Presidenten: Første taler er Erik Skutle, på vegne av saksordføreren, Michael Tetzschner.

Erik Skutle (H) [14:43:35]: Jeg vil på vegne av saksordføreren i saken om Riksrevisjonens undersøkelse om effektivitet i norske sykehus, Dokument 3:4 for 2013–2014, redegjøre kort for saken, for flertallsmerknadene i saken og for Høyres merknader.

Målet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere om det er mulig å effektivisere organiseringen av pasientbehandlingen ved sykehusene for å oppnå bedre ressursutnyttelse. Ved bruk av registerdata om fire behandlingsformer er det beregnet forskjeller i produktiviteten mellom sykehusene. Gjennomsnittlig liggetid er brukt som indikator på produktivitet. Det er videre belyst om det er sammenheng mellom liggetid og effekt av pasientbehandlingen. Et sykehus er effektivt når det har kort liggetid og ikke har dårligere kvalitet på behandlingen enn landsgjennomsnittet. Det er gjennomført dybdeundersøkelser ved ni sykehus for å identifisere faktorer som kan bidra til korte liggetider, effektive behandlingsforløp og høy utnyttelse av operasjonsstuen. Undersøkelsen omfatter data fra perioden fra og med 2009 til og med 2013.

Komiteen viser til at det er et mål at befolkningen tilbys likeverdige helsetjenester av god kvalitet, og at et av hovedmålene i spesialisthelsetjenesteloven er å bidra til at ressursene i spesialisthelsetjenesten utnyttes på best mulig måte. Komiteen viser videre til at det alltid skal ligge gode medisinskfaglige vurderinger til grunn for pasientbehandlingen i spesialisthelsetjenesten, og at dette påpekes i Riksrevisjonens rapport.

Komiteen har merket seg at rapporten poengterer at mange sykehus kan effektivisere pasientbehandlingen ved å lære av andre. Komiteen har også merket seg at undersøkelsen viser at gjennomsnittlig liggetid varierer mellom sykehusene. Det vises til at dersom alle sykehusene hadde hatt gjennomsnittlig liggetid på samme nivå som det sykehuset som har kortest liggetid, kunne det redusert antall liggedøgn hvert år med 34 pst. for hofteprotester, 19 pst. for hoftebrudd, 100 pst. for korsbåndsoperasjoner og 24 pst. for tykktarmskreft. Komiteen er enig med Riksrevisjonen i at det er riktig at sykehusene kan bli mer effektive ved å redusere antall liggedøgn, og ved at man har en bedre utnyttelse av operasjonsstuene.

Komiteen registrerer også at det i Riksrevisjonens rapport vises til at en bedre utnyttelse av operasjonsstuene ved enkelte sykehus kan redusere helsekøene. Mange pasienter kunne fått kortere ventetid til operasjon dersom alle sykehusene hadde utnyttet kapasiteten på operasjonsstuene like godt som de beste.

Komiteen viser til at det kommer fram i undersøkelsen at sykehus med kort liggetid har like god kvalitet på pasientbehandlingen som sykehus med lengre liggetid. Komiteen mener derfor i likhet med Riksrevisjonen at Helse- og omsorgsdepartementet og de regionale helseforetakene bør sørge for at erfaringene fra sykehus med effektive behandlingsforløp og høy utnyttelse av operasjonsstuene overføres til andre sykehus.

Komiteen mener at det er et vesentlig poeng at dersom man får et mer tverrfaglig og standardisert behandlingsforløp, vil dette gi mer effektiv drift og dermed redusere helsekøene. I likhet med Riksrevisjonen anbefaler derfor komiteen at helseforetakene etablerer tverrfaglige, standardiserte behandlingsforløp for vesentlige pasientgrupper.

Komiteen viser avslutningsvis til svaret fra Helse- og omsorgsdepartementet om den videre behandlingen av styringsindikatorer som belyser produktivitetsutviklingen, slik det er skissert under punktet «Departementets oppfølging». Komiteen imøteser statsrådens konkrete oppfølging overfor de regionale helseforetakene på de områder som er beskrevet i rapporten.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, understreker at rapportering, innsatsstyrt finansiering og styring etter kostnad per pasient aldri må ta oppmerksomheten bort fra arbeidet med kvalitet i behandlingen av pasienter. Møtet mellom pasient og behandler skal alltid være det viktigste.

