Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Astrid Aarhus Byrknes (KrF) [11:50:45]: (ordførar for saka): Innsatsen til Noreg i Afghanistan har stilt oss overfor krevjande utfordringar både når det gjeld sivil utviklingsinnsats, den militære innsatsen for å bera tryggleiken og arbeidet for å finna ei politisk løysing som kan sikra dette krigstrøytte landet ei betre og meir stabil framtid.

Norsk Afghanistan-politikk har gjennom alle desse åra blitt lagt fram for Stortinget, og her har partia i stor grad klart å bli samde om både politikk og løyvingar til den samla norske innsatsen. Gjennom arbeidet med denne innstillinga har vi òg fått klar semje om hovudinnrettinga på den breie evalueringa som no skal gjennomførast. Frå departementet har vi fått stadfesta at regjeringa vil starta førebuingane i år og gjennomføra evalueringa i 2015. Vi har dermed kome eit godt stykke vidare sidan Stortinget sist drøfta saka i fjor vår. Som saksordførar er eg svært glad for dette. Eg vil takka mine kollegaer i utanriks- og forsvarskomiteen for konstruktivt samarbeid om innstillinga og Venstre for på ny å ta initiativet til dette gjennom representantforslaget.

I arbeidet med saka blei både Utanriksdepartementet og Forsvarsdepartementet kontakta, og dei har i eit felles svarbrev opplyst at regjeringa vil vedtaka eit mandat for gjennomgangen av Afghanistan-innsatsen midtvegs dette året. Dei legg opp til at gjennomgangen blir utført av ei gruppe ekspertar, med støtte frå ei fagleg referansegruppe. Departementet varslar òg at dei vil informera Stortinget om det vidare arbeidet. I arbeidet med saka har vi oppnådd semje om at dette ikkje berre skal vera informasjon til Stortinget, men at Stortinget skal bli konsultert om mandat, samansetjing og framtidsplanar for gjennomgangen. Det viser at ein frå regjeringspartia legg opp til ein inkluderande prosess, som eg finn svært positivt.

Den breie evalueringa som ein nå står framfor, blir både viktig og krevjande. Eg vil understreka at det skal vera ein heilskapleg gjennomgang der ein evaluerer både den internasjonale militære innsatsen, den sivile bistanden og den politiske prosessen vi har søkt å medverka til. Det er òg viktig å sjå på korleis desse ulike komponentane har påverka resultatoppnåinga på tvers av ulike sektorar. Det internasjonale perspektivet er òg viktig å ta med, for norsk innsats på alle desse tre felta har gått inn i eit større internasjonalt samarbeid der internasjonale organ som t.d. FN og NATO har hatt viktige roller. Her kan det vera lærdomar å hausta, både om vår vilje og evne til å påverka utforminga av dei internasjonale strategiane og ikkje minst korleis vi har utnytta det handlingsrommet vi har hatt til å utforma dei norske bidraga. På grunnlag av desse føringane er det ein samla komité som konstaterer at intensjonen i representantforslaget nå vil bli følgt opp, med dei presiseringane om innrettinga av gjennomgangen som eg har vist til. Det er på dette grunnlag vi foreslår at Dokument 8:12 blir vedlagt protokollen.

Frå Kristeleg Folkeparti si side vil vi særleg understreka kort kor viktig det er at det ikkje berre blir ein teknisk prega gjennomgang. Vi ser fram til ei heilskapleg evaluering som søkjer å gje svar på dei store spørsmåla om kva effekten har vore av den norske innsatsen, som ein del av det breiare internasjonale samarbeidet innanfor sivil, militær og politisk sektor. Vi trur her kan vera mykje lærdom å henta, og vårt inntrykk er at norsk personell og norske institusjonar har gjort ein framifrå innsats, men at føresetnadane har vore svært krevjande. Personleg trur eg at sider ved den overordna strategien, mangelfull koordinering og ulike motstridande interesser hos styresmaktene i Afghanistan, tradisjonelle maktstrukturar, lokale krigsherrar, Taliban og andre mektige nettverk i sum har skapt ein situasjon som har gjort det vanskeleg å oppnå så gode resultat som ein har ønskt. Å utvikla ein rettsstat med demokrati, menneskerettar og eit velutdanna folk har nok meir preg av eit generasjonsprosjekt enn noko som kan gjerast på eit tiår. Difor trur eg at ingen skal slå seg på brystet og berre seia kva var det eg sa. Vi har alle noko å læra, både med tanke på den vidare innsatsen i Afghanistan og erfaringar vi kan dra nytte av i utviklingstiltak og militære operasjonar andre stader i åra som kjem.

Anniken Huitfeldt (A) [11:55:51]: (komiteens leder): Jeg vil takke forslagsstillerne for å fremme et viktig forslag, og jeg vil også takke saksordføreren for å ha gjort et veldig godt arbeid med denne saken.

Det internasjonale samfunn og Norge har i over ti år vært sivilt og militært engasjert i Afghanistan. ISAF-operasjonen i Afghanistan skal snart avsluttes, men norsk bistand til Afghanistan vil fortsette på et høyt nivå.

Det er bred enighet om at det skal gjennomføres en evaluering av Norges engasjement i Afghanistan. Det ble slått fast av en samlet utenriks- og forsvarskomité under behandlingen av Dokument 8:29 S i forrige stortingsperiode. Der uttalte komiteen at

«når transisjonsprosessen med avviklingen av ISAF er sluttført i 2014, vil det være naturlig å komme tilbake til spørsmålet om en gjennomgang av hele innsatsen i Afghanistan».

