Per Rune Henriksen (A) [13:27:15]: I slutten av mai åpner Hordamuseet en utstilling om avfallsbehandling. I 1881 fikk Bergen by Skandinavias første kommunale renovasjonsvesen. Det som skjedde da, var at avfall ble samlet inn på en organisert måte i kommunal regi. Det ble bygget en pudrettfabrikk som gjenvant avfallet til gjødsel, som så ble solgt. Dette var god butikk i mange tiår fram til kunstgjødselen gjorde sitt inntog i markedet. Poenget er at vi fikk en løsning på et tiltagende avfallsproblem, som ga godt miljø, godt helsevern, og som ga inntekter. Med andre ord: Markedet tjente samfunnet.

Mye har endret seg siden den gang. Avfallet har endret karakter. Vi er blitt flere mennesker, og vi har mer avfall per innbygger. Avfallsgjenvinning er et mål, enten det går til energigjenvinning eller til materialgjenvinning, som er det mest ønskelige. Det er en felles strategi – felles målsetting – i norsk politikk. Deponi har blitt forbudt. Gjenvinning er regelen.

Det er mange kommuner som har tatt dette på alvor. Noen har investert i energigjenvinningsanlegg og fjernvarme. Befolkningsvekst og forventet økning av avfallsmengde som kommunene er pliktige til å håndtere, har gjort det nødvendig med overkapasitet, som har blitt budt ut i markedet. Det er to forhold som fører til at disse kommunene som har tatt det ansvaret, nå sliter. Det ene er konkurranse fra Sverige, det andre er den nye forskriften for kostnadsberegning.

Sverige har hatt fjernvarme og energigjenvinning i 60 år. Mange av anleggene som drives der, er nedskrevet og kan kjøres med svært lave kostnader. Sverige har nå en massiv overkapasitet på forbrenningssiden. De kan forbrenne 2 millioner tonn mer avfall i året enn de produserer selv. Det fører til at svenske avfallsforbrenningsanlegg blir prissettende i det europeiske markedet. Norge eksporterer 450 000 tonn avfall til Sverige. Det er tusenvis av trailerlass. Det er dårlig miljøpolitikk, og det belaster kommunale energigjenvinningsanlegg fordi det er ingen som kan konkurrere med de svenske prisene.

Det andre forholdet er en ny forskrift om kostnadsfordeling, som kom etter at ESA slo fast at gammelt regelverk ikke i tilstrekkelig grad hindrer kryssubsidiering mellom det som er en offentlig pålagt oppgave, som finansieres ved avgift, og det som er en konkurrerende virksomhet, ved at man går inn og bruker ledig kapasitet.

Så blir det vedtatt en ny forskrift der den strengest mulige tolkningen av EU/EØS-retten ble lagt til grunn. Dette gir som resultat at kommunale forbrenningsanlegg ikke har mulighet til å konkurrere om avfall, og dermed heller ikke kan ta i bruk ledig restkapasitet. Dette i sin tur får betydelige virkninger. I Bergen måtte BIR legge vekk planer om å bygge et biobrenselanlegg som skulle erstatte oljefyrt fjernvarme i en av de største bydelene, Loddefjord, i Bergen.

Oljefyringen fortsetter, flisene blir brent i forbrenningsanlegget i Rådalen for å sikre volum til dette, og jeg tror at vi skal alle kunne være enige om at det er en svært dårlig miljøpolitikk og svært dårlig klimapolitikk, ikke minst i lys av debatten som gikk før denne saken.

BIR har videre varslet at renovasjonsavgiften kan måtte økes sterkt for å kompensere for bortfall av inntekt fra bruk av ledig restkapasitet. Det er ikke bare det at man får bortfall av en inntekt, man må fyre i disse energigjenvinningsanleggene for å opprettholde sine forpliktelser til levering av varme. Det betyr at man må ta andre ting i bruk enn avfall for å skape den varmen som kommer.

Vinneren i denne situasjonen er transportselskap, som tjener gode penger på transport av 450 000 tonn avfall i året, og svenske nedbetalte anlegg, som med overkapasitet på 2 millioner tonn er i stand til å være prissettende, og som kan sette prisen ut fra sine behov for avkastning.

Det behøver ikke å være slik. Norge kan, slik som i Danmark og Storbritannia, få en form for begrensninger på avfallseksporten, sågar et forbud slik man har i Danmark. Dette vil forbedre rammebetingelsene for en framtidsrettet avfallspolitikk i kommunene. Det vil fjerne flere hundre tusen tonn avfall fra veinettet, og det vil være i tråd med EUs politikk om at avfallet skal behandles nærmest der det oppstår. Vi kan også bruke det handlingsrommet som ligger i EU/EØS-regelverket, til å få en fornuftig kostnadsfordeling som kan gi en fornuftig utnyttelse av ledig restkapasitet i norske forbrenningsanlegg.