Jeg leser også merknaden fra Arbeiderpartiet. Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet understreker at rapportering, innsatsstyrt finansiering og styring etter kostnad per pasient ikke skal fortrenge arbeidet med kvalitet i behandlingen av pasienter. Møtet mellom pasient og behandler skal alltid være det viktigste.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser til at effektivitetsindikatorer, selv om de ikke alltid kan bygges på objektivt sikre sammenligninger, gir et utgangspunkt for å mene noe om måloppnåelse vurdert ut fra innsatsen av ressurser. Bak de ulike resultatene kan det ligge svært sammensatte årsaker. En rettferdig bedømmelse av et sykehus og dets prestasjoner forutsetter også kunnskap om ulikhet i rammebetingelser. Samme helsetjeneste kan i sammenligning mellom to sykehus framkomme med variasjoner som skyldes ikke-målbare forhold.

Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet viser videre til at det er velkjent at pleietyngde kan variere mellom enkeltpasienter og grupper av pasienter. Ulike resultater kan også skyldes ulike betingelser knyttet til utstyr, bygninger og beliggenhet. Ulike driftsbetingelser kan videre skyldes ulikhet i forvaltningen av kapitalsiden slik som investeringer, vedlikehold og driftsfølgene av denne.

Høyre, Fremskrittspartiet og Senterpartiet vil understreke at dette kan være forhold som ofte ligger utenfor påvirkning av den daglige ledelsen, fordi beslutninger om slike rammebetingelser ofte treffes på andre forvaltningsnivåer. Samtidig er det også klart at ikke-fysiske faktorer kan ha avgjørende innvirkning på resultatene, slik som ledelsesegenskaper, involvering, læringsvillighet, personalforvaltning og kunnskap om logistikk og arbeidsprosesser som ikke oppfattes som sykehusenes kjernekompetanse.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Fremskrittspartiet vil påpeke at i et komparativt, nordisk perspektiv er norske sykehus ikke av de mest effektive. Sykehusforskere, som ikke nødvendigvis er unisont enige, har pekt på uhensiktsmessig organisering fra politisk ledelse, sentralstyring, rigid lønnsstruktur og lite omfang av samarbeid med private.

Høyre og Fremskrittspartiet finner videre at offentlig–privat samarbeid i større grad bør utvikles som metode for referansemåling for effektivitet, for læring og for innovasjon. Høyre og Fremskrittspartiet viser til at det er behov for et mer systematisk samarbeid med private tilbydere av helsetjenester som tilfredsstiller internasjonalt anerkjente sertifiseringsordninger, og at de offentlig eide sykehusene bør prinsipielt underkaste seg internasjonalt godkjent sertifisering for å sikre pasientkvaliteten.

Høyre og Fremskrittspartiet vil videre understreke at når pasientkvaliteten er sikret på et stabilt høyt nivå, vil man kunne sammenlikne ressursene på et sikrere grunnlag uansett regional tilhørighet.

Avslutningsvis vil jeg si at Riksrevisjonens undersøkelser viser at sykehus med kort liggetid har like god kvalitet på pasientbehandlingen som sykehus med lengre liggetid. Det er ingen vesentlig sammenheng mellom liggetid og andelen pasienter som må legges inn på nytt, og som dør i løpet av et år etter operasjonen. Pasientene som har vært behandlet på et sykehus med kort liggetid, har også et like godt funksjonsnivå et år etter operasjonen, noe som viser at kapasiteten i sykehussektoren ikke er utnyttet til fulle.

Are Helseth (A) [14:51:01]: Denne saken gjelder innstilling fra komiteen til Riksrevisjonens undersøkelse av effektiviteten i sykehus. Målet for undersøkelsen har vært å undersøke om det er mulig å effektivisere pasientbehandlingen ved sykehusene, slik at enda flere kan få behandling.

Undersøkelsen gjelder perioden 2009–2013, og basert på registerdata om fire behandlingsformer er gjennomsnittlig liggetid sammenliknet mellom sykehusene, og det er undersøkt om det er en sammenheng mellom lang liggetid og behandlingsresultat. Videre har Riksrevisjonen foretatt dybdeundersøkelse i ni sykehus for å identifisere faktorer som kan forklare gode resultater.

Hovedfunnene i undersøkelsen er at sykehusene kan bli mer effektive. Sykehusene kan lære mer av hverandre når det gjelder ledelse og organisering, og to kvalitetsindikatorer bør tydeliggjøres.

