Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte med inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ruth Grung (A) [13:32:28]: (ordfører for saken): Jeg vil først takke Senterpartiet for at de gjennom dette representantforslaget har gitt hele komiteen økt innsikt i de utfordringer som antibiotikaresistens innebærer for vår evne til å gi god helsehjelp.

Uten effektiv antibiotika vil flere dø av vanlige infeksjonssykdommer, og det vil ramme kirurgisk behandling, tidlig fødte og kreftbehandling, som ofte er helt avhengig av virksom antibiotika i sin behandling.

Komiteen vet at helseministeren arbeider med en strategiplan med sikte på å fremme den for Stortinget, og komiteen mener at det må være en fordel å få så tydelig støtte fra en samlet komité for hvor viktig det er å prioritere dette feltet framover.

Komiteen forventer en helhetlig og tverrsektoriell tilnærming. I tillegg til humanmedisin, dyrehold og havbruk må innsatsen rettes mot matindustrien og miljøet i vid forstand. Planen innenfor helsefeltet må i tillegg til spesialisthelsetjenesten også omfatte fastleger, sykehjem, distriktsmedisinske sentre, kommunal legevakt og helsestasjoner – i og for seg hele primærhelsefeltet.

Vi har også fått med oss at Sverige har lyktes med å redusere bruken av antibiotika, spesielt i behandlingen av luftveisinfeksjoner hos barn, og at Nederland er det landet som har lavest forbruk i Europa, og som ligger 30 pst. under vårt nivå.

Målrettet politikk gir effekt. Vi har mye å lære av andre og ikke minst av å samordne oss med globale initiativ når det gjelder tiltak, og også innenfor forskning.

Komiteen ber om at antibiotikaresistens blir omtalt i legemiddelmeldingen, videre at det vurderes å innføre diagnosekoder for alle resepter på antibiotika, og at antibiotikabruk blir vurdert som en kvalitetsindikator i spesialisthelsetjenesten.

Komiteen har spesielt merket seg innspillet fra Folkehelseinstituttet om å etablere et nasjonalt system for sanntidsanalyser av mikrobiologiske prøvesvar med det formål raskt å sette inn smitteverntiltak for å begrense sesongepidemier og utbrudd.

Komiteen mener at utvikling av nye antibiotika og vaksiner er viktig for å kunne bekjempe infeksjoner i framtiden. Komiteen har fått innspill om at det bør settes av 30 mill. kr over fem år til dette formålet. Det bør være en prioritert oppgave å få opp vaksinedekningen i befolkningen. Et forslag som vi har mottatt, er å gi fastleger en takst for vaksinasjon for å oppnå dette målet.

Komiteen registrerer også at når det gjelder riktig bruk av antibiotika, mangler vi data fra den kommunale helse- og omsorgstjenesten, og vi ser fram til at vi får på plass et register som vil gi nøkkeldata fra primærhelsetjenesten. Vi ser fram til oppfølging av HelseOmsorg21 og at vi klarer å løfte primærhelsefeltet.

Det vises til svært ulik praksis i forskriving av antibiotika. Dataregistre bør utformes slik at de kan brukes aktivt av den enkelte lege og helseinstitusjon for å vurdere egen forskrivingspraksis.

Flertallet i komiteen er bekymret for den risikoen som økt mobilitet over landegrenser medfører, både når vi reiser og i forhold til behandling, sett i lys av fare for spredning nettopp av antibiotikaresistensen. Dette var en av grunnene til at Arbeiderpartiet gikk imot en økt liberalisering av fritt sykehusvalg innenfor EØS-området. Flertallet i komiteen ber regjeringen innen 2015 fremme en plan med mål om å redusere antibiotikabruken i befolkningen med 30 pst. innen utløpet av 2020.

Så vil jeg spesielt fremheve forslag 5 om e-Bug-programmet rettet mot skoleungdom. Programmet er utarbeidet av det europeiske nettverket som arbeider for å redusere unødvendig bruk av antibiotika, og som Norge er en del av. Programmet er ferdig oversatt til norske læreplaner, men trenger økonomisk støtte til distribusjon. Det er et offentlig initiativ, og i andre land har de berørte departement vært med på å legitimere selve tilbudet. Så vi håper at også Norge ved vår helseminister vil følge dette opp, for holdningsarbeid har oftest størst effekt når vi starter med våre egne barn og egentlig med alle barn og unge.

