Freddy de Ruiter (A) [11:44:46]: Jeg tillater meg å stille følgende spørsmål til helse- og omsorgsministeren:
««Gud planla at jeg skulle få denne nådegaven, dette åndelige talentet,» sier en kjent pastor fra Sørlandet. Den samme pastoren kan du ringe for 14 kr pr. minutt, for bl.a. å beskytte deg mot sykdommer som eksempelvis kreft, eller øke sjansen for å bli frisk hvis du er syk, samtidig som han forklarer at all sykdom skyldes «en invasjon av en fremmed, uønsket makt».
Hvordan kan statsråden sørge for at slike såkalte «helbredere» som utnytter og lurer mennesker i en sårbar situasjon, stoppes?»
Statsråd Bent Høie [11:45:24]: I lov om alternativ behandling av sykdom avveies ulike interesser – på den ene siden pasientens rett til selvbestemmelse og valgfrihet og på den andre siden pasientens krav på sikkerhet. I utgangspunktet kan enhver tilby alternativ behandling, men det er lovfestet flere viktige begrensninger.
Som hovedregel er det bare helsepersonell som kan utføre behandling som kan medføre alvorlig helserisiko, behandle allmennfarlige smittsomme sykdommer og behandle alvorlige sykdommer, herunder kreft. Overtredelse av loven kan politianmeldes og straffeforfølges. Statens helsetilsyn vil vurdere politianmeldelse dersom de blir kjent med mulige lovovertredelser, og er gitt adgang til å begjære påtale. Pasienten kan selv politianmelde dersom man mener det har funnet sted behandling i strid med loven.
Adgangen til markedsføringen av alternativ behandling er presisert i en egen forskrift. I markedsføringen kan det ikke benyttes påstand om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter gir slikt inntrykk. Det kan heller ikke markedsføres behandlingsformer eller behandlinger av sykdommer som behandleren ikke har lov til å utøve eller behandle. Det er Forbrukerombudet som fører tilsyn med markedsføringen.
I lovens forarbeider er det lagt til grunn at alminnelig religiøs virksomhet, herunder forbønn for syke, faller utenfor lovens virkeområde. Religiøs virksomhet er aktiviteter som er forankret i en tro og ritualene knyttet til denne. Noen former for alternativ behandling kan også inneholde elementer av livssyn, verdensbilde eller religiøs tro, men likevel framstå som behandlinger i lovens forstand. For å vurdere om man står overfor alminnelig religiøs virksomhet eller behandlingsvirksomhet, må man bl.a. se på hva som er grunnlaget for handlingen, i hvilke sammenhenger handlingen finner sted, og om det dreier seg om profesjonell virksomhet, om det ytes vederlag, og i så fall vederlagets størrelse og form.
Det er ikke lovstridig i seg selv å gå i forbønn for medmennesker som er syke. Tvert imot, det er en del av det å utøve sin tro. Det å ta betalt for det, derimot, stiller jeg store spørsmål ved om er etisk riktig og i samsvar med den kristne tro.
Jeg ber om forståelse for at jeg ikke kan gå inn i den konkrete saken som representanten viser til. Det vesentlige for meg som helse- og omsorgsminister er at pasienten får god behandling og ikke forledes til å avstå fra tilbud som er dokumentert å kunne helbrede eller lindre sykdommen.
Freddy de Ruiter (A) [11:48:07]: Takk for et godt og utfyllende svar.
Statsråden er inne på flere viktige ting: markedsføring, den helsemessige siden og den religiøse siden. Jeg tror det hadde vært viktig at tilsynene hadde tatt en ny runde på dette. Jeg forstår det slik at det har vært tilsyn og runder på dette tidligere, og jeg tror det kanskje er på tide å ta en ny runde for å se om den typen virksomhet og annen type virksomhet i samme gate holder seg innenfor det som er lovens krav.
Kunne statsråden tenke seg å vurdere å spørre tilsynet om de vil ta en runde på nettopp denne typen virksomhet, for å se om de holder seg innenfor lovens krav?
Statsråd Bent Høie [11:48:57]: Når det gjelder Helsetilsynets virksomhet, er vi tydelige på at det skal være en god armlengdes avstand mellom Helsetilsynets valg av prioriterte områder, som de fører tilsyn med, og den politiske ledelsen av Helse- og omsorgsdepartementet, nettopp for å hindre at tilsynene styres inn på områder som helse- og omsorgsministeren eventuelt skulle hatt interesse av at det ble ført tilsyn med, men som ikke nødvendigvis er de områdene som innebærer høyest risiko. Derfor er det viktig at det er tilsynet selv som vurderer hvilke områder de skal ha tilsyn på.
Det er selvfølgelig mulig – for dem som føler seg støtt av dette – å klage på denne typen virksomhet.
Innenfor dette området er det også mange vanskelige avveininger – mellom religionsfrihet og den enkeltes mulighet til å velge det en selv tror på, og samtidig forventningen om at folk har en etisk ramme rundt sin virksomhet, som de velger selv.
Freddy de Ruiter (A) [11:50:03]: Grunnen til at jeg stiller dette spørsmålet, er et leserinnlegg den 24. mars i Dagbladet fra legen Preben Aavitsland, hvor han tar for seg en del av disse problemstillingene. Jeg har sett mer på problemstillingene i dagene etterpå og ser at markedsføringen er såpass aggressiv at en f.eks. sier at en kan kurere kreft. En sier også at legevitenskapen ikke har tilført kreftforskningen og kreftbehandlingen noe de siste 60 årene. Det er ganske alvorlige påstander noen av disse helbrederne kommer med.
Så jeg tenker at bare det at vi tar opp denne saken her i dag, og at vi fokuserer på den, kanskje er med på å bidra til at tilsynsmyndighetene fatter interesse for dette. Det er klart at hvis alvorlig syke mennesker tyr til denne typen behandling i stedet for å få profesjonell oppfølging, er det alvorlig. Så takk for gode og utfyllende svar.
Statsråd Bent Høie [11:51:03]: Jeg er helt enig i det. Noe av det som markedsføres og tilbys, kan sannsynligvis rammes av både markedsføringsloven og eventuelt lov om alternativ behandling. Da er det mulig for ulike offentlige instanser å gripe inn. Det er også mulig for dem som opplever at de har blitt lurt i denne typen sammenheng, å politianmelde eller klage på det tilbudet som er gitt.
Jeg synes at dette er et fryktelig vanskelig område, for det er et område hvor vi ofte har en diskusjon om vi skal regulere mer og tydeligere og prøve å få et større skille mellom seriøse og useriøse aktører. Men utfordringen med det er at vi da ofte vil gi inntrykk av at vi setter et offentlig godkjenningsstempel på noe som ikke har en dokumentert effekt. Det fører oss fort opp i et nytt dilemma. Men det er et vanskelig og omfattende tema, og jeg vil takke spørsmålsstilleren for at han tok opp dette.