Presidenten: Etter ønske fra utenriks- og forsvarskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 10 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Kristelig Folkeparti 5 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter, Sosialistisk Venstreparti 5 minutter og Miljøpartiet De Grønne 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil seks replikker med svar etter innlegg av medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trine Skei Grande (V) [12:01:56]: (ordfører for saken): Ettersom komiteen i sin raushet har gitt saksordføreren 5 minutter, mens den har vært litt rausere mot seg sjøl, blir nok dette ganske overskriftsmessig.

Det er 15 år siden sist vi hadde en melding om menneskerettighetene. Det er 15 år siden sist en borgerlig regjering valgte å løfte menneskerettighetene i en egen melding til Stortinget. Da var det Lars Sponheim som var saksordfører her i Stortinget, og jeg føler at dette er en fin arv å ta videre sammen med ham og Harald Hove, som gjorde den største innsatsen i Stortinget.

Meldinga for 15 år siden fikk store følger, både nasjonalt og internasjonalt. Det var en viktig melding. Den handlet både om å respektere menneskerettighetene og om å vite hvordan menneskerettighetssituasjonen er. Da trenger vi både systemer og sivilsamfunn – som kan være vaktbikkjer for å få gjennomført dette. Den første saken vi behandlet her i dag, er et typisk eksempel på hvordan Norge skal øke sin autoritet internasjonalt gjennom menneskerettighetsarbeid. Og det handler om å handle innenfor det moralske ansvaret vi har.

Det blir ofte sagt i utenrikspolitiske debatter at Norge er et lite land, men det gir oss også mulighet til å løfte noen idealer som for andre kan være krevende å løfte.

Jeg syns meldinga fra regjeringa er grunnleggende god. Men den løfter et stort område, og utfordringa for utenriksministeren og for resten av regjeringa er nok å følge den opp videre.

Som det framgår av meldinga, er det mange menneskerettigheter internasjonalt som er under stort press, både de sivile og de politiske rettighetene. Vi ser at alle grunnleggende rettigheter henger sammen. Den jobben som ble gjort av Eleanor Roosevelt og andre etter annen verdenskrig, var veldig viktig, ut fra en helhet. Det er ganske grunnleggende å ha tilgang på både mat, vann og helsetjenester, samtidig som en har behov for å uttrykke sine meninger. Det å bekjempe fattigdom er også en viktig del av hele menneskerettighetssystemet – eller det å bekjempe at jenter selges som barnebruder for at familien skal overleve.

Jeg har lyst til å løfte fire temaer – så skal jeg se om jeg klarer å rekke det på 2 minutter og 30 sekunder.

For det første: Det er i disse dager – som også presidenten har vært med på å markere – 75 år siden Norge opplevde å bli okkupert av en fremmed makt og vi lærte oss hva det betyr at venner, familie og andre får flyktningstatus. De som er flyktninger i Norge i dag, har opplevd det samme skje med sitt hjemland. Det er viktig å stille opp og handle – å beskytte og hjelpe dem som trenger det – og vi kan minnes hvordan det var da det gjaldt de norske borgerne. I dag opplever vi den verste flyktningkatastrofen siden annen verdenskrig. Det er soleklart at det å stille opp og hjelpe disse flyktningene er viktig også for å styrke menneskerettighetssituasjonen i verden.

For det andre handler det om kvinners rettigheter og likestilling mellom kjønnene. Slik verden nå har utviklet seg, er dette i ferd med å bli mer og mer krevende. På område etter område ser vi at kvinners rettigheter blir reversert på flere felt, og vi ser land som innfører lover der de stadig blir presset enda mer. I krig og konflikt, og under flukt, ser vi også at kvinner og kvinners rettigheter presses, og den som har jobbet med folk som har flyktet fra sitt hjemland og til et annet land, vet at kvinner er utsatt for mange flere overgrep enn menn.

Det er i år 100 år siden de Castbergske barnelovene ble vedtatt. Det å løfte barnerettigheter, både nasjonalt og internasjonalt, er viktig. Og jeg må koste på meg å si at derfor syns jeg det også er viktig at Barnekonvensjonen blir gjennomført fullt ut i Norge, og at vi får innført den individuelle klageadgangen.

Det siste jeg tror jeg rekker, er klimaperspektivet. I dag må vi også se på menneskerettighetene i et generasjonsperspektiv. Å lage en levestandard for framtida er avhengig av at vi ivaretar det biologiske mangfoldet og velfungerende økosystemer, og at vi klarer å ikke få de store klimaendringene som vil føre til at mange hundre tusen – kanskje millioner – mennesker på kloden vår igjen havner i en ny fluktsituasjon.

Marit Nybakk (A) [12:07:16]: Jeg vil starte med å takke utenriksministeren for å ha lagt fram en viktig og nødvendig melding – en melding om menneskerettigheter som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken.

Så er det enda viktigere at vi får konkrete oppfølginger av en slik melding. I internasjonal politikk ser vi altfor ofte, dessverre, at det er en del dobbeltmoral når det gjelder menneskerettigheter. Menneskerettighetene blir ofte vurdert litt forskjellig, avhengig av hvilket forhold man har til et regime på et gitt tidspunkt. De grove bruddene på allmenne menneskerettigheter i land som Iran og Saudi-Arabia forties gjerne fordi man for øyeblikket ønsker å ha et godt forhold til landets regimer.

Her kan jeg legge til at undertrykking av kvinners elementære rettigheter ses det også ofte gjennom fingrene med, ikke bare i de landene jeg nevnte, men vi ser med uro på utviklingen i India, ikke minst på omfanget av voldtekter mot kvinner og jenter.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter slår fast at hvert enkelt individ – menn, kvinner og barn – er enestående, med ukrenkelige rettigheter. Enkeltmennesket skal vernes mot undertrykking, mot fattigdom, mot overgrep og nedverdigelse. En enstemmig komité viser til at menneskerettighetene må ses på som både mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken. Det betyr at det ikke er slik at noen menneskerettigheter gjelder i dag og andre i morgen. Det er heller ikke slik at noen gjelder for menn og andre for kvinner. Menneskerettighetene kan aldri være kulturrelative. Det innebærer at alle mennesker til enhver tid skal kunne ta del i disse rettighetene. Det innebærer også at ingen religiøs eller kulturell tradisjon kan forsvare brudd på menneskerettighetene. Det gjelder i særlig grad retten til liv, retten til personlig integritet, retten til å være beskyttet mot tortur og mishandling, men også retten til helse, til arbeid, til samfunnsdeltakelse.

Som ett av få land har Norge aktivt motarbeidet forsøk på å uthule kvinners rettigheter og har lenge spilt en viktig rolle som forkjemper for kvinners rettigheter og for kvinners likestilling globalt – også for såkalt sensitive temaer som seksuell og reproduktiv helse og rettigheter. På dette området har vi en mulighet til å være en brobygger mellom ulike interessegrupper og på tvers av landegrenser. Jeg er glad for at en samlet komité gir uttrykk for at Norge bør være i front for kvinners rettigheter internasjonalt.

Krenking av kvinners integritet understreker også staters ansvar for å hindre og strafferettslig forfølge overgrep begått av private aktører. Hvis stater ikke følger dette opp, har det internasjonale samfunn en forpliktelse til å gjøre det. Eksempel på dette kan være tvangsekteskap, det kan være kjønnslemlestelse og æresdrap. Men det gjelder også religiøse gruppers diskriminering av f.eks. homofile og lesbiske. Vi har de senere år sett en skremmende økning i meldingene om at homofiles, transpersoners og lesbiskes rettigheter krenkes, og at de fratas fundamentale rettigheter. Det er derfor viktig at Norge tar initiativ og bidrar til å styrke og bedre forholdene for denne store gruppen.

Det er bred enighet i komiteen om at Norge i sin internasjonale satsing bør bidra til å styrke menneskerettighetene. I innstillingen skiller imidlertid partiene lag når flertallet og regjeringen i stortingsmeldingen forsøker å skille mellom sivile og politiske rettigheter på den ene siden, og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter på den andre siden.

Etter Arbeiderpartiets syn er det en forutsetning for å kunne realisere prinsippet om like muligheter at man også bekjemper stor økonomisk og sosial ulikhet. Retten til å vokse opp og ikke dø før du fyller fem år, er faktisk en fundamental rettighet og forutsetningen for andre menneskerettigheter. Det er derfor vi også bidrar så vidt sterkt fra norsk side når det gjelder f.eks. vaksinealliansen GAVI, som før øvrig gjør en veldig god jobb med å sikre at nettopp spedbarn vokser opp, at de blir eldre enn fem år.

