bondelaget seg mer eller mindre tvunget til å være med på en avtale, for de visste at alternativet var at man kunne få tunge WTO-prosesser. Det beste var – bare å se på tallene – prosentvis lik utvikling.

For å ta budsjettallene: Det var minus 135 mill. kr i 2002, minus 275 mill. kr i 2003, minus 410 mill. kr i 2004 og pluss 190 mill. kr i 2005 i budsjettbevilgninger – kutt i så å si alle år, men en liten økning ett år. Det er faktum. Det var da Kristelig Folkeparti hadde statsministeren. Statsministeren gikk selv inn og ble forhandlingsleder i sluttfasen og la til noen kroner så det ble litt mindre kutt. Det må Kristelig Folkeparti være ærlige på og bare si: Sånn var det, det var det maksimale vi klarte å få til da vi hadde statsministeren og større styrke. Nå skal de gå i regjering med Fremskrittspartiet og Høyre. Hva blir resultatet av det? De står jo mye, mye svakere nå enn med de svake resultatene fra Bondevik II. Opplegget til Lars Peder Brekk i fjor var et mye bedre opplegg enn noen av de oppleggene man la fram under Bondevik II, uansett hva man sier – det er bare å se på tallene. Det var en annen politisk situasjon, og det er et faktum, uansett om en rister på hodet – man må bare sette seg inn i saken.

Så til Høyre, som sier at det eneste jeg snakker om er toll. Selvfølgelig snakker jeg om det som er viktig i landbrukspolitikken, selv om det kan være litt slitsomt for representanten Flåtten at man snakker om det som er viktig. I politikk handler det noen ganger om å gjøre noen prioriteringer og tørre å stå for dem selv om det blir bråk. Den prioriteringen har vi tort å gjøre, og vi har stått for den. Vi har vært mer opptatt av å forsvare norske bønder enn danske bønder. Vi har merket oss hvordan Høyre hver eneste gang har prøvd å skåre billige politiske poeng på det, og prøvd å sette norsk landbruk opp mot utenlandsk landbruk.

Vi er opptatt av at det skal være lønnsomt i å drive i norsk landbruk. Når det er lønnsomt, er det en fordel at de som produserer, får bedre betalt for produktene sine. Spesielt de store tjener på det grepet vi tok angående toll, derfor må vi ha større budsjettbevilgninger så også de små kan bli løftet. Årets jordbruksoppgjør har lagt til rette for at både store og små produsenter kan få bedre betalt.

Hans Olav Syversen (KrF) [11:37:46]: Jeg skjønner det er debatten for de store ord. Jeg har notert «dobbeltspill» fra en av debattantene på den rød-grønne siden, det andre var «desperat», og det tredje var vel at man var avkledd enhver troverdighet – og det før vi over hodet sitter i noen regjering. Det er interessant at man har så sterkt behov for å dreie debatten bort fra en selv og over på andre før noen eventuelt har overtatt. Jeg må si at jeg faktisk synes det er et lavmål å eksemplifisere hvem som skulle sittet i landbruksministerstolen og så tegne opp et skremmebilde. Man får ta partier, man bør holde seg for god til sånne ganske nedrige personangrep. Det hadde jeg faktisk et behov for å si, p.g.a. de innleggene jeg har hørt i denne debatten.

Vi kan gjerne diskutere på den måten de rød-grønne holder på. Vi får høre i denne salen hver dag: Aldri har det vært bevilget mer penger til kommunene, aldri har det vært bevilget mer penger til Helse-Norge. Ja, vi kan ta den. Aldri har det vært færre bønder i dette landet, aldri har det vært så få gårdsbruk i dette landet – hvis vi skal følge den rød-grønne retorikken. Jeg skal holde meg for god til det, for vi vet veldig godt alle sammen i denne salen at vi har strukturutfordringer, uavhengig av om det er en rød-grønn regjering eller en annen regjering som sitter ved bordet.

