Marianne Aasen (A) [13:58:50]: Opptakten til denne debatten med kunnskapsministeren har vært den aller beste, nemlig en diskusjon om hvorfor kiropraktikk har en viktig rolle å spille i det norske helsetilbudet. Jeg opplever det som om det er bred enighet om at en naturlig konsekvens av dette er at det bør opprettes en kiropraktorutdanning. Vi har hørt mange gode grunner for det, og det forrige Stortinget vedtok det enstemmig.

Muskel- og skjelettplager er et stort folkehelseproblem. Tilbudet til denne pasientgruppa er mangelfullt og preges av for lite kunnskap. Konsekvensen er et smertefullt liv for mange mennesker og unødig høyt sykefravær. Stillesittende liv antas å være en hovedårsak, og alt tilsier derfor at denne type helseproblemer vil øke i tida framover. Fagområdet preges også av for lav status, for lite forskning og for lite innovasjon.

Hensikten med denne interpellasjonen er å gi regjeringen en liten dytt og oppfordre til handlekraft. Opprettelsen av utdanningen er ikke på plass, tross vedtak om dette i Stortinget. Nå er jeg i likhet med mange andre kolleger fullt klar over at det er svært mange gode tiltak innen utdanning og forskning som er vel verdt å bruke penger på. Så hvorfor er det å bygge opp en egen kiropraktorutdanning også lur forsknings- og utdanningspolitikk?

La oss ta en titt på det strategiske dokumentet på dette feltet som ble vedtatt tidligere i år, nemlig Langtidsplan for forskning og høyere utdanning. Der finner vi seks langsiktige prioriteringer. To av disse er relevante i denne sammenheng:

• fornyelse i offentlig sektor og bedre og mer effektive velferds-, helse- og omsorgstjenester

• verdensledende fagmiljøer

I meldingen argumenteres det godt for at forskning og høyere utdanning er sentrale virkemidler i møte med utfordringer på mange helsepolitiske felt, inklusiv sykdommer og en aldrende befolkning, og vi bør ha ambisjoner om å bli verdensledende og utvikle miljøer av fremragende kvalitet.

For å sitere langtidsplanen:

«Utfordringene må møtes med kunnskap om hvilke forhold som påvirker helse og sykdom, hvordan vi best kan tilby tjenestene, hvilken behandling som virker og hvordan vi kan ta i bruk nye løsninger i fremtidens helse- og omsorgstjenester.

Forskning, utdanning og innovasjon er viktige forutsetninger for å utvikle trygge helse- og omsorgstjenester av høy kvalitet.»

Videre heter det:

«Vi trenger fremragende fag- og forskningsmiljøer innenfor forebygging, behandling, omsorg og tjenesteutvikling, og det er behov for samarbeid mellom tjenestene, fagmiljøene, brukerne og næringslivet for å utvikle og ta i bruk resultatene av innovasjon.»

Det er som jeg skulle sagt det selv.

Utfordringen er åpenbar på dette feltet når en yrkesgruppe som har hatt offentlig autorisasjon i snart 30 år, og som foretar 2 millioner konsultasjoner hvert år, ikke kan ta utdanningen sin i Norge. Dermed blir det spinkelt med forsknings- og fagmiljø. Da mangler man også et faglig samlingspunkt, og det blir ekstra krevende å ta doktorgrader. Likevel har fire disputert så langt, og det er fem–seks doktorgrader på gang, ved Universitet i Oslo og Universitetet i Stavanger. Forskningsrådet har støttet noen, ExtraStiftelsen og Kiropraktorforeningens forskingsfond andre.