Men vi gjør det ikke. Vi bruker ikke disse mulighetene som vi har, til å få kjøtt på beina i vår avfallsstrategi. Resultatet er en politikk som er dårlig for miljøet, som er dyr for innbyggerne og mer lukrativ for private markedsaktører i Norge og forbrenningsanlegg i Sverige.

Når det gjelder Sverige, er det litt interessant å merke seg at det for bare noen dager siden var en debatt i den svenske riksdagen hvor det kommer klart og tydelig fram at svenske politikere også er skeptiske til situasjonen. Det er et ønske i Sverige om at deres overkapasitet skal brukes til å erstatte deponering av avfall i Europa, ikke til å utkonkurrere energigjenvinning i Norge. Kanskje blir det sånn at det blir svenske miljøpolitikere som må redde vår miljøpolitikk?

Arbeiderpartiet mener at markedskreftene kan være en nyttig tjener i samfunnsbyggingen. I dette sakskomplekset ser det ut til at avfallspolitikken blir markedets tjener og ikke omvendt. Er det slik at vi må sette vår lit til svensk miljøpolitikk for at dette skal rette seg, eller vil klima- og miljøvernministeren ta grep, slik at vi finner tilbake til de gode rammene for avfallspolitikken slik den ble ført i Bergen for over 130 år siden. Vi løser et problem, vi skaper et bedre miljø – vi gjør det – og vi tjener penger på det.

Statsråd Tine Sundtoft [13:34:50]: Det norske systemet for avfallshåndtering har som hovedmål å sikre at avfall tas hånd om, slik at det blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og miljø. Kostnadene til avfallsbehandling skal dekkes av den ansvarlige for avfallet. Avfallspolitikken skal også bygge opp under regjeringens miljømål.

Det er viktig å utnytte ressursene på best mulig måte ved å redusere avfallsmengden og stimulere til ombruk og materialgjenvinning. Materialgjenvinning og energiutnyttelse av avfall bidrar også til at det brukes mindre råvarer, og at utslippene ved framstilling og bruk av råvarer reduseres. Ved utforming av regelverk i EU er nettopp ressursutnyttelse og ressurstilgang sentrale moment. Både i Norge og i EU er det et klart ønske om å redusere bruken av deponi og at avfall som kan materialgjenvinnes, ikke går til energigjenvinning eller deponi.

Mye av avfallet har gått fra å være et problem til å bli en etterspurt ressurs. Gjennom bruk av restavfall til fjernvarme og andre energiformål reduseres avhengigheten av fossil energi. Matavfallet vårt kan brukes som råvare i biogassproduksjon. Det er god ressursutnyttelse. Regjeringen har utarbeidet en biogasstrategi for å kutte klimautslipp, og matavfall er ett av flere mulige råstoff. Miljødirektoratet skal utrede krav om utsortering av våtorganisk avfall til nettopp dette formålet.

Kommunen har, som interpellanten viser til, en sentral rolle i avfallssektoren. Det er en kjerneoppgave for kommunen å sørge for innsamling av husholdningsavfall. Kommunen skal også sørge for at avfallet blir håndtert på en god måte.

I tråd med det såkalte selvkostprinsippet skal kommunene fastsette et avfallsgebyr som dekker kostnadene for innsamling og håndtering av avfallet. Kommunene kan velge selv å samle inn avfallet eller sette dette ut på anbud. Kommunene velger også om de ønsker å behandle avfallet selv eller sette ut også denne oppgaven. Det sentrale er altså at avfallet blir behandlet på en god måte – ikke hvem som behandler det.

Næringslivet har selv ansvar for å sikre forsvarlig håndtering av næringsavfall. Det er etablert løsninger for dette. En kommune som tilbyr behandlingstjenester for næringsavfall og for andre kommuners avfall, er en markedsaktør. Da må kommunen konkurrere på like vilkår i det markedet.

Når kommuner og kommunale avfallsselskap velger å behandle næringsavfall og husholdningsavfall fra andre kommuner, blir det derfor behov for å fordele felleskostnader slik at kryssubsidiering unngås.

