Sivert Bjørnstad (FrP) [15:52:38]: Skole og utdanning er en av de beste fellesgodene i samfunnet vårt. Skolen er den viktigste arenaen for barn og unge fordi store deler av deres hverdag tilbringes på skolen. Her tilegner de unge seg kunnskap og ferdigheter, men skolen er også i høyeste grad en sosial arena ettersom barn og unge møter jevnaldrende elever og skaffer seg venner og sosialt nettverk gjennom skolen.

Det er helt avgjørende at barna trives på skolen, både for deres velvære i dag og for barnets utvikling i framtiden. I internasjonal sammenheng presterer den norske skolen ganske godt hva gjelder elevenes psykososiale miljø. Likevel er det ikke alle elever som trives på skolen. Hver eneste dag er det mange elever som gruer seg til å gå på skolen.

Den årlige Elevundersøkelsen er et godt verktøy for å kartlegge elevenes trivsel og hvor utbredt mobbing er i den norske skolen. Undersøkelsen kan gjennomføres alle skoleår fra 5. trinn i grunnskolen til 3. trinn i videregående skole, men det er bare obligatorisk å gjennomføre den på 7. og 10. trinn i grunnskolen og på 1. trinn i den videregående skolen. Likevel viser det seg at skolene ofte gjennomfører undersøkelsen også på de trinnene hvor det ikke er obligatorisk. Blant annet gjennomførte 65 pst. av elevene på 8. trinn Elevundersøkelsen i 2013. Det er positivt at mange av skolene velger å prioritere dette for å kartlegge trivselen på sin skole.

I Elevundersøkelsen 2013 ble det avdekket at 4,2 pst. av elevene ble utsatt for mobbing to-tre ganger i måneden eller oftere. Det er en nedgang på 2,5 prosentpoeng i forhold til Elevundersøkelsens tall fra 2012. Likevel kan ikke forskerne konkludere med at dette representerer en reell nedgang i mobbetallene. I analysen av Elevundersøkelsen for 2013, som ble utarbeidet av NTNU Samfunnsforskning, trekkes det fram at det bare har vært marginale forskjeller i mobbetallene fra 2007 til 2012, mens det fra 2012 til 2013 var en signifikant forskjell i antall elever som oppgir at de har blitt mobbet på skolen.

Forskerne bak analysen peker på flere grunner til denne markante forskjellen i mobbetallene fra 2012 til 2013, bl.a. at undersøkelsen er flyttet fra vårsemesteret til høstsemesteret, at det var færre spørsmål i undersøkelsen, at færre elever svarer useriøst og andre endringer i spørsmålene som ble stilt i undersøkelsen. Likevel var det i Elevundersøkelsen 2012 en liten nedgang i antall elever som oppgir å ha blitt mobbet, sammenlignet med tidligere år. Det antyder en nedgang og er selvfølgelig svært gledelig.

Som sagt sier 4,2 pst. av elevene i Elevundersøkelsen 2013 at de har blitt mobbet to–tre ganger i måneden eller oftere. Det tilsvarer drøyt 30 000 elever, og det er veldig mange enkeltskjebner og enkeltindivider. Det er med andre ord titalls tusen elever i Norge som hver dag gruer seg til å gå på skolen. Vi kan trygt kalle mobbing et samfunnsproblem, og status quo er ikke et alternativ.

Jeg har fremmet denne interpellasjonen av flere grunner. Vi så høsten 2014 en rekke groteske eksempler på svært alvorlige mobbesaker, hvor elever har blitt utsatt for systematisk mobbing over lang, lang tid. Elevene vi for noen måneder siden ble kjent med gjennom media, hadde ikke blitt fulgt opp av skolen og skoleledelsen på en forsvarlig måte, selv om skoleledelsen kjente til den pågående mobbingen. Dette var – og er – svært alvorlige mobbesaker, og historiene rørte en hel nasjon.

Odin Olsen Andersgård var en av de elevene som ble mobbet på skolen. Foreldrene fant det best – selv om det er et stort skritt å ta – å flytte til en annen kommune og begynne på nytt. Odin ble utsatt for systematisk mobbing også på den nye skolen. Selv om skoleledelsen ved begge skolene var kjent med mobbingen, ble dessverre ikke Odin fulgt opp slik at mobbingen stoppet. Som 13-åring så ikke lenger Odin noe håp og tok sitt eget liv på grunn av mobbingen han ble utsatt for på skolen og på veien til og fra skolen. Dette er en av mange skjebner som har fått sitt liv ødelagt som følge av systematisk mobbing i skolehverdagen. Den kanskje største grunnen til at denne interpellasjonen fremmes, er noe Odin sa flere ganger: «Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett.» Ut fra hans ord finner jeg det rimelig å trekke den konklusjonen at ett eller annet sted har skolen og andre som er tilknyttet skolen, feilet – ikke overalt, men på mange steder.

Forebygging og bekjempelse av mobbing er et kontinuerlig arbeid, det er et evighetsprosjekt. Det er noe som Stortinget, foreldre, skoleeiere og skoleledere og andre har prøvd å finne en løsning på i mange, mange år, og det er noe vi også kommer til å diskutere i mange år framover. Det store spørsmålet er hvem som har ansvaret for mobbingen. En stor del av mobbekampen tas av voksne i nærmiljøene. På den andre siden har vi et lovverk som tydeliggjør et ansvar: Skoleeier skal i henhold til forskrift i opplæringsloven og privatskoleloven sørge for at nasjonale undersøkelser om motivasjon, trivsel, mobbing, elevmedvirkning, elevdemokrati og det fysiske skolemiljøet blir gjennomført. I henhold til de samme forskriftene er skoleeiere pliktige til å følge opp disse undersøkelsene lokalt. Opplæringsloven § 9a slår fast at alle elever i grunnskole og videregående skole har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø som fremmer helse, trivsel og læring. Den samme paragrafen slår også fast at dersom en ansatt ved skolen får kunnskap eller mistanke om at en elev er blitt utsatt for krenkende ord eller handlinger, som mobbing, diskriminering, vold eller rasisme, skal vedkommende snarest undersøke saken og varsle skoleledelsen og dersom nødvendig – og mulig – selv gripe direkte inn.