Til daglig tenker de fleste av oss at våre sykehus er ganske like når det gjelder valg og gjennomføring av et behandlingsforløp. Riksrevisjonen viser at det ikke er slik. Noen sykehus bruker mange dager på å reparere korsbåndet i kneet mitt, mens andre gjør det på én dag uten innleggelse. Dette skjer samtidig som det er ventetider og mangel på mange typer fagfolk til sykehusene. Derfor er undersøkelsen relevant og viktig.

Riksrevisjonen har vist at gjennomsnittlig liggetid varierer fra tre til elleve dager for innsetting av en ny hofte, fra fem til ti dager for operasjon ved hoftebrudd, fra null til fire dager for operasjon av korsbånd i kneet og fra syv til elleve dager for operasjon for tykktarmskreft.

Jeg mener den politiske forståelsen av tall som dette bør være følgende: Vi skal verken forvente eller etterstrebe at det ikke er variasjoner i liggetid. Noen sykehus kan ha flere pasienter som trenger mer oppfølging, og geografiske variasjoner kan føre til forskjeller i utskrivningspraksis. Men variasjonene som vises fram her, er for store. De uttrykker rett og slett at andre som venter, ikke får hjelp fordi behandlingsplanene ikke er gode nok alle steder. Undersøkelsen omfatter bare fire behandlingsformer, men funnene kan helt eller delvis være representative for helheten.

Som nevnt, undersøkelsen viser at et mindretall av sykehusene utfører operasjoner i korsbåndet i kneet som dagbehandling, mens et flertall bruker innleggelse i opptil fire døgn. Liggetid er som sådan interessant, men det avgjørende er hvor friske vi blir. Kan dette kneet brukes til å gå søndagstur? Da viser undersøkelsen at sykehus som utfører dagbehandling, ikke har dårligere kvalitet på behandlingen enn de andre. Hva kan da forklare at sykehusene velger å organisere seg så forskjellig? Kanskje har det sammenheng med følgende: Fram til 2010 fikk sykehusene samme bevilgning gjennom betalingssystemet for operasjoner uavhengig av om det var innleggelse eller dagkirurgi. Fra 2010 er dette endret, og betalingen er tilpasset sykehusets antatte utgifter, som er lavere ved dagbehandling enn ved innleggelse. På fagavdelingens nivå kan dette ha vært et økonomisk incentiv for å bytte til dagkirurgi fram til 2010 og tilsvarende et økonomisk incentiv for innleggelse etter 2010. Da har jeg lyst til å fremme følgende poeng: Nettopp av denne grunn er bruk av betalingssystem helt ut på avdelingsnivå som hovedregel feil.

Riksrevisjonen har også undersøkt bruken av opptreningsinstitusjoner for hoftepasienter etter sykehusopphold. Funnene er ganske overraskende og viser at noen sykehus henviser én av ti pasienter til slik opptrening, mens andre henviser ni av ti. Et vanlig opphold vil vare fra én til tre uker. Jeg forventer at det faglig kan avklares hva som skal være hovedanbefalingen på dette området i vår helsetjeneste.

Som sagt, liggetid er en ting, men Riksrevisjonen har heldigvis søkt etter svar på hovedspørsmålet: Er det en sammenheng mellom hvor lenge vi er innlagt på sykehus, og hvor friske vi blir f.eks. etter en operasjon for tykktarmskreft? Ved å se på hvor mange som blir innlagt på ny etter utskrivelse, hvor mange som må opereres en gang til, dødsfall innen 30 dager og dødsfall innen et år etter operasjonen, er svaret at sykehus med kortvarige innleggelser har like gode resultater som sykehus med langvarige innleggelser.

Riksrevisjonen har lagt fram en viktig rapport, som må følges opp. Funnene er tydelige, og nyanser i metodespørsmål endrer ikke helhetsbildet. Samtidig er det også optimisme i rapporten. Mange sykehus har allerede fått til mye, kortevarige innleggelser, minste like gode resultater og frigjorte timer og dager til å hjelpe flere. Mange grep i saken er enkle: å avklare indikatorbruk for hoftebrudd og tykktarmskreft, å korrigere ledelsens forståelse og bruk av betalingssystemet for dagbehandling og – jeg mener det helt avgjørende – å gi status til en kultur hvor avdelinger og sykehus lærer av andre kolleger som har kommet lengst med den beste organiseringen – til glede for pasientene.