Det er det samme budskapet som kommer i brev fra utenriksministeren og forsvarsministeren 17. januar i år, så den saken vi har til behandling nå, gjelder ikke om vi skal foreta en gjennomgang, men når.

Stortinget har gjennom flere år fått anledning til å følge innsatsen i Afghanistan. Regjeringen Stoltenberg la også stor vekt på å holde løpende kontakt med Stortinget om Afghanistan og ga årlige redegjørelser i Stortinget om utviklingen i dette landet.

Det er også foretatt evalueringer. Den sivile innsatsen på bistandsområdet gjennom de ti siste årene ble gjenstand for en uavhengig evaluering i 2012, og det er også gjort løpende evalueringer av den militære innsatsen, bl.a. gjennom NATOs Periodic Mission Reviews. En evaluering av den militære innsatsen ses også i sammenheng med andre lands engasjement.

Det er behov for en helhetlig gjennomgang, ikke bare for å kunne vurdere hva som har fungert, men også for å kunne peke på hva som kunne vært gjort annerledes. Det innebærer at man ser på aspekter knyttet til både Norges sivile og militære engasjement i Afghanistan. En evaluering bør se på samordningen mellom sivilt og militært engasjement, den bør se på bistandsresultater, forholdet til sikkerhetssituasjonen for norsk personell og oppfølging av sivilt og militært personell under og etter endt oppdrag.

For sivilt og militært personell som har bidratt i denne internasjonale operasjonen, har det vært utfordrende. Det har også medført risiko, og derfor er det viktig for dem at det foretas en helhetlig evaluering. Det vil være en viktig anerkjennelse av deres innsats.

Regina Alexandrova (H) [11:58:54]: Først ønsker jeg å takke for den viktige innsatsen og deltagelsen til alle dem som har stilt opp i det norske bidraget i Afghanistan gjennom mange år. For noen har denne tjenesten for Norge vært det største offer, og bidraget i Afghanistan har ikke bare påvirket dem som har tjenestegjort der, men det har også vært en stor belastning og betydd mye for familie og venner, der flere har mistet sine kjæreste.

Forsvarets forskningsinstitutt har gjennom flere år gjennomført åtte spørreundersøkelser i Faryab-provinsen, der Norge har deltatt med norskledede Provincial Reconstruction Team, Meymaneh, som en del av den NATO-ledede International Security Assistance Force. Disse undersøkelsene gir noe informasjon og kan til en viss grad si noe om utviklingstrekkene over en begrenset periode om noen temaer. I tillegg gjennomføres det forskning ved Norges arktiske universitet i Tromsø på relasjonene og effektene av engasjementet fra sivile aktører opp mot militær aktivitet og samhandlingen mellom disse aktørene. Noe forskning er altså gjennomført, men mange spørsmål og forhold er ikke avklart. Det er derfor viktig at vi nå kan gjennomføre en mer helhetlig evaluering av Norges engasjement i Afghanistan.

Meningen med rapporten er ikke å stille spørsmål ved hver enkelts bidrag, men å gjøre opp status over Norges innsats for å kunne gjøre riktige endringer og vurderinger av en eventuell videre innsats, men spesielt for å kunne være bedre forberedt til liknende operasjoner dersom Norge skal bidra med styrker i et NATO-samarbeid i framtiden.

Høyre støtter at en slik gjennomgang bl.a. bør ha som mandat å evaluere det opprinnelige oppdraget Norge forpliktet seg til strategisk og operasjonelt, og å evaluere samarbeidet og samordningen mellom sivilt og militært engasjement og sikkerhetssituasjonen for norsk personell og oppfølging av personell etter endt oppdrag.

I tillegg mener jeg det er viktig at man evaluerer situasjonen Forsvarets personell ble utsatt for, ved at den forrige regjeringen ikke erkjente at Norge var i krigshandlinger i Afghanistan når det var det mange opplevde ved sin innsats, sin deltakelse og sitt offer.

I tillegg vil jeg understreke at uavhengig av resultatene fra rapporten vil hver og en som har deltatt i operasjoner i Afghanistan, ha med seg en verdifull egenopplevd erfaring ved å delta i internasjonale operasjoner, samhandle med andre nasjoner, og en del vil også ha krigserfaringer. Dette samlet – på godt og vondt – vil totalt sett, slik jeg ser det, styrke det norske Forsvaret.

Jeg har selv utdanning fra Forsvaret og har tjenestegjort i Afghanistan i syv måneder som sjef i et operasjonssenter for en multinasjonal styrke med norsk ledelse. Jeg har derfor selv opplevd og sett mange av de utfordringene våre styrker blir utsatt for, og hvordan vi håndterer krevende situasjoner – ofte med livet som innsats for et oppdrag gitt til Forsvaret av Stortinget. Ved en evaluering av engasjementet i Afghanistan forventer jeg en ærlig, redelig og etterrettelig håndtering av realitetene, slik at den informasjonen som kommer fram, kan gi Stortinget innsikt, forståelse, kompetanse og styringsinformasjon for nye beslutninger når Norge eventuelt skal delta i NATO-samarbeid i framtiden.

Jeg vil også understreke at forsvarsministeren ved flere anledninger har vært tydelig på at hun og regjeringen ønsker en evaluering av innsatsen i Afghanistan. Med stor enighet i utenriks- og forsvarskomiteen vil vi kunne få et godt grunnlag for dette arbeidet videre.

