Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:17:50]: Den store teknologiske revolusjonen som IKT førte med seg i arbeidslivet, samfunnslivet, det sosiale livet osv., har ikkje hatt den same revolusjonerande effekten i den norske skulen. Det er litt av bakgrunnen for interpellasjonen min – rett og slett å sjå korleis vi som nasjon skal møte dei moglegheitene som denne teknologien gjev, og kva for avvegingar vi bør gjere.

Dei siste tiåra har fylkespolitikarar som har ansvar for vidaregåande skular, og statsrådar som har hatt ansvar for skulen generelt, nesten panegyrisk vore opptatt av at IKT vil føre til den same typen revolusjon i klasseromma som på arbeidsplassane, og så har det ikkje skjedd. Kvifor har det ikkje skjedd? Vi kan slå fast i dag at pc og digitale læremiddel ikkje i seg sjølv har ført til betre læring. Spørsmålet er: Var vi for naive? Var vi for tekno-optimistiske da vi sette i gang desse store satsingane? Er det kanskje slik at læring og pedagogikk er av ein slik karakter og ein så særeige art at denne typen teknologi rett og slett ikkje passar inn – det berre forstyrrar? Har vi rett og slett funne eit teknologisk nivå for pedagogikken – at her stoppar det, dette er pedagogikkens teknologiske tåleevne? Det er visstnok livsfarleg å vere ironisk i stortingsreferata. Det kan hentast ut av kontekst til seinare tider, så eg nøyer meg med dette.

Erfaringa med IKT-satsinga i norsk skule viser at denne satsinga krev ein bevisst pedagogisk strategi. Teknologien har fram til no i hovudsak vore brukt som ein tilleggsressurs til læreboka. Lærarar har fått lite rettleiing i korleis digitale verktøy kan styrkje læringsutbyttet. Pc-ar og Internett har i mange tilfelle vore forstyrrande i klasseromma og i liten grad vore brukte til å styrkje pedagogikken. Teknologien har rett og slett vore brukt feil. Dermed står vi i følgjande situasjon: Dersom ein ikkje etablerer ein bevisst nasjonal pedagogisk strategi, vil IKT fortsetje å vere eit forstyrrande element i norsk skule. Det er med andre ord i interessa til både dei IKT-skeptiske og dei IKT-optimistiske at vi etablerer ein slik strategi. Ingen vil ha skular med masse datamaskinar som primært blir brukte til heilt andre ting enn læring.

Det er difor avgjerande at ministeren har ein strategi på området. Fram til februar i år har det vore ganske stille frå ministerens side. Men så, i Dag og Tid i februar, uttalar statsråden seg svært kritisk til strevet som tidlegare ministrar har hatt med IKT i skulen. Ikkje berre meiner han at satsinga har vore prega av naiv optimisme. Han stiller seg også tvilande til om IKT i det heile kan bidra til læring. Han meiner også at påstanden har støtte i forskinga, og seier: «Det er vanskeleg å finne god forsking som klart syner at digitale verktøy gjer at elevane lærer meir.»

For det første er det både norsk og internasjonal forsking som viser at digitale verktøy – dersom dei blir brukte på pedagogikkens premiss – gir store moglegheiter. Det er spesielt at ministeren har klart å oversjå det. Vi må ikkje gløyme at forsking går tregt. Forsking som blir publisert i dag, byggjer gjerne på fem år gamle data. Men det er ikkje omgangen som ministeren har med forsking, som er mest oppsiktsvekkjande. Det er ideen om at IKT ikkje kan bidra til læring, som det verkar som han er ein berar av. Det er sjølvsagt riktig at IKT i seg sjølv ikkje bidrar til læring, men noko anna er det å seie at det ikkje kan bidra til læring. Det er det som er oppsiktsvekkjande.

På same måten som eg meiner ministeren at IKT-satsinga dei siste tiåra ikkje har fungert tilfredsstillande. Min analyse er at IKT-satsinga dei siste tiåra ikkje har fungert fordi det har vore fokusert for mykje på datamaskinar, og for lite på pedagogikk og læringsmiljø. Du kan ikkje berre kaste masse materiell inn i skulen og tru at det i seg sjølv skal revolusjonere. Det er naivt. Samtidig som statsråden seier dette, skjer det ei spennande utvikling innafor pedagogisk teknologi som alt no er så moden at det raskt kan gje meir læring i skulane. Utviklinga banar vegen for ein grunnleggjande snuoperasjon for digitale verktøy i norsk skule. Vi har no ei gyllen moglegheit til å tenkje nytt, og andre land gjer det alt. Danmark, England og USA, for å nemne nokre, har alt etablert offensive nasjonale strategiar. Det treng ikkje i seg sjølv vere grunn til at Noreg skal gjere det. Men det bør gje grunn til å ta diskusjonen på alvor og til å setje seg inn i kvifor dette er interessant i desse landa, og til å diskutere kva som kan være innhaldet i ein strategi.

La meg ta tre eksempel. Utanfor kriseramma Detroit i eit sosialt utfordra miljø har Clintondale High School brukt Internett til å gjennomføre ein imponerande snuoperasjon. På 15 månader gjekk skulen frå høgt fråfall og svake resultat til halvering av strykprosent og markant forbetring av resultata på nasjonale prøver. Deira veg til suksess var å snu opp ned på klasseromma. Elevane ser videosnuttar med forklaring av temaet heime og bruker tida på skulen til lekser som å løyse oppgåver og jobbe i grupper. På den måten kan lærarane bruke tida til å hjelpe kvar enkelt elev i staden for å drive tavleundervisning, medan elevane får tilpassa opplæring i staden for å halse etter eller vente på klassen. Og ikkje minst: Undervisninga blir alltid tilgjengeleg og berbar.

