Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver gruppe og fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Morten Stordalen (FrP) [10:41:29]: (ordfører for saken): La meg først og fremst takke komiteen for et godt samarbeid i denne saken. Det er i all hovedsak bred enighet om endringene i adopsjonsloven, og det er svært gledelig å registrere.

Hovedhensynet bak enhver adopsjon må være å ivareta barns rett til en trygg oppvekst. Det avgjørende ved godkjenning av adoptivforeldre må være deres forutsetninger og muligheter for å gi barnet nettopp dette.

Flere søkerland har allerede egne krav til bl.a. samlivsform og alder hos adoptivsøkere. Av hensyn til barna er det viktig at norske retningslinjer ikke setter en stopper for en adopsjon.

Forvaltningens avgjørelse bør bygge på en helhetsvurdering av adoptivsøkeren. Retningslinjene i adopsjonsloven bør derfor være veiledende og ikke absolutte krav.

Det er foreslått en maksimal aldergrense på 42 år, mens dagens maksimale grense er 45 år. Søkerland som eksempelvis India og Kina har øvre aldersgrenser på henholdsvis 55 og 50 år. Etter min mening bør vi være forsiktige med å innføre en maksimal aldersgrense som er lavere enn søkerlandenes krav, da dette vil kunne sette en stopper for adopsjon som ellers kunne vært gjennomført.

Etter min mening er det bedre å innføre en maksimal grense for aldersforskjell mellom barn og adoptivsøker enn å innføre en maksimal aldersgrense. Dette gjøres bl.a. i Danmark. Lignende modeller legges også til grunn i flere søkerland.

Samtidig mener jeg at forslaget til en liste uttømmende unntak fra en hovedregel om 42 år blir for strengt. Det avgjørende for vedtaket må etter mitt syn være om adoptivsøkeren er i stand til å takle omsorgsoppgaver i tilstrekkelig lang tid framover.

Jeg støtter forslaget om at utredningen av adopsjonsforeldre overføres til Bufetat. Dette vil gi kvalitet i saksbehandlingen og geografisk likebehandling. Samtidig vil jeg framheve viktigheten av at dette gir en kvalitetsheving og ikke fører til lengre ventetid. Ved overføring av dette ansvaret ønsker jeg å legge vekt på viktigheten av at overføring av midler fra kommunene til Bufetat ikke går på bekostning av det kommunale barnevernet.

Jeg støtter i utgangspunktet forslaget om at adopsjonsforberedende kurs bør være obligatorisk. I praksis deltar de fleste adoptivsøkere på slike kurs i dag, og det er viktig at adoptivsøkere er godt forberedt til å ta i mot et adoptivbarn. Jeg er også i hovedsak enig i unntakene fra kravet som er oppstilt av departementet i endringsproposisjonen, og mener i tillegg at behovet for kursdeltakelse kan vurderes ved utredningen. Det er viktig at krav til deltakelse ikke blir en byråkratisk flaskehals.

Høringsinstansen InorAdopt har uttalt at søkere bør kunne starte utredningsprosessen før hele kurset er gjennomført, men at kursbeviset må foreligge før søknad om forhåndssamtykke foreligger. Jeg stiller meg bak dette forslaget, da dette vil korte ned på søknadstiden. Samtidig bør det vurderes om adopsjonsorganisasjonene eller andre kvalitetssikrede aktører kan tilby slike kurs for å få ned ventetiden hos Bufdir.

Det er viktig å bistå frivillige organisasjoner som arbeider for å få på plass nødvendig lovverk og systemer for å få på plass avtaler med flere land. Her bør det også vurderes om utenriksstasjonene kan spille en mer aktiv rolle. Vi må arbeide for å legge til rette for at så mange barn som mulig får muligheten til å vokse opp i gode, trygge familier.

Øystein Langholm Hansen (A) [10:45:13]: Først vil jeg takke saksordføreren for en god jobb. I denne saken er det liten uenighet om endringene som er lagt fram i proposisjonen. Det er hovedsakelig en tydeliggjøring av adopsjonsloven og av hva som kan kreves i forskrifter til adoptivsøkere ved internasjonal adopsjon. Blant annet er det snakk om alder, helse og hvor lenge ekteskapet eller samlivet har vart. Den omhandler òg hva slags krav en skal kunne stille til enslige søkere.

Arbeiderpartiet mener det er bra at det er barns beste som er i hovedfokus også i denne loven, og støtter selvsagt det. Vi er òg veldig fornøyd med at etter denne endringen skal samboere som lever i stabile forhold, bli vurdert på lik linje med ektepar – òg når det gjelder stebarnsadopsjon. For Arbeiderpartiet er det en selvfølge at dette skal gjelde både heterofile og homofile samboerpar. Dette er viktig, selv om vi vet at mange land ikke godtar personer med samboerstatus som søkere.

