Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det ikke blir gitt anledning til replikkordskifte, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Erlend Wiborg (FrP) [18:07:14]: (ordfører for saken): Den saken vi behandler her i dag, tror jeg samtlige partier – samtlige politikere – synes er en særdeles vanskelig og trist sak. Bak dokumentene skjuler det seg mange enkeltskjebner, mange enkeltpersoner som jeg tror de fleste i Norge vil anse som helter, personer som ofret sitt liv og sin helse for den felles oljerikdommen vi alle nyter utrolig godt av den dag i dag. Dette er mennesker som det gjennom mange år har blitt begått mye urett mot, både da de dykket, og ikke minst med tanke på det som skjedde i mange år etter det – helt frem til behandlingen i dag.

Jeg vil først uttrykke en stor takk til alle dykkerne og, ikke minst, til deres organisasjoner, som har ført en utrettelig kamp for rettferdighet og for å få satt et verdig punktum, slik at dykkerne skal kunne komme seg videre i livet.

Saken har vært for domstolene flere ganger. Den ble ansett som såpass viktig, både prinsipielt og innholdsmessig, at den ble tatt helt opp til EMD, der få saker slipper igjennom nåløyet. Resultatet av EMD-dommen var at staten ble frikjent på mange områder – juridisk sett – men ble dømt på ett punkt.

En samlet komité – der alle partiene står bak innstillingen – er enig om at denne saken politisk sett og for oss ikke handler om juss. Denne saken handler om politikk, moral og hvilken vilje og evne vi som storting har til å skjære igjennom og sørge for en moralsk og politisk sluttstrek for denne saken.

I dag tror jeg det er mange dykkere som ikke er fornøyd. Mange er delvis fornøyd, og noen er veldig fornøyd. Jeg er veldig glad for at vi nå har klart å lande saken med en ekstra utbetaling til alle dykkerne på 25 G. Det kommer i tillegg til ordningen fra 2004 på opptil 40 G. Det betyr at vi nå legger oss på samme nivå som maksutbetalingen for krigsveteraner, folk vi har sendt ut til å kjempe for Norge i diverse utenlandsoperasjoner. Nå legger vi oss på samme nivå, og det viser noe av alvoret komiteen og Stortinget tar inn over seg i denne saken.

Som jeg innledet med, er komiteen samlet, og det gir også saken ekstra styrke, for her har alle partier gitt og tatt for å kunne enes om en god ordning. Jeg vil også gi honnør til regjeringen og statsråd Robert Eriksson, som var den som tok opp saken igjen, og sørget for starten på at vi nå får landet denne saken. Men selv om man nå kommer med en økonomisk kompensasjon, er det viktig å huske at penger ikke gir tilbake tapte liv eller tapt helse, så det er viktig at selv om vi nå avslutter saken politisk her i dag, viderefører vi den viktige dykkerrelaterte forskningen sånn at vi best mulig kan behandle dem som har store skader. Det er viktig at vi viderefører Dykkerkontakten, og ikke minst er det viktig at vi bidrar til at fremtidige generasjoner også kjenner til denne historien.

Avslutningsvis vil jeg lese opp en beklagelse som samtlige partier på Stortinget står bak:

«Komiteen vil gi uttrykk for at det foreligger et særskilt politisk og moralsk ansvar overfor pionerdykkerne. Det er udiskutabelt at de gjorde et banebrytende arbeid under svært vanskelige og ukjente forhold. Denne gruppen fortjener derfor en ytterligere politisk anerkjennelse og kollektiv berømmelse. På denne bakgrunn vil komiteen uttrykke en stor politisk og moralsk beklagelse til dykkerne, deres pårørende og øvrige berørte for hendelsene i perioden 1965 til 1990 og også for prosessen for en endelig avslutning frem til i dag.»

Dag Terje Andersen (A) [18:12:38]: Jeg vil understreke den enigheten som er oppnådd, og jeg er glad for at vi nå behandler en enstemmig innstilling. Jeg vil starte med å understreke og slutte meg til den beklagelsen som enstemmig er tatt inn i dokumentet, og som nå ble referert fra saksordføreren. Det er på sin plass og har alle partienes fulle tilslutning.

