Christian Tynning Bjørnø (A) [13:51:39]: Kunst- og håndverkstimene er bra for hodet, uttalte en gjeng fjerdeklassinger i tilknytning til arbeidet med rapporten Det muliges kunst. Den rød-grønne regjeringen satte i 2013 ned en ekspertgruppe som skulle se på kunst- og kulturfagenes plass i opplæringen. Ekspertgruppen leverte sine ti anbefalinger i rapporten Det muliges kunst til kunnskapsministeren og kulturministeren for om lag et år siden.

Oppsummert kan vi si at rådene konsentreres om å anerkjenne verdien av kulturell og kreativ kompetanse. Ekspertgruppen uttrykker bl.a. bekymring for det store antallet lærere som underviser i kunst- og håndverksfaget uten faglig utdanning. Samme tendens ser vi også i fagene kroppsøving, mat og helse og musikk. Alle disse fagene har en praktisk inngang til kunnskap. Man lærer ved å se, ved å gjøre, ved å forme og ta på – skolefag som mange elever opplever som noe annet.

Ekspertgruppen snakket med mange skoleelever i sitt arbeid med Det muliges kunst. Ved en anledning snakket de med noen åttendeklassinger som var på animasjonsverksted i regi av Den kulturelle skolesekken. En elev uttalte begeistret: Dette er kjempegøy, helt annerledes enn skolen. Så fikk eleven følgende spørsmål: Så det er ikke skole dette da? Svaret kom fort: Nei, skole er når vi sitter og gjør oppgaver skriftlig.

I samfunnsdebatten ser man tidvis at den praktiske og teoretiske tilnærmingen til kunnskap settes opp mot hverandre. Jeg mener det er alvorlig – alvorlig fordi det representerer et smalt syn på kunnskap, fordi det er et kunnskapssyn som utelukker noen og noe, som ikke gir alle de samme utgangspunktene for læring. Hvorfor har det blitt sånn? Jeg tror det handler om at man oppfatter at noen samfunnssignaler framholder noen kompetanser og ferdigheter som viktigere enn andre, at vi konsekvent bruker begrepet «basisfag» om norsk, matte og engelsk, og at vi snakker mer om resultater i basisfag enn om viktige kompetanser og ferdigheter. Jeg tror det handler om fagkompetanse hos undervisere, at noen lærere ser at det ikke prioriteres når de ønsker faglig påfyll, at man ser at det er blitt færre sløydbenker i kunst- og håndverkssalen, og at kampen om kronene for å kjøpe inn nål og tråd har tiltatt.

Jeg sier ikke at det er sånn overalt, men vi får noen alarmerende situasjonsbeskrivelser fra enkelte steder. Vi ser det når vi kartlegger den faglige kompetansen til dem som underviser i de praktisk-estetiske fagene. Vi ser det på timefordelingen at tiden det undervises i de praktisk-estetiske fagene, har blitt mindre sammenliknet med tidligere. Men f.eks. i Finland ser vi en motsatt tendens.

Noen vil kanskje si – og jeg har til og med hørt det av noen representanter fra regjeringspartiene, spesielt når det kommer til etter- og videreutdanning av lærere – at vi må ta det viktigste først.

Politikk er å prioritere. Det har jeg både hørt og erfart. Men det er ikke alltid så lett og heller ikke alltid en riktig læresetning i skolen, i hvert fall ikke hvis resultatet blir at skolefag blir satt opp mot hverandre. Alt henger sammen med alt, sa en gang en klok dame. Dette blir ganske tydelig hvis man tar et dykk i læreplanmålene, eksempelvis i matte, kunst og håndverk og kroppsøving, og sammenlikner disse.

I matte er følgende læreplanmål formulert etter sjuende årstrinn: «bygge modeller av hus i målestokk med utgangspunkt i egne arbeidstegninger».

I kunst og håndverk er dette læreplanmålet formulert etter sjuende årstrinn: «bruke målestokk til å beregne avstander og lage enkle kart og arbeidstegninger».