Vi står opp for vår landbrukspolitikk. Nå skal jeg svare Holmelid: Vi er uenig med Fremskrittspartiet i mange av disse spørsmålene, det vet velgerne. Mitt og Kristelig Folkepartis budskap er helt klart: Dersom de ønsker et regjeringsskifte og en aktiv landbrukspolitikk, har de et meget godt valg i Kristelig Folkeparti.

Presidenten: Generelt vil presidenten si at talerne bør holde seg strengt til den saken som er under debatt, slik det framgår av Stortingets forretningsorden § 53 – en generell oppfordring til debattantene.

Terje Aasland (A) [11:40:01]: Jeg skal bare avklare noen ting: Jeg har ikke sagt at samvirkebedriftene og markedsreguleringen i tilknytning til denne er hellig. Jeg har sagt at det har fungert veldig bra. Det er ingen tvil om at den ordningen som gjelder, er en veldig fin risikoavlastning for staten når det gjelder markedsreguleringen, og sånn sett mener jeg at den fungerer veldig bra.

Jeg hører at Høyre gjentatte ganger sier at de er for et importvern – og merker meg for så vidt det – selv om det ikke er mange Høyre-utsagn det siste året som vitner om akkurat det. Man har faktisk gjennomført endringer som gjør at importvernet skal fungere. Jeg må jo ta til etterretning at de er for et importvern, selv om det da tilsynelatende vil være sånn at det faktisk ikke vil fungere.

Til Kristelig Folkeparti: De rød-grønne partiene er i utgangspunktet helt enig med Kristelig Folkeparti i jordbrukspolitikken. Jeg synes med respekt å melde, også for ord som blir sagt fra denne talerstolen, at det er høyst relevant hvilken regjering og hvilken retning samfunnet har etter stortingsvalget når det gjelder jordbrukspolitikken. Det må være relevant å ta opp i denne sal hvilket parti som kan ha ansvar for en framtidig jordbrukspolitikk i en regjering som Kristelig Folkeparti eventuelt er med og innsetter. Man burde egentlig forvente at hvis det ikke var relevant, at de hadde avklart hvilken landbrukspolitikk som skulle gjelde de neste fire årene. Jeg stoler på Kristelig Folkeparti, men jeg stoler ikke på Høyre og Fremskrittspartiet. Det er det som er et vesentlig poeng i denne debatten.

Til slutt til representanten Torgeir Trældal, som gjentatte ganger har tatt opp grensehandelen, også i denne debatten. Det som virkelig bekymrer meg når det gjelder grensehandelen, er hvis det er Fremskrittspartiets tanke – når det gjelder restriksjoner rundt landegrensene våre – som skal gjelde. Da har vi virkelig grunn til å frykte grensehandelen. Det sto å lese i VG, 19. april 2012: «Jensen ønsker i utgangspunktet å fjerne alle restriksjoner på import av alkohol- og matvarer over grensen.» Da er det lagt et godt grunnlag for at grensehandelen skal få en betydelig vekst i årene framover, med den type inngang til forholdet.

Oskar J. Grimstad (FrP) [11:43:10]: Eg må seie at det er ein underleg debatt, der representantar frå den sittande regjeringa tydelegvis legg opp til at angrep er det beste forsvar. Og har ein dårlege argument, hever ein røysta. Og for han som evnar og sjå seg litt rundt om i landet, så kan ein ikkje akkurat påstå at det skin så veldig av landbruksnæringa i dag. Under denne regjeringa si regjeringstid har ein faktisk rekord i nedlegging av gardsbruk, og vi les dagleg om det i media – den same regjeringa som rosar seg av å ha nye rekordar i overføringar til den same næringa, ei regjering som har regjert i åtte år, og late beitenæringa stå med lua i handa når rovdyr tar buskapen deira, fordi Miljøverdepartementet blir styrt av Sosialistisk Venstreparti som ikkje respekterer rovdyrforliket, ei regjering som har byråkratisert landbruket til ein parodi, men som er flink til å snakke vel om bøndene og arbeidet deira og kor avhengige vi er av dei. Men bøndene lever ikkje av godord og reguleringsoverflod.