Ola Elvestuen (V) [12:04:04]: Fra Venstres side er vi nå veldig glad for at et enstemmig storting stiller seg bak behovet for en bred evaluering av den norske innsatsen i Afghanistan. Vi har nå i mer enn tolv år vært til stede i Afghanistan med militær innsats. I alle disse årene har det vært en betydelig sivil innsats. Vi har mistet ti soldater i løpet av disse årene. I sju år har vi hatt en ledende posisjon i Faryab-provinsen med å koordinere både den sivile og den militære innsatsen.

ISAF-operasjonen sluttføres i løpet av 2014, og innsatsen vil da gå over i en ny fase. Fra Venstres side er det viktig at Norge også ser for seg å delta også i årene framover, særlig med sivil innsats, men også med militær innsats hvis det skulle være nødvendig og ønskelig.

Det er mange ting som er oppnådd i Afghanistan i løpet av disse årene. Langt flere går på skole, barnedødeligheten har gått ned, og det er en økonomisk utvikling, for å nevne noe, men det er fortsatt en vanskelig sikkerhetssituasjon. Det er en utbredt grad av korrupsjon, og man har ikke fått bukt med den omfattende narkotikahandelen i Afghanistan. Vi står nå foran et presidentvalg, med den usikkerheten det innebærer. Det er avgjørende at det gjennomføres et presidentvalg som gir den nødvendige legitimitet til en ny president. Det er også en usikkerhet ved om den nye presidenten vil være villig til å underskrive en avtale om fortsatt militær tilstedeværelse i Afghanistan.

Norge har deltatt som en mindre del av en stor og omfattende internasjonal operasjon. Det er viktig nå at vi evaluerer den norske innsatsen og også ser denne i sammenheng med den internasjonale operasjonen.

Det er mange som har hatt viktige roller, enten det nå er i regjeringen ved Utenriksdepartementet, Justisdepartementet og Forsvarsdepartementet, eller mange frivillige organisasjoner som har vært engasjert i Afghanistan, og vi har hatt både politiet og Forsvaret tungt inne.

Nå er det viktig å se på om vi har klart å få til et gjensidig forsterkende samarbeid mellom atskilte sivile og militære aktører i Afghanistan. Spesielt gjelder dette også den innsatsen som er gjort i Faryab-provinsen. Har Faryab-strategien som ble lagt, gitt de riktige og nødvendige resultater, eller var det sider ved den som gjorde den for lite egnet til å oppnå det man ønsket? Har den norske modellen, med et svært skarpt skille mellom sivil og militær innsats, gitt de nødvendige resultater?

Fra Venstres side er det viktig å understreke at soldater ikke skal drive med bistandsarbeid. Likevel er det avgjørende for å oppnå resultater at man har en god koordinering mellom sivil og militær innsats. Vi er nå opptatt av at vi må få en bred og uavhengig evaluering av den norske innsatsen i Afghanistan. Det er viktig at man søker å få eksperter og andre inn i den ekspertgruppen som skal gjennomføre dette, og også få en referansegruppe.

Fra Venstres side er vi veldig glad for at komiteen og også regjeringen legger opp til at både ved utforming av mandat og gjennomføring av evalueringen skal man ikke bare informere Stortinget, men man skal komme til Stortinget også for å ha en grundigere konsultasjon.

Denne evalueringen er avgjørende, sånn at vi får en god læringskultur, at vi lærer av det som har skjedd i Afghanistan, for å videreutvikle den norske innsatsen i Afghanistan i årene framover, men også for å lære av det som har skjedd i Afghanistan for å videreutvikle norske innsatser eventuelt andre steder hvor Norge vil ha både en militær og en sivil innsats i årene framover.

Med dette er Venstre veldig fornøyd med at vi har et enstemmig storting som vil stemme for dette representantforslaget.

Kristian Norheim (FrP) [12:08:55]: Jeg vil først starte med å gi honnør til forslagsstillerne. Dette er et viktig forslag, og komiteen stiller seg samlet bak intensjonene i forslaget, selv om man ønsker å vente til transisjonsprosessen, avviklingen av ISAF-oppdraget, er sluttført – så all honnør til forslagsstillerne. I tillegg vil jeg også takke saksordføreren for en grundig gjennomgang av innstillingen.

Afghanistan har vært og er fremdeles en viktig sak å diskutere. Ikke minst er det viktig, når man har denne gjennomgangen, å se på hva man har lært av de bidragene vi har hatt der – for å se det i ettertid, men også hvis tilsvarende situasjoner skulle oppstå og Norge skulle engasjere seg på en tilsvarende måte senere. Da er det viktig å dra lærdom av det, både det man kunne gjort annerledes, og det man har gjort på en god måte.

Det er heller ingen tvil om at det er både riktig og viktig at Norge har vært med og fremdeles er med og bidrar i Afghanistan, både på militær side og på sivil side. Derfor vil jeg også benytte sjansen til å takke dem som har tjenestegjort i det militære bidraget i Afghanistan. De er våre helter, og vi har mye å takke dem for. Det afghanske folket har mye å takke dem for, de har gjort en formidabel innsats, og de har rett og slett gjort det vi i Telemark kaller en forskjell for vanlige folk. I tillegg vil jeg selvfølgelig også takke de sivile aktørene som har vært på plass i Afghanistan.

Det er også verdt å stille seg spørsmålet: Hva er «end game», hvordan tenker man seg at exit-strategien skal være? Vi skal fortsatt ha et bidrag i Afghanistan, det tror jeg at det er bred enighet om her, men samtidig må det også gå an å tenke seg at tiden kommer da man skal tenke en nærmest fullstendig exit-strategi. Det er i hvert fall verdt å ta med seg det også og tenke litt på det.