Ventetiden for mange blir lang, og dersom det å flytte utredningen fra kommunene over til Bufetat reduserer denne ventetiden, må det være positivt. Det er viktig å få ned unødvendig bruk av tid. Bufetat sitter med kompetansen og har allerede oppgaver som ligner på dette. Det vil òg øke muligheten for likebehandling når det gjelder utredning og saksbehandlingstid, noe som også er viktige grep.

Det er en reduksjon i antall søknader om adopsjon av barn fra utlandet, og det er òg færre barn som er frigitt for adopsjon. Det er viktig at frivillige organisasjoner, som arbeider for å få på plass nødvendig lovverk og systemer for å realisere avtaler med flere land, kan få bistand, eksempelvis fra utenriksstasjonene. Spørsmålet er om de kan spille en mer aktiv rolle og få til flere adopsjoner.

Etter adopsjonsloven § 3 er nedre aldersgrense for adopsjon 25 år, mens loven ikke inneholder noen øvre aldersgrense. Ifølge retningslinjene bør det vanligvis ikke gis forhåndssamtykke til søkere over 45 år. Etter praksis anses søker som 45 år inntil fylte 46 år, og det er alderen på tidspunktet for når søknaden om forhåndssamtykke blir behandlet, som legges til grunn. Arbeiderpartiet mener at det òg er viktig å se på barnets alder og aldersforskjellen mellom barn og adoptivforeldre, og dette bør det tas hensyn til. Arbeiderpartiet mener òg at det bør være alder ved forhåndssamtykke som gjelder, ikke når en eventuelt får barnet. Det som må være avgjørende, er om det er mulig å ta seg av barnet på en god måte òg i framtiden.

Arbeiderpartiet mener òg det er viktig at en bør kunne søke og få forhåndssamtykke for adopsjon samtidig som en utredes og behandles for barnløshet, noe som er aktuelt for flere søkere.

Alle søkere må ta obligatoriske kurs. Dette skal gjøres før adopsjonsprosessen settes i gang. Arbeiderpartiet mener at for å korte ned behandlingstiden av søknaden bør det vurderes om adopsjonsprosessen kan settes i gang før kurset er gjennomført. Dette var også noe som kom fram under høringen. Samtidig bør det vurderes om adopsjonsorganisasjonene eller andre kvalitetssikrede aktører kan tilby slike kurs for å få ned ventetidene.

Mange er i en adopsjonsprosess flere ganger. Det er viktig å vurdere om det kan innføres en mer forenklet prosess ved annengangs adopsjon, slik at en kan få til en smidigere ordning for dem som allerede har vært i systemet før.

Det er barns trygghet og barns beste som alltid må ligge til grunn for enhver beslutning. Derfor må adoptivsøkerne ha de egenskaper som skal til for å skape et godt hjem. Det er viktig med en helhetsvurdering, og denne må være basert på egnethet. Derfor bør det ikke være absolutte krav, men veiledende, slik det nå er foreslått.

Mette Tønder (H) [10:50:05]: For ikke så lenge siden så jeg en dokumentar i Vårt lille land om en familie som adopterte en hel søskenflokk fra Brasil. Hele historien minnet mest om novellen hvor Marte Svennerud er hovedperson og adopterer sju barn istedenfor ett, hvor det står:

«Marte Svennerud gikk inn på kontoret og satte seg ved siden av presten. Je tar alle sju. Itte no knussel, sa hun myndig og klasket sin store hånd i bordet.»

Så uten «no knussel» har vi behandlet endringene i adopsjonsloven, og vi har tillatt oss å sende noen signaler til det arbeidet som gjøres når det nå også foretas en fullstendig behandling av samme lov.

I Norge ble det foretatt 40 pst. færre internasjonale adopsjoner i 2013 enn året før. Hvis dét hadde vært et tall som representerte at det var færre barn som trengte trygge hjem, hadde nedgangen vært grei, men ingenting tyder på det.

Derfor er det paradoksalt at vi har familier som nå er nær ved å gi opp fordi de har ventet for lenge, familier som kunne gitt av sin kjærlighet, istedenfor å stå i kø.

Barn trenger foreldre, og derfor vil vi sette barnas beste foran byråkratiet.

Derfor foreslås det

• å vurdere å ikke gjøre de adopsjonsforberedende kursene obligatoriske, men i stedet følge kravene til søkerlandet – at vi heller følger kravene til søkerlandene enn å gjøre kursene obligatoriske

• at adopsjonsprosessen kan settes i gang før kurset er gjennomført, for å korte ned søknadstiden

• at adopsjonsorganisasjonene eller andre kvalitetssikrede aktører kan tilby slike kurs for å få ned ventetiden

For vi vet at det er ventetid på sånne kurs i dag.