Poenget mitt igjen er: Det skin ikkje akkurat av denne næringa. Og det har næringa sjølv sett. Det er ikkje akkurat ei hallelujastemning der ute for framleis å ha ei raud-grøn regjering heller. Det viser òg meiningsmålingane.

Presidenten: Representanten Svein Flåtten har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt, såfremt ikke innlegget dreier seg om sak nr. 2, der Svein Flåtten er ordfører for saken. Svein Flåtten må selv avklare om det er til den generelle debatten eller til sak nr. 2.

Svein Flåtten (H) [11:45:18]: Dette er 1 minutt til jordbruksoppgjøret, i denne omgang.

Først til komitélederen, som sier at markedsreguleringen er en fin risikoavlastning for staten. Jeg må bare minne ham om at markedsreguleringen er en risikoavlastning for bøndene og for produsentene, og så er det om å gjøre å finne den måten dette skal innrettes på.

Jeg har lyst til å si til representanten Lillian Hansen, som sier at vår rapport «ble knust». Nei, det var fiendebildet av Høyre som ble knust. Ennå har ingen imøtegått noen av premissene som er lagt inn. Man har ikke likt dem, nei – politisk – men det er noe helt annet. Jeg oppfordrer Hansen og Arbeiderpartiet til å fortelle meg hva det er i rapporten som ikke er riktig. Foreløpig har jeg hørt at Bondelaget ikke liker den. Det var ikke så overraskende, men jeg vil gjerne høre hva som ligger i den av fakta.

Presidenten: Representanten Line Henriette Hjemdal har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Line Henriette Hjemdal (KrF) [11:46:36]: Jeg må si at det var en oppsiktsvekkende nedskriving landbruksministeren gjorde av bondeorganisasjonene i sin framstilling da de inngikk avtale med Bondevik I- og Bondevik II-regjeringene. Bondelagene var tvunget til å inngå en avtale, sa statsråden fra denne talerstolen. Det var en nedskriving av bondeorganisasjonene som jeg hadde håpet at den fremste talsmannen på dette området, ikke hadde gjort.

Det er en høyst relevant Kristelig Folkeparti-politikk på dette området. Velgere som ønsker en ny regjering etter valget, og som ønsker en landbrukspolitikk som tar hele landet i bruk, fører en politikk som tar igjen gapet som er mellom bønder og andre sammenlignbare yrker, og som ønsker et styrket jordvern – de bør stemme Kristelig Folkeparti ved det neste valget.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:47:46]: Det har blitt noen runder på talerstolen.

Man må vurdere de handlingene man gjør i sin samtid, og de vurderingene som Bondelagets ledelse gjorde på den tiden, har jeg full respekt for. Faktum er også at det ikke ble prosentvis likt for de beste avtalene, og faktum er at det var et WTO-spøkelse som hang over norsk landbruk i den perioden som gjorde at det var veldig krevende. Bondevik selv la sin personlige prestisje i å få til et opplegg der han ikke kuttet fullt så mye som ellers hadde vært alternativet. Det er et faktum. Det må Kristelig Folkeparti være ærlige på, og bare se på de avtalene som var under Bondevik II-perioden, og ikke late som om det var noe mer enn det det er. Det var det man mente var riktig da, og det ble gjort. Så har vi gjort noen løft etterpå, som har vært helt nødvendige.

Det er interessant å lese innstillingen. Regjeringen har bl.a. blitt beskyldt for at vi ikke ønsker å tenke nytt. Men da kan jeg komme med en liten beskyldning tilbake. For det er ganske underlig det som står i forslag nr. 3 fra Høyre og Fremskrittspartiet – jeg skal ta ett eksempel:

«Stortinget ber regjeringen fremme sak for Stortinget om endring av jordlovens bestemmelser om delingsforbud.»