Det må være et mål for utviklingspolitikken å gjøre mottaker bedre i stand til å overholde menneskerettighetene. Vi bør derfor se menneskerettigheter og utviklingssamarbeid i en bredere sammenheng. Bistand bør også støtte opp om realisering av menneskerettigheter både ved utformingen av politikk og ved gjennomføringen av konkrete program.

Meldingen foretar en tematisk gjennomgang av prioriterte områder i tillegg til satsingen på menneskerettigheter gjennom FN og i land-til-land-samarbeid. Synet på viktigheten av ytringsfrihet, av pressefrihet, av tros- og livssynsfrihet er det bred enighet om, og likeledes satsingen på handlingsplan for gjennomføringen av FNs sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet og innsats for å sikre barn mot krig, mot barnearbeid, mot tvangsekteskap og mot kjønnslemlestelse.

Et viktig tema i menneskerettighetssammenheng er retten til liv. Dødsstraff er å krenke denne retten. Vi må derfor bekjempe og prinsipielt ta avstand fra dødsstraff uansett i hvilket land og under hvilket regime dødsstraff, praktiseres. Vi kan ikke gradere synet på dødsstraff ut fra et lands styresett eller et lands rettspraksis. Derfor må Norge engasjere seg i arbeidet mot dødsstraff i alle land som praktiserer dette.

I en globalisert verden er internasjonale kjøreregler for handel, etablering, investeringer og produksjon viktig for å hindre sosial dumping og utbytting av billig arbeidskraft, herunder bruk av barnearbeidere. Også norske bedrifter blir konfrontert med nye etiske og legale forpliktelser i sin internasjonalisering. For Arbeiderpartiet er det særlig viktig at en samlet komité stiller seg bak merknadene om et anstendig arbeidsliv og om næringslivets ansvar for å respektere arbeidstakerrettighetene. Det er viktig at norsk næringsliv som etablerer seg i utlandet, følger FN og ILO-konvensjonene for faglige rettigheter og bidrar til å høyne faglige standarder i vertslandet.

Til slutt: Stortingsmeldingen gir en god oversikt over arbeidet med menneskerettigheter i ulike internasjonale sammenhenger, og jeg vil igjen gi ros til regjeringen og til utenriksministeren for å ha lagt fram denne meldingen til diskusjon i Stortinget. Men tilbake til det jeg sa helt innledningsvis: Den mangler kanskje konkrete forslag til oppfølging. Vi ser derfor fram til at regjeringen kommer tilbake med konkrete handlingsplaner, at arbeidet evalueres i etterkant, og at Stortinget jevnlig oppdateres om status i arbeidet, slik en samlet utenriks- og forsvarskomité ber om.

Sylvi Graham (H) [12:15:38]: Jeg vil også gjerne starte med å rose regjeringen og utenriksministeren for å løfte og styrke menneskerettighetsarbeidet ved å legge fram den første menneskerettighetsmeldingen på 15 år. Det var på høy tid. Respekt for menneskerettighetene er et utenrikspolitisk mål, men også et middel for å oppnå varig utvikling og sikkerhet, og menneskerettigheter skal nå vektlegges og integreres i all utenriks- og utviklingspolitikk.

Det er verdt å merke seg det store engasjementet for menneskerettigheter, og jeg vil understreke viktigheten av at sivilsamfunnet både er pådriver og vaktbikkje i arbeidet med å ivareta og fremme menneskerettighetene. Det er kommet inn over 400 innspill fra sivilsamfunnet til denne meldingen, og de fleste innspillene er tatt hensyn til i arbeidet videre.

Når vi snakker om menneskerettigheter, skal vi ikke glemme de gode nyhetene. Flere land går i demokratisk retning. De økonomiske, sosiale og kulturelle rettighetene er blitt bedre i de fleste land Norge gir bistand til, ifølge Norad. Teknologisk utvikling og digital kommunikasjon gir nye muligheter for ytrings- og pressefrihet. Men dessverre gir krig, konflikter og store humanitære kriser komplekse utfordringer og setter menneskerettighetene under økende press globalt.

I meldingen fokuseres det på de grunnleggende menneskerettigheter – sivile og politiske rettigheter – som vi ser er under stadig økende press flere steder i verden, herunder i Russland, Sentral-Asia, Latin-Amerika, Asia, Afrika og ikke minst i Midtøsten. Sivilbefolkningen i Syria, Irak og i andre konfliktområder lider under uhyrlige overgrep. Terrorangrepene i København og Paris har understreket viktigheten av å stå opp for ytringsfriheten, pressefriheten og forsamlingsfriheten. Utenriksminister Brende har sagt at menneskerettigheter er samfunnets kanarifugl, med henvisning til gruvearbeiderne som pleide å ha med seg en kanarifugl ned i mørket. Døde den fuglen, var det fare på ferde. Økende press på menneskerettigheter er ofte det første tegnet på at et land utvikler seg i feil retning.

I krig og konflikt er kvinners rettigheter gjerne blant det første som blir satt til side. I Irak og Syria flykter jenter for ikke å bli solgt som varer til ISILs hær. I Sør-Sudan blir kvinner voldtatt når de henter mat og vann. I Nigeria er over 270 tenåringsjenter kidnappet av terrorgruppen Boko Haram – vi hørte vel i dag enda flere tall. Norge må stå opp for kvinnene, for jentene som nektes skolegang, for barn som giftes bort og blir kjønnslemlestet, og for kvinnelige menneskerettighetsforkjempere. Vold og drap mot kvinner blir i mange land ikke straffet.

I FN ser vi at en gruppe «likesinnede stater», herunder Saudi-Arabia, Syria, Egypt og Kina, bevisst og systematisk undergraver og svekker FNs menneskerettighetsråd. Disse landene hevder at menneskerettighetene er bygget på vestlige, eurosentriske sivile og politiske rettigheter som er i konflikt med deres tradisjonelle verdier. Med dette til grunn undertrykkes menneskerettighetene og særlig kvinners rettigheter systematisk. Det er viktig at Norge bidrar til å bygge allianser på tvers av regioner for å motvirke disse kreftene.

I meldingen legges det særlig vekt på individets frihet og medbestemmelse, og her rettigheter som er under særlig press, slik som ytringsfrihet, forsamlings- og foreningsfrihet og tros- og livssynsfrihet. Disse rettighetene er grunnleggende for ethvert samfunn. Det er statenes ansvar å beskytte menneskerettighetene og forhindre alle former for diskriminering og vold, inkludert vold mot kvinner, barn, tros- og livssynsminoriteter, urfolk, personer med nedsatt funksjonsevne og seksuelle minoriteter.

Det er et økende gap mellom de forpliktelser statene har påtatt seg, og etterlevelsen av menneskerettigheter i praksis. Manglende etterlevelse skyldes ofte manglende evne og manglende systemer for å sikre beskyttelse av rettighetene. Men det skyldes også manglende vilje. En hovedutfordring er derfor å sikre nasjonal etterlevelse av menneskerettigheter.

Det internasjonale systemet for å beskytte menneskerettighetene må bli bedre. Kun 3 pst. av FNs budsjett går til den tredje pilaren om menneskerettigheter. Dette er altfor lite. Det er derfor bra at regjeringen nå arbeider for et mer effektivt FN og for å styrke FNs kapasitet til å bistå landene i deres menneskerettighetsforpliktelser. Det bør være klare kriterier for land som søker medlemskap i FNs menneskerettighetsråd. Vi må jobbe for å styrke lands evne og kapasitet til å følge opp sine menneskerettighetsforpliktelser og anbefalinger fra FNs landhøringer. Vi må fortsette å arbeide med å styrke FNs tredje pilar, og i år er det avsatt 30 mill. kr ekstra i vårt budsjett til styrking av menneskerettighetene – til sammen 380 mill. kr.

Utdanning er sentralt i arbeidet med å fremme menneskerettighetene. Det har vært nevnt tidligere her – Norge tar nå en global lederrolle i arbeidet med relevant utdanning av god kvalitet for alle, med særlig vekt på jenter og barn med nedsatt funksjonsevne, de fattigste barna og barn i krise og konflikt. Det er viktig at Norge er en pådriver for at internasjonal humanitærrett respekteres, sånn at militarisering og angrep på skoler og universiteter stanses, bl.a. ved å ta en lederrolle i arbeidet med å fremme Lucens-retningslinjene – Safe Schools-initiativet – internasjonalt.