Til slutt fremmer jeg de forslagene som Arbeiderpartiet er med på.

Presidenten: Representanten Ruth Grung har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Sveinung Stensland (H) [13:37:10]: Jeg vil også få takke komiteen for at vi er såpass samstemte i en så viktig sak. Nå er vi ikke enige om alle forslagene, men vi er enige om at dette er en virkelig, stor trussel. Trusselen antibiotikaresistens kan ikke håndteres i helsevesenet alene, men i samarbeid med andre sektorer, slik som landbruk, havbruk, forskning og industri. Trusselen antibitotikaresistens kan ikke håndteres i Norge alene, men i samarbeid med andre land. Dette er et globalt problem som – om det ikke blir løst – vil kunne stoppe moderne kirurgi og kreftmedisin og sørge for at infeksjonssykdommer igjen blir en vanlig dødsårsak, selv i vår del av verden.

Vi noterer oss at det er fremmet sak om å begrense utbredelsen av antibiotikaresistens i flere komiteer. Det vi trenger, er en overordnet tverrsektoriell strategi for å møte denne utfordringen. Det er derfor gledelig at helse- og omsorgsministeren allerede har tatt et lederansvar og igangsatt et slikt arbeid i samarbeid med relevante departementer. Det ble i august 2014 lagt frem en rapport fra en tverrsektoriell ekspertgruppe på antibiotikaresistens. Den hadde fått i oppgave å adressere kunnskapsforhold knyttet til norske forhold. For å styrke arbeidet med å følge opp anbefalingene i rapporten har Helse- og omsorgsdepartementet satt av midler til nettopp det.

Det skal i løpet av 2015 legges frem en legemiddelmelding for Stortinget. Vi har forventninger om at antibiotikaresistens blir et tema i meldingen, og at man i denne sammenheng også vurderer innføring av diagnosekoder for alle resepter på antibiotika. 85 pst. av all antibiotika forskrives utenfor sykehus. Det fremkom i stortingshøringen at det nå forskrives antibiotika dobbelt så ofte som nødvendig for enkle infeksjoner her til lands. I Sverige har en gjennom aktivt arbeid klart å redusere denne andelen. I arbeidet med redusert antibiotikabruk må derfor primærhelsetjenesten gis nødvendig oppmerksomhet for å sikre at unødvendig forskrivning i Norge går ned.

Helseforetakene og sykehusene må i større grad stå til ansvar for egen antibiotikabruk. De bør ha forbruksstatistikk og oversikt over resistensforhold tilgjengelig. En strategi for riktig antibiotikabruk bør sørge for at retningslinjene for antibiotikabruk blir implementert og etterlevd. Stortingshøringen i sakens anledning kan tyde på at det er mer tilfeldig hvorvidt retningslinjene for antibiotikabruk blir etterlevd. Som Legeforeningen sier, er det et lederansvar å få dette på plass, men når alt kommer til alt, er det den enkelte lege som har ansvar for sin egen forskrivningspraksis. Vi kan vedta hva vi vil, men om ikke legene etterlever det i praksis, så er vi like langt.

En kan bli nedtrykt av å lese om foreldre som bevisst unnlater å vaksinere sine barn. Barnesykdommer er noe man må igjennom, sies det, mens man er med på å undergrave vaksinene, som er et av medisinens største fremskritt. Å boikotte vaksineprogrammet er ikke et valg en tar på vegne av seg selv og sine barn – det rammer alle innbyggerne, ikke minst dem som av medisinske årsaker ikke kan vaksineres. Flokkimmuniteten som vaksinerer gir, er en vollgrav rundt flere infeksjonssykdommer. Å hindre spredning av infeksjoner og holde smittepresset nede vil redusere antibiotikabruken og dermed forhindre utvikling av antibiotikaresistens.

Et globalt eksempel: Hver dag dør over 400 barn av meslinger, og det er gjerne ikke meslingene i seg selv, men sekundærinfeksjoner som diaré, lunge- og hjernehinnebetennelse som dreper. Det må derfor være en prioritert oppgave å arbeide for høy vaksinedekning i befolkningen, både nasjonalt og internasjonalt. Det er jo et paradoks at foreldre i Norge driver kampanje mot vaksinering mens Norge bidrar økonomisk slik at flere fattige i utviklingsland skal få de samme vaksinene.