Så ønsker vi å gjennomgå kravene for å fornye søknader eller å søke på nytt. Det kan ikke være nødvendig med en helt ny søknadsprosess hvis alt er ved det samme i familien, spesielt ikke hvis alt familien har drevet med, er å stå i kø.

I lovforslagene foreslås det å flytte ansvaret for utredning av adopsjonsforeldre til Bufetat. Det er viktig at denne organisatoriske endringen blir gjort for å høyne kvalitet og minske ventetid for søkere.

Det stilles strenge krav til dem som skal adoptere, og det meldes om at det stilles spesielt strenge krav til enslige som adopterer. Det er viktig at ikke gode hjem for barn blir borte i alle begrensningene. Det som må være aller viktigst, er at barnet og familien har et godt nettverk rundt seg.

Aldersgrensen bør være veiledende og ikke som i dag, hvor det er satt en absolutt grense på 45 år. For er du f.eks. 45 år og får et barn på tre år, stiller du ganske likt som f.eks. meg som er 44 år og har et barn på to og et halvt år. Og jeg tror jeg gjør det ganske greit. Vi må huske på at det avgjørende for vedtaket må være at søkerne kan takle omsorgsoppgavene i lang tid framover. Så er det jo sånn at en rekke søkerland har sine egne retningslinjer for dette, og dem må vi også se nærmere på, mener jeg. For det er viktig at ikke norske retningslinjer hindrer flere barn som trenger gode hjem, å få det.

Vi vet at det bor barn som trenger familier, i flere land enn dem vi nå samarbeider med, men det stilles naturligvis strenge krav for at Norge skal kunne samarbeide om adopsjon. Jeg er glad for at en samlet komité framhever dette som et viktig internasjonalt arbeid. Det må jobbes videre internasjonalt for å få godkjent flere søkerland.

Det er mange grunner til at adopsjonstallene går ned. Vi kan ikke endre andre lands lovgivning. Vi må gjøre vårt, og da er noe av det viktigste at vi ikke skaper flaskehalser i vår interne behandling av sakene. Vi ser fram til at hele adopsjonsloven kommer til behandling, og er glade for å ha fått gjort noen endringer allerede.

Jeg startet med en historie om en liten familie på to som ble til seks stykker. Vi har mange kommende foreldre med stort hjerterom i dette landet Politisk må vi gjøre det vi kan for å få fylt disse hjerterommene med barn, ikke med ventetid.

Geir Jørgen Bekkevold (KrF) [10:54:45]: Aller først takk til sakens ordfører for en god redegjørelse av saken.

Kristelig Folkeparti er også glad for en del av de endringene som gjøres i adopsjonsloven. Vi støtter flere av forslagene, og det er helt klart at de endringene som vi gjør, gjør vi selvfølgelig fordi vi har barns beste i tankene.

Det er flere forslag her. Når det gjelder aldersgrensen, har komiteen gitt uttrykk for hvordan vi tenker at det må håndteres. Et altfor rigid system her er ikke ønskelig, og vi håper at departementet kan se på en mer fleksibel måte å håndtere aldersgrensen på. Det er foreslått en aldersgrense på 45 år. Det er klart at ikke alle barn som adopteres, er fra null til tre år. Av og til adopteres det også eldre barn. Det må være aldersforskjellen mellom adoptivforeldre og adoptivbarn som må være det vesentlige her. Jeg håper at departementet tar de signalene som en enstemmig komité stiller seg bak, nemlig at vi må ha et fleksibelt system knyttet til aldersgrenser.

Komiteen er også opptatt av at vi er nødt til å ha retningslinjer i Norge som ikke bryter for mye håndbak med søkerlandenes regelverk. Det er i hvert fall viktig at vi ikke innfører et regelverk i Norge som hindrer flere barn som trenger gode hjem, å kunne få det.

På ett område har Kristelig Folkeparti valgt å ha en litt annen holdning enn resten av komiteen, og det går på å åpne opp for at samboere generelt skal kunne få adoptere. Det er viktig for Kristelig Folkeparti at barn som skal adopteres, får en stabil og trygg ramme rundt seg. Jeg har bare lyst til å vise til Bufdirs høringssvar, hvor det kommer fram at det er en generell statistisk tendens at samboerskap er mer ustabile enn ekteskap. Jeg viser også til Bufdirs oppvekstrapport for 2013, hvor det kommer fram at samboere med barn har tre ganger så stor sannsynlighet for å flytte fra hverandre enn ektepar med barn. Det er jo sånn at barn som adopteres, er sårbare. Samfunnet bør legge til rette for at de skal få en trygg og god oppvekst med kontinuitet og stabilitet i omsorgen. Derfor mener Kristelig Folkeparti at det fortsatt bør være krav om ekteskap eller registrert partnerskap for å få adoptere. Derfor kommer Kristelig Folkeparti ikke til å støtte forslaget til endring i § 5.