Mange av konfliktene vi ser i dag, handler om manglende respekt for trosfrihet og andres religion. For to uker siden ble 148 mennesker drept i et islamistisk terrorangrep på en høyskole i Kenya, hvor terrororganisasjonen Al Shabaab sto bak. Hovedmannen bak angrepene var angivelig en velutdannet jurist som var tidligere lærer ved en islamsk skole i Kenya. Vi ser stadig flere tilfeller av at ideologisk ekstremisme, snarere enn fattigdom, truer menneskerettelighetene og munner ut i krig og konflikt flere steder i verden. Derfor er det så viktig å fremheve religions- og trosfrihet som sentrale menneskerettigheter. Terrororganisasjoner bryr seg lite om internasjonalt rettsvern – disse ser på menneskerettighetene, demokratiet og folkeretten som vestlige konstruksjoner som er i strid med deres forståelse og tradisjon.

Meldingen fokuserer som sagt på grunnleggende sivile og politiske rettigheter, som vi ser er under økende press. Likevel er det viktig å understreke, som vi også gjør i våre merknader til meldingen, at sivile og politiske rettigheter, sammen med økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter, utgjør et udelelig hele. Dette reflekteres også i regjeringens arbeid med å fremme menneskerettighetene.

Jeg vil mot slutten gå videre med å fokusere på næringslivets rolle. Næringsliv og menneskerettigheter dreier seg ikke bare om næringslivets samfunnsansvar for å respektere menneskerettighetene, men også om næringslivets betydning for å fremme og ivareta menneskerettighetene i et større samfunnsperspektiv. Norsk næringsliv som er aktivt ute, bidrar til økt inntektsgrunnlag og økonomisk utvikling. Bare i Afrika omsetter norske virksomheter for 60 mrd. kr hvert år. Det er omtrent det dobbelte av et årlig bistandsbudsjett. ILO har beregnet at verden trenger 600 mill. flere jobber det neste tiåret. Jobbskaping er helt avgjørende for å sikre at veksten blir inkluderende, bærekraftig, og at den bidrar til demokratisk utvikling. Et ansvarlig næringslivsengasjement kan øke respekten for menneskerettighetene, og derfor er det viktig at Norge fortsetter å ha en ledende rolle for gjennomføring av FNs veiledende prinsipper for menneskerettigheter og næringsliv.

Ulovlig kapitalflukt, penger fra korrupsjon og kriminalitet, er et annet alvorlig hinder for utvikling. Får man ikke inn skatt, får staten mindre penger til skoler, sykehus, infrastruktur og andre viktige offentlige oppgaver. Skatteunndragelse er et problem over hele verden og svekker tilliten mellom staten og befolkningen. Dette er mest alvorlig for fattige land, som er helt avhengig av skatt for å kunne skape utvikling.

Å sikre det internasjonale og nasjonale menneskerettighetsarbeidet krever både politisk og økonomisk engasjement. En samlet utenriks- og forsvarskomité har understreket at det verken er mulig eller ønskelig at dette bistandsfinansieres alene. Nasjonale myndigheter i alle land må prioritere finansiering av menneskerettigheter. Det er beregnet at ulovlig kapitalflyt utgjør tusener av milliarder kroner hvert år – mer enn all bistand og alle utenlandsinvesteringer til utviklingsland til sammen. Derfor støtter komiteen regjeringens arbeid for å utvikle konkrete internasjonale og nasjonale instrumenter og standarder for å begrense internasjonal kapitalflukt og skatteunndragelser. Stater trenger effektive og transparente løsninger for skatteinnkreving. Vi trenger tiltak som gjør at enkeltpersoner, bedrifter og stater ikke motiveres til skattetilpasning, kapitalflukt eller korrupsjon.

Norge må dessuten stille tydelige krav til mottakere av norsk bistand om vilje til fremgang innen menneskerettigheter, demokrati og rettsstatsutvikling. Det er viktig å reagere på alvorlige menneskerettighetsbrudd – og at det kan få konsekvenser for samarbeidet. Derfor er det bra at regjeringen fokuserer på å styrke norsk kapasitet og kompetanse og å styrke opplæringen i UD om menneskerettigheter.

Jeg vil igjen rose regjeringen og utenriksministeren for en omfattende og betimelig stortingsmelding, som på en grundig måte løfter vårt internasjonale menneskerettighetsarbeid ved tydelig å vise at menneskerettigheter både er et mål og et middel, og at menneskerettigheter nå skal integreres i all utenriks- og utviklingspolitikk.

Kristian Norheim (FrP) [12:25:53]: For første gang på 15 år har regjeringen lagt frem en stortingsmelding om menneskerettigheter. Det er den meldingen vi sluttbehandler i salen nå i dag. Jeg vil derfor takke regjeringen for gjennom denne meldingen igjen å løfte frem menneskerettighetene.

Menneskerettighetene er på sett og vis kompasset som viser retningen når vi skal foreta politiske beslutninger. Slik er det også i utenriks- og utviklingspolitikken. Dessverre kjennetegnes situasjonen altfor mange steder av at menneskerettighetene er under stadig press. Menneskerettighetene er og bør være universelle rettigheter, og det skal være rettigheter man ikke skal kunne kjøpslå med.

Fremskrittspartiet støtter fullt og helt opp om regjeringens tilnærming til arbeidet med å styrke etterlevelsen av menneskerettighetene, og at innsatsen skal rettes inn mot følgende tre hovedområder: individets frihet og medbestemmelse, rettsstat og rettssikkerhet, og likeverd og like muligheter.

Verdenserklæringen om menneskerettigheter, som ble vedtatt av FNs generalforsamling i Paris i 1948, er det viktigste grunndokumentet for det internasjonale menneskerettighetsarbeidet. Artikkel 1 slår klart og tydelig fast:

«Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.»

Man kommer derfor ikke utenom FN når man diskuterer internasjonale menneskerettigheter. Ikke minst: Man kommer heller ikke utenom FNs særskilte organ for menneskerettigheter, Menneskerettighetsrådet i Genève, og jeg kommer til å bruke litt tid på det.

Fremskrittspartiet vil rose regjeringen for å slå fast at det bør stilles krav til land som ønsker medlemskap i FNs menneskerettighetsråd. Siden rådet ble etablert i 2006 – som en erstatning for Menneskerettighetskommisjonen – har vi fra Fremskrittspartiets side vært dypt kritiske til hvordan rådet har vært og er sammensatt, og til hvordan rådet til dels skjøtter sitt arbeid.

Det fremstår som absurd når land med regimer som selv systematisk bryter menneskerettighetene, får plass i FNs særskilte organ for menneskerettigheter. Jeg finner grunn til å minne om at rådet har som sin primære oppgave å styrke, fremme og beskytte menneskerettighetene. Å godta at systematiske undertrykkere av menneskerettigheter, som eksempelvis Etiopia, Saudi-Arabia eller Venezuela, skal være FNs vokterråd for menneskerettigheter – menneskerettighetenes ambassadører i FN – og føre tilsyn med etterlevelsen av disse, blir for meg å sammenligne med f.eks. at pedofile skal være barneombud, eller at voldtektsforbrytere skal ha ansvaret for å drive seksualopplysning i skolen.

FN trenger reform på mange områder, men for at FN skal ha legitimitet i menneskerettighetsarbeidet, er det et skrikende behov for at man klarer å gjøre noe med innretningen rådet har, og at medlemskap kun kan oppnås gjennom at noen krav er oppfylt. At regjeringen vil arbeide for at samarbeid med FNs spesialrapportører skal være et kriterium for medlemskap, er svært positivt og et godt skritt i riktig retning.

Med etableringen av Menneskerettighetsrådet kom også innføringen av periodiske landhøringer, der alle FNs medlemsstater skal høres om menneskerettighetssituasjonen i eget land av de andre medlems- og observatørstatene. Det er både fordeler og ulemper ved en slik modell, men så lenge rådet er sammensatt slik det er i dag, er Fremskrittspartiet også kritisk til disse høringene. Selvsagt har Norge utfordringer på menneskerettighetsområdet, selvsagt er ikke Norge et perfekt land der absolutt alt skinner og går på skinner. Men når Norge nærmest skal stå skolerett og bli utfordret på menneskerettigheter av land som selv enten har et svært avslappet forhold til menneskerettigheter, eller som rett og slett ser på grunnleggende menneskerettigheter, som eksempelvis retten til å ytre seg fritt eller retten til å velge sine politiske ledere, som ugress som må lukes bort, da blir slike høringer den komplette parodi.

Å diskutere menneskerettigheter kan også være en komplisert øvelse her hjemme. Vi lever i en tid da stadig flere gode intensjoner synes å ende med rettighetsfesting i lover og regler. Det er grunn til å tråkke forsiktig på bremsen. Det er også grunn til å advare mot en inflasjon i menneskerettigheter. Å anse de politiske, sivile, økonomiske, kulturelle og sosiale rettighetene som et udelelig hele er noe Fremskrittspartiet er kritisk til – i hvert fall når man tar dette ut i det internasjonale landskapet. Dette kan føre til at undertrykkende regimer, som vi har sett med f.eks. Cuba, kan gjemme seg for kritikk av måten regimet skalter og valter med sivile og politiske rettigheter på – ved å fokusere på at de prioriterer arbeidet med å innfri sosiale rettigheter i stedet.