Til avslutning: Som det ble sagt av saksordføreren, er det en samlet komité som uttaler i innstillingen at vi imøteser statsrådens konkrete oppfølging overfor de regionale helseforetakene på de områdene som er beskrevet i Riksrevisjonens rapport.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [14:58:00]: Jeg vil i all hovedsak slutte meg til representanten Are Helseths erfarte, kunnskapsbaserte innledning. Det gjorde godt å høre på.

Det er et mål for helsetjenesten at befolkningen skal ha likeverdige helsetjenester av god kvalitet, ikke minst gjelder det uansett bosted, som er en stor utfordring for Norges befolkning. Det er et av hovedmålene at vi skal bidra til at ressursene i spesialisthelsetjenesten utnyttes på best mulig måte.

Denne undersøkelsen går inn på det faktum at mange sjukehus kan effektivisere pasientbehandlinga ved å lære av andre. Og som representanten Helseth sa, viser undersøkelsen at sjukehus med kort liggetid har like god kvalitet på pasientbehandling som sjukehus med lengre liggetid. Dette er en hovedkunnskap som Senterpartiet slutter seg til.

I innstillinga er det noen flertalls- og mindretallsmerknader, og vi har en spesiell flertallskonstellasjon og en mindretallskonstellasjon i to avsnitt som ender opp med akkurat samme setning, hvor det heter:

«Møtet mellom pasient og behandler skal alltid være det viktigste.»

Det er vel den viktigste setninga i denne innstillinga. Hvis alle som både politisk og faglig arbeider med disse spørsmålene, har dét fokuset, nemlig at alt en gjør skal stimulere til at møtet mellom pasient og behandler blir best mulig, og at alt som er med på å forkludre det møtet, skal vekk eller forbedres, er vi inne på en vei som til de grader er poengtert, og som lett skaper en felles virkelighetsforståelse. Jeg synes den setningen som ikke minst de som sitter i diplomatlosjen, bør merke seg etter denne debatten, er at det er møtet mellom pasient og behandler som alltid skal være det viktigste, og at all ledelsesfilosofi innenfor denne sektoren skal ha det som fokus. Så får en se hvor mye en må utvikle det for at det skal kunne praktiseres.

Så har jeg et par korte kommentarer til spørsmålet om kortere liggetid. Det er svært avhengig av et kommunalt tilbud, som Senterpartiet påpeker. Det var jo Samhandlingsreformens viktige formål at en skulle få til et bedre kommunalt tilbud og at en dermed også som konsekvens fikk kortere liggetid på spesialistsjukehusene. Ikke minst var det vesentlig i mange sjukehusbyer – for å si det på den måten – hvor en kanskje var blitt preget av den kultur at en hadde sitt lokalsjukehus som en avlastning for det som var det kommunale ansvaret. Når en da får en kortere liggetid, er det behov for færre sengeplasser, men en må da også ha med seg behovet for kapasitet ut fra beredskapshensyn. En må altså ha flere tanker med seg hele tida. Jeg vil også understreke at de som har lang reisevei til sitt spesialistsjukehus, vil ved kort liggetid i mange tilfeller ha behov for overnatting før og etter behandling, og det vil da være uheldig om pasientene sjøl må ta kostnadene, dersom de har lang reisevei.

Helt til slutt vil jeg bare si at undersøkelsen som sagt er relevant og viktig, men den må tolkes med solid kunnskap om praksis, og en helhetlig pasienttilnærming er avgjørende for den samlede kvaliteten på behandlingstilbudet hvor kropp, sinn og sosial situasjon ses i sammenheng. Når en sammenlikner enkeltfaktorer på tvers av regioner, er det viktig at en tolker dette kritisk og ser på ulik sjukdomsbelastning og ulike sosioøkonomiske og andre forhold mellom regioner for å kunne få et best mulig bilde av det hele. Men, som nevnt, undersøkelsen viser behov for å se mer til hverandre og å lære mer av hverandre med utgangspunkt i at det skal være møtet mellom pasient og behandler som helt soleklart skal stå i sentrum.