Regjeringen og statsråd Røe Isaksen har store ambisjoner for norsk forskning om at den i enda større grad skal være banebrytende og verdensledende. Min påstand er at veldig mye ligger til rette for at Norge kan bygge opp et verdensledende miljø på nettopp muskel- og skjelettlidelser – dette fordi vi i internasjonal sammenheng er i en ganske unik posisjon. Vi har relativt god dekning av kiropraktorer, tjenesten er tilgjengelig og mye brukt, og den utgjør en større del av helsetilbudet her enn i andre land. Kiropraktorene har offentlig autorisasjon, de har henvisningsrett og sykemeldingsrett. Norge har dessuten en profesjonsnøytral helse- og omsorgslov. Det betyr at alle de rettighetsmessige verktøyene er på plass. Dessuten er profesjonen selv kunnskapshungrig. De vil at faget skal være knyttet til tunge forskningsmiljøer ved universitetene, og ønsker seg mer samhandling med andre profesjoner.

Og der er de velkomne. Tre universiteter har laget gode søknader om tilbud. En søknad er fra Universitetet i Oslo og en er i samarbeid mellom universitetene i Stavanger og Bergen. Det er med andre ord også konkurranse om å etablere studiet.

Den norske utdanningsmodellen er dessuten et veldig godt utgangspunkt: Studentene er både i primærhelsetjenesten og spesialisttjenesten under utdanningen. Gjennom utdanningen lærer seg de seg samhandling. Ekspertgruppen fra 2010, som ble nedsatt av Kunnskapsdepartementet og utredet kiropraktorutdanningen, la fram en skisse over en topp moderne utdanningsmodell som vil bringe muskel- og skjelettsykdommene inn på medisinstudiet. Det vil i tillegg styrke den tradisjonelle medisinutdanningen å velge en slik modell. Det har vi sett fra Danmark.

Med andre ord: Her har vi et område hvor vi har alle muligheter til å bli verdensledende. Veldig mye ligger til rette i et nytt tverrfaglig forskningsmiljø som utdanner kiropraktorer det er et stort behov for.

Forskningsleder og professor i nevrologi John-Anker Zwart har formulert seg på følgende måte på nettstedet forskning.no:

«I forhold til omfang og kostnad, er det et paradoks at muskel- og skjelett er en av sykdomsgruppene vi leger kan minst om. Den får også lite oppmerksomhet fra politikere og i helseplaner. Forskningsstøtten er også utrolig lav.»

Spørsmålet er om statsråden ser det samme. Ser han potensialet som ligger der, at gjennom forskning og utdanning kan man gjøre folkehelsa bedre? Vil han satse på et miljø som har potensial til å bli verdensledende?

En ting er jeg uansett sikker på: Skal dette bli en realitet, må Kunnskapsdepartementet og regjeringen på banen med friske penger. En slik nysatsing blir en for stor oppgave for en enkelt institusjon å bygge opp på egen hånd.

Jeg er spent på svaret.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:05:34]: Mitt mål med helseutdanningene er at de skal svare på helsetjenestenes og brukernes behov, altså at de skal legge til rette for det helseministeren kaller pasientens helsevesen. Vi skal ha utdanninger som bidrar til kvalitet og pasientsikkerhet. Det betyr både at vi skal ha de riktige utdanningene, og at de riktige utdanningene skal ha det riktige læringsutbyttet. Derfor har regjeringen brukt mye ressurser på oppfølgingen av stortingsmeldingen Utdanning for velferd. Det har særlig vært jobbet med de generelle tiltakene, som kommer alle helse- og sosialutdanningene til gode.

Universitets- og høgskolerådet har fått i oppdrag å gjennomføre flere store oppfølgingsoppdrag, bl.a. et nasjonalt utviklingsarbeid for å styrke kvalitet og relevans i praksisstudier i helse- og sosialfagutdanningene. Dette er et omfattende prosjekt med 140 deltakere fra både utdannings- og tjenestesektorene. Arbeidet avsluttes desember 2015. Målet med praksisprosjektet er å gjennomføre et nasjonalt utviklingsarbeid som skal bidra til å heve kvaliteten og sikre relevansen i de eksterne praksisstudiene i helse- og sosialutdanningene, slik at de kan møte fremtidens kompetansebehov.

Universitets- og høgskolerådet jobber også med å utvikle felles innhold i helse- og sosialutdanningene, inkludert tverrprofesjonell samarbeidslæring. Det vil være ferdig i løpet av 2015, og også her samarbeider utdanningene og tjenestene tett. Videre samarbeider Kunnskapsdepartementet med Helse- og omsorgsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet og Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om å utvikle et nytt system for styring av læringsutbytte i helse- og sosialfagutdanningene og en lovfesting og finansiering av praksisstudier i kommunene.

Så har representanten Marianne Aasen helt rett i at det ikke er kiropraktorutdanning i Norge per i dag. Det er en mulighet for å ta første året på Bjørknes Privatskole, for så å ta resten av kiropraktorutdanningen i utlandet. De fleste tar den femårige masterutdanningen i Danmark, USA, Storbritannia eller Australia.

I stortingsmeldingen Utdanning for velferd uttrykte den forrige regjeringen at den ville følge opp Stortingets vedtak med sikte på å etablere en kiropraktorutdanning, et vedtak som meg bekjent første gang så dagens lys i 2004 – det var i hvert fall en anmodning fra 2004. Den oppfølgingen ble ikke gjort av forrige regjering.

Stortinget har ved flere ulike anledninger tatt opp behovet for å få på plass en kiropraktorutdanning. På bakgrunn av dette har Kunnskapsdepartementet fått foretatt en ekspertutredning. Ekspertpanelet har evaluert forskningen innenfor feltet ved tre utdanningsinstitusjoner og peker på at en av de viktigste forutsetningene er at kiropraktorutdanningene foregår innenfor et flerfaglig og tverrfaglig sammensatt forsknings- og læringsmiljø i medisin og helse – dette for å sikre både faglig konsentrasjon og kunnskapsmessig bredde.

Etablering av en kiropraktorutdanning innebærer oppbygging av et nytt fag- og forskningsmiljø i Norge og er derfor svært krevende, både kompetansemessig og kostnadsmessig. Det er riktig som representanten sier: Universitetet i Oslo har i flere omganger jobbet med å utvikle en kiropraktorutdanning. Universitetets vurderinger er at det er nødvendig å rekruttere ekspertise fra utlandet, da fagkompetansen ikke finnes i Norge i dag. Videre må en også få på plass tilpassede lokaler og spesialutstyr.

Selv om det ikke finnes en kiropraktorutdanning i Norge i dag, foregår det en god del forskning på fagområdet muskel- og skjeletthelse. Helse- og omsorgsdepartementet finansierer en slik forskning både gjennom Norges forskningsråd og gjennom de regionale helseforetakene.

For å styrke forskningen på området muskel- og skjeletthelse har de regionale helseforetakene også etablert et nasjonalt forskningssamarbeid om muskel- og skjeletthelse, som ett av seks fagområder. Samarbeidet koordineres av Helse Sør-Øst.

Det er videre etablert seks medisinske kvalitetsregistre innenfor muskel, skjelett og bindevev, bl.a. Nasjonalt register for leddproteser, Nasjonalt kvalitetsregister for ryggkirurgi, Norsk nakke- og ryggregister og Norsk kvalitetsregister for artrittsykdommer. Det gir gode muligheter for pasientnær forskning om både effekten av og kvalitet på behandlingstilbudene, der veien er kort mellom ny kunnskap og endring av praksis.

Helse- og omsorgsdepartementet har de siste tre årene bevilget midler over statsbudsjettet til infrastruktur til forskning for kiropraktorer og behandlingsformene de utfører. Dette har ført til at flere kiropraktorer holder på med doktorgradsprosjekter, og nylig disputerte den første kiropraktoren i Norge for ph.d.-graden.

Verken den forrige eller den nåværende regjering har til nå prioritert kiropraktorutdanning i de årlige budsjettforslagene. Denne regjeringen har først og fremst jobbet med de generelle tiltakene i Utdanning for velferd, som gjelder hele bredden av helseutdanning. Det er også satt i gang tiltak som styrker den faglige kompetansen, slik at grunnlaget for en eventuell kiropraktorutdanning blir bedre.

Når det gjelder representantens konkrete spørsmål om å få fortgang i etablering av utdanningen, så er det noe jeg må komme tilbake til Stortinget med i forbindelse med de årlige budsjettforslagene.

Marianne Aasen (A) [14:11:20]: Jeg vil starte med å takke statsråden for en god del også utfyllende opplysninger. De som følger både denne debatten og den forrige, har helt sikkert lært noe nytt, selv om man kan mye om rygg-, muskel- og skjelettplager i Norge. Ikke minst tror jeg mange har fått høre litt om hvor mange registre vi har rundt disse lidelsene, som vi nå har fått høre fra to statsråder.

Jeg er også glad for at både helseminister Bent Høie og statsråd Røe Isaksen er såpass ærlige å si at her handler det også om penger, for det er klart at det koster penger å opprette en helt ny utdanning, et helt nytt studium og bygge opp tunge forskningsmiljøer på denne måten. Men litt av hensikten med å reise denne interpellasjonen har også vært å få fokus på det og ha en diskusjon i Stortinget om dette med alle partiene, nettopp for å få det perspektivet opp at det er et stort problem. Vi har miljøer som er villige til å gå inn og løse dette. Nordmenn bruker kiropraktorer hele tida og i ganske stort omfang, og da trenger vi å få på plass både forskning og utdanning i Norge.

Vi bruker mye penger på helse i Norge, vi bruker mye penger på helseforskning, og vi bruker mye penger på forskning, og da mener jeg at det er på høy tid at vi klarer å se dette i sammenheng, og at vi klarer å løfte opp denne typen prioriteringer når vi skal behandle statsbudsjett videre.

Jeg er spent på debatten og på å høre hva andre partier mener om akkurat dette.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:13:26]: Ja, dette er ingen ny sak – det kan vi jo si forsiktig. Helseministeren sa vel at han hadde startet arbeidet med dette i 2002. I 2004 var det et anmodningsvedtak fra Stortinget, hvor man ba regjeringen legge til rette for å etablere et kiropraktorstudium i Norge. Stortinget har også senere minnet om vedtaket fra 2004.

Jeg mener at en del av forskningsinvesteringene som regjeringen har gjort, kan være med på å berede grunnen for et kiropraktorstudium. Jeg mener at også den runden som ble satt i gang i 2010, med et ekspertutvalg, hvor man fikk grundige faglige vurderinger, gjør at mange av spørsmålene nå er besvart.

Med andre ord står man igjen med at vi må være så ærlige å si at det er et prioriteringsspørsmål. Det betyr at den typen prioriteringsspørsmål som handler om relativt store summer, er noe man må prioritere hvert eneste år, i de årlige budsjettene.

Jeg tror likevel at dette er en veldig god anledning – når vi har en debatt om dette – til å diskutere muskel- og skjelettlidelser både fra et helseperspektiv og fra et kunnskaps- og forskningsperspektiv. Det vil jeg mer enn gjerne bidra til.

Kent Gudmundsen (H) [14:15:07]: Kunnskapsministeren redegjør godt for situasjonen innenfor kiropraktorutdanningen og hva som har vært fulgt opp i denne saken de siste ti årene. Høyre og de borgerlige partiene har i disse årene hatt politisk fokus på saken i sitt arbeid på Stortinget.

Siden fagekspertise og fagmiljø er et sentralt element i denne saken, vil jeg spesielt i denne sammenheng trekke fram bevilgninger fra regjeringen de siste årene til infrastruktur til forskning for kiropraktorer og for behandlingsformen de utfører. Det er nemlig gledelig å se at dette har ført til at flere kiropraktorer nå holder på med doktorgradsprosjekter, og at den første kiropraktoren, som kunnskapsministeren sa, nylig disputerte i Norge for sin ph.d.-grad. Dette viser at målrettet satsing har gitt nødvendig og videre utvikling av fagkompetansen innenfor fagområdet, som et viktig grunnlag i spørsmålet om å opprette et norsk utdanningstilbud.

Når kunnskapsministeren videre arbeider med de generelle tiltakene fra stortingsmeldingen Utdanning for velferd, betyr dette at man i sum har et økende positivt grunnlag for et nødvendig fagmiljø tilknyttet denne utdanningen. Samtidig er det betryggende at regjeringen har styrket forskningsbevilgningen, som sikrer bedre rammer for forskningsaktivitet, og at det foregår en god del forskning på fagområdet innenfor muskel- og skjeletthelse.

Det nasjonale forskningssamarbeidet om muskel- og skjeletthelse samt de seks medisinske kvalitetsregistrene innenfor muskel, skjelett og bindevev gir gode muligheter for pasientnær forskning, der veien blir kort mellom ny kunnskap og endring av praksis. Når slik forskning har fått fokus fra regjering, Norges forskningsråd samt de regionale helseforetakene, er det grunn til optimisme for vårt felles økte kunnskapsgrunnlag og mulige politisk positive beslutninger knyttet til denne type behandling.

Jeg vil derfor avslutte med å støtte statsrådens betraktninger i denne saken og ser fram til videre oppfølging av saken fra Stortinget.

Bente Thorsen (FrP) [14:17:50]: Dette er et område som har vært debattert lenge. Stortinget vedtok under behandlingen av budsjettet for 2005, etter forslag fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og representanten Simonsen, at regjeringen skulle legge til rette for å etablere et kiropraktorstudium i Norge. I slutten av 2012 stilte en enstemmig kirke-, undervisnings- og forskningskomité seg bak en snarlig etablering av kiropraktorutdanning. Verdt å merke seg er det også at i stortingsmeldingen Utdanning for velferd uttrykte den forrige regjeringen at den ville følge opp Stortingets vedtak med sikte på å etablere en kiropraktorutdanning. Det ble imidlertid ikke fulgt opp.

I 2012 benyttet 350 000 nordmenn kiropraktortjenester. Det viser at det er behov for tjenesten. Til tross for dette har verken den forrige eller den nåværende regjering til nå prioritert kiropraktorutdanning i de årlige budsjettforslagene. Fra sittende regjerings side jobbes det først og fremst med de generelle tiltakene i Utdanning for velferd, som gjelder hele bredden av helseutdanning.

Som statsråden var inne på i sitt innlegg, er det mange årsaker til at man til nå ikke har iverksatt tiltak med hensyn til kiropraktorutdanning. Etablering av en ny utdanning er komplisert, og etablering av en kiropraktorutdanning innebærer oppbygging av et nytt fag- og forskningsmiljø i Norge, noe som er svært krevende, både kompetansemessig og kostnadsmessig.

I dag er det kun mulig å ta det første året av kiropraktorutdanning på Bjørknes Privatskole, resten av utdanningen må tas i utlandet. Men selv om det i Norge ikke finnes en fullverdig kiropraktorutdanning, skjer det likevel mye nasjonalt forskningssamarbeid innen muskel- og skjeletthelse.

Helse- og omsorgsdepartementet har også bevilget penger til forskning for kiropraktorer og behandlingsformene de utfører. Dette har ført til at flere kiropraktorer holder på med doktorgradsprosjekter, og nylig disputerte den første kiropraktoren i Norge for ph.d.-graden.

Det er, som flere har vært inne på, etablert seks medisinske kvalitetsregistre innenfor områdene muskel, skjelett, bindevev og leddproteser. Dette gir gode muligheter for pasientnær forskning om både effekten av og kvaliteten på behandlingstilbudene, noe som gir ny kunnskap og gjør at denne tas hurtig i bruk. Dette forskningssamarbeidet er et viktig arbeid som er med på å ivareta tverrfagligheten innen muskel- og skjeletthelse.

Helsepolitikk er viktig for Fremskrittspartiet. Det ser vi også på regjeringens satsinger, der flere gode satsinger er på gang. Hvor viktig helsepolitikken er, illustreres tydelig av hvor mye penger som går til helseområdet i statsbudsjettet. Regjeringens forslag til budsjett på helse- og omsorgsområdet for 2015 var på om lag 174,2 mrd. kr.

Behovet for omfattende og kostbare tiltak innen helse er stort, og Fremskrittspartiet er positiv til at regjeringen særlig har prioritert områder som økt pasientbehandling og fritt behandlingsvalg, økt kapasitet og kvalitet i omsorgstjenesten, psykisk helse og rus, helsestasjons- og skolehelsetjenesten og elektronisk samhandling.

Det er også store behov innen utdanningssektoren. Blant annet trenger skolehelsetjenesten, som også er et viktig felt, et ytterligere løft. Dette krever ressurser, både økonomiske og menneskelige. Videre skal lærerløftet fortsette, det skal satses ytterligere på realfagene, det er iverksatt et yrkesfagløft, og forskningssektoren skal styrkes. Det er viktig å ta med seg at alt dette er ressursmessig krevende, kompetansemessig krevende og kostbart, og at det derfor må ses på i budsjettsammenheng.

Fremskrittspartiet slutter seg dermed til statsrådens ord om saken.

Kjersti Toppe (Sp) [14:22:32]: Takk til interpellanten og Arbeidarpartiet for å setja denne saka veldig grundig på dagsordenen i dag med to interpellasjonar. Eg hadde ordet i førre debatt òg. Der gjekk ein inn på konsekvensane av inaktivitet og kor stort helseproblem muskel- og skjelettlidingar er, og behovet for å ha dei rette utdanningane. Denne interpellasjonen handlar om kiropraktorutdanninga især.

Eg var med under behandlinga av Utdanning for velferd. Der vart det at kiropraktorane no skulle få ei nasjonal utdanning her i Noreg, fremja som eit forslag. Det er eit viktig forslag.

Eg var eigentleg ikkje heilt klar over det sjølv, men det er litt spesielt at kiropraktorane i dag er den einaste offentleg godkjende helseprofesjonen som ikkje har eit nasjonalt utdanningstilbod. Når ein ikkje har eit nasjonalt utdanningstilbod, vert ein heller ikkje ein del av forskingskulturen som er på dette området. Det er ekstra spesielt sidan kiropraktorane har fått ekstra ansvar som helseprofesjon. Ein har autorisasjon til å sjukmelda pasientar, til å visa til fysioterapeut, til sjukehusbehandling eller til spesialist. Likevel tar ikkje staten ansvar for å utdanna dette nøkkelpersonellet i helsetenester som har eit utvida ansvar i pasientbehandling, og for å visa pasientar dit ein skal. Så ein har eit utvida ansvar.

Ein kan alltid seia, og sjølvsagt er det rett, at dette er eit budsjettspørsmål. Den raud-grøne regjeringa la heller ikkje inn pengar i det siste statsbudsjettet etter Utdanning for velferd. Men sånn eg les denne saka, vart det starta eit utgreiingsarbeid frå departementet og direktoratet si side opp mot Oslo universitetssykehus og Det medisinske fakultet, og ein rapport vart overlevert i 2013. Eg veit ikkje nok om den rapporten, om det kan vera uenigheiter om kva slags modell ein skal leggja seg på, om det er faglege ueinigheiter om modellen, eller om det er noko ein kan gå for nasjonalt, og at fagmiljø og departement og alt dette er einige om at det er den modellen som er riktig. Elles kan ein tenkja seg at ein må bruka meir tid på det. Men viss det er slik at statsråden meiner rapporten er ein god modell for denne utdanninga, er det eit budsjettspørsmål, og det ligg til den regjeringa som no er på vakt, å sørgja for at dette får ei framdrift.

Så er det slik at det er departementet som bestemmer lokalisering, men det er alltid eit politisk ønske òg i dette. Universitetet i Oslo har i mange år vore ein pådrivar for dette, men no har fleire utdanningsmiljø òg kasta seg på ballen og lansert at det er fleire som ønskjer denne utdanninga – og det er jo eit luksusproblem, og bra for utdanninga. Det som er heilt klart, er at denne utdanninga må leggjast til eit miljø som har medisinsk utdanning, i og med at ein skal laga eit tverrfagleg miljø, og då er det naturleg at dei første åra er felles. Det er noko som er viktig.

Elles skal ein aldri ta for gitt at den nye utdanninga blir lagd til Oslo, må eg få lov til å seia som senterpartist, utan at vi har gått inn i det no. Støtta mi her i dag gjeld at vi må få opp denne utdanninga, og at ein tenkjer på kor den skal plasserast i neste omgang.

Presidenten: Neste taler er representanten Kjersti Toppe, deretter interpellanten, Marianne Aasen. – Unnskyld! Representanten Ketil Kjenseth har ordet nå.

Ketil Kjenseth (V) [14:27:20]: Det er vel unødvendig å presisere at Kjersti Toppe var forrige taler!

Det handler om kiropraktorutdanning, men det har blitt en debatt om kostnader. Utfordringen er at det koster antakelig mye mer å ikke etablere utdanningen – og det er det vi diskuterer. Jeg må ta utgangspunkt i det som er positivt, at her er det en stor vilje til å sette inn en innsats. Jeg tror vi er nå over i å snakke om hvordan kiropraktorutdanningen i Norge blir og når den kommer. Når er de første kiropraktorene utdannet i Norge?

Til statsråd Røe Isaksen er det en oppfordring om å svinge innom de praktiske mulighetene for å legge til rette for løpene. I Danmark er det sånn at en del følger løpet til legeutdanningen de første årene. Tilsvarende er det i Norge fullt mulig å legge til rette for å øke kvoten på legeutdanningen på ett eller annet av de tre universitetene og la dem følge et treårig løp fram til en bachelorutdanning. I Danmark heter det klinisk biomekanikk, og det er et begrep som vi bør begynne å snakke om i Norge også. Det er både profesjonsbasert og akademisk rettet, så her er det mulig å gå flere løp fram til ulike nivåer.

Et annet tips til statsråden er å se på utdanningen av leger, slik de gjør det i Australia. Der er bachelor inntakskrav for legestudiet, og det er da helt uavhengig av hvilken type bachelor man har. Det er en treårig utdanning i bunn, så er det en tre–fire års utdanning fram til lege, og dernest to–tre år i praksisrelatert spesialisering, med 16 institusjoner, eller akademier, som man kaller det der, for den spesialiserte praksisen i utdanningen. Det er en interessant modell. Jeg skjønner for så vidt at vi i Norge diskuterer hvem som skal få autorisasjon, for det er klart det er mange utdanningsløp for både sykepleiere og leger i Australia fram til den type spesialisering.

Vi hører også at Bjørknes kan tilby et første år i Norge, så her er det bare å se de mulighetene som ligger, og hvordan vi kan lede de første fram. Utfordringen uansett er at vi må ha en forskningsbasert kompetanse som skal styre dem inn i riktig utdanningsløp, og det må kobles på medisinutdanningen.

Vi kan også dra dette litt videre og tenke at vi skal legge til rette for et helsevesen i Norge som har tre dører inn i litt tydeligere grad enn i dag. Der fastlegen har en veldig solid posisjon i norsk helsevesen i dag, er vi i ferd med å åpne for at psykologene får en dør inn, og vi kan også tenke oss at muskel- og skjelettlegene får en tydeligere dør inn. Om de heter manuellterapeuter, kiropraktorer eller muskel- og skjelettleger, får framtida vise.

Heldigvis har vi nå åpnet opp for en litt mer dynamisk debatt om hvordan vi skal utvikle det norske helsevesenet, og utdanningsløpene fram dit er vi nødt til å utvikle parallelt. Det har vært veldig statisk i Norge i mange år nå. Den internasjonale debatten om bachelorutdanning og vitenskapelige utdanninger åpnet noen dører i Norge, men jeg tror vi er nødt til å revitalisere den debatten med tanke på utdanningsløp i Norge, der kostnadene ikke skal bli det store problemet. Det er utfordringer vi er nødt til å diskutere, og når utfordringene er så store både i lidelser og i tapte leveår og faktisk utgjør så vanvittig mange milliarder i trygdeutbetalinger, er vi nødt til å diskutere hvordan vi skal bruke de midlene på en litt annen måte. Og her snakker vi bare om promiller av utbetalingene årlig for å finansiere dette.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Marianne Aasen (A) [14:32:33]: Tusen takk for engasjementet i denne debatten. Jeg er glad for alle positive signaler fra alle, egentlig, om at det er viktig og riktig med kiropraktorutdanning i Norge.

Jeg vil spesielt ta med videre det som ble sagt av Ketil Kjenseth, om dette med utdanningene våre på helsefeltet, og at både opptak og hvordan de utvikles, i enda større grad sikkert kan ses i sammenheng med et samarbeid mellom Utdannings-Norge og Helse-Norge. Da mener jeg det er et selvstendig poeng at min kollega Ruth Grung og jeg har fått til en debatt hvor vi faktisk er to komiteer som deltar sammen. Det er ikke så ofte vi får til det på Stortinget. Det synes jeg gir en tilleggsdimensjon, som jeg har lyst til å takke dem i helse- og omsorgskomiteen for at de har vært med på å bidra til.

Så mener jeg Kjersti Toppe hadde veldig mange gode poenger når det gjaldt dette med at kiropraktorene er i en spesiell situasjon. Jeg tror ikke det er noen andre yrkesgrupper hvor det er så mange som er ute i arbeid som er godkjent av offentlige myndigheter, som har det fotfestet og den plassen, som er helt rettmessig og helt i tråd med et enstemmig storting i mange år, i arbeidslivet og helsevesenet, og så har man ikke en egen utdanning for dem. Det er noe vi bare må rette opp.

Da går min utfordring og oppfordring nok en gang til statsråd Røe Isaksen, om at han nå har tidenes mulighet til å sette solide fotavtrykk og rett og slett få bevilget disse pengene. Vi har en regjering nå som sier at de satser massivt på forskning. Da antar jeg at det kommer mer penger til forskning i neste års budsjett – det skal ikke kuttes. Da har man i hvert fall en mulighet til å opprette studieplasser og bevilge mer penger til nettopp dette feltet.

Rune Slagstad har skrevet en bok, som er for et verk å regne, som heter «De nasjonale strateger». Det handler om dem som i etterkrigstida hadde muligheten til å sette seg langsiktige mål og bygge opp Norge på strategisk vis. Vi som lever i dag, har kommet til et Norge som på mange måter er bygd, men som må vedlikeholdes. Men akkurat på dette feltet trengs det faktisk en byggmester. Da oppfordrer jeg statsråden til å ta den utfordringen og velge å bli den byggmesteren på akkurat dette som har med kiropraktorutdanning å gjøre.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:35:30]: Jeg vil si tusen takk til representanten Aasen for at hun løfter frem interpellasjonen, og jeg vil også si at jeg tror generelt at det er en stor fordel at man får til den typen debatter hvor flere komiteer er involvert. Et av de savnene jeg tror mange på Stortinget har, er at man ofte skulle ønske man hadde tid og kapasitet til å engasjere seg i debatter utenfor akkurat ens egen komité. Da er det ekstra bra når det legges opp til det – særlig på dette området, for her er det åpenbart at dette er både helsepolitikk og kunnskapspolitikk.

For å avrunde: Jeg merker meg også at Stortinget står ved det man tidligere har ment – i hvert fall ser det slik ut – og at det i utgangspunktet er stor oppslutning om at man ønsker en slik utdanning i Norge. Jeg vil også gjenta at vi jobber med å følge opp meldingen Utdanning for velferd. Jeg synes også det er bra at flere har fått med seg og påpekt at det har kommet økte midler til bl.a. forskning på muskel- og skjelettlidelser. Så er det, som jeg har sagt flere ganger før, igjen et budsjettspørsmål når man skal få dette til, og da må det jo vurderes opp mot andre gode formål.

Jeg har også lest «De nasjonale strateger» av Rune Slagstad. Det er selvfølgelig et fryktelig fristende tilbud fra Marianne Aasen å få lov til å bli en nasjonal strateg – så det var i hvert fall ikke noen dårlig appell representanten avsluttet med.

Presidenten: Sak nr. 12 er dermed ferdigbehandlet.