Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til seks replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ove Bernt Trellevik (H) [12:22:15]: (ordførar for saka): Barnearbeid og utnytting av barn er noko som dei fleste av oss reagerer negativt på og tek avstand frå. Derfor er det veldig kjekt at det er ein samla komité som stiller seg bak både Dokument 8-forslaget og regjeringa sitt arbeid med å forbetra lov om offentlege innkjøp på dette området, slik at me også får reglar som varetek barns interesser, på same måte som me forventar at bedrifter i internasjonal handel skal vareta barns interesser.

Samfunnsansvar begynner ofte med ansvaret, haldningane, verdiane og ambisjonane til leiarane. Slik må det også vera i det offentlege. Derfor er det flott at regjeringa allereie i regjeringsplattforma set menneskerettar høgt.

Barnearbeid er ei stor internasjonal utfordring. Me handlar i ei global verd og har ofte ikkje kunnskapar om dei produkta me kjøper. Arbeid med sosial berekraft og barnearbeid kan ikkje vera noko som er på sida av bedriftene eller det offentlege si verdikjede, men bør ideelt sett vera ein integrert del av det totale arbeidet og ha fokus i heile verdikjeda.

Når me diskuterer barnearbeid, går ein lett i den fella at ein ønskjer å forby det – fordi ein ikkje liker det, og fordi det bryt med verdiane og normene våre. Dagens normer og verdiar i Noreg kan ikkje alltid leggjast til grunn for kva som er akseptabelt eller ikkje i alle delar av verda. Ikkje alle land har eit utbygd utdanningssystem og solide velferdsordningar, slik me har i Noreg. Dette fekk me i næringskomiteen sjølve innsikt i då me var på komitéreise til India og Myanmar. Me fekk bl.a. innsikt i eit av Telenor sine dilemma. Dei hadde eit regelverk som kanskje var meir tilpassa nordiske HMS-krav og sosiale standardar. Telenor fortalde om dilemmaet om ein 17-årig arbeidsvillig gut som hadde forsørgingsbyrde, men som dessverre måtte vika for Telenor si 18-årsgrense for grøftegraving. Det var inga lett avgjerd for Telenor, og at guten ikkje fekk jobba, var for miljøet og samfunnet rundt eit heilt uforklarleg vedtak av Telenor.

FN har også gjort mykje arbeid for å vera meir nyansert enn berre å seia at barnearbeid er negativt og må verta forbode. For mange barn er arbeid heilt nødvendig for å overleva. Utfordringa er å vita når det er tilfellet, eller når det er utnytting av barn som skjer.

I FNs artikkel 32 i konvensjonen for barn sine rettar heiter det:

«Barn har rett til å bli beskyttet mot utnyttelse og fra og bli satt til ethvert arbeid som med stor sannsynlighet vil være farlig eller til hinder for barns utdannelse eller kunne skade barnas helse, eller fysiske, mentale, åndelige moral eller sosiale utvikling.»

Det betyr etter mi oppfatning at me må arbeida aktivt med problemstillingane. Å forby barnearbeid med lov gjev inga løysing i seg sjølv. Bedriftene må ha incentiv til å arbeida aktivt med problemstillinga, slik at barnearbeid der ein utnyttar barn, vert stoppa. Det er berre gjennom aktivt arbeid og gode haldningar til sosial og økonomisk berekraft me kan klara det.

Dersom det offentlege i innkjøpa sine bidreg i prosessar med leverandørane og underleverandørane sine til å betra situasjonen med sosialt ansvar og barnearbeid, vil bedriftene i verdikjeda kunna få forbetra konkurransekrafta si betydeleg.

God, ansvarleg forretningsdrift gjev gode effektar for eigarar og for samfunn. Dette vil påverka bedriftene si lønsemd, risiko, verdiskaping og attraktivitet som arbeidsgjevar. Målet med fokuset på sosial berekraft og barnearbeid bør etter kvart verta slik at me premierer dei selskapa som har gode system, og som arbeider systematisk og målretta med å skapa endringar for meir sosial berekraft.