Eit anna eksempel er Salman Khan. Det heile begynte med at han frå Boston laga forklarande videosnuttar og matteoppgåver for kusina Nadia i Louisiana. Ho og vennene fann ut at YouTube-versjonen av Salman Khan hadde store fordelar. Ein kunne stoppe, spole og arbeide i eige tempo. Dette blei utgangspunktet for nonprofit-nettstaden Khanacademy.org, som i dag har fleire tusen videoar og fleire millionar månadlege brukarar. Og ikkje minst tilbyr Khan fleire millionar oppgåver som stimulerer til aktiv læring og gjev fri tilgang til analyse av meistringsnivå, tidsbruk og læringshistorie.

Så til Noreg: Eg har vore på Haugenstua skole i Oslo og har sett korleis det norskutvikla matteverktøyet Kikora hjelper lærarane til å skreddarsy undervisninga. Verktøyet tilpassar nivået på oppgåvene, gjev elevane direkte tilbakemelding om ein reknar riktig eller feil, og gir tips til korleis elevane skal kome vidare. Lærarane sparar tid på retting og får detaljert informasjon om korleis kvar enkelt elev ligg an. Læraren kan sjå kvar elevane møter kneika, kor lang tid dei har brukt, kor mange oppgåver dei har løyst, og kor mange løysingsforslag dei har titta på. Informasjonen er uvurderleg for at læraren kan tilpasse undervisninga læringsbehovet til kvar enkelt elev. Potensielt kan desse dataa gi løpande informasjon om meistringsnivå i ulike klassar, skular eller område og fortelje oss kva for læringsmetodar og ressursar som fungerer best. Slike smarte digitale læringsmiddel legg dessutan til rette for ei meir presis undervegsvurdering av elevane og kan gjere nasjonale prøver, ja, til og med testar og prøver, overflødige.

Ein ber ikkje ministeren komme til Stortinget med ein strategi utan at ein sjølv kanskje har ein klar. Utstyret er på plass i norsk skule i dag. No treng vi rett og slett ein strategi for korleis vi skal bruke dette utstyret til noko positivt. Sju punkt vil eg difor foreslå for ministeren, så får ministeren ta dei eller ikkje ta dei:

For det første er det nødvendig å etablere ein felles IKT-arkitektur på skulen, basert på internasjonale standardar og med felles påloggingsløysingar.

For det andre bør det etablerast minstestandardar for infrastrukturen i skulen, digitale einingar og nettilgang.

For det tredje bør det stillast krav om at ein aukande prosentvis del av nye læremiddel skal vere digitale, som det er gjort i Danmark. Delen bør starte på eit visst realistisk nivå, f.eks. 30 pst., for deretter å auke langsamt år for år. Det vil også fremje innovasjonen hos utviklarar og forlag.

For det fjerde bør det etablerast ein nasjonal godkjenningsordning for digitale læremiddel, kommersielle og frie, som tilfredsstiller sentrale krav til læring, standardar, samhandling og språkleg likestilling.

For det femte må lærarutdanninga styrkjast. Målet bør vere at alle nye lærarar skal vere i stand til å integrere pedagogisk IKT-bruk i undervisninga, og alle lærarar skal få tilbod om etter- og vidareutdanning i pedagogisk IKT-bruk.

For det sjette må ein strategi sikre at det blir mogleg for alle elevar å bruke digitale verktøy og innhald. Sjølv om dei fleste har IKT heime i dag, er det klasseskilje også her, som må bli tatt tak i.

Til slutt det fundamentale punktet i ein IKT-strategi for skulen: datakontroll. Når arbeidet til elevane blir digitalisert, er det avgjerande at desse dataa blir verna som ei mor vernar sine barn.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:28:05]: Jeg er ganske sikker på at Internett er kommet for å bli. Vi lever i en digital verden, det ser man på ethvert besøk man er på, man ser det på ethvert møte man er på, og man ser det i stortingssalen. Det må også reflekteres i skolen.

Elevene i skolen har tilgang til nett via mobiltelefoner, på samme måte som alle oss andre, døgnet rundt. De kan finne frem til informasjon, i hvert fall i teorien, om alle ting i verden når de trenger det. De har utallige digitale verktøy, som i teorien kan hjelpe dem med ulike oppgaver. Det er altså ikke noe alternativ at skolen ikke skal reflektere samfunnet rundt.

La meg nevne noen eksempler: Elevene må lære kildekritikk for å finne ut hva som er pålitelig informasjon, og hva som er feilinformasjon. Et typisk eksempel i disse markeringsdager er kanskje informasjon om annen verdenskrig. Man må kunne vite noe og være kildekritisk for å kunne skille mellom en nynazistisk side og reell faktainformasjon om hva som skjedde med f.eks. jødene eller romfolket. De må vite om personvern for å vite hvordan de beskytter seg, og hvordan de skal unngå å legge igjen digitale spor. De trenger forbrukerkunnskap for å kunne gjennomskue hva som er vanlig reklame, hva som er irriterende spam, og hva som er «phishing», altså digital snoking eller fisking etter sensitiv informasjon som f.eks. passord eller kredittkortnummer. De trenger å jobbe med holdninger for å bli gode digitale borgere. I forbindelse med Djupedal-utvalgets arbeid har også digital mobbing blitt satt på dagsordenen. De må kjenne reglene og grensene og også loven rundt hva som er greit å spre, og hva som ikke er greit å spre.

