Kjersti Toppe (Sp) [13:23:42]: I Aftenposten 11. mars 2015 kunne vi lesa om ein 73 år gammal mann med hoftebrot: Han har vore innlagt på sjukehus i 15 dagar og ikkje fått i seg næring. Han har aukande problem med å svelgja. Kona gir han litt yoghurt og cola kvar dag, for ho ser at sjukehusmaten står urørt. Mannens familie masar på sjukehuset, men får uklare svar. Når alarmen endeleg går og det vert starta sondebehandling, er det for seint. Han har gått ned 21 kilo og er underernært. Han vert skriven ut til kommunen, men døyr 1,5 månadar seinare. Fylkeslegen uttaler at mannen døydde som følgje av systemsvikt over lang tid og har kome til at sjukehuset har brote sitt forsvarlegheitskrav.
Norsk pasientskadeerstatning har erkjent ansvar i saka, og sjukehuset sjølv beklagar no hendinga djupt og har, ifølgje avisa, sett i gang tiltak for å hindra liknande hendingar. Norsk pasientskadeerstatning sin sakkunnige lege konkluderer med at sjukehuset ikkje gjennomførte nødvendige tiltak og bevisst unnlét å sikra pasienten, med den følgje at han døydde. No vert hendinga etterforska av Romerike politidistrikt fordi pårørande via sin advokat har bedt om det.
Dette er ei veldig sterk og trist sak. Grunnen til at eg tar det opp, er at tilfellet ikkje er eineståande. Leiaren for Norsk selskap for Klinisk Ernæring, Øivind Irtun, uttaler i Aftenpostens artikkel at fleire undersøkingar viser at 30–50 pst. av eldre menneske over 70 år er underernærte når dei vert lagde inn på sjukehus. 70 pst. av desse igjen har enda lågare vekt når dei vert skrivne ut. Ei stor skandinavisk undersøking viser at sjukehustilsette har fått større kunnskap om ernæring dei siste ti åra, men framleis viser det seg at det gjennomgåande er stor mangel på interesse og prioriteringar rundt dette i helsevesenet.
Underernæring blant eldre sjuke aukar risikoen for komplikasjonar og gir auka dødelegheit. Det reduserer også motstanden mot infeksjonar, forverrar fysisk og mental funksjon, gir redusert livskvalitet og forsinkar rekonvalesensen. Ein underernært person har opptil tre gonger så lang liggetid i institusjon som ein velernært pasient, avhengig av grad av ernæring.
Sjukdom er den viktigaste årsaka til underernæring, men manglande kunnskap, interesse og merksemd blant helsepersonell om ernæringsstatus og behov er ein betydeleg medverkande faktor til at ernæringsstatus vert ytterlegare forverra under eit sjukehusopphald. Vi veit at ernæringsbehandling i helsetenesta ofte er tilfeldig, ustrukturert og mangelfull. Det er gjerne manglande engasjement frå institusjonsleiinga si side, manglande påverknad frå pasientar, manglande kunnskap om ernæring hos alle yrkesgrupper og uklare ansvarsforhold og samarbeid mellom ulike faggrupper, som vi ser.
Stortinget har nyleg behandla årleg melding om kvalitet og pasientsikkerheit i helsetenesta. Ernæring handlar nettopp om kvalitet og pasientsikkerheit. Vi har eit helsevesen som tilbyr dei mest avanserte behandlingane, og nye teknikkar vert utvikla heile tida. Men så sviktar vi på det mest banale: Helsetenesta oppdagar ikkje at pasienten ikkje tar til seg mat. Eg ønskjer statsrådens svar på om tilsvarande svikt som er avdekt ved Ahus, også kan skje ved andre sjukehus eller på sjukeheimar og kva regjeringa gjer for å hindra dette.
I 2009 kom Helsedirektoratet med Nasjonale faglige retningslinjer for førebygging og behandling av underernæring. Retningslinjene gir anbefalingar og råd som byggjer på oppdatert kunnskap. Retningslinjene er meint som eit hjelpemiddel, og målgruppa er personell og leiarar i både spesialist- og primærhelsetenesta.
Ved å implementera fire enkle tiltak vil, ifølgje Helsedirektoratets retningslinjer, mykje vera vunne:
Å vurdera ernæringsmessig risiko
Å gi pasientar i ernæringsmessig risiko målretta ernæringsbehandling
Å dokumentera ernæringsstatus og tiltak i pasientens journal og epikrise
Å formidla dokumentasjon om dette til neste omsorgsnivå
Det er no seks år sidan desse retningslinjene kom. Spørsmålet er om sjukehus og sjukeheimar faktisk har implementert desse faglege retningslinjene for ernæring. Det hjelper lite å bruka helseressursar på å utvikla nye rundskriv og retningslinjer dersom helsevesenet ikkje har eit system som maktar å ta faglege retningslinjer i bruk.
Ifølgje retningslinjene skal alle pasientar i sjukehus verta vurderte for ernæringsmessig risiko ved innlegging og deretter kvar veke, eller etter eit anna, fagleg grunngitt individuelt opplegg. Alle bebuarar i sjukeheim/institusjon og personar innskrivne i heimesjukepleia skal vurderast for ernæringsmessig risiko ved innlegging/vedtak og deretter kvar månad, eller etter eit anna, fagleg grunngitt individuelt opplegg. Personar i ernæringsmessig risiko skal ha ein individuell ernæringsplan med dokumentasjon om ernæringsstatus, behov, inntak og tiltak.