Men vi mener at forslagene til endring i § 5 b, hvor det åpnes for stebarnsadopsjon etter et samlivsbrudd eller dødsfall, er til barns beste i tilfeller hvor den eneste juridiske forelderen dør, eller ved brudd mellom barnets eneste juridiske forelder og en voksenperson som har fungert som forelder for barnet. Stebarnsadopsjon etter dødsfall eller samlivsbrudd vil i tilfellene hvor dette er aktuelt, føre til stabilitet og kontinuitet i barnets hverdag, og det er vi opptatt av. Derfor vil Kristelig Folkeparti selvsagt støtte de endringer som gjøres til forslag til ny § 5 b.

Så er det også et forslag om å overføre utredningen av adopsjonsforeldre fra kommunene til Bufetat. Det støtter vi også. Men forutsetningen her må være at dette ikke fører til mer byråkrati, og at vi ikke lager nye flaskehalser. Vi vet i dag at det å adoptere et barn tar veldig lang tid. Jeg håper også at departementet er opptatt av at de endringene som gjøres her, snarere fører til en kortere og mer effektiv behandling enn at det motsatte skal skje. Ellers støtter vi dette også fordi vi tror at det vil være med på å lage en lik praksis i hele landet. Men som sagt: Mer byråkrati er ikke det vi er ute etter.

Marit Arnstad (Sp) [11:00:11]: Senterpartiet er ikke representert i komiteen og er derfor ikke en del av innstillingen, men vi ønsker den forbedringen av adopsjonslovgivningen som dagens sak innebærer, velkommen, og Senterpartiet slutter seg til flertallstilrådingen i innstillingen.

Barns rett til en trygg oppvekst er grunnleggende, og det er barns trygghet som skal sikres også når det gjelder utviklingen av adopsjonslovgivningen. I mange henseende vil det handle om at adoptivsøkerne må ha de egenskapene som skal til for å gi barna et godt hjem. Avgjørelsene må bygges på en helhetsvurdering, og retningslinjer og krav bør være veiledende og ikke absolutte, for å skape nødvendig fleksibilitet. Det er en bekymring at stadig færre barn blir adoptert, for behovet er neppe mindre. Det går for seint å få avtaler med nye land, og det er viktig å bistå frivillige organisasjoner som arbeider for å få på plass nødvendig lovverk. Det kan også vurderes om utenriksstasjonene kan spille en mer aktiv rolle i så måte.

Senterpartiet har vært skeptisk til å flytte ansvaret for å utrede adoptivsøkerne fra kommunene til de fem regionene i Bufetat. Vi har som parti ment at den type oppgaver heller burde flyttes over til kommunesektoren – og da nærmere brukerne. Bufetat må jo allikevel innhente en stor del av sine opplysninger hos kommunene, og vi er usikre på hvor effektiviserende det vil være. En annen problemstilling er at det kan oppstå en utfordring ved at samme instans utreder og godkjenner adoptivsøkere. Siden høringsinstansene er positive til flyttingen, vil vi i Senterpartiet allikevel støtte det i dagens sak.

Flere av adopsjonsorganisasjonene har også krevd en lovfestet behandlingsfrist for utføringen av utredningsarbeidet. Senterpartiet mener at det er noe som må vurderes i et videre arbeid med disse spørsmålene.

Senterpartiet støtter endringen om at kravene til adoptivsøkeren kan reguleres nærmere i egen forskrift. Spørsmålet om en øvre aldersgrense er et forslag som det kan argumenteres godt både for og imot, men ut fra høringsrunden støtter vi forslaget om at en øvre aldersgrense i tilfelle bør nedfelles i forskrift og ikke i lov. Dette vil bli sendt på en ny høring, som igjen må danne grunnlaget for den endelige lovgivningen.

Jeg synes imidlertid, som også representanten Bekkevold var inne på, at det må utvises en viss fleksibilitet, bl.a. når det gjelder forskjellen mellom alderen til barnet som blir adoptert, og alderen til adoptivforeldrene, som er et moment som tilsier fleksibilitet. Videre mener Senterpartiet at det er positivt at departementet går inn for at behandling for barnløshet ikke automatisk skal føre til avslag på søknad om forhåndssamtykke, men at dette må vurderes konkret i hvert enkelt tilfelle. Nok en gang er det viktig å legge vekt på at det er et politisk mål å få flere adopsjoner der det er mulig av hensyn til barnets beste, og at det at foreldre vurderer flere alternativer, ikke uten videre bør føre til eksklusjon fra adopsjonsmulighet.