Skoleeiere, skoleledere, KS, arbeidstakerorganisasjonene og flere har et særlig ansvar for å iverksette tiltak for å stanse mobbingen. Spørsmålet mitt til statsråden blir derfor hvordan han kan sikre at dette ivaretar elevenes rett til et mobbefritt skolemiljø.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [15:59:52]: Mobbing er en av de største truslene mot kunnskapsskolen, men enda viktigere er det et svik av det løftet som vi har gitt alle elevene som begynner på skolen, nemlig at dette er et sted hvor man kan være trygg.

Helt overordnet sett mener jeg det er tre spor vi må jobbe langs. For det første er det rettigheter og det juridiske rammeverket. Jeg skal komme inn på det – der er Djupedal-utvalget i arbeid og kommer til å levere innen kort tid. Punkt to er det konkrete arbeidet på skolene, herunder vurderingen av de programmene og den politikken som staten støtter aktivt økonomisk. Hva fungerer? Hva fungerer ikke? For det tredje er det ansvarsmobiliseringen. Jeg har de siste månedene mottatt veldig mange henvendelser fra mobbeofre. Jeg har også møtt veldig mange som har blitt mobbet. Beretningene som de har fortalt, er ofte tragiske, men samtidig må jeg si at mange av dem jeg har møtt, er også noen av de modigste menneskene jeg har møtt. Mange av dem har reist seg, de har ikke kommet over det de har opplevd, men de har i hvert fall funnet en styrke i å fortelle det til andre. Det å dele sin historie med andre og stå frem som et mobbeoffer er en viktig del av den ansvarsmobiliseringen vi er helt avhengig av.

Alle voksne, alle vi, men også alle som jobber i skolen eller med skolespørsmål, må ha som en hovedoppgave å hindre at mobbing skjer. Det er to kjennetegn som går igjen når jeg snakker med mobbeofre. For det første så opplever mange, altfor mange, ikke å bli trodd når de forteller om mobbingen til voksne. For det andre så opplever altfor mange – igjen, ikke alle, vi skal ikke svartmale, det er verdt å huske på at ni av ti elever sier at de trives på skolen – at de ikke når frem når de selv eller deres foreldre forsøker å bringe saken videre gjennom systemet. Det er uakseptabelt dersom man sier fra om mobbing og ikke blir trodd, eller hvis man sier fra, foreldre sier fra, andre sier fra og ingenting skjer. Det er uakseptabelt, men allikevel skjer det. Det må vi gjøre noe med.

Det første er det juridiske og rettighetene. Det inngår i mandatet til Djupedal-utvalget å gjennomgå de samlede virkemidlene for å skape et godt psykososialt skolemiljø, motvirke og håndtere mobbing og andre såkalte uønskede hendelser i skolen. Utredningen skal i tillegg vurdere hvilke virkemidler, inkludert regelverk og forvaltning av dette på ulike nivå, som er effektive for å forebygge og håndtere mobbing. Utvalget skulle opprinnelig levere sent på våren, men regjeringen ba utvalget om å fremskynde arbeidet sitt slik at de kunne levere i mars 2015.

Jeg er helt enig med representanten Bjørnstad når han påpeker at det er kommunene som skoleeiere og rektorene og lærerne som har et særlig ansvar for å stanse mobbing. Vi trenger tydelige voksenpersoner som forstår hva mobbing handler om, som aktivt griper inn når de ser mobbing, og som arbeider systematisk og langsiktig for å nå resultater. Jeg har også lyst til i den sammenhengen å fremheve alle andre voksenpersoner på skolen. Vi har et prosjekt i departementet som heter «Et lag rundt læreren», men egentlig burde det hett «Et lag rundt eleven», for på en skole er det også veldig mange andre voksenpersoner som bidrar aktivt til å skape et godt skolemiljø. Det kan være miljøarbeideren, men det kan også være renholdspersonalet eller en vaktmester.

Når det på altfor mange skoler ikke fungerer, så handler det ikke om den enkelte lærer, stort sett. Problemet er systematisk. Det er fraværet av en god organisasjon, av fungerende systemer og av langsiktig arbeid. Jeg er derfor enig i at det handler om en systemsvikt når mange skoler og kommuner feiler på det helt avgjørende området. Det handler ikke bare om at mange tusen elever jevnlig blir plaget fysisk og psykisk, det er også selvfølgelig ødeleggende for læringen i skolen. Det er veldig vanskelig å lære det man skal, hvis man hver eneste dag gruer seg for å gå på skolen.

Det aller viktigste arbeidet må derfor foregå på den enkelte skole. Det betyr ikke at vi skal frasi oss ansvar, for det er vårt ansvar å sikre at det arbeidet blir gjort, men det betyr at hvis ikke dette forplanter seg ned til hver enkelt skole og hvert enkelt klasserom, hvis ikke alle skoler har systematiske og langsiktige planer for hvordan mobbing skal forebygges, gode rutiner for hvordan mobbesaker skal håndteres, så vil vi ikke komme noen vei i riktig retning. Dersom konkrete mobbesaker blir varslet, kan man ikke sette seg ned for å diskutere, i hvert fall ikke i for lang tid, eller – enda verre – håpe at det skal gå over av seg selv. Tiltakene, altså hva man skal gjøre, må allerede ligge klart i planverket, og det må settes i verk umiddelbart. Vi har på skoler rundt om i hele Norge brannøvelser sånn at vi vet hva som skal skje på en skole dersom brannalarmen går. På samme måte må man ha rutiner klare dersom det kommer en mobbesak, slik at ikke verdifull tid blir spilt.