Da dommen kom i Den europeiske menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg, var vårt utgangspunkt at dersom det ble enighet mellom statsråden og representantene for nordsjødykkerne, ville vi støtte en sånn enighet. Det ble ikke enighet, og derfor synes jeg vi har funnet en god løsning når vi nå, som den økonomiske delen av kompensasjonen, havnet på 25 G, som ligger midt mellom statsrådens forslag og det vi ble presentert for av representanter for nordsjødykkerne i høringen.

Jeg vil også understreke enigheten om de andre tingene som saksordføreren nevnte, nemlig videreføring av Dykkerkontakten, gjennomgang av dykkernes arbeidsforhold i dag, og ikke minst fortsatt forskning for den yrkesgruppen, i tillegg til minneplaketten, som vi er enige om skal plasseres ved Oljemuseet.

For å understreke enigheten skal jeg bare til slutt få lov til, som saksordføreren, å takke dykkerne for innsatsen, ikke bare den innsatsen som har blitt gjort i en pionertid i Nordsjøen, som har blitt utrolig viktig for det norske samfunnet, men også den innsatsen som er gjort i oppfølging av saken. Jeg håper at den enstemmigheten vi nå har om saken, vil sette et verdig punktum for en sak som av dykkerne med rette har føltes som uverdig tidligere. Jeg håper vi setter et verdig punktum for en vanskelig sak, først og fremst for dykkerne, deres nærmeste og etterlatte. Det fortjener de virkelig.

Arve Kambe (H) [18:15:30]: (komiteens leder): Dette er en dag jeg tror veldig mange har ventet på, ikke bare den dagen det gikk opp for veldig mange mennesker at noe galt hadde skjedd, men også i dagene etterpå, som ble til måneder, som ble til år, som ble til tiår, og som gikk over en hel generasjon. Det gjør at det er langt fra alle som får muligheten til å oppleve dagen i dag, både at Stortinget sier unnskyld, at Stortinget sier takk, og også at man gir en økonomisk kompensasjon som er av en sånn art at de aller fleste kan være fornøyde med den.

Det er derfor, som komitéleder, at jeg på vegne av hele komiteen og alle partiene på Stortinget – også de partiene som ikke er med i komiteen – nå har fått et enstemmig vedtak i saken. Jeg vil berømme alle partiene for den veldig gode prosessen vi hadde for noen uker siden. Jeg tror at det vi har fått til i denne komiteen, er at en veldig uverdig sak for Norge nå kan få en verdig avslutning.

Det er med stor glede jeg konstaterer at det nå blir en løsning. Det anslås at ca. 365 personer med varig tilknytning til Norge har deltatt i petroleumsrelatert dykking i pionertiden. Når vi inkluderer hvor mange mennesker disse har vært ektefeller, onkler, tanter – for den saks skyld, hvis det var kvinner med – barn og barnebarn for, er det tusenvis av mennesker som direkte har følt det på kroppen over lang tid. Det er helt udiskutabelt at dykkerne gjorde et banebrytende arbeid i Nordsjøen, under svært vanskelige og ukjente forhold, og mange pådro seg helseplager og skader.

For oss i Høyre er det også viktig at denne gruppen får den politiske anerkjennelsen de fortjener samt at det gis en kollektiv berømmelse til dykkerne. Det foreslås derfor at dykkerne tilkjennegis ytterligere kompensasjon enn det som regjeringen foreslo. Sammen med enkelte andre forslag som også regjeringen foreslo, blir dette en totalløsning for å framheve det.

Utgangspunktet for saken er at Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen og statsråd Robert Eriksson ønsket en verdig avslutning på saken for alle parter. Da saken kom til Stortinget, arrangerte komiteen, som jeg leder, høring med alle organisasjonene som organiserer dykkerne. Den avdekket at det var behov for å gå en ny runde mellom partiene. Det ble heldigvis gjort. Stortinget velger i dag å utvide kompensasjonen fra 20 til 25 G, en økning fra ca. 1,7 til 2,2 mill. kr. Det aktualiserte verdien av den saken som var for ikke lenge siden, da G-en ble økt. Da ble det en ganske stor økning for de 25 G i tillegg.

