Martin Kolberg (A) [11:54:27]: (komiteens leder og ordfører for saken): Det er en selvfølgelig ting å si, men jeg vil si det først likevel. Alle saker som behandles i Stortinget, er selvfølgelig viktige, men jeg vil legge særlig vekt på denne saken, fordi den viser en utfordring vi har i norsk forvaltning som ofte er oppe til diskusjon, i både det store offentlige rommet og det politiske miljøet:

Hvorfor blir ting mye dyrere enn det som var bestemt da de forskjellige prosjektene ble vedtatt? Hvorfor viser det seg i ettertid at det som var planlagt, ikke var planlagt på en tilstrekkelig god måte?

Det er en utfordring for oss alle – særlig for Stortinget, som skal fatte overordnete vedtak om hvordan samfunnet skal utvikle seg.

Jeg sier dette på bakgrunn av en igjen veldig god rapport fra Riksrevisjonen, som tar opp dette temaet på en bred og veldig tilfredsstillende måte, etter komiteens mening.

Dette er igjen en enstemmig innstilling fra kontrollkomiteen, og det er ikke noen politiske uenigheter om de forhold som rapporten behandler eller de konklusjoner som er trukket av komiteen i merknadene.

Jeg slutter meg helt og fullt – på vegne av komiteen – til Riksrevisjonens utgangspunkt for undersøkelsen og vil understreke at for Stortinget, og selvfølgelig også for regjeringa, er det av stor betydning at beslutningsgrunnlaget for en avgjørelse er riktig og framfor alt viktig.

Et uriktig eller falsk beslutningsgrunnlag vil kunne medføre at fastsatte mål ikke nås, og at tiltak får utilsiktede konsekvenser for berørte parter. For å sikre et godt beslutningsgrunnlag må det gjennomføres tilfredsstillende mål- og problemanalyser, alternative virkemidler må vurderes og ikke minst må konsekvensene av en beslutning være utredet før tiltak vedtas.

Eksempler på det motsatte vekker ikke bare hoderysting i befolkningen, men også hos oss som står ansvarlig.

Vi er ikke tjent med saker hvor f.eks. et sykehus blir bygd for å dekke et økende behov, men som viser seg å være for lite allerede før det er ferdig bygd. Det er et eksempel på det jeg snakker om: Alvorligheten i svikten i planleggingen, slik Riksrevisjonen i rapporten påpeker overfor Stortinget.

Riksrevisjonen har gjennomført en dybdeundersøkelse av fem offentlige tiltak under ulike fagdepartementer. Disse inkluderer de vanligste typer tiltak. Det handler om lover, forskrifter, reformer og investeringstiltak, med konsekvenser for statlig forvaltningsnivå, fylkeskommuner, kommuner, næringsliv og private. Valg av tiltak er basert på aktualitet og vesentlighet.

For å kunne gi et mer generelt bilde av utredningene er det også benyttet kvantitative data og data fra undersøkelser som er gjennomført av forvaltningen selv.

Undersøkelsen viser at det er betydelige svakheter i utredningsarbeidet. Jeg vil særlig legge vekt på og trekke fram at konsekvenser for næringsliv og kommuner av ulike tiltak i liten grad vies oppmerksomhet før vedtak fattes. En samlet komité vil derfor, i likhet med Riksrevisjonen, vise til utredningsinstruksens krav om at konsekvensutredninger skal omfatte konsekvenser for statlig, fylkeskommunal og kommunal forvaltning og for private, herunder næringsvirksomhet og enkeltpersoner.

Som jeg sa innledningsvis, stiller komiteen seg bak Riksrevisjonens bekymring for at manglende konsekvensutredninger kan gi beslutningstagerne manglende oversikt og manglende bevissthet om effekten av tiltak og hvilke belastinger de eventuelt kan medføre for kommunene eller næringslivet.

Mangelen på samfunnsøkonomiske konsekvenser, som Riksrevisjonen i sin rapport avdekker, gjør det vanskelig å rangere og prioritere mellom ulike virkemidler og tiltak. På samme måte er fraværet av alternative virkemidler i beslutningsdokumenter med på å gi grunnlag for å stille spørsmål ved om Stortinget og regjeringa får et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag i viktige saker.