De 21 første artiklene i FNs menneskerettighetserklæring bygger på såkalt negative rettigheter. En innfrielse av disse innebærer ikke krav mot andre til å gi fra seg noe, og de koster heller ikke noe å innfri. Mens de 21 første artiklene omfatter de politiske og sivile rettighetene, omfatter de påfølgende de kulturelle, økonomiske og sosiale.

FNs menneskerettighetserklæring er som kjent et kompromiss mellom øst og vest – mellom høyre og venstre – og et kompromiss mellom ulike ideologier.

Jeg finner dette å være en passende anledning til å tenke litt filosofisk, til å få oss til å stoppe opp og dvele litt. Det er en markant forskjell mellom negative og positive rettigheter, og det er faktisk viktig å tørre å stille spørsmålet om man kan rangere rettighetene og ikke nødvendigvis se hele pakken med menneskerettigheter som et udelelig hele.

Det norske samfunnet er tuftet på et sett med grunnleggende verdier. Blant disse er retten til å ytre seg fritt, retten til å ta del i det politiske arbeidet – som velger og som kandidat – retten til selv å velge hvem man vil dele sitt liv med, retten til selv å velge sin religion, eller fravelge alle religioner, og retten til å bestemme over eget liv og egen kropp. Alt dette er byggeklosser i den verdimessige grunnmuren det norske samfunnet er reist på.

Vi kan ikke legge fra oss disse grunnleggende verdiene når vi ferdes utenfor Norges grenser. Derfor er Fremskrittspartiet glad for at det blir en sterkere fokusering på å integrere arbeidet med menneskerettigheter sterkere i utviklingspolitikken. Vi fikk dette i fanget for en tid tilbake da Uganda ville innføre dødsstraff for homofili. Vi møter også denne utfordringen mange andre steder vi er inne med norske bistandsmidler. Jeg vil minne om at det er norske skattebetaleres penger vi sender fra oss når vi bedriver bistand. At vi har et bevisst forhold til hvordan pengene brukes og hvilke systemer pengene legitimerer, er bare rett og rimelig.

Freedom House publiserer hvert år en oversikt over alle vedens land når det gjelder situasjonen for politiske og sivile rettigheter. På mange vis og på mange steder i verden har det gått fremover, men det er en realitet at det i all hovedsak har stått på stedet hvil når det gjelder landene i Midtøsten – med unntak av Israel, som fremdeles fremstår som unntaket fra regelen i regionen. At det nærmest er null fremdrift når det gjelder menneskerettigheter i de såkalt muslimske landene, er noe vi må forholde oss til. Kvinners rettigheter er for oss like selvsagt som menns rettigheter. Slik er det ikke i alle land. Kvinners rettigheter er enten fraværende eller under sterkt press i en del land, og ikke minst er dette situasjonen i de såkalt muslimske landene. Det er også i disse landene homofile, lesbiske og transseksuelle har vanskeligst kår, men ikke bare der: Også i vårt største naboland er disse rettigheter truet.

Legger vi gjennomgangen til Freedom House ved siden av listen over medlemslandene i FNs menneskerettighetsråd, ser man at et flertall av medlemmene defineres som ikke frie eller kun delvis frie land. De frie landene utgjør med sine 20 av 47 medlemmer et mindretall i rådet.

Det er min avslutning, men det bør være tankevekkende for også andre enn Fremskrittspartiet å se på dette. Det er til ettertanke.

Knut Arild Hareide (KrF) [12:34:54]: Som representanten Norheim nettopp sa: Det er altså meir enn 15 år sidan utviklingsminister Hilde Frafjord Johnson, på vegner av regjeringa Bondevik, la fram ei omfattande stortingsmelding om korleis Noreg skal fremje menneskerettane. Det var St.meld. nr. 21 for 1999–2000, Menneskeverd i sentrum. Ho la òg fram ein detaljert handlingsplan med rundt 100 tiltak for å styrkje norsk menneskerettspolitikk.

Det var derfor på sin plass da regjeringa i fjor la fram ei ny melding som gir oppdatert informasjon om utviklinga på menneskerettsområdet og i norsk politikk. Eg vil derfor bruke denne anledninga til å takke både utanriksminister Børge Brende for ei god stortingsmelding og saksordførar Trine Skei Grande for godt arbeid med innstillinga frå utanriks- og forsvarskomitéen.

Innsats for menneskerettane internasjonalt er ei sentral oppgåve i både utanriks- og utviklingspolitikken. Kristeleg Folkeparti meiner det er nødvendig å samordne tiltaka betre på tvers av politikkområde. Berre da kan innsatsen på dei ulike områda verke i same retning og vere gjensidig forsterkande.

I meldinga framhevar regjeringa tre område som særleg skal prioriterast i kampen for menneskerettane. Det første gjeld vern om individets fridom og medråderett. Her står kampen om sivile og politiske rettar som ytringsfridom, forsamlings- og foreiningsfridom og trus- og livsynssfridom. Området er brennaktuelt. Me har i det siste opplevd islamistiske terroraksjonar mot dei som bruker ytringsfridomen i Europa, og reine avrettingar av annleis truande. Dei fleste offera finst likevel ikkje i vår verdsdel.

Individets fridom og like rettar står heilt sentralt i den dragkampen som no blir utkjempa innanfor den muslimske verda. Slike land er ofte prega av autoritære regime med ansvar for alvorlege brot på menneskerettane. Men det treng ikkje bli betre om ekstreme islamistar overtar makta. Snarare kan det bli verre. Korleis ein da skal fremje menneskerettane i slike land, er ei stor utfordring. Svaret heng nært saman med utviklinga av reelt demokrati og ein rettsstat som sikrar at loven er lik for alle. Den kampen må landas eiga befolkning vinne. Undervegs kan me bidra med støtte til menneskerettsarbeidet, ikkje minst til menneskerettsforkjemparar, forsvare uavhengige medium og styrkje retten til utdanning.

Det andre prioriterte innsatsområdet gjeld rettsstaten og rettstryggleiken. Frå Kristeleg Folkepartis side er det viktig at meldinga strekar under retten til liv. Det er jo den fundamentale retten som spring ut av respekten for verdigheita til det enkelte mennesket.

For å beskytte rettane til enkeltmennesket er utviklinga av rettsstaten heilt avgjerande. I praksis har mange land store manglar når det gjeld rettferdige og effektive rettssystem. Mange autoritære regime gir ikkje rom for uavhengige domstolar, og dei bruker politiet til å beskytte eigen maktposisjon vel så mykje som menneskerettane til vanlege folk.

Ei rekkje av dei fattigaste landa i verda er òg prega av dårleg utbygd offentleg administrasjon generelt. Der kan me gi bistand som styrkjer rettsapparatet og sivilsamfunnets vaktrolle.

Eit tredje innsatsområde gjeld likeverd og like moglegheiter. Lat meg i den samanhengen framheve kvinners og barns rettar. Noreg må vere ein pådrivar i kampen mot alle former for diskriminering, inkludert diskriminering av trus- og livssynsminoritetar, urfolk, personar med nedsett funksjonsevne og seksuelle minoritetar.

Liv Signe Navarsete (Sp) [12:39:41]: Meldinga om menneskerettar som mål og middel i utanriks- og utviklingspolitikken er god lesnad. Eg vil takke for ei god melding, og eg vil også takke Trine Skei Grande, som har gjort ein god jobb som saksordførar.

Det er få av måla i meldinga ein kan seie seg usamd i. Det viser også merknadene frå komiteen. Noreg set menneskerettane høgt, og me er alle samde om at det er eit viktig arbeid, både her heime og i utanriks- og utviklingspolitikken, at me skal halde fram med å styrkje menneskerettane. Sjølv om innlegga frå talarstolen kan ha ulike vinklingar i dag, er det ingen tvil om at her er me grunnleggjande samde.

Eg vil i dag bruke nokre av mine tilmålte minuttar til å snakke om noko som ligg meg på hjartet. Meldinga tek opp utfordringar knytte til helse. Meldinga stadfestar at helse er eit mål i seg sjølv, og at helsevinstar bidreg til at fleire menneskerettar vert realiserte og styrkte. For å kunne betre folk si helse må ein dekkje folk sine grunnleggjande behov. Det mest grunnleggjande av alt er sikker tilgang på trygg mat og reint vatn. Ja, kanskje finst det ingen rett som er så grunnleggjande for å leve som retten til mat og vatn. Utan trygg tilgang til mat og vatn er det ikkje mogleg å sikre folk eit verdig liv.