Karin Andersen (SV) [15:03:09]: Jeg slutter meg til det innlegget som Lundteigen nå nettopp hadde. Sjukehus er jo noe av det som betyr aller mest for folk, og man vil jo fort dit hvis man trenger det. Jeg tror ikke det er noen som ønsker å ligge lenge på sjukehus, men jeg tror det er litt forskjell på folk. Noen trenger lengre tid, f.eks. til å bli beroliget eller å få trøst i ettertid. Derfor er jeg også glad for de nyansene som har vært her i dag – effektivitet må handle om at pasienten får best mulig behandling. Jeg synes vi sliter litt med noe av språket i disse sakene. Det henger igjen fra disse nye – eller, de er jo ikke nye lenger – styringsfilosofiene der man f.eks. snakker om «gevinstrealisering», som jeg reagerer på. Det må jo være god pasientbehandling vi skal snakke om. Og når det er noe som er galt, så dreier det seg ikke om å lukke et avvik, men om å gi en pasient den behandlingen pasienten skal ha, enten det er medisinsk eller menneskelig. Så jeg synes vi trenger å se over språket vårt litt når vi skal snakke om helsepolitikk og effektivitet i helsevesenet.

Effektivitet er viktig, men da er det jo også viktig at en har styringssystemer som gjør at en får ut det en mener er viktigst for å oppnå effektivitet. Det har jo vært innført mange systemer som på en måte skal være incentiver for at sjukehusene skal bli mest mulig effektive, og det å sammenlikne sjukehus, f.eks. på behandlingstid og den type ting, som man gjør i denne rapporten fra Riksrevisjonen, tror jeg er veldig nyttig. Jeg mener at argumentet for at pasienter som f.eks. kommer inn med lårhalsbrudd, ikke skal bli liggende i timevis ikke først og fremst handler om effektivitet, men om den pasientbehandlingen folk må få. For å si det sånn: Man trenger vel ikke bare å være opptatt av effektivitet for å mene at det er galt at et gammelt menneske med lårhalsbrudd skal ligge i to døgn før han får behandling. Det mener jeg det er politisk viktig at vi ser.

Men noen av disse styringsmekanismene som vi har innført for å motivere til at det blir mer effektivt, er det jo grunn til å sette spørsmålstegn ved. Vi i SV lagde for et par år siden en stor rapport som het Utveier. Der gikk vi igjennom mye av dette. Blant annet hadde vi da kontakt med Legeforeningen, og tre av fire leger mente at sjukehusets økonomiske prioriteringer i stor eller noen grad hindret dem i å utføre arbeidet på best mulig måte. Det var altså noen styringssignaler som gjorde at det faglige, medisinske – det man skulle være der for – ble hindret. Modeller, f.eks. med innsatsstyrt finansiering, gjør at vi har hatt eksempler på at sjukehusene har vridd oppmerksomheten, pengebruken eller innsatsen sin mot det området der det skaffes best inntekter. Det er feil, og det gjør at det er grunn til å sjekke om det går an å gjøre dette på en annen måte. Jeg skal ikke skjele bakover i tid, sjøl om jeg var med og styrte sjukehus i åtte år da vi hadde dem i fylkeskommunen, og nok tror at det hadde vært fullt mulig å få til både moderne og effektiv drift med en annen eier. Men hovedproblemet her er måten vi styrer det på.

I den sammenheng har SV – og veldig mange andre også, vet jeg – sett til det som har skjedd i Skottland. I Skottland har de avviklet foretaksmodellen, de har avviklet stykkprisfinansieringen, de har kuttet ut bestiller–utfører-modeller, og de har tatt over store, private sjukehus. De har til og med også fjernet egenandeler i helsevesenet, både på legebesøk og medisiner. Noen fra oss var på en studietur der i forrige uke. Alle der var da enige om at overgangen til rammefinansiering hadde vært en suksess, og de bruker nå DRG-systemet bare for å få informasjon, noe som ikke påvirker finansieringen. De mener at det var lettere å prioritere helsemessig riktig da de fjernet det de kalte «perverse incentiver». De hadde også tatt initiativ til å fjerne flere lag med byråkrati, og det må jo være noe som denne regjeringen må være villig til å se på, for det er mulig når man gjør det på en annen måte. De har selvfølgelig også lagt inn mekanismer slik at nedsiden ved rammefinansiering, nemlig at sjukehusene hadde en tendens til å gå tom for penger på slutten av året, er motvirket gjennom ulike tiltak. De får lov til å legge seg opp penger eller ta opp lån, og de må også ha en type langtidsbudsjettering. En vanlig påstand til fordel for de styringsmekanismene vi i stor grad bruker, er at de skal være til for å få ned ventetider og øke effektiviteten. Men i Skottland viser det seg altså at de med en helt annen styringsmodell har fått ned ventetidene og er mye mer effektive overfor pasientene. Det som er det viktige, er at man setter fagfolkene i sentrum – at de som skal møte pasientene, får tid og rom til å bruke sitt faglige skjønn til å drive helsevesenet.