Ernæring i livets sluttfase er eit eige område, som òg er omtalt i retningslinjene. Er forventa levetid under 23 månader, er sondeernæring eller intravenøs ernæring vanlegvis ikkje indisert. Etter mi erfaring er det hos den vanlege innlagde sjukehuspasient og den vanlige sjukeheimsbebuar at helsevesenet sviktar mest når det gjeld ernæring.
Det er i dag mangelfull tilgang på spesialkompetanse innan klinisk ernæring i spesialisthelsetenesta, og i primærhelsetenesta er denne ofte fråverande. Det er eit stort behov for fleire stillingar for kliniske ernæringsfysiologar i begge sektorane. Det er eit betydeleg behov for å auka undervisningsdelen i ernæring, og spesielt klinisk ernæring, i grunn-, vidare- og etterutdanning av legar og anna helsepersonell. Det er grunnleggjande at helseføretak og kommunar no må sikra at ernæring vert ein integrert del av behandlingstilbodet i helse- og omsorgstenestene. Eg seier at vi har ein tendens til å behandla diagnosen, ikkje pasienten.
Oppfølging av ernæringsstatus må vera ein del av behandlaransvaret. Leiingsforankring og ei definert ansvarsfordeling er ein føresetnad for å kunna sikra kvalitet og kontinuitet i ernæringsbehandlinga. Dokumentasjon om ernæringsstatus og behandling må overførast når pasienten vert overført til eit anna omsorgsledd. Helseføretaka og kommunane må ta ansvar for at helsepersonell i teneste får tilstrekkeleg opplæring innan ernæring.
At ernæring er fag, er udiskutabelt. Likevel nyttar det lite om ein riktig samansett kost vert servert, dersom pasienten ikkje får hjelp til å få i seg maten. Som pårørande har eg sjølv sett at her sviktar systemet. Det er i dei siste 20 cm det sviktar mest, altså frå tallerken og glas på bordet til munn og magesekk. Kven hjelper pasienten med å eta? Kven sitt ansvar er det å hjelpa pasienten eller sjukeheimsbebuaren med å få vatnet til munnen eller maten på gaffelen? Eller som den pårørande sa det i Aftenposten: Dei begynte sjølve å gi pasienten cola og yoghurt fordi dei såg at maten stod urørt.
At helsefagarbeidarane mange stader er skviste ut av norske sjukehus, er etter mitt syn ein trend som må snu. Det handlar om å forsterka bemanninga som er rundt pasienten der og då.
Dei pårørande etter mannen som er omtalt i Aftenposten, og som døydde, ønskjer sterkt at ein må fokusera på dette problemet i det norske helsevesenet. Dei har reagert på at tilsyn frå fylkeslegen ikkje har ført til noka føretaksstraff. Dei reagerer på at tilsynsmyndigheitene i saka argumenter mot politietterforsking med at området ernæring hos eldre pasientar i sjukeheimar og sjukehus er eit område der anbefalte retningslinjer ikkje sjeldan er utilstrekkeleg implementerte, og at avvik frå forsvarleg praksis derfor ikkje vert vurdert som eit markant avvik.
Eg synest dette er ganske sterkt å lesa. Eg forstår at statsråden og partiet i denne debatten ikkje kan gå inn i ei enkelt sak, men eg synest det er viktig at Stortinget er opptatt av ernæring i helsetenesta, og spørsmålet mitt er kva regjeringa vil gjera for å sikra at nasjonale faglege retningslinjer vert følgde i helsetenesta, og om tilsynet i dag fungerer godt nok.
Statsråd Bent Høie [13:34:03]: Hendelsen som er omtalt i Aftenposten, er en trist sak. Den viser hvor viktig god ernæring er i behandling og oppfølging av pasienter etter akutt og kronisk sykdom, og at maten er en viktig del av et helhetlig helse- og omsorgstilbud.
Det antas at mellom 20 pst. og 50 pst. av pasientene i sykehus og sykehjem lider av underernæring. Det er grunn til å tro at tilstanden er underdiagnostisert hos mange. Underernæring øker risikoen for komplikasjoner, svekker motstandskraften, forverrer fysisk og kognitiv funksjon, forsinker rekonvalesens og gir økt dødelighet.
Kartlegging og oppfølging av ernæringsstatus er grunnleggende for å forebygge og behandle feilernæring og underernæring. Det kom fram i Helsetilsynets fireårige satsing mellom 2009 og 2012, på tilsyn med tjenester til eldre, at det var svikt både i sykehusene og i kommunene.
Blant annet uttrykte Helsetilsynet uro for at ikke helseforetakene i større grad hadde sørget for at den nasjonale faglige retningslinjen for å forebygge og behandle underernæring blir fulgt når det gjelder pasienter med hoftebrudd, dette til tross for at Helsedirektoratet har tydeliggjort kravet om at alle pasienter i helse- og omsorgstjenesten skal få vurdert sin ernæringsstatus, og at de som har risiko for underernæring, skal ha en ernæringsplan. En tidligere undersøkelse blant helsepersonell i sykehus og sykehjem i perioden 2004–2007 viste at bare en femtedel av pasienter og beboere i sykehus og sykehjem fikk dokumentert sin ernæringsstatus. I 2012 fikk helseregionene i oppdrag å sørge for at dokumentasjon på ernæringsstatus og behov for oppfølging skulle følge med når pasienten skrives ut fra sykehuset eller flyttes mellom behandlingssteder.
Tilsynet viste også at to av tre sykehjem hadde avvik på ernæringsområdet. Et hovedfunn var at tjenestene ikke hadde innarbeidet praksis for å kartlegge og vurdere ernæringssituasjonen hos de nye brukerne, og at den nasjonale, faglige retningslinjen var lite kjent. Helsetilsynet mente at det var fare for at eldre med ernæringsproblem ikke ble fanget opp av tjenesteapparatet, og at de derfor ikke fikk den hjelpen de hadde behov for.
