Liv Signe Navarsete (Sp) [12:13:41]: Eg har fylgjande spørsmål til forsvarsministeren:
«Ifylgje § 25 i Grunnlova må ein ha godkjenning frå Stortinget for bruk av norske militære styrkar utanfor Noreg sine grenser, og styrkane «må ikkje overlatast i framande makters teneste».
Korleis kan Noreg ut frå dette delta med inntil 70 personell i Nordic Battle Group, med Sverige som leiarnasjon, og korleis vil regjeringa sikre at Stortinget står reelt fritt til å ta stilling til om norske styrkar skal delta i ein konkret EU-operasjon?»
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:14:13]: Regjeringa vil sikre at Stortinget står reelt fritt til å ta stilling til hvorvidt norske styrker skal delta i en konkret EU-ledet operasjon. Regjeringa gjør dette på nøyaktig samme måte som den forrige regjeringa, som Senterpartiets representant, Liv Signe Navarsete, var en del av, og som de gjorde gjennom åtte år. Det var for øvrig en periode hvor Norge to ganger stilte med et styrkebidrag til EU Battle Group med Sverige som ledernasjon, så jeg er litt overrasket over spørsmålet.
Deltakelse i internasjonale operasjoner har vært og er fortsatt en viktig del av norsk sikkerhetspolitikk.
Dette spørsmålet har to sider. Det handler også om forholdet til Grunnloven § 25. Norsk deltakelse i EU-ledede stridsgrupper vil ikke være i strid med Grunnloven § 25. Dette er forankret i solid konstitusjonell praksis. Det er også i tråd med den praksis som ble lagt til grunn av den forrige regjering, som Senterpartiet var en del av, og som representanten Navarsete satt i.
Bestemmelsen har vært vurdert flere ganger med tanke på norsk deltakelse i ulike typer militære operasjoner i utlandet, særlig under alliert felleskommando, men også under en annen stats kommando. Det er sikker konstitusjonell praksis for at den ikke anses å være til hinder for den typen deltakelse i forbindelse med kollektive krisehåndterings- og sikkerhetsordninger. Blant eksemplene er selve FN-paktens opprinnelige sikkerhetssystem, Tysklandsbrigaden, NATOs kommandosystem, innsats under Golfkrigen, NATO-operasjonene mot Jugoslavia under Kosovo-krisen og deltakelse i EU-operasjoner.
I Norge legger vi til grunn at vår sikkerhet bygges sammen med andre, og vi kan ikke være oss selv nok. Vi må i dag forholde oss til kollektive krisehåndterings- og sikkerhetsordninger. De utvikles bl.a. i samspill med organisasjoner Norge er medlem av, som NATO og FN, og organisasjoner som vi ikke er medlem av, som EU.
Vi har da meldt inn styrker til mulig bruk i EU-operasjoner, men det vil likevel være en selvstendig vurdering av om disse styrkene skal settes inn i konkrete operasjoner. Dette ble også konsultert i den utvidede utenriks- og forsvarskomiteen 25. februar. Jeg registrerte ingen motstand fra Senterpartiet om å melde inn inntil 70 personell i Nordic Battle Group for første halvår 2015. Det er under svensk ledelse.
Regjeringa Bondevik II sendte til sammen 15 soldater i operasjoner under EU-kommando. Den regjeringa Liv Signe Navarsete var en del av, sendte 217 soldater. Jeg kan ikke annet enn å legge til grunn at representanten Navarsete, da som medlem av regjeringa, mener at hun gjorde det med tilstrekkelig konstitusjonelt grunnlag.
Liv Signe Navarsete (Sp) [12:17:03]: Årsaka til at eg spør og bakgrunnen for å bore litt meir i regjeringa sine haldningar, er i grunnlaget frå regjeringa. Tidlegare har det vore sedvane nesten, for det har vore fleire regjeringar som i sitt grunnlag har hatt at utanlandsoperasjonar skal vere fylgde av eit FN-mandat. Det er borte i grunnlaget for denne regjeringa. Derfor er spørsmålet: Kva betyding vil det ha for måten regjeringa stiller seg til internasjonale operasjonar på? Kva betyding vil det ha for korleis ein møter Stortinget i slike saker?
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:17:48]: Selv om den forrige regjeringa hadde eksplisitte uttalelser om FN-mandat, sendte de likevel et stort antall norske soldater under EU-kommando, under andre lands kommando, i operasjoner. Fra denne regjeringas side tenker vi akkurat likedan, vi deltar i de krisehåndteringsoperasjoner der det er tjenlig for norske interesser, og der vi kan bidra. Vi ønsker klare folkerettslige grunnlag – det er en selvfølge for enhver regjering. FN-mandat er ett, og det er sterkt ønskelig, men det finnes også andre folkerettslige grunnlag for å kunne delta i operasjoner, hvorav selvforsvar er et av disse. Det er det naturlig for den norske regjeringa å vurdere, på akkurat samme måte som den regjeringa Navarsete satt i, vurderte det.
Dette vil være vår linje i alle operasjoner, og vi vil konsultere Stortinget på helt vanlig måte som alle regjeringer har gjort – etter forretningsordenens § 16.
Liv Signe Navarsete (Sp) [12:18:44]: Det er veldig bra å høyre at grunnlaget for det arbeidet som skal gjerast, synest å vere uforandra sjølv om grunnlaget for regjeringa er forandra. Då kan ein berre spekulere i kvifor ein ikkje har med – kva skal ein seie – den grunngjevinga for utanlandsoperasjonar som førre regjeringa hadde, nemleg at ein skal ha eit FN-mandat.
Finst det nokre restriksjonar, slik ministaren ser det, på kva oppdrag Noreg kan vere med på under svenskleia styring i Nordic Battle Group eller EU sine styrkar?
Statsråd Ine M. Eriksen Søreide [12:19:35]: Jeg legger til grunn at vi gjør de vurderingene som også representanten Navarsete gjorde da hun satt i regjering, om hva som skulle til for eventuelt å kunne aktivere norsk deltakelse i EU Battle Group under svensk kommando i både 2008 og 2011.
Det vil jo som sagt være en konkret vurdering, der EU vil vurdere om den skal iverksettes, og så er det hvert enkelt land som i sin tur tar en beslutning om de da ønsker å aktivere det styrkebidraget de har meldt inn. Hvilke situasjoner man kan se for seg i framtida, er det vanskelig å spå nå, men det vil selvfølgelig være en naturlig og grundig drøfting i regjeringa, på samme måte som jeg er helt sikker på at det var i den regjeringa Navarsete satt i.
Så til spørsmålet om hvorfor dette med FN-mandater ikke er med. Det er, som jeg har forklart, fordi denne regjeringa mener at vi skal ha et klart folkerettslig grunnlag for å bidra i operasjoner, men det fins også andre tenkelige folkerettslige grunnlag enn FN-mandat, selv om det er en snever adgang.