Jeg skal ikke bruke mer tid på dette nå. Jeg har bare lyst til å si noe om grunnen til at SV har lagt inn disse merknadene i disse sakene. Det er nettopp fordi det trengs noen andre styringsmekanismer hvis vi skal nå det som alle sammen her er enige om, nemlig at det er møtet mellom pasienten og behandleren som alltid skal være det viktigste. Da er vi nødt til å ha mer tillit og mer armslag, og ikke ha økonomiske incentiver som gjør at man – for å si det sånn – leter etter gevinstrealisering og ikke etter den aller beste pasientbehandlingen.

Statsråd Bent Høie [15:10:44]: Riksrevisjonen har i undersøkelsen av effektive sykehus funnet at mange sykehus kan bli mer effektive gjennom å lære av sykehus som har kort liggetid, effektive pasientforløp og høy utnyttelse av operasjonsstuene. Riksrevisjonen har laget en interessant, konkret og relevant rapport. Jeg er opptatt av at spesialisthelsetjenesten blir kjent med og lærer av denne. I foretaksmøtet som jeg hadde i januar, ble rapporten delt ut, og jeg oppfordret sykehusene – de nye styrene i helseregionene – til å bruke rapporter fra Riksrevisjonen og tilsynsmyndigheter som grunnlag for sitt forbedringsarbeid.

Undersøkelsen viser at effektive pasientforløp ikke går på bekostning av kvalitet i pasientbehandlingen. Operasjonsstuene kan utnyttes bedre. Mange sykehus kan øke produktiviteten dersom de lærer av sykehus med kort liggetid, effektive behandlingsforløp og høy utnyttelse av kapasiteten.

Jeg er derfor enig i komiteens anbefaling om at helseforetakene bør etablere tverrfaglige standardiserte behandlingsforløp. Dette vet jeg at man er i god gang med enkelte steder i landet. Helse Vest har laget en egen forløpshåndbok som beskriver utarbeidelse, innføring og oppfølging av standardiserte pasientforløp.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet, SV og Miljøpartiet De Grønne uttrykker engstelse for at sykehusene skal bli «kroppsdelsverksteder». Det er nettopp det forløpet skal hindre, nemlig at en ser den enkelte pasients forløp gjennom behandlingen, gjennom sykehuset, i stedet for at sykehuset organiseres etter kroppsdeler, eller det som kanskje er enda vanligere, etter hvilken utdanning de som jobber der, har.

Jeg er også helt enig i at det viktigste i helsetjenesten vår uansett nivå er møtet mellom pasient og helsepersonell. Det var det jeg trakk fram i min sykehustale i januar som sannhetens øyeblikk. Det er da den enkelte pasient opplever kvaliteten i helsetjenestene. Mange av de kvalitetsindikatorene som vi har, og som det legges stor vekt på, handler veldig mye om medisinsk kvalitet, men vi er også i mye større grad nødt til å integrere pasientopplevd kvalitet inn i måten vi vurderer sykehusene og helsetjenestene våre på. Da er det ikke minst sannhetens øyeblikk, møtet mellom pasient og helsepersonell, som er avgjørende. Det er en ledelsesoppgave å legge til rette for at disse møtene blir best mulig.

Samfunnets ressurser må selvfølgelig utnyttes på best mulig måte, og ingen er tjent med en lite effektiv spesialisthelsetjeneste. Helseforetakene har det helhetlige ansvar for drift og investeringer innenfor de rammene som Stortinget har bestemt. Dårlig utstyr og etterslep skal verken være en forklaring eller en unnskyldning for lite effektiv drift.

Sykehusene er store kompetansebedrifter. Engasjerte medarbeidere bidrar til kontinuerlig forbedringsarbeid. Akershus universitetssykehus hadde i 2010 og 2011 dårligere resultater enn landsgjennomsnittet for 30 dagers overlevelse etter hoftebrudd. I 2012 forbedret de seg og nådde landsgjennomsnittet. I 2013 har sykehuset gjort flere tiltak for ytterligere å bedre kvaliteten for disse pasientene, og det forventes da enda bedre resultater.