Me ønskjer alle ei verd der elementære menneskerettar vert respekterte og etterlevde. Det er utnyttinga av barn me er ute etter og vil forhindra. Derfor er systematisk arbeid mot barnearbeid det rette, ikkje nødvendigvis ei absolutt lov.

UN Guiding Principles on Business and Human Rights og OECDs retningslinjer for multinasjonale selskap gjev tydeleg uttrykk for at bedrifter har ansvaret for eventuelle brot på menneskerettar og barnearbeid m.m. Dette gjeld ikkje berre i eiga bedrift, men også hos underleverandørar. Slike reglar gjeld ikkje for oss private forbrukarar, ei eller i dei offentlege innkjøpa som skal dekkja behova for varer i både stat og kommunar. Det er dette ein samla komité no ønskjer å gjera noko med.

Else-May Botten (A) [12:27:06]: Det er en viktig sak som forslagsstillerne her tar opp, en sak som berører hele den globaliserte verdiproduksjonen. Offentlig sektor er en stor innkjøper i Norge, og det er stor enighet i komiteen om at det er viktig å stille krav om grunnleggende arbeids- og menneskerettigheter for arbeiderne som produserer varene man kjøper inn.

I saken kom det fram at for få offentlige institusjoner stiller krav om at grunnleggende arbeids- og menneskerettigheter skal ivaretas når varer kjøpes inn, men det finnes hederlige unntak. I saken viser forslagsstillerne til Helse Sør-Øst, som utestengte halvparten av tilbyderne fra en konkurranse om å levere kirurgiske instrument da tilbyderne ikke klarte å dokumentere sine system for etikk bakover i leverandørkjedene.

FNs arbeidsorganisasjon, ILO, har gjennom åtte kjernekonvensjoner arbeidet for å sette minimumsstandarder i arbeidslivet internasjonalt på områder som barnearbeid, organisasjonsfrihet og diskriminering. Om lag 168 millioner barn står hver morgen opp for å gjøre seg klare til å gå på jobb. Mer enn halvparten jobber under farlige forhold. De verste formene for barnearbeid er ødeleggende for barns helse og utvikling og er til hinder for skolegang.

Næringskomiteen møtte Kailash Satyarthi, vinner av fredsprisen i 2014, i India for kort tid siden. Han argumenterer med at barnearbeid og fattigdom er en ond sirkel og en fattigdomsfelle som undergraver framtiden for barn og unge. Det har han nok sikkert mye rett i. Vi i Norge handler i en global verden og mener det er viktig at grunnleggende menneskerettigheter blir ivaretatt på en god måte, også i forbindelse med offentlige anskaffelser.

Stortinget skal i løpet av høsten behandle regelverket for offentlige anskaffelser i en helhetlig sammenheng, og der må dette forslaget bli godt ivaretatt. Det som har kommet av innspill i denne saken, må også tas med videre i den behandlingen. Under høringen var det flere organisasjoner som var representert, og samtlige støttet dette Dokument 8-forslaget.

Høringen vi hadde knyttet til den saken, viste også at betydningen av god kompetanse blant offentlige innkjøpere er viktig, og at kravene som settes ved innkjøp, må følges opp. Det er en helhetlig utfordring å løse både at kompetansen er på plass, at kravene er der, og at man faktisk følger opp den bestillingen man har i det offentlige, for det er en stor innkjøper vi snakker om når det gjelder offentlig sektor, med over 400 mrd. kr i året, så det er et stort ansvar vi har.

Geir Pollestad (Sp) [12:30:12]: (komitéens leder): Jeg vil starte med å takke forslagsstillerne. Jeg vil takke saksordføreren for jobben. Komitéen hadde en god høring i saken. Temaet ble også berørt på vår reise til India og Myanmar.

Utgangspunktet er enkelt: Barnearbeid er uakseptabelt. Det er en ond sirkel. Det går an å framføre argument for hvorfor disse ungene skal jobbe. Jeg mener at de resonnementene ikke er akseptable.