Vi hadde en debatt om fjerning av den i forrige uke, der vi behandlet jordloven § 12 og fjernet delingsforbudet. Så kommer det et nytt forslag uken etter. Det er et eksempel som viser hvor liten respekt Høyre og Fremskrittspartiet viser for landbrukspolitikken. Dere kommer med opplagte forslag som ble behandlet i forrige uke, der vi endret delingsforbudet. Jeg kan ikke forstå hvorfor dere gjør det. Men dere gjør det fordi dere tror at dere kan skåre et billig politisk poeng på det. Ellers er det de som har skrevet denne innstillingen, som ikke har fått med seg at vi behandlet jordloven i forrige uke. Jeg tror dessverre at det kan være det siste. Og det er jo mildt sagt underlig.

Jeg har merket meg at partiet Venstre ikke har deltatt i debatten. De hadde et innlegg, og så gikk de. Det er av de partiene som har hatt størst endring i sin politikk fra 2005 til nå – fra da Lars Sponheim var landbruksminister til Borghild Tendens innlegg i dag. For de var jo på helt samme linje som representanten Svein Flåtten, da vi gjorde den tollendringen. De kalte det egoisme satt i system og proteksjonisme på sitt verste at vi sto opp for norsk landbruk, for norske distrikter og for norske industriarbeidsplasser.

Så er det ikke riktig som representanten Svein Flåtten har sagt, at vi ikke er opptatt av norsk næringsmiddelindustri. Da vi gjorde denne endringen, var det etter sterke innspill fra NHO Mat og Landbruk, fra Norsk Nærings- og Nytelsesmiddelarbeiderforbund – LO og fra Bondelaget og Småbrukarlaget. Det var bredde her – industri, fagorganisasjon, bondelag og småbrukarlag sto sammen. Derfor responderte regjeringen på det, nettopp for å kunne gi økte inntektsmuligheter, gi forutsigbarhet og sikre arbeidsplassene, og ikke gjøre som representanten fra Møre og Romsdal som ønsker å legge ned meieriet i sitt eget distrikt.

Svein Flåtten (H) [11:50:59]: Da skal jeg holde meg til den andre saken og ikke besvare landbruksministerens utvalgte påstander om hvilke næringsmiddelbedrifter som sto bak det vi snakket om i forrige sak.

Jeg har tenkt å snakke litt om Kristelig Folkeparti, og jeg har tenkt å snakke litt om deres forslag til jordvern, som vi har til behandling. Det er en ganske interessant sak, særlig med bakgrunn i den ganske voldsomme debatten var mellom de rød-grønne partiene og Kristelig Folkeparti i den foregående saken – kanskje helst angrepene fra de rød-grønne.

Jeg må si at intensjonen i forslagene fra Kristelig Folkeparti om jordvern er meget gode. De respekterer jeg, som jeg respekterer Kristelig Folkepartis landbrukspolitikk på andre måter. Jeg trekker overhodet ikke motivene i tvil. Jeg synes de er aktverdige. Av og til har vi forskjellige synspunkter.

Men en del av forslagene synes vi går litt langt. Kanskje er det også for tidlig. Vi mener – og det oppfatter jeg også at Kristelig Folkeparti mener, for de slutter seg til det i andre saker – at det er mye annet man også kan se på for å ta vare på jorden. Man kan drive den på en bedre måte, bli kvitt leiejordsproblematikken, sørge for nødvendige tilskudd til grøfting, osv. Men først og fremst bør man se på dereguleringer på eiendomssiden, som kan gjøre at denne 40-prosenten med leiejord går ned, slik at det blir eieren som også driver. Det betyr selvsagt at man kommer til å ta vare på jorden på en annen måte. Jordvern blir overhodet ikke overflødig; det er ikke det jeg sier. Men vi får mer ut av jorden.

Det er en pussighet i dette, for Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti står sammen om to alternative forslag – opprinnelig fremmet av Høyre – om å se på beskatningen av tomter når man selger ut for å reinvestere i jord. Det er meget gode forslag, og Kristelig Folkeparti er også med på dem. Det som er oppsiktsvekkende i denne saken med hensyn til de rød-grønnes forhold til Kristelig Folkeparti, er at man – når det gjelder et forslag med så gode intensjoner – ikke engang kan gå inn for å vedlegge forslaget protokollen, men bare helt strikt avvise det hele som, jeg vil si, uinteressant.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:54:16]: Debatten har vist at Venstre mer og mer blir et verdiradikalt parti. Det siste nå er at Venstre ønsker at jord og skau skal erverves av aksjeselskaper uten plikter. Det er et historisk brudd med Venstres tidligere linje. Landbruksarealer trenger personlig, langsiktig eierskap med rettigheter og plikter. Det er ut fra biologiske fakta.