Et samlet storting stiller seg bak viktigheten av å møte trusselen antibiotikaresistens på bred front. Jeg mener dette problemet ikke kan løses i helsevesenet alene, men på tvers av flere sektorer. Det er derfor viktig med en tverrfaglig tilnærming, men kanskje viktigst av alt er det å jobbe med holdninger blant foreldre, helsepersonell, innen forskning og industrivirksomhet. Vi er imidlertid ikke enig i at det viktigste nå er å forsere en handlingsplan for helsevesenet. Vi vil avvente det allerede igangsatte arbeidet i departementene og viser til at helseministeren har varslet at en handlingsplan vil bli vurdert i denne forbindelse. Vi trenger ikke sektortenkning, men samarbeid – nasjonalt og globalt – for å bekjempe den trusselen antibiotikaresistens utgjør.

Harald T. Nesvik (FrP) [13:42:06]: Først av alt vil jeg også poengtere at dette er et svært viktig felt, et viktig område å gripe fatt i og ikke minst jobbe videre med. All honnør til forslagsstillerne i denne saken for å sette et viktig tema på dagsordenen.

Temaet er så viktig at regjeringen igangsatte dette arbeidet lenge før representantforslaget var fremmet. Det framkommer bl.a. av brevet fra statsråden til komiteen, datert 26. januar, der han viser til arbeidet som er gjort i forbindelse med den strategien som regjeringen nå er i gang med å utarbeide. Det var i forbindelse med at man bl.a. fikk på plass 18 tiltak, som statsråden innhentet i fjor, og som på mange måter nå danner grunnlaget for det tverrsektorielle og tverrdepartementale arbeidet som skal gjøres. Det er de fire departementene Helse- og omsorgsdepartementet, Landbruks- og matdepartementet, Nærings- og fiskeridepartementet og Klima- og miljødepartementet som er involvert i hoveddelen av dette arbeidet. Sånn sett blir en del av disse forslagene litt som å slå inn åpne dører. Men likevel: Det er et svært viktig tema.

Representanten fra Arbeiderpartiet var i forbindelse med forslag nr. 5 innom e-Bug-programmet og hvordan man kan bidra til å få tatt det i bruk. e-Bug-programmet er et gratisprogram, dvs. at det ligger åpent tilgjengelig ute på nettet til undervisningsformål, klasseromsformål, knyttet til demonstrasjoner og PowerPoint-presentasjoner. Det ligger der altså allerede. Det er mulig det per i dag bare ligger en engelsk versjon der, men det ligger i hvert fall åpent tilgjengelig til å kunne tas i bruk i alle de sammenhenger man ønsker. Og det er som sagt et gratisprogram, det er klart definert innenfor e-Bug-biten som er laget.

Jeg tror det aller viktigste hvis vi skal komme i mål med disse tingene, er å få et internasjonalt arbeid på plass. Nasjonalt i Norge gjøres det viktig arbeid på en rekke områder, men det aller, aller viktigste er det internasjonale arbeidet – å få på plass et godt regelverk, sørge for at vi har gode rammevilkår og gode kontrollmekanismer, og få ned bruken av antibiotika på en kontrollert og skikkelig måte. Hvis vi ikke får til det, kan vi alle bare tenke oss hva som blir konsekvensen. Konsekvensen blir at vi i framtiden ikke har noe å behandle de store infeksjonssykdommene med. Vi er til enhver tid helt nødt til å ha fokus på dette svært viktige feltet, og det er nettopp det statsråden også presiserer i sitt brev når han ramser opp en rekke tiltak innenfor feltet, tiltak som på mange måter er mye av de samme som mindretallet i komiteen ber om.

Det går på å styrke kunnskapsgrunnlaget gjennom å kartlegge miljøets betydning for spredning av antibiotikaresistens. Det går på å øke kunnskapsnivået og kompetansen om antibiotikaresistens hos relevante yrkesprofesjoner, det går på at man på en riktig måte skal behandle og sanere infeksjoner med resistente bakterier. Her er mange ting som er listet opp, som statsråden sier man er i gang med og vil komme tilbake til allerede nå i første halvår, hvis jeg ikke husker helt feil.

Så arbeidet er i gang. Det er et svært viktig arbeid, og det er veldig gledelig at det er et samlet storting som mener at dette er viktig å gripe fatt i. Som jeg sa for et øyeblikk siden – jeg tør rett og slett ikke tenke på konsekvensen av at vi en gang i framtiden, hvis vi ikke gjør jobben skikkelig, ikke har noe å behandle de store infeksjonssykdommene med, og da har vi virkelig skapt oss et problem.