I den samme sammenhengen må man tenke litt på hva som er målene på suksess: Hvordan måler vi at det har vært suksess i Afghanistan? Vi kan se det på noen punkter. Det fokuset på utdanning som nå er i Afghanistan, hadde rett og slett ikke vært mulig hvis man ikke hadde hatt det engasjementet fra internasjonal side – både militært og sivilt – som vi ser nå. 40 pst. av jenter går nå på skole i Afghanistan. Det i seg selv er nesten nok til at vi skal kunne forsvare det bidraget som vi har hatt der.

I tillegg står vi også overfor det første demokratiske valget i Afghanistan. Det er ingen liten hendelse. Vi snakker om et sted i verden hvor det er ganske store utfordringer når det gjelder demokrati og menneskerettigheter. At det ikke blir noe perfekt valg, eller perfekt valgkamp – eller hva man skal kalle det – nå, tror jeg vi skal kunne leve med. Men at det blir så godt det kan bli innenfor de rammene man har, ser jeg frem til.

Så er det sagt tidligere at det ikke finnes noen militær løsning i Afghanistan. Det har aldri funnes noen militær løsning i Afghanistan, det er helt riktig. Men det finnes heller ingen løsning uten militært bidrag i Afghanistan, for det man har fått til i Afghanistan i de årene man har vært der, hadde rett og slett ikke vært mulig uten det militære bidraget, herunder den innsatsen som de norske styrkene har bidratt med.

Fra Fremskrittspartiets side støtter vi intensjonene i forslaget. Vi ser frem til at den helhetlige, grundige evalueringen skal komme. Det er også veldig viktig at man tar med seg den internasjonale biten i den evalueringen, at man ikke foretar en evaluering sett kun med norske øyne, men at man gjør det i samråd med dem vi faktisk har samarbeidet med på bakken i Afghanistan.

Jenny Ellaug Følling (Sp) [12:14:07]: Dei som har lidd dei største offera i Afghanistan, er lokalbefolkninga – dei som bur der, dei som veks opp der, dei militære som har tenestegjort der, og dei som har lidd sine tap.

Eg har nett lese boka «Jeg er Malala». Der får ein eit djupt og sterkt innblikk i korleis det er å vere barn og vekse opp i ei krigssone der grufulle hendingar føregår.

I denne saka vil alle det beste, og Noreg har vore tungt til stades i Afghanistan i lag med det internasjonale samfunnet. Då er det viktig at ein i ei evaluering ser på alle sider når ein skal gå gjennom dette – både dei militære og dei sivile. Det er difor bra at ein får eit slikt representantframlegg, men òg at ein førebur dette i tråd med framdrifta som Stortinget har samla seg bak, og etter tidsplanen, slik at ein får svar på dei spørsmåla som ein treng. Det er viktig for Noreg å få svar på alle sider av slik deltaking, det med status, men òg å gjere dei rette endringane av ein innsats og ikkje minst følgje opp det personellet som har vore i Afghanistan. Det er òg viktig at vi varetek det internasjonale perspektivet i denne gjennomgangen, slik at ein får vurdert alle sider.

Senterpartiet har tiltru til at både mandat og evaluering vert gjennomført på ein god måte, og at vi får dei svara som ein har behov for.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:16:46]: Det er svært mykje å seie om debatten om krigen i Afghanistan – vedtaka rundt det og ulike sider av det – men eg tenkte eg skulle la det liggje no. Det har vore mange høve før, og det kjem høve igjen til ein breiare debatt om det. Eg vil heller gå inn i det som er sjølve spørsmålet, nemlig behovet for ei evaluering.

Eg deler det synet som alle andre som har hatt ordet her, har. Det er klokt å gjennomføre ei breitt grunnlagd evaluering. Eg trur at det tidspunktet regjeringa har antyda til komiteen, er riktig. Det høyrest ut som rett «timing» for å gjere det. Eg synest at hovudinnhaldet i det dei har meldt – det er jo foreløpig overordna – står riktig fram.

Lat meg seie nokre utdjupande ord om nokre moment eg synest vil vere viktige. For det første er dette den absolutt største, mest langvarige og mest tøffe krigsdeltakinga og militære operasjonen Noreg har delteke i etter den andre verdskrigen. Det vert kolossalt viktig å evaluere grundig sjølve operasjonen, ikkje minst i forhold til dei enorme ressursane vi har brukt, og tap av menneskeliv. Eg vil òg leggje vekt på korleis soldatane i ettertid handterer det, og korleis det er for dei pårørande og familie i ettertid – eit moment eg synest det vil vere viktig at kjem fram i ei samla evaluering.

Så synest eg at ein må ettergå den sivile utviklingsinnsatsen, kanskje ikkje berre spesifikt i forhold til korleis han fungerer, for det finst godt etablerte rutinar innanfor utviklingsverda, men eit fundamentalt spørsmål vi må stille oss, er forholdet mellom den sivile og den militære utviklingsinnsatsen. Viss vi samanliknar med Rest-Jugoslavia på 1990-tallet og Irak, er bildet at forholdstalet – kor lite som er brukt på utvikling i Afghanistan i forhold til den militære innsatsen – enormt forskjellig i dei operasjonane. Forholdstalet var langt høgare for sivile, og særleg stor er forskjellen i forhold til Jugoslavia. Det er eit tankekors. Korleis det samla bildet har påverka, er det viktig å sjå på, i tillegg til det som andre har vore inne på, korleis samhandling har fungert.

