Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Liv Signe Navarsete (Sp) [10:53:12]: (ordførar for saka): Stortingsmeldinga me no skal debattere, er den 19. i rekkja der me drøftar omfanget av eksport av våpen, ammunisjon og forsvarsmateriell.

Noreg har i dag blant verdas strengaste reglar for eksport av våpen. Slik må det vere. Å praktisere eit strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell, der me heile tida arbeider for å avverje at våpen kjem i feil hender, er vårt moralske ansvar. Eit strengt regelverk, med openheit og brei debatt gjennom årlege stortingsmeldingar, gir folk og folkevalde innsyn og sikrar legitimiteten til forsvarsindustrien i Noreg.

Noreg har tradisjon for å medverke til det internasjonale arbeidet med kontroll og nedrusting. Døme på dette er m.a. då Noreg la ned eit stort arbeid for å få vedteke eit internasjonalt forbod mot landminer og klasevåpen. Noreg må halde fram sitt viktige arbeid langs dette sporet.

Det er viktig å ha felles internasjonale reglar om sal av våpen og teknologi. Ein samla komité skriv i merknadane at Noreg skal arbeide for å fremje høge internasjonale kontrollstandardar når det gjeld eksport av forsvarsmateriell. Komiteen ber regjeringa arbeide vidare for ei felles norm for sluttbrukardokumentasjon og arbeide for at dette vert norm i NATO. Komiteen har forventningar til vidare utvikling på dette området og har bede regjeringa melde attende om framdrifta i saka.

Noreg er avhengig av eit forsvar som evnar å forsvare norsk territorium. Seinast den siste veka er det gjennom media avdekt at det norske forsvaret har store utfordringar.

Skal Noreg ha eit forsvar med naudsynt styrke, treng me òg ein nasjonal forsvarsindustri. Forsvaret er avhengig av å ha nasjonale leverandørar dei kan samarbeide med. Ein må ha tilgang til leverandørar som forstår kva Forsvaret treng, og som dei kan ha eit tett og tillitsfullt samarbeid med. Det er ikkje alltid at Forsvaret sine oppdrag kan møtast med allereie ferdig utvikla standardløysingar.

Ein nasjonal forsvarsindustri som samarbeidspartnar gir større operativ kapasitet. Om Noreg slutta å produsere forsvarsmateriell, ville dette svekkje vår nasjonale tryggleik. Dette er det brei politisk semje om, og det må liggje til grunn, òg i debatten om eksport av norsk forsvarsmateriell. Som Noreg må importere ein del våpen, må òg vår eigen forsvarsindustri kunne eksportere sine produkt.

Norsk forsvarsindustri er driven fram av tilsette med teknologisk høgkompetanse. Bedriftene er internasjonalt konkurransedyktige og har nisjekompetanse. Dette gjer at industrien er ynskt som partnarar i store internasjonale prosjekt, t.d. i utviklinga av dei nye F-35-kampflya.

Norsk forsvarsindustri består i dag av 137 bedrifter og bidreg til om lag 4 800 årsverk og kompetansearbeidsplassar over heile landet. Det er i dag arbeidsplassar knytte til forsvarsindustrien i heile 17 av landets 19 fylke.

Den samla verdien av eksporten av norsk forsvarsmateriell sank med 6 pst. i 2013 samanlikna med den totale eksporten i 2012. Eksporten av A-materiell sank mest, der eksporten fall frå 3,3 mrd. kr i 2012 til 2,5 mrd. kr i 2013. Om lag 90 pst. av eksporten av forsvarsmateriell gjekk til NATO-landa, og til Sverige og Finland.

Teknologi frå Forsvaret kan òg vere nyttig i andre samanhengar. Eit døme er Kongsberg Gruppen sin teknologi for dynamisk posisjonering, som i dag er i bruk både av skip i Nordsjøen og av cruisebåtar som vil unngå å segle over korallrev.

Er det så heilt uproblematisk å ha ein forsvarsindustri som eksporterer våpen? Sjølvsagt reiser det òg spørsmål av etisk art. Ingen ynskjer krig. Alle skulle me ynskje at me ikkje trong å produsere forsvarsmateriell. Difor er det viktig når me diskuterer saka i dag, at det skjer – nettopp som det gjer i denne salen – i ein open tone, med ei stortingsmelding som ope legg fram fakta om ein industri som er lovleg, og som er viktig, både for Noregs tryggleik og for å bidra til viktig teknologiutvikling for Forsvaret og industrien i Noreg.

Eg vil avslutningsvis få takke komiteen for eit godt samarbeid gjennom arbeidet med meldinga.

Marit Nybakk (A) [10:58:07]: La meg innledningsvis få takke saksordføreren for et særdeles godt utført arbeid med denne meldingen, som ikke bare er en melding om eksporten av forsvarsmateriell i 2013, men også om eksportkontroll og internasjonalt ikke-spredningssamarbeid.

Den samlede verdien av eksport av forsvarsmateriell i 2013 var på ca. 4,3 mrd. kr. 2,5 mrd. kr av dette var såkalt A-materiell, dvs. eksport av våpen, ammunisjon og annet materiell med strategisk kapasitet. Resten var B-materiell: kommunikasjonsutstyr, hjelmer, nattbriller etc.

NATO-land og Sverige og Finland var de store mottakerne av både våpen og annet forsvarsmateriell. I 2013 utgjorde eksporten av A-materiell til NATO-området og våre to naboland 88 pst. For B-materiell var andelen enda høyere, nemlig på 93 pst. Det er altså salg til våre allierte i tillegg til handelen innenfor det nordiske forsvarssamarbeidet NORDEFCO som utgjør hoveddelen av Norges eksport av forsvarsmateriell. Det høres ikke alltid slik ut. Til sammenligning: Eksporten til Saudi-Arabia var på 1,7 mill. kr og dreier seg om B-materiell, altså elektronisk utstyr. Så kan det selvfølgelig anføres at man ikke bør gi lisens til land som bryter så mange menneskerettigheter. Det er ting som Utenriksdepartementet til enhver tid må vurdere på bakgrunn av det strenge regelverket som Stortinget har vedtatt.

Med den sikkerhetspolitiske situasjonen vi har i Europa, vil trolig det allierte og nordiske samarbeidet om forsvarsmateriell øke. Men det er altså regjeringen, ved Utenriksdepartementet, som gir lisenser, og det innenfor det svært strenge og etisk balanserte regelverket som Stortinget har vedtatt, som også inkluderer tydelige internasjonale kjøreregler.

Nasjonalt har Norge i flere tiår hatt et strengt eksportregime. Våpen og ammunisjon skal ikke selges til områder med krig eller borgerkrig. I 1997 ble demokratiske rettigheter og respekt for menneskerettigheter lagt inn som kriterier. I 2010 ble en egen fagseksjon for eksportkontroll opprettet.

Norge jobber også kontinuerlig med å sikre felles internasjonale bestemmelser for våpeneksport, og jeg vil nevne at vi 16. januar i fjor ratifiserte Arms Trade Treaty, som ble vedtatt i FN 2. april 2013 og undertegnet 3. juni samme år. Jeg vil vise til at Norge var særdeles aktive under forhandlingene for å sikre at denne avtalen fikk en sterk humanitær innretning.