Heldigvis har tilsynet ført til at mange sykehjem har satt i gang forbedrings- og endringsarbeid. En oppfølging i 2013 viste at prosedyrer og oppfølging av ernæring ved sykehjemmene er blitt bedre.
I mars kom en ny undersøkelse om mat og måltider i sykehjem, der ledere og helsepersonell deltok. Denne undersøkelsen viser at sykehjemmene er blitt bedre til å gjennomføre prosedyrer for ernæringsstatus og veiing. Men fortsatt er det bare om lag halvparten av helsepersonellet som rapporterer at de har prosedyrer for dette.
Styringsgruppen for pasientsikkerhetsprogrammet vil i juni ta stilling til om ernæring skal inngå som nytt innsatsområde i pasientsikkerhetsprogrammet I trygge hender 24-7.
Mat handler om mer enn ernæring. For de fleste mennesker er måltidene en viktig sosial begivenhet. Mat og måltider er smak, lukt og opplevelser, kultur, tradisjon og identitet, og det er ofte selskap og fellesskap med andre. Mat har stor betydning for opplevelsen av livskvalitet og god helse, og for evnen til å utføre dagliglivets aktiviteter. Regjeringen legger vekt på kultur, aktivitet og trivsel som helt sentrale elementer i et helhetlig omsorgstilbud.
Tilbud om næringsrik mat og positive opplevelser rundt måltidet krever godt samarbeid på tvers av faggrupper og sektorer. Helsetilsynets tilsyn med tjenester til eldre viste at det var en mangelfull opplæring og kompetanse om ernæring i kommunene. Dette sammenfaller med Verdens helseorganisasjons konklusjon etter gjennomgangen av ernæringsarbeidet i Norge i 2012.
Både ledere og helsepersonell i kommunene rapporterer at de har behov for mer kunnskap om ernæringsarbeid, særlig det å vurdere ernæringstilstand og beregne energi- og næringsbehov.
Vi trenger mer kunnskap og bedre kompetanse i helse- og omsorgstjenesten for å møte utfordringene framover. Vi har derfor styrket midler til kompetanseheving i omsorgstjenesten i kommunene med 50 mill. kr. Disse midlene legger til rette for mer grunn-, videre- og etterutdanning av personell. Regjeringen har også varslet at det skal utarbeides en handlingsplan for rekruttering, kompetanse og fagutvikling – Kompetanseløftet 2020 – som etter planen skal legges fram i forbindelse med forslag til statsbudsjett for 2016.
Prosjektmidler fra tilskuddsordningen Kompetansehevende tiltak i ernæring i pleie- og omsorgstjenesten ble første gang delt ut høsten 2011, og ordningen varer ut 2015. Tiltakene må kunne nå alle ansatte i omsorgssektoren som har behov for mer kompetanse om ernæring. Flere kommuner er ferdige med sine prosjekter, og mange er i gang med å prøve ut ideer i praksis. Mange prosjekter handler om hverdagskosten og hvordan tilrettelegge for trivelige måltider. Andre har utviklet omfattende kurs om god ernæringspraksis, f.eks. e-læringskurset fra Bergen.
Helsedirektoratet har ansvar for å utvikle, formidle og vedlikeholde nasjonale kvalitetsindikatorer. Det er etablert en kvalitetsindikatorgruppe for pleie- og omsorgstjenester, som skal utvikle og anbefale kvalitetsindikatorer innenfor pleie- og omsorgstjenesten, bl.a. innenfor områdene ernæring og legemidler. En rapport fra forprosjektet vil bli publisert i løpet av april 2015.
Kosthåndboken fra 2012 dekker hele helse- og omsorgstjenesten. Den er et praktisk redskap som skal bidra til at alle som mottar hjelp og oppfølging fra helse- og omsorgstjenesten, tilbys et forsvarlig kosthold.
I oppdragsdokumentet for 2013 fikk helseregionene i oppdrag å etablere en ernæringsstrategi, som bl.a. skal omhandle samhandling og veiledning i kommunene om kosthold og ernæring. Helsedirektoratet har nylig godkjent en nasjonal kompetansetjeneste for sykdomsrelatert underernæring ved Oslo universitetssykehus. Denne tjenesten skal samle og bygge ernæringskompetanse til bruk i helse- og omsorgstjenesten i hele landet, og bidra til en mer helhetlig kvalitet på pasienttilbudet hvor ernæring er en integrert del av den medisinske behandlingen.
Den siste tidens oppslag i mediene om alvorlige tilfeller av underernæring under innleggelse i sykehus fikk Kunnskapssenteret til å se etter hvilke typer meldinger om uønskede hendelser knyttet til ernæring som har blitt meldt til meldeordningen for uønskede hendelser i spesialisthelsetjenesten, den såkalte meldeordningen. Kunnskapssenteret har på bakgrunn av dette gitt ut et læringsnotat. Målgruppen for notatet er primært helsepersonell som jobber nært pasienten, deres ledere samt kvalitetsmedarbeidere ved helsevirksomhetene.
I perioden fra 1. juli 2012 til 31. desember 2014 mottok meldeordningen 76 meldinger om hendelser, som beskrev uønskede hendelser knyttet til ernæring av pasienter i sykehus. Ingen av meldingene dreide seg om pasienter som døde som følge av hendelsen. De alvorligste hendelsene dreide seg i hovedsak om tre typer situasjoner:
misforhold mellom ernæring og insulintilførsel hos diabetikere
sondemat ble gitt i ernæringssonde som feilaktig var plassert i luftrøret
langvarig faste gjentatte ganger uten at det ble gitt intravenøs ernæring, eller at den ernæringen som ble innsatt, var inadekvat
Kunnskapssenteret har konkludert med at det er et stort behov for at ernæring får en mer sentral plass i behandlingen av pasientene som er innlagt i norske sykehus.