Høyres hovedtalsmann, Frank Bakke-Jensen, kommer med en skjønn bukett av ord: ikke mot tollvernet, for samvirke og for jordbruksavtale. Sitater og fakta om det motsatte fra Høyres sentrale talspersoner betyr ikke noe.

Dette er ikke troverdig. Jeg vil anbefale partiet Høyre å si det som det er, og snart kalle en spade for en spade: Svakere lønnsomhet i produksjon av mat – ikke minst på store bruk, som de ønsker – vil bli en sosial katastrofe for de menneskene som bor på gård i dag.

Presidenten: Representanten Lars Peder Brekk har også hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:55:39]: Debatten har vist at det er veldig klare skillelinjer mellom det blå-blå alternativet og det rød-grønne, og i den sammenhengen tror jeg vi alle må tåle å bli utfordret på vår egen politikk. Det betyr også at Kristelig Folkeparti må tåle å bli utfordret på sine veivalg når de sier at de ønsker et regjeringssamarbeid med Høyre og Fremskrittspartiet.

Så har jeg til slutt lyst til å komme med en liten kommentar til representanten Trældal, som avsluttet sitt innlegg med å si at det aldri kan bli verre enn nå, tror jeg var ordbruken. Det som er klart, er at årets jordbruksoppgjør koster hver forbruker 125 kr i året. I innstillingen påstår Fremskrittspartiet at årets lønnsvekst for folk flest i stor grad er spist opp av økte målpriser for mat. Lønnsveksten for 2014 er 19 000 kr. Etter 30 pst. skatt vil det gå 100 år før ett års lønnsvekst er spist opp. Det har nok vært verre før!

Hans Olav Syversen (KrF) [11:56:54]: Jeg skal være veldig kort. Ja, vi tåler å bli utfordret i Kristelig Folkeparti. Til representanten Aasland vil jeg si at vi ikke har noe problem med å diskutere partiets politiske ståsted i landbrukspolitikken. Det jeg pekte på, som jeg faktisk mener, er at det kan vi godt gjøre uten at man trenger å personifisere – og det på en svært negativ måte – hvem som eventuelt skulle sitte i en statsrådstol. Det tror jeg faktisk debatten tjener på.

Jeg registrerer at de rød-grønne nå er veldig enige. Det er bra, for det er ikke alltid vi har fått det inntrykket. Ingen nevnt og ingen glemt, men la oss si det sånn: De som har hatt ordet i denne debatten, har jo nettopp påpekt den store avstanden mellom enkelte av partiene i regjering, og hvor forferdelig vanskelig det har vært å regjere med det største partiet – for å sette ord på det.

Så vi hører det som blir sagt, at det er en rørende enighet. Den har ikke vært åpenbar for oss som har fulgt debattene tidligere.

Så står jeg fast på det jeg sa i mitt tidligere innlegg. Vi går til valg på vår politikk, og vi vet at det er mange som ønsker et regjeringsskifte. For dem som ønsker en aktiv landbrukspolitikk, ikke minst hvordan vi skal sikre at det blir mange bønder i dette landet som er villige til å foreta ganske betydelige investeringer for å få det til, gjentar jeg: De har et meget godt alternativ i Kristelig Folkeparti.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [11:58:46]: Det er noen bærebjelker i norsk landbrukspolitikk, og de er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV helt enige om. Det har vi vært over tid, selv om det kan være krevende for representanten Hans Olav Syversen å se det. Vi har vært enige om jordbruksavtalens form, tollvernet og samvirkets rolle. Så har det vært ulik vilje til dosering av virkemidlene, men vi har vært enige om retningen og hovedbærebjelkene.