Alt dette skal og må være og er en del av skolens arbeid med digitale ferdigheter i dag. La meg ta noen eksempler fra kompetansemålene i samfunnsfag:

• finne og presentere informasjon om samfunnsfaglige tema fra tilrettelagte kilder, også digitale, og vurdere om informasjonen er nyttig og pålitelig – altså kildekritikk

• bruke grunnleggende nettvett i digital samhandling og ha kunnskap om regler for personvern i digitale medier

• finne og trekke ut samfunnsfaglig informasjon ved søk i digitale kilder, vurdere funnene og følge regler for nettvett og nettetikk

• bruke digitale verktøy til å presentere samfunnsfaglig arbeid og følge regler for personvern og opphavsrett

Samtidig er det ikke til å underslå at vi har noen utfordringer, som også interpellanten peker på. Selv om de digitale ferdighetene er på plass i læreplanene som en av de grunnleggende ferdighetene i skolen, er det for store variasjoner mellom skolene i hvordan de jobber med digitale ferdigheter. Vi trenger altså en styrking av de digitale ferdighetene også i skolen. Jeg vil særlig trekke frem at vi kan bli flinkere til å bruke IKT målrettet og hensiktsmessig. Kanskje burde vi også gå fra en diskusjon om IKT som et samlebegrep til en diskusjon om de konkrete verktøyene og konkrete måter å bruke disse på. IKT er ikke løsningen på alt, men det kan være løsningen på noe, og dette «noe» må lærerne ha et bevisst forhold til hva er.

Læring i et digitalt samfunn stiller sannsynligvis større krav enn tidligere til selvregulering, til selvstrukturering og til bevissthet om hvordan de lærer. Det er også en potensiell fallgruve. For vi vet at selvregulering, selvstrukturering og det at man er seg bevisst hvordan man lærer, er kvaliteter eller krav som lett kan favorisere de elevene som har best utgangspunkt. Hensiktsmessig bruk av digital teknologi forutsetter evnen til å konsentrere seg, til å strukturere eget arbeid og til å regulere distraksjoner. Igjen kan det være en fare for at dette er ferdigheter og egenskaper som favoriserer de elevene som har best utgangspunkt. Evnen til å bruke digitale verktøy målrettet vil bli stadig mer viktig, uansett om vi snakker om skole, høyere utdanning eller arbeidslivet.

Profesjonsfaglig digital kompetanse for lærere er like mye å vite når og hvordan ulike pedagogiske verktøy kan brukes for å optimalisere elevenes læring, som å vite når IKT ikke er det som er best egnet til å nå kompetansemålene. Og en sentral del av lærernes kompetanse må være hvordan de kan hjelpe elevene til å minimere distraksjonene. Det betyr både tydelige regler i klassen og at ulike digitale verktøy slås av når de ikke har en fornuftig bruk der og da. Det er læreren som er sjefen i klasserommet, og vi må bidra til at lærerne har den nødvendige tryggheten, både faglig og digitalt – og fra politisk hold – til å kunne håndtere de utfordringene.

Jeg har derfor tydeliggjort i tildelingsbrevet til Senter for IKT i utdanningen at god praksis og hensiktsmessig bruk av IKT må være sentralt i senterets veiledninger og ressurser for sektoren. Senteret vil om kort tid presentere en ny veileder på dette feltet, og jeg håper at det vil være til nytte for lærerne.

Det er tredje gangen denne våren at jeg er på Stortinget for å redegjøre for ulike deler av regjeringens satsing på IKT i utdanning og opplæring. Jeg er glad for at Stortinget viser stor interesse for denne delen av kunnskapspolitikken.

Jeg ønsker at god kompetanse skal danne grunnlaget for en stor grad av valgfrihet i opplæringssektoren, særlig knyttet til valg av metoder for undervisningen. Jeg har kort sagt tillit til skolen og til at skolen vet best. Senter for IKT i utdanningen er et viktig verktøy for å implementere flere av departementets strategier og overordnede mål. Et eksempel på det er utviklingen av matte-MOOC – for videreutdanning innen matematikk for lærere.

Senterets virkemidler er imidlertid i hovedsak veiledende og rådgivende og skal tjene som støtte til lokale prioriteringer og veivalg. Det er ikke aktuelt for meg å gå inn og styre sektoren mye sterkere på dette feltet f.eks. gjennom regelverket eller læreplanene. Jeg tror på å spre gode pedagogiske metoder, men jeg mener allikevel at vi skal sikre den metodefriheten som vi har i skolen. Det betyr altså ikke at vi ikke skal lære av hverandre – det må man, og vi må være flinkere til det også i skolen – men det betyr at vi må ha tillit til at skolen og lærerne vet best.

Representanten Knag Fylkesnes spør hva som er min strategi for bruk av ny teknologi. Svaret er at jeg ikke har én strategi for IKT i opplæringen – jeg har minst tre.