Departementet har et ansvar på dette området også, både gjennom utforming av lovverket og ved å fremme og støtte konkrete tiltak for å forebygge og bekjempe mobbing. Det gjør vi langs et bredt spekter. Jeg får ikke tid til å nevne alt, men jeg vil nevne at loven selvfølgelig er klar på at alle elever har rett til et godt fysisk og psykososialt miljø. Skolene er pålagt både å undersøke og gripe inn mot mobbing eller krenkende handlinger, i tillegg skal skoleledelsen varsles. Paragraf 9a inneholder også, som representanten har vært innom, bestemmelser om bøter, straff og erstatningsansvar, rettigheter som både kommuner, fylkeskommuner og andre skoleeiere må følge. Men igjen, det er ikke sikkert at dette lovverket er godt nok, og derfor er en viktig del av Djupedal-utvalgets mandat å gjennomgå og vurdere nettopp det. Jeg er åpen for å skjerpe regelverket, og jeg gjentar det også gjerne her.

Jeg vil i tillegg understreke at det er en nasjonal oppgave å føre tilsyn med kommunene og deres skoler knyttet til § 9a. Samtidig må den tilsynsmyndigheten være god, det er også en del av Djupedal-utvalgets mandat. I tillegg til lovverk og tilsyn er det aller viktigste regjeringen vektlegger, dyktige lærere og rektorer, altså jobbingen med godt skolemiljø og godt læringsmiljø, tydelige voksenpersoner som kan gjenkjenne mobbing og forstå hva det handler om, som aktivt forebygger, som griper inn når de ser mobbing, og som arbeider systematisk og langsiktig for å nå resultater. Derfor er både rektorskole, det å bygge lag lokalt på skolen og etterutdanning viktig, ikke direkte fordi det handler om mobbing, men fordi det er med på å bygge opp skolemiljøet og læringsmiljøet.

Jeg har også lyst til å løfte frem kommuner som gjennom flere år har slitt med høye mobbetall, men som nå er med i det såkalte læringsmiljøprosjektet. Gjennom det prosjektet mottar utvalgte skoler og kommuner veiledning og støtte gjennom skreddersydde opplegg for å redusere mobbingen. Tidlig i 2015 starter vi opp pulje 2 i prosjektet, som innebærer deltagelse fra nye og enda flere skoler. Jeg vil også nevne ekstrabevilgningen på 10 mill. kr til lokale mobbetiltak som stortingsflertallet vedtok for litt over et år siden. Denne bevilgningen forvaltes gjennom hele inneværende skoleår, og finansierer bl.a. tre nye lokale mobbeombud i fylkeskommunene, den gir støtte til fellesprosjekt som KS og Foreldreutvalget for grunnopplæringen samarbeider om, med beredskapsteam mot mobbing i utvalgte kommuner, og den støtter andre lokale mobbeprosjekter over hele landet. Her, som i forrige sak, er det selvfølgelig slik at hvis f.eks. beredskapsteam – som Foreldreutvalget og KS nå utvider, de får 1 mill. kr ekstra til å gjøre det i 2015, de mener at man må hente flere erfaringer – fungerer, så må vi skalere opp.

Vi har også en rekke kampanjer for å bekjempe mobbing. Kampanjene i seg selv kan ikke alene gjøre at mobbetallene går ned, men det kan være en støtte til det lokale arbeidet. Ikke minst er det verdt å nevne at vi lever i en verden nå hvor mye av kontakten, særlig unge folk og politikere imellom, foregår på sosiale medier, og da er det også viktig – både for unge mennesker og politikere – å bruke nettvett. Vi vet at i alvorlige tilfeller så er digital mobbing noe av det flest unge rammes av. Det er viktige nettsteder som bidrar til undervisningsopplegg på det.

Alt i alt så kommer de kommende månedene, både med Djupedal-utvalget, med vurderingen og gjennomgangen av hele antimobbingarbeidet og med den ansvarsmobiliseringen vi må fortsette, til å bli preget av en diskusjon og debatt om hvordan vi best skal bekjempe mobbing. Vi kommer ikke til å kunne si etter ett år eller to år at denne kampen er ferdig en gang for alle, men vi må kunne si at vi har kommet et steg i riktig retning, og vi må kunne si at alle som sier fra, blir hørt.

Olemic Thommessen hadde her overtatt presidentplassen.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:10:03]: Jeg vil begynne med å takke statsråden for hans svar og ikke minst for det engasjementet han har vist for denne type saker siden han ble kunnskapsminister.

La meg benytte anledningen til å takke Hans Majestet Kongen og statsministeren for deres bidrag i denne debatten i løpet av den siste tiden. At de to brukte store deler av sine nyttårstaler til å adressere denne problemstillingen, tror jeg verdsettes av veldig mange. Jeg har også lyst til å gjenta noe av det kongen sa i sin nyttårstale, nemlig at de som mobber, har noe annet i seg. De er så mye mer annet som menneske enn en mobber. Det tror jeg også må fram i denne debatten.

Så har jeg lyst til å si noe om digital mobbing, som statsråden var inne på. Veldig mye har endret seg de siste årene, enda mer de siste tiårene også på denne fronten. I den digitale verdenen som barn og unge lever i i dag, foregår det mobbing på andre arenaer enn på skolen og også på andre arenaer enn på veien til og fra skolen. Nettmobbing kan i likhet med annen mobbing være både passiv og aktiv. Mange barn kan f.eks. føle seg utestengt når ingen liker bildene deres eller statusen deres på Facebook, f.eks. En gjennomgående trend, ifølge undersøkelser på dette området, er at jenter er mer utsatt for nettmobbing enn gutter. Det henger likevel ofte sammen med skolemobbingen.