Eg trur det samla politiske bildet av viljen til å gå tidleg nok inn i ein brei politisk prosess, i tillegg til den sivile utviklinga og den militære operasjonen, vil vere svært viktig. Etter mitt syn er det ein av dei feila som i mange år vart gjord, og som det var mogleg å forstå var feil den gongen òg. Det å gå villig inn i det er viktig.

Så er mi erfaring at omtrent alle som har meiningar om Afghanistan, ikkje minst dei som har tenestegjort der på vegner av Noreg, er ekstremt opptekne av ærlegdom rundt det som skjer. Ein av dei måtane vi kan gjere ære på den innsatsen dei har lagt ned, er å ha ein dønn ærleg gjennomgang og evaluering av det som har skjedd. Det trur eg vil vere viktig for dei som har tenestegjort militært, for andre som har delteke i Afghanistan, og for at vi skal ha læring av det i ettertid.

Så vil eg berre heilt til slutt nemne at det er ein liten merknad her som tre av partia, bl.a. SV, har, og som eg synest det er vanskeleg å forstå kvifor ikkje alle har slutta seg til. Det er fordi det vert understreka av ein samla komité at det er viktig med ein brei gjennomgang sivilt, militært, politisk, men så er det nokre av partia som skriv at det er viktig at alle dei perspektiva er representerte i gjennomgangen. Det har fleirtalet valt ikkje å slutte seg til. Det kan jo vere av tekniske årsaker, at dei ikkje vil at det skal stå i ei innstilling.

Eg kunne tenkje meg å høyre anten forsvarsministeren eller utanriksministeren bekrefte at ein faktisk vil sørgje for ein brei representasjon. Det kan òg vere at det vil verte meir enn eitt utval osv. for alt eg veit, men eg vil understreke at det å ha ein brei kompetanse representert ser eg på som svært viktig, viss det skal verte ei god evaluering.

Utenriksminister Børge Brende [12:21:48]: La meg først få innlede med å slå fast at det er riktig å gjennomføre en evaluering av norsk innsats i Afghanistan. Forberedelsene til en helhetlig evaluering vil starte i år, og Stortinget vil bli informert om mandat, sammensetning og fremdriftsplan for gjennomgangen.

Regjeringen vil samtidig legge stor vekt på å bevare den brede enigheten om vårt samlede engasjement i Afghanistan og videreføre konsultasjonene med Stortinget om dette spørsmålet. Det har vært en styrke fra 2001 og frem til i dag at det har vært bred enighet i denne sal – fra SV til Fremskrittspartiet – rundt innretningen knyttet til både den langsiktige bistanden, den humanitære innsatsen og de militære bidragene.

Jeg tror også vi skal bruke dagen i dag til å reflektere over hva som har skjedd, og hva man har oppnådd siden 2001. I 2001 var Afghanistan et arnested for internasjonal terrorisme, drevet frem av Al Qaida. Det er det ikke lenger. I 2001 gikk det under 1 million elever på skole – nesten ingen jenter. I dag er det over 8 millioner barn i et land på 30 millioner som går på skole, og bortimot 40 pst. av dem er jenter. Ifølge Verdensbanken var det en helsedekning på 8 pst. i 2001. Nå er man oppe i 80 pst. Mødredødeligheten har falt dramatisk, barnedødeligheten har falt dramatisk. Likevel sliter landet selvsagt med grunnleggende utfordringer og problemer knyttet til korrupsjon. Dette blir den viktigste oppgaven for den nye presidenten å ta fatt i. Korrupsjon gjennomsyrer samfunnet, og det er ikke akseptabelt. Det er også slik at man sliter med problemer knyttet til narkotika- og opiumsproduksjon. Dette må det tas tak i.

Det som også har skjedd de siste årene, er at afghanerne i mye større grad har tatt ansvar for sin egen sikkerhet. Over 350 000 afghanske sikkerhetsstyrker har nå ansvaret for sikkerheten i Afghanistan, støttet opp av ISAF og amerikanske soldater – 45 000. Det er gått ned fra 120 000, og disse skal trappes videre ned fremover. Et nærvær betinger selvsagt at det inngås en sikkerhetsavtale mellom USA og Afghanistan, og senere en NATO-basert.

Men det at afghanerne nå tar mye større ansvar for sin egen sikkerhet – 350 000 som nå trenes også av våre mannskaper – gjør det også mye vanskeligere for Taliban å operere. De skyter nå på sine egne. Da jeg møtte president Karzai i helgen, avlyste han et statsbesøk til Sri Lanka, for det var dessverre 20 afghanske soldater som var drept av opprørere. Han gikk inn, han så på dette, og det de nå ble stilt overfor, skapte også avsky i Kabul.

Vi som storting må nå selvsagt evaluere den norske innsatsen. Det skal vi gjøre. Men jeg må også si at jeg ikke synes det går an – i alle fall ikke for meg – å holde et innlegg om Afghanistan uten å takke de norske soldatene som har tatt en stor personlig risiko, vært med og fått til en situasjon hvor jenter igjen kan gå på skole i Afghanistan, og hvor helsetjenester er tilgjengelig. Det virker også som at man for første gang kan få en demokratisk overføring av makt fra én president til en annen i Afghanistan. Det kan virke som at man trolig kan ha over 7 000 stemmelokaler åpne. Det var nesten ikke tv-kanaler i 2001, og nå er det presidentdebatt på et titalls tv-kanaler i Afghanistan.