Meldinga om menneskerettar refererer til Verdas matvareprogram, som stadfestar at svolt og feilernæring er den største helserisikoen på verdsbasis. Eit løft i Noregs bistand til mat vil gi eit historisk bidrag til å oppfylle folk sin rett til mat.

Det er truleg ikkje mogleg å hjelpe fleire menneske på ein smartare måte enn å investere i internasjonal mattryggleik og matsikkerheit. 2,6 milliardar menneske er i dag direkte knytte til jordbruk og fiske. Over 40 pst. av alle yrkesaktive er bønder. Til og med Verdsbanken har i ein rapport stadfesta at den mest effektive måten å redusere fattigdom på er å støtte småbønder i utviklingsland.

Det må Noreg ta konsekvensen av. Noreg må no ta initiativ til ein internasjonal opptrappingsplan for matproduksjon. Me må bruke bistand aktivt for å medverke til at det vert produsert nok mat, og samstundes redusere klimagassutsleppa. Det kan me gjere med auka satsing på småskalaproduksjon i landbruket. Difor vil landbruksbistanden i åra som kjem, få ein større del av Noregs bistandsmidlar.

Dei fleste vil nok seie seg samde i at å vedta menneskerettar ikkje er nok. Ein sikrar ikkje folk sine rettar berre ved å vedta dei. Få rettar vert sikra utan at ein også syter for eit tilstrekkeleg ressursgrunnlag i kvart land. Dette krev at dagens utviklingsland får utvikla ein berekraftig nasjonal industri og skape ein produktivitetsvekst i jordbruket. Noreg må syte for at utviklingslanda vert gitt fridom til å beskytte og byggje opp den kompetansen som er naudsynt for å etablere berekraftig industri, jordbruk og anna næringsliv.

Samstundes må ein sjå til at den økonomiske veksten ikkje berre hamnar i hendene på ein liten del av folket i kvart land. Den gamle myten om at ein måtte tillate større ulikskapar mellom folk for å skape vekst, er feil. Dei samfunna som syter for ei rettvis fordeling, er òg dei landa som får ein berekraftig vekst og løftar folk ut av fattigdom, slik at ein kan få realisere fleire av sine menneskerettar.

Ein samla komité peikar på at miljøvala me tek i dag, vil påverke framtidige generasjonar sine moglegheiter til å realisere sine menneskerettar. Klimaendringane, presset på ressursgrunnlaget og framtidig trong for mat og energi er dei mest grunnleggjande utfordringane verda står overfor. Skal me klare å løyse miljø- og klimautfordringane, må me prioritere. Omsynet til økosystema må vere overordna auka forbruk og vekst som ikkje er berekraftig.

Meldinga løftar fram kvinner sine rettar og likestilling globalt. Det er bra, og det er naudsynt. Land der berre halvparten av folket sine rettar vert respekterte, kan ikkje lukkast.

Noreg hadde ikkje gong på gong vore kåra til verdas beste land å bu i om me ikkje hadde eit samfunn som er kome langt i høve likestilling. Likestilling er eit område der Noreg har mykje erfaring, og det må me også nyttiggjere i bistandspolitikken. Å ta i bruk evnene, engasjementet og arbeidskrafta til heile folket kan aldri slå feil.

Noreg må gjere alt ein kan for å sikre kvinner sine grunnleggjande rettar både i land som er i krig og konflikt, og i fredelege land der kvinnene mange stader vert systematisk haldne nede.

Senterpartiet driv sjølv eit bistandsprosjekt i Tanzania. Ein sentral del av prosjektet er å opplyse både kvinner og menn om dei ibuande rettane som også kvinnene i landet har. Berre å få stadfesta at ein har rettar folk flest tek for gitt, har gitt desse kvinnene auka sjølvtillit og livsgnist. Dette gjer meg optimistisk i trua på kva norsk bistand kan bidra til.

Bård Vegar Solhjell (SV) [12:45:02]: Det er kanskje på sida av vanleg kutyme å gje heilt umotivert skryt, men dette er ei veldig god stortingsmelding – det vil eg seie. Det er heilt sikkert fordi mange dyktige tenestemenn og -kvinner i Utanriksdepartementet har laga henne, men det kan òg hende at utanriksministeren og resten av den politiske leiinga har gjeve positive bidrag. Det er eit gode at vi kan formulere politikk på ein så pass konsistent og god måte. Eg synest òg innstillinga viser at det er brei einigheit. Det er ein del enkeltspørsmål som det ikkje er einigheit om, men i det store biletet er dei mindre enn dei store tinga som det er einigheit om. Difor skal eg bruke ein litt annan inngang til mesteparten av innlegget mitt. Problemet med norsk menneskerettspolitikk går jo ikkje på ueinigheit om sjølve politikken, men på visse sider ved praktiseringa av han ute i verkelegheita, og då er det tre forhold eg synest er viktige.

Det første har litt med meldinga og innstillinga å gjere, og det er kanskje på det punktet eg eigentleg er mest kritisk. Det har vore teke opp av fleire talarar. Dei ulike menneskerettane som ofte vert kategoriserte som sivile, politiske, kulturelle, sosiale og økonomiske, er ein del av ein heilskap, ikkje ein konstruksjon, fordi ulike sider ved samfunnet heng saman, og når det gjeld alle kjende gjennombrot for rettar eg kjenner til, så har det vore eit samspel mellom dei.

La meg eksemplifisere. Det er ikkje slik som enkelte hevdar, at økonomiske og sosiale rettar, likskap, utvikling av rettar knytte til helse, osv. kjem av seg sjølv ute i verda. Dei har som oftast vorte drivne fram av menneske som har hatt organisasjonsfridom, ytringsfridom, trusfridom, evne til å drive igjennom og setje makt bak krava sine og gjennom det skape jamnare fordeling, arbeidsplassar til fleire, tryggleik for fleire og økonomiske rettar – altså at det sivile og det politiske har støtta opp under det økonomiske. Men sjølvsagt òg motsett: Der ein har klart å få den vesentlege framgangen, har det òg vore ein nødvendig del av den sivile og politiske framgangen – at utdanning gjeld alle, at helse er, som Marit Nybakk sa, på eit slikt nivå at dei fleste kan overleve og vekse opp. Det er altså eit integrert samspel. Det er bl.a. det som er historia bak dei store framstega for menneskerettane som er gjorde i Noreg – eit samspel mellom eit breitt sett av ulike typar rettar. Og det er òg det som er historia bak dei enorme framstega i nyare tid som vi kan sjå i ein del land rundt omkring i verda. Brasil er eit eksempel. Det er kanskje ingen land som har hatt meir imponerande økonomiske framsteg dei siste 20–25 åra enn Brasil – 25 pst. var under fattigdomsgrensa i 1990, 3 pst. i dag. Men historia om det heng òg tett saman med eit politisk gjennombrot, der ein fekk ytringsfridom, der folk kunne streike, der politikarar kunne stille til val, der media vart sleppte fri, i eit samspel mellom store økonomiske og helsemessige framgangar.

Det andre er korleis vi møter dilemma ute i verkelegheita med politikken vår. Det er den verkelege utfordringa i norsk menneskerettspolitikk. Det er den som viser seg når vi skal prøve å reparere forholdet vårt til Kina og får besøk av ein tibetansk leiar. Det er den som viser seg når bloggaren Raif Badawi vert piska og vi må ta stilling til korleis vi skal handtere det. Det er den vi møter i samband med engasjementet til norske selskap i utlandet, det er den som viser seg når vi skal vekte kor mykje menneskerettar betyr, og kor mykje ressursar vi legg i faktisk å gjere noko med det i land vi er engasjerte i.

Eg er absolutt imot den linja at Noreg ikkje skal vere i land som bryt menneskerettane grovt. Det er klart vi må vere der, akkurat som land som bryt menneskerettane grovt, må vere med i FNs menneskerettsråd dersom det skal gje meining. Men om vi er villige til å ta i bruk incitament, setje makt bak krava i avgjerande situasjonar – det er den største menneskerettsdebatten.

Det tredje poenget mitt vil eg kaste som ei utfordring til regjeringa: Verda treng sårt leiarar i ei rekkje store menneskerettssituasjonar som no er under oppsegling. La meg berre nemne eitt: flyktningkatastrofen vi ser er under oppsegling i Syria, situasjonen i Middelhavet. Leiarar i globalt menneskerettsarbeid òg når det er litt tøft – det treng vi verkeleg.

Utenriksminister Børge Brende [12:50:59]: Først vil jeg takke komiteen for det jeg har opplevd som en veldig god og substansiell debatt med mange gode og viktige innspill. Takk også til saksordføreren, som har fått meldingen i havn.