Jeg er glad for at et enstemmig storting også støtter et arbeid for å få til sluttbrukererklæring internt i NATO.

Heldigvis skjer det at også Utenriksdepartementet trekker tilbake lisenser. Det skjedde f.eks. i 2012, på bakgrunn av de dramatiske hendelsene i Egypt, og det er jo slik dette regimet skal praktiseres, at Utenriksdepartementet følger hendelsene i verden og ser på lisensieringen med utgangspunkt i Stortingets vedtak.

La meg til slutt understreke det som også saksordføreren understreket: En moderne forsvarsindustri er en integrert del av vår forsvars- og sikkerhetspolitikk, med en stor strategisk betydning for Norge. Forsvarsindustrien er også blant våre fremste innovatører – en forsknings- og teknologiutvikling blant de fremste i Norge og med ringvirkninger til en rekke underleverandørbedrifter. Næringen skaper også betydelige verdier og har ca. 4 500 årsverk, ikke minst gjelder det i Distrikts-Norge.

Det bør legges til at vi har et åpent forsvarsmarked, at vi faktisk importerer 70 pst. av våre kapasiteter. Ikke minst dreier det seg om import fra Sverige, men selvfølgelig også fra våre allierte i NATO. Nettopp derfor er det viktig at vi har et strengt og etisk forsvarlig handelsregime, og det handelsregimet bør vi også jobbe for å få så godt som mulig internasjonalt, slik som norske regjeringer og Det norske storting har gjort i mange år.

Regina Alexandrova (H) [11:03:16]: Jeg ønsker først å takke for det gode samarbeidet i komiteen og det gode samarbeidet med saksordføreren.

Norge er god på industriutvikling innen mange fagområder og ligger også fremst i verden på noen at våre teknologier. Dette gjelder også innen utvikling av forsvarsmateriell. Produksjon og eksport av forsvarsmateriell står for en stor verdiskaping i Norge og er en betydelig bidragsyter til kompetanseutvikling i norsk industri innen avansert teknologi. Forsvarsindustrien har store, positive ringvirkninger gjennom forskning, innovasjon og kunnskapsoverføring til andre næringer. Med 137 forsvarsindustribedrifter spredt utover stort sett alle fylker har vi i dag 4 800 årsverk, som også bidrar til viktige distriktsarbeidsplasser. Med en omsetning i 2013 på ca. 12 mrd. kr bidrar forsvarsrelatert virksomhet og tjenesteyting til betydelig verdiskaping i Norge.

På lik linje med annen industri er forsvarsindustrien også avhengig av forutsigbare rammer. Norsk forsvarsindustri opererer i et internasjonalt marked. Skal Norge fortsatt kunne være på topp innen teknologiutvikling, må vi ha regler som kan gi norske produsenter mulighet til å konkurrere på mest mulig like vilkår som våre allierte, for ikke å komme på etterskudd i utviklingen. Regjeringspartiene mener det er viktig at Norge ikke havner i en situasjon hvor norsk industri blir holdt utenfor internasjonale utviklingsprosjekt som en følge av nye særnorske regler.

Eksport av forsvarsmateriell er i Norge underlagt streng kontroll. Våre retningslinjer representerer en restriktiv praksis når det gjelder hvilke land som kan motta forskjellige typer militært utstyr fra Norge, og hvilke kriterier som leder til at eksport avslås.

Stortingets vedtak fra 1959 er det bærende prinsippet, som sier at Norge ikke tillater «salg av våpen og ammunisjon til områder hvor det er krig eller krig truer, eller til land hvor det er borgerkrig». Regjeringen har i tillegg til å videreføre den forrige regjeringens politikk på dette området skjerpet regelverket ytterligere i 2014. Dette innebærer bl.a. at alle prinsipper og vurderingskriterier fra nå framstår samlet og med større tydelighet enn tidligere. Regjeringens innskjerping av regelverket sørger for at respekt for menneskerettighetene samt for sivile og politiske rettigheter i aktuelle mottakerland inngår i vurderingen ved eksport.

Forsvarsmaterielleksporten fra Norge går i hovedsak til NATO-landene, Sverige og Finland – 88 pst. av A-materiellet vårt, som i hovedsak er våpenammunisjon, og 93 pst. av B-materiellet, som er annet militært materiell.

Den åpne offentlige debatten om eksportkontroll og også høringer i Stortinget gir viktige innspill til håndhevelsen og praktiseringen av regelverket. Regjeringen har som målsetting å bidra til størst mulig åpenhet om eksport av forsvarsmateriell.

Alle partiene i komiteen ser positivt på det samarbeidet som har vært de siste årene for å sikre størst mulig innsyn i eksport av forsvarsmateriell fra Norge, og mener at økt innsyn og informasjon har bidratt til en åpnere sektor og en bredere samfunnsdebatt.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:07:57]: Statistisk sett er det bortkastet å forsikre sin egen bolig mot brann. Vi gjør det allikevel. På samme måte er investeringer i forsvaret av landet å oppfatte som en forsikringspremie. Men mens sjansen for boligbrann ikke øker i samsvar med manglende brannforsikring, har historien vist at sjansen for krig øker i tråd med manglende vilje til investeringer i forsvaret.

Kun en liten brøkdel av det som produseres av våpen og våpensystemer i Norge eller hos våre allierte, er noen gang blitt benyttet i krig eller konflikt. Nesten alt av våpen som bestilles, produseres, handles og utruster våre soldater, blir til slutt destruert, uten at det noen gang er blitt benyttet i kamp. Allikevel er disse våpnene essensielle for vår forsvarsevne og vår felles sikkerhet. Det handler om å avskrekke, det handler om suverenitetshevdelse, og det handler om å skape en visshet om at et militært angrep vil bli gjengjeldt. Målet er å gjøre vårt og NATOs forsvar så slagkraftig at en potensiell angriper skal vite at vi har evne og vilje til å forsvare oss.

NATO er historiens mest vellykkede forsvarsallianse fordi den aldri har hatt behov for å bruke sine militære kapabiliteter for å forsvare ett av alliansens medlemsland. Den har vært vellykket fordi medlemslandene har produsert, anskaffet og utrustet sine baser og anlegg med stadig mer avansert, høyteknologisk forsvarsmateriell, noe som har gjort at etterkrigstidens kalde krig forble kald helt til vi vant den kalde krigen.

Opprustning og utrustning virket, menneskeliv ble spart, landene bygget parallelt sterke demokratier og gode velferdssamfunn. Vår utvikling av produksjon av forsvarsmateriell sikrer nasjonens forsvarsevne gjennom sterke allianser og et slagkraftig forsvar. Enkelte forsøker å fremstille dette som et paradoks. Det er det ikke. Det er solidaritet satt i system, fellesskap gjennom gjensidig avhengighet – kort og godt allianse.

Alliansesamarbeid forplikter. Samarbeidet i NATO har fem ben å stå på: kollektivt forsvar, militært FoU, logistikk, utdanning og militært materiell. Alle bidrar ut fra evne, kompetanse, leveransesikkerhet og økonomi. NATO som organisasjon forsøker å veve alliansens 28 land sammen. Gjensidig avhengighet er både et mål og et middel.