Vi må nå ikke bare dyrke de utfordringene som er knyttet til Afghanistan. De er der – det er faktisk fortsatt et av de fattigste landene. Vi må også takke de humanitære hjelpearbeiderne som har tatt et ansvar, de norske soldatene som har vært der og vært med på å bidra til denne positive utviklingen, de norske bistandsarbeiderne og det norske personellet knyttet til ambassadene og de utsendte. Norge har vært med på et oppdrag hvor vi i Stortinget har vært helt enige – fra SV til Fremskrittspartiet. Nå skal vi se på hvordan vi kan lære av dette, men vi må også understreke de positive resultatene som vi har sett og oppnådd i Afghanistan.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:27:10]: Det er jo brei einigheit om at vi skal evaluere, og eg ser fram til at Stortinget vil verte halde orientert i prosessen.

Men det eg ville spørje om, var eigentleg i lys av representanten Alexandrovas innlegg. Eg synest det er naturleg å spørje om følgjande: Er utanriksministeren einig med meg i at Noreg har vore, og er, i krig i Afghanistan?

Utenriksminister Børge Brende [12:27:38]: Jeg har ikke tenkt å gå inn i den diskusjonen der. Jeg har slått fast at Norge har et oppdrag basert på et mandat i Sikkerhetsrådet. Dette har ISAF fått, og dette har også amerikanerne fått. Sikkerhetsrådet i FN har hvert eneste år på nytt igjen vedtatt et mandat for at man skal stille opp for først å bli kvitt Al Qaida og støtte opp om de afghanske sikkerhetsstyrkene.

I dag er det slik, som jeg også sa i mitt innlegg, at det er afghanske styrker som nå har overtatt ansvaret for sikkerheten – 350 000. Det er greit at man har hatt denne diskusjonen om krig tidligere, men i dag er det helt klinkende klart at afghanerne – med 350 000 – har ansvaret for sikkerheten til Afghanistan, og vår rolle er å drive kapasitetsbygging overfor dem. Det er det som er rollen til ISAF og USA i dag.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:28:47]: Bakgrunnen for at eg spurde var at representanten Alexandrova tok opp at den førre regjeringas manglande evne til å klargjere at det var snakk om krig og krigshandlingar, måtte med i ei evaluering.

Alle veit at vi har delteke i krigshandlingar og krig, men grunnen til at tidlegare forsvars- og utanriksministrar har svart om lag som utanriksministeren no, er at vi reint folkerettsleg ikkje har det. Det har vore viktig for dei av formelle grunnar å passe på det, som det sikkert er for utanriksministeren no, i tillegg til at det har vore ei overføring av ansvaret.

Lat oss kunne verte einige om at det ikkje er nokon tvil om at for alle som har delteke, står det fram som krig. Eg veit at for mange av dei er det viktig at det vert anerkjent, og at det har vore dei verste krigshandlingar norske menn og kvinner har delteke i sidan den andre verdskrigen, men at det likevel kan finnast grunnar til at ein statsråd ikkje skal uttrykkje det sånn.

Er utanriksministeren einig i det resonnementet?

Utenriksminister Børge Brende [12:29:51]: Ja, jeg slutter meg til det som Stortinget har sluttet seg til enstemmig, gjennom mange år, nemlig at man har gitt et mandat til Norge, både humanitært, bistandsmessig og militært, til å delta i Afghanistan. Som representanten Solhjell selv var inne på, har dette nå endret seg ganske kraftig fra i fjor sommer, for i fjor sommer ble det bestemt at afghanske styrker har overtatt sikkerhetsansvaret. Nå støtter vi opp om det arbeidet som de afghanske styrkene gjør og gjennomfører.

Ola Elvestuen (V) [12:30:41]: Om Norge ikke folkerettslig har vært i krig, er det ingen tvil om at norske soldater har vært i krig, og at det er norsk politisk ledelse som har ansvaret for at norske soldater også har deltatt i Afghanistan. Jeg er enig med utenriksministeren i at det er viktig å understreke de positive utviklingstrekkene som har vært i Afghanistan. Det er definitivt ikke slik at dette kan dømmes som en mislykket innsats gjennom tolv år. Her er det, som man påpekte, mange ting som har gått i riktig retning. Det er viktig nå, når vi går over i en ny fase, at man nettopp ser på at her må det være en innsats som skal pågå gjennom mange år, særlig med sivil innsats, men også med mulig militær innsats. Mitt spørsmål blir: Selv om det vil være feil å si at innsatsen i Afghanistan fra det internasjonale samfunnet har vært mislykket, er det vel fortsatt slik at det kan mislykkes, med mindre man forsterker og har en sterk innsats i årene framover? Presidentvalget som kommer nå til våren, er spesielt viktig.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Børge Brende [12:31:44]: Jeg er helt enig i at presidentvalget – og at det gjennomføres på en slik måte at det har legitimitet hos det afghanske folk – er avgjørende. Det er også avgjørende at de afghanske sikkerhetsstyrkene, på 350 000, får den nødvendige støtte i årene fremover, så de faktisk kan gjennomføre oppdraget sitt. Uten det vil det bli vanskelig å kunne gå på skole, og det blir vanskelig også å kunne ha de helsetjenestene som er nødvendig. Det må skapes sikkerhet for det afghanske folk. Derfor må vi etter min mening være til stede med langsiktig bistand. Vi bør også basert på en sikkerhetsavtale selvsagt også fullføre den oppgaven vi har påtatt oss, nemlig å gjøre afghanerne i stand til å ivareta sin egen sikkerhet. Jeg synes også at det er bra, som Elvestuen understreker, at det er mange nordmenn som har påtatt seg et stort ansvar i Afghanistan. Jeg synes at vi bør understreke dette og takke norske soldater, norske humanitære hjelpearbeidere og norske bistandsarbeidere for den jobben de har gjort.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:33:12]: Jeg vil få takke forslagsstillerne og ikke minst også saksordføreren for et veldig godt og dekkende innlegg.