Jeg håper det blir fortgang i arbeidet, og at man jobber bredt. Engasjementet som statsråden, men også hele Stortinget, viser, forteller oss at dette er noe man må vie stor oppmerksomhet.

Olaug V. Bollestad (KrF) [13:46:47]: Kristelig Folkeparti har lyst til å takke Senterpartiet for et godt forslag, og vi støtter alle forslagene i dette Dokument 8-forslaget.

Antibiotikaresistens er et stort problem nasjonalt og internasjonalt. Når man tenker internasjonalt, må noen gå foran. Og kanskje tror jeg – ikke kanskje, jeg mener – at her bør Norge gå foran. Det er et problem innen helse, landbruk og havbruk og ikke minst for miljøet. For Kristelig Folkeparti er det sentralt at vi får en overordnet strategi, og vi er glad for at ministeren sier at vi skal ha det, men det utelukker ikke at vi samtidig trenger lokale handlingsplaner for det enkelte regionale helseforetaket, for det lokale helseforetaket, for enhver kommune, hvor en faktisk ser på både bruk av antibiotika og hvem som forskriver. Registrering av fastleger blir sentralt, og utskrivingspraksis av legemidler blir sentralt, både i fastlegeordningen, i legevaktordningen og i sykehusene. Samtidig som vi registrerer bruken, må vi også registrere hva vi gir antibiotika mot og på hvilket grunnlag. I tillegg til at vi faktisk går inn i helsevesenet, inn i landbruket og inn i alle de andre etatene og ser, er det sentralt at vi får en holdnings- og kunnskapsendring blant vanlige folk – nettopp fordi at hvis vi ikke får økt den kunnskapen, ødelegger vi den greina vi sitter på, og vi vil ikke ha nytte av antibiotikaen vi ber om å få når vi går til fastlegen.

Det er en utfordring i vårt land, hvor vi egentlig har god kunnskap, at flere og flere velger, som flere her har sagt, å ikke vaksinere egne barn ut fra en kunnskap de mener å ha. De utsetter ikke bare egne barn, men også mange andre for de utbrudd vi nå ser av sykdommer vi trodde var utryddet rundt omkring i verden. Dette henger sammen både lokalt, nasjonalt og internasjonalt, og derfor må vi fokusere både helt nært og ut i det vide. Økt kunnskap vil gjøre at vi faktisk forstår at vi ikke kan bruke antibiotika på den måten vi har gjort inntil nå.

Det er heller ikke til å legge skjul på at vi har en utfordring med helsepersonell utdannet andre plasser og som er utdannet til annen bruk av antibiotika enn det som er kriteriene i vårt land. Derfor blir det sentralt også å stille strenge krav til personer som er utdannet i andre land, om hvordan de bruker antibiotika, og hva slags holdninger de har til bruk av antibiotika i norsk helsevesen. Dette henger sammen, og vi vil faktisk til slutt sitte med risikoen for ikke å overleve sykdommer som i dag har en enkel behandlingsform hvis vi bruker antibiotika riktig.

Jeg vil til slutt ta opp forslagene i innstillingen.

Presidenten: Representanten Olaug V. Bollestad har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Kjersti Toppe (Sp) [13:50:39]: Norsk helsevesen treng konkrete tiltak og mål for å redusera utbreiinga av antibiotikaresistente bakteriar. Antibiotikaresistens er ein alvorleg trussel mot moderne medisin og tar allereie fleire tusen liv kvart år i Europa. Også i norske sjukehus er pasientar med sjukdom grunna antibiotikaresistente bakteriar vorte eit aukande problem. Denne utviklinga krev ein samla innsats på fleire ulike fagområde og frå fleire departement. Regjeringa har varsla at ein overordna strategi mot antibiotikaresistens vil verta utarbeidd denne våren – det er positivt og heilt nødvendig.