For å hedre dykkernes innsats for Norge foreslås det å sette opp en minneplakett på Norsk oljemuseum i Stavanger, og vi sikrer også en videreføring av kontakttelefonen for pionerdykkerne, Dykkerkontakten, som er en døgnåpen telefontjeneste for oppfølging av tidligere nordsjødykkere, som vi opplever at er tatt vel imot over lang tid siden den ble innført. Stortinget gir altså en skriftlig politisk og moralsk beklagelse til dykkerne, deres pårørende og øvrige berørte for hendelsene i hele perioden 1965–1990 og for den prosessen for en endelig avslutning fram til i dag.

Jeg vil avslutte med nok en gang å si tusen takk til nordsjødykkerne, tusen takk til familiene. Med en beklagelse og kompensasjon håper jeg at Stortinget på den måten har gitt sitt bidrag til at en uverdig sak kan få en verdig avslutning. Som komitéleder kan jeg si at dette burde skjedd mye før. Når det ikke skjedde mye før, er jeg veldig fornøyd med at det skjer i dag.

Kjell Ingolf Ropstad (KrF) [18:20:11]: Jeg vil også føye meg til rekken av dem som takker komiteen og saksordføreren for godt arbeid.

For Kristelig Folkeparti har det vært et stikkord som har vært viktig i denne saken, og det er å få et punktum. Det er, som flere har vært inne på, et mørkt kapittel i historien. Og det å kunne sette et endelig punktum, både fra politisk hold og, ikke minst, for den enkelte, har vært viktig for oss. Nå kommer forhåpentligvis og etter alle solemerker det punktumet, og det er bra. Det er dessverre sånn at alle som fortjener å høre det og se det, ikke lenger er her, men jeg tror likevel at etterlatte og pårørende setter stor pris på det vedtaket som fattes i dag.

Det er fire punkter som jeg vil jeg vil løfte fram. I likhet med andre vil jeg si at det er spesielt beklagelsen jeg synes er viktig – at vi, på den måten komiteen enstemmig uttaler, viser at vi setter pris på den jobben som er gjort. Det er vanskelig å forstå fullt og helt den belastningen de har hatt og som deres pårørende har blitt påført. Det understøtter også hvor viktig det har vært at beklagelsen kommer fra oss alle.

Det er klart at kompensasjonsnivået er viktig. Jeg synes det har vært en god prosess i regjeringa og Stortinget, der vi har klart å komme fram til en enstemmig innstilling, som jeg mener også er noe av det gode med Stortinget, at en sammen kan finne fram til et godt resultat, sånn at det kan stå seg uten noen form for politisk spill.

Jeg er også glad for at Dykkerkontakten, som Bondevik-regjeringen innførte, også skal kunne fortsette. Den har vært til god hjelp for den enkelte dykker. Det vet jeg, for hver gang jeg har møtt representanter for nordsjødykkere, har de som regel nevnt Dykkerkontakten.

Vi er glad for minneplaketten som skal oppføres på Norsk Oljemuseum, fordi dette er en del av norsk historie, som vi ikke må glemme. Vi må ta lærdom av det som gikk galt, og vi må minnes dem som gjorde en så viktig jobb for oss alle. Dette er en heder som er viktig for å hedre dykkerne, for de etterlatte og pårørende.

Så vil jeg også gi honnør til min forgjenger på Stortinget, Åse Gunhild Woie Duesund, som både var representant for Aust-Agder og satt i arbeids- og sosialkomiteen og sosialkomiteen. Hun kjempet for nordsjødykkerne, og sa til meg at det måtte jeg love å fortsette med. Så jeg vil rose den innsatsen hun gjorde i sin tid, og ikke minst også statsråd Robert Eriksson. Det er farlig å si det, men jeg mener det engasjementet han har hatt, har vært med på å løfte saken, slik at vi er kommet dit vi er kommet i dag. Jeg er ikke sikker på om det hadde vært tilfellet hvis det ikke hadde vært den statsråden som hadde sittet.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [18:23:21]: Pionerdykkerne utførte en ekstremt farefull jobb. Mange ble varig skadet, og mange er allerede falt fra. Mange pårørende har fått en stor belastning gjennom den helsesituasjonen som pionerdykkerne pådro seg.