Når det gjelder endringene som omhandler en åpning for at samboere kan adoptere, støtter Senterpartiet forslaget fra regjeringen. Stadig flere lever i samboerskap, og i de tilfeller der voksne som lever i et slikt forhold, ønsker å adoptere, og der hensynet til barnets beste er ivaretatt, bør det også være mulig. Målet må hele tida være at barnets beste blir ivaretatt, kombinert med at det er politisk ønskelig at flere trygge voksne kan adoptere barn.

Vi støtter at det i forskrift stilles generelle krav til samboerskaps varighet, og at andre vurderinger – som felles økonomi, felles bolig, felles barn – også er momenter som teller med i en vurdering.

Et annet punkt i så måte er viktigheten av tilbudet om adopsjonsforberedende kurs. Det er et tilbud som Senterpartiet støtter, og som vi mener burde være obligatorisk. For å sikre at det skjer, står vi fast på at det er et tilbud som bør gjennomføres uten at det bør betales noen egenandel knyttet til det.

Karin Andersen (SV) [11:04:44]: Heller ikke SV er representert i komiteen, men støtter sjølsagt dette forslaget som tidligere barne- og familieminister Inga Marte Thorkildsen la fram og arbeidet fram.

Det er viktige endringer som gjøres nå, og som vi mente det var nødvendig å gjøre før man tar den fullstendige, store gjennomgangen som er varslet i saken. Saken handler om flere endringer i regelverket, men først og fremst handler det om at prosessen skal gjøres enklere, og at det skal være større likebehandling og færre instanser å forholde seg til for søkerne. Det er vi i SV veldig opptatt av.

Det punktet som det har vært en del diskusjon om her, er punktet om hvorvidt samboere skal vurderes på lik linje med ektepar. Jeg må minne om at det er kravene til omsorgsevne som skal vurderes i disse sakene, og ikke samlivsform. Det er jo også slik nå at enslige – eller som de sjøl velger å kalle seg: enestående – adoptanter har lov til å adoptere. Ektepar har det, sjølsagt, og de som har registrerte partnerskap, men også samboere bør ha mulighet til dette. Det skjer endringer i samlivsformene i samfunnet, og det er mulig at noen ikke liker det, men slik er det. Og det er nok heller ikke slik at ekteskap alltid er en garanti for at ting skal holde, så det er viktig å fokusere på at det er kravene til adoptantene som skal være høye. De skal være der uavhengig av hvilken samlivsform en har, og det er det som skal sikre barnet. Man skal altså gjøre en ordentlig vurdering av det. At det nå blir flyttet til Bufetat, støtter vi, men vi støtter også dem som advarer mot at vi nå må sikre et system som ikke gjør at det blir mer byråkrati.

Så ser jeg i merknadene til komiteen at man ber regjeringen vurdere nærmere om en skal kreve inngåelse av en samboeravtale for å sikre adoptivbarnet juridisk. Jeg mener at en mye riktigere veg er å endre lovverket generelt, slik at barn i samboerforhold har likestilte rettigheter generelt sett, enten en er adoptert, eller en er et biologisk barn. Disse endringene mener jeg man må gjøre istedenfor at man lager noen forskrifter om at noen skal ha en privatavtale som sikrer barna på en eller annen måte. Det må være likt for barna, uavhengig av hvem foreldrene er.

Så er den endringen som foreslås om at man kan gå i gang med adopsjonsprosessen samtidig med at man forsøker assistert befruktning, viktig. Det er mange barnløse som har tatt opp problemet med at man ikke har kunnet stå i de to køene samtidig. Det har ført til stress og uro, fordi prosessen er tidkrevende, og fordi barnløse frykter at de kan miste muligheten til å adoptere dersom de ikke lykkes med assistert befruktning. Da er det viktig at man nå slår fast at det er mulig å stå i begge køer samtidig – og noen er jo så heldige at de til og med lykkes med begge deler samtidig; de opplever dobbelt lykke.

Til slutt til diskusjonen om aldersgrense. Jeg er glad for at den ikke har blitt satt. Det er gode argumenter både for og imot, men jeg vil minne om at alderen til folk som får barn i dag, er mye høyere enn den var da jeg fikk mine barn – da jeg var 20 år. Det er en utvikling som også må, synes jeg, gjenspeiles når vi diskuterer hvor gamle foreldre er i forhold til barna sine. Det er en situasjon som er annerledes i dag enn før. Det har også å gjøre med en generell helsetilstand i befolkningen, tror jeg; mange er spreke eldre, men det er klart at man må vurdere det. Det er ikke rimelig at damer på min alder, f.eks., skulle bli vurdert til å få adoptere. Man må vurdere forholdet mellom alderen på de adopterte barna og foreldrenes alder.