Kryssubsidiering mellom kommunens lovpålagte håndtering av husholdningsavfall og kommunens håndtering av avfall i markedet er forbudt etter både forurensningsloven og konkurranseregelverket. Dette la departementet til grunn i prosessen fram mot forskriften om fastsetting av avfallsgebyr. Forskriften stadfester og presiserer gjeldende regelverk. Det har heller ikke tidligere vært adgang til å dekke kostnader som er forbundet med kommunens håndtering av avfall i markedet, gjennom avfallsgebyret husholdningene betaler.

Avfallsgebyret skal dekke kostnader som er forbundet med kommunens avfallssektor. Det følger også av forurensningsloven at inntekter fra behandling av avfall i markedet ikke kan brukes til å redusere avfallsgebyret. Den nylig vedtatte endringen i forurensningsforskriften understreker også denne siden av selvkostprinsippet. Det medfører at innbyggerne betaler fullt ut for håndteringen av avfallet innbyggerne selv genererer. Dette skal redusere avfallsmengden og sikre mer materialgjenvinning og mer samfunnsøkonomisk avfallshåndtering.

Kommunene har en sentral rolle i avfallssektoren. Mange kommuner er også tidlig ute med å ta i bruk nye løsninger. Presiseringen av hvordan avfallsgebyret skal fastsettes, skal ikke være til hinder for at kommunene fortsatt kan ivareta sitt ansvar på en god måte.

I et europeisk marked importeres og eksporteres avfall til materialgjenvinning, energiutnyttelse og sluttbehandling gjennom flere ulike avfallsstrømmer.

Interpellanten viser til at de offentlige avfallsaktørene har uttrykt bekymring for at rammevilkårene gjør det vanskelig å utvikle tjenlige og miljøvennlige løsninger lokalt. Denne bekymringen omfatter eksport av avfall til svenske forbrenningsanlegg.

Eksport av avfall til Sverige er ikke noe nytt fenomen, og det importeres jo også avfall til Norge. Selv om lokale løsninger er positive, er det ikke så langt dokumentert noen klar miljønytte forbundet med å hindre eksport av avfall. Norge er et langstrakt land, og det er ikke sikkert at et nasjonalt anlegg vil ligge nærmest. Det er jo også slik at kommunene står fritt til å velge hvor de ønsker at avfallet skal behandles, og det kan medføre en merkostnad for enkelte kommuner å måtte levere avfall lokalt.

Dette er likevel et tema jeg har ønsket å få belyst nærmere, og jeg har derfor gitt Miljødirektoratet i oppgave å beskrive og vurdere regelverk knyttet til å begrense transport av avfall til behandling, herunder EUs såkalte nærhetsprinsipp.

Et siste spørsmål som ofte kommer opp når det er snakk om kommunens rolle i det konkurranseutsatte avfallsmarkedet, er muligheten kommunen har til å tildele langsiktige kontrakter, også kalt enerett, til egne avfallsselskap.

Denne tilgangen på avfall kan gi grunnlag for langsiktige investeringer. Den kan også gi ulik konkurranse for aktører som ikke har den samme stabile kilden til råstoff eller ressurser. Det er mange ulike aktører og interesser på dette området og mange synspunkt på dette spørsmålet. Jeg har derfor bedt Miljødirektoratet vurdere betydningen av tildeling av enerett som et virkemiddel for å nå målene i avfallspolitikken. Direktoratet skal videre vurdere om dagens regelverk og praktiseringen av det fremmer utvikling av avfallsbehandling i tråd med de avfallspolitiske målene. De skal vurdere om det bidrar til gode og kostnadseffektive behandlingsløsninger for husholdningsavfall, og de skal belyse en eventuell sammenheng mellom avfallsbehandling og produksjon av andre tjenester/produkter, som biogass og fjernvarme.

Avfallsfeltet er bredt og har mange aktører. Det er mange interesser og hensyn. Avfallsfeltet er også stadig i utvikling. Mens avfall før var et problem som måtte løses, er vi nå opptatt av å utnytte ressursene i avfallet best mulig. Avfallspolitikken skal sikre rammebetingelser som gir et godt resultat for mennesker og miljø. Det vil ligge til grunn for utviklingen videre.