Den viktigste strategien heter Lærerløftet – På lag for kunnskapsskolen. Senere i år skal vi lansere strategier for realfag og for lesing og skriving. Alle disse strategiene inkluderer bruk av IKT i opplæringen, fordi bruk av IKT i dag er en integrert del av læreplanene i alle fag, fordi det er en grunnleggende ferdighet. Det betyr imidlertid ikke at det kan behandles likt i alle fag. På samme måte er det naturlig å behandle IKT ulikt i de forskjellige satsingsområdene til regjeringen.

Som representanten peker på, har vi et godt utgangspunkt. Jeg tror at vi kan fortsette det gode utgangspunktet, og at både skolene og næringen kan benytte det til å utvikle seg videre. Lærernes kompetanse er helt avgjørende. Vi har rapporter som viser at lærerutdanningene ikke forbereder lærerne godt nok på å skulle bruke digitale verktøy og virkemidler på en god nok måte i skolen, men det kan være grunn til å være optimistisk. Senter for IKT i utdanningen opplever selv at de har lyktes med å etablere et godt og omfattende samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene. Som jeg har nevnt tidligere i denne salen, kommer det også en ny lærerutdanning.

IKT er også en del av arbeidet med ny realfagssatsing. Kulturen for realfag må endres, og vi må få resultatene opp. Det handler egentlig ikke om en realfagsstrategi for å gjøre det bedre på nasjonale prøver eller internasjonale undersøkelser, det handler om en strategi for sykepleiere, ingeniører, fagarbeidere, lærere, IKT-ansatte i IKT-næringen mv. Flere elever må få de faglige forutsetningene de trenger for å kunne velge IKT og teknologifag i høyere utdanning, og da er god kunnskap i matematikk og realfag viktig. I den forbindelse kommer vi også til å komme inn på problemstillingen med læremidler. Jeg tror ikke som interpellanten at vi skal gå tilbake til ordningen med en sentral godkjenningsnemnd, men jeg er enig med interpellanten i at dagens tilstand for læremidlene i den norske skolen ikke er god nok.

Svaret på representanten Knag Fylkesnes’ spørsmål er altså at min strategi er integrering av IKT i den overordnede utdanningspolitikken.

Jeg vil også nevne til slutt at jeg ikke tror på en heldigital skole, på samme måte som jeg ikke tror på en helanalog skole. Mange trodde for noen år siden at fordi det kom digitale verktøy, ville vi ikke lenger trenge håndskrift i skolen. Det er ingen grunn til at man skal gå bort fra håndskrift bare fordi man har digitale verktøy. Vi har flere skoler som i dag jobber godt med digital kompetanse, lærere og elever som jobber godt med ulike digitale læringsverktøy, og det er også, heldigvis, en større oppmerksomhet rundt utfordringene som følger i kjølvannet av en stadig mer digital verden.

Jeg er hjertens enig med interpellanten når han sier at utstyr alene ikke er nok. Det handler her, som på alle andre områder, om kvalitet, ikke kvantitet.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:38:26]: Eg vil takke statsråden for eit godt svar. Heldigvis står det ikkje så dårleg til i departementet at ein trur at IKT er noko som ikkje har noko med pedagogikken å gjere, og det er godt å høyre. Det er også godt å vite at ein har strategiar for visse område på dette feltet.

Likevel klarer eg ikkje å spore at det er éin nasjonal strategi på dette området. Eg skal iallfall gi to grunnar til kvifor det er viktig med ein felles, overordna nasjonal strategi.

For det første er erfaringa frå andre land at dette ikkje kjem av seg sjølv. Dei moglegheitene som ligg i IKT, og dei fallgruvene som ligg i IKT – dette er eit monster som må tøymast. Dersom ein overlèt det til kommunane og fylkeskommunane aleine, er det større risiko for at ting kan gå gale dersom ein ikkje har ein større, overordna nasjonal strategi. Difor er det behov for ein felles overordna strategi. Dette kan illustrerast med eitt felles innloggingssystem. Hadde ein hatt eitt felles innloggingssystem, der dataa som blei putta inn, var trygge, der det ikkje var fare for at desse kunne hamne hos uvedkomande – personsensitive opplysningar, ting som tidlegare har vore peika på som problematiske – hadde vi hatt ein infrastruktur som alle skolane kunne ta i bruk. Denne infrastrukturen kan ein jo også lansere som ulike program, software som skal vere til bruk for pedagogane. Så ein treng ein felles nasjonal infrastruktur for dette, dersom ein skal ha kontroll med dette monsteret, fordi IKT kan vere bra, det kan vere dårleg, det kan vere til hinder for læring, det kan vere til styrke for læring.

Dersom ministerens intensjon er at ein ikkje skal ha ein felles nasjonal strategi på dette området, trur eg at vi ganske sikkert vil sjå at den forstyrringa som IKT representerer på veldig mange skolar rundt omkring i landet, vil fortsetje. Altså: Når det gjeld den skepsisen som ligg i for mykje bruk av IKT i utdanninga, dersom ein verkeleg ønskjer å adressere det, trengst det ein nasjonal pedagogisk strategi.