Jeg forventer at dette viktige læringsnotatet vil bidra til diskusjon om ernæring på sengeposter og avdelinger, og at det kan bidra til at det settes inn lokalt tilpassede tiltak som kan bidra til økt oppmerksomhet, økt kunnskap, færre uønskede hendelser og bedre ernæring for pasienter på sykehus.
Det er viktig at kommunene og helseforetakene jobber systematisk på ernæringsområdet, og på en målrettet måte tar i bruk verktøyene og kompetansen som finnes, slik at underernærte pasienter og pasienter i ernæringsmessig risiko får riktig og god behandling. Jeg vil følge nøye med på utviklingen. Samtidig er det viktig at ernæring inngår som tema i utdanningene av helse- og omsorgspersonell, og at det utdannes nok kliniske ernæringsfysiologer.
Kjersti Toppe (Sp) [13:43:25]: Eg takkar statsråden for svaret. Svaret er slik ein kan forventa, for det er jo gjort mange tiltak av helsestyresmaktene. Blant anna har vi nasjonale og faglege retningsliner. Statsråden kunne visa til mykje arbeid som er i gang, både gjennom oppdragsdokumentet, gjennom handlingsplanar for rekruttering, gjennom det som kunnskapssenteret har gjort osv. Eg merka meg at ein vurderte at dette med ernæring skal inn i pasientsikkerheitsarbeidet, og det synest eg er eit godt forslag. Ein må sjå på dette som eit viktig tiltak for å betra kvaliteten og pasientsikkerheitsarbeidet.
Eg er einig med statsråden, som seier at mange sjukeheimar har forbetra seg, men mi bekymring er at det er så stor variasjon. Når dei som jobbar der, sjølv rapporterer at halvparten av sjukeheimane ikkje har noko system, så er det ikkje godt nok. Eg meiner at dette området treng eit spesielt fokus både når det gjeld rekruttering og når det gjeld å sjå til at tenestene faktisk implementerer dei retningslinene og den kunnskapen som vi har om tenestene. Og det som eg kjem tilbake til og som eg stadig forundrar meg over, er korleis det kan skje at ein ikkje klarar å få mat i pasient eller bebuar med all den kunnskapen vi har i helsevesenet.
Eg kjem tilbake til grunnbemanning, som eg ønskjer at statsråden seier noko om. Det andre er leiing, for det er klart at først og fremst er det ei leiingssvikt når den kunnskapen vi har, ikkje blir implementert. For det andre seier det noko om grunnbemanninga. Eg nemnde helsefagarbeidaren. Har vi dimensjonert tenesta slik at det er mange nok helsearbeidarar rundt pasienten som har tid til å setja seg ned, for ernæring tar tid? Det handlar ikkje berre om ernæring, men òg som sagt om måltid. Men det tar tid, og vi må ha eit helsevesen som òg har tid til pasienten slik at han faktisk får i seg maten.
Statsråd Bent Høie [13:46:30]: Jeg deler representantens utålmodighet når det gjelder å få bedre resultater på dette området. Det er et område som har hatt stor oppmerksomhet over lengre tid, og som jeg viste til i mitt svar på interpellasjonen, er det også gjennomført veldig mye de siste årene for å bedre situasjonen. Vi mangler ikke retningslinjer, vi mangler ikke kunnskap om hva som er riktig. Det finnes en rekke kilder å gå til for dem som ønsker å vite hva som er den rette måten å håndtere disse spørsmålene på.
Det er innføringen av det som alle er enige om er riktig, som er utfordringen. Når det gjelder de tiltakene som er satt i gang, er det heldigvis ikke slik at vi i dag kan si at de ikke har hatt effekt; tvert imot viser de senere landsomfattende undersøkelsene at det har skjedd en forbedring sammenlignet med situasjonen bl.a. i 2007 knyttet til gjennomføring av prosedyrer for ernæringsstatus og veiing, selv om det fortsatt er et godt stykke igjen.
Det er riktig at ordningen knyttet til pasientsikkerhetsprogrammet har god effekt, fordi en der nettopp jobber på en så systematisk måte med å implementere det som er god praksis i virksomheten.
Styringsgruppen for programmet beslutter hvilke nye innsatsområder som skal inn i programmet. Tidlig oppdagelse og behandling av blodforgiftning samt ernæring er anbefalte forslag fra programmets fagråd, som styringsgruppen skal ta stilling til i år. Så det er det som er status knyttet til dette.
Jeg er enig i representantens synspunkt om at dette også handler om ledelse. Det er det som er et gjennomgående tema når vi ser på både spørsmål knyttet til måten en håndterer bemanningssituasjonen på, og måten en sikrer at det er god nok kompetanse i egen organisasjon på. Når det gjelder den kulturen og den oppmerksomheten som er rundt ulike kritiske spørsmål, kommer vi hele veien tilbake igjen til ledelse.
Vi jobber nå systematisk på det området for å se på på hvilken måte vi kan heve ledelseskompetansen i de kommunale helse- og omsorgstjenestene, og oppfølgingen av dette arbeidet må vi komme tilbake til igjen i stortingsmeldingen om primærhelsetjenesten, som snart legges fram.