Per Rune Henriksen (A) [13:43:14]: Statsrådens innlegg tyder på at det i hvert fall er en bevegelse, i den forstand at man har bedt om å få utredninger for å se på situasjonen. Dette er en situasjon som bekymrer svært mange i kommunene rundt omkring, særlig de som har tatt på alvor sine forpliktelser om å følge opp en avfallsstrategi hvor det handler om å gjenvinne avfall, ikke å frakte det ut av kommunen for å bli kvitt det. Det kan gjøres på en svært kostnadseffektiv måte – som jeg har sagt – når vi har en overkapasitet på to millioner tonn i året i nabolandet, og en transportbransje som er ivrig etter å få oppdrag. Derfor kan begrepet «gode og kostnadseffektive løsninger» bli ganske motsetningsfylt. Det som kan være godt i det lange løp for samfunnet og for miljøet, er ikke nødvendigvis det som framstår som det mest kostnadseffektive, når det kostnadseffektive medfører store belastninger på miljøet, som ikke blir priset inn i dette.

Det er en avfallsstrøm i Europa, som statsråden peker på. Det dreier seg om sortert avfall. Det kan jo også sies at vi importerer avfall også til Norge, bl.a. for å kompensere for avfall som sendes til Sverige. Noe må vi fyre i ovnene med, og sortert avfall fra Storbritannia blir også importert til Norge. Av det som blir sendt til Sverige, er det – har jeg fått vite – problemer med sorteringsgraden, noe som svenske miljømyndigheter har påpekt flere ganger, og som det bør ses på, for dersom det stemmer, er det også et brudd på forutsetningene for denne typen eksport.

Statsråden pekte, helt riktig, på at det å ha et godt energigjenvinningssystem for avfall kan bidra til at bruk av fossil energi reduseres. Det er nettopp det som er tilfellet i Loddefjord, Bergen, som jeg påpekte i mitt innlegg. Med disse nye reglene for kostnadsfordeling – med den fortolkningen av EU/EØS-regelverket som regjeringen har lagt opp til – er den enkle og greie konsekvensen at det ikke blir noe treflisanlegg i Loddefjord. Man fortsetter med oljefyring i Loddefjord. Det er ikke god miljøpolitikk, etter mine begreper. Heller ikke er det god klimapolitikk. Det er ikke framtidsrettet, og det gir ikke muligheten til å føre en god avfallspolitikk i kommunen.

Statsråd Tine Sundtoft [13:46:27]: Avfallsfeltet er bredt og har mange aktører. Det er også et område i utvikling. Nå har jeg beskrevet norsk avfallspolitikk og de spørsmålene som Miljødirektoratet nå vurderer og utreder. Poenget er at avfallspolitikken skal sikre et rammeverk som gir et godt resultat for miljøet, og det vil ligge til grunn for utviklingen videre. Vårt utgangspunkt har vært at kryssubsidiering mellom kommunens lovpålagte håndtering av husholdningsavfall og håndteringen av avfall i markedet var forbudt også før forskriftsendringen. Når kostnader fordeles i samsvar med forskriften, vil en sikre rettferdig konkurranse i markedet for næringsavfall samt sikre etterlevelse av prinsippene om selvkost og «forurenser betaler».

Så er det en problemstilling rundt transport av avfall for behandling, og vi vet at vi både eksporterer og importerer. Derfor har jeg, som sagt, bedt om mer informasjon om det temaet, og derfor har Miljødirektoratet fått i oppdrag å vurdere regelverket rundt transport og det såkalte nærhetsprinsippet.

Det er viktig at kommunenes tilgang på avfall kan gi grunnlag for langsiktige investeringer, men vi vet også at det kan gi ulik konkurranse for aktører som ikke har den samme stabile kilden til råstoff eller ressurser. Debatten viser at det er mange ulike aktører og interesser på området, og det er også mange synspunkter på spørsmålet. Derfor har jeg bedt Miljødirektoratet vurdere betydningen av tildeling av enerett som et virkemiddel for å nå målene i avfallspolitikken. Når vi nå vet hvordan avfall er blitt en ressurs, er det viktig at vi også ser på en eventuell sammenheng mellom avfallsbehandling og produksjon av andre tjenester og produkter, som biogass og fjernvarme. Jeg synes denne debatten viser hvor komplisert dette nå er blitt, og at det er viktig at vi tar alle mulige vurderinger med i avfallspolitikken. Derfor har vi bedt om mer utredning av noen av disse spørsmålene.

Oskar J. Grimstad (FrP) [13:49:25]: Takk til interpellanten som tar opp eit viktig tema.

Noreg har, som interpellanten skriv, klare ambisjonar i avfallspolitikken om at avfallsmengda skal reduserast, om ombruk av gjenstandar, om materialgjenvinning og om energiutnytting av avfall. Offentleg avfallsbehandling er ryggrada i den norske avfallsbransjen, men det er også sterke innslag av marknadsmekanismar og private aktørar – ja, og det er bra. Avfallet har gått frå å vere ei belastning til å bli ein ressurs som er etterspurd, og det skal vi vere glade for, slik også statsråd Sundtoft er inne på.