Regjeringens menneskerettighetsmelding legger sentrale premisser for Norges internasjonale arbeid. Jeg er glad for at utenriks- og forsvarskomiteen i sin innstilling støtter regjeringens initiativ for å styrke menneskerettighetene i utenriks- og utviklingspolitikken.

Menneskerettighetene utgjør selve grunnlaget – som flere representanter har vært inne på – for frihet, rettferdighet og fred i verden. De verner mot maktmisbruk og er avgjørende for demokratiet. Menneskerettighetene er – som også flere har vært inne på – kanarifuglen i gruven. Om de blekner, viser sykdomstegn, er det fare på ferde. Historien viser at vi ikke kan ta grunnleggende universelle verdier og normer for gitt. De er umistelige og hardt tilkjempet og må stadig forsvares.

Sivile og politiske rettigheter og økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter er gjensidig avhengige av og forsterker hverandre. Ytringsfrihet, pressefrihet og forsamlingsfrihet er ofte forutsetninger for andre rettigheter, som retten til utdanning, retten til mat og helsetjenester. Menneskerettighetsforkjempere står opp for godt styresett basert på likeverd og like muligheter i samfunnet, uten korrupsjon og marginalisering av sårbare grupper. Dette kan de ikke gjøre uten ytringsfrihet.

De ulike rettighetene kan derfor ikke skilles fra hverandre. Stortingsmeldingen legger dette til grunn i sin struktur og i sitt budskap. Rettigheter under særlig press løftes frem. Vi utvikler derfor en strategi for å fremme ytringsfrihet, pressefrihet og uavhengige medier – et innsatsområde som også komiteen vektlegger i sin innstilling.

Det er statens ansvar å beskytte menneskerettighetene og forhindre diskriminering, men reell vilje eller evne er ofte en mangelvare. Manglende respekt for menneskerettighetene er en krenkelse av enkeltindividet, hindrer samfunnsutviklingen og har negative konsekvenser lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Mange av de alvorlige krisene i verden i dag er knyttet til grove og systematiske brudd på menneskerettighetene. Med dette som utgangspunkt må vi erkjenne at det internasjonale systemet for å fremme og beskytte menneskerettighetene ikke er sterkt nok.

Regjeringen vil styrke menneskerettighetenes plass i FNs virke. Menneskerettighetene er en av tre viktige og avgjørende pilarer i FNs arbeid. Norge skal være blant dem som fører an for at FN setter menneskerettighetene først i praksis. For effektivt gjennomslag må dette over tid reflekteres i styringsverktøy og i FNs budsjetter.

En fremtidsrettet utviklingspolitikk skal bidra til å realisere menneskerettighetene. Internasjonale menneskerettighetsforpliktelser skal være grunnlaget for vårt samarbeid og vår dialog. Manglende vilje til å etterleve menneskerettighetene vil få konsekvenser for omfang og innretning på det langsiktige arbeidet og partnerskapet vi har med land rundt omkring i verden.

Norge har videre et særlig ansvar for å fremme menneskerettigheter og demokrati i land hvor norske selskaper har store interesser. Dette følges opp gjennom en egen handlingsplan.

Respekt for menneskerettighetene er et utenrikspolitisk mål i seg selv og et middel for varig utvikling og sikkerhet i verden. Regjeringen vil gi målrettede og solide bidrag for å styrke arbeidet for menneskerettighetene internasjonalt. Samarbeidet med sivilt samfunn vil stå sentralt. Menneskerettighetsmeldingen legger klare føringer for en samstemt politikk, der fremme av menneskerettighetene integreres i alt arbeid på globalt, regionalt og bilateralt nivå.

Jeg opplever komiteens merknader innen de ulike tematiske satsingsområdene nedfelt i meldingen som svært konstruktive og som en klar støtte for en økt norsk innsats innenfor området menneskerettigheter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Anniken Huitfeldt (A) [12:56:11]: Jeg vil takke utenriksministeren for et godt innlegg, og han gir oss et godt overblikk over hvordan Utenriksdepartementet og han selv jobber med menneskerettigheter.

Norge var det andre landet i verden som vedtok en ekteskapslov for homofile, og det synes jeg gir oss en spesiell forpliktelse til å ta opp homofiles situasjon selv om det i mange internasjonale sammenhenger er ganske kontroversielt.

Mitt spørsmål er hvordan utenriksministeren tar opp homofiles rettigheter på de internasjonale arenaer hvor han opptrer.

Utenriksminister Børge Brende [12:56:49]: Jeg er glad for at representanten Huitfeldt tok opp dette spørsmålet. Vi har faktisk sett at i en del land har det vært tilbakeslag når det gjelder homofiles og seksuelle minoriteters situasjon. Dette skulle man ikke tro skulle skje i det 21. århundret, og jeg benytter de anledningene jeg har til å ta opp LHBT-spørsmål ikke minst i de land hvor vi ser at seksuelle minoriteter ikke blir behandlet i tråd med det som er menneskerettighetene.

I Norge har vi de senere tiårene både gjennomført nasjonal lovgivning og sett en kraftig endring i synet også i Norge. Toleranse er viktig, og ikke minst skal dette også gjenspeiles i den agendaen vi har internasjonalt.

Marit Nybakk (A) [12:58:01]: Norge har en handlingsplan for sikkerhetsrådsresolusjon 1325 om kvinner, fred og sikkerhet. Det dreier seg selvfølgelig om å hindre vold mot kvinner i krig, men det dreier seg faktisk også om å bidra til å sikre at kvinner er med når freden skal bygges, er med når samfunnet skal utvikles. Det er også grunnleggende menneskerettigheter, og jeg vil spørre om utenriksministeren vil sikre at denne handlingsplanen også blir en del av den MR-satsingen, for ikke å si omvendt, at menneskerettighetssatsing også kobler seg på denne handlingsplanen for kvinner, fred og sikkerhet.

Utenriksminister Børge Brende [12:58:45]: Jeg kunne ha sagt ja, og så endt svaret der, men jeg tror representanten kanskje ønsker at jeg skal fylle ut litt mer. Svaret er ja, og vi har gjennom den handlingsplanen også tydeliggjort at Norge ønsker å fortsette å ha en lederrolle når det gjelder kvinner, fred og sikkerhet. Senest på torsdag og fredag sist uke ble vi enige med Sør-Afrikas utenriksminister om, og Sveriges utenriksminister var veldig støttende til det, at vi skal jobbe for å bygge opp en pool med kvinnelige fredsmeklere i et samarbeid med Sør-Afrika. Vi har i løpet av kort tid hatt et eget kurs i Norge og en konferanse for kvinnelige fredsmeklere, og jeg tror at skal fredsprosesser være bærekraftig, må også kvinner og det sivile samfunn være en del av disse prosessene. Det har vi sett.

Liv Signe Navarsete (Sp) [13:00:06]: Ifølgje Verdas matvareprogram er svolt og feilernæring den største helserisikoen på verdsbasis – større enn hiv/aids, malaria og tuberkulose til saman. Kvart fjerde barn under fem år er påført permanente skadar som følgje av underernæring. Dei misser retten til det livet dei kunne hatt.

For å gi alle rett til mat må ein betre sårbare gruppers tilgang til mat og auke moglegheita til matproduksjon. Den raud-grøne regjeringa hadde eit sterkt engasjement for dette og var bl.a. sterke pådrivarar for å få på plass FNs retningsliner for jordbruk og fiske. Dette engasjementet er no tona ned. Eg vil utfordre utanriksministeren: Kva vil han gjere for å auke engasjementet og sikre at sårbare grupper får ein betre rett til mat og slik òg kan få tilgang til andre menneskerettar når ernæringa er på plass?

Utenriksminister Børge Brende [13:01:13]: Når det gjelder tilgangen på mat og de utfordringene som vi står overfor når verden trolig vil gå fra sju milliarder til ti milliarder mennesker frem til 2050, må det på plass en helt annen kraft i politikken for å sikre økt matvareproduksjon i verden. Jeg er enig i mye av det representanten Navarsete sier, med ett unntak, at det skulle være noe mindre kraft nå rundt at mat og tilgang til rent drikkevann er helt essensielt for menneskeheten, ikke minst nå i forbindelse med utarbeidelsen av de nye bærekraftsmålene frem til 2030, som skal avløse tusenårsmålene. Den fremstillingen kjenner jeg meg ikke igjen i.

Når vi skal jobbe for å avskaffe all ekstrem fattigdom innen 2030, avskaffer man ikke den uten at barn, voksne – alle – har tilgang til mat og rent drikkevann.

Trine Skei Grande (V) [13:02:32]: Jeg skal prøve meg på to spørsmål, og jeg skal gjøre det ene til et ja- eller nei-spørsmål.