Medietilsynets siste undersøkelse om barnas mediebruk og medieerfaringer, Barn og medier-undersøkelsene for 2014, viser at 13 pst. av barna mellom 9 og 16 år har opplevd at andre har mobbet dem via mobil eller på Internett det siste året. I 2012 oppga 15 pst. at de hadde opplevd digital mobbing. Resultatene tyder på at det er en svakt nedadgående trend, men at det fortsatt er veldig mange unge som opplever mobbing gjennom sosiale medier.

Statsråden var inne på dette med definisjoner og at man ikke blir trodd eller ikke blir hørt – ikke blir oppdaget. Mobbing kommer i veldig mange ulike varianter. Det kan være vanskelig å definere hva som er mobbing, og hva som ikke er det. Det er uansett bare den som blir mobbet, eller føler at en blir mobbet, som har den definisjonsmakten. Jeg tror ikke vi kan tillate oss noe annet enn å ha en nullvisjon, selv om det er vanskelig – kanskje også umulig.

Statsråden var også inne på dette med kommunene. Mange kommuner gjør et godt arbeid på dette feltet. Mange jobber målrettet og gjennomgående med mobbing som tema. Problemet er at veldig mange enkeltskoler skiller seg negativt ut år etter år. Røe Isaksen var inne på at det gode arbeidet må forplante seg nedover i systemet. Hvordan skal vi få til det? Vil statsråden ta på seg en koordinerende rolle for å få til det?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:13:25]: Ja, det er naturlig at departementet tar en koordinerende rolle. Jeg mener at det er naturlig at departementet, selv om ikke alle virkemidlene er Kunnskapsdepartementets alene, bidrar til å se de forskjellige virkemidlene i sammenheng.

Så har jeg lyst til å berøre noe som interpellanten sa, og det er: Hva er det som er mobbing? Det er viktig å huske på to ting. For det første er det jo ikke alt som er uakseptabelt, som fanges i kategorien mobbing. Mye som ikke skal skje på en skole, er allikevel ikke mobbing. I dag heter det krenkelser, i den undersøkelsen. Det kan være folk som blir kalt skjellsord, ikke hver dag, ikke hver uke, men en eller to ganger. Det holder, det – det er heller ikke akseptabelt på en skole. Erting er ikke mobbing, men det er heller ikke akseptabelt at noen blir ertet over lengre tid, eller i det hele tatt. Det er altså ikke sånn at alt som er uakseptabelt, automatisk er mobbing.

Den andre tingen er at det er heller ikke sånn at den automatisk beste måten å bekjempe mobbing på, er konstant å si: Ikke mobb hverandre. Vi må også si det, men det er litt på samme måten som at hvis man skal forebygge – hva skal man si – vold ute i byen, er ikke nødvendigvis den beste måten å gjøre det på å henge opp store plakater som sier: Ikke bank hverandre opp. Nei, det handler om å lage trygge byrom, om å ha god belysning, om å ha politi til stede og om å ha en forsvarlig rus- og alkoholpolitikk, må jeg også si. Nå ser jeg at Kristelig Folkeparti nikker og smiler og er enig i det.

Det er litt på samme måte i antimobbearbeidet på skolen. På kort sikt må man ha oppmerksomhet også på mobbing – vi må hele tiden komme tilbake til det – men det er klart at på lang sikt er arbeidet for å sikre en skole hvor alle føler at de hører til, hvor det er god disiplin, i betydningen at man ikke har noen toleranse for at folk rakker ned på hverandre eller bruker f.eks. nedsettende, kjønnsbaserte skjellsord som en måte å hevde seg selv på og tråkke andre ned på, viktig. Den typen ting er det som på lang sikt skaper et skolemiljø som gjør at det er mindre sjanse for at mobbing kan oppstå, og større sjanse for at det blir oppdaget, ikke minst fordi medelevene har en vaksine i seg mot å se andre bli plaget.

Christian Tynning Bjørnø (A) [16:16:12]: Ifølge elevundersøkelsen fra 2013, som interpellanten allerede har referert til, blir ca. 17 000 elever i grunnskolen mobbet to til tre ganger i måneden eller oftere. Dette er alvorlige tall, så alvorlige at de overskygger det faktum vi har vært inne på, at det har vært en nedgang i mobbetallene fra i forfjor til i fjor – for om det er 17 000 eller 17 500 elever som blir mobbet, er egentlig mindre viktig. Uansett er dette altfor mange barn og unge, som er i startgropen på sitt eget liv – sitt sårbare liv – og i en alder der premisser legges og kursen settes. Det handler om barn som stadig får kommentarer på utseendet, hvordan de går eller hvordan de snakker. Det er barn som blir dyttet, sparket, slått, spyttet på – ja, faktisk også tisset på. Det er barn som blir holdt utenfor i friminuttene, på klasseturene og i bursdagene. Det er nettmobbing, det er barn som føler at de er til bry, at de er en belastning og i verste fall føler at de ikke skulle vært her. Det er barn som synes skoleveien og skolehverdagen er en kamp.

Dette er alvorlig nok i seg selv, og ikke mindre alvorlig når vi ser hvilke spor denne kampen kan sette senere i livet. Vi som politikere har et ansvar for å forebygge og stoppe mobbing, og elever og foreldre skal være trygge på at elevene blir tatt vare på i skolen.

Det er allerede satt i gang mange tiltak. Det gjennomføres mange gode programmer og undervisningsopplegg. Dette er verdifullt og må ikke stoppe. Men vi trenger noe mer, for det er en enorm disharmoni mellom de 17 000 elevene som blir mobbet og de 126 klagene fylkesmannen fikk inn i fjor.