Norske forsvarsbedrifter har over mange år tilegnet seg kunnskap og kompetanse som gjør dem blant de fremste i verden innenfor enkelte nisjeteknologier. Det er en bragd som vi som nasjon bør være stolte av og takknemlige for. Bedrifter med suksess innen forsvarsteknologi har gitt betydelige synergieffekter for sivil industri og etter hvert gitt grobunn for flerbruksteknologier. Kompetanse fra forsvarsindustrien har gitt Norge et løft innenfor olje og gass, luftfart, marin teknologi og romteknologi. Dette er næringer som har gitt Norge tusenvis av arbeidsplasser og våre aller største inntekter, og derigjennom sikret vår velferd.

Norsk forsvarsindustri er derfor en viktig integrert del av norsk industri, som legger grunnlaget for videreutvikling av andre teknologiområder. Utviklingen av produksjon av avansert forsvarsteknologi krever langsiktighet og multilateralt samarbeid.

På nyhetene i går fikk vi vite at Statoil planlegger å redusere antallet ingeniører med ytterligere 2 500. Dette er dramatiske nyheter for dem det gjelder, og dramatiske nyheter for offentlig velferd.

I innstillingen vi behandler i dag, benytter flere partier all sin energi på å snakke ned norsk forsvarsindustri. Samtlige forslag som fremmes, innebærer restriksjoner på forsvarsindustriens muligheter til å konkurrere på lik linje med industri i allierte land – med de aller beste intensjoner, hevdes det.

Vi står overfor en situasjon hvor et politisk mindretall ønsker å pålegge norsk forsvarsindustri nye særnorske eksportbegrensninger, som gjør at industrien ikke vil kunne overleve. Man fremmer altså forslag i godhetens tjeneste som vil føre til at bedrifter som sikrer det offentlige inntekter, ikke skal bli i stand til å konkurrere – de som skaper verdiene alle i denne salen er særdeles flinke til å bruke. Man velger med åpne øyne å sage av den grenen man sitter på.

Men hvem er det egentlig vi folkevalgte jobber for? Er det ikke på tide at vi heller skryter litt av dem som gir oss muligheten til å bevilge de pengene vi gjør til offentlig velferd? Det paradoksale er at de som snakker forsvarsindustrien ned, ofte er de samme som snakker norsk produksjon av olje og gass ned. Men de er også fremst i køen for innføring av nye offentlige velferdstiltak – landsmøtet i Venstre var kanskje en bekreftelse på akkurat det – en velferd som forslagsstillerne mener skal finansieres av grønne arbeidsplasser, mens man samtidig ikke har den ringeste anelse om hvor slike lønnsomme grønne arbeidsplasser i tusentall skal etableres. Og skattefinansierte medier og sivilsamfunn er kollektivt på forslagsstillernes side. Jeg håper de er forberedt på fallet, for også de sager av den grenen de sitter på.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:13:00]: Eg vil starte med å takke saksordførar Liv Signe Navarsete for ein veldig god jobb. Eg er veldig einig i hennar ord om at det er veldig flott at me har den typen debattar og openheit, og at me òg løfter denne typen etisk krevjande problemstillingar på den måten som skjer i stortingssalen i dag.

Kristeleg Folkeparti har lenge arbeidd for strengare retningslinjer for våpeneksporten og auka openheit, og me har oppnådd forbetringar. Det blir spegla i dei årlege stortingsmeldingane om norsk eksport av forsvarsmateriell. Men regelverket må stadig bli betre.

Det siste året har Dagbladet avslørt at nokre tidlegare norske marinefartøy har enda opp hos private aktørar i Nigeria. Dette er no under etterforsking, og saka er til behandling i kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget. Utanriksdepartementet har nyleg gjort ei forskriftsendring som styrkjer lisensplikta for tidlegare forsvarsmateriell som er modifisert. Dette er viktig for å hindre at slike hendingar skjer på ny.

Russlands overgrep mot Ukraina er uakseptable brot på folkeretten. Me støttar derfor det nye forbodet mot eksport av våpen og forsvarsmateriell til Russland. Forbodet omfattar òg eksport av fleirbruksvarer og teknologi som kan vere berekna for militær bruk.

Eksportverdien av norsk forsvarsmateriell var i 2013 på nær 4,3 mrd. kr. Dette var ein nedgang på 6 pst. frå året før. Det aller meste – rundt 90 pst. – gjekk til NATO-landa og til Sverige og Finland. Det blei i 2013 gitt 19 avslag på søknader om eksportlisens for forsvarsmateriell og tenester.

Teknologisk leiarskap blir stadig viktigare på mange område. Slik er det òg med Forsvaret. Skal forsvarsindustri lykkast, treng ein høg kompetanse og satsing på leiande teknologi. Den teknologiske kompetansen som blir skapt innan forsvarsindustrien, er òg viktig for andre høgteknologiske næringar.

Men militærteknologi er ikkje kva vare som helst. Derfor må Noreg ha eit strengt eksportkontrollregelverk, og me må fremje felles internasjonale reglar og høge internasjonale kontrollstandardar for eksport av forsvarsmateriell.

I relevante internasjonale forum må Noreg jobbe for å oppnå ei felles norm for sluttbrukardokumentasjon og arbeide for at dette blir norm i NATO.

Ved behandlinga av førre stortingsmelding om våpeneksporten var det ein samrøystes komité som understreka betydinga av at ei ny sjekkliste blir konsekvent og systematisk brukt. Omsynet til menneskerettane må bli grundig belyst og lagt vekt på i vurderinga.

Me må òg forsikre oss om at eksportregelverket fungerer godt i praksis. Kristeleg Folkeparti, Venstre og SV påpeikar i ein felles merknad at trass i regelinnstramminga har norsk våpeneksport til regime med grove menneskerettsbrot fortsatt. Av desse landa har Saudi-Arabia vore den største eksportmottakaren det siste tiåret.

SV og Kristeleg Folkeparti fremjar derfor to forslag for å skjerpe eksportregelverket. Eg legg fram desse to forslaga og anbefaler at dei blir vedtekne.

Presidenten: Representanten Knut Arild Hareide har tatt opp de forslagene han refererte til.

Trine Skei Grande (V) [11:17:15]: Venstre er også for at vi skal ha en våpenindustri i Norge. Vi mener at den er viktig, ikke bare fordi den skaper arbeidsplasser, men først og fremst fordi den også er en teknologisk driver for veldig mange andre næringer. Det er viktig å ha disse fagmiljøene i Norge.

Men det er også viktig at våpeneksport blir sett i lys av etikk og menneskerettigheter, spesielt fordi vi er i ferd med å få en verden som blir mindre og mindre, der etikk og moral ikke stopper ved landegrensene, og der det plutselig er en internasjonal situasjon som gjør at denne salen bestemmer at det skal sendes militærfly for å bombe i Libya. Det at vi noen år før har solgt B-materiell av lyskastere til det samme landet − og at det dermed er lyskastere som vi har produsert i Norge, som peker opp mot de norske bombeflyene når de kommer inn over grensa − viser godt hvilket dilemma vi står overfor hvis vi ikke klarer å holde tankene riktig i hodet. For da de lyskasterne ble eksportert til Libya, var ikke vår tanke at de skulle rettes mot norske bombeflygere. Det var ikke slik at vi trodde at situasjonen i Libya, som kunne være ustabil, kunne føre til trusler mot norske liv og norske soldater. Dette viser hvor viktig det er å ha prinsippene og etikken i orden. Det å eksportere våpen og materiell påvirker faktisk Norge også, og det bør påvirke politikken vi har på dette feltet.