Ruth Grung (A) [13:50:07]: Jeg vil først takke representanten Kjersti Toppe, som nok en gang kommer med en interpellasjon om et usedvanlig viktig tema. Jeg må enda en gang konstatere at det tar tid før ny kunnskap blir implementert. Selv om vi har vedtatt nasjonale retningslinjer, er ikke det nok.
Nå vil ikke jeg bruke tiden til å gjenta veldig mye av det som har vært sagt godt både fra representanten Kjersti Toppe og fra helseministeren. Men jeg har lyst til å trekke fram det vi opplevde i går, da komiteen var på besøk på Manglerudhjemmet og Økernhjemmet. Det var utrolig gledelig å se. Jeg har jo lang fartstid fra lokalpolitikken, hvor vi en periode skulle «outsource» alt som het matlaging for å frigjøre ressurser til pasientbehandling – men det ble motsatt. Her var det snakk om demente pasienter, som opplevde glede ved å bli aktivisert gjennom det å tilberede maten, kjenne lukten, være til stede og få maten, så nå skal de innføre at de får et slikt måltid hver eneste dag på begge de to hjemmene. Det tror jeg også er trenden når jeg er rundt og besøker sykehjem rundt i landet, at maten har fått en ny plass i sykehjemmene, slik at den tilberedes lokalt til pasientenes beste.
Jeg spurte også lederen for sykehusetaten i Oslo om hvilke rutiner de hadde nettopp på det med ernæring, og da sa han at Oslo kommune nå har gjennomført systematisk for alle nye pasienter at ernæringsstatusen blir vurdert, men også legemidlene. Så det er gledelig at dette blir implementert mange steder, iallfall, og gjør de det i Oslo, antar jeg også at de klarer å få endringer andre steder. Men vi som har det overordnede ansvaret, må hele tiden pushe på og påse at det utvikles gode verktøy, sånn at vi kan lære av hverandre.
Nå nevnte også statsråden et forsøk som har vært i Bergen på å utvikle nye matprodukter. Det er bl.a. et samarbeid mellom Bergen kommune og ernæringsspesialister og TINE for å lage en drikk som har den riktige ernæringen i seg, men som også er lettere å ta til seg når en kanskje ikke lenger har tenner, eller en har tørrhet i munnen. Så når det gjelder å utvikle gode ernæringsprodukter, er det viktig å få mer innovasjon på det området også. Det kan være med og bidra.
Så spurte jeg også lederen for sykehusetaten: Hva med hjemmeboende? Nei, det er en utfordring. Nå har de korttidsplasser, sånn at de kan ta dem inn der for å få dem vurdert, men å sørge for oppfølging gjennom hjemmesykepleien og hjemmehjelp blir en utfordring. Der har vi – nok en gang – kunnskap om hvordan man skal tilrettelegge, men å følge det opp i praksis ble også der en ny utfordring.
Til sykehus: Jeg er helt enig med representanten Kjersti Toppe, jeg tror hun brukte ordet «banalt», med hensyn til at vi bruker så mye ressurser på spesialisert medisinsk behandling, men ikke har systemer for å sørge for at pasientene – og da er det ikke bare snakk om de eldre, det er samtlige pasienter – har nok ernæring i seg, sånn at de får den effekten som er ønskelig ut fra den behandlingen de får. Jeg har jo selv vært på sykehus og opplevd det, og der virker det som om det er veldig delt opp i sektorer. Representanten Kjersti Toppe viste til det med diagnosefokus, og jeg tror at sykehusene kanskje har en enda større jobb å gjøre enn det som er tilfellet i primærhelsetjenesten.
Så avslutningsvis: Jeg er helt enig i at man må fokusere på at dette må inn i utdanningen, og jeg tror det også kan være klokt å få det inn i tilknytning til pasientsikkerhet framover.
Sveinung Stensland (H) [13:54:27]: Jeg vil også takke interpellanten som tar opp en svært viktig problemstilling. Det er i grunnen paradoksalt at samtidig som vi ser en svær økning innen fedmekirurgi, opplever man at mellom 20 og 50 pst. av pasientene i norske sykehjem og sykehus lider av underernæring. Som representanten Toppe selv sier, handler dette ofte om de siste centimeterne fra pasientens tallerken og inn i pasientens munn.
Mat er den beste medisin, men også her går det galt både om man får for mye eller for lite. Det er en kjent sak at appetitten går ned med alderen. Samtidig påvirker både mentale tilstander og rusmisbruk appetitten. Mange av våre legemidler påvirker både stoffskifte og matlyst. Det er i det hele tatt en utfordring å få i seg nok næring for mange. I svært mange tilfeller handler det om at helsepersonell ser behovene og har tid til å følge opp. Det handler om gode systemer, god kvalitet i tjenesten og god ledelse. Det høres ut som om vi her i salen er samstemte om problemet og utfordringene.
Det er viktig at en også i helsetjenesten er opptatt av problemstillingen. Det hjelper lite med moderne legemidler og kirurgi om man ikke passer på at pasienter får i seg nok næring. Det blir som innen samferdselsområdet – det er alltid kjekkere å bygge nye veier enn å ta vare på de veiene vi allerede har bygd.
Livslyst og appetitt henger nøye sammen, og derfor er tilgang på sunn og næringsrik kost viktig. Som tidligere nevnt besøkte deler av helsekomiteen sykehjemmene på Økern og Manglerud i går. Begge institusjonene har spesialisert seg på demente beboere. Det var svært inspirerende å se hvordan de har gjort matlaging til en fellesaktivitet. Jeg tror alle ble rørt av å høre potetsangen fremført av en beboer som på ivrig vis og med sikker hånd skrelte poteter. Jeg ble fortalt at da hun flyttet inn på dette hjemmet, hadde hun dårlig førlighet og var svært innesluttet. Men potetskrelling var noe hun hadde gjort mye av i livet, og det var noe hun trivdes med å gjøre.