Jeg synes det er vrient å lese annet ut av disse to nesten identiske læreplanmålene enn at fagene må ses i sammenheng og satses på på hver på sin måte. Det kan få konsekvenser dersom man sier at noe av dette er viktigere enn annet. For det kan jo hende at eleven som sleit litt da man regnet på blå oppgaver på tredje timen og målestokk i matteboken, får en helt annen opplevelse når man har temaet arkitektur i kunst- og håndverkstimen, eller for den saks skyld løper orientering i gymtimen, da supplert med læreplanmålet i kroppsøving: «orientere seg ved hjelp av kart i kjent terreng».

Den anerkjente australske professoren i kreativitet, Anne Bamford, har flere ganger understreket verdien av å tilnærme seg kunnskap på mange forskjellige måter. Hun er ganske klar i sin tale når hun sier følgende: I Norge blir man fortalt at for å bli bedre i matte så må du ha flere matteoppgaver. Poenget hennes er at vi da glemmer noe på veien, at vi tenker for snevert, og at vi ikke bygger opp hele barnet. Hun uttaler videre: Hvis et barn ikke liker spinat, vil du ikke få barnet til å like det bedre ved å gi det enda mer spinat, men hvis du baker det inn i en pai, ja, da vil det kanskje like det.

Et enkelt, greit og forståelig eksempel. Anne Bamford kaller dette «wow»-faktoren, og kanskje har vi litt for få «wow»-opplevelser i skolen. Kanskje er dette noe av grunnen til at vi ser at motivasjonen for skolearbeid synker fra og med 5. klasse.

La det være klart: For meg handler ikke dette om at vi skal sørge for at alt skal være kult og morsomt. Men det handler om å gi elevene bedre muligheter til å skjønne, erkjenne og forstå.

Det offentlig nedsatte utvalget ledet av Sten Ludvigsen har fått i oppdrag å vurdere i hvilken grad skolen dekker de kompetansene som elevene vil trenge i framtiden. Det er et spennende arbeid som snart avsluttes. Allerede nå har utvalget pekt på noen av de aller viktigste framtidskompetansene. Det er fagspesifikk kompetanse, kompetanse i å lære, kompetanse i å kommunisere, samhandle og delta og kompetanse i å utforske og skape. Jeg synes dette er et godt utvalg av definerte kompetanser for framtidens skole.

Ellers trekkes kreativitet, innovasjon, kritisk tenkning og problemløsning fram som sentrale egenskaper for framtidens borgere. De praktisk-estetiske fagene i skolen er sentrale i alle disse kompetansene – som faglig kompetanser i seg selv, men også når det handler om å lære seg å lære og kommunisere og i å utforske og skape. Arbeiderpartiet går inn i disse diskusjonene med forventning og optimisme, men med en forutsetning om at det følges opp politisk.

Apropos det å følge opp politisk: Én ting er diskusjonen om framtidskompetansene og framtidsskolen. Noe annet er det vi kan gjøre her og nå, f.eks. når vi snakker om kunsten, kulturen og kreativitetens plass i skolen og oppfølgingen av Det muliges kunst. Den ligger klar, forhåpentligvis på statsrådens bord, og der har den ligget i ca. et år. Derfor er jeg litt redd for at statsråden er litt mindre utålmodig enn meg på dette feltet – ja, kanskje i overkant lite utålmodig. Derfor avslutter jeg interpellasjonen og dette innlegget med følgende spørsmål: Hvor langt er statsråden kommet i oppfølgingen av Det muliges kunst, og hvilke tiltak vil regjeringen foreslå for å styrke kreativiteten og løfte de praktisk-estetiske fagene i skolen?

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:00:45]: La meg starte med å si at jeg er grunnleggende uenig med eleven i representanten Tynning Bjørnøs historie. Jeg kan godt forstå at eleven kanskje tenker sånn at skole, det er når vi sitter og løser oppgaver individuelt, mens det å gjøre noe annet ikke handler om skole. Men de praktisk-estetiske fagene er ikke noe annet. De er en sentral del av skolen, og det må være utgangspunktet også for denne debatten.