Terroranslagene som traff den amerikanske østkysten 11. september 2001, endret på mange måter den sikkerhetspolitiske konteksten og skapte en uoversiktlig situasjon. Vi var da med det internasjonale samfunnet inn i Afghanistan i 2001, et land preget av konflikter, av uro og av nød. Afghanistan ble ansett som en trussel mot internasjonal fred og sikkerhet, og ikke minst ble afghansk territorium brukt som oppøvingsområde for terrorisme.

Det overordnede målet for det internasjonale samfunnets innsats er det viktig å huske på. Det var å hindre at Afghanistan igjen skulle kunne bli arnested for internasjonal terrorisme. Det følger også implisitt et ønske om å utvikle landet i en positiv og demokratisk retning for å hindre at det kan skje igjen.

Den pågående transisjonsprosessen, hvor afghanerne innen utgangen av dette året skal overta det fulle sikkerhetsansvaret i hele landet, innebærer samtidig at det snart 13 år lange ISAF-oppdraget går mot slutten. Men oppdraget er ikke avsluttet, og vi er nå inne i en kritisk sluttfase. Jeg er som forsvarsminister veldig opptatt av at vi snakker om bidraget i nåtid, ikke i fortid. Vi har fortsatt 190 norske soldater som hver dag tar en stor risiko. De skal være der ut året – noen færre mot slutten av året, men vi skal altså ha et militært nærvær i landet hele dette året. Vi må snakke om bidraget og oppdraget i nåtid.

Det er også viktig at vi framover fokuserer på en god og ryddig avslutning av selve ISAF-oppdraget. Det er fortsatt mye som kan gå galt, og hvis vi nå mister oppmerksomheten om det viktige oppdraget, er risikoen for det stor. La meg sitere hva tidligere utenriksminister Espen Barth Eide sa i den debatten vi hadde om et tilsvarende forslag i mai i fjor:

«Det er ikke slik at det nesten er over, det er faktisk nå vi går over i den aller viktigste fasen. Det er nå selve transisjonen skjer. Det er ikke hva vi gjorde isolert sett i 2008 eller i 2002 – eller i 2012 for den saks skyld – som er hovedpoenget med innsatsen.»

Det er kloke ord, som jeg slutter meg til, og det understreker også viktigheten av å ha oppmerksomheten på det som skjer i Afghanistan i dag og i månedene framover.

Samtidig er det viktig å understreke at selv om ISAF-operasjonen går mot slutten og skal avsluttes når dette året er omme, planlegges det i NATO for en Resolute Support mission, som flere har vært inne på her. Norge har i likhet med alle andre NATO-allierte og partnere til vurdering på hvilken måte vi eventuelt kan bidra i den operasjonen, men den er altså helt avhengig av undertegning av sikkerhetsavtale mellom Afghanistan og USA og en såkalt Status of Forces Agreement mellom NATO og Afghanistan.

Vi har løst mange og varierte oppdrag sammen med våre allierte. Operasjonen har vært og er veldig kompleks. Vi har benyttet et bredt spekter av virkemidler, hvor alt fra sivile til militære inngår. Det er viktig å sammenfatte hva vi har lært, bringe med oss erfaringene og ikke minst bidra til en åpen og ærlig debatt. Jeg vil også gi ros til mange av de soldatene som har vært i operasjonene og fortalt sine historier gjennom bøker og tv-serier, fordi det har bidratt til en forståelse av hva oppdraget har dreid seg om, og det har bidratt til en økt anerkjennelse.

Forsvaret har i likhet med Utenriksdepartementet gjort løpende vurderinger og evalueringer av innsatsen. Det har vært stor erfaringsoverføring fra en kontingent til en annen. Men det er viktig å sammenfatte det, det er viktig å lære av det, fordi vi også i framtida kommer til å gå ut i operasjoner.

Avslutningsvis vil jeg nevne to ting knyttet til innholdet i evalueringa. Det ene som er viktig å huske, er at vi har også vært involvert i en internasjonal operasjon sammen med partnere og allierte. Vi har ikke operert i et vakuum, vi har vært del av en internasjonal operasjon som må vurderes i sin helhet.

Det andre er det jeg nevnte under debatten i fjor, nemlig at det er viktig å vurdere og evaluere alle sider ved innsatsen, også spørsmålet om den såkalte norske modellen, skillet mellom sivil og militær innsats, som skulle ledsages av en tydelig koordinering mellom de to. Jeg er opptatt av at vi går til denne evalueringa med både ydmykhet og respekt, ikke minst i ærbødighet for alle dem som har stått og står i operasjonen, og som har gitt – i mange tilfeller – det ytterste offer for at vi andre skal være trygge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:38:31]: Er forsvarsministeren einig i at dersom vi skal oppnå det siste – nemleg fullt ut å kunne forstå i ei evaluering samspelet mellom det politiske, det sivile og det militære – er det klokt om kompetanse frå dei ulike områda òg er representert i det utvalet eller dei utvala som skal sjå på det?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:38:48]: Som både utenriksministeren og jeg legger til grunn i det brevet vi har sendt til Stortinget, skal det være en gruppe med eksperter med støtte fra en faglig referansegruppe. Jeg syns det er helt naturlig at det er kompetanse fra alle områdene som evalueringa skal omhandle, også i denne evalueringsgruppa.