De ansatte kunne også fortelle at de dagene beboerne laget mat sammen, spiste de bedre. Svak ernæringsstatus er som kjent en vanlig tilstand hos demente. Slike små grep kan hjelpe noen, men ikke alle, men denne historien viser at ved å tenke annerledes og nytt kan vi oppnå mye med små grep.
Enkelte er imidlertid så syke at de ikke klarer å spise nok. For dem som ikke klarer å ta til seg næring, er tilgang på næringsdrikker og parenteral næring vesentlig. Dårlig ernæringsstatus påvirker mange av kroppens funksjoner, ikke minst immunsystemet. Man skulle derfor tro at man i helsetjenesten var opptatt av dette.
Undersøkelser fra tidligere viser nedslående nok at dette ikke alltid er tilfelle. Helsetilsynet har tidligere vist bekymring for hvordan dette blir fulgt opp. Gledeligvis rapporteres det nå om at flere følger ernæringsveilederen, noe som burde vært en selvfølge. Likevel ser vi at det svikter litt for ofte.
Statsråden peker på at det trengs mer kunnskap og kompetanse i helsetjenesten. Gledelig nok følges dette opp med økte bevilgninger. Dette handler om å se hele pasienten, noe som lett blir glemt i en stadig mer spesialisert helsetjeneste. Verdien av god pleie og den menneskelige faktor kan aldri erstattes av moderne metoder og avansert kirurgi. Men for å sikre at god ernæring, kanskje den mest grunnleggende pleiefaktor, blir ivaretatt, er nok veien å gå bedre opplæring, bedre kvalitet og mer oppmerksomhet. I så henseende er denne interpellasjonen et godt virkemiddel, statsrådens svar det samme. Hvis vi oppnår at helsetjenesten følger allerede vedtatte retningslinjer og anbefalinger, kommer vi et godt stykke på vei.
Morten Wold (FrP) [13:58:36]: La meg i likhet med flere av mine stortingskollegaer få takke interpellanten for å bringe en viktig sak under debatt her i landets nasjonalforsamling.
La meg også innledningsvis si at Fremskrittspartiet i en årrekke har påpekt behovet for å styrke både helseinstitusjoner og eldreomsorgen generelt, og vi løftet ernæringsproblematikken bl.a. i forbindelse med behandlingen av stortingsmeldingen Morgendagens omsorg.
Knyttet til behandlingen av denne foreslo Fremskrittspartiet en rekke tiltak som vi dessverre ikke fikk tilslutning til – bl.a. rundt nettopp det interpellanten tar opp, nemlig å hindre utvikling av underernæring hos eldre ved helseinstitusjoner. Vi påpekte at mange leger, sykepleiere og helsefagarbeidere ikke har tilstrekkelig kunnskap om ernæring, og videre at tilgangen på ernæringsfaglig kompetanse er langt lavere i Norge enn i land det er naturlig å sammenligne seg med. Og slik er det fortsatt.
Dette fremkommer nå i den nye folkehelsemeldingen som nylig er kommet fra regjeringen til Stortinget. Den forrige folkehelsemeldingen – fra den rød-grønne regjeringen – tok dessverre ikke for seg utfordringer knyttet til den eldre delen av befolkningen.
Som en del av Kompetanseløftet 2015 har kommunene kunnet søke midler til kompetanseheving når det gjelder ernæring innenfor omsorgstjenesten. Målet med dette er å rekruttere flere årsverk med relevant fagutdanning. Tilstrekkelig kompetanse er et nøkkelord i problemstillingene rundt ernæring.
Større faglig bredde vil også komme beboerne i institusjon til gode, samt at flere årsverk vil kunne redusere flere stressfaktorer for de ansatte.
Vi kan ikke bare snakke om varme hender i eldreomsorgen, selv om de selvsagt er viktige. Jeg tror likevel vi er tjent med også å rette oppmerksomheten mot de kloke hodene. Derfor er det gledelig for meg at Helsedirektoratet fra 2015 har oppnevnt fire nasjonale fagråd knyttet til folkehelse og forebygging. Her er både ernæring og fysisk aktivitet blant hovedsatsingsområdene. Dette sammen med Kompetanseløftet 2015 vil kunne bidra til at vi får økt fokusering på ernæring – på feilernæring, på underernæring og heldigvis også på trivsel.
For det å ha matlyst innebærer i stor grad at det man blir servert, kan oppleves som fristende. Derfor må de kloke hodene og de varme hendene på helseinstitusjoner legge til rette for det gode måltid og opplevelsen rundt dette. Mat handler ikke bare om noe man må ha for å leve, men rammen rundt måltidet vil også kunne påvirke den enkeltes appetitt.
Derfor er det flott å se når ansatte ved institusjonene forbereder det lille ekstra rundt måltider for eldre og syke. Det skal så lite til for å gjøre et hverdagslig måltid til noe mer: en duk, et levende lys og litt dempet bakgrunnsmusikk – og gjerne at de ansatte også av og til har tid og anledning til å spise sammen med beboerne, f.eks. slik vi har sett det knyttet til den danske Lotte-modellen.
Slik bedres rammen og opplevelsen rundt måltidet på en måte som kan sikre at beboere både kan få i seg mer, nok og riktig næring, og også få gleden av å oppleve måltidene som høydepunkter i hverdagen. Da vil vi være på riktig vei.