Kristelig Folkeparti er derimot uenig med Høyre og Fremskrittspartiet i alle hovedbærebjelkene – tollvern, jordbruksavtale og samvirkets rolle – og fullstendig på kollisjonskurs når det gjelder jordvern.

På alle de områdene som har vært bærebjelkene i norsk landbrukspolitikk, er dagens regjeringspartier enige om hovedretningen – om bærebjelkene. Men i det som er Kristelig Folkepartis alternativ, er alle partiene utenom Kristelig Folkeparti fullstendig mot dagens bærebjelker i norsk landbrukspolitikk. Det gir en helt, helt annen virkelighet. Det som må være nesten umulig for Kristelig Folkeparti å kunne si med troverdighet, er at de selv tror at de skal kunne klare å levere bedre jordbruksoppgjør nå enn de gjorde under Bondevik II, hvis det er Fremskrittspartiet og Høyre de skal regjere sammen med.

Min siste oppfordring til Kristelig Folkeparti er at de må begynne å se på sin egen politikk – begynne å ta sin egen politikk på alvor, og se hvor det er de får gjennomslag for den. Det er ikke god sentrumspolitikk å gå til Fremskrittspartiet og Høyre i våre tradisjonelle sentrumssaker. De får vi gjennomslag for sammen med Arbeiderpartiet og SV.

Men jeg skjønner at de har tatt et taktisk valg. Jeg mener det er grunnleggende feil og svært skummelt for norsk landbruk at de skal være døråpneren for Fremskrittspartiet og Høyre inn i landbrukskontorene.

Det skal vi forhindre gjennom å vinne valget i september.

Øyvind Håbrekke (KrF) [12:00:59]: Vi har gjentatte ganger hørt hva landbruksministeren sier – hans betraktninger og særdeles selektive historieskriving om Kristelig Folkepartis historie når vi har hatt medansvar for norsk landbrukspolitikk.

Det skal også sies at Kristelig Folkeparti går til valg på det samme regjeringsalternativet som det vi hadde under Bondevik II-regjeringen, men at vi som kjent også har sagt at vi selvsagt er villige til å snakke med alle opposisjonspartiene dersom vi får et nytt flertall. Det heter å ta ansvar, fordi vi da har en situasjon der velgerne har sagt at de ønsker en ny regjering. Nå er det veldig mye som tyder på at mange velgere ønsker en ny regjering. Det tror jeg kanskje landbruksministeren bør merke seg, og også at det faktisk er mange innenfor landbruket som ønsker en ny regjering.

Så kan jo landbruksministeren gjerne reflektere – siden den analytiske evnen er veldig stor i dag – rundt både Bondevik II-regjeringen og bondeorganisasjonenes egne motiver for å inngå oppgjør med den forrige regjeringen. Siden hans analytiske evner i dag er veldig kreative, burde han kanskje ha noen refleksjoner omkring hvorfor mange bønder faktisk også ønsker en ny regjering.

Ut fra landbruksministerens siste innlegg kan man få inntrykk av at den rød-grønne regjeringen står med en åpen invitasjon til et landbrukspolitisk samarbeid med Kristelig Folkeparti. Er det sånn at det foreligger en invitasjon fra den sittende regjering til et landbrukspolitisk samarbeid med Kristelig Folkeparti i neste periode? Landbruksministerens innlegg kan tyde på det, men alle andre signaler over flere år fra den sittende regjering, er: Dette klarer vi godt selv – vi ønsker å gjøre denne jobben alene, vi ønsker å gå til valg alene, som et eget alternativ, vi trenger ingen andre. Men nå har plutselig Kristelig Folkeparti blitt et veldig viktig parti for framtidens landbrukspolitikk, og da med negativt fortegn, ifølge vår landbruksminister.