I kjølvannet av medieoppmerksomheten i høst ble det særlig rettet fokus mot at det mangler kompetanse på hver enkelt skole til å følge opp intensjonene i opplæringsloven. Det er stort behov for støtte og veiledning på skole- og lærernivå når det gjelder å sette inn målrettede tiltak for å hindre og stoppe mobbing. Fokusering på dette trengs i lærer- og rektorutdanningene.

Under den rød-grønne regjeringen ble det etablert en forsøksordning med kommunale beredskapsteam mot mobbing. I beredskapsteamene samler man kompetanse, jobber tverrfaglig og sikrer full oppmerksomhet rundt tiltak, og man ivaretar både skolene, lærerne og elevene. Beredskapsteamene har vært testet ut i et par år, og erfaringene er funnet gode. Med andre ord kan teamene være en del av svarene på de behovene som blir etterlyst. Arbeiderpartiet mener derfor at tiden er inne for å gjøre beredskapsteamene til en fast ordning i alle landets kommuner. Det er synd at flertallet ikke stemte for vårt forslag om å gjøre dette allerede inneværende år.

Vi kommer ikke utenom lovverket når vi diskuterer mobbing, og jeg tror vi skal være så ærlige og si at dagens lovverk ikke fungerer godt nok som verktøy i mobbesituasjoner. Når det oppstår mobbesituasjoner på en arbeidsplass, er arbeidsmiljøloven en viktig del av verktøyene man bruker for å løse konflikten. Vi ser for mange eksempler på at opplæringsloven ikke virker på samme måte. Vi trenger et strengere lovverk, der skoleeier, kommunene og staten må få større ansvar for å avdekke forhold, forebygge og sette inn tiltak. Djupedal-utvalget har varslet at de vil stramme inn lovverket, det er vi enig i.

Jeg håper at regjeringen hever blikket og ikke snevrer dette inn til å handle om presisering av gjeldende rett. Et eksempel på dette er det som ble frontet med store bokstaver i høst – som jeg må understreke at Arbeiderpartiet selvfølgelig er enig i – nemlig at mobberen skal bytte skole. Men da har skaden allerede skjedd. Det vi trenger, er et lovverk som går lenger, og som sørger for og ivaretar eleven lenge før skolebytte vurderes som tiltak for å løse en mobbesak. Djupedal-utvalget, som ble satt ned av den rød-grønne regjeringen, skal levere sine anbefalinger denne våren. Jeg håper virkelig at tiden vi har foran oss, vil bidra til vedtak og prioriteringer som sikrer våre skolebarn en trygg og god start på sitt eget liv.

– Det hjelper ikke å si fra, de gjør ikke noe med det uansett, sa Odin på 17 år. Det fikk katastrofale følger. Vi må gjøre det vi kan for å hindre at det skjer igjen.

Anders Tyvand (KrF) [16:21:23]: Takk til interpellanten Bjørnstad for å reise en viktig debatt.

Så vil jeg si at jeg er glad for at både kunnskapsministeren og statsministeren er tydelige på at kampen mot mobbing er en viktig sak for regjeringen. Vi har sett tidligere at det å løfte mobbing som en politisk sak til øverste nivå og virkelig sette dette temaet på dagsordenen, kan skape en bevissthet i samfunnet som igjen kan bidra til å gi resultater. Vi har alle et ansvar, både lærere, skoleledere, politikere og foreldre, for å bekjempe mobbingen og skape et trygt og godt læringsmiljø for barna våre.

Oppmerksomhet rundt temaet kan og vil bidra til at flere blir litt mer bevisst på sitt ansvar. Da kan vi kanskje unngå i framtiden at noen blir nødt til å gjenta Odins ord: «Det hjelper ikke å si ifra, de gjør ikke noe uansett.»

Jeg har møtt en del mobbeofre det siste året. En mamma gjorde et sterkt inntrykk på meg. Hun sa at det de hadde trengt, var en voksenperson som hadde lent seg fram over bordet og sagt: Dette er ikke akseptabelt, sånn skal vi ikke ha det på vår skole. I stedet ble de møtt av en rektor, en skoleleder, som sa at det ikke er noen mobbing på skolen vår. Jeg får skynde meg å legge til at jeg vet at veldig mange lærere, og veldig mange skoleledere, er genuint opptatt av å skape et godt læringsmiljø, og at veldig mange av dem lykkes. Problemet er dem som ikke tar sitt ansvar på alvor.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke Odins mamma for at hun har fortalt familiens sterke historie. Jeg vil også takke Villemo Hatland, som er en av de tøffeste jentene jeg har møtt. Hun har stått fram med sin historie og vært med på å skape en bevissthet rundt mobbeproblematikk i samfunnet vårt.

Mobbingen rammer mange, altfor mange. Noen av oss kan kanskje huske tilbake til da vi selv var barn, og da vi selv var ungdommer, og hvor redde vi var – iallfall var jeg det – for å havne på utsiden. Jeg kjenner meg igjen i det nå som jeg er blitt pappa og har en jente i 2. klasse – hvor redd jeg er for at hun skal havne på utsiden. Jeg kjenner ofte på følelsen av hvor sårt, vondt og vanskelig det ville vært.

Mobbing er et tema som berører mange på et veldig dypt plan. Noen ganger rammer mobbingen blindt, andre ganger er det spesielle grupper som er utsatt. Vi vet f.eks. at ungdommer i Norge ikke våger å fortelle om at de har en jødisk bakgrunn, en jødisk identitet. Jeg vet at andre ungdommer opplever å bli utsatt for islamofobi fordi de er muslimer. Vi vet at ni av ti homofile og lesbiske ungdommer opplever å bli mobbet på skolen. Det er rett og slett ikke akseptabelt. Og så må vi erkjenne at en del av de tiltakene som er blitt iverksatt de siste årene, med gode intensjoner, har vist seg ikke å ha god nok effekt på sikt. Derfor må vi tenke nytt, men jeg tror det er fornuftig nå å vente med å komme opp med alle de konkrete tiltakene til Djupedal-utvalget legger fram sin rapport senere i år. Da må vi få til en skikkelig debatt igjen i Stortinget.