Det er veldig sterkt å oppleve dette for den innsatsen som er gjort i den lange perioden 1965–1990. Som flere har vært inne på, er det en samlet beklagelse som komiteen har gitt. Jeg vil uttrykke det ytterligere: Nordsjødykkerne utsatte seg i sitt arbeid for svært stor helsefare med følgende senvirkninger uten at myndighetene bidro nødvendig til å gjøre dette klart for dykkerne. Det er dette som gjør saken veldig spesiell.

Jeg er veldig glad for enigheten om en kompensasjon på 25 G, og en samlet komité anser saken for endelig avsluttet gjennom denne kompensasjonen, da dette er en endelig, men jeg vil understreke, frivillig ordning. Den enkelte har seks måneders betenkningstid, og den enkelte mottaker forplikter seg da til ikke å gå videre med saken i rettsapparatet.

Helt til slutt vil jeg berømme Offshore Dykker Unionen for dens store innsats for å skaffe mer rettferdighet, for deres standhaftighet, saklige innsats til beste for alle dykkere enten de er en del av Offshore Dykker Unionen eller av andre. Det har blitt en verdig avslutning som ikke minst den organisasjonen har en stor del av æren for i dag.

Sveinung Rotevatn (V) [18:25:29]: Det er mange som har kjempa mykje for nordsjødykkarane, ikkje minst dei sjølve.

Det som skjer i Stortinget i dag, er viktig. Eg vil seie at det også er eit resultat av godt politisk handverk. Det har vore ulike syn i denne saka blant dei ulike partigruppene både i behandlinga av saka no og ikkje minst gjennom mange år. Men alle har opptredd klokt, har vore villige til å tilpasse seg, til å justere seg, til å samle seg. Det er det vesentlege.

Når det gjeld resultatet, er Venstre svært glad for det. I fjor antyda vi at eit forlik på rundt 25 G kunne vere eit fornuftig nivå å leggje seg på. Det vart resultatet til slutt – det er godt. Vi har også sagt at det viktigaste no er at ein får eit samrøystes vedtak i Stortinget – det får vi også.

Det er slik med unnskyldningar at ein ikkje kan krevje at nokon aksepterer dei – ein kan berre gje dei. På same måten kan vi ikkje som storting krevje at alle dei som har vore ramma av urett, skal vere fornøgde med eller akseptere det vi gjer i dag – vi kan berre tilby det. Vi tilbyr ein kompensasjon som vi håpar dei opplever som riktig og verdig for dei som får tilbodet om ein.

Og viktigare enn det er, etter mitt syn, at vi som landets nasjonalforsamling gjev ei tydeleg unnskyldning for urett som er påført ei gruppe i samfunnet. Det må vi heldigvis ikkje gjere så ofte – dei fleste i dette landet blir behandla godt. Men når nokon først ikkje blir det, er det desto viktigare at det politiske Noreg tek det felles ansvaret det er å seie tydeleg ifrå om at her vart det gjort feil, og vi skal gjere vårt beste for å rette det opp og håpar at det blir akseptert.

Johnny Ingebrigtsen (SV) [18:27:56]: Vi har hver og en av oss forskjellig tilnærming til denne saken. Min tilnærming til denne saken og menneskene var i 1977 da jeg som 17–18-åring tok sportsdykkersertifikat. Lærerne mine, som lærte meg å dykke og miljøet jeg havnet i, var nettopp dem jeg ser symbolsk nå står over oss, oppe på galleriet. Jeg fikk innføringen av hva dette egentlig var for mange år siden. Jeg kjenner mange av dem. Da vi var ferdig med å dykke om kveldene på turene, kom historiene. Det var en kraftig lærdom som tilfeldigvis skulle bringe meg hit for å bringe dette til ende. Jeg ser dere, og vi ser dere.