Jeg tror at her sender man signalene litt ettersom det passer, og når man har oppdaget at Kristelig Folkeparti faktisk har en så god landbrukspolitikk at man oppfatter den som en trussel, finner man det for godt å rette skytset en annen vei – og snakker om politikken til andre partier som også sitter i opposisjon. Strategien er ganske enkel å avsløre, men den gir ikke Senterpartiet og den rød-grønne regjeringen større troverdighet når vi nærmer oss et valg.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Gunnar Gundersen (H) [12:04:14]: En statsråd har jo store fordeler i sånne debatter – han kan bare fortsette å tale. Våre landbrukspolitiske talsmenn har ikke mer taletid igjen, så jeg får bare ta over litt.

Jeg synes at statsråden fortsetter å snakke mot sitt eget skremmebilde. Det er jo, som representanten Flåtten sa, bare skremmebildet av Høyres politikk som forsvant med NILF-rapporten. Høyres troverdighet i landbrukspolitikken økte jo kraftig med den rapporten.

Kristelig Folkeparti har valgt en utmerket samarbeidspartner hvis man ønsker å utvikle norsk landbruk inn mot de reelle problemstillinger som man har, som Syversen var inne på, som ingen egentlig tar på alvor, og som i hvert fall regjeringspartiene har vist at man ikke tar på alvor.

Høyre vil ha importvern – men det er heller ingen tvil om at man kan gjøre justeringer på importvernet som langt fra er dramatisk for norsk landbruk og jordbruk, og som kanskje rett og slett vil føre til at man blir mer rasjonell i sin tilpasning. Høyre vil ha jordbruksforhandlinger, men vi vil samkjøre dem med budsjettframleggelsen. Det ligger jo ikke noen dramatikk i det. Så her er Kristelig Folkeparti på veldig trygg grunn. Man vil ikke ha noen dramatisk omlegging. Som jeg har sagt fra denne talerstolen mange ganger, er norsk jordbruk stort sett formet gjennom politikk, og det er politikk som også må bringe næringen tilbake til en sunnere framtid.

Det er også forunderlig å sitte og høre på en debatt rundt jordbruksforhandlingene hvor representanter beskriver det som katastrofe med Høyres politikk. Hvis vi går inn og ser på hva Høyres forslag går ut på, har vi skatteforslag som vil gi tilbake minst halvparten av våre kutt i jordbruksforhandlingene. Vi tar på alvor at det er en næring som består av selvstendig næringsdrivende, og vi tror at hvis de får større frihetsgrad til å tilpasse seg selv, og får beholde mer av sine egne penger, vil det i bunn og grunn bli en mye mer solid og framtidsrettet næring.

Det viste vel også erfaringene med jordbruket under Bondevik II-regjeringen. Da var det veldig mye statistikk som – hvis man går tilbake og ser på statistikken – viser at optimismen var litt på tur tilbake i landbruket under den perioden. Det som har skjedd under den rød-grønne regjeringen, er jo at mye av produksjonen og statistikken viser at man går i ganske så feil retning. Jeg synes man skal forholde seg til resultatene av egen politikk, og da har ikke den rød-grønne regjeringen mye å skryte av.

Igjen: Kristelig Folkeparti har en utmerket samarbeidspartner i Høyre. Vi skal utvikle et landbruk som er sunt, og som får tilbake en optimisme for framtiden.

Statsråd Trygve Slagsvold Vedum [12:07:26]: Det er mye statistikk som har vært påstått referert riktig i løpet av debatten. Det er bare å anbefale folk å gå inn i statistikken og se på bl.a. produksjonsutviklingen under Stoltenberg-regjeringen – den rød-grønne regjeringen – og under Bondevik II. Da ser en selv at de påstandene som er kommet, ikke er riktige – heller ikke når det gjelder bruksnedleggelser, at det har vært tidenes høyeste til nå. Det er bare å gå og se på statistikken så ser man at heller ikke den påstanden er riktig.

Så til representanten Gundersen, som så tilforlatelig sier at de skal flytte jordbruksforhandlingene fra våren til den ordinære budsjettbehandlingen i Stortinget, og at det ikke er noen dramatikk i det. Men hvorfor ønsker man det? Det er selvfølgelig for å svekke makten til Bondelaget og Småbrukarlaget i den situasjonen. Man skal altså samkjøre det med de andre budsjettprosessene, sånn at det ikke blir en egen prosess – en prosess som har fungert godt for norsk landbruk fra 1950-tallet til i dag. Man sier da tilforlatelig at nå skal vi bare legge det inn i den ordinære budsjettprosessen på Stortinget – det blir noenlunde det samme.