Senterpartiet meiner at i tillegg til ein overordna strategi trengst det konkrete handlingsplanar på dei viktigaste områda, og Senterpartiet er glad for at det i dag vert støtte for vårt forslag om ein eigen handlingsplan i helsevesenet med overordna målsetting om å redusera antibiotikabruken i Noreg med 30 pst. innan utløpet av 2020. Dette er ei djerv målsetting, men ho er oppnåeleg. Å redusera den totale antibiotikabruken i helsevesenet er viktig, fordi bruk av antibiotika er den enkeltfaktoren som i størst grad fremjar resistensutvikling og aukar spreiinga av antibiotikaresistente bakteriar. At bakteriar vert resistente, er berre ein liten del av problemet. Mykje viktigare er det at antibiotikabehandling generelt og bruk av breispektra midlar spesielt kan leggja til rette for spreiing av resistente bakterieklonar eller spreiing av overførbare resistensmekanismar.

Mesteparten av antibiotikabruken i humanmedisin i Noreg vert skrive ut i allmennpraksis. Sjølv om bruken er liten i forhold til mange andre land, er han aukande. I Folkehelseinstituttets rapport vert det antyda at opp mot 50 pst. av antibiotika føreskrive i humanmedisin er unødvendig. Senterpartiet føreslår at det må setjast klare mål om reduksjon av føreskriving av antibiotika i allmennpraksis, inkludert på sjukeheimar.

For å nå målet om ein slik reduksjon i antibiotikabruk og antibiotikaresistens må vi styrkja kunnskapsgrunnlaget. Førebyggjande tiltak er viktig, slik som hygienetiltak, vaksiner og screening av risikogrupper – som pasientar som nyleg har vore innlagde på sjukehus i utlandet. Det er svært viktig å ha god oversikt over kvifor ulike antibiotika vert føreskrive. Innføring av diagnosekode på kvit resept er eit tiltak som vil gjera at ein kan bruka reseptregistret mykje betre, og det vil mogleggjera ein meir målretta intervensjon mot fastlegar og deira føreskriving. Haldningsskapande arbeid er grunnleggjande viktig for å få til ein god føreskrivingspraksis i allmennmedisin. Ekspertgruppa som la ut sine anbefalingar i fjor haust, føreslo å innføra programmet e-Bug i norsk skule, eit prosjekt brukt i 29 land som ei utdanningspakke for 4.–7. og 10. trinn. Senterpartiet meiner dette punktet må inn i handlingsplanen som skal utarbeidast.

Antibiotikabehandling varierer i dag frå land til land. Utanlandske legar som er rekrutterte til å jobba i norsk helsevesen, og norske medisinarstudentar i utlandet er vande med ein annan utskrivingspraksis for antibiotika enn det som er fagleg forsvarleg i Noreg. I dag er det like mange norske medisinarstudentar i Aust-Europa som i Noreg. Det er stort behov for å sikra at legar utdanna i utlandet, og som søkjer arbeid i Noreg, vert kursa i fagleg, forsvarleg antibiotikabruk. Det er ikkje tilstrekkelege, systematiske ordningar for dette i dag.

Eitt av tre norske sjukehus har ingen rapporteringsrutinar for antibiotikaresistens. Utdaterte og dårleg tilpassa IT-system er brukt som ein del av forklaringa på manglande lokale data. Men norske sjukehus har heller ingen krav frå myndigheitene om å levera statistikk over resistenstilfella sine, slik sjukehus i mange andre land har krav om. Senterpartiet meiner det straks må setjast tydelegare krav til norske sjukehus om styring av antibiotikabruk, anten i form av forskriftsendring eller i bestillardokumenta til dei regionale helseføretaka. Sjukehusa må få krav om å overvaka antibiotikabruken, med systematisk rapportering til leiing og føreskrivande lege. Antibiotikabruken må regelmessig behandlast i antibiotikakomité, kvalitetsutval eller liknande, og det må setjast konkrete betringsmål. Det må utarbeidast planar for implementering av faglege retningslinjer og kompetanseheving om rasjonell bruk av antibiotika ved alle sjukehus. Ei viktig utfordring for sjukehusa er å unngå unødig bruk av breispektra antibiotika.

Senterpartiet er glad for at statsråden har snudd og no støttar forslaget om ein eigen handlingsplan for helsevesenet.

Ketil Kjenseth (V) [13:55:35]: Debatten så langt viser at vi er rimelig omforente i spørsmålet om å redusere antibiotikabruk. Vi har alle forstått alvoret. Samtidig er Norge en stor forbruker i henhold til befolkningen. Vi er også en av verdens rikeste nasjoner. Så vi har et betydelig ansvar for å bidra til å sørge for at alle på hele kloden kan få nytte av antibiotika i framtida. Tverrsektorielt og internasjonalt samarbeid – ja takk, selvfølgelig vil vi ha det. Strategi – ja takk, det vil vi også ha. Og så er det handlingsplaner. Statsråden sier jo også at det skal komme, men det er vel her vi skiller litt vei med tanke på tidshorisont – hvor konkrete vi kan være på dette tidspunktet.