Jeg tror jeg vil slutte med det, for det er nok slik at det er mange flere av de litt større barna som trenger adoptivforeldre – kanskje aller mest.

Statsråd Solveig Horne [11:10:07]: Jeg er også glad for at Stortinget behandler denne proposisjonen med forslag til endringer i adopsjonsloven. Å få til en bedre prosess rundt adopsjon er til beste både for barnet og, ikke minst, for dem som søker om adopsjon. Det er mange gode merknader fra komiteen som gjør at vi nå har en proposisjon som blir enda bedre enn det den var.

Dere er jo alle kjent med at det er nedsatt et lovutvalg som skal foreslå en ny adopsjonslov, og utvalget skal legge fram sin innstilling denne høsten. Saken som vi nå behandler, er en begrenset del av oppfølgingen av NOU 2009: 21, Adopsjon – til barnets beste. Selv om lovutvalget er i gang med sitt arbeid, har enkelte forslag blitt prioritert og løftet fram i den proposisjonen vi behandler i dag. Det er for å få en mer hensiktsmessig og effektiv behandling av adopsjonssaker.

Som mange har vært inne på, har det vært store endringer på adopsjonsfeltet de siste årene. Antall adopsjoner har gått ned, og det er en økende tendens til at adoptivbarna er eldre og har behov for spesiell støtte. Flere opprinnelsesland stiller også høyere krav til utredning og forberedelse av adoptivsøkere.

Sentralt i denne proposisjonen er forslaget om å flytte oppgaven med å utrede adoptivsøkere fra kommunene til regionene i barne-, velferds- og familieetaten. Jeg merker meg flere bekymringer her for at dette ikke må bli et system som gjør at det blir mer byråkratisk. Jeg kan love at vi skal gjøre alt vi kan for at det ikke skal bli mer byråkrati, men at det faktisk skal bli enklere, og at vi skal få en mer forutsigbar og bedre behandling. Vi vet at flere kommuner har hatt lang ventetid, og at kvaliteten på utredningene ikke har vært god nok. Det viktige i dette forslaget er at adoptivsøkerne skal få færre instanser å forholde seg til, og at prosessen skal bli mer forutsigbar.

Det har vært reist kritikk om at det er uklart om dagens retningslinjer er bindende eller bare veiledende. En regulering i forskrift betyr at det blir større åpenhet og forutsigbarhet ved behandling av adopsjonssøknader.

Jeg har også merket meg at komiteen uttaler at avgjørelser i internasjonale adopsjonssaker bør bygge på en helhetsvurdering av søkerne, og at kriteriene for godkjenning bør være veiledende.

Jeg har også merket meg at en samlet komité ikke ønsker at det skal være en bindende øvre aldersgrense for dem som skal adoptere. I dag inneholder loven ingen øvre aldersgrense, og vi vet vel også alle sammen her at alder ikke alltid er det som er avgjørende. Komiteen mener også at det må legges vekt på aldersforskjellen mellom barn og adoptivsøker framfor en absolutt øvre aldersgrense. Det er merknader som jeg vil ta med meg i det videre arbeidet.

Det er også en merknad fra komiteen om adopsjonsforberedende kurs. Det er flere her som har vært inne på om dette skal være obligatorisk, og om adopsjonsprosessen skal settes i gang før kurset er gjennomført.

Jeg vil også ta med meg komiteens uttalelser om enslige adoptivsøkere og betydningen av at en adoptivsøker har et stabilt og godt nettverk rundt seg. I likhet med komiteen mener jeg at enslige adoptivsøkere kan gi barn både gode og stabile oppvekstsvilkår.

En av endringene i proposisjonen er å åpne for at også samboere skal kunne få adoptere. Jeg er glad for at komiteens flertall støtter dette forslaget. Som representanten Karin Andersen også var inne på, er det kravene til omsorgsevne som må være viktige her, og ikke hvilken samlivsform man har. For meg er det viktig at vi likebehandler dem som framstår som potensielle foreldre, uavhengig av hvilken samlivsform de selv har valgt, men det er – som komiteen også påpeker – viktig at samboerforholdet må være stabilt og ha en viss varighet. Det er uttalelser fra komiteen som vi tar med oss videre.

Jeg ser også at komiteen går inn for at behandling av barnløshet ikke skal utelukke at det kan gis forhåndssamtykke til adopsjon. Det er jeg også helt enig i, og vi kommer til å ta det med oss videre.