Jeg er enig i at vi har noen utfordringer. Det viser statistikken fra Statistisk sentralbyrå om lærerkompetanse i faget. Det har vi også fått en klar melding om fra ekspertgruppen som leverte rapporten Det muliges kunst. Praktisk kunnskap og ferdigheter må innøves over tid i utøvende og ferdighetsbaserte fag som musikk, dans og drama, i kunst og håndverk, i kroppsøving og i mat og helse. Dette er det også lagt opp til med kompetansemål i de ulike fagene og med fagene godt integrert i fag- og timefordelingen.

Det er i denne sammenheng også viktig å minne om kommunenes og fylkeskommunenes ansvar, at det er de som har hovedansvaret for å sikre relevant kompetanse for lærere som underviser i praktisk-estetiske fag. Men staten kan og vil se hvordan disse fagene kommer ut i gjennomgangen av lærerutdanningen, når den skal utvides til femårig master.

Jeg kan forstå dem som sier at disse fagene er under press. Estetiske fag må tilbys i videreutdanningsstrategien Kompetanse for kvalitet og innenfor stipendordningen. Et av problemene har ikke vært at tilbudene ikke er der, men at søkningen er lav. Det er tilbud som er der, men det er få lærere som søker. Innvilgelsesprosenten fra kommunene er helt grei, men vi har problemer med å fylle opp plassene.

I tillegg til det kan staten vurdere om vi skal stille særskilte krav til kompetanse for å undervise i estetiske fag også på småskole- og mellomtrinnet. Jeg er i utgangspunktet tilhenger av at man skal ha kompetanse og fordypning i fagene man underviser i, uansett. Jeg mener at det er et godt prinsipp. Så er det noen praktiske utfordringer som vi må igjennom, bl.a. for å få alle skoler til reelt sett å ha en sjanse til å ha slike kompetansekrav også på småskole- og mellomtrinnet. Det må utredes nærmere. Vi har i første omgang prioritert kompetansekrav i norsk, matematikk og engelsk for grunnskolens lærere, men jeg vil på ingen måte avvise at vi også kan komme til å foreslå kompetansekrav i andre fag.

Skoleeierne, som har ansvaret, bør ansette lærere som har fordypning i estetiske fag, til å undervise i de fagene på alle nivå i opplæringen, selv om man stiller særskilte kompetansekrav i faget kun på ungdomstrinnet og i videregående opplæring. Her mener jeg også at samfunnsdebatten og stortingsdebatten spiller en rolle for å si noe om at kvaliteten og innholdet i faget ikke er mindre viktig når det gjelder praktisk-estetiske fag, enn når det gjelder f.eks. norsk og matematikk.

Departementet har også satt i gang et forskningsprosjekt ledet av NIFU, som skal se på kvalitet, innhold og relevans i de studieforberedende utdanningsprogrammene. Dette forskningsprosjektet omfatter også utdanningsprogram for musikk, dans og drama. Parallelt har vi gitt Utdanningsdirektoratet i oppdrag å vurdere fag, læreplaner og struktur i utdanningsprogrammet. Det skal vi gjøre også for yrkesfaglige program, sammen med partene i arbeidslivet.

Vi har også gjort om programområdet for formgivningsfag til et eget, studieforberedende studieprogram. Det er nå ute på høring. Vi vil omgjøre formgivningsfag til et eget utdanningsprogram med navnet kunst, design og arkitektur, i tråd med anbefalinger vi har fått.

Så spør representanten Tynning Bjørnø konkret om oppfølgingen av rådene vi fikk i rapporten Det muliges kunst. Jeg kan forsikre representanten Tynning Bjørnø om at vi er i gang med oppfølgingen. La meg gå litt systematisk igjennom den. Rapporten ga nemlig ti helt konkrete råd. Noen av dem var mer spisset enn andre, men jeg skal likevel gå igjennom dem.