Så vil eg berre seie til slutt at moglegheitene her er jo enorme. Ein kunne jo førestilt seg ein nasjonal strategi som gjekk på fagopplæringa. Andre land har gjort dette. Den store teknologisatsinga har ein gjort for dei som tar yrkes- og fagopplæring, der ein tilbyr virtuelle lab-ar kopla opp til universiteta. Ein gjer tilgjengeleg denne typen infrastruktur for elevane og hevar dermed statusen til desse faga. Det kunne vere ein idé for ein minister som er opptatt av fagopplæring, f.eks. å setje inn kreftene på IKT-satsinga der.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [12:41:40]: Først litt om historien. Vi hadde en nasjonal IKT-strategi, litt forenklet. Den kom under Kristin Clemet, den varte frem til 2008 og ble forlenget ett år, til 2009. Før man fikk denne strategien, hadde man en myriade av forskjellige strategier, så fikk man én nasjonal strategi på kunnskapsområdet, og grepet daværende regjering tok, var at man valgte å ikke fornye en nasjonal strategi for i stedet å opprette Senter for IKT.

Jeg er på ingen måte noen prinsipiell motstander av en nasjonal strategi. Det kan godt hende det er en god idé, så jeg vil ikke avvise det. Det avgjørende er hva som er innholdet i en slik strategi. Og jeg har lyst til å utfordre interpellanten litt, for han sier at vi trenger en pedagogisk strategi. Hva er det? Hvis det innebærer at vi skal ha en strategi for å spre gode eksempler, som kan bekreftes av god forskning, på hvordan man skal bruke digitale verktøy på en god måte i skolen, kan det være en god idé. Hvis det innebærer at man skal ha en strategi som pålegger skolene en bestemt måte å bruke digitale verktøy på, så er jeg dypt skeptisk til det – ikke fordi jeg mener at alt er like bra, eller at det skal være «laissez faire» i norske klasserom, men fordi jeg mener det er et viktig og godt prinsipp at skolen vet best, og at man har metodefrihet. Det betyr ikke at man skal operere som en individuell agent i skolen og ikke lytte, dele og lære av sine kolleger, men det betyr at man skal være varsom, mener jeg, med nasjonale pedagogiske strategier fremfor å la skolen og profesjonen ta sitt ansvar.

Så mener jeg at IKT og god bruk av digitale verktøy, som kanskje er en mer hensiktsmessig måte å si det på, absolutt kan bidra til læring hvis det brukes på riktig måte. Det jeg tror har vært noe av utfordringen, som vi nå synes enige om, er at det har vært for mye oppmerksomhet rundt utstyr. Det har også vært usikkerhet i sektoren rundt hva digital kompetanse som grunnleggende ferdighet egentlig betyr. Når man skal integrere det i alle fag, hva betyr det egentlig i praksis? Det har vært en utfordring som det har vært vanskelig for sektoren å svare på.

Jeg er enig i – og det er en god utfordring på læremiddelsiden – at vi i dag ikke har et godt nok system for rett og slett å gi informasjon til skolene som velger verktøy, om de forskjellige læremidlene. Vi har kommet et stykke på vei gjennom systemet som heter Feide, som ikke er noe denne regjeringen har funnet på, men som er noe som ble rullet ut under den forrige regjeringen, som er et felles identitetsregistreringssystem, for å si det litt enkelt, som alle skoler i utgangspunktet skal være tilknyttet. Det gir også muligheter for å kunne bygge opp en større database av verktøy som skolene kan bruke.

Norunn Tveiten Benestad (H) [12:45:05]: Representanten Knag Fylkesnes reiser en viktig interpellasjon. Han peker på at vi i Norge har et godt utgangspunkt for både å utvikle og å ta i bruk den nye teknologien i skolen. Vi har en velutviklet IKT-infrastruktur i skolen, og vi har en EdTech-næring i sterk utvikling og vekst. Jeg har selv bakgrunn fra forlagsbransjen og har sett denne utviklingen komme på nært hold.

Når vi nå på kort tid har hatt tre debatter om dette tema her i stortingssalen, og sett på hvordan vi arbeider med teknologi og digitale læringsformer, ja, da sier det noe om at vi er mange som mener at dette er viktig.

Vi har på nasjonalt nivå valgt å løfte inn digitale ferdigheter som en av fem grunnleggende ferdigheter i skolen. Det forplikter. Nyere undersøkelser og rapporter viser med all tydelighet at praksis ute i skolene varierer, både mellom skolene og innad mellom klassene på den enkelte skole. Det bør være en utfordring for både skoleledelse, skoleledere, lærere og ikke minst lærerutdannere.

Vi har de senere årene sett store investeringer i digital infrastruktur, i både software og hardware i skolen. Mange av skolene våre er godt utstyrt i dag, men det er urovekkende når skoleledere melder tilbake at det er stor forskjell på lærernes kompetanse innen hvordan IKT kan brukes på en pedagogisk og didaktisk godt tilrettelagt måte i undervisningen. Og det er særlig urovekkende at det ofte er de nyutdannede lærerne som er mest usikre på hvordan digitale verktøy skal brukes i undervisningen – unge lærere, som er oppvokst i en digital verden, men som likevel sliter med digitalt tilrettelagt undervisning. Det er for meg et signal om at dette må tas på alvor i lærerutdanningen.

Uten god ballast fra lærerutdanningen blir en ung, nyutdannet lærer fort assimilert i et etablert lærerkollegium – på godt og vondt. I dag svarer 79 pst. av lærerne ja når de får spørsmål om de har behov for å utvikle eller fornye sine IKT-kunnskaper og sine digitale ferdigheter i jobben som lærer. Det er et klart signal til skolelederne.