Så er jeg opptatt av den saken som kommer fra regjeringen, som jo handler om det offentlige som innkjøper. Det offentlige er en stor innkjøper. Det er fordelt på veldig mange: mange kommuner, fylkeskommuner, statlige enheter. Det er viktig at vi sørger for regler som faktisk virker der ute, at vi ikke har et skinn av regelverk som ikke gir effekt. Det ble også tatt opp på høringen at forskjellige typer garantier og erklæringer har liten verdi. Her kreves det en aktiv innsats, samarbeid med NGO-er og andre, for å sørge for at virkeligheten der hvor varene blir produsert, er innenfor en akseptabel standard, at barnearbeid ikke finner sted.

Saksordføreren gikk litt utover det med det offentlige som innkjøper og berørte også private innkjøp, norske bedrifter som har underleverandører i ulike land. Dette handler også om forbrukerne, forbrukernes rett til opplysning og til å påvirke. Jeg tror vi har et stort ansvar for å syne fram realitetene som er der ute, for å bidra til at folk tar bevisste valg. Jeg mener at da komitéen var på reise, så vi ikke barnearbeid, vi så kanskje ikke regelverksbrudd heller, men vi så en virkelighet som vi ikke kjenner oss igjen i, som er helt ulik de standardene som vi har i Norge. Jeg tenker det er viktig å formidle ut det budskapet og ønsker velkommen en breiere debatt om barnearbeid, om lønns- og arbeidsvilkår, også som følge av saken om de offentlige innkjøpene som kommer.

Jeg er veldig glad for at komitéen er så samstemt i dette, og at vi kan jobbe fram virkemidler som er ubyråkratiske i størst mulig grad. Men dette vil gå noe på akkord med forenklingen. Ja, det er enklere ikke å stille sånne krav, men vi kan allikevel ikke la være å stille de kravene. Da er det et godt utgangspunkt at hele Stortinget er enig i det.

Pål Farstad (V) [12:33:18]: Jeg vil takke forslagsstillerne som har tatt opp en sak som også opptar Venstre sterkt, og jeg vil takke saksordføreren for arbeidet i komiteen.

I likhet med resten av komiteen mener også Venstre at representantforslaget tar opp et helt sentralt tema, og ser det som viktig at grunnleggende arbeid som menneskerettigheter blir ivaretatt på en god måte i forbindelse med offentlige anskaffelser. Jeg forventer at lovforslaget som er bebudet høsten 2015, tar opp i seg de intensjonene og de momentene som forslagsstillerne peker på og er inne på.

Under den åpne høringen i komiteen om saken tidligere i vår ble det gitt uttrykk for at lovforslaget som regjeringen har sendt på høring, ser ut til å ivareta intensjonene i representantforslaget. Det beroliger meg. Samtidig merket jeg meg, slik det også står i komiteens merknader, at det er eksempler på at offentlige innkjøpere ikke følger kravene som stilles til etisk handel. Det er ikke bare uheldig; det er uakseptabelt. Slik kan vi ikke ha det. Vi må sørge for at vi får regler som faktisk virker.

Heikki Eidsvoll Holmås (SV) [12:35:08]: For to år siden oppdaget arbeidere i fabrikkbygningen Rana Plaza i Savar-distriktet utenfor Dhaka i Bangladesh sprekker i veggene i fabrikkbygningen. Fabrikksjefene nektet å høre på bekymrede arbeidere. Arbeidstakere som ikke møter på jobb, mister jobben, var beskjeden de fikk. Neste dag, den 24. april 2013, er det ragnarok. Bygningen bryter sammen av vekten av tungt industriutstyr, ulovlig påbygde etasjer, tonnevis av tekstiler og tusenvis av mennesker. I panikk flykter folk mot trappene. Noen hopper ut vinduene. Menneskekropper klemmes i hjel når etasjene trykkes sammen. Frivillige graver fram overlevende med bare hendene. Brannmannskapene gråter når de skjønner at det ikke lenger er håp om å redde flere. 1 138 mennesker dør på grunn av ulykken den dagen.