Vi hadde ikke hatt vår ekstra velstand i Norge uten disse dykkerne. Vi hadde ikke kommet til det resultat vi har kommet til nå, uten kamp. Jeg er glad for å ha vært med på å komme til enden. Jeg er også glad for at dette av dykkerne oppfattes, og mottas, godt i forhold til det som har vært.

Jeg er også glad for at den store, tunge steinen er lagt i ro nå. Og så skal vi bare håpe på at de andre steinene omkring, som er mindre, også skal falle til ro i den store strømmen som har vært. (Henvender seg til galleriet:) Resultatet hadde heller ikke kommet uten at dere dykkere hadde reist dere. Det hadde ikke kommet uten at dere hadde orket, og det hadde ikke kommet uten at dere hadde kjempet. Jeg slutter meg til den unnskyldningen som alle de andre i komiteen på vegne av hele Stortinget har kommet med. Takk igjen!

Statsråd Robert Eriksson [18:30:41]: Det er forhåpentligvis en merkedag, en verdig dag og et verdig vedtak Stortinget skal gjøre i kveld.

Første gang jeg ble introdusert for denne saken, var da jeg som læregutt kom inn på Stortinget som rådgiver for den ruvende John Alvheim, som også viste et langt, varmt og godt engasjement for saken. Mange stortingsrepresentanter i ulike partier har hatt engasjement. Denne saken handler ikke om hvem som har hatt engasjement, og hvem som ikke har hatt det. Den handler om at det største engasjementet har vært hos de menneskene som sto i den hverdagen, deltok i operasjonene og lette etter oljen fra 1965 og fram til 1990.

Jeg er svært glad for det vedtaket et enstemmig storting gjør i dag. Jeg takker også for hyggelige ord fra flere representanter, men det som gir størst grunn til å takke for at vi har denne saken, er at vi for første gang åpnet departementsdørene da Nordsjødykkeralliansen banket på døren og ville sette seg ned og diskutere på nytt hvordan vi kunne sette et verdig punktum i en sak som hadde versert i altfor lang tid – en sak som burde ha vært avsluttet for lenge siden, en sak som burde ha fått et endelig vedtak for kanskje 10–15–20 år siden, men som endelig i dag får det vedtaket.

Jeg er også glad for den kompensasjonen Stortinget gir, men dette handler ikke om penger. Dette handler ikke om størrelse. For de menneskene som ikke får oppleve dette, for de familiene som sitter igjen hjemme, for ungene som er der, kan ikke penger erstatte de menneskelivene som er gått tapt. Dem kan man ikke under noen omstendigheter kjøpe tilbake. I tillegg til at et enstemmig storting har blitt enig om en kompensasjon, som i alle fall setter et verdig politisk punktum, er jeg også glad for at vi sammen – også med innspill bl.a. fra Nordsjødykkeralliansen – klarer å reise en minneplakett, klarer å få mer lempelige forhold som gjør at dette også omhandler de barna som i dag er voksne, som gjør at vi fortsatt opprettholder dykkerkontakten, at vi setter oss ned på nytt igjen sammen med Petroleumstilsynet og næringen og ser på dykkernes arbeidsvilkår i dag og, ikke minst, får på plass en minneplakett som er med på å vise den betydning disse menneskene har hatt for nasjonen. Der kan etterkommere gå med stolthet, tenke gjennom, kjenne på savn, men også kjenne på stolthet over hva denne generasjonen – disse menneskene – har gjort for Kongeriket Norge.

Jeg er som sagt svært glad for at vi har fått avsluttet en sak som har versert i altfor lang tid, i altfor mange år. Mange har stått på, men den største innsats og den største takk bør gå til dem som har kjempet for sine kamerater og for seg selv gjennom alle disse årene, som har gjort at vi i dag får et godt, verdig, enstemmig vedtak i Stortinget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 21.