Råd 1 og 2 handler om politisk oppmerksomhet og betydningen av engasjement på alle ledernivå. Vi har bl.a. stilt spørsmål til skoleledere og skoleeiere i Spørsmål til Skole-Norge om hvordan de jobber med f.eks. Den kulturelle skolesekken, og hvordan arbeidet kobles til arbeid i kulturskolene. Spørsmålene er ute denne våren og vil gi oss et godt grunnlag for å se kulturell kompetanse på skolenivå mer helhetlig.

Råd 3, 4 og 8 handler om å se kulturskolens virksomhet og tiltakene med Den kulturelle skolesekken mer helhetlig – få en bedre integrering mellom den kulturelle intensjonen til Den kulturelle skolesekken og skoleintensjonen – altså at de skal være en del av skolens arbeid med kompetansemålene. Vi må styrke samarbeidet på alle nivå mellom sektorene og ta lærdom av de kulturskolene som samarbeider godt med Den kulturelle skolesekken.

Råd 5 går ut på at ekspertgruppen foreslår bedre utnyttelse av ressursene ved å samlokalisere og koordinere virksomheten som har aktiviteter inn mot skolen bedre. Denne litt tilforlatelige formuleringen skjuler et forslag til en ganske stor endring. Det handler om flere fagmiljøer i både utdannings- og kultursektoren, og jeg kan forsikre om at det er et sentralt arbeid som foregår mellom Kulturdepartementet og Kunnskapsdepartementet. I den forbindelse vurderer vi også hvordan de nasjonale sentrene skal utvikles videre. Arbeidet med kunst og kultur har i dag et eget nasjonalt senter i Bodø, som vi også vurderer. Det nasjonale senteret er det færre i skolen som oppgir at de bruker, enn mange andre nasjonale sentre.

Råd 6 handler om arbeidet med å støtte opp om utvikling og kvalitet i den lokale kulturen. Dette jobber vi også med.

Råd 7 handler om fagkompetanse, det har jeg allerede omtalt.

Råd 9 tar til orde for en mer forutsigbar og tydeligere profil for kulturskolesatsingen. Kulturskolen er jo primært et kommunalt ansvar, og jeg mener at mange kommuner jobber godt med det. Vi følger også arbeidet sammen med Norsk kulturskoleråd, som jobber med en ny rammeplan for kulturskolevirksomheten, der breddetilbud for alle, tilbud til fordypning og talentsatsing blir tydeligere profilert. Det er også noe Kulturdepartementet er opptatt av. Vi er opptatt av at kompetansen som utvikles i kulturskolene, kan inngå i arbeidet med Den kulturelle skolesekken og kvaliteten på kunst- og kulturarbeidet i skolene.

Råd 10 handler om å få opp bevisstheten og kunnskapen om yrker og næringsvirksomhet som krever yrkesfaglig utdanning i håndverksfag eller høyere kunstfaglig utdanning. Det er et viktig poeng. Yrker som krever kulturell kompetanse og kunstfaglig utdanning, er i stadig vekst. I tillegg kommer yrker som krever yrkesfaglig utdanning i håndverksfag. Samlet sett gir rådet en tydelig påminnelse om sammenhengen mellom de praktiske fagene i grunnskolen og kunstfag på videregående nivå. Ikke minst er det viktig å se de praktiske fagene i grunnskolen som motivasjonsfag for dem som senere kan komme til å velge yrkesfaglige studieretninger. Det er ikke minst et poeng som er verdt å merke seg for rådgivnings- og veiledningstjenestene.

Igjen: Det er all grunn til å reise problemstillingen: Går det godt nok med de praktisk-estetiske fagene? Jeg mener at vi er på vei, men vi har fortsatt et stykke å gå, og vi må gjøre enda mer enn vi gjør i dag.