Jeg gjentar den setningen. En samlet kontrollkomité sier:

«På samme måte er fraværet av alternative virkemidler i beslutningsdokumenter med på å gi grunnlag for å stille spørsmål ved om Storting og regjering får et tilstrekkelig beslutningsgrunnlag i viktige saker.»

Det er en alvorlig setning. Det er ikke mangelen på instanser som skal sikre tilstrekkelig utredning, som er problemet. Det finnes flere av dem. Veilederen til utredningsinstruksen har som formål å informere om gjeldende regelverk og gi råd og veiledning for å øke forståelsen av kravene til godt utredningsarbeid. Finansdepartementets veileder i samfunnsøkonomiske analyser har som formål å gi anbefalinger om hvordan samfunnsøkonomiske analyser av offentlige tiltak og reformer bør utformes. Direktoratet for økonomistyring er ment å være en pådriver for å heve kompetansen og gjennomføringen av samfunnsøkonomiske analyser. Departementenes fagpanel for økonomisk konsekvensanalyse gir støtte og rådgivning i arbeidet med analyser av økonomiske konsekvenser av offentlige reformer, regelendringer, investeringer mv., og Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet ivaretar sekretærfunksjonen for fagpanelet med bakgrunn i at departementet har ansvaret for utredningsinstruksen. Men allikevel sier rapporten at det ikke utredes godt nok, og at kvaliteten er varierende.

Etter komiteens behandling og gjennomgang av det stoffet vi har hatt til disposisjon, finner vi grunn til å stille oss bak en slik kritikk. Riksrevisjonen peker på at dette skyldes dels at instanser, som f.eks. Direktoratet for økonomistyring og fagpanelet, ikke blir brukt, og dels at utredningsinstruks og veileder ikke er klare og entydige nok. Også dette er selvsagt alvorlig. Beslutninger skal ikke være avhengig av enkeltdepartementers forståelse av utredningsinstruksen om hvordan den skal brukes. Det er ikke opp til det enkelte departement. Det er det Stortinget som har fattet vedtak om, og det er opp til regjeringa som samlet kollegium å sørge for at disse bestemmelsene blir fulgt.

Komiteen konstaterer at Fornyings-, administrasjons og kirkedepartementet har informert Riksrevisjonen om at avdekking av manglene er tatt alvorlig, og at departementet har satt i gang et arbeid for å rette opp disse manglene. Jeg er glad for at arbeidet med hvordan konsekvensutredningene skal organiseres, er igangsatt, og at arbeidet for å styrke kontrollen med utredninger for å sikre tilstrekkelig kvalitet blir fulgt opp som en del av dette.

Jeg vil til slutt henstille veldig tydelig til Kommunal- og regionaldepartementet og dets minister, som jeg ser er til stede her i dag, om å ta denne rapporten veldig alvorlig. Det har med hele beslutningsgrunnlaget for både storting og norsk forvaltning å gjøre, og det er av stor betydning at det bedres, slik Riksrevisjonen peker på, og slik komiteen enstemmig har sluttet seg til.

Jeg tillater meg også, når vi nå nærmer oss slutten av behandlingen av kontrollkomiteens saker, fra Stortingets talerstol å gi uttrykk for en takk til riksrevisor Kosmo, som sitter her, for hans innsats, som går ut 1. januar neste år.

Michael Tetzschner (H) [12:04:07]: I samme positive ånd overfor Riksrevisjonen må jeg også berømme etaten for i dette dokumentet å ha fremlagt noe av det mest interessante og tankevekkende som er forelagt, i hvert fall i min tid i komiteen. Denne dybdeundersøkelsen var meget interessant å lese. Dette at man altså velger ut fem områder hvor man tar for seg hele forhistorien, er absolutt til ettertanke.