Jeg vil også legge fram Venstres forslag nr. 3. Det er en litt annen modell enn det som det er lagt opp til i forslaget fra Kristelig Folkeparti og SV. Vi bruker den samme tankegangen som vi har overfor oljefondet også når det gjelder norsk våpeneksport. For det jeg forstår av frustrasjonen til dem som produserer materiell som kan falle inn under alle de ulike kategoriene, er at vi har et enormt stort byråkrati. Vi bruker til enhver tid veldig mange ansatte til å vurdere alle disse søknadene. Det skal også gjøres innenfor et regelverk. Jeg hadde håpet at vi kunne sett på om vi kunne fjerne noe av det byråkratiet ved å flytte makta til et slikt etikkråd, som kunne ha retten til å si ja eller nei, og som kunne ha hånda på rattet hele tida når det gjelder dette regelverket. Slik sett kunne vi fått gjort noe med byråkratiet. Vi kunne hatt en offentlig debatt om hvor de grensene bør gå, men vi hadde kanskje også fått en effektiv og klar grense som er grei å forholde seg til for industrien vår, og som også er grei å forholde seg til ut fra de prinsippene som er vedtatt i denne salen. Da kunne vi hatt fageksperter på dette feltet som kunne foretatt løpende vurderinger.

Så vil jeg understreke at det å ha restriktive regler på dette feltet handler bare om å være forutseende for hvilke konflikter vi kanskje må delta i, og at vi da er på riktig side med vår eksport. Her møter vi helt andre utfordringer enn i alle andre eksportspørsmål. Så det er ikke næringsfiendtlig å sørge for at vi har et godt regelverk på dette området; vi skal sørge for å ha en god og effektiv våpenindustri som en del av vår fellesindustri. Men vi må sørge for at vi tar vare på norske soldater, samme hvor de er hen i verden. Jeg vil ikke at norskproduserte våpen skal rettes mot dem som er sendt av denne salen, og som er villige til å ofre sitt liv på våre vegne. Jeg vil ikke at norske våpen skal brukes til brudd på menneskerettighetene eller til overgrep på annet vis, for det kommer vi til å møte igjen når vi skal forvalte det vi står for politisk internasjonalt.

Presidenten: Representanten Trine Skei Grande har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [11:22:33]: Noreg har eit både bra og strengt regelverk for vår våpeneksport, og det er fornuftig. Vi eksporterer ikkje til land som er i krig og konflikt. Det har vi ein lang tradisjon for, og det er viktig. Vi har innført ei såkalla sluttbrukarerklæring som eit viktig verkemiddel for det, og vi har, ikkje minst det siste tiåret, stramma betydeleg inn på regelverka for eksport til land som gjer grove brot på menneskerettane. Fleire talarar, f.eks. representantane Skei Grande og Hareide, har gjeve to ganske ulike eksempel på kvifor vi har det, og at dette har vist seg viktig, også dei heilt siste åra Men regelverka har hatt hol, som har vorte openberre m.a. dei siste åra, og ei av dei sakene er som nemnt til behandling i kontrollkomiteen i desse dagar.

Difor er det òg slik at regelverket kan verte betre, og då vil eg gjerne stoppe opp ein augneblink ved kvifor vi har det. Er det noko som gjer at forsvarsindustrien er forskjellig frå annan eksport? For det første: Forsvarsindustrien er viktig for Noreg på ulike måtar, det er det ingen tvil om. For det første har vi sjølv eit forsvar, andre land har det, og det vert produsert materiell til dette. Forsvarsindustrien er viktig for sysselsetjing, men han er ikkje minst viktig for teknologisk innovasjon. Men all næring må òg rekne med å verte bedømt ut frå hensikta med henne, og då trur eg ein kan seie det slik at forsvarsindustrien, når han produserer materiell til noko vi sjølve breitt er opptekne av å ha – eit forsvar – og som vi unner andre land å ha, så er det ei næring som er godt grunngjeve og som bidreg til noko fornuftig. Men viss ein produserer materiell til krigar, væpna konfliktar, borgarkrigar eller til intern undertrykking og grove brot på menneskerettane, er den ikkje det.

Det er difor vi prøver å ha eit strengt regelverk for dette. Og i den grad vi veit at vi har sider ved regelverket som ikkje oppfyller den hensikta, bør vi forbetre dei, og etter SVs syn er dette særleg openbert på fire punkt: For det første burde vi ikkje tillate sal av nokon type forsvarsmateriell til land som grovt bryt menneskerettane. Det gjer vi i mindre grad enn berre for få år sidan. Saudi-Arabia har vore nemnt her – der har f.eks. beløpet gått betydeleg ned. Men det gjer òg at det ikkje på nokon måte ville vere eit stort problem for norsk forsvarsindustri om vi lét vere å eksportere til land som grovt bryt menneskerettane. Det er snakk om små beløp, og heldigvis er det snakk om relativt få land, men det kunne vere politisk og symbolsk viktig om Noreg hadde denne konsekvente politikken, slik Kristeleg Folkeparti og SV føreslår her i innstillinga.

For det andre burde vi ha ein endå større grad av openheit enn vi har i dag. Det kan ein oppnå gjennom større openheit i sjølve meldingane og dei løpande søknadene som vert sende inn, og ein kan oppnå det gjennom ein type råd. Eg må seie at det har nesten eit komikkens skjær over seg at Venstre, Kristeleg Folkeparti og SV ikkje har klart å verte einige om kva type råd vi skal greie ut. No kan vi jo trøyste oss med at ingen av delane vert vedtekne, og kanskje klarar vi til neste gang å verte einige om eit utgreiingsvedtak som dekkjer ulike typar råd. Eg har ikkje svaret på kva som er riktig – Sverige har ein modell, ein annan modell kan vere like god – men at nokon eksterne skal kike oss i korta, er ein modell som eg trur vi med fordel kan prøve ut i Noreg.

Det tredje punktet dreier seg om eigarskap, for særleg dei to store norske aktørane i denne marknaden er no òg eigarar i fasilitetar som ligg i andre land, med langt mildare, eller svakare, regelverk for eksport enn det Noreg har. Og vi veit at ved fleire tilfelle – og ikkje minst eitt, som har fått mykje merksemd – har altså fabrikkar som er eigde eller deleigde av norske selskap, selt våpen til land som er i krig og konflikt. Då forsvinn noko av hensikta med politikken.

Så SV fremjar altså forslag, som eg tek opp no, om at Noreg gjennom si eigarskapsutøving i selskap som vi er heil- eller deleigar i, skal påverke politikken, slik at norsk politikk blir følgd òg for fasilitetar i utlandet.

