Presidenten: Etter ønske fra kommunal- og forvaltningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ingjerd Schou (H) [14:11:53]: (ordfører for saken): I proposisjonen som vi nå behandler, legger departementet fram forslag til en lovendring for å forenkle gjennomføringen av utvisningsvedtak som gjelder utlendinger som er dømt til tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern.

Det vises i proposisjonen til at i dag synes gjennomføringen av et utvisningsvedtak mot en utlending som er idømt en strafferettslig særreaksjon, å være meget komplisert. Resultatet er at flere blir sittende lenger i en institusjon enn nødvendig. Departementet har derfor sett nærmere på om og eventuelt hvilke regelendringer som kan tilskynde at utsendelsen gjennomføres raskt og på en totalt sett god måte. Det er en forutsetning at utvisning skjer under tilbørlig hensyn til utlendingen, det norske samfunn samt det samfunn som vedkommende skal tilbakeføres til.

I komiteens behandling har vi sagt at vi imøteser at det legges fram forslag til lovendring for å forenkle gjennomføringen av nettopp disse utvisningsvedtakene som gjelder de omtalte utlendinger. Det er en forutsetning at utvisning skjer under tilbørlig hensyn til utlendingen og som sagt også det norske samfunn, og det samfunn som vedkommende skal tilbake til.

Komiteens flertall har merket seg at departementet også har sett nærmere på om og eventuelt hvilke regelendringer som kan tilskynde at utsendelsen gjennomføres raskt og på en totalt sett god måte. Videre er komiteen tilfreds med at det foreslås endringer i utlendingsloven som gir en nærmere anvisning på behandlingen av saker om utvisning av utlendinger som er idømt en strafferettslig særreaksjon.

Videre har vi merket oss at det foreslås en endring i straffeloven som omhandler midlertidig opphør av den strafferettslige særreaksjon som følger av utvisningen, og at vi som komité og storting er innforstått med at overføring til fortsatt utholdelse av særreaksjon i en annen stat i praksis er meget vanskelig å få til.

Vi har også merket oss at det foreslås en særskilt hjemmel i helsepersonelloven som åpner for overføring av helseopplysninger til utlendingsmyndighetene i forbindelse med behandlingen av nettopp denne type utvisningssaker samt til helse- og omsorgstjenestene i den stat som utlendingen utvises til. Videre er vi enig i at det kan være avgjørende for gjennomføringen av utvisningsvedtaket og dessuten også muliggjøre tilrettelegging for best mulig oppfølging av den domfelte at nettopp dette skjer.

Det er grunn til å understreke at et vedtak om utvisning er en forvaltningsmessig reaksjon som innebærer en plikt til å forlate landet. Samtidig gis det et varig eller tidsbegrenset forbud mot senere innreise til Norge.

Komiteens flertall har også merket seg at departementet mener at det kan bidra positivt til samfunnsinkluderingen av det store flertallet lovlydige innvandrere at det finnes utlendingsrettslige reaksjonsmuligheter overfor de relativt få som bryter forutsetningene for opphold i Norge.

Videre er komiteen enig i at adgangen til utvisning også kan ha en allmennpreventiv effekt, og at trusselen om utvisning i seg selv kan forebygge uorden og kriminalitet. Videre er vi kjent med at utvisning ikke er en straffereaksjon, og at hensynene bak utvisning ikke er de samme som de som gjør seg gjeldende i vurderingen av straffbarhetsspørsmålet.

Det er slik at komiteen også har merket seg departementets vurdering når det gjelder at tvungent psykisk helsevern og tvungen omsorg opphører enten ved dom eller ved beslutning fra påtalemyndigheten. I motsetning til sivilrettslig tvungent psykisk helsevern har helsetjenesten ikke myndighet til å vedta opphør av det tvungne vernet som er etablert ved dom.

Det er videre også grunn til å understreke at utgangspunktet i internasjonal strafferett er at straff skal fullbyrdes i den staten hvor dommen er avsagt, og det innebærer at en straff som er idømt i Norge, skal sones her. Dersom domfelte er en utlending som er endelig utvist, skal vedkommende normalt forlate landet etter endt soning. Rehabiliteringshensyn og sosiale forhold gjør det hensiktsmessig å overføre domfelte til fortsatt straffegjennomføring i vedkommendes hjemland eller en annen stat vedkommende har tilknytning til.

Jeg anbefaler dermed den innstillingen som er gjort av komiteen i saken.

Heidi Greni (Sp) [14:17:10]: I denne saken er utfordringen hvordan vi skal ivareta to reaksjonsformer mot kriminelle utlendinger som har i seg tiltak som i utgangspunktet er vanskelig å forene. Domsavsigelser som på den ene siden konkluderer med utvisningsvedtak og på den andre siden med tvungen omsorg eller med tvungent psykisk helsevern, er ikke lett å gjennomføre på en måte som ivaretar begge utfordringene.

Forslagene i Prop. 34 L for 2014–2015 er gitt tilslutning fra en enstemmig komité. Det er et uttrykk for at det er funnet en hensiktsmessig og akseptabel måte å avveie de ulike reaksjonsformene på. I mange saker som gjelder rettslig prøving av oppholdstillatelse for utenlandske statsborgere, er vi en del av et internasjonalt avtaleverk som gir rammer for hva vi kan og bør gjøre. Når det gjelder overføring av de behandlingsdømte til deres hjemland, foreligger det ifølge departementet ingen internasjonale avtaler som forteller oss hvordan disse sakene skal løses.