Man kan jo, slik saksordfører var inne på, etterlyse en formell fremgangsmåte – dette å følge utredningsinstruksen – som også er veldig viktig at man gjør. Man kan også, i et mer ydmykt øyeblikk, rette noe av kritikken mot det politiske system som sådant. Jeg har reflektert litt over dette. Jeg har sett noen beslutningsdokumenter i mitt liv. Jeg har vært så heldig å være med i børsnoterte selskapers styrer, hvor man også har tatt store avgjørelser. Men der har man ikke hatt politiske dokumenter i den forstand, og jeg vil si at det adskiller dem fra en del av de politiske beslutningsdokumentene som vi får – enten det er i komité eller ellers her i huset – for de inneholder selvfølgelig en fremstilling av saken, saklige behov for å gjøre noe, men samtidig vil de politiske dokumentene også inneholde et sterkt element av innsalg. Alle vet jo at når man skal selge inn noe, er det ikke særlig rom for tvil. Da har man en konklusjon. Men når man utreder noe, skal man nettopp gi uttrykk for tvil. Et politisk innsalgsdokument vil også fokusere på én løsning, mens en ordentlig utredning vil peke på flere løsninger. Man vil også i innsalgsdokumentet overdrive fordelene fremover i tid i form av besparelser, fordeler for tredje part, mens man i et beslutningsdokument vil peke på at det også kan ha negative eksterne virkninger. Det er jo ikke alltid så bekvemt for oss som driver med politikk, å måtte ta med at her kan det være usikkerhet, eller at det ikke er sikkert at vi på alle områder vil oppnå det som vi i våre mest belivede øyeblikk selger saken inn for.

Kanskje kan vi sammen utvikle en politisk kultur hvor vi mer ærlig kan omtale det som taler imot, og treffe en beslutning. Det er i det hele tatt endel sammenhenger hvor det rett og slett er troen på politikk som skiller vannene her i salen; dette at det ikke er alt som treffes av felles beslutninger, som tas ut fra privat sektor hvor ressursene kunne vært anvendt alternativt, som blir vektlagt godt nok. Men igjen vil jeg takke Riksrevisjonen for å ha gitt et usedvanlig interessant bidrag, også til den politiske diskusjonen.

Statsråd Jan Tore Sanner [12:07:44]: La meg starte med å understreke at jeg er enig i det både representanten Kolberg og representanten Tetzschner sier. Her har vi en felles interesse av å få et best mulig beslutningsgrunnlag. Jeg er også enig i at dette er en viktig sak. Det er en viktig rapport. Ikke minst er debatten om den i seg selv viktig.

Regjeringen er opptatt av at beslutningsgrunnlaget i forvaltningen skal være best mulig før beslutningene fattes. Samtidig er vi opptatt av å effektivisere forvaltningen. Dette trenger ikke å være en motsetning. Snarere tvert imot mener jeg at det også kan være en side av samme sak. Rapporten fra Riksrevisjonen er et viktig dokument som vi legger stor vekt på i vårt arbeid med å bedre beslutningsgrunnlaget i forvaltningen, og jeg er også glad for at det er en enstemmig komité som har trukket slutningene i dag. Jeg vil også tilføre at Direktoratet for forvaltning og IKT, nemlig Difi, i hovedsak har de samme vurderinger og konklusjoner som Riksrevisjonen i rapporten «Graves det dypt nok – Om utredningsarbeidet i departementene», som ble lagt frem i mai 2012.

Vi har satt i gang et arbeid som følger tre spor. Vi ønsker å forbedre utredningsinstruksen når det gjelder både språk, form og innhold. Vi vil vurdere om vi kan innføre incentiver til å etterleve instruksen, og i tilfelle hvilke det bør være, og vi vil vurdere kompetansetiltak. Ledelse og kompetanse er viktig, også når det gjelder utredningsarbeidet og beslutningsgrunnlaget. Utredningsinstruksen skal bli lettere å følge. Det er en viktig premiss i det arbeidet vi har satt i gang.

Samtidig vil selvsagt de grunnleggende kravene ligge fast. Det handler om å vurdere alternativer, vurdere hva som er det beste tiltaket for å nå målet, belyse hvilke konsekvenser tiltak vil få, involvere det sivile samfunn og gjennomføre alminnelige høringer. Vi ønsker at den nye instruksen skal sette klare mål, men at det vil bli opp til virksomhetene å finne de rette virkemidlene.

Et annet poeng som jeg vil understreke, er at ikke alle saker skal behandles likt. Saksbehandlingsressursene må avveies ut ifra sakens risiko og vesentlighet, dvs. si ut ifra eksempelvis hvor store konsekvenser den får, hvor store kostnadene er, og hvor mange som blir berørt.

Vi vil jobbe videre med dette viktige spørsmålet og verdsetter både rapporten fra Riksrevisjonen og ikke minst den enstemmighet som markeres i komiteen i dag.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 9.