Vidare skriv interpellanten at offentlege avfallsaktørar har uttrykt sterk bekymring for sine rammevilkår etter at ny forskrift om forholdsmessig kostnadsfordeling har blitt innført, og svært mange reagerer på at store mengder avfall blir transporterte tvers over landet til svenske forbrenningsanlegg. Det blir hevda at dette vanskeleggjer utvikling av tenlege og miljøvenlege løysingar lokalt. Ny kostnadsfordeling og avfallseksport kjem som resultat av at avfall har blitt ei marknadsvare, og at marknadens behov går føre samfunnets behov.

Kva er så samfunnets behov i denne samanhengen? Jo, etter årtusenskiftet blei det investert i forbrenningsanlegg med store offentlege bidrag, bl.a. frå Enova, i milliardklassen samtidig som ein hadde ei forbrenningsavgift som var svært skadeleg for avfallsbransjen nasjonalt. Det blei altså billigare å eksportere avfallet framfor å brenne det innanlands i dei nye forbrenningsanlegga, eller fjernvarmeanlegga.

Forbrenningsavgifta på norsk avfall gjorde at det blei inngått mangeårige avtalar med svenske forbrenningsanlegg, og dette førte til at dei aller fleste forbrenningsanlegga her i Noreg gjekk for halv maskin, og ein hadde store problem med å dekkje investeringskostnadene.

I årsskiftet 2009/2010 tok den gongen opposisjonen – ved Framstegspartiet, Høgre, Kristeleg Folkeparti og Venstre – sine talspersonar opp problemet og viste til at det årleg blir transportert 20 000 trailerlass med avfall til forbrenning i svenske anlegg med følgjer for norske forbrenningsanlegg – 450 000 tonn. Dette er både dårleg miljøpolitikk og dårleg forvaltning av skattebetalarane sine pengar, var argumentet den gongen. Vidare argumenterte ein med at det er meiningslaust når den raud-grøne regjeringa på den eine sida brukar milliardar av skattebetalarane sine pengar i investeringstilskot til bygging av fjernvarmeanlegg i Noreg basert på forbrenning av avfall, og på den andre sida opprettheld ei særnorsk avgift som gjer at avfallet i staden endar opp i svenske anlegg. Først i oktober 2010 blei avgifta tatt bort for å sikre lik konkurranse mellom svenske og norske forbrenningsanlegg, men som nemnt var det altfor seint, fordi det var inngått mangeårige avtalar om eksport av avfall til Sverige.

Så hovudansvaret for at vi framleis eksporterer 450 000 tonn avfall, ligg faktisk hos den raud-grøne regjeringa, som var veldig sein med å fjerne denne avgifta som gjorde at det lønte seg eksportere til Sverige. Så fråskrivinga av ansvaret for dette er mildt sagt oppsiktsvekkjande.

Interpellanten, representanten Henriksen, spør vidare kva statsråden vil gjere for å hindre at marknaden blir ein herre i avfallspolitikken i staden for ein tenar. Eit godt samspel mellom det offentlege og næringsaktørane i avfallsbransjen er den beste løysinga for ei kostnadseffektiv og miljømessig god handtering av det norske avfallet, basert på ein politikk som ikkje fører til at det løner seg å køyre avfall frå Vestlandet og heilt til mottaksstasjonar i våre naboland.

Denne regjeringa har også fjerna deponiavgifta, fordi heller ikkje den var hensiktsmessig, for den blei oppfatta som byråkratisk og rett og slett lite eigna i miljøsamanheng.

Vidare har statsråden vist til utgreiinga som no er i gang, og som vil gjere at når det gjeld avfallspolitikken, kan ein sjå lyst på framtida, i motsetnad til det ein har gjort no over svært lang tid.

Eirik Milde (H) [13:53:46]: Jeg vil takke interpellanten for å ta opp en interessant og aktuell problemstilling. Som interpellanten selv beskriver, er det mange som stusser over nytteverdien, ikke minst når det gjelder miljøpåvirkning, av at avfall fraktes mellom ulike land før det behandles.

Vi må ta inn over oss at utviklingen av avfallshåndtering har endret seg betydelig de siste årene. Tidligere var avfall et problem som gjerne ble løst gjennom å deponere det i den enkelte kommune på mer eller mindre egnede områder. Dette skapte igjen sigevannsproblemer og lukt, og man begynte i stedet å sortere ut avfallsfraksjoner til gjenvinning. Gjennom denne utviklingen fikk innbyggerne mulighet til å bidra aktivt i miljøarbeidet ved å sortere husholdningsavfallet sitt. Materialgjenvinning og brenning av restavfall er logisk og enkelt å forstå viktigheten av.