Skal vi lykkes med IKT og digitale ferdigheter som en grunnleggende ferdighet i skolen, kreves etter mitt skjønn tre ting:

• en god infrastruktur og tidsriktig utstyr

• godt kompetente lærere, med god kompetanse innen digital læremiddeldidaktikk – det holder ikke å satse bare på ildsjelene

• et velfungerende marked for digitale læremidler – i dag har vi et stort tilfang av slike, og de er under stadig utvikling

Jeg er glad i både bøker og tradisjonell undervisning, men vi lever i et digitalt samfunn. Både skole og foreldre er opptatt av å lære barna digital dømmekraft. Men det er ikke nok i dag. Mulighetene til å øke både læringslyst og læringsutbytte gjennom fornuftig, variert og pedagogisk godt tilrettelagt digital undervisning er til stede i fullt monn.

Da er det viktig ikke å gå vill i villniset og floraen av duppeditter og programmer, men kunne ta i bruk de gode læremidlene, programmene og applikasjonene som fremmer læring, og samtidig ha kontroll på det som hindrer læring i en digital setting. Det krever kunnskap. Og det ser ut til å være her skoen trykker som hardest. Det er en utfordring vi må ta i skolene, i lærerutdanningen og også som utdanningspolitikere.

Bente Thorsen (FrP) [12:49:14]: Det er en svært viktig sak representanten Knag Fylkesnes tar opp i sin interpellasjon.

Fra politisk hold har IKT i skolen gjennom flere år vært et viktig satsingsområde i Norge. Et uttalt mål har vært å gjøre kommende generasjoner best mulig rustet til å delta i kunnskapssamfunnet, hvor teknologi i stadig økende grad preger vår hverdag. Da Kunnskapsløftet ble innført i 2006, introduserte man digital kompetanse som en av fem grunnleggende ferdigheter barn og unge skal tilegne seg gjennom opplæringen. Hensiktsmessig bruk av digital teknologi forutsetter evne til å konsentrere seg, strukturere eget arbeid og regulere distraksjoner. Evnen til å bruke digitale verktøy målrettet vil bli stadig viktigere, uansett om man snakker om skole, høyere utdanning eller arbeidslivet.

Et viktig resultat fra OECDs arbeid på dette området er at IKT og digitale hjelpemidler i skolen ikke er effektive verktøy for læring uten at læreren besitter tilpasset pedagogisk og didaktisk kompetanse. Dessverre ser vi at den digitale kompetansen i lærerutdanningene ikke er god nok. Det er generelt et stort problem at tilgangen på IKT-kompetanse i Norge er for svak. Behovet for folk med IKT-kompetanse er stort i nær sagt alle bransjer. For å få løst dette problemet må vi sørge for at de som skal lære opp framtidens lærere, som igjen skal undervise våre barn, besitter nok kompetanse. Det er viktig av flere grunner, ikke minst fordi IKT-industrien er en av de store verdidriverne i Norge.

IKT i skolen skal være et viktig verktøy for økt læringsutbytte og utvikling av læringsstrategier. I tillegg kan det også være at det reduserer tidstyver i skolen. God kompetanse hos ansatte i skolen, infrastruktur og tilgjengelighet er avgjørende forutsetninger for å lykkes med dette. Fremskrittspartiet vil understreke at læreren er den viktigste faktoren for elevenes læring. Det er derfor viktig at nettopp læreren har den nødvendige kompetansen for å undervise med digitale hjelpemidler og i digitale ferdigheter.

Det beste virkemidlet for å styrke IKT-kompetansen er fortsatt satsing på kvalitet i lærerutdanningene. Lærerutdanningene må prioriteres, og økt samhandling mellom institusjonene, fokus på læring og kvalitet, endringsvilje og mer samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner og næringsliv er viktige faktorer for å få dette til. Det er også grunn til å forvente at strukturreformen innen høyere utdanning vil ha positiv virkning på innholdet og kvaliteten i lærerutdanningene, deriblant IKT-kompetansen.

Bedre kompetanse innen IKT må være en del av en helhetlig satsing. Den nye nasjonale realfagsstrategien skal regjeringen legge fram i løpet av 2015. God kunnskap i matematikk og andre realfag er et viktig grunnlag for å kunne nyttiggjøre seg alle mulighetene som IKT gir. IKT er et verktøy for å mestre realfagene. Skal vi få flere dyktige elever, studenter og forskere innen IKT både på kort og på lang sikt, må norske elever bli bedre i matematikk og naturfag. Da må vi styrke den lokale innsatsen – i den enkelte kommune og ved den enkelte skole og barnehage. Vi må styrke realfagene og IKT-kompetansen i lærerutdanningene, og vi må styrke IKT-utdanningene på både fagskole-, høyskole- og universitetsnivå. Det er Høyre–Fremskrittsparti-regjeringen i gang med nå.

Marianne Aasen (A) [12:53:48]: Jeg vil starte med å takke interpellanten Knag Fylkesnes, som tar opp dette temaet, for det er veldig viktig. Det er det flere av dem som har deltatt i debatten, som understreker, og også det at det er tatt opp flere ganger. Jeg er sikker på at det kommer til å bli tatt opp flere ganger her også, for jeg tror ikke vi kommer med svarene her i dag – med all respekt for alle som deltar, men det tror jeg ikke vi kommer til å gjøre.