Det er jo en måte å svekke Bondelagets og Småbrukarlagets forhandlingsrett på, og deres mulighet til å være med og utforme politikken sammen med staten. Noe av suksessen i den norske modellen er nettopp at vi har utformet politikken sammen. Vi mener at de mange titusener som jobber i næringen, ser vel så godt som oss hva som er næringens utfordringer. Derfor gjør vi det sammen. Derfor gjør vi det i en egen prosess på våren, der vi diskuterer hvordan vi skal bruke budsjettmidlene, hvordan vi kan prioritere også prisvirkemidler, og der vi har en tett gjennomgang. Det å legge det til den ordinære budsjettbehandlingen gjør at jordbrukets rolle blir svekket – jordbrukets makt blir svakere, og statens makt blir sterkere. Vi i den rød-grønne regjeringen ønsker ikke at statens makt skal bli sterkere. Det ønsker dessverre Høyre, og jeg synes det er trist.

Når det gjelder Kristelig Folkeparti, har jeg skjønt at de blir veldig, veldig provosert over at vi bare snakker om de budsjettbevilgningene fra Bondevik II. Men de må jo ikke la seg provosere over at vi løfter fram de budsjettbevilgningene som var under Bondevik II – det er jo bare faktum at det var sånn det var. Det var kutt i budsjett i nesten alle år under Bondevik II. Det var den prioriteringen man fikk til i det politiske flertallet da. Takket være Kristelig Folkeparti og den innsatsen ikke minst Kjell Magne Bondevik gjorde, ble det ikke så store kutt som det hadde blitt uten Kristelig Folkeparti. Det er faktumet. Men etter valget – hvis Kristelig Folkeparti mot formodning går i regjering sammen med Høyre og Fremskrittspartiet – vil det ikke sitte en Kjell Magne Bondevik på Statsministerens kontor og gå inn i siste forhandlingsrunde. Kristelig Folkeparti vil ikke ha den samme styrken til å stoppe de fundamentale kuttene og de enorme endringene som Fremskrittspartiet og Høyre ønsker i landbrukspolitikken. Det må Kristelig Folkeparti være åpen og ærlig på og ikke late som om det kommer til å bli en satsing – nye tollgrep, store budsjettøkninger, som vil gi ny optimisme – hvis man slipper Fremskrittspartiet og Høyre inn i regjeringskontorene, for det blir det motsatte. Men sammen med Arbeiderpartiet og SV skal vi vinne valget.

Gunnar Gundersen (H) [12:10:41]: Nok en liten kommentar til dette med statistikken.

Det er et faktum at selvforsyningsgraden, som mange liker å snakke om, gikk opp under Bondevik II-regjeringen, den har gått ned under den rød-grønne regjeringen. Kornproduksjonen har hatt et dramatisk fall under den rød-grønne regjeringen. Jeg vil formode at kanskje noe av det man ønsker å gjøre noe med i årets jordbruksforhandlinger, er kornproduksjonen, for der er man skikkelig på etterskudd. Men man må i hvert fall forholde seg til det som er realitetene og resultatene av egen politikk.

Til bruksnedleggelsene: Det er klart at tallet på bruk som blir nedlagt når to tredjedeler nå snart er borte, nødvendigvis vil gå ned, men regnet i prosent av andelen bruk, tror jeg nedleggelsene har skjedd minst like raskt nå, under den rød-grønne regjeringen, som det har vært helt siden 1950-tallet. Der er jeg veldig enig med representanten Syversen. Det er en utvikling som man neppe får gjort noe med, men det er et spørsmål om å legge til rette for at de som ønsker en god framtid i næringen, får det. Der tør jeg påstå at Høyre har en utmerket politikk. Som sagt: Det er veldig fornuftig av Kristelig Folkeparti å bli med oss for å utvikle et framtidsrettet landbruk.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.