Med denne utviklingen har avfall gått fra å være et problem til å bli en ressurs og en handelsvare. Matavfall er et godt eksempel på dette. I min hjemkommune benyttet man i mange år matavfallet til å produsere jord. Andre bruksområder kan være produksjon av biogass, noe regjeringen har tatt tak i gjennom utarbeidelse av en egen biogasstrategi.

Kommunene har en sentral rolle i behandlingen av avfall. De skal sørge for innsamling av husholdningsavfallet og fastsetter et gebyr som skal dekke innsamling og håndtering. Håndteringen kan skje i egen regi eller settes ut på anbud. Gebyrene skal fastsettes etter selvkostprinsippet: innbyggerne skal betale for det avfallet de selv genererer – et riktig og godt prinsipp. Utfordringene oppstår når kommunale avfallsanlegg også mottar avfall fra næringsliv og/eller andre kommuner og på den måten blir en markedsaktør. Kryssubsidiering mellom håndtering av eget avfall og avfall mottatt fra andre, er ulovlig og dekkes opp av forskriften om fastsetting av avfallsgebyr.

Interpellanten har reist flere problemstillinger, og jeg er svært fornøyd med at statsråden i sitt svar har uttrykt ønske om å gå dypere inn i noen av disse. Miljødirektoratet får nå i oppgave å vurdere regelverk for å begrense transport av avfall til behandling, med bakgrunn i EUs nærhetsprinsipp. De skal også vurdere om tildeling av enerett til egne avfallsselskap er et egnet virkemiddel for å oppnå avfallspolitiske målsettinger.

En gjennomgang av hva som er god og kostnadseffektiv behandling av husholdningsavfall, er viktig, både for miljøet og for innbyggernes vilje til å bidra med sortering.

Ola Elvestuen (V) [13:56:43]: Jeg vil takke representanten Per Rune Henriksen for å ta opp problemstillingen, som er veldig aktuell, og som det er nødvendig at vi går inn i.

Nå er det ikke noe nytt at sortert avfall sendes til Sverige – sånn har det vært i lang tid – og heller ikke nødvendigvis et problem dersom dette virkelig er restavfall og sorteringen har vært god. Det som er problemet akkurat nå, er om den forskriftsendringen som Miljødirektoratet har foretatt, forsterker denne tendensen at det sendes til Sverige, og gjør det vanskeligere for lokale myndigheter i Norge å etablere helhetlige, kretsløpsbaserte avfallssystemer, der man sorterer og bruker restavfallet i et fjernvarmeanlegg, og, som her i Oslo, hvor man har hatt en omfattende investering i et biogassanlegg – som er det nye tilskuddet – produserer biogass og selvfølgelig bruker restavfallet derfra i landbruket.

Det vi trenger, er ikke å ikke ha et marked. Vi skal ha et velfungerende marked, men det velfungerende markedet må være innrettet mot de målene vi setter oss, og ikke være et hinder. Målet i avfallspolitikken må hele tiden være at vi i størst mulig grad tar hånd om avfallet, slik at de negative virkningene blir så små som mulig, og slik at vi utnytter de positive sidene ved ressursen avfall så godt som mulig, og at vi tillater at lokale myndigheter fortsatt kan ta initiativ og drive denne politikken framover uten at de hindres av en endring i en forskrift. Det tror jeg kanskje også er utilsiktet.

Det er ingen som stiller spørsmål ved selvkostprinsippet. Det er heller ingen som stiller spørsmål ved at det skal være forbudt med kryssubsidiering. Spørsmålet er om det nå er blitt vanskeligere enn det var tidligere å opprettholde de lokale systemene. Det er ganske stor variasjon i hvordan EUs regelverk, som vi jo er bundet av gjennom EØS-avtalen, anvendes i de ulike landene. Og det gis ganske stor selvstendighet til hvert enkelt land med tanke på hvordan man kan implementere regelverket. Det beste eksemplet på den variasjonen er våre to naboland – Sverige, som har stor overkapasitet og ingen begrensninger verken på import eller eksport av avfall, og Finland, som i veldig stor grad benytter seg av nærhetsprinsippet og prioriterer behandling av avfall – i Finland – på en helt annen måte. Begge deler ligger innenfor det samme EØS-regelverket.