Olaug V. Bollestad (KrF) [14:02:28]: Jeg vil også stille meg i rekken av dem som takker representanten Toppe, som tar opp noe så sentralt som systemsvikt over lang tid. For dette handler om systemsvikt. Helsearbeidere har ofte for liten tid og for liten kunnskap til å håndtere underernæring hos eldre og ikke minst til å forebygge dette både i sykehus, i hjemmetjeneste og i institusjoner i kommunene.
Underernæring hos eldre har vært et problem over tid. Tallene er nesten uforandret over tid, både før og etter at Helsedirektoratet ga ut sine retningslinjer i 2009 om hvordan vi skulle oppdage og behandle eldre som står i fare for å være underernært. Det er egentlige fire banale punkt Helsedirektoratet fokuserer på i sine retningslinjer. Det er å finne ut hvem som er i risikosonen, det er å dokumentere det de ser, det er å komme med tiltak, og det er ikke minst å journalføre det – det skulle bare mangle. Så er det å videreformidle det man ser, til neste nivå, slik at flere følger opp.
En skulle tro at dette egentlig var en del av vanlig prosedyre, som alt annet innenfor helse. Allikevel er disse fire punktene vanskelige nok. Jeg tror det ligger mange svar i det. Det ene er at vi er lite flinke i norsk helsevesen til å dokumentere avvik når vi ikke har gjort det vi skal, det andre er at vi sliter med å journalføre og ikke har gode nok IKT-systemer til å overføre mellom de ulike nivåene.
Allikevel tenker jeg og Kristelig Folkeparti at det vanskeligste kanskje er å oppdage den som er underernært, og kanskje aller vanskeligst å oppdage dette tidlig nok – mens den eldre kanskje fortsatt bor hjemme, før vedkommende faller og brekker lårhalsen, før vedkommende kommer på sykehus eller institusjon. Da er det viktig at kunnskapen til å oppdage finnes hos hjemmetjenesten, og at disse retningslinjene blir implementert på en slik måte at de går an å leve etter.
Vi vet at det er vanskelig å gripe inn hjemme hos folk. Men det ser vi også at det kan være i institusjoner og sykehus. I institusjonene snakker vi ofte om «ønsketurnus» – jeg skulle ønske at vi også kunne snakke om «ønskemat» og «ønskemåltider» for beboerne. De får ofte en meny: Velg mellom disse tre. Hvis man da ikke har matlyst eller ønsker å få noe av det man er vant med av gammel, god kulturmat, så er det vanskelig å oppdrive. Vi tror – og jeg tror – at mat er noe mer; det er bruk av alle sanser, det er bruk av fellesskap, det er bruk av tradisjon og kultur. Men det handler også om kunnskap om hva mat gjør med kroppen, både psykisk og fysisk. Derfor bør norsk helsevesen fokusere på dette.
Det er ingen som har nevnt et tiltak som jeg tenker er et enkelt tiltak, men som jeg tror kan ha mye å si i norsk eldreomsorg. Det er lavterskeltilbud og dagtilbud med måltider, mer og mer sentralt, for da kan vi kanskje oppdage dem som sliter med å spise, tidligere. Men jeg tror også at når det gjelder tiltak, må vi benytte oss av ideell sektor. Da jeg selv var ordfører, opplevde jeg at en menighet laget lørdagsgrøt for dem som bodde på institusjon, og for dem som var hjemme. Slik fortsatte en å ha relasjoner selv om en hadde kommet på institusjon. Det var gull verdt for kommunen, men det var aller mest verdt for den beboeren som fikk treffe vennene sine igjen og fikk den maten som trengtes. Det samme opplevde jeg da jeg var på besøk i Narvik. Eldre folk som var oppegående og kjørte bil, reiste rundt og leverte mat til sine venner og spiste i lag med dem, og sikret at maten ble tatt inn de 20 centimeterne som trengtes.
Her må vi tenke kreativt, men aller mest må vi oppdage, dokumentere og videreformidle det vi ser, så vi kan komme inn med gode tiltak.
Ketil Kjenseth (V) [14:07:38]: Først takk til representanten Kjersti Toppe, som tar opp et viktig tema.
Jeg vil fortsette der representanten Olaug Bollestad avsluttet, med frivilliges innsats og muligheter. Jeg er selv leder for en frivillighetssentral på Gjøvik, og der serverer de middag til mellom 60 og 100 personer hver onsdag. De får hjelp av elever i videregående skole, som er med på å tilrettelegge, lage og servere maten. Det er også en god arena for å samle ulike generasjoner. Jeg vet også at statsråden har vært på besøk der og danset med seniordanserne. Forbrenning er også en del av ernæringen, og viktig for å skape noe av den matlysten vi snakker om. Det er litt trendy å snakke om kortreist og sågar ureist mat, og det er kanskje noe vi bør begynne å snakke om også i institusjonskjøkkenet. Det gjør rommet og mulighetene for de frivillige til å bidra enda større, og det er mange som vil bidra.
Så har det også vært snakk om sykehusmaten og ernæringen i sykehus. Jeg har selv erfaring som pårørende, og jeg må berømme f.eks. Rikshospitalet, som nå etablerer stadig flere minikjøkken i sengeavdelingene, hvor de pasientene som kan gå selv, kan forsyne seg når de selv vil. Det å tilrettelegge for det – der er det også personale som bidrar med å servere maten og skape noe av gleden ved maten – synes jeg er en viktig omlegging ved et av de største sykehusene våre. Så den systematikken som representanten Bollestad var inne på, den kompetansen, tror jeg i stor grad finnes.