Er det ikke viktig for Norge å feie for egen dør for å kunne ha autoritet utad med hensyn til å stå for menneskerettigheter i møte med andre land? Det er et kort ja- eller nei-spørsmål, som jeg håper at utenriksministeren er enig med meg i.

Så har jeg lyst til å løfte fram kvinnerettigheter, for vi ser at de på mange måter har en negativ utvikling rundt omkring i verden akkurat nå – med land som vedtar lover som går i feil retning, som godtar voldtekt innenfor ekteskap f.eks. Vi ser den trusselen som mange jenter i dag opplever – ved årsdagen for Boko Harams bortføring av jenter, noe som gir et dystert perspektiv for kvinnerettigheter internasjonalt. Det andre spørsmålet, som vel også kan besvares med ja eller nei, er: Deler utenriksministeren disse bekymringene?

Utenriksminister Børge Brende [13:03:37]: Representanten Skei Grande har dessverre rett i at situasjonen for mange jenter og kvinner i verden er dyster, spesielt for dem som lever i områder med krig og konflikt, men også i en del land hvor vi har sett at det har vært en viss positiv utvikling når det gjelder kvinner og jenters rettigheter, men hvor vi nå ser at det er en tilbakegang.

Så har vi områder hvor vi ser at det er fremgang – ta f.eks. Afghanistan, hvor det nesten ikke gikk ei jente på skole i 2001. Nå går det over fire millioner jenter på skole der. Det viser at det nytter. Utdanningssatsingen, som vi er veldig enige om, er vesentlig ikke minst for marginaliserte grupper, men også for jenter, slik at de sikres en god basis.

Meldingen, som er den første på 15 år når det dreier seg om menneskerettigheter i utenriks- og utviklingspolitikken, viser at vi tar dette på alvor, og jeg mener at Norge også har et robust ståsted nasjonalt når det gjelder menneskerettigheter. Vi har ingen ting å skjemmes for – tvert imot.

Bård Vegar Solhjell (SV) [13:04:53]: For referatet må eg først rette opp ein inkurie. Det gjeld ein merknad om Vest-Sahara, som SV skulle vore med på i innstillinga. – Så er det gjort.

Så la eg merke til at utanriksministeren, til liks med representantar frå SV, Arbeidarpartiet og Høgre, argumenterer veldig sterkt for å sjå dei ulike menneskerettane som eit udeleleg heile og at dei heng saman og påverkar kvarandre ulike vegar, mens representanten frå Framstegspartiet argumenterte for det stikk motsette – at vi ikkje burde gjere det, at det er ein reell forskjell – og har det til felles med ein del land i verda som òg argumenterer for at den eine typen rettar er viktig, mens den andre er ei vestleg oppfinning, men da med motsett utgangspunkt: Dei økonomiske og sosiale rettane er viktige, men ikkje dei andre. Så mitt spørsmål er: Vil det vere eit gode om vi skulle begynne å dele opp menneskerettar ved å gradere og rangere dei etter kor viktige dei er, eller ville det berre skape større problem med å fremje rettar i verda?

Utenriksminister Børge Brende [13:05:53]: Det jeg synes har vært veldig bra med debatten her i dag, er at den viser, etter min mening, at det er et samlet storting som står bak at vi nå setter menneskerettigheter tydeligere på dagsordenen – at Norge også tar en tydeligere rolle i FN, hvor den tredje pilaren dessverre har vært nedprioritert. Vi bruker mer penger nå på FNs menneskerettighetsarbeid. Det ligger i budsjettet. Det er regjeringens politikk. Jeg mener at politiske rettigheter, som ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og ikke minst pressefrihet, også er nødvendige forutsetninger for at man kan påpeke, som jeg sa i mitt innlegg, situasjoner når det gjelder økonomiske og sosiale rettigheter som ikke er slik de skal være. Blant annet ble LHBT nevnt. Men det er også slik at hvis man skal få til økonomisk vekst, verdiskaping, en god fordeling, så er det igjen forutsetninger for det andre. Så dette henger sammen. Jeg føler det er bred enighet om det i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Anniken Huitfeldt (A) [13:07:18]: (komiteens leder): Jeg vil takke saksordføreren for en veldig god jobb med denne meldinga, og det var også veldig stor interesse blant alle dem som ble invitert til høringer i Stortinget.

I likhet med saksordføreren og utenriksministeren tilhører jeg en politisk generasjon som på 1990-tallet opplevde stor framgang i internasjonal politikk. Diktaturene falt i Latin-Amerika, Berlinmuren falt, apartheidregimet i Sør-Afrika falt, og vi opplevde en stor grad av optimisme. Hvis vi ser på mange av disse menneskerettighetene, ser vi at politisk frihet i bl.a. Latin-Amerika også har gitt stor økonomisk og sosial framgang. Men vi ser også, som flere i denne salen har vært inne på, et tilbakeskritt når det gjelder menneskerettighetene i noen land. Vi ser i mange land i Midtøsten at når ledere ikke lenger klarer å levere økonomisk framgang til sine innbyggere og mister makt, lener man seg på et religiøst lederskap og bruker det nasjonale mannsideal nærmest i motsetning til et vestlig likestillingsideal. Derfor ser vi i en del land i Midtøsten, bl.a. i Irak, at barnebarna til tider har lest dårligere enn sine egne bestemødre, fordi det har vært tilbakeskritt på dette området.

En parallell til dette ser vi når det gjelder homofiles rettigheter i vårt naboland. Mens dette var et ikke-tema for en del år tilbake den gangen Norge vedtok ekteskapsloven, ser vi at homofili nå blir brukt som motsetning til et slikt nasjonalt mannsideal, og angrep på homofile i for mange østeuropeiske land blir sett på som legitimt. Her mener jeg at Norge har et helt spesielt ansvar når det gjelder å fremme likestilling både for kvinner og for homofile.

Det er mange land som ikke har kommet like langt i demokratiet som oss. Men det som er et viktig første skritt, er å beskytte ytringsfriheten, frihetsforkjempere i andre land og å etablere en rettsstat. Jeg mener at norsk utenrikspolitikk i stor grad må ta sikte på å sette land i stand til å bygge sin egen rettsstat for å ta vare på enkeltindividers rettigheter.

Bård Vegar Solhjell var inne på noe veldig viktig i sitt innlegg. Han snakket om at det betydde noe hvordan man vektet menneskerettigheter i forhold til andre utenrikspolitiske hensyn. I vekting la han at det handlet om å sette makt bak kravene og ha incitamenter. Jeg er delvis enig i det. Men jeg må også si at det å få framgang på disse områdene også handler om vilje til ikke bare å bruke makt, men vilje til dialog med dem vi er uenig med, enten det handler om situasjonen i Iran, hvor mange ytterliggående krefter er mot den avtalen som nå er inngått – jeg tror jo at dialog fører til framgang – eller om situasjonen på Cuba, hvor mange mener at det er galt å inngå samarbeid med Cuba fra amerikanernes side, fordi det er et samfunn som i stor grad ikke har demokrati. Jeg tror at dialog også med dem vi er uenig med, fører til framgang.

Representanten fra Høyre hadde et meget godt innlegg om næringslivets rolle og ansvar når det gjelder menneskerettigheter. Jeg vil også understreke behovet for et anstendig arbeidsliv og det å sette arbeidstakerne i stand til å kjempe for sine rettigheter – fri forhandlingsrett. Det er ofte slik at fagbevegelsen i mange diktaturer utgjør en organisert enhet som kan stå i en slags motmakt til et maktapparat. Derfor vil jeg understreke ILOs åtte kjernekonvensjoner, og at Norge er pådriver i dette arbeidet.

Vi har et handlingsrom i Norge som vi har et ansvar for å benytte. For det første har vi en forpliktelse til selv å respektere menneskerettigheter gjennom traktater, for det andre er menneskerettigheter et sentralt verdigrunnlag for hele det politiske Norge, og for det tredje er en stabil internasjonal rettsorden veldig viktig for Norge som en småstat. Innsats for menneskerettigheter er for Norge en førsteprioritet – ytringsfrihet og uavhengige medier likeså. Over hele verden finnes det modige mennesker som daglig risikerer livet for å virkeliggjøre verdenserklæringen om menneskerettigheter. Vi har et ansvar for å støtte disse menneskene.

Lise Christoffersen (A) [13:12:23]: Dette er en viktig melding. «Respekt for menneskerettighetene er et (…) mål, men også et middel for å oppnå varig utvikling og sikkerhet» – det er bra. Menneskerettigheter er noe vi lett tar som en selvfølge, vi som lever i Norge, men slik er det ikke for store deler av verdens befolkning, og når andre betrakter oss med et kritisk blikk, ser vi at det også er en jobb å gjøre her hjemme.