Samtidig er jeg glad for at de fire samarbeidspartiene i budsjettforliket for 2014 ble enige om å sette i gang et prøveprosjekt med mobbeombud i flere fylker. I Buskerud satte de i gang dette for noen år siden, og det har gitt gode resultater så langt. Jeg tror at de nye mobbeombudene også vil bidra med mye positivt.

Helt til slutt vil jeg si at også vi som foreldre har et ansvar som vi må ta. Jeg som pappa kan ikke fraskrive meg ansvaret for mine barns holdninger idet de går inn skoleporten. Derfor må vi også styrke forholdet mellom skole og hjem i framtiden.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [16:26:36]: Jeg vil også takke interpellanten for å sette en svært viktig sak på dagsordenen. Det er dessverre ikke første gang dette temaet er oppe til debatt i denne salen. Allikevel er mobbing et daglig problem, som går på helsa løs for både barn og voksne. Jeg vil også takke statsråden for engasjementet hans og understreke at det er veldig viktig at vi står sammen tverrpolitisk i arbeidet mot mobbing.

Vi husker alle demonstrasjonene foran Stortinget før jul som ble arrangert av Villemo Hatland, som sjøl har opplevd å bli mobbet, og saken om Odin har rystet oss alle sterkt. Den håpløsheten og fortvilelsen barn og unge kjenner på når de ikke blir hørt og trodd på, kan vi ikke la gå upåaktet hen, for som kongen sa i sin nyttårstale, er det vi voksne, foreldre, unger, søsken, lærere, rektorer, politikere som sammen må gjøre noe med denne problematikken. Dette er nemlig ikke bare et problem for unger og ungdom; vi voksne er åpenbart rollemodeller for våre unger. Vår åpenhjertige prat om naboen eller bekjente rundt middagsbordet gir signaler til våre unger om hva det er greit å prate om, og på hvilken måte det kan prates om folk. Omtale av andre er noe ungene våre straks plukker opp. Derfor er budskapet i kampanjen «Voksne skaper vennskap – på nett», i regi av Manifest mot mobbing, svært viktig. Voksnes innblanding både i det vi ser direkte, og i det vi kommer over på nettet, er utrolig viktig. Vi må være voksenvenner og voksne venner for ungene våre. Dette gjelder uansett om jeg er forelder eller bare en venn på Facebook, Instagram eller Twitter. Vi har et ansvar for å bry oss. Det kan være vanskelig for noen, og hvis vi har sett på denne serien på tv, tror jeg det er mange som får litt vondt i magen når det gjelder det å tørre å bry seg.

Hvordan vi skal hanskes med mobbing, er ikke enkelt, men resolutt inngripen når det oppdages, er nødvendig. Men mobbing er ikke alltid like lett å få øye på eller få kjennskap til. Jeg hadde en diskusjon med en lærer tidligere i år. Han sa: Hos oss er det ikke mobbing, vi har full oversikt. Jeg spurte hvordan han kunne være så sikker på det, og nevnte nett, telefon og skolevei. Svært mange som blir mobbet, sier nemlig ingenting om det til foreldrene eller til andre, i frykt for at mobbinga skal øke. Derfor kan vi aldri slappe av og tenke at vi har full oversikt, og at mobbing ikke fins hos oss. Mobbing er ikke medfødt, og årsakene er komplekse. De ungene som er trygge i seg sjøl, trenger ikke mobbe. Derfor er det så utrolig viktig at vi gir barna en opplevelse av at de er bra, at de er gode nok, at det de presterer, er bra. Jeg mener sjølsagt ikke at vi ikke skal ha forventninger til ungene våre, men etter å ha fulgt med på artikler om ungdommers psykiske helse er det klart at det ligger en sterk forventning i dagens samfunn om å prestere, om å være noe ekstra – et press som gjør ungdommene syke, og som gjør at alle midler tas i bruk. Det skal vi ha i minne også når vi diskuterer hvordan vi tester elever i skolen, og når vi offentliggjør resultater og sammenligner skoler med skoler.

Jeg er enig i at skolene må ha virkemidler og også mulighet til å være hard i klypa mot dem som mobber, men er det slik at skolen ikke har tilstrekkelig med virkemidler til å iverksette tiltak? Jeg fornemmer at det ikke kun er lover og forskrifter som i hovedsak er problemet, men forståelsen av handlingsrommet som ligger i disse, og frimodighet til å ta virkemidlene i bruk.

Den viktigste innsatsen skolen imidlertid kan gjøre når det gjelder dette, er å bidra til at det ikke er nødvendig å mobbe. Det krever at lærerne har oversikt over ungene og ikke minst at de ikke må jobbe seg i hjel på andre oppgaver. Jeg ser fram til Djupedal-utvalgets framleggelse i mars.

Det er all grunn til å spørre hvorfor mobbesaker får anledning til å pågå over lang tid, ofte flere år, uten at det kommer til en løsning. En fellesnevner i slike saker virker å være ulik oppfatning av hva som regnes som mobbing, og hvilke tiltak som skal settes inn når. Skolen kan imidlertid ikke skyve definisjoner eller formalia foran seg i slike saker. Når en får kunnskap om at enkeltelever opplever utrygghet og ikke trives på skolen, må noe gjøres umiddelbart. Bevisbyrden må ikke legges på den som ligger nede. Like lite som det hjelper å minimere et problem, hjelper det å demonisere en mobber. Med de alvorlige konsekvensene vi vet at mobbing har for den enkelte, er jeg ikke fremmed for å legge et tyngre ansvar og en større forventning om reaksjon på skolelederne, slik som interpellanten tar til orde for, men samtidig må vi ikke forledes til å tro at straff og sanksjoner er det som kan løse dette problemet. Vi som voksne og foreldre har også et stort ansvar og en stor jobb å gjøre, hver på vår post. Vi skal ikke ha mobbing, det skal aldri aksepteres, og det skal hjelpe å si fra.