Christian Tynning Bjørnø (A) [14:09:04]: Jeg takker statsråden for svar, men jeg tror vi må erkjenne at på et eller annet tidspunkt må det større og mer målrettede tiltak til enn det vi sammen har satt i verk til nå, men også mer enn det statsråden beskriver blir gjort med rapporten Det muliges kunst. Vi kan jo styre hvis vi vil, hvis vi mener at det er riktig. Ett eksempel er etter- og videreutdanning av lærere. Nå bruker vi enorme summer, store summer på det, større enn noen gang, og det er tverrpolitisk enighet om å prioritere det. Det gir en fantastisk mulighet til å løfte alle fagkompetansene i skolen. Her har jo regjeringen styrt satsingen inn på noen fag, men jeg registrerer at det ikke gjøres, eller skisseres i hvert fall, noen konkrete tiltak som vil løfte kompetansen i de praktisk-estetiske fagene spesielt. Men dette skal vi også komme nærmere inn på i neste sak.

Jeg registrerer også at det svares nokså ullent på stoda med de ti konkrete anbefalingene fra ekspertgruppen som har utarbeidet rapporten Det muliges kunst. Det svares: Dette jobber vi med – eller – dette anser vi primært er et kommunalt ansvar. Jeg har da særlig lyst til å framholde det første rådet til ekspertgruppen: Sørg for politisk oppmerksomhet om og engasjement for kunst- og kulturfag på alle ledernivå – bruk styringslinjene. Da blir det litt defensivt kun å ha stilt et spørsmål til skoleledere og skoleeiere. Jeg skulle også gjerne ha hørt mer om både konkrete tiltak og visjonene til regjeringen når det gjelder Den kulturelle skolesekken og kulturskolen. Vi så jo ett eksempel i statsbudsjettet i fjor – et uheldig grep når det gjaldt finansieringen av Den kulturelle spaserstokken for de eldre. Jeg håper ikke at vi kommer til å se den samme tendensen når det gjelder skolen.

Så har jeg spesielt lyst til helt til slutt å nevne det som også statsråden nevnte til slutt – rådet fra ekspertgruppen som går på å øke bevisstheten og kunnskapen om yrker som krever yrkesfaglig utdanning i håndverksfag eller høyere kunstfaglig utdanning. NHOs kompetansebarometer har de siste årene vært tydelig på at den praktiske kompetansen blir viktigere og mer etterspurt. Det er et tydelig signal om at vi i større grad må tenke hode og hender som likeverdige parter. Jeg ser fram til debatten og håper at den vil bidra til å løfte de praktisk-estetiske fagene, enten det handler om de faglige målene, om høvelbenken, det visuelle, håndverket, det kreative eller det fysiske.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:12:24]: Som sagt er jeg enig i mye av virkelighetsbeskrivelsen til representanten Tynning Bjørnø, og jeg er også enig i at vi skal gjøre vårt ytterste for å få oppmerksomhet rundt fordelene, særegenhetene, ved de praktisk-estetiske fagene – hvor viktige de er som en naturlig del av skolens oppdrag og skolen som den skal være, og også hvilket grunnlag de kan gi for fremtidige utdanninger.

Samtidig mener jeg også at vi fra regjeringens side har et ansvar for ikke å overlesse sektoren med prioriteringer av alt på samme tid. Det betyr at i en periode nå har det vært riktig hovedsakelig å fokusere på de viktigste og første grepene som regjeringen har tatt. Det betyr også at når f.eks. videreutdanningssatsingen med nesten en tredobling av antall plasser nå er oppe og går – tilbudene er etablert; det er fortsatt mye jobb som gjenstår med innhold og med å sikre at kvaliteten er god nok overalt – så kan vi starte en jobb med å få deltagelsen på de praktisk-estetiske fagene opp. Men jeg mener – hvis man sier til sektoren at akkurat nå er alt like viktig, akkurat nå har vi i realiteten ikke prioritert noe – at da må vi også ta ting i riktig rekkefølge. Rekkefølge er viktig.

Når det gjelder Den kulturelle skolesekken, er det en spenning der som jeg mener vi må bidra til å løse, og det er spenningen mellom Den kulturelle skolesekken som et kulturuttrykk inn i skolen og Den kulturelle skolesekken som en del av skolens vanlige virksomhet. Vårt perspektiv og vårt ståsted er veldig klart, og det er at Den kulturelle skolesekken er et kjempebra tilbud, men det skal altså være en del av skolens virksomhet. Det må kunne knyttes til kompetansemålene i skolen på en eller annen måte, eventuelt til noen av målsettingene i den generelle delen – hvis man må gjøre det. Det er den ene utfordringen, og der har det vært en spenning; det er ikke til å legge skjul på.