Sånn sett tror jeg det er helt riktig, det statsråden nå varsler, nemlig at Miljødirektoratet må gjennomgå situasjonen, lære av erfaringen fra den forskriftsendringen som nå er kommet, og komme tilbake med enten forslag, dersom det er nødvendig, eller forsikringer, om det er det som er nødvendig, om hvordan dette kan ivaretas, slik at vi oppnår målene våre i avfallspolitikken, og slik at vi fortsatt tillater at også lokale myndigheter kan være ambisiøse i sin egen avfallspolitikk. Oslo har f.eks., helt uten tvil, det mest ambisiøse avfallssystemet i Europa når det gjelder miljøspørsmål, og ønsker å gå enda videre. Men da må man ha trygghet for at man kan igangsette de nødvendige investeringene uten at det skjer endringer som slår bena under det man har satt i gang.

Jeg synes dette er en viktig diskusjon, og det er helt nødvendig at Stortinget tar dette inn over seg. Tidspunktet for den er også veldig riktig, og jeg håper at det arbeidet som nå skal gjøres i Miljødirektoratet, kan gi som resultat at det blir større ro innenfor det som er en så viktig miljøbransje som avfallsbransjen.

Une Aina Bastholm (MDG) [14:01:40]: Tidligere i dag har vi her i salen debattert behovet for et mer ressurseffektivt fjernvarmenett og vi har diskutert bærekraftsindikatorene, som er tatt ut av nasjonalbudsjettet. Det er alltid veldig tilfredsstillende når man ser hvordan politikken henger sammen, for nå diskuterer vi altså avfallspolitikken, som er viktig for begge de to foregående sakene. For det burde jo også være et mål for bærekraftig utvikling at man har mest mulig gjenbruk og god resirkulering av både materialer og energi.

Jeg er ingen kløpper på å huske visdomsord, og derfor husker jeg veldig godt de få som jeg liker best. Det ene er: «There’s no such thing as waste, there’s only resources in the wrong place». Altså, søppel finnes ikke – det finnes kun ressurser på avveie, og dette er fellesskapets ressurser.

Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp viktige spørsmål, for selv om veldig mye gjenvinnes, viser tall fra SSB at avfallsmengden øker mer enn forbruket. Og mens industrien kan vise til en nedgang i avfall, kaster vi stadig mer i husholdningene. I tillegg er det forbrenning og ikke gjenvinning som tar unna for økningen i husholdningsavfall. Dette gir grunn til å spørre seg om dagens systemer fungerer godt nok.

I en god kretsløpsøkonomi er avfall en ressurs som utnyttes best mulig. Dette innebærer materialgjenvinning, men også gjenbruk og god energiutnyttelse. Samtidig er det viktig å redusere avfallet mest mulig og ikke gjøre seg avhengig av for store avfallsmengder.

De Grønne mener det må bli lettere for den enkelte å redusere forbruket. Samtidig trenger vi systemer for å effektivisere ressursbruken i produktenes livsløp. Spørsmålet fra interpellanten tyder på at avfallsbransjen har gode rammevilkår – kanskje for gode. Avfall er i seg selv blitt en handelsvare, frakoblet produksjon og forbruk.

I Norge i dag sorteres ulike materialer, som glass, papir og metall, gjennom ulike bransjeavtaler. Og som det har blitt nevnt flere ganger i dag, har avfall blitt en handelsvare, som transporteres til steder hvor det er billige gjenvinningssystemer. Husholdningsavfall går til Sverige, men også elektronikk går til Afrika og Asia, og andre fraksjoner går til Øst-Europa. For flere av disse er det også rapportert om utfordringer knyttet til helse, miljø og sikkerhet.

Det egentlige spørsmålet er derfor kanskje hvorfor vi ikke stiller strengere krav til den mengden avfall et produkt skal kunne generere gjennom sitt livsløp. Mitt inntrykk er at emballasje, svinn og økologiske fotavtrykk fra produktene som utvikles og forbrukes, øker – ikke reduseres.

Matavfall – eller matoverskudd, som det i realiteten er i vår del av verden – er en ressurs som kan utnyttes bl.a. til biogassproduksjon, som igjen brukes best til transport. Likevel sorteres bare 40 pst. av husholdningsavfallet, og veldig mye går til forbrenning. Når matavfall forbrennes, reduseres det til en varmeressurs, mens i biogassproduksjon utnyttes ressursen bedre. I et kretsløpsregnskap kan det derfor være bedre at matavfall transporteres til Sverige og inngår i biogassproduksjon, enn at det forbrennes i Norge. På den andre siden vil eksport av avfall ut av landet redusere muligheten for at vi selv utvikler teknologi og lønnsomhet i å gjenvinne og utnytte ressursene. Med vår kunnskap og kompetanse burde også Norge fremme teknologi for smart gjenvinning. Da må vi ha rammevilkår som skiller mellom om matavfall forbrennes eller om det går til biogassproduksjon.