Iselin Nybø (V) [16:31:59]: Jeg vil også takke interpellanten for å ta opp et veldig viktig tema.

Dette er ikke noe vi bare skal diskutere i dag. Vi har en sak i komiteen, et forslag statsråden har lagt fram om å gi mulighet for å flytte mobberen, å be mobberen om å bytte skole i stedet for at den som blir mobbet, skal føle at det er den eneste utveien. Så har vi Djupedal-utvalget som vil legge fram sin utredning, og jeg regner med at vi får anledning til å debattere dette ganske grundig denne våren.

Jeg har vært på besøk i Kristiansand og sett på barnehagene der. De har et veldig spennende prosjekt gående, men det som overrasket meg, var at de der kunne si at mobbing ikke bare er et problem i skolen. Det skjer også mobbing i barnehagen. De sa at ungene vet veldig godt hva mobbing er. Hvis man spør en barnehageunge om hva mobbing er, sier de at mobbing er erting – bare enda styggere. Det sier noe om hvor store og omfattende mobbeutfordringene våre er, og hvor bredt vi må tenke når vi skal ta tak i disse utfordringene.

Jeg tror det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe mobbing, er to ting: Det ene er at vi må ha trygge voksenpersoner rundt barn og unge, og vi må fokusere på mobbeproblematikk. Mange skoler benytter seg i dag av ulike programmer, som f.eks. Zero, og har stor glede og nytte av det. Det er helt sikkert viktig for dem, men jeg tror at hvis en ikke hele veien fokuserer på mobbing som lærer, som skoleleder, som skoleeier, klarer en ikke å håndtere de situasjonene som oppstår underveis. Det er også det statsråden sier når han sier at i likhet med brannøvelser må man ha en rutine for hva man skal gjøre når disse problemene oppstår. Vi må hele veien fokusere på dette for at vi skal ha det under kontroll.

Så er det én ting til jeg har lyst til å nevne: Jeg synes det har vært sagt mye fra tidligere talere om at dette ikke er en problemstilling der vi kan se klare politiske skillelinjer. Dette er noe vi alle sammen er enige om at vi må gjøre noe med, og vi er alle sammen på leit etter de gode virkemidlene, som gjør at vi får mobbestatistikken ned og aller helst i null.

En rapport som handler om rapporterings- og dokumentasjonskrav i skolen, ble lagt fram helt på tampen av fjoråret. Jeg tror dette er et viktig arbeid som også vil ha betydning for mobbing. Jeg tror man må fokusere på å få ned alt byråkratiet i skolen for å gi lærere mer tid til å følge opp den enkelte eleven, til å se det som skjer i klasserommet og til å høre på historiene fra det som skjer utenfor klasserommet. Man må fokusere på å få andre yrkesgrupper inn i skolen som miljøarbeidere og helsesøstre – her har også vaktmester og renholdspersonalet blitt nevnt. Jeg tror vi er nødt til å se vidt på dette, fokusere på mobbing og sørge for at de voksenpersonene som omgås våre barn og unge i dag, har tid, mulighet og kompetanse til å se den enkelte ungdom og til å følge opp de utfordringene som ligger der.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [16:36:00]: Godt nytt år, president.

Mobbing er noko av det som gjer meg mørkast i sjela, når eg får høyre forskjellige typar forteljingar, historier, anten gjennom media eller fortalt direkte. Eg møtte ein familie som hadde ein treåring i barnehage, og dei syntest det var noko rart med henne, for ho oppførte seg litt merkeleg. Dei la også merke til at i barnehagen leika ho veldig mykje for seg sjølv. Så oppdaga dei at denne treåringen var rett og slett blitt isolert, og ho fekk ikkje lov til å vere med på leiken saman med dei andre barnehageungane. Da dei snakka med barnehagelærarane, fortalde dei at det er ikkje uvanleg med mobbing også blant dei aller yngste av oss – ein treåring som blir mobba. Da vi snakka med treåringen og spurde korleis det gjekk, korleis det var å ikkje ha nokon å leike med, sa ho at det gjekk heilt greitt fordi ho leika berre med sin eigen skugge. – Ein kan bli svart i sjela av mykje mindre enn det.

Vi veit at det antakeleg er mest mobbing i barneskolen, men det er veldig usikkert talmateriale vi sit på her. Veldig mykje av det som blir rapportert, er det grunn til å vere utrygg på, men at det er eit vesentleg samfunnsproblem, veit vi. Vi veit at gutane truleg er verst. Eg gjekk på to skolar, ein barneskole og ein ungdomsskole i Tromsø. På Borgtun skole var det vesentleg mindre mobbing, mens på ungdomsskolen var det meir. Eg har ofte tenkt på kva som kunne vere grunnen til det. På barneskolen, på Borgtun, hadde vi ein vaktmeister. Eg hugsar den høge, skipperrøysta hans som av og til dundra ut i skolegarden når det skjedde noko gale. Hans rolle er antakeleg heilt uvurderleg, mens på ungdomsskolen på Grønnåsen var det ikkje den typen skikkelse som hadde oppgåver utanfor klasserommet. Der var problemet vesentleg større.

Ein kan kanskje dele dette inn i to domene. Det eine er førebygging av mobbinga, skolens evne til å fange opp problema tidleg og barns evne til rett og slett å bry seg. Utan at eg skal gå inn i ein større ressursproblematikk i denne samanhengen, trur eg at det at det er fleire lærarar til stades, at det er ei aktiv skolehelseteneste som klarer å sjå kva som føregår på skolen, har mykje å seie. Det å styrkje skolehelsetenesta vil kunne påverke mobbetala vesentleg. Det er ikkje berre noko eg trur; det er noko som helsesøstrene også meiner er nødvendig i samanheng med å ha ei meir aktiv rolle i skoleverket.