Det er riktig som representanten Norunn Tveiten Benestad sier, at vi er mange som er opptatt av det, det går ikke noen skillelinjer mellom partiene der, men vi fomler litt. Vi fomler, og vi leter etter løsninger, i hvert fall er det sånn at Skole-Norge fomler og leter litt. Det etterlyses en politikk på dette feltet som vi ikke har klart å få på plass. Så kan vi, i kjent politisk stil, gå tilbake til den regjeringen og den regjeringen og den regjeringen osv. osv. og peke på hverandre. Jeg opplever i hvert fall når vi møter dem som kan mye om dette feltet – interesseorganisasjoner, de som organiserer folk som jobber med det, de som organiserer dem som utvikler nye undervisningsmetoder, IKT Norge, Abelia og andre – at de ikke er tilfreds med den måten vi har organisert dette på i Norge. Det tror jeg vi skal ta på alvor. En av styrkene i norsk samfunnsliv er at når vi har god kontakt med aktørene i sektoren, så får vi nyttig informasjon som vi bør benytte oss av.

Jeg vil også kort si litt om hvorfor jeg synes dette er viktig. Det er fordi at sammen med tradisjonelle læremidler – altså bøker, film, i og for seg, og håndskrift, for den saks skyld – er det klart at IKT kan gjøre metodiske underverker. Det vil løse en del av de utfordringene vi ser i skolen, f.eks. med tilpasset opplæring. Det er en fryd å se hvordan en lærer som vet hvordan man skal bruke nye, tilpassede læremidler, kan få de som virkelig er tent på faget, som virkelig er lærevillige og ligger foran gjennomsnittsklassen når det gjelder å jobbe på egen hånd, og de som ligger litt etter, som kan få tid og ro gjennom bruk av ny teknologi, til å jobbe parallelt i samme klasse under rolige og greie omstendigheter, og det på en måte som ikke er så mye vanskeligere å få til enn på tradisjonelt vis.

I tillegg er det sånn at man vil gjøre undervisningen mer spennende ved det. Det er mange som kjeder seg på skolen, men de sitter hjemme foran dataskjermer time etter time etter time. Mange av de produktene som er utviklet, bygger på dataspill, og plutselig kan det få elever som egentlig ikke er interessert, til å bli mer interessert i skolen. Det er jo en av de tingene vi sliter mest med, ofte med frafall som resultat. Og vi får mer spennende og variert undervisning.

Så er det tidstyvene vi snakker om i skolen. Tidstyver har vi jo fordi vi ikke har fått IKT ordentlig inn i byråkratiet i norsk skole. De stedene man har klart å få med byråkratiet, få opp innovasjonen og få opp produktiviteten, er områder som bruker IKT på en ordentlig og systematisk måte. Det vil kanskje ta tid, men om 10–20–30 år er jeg ganske sikker på at arbeidshverdagen til en lærer, ved hjelp av IKT, er blitt veldig mye bedre.

Spørsmål som vi bør stille oss, er: Hvordan skal vi gjøre dette? Hva gjør vi nå? Skal vi ha en strategi, eller skal vi ikke ha en strategi? Det har også vært diskutert i denne salen før. Jeg har heller ikke orakelsvaret på dette. Jeg tror det er mange brede tiltak som må til, men én ting er jeg helt sikker på, det er det også flere som har nevnt før meg, og det gjelder lærerutdanningene. Nå står vi foran en masterutdanning. Det skal lages en ny masterutdanning, og da er den gylne muligheten her. Der er jeg litt uenig med representanten Bente Thorsen fra Fremskrittspartiet, som sier at vi må styrke IKT i realfagene. Nei, IKT er et virkemiddel som skal brukes i alle fagene. Til og med i kroppsøving og i mat og helse kan det brukes som verktøy.

Men saken er den at det kan ikke bare være opp til de enkelte universitetene og høyskolene, ut fra i hvilken grad de synes det er riktig, å innføre IKT som en del av lærerutdanningen. Der er det i tilfelle interessant å høre hva statsråden mener, men det kan ikke være opp til den enkeltes autonomi om man skal bruke IKT i norsk skole eller ikke. Jeg mener at alle lærere bør ha god IKT-kompetanse, helst den beste, når de kommer nyutdannet ut til skolen sin, og at det er det vår jobb å sørge for. Når vi nå skal lage en ny masterutdanning, mener jeg at det er en av de viktige tingene som bør inn i den reformen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [12:58:45]: Eg vil takke for fine innlegg frå mine medrepresentantar også. Eg trur Marianne Aasen sa det ganske bra: Det har vore mykje fomling. Den fomlinga har vore kommunal, ho har vore fylkeskommunal, og ho har vore statleg. Det har faktisk også vore ei internasjonal fomling på dette området. Ein har gått i det same baret, for å seie det sånn, rundt omkring i verda. Ein har hatt periodar der ein har satsa altfor mykje på datamaskinen og gløymt innhald og bruken av dette. Så har ein kome omtrent samtidig til det punktet vi er no. Fleire land har no offensive strategiar – igjen – men alt fokus ligg på korleis dette skal brukast ut frå premissane til pedagogikken, og ikkje berre vere ein maskinpark som ein drar inn.