Noen uker senere møter jeg noen av de overlevende, og etter det møtet er jeg sikker på to ting: for det første at slike ulykker fortsatt kommer til å skje så lenge arbeiderne ikke føler at de har en stemme, og for det andre at også vi har et ansvar for å sikre at dette ikke skjer igjen – for våre liv henger sammen med deres. Arbeidernes blodslit henger rundt vår nakke og vår hals – og er i våre klær. I nakken på mange av mine skjorter står det «Made in Bangladesh». Det var 29 vestlige selskaper som fikk sine klær produsert i den nå sammenraste bygningen Rana Plaza. Blant dem var kjente merker som Benetton, Mango og Walmart.

Vi i Norge må bruke de virkemidlene vi har for å gi arbeiderne en stemme. Det offentlige Norge har et ansvar som innkjøpere av varer og tjenester for 400 mrd. kr i året. Import av kirurgiske instrumenter og tekstiler til norsk helsevesen skjer f.eks. fra land der risikoen for barnearbeid og uverdige arbeidsforhold er stor. Derfor er jeg utrolig glad for at komiteens innstilling er så klar på å støtte følgende: Når stat og kommune kjøper inn varer, skal det stilles krav om at grunnleggende rettigheter er oppfylt – forbud mot diskriminering, forbud mot de verste former for barnearbeid, forbud mot tvangsarbeid og ikke minst rett til å organisere seg og føre kollektive forhandlinger. Dette er de viktigste internasjonale konvensjonene om arbeidslivsstandarder som de aller fleste land har akseptert.

Det som i tillegg er verdt å merke seg, er det som ble sagt i komiteens høring til denne saken. NorgesGruppen, som er en stor leverandør til det offentlige via storhusholdning, uttrykte at for NorgesGruppen er det viktig at «etisk handel» vektlegges i regelverket for offentlige anskaffelser.

Dette begrunner de med at seriøse aktører premieres i offentlige anbudsrunder. NorgesGruppen er en stor aktør, men på høringen kom det også innlegg fra mindre leverandører til offentlig sektor. Klubben AS er en familiebedrift på Flisa med 50 ansatte, med rammeavtale med 60 kommuner og fem fylkeskommuner. De sa følgende på høringen:

«Ofte er det jeg som ender opp med å stille spørsmål rundt etisk handel på kontraktsoppfølgningsmøtene, og ber om at vi blir fulgt opp på dette området. (…) Vi ønsker å ta mer sosialt ansvar. Det avhenger av å kunne få betalt for arbeidet vi legger ned. Når ingen av våre konkurrenter tar dette ansvaret – fordi de ikke blir fulgt opp – så konkurrerer vi ikke på like vilkår. Hvis utviklingen ikke snur – og våre konkurrenter fortsetter å nedprioritere dette arbeidet – så må vi gjøre det samme på sikt for å være konkurransedyktige.»

Til slutt vil jeg be næringsministeren særlig legge merke til at komiteen understreker at formelle krav ikke er nok. Komiteen skriver:

«Komiteen ser det som viktig at det iverksettes ytterligere tiltak knyttet til skolering og god opplæring også på dette området, for å sikre kompetanse i offentlige innkjøp.»

Takk til Framtiden i våre hender og Initiativ for etisk handel som har fulgt denne saken lenge, og hatten av for næringsministeren, som kommer oss i møte i denne saken. Jobben har nettopp begynt, og den er utrolig viktig for veldig mange.

Statsråd Monica Mæland [12:39:50]: Representantene har fremmet forslag om å endre regelverket for offentlige anskaffelser slik at det stilles krav om ivaretakelse av grunnleggende arbeids- og menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser.

Nobels fredspris, som i desember ble tildelt Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai, minnet oss på hvor alvorlig og omfattende barnearbeid og uverdige arbeidsforhold er i deler av verden. Barn hører hjemme på skolebenken og ikke i fabrikkhaller. Derfor er det både viktig og nødvendig at vi som myndigheter stiller klare krav om at grunnleggende menneskerettigheter blir respektert og fulgt opp i anskaffelsesregelverket.

Dette er bakgrunnen for at jeg nå har sendt på høring et forslag om at offentlige oppdragsgivere skal ha egnede rutiner for å ivareta hensynet til grunnleggende menneskerettigheter ved offentlige anskaffelser der det er en risiko for brudd på slike rettigheter.