85 pst. av all antibiotika i Norge forskrives utenfor sykehus, en ganske stor andel av det til barn og i forbindelse med luftveisinfeksjoner.

Antibiotikasenteret for primærmedisin ble etablert i 2006. Det var en prisverdig etablering, men det er et tankekors at ingen har husket på dem deretter. De har ikke fått økt sine tilskudd, og de sliter med å implementere nye tiltak. Det er klart at i omfang er det her noe av innsatsen skal settes inn.

Nederland er et av de landene det pekes på som har lyktes med å bruke mindre antibiotika – anslagsvis 30 pst. mindre enn vi gjør i Norge. Sverige har også fått ned sin andel gjennom systematisk jobbing. Komiteen var på besøk i Australia, og vi fikk høre hvordan de jobber med allmennlegene sine, bl.a. gjennom informasjonstiltak. Og det er her noe av nøkkelen ligger når det gjelder å få ned bruken utenfor sykehus – det er nettopp gjennom å bevisstgjøre dem som forskriver antibiotika.

Diagnosekoder har vært nevnt her, og kompetansemål. e-Bug er jo også et av de tiltakene som kan bidra – med undervisnings- og utdanningstiltak. Så skal vi også skjele til sykehjemssektoren, som viser seg å ha veldig forskjellig forskrivningspraksis. Noen sykehjem er veldig flinke til å bruke lite antibiotika. Dem må vi lære av.

Dette borger for at Antibiotikasenteret for primærmedisin er en av dem vi kan bruke for å hjelpe oss med å få ned bruken av antibiotika, og uten at det vil koste all verden. Det er nok av tiltak å sette i gang med.

Så til de 15 pst. i sykehusene, som er de mest alvorlige, den bredspektrede antibiotikaen som forskrives der. Den vil jo også ramme de sykeste pasientene dersom det utvikles resistens. Også her er det en god del tiltak å sette i verk. Det er mange av sykehusene som er nødt til å skaffe seg en antibiotikastrategi, skaffe seg forbedringsmål og oversikt over egen antibiotikabruk, ikke minst, og også det å implentere retningslinjer.

Så her ligger det godt til rette for å komme i gang med handlingsplaner. Vi har bare tida og veien til en felles dugnad på hele kloden, der Norge må ta sin andel.

Audun Lysbakken (SV) [13:59:46]: Det er bred enighet i komiteen og i Stortinget om behovet for å bekjempe utviklingen av antibiotikaresistens. Det finnes jo ikke noe viktigere spørsmål for helsepolitikere å engasjere seg i nå. Dette handler om helsen og tryggheten til både oss selv, våre barn og de generasjonene som kommer. Dette er et utrolig viktig spørsmål, og Norge har et stykke vei å gå før vi er der vi burde være, som ett av de landene som skal være aller lengst fremme i dette arbeidet.

Derfor etterlyses det i flere av de forslagene som nå er fremmet, nettopp helt konkrete planer for hvordan helsemyndighetene og hvert enkelt sykehus kan utvikle rutiner, retningslinjer og tilstrekkelig overvåking til å kunne skape bedre resultater.

Det er å håpe at det manglende flertallet bak de forslagene som her er nevnt, og som flere har vært inne på, først og fremst er et signal om at regjeringen ønsker å komme tilbake med omtrent det samme, på samlet og dertil egnet vis. Så det blir spennende å høre hva statsråden sier om dette. Jeg tror uansett det har vært bra at det har blitt tatt et initiativ i Stortinget som har vist at det er et sterkt engasjement for rask handling på dette feltet.

Statsråd Bent Høie [14:01:47]: Jeg er helt enig i forslagsstillernes bekymring for den helsetrusselen antibiotikaresistens representerer for verdenssamfunnet og for Norge. Sjelden kan man med større rett si at dette problemet er en utfordring for hele verden, og vi er alle sammen nødt til å bidra for å løse dette.

Antibiotikaresistens er allerede en av de aller viktigste truslene mot global helse og vil bli et økende problem i årene framover. Både overforbruk og feil bruk av antibiotika har bidratt til denne situasjonen.