Ola Elvestuen (V) [12:39:18]: Forsvarsministeren og mange her har understreket at det norske forsvaret har all mulig grunn til å være stolt over den innsatsen som er gjort i Afghanistan gjennom disse tolv årene, akkurat som mange også innenfor hjelpeorganisasjonene og det sivile samfunnet har all mulig grunn til å være stolt over det de har gjort gjennom disse tolv årene. Likevel er det ofte slik at selv om alle gjør en god jobb, er ikke nødvendigvis samordningen god nok til at resultatet blir som man har ønsket.

Derfor er jeg veldig glad for at forsvarsministeren også vil gå inn på den norske modellen. Da tror jeg det er viktig, som jeg har understreket, at man har en åpen tilnærming til dette og ikke har bastante forhåndskonklusjoner, men at det er en reell gjennomgang av hvordan dette har fungert. Først og fremst er dette også et politisk ansvar både for storting og for den norske regjering. Spørsmålet er egentlig, litt i forlengelsen: Hvordan vil forsvarsministeren sikre at vi nettopp får denne uavhengige gjennomgangen av hele operasjonen?

Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:40:30]: Jeg er veldig enig med representanten Elvestuen i at det er viktig å få dette helhetsperspektivet, også det som er knyttet til den såkalte norske modellen. Det er fordi det har vært en veldig viktig premissgiver for vår innsats, både sivilt og militært. Det ville være like naturlig å evaluere dersom det hadde vært en annen modell som ble lagt til grunn. Den har på en måte vært rammeverket rundt veldig mye av den innsatsen vi har lagt ned, og det er naturlig at den evalueres. Det vil også selvfølgelig gjenspeiles i sammensetning og mandat for evalueringsutvalget at vi får med også disse sidene.

Det er også forsket noe på dette. Jeg vil ikke bastant konkludere på noe felt av det vi skal gå inn og evaluere nå. Det ville være å kortslutte evalueringsprosessen, og vi trenger kunnskapen for å kunne gjøre konklusjonene. Men jeg syns det er viktig at vi ser at en del av de områdene som har vært gjenstand for diskusjon – områder hvor vi kanskje kunne ha utnyttet ressursene bedre, fått til og oppnådd bedre og mer varige resultater – også gjennomgås, i likhet med alt det som, det har representanten Elvestuen helt rett i, både sivile og militære kan være veldig stolte av.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Skei Grande (V) [12:42:05]: Jeg vil også begynne med å takke alle som har gjort en fantastisk innsats i Afghanistan, og alle dem som på bakgrunn av vedtak gjort i denne salen har vært villig til å ofre det største man kan ofre for hjemlandet sitt, nemlig det som soldater er villig til å ofre i krig for oss i Norge.

Grunnen til at Venstre har fremmet dette forslaget gang på gang – og vi er kjempeglad for at vi nå får flertall i salen – er nettopp ønsket fra veldig mange av de soldatene som har vært i Afghanistan, om at noen skulle se på den jobben de har gjort, nettopp ønsket fra mange av bistandsarbeiderne som har vært på farlige oppdrag, som har lyst til at noen skal vise fram den jobben som er gjort, og hvilke rammebetingelser vi som politikere gir for den jobben.

Derfor er jeg også litt undrende til at vi ikke fikk støtte til merknaden, som Bård Vegar Solhjell påpekte, om at vi også bør innhente utenlandsk ekspertise, ekspertise på utsida av det norske fagmiljøet, som er lite og tett, og som ofte evaluerer jobben ut fra at man skal møte folk i gangen etterpå som skal vurdere den evalueringa man har gjort. Jeg syns det er viktig med internasjonal ekspertise, ekspertise på utsida av de fagmiljøene vi har i Norge.

Så var det en setning hos utenriksministeren som jeg syns det er greit å påpeke. Utenriksministeren sa det var viktig å ta utgangspunkt i at evalueringa skal gjenspeile det brede politiske flertallet som har vært i salen. Det er ikke jeg så opptatt av. Jeg er opptatt av at den skal være ærlig. Den må gjerne rokke ved enigheten. Den må gjerne vise at noe av det vi har gjort i denne salen, var dumt i forhold til de forutsetningene våre soldater og våre bistandsarbeidere skal få. Jeg er ikke opptatt av enigheten i denne salen, jeg er opptatt av at vi skal få fram fakta.

Forrige år viste oss at det å få ubehagelige evalueringer av ubehagelige nasjonale hendelser er sunt for oss som nasjon, er sunt for byråkratiet vårt, er sunt for dem som skal gjøre de viktige oppgavene for oss. Det viktigste her er ærlighet og fakta på bordet. Enighet er ikke jeg opptatt av i det hele tatt. De kommer til å bli utsatt for mange sånne oppgaver, det norske forsvaret og norsk bistand, i de tiårene som kommer. Det å ha kvalitet på det og det å snakke ærlig om det er mye viktigere enn det alltid å dyrke enigheten. Min utfordring til den gruppa som skal gjøre denne jobben, er å se på hvordan vi kan gjøre ting bedre og snakke ærlig om det, helt og fullt.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.

Vi går tilbake til sak nr. 4.