Det andre domenet som interpellanten trekkjer opp, tiltaka mot allereie dokumentert mobbing, sanksjonane, ansvarsfordelinga, erstatningssystemet, straffesanksjonane, er også viktig, og vi har nok lenge hatt uklare ansvarsroller. Mobbemanifestet til den raud-grøne regjeringa der ein fekk etablert delt ansvar mellom kommune og den som saksøkte, der kommunane måtte kunne dokumentere at dei har gjennomført tiltak i erstatningssaker, har antakeleg vore viktig, og det at ein har forlengt foreldingsfristen for den typen saker frå to til fem år, har også vore viktig. Det å gå straffevegen er ein del av løysinga, men som SV-ar er eg nok meir opptatt av å jobbe med den førebyggande delen av dette, med skolens evne til å fange opp og barns evne til å bry seg. Der meiner eg at ein nok er altfor lite modig til å ta tak i problema rundt omkring i Skole-Noreg. Folk, vaksne og barn, må bli mykje flinkare til å tore å ta tak. Eg tippar alle som er i denne salen, har på eit eller anna tidspunkt gjennom oppveksten og seinare sett mobbing og kanskje irritert seg over at ein ikkje tok tak sjølv. Kanskje ein til og med har vore mobbar sjølv og skammar seg i dag over det. Men eg trur at den delen av kampen mot mobbing er vel så viktig, det å tore å gripe inn, det å tore å ta ansvar, som vaksne og som barn. Der meiner eg at vi er nok for lite flinke. Vi er nok rett og slett for lite modige.

Sivert Bjørnstad (FrP) [16:41:15]: Takk for en god debatt. Jeg skal nøye meg med å knytte noen kommentarer til noe av det som har blitt sagt.

Statsråden har sagt at han jobber ut fra tre linjer, og det tror jeg er fornuftig: det juridiske og rettighetene som den første linjen, det konkrete arbeidet på skolene som den andre linjen, og ansvarsmobiliseringen som den tredje linjen.

Så tror jeg vi må være så ærlige å si at det aller viktigste er linje to, det konkrete arbeidet på skolene. Som også representanten Fylkesnes er inne på, tror jeg alle er enige om at det er det preventive, forebyggende, som er det aller viktigste, og da er arbeidet rundt omkring i kommuner og på den enkelte skole svært viktig. Hvis ikke kommer det juridiske og rettighetene, og også ansvarsmobiliseringen, i etterkant, etter at skaden har skjedd.

Så er jeg også veldig glad for at statsråden tar opp dette med andre voksenpersoner på skolene. Det er kjempeviktig. På min barneskole var vaktmesteren den viktigste miljøarbeideren. Når han var ute i skolegården og så antydning til mobbing, grep han inn og tok med offeret inn på sløydsalen et kvarter for å hamre litt løs og få ut frustrasjonen, og han snakket også med den eleven som var ansvarlig. Det er veldig viktig. Og det er det samme om det er vaktmestere, renholdsarbeidere eller andre.

Representanten Tynning Bjørnø var inne på at dagens regel- og lovverk ikke holder, og at konsekvensen må bli større for de ansvarlige. Det er jeg helt enig i. Hadde dette vært en hvilken som helst annen sak knyttet til en annen lov, tror jeg reaksjonene hadde vært sterkere – om omfanget og systematikken rundt lovbruddene hadde vært i samme skala som for dette tilfellet i opplæringsloven.

Representanten Tyvand er inne på at det kanskje er for tidlig med de konkrete tankene, og at man må vente på Djupedal-utvalget. Flere har nevnt Djupedal-utvalget, og jeg ser også fram til deres rapport. Jeg er delvis enig i at det er for tidlig å begynne med de aller mest konkrete tankene, men det går an å gjøre seg noen refleksjoner fram mot at dette utvalget legger fram sin rapport, bl.a. at det nok må være et ris bak speilet for dem som systematisk, bevisst eller ubevisst, tillater at mobbing skjer.

Vi skal heller ikke glemme at det daglig gjøres en stor innsats på dette feltet, for alt er ikke så bekmørkt som man av og til kan få inntrykk av. Foreldre, lærere, renholdere, vaktmestere, rektorer og ikke minst frivillige organisasjoner, som f.eks. MOT, gjør et kjempearbeid på dette området.

Igjen, takk for en god debatt, og jeg ser fram mot den mer konkrete fortsettelsen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [16:44:24]: Jeg vil også si takk for en god debatt.

Dagens regelverk er ikke godt nok – høyst sannsynlig er det ikke det. Men jeg synes det er rimelig at i hvert fall statsråden avventer det utvalget som sitter og jobber, før man trekker bastante konklusjoner.

Så har jeg lyst til å avslutte med å si som to muligheter: Jeg kunne ha sagt at jeg er enig med interpellanten. Men jeg har fortsatt litt julestemning i meg, så jeg har lyst til å si at jeg er helt enig med representanten Knag Fylkesnes fra SV, for det er så sjelden jeg får sagt fra denne talerstolen. Jeg tror alle er enige om at straffen og sanksjonen aldri kan bli hovedvirkemidlet her. Det er egentlig bare å se på at i det øyeblikket det blir nødvendig å sanksjonere og straffe, for det må man også gjøre, har det allerede gått galt, da har noen blitt mobbet. Hele poenget her er ikke å straffe mobberen, poenget er å sikre at færrest mulig – ideelt sett ingen – blir mobbet. Det er den felles oppgaven vi har.

Presidenten: Dermed er debatten i sak nr. 4 avsluttet.