Til slutt vil eg peike på det viktige arbeidet med sluttbrukarerklæringa i NATO som det fjerde framsteget. Her har vi gått frå at det berre var SV som meinte dette for få år sidan, til at det no er eit samrøystes storting som meiner at vi skal jobbe for det. Foreløpig har vi ikkje sett tilstrekkelege framsteg, men det håpar eg vi vil gjere. Viss ikkje får vi vurdere om vi må ta i bruk sterkare verkemiddel på det feltet.

Presidenten: Representanten Bård Vegar Solhjell har tatt opp det forslaget han referererte til.

Rasmus Hansson (MDG) [11:27:55]: Tidligere i år fikk vårt svenske søsterparti, Miljöpartiet de gröna, gjennomslag for at Sverige skal slutte å selge våpen til Saudi-Arabia. Det viser altså at en stor våpenprodusent- og våpeneksportnasjon kan treffe enda mer presise etiske valg enn det vi hittil har klart her i Norge, selv om, som mange har påpekt, vi er inne i en positiv utvikling i retning av å innskjerpe det etiske regelverket for våpeneksport.

Denne årlige debatten om norsk eksport av forsvarsmateriell sikrer informasjon om eksport av våpen, at det blir tilgjengelig for folk og folkevalgte, og det er godt lagt til rette, vil vi si fra Miljøpartiet De Grønnes side, for at Norge skal kunne føre en konsekvent og presis politikk på dette området. Men det har altså, som flere representanter har påpekt, vært ført – og føres fortsatt – en inkonsekvent politikk i spørsmålet om eksport av våpenmateriell til land som bryter menneskerettigheter, og som er diktaturer. Dette er ikke et spørsmål om ja eller nei til norsk forsvarsindustri, det er ikke et spørsmål om å angripe de arbeidsplassene og den teknologiutviklingen som skjer innenfor norsk forsvarsindustri – det er et spørsmål om å være konsekvent på de reglene vi allerede har vedtatt her i Stortinget.

I samme debatt som denne i fjor påpekte Miljøpartiet De Grønne at Stortinget allerede i 2011 vedtok å endre praksis med sikte på å forhindre eksport til autoritære regimer. Dette vedtaket var imidlertid såpass uklart at det var ikke opplagt om Stortinget egentlig sa et absolutt nei til å eksportere til rene diktaturer. I 2012 slo Stortinget fast at materiellet ikke skal brukes til undertrykking, men døra ble likevel stående litt på gløtt for eksport til regimer som begår grove menneskerettighetsbrudd. I 2014 trodde vel mange at saken var klar. Da skrev flertallet fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Venstre og Sosialistisk Venstreparti at

«regjeringens risikovurdering fører til at det ikke eksporteres våpen til land hvor myndighetene begår alvorlige brudd på menneskerettighetene».

Det er altså gang på gang slått fast av stortingsflertall at eksport av våpenmateriell til autoritære regimer som bryter menneskerettighetene, ikke skal skje, og vi har en for lang liste på at denne enigheten ikke følges opp i praksis. Årets melding dokumenterer at Norge stadig selger forsvarsmateriell til diktaturer. I 2013 eksporterte vi f.eks. krigsmateriell til land som Saudi-Arabia, Qatar og Oman.

Den rød-grønne regjeringen valgte også å godta at statseide Kongsberg Gruppen inngikk en milliardkontrakt på salg av våpenmateriell til Oman, som er et diktatur, og som er plassert i kategorien «high risk» i Human Rights Index, som utgis av FN, fra 2014. Dette er altså et land som ifølge FN bryter menneskerettighetene. Vi eksporterer våpen dit. Fra Miljøpartiet De Grønnes side kan ikke vi se dette som annet enn et brudd på den enigheten som ble slått fast i Stortinget. Vi legger derfor fram et forslag i dag der vi ber regjeringen avslå søknaden om eksportlisens for leveranser gjennom Oman-kontrakten. Vi er fullt klar over at dette ikke vil bli vedtatt, og det vil jo være oppsiktsvekkende å trekke en kontrakt tilbake, men hele poenget her er å få en praksis som gjør at vi unngår denne typen situasjoner, hvor det inngås kontrakter som det kan settes veldig store spørsmålstegn ved i et menneskerettighetsperspektiv, og hvor det da blir relevant å foreslå at en slik kontrakt blir trukket tilbake. Også for industrien er det nyttig og hensiktsmessig å ha en så klar praksis at man vet hva man har å holde seg til når det gjelder hvem man inngår kontrakter med. Vi foreslår videre av denne grunn at Stortinget ber regjeringen om å bruke sin styringsrett til å sikre at selskapet fratrer denne kontrakten.

For øvrig kommer Miljøpartiet De Grønne til å støtte forslagene som SV, Kristelig Folkeparti og Venstre har lagt fram i dag. Vi oppfatter særlig forslag nr. 1, fra Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti, som en viktig presisering av en mer konsekvent politikk på dette området, og forslaget fra de samme partiene om å utrede et parlamentarisk eksportkontrollråd er spennende. Det gjelder også Venstres forslag om et etikkråd. Det er en type tenkning om å etablere en litt uavhengig vurdering av disse spørsmålene som vi har betydelig sans for.

I tillegg ønsker vi å fremme et forslag som handler om å få på plass ytterligere forbedring av rapporteringen i forbindelse med eksport av norsk våpenmateriell. Vi ønsker at det skal bli lettere å vurdere hva slags faktorer som vektlegges i disse vurderingene av lisenssøknader.

Jeg tar med dette opp Miljøpartiet De Grønnes forslag.

Presidenten: Representanten Rasmus Hansson har tatt opp de forslagene han refererte til.

Utenriksminister Børge Brende [11:33:46]: Vi lever i en tid med omfattende sikkerhetspolitiske utfordringer, og vår forsvarsevne er helt avhengig av at Norge produserer og eksporterer militært materiell. Jeg synes saksordføreren fikk frem disse viktige poengene i sitt innlegg. Det er også slik at Norge har en spesiell geografi. Vi har svære havområder, vi har fjorder, og vi har en topografi som er spesiell. Norsk forsvarsindustri opp gjennom årene har maktet å utvikle viktig materiell som er tilpasset norske forhold, slik at vi bedre kan forsvare landet vårt hvis det skulle bli behov for det.

Så har utviklingen av denne typen materiell og kvaliteten på det igjen bidratt til at man har kunnet eksportere dette til utlandet. Det har skapt den kritiske massen som er nødvendig for at dette materiellet også prismessig skal bli av en sånn karakter at det er mulig for Forsvaret å kjøpe det uten at det blir for dyrt. Dessuten får myndighetene også sjekket prisfastsettelsen gjennom at man må eksportere internasjonalt, og hvis man ikke greier seg i den internasjonale konkurransen, vil man helt tydelig se at man ikke kjøper til riktig pris.

Norsk forsvarsindustri er høyteknologisk. Den representerer viktige arbeidsplasser i Norge, men først og fremst er norsk forsvarsindustri en viktig pilar når det gjelder å forsvare landet vårt og ha en forsvarsevne. Det er slik at forsvarsindustrien er en viktig del av det at vi skal kunne forsvare vårt eget land. Jeg er glad for at det er et bredt flertall i Stortinget som er av den oppfatning.