I vår kom Verdens helseorganisasjon med den første globale overvåkningsrapporten om antibiotikaresistens. Konklusjonen fra rapporten er klar: Vi er på vei inn i en postantibiotisk æra hvor vanlige infeksjoner kan komme til å ta mange menneskeliv. Framover vil ikke resistens bare ramme behandlingen av infeksjonssykdommer som allerede er et alvorlig problem. Kirurgisk behandling som hofteleddsoperasjoner, behandlingen av premature og kreftbehandling krever også at det finnes virksomme antibiotika. Uten slike legemidler vil behandlingen kunne bli vanskelig og i en del tilfeller umulig.

Den 13. og 14. november 2014 arrangerte Norge sammen med seks andre land og Verdens helseorganisasjon en konferanse i Oslo for å drøfte framtidige tiltak. Nasjonalt folkehelseinstitutt var teknisk arrangør for konferansen. I mitt åpningsinnlegg ga jeg støtte til Verdens helseorganisasjon som internasjonal leder i dette arbeidet gjennom utviklingen av en Global Action Plan. Samtidig understreket jeg at det er helt nødvendig at mange sektorer samarbeider for å løse problemet. Ikke minst gjelder det human- og veterinærsiden gjennom det som kalles «one health approach». Men også annen landbruksproduksjon enn dyrehold og havbruk samt miljøet i vid forstand er viktige områder for spredning av resistente mikrober og resistensgener. En helhetlig, tverrsektoriell tilnærming er derfor helt nødvendig.

Det er grunnen til at regjeringen har bestemt at det skal lages en nasjonal, tverrsektoriell strategi mot antibiotikaresistens. Strategien skal inneholde minst ett overordnet målbart mål for hver sektor. Den skal være ferdig innen 1. juli.

Det er ingen motsetning mellom det å lage en overordnet, tverrsektoriell strategi og det å lage en handlingsplan for helsesektoren. Tvert imot, en handlingsplan for helsesektoren følger naturlig av en overordnet strategi. Slik har jeg tenkt hele veien. Å gjøre et politisk poeng ut av dette, slik som flertallet nå ønsker, er etter mitt syn å slå inn åpne dører. Ja, det vil bli laget en handlingsplan, og ja, den vil, i likhet med strategien, bygge på ekspertgruppens rapport fra 18. august i fjor.

Arbeidsgruppen framhever som kjent åtte ulike tiltaksområder: 1) kartlegging av reservoar, 2) rensing av reservoar, 3) økt smittevern, 4) vaksiner, 5) bedre diagnostikk, 6) bedre forskriving/bruk av antibiotika og andre kjemiske stoffer, 7) flere konsekvensanalyser, 8) andre regulatoriske tiltak.

Det er nødvendig med økt satsing på alle disse områdene dersom vi skal sikre et bærekraftig system for fornuftig bruk av antibiotika. Dette vil nødvendigvis koste penger. For å styrke helsesidens arbeid med antibiotikaresistens fikk Folkehelseinstituttet 2,6 mill. kr i 2014 og får 3 mill. kr for 2015. Jeg har fra 2014 også satt av 4,6 mill. kr til det internasjonale forskningsinitiativet Joint Programme Initiative-Antimicrobial Resistence. Her samarbeider Norge med 18 europeiske land og Canada for å implementere en ambisiøs forskningsagenda. Agendaen kan også være til nytte i det arbeidet Verdens helseorganisasjon nå gjør med å mobilisere landene til en aktiv innsats mot antibiotikaresistens.

Jeg er veldig glad for at et samlet storting gjennom denne komitéinnstillingen er så tydelig på at dette må være et viktig og prioritert område. Det vil det også være for regjeringen, både i det som vi gjør nasjonalt, som er viktig, selv om Norge ligger godt an sammenliknet med andre land, og ikke minst i den jobben som det nå kreves at vi gjør internasjonalt, i det som jeg vil betegne som helsetjenestens klimatrussel.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ruth Grung (A) [14:06:59]: Arbeiderpartiet har valgt å støtte fem av forslagene, for vi synes det er viktig at statsråden får en viss frihet til å plukke ut det som gir best effekt. Men så lyttet jeg til Sveinung Stensland, som løftet opp dette med å øke vaksinasjonsgraden i befolkningen, og jeg har fått med meg det som skjer i USA, hvor det er en debatt mellom høyre og venstre med tanke på foreldres frihet til å vaksinere sine barn kontra det kollektive ansvaret. Så mitt spørsmål til statsråden er: Hva tenker ministeren om å øke vaksinasjonsgraden? Vil det bli et viktig tiltak, eller er det viktigere med den valgfriheten som foreldre mener de skal ha når de gjelder å vaksinere sine barn?