Departementet viser i proposisjonen til at sikkerhetspsykiatrien i noen tilfeller kan bli et oppsamlingssted for personer som er uten lovlig opphold i Norge, men som etter en kriminell handling er ilagt dom om tvungent helsevern. Dom om tvungen omsorg eller tvungent psykisk helsevern gis for å verne samfunnet mot fare for gjentakelse av alvorlige straffbare handlinger.

Dagens bestemmelser i helsepersonelloven hindrer utveksling av informasjon om utviste utlendinger som er ilagt tvangsbehandling i Norge til den utvistes hjemland. En enstemmig komité slutter seg til en lovendring som fastsetter at lovbestemt taushetsplikt ikke blir til hinder for at det gis nødvendige opplysninger om særreaksjonsdømte utlendinger til utlendingsmyndighetene til bruk i en utvisningssak.

Ved utvisning skal myndighetene ta hensyn til sikkerheten for den domfelte i det samfunnet vedkommende skal utvises til. En viss behandlingstid i Norge vil i de fleste tilfeller være påkrevet, heter det i proposisjonen, hvor det også vises til at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen forutsetter at myndighetene har en viss oversikt over domfeltes behov for helsetjenester og muligheter for å få dekket disse i det land vedkommende utvises til.

Dette vil være til det beste både for at den utviste skal få adekvat helsehjelp i hjemlandet og selvfølgelig også for at mottakerlandet kan ha nødvendige opplysninger om vedkommendes kriminelle fortid og farepotensial.

Fra Senterpartiets side har det ikke vært vanskelig å gi sin tilslutning til lovendringene som følger av den framlagte proposisjonen. Både fra samfunnets side, og svært ofte også fra den domfelte, vil det være riktig å kunne gjennomføre et utvisningsvedtak som er truffet, men som dagens lovverk gjør det vanskelig å gjennomføre. Så er det samtidig forhold som må ivaretas ut fra både den domfeltes side og det samfunnet som vedkommende skal utvises til. For det første: Vi har et ansvar for at nødvendig helsehjelp ikke blir avbrutt uten at den kan gjenopptas i hjemlandet. For det andre: Vi har et ansvar for at farlige domfelte ikke sendes ut av landet til et hjemsted som ikke har muligheter for å skjerme seg mot gjentakelse av farlig kriminalitet.

Jeg understreker derfor komiteens merknad hvor regjeringen blir bedt om å følge nøye med på utviklingen i etterkant av lovendringen, med sikte på rask korreksjon av regelverket dersom det skulle vise seg å få urimelige konsekvenser.

André N. Skjelstad (V) [14:21:07]: Jeg viser til den utmerkede redegjørelsen fra ordføreren for saken. For øvrig vil jeg bemerke at det i stor grad er bred enighet om saken som sådan. Venstre og SV har tatt opp et forslag fra mindretallet. Jeg tar opp forslaget på vegne av Venstre.

Presidenten: Representanten André N. Skjelstad har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Anders Anundsen [14:21:50]: Jeg skal være veldig kort og takke komiteen for et godt samarbeid, og for at komiteen enstemmig slutter seg til forslaget fra regjeringen.

Dette har, som saksordfører på en utmerket måte gjorde rede for, til hensikt å rydde opp i et regelverk som har gjort det uforholdsmessig vanskelig å sende ut personer som har vært dømt til en strafferettslig særreaksjon. Med dette regelverket vil dette bli enklere. Det er også viktig å understreke at hensikten bak forholdet rundt midlertidig opphør av særreaksjon er at en skal ha muligheten til å igangsette særreaksjonen igjen dersom vedkommende kommer tilbake.

Så er det selvfølgelig sånn at det burde vært enklere å få til avtaler med ulike land om retur av personer som også er dømt til strafferettslig særreaksjon. Det viser seg å være ganske krevende i praksis. Derfor vil dette være et viktig virkemiddel som sikrer at vi får en reell mulighet til utsendelse av også særreaksjonsdømte.

Når det gjelder det siste forslaget som representanten Skjelstad var oppe og fremmet, ligger det ikke inne i forslaget fra regjeringen noen endringer i rettshjelpstilbudet, og det skyldes rett og slett at utlendingssaken for vedkommende da er behandlet etter det ordinære regelverket med de rettshjelpsordninger som ligger der.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Greni (Sp) [14:23:34]: Lovendringene vi nå gjennomfører, innebærer at domfelte kan slippes fri før tiden og før igangsatt behandlingsopplegg blir sluttført. Noen høringsinstanser har vært kritiske til dette og mener den beste løsningen vil være overføring etter avtale med mottakerstaten, som statsråden var inne på. Jeg forstår at departementet prinsipielt sett støtter dette synet, og at det arbeides med slike avtaler med flere av EØS-landene.

Er problemet knyttet til inngåelse av denne typen avtaler knyttet til kapasiteten og framdriften fra norsk side, eller er det skepsis mot å inngå denne type returavtaler i mottakerlandene?

Statsråd Anders Anundsen [14:24:18]: Det er nok dessverre først og fremst det siste som gjør det mest krevende. Som representanten var inne på, har vi avtaler med en del land allerede, og det arbeides fortsatt med å få det til. Men det viser seg vanskelig å få til i praksis.

Derfor er muligheten som denne lovendringen nå gir, kjærkommen for reelt sett å få mulighet til å returnere personer som har vært idømt en særreaksjon.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.