Samtidig trenger denne industrien tydelige og forutsigbare rammevilkår. Det norske regimet for eksportkontroll har, som flere representanter har vært inne på, vist at det er mulig å få til en kompetent og konkurransedyktig forsvarsindustri innenfor rammen av et strengt og etisk balansert regelverk. Norge har faktisk et av verdens strengeste regimer for utførsel av forsvarsmateriell. Dette regimet er et resultat av åpenheten som utgjør det bærende prinsippet i vår kontroll, og av den vekten som legges på å gjøre grundige vurderinger før eksport av lisenspliktig utstyr kan innvilges. Vår tradisjon for åpenhet gjennom årlige meldinger til Stortinget er unik sammenlignet med andre land. Det meste av vår eksport, bortimot 90 pst., går til NATO og til de nordiske land. Det er vesentlig å få med seg.

Så merket jeg meg at noen nevnte Saudi-Arabia og Sverige. Jeg bare understreker at Norge aldri har solgt våpen til Saudi-Arabia. Det Sverige nå har vedtatt, er at de ikke lenger skal selge våpen og A-materiell til Saudi-Arabia, slik jeg har forstått det. Jeg synes det er viktig å ta med seg her, slik at man holder tunga rett i munnen – det er alltid en fordel.

Som sagt: Vår tradisjon er åpenhet. Et system basert på grundighet og klare kriterier har gitt resultater, og ordningen med årlige stortingsmeldinger har gitt et dynamisk regime, hvor det kontinuerlig avdekkes forhold som fører til forbedringer.

I 2013 avslo Utenriksdepartementet 19 søknader om eksportlisens, ikke minst grunnet risikoen for intern undertrykkelse og alvorlige menneskerettighetsbrudd i mottakerlandene. Vi foretar en konkret vurdering av hver enkelt søknad, og ikke minst når det gjelder dette materiellet, selv om det ikke er våpen eller ammunisjon, altså kategori A, men kategori B, som er forsvarsmateriell, men som ikke er våpen. Selv når det f.eks. gjelder utstyr som lyskastere, utstyr til å bedre mulighetene til å se om natta, dette med hørselvern, altså den typen eksport, vurderer vi helt eksplisitt om det kan brukes i undertrykkelse i det landet, og hvis det kan brukes til det, vil det bli avslått.

I tillegg har denne regjeringen strammet inn regelverket ytterligere. Det legges nå enda større vekt på risikoen for at materiellet kan brukes i undertrykkelse av befolkningen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [11:38:58]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt innlegg. Han var også i sitt innlegg inne på, og sammenlignet med, Sverige og Saudi-Arabia. Jeg lurer på om han kort kan kommentere den diskusjonen som har foregått i vårt naboland knyttet til eksport av forsvarsmateriell.

Utenriksminister Børge Brende [11:39:20]: Mer enn gjerne – med forbehold om at det endelige regelverket meg bekjent ennå ikke er utformet i Sverige. Så hvor den svenske regjeringen legger seg endelig, gjenstår å se. Det som i alle fall er åpenbart, som jeg sa i mitt innlegg, er at Sverige inntil nylig har solgt våpen, kategori A-materiell, til Saudi-Arabia. Dette har Norge ikke gjort, og det vil vi heller ikke gjøre fremover.

I fjor solgte vi materiell for 1,7 mill. kr til Saudi-Arabia, etter en grundig vurdering – eksportlisens – hvor dette materiellet må gjennomgås, slik at man er sikker på det ikke kan brukes til intern undertrykking. Eksporten til Saudi-Arabia har også gått ned i de senere årene.

Kåre Simensen (A) [11:40:29]: Også jeg vil takke utenriksministeren for et godt innlegg. Han var inne på viktigheten av norsk våpenindustri for vår egen sikkerhet, men norsk våpenindustri er også viktig for å komme inn på det globale markedet, for å kunne utvikle seg.

EU vedtok i juli 2009 et direktiv for anskaffelser av forsvarsmateriell, som Norge innførte 1. januar 2014. Jeg har lyst til å spørre utenriksministeren om han har erfaringer med at direktivet har ført til at norsk forsvarsindustri har fått flere leveranser til EU-land.

Utenriksminister Børge Brende [11:41:14]: Det er riktig at høsten 2014 ble samtlige av EUs kriterier for vurdering av eksport opp mot interne forhold i et land, samt de kriteriene som følger av FNs avtale om våpenhandel, satt sammen til en konsolidert liste. I tillegg har man, som representanten nevnte, nå justert og tilpasset seg EUs regelverk her.

Som jeg nevnte, viser også tallene når det gjelder vår eksport, at EU er et viktig eksportmarked for norsk forsvarsindustri. Samlet sett utgjør eksporten til NATOs medlemsland og de nordiske landene 90 pst., og EU er tungt inne der. Men om det er en klar årsakssammenheng mellom det representanten spør om, og eventuelt en styrket norsk markedsposisjon, har jeg ikke noe grunnlag for å si.

Knut Arild Hareide (KrF) [11:42:21]: Eg synest òg utanriksministeren presenterte heilskapen på dette området på ein god måte for Stortinget.

Det eg har lyst til å utfordre han på, er: Me veit at Sverige har eit parlamentarisk eksportkontrollråd. Og i sitt innlegg sa utanriksministeren nettopp at det med openheit er viktig. Her ligg det altså føre eit forslag, ikkje om å innføre det, men om å greie det ut – altså sjå på moglegheita for den svenske løysinga.

Mitt spørsmål er: Kvifor ønskjer ikkje utanriksministeren å vere med på å greie ut og sjå på den moglegheita som me veit er i Sverige i dag, og som fungerer svært godt?

Utenriksminister Børge Brende [11:43:07]: Først takk til representanten Hareide for gode ord.

Da jeg var i Forsvaret, husker jeg det sto på kasernen: Ikke reparer det som er i orden! Når det gjelder det norske systemet i dag, er det et av de strengeste i verden, og mange land ser til Norge når det gjelder vårt eksportregime, den stortingsmeldingen som fremlegges, og den åpenheten og den debatten vi har i dag.

Så jeg mener at vi har et robust og godt system. Og med tanke på alle de utredninger som er i norsk statsforvaltning, mener jeg at det ikke er hensiktsmessig å begynne å utrede noe som er i orden, som fungerer meget bra, og som er til gode for vår forsvarsevne og for forsvarsindustrien. Samtidig legger vi vekt på at vår eksport skal skje innenfor et forsvarlig og strengt etisk regelverk.

Rasmus Hansson (MDG) [11:44:13]: I forbindelse med fjorårets debatt om denne saken slo en enstemmig utenriks- og forsvarskomité fast viktigheten av at – og jeg siterer – «regjeringens risikovurdering fører til at Norge ikke vil tillate salg av forsvarsrelaterte varer til land i områder med internasjonal væpnet konflikt eller hvor slik væpnet konflikt truer».

I januar 2014 inngikk Kongsberg Gruppen en storkontrakt på 3,7 mrd. kr om eksport av rakettsystemet NASAMS, altså utskytingsramper, til Oman. Oman er nabolandet til Jemen. I tillegg til at Oman er et land som står på FNs liste over land som bryter menneskerettigheter, ligger dette landet til de grader i et område hvor det er konflikt, eller hvor konflikt truer.