Den andre utfordringen dreier seg om: Er det nok kraft bak miljøene som styrer samhandlingen mellom skolen og kulturlivet? I dag er aktørene spredd forskjellige steder, de er ikke samlokalisert. Vi har et senter i Bodø som gjør mye bra, intensjonene bak er bra, men vi ser at de ikke blir godt nok brukt i sektoren. Det er et arbeid som vi sammen med Kulturdepartementet er i gang med nå.

Jeg skal ikke på forhånd konkludere med hva vi kommer til å ende med. Det utvalget anbefalte, var at man skulle opprette et slags nasjonalt senter, forsterket sammenlignet med det som var i Bodø, og at det skulle ligge i Oslo. Jeg mener også at vår plikt da er å vurdere noen andre perspektiver, nemlig om det er riktig å flytte enda mer fra nord og til sør. Det er også noe vi må ta med i betraktningen.

Tone Merete Sønsterud (A) [14:15:32]: Først en takk til interpellanten for å ta disse fagene opp til debatt. Jeg har det siste året hatt gleden av å møte studenter som utdanner seg til kroppsøvingslærere, og jeg vil videreformidle noen av de innspillene som jeg har fått fra dem.

Faget ble innført i 1848 og har vært obligatorisk siden 1936. De som gikk foran oss, skjønte at fysisk aktivitet var bra for læring, og vi er opptatt av at elevene skal lære best og mest mulig også i dag, og dermed bør faget være like relevant nå som det var for 167 år siden. Fysisk aktivitet har innvirkning på mental helse, og i en situasjon hvor vi til stadighet får bekymringsmeldinger om elever og studenter som sliter med psykiske plager, er dette faget viktig også i så måte.

Et hovedmål i læreplanen for kroppsøving er at elevene skal inspireres til en fysisk aktiv livsstil og livslang bevegelsesglede. Kroppsøving skiller seg ut fra andre fag. Det handler om fysisk innsats, men det skal også være allmenndannende. Utvikling av sosial kompetanse hos eleven står sentralt. Det stilles krav til relasjoner, kommunikasjon og samarbeid. Å skape toleranse, respekt og et trygt klassemiljø er noe faget kan bidra med. I tillegg styrker det elevens konsentrasjon, har en positiv innvirkning på elevens innsats og gjør eleven indirekte bedre i andre fag.

I lagidrett må man samarbeide fysisk mot et felles mål. Det gir utfordringer til kreativitet, evne til å tenke kjapt og ta handlingsvalg. Til forskjell fra teoretiske fag skal eleven lære noe om å presse seg selv både fysisk og mentalt for å yte mer, mot til å tøye egne grenser og overkomme fysiske utfordringer.

Faget skaper variasjon i skolehverdagen og har store muligheter til tverrfaglighet. I går hørte vi om Trudvang skole, som mener at fysisk aktivitet er viktig, at det kan knyttes til mange fag, og at det forebygger mobbing.

Studentene jeg har snakket med, gleder seg til å starte sin yrkeskarriere, de gleder seg til å videreformidle sin kunnskap om helse og livsstil. De vil at elevene skal få mulighet til positive opplevelser med egen kropp, de vil være med og bidra til mestringsfølelse, til å øke selvtilliten og gi dem inspirasjon til å føre en aktiv livsstil gjennom hele livet. Men de har noen betenkeligheter med tanke på hvordan faget fungerer i dag. For det første ansettes det – slik interpellanten tar opp – for få med faglig utdanning. Det betyr at faget blir noe stemoderlig behandlet, og mange forteller om lite gjennomtenkte opplegg. En student sier det slik etter sin praksisperiode: «Jeg ble litt overrasket når læreren mente at det holder med litt hopp og sprett.»