Ein må altså bevege seg frå ting til bruk. For ein filosof høyrest jo det veldig openbert ut, men det er veldig lett å setje seg til doms i lys av historia. Eg trur at der vi er no, er vi ganske sikre på at det er pedagogikken som må vere utgangspunktet for IKT-satsinga. Det høyrest veldig openbert ut, men det er det vi både nasjonalt og internasjonalt har kome fram til.

Så trur eg at IKT og den krafta som han har i samfunnet, er så sterk at det å løyse det, kvar for seg, rundt omkring på alle nes og i små kommunar og overalt, vil vere for dårleg. Her treng ein rett og slett ein nasjonal strategi. Utan ein nasjonal strategi går ein glipp av dei store moglegheitene dette gir, og ein tar ikkje tak i dei problema dette skapar. Ni av ti lærarar seier at IKT i klasserommet verkar forstyrrande. Samtidig seier ni av ti lærarar at ein betre bruk av IKT til læring ville vere positivt. Så til og med lærarane seier at her er det problem, men moglegheitene er også der. Dei etterlyser nasjonale strategiar på dette området. Utviklarane av desse programma, smarte digitale læremiddel, etterlyser nasjonale strategiar på dette området.

Statsråden utfordra meg på dette med pedagogisk strategi, kva innhaldet er i det. For det første meiner eg at det å ha ein nasjonal kvalitetssikring av digitale læremiddel er viktig, rett og slett fordi det sikrar innhald, om dette er tilpassa pedagogikken eller ei. Som ein representant her sa: Da slepp dei å gå vill i villniset av duppedittar rundt omkring. Ein har ein nasjonal ekspertkvalitetssikring av dette. I tillegg vil ein pedagogisk strategi måtte vere ein strategi for korleis ein skal handtere forstyrringane som IKT representerer i klasserommet. Bør f.eks. lærarar ha dashbord som gjer at elevane ikkje kan gå på Facebook? På same måte bør ein pedagogisk strategi vere sånn at kompetansen til læraren må hevast i heile feltet, for utan lærarkompetanse på dette området er det dømt til å gå gale.

Kenneth Svendsen hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [13:02:05]: Tusen takk for en spennende debatt. Det er helt sikkert ikke den siste vi skal ha om dette.

Jeg tror det er mye enighet om virkelighetsbeskrivelsen og om intensjonen. Så vil jeg minne om et par ting.

For det første: I de undersøkelsene der vi kan sammenligne norske elevers digitale kompetanse med den til elever i andre land, gjør vi det bra. Dette er et av de områdene hvor norsk skole utmerker seg.

Det er egentlig to spørsmål. Det ene handler om å lære de digitale verktøyene og å bruke dem i seg selv. Og da snakker man ikke om at norsk skole i dag trenger å lære elever å bruke e-post, Facebook eller noe sånt. Det man snakker om, er vett rundt bruken av det – personvernregler, den type ting. Det andre handler om avanserte verktøy, f.eks. hvis man på videregående skole skal forsøke seg litt på forskningsarbeid, statistikkverktøy og den type ting. Det er den ene problemstillingen. Den andre er: Kan dette bidra til mer læring i andre fag? Kan man lære mer matematikk av å bruke digitale verktøy? Svaret på det er: sannsynligvis, hvis det brukes på riktig måte. Hvis det brukes på feil måte, er risikoen for at man lærer mindre, stor.

Jeg mener at vi også må ha litt tillit til skolene. Jeg mener at det er viktig hva slags politiske signaler vi sender ut. Det å si at læreren er sjef i klasserommet, at man må ha godt ordensregelverk, at det er lov – ja, ikke bare lov, men forventet – at læreren også kan si at nå legger vi bort mobiltelefon, pc eller hva det nå måtte være, må man få full oppbacking til å gjøre. Men at man trenger en nasjonal strategi for å finne ut hvordan hver skole skal hindre elevene i å komme på Facebook i timen, er jeg litt usikker på. Nå spissformulerte jeg poenget til interpellanten, men det overordnede poenget, nemlig at det må være helt soleklart hvilke regler og rammer skolene og elevene på hver skole har å forholde seg til, er jeg helt enig i.

Så har Marianne Aasen et veldig viktig poeng. Det er at et av de store områdene som kommer til å bli påvirket av digitale verktøy, og hvor skolen sannsynligvis vil henge etter, er det som handler om organisering. En god måte å fjerne tidstyver på er å gjøre beskjeder enklere, gjøre arbeidsplaner enklere, gjøre planlegging enklere etc.

Samtidig vet vi at en av frustrasjonene blant mange lærere er at de digitale verktøyene gjør at man er tilgjengelig 24 timer i døgnet. Mine foreldre var lærere. Da jeg var liten, var det veldig sjelden – da var det noe veldig alvorlig – at en forelder ringte hjem til mamma eller pappa etter kl. 17 om ettermiddagen. E-poster kommer døgnet rundt. Det stiller også nye krav og gir skolen en ny utfordring med å sette noen grenser for lærernes arbeidstid.

Jeg er enig i at digitale ferdigheter i lærerutdanningen må styrkes, men jeg mener fortsatt – overordnet sett – at relativt generelle rammeplaner er den beste måten å styre utdanningene på. Men det er ikke fritt frem. Dette er en grunnleggende ferdighet, og det må også reflekteres i alle lærerutdanningene.

Presidenten: Sak nr. 7 er dermed ferdigbehandlet.