Hva er utenriksministerens kommentar til samsvaret mellom den kontrakten og det Stortinget har vedtatt om våpeneksport til slike regimer?

Utenriksminister Børge Brende [11:45:15]: Jeg er litt i tvil om tidsfastsettelsen for den lisensen som representanten henviser til. Meg bekjent var det den tidligere regjeringen som sa ja til denne lisensen til Oman, men kanskje jeg tar feil.

Jeg har ingen motforestillinger mot den beslutningen som ble gjennomført på det tidspunkt. Oman er etter de begrepene vi opererer med, ikke i noen kategori som diskvalifiserer dem fra å eksportere norsk forsvarsmateriell.

Marit Nybakk (A) [11:46:05]: Jeg vil også takke utenriksministeren for innlegget og vil understreke at også Arbeiderpartiet støtter dagens regime, dvs. at Stortinget beslutter retningslinjene for våpeneksport, og at Utenriksdepartementet gir lisenser.

Forsvarsindustrien er en viktig del av vår forsvarspolitikk og er også strategisk viktig, altså av strategisk betydning. Men det er likevel viktig at vi har veldig klare bestemmelser – det dreier seg om land i krig, i borgerkrig, som undertrykker egne borgere, og som bryter fundamentale menneskerettigheter. Jeg vil derfor spørre utenriksministeren om han vil se enda mer kritisk på en del henvendelser om lisenser, også når det gjelder B-materiell, til land som bryter fundamentale menneskerettigheter. Siden Saudi-Arabia har vært tatt opp her tidligere, vil jeg helt konkret spørre om det. Det dreier seg om 1,7 mill. kr, og så vidt jeg husker, dreier det seg om kommunikasjonssystemer.

Utenriksminister Børge Brende [11:47:05]: Som jeg sa innledningsvis, har Norge et av de strengeste regelverkene for eksport av forsvarsmateriell. Det skal vi ha i fortsettelsen. Jeg har strammet inn regelverket ytterligere, men det er også bred enighet i Stortinget om hvordan vi skal håndtere dette regelverket, og det er en styrke. Det skaper forutsigbarhet for forsvarsindustrien. Jeg synes den forrige regjeringen også hadde en meget fornuftig politikk på dette området.

Når det gjelder land som bryter menneskerettighetene, er det helt klart at vi ikke eksporterer, f.eks. til Saudi-Arabia, A-materiell. Nå har vi redusert noe på eksporten til Saudi-Arabia de senere årene, men B-materiell foretas det en konkret vurdering av, og det er helt uaktuelt å eksportere materiell som kan brukes til undertrykkelse. Dette er vurderinger helt i tråd også med det den tidligere regjeringen la seg på.

Liv Signe Navarsete (Sp) [11:48:25]: Eg vil òg takke utanriksministeren. Eg stiller meg i rekkja av dei som synest det var eit veldig godt og dekkjande innlegg.

Det er viktig at Noreg både har og praktiserer eit strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell. I forskrift om eksport av forsvarsmateriell står det at UD kan krevje av leverandørar at dei legg fram sluttbrukarerklæring. Ein samla komité støttar opp om arbeidet som regjeringa gjer med òg å løfte dette i internasjonale fora for å få ei norm som er felles, og som kan verte ei felles norm i NATO. Kan utanriksministeren seie noko om kor dette temaet står på den internasjonale dagsordenen i dag, og korleis han vil arbeide vidare med det spørsmålet, som ein samla komité då er einig om at er viktig å arbeide med vidare?

Utenriksminister Børge Brende [11:49:19]: Det representanten tar opp, er vesentlig, nemlig at man må jobbe i internasjonale fora, også i NATO, for å skape enighet om den typen internasjonalt regelverk. Når det er et internasjonalt regelverk eller et NATO-regelverk, vil det innebære at norsk forsvarsindustri er i en situasjon hvor det meste av forsvarsindustrien vil bli stilt overfor de samme kriteriene.

Sluttbrukererklæring, at man skal garantere fra kjøperens side hva dette materiellet skal brukes til, er vesentlig. Jeg håper at alle land innfører den type sluttbrukererklæring som vi praktiserer hvor våre forskrifter tilsier det. At man kan begynne med det i NATO, og at det skal være utgangspunktet, synes jeg er fornuftig. Dette er noe som vi jobber med også i de ulike internasjonale fora, deriblant NATO.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kåre Simensen (A) [11:50:50]: Dagens debatt er viktig av flere grunner, først og fremst for å slå fast at Norge har et av verdens strengeste kontrollregimer når det gjelder eksport av forsvarsmateriell, som de fleste talere har vært inne på. Samtidig er det viktig å involvere interesserte i slike debatter. Det bidrar til å styrke demokratiet, men ikke minst bidrar det til å sikre åpenhet og etterprøvbarhet om hvordan Norge praktiserer eksport av forsvarsmateriell.

Det gjenspeiler seg også i innstillingen fra komiteen. Det er delte meninger om noen av punktene – og da spesielt synspunkter om våpeneksport til undertrykkende regimer. Vi kan ha ulike meninger om dette, men det er en viktig samfunnsdebatt, som vi alle skal ta på alvor. Og det gjør vi – stortingsmeldingen som vi diskuterer i dag, viser nettopp det. Norge er opptatt av dette, og det foregår et utstrakt internasjonalt samarbeid om eksportkontroll og ikke-spredning mellom mange land.

Vi har også eksempler på at endringer i det internasjonale bildet noen ganger kan føre til at man kan åpne for eksport til markeder som tidligere har vært lukket for norsk forsvarsindustri, mens i andre tilfeller kan negative utviklingstrekk i et land eller i et regionalt konfliktbilde medføre at man strammer inn politikken.

Det viser at norske myndigheter tar på alvor det ansvaret som ligger i å være en eksportør av våpenmateriell.

Det er i den forbindelse verdt å merke seg at også forsvarsindustrien er veldig tydelig på at de selv er avhengig av å holde en høy etisk standard. Spesielt viktig er dette når vi registrerer at det å ha fokus på åpenhet og etikk utvikler seg til å bli viktige konkurransefaktorer for forsvarsindustrien.

Norsk forsvarsindustri, med lokomotivene Kongsberg Våpenfabrikk og Nammo i spissen, er svært dyktig på sitt område – ikke bare for vårt eget forsvar og nasjonal sikkerhet, men også som en aktør i det globale markedet. Det er mange av oss som ønsker at de skal ha muligheten til å utvikle seg ytterligere. Da EU i juli 2009 vedtok et nytt direktiv for anskaffelser av forsvarsmateriell, og som Norge innførte fra 1. januar 2014, ga det forhåpninger om en større tilgang til det europeiske markedet.

Jeg er ikke i tvil om at norske forsvarsbedrifter klarer utfordringen med å være konkurransedyktige både på teknologi og på kostnader. Det er viktig både for industrien og for norske myndigheter å følge med på om direktivets intensjon gir økt konkurranse i det europeiske markedet. Jeg registrerte svaret fra utenriksministeren i sted, men tilbakemeldingen kan tyde på at vi har noen utfordringer på dette området.