Det tas med andre ord for lite seriøst. Åpne mål fører til at lærerne kan gjøre omtrent hva de vil i faget. Det finnes noen retningslinjer fra Utdanningsdirektoratet, og lærere får ansvaret for å lage lokale læreplaner. Noen gjør en stor og god jobb, men det blir personavhengig og opp til den enkelte skoleregion hvordan det gjøres, og det er ingen kontroll med at planene blir fulgt opp, eller at de fyller kravene til formålet i læreplanen. Det fortelles også om skoler som ikke lager lokale planer, men kun forholder seg til en årsplan, og problemet er, ifølge studentene, at systemet tillater det.

I dag skal kroppsøving vurderes etter ferdighet, innsats og kunnskap, men hvordan lærerne vekter de tre faktorene er helt opp til dem. Da blir det store forskjeller og veldig ulik karaktersetting. Derfor bør det utvikles en nasjonal læreplan som tar for seg alle deler av faget – målsettinger, vurderingskriterier osv. Læreren skal fortsatt ha frihet til å velge hvordan undervisningen skal foregå, men faget ville blitt mer rettferdig og gitt en bedre veiledning i hvordan man gjennomfører timen. En slik plan bør utarbeides av våre fremste kroppsøvingslærere og -forskere. Den bør evalueres og forbedres hvert år ved at alle kroppsøvingslærere i hver kommune går sammen, gir innspill til fylkene, som deretter sender tilbakemeldingene til det nasjonale utvalget.

Noen av studentene jeg har snakket med, mener at karaktersetting ikke bidrar til å fremme fagets formål. Karakterer gjør ofte at fokuset blir på hvem som hopper høyest og løper fortest. Dette kan føre til at de med dårlige karakterer får et negativt forhold til kropp og mestring, noe som igjen kan påvirke selvfølelsen. Fokuset må være på å skape glede over mestring og bruk av egen kropp på ulike måter. Da er kanskje bestått/ikke bestått, med tilbakemeldinger om elevens styrker og svakheter, en bedre metode.

Jeg vil tro at mine studentvenner, som nå følger oss på nettet, er spent på statsrådens kommentarer til dette innlegget.

Kent Gudmundsen (H) [14:20:55]: I dag behandler vi to interpellasjoner som har fokus på de praktisk-estetiske fagene i skolen. Interpellanten Tynning Bjørnø peker i denne sammenhengen i sitt spørsmål særlig på oppfølgingen av rapporten Det muliges kunst. Jeg synes kunnskapsministeren hadde en god gjennomgang av de ti tiltakspunktene som ble spilt inn fra ekspertgruppen og svarte for øvrig interpellanten godt på de andre tiltakene.

På samme måte som ministeren er jeg enig i at de praktisk-estetiske fagene har en sentral rolle i å løfte elevenes faglige, praktiske og kreative evner som helhet. I sitt innlegg dro interpellanten også inn didaktiske strategier i øvrige fag. I så måte må jeg si meg enig i at det er viktig at vi alle sammen har fokus på hvordan vi kan gjøre skolen mest mulig relevant, praktisk og dermed interessant for alle elevene, slik at alle får mestringsfølelse. Det er interessant å se hvordan skoleeiere løser disse utfordringene på ulikt vis, eksempelvis har man 8.–13.-skoler som prøver å sikre overgangen mellom ungdomsskole og videregående nivå på en fornuftig, kreativ og god måte, og som gir mange muligheter for ungdom, spesielt i ungdomsskolen, til å få praktisk innsikt gjennom det utstyret og de mulighetene som finnes fra videregående nivå.

Tilgang på kompetente lærere vil naturlig nok i denne sammenheng være helt sentralt. Regjeringens satsing på lærere gjennom lærerutdanning, men også gjennom det store løftet man har nå på etter- og videreutdanningsprogrammet Kompetanse for kvalitet, er derfor et viktig bidrag i å nå våre målsettinger om å skape en bedre skole også innenfor de praktisk-estetiske fagene.

Det meste henger nemlig sammen, som også Tynning Bjørnø var inne på. Disse satsingene, sammen med økte krav, ser vi også gir økt søking til lærerutