Henrik Asheim (H) [13:06:24]: Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen har ved mange anledninger trukket frem viktigheten av den gode læreren i klasserommet. Dette gjenspeiler seg også i regjeringserklæringen og i de prioriteringer som er gjort på Kunnskapsdepartementets budsjett. Vi vet mye om hva som fungerer i skolen og hva som skaper læring for elevene, og det aller viktigste er at elevene møter en faglig oppdatert, engasjert og motivert lærer i klasserommet.

Uansett hvor mange mål vi setter oss for skolen, både her inne på Stortinget og for den saks skyld i Kunnskapsdepartementet, er det noen som må gjennomføre dette, og det gjennomføres i møtet mellom den enkelte elev og den enkelte lærer ute i klasserommet. Det betyr igjen at å styrke læreren er å sikre både faglig påfyll og å sikre rekruttering, og på den måten styrker man også førstelinjen i kunnskapssamfunnet – nemlig læreren.

Vi vet at det viktigste i skolen er kvalitet, ikke nødvendigvis kvantitet. Derfor deler jeg statsrådens ambisjon om å styrke lærerutdanningen og sikre tilstrekkelig med etter- og videreutdanning for lærerne som er i skolen. Men vi vet samtidig at vi risikerer å rekruttere for få til læreryrket, og at vi dermed både vil slite med å ha tilstrekkelig mange lærere i klasserommet og å ha tilstrekkelig kvalitet på de lærerne vi utdanner. Dette kan vi igjen risikere at ender med å gå på bekostning av kvaliteten for at vi skal sikre kvantiteten. Derfor er det bekymringsfullt at vi ser en mangel på rekruttering til lærerutdanningen.

Målet må være at de beste elevene som går ut av videregående skole, også ønsker å bli lærere – og med «de beste elevene» mener jeg ikke bare faglig, men også de best egnede til å bli lærere og pedagoger. Tallene varierer noe, og det kan være uenighet om disse, men man antar at vi kommer til å trenge ca. 65 000 flere lærere innen 2030. Dette tallet, kombinert med at vi vet at frafallet i lærerutdanningen er stort, og at vi får en bølge av lærerkull fra 1960- og 1970-tallet som vil naturlig gå av med pensjon, gjør at lærermangelen kan bli betydelig.

Når vi altså skal rekruttere flere, bør vi se hvor potensialet er størst for å hente flere studenter. Som jeg altså viser til i interpellasjonsteksten, er antallet menn som søker seg til lærerutdanningen, langt lavere enn antallet kvinner. Det samme er situasjonen ute i lærerværelsene, der kvinnene er i betydelig overtall.

Det er veldig viktig for meg å si at det ikke er noe problem i seg selv at mange lærere i norsk skole er kvinner. Det finnes også svært lite, om noe, forskningsbelegg for å si at lærernes kjønnsbalanse har noe å si for elevenes læring som sådan. Det som derimot er klart, er at lærerne ikke bare er kunnskapsdelere. Mange lærere fungerer også som forbilder og rollemodeller, og de er en vesentlig del av barnas hverdag. Barn trenger unge og gamle rollemodeller, og de trenger mannlige og kvinnelige rollemodeller. Følgelig er det avgjørende at elevene møter ulike typer lærere, både når det gjelder alder, kjønn og for den saks skyld personlighet.

Da jeg sendte inn denne interpellasjonen, ble den fanget opp flere steder, også på sosiale medier, og jeg er blitt kontaktet av flere som også jobber med lærerrekruttering, om hva de mener er nødvendig for å få flere menn til å bli lærere. Jeg må innrømme at i det likestilte Norge er jeg blitt litt overrasket over de tilbakemeldingene, for det som har vært en gjennomgangstone, har vært at skal man få flere menn til å bli lærere, må statusen øke, og lønnen må opp. Den logiske konsekvensen av et slikt resonnement vil jo være at hvis man mangler kvinner til et yrke, må man redusere lønn og status for å få flere kvinner til å velge det yrket.

Jeg tror det blir for enkelt, og jeg tror også at det er slik at de kvinnene som velger å bli lærere, blir det fordi de har høye ambisjoner og fordi de mener at læreryrket er et viktig yrke. Derimot kan det se ut til at menn eller gutter senere i utdanningsløpet finner ut at de ønsker å bli lærere – at det tar litt lengre tid for gutta før de skjønner hvilket fantastisk yrke læreryrket er.

Jeg stiller statsråden flere spørsmål om hvordan vi kan sørge for økt rekruttering til læreryrket og hvordan vi kan øke statusen, men også om hvordan vi kan få flere menn til å ønske å bli lærere.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:11:20]: I 2015 er de aller fleste enige om at det er den faglig kompetente læreren som legger opp gode læringsstrategier som er den viktigste enkeltfaktoren for elevens læring. Men slik har det ikke alltid vært. I mange tiår, særlig fra 1970-årene og frem til årtusenskiftet, var det mange som ønsket å nedtone lærerens rolle som fagperson. Faglig autoritet ble sett på som noe gammeldags, ute av takt med ideene fra det skolehistorikeren Alfred Oftedal Telhaug har kalt den nyradikale perioden i pedagogikken.

Idealet var at læreren skulle være sideordnet med eleven – en som la til rette og skapte en trygg sosial ramme – og så skulle læringen skje nærmest av seg selv. Dette læreridealet fikk seg en alvorlig knekk da PISA-testene viste det mange hadde hatt en mistanke om, nemlig at norsk skole leverte bare middels gode resultater. Da var det heldigvis mange skolepolitikere som våknet, og i løpet av noen år var det flere partier som ble tvunget til å skifte ut sin gamle skolepolitikk. Vi fikk Kunnskapsløftet, som ble utformet av Bondevik II-regjeringen med Kristin Clemet i spissen, og som ble videreført av de rød-grønne fra 2005.

Når interpellanten Henrik Asheim påpeker at vi har rekrutteringsutfordringer for læreryrket, peker han med andre ord på utfordringer som er skapt over lang tid. Med strategien Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen har vi tatt kraftfulle grep for å få opp læreryrkets status og gjøre skolen til en mer attraktiv arbeidsplass. Da må vi også være villig til å gjøre ting som ikke alltid er like populært blant alle. Vi utvider lærerutdanningen til en femårig masterutdanning, vi skjerper opptakskravene, og vi skjerper kompetansekravene for å stå i lærerstilling. Men vi kommer ikke bare med krav. Vi tilbyr også historisk høy finansiering av etter- og videreutdanning. Vi fortsetter en sterk satsing på skolebasert kompetanseutvikling, lagbygging på skolen. Samtidig tester vi bl.a. ut nye karriereveier for dyktige lærere som vil fortsette å undervise.

Jeg vil også nevne yrkesfagløftet som regjeringen er i gang med med stor støtte fra Stortinget, særlig ordningen som gir stipend til lærere som ønsker å ta pedagogikk – PPU-y, altså yrkesfagpedagogikk – og hospiteringsordningen. Når det gjelder PPU-y-ordningen, må vi for øvrig sende en takk til samarbeidspartiene på Stortinget for at den ordningen med stipend ble tatt inn i budsjettet.

Som interpellanten Asheim påpeker, trenger vi flere lærere fremover, men vi trenger flere mannlige lærere. Det er gledelig at årets søkertall peker i riktig retning. Man skulle kanskje tro at det skulle gå gal vei etter at det f.eks. har vært en stor konflikt i skolen, men det har det ikke gjort. Det er 8 pst. flere som har lærerutdanning som førstevalg enn det var i fjor. Det er den største økningen på årevis, og andelen av den totale søkermassen øker også. Da er barnehagelærere og kjøreskolelærere holdt utenom. Det er lærere til skolen jeg snakker om.

Når det gjelder kjønnsbalanse, går også utviklingen i riktig retning, om enn saktere enn man skulle ønske. Blant førstevalgssøkerne til de lærerutdanningene som kvalifiserer for stillinger i grunnopplæringen, er andelen menn i årets opptak på 37,2 pst. I 2007 var andelen helt nede i 31 pst., og i hele forrige fireårsperiode lå den stabilt på 35 pst. De siste to årene har vi sett en økning på over 2 prosentpoeng.

Men selv om utviklingen går riktig vei, skal vi ikke glede oss for tidlig, for dette er søkertall. Når det gjelder lærerutdanningen og læreryrket, vet vi av erfaring at avskallingen er størst blant menn både i perioden frem mot opptaket, under studiet og i selve yrket. I tillegg viser statistikken at vi har en spesiell utfordring når det gjelder mannsandelen i lærerutdanningen i barnetrinnet. Siden 2010, da grunnskolelærerutdanningen avløste allmennlærerutdanningen og ble delt i to studieløp, har det løpet som kvalifiserer til 1.–7. trinn ligget stabilt på omtrent 20 pst. mannlige førstevalgssøkere. For de øvrige lærerutdanningene er kjønnsbalansen nå faktisk innenfor det vi vanligvis regner som akseptabelt, dvs. mellom 40 pst. og 60 pst. Men 20 pst. blant dem som skal bli barneskolelærere, er altfor lite.

Hva skyldes så denne mangelen på menn på barnetrinnet, og hva har vi tenkt å gjøre med den? Det er for det første lite som tyder på at det var delingen av utdanningen i seg selv som skapte problemet, for den samlede andelen menn i de to studieløpene har ligget stabilt på omtrent samme nivå som den gamle allmennlærerutdanningen. Det er nok mer riktig å si at todelingen synliggjorde et underliggende problem. Videre tror jeg vi må erkjenne at dette problemet har en lang forhistorie. Både i Norge og i andre vestlige land har det tradisjonelt vært slik at kvinnelige lærere har stått sterkest på barnetrinnet, mens mennene har dominert på høyere klassetrinn. Det henger åpenbart sammen med tradisjonelle kjønnsrollemønstre, hvor mindre barn har vært kvinnenes domene. Hvorfor dette mønsteret har vedvart i Norge også lenge etter at likestilling kom på dagsordenen, finnes det ikke noe entydig svar på. Skoleforskeren Kirsti Klette har pekt på at norsk skole i lang tid har vært sterkt preget av det hun kaller sosialiseringsoppdraget, mens kunnskapsoppdraget har kommet mer i bakgrunnen. En hypotese kan være at en slik profil ikke passer så godt med en del mannlige søkeres motivasjon. Kanskje er det også slik at når en sterk kvinnedominans har satt seg, blir den selvopprettholdende på samme måte som for en sterk mannsdominans. I så fall må vi tenke nytt både om lærerutdanningen og om lærerrollen for å tiltrekke oss dyktige søkere av begge kjønn. Vi har også behov for mer kunnskap på området. Det kan være aktuelt for departementet å frembringe mer kunnskap om lærerrollens utvikling over tid, herunder spørsmålet om mannlige lærere. Vi kommer ikke til å lykkes med Lærerløftet – på lag for kunnskapsskolen hvis vi ikke også lykkes i å få en bedre kjønnsbalanse blant dem som ønsker å bli lærere.

Så vil spørsmålet ubønnhørlig melde seg om man ikke burde sette i verk noen strakstiltak – noe som kan få effekt med en gang, og som er tydelig, klart og synlig. Enkelte har foreslått å innføre såkalte guttepoeng i opptaket til lærerutdanningene. Andre kunne tenke seg flere rekrutteringskampanjer. Jeg er dypt skeptisk til det første. Jeg skal ikke kategorisk avvise det andre forslaget, men jeg er ganske sikker på at det ikke er her staten bør legge inn hovedinnsatsen. Når det gjelder ekstrapoeng ved opptak, har det vært vist til at de såkalte jentepoengene har bidratt til å få opp kvinneandelen i f.eks. ingeniørutdanningen ved NTNU, men det er ikke helt parallelle problemer. Ingeniørutdanningen har lenge tiltrukket seg kvinnelige søkere med høye karakterer, problemet var at en del av disse likevel ikke kom inn, fordi det var så mange mannlige søkere med enda litt høyere poengsum. Med et slikt utgangspunkt kan det hende at jentepoengene på toppen har tippet utviklingen i en gunstig retning.

Situasjonen for lærerutdanningene er en annen. Der mener jeg vi først må konsentrere oss om å få opp søkningen og karakternivået generelt. Kvalitet må ha første prioritet. En av grunnene til det er nettopp ønsket om bedre kjønnsbalanse, for over tid er det bare en lærerutdanning med tydelige faglige krav som vil klare å tiltrekke seg dyktige søkere av begge kjønn. I tillegg mener jeg også at det finnes viktige prinsipielle argumenter mot å forskjellsbehandle søkere av ulike kjønn, og jeg registrerer at NTNU av den grunn nylig har endret sin praksis på dette området.

Når det gjelder informasjonsarbeid og kampanjer, kan det utvilsomt ha noe for seg, men jeg er også her skeptisk til at staten skal ha en hovedrolle. Vi må ikke glemme – heller ikke på Stortinget når vi reiser viktig debatter – at hovedansvaret for å rekruttere søkere til lærerutdanningene ligger hos utdanningsinstitusjonene. Det er skoleeierne, kommunene og fylkeskommunene som har ansvaret for å gjøre skolene, inklusive barneskolene, til attraktive arbeidsplasser, slik at de også er i stand til å rekruttere menn. Da må skoleeierne ta i bruk de virkemidlene de rår over, inkludert rekrutteringskampanjer, konkurransedyktig lønn og en god personalpolitikk.

Vår viktigste jobb er å styrke rammene rundt kunnskapsskolen – gjennom høy kvalitet på lærerutdanningen, gjennom klare krav til både studenter og læresteder, gjennom å utvikle kunnskapsskolen og gjennom å få frem at det er en spennende, interessant og krevende arbeidsplass, som også burde gjøre mer for å beholde gode lærere lenger enn de klarer i dag.

Henrik Asheim (H) [13:20:40]: Jeg takker statsråden for svaret. Jeg må begynne med å si at det er svært positivt at man allerede har satt i gang med en ganske bred vifte av tiltak for å sikre økt kompetanse, økt rekruttering og økt status til læreryrket.

Statsråden viser til at det særlig på barnetrinnet er flest kvinner, og at dette kan ha en sammenheng med kjønnsrollemønsteret, og at barneskolen kanskje ofte ses mer i sammenheng med omsorg enn med kunnskap. Her mener jeg vi har en felles oppgave og jobb i å vise til hvor viktige barneskoleårene er, ikke bare som omsorg og lek og læring på den måten, men også at de er helt avgjørende for å løfte elevenes kompetanse. Kanskje noe av det vanskeligste å gjøre som lærer nettopp er å være lærer på de laveste trinnene, for her kommer det barn inn med helt forskjellig utgangspunkt, hvor alle skal nå det samme nivået for å kunne klare seg videre.

Mer kunnskap om hvorfor menn ikke velger læreryrket er jeg naturligvis svært positiv til, og det kan være nyttig å få høre fra gutta selv, for å si det sånn, hvorfor de ikke velger å bli lærere, og hvorfor de eventuelt velger bort de laveste klassetrinnene. Jeg deler statsrådens skepsis til egne guttepoeng og for så vidt også skepsisen til om nye rekrutteringskampanjer er løsningen. Jeg tror den viktigste rekrutteringskampanjen for både menn og kvinner, også for å få flere menn til å forstå hvor viktig læreryrket er, er nettopp å få til et lærerløft som viser til hvor avgjørende læreren er for barnas fremtid, hvor viktig den jobben som gjøres i klasserommet, er, og med det også hvor utfordrende en slik jobb kan være.

Jeg tror at det store potensialet vi har blant menn, allikevel må diskuteres grundigere. Jeg synes det er et problem at for mange av de voksenpersonene som barna møter i skolen, er kvinner – ikke fordi kvinnene som sådan er et problem, men jeg tror at kjønnsbalansen i barnehagene, som vi lenge har diskutert viktigheten av, også er viktig i skolene. Hvis vi sammen kan vedta tiltak for å øke statusen for læreryrket og øke opptakskravene til lærerutdanningen, tror jeg også vi kan få rekruttert både flere menn og flere kvinner.

Én ting er hvem vi får til å søke, men det viktige er å få dem til å gjennomføre. Hvis det er slik at gutta forlater læreryrket før de er blitt ferdig utdannede lærere, må vi også se det i sammenheng med lærerutdanningen og hvilke tilbud den gir.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:23:30]: Det er et faktum at frafallet på lærerutdanningene er høyest blant menn – det er altså flest menn som faller fra. Hvorfor det er slik, vet vi ikke, men det er et faktum.

Jeg var på Høgskolen i Sør-Trøndelag, som er en av de fremste lærerutdanningsinstitusjonene våre. Det var like etter at vi hadde lansert nyheten om at vi ønsket å foreslå kompetansekrav i norsk, engelsk og matematikk, og at disse skulle gjelde for alle som jobber i skolen. Jeg var forberedt på å få kritikk fra miljøet og studentene for at vi innførte for strenge kompetansekrav. Det kritiske spørsmålet som kom, var det motsatte: Hvorfor innfører dere strengere kompetansekrav for småskoletrinnet enn for høyere opp i løpet? Det var et veldig godt poeng. Da ble jeg traktert med et foredrag om hvor viktig den grunnleggende kunnskapen, fagformidlingen og fagdidaktikken er i de første årene. Hvis man tror at en lærer på 1.–4. trinn som skal lære bort f.eks. matematikk, ikke behøver matematisk innsikt, tar man grunnleggende feil. De aller fleste vet at en pluss en er to, men det man skal legge grunnlaget for de første årene, er jo ikke bare det – det er ikke at man skal kunne pugge at en pluss en er to, det er at man skal kunne forstå hva tall er, hva det innebærer å legge sammen, hva det innebærer å trekke fra. Det krever fagkompetanse, og det krever didaktisk kompetanse.

Jeg tror at en av utfordringene vi har i både skolen og barnehagen, er at vi i litt for stor grad har sett på både barnehagen og småskolen som områder som ikke krever fagkompetanse. Jeg tror mange kvinner også reagerer på det. Jeg tror kanskje at det kan være – kanskje, for her står jeg ikke på solid forskningsgrunn – en av årsakene til at rekrutteringen er skjev. For øvrig er rekrutteringen også skjev i den betydningen at vi har større problemer med å rekruttere lærere til småskoletrinnet enn vi har høyere opp i løpet.

Punkt to: Det er kanskje noe å lære av dem som har stor rekruttering til skolen sin. Nå vet ikke jeg hvordan kjønnsbalansen er her i hovedstaden, men én ting vet vi i hvert fall, og det er at når det lyses ut nye stillinger i Oslo-skolen, er det veldig mange søkere som har lyst til å jobbe der. Det går en diskusjon om Oslo-skolen i mediene nærmest daglig. Jeg synes det er overraskende at ikke flere partier har lyst til å lære av hva de har gjort i Oslo-skolen for å få 300–400 søkere til én lærerstilling. Der kan kanskje andre kommuner også lære noe om hvordan man systematisk, over tid bygger opp en kunnskapsskole som, selv om det helt sikkert er forbedringspunkter, klarer å rekruttere mennesker, og klarer å rekruttere dyktige, engasjerte lærere.

Christian Tynning Bjørnø (A) [13:26:32]: Vi kan kanskje begynne med at mannlige lærere slutter å sitte på Stortinget og kommer seg tilbake til det de egentlig har utdanning til. Men vi får se om to år.

Som både interpellanten og statsråden viser til, viser GSI-tall at antallet mannlige lærere i grunnskolen synker. Dette skoleåret er bare hver fjerde lærer mann. Skolen er tjent med en større kjønnsbalanse enn som så, nettopp av den enkle grunn at barn trenger forskjellige typer læremestre, både menn og kvinner. Jeg deler særlig statsrådens bekymring for og fokus på barnetrinnet, for det er bare litt over 20 pst. som søker seg til å spesialisere seg på 1. til 7. klasse. Det er ganske alvorlig. Når vi summerer dette med det store behovet vi har for flere lærere i framtiden, og når vi i tillegg vet at mange av dem som slutter, flertallet av dem som slutter i skolen, er menn, blir konklusjonen ganske entydig. Det er rett og slett flest menn som velger bort hele skolen og hele læreryrket.

For noen uker siden hadde vi debatt i denne salen om gutter i skolen, om at gutter presterer dårligere enn jenter. Jeg tror man skal være forsiktig med å si at det er en parallell mellom det og den lave andelen menn som er lærere i skolen. Men da vi dykket ned i hva som kjennetegner de skolene som klarte å heve guttenes resultater spesielt, handlet det om én ting: ikke at man satte inn særegne guttetiltak, men de skolene som klarte å heve guttenes resultater, var de som hadde fokus på å heve alles resultater på tvers av kjønn.

Litt på samme måte tror jeg vi må tenke når vi snakker om å rekruttere menn til læreryrket. Jeg tror på holdningskampanjer og høyt informasjonstrykk. Det handler om at man i større grad skal bli bevisst på hva læreryrket er, for det er noen ganger sånn at gale oppfatninger – eller rettere sagt misoppfatninger – styrer utdannings- og yrkesvalg på en feil måte. Derfor tror jeg det er nødvendig å få ambisjonen om å øke andelen menn inn som en av indikatorene i lærerrekrutteringssatsingen GNIST. Vi har sett positive effekter av satsingen f.eks. på å rekruttere flere menn til barnehagen. Men jeg tror på langt nær at dette er eneste oppskrift. En mer målrettet satsing på mannfolk i skolen, at det er den beste løsningen, er jeg usikker på. Jeg tror vi må sette i verk tiltak som hjelper alle lærere til å bli og til å trives.

Jeg må si jeg synes statsråden var noe snever i hva han fokuserte mest på i sitt innlegg. Det er noen stikkord som går igjen: lærerutdanning, krav, opptakskrav, studiepoeng, opptak. Jeg savner et større fokus på jobben som lærer. Det handler om å få utfordringer i den jobben man har, ja. Det handler om å få kompetanseheving, ja, men det handler også om at man har en stolthet og integritet innenfor eget fagområde. Jeg tror også det handler om at man har en frihet til å ta egne, selvstendige pedagogiske vurderinger, at man kan styre sin egen pedagogiske lærerhverdag. Mest av alt tror jeg det handler om at man har nok tid – tid til å gjøre en forskjell. Så tror jeg også, som statsråden har fokusert på i media, at det kan handle om karriereveier. Men det er bare på en betingelse: At karriereveiene bidrar til flere menn i klasserommet, og at det ikke bidrar til at flere menn går over i andre spesialiserte stillinger. Får vi til det, får vi til et større fokus på lærerhverdagen, bedre lærernes arbeidsbetingelser, tror jeg vi automatisk får med mennene også.

Sivert Bjørnstad (FrP) [13:31:27]: Det er et interessant spørsmål representanten Asheim tar opp. Sluttstatistikken for Samordna opptak for 2013 viser som sagt at 3 254 menn hadde lærerutdanningen som førstevalg, mens 7 333 kvinner hadde tilsvarende ønske.

Fremskrittspartiet mener det er viktig med tydelige rollemodeller for både gutter og jenter. En god lærer er en god rollemodell. Kjønnsfordelingen i lærerkorpset er her av betydning. Det er i dag en overvekt av kvinner i skolevesenet, noe som gjør at elevene i mange tilfeller ikke har noen kontakt med mannlige lærere. Det kan være særlig uheldig for mange gutter og kan nok være en faktor som spiller en rolle for dårlige skoleresultater.

Kjønnsforskjellene i leseferdigheter er bekymringsfulle og langt større i Norge enn i de fleste andre OECD-land, selv om man skal lese tallene her med litt forsiktighet – det er bl.a. størst forskjell på skjønnlitteratur og ganske små eller ingen forskjell på sakprosa. Det er likevel åpenbart mange forskjeller i den norske skolen, bl.a. når det gjelder foreldrenes engasjement, men det store problemet er at det er gutter med svakere sosial bakgrunn som virkelig sliter. Det er mange flere gutter enn jenter som ikke er funksjonelle lesere etter grunnskolen. Det kommer til å bli vanskelig for dem både å ta fagutdanning og å få en langvarig og permanent tilknytning til norsk arbeidsliv.

Det er en kombinasjon av mange ting som gjør at flere gutter enn jenter sliter på skolen. Ansvar for egen læring kan modne jenter sikkert håndtere fint, men for gutter med litt skoleproblemer, kan gruppearbeid og ansvar for egen læring være direkte kontraproduktivt. Ved gruppearbeid lærer man seg å samarbeide, man lærer seg ikke nødvendigvis fag. De teoristerke elevene gruer seg til å gjøre jobben for de teorisvake, og de teorisvake lærer ingenting av at de teoristerke elevene gjør jobben for dem.

Sterk og klar klasseledelse er viktig for alle elever, men særlig viktig for dem som sliter på skolen. Lærere må derfor legge vekt på ro og orden i klasserommet, og skoleledere og skolemyndigheter må ta dette på alvor og sørge for at lærere har sanksjoner og muligheter til å oppnå ro og orden i klasserommene. Regjeringens arbeid med å styrke lærernes kompetanse og å få hevet læreryrkets status er også et viktig ledd i arbeidet med å gi lærerne den autoriteten de fortjener.

Styrkingen av lærerutdanningen, bl.a. gjennom mastergrad, krav om fordypning i basisfagene norsk, engelsk og matte og større vekt på tilbakemeldingskultur er tiltak som vil bidra til bedre resultater i skolen.

Etter å ha gjennomgått omtrent 6 000 utdanningsforskningsstudier oppsummerer Dansk Clearinghouse at det er en sammenheng mellom faglig dyktige lærere og elevens læringsutbytte. Høy fagkunnskap gir tiltro til egne evner, en friere tilnærming til faget og mer variert undervisning. Britiske Sutton Trust har nettopp gitt ut en rapport der de forsøker å svare på hva som gir god læring. De peker på at det finnes sterk evidens for at læreres fagkunnskap og pedagogiske kunnskap er viktige faktorer.

Her er vi ved noe av kjernen. Jeg tror kvaliteten på lærerne er viktigere enn lærerens kjønn. Vi er imot diskriminerende tiltak som ekstrapoeng på grunn av kjønn, kvoteringsordninger o.l., og Fremskrittspartiet mener – i motsetning til interpellanten Asheim – at den beste måten å få flere menn til å søke seg til læreryrket på, er gjennom jevn og god satsing på læreryrket. Statusheving, innføring av mastergrad og en rekke andre tiltak som nå er i gang, vil på sikt kunne gi en bedre kjønnsbalanse i skolen, selv om det motsatte ikke vil føre til at flere kvinner søker, som interpellanten framførte.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [13:35:52]: Først har jeg lyst å takke representanten Asheim for å sette en viktig problemstilling på dagsordenen. Vi diskuterer jo ofte saker der det handler om underdekning av kvinner i ulike yrker, og derfor er det veldig viktig at vi også diskuterer problemstillinger der det handler om manko på menn.

Som interpellanten har vist til, har det vært en nedgang i antall mannlige lærere de ti siste åra, i tillegg til at det er dobbelt så mange kvinner som menn som søker seg til lærerutdanninga. En forskningsrapport sier at kjønn ikke skal ha noen betydning for gutters prestasjoner, men likevel er det viktig å få flere menn til å velge seg inn i grunnopplæringa. I dag er det – som det er sagt tidligere – flest kvinner ansatt på barnetrinnet og flest menn ansatt på ungdomstrinnet. Hvorfor det er sånn og hva vi kan gjøre med det, tror jeg vi alle ønsker å finne svar på.

Om det er enkelt og kanskje oppsiktsvekkende, tror jeg faktisk det er én enkelt grunn til at færre menn enn kvinner velger å bli lærere: En stilling som lærer i grunnskolen i dag har ikke lenger sitt hovedutspring i det som vi i tidligere tider kalte et kall eller idealisme. I dag velger ungdommen yrker etter hva de mener de egner seg til, pluss ut ifra en forventning om hva slags lønn en kan oppnå. Jeg tror dessverre at det er mange gutter som velger vekk læreryrket fordi det ikke betaler seg godt nok og ikke har høy nok status i samfunnet. Lønn forhandles lokalt, men jeg mener bestemt at lærernes status ikke vil heve seg betraktelig dersom vi ikke hever lønna. Det er så enkelt og så vanskelig. Et lærerløft bør derfor ikke bare bestå av en forventning om heving av lærernes kompetanse, men også en forventning om økt lønn, slik at en kan konkurrere med mer forlokkende yrker, som eiendomsmegler og oljearbeider.

Men jeg tror også at interpellanten har rett i at det kan hende at det tar litt lenger tid for noen gutter å innse hva slags verdi læreryrket faktisk har. Det kan også hende at dagens økonomiske situasjon gjør at vi får flere mannlige lærere, som kan sikre seg en sikker jobb i framtida.

Jeg syns også det er en bekymring – som flere har nevnt – at det er mange mannlige lærere som velger seg vekk fra småskoletrinnet. Det er et paradoks i ei tid der flere og flere menn velger å ta ut sin tilkjente pappaperm. Jeg tror det er mange menn som, etter hvert som de har pappaperm, opplever at de kan bidra på en veldig god måte og legge et verdifullt grunnlag i ungens liv. Det samme gjelder hvis en kan utdanne seg for å undervise i barnehage og på småskolen. Vi vet det er mange menn som er glade i å leke. Mange av disse ser vi faktisk på tv. Men for dem som har et uforløst potensial, er skolen en god arena for å få utløp for sine kreative ideer: lekenhet, men kombinert med det å lære bort, som statsråden også var inne på. Didaktikk: Hvordan lærer man om tall? Hva er en bokstav? Hva er det å lese? Dette er uhyre viktig, og det er ingen motsetning mellom lek og læring – tvert imot. Vi burde hatt mer lek, også oppover i de høyere klassetrinnene.

Det er en utfordring for elevene at de kan risikere i mange år å leve i et «enkjønnet samfunn». Unger kan risikere å vokse opp med kun mor og kvinnelige lærere og ingen mannlige forbilder. Det er ikke ønskelig.

Alle er enige om at læreren er vesentlig for hvordan den enkelte elev lærer og utvikler seg. Det er veldig skremmende å tenke på hvilket ansvar det er for læreren. Men kvinnelige lærere og mannlige lærere treffer ulike punkter hos de ulike elevene. Både kvinnelige og mannlige lærere beriker også et kollegium på et lærerværelse – akkurat som her i Stortinget. Vi blir bedre av å være forskjellige. Vi tenker ulikt, og vi har ulikt kjønn.

Interpellanten spør om hvilke tiltak som kan iverksettes for å få flere menn til å søke seg til og til å bli i skolen. Det er mange gode tiltak som allerede er nevnt:

• Vi må ha nasjonale kampanjer som viser menn fordelene ved og alle de positive sidene ved å jobbe i skolen.

• Vi må oppfordre skoleeiere til å være bevisste når de tilsetter sitt lærerpersonale.

• Skoleeierne må også ha en oversikt over kjønnsbalansen i sin kommune. Det er det ikke alle som har, på tross av at de er opptatt av å få flere menn tilsatt.

• Skoleeiere må også være bevisste når de skal ansette i stillinger som assistenter i SFO, i PPT osv.

• Vi må også ha fokus på at menn ikke bare trenger å tenke på de høyere trinnene når de ønsker å utdanne seg til lærere. Vi trenger dem også sårt i de lavere trinnene.

Trine Skei Grande (V) [13:41:19]: Jeg syns det viktig at det til ethvert yrke som skal utøve autoritet i et samfunn, skal rekrutteres bredt. Om en skal være stortingspolitiker – jeg håper det er litt autoritet knyttet til det å være politiker, jeg er litt usikker, men det bør være det – eller politimann eller -kvinne, eller om en skal rekrutteres til det norske forsvaret, så er alle disse stillinger som bør ha autoritet i et samfunn. Hvis det bare rekrutteres fra én gruppe – sosialt, kulturelt, eller hva det måtte være – undergraver det autoriteten til de stillingene.

Sånn sett mener jeg at også lærere skal inneha autoritet, og derfor bør det rekrutteres bredt. Det bør ikke være én økonomisk klasse, én kulturell gruppe eller ett kjønn som rekrutteres til yrket. Alle som sitter i et klasserom, bør se et speilbilde av seg sjøl ved kateteret i løpet av skolegangen. Det betyr at alle guttene som går i skolen, bør se et mannlig forbilde, alle jentene bør få se en dame der, alle med innvandrerbakgrunn bør få se en lærer med innvandrerbakgrunn, som speilbilde av seg sjøl. Vi bør sørge for at lærerstaben gjenspeiler Norge på alle de ulike indikatorene vi har. Det bør vi gjøre fordi læreryrket skal ha den autoriteten det skal ha. Når en skal ha autoritet i klasserommet, skal en ha det for det en kan, og det en har lært seg, men alle sosiale bakgrunner skal være representert.

Det er sikkert sånn, må vi bare innrømme, at alle de grunnene som har blitt lagt fram av ulike representanter her i dag – noen grunner utbasunerer vi, og noen grunner mumler vi egentlig fram litt i skjegget, knyttet til status og lønn – er sikkert riktige i det store, sammensatte bildet vi ser når vi reiser rundt på norske skoler.

Men jeg har lyst å løfte fram et aspekt som ingen har snakket om, og det er ledelsen på skolene. Jeg besøker noen hundre skoler hvert år, og jeg må innrømme at når jeg besøker barneskoler og møter lærerstaber som har god kjønnsbalanse, er det som oftest skoler med mannlige rektorer. Det er mannlige rektorer som har på sin dagsorden at de ønsker stor bredde i staben sin, og som har strebet for å få til det. Det er en form for ledelse som jeg syns vi skal framelske mer – at rektor faktisk prøver å få til en variasjon i sin egen stab, sånn at det påvirker arbeidsmiljøet. Jeg tror at en god kjønnsbalanse i en arbeidsstokk påvirker arbeidsmiljøet veldig positivt. Det utfordrer også noe som mange mannlige lærere som jeg snakker med, sier, nemlig at dersom en er mannlig lærer i barneskolen, blir en tillagt rollen som skolens politi. Ved enhver konflikt som blir litt tøff, er det den ene mannlige læreren eller én av de to mannlige lærerne i lærerstaben som hentes for å rydde opp i det. Det mener jeg skremmer mange unge lærere bort fra den jobben i barneskolen.

Så dette er også en ledelsesutfordring. Det er en ledelsesutfordring for rektor å lage et skolemiljø som folk trives i, og jeg tror at veldig mange mannlige lærere i barneskolen er lei av å være skolens politi, den som rydder opp når de store guttene braker sammen. Jeg syns man i mye større grad skal sørge for å bygge teamene nedenfra, og da vil en også lage miljø som det vil være spennende å jobbe i for unge, nyutdannede lærere.

Jeg mener vi må se på alle områder vi har for å øke autoriteten til læreryrket, og som kan gjøre at flere vil ønske en karriere i skolen. Det handler om karriereveier og alt det som statsråden tok opp i sine svar, men i bunn og grunn handler det om å holde på dem som innerst inne har en drivkraft for hvor spennende og morsom denne jobben egentlig er. Men det krever at de har gode sjefer, som ser dem og løfter dem, og som sørger for at de får en rolle i både klasserommet og skolegården som de trives med, og som de kan utvikle seg faglig i. Da må en ha gode, sammensatte arbeidsmiljø på den enkelte skole.

Henrik Asheim (H) [13:46:20]: Jeg vil takke dem som har deltatt i denne debatten, for en god og konstruktiv debatt. Representanten Tynning Bjørnø var vel inne på at det ville vært en god start om de som var lærere, ikke stilte til Stortinget, men i stedet fortsatte å være lærere. Jeg kan se at det har vært tre utdannede lærere som har deltatt i denne debatten – to kvinner og en mann, så tallene stemmer også her.

Kjønnsbalanse er jo en debatt i mange yrker, og vi ser det – med motsatt fortegn – innenfor helse- og omsorgssektoren. Men jeg tror at viktigheten av at læreryrket er noe mer enn bare en jobb, gjør at dette blir en viktig debatt. Kjønnsbalansen i lærerkorpset har noe å si også for hvordan elevene lærer og hvilke forbilder de møter.

Så må jeg si at representanten Skei Grandes poeng er ekstremt viktig. I likhet med Skei Grande har jeg gleden av å reise mye rundt og besøke skoler. Hvis en besøker helsevesenet f.eks., har man inntrykk av at det er for mange sjefer, det er for mange som bestemmer, mens i skolen har jeg av og til inntrykk av at det er få, eller at det ikke er noen som bestemmer, og at det dermed begynner å flyte litt ut. Den gode rektoren kan gjøre ekstremt mye for å rekruttere, ikke bare inn i skolen generelt, men til sin skole.

Avslutningsvis er jeg glad for at det høres ut som om det er ganske bred enighet i denne salen om at det viktigste ikke er nye kjønnspoeng, kvotering eller for den saks skyld, bestemte holdningskampanjer. Jeg tror det viktigste man gjør for å rekruttere både kvinner og menn til læreryrket, er det som Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen nå gjør, nemlig at man har det statusløftet, kunnskapsløftet i skolen, og sørger for å gjøre lærerutdanningen bedre. Jeg håper også at en konsekvens av det løftet blir at flere menn ser viktigheten av å bli lærere. Det vil være bra både for skolen og for elevene, og jeg tror veldig mange flere menn vil få en veldig givende jobb hvis de søker seg til læreryrket.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:48:24]: Tusen takk for en god debatt og mange gode poeng.

Dette henger også sammen, overordnet sett, med en diskusjon om hvordan vi rekrutterer inn i skolen. Jeg er overbevist om at den eneste måten man på sikt kan øke rekrutteringen til skolen på, er å øke læreryrkets prestisje. Det handler om en del ting som ikke bestemmes i denne sal, men det handler også om at da vil det være feil å tenke svekkede krav, da vil det være feil å tenke at vi ikke skal utvikle karrierefunksjoner i skolen, da vil det være feil å tenke at vi ikke skal ha klare krav, og at vi ikke skal sette kunnskap i høysetet.

Jeg tror at en hypotese som det er verdt å forfølge, er hvorvidt det er slik at barneskolen oppfattes som mindre faglig utfordrende for en lærer enn trinn høyere opp. Det mener jeg er feil, jeg mener det er en myte. Grunnlaget for god faglig utvikling legges på barnetrinnene. Det betyr ikke at man ikke også må være glad i barn hvis man skal jobbe med barn, men det er ikke kvalifikasjon nok.

Jeg vil si tusen takk til interpellanten som tar opp en viktig problemstilling. Jeg tror også denne problemstillingen henger sammen med det vi diskuterte i en annen interpellasjon for kort tid siden, nemlig hvorfor gutter sakker akterut på skolen, hvorfor flere av dem som både faller ut av videregående og gjør det dårlig i sentrale fag, er gutter. Samtidig ser vi at jentene nå er i ferd med å overta tidligere mannsbastioner. Det er en positiv nyhet, men vi må samtidig være oppmerksom på dem som sakker akterut.

Helt til slutt har jeg lyst til å si til representanten Tynning Bjørnø at som representant fra Telemark og Høyre skal jeg i hvert fall gjøre mitt ytterste ved neste valg for at vi kan rekruttere én mannlig lærer tilbake til de gode skolene i Porsgrunn kommune!

Presidenten: Da er sak nr. 8 ferdigbehandlet.