Det er foreslått en begrenset adgang til å stebarnsadoptere tidligere ektefelles og registrert partners ellers samboers barn etter skilsmisse og etter dødsfall. Forslaget gjelder kun der det det er etablert et foreldreskap for barnet og denne forelderen dør eller skiller seg. Forslaget skal sikre at barn kan få en varig og stabil tilknytning til steforelderen uten å miste tilknytningen til den opprinnelige forelderen.

Det er mange gode merknader fra komiteen som jeg vil ta med meg videre når vi skal utarbeide forskriftene til denne loven.

Iril Schau Johansen (H) [11:15:12]: For sju år siden sto jeg på et offentlig kontor i Kina og fikk ei lita jente lagt i armene mine. Hun var alene i verden og kunne ha vokst opp på institusjon, men i stedet, gjennom internasjonalt samarbeid, fikk den lille jenta muligheten til å bli det midtpunktet alle barn fortjener å være – som en etterlengtet og elsket datter. Hun ble min familie og min lykke.

Bak enhver adopsjon ligger det en sorg, men i den sorgen finnes det også et håp om at et barn skal få en ny mulighet til å vokse opp som en del av en familie. La oss tilrettelegge for at flest mulig barn kan få en best mulig oppvekst.

I Norge stilles det knallharde krav til adoptanter. Vi er allerede blant de strengeste i klassen – for strenge, vil jeg hevde. Hvis Norge strammer ytterligere inn på kravene sine, vil det gi barna bedre foreldre? Neppe. For adopsjon foregår i en internasjonal setting. Om Norge skjerper alderskravene til søkerne sine, fører ikke dette til at barna får yngre foreldre. Det fører i stedet til at færre norske foreldre godkjennes, og at barna ikke får foreldre, eller at de får foreldre i andre land, som heller velger å følge kravene i de landene som barna kommer fra. Dette kan faktisk få dramatiske konsekvenser for adopsjon til Norge, for de siste årene har adopsjonstallene hit til landet stupt. I 2010 ble 243 barn adoptert til Norge. I fjor var tallet sunket til 144. Adopsjonsforeningene har allerede måttet sette opp gebyrene til 175 000 kr per barn i tillegg til kostnader i forbindelse med hentereisen. Med en ytterligere nedgang i adopsjonstallene kan vi rett og slett komme til å nå en kritisk grense.

En stor andel av barna som trenger nye hjem, er eldre enn fem år, eller de har utfordringer knyttet til helse. Dette er de svakeste av de svake, og mange av dem blir værende igjen på institusjonene – uten framtid. I Norge har vi gjort det ekstra komplisert å adoptere disse barna. Jeg vil hevde at det er langt bedre for en tolvåring å bli adoptert av et resurssterkt og motivert par på nærmere 50 år enn å tilbringe hele barndommen på institusjon og siden som ung tenåring måtte klare seg selv. Det er også bedre for et barn å få én forelder enn ikke å få noen foreldre, så la det være en reell mulighet også for oss enslige fortsatt å kunne adoptere.

Adopsjon skal og må alltid skje innenfor et solid og ryddig regelverk, men vi må ikke lage så rigide regler at vi glemmer å se menneskene som er involvert. Ulike barn trenger ulike familier. Vi må derfor følge utviklingen videre nøye og særlig se nærmere på hvordan vi kan legge til rette for at saksgangen kan bli mer effektiv for adopsjon av Special Focus-barn og større barn.

Morten Stordalen (FrP) [11:18:33]: Jeg vil takke for en god debatt og komme med noen korte kommentarer.

Jeg merker meg at det er en solid enighet, som det også er i komiteen, når det gjelder spørsmålet om aldersforskjell – at det viktigste må være differansen mellom dem som adopterer, og barnet. Det er ikke slik at det bare er spebarn eller to- og treåringer som blir adoptert, det kan også være et ti år gammelt barn, og da stiller spørsmålet om maksalder seg litt annerledes.

Representanten Bekkevold fra Kristelig Folkeparti var innom dette med ekteskap og hva som er et stabilt og godt hjem. Det tar jeg til orientering.

Representanten Arnstad fra Senterpartiet var også inne på spørsmålet om alder og at målet må være at flere skal kunne adoptere – nettopp fordi barn skal få trygge hjem.

Representanten Karin Andersen var inne på dette med samboeravtale og var til en viss grad uenig i at det skal være et krav, så vidt jeg kunne skjønne. Vi mener i hvert fall at det bør ses på og tenkes på framover. Det har noe med rettighetene å gjøre, og det er flere og flere i dette landet som lever i samboerskap, hvor barn faktisk kan stå uten rettigheter som man har med et ekteskap. Vårt ansvar må i hvert fall være å ivareta barns beste.