På kreftområdet skal vi redusere ventetid som ikke er medisinsk begrunnet. Ved konkret mistanke om en type kreft, skal pasienten inn i et pakkeforløp. Dette innebærer en nasjonal standard for hvor lang tid de ulike elementene i et slikt forløp skal ta. Helsedirektoratet utarbeider nå pakkeforløp for de ulike kreftformene bygd på danske erfaringer og de norske behandlingsretningslinjene.

Det skal også utarbeides et eget pakkeforløp for spredning, eller metastaser, uten at krefttype er spesifisert, og et diagnostisk pakkeforløp for pasienter med uspesifikke symptomer på alvorlig sykdom som kan være kreft. Disse pakkeforløpene skal være ferdige i løpet av 2014 og kan dermed implementeres i 2015. Når de er implementert, kan vi avvikle dagens normerte forløpstider.

Mange spør da om dette vil bety at kreft får et fortrinn foran andre diagnoser i helsetjenesten. Mitt svar på det er nei. Dette vil innebære at kreft blir et lokomotiv for hvordan vi ønsker at helsetjenesten skal utvikle seg innenfor andre områder. Jeg er derfor glad for at komiteen er så tydelig på at det å se på pasientforløp er framtidens måte å organisere helsetjenesten på.

Regjeringen skal også innføre fritt behandlingsvalg. Ventetiden skal ned og kvaliteten skal opp. Derfor vil vi også ta i bruk alle gode krefter og slippe til dem som ønsker å bidra. For å sikre et sterkt offentlig finansiert helsetilbud som befolkningen har tillit til, må vi legge vekt på å gjøre den offentlige helsetjenesten bedre.

Vi skal skape et bedre tilbud til pasientene gjennom økt konkurranse og valgfrihet. På den måten sikrer vi at de offentlige sykehusene er bærebjelken i et offentlig system, der de sykeste får behandling først. Nå er vi i gang med å forberede innføringen av fritt behandlingsvalg. Forslag til lovendringer skal ut på høring i år, og min ambisjon er at vi kan innføre fritt behandlingsvalg innenfor rus og psykisk helse i 2015.

Undersøkelsen fra Riksrevisjonen viser at det er mulig å utnytte kapasiteten i de offentlige sykehusene ved å gjøre de offentlige sykehusene bedre og mer effektive. Fritt sykehusvalg skal være en stimulans for de offentlige sykehusene til å bli bedre og mer effektive. Flere pasienter ønsker å bli behandlet ved sitt nærmeste offentlige sykehus, men dersom kvaliteten ikke er god nok og de opplever urimelig lang venting, ja, da fortjener sykehuset at pasienten velger behandling hos andre.

Jeg mener at det er en sammenheng mellom den forrige saken, denne saken og de resultatene vi har fått av de nasjonale kvalitetsregistrene. I den forrige saken var vi opptatt av at direktoratets behandlingsretningslinjer i for liten grad blir implementert i tjenesten. I denne saken ser vi også tydelig at de sykehusene som implementerer det som er anbefalt behandling og gjennomfører dette, også opplever høyere effektivitet og bedre kvalitet.

Rett før jul åpnet jeg den første nasjonale portalen for de medisinske kvalitetsregistrene. Denne rapporten viser at det er for stor variasjon mellom sykehusene når det gjelder å ta i bruk gode og effektive behandlingsforløp. Den nasjonale portalen for medisinsk kvalitet viser at det er for stor variasjon mellom sykehusene når det gjelder kvaliteten på behandlingen. Her er det en helt klar sammenheng.

Jeg mener, som jeg også sa i min sykehustale i januar, at denne ulikheten innebærer en systematisk svikt i vår helsetjeneste. Det tar for lang tid før en implementerer det som er den anbefalte behandlingsretningslinjen, og det tar for lang tid før en bruker den kunnskapen som er i de medisinske kvalitetsregistrene, til å endre sin egen praksis. Dette går også ut over effektiviteten i sykehusene våre. Når det går ut over effektiviteten i sykehusene våre, betyr det at pasienter som skulle hatt behandling, ikke får behandling godt nok eller raskt nok fordi vi sløser med samfunnets ressurser. Det er ikke en holdbar situasjon, derfor er det viktig å følge opp denne rapporten fra Riksrevisjonen og bruke den konkret i helseregionene til å forbedre effektiviteten og behandlingskvaliteten i sykehusene våre.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.