Til tross for det er det hyggelig å registrere at våre bedrifter vinner fram i konkurransen, og vi ser at stadig flere norske bedrifter får kontrakter på deler til F-35-flyene. Men vi vil ha flere, og vi må bidra fra flere hold for at norsk forsvarsindustri får kontrakter i tråd med industriplanen for kampflyanskaffelsen.

I september 2015 overleveres det første norske F-35-flyet. Det bør være mest mulig norsk også når det gjelder leveranser fra norsk forsvarsindustri. Vi har en jobb å gjøre.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [11:54:16]: Jeg hadde ikke tenkt å ta ordet igjen, men jeg ble fristet av – unnskyld meg, men jeg må si – en del innlegg der man rett og slett ikke har satt seg inn i saken om hvordan forsvarsindustrien faktisk virker, og det synes jeg er uheldig når man står i stortingssalen.

Bare til sistnevnte representant, Simensen, som sa at vi kan ha ulike meninger om våpeneksport til «undertrykkende regimer». Nei, det er ingen ulike meninger og oppfatninger om våpeneksport til undertrykkende regimer i denne salen. Alle er imot det, og vi gjør det ikke – vi har et eksportregelverk som sier at vi ikke skal gjøre det, og vi gjør det ikke. Det er altså A-materiell. Så man bør ikke starte en diskusjon med å si dét først, og så si hvorfor man ikke skal ha det, og at det kan være ulike meninger. Det finnes ikke, og da bør man heller ikke diskutere det.

Så hvordan er det egentlig forsvarsindustrien faktisk fungerer? Det er slik at store forsvarsindustribedrifter i Europa, og også i USA, produserer komponenter som inngår i et større system. Det er det Kongsberg tjener penger på, og det er hvordan Kongsberg produserer – også Nammo, for den saks skyld. Det er derfor Thales finnes i Norge, fordi de produserer komponenter og samarbeider med det norske forsvaret. De inngår i et større system.

Så la oss ta et eksempel, hvis man ønsker sluttbrukererklæring. La oss si at man ber amerikanerne om at vi skal ha sluttbrukererklæring på alt vi selger til USA, slik at ikke de videreeksporterer det til land vi ikke ønsker å eksportere til. Hva vil amerikanerne da si? Da kan dere ikke være med på dette systemet, f.eks. en del av JSF, som vi har tenkt å eksportere til land som dere ikke ville ha eksportert forsvarsmateriell til. Da kan vi ikke si som representanten Simensen sier, at vi vil ha flere kontrakter. Man kan ikke be om flere kontrakter når man ikke samtidig vil være med på at USA kan eksportere til andre land, i henhold til deres eksportregelverk. Man kan ikke forlange at USA skal bruke det norske eksportregelverket, som er blant de strengeste i verden, hvis de har et annet eksportregelverk og de er verdens største leverandører og produsenter av forsvarsmateriell. Det henger ikke på greip. Derfor er det, ut fra de forslagene som stilles, mangel på kunnskap om selve bransjen, og derfor er det så meningsløst.

Et eksempel er forslaget om mer åpenhet. Det skal settes ned et såkalt etikkråd som skal være underlagt dette. Jeg antar det er stortingsrepresentanter og andre som skal sitte der og mene noe og synse noe, hente ekspertråd fra ulike aktører for å få vite om Kongsberg, Nammo og andre skal få eksportlisens. Det har oppstått en glimrende idé. Skal vi altså sitte og overprøve bedriftene, overprøve ekspertene, som innhenter sine ekspertråd gjennom Utenriksdepartementet? Og når det gjelder bedriftenes åpenhet – hva er deres bedriftsplaner, ønsker om eksportregelverk, som vi skal diskutere i åpenhet, og som media kan ta? Det er jo ingen bedrifter som opererer på denne måten, og det er helt umulig å gjennomføre.

Så til sluttbrukererklæring: Vi skal ha en NATO-sluttbrukererklæring, sa utenriksministeren. Jeg har selv jobbet tre år i NATO og sittet ved det bordet som forhandler frem den typen erklæringer. Jeg kan garantere: Det kommer aldri til å skje.

Tore Hagebakken (A) [11:57:21]: Først vil jeg uttrykke min fulle støtte til komiteens flertall i denne saken for å ha lagt fram en godt balansert innstilling.

Alle er sjølsagt enig i at vi må ha et strengt regelverk for eksport av forsvarsmateriell og best mulig praktisering av dette, og at åpenhet og debatt – som i dag – er svært viktig. Norge skal jobbe videre internasjonalt for å fremme høye kontrollstandarder.

Komiteens flertall løfter fram den betydningen som forsvarsindustrien har for arbeidsplasser, mange i Distrikts-Norge – verdiskaping og innovasjonskraft langt utover forsvarsindustrien. Det er det god grunn til. Det handler om 137 bedrifter, 4 800 årsverk og en omsetning på om lag 12 mrd. kr i 2013. Venstre og SV stiller seg utenfor denne merknaden – de vil ikke være med på å vise til denne industriens betydning.

Sist fredag besøkte vi, de tre arbeiderpartirepresentantene fra Oppland, Nammo i Raufoss Industripark, for øvrig den eneste norske produsenten av rakettmotorer og ammunisjon. Forsvarsindustrien har fortsatt svært stor betydning for industrimiljøet på Raufoss og representerer et stort antall kompetansearbeidsplasser, nærmere 700. Slik skal det fortsatt være.

Nammo er i dag topp tre i leverandørkjeden av rakettmotorer i den vestlige verden. De har klart å vinne i konkurranse med fransk industri i Frankrike og amerikansk industri i USA. Det har skjedd samtidig med at forsvarsbudsjettene reduseres, og mens proteksjonismen ikke akkurat er blitt mindre.

Nammo er i dag også eneleverandør av rakettmotoren til AMRAAM-missilet, som skal beskytte luftrommet til over 30 nasjoner. Dette ville ikke vært mulig uten å ha opparbeidet teknologisk forsprang – og kunne levere god kvalitet til riktig pris, og ikke minst, og da til mitt hovedpoeng, være sikret forutsigbare og stabile rammevilkår.

Internasjonale kunder og partnere stoler på Nammo. Men det er samtidig slik at vesentlige endringer fra norsk side i praktiseringen av eksportkontrollregimet, eller bare signaler om at det kan være aktuelt, vil gi bedriftens kunder og konkurrerende industri grunnlag for å stille spørsmål ved om norsk forsvarsindustri – og ikke minst norske myndigheter – vil stå ved sine forpliktelser gjennom hele materiellets levetid.

Ensidige norske tiltak vil med høy sannsynlighet få store konsekvenser for norsk forsvarsindustri. Derfor er jeg glad for at mindretallsforslaget i innstillingen er nettopp mindretallsforslag, og at komiteens flertall og regjeringa er enige om å sikre fortsatt tydelige og forutsigbare rammevilkår.

Dagens regelverk for våpeneksport er strengt, men «etisk balansert», som komitéflertallet sier. Så skal Norge fortsette å jobbe internasjonalt for en felles norm for sluttbrukerdokumentasjon. Gjennom å gjøre det slik sikrer vi at konkurransen om leveransene skjer på mest mulig like vilkår.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.