Jeg er naturligvis glad for at statsråden vil følge opp flere av komiteens merknader og det som er sagt her i dag. Det tyder bra. Så får vi håpe at disse endringene i loven bidrar til at flere barn får muligheten til å vokse opp i trygge og gode hjem. Igjen, takk for en god debatt!

Arild Grande (A) [11:20:46]: Bare en detalj i saken. Jeg oppfatter at alle som har vært oppe, har vært opptatt av dette med øvre aldersgrense og av at man i stedet for et rigid system med aldersgrense skal ha fleksibilitet og heller fokusere på avstanden i alder mellom adoptivforeldre og den som skal adopteres. Her ligger det et potensial for ganske mange konfliktsaker. Når Stortinget er så enig i at vi skal ha et slikt system, med fleksibilitet, for å unngå at folk blir rammet av et rigid system, er det viktig at Stortinget får tilbakemelding fra statsråden på hvordan man akter å følge det opp. Derfor vil jeg invitere statsråden til å kvittere ut at dette vil bli fulgt opp og fortelle på hvilken måte hun vil gi tilbakemelding til Stortinget på hvordan dette følges opp. For vi har alle opplevd saker hvor Stortinget kanskje har hatt en intensjon om fleksibilitet, men når folk møter systemet, har de ikke blitt behandlet på den måten som Stortinget hadde intensjon om i utgangspunktet. Derfor er det viktig at vi får oss forelagt en tilbakemelding fra statsråden om hvordan akkurat dette skal følges opp.

Karin Andersen (SV) [11:22:14]: Det var saksordførerens tolkning av hva jeg hadde sagt om samboeravtaler, som fikk meg til å ta ordet. Jeg tror han har misoppfattet det jeg sa. Jeg sa at jeg mener at det bør sikres i lovs form at barn har like rettigheter uavhengig av hva slags samlivsform foreldrene har, og at man ikke pålegger noen å ha en samboeravtale som skal sikre noen barn – det blir en for dårlig ordning for disse barna. Det er ikke slik at vi ønsker en dårligere ordning og ikke ønsker å sikre barna, men vi ønsker altså å sikre dem i lovs form, slik at alle barn har de samme rettighetene uavhengig av foreldrenes valg av samlivsform.

Statsråd Solveig Horne [11:23:06]: Det var representanten Arild Grande som fikk meg til å ta ordet her når det gjelder aldersgrense. Jeg mener at Stortinget har vært veldig klart og tydelig med hensyn til hva slags ønsker det har om videre behandling av denne saken, at vi ikke skal ha en øvre aldersgrense, og at det skal være fleksibilitet. Jeg kan love representanten at de signalene har jeg fått, og dem skal jeg ta med meg. Så må vi se på om vi kan finne en egnet måte for å informere Stortinget og komiteen om hvordan de blir ivaretatt. Men det er viktig at vi får en fleksibilitet, og at vi ikke setter et øvre tak her.

Flere har også vært inne på at utviklingen i de senere årene er at stadig færre barn blir frigitt til adopsjon, og at det også har vært en nedgang i internasjonal adopsjon. Jeg mener i likhet med komiteen at det er viktig at vi bistår de frivillige organisasjonene som arbeider for å få på plass nødvendige lovverk og systemer i andre land, slik at Norge kan få flere samarbeidsland. Det er et kontinuerlig arbeid, og arbeidet med å få nye samarbeidsland er viktig. Selv om det er den enkelte adopsjonsorganisasjon som skal ta initiativet for å inngå samarbeid om adopsjon med ulike land, er det viktig at vi som myndigheter er med og støtter, og vi kan da gi organisasjonene mulighet til å utvikle nye samarbeidsland. Departementet har i 2013 øremerket midler når det gjelder driftsstøtten til det formålet, og Bufdir behandler en søknad i år der vi også er nødt til å se nærmere på om det er andre tiltak som trengs.

Svein Harberg (H) [11:25:02]: Jeg har ikke noe behov for å dra ut debatten – det har vært en god debatt. Jeg synes det er veldig ryddig det som representanten Grande tar opp, at vi er sikre på at vi har en felles forståelse av hva vi snakker om.

Så har jeg bare lyst til å spille inn noe til det som skal være en del av vurderingen. Nå snakker vi bare om aldersgrense og aldersforskjell mellom adoptivforeldre og adoptivbarn, men også søskenforhold vil være veldig viktig i slike sammenhenger. Hvis det er andre søsken i samme aldersgruppe som disse foreldrene har ansvar for, vil det også veldig ofte være en stor verdi med tanke på det å adoptere andre barn. Jeg ville bare spille inn at det også blir en del av vurderingen, og at vi får gode ordninger på det.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.