En av utfordringene vi står overfor, og som har vært lite debattert her, er pasientens vilje, de ansattes deltakelse og tolkningen av begrepet «tvang». Det er en del ansatte som ikke bidrar slik de kunne gjøre, ved å unnskylde seg med tvangsbegrepet – at de ikke kan tvinge noen til å spise. Men det er klart man kan friste noen til å spise! Det er kanskje en del av debatten som vi for sjelden går inn i, og som vi i større grad må ta de ansatte med på. Det er den kompetansen det er særlig viktig at ledelsen bidrar med.
For Venstres del snakker vi om tidlig innsats og forebygging. I ernæringssammenheng tror vi frisklivssentralenes rolle er sentral, sammen med frivillighetssentralene. Det å stimulere til ernæringskursing og ernæringskompetanse er en rolle som vi må dyrke for frisklivssentralene framover, der det ennå er noe ugjort når det gjelder å få opp både kapasitet og kompetanse.
Kjersti Toppe (Sp) [14:11:17]: Takk til alle som har hatt ordet. Det har vore veldig mange bra innspel, og ein har tatt opp viktige problemstillingar.
Dette med frivillige er eg heilt einig i, og eg veit at i andre land er det meir system på at frivillige ideelle òg er inne på sjukehus og hjelper til i matsituasjonen. Det har ein til dels erfaringar med òg i Noreg, så slike tiltak er det absolutt verdt å utvikla vidare.
Ein ting som eg merkar meg at det ikkje er snakka så mykje om, som er veldig viktig, er dette med dei pårørande, for den saka som kom opp, viste òg at dei pårørande ikkje var tatt på alvor. Dei hadde spurt, men hadde fått uklare svar, og dei forsøkte sjølve å gi pasienten mat. Så den saka viser òg at vi har eit helsevesen som ikkje tar dei pårørande nok på alvor – i alle fall har vi saker som viser at dei pårørande ikkje vert høyrde. Det er òg ein veldig viktig del av denne problemstillinga. Mat handlar ikkje berre om ernæring, men djupast sett handlar det om verdigheit. Det er i alle fall eg komen til: Det handlar om verdigheit.
Eg ønskjer at denne interpellasjonen skal bety noko, at det får konsekvensar for korleis dette området vert følgt opp av regjeringa. Eg vil føreslå at ein vert tydeleg på dette i dei årlege meldingane om kvalitet og pasientsikkerheit, og at det framleis vert påpeikt i oppdragsdokumenta til helseføretaka at det er eit leiingsansvar å implementera retningslinjene. Og eg håpar sterkt at det vert eit innsatsområde i pasientsikkerheitsarbeidet, for då har ein eit veldig tydeleg arbeid på gang som eg trur kan ha effekt òg inn i helsetenestene, og at rekruttering med tanke på slik kompetanse vert ein viktig del av den varsla saka om rekruttering til helse- og omsorgstenestene. Det gjeld ernæringsfagleg kompetanse direkte, men det er òg viktig med god legebemanning på sjukeheimar.
Når det gjeld helsefagarbeidarar, hugsar eg at vi med den førre komiteen var på besøk hos Helse Sør-Aust, som sa at dei hadde mista 1 600 helsefagarbeidarar på få år, utan at dei heilt visste kvifor. Det er klart at det gjer ikkje ernærings- og matsituasjonen lettare at helsefagarbeidarane forsvinn gradvis vekk frå det pasientrelaterte arbeidet.
Det siste som må til, meiner eg, er betre tilsyn, slik at dei sjukehusa i kommunane som ikkje implementerer faglege retningslinjer, må få vita om det.
Statsråd Bent Høie [14:14:36]: Jeg vil takke for en viktig og god debatt som også viser kompleksiteten og omfanget av dette spørsmålet. En har i denne debatten vært innom de fleste av de perspektivene som dette handler om.
Det handler selvfølgelig om måltider som en sosial arena, der en ikke bare får i seg den nødvendige næringen, men der en også får opplevelsen, trivselen og får være sammen med andre. For de fleste av oss er et av måltidene i løpet av dagen et lite høydepunkt i hverdagen. Det handler veldig mye om å legge til rette for å ha det gode måltidet selv om man er på sykehus, institusjon eller har behov for assistanse hjemme.
Dette handler også om svikt, om systemsvikt, om manglende ledelse, manglende kompetanse, som ikke bare går på spørsmål knyttet til ernæring, men som også berører veldig mange andre områder knyttet til kvaliteten i tjenestene våre. Det handler også om arbeidet med pasientsikkerhet og kvalitet, om pårørende som ikke blir hørt, som jo også er et gjennomgående problem når vi ser på en rekke av sakene der det har gått galt i tjenestene våre.
Dette er et spørsmål som må møtes på mange områder, og derfor er det ikke slik at det finnes bare ett enkelt svar. En må jobbe systematisk med alt det som på mange måter er temaet i vårt arbeid med å heve kvaliteten og kapasiteten i de kommunale pleie- og omsorgstjenestene, og en må også jobbe med kvalitet og utvikling i sykehusene våre. Derfor handler det om kompetanse. Det handler om ledelse. Det handler om mulighetene til å utnytte det rommet som er, og det handler om samarbeidet med frivillig og ideell sektor.
Så er det viktig å ta med seg at dette er et tema som har vært oppe, og som det har blitt jobbet mer systematisk med de siste årene, og det arbeidet som er blitt gjort, har gitt en positiv utvikling. Det er en bedre situasjon nå enn det var for noen få år siden, men jeg er helt enig med dem som gir uttrykk for at en opplever at dette går for sent.
Presidenten: Debatten i sak nr. 6 er avsluttet.