Mye tyder på at vi mangler en helhetlig plan med klare målsettinger og virkemidler for hvordan vi vil organisere avfallsmarkedene, og hvordan ressursene best kan utnyttes. Avfallsbransjen har gått fra å være en kommunal renovasjonsoppgave til å bli en del av store internasjonale markeder, og de har en naturlig interesse av at avfallsmengdene øker. Dette reiser et sett med helt nye problemstillinger som ligger utenfor denne interpellasjonen. Jeg vil derfor oppfordre regjeringen om å ta innspillene fra denne interpellasjonen videre. Det kunne f.eks. blitt utarbeidet en egen avfallsmelding, der utviklingen i avfallsbransjen gjenspeiles med en helhetlig plan for å redusere avfallsmengden. En slik melding kunne også undersøkt rammevilkårene for å fremme teknologi som øker ressursutnyttelsen i Norge.

Per Rune Henriksen (A) [14:06:33]: Jeg takker for en god debatt om dette, en debatt som faktisk gjør meg litt optimistisk – muligens med unntak for representanten Grimstads betraktninger, som synes å bunne i en krystallklar oppfatning om at det ikke finnes et problem i verden som ikke har sin årsak i den rød-grønne regjeringen, og ikke en løsning i verden som ikke kommer fra den sittende regjeringen.

Så vil jeg si at det høres ut som at det er bred enighet om at de målene vi har i avfallspolitikken, skal være førende, og at vi erkjenner at det er problemer ved samspillet mellom marked og politikk, som her må gjennomgås.

Jeg slutter meg helt til representanten Elvestuens betraktninger, særlig presiseringen av at det er ingen som ønsker kryssubsidiering. Det er ulovlig, det har vært ulovlig, og det skal fortsatt være ulovlig. Men det er en rekke faktorer som bestemmer hva som er den korrekte prisen på bruk av ledig kapasitet i et anlegg som er finansiert på én måte. Der er det et spillerom som også ligger innenfor EU- og EØS-retten, som, etter min mening, den gjeldende forskriften ikke tar høyde for, og dermed fikk forskriftsendringen effekt som en politikkendring.

Jeg er glad for at statsråden har bedt om de utredningene fra Miljødirektoratet som hun sier hun har bedt om. Det kan være viktige vurderinger. I likhet med foregående taler ser også jeg et klart behov for å diskutere dette i en bredere form enn i en interpellasjon eller som en enkeltsak i Stortinget. Jeg ville sett det som ønskelig at vi fikk en helhetlig melding om avfallspolitikken hvor disse spørsmålene kan tas opp, og som også representanten fra Miljøpartiet De Grønne sier, kan man ta opp de mulighetene som eksisterer, i framtiden, og de erfaringer man har gjort hittil.

Vi fikk en avfallsstrategi, som var noe av det siste den rød-grønne regjeringen la fram, men det er viktig å få en god oppfølging av den og se denne i sammenheng med klimapolitikken, miljøpolitikken og andre spørsmål – og også næringspolitikken i det, for den saks skyld – for å få et godt samspill mellom det som er våre miljøpolitiske mål med avfallspolitikken, og andre målsettinger som vi har.

Statsråd Tine Sundtoft [14:09:48]: Jeg vil også takke interpellanten, og jeg vil også få takke for debatten.

Igjen, bare for å presisere: Det norske systemet for avfallshåndtering har som hovedformål å sikre at avfall tas hånd om, slik at det blir til minst mulig skade og ulempe for mennesker og miljø, og at kostnadene til avfallsbehandling skal dekkes av den ansvarlige for avfallet. Det er det som er de viktige prinsippene som ligger til grunn for norsk avfallspolitikk, og min oppgave er å sikre rammebetingelser som gir et godt resultat for mennesker og miljøet.

Slik debatten har vist, har avfallsområdet endret seg og er i stadig utvikling. Avfall har gått fra å være en kilde til forurensning til også å være en ressurs. Jeg er derfor glad for at jeg har fått denne muligheten til å presentere hovedlinjene i regjeringens avfallspolitikk, som vi også har bedt om flere utredninger til, og at vi på denne måten i debatten har belyst sentrale spørsmål.

Presidenten: Da er debatten i sak nr. 6 avsluttet.