Statsråd Bent Høie [14:07:41]: Vaksinasjon og å øke vaksinasjonsgraden er et viktig virkemiddel for å motarbeide antibiotikaresistens. Det er mange andre viktige årsaker også til å drive vaksinasjon, men dette er også en viktig årsak, når det gjelder både mennesker og dyr. Jeg har ikke til nå sett at det for alvor har vært en diskusjon i Norge om et behov for å ha en tvungen vaksinasjon. Det tror jeg er en måte å tilnærme seg dette på som er fremmed for oss. Men vi vil alltid i forbindelse med vaksinasjon også framheve betydningen av den kollektive effekten av vaksinasjon. Det var ikke minst også framme i forbindelse med pandemien, og det er viktig at vi også skaper en forståelse for det. Men noe av det viktigste vi gjør i den sammenheng, er å bygge tillit i befolkningen til de anbefalingene som helsemyndighetene kommer med, og den tilliten bygges hver eneste dag.

Kjersti Toppe (Sp) [14:08:58]: Det er ein fleirtalsmerknad i innstillinga frå Arbeidarpartiet, Kristeleg Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti som viser til utfordringane med spreiing av antibiotikaresistens ved auka mobilitet over landegrenser. Det gjeld særleg i samband med sjukehusbehandling og arbeid på sjukehus, og dei viser til det såkalla pasientrettsdirektivet og innlemminga av det:

«Flertallet mener regjeringen har fått faglig gode begrunnelser fra fagmiljøene for at økt utveksling av helsetjenester og helsearbeidere over landegrensene må føre til økt overvåkenhet, og videre at det blant annet må innebære at de helsemessige og økonomiske konsekvensene av økt mobilitet, sett i lys av økt fare for spredning av antibiotikaresistens, må utredes.»

Mitt spørsmål er korleis helse- og omsorgsministeren har tenkt at denne utgreiinga skal skje.

Statsråd Bent Høie [14:09:56]: Dette er forhold som en alltid må ta med i samband med de konkrete sakene som vi står overfor. Jeg oppfatter også at det er bred enighet om at både økt reisevirksomhet i alle sammenhenger og økning i behandlinger på tvers av landegrenser innebærer utfordringer knyttet til antibiotikaresistens. Men når jeg hører på de ledende fagmiljøene på dette området nasjonalt, hører jeg veldig sjelden noen framheve at det å begrense reisevirksomheten, begrense muligheten til behandling på tvers av landegrensene, er et virkemiddel i den sammenheng. Så jeg tror at vi er nødt til å ha en bevisst holdning til det. Vi er nødt til å ha regelverk og systemer for å håndtere det. Å ha den tilnærmingen at dette er et problem som Norge kan isolere seg fra, vil i tilfelle etter min oppfatning innebære at vi velger en strategi som fører oss feil vei.

Kjersti Toppe (Sp) [14:10:02]: Eg har eit anna spørsmål om sjukehus. Faktum er at berre eitt av tre sjukehus i dag har system som fangar opp kartlegging av antibiotikabruk og antibiotikaresistens. Det er eit svært lågt tal, og eigentleg heilt uakseptabelt når vi ser på dei utfordringane som er på sjukehus. Det er bra at det skal koma ein strategiplan, og at det skal koma ein handlingsplan, men dette er jo veldig enkelt å berre starta med ein gong – setja krav til føretaka om at dei må begynna å kartleggja eigen antibiotikabruk og implementera dei faglege retningslinjene.

Statsråd Bent Høie [14:11:50]: Vi har krav om at foretakene implementerer faglige retningslinjer. Og dette arbeidet, både med strategien og med handlingsplanen, er ikke noe vi har tenkt skal dra ut i tid. Som jeg redegjorde for i mitt innlegg, skal den nasjonale strategien være klar til sommeren, og vi arbeider parallelt med handlingsplanen. En handlingsplan på helseområdet vil selvfølgelig kunne være mer omfattende enn handlingsplaner på andre sektorer, men vi jobber parallelt med både å gjennomføre ting og utarbeide planer på dette området.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.