Offentlig sektor i Norge gjør innkjøp for ca. 430 mrd. kr hvert år. Offentlig sektor har stor markedsmakt og et ansvar for at fellesskapets midler brukes på en god og ansvarlig måte. Regjeringen har i Sundvolden-erklæringen understreket at vi ønsker å bygge vår politikk på sosialt ansvar og internasjonal solidaritet. Det gjelder også offentlige anskaffelser.

Forslaget til lovbestemmelse, som nå er ute på høring, reflekterer betydningen av at oppdragsgivere ivaretar ansvarlige produksjonsforhold i leverandørkjeden. Gjennom å bruke sin markedsmakt kan offentlige innkjøpere bidra til å sikre grunnleggende arbeids- og menneskerettigheter i land der det er en særlig risiko for at leverandøren bryter disse rettighetene. ‘

Jeg forventer spesielt at profesjonelle innkjøpere som foretar et stort antall anskaffelser i risikogruppen, tar et særlig ansvar og går foran som gode rollemodeller. Dette gjelder både de krav som stilles, og den oppfølging som skjer i praksis, f.eks. ved inspeksjoner i produksjonslokalene. Dersom kritikkverdige forhold avdekkes, må dette få konsekvenser. I en del tilfeller kan det rettes opp hos leverandørene. I andre alvorlige tilfeller kan det få ytterligere konsekvenser. Ansvaret for dette ligger hos innkjøperne, og de må sørge for å ha egnede rutiner. Eventuelle brudd kan også forfølges av riksrevisjon, kommunerevisjon og KOFA. Helt overordnet blir det et politisk ansvar å følge opp dette i stat, kommune og fylkeskommune, som er ansvarlige overfor sine innkjøpere.

I 2011 vedtok FN veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter. Prinsippene omhandler staters ansvar for å beskytte mot brudd på menneskerettighetene, som f.eks. krenkelser begått av næringslivsaktører og næringslivets ansvar for å respektere menneskerettighetene. FNs veiledende prinsipper sier også at stater bør fremme respekt for menneskerettigheter hos bedrifter de har kommersielle transaksjoner med.

Regjeringen vil i løpet av våren fremme en handlingsplan som konkretiserer hvordan FNs veiledende prinsipper for næringsliv og menneskerettigheter skal følges opp i Norge. Offentlige anskaffelser vil være ett av mange tema i handlingsplanen.

Som næringsminister er jeg også ansvarlig for regjeringens eierskapspolitikk. Jeg har klare forventninger til at selskaper som opererer i og fra Norge, respekterer grunnleggende menneskerettigheter. I Meld. St. 27 for 2013–2014, Et mangfoldig og verdiskapende eierskap, og Meld. St. 10 for 2014–2015, Muligheter for alle – menneskerettighetene som mål og middel i utenriks- og utviklingspolitikken, står det at regjeringen forventer at selskaper med statlig eierandel respekterer grunnleggende menneskerettigheter, slik de framkommer i internasjonale konvensjoner, i all sin virksomhet, og at selskapene også følger dette opp overfor sine leverandører og forretningspartnere. Det er denne forventningen vi nå vil stille til offentlige oppdragsgivere gjennom forslaget til endring i lov om offentlige anskaffelser, som nå er ute på høring.

Næringskomiteen har i sin innstilling pekt på behov for kompetanse blant offentlige innkjøpere. Direktoratet for forvaltning og IKT – Difi – har i oppgave å veilede innkjøperne om hvordan de kan gjøre gode offentlige anskaffelser. Det gjelder også hvordan de kan ta sosialt ansvar i sine innkjøp. Med det nye lovkravet, og nye EU-direktiver som utvider handlingsrommet for å stille slike krav, vil Difi oppdatere sine veiledere, maler og verktøy, slik at kravet om rutiner for å følge opp arbeids- og menneskerettigheter blir synliggjort og tilstrekkelig fulgt opp.

Formålet med å endre anskaffelsesreglene er å få på plass enklere og mer anvendbare regler. Det mener jeg er fullt mulig samtidig som vi også stiller grunnleggende krav om respekt for arbeids- og menneskerettigheter.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.