Som et eksempel kan nevnes at Den europeiske kommisjonen mot rasisme og intoleranse, ECRI, for ca. to måneder siden publiserte sin femte rapport om Norge. Mye er positivt, men kommisjonen påpeker også viktige forbedringspunkter, som å satse mer systematisk på å bekjempe spredning av rasistiske ytringer på Internett og gjøre mer for å rette opp manglende bistand til innvandrere når det gjelder jobb og utdanning. ECRI påpeker dessuten at ofre for diskriminering ikke får god nok hjelp til å sikre sine rettigheter i det norske rettsapparatet. Dersom vi skal spille en rolle i å fremme menneskerettigheter internasjonalt, må vi også vise at vi tar de internasjonale menneskerettighetsorganisasjonenes anbefalinger til oss på alvor. Ellers kan vi lett bli møtt med påstander om doble standarder og svekke våre muligheter til å påvirke menneskerettighetene i positiv retning i land der det trengs enda mer enn her. Visse regimer benytter enhver anledning til å rette fokus alle andre steder enn mot seg selv. Det ser vi ikke minst i de debattene vi har i Europarådets parlamentarikerforsamling.

Manglende respekt for menneskerettigheter angår oss også på en annen og dessverre mer alarmerende måte for tida. Respekten for menneskerettighetene er på vikende front på vårt eget kontinent. Det påvirker også vår egen sikkerhet.

Regjeringa reiser mange viktige problemstillinger i denne meldinga, som hver for seg kunne vært gjenstand for en større debatt. Men som medlem av Stortingets delegasjon til Europarådet velger jeg å framheve det positive i at regjeringa i meldinga legger stor vekt på en styrking av det arbeidet som Europarådet gjør for demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Når regjeringa sier at det er behov for en styrking, er det samtidig en erkjennelse av at de sakene Europarådet reiser, ikke alltid får tilstrekkelig oppmerksomhet, heller ikke her hjemme. Med den ustabile situasjonen vi har i deler av Europa for tida, er det viktigere enn noensinne å støtte opp om dette arbeidet.

Mange vet lite om Europarådet, men det er altså vår egen europeiske menneskerettighetsorganisasjon, stiftet i 1949 av ti land, deriblant Norge. Bakteppet var annen verdenskrig, det hittil mørkeste kapitlet i Europas historie, med folkemord og andre omfattende brudd på menneskers rettigheter. Organisasjonen har i dag 47 medlemsland, alle Europas land unntatt Hviterussland, og er den eneste pan-europeiske organisasjonen vi har. Minstekravet for å bli medlem er et minimum av vilje til demokrati, med en avtalt og selvpålagt forpliktelse til å endre konstitusjon, rettssystem, valglover, innføre presse- og organisasjonsfrihet og ta vare på minoriteters rettigheter. Dette er krevende prosesser i land uten demokratiske tradisjoner, men Europarådet bidrar med sin ekspertise, og gjennom et system for overvåking legges press på tempo i forandringene.

Dessverre er ikke alle land like gode til å følge opp. Ett eksempel er Aserbajdsjan, som bruker mer energi på å bortforklare brudd på menneskerettighetene enn de bruker på å rydde opp. De har nettopp hatt formannskapet i Europarådet, og mange håpet at det ville føre til forbedringer, men situasjonen for journalister og andre menneskerettighetsforkjempere ble om mulig enda verre enn før. Likevel betyr det en viss prestisje for myndighetene i landet å være medlem i Europarådet. Det må vi derfor fortsette å bruke for å legge press på viljen til å levere.

Ukraina er et annet eksempel – medlem av Europarådet i 20 år, uten å være i nærheten av å komme i mål med menneskerettigheter, rettsstat og demokrati. En av de største hindringene er at landet er gjennomsyret av korrupsjon. Generalsekretær Thorbjørn Jagland har vært veldig tydelig på at terskelen for Russlands annektering av Krim og krigføring i de østlige delene av Ukraina kunne vært langt høyere dersom Ukraina hadde vært et demokrati med høy tillit i befolkningen til de sentrale styresmaktene. Mangelen på det får nå konsekvenser for sikkerheten i hele Europa på en måte vi ikke har sett siden den kalde krigens dager.

Europarådet trengs derfor mer enn noensinne, både i smått og i stort, her hjemme og ute. Det er derfor positivt at regjeringa legger opp til styrket engasjement fra norsk side.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Elin Rodum Agdestein (H) [13:17:26]: Regjeringen og utenriksministeren får i dag en velfortjent honnør for å legge fram den første menneskerettighetsmeldingen på 15 år. Jeg vil slutte meg til dem som gir den rosen. Det innebærer et taktskifte at menneskerettighetene nå skal integreres i all utenriks- og utviklingspolitikk.

Vi ser med bekymring på at grunnleggende sivile og politiske rettigheter i økende grad brytes ute i verden, men også i vårt naboskap i Europa. Situasjonen med Russlands folkerettsstridige annektering av Krim og aggresjonen i Ukraina tar krig og konflikt inn i våre nærområder, hvor menneskerettighetssituasjonen forverres.

Mer enn 20 år etter oppløsningen av Sovjetunionen er det europeiske kontinentet fortsatt delt. Deler av Øst-Europa, Sør-Kaukasus og Sentral-Asia er styrt av autoritære regimer der menneskerettighetene ikke beskyttes i tråd med internasjonale konvensjoner. Tvert imot har det i disse områdene vært bekymringsfulle tilbakeslag mot rettsstat og etablerte rettigheter, der ytringsfrihet, forsamlingsfrihet og pressefrihet blir innskrenket i flere land. Minoriteter diskrimineres og forfølges, menneskerettighetsforkjempere det samme. De trues og får ikke beskyttelse av staten.

EU har gjennom mer enn 60 år bidratt til å fremme fred og forsoning, demokrati og menneskerettigheter i Europa, noe som gjenspeiles i tildelingen av Nobels fredspris i 2012. De norske EØS-midlene er Norges bidrag til å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa. De skal støtte opp under de grunnleggende universelle verdiene, som demokrati, menneskerettigheter, ikke-diskriminering og likestilling. Norge bruker disse midlene aktivt og vil følge opp utviklingen i de landene som mottar dem. Derfor er utbetalingene av EØS-midler til Ungarn blitt holdt tilbake siden mai i fjor – på grunn av klare brudd på forutsetningene.

Individets frihet og selvbestemmelse, rettsstat, rettssikkerhet, likeverd, like muligheter – alt dette ligger til grunn for Norges arbeid med menneskerettigheter.

Som foregående taler var inne på, Den europeiske menneskerettskonvensjon danner grunnlaget for et sterkt rettsvern i Europa. EU, Europarådet og OSSE har bidratt til å fremme rettsvernet i praksis. Det er viktig at Norge arbeider for å styrke Europarådets og OSSEs arbeid for demokrati, menneskerettigheter og rettsstatsprinsipper. Det er liten tvil om at en av hovedutfordringene er å sikre nasjonal etterlevelse av menneskerettighetene. Spillereglene, gjennom FN og Europarådet, er på plass, men problemet er at de ikke følges. Derfor må Norge fortsette å bidra aktivt i det internasjonale arbeidet for å beskytte og fremme menneskerettighetene.

Det er også viktig å sikre at våre ambisjoner følges opp gjennom det arbeidet norske NGO-er og bistandsorganisasjoner gjør ute. De er blant våre viktigste partnere i utviklingspolitikken.

Trine Skei Grande (V) [13:20:49]: Dette er ikke et ønske om å gjøre debatten lengre, men om å avslutte den.

Som saksordfører må jeg si det er veldig bra at vi fikk så stor enighet, og det er veldig bra at regjeringa la fram en så god melding at det var mulig å få en så stor enighet. Når jeg har skoleklasser på besøk, bruker jeg å si at det er urettferdighet nok til alle. Det er bare å finne den man vil kjempe mot. Det er ingen knapphet på det i verden. Det er det heller ikke her. Det som er utfordringa med denne stortingsmeldinga, er at den er god, statsråden har et stort og bredt flertall bak seg i Stortinget, men det er nå jobben begynner.

Den forrige meldinga, som Hilde Frafjord Johnson la fram for 15 år siden, fikk stor innvirkning både i Norge og internasjonalt. Jeg håper at denne får like stor innvirkning på norsk utenrikspolitikk, på menneskerettighetssituasjonen og på norsk politikks fokus på menneskerettighetene framover – for det trengs det absolutt en styrking av, både nasjonalt og internasjonalt.

Statsråden har nå et sterkt mandat, og jeg håper han bruker det slik at vi, når vi neste gang skal behandle en melding om menneskerettigheter i Stortinget, kan se at det har påvirket politikken like mye som Frafjord Johnsons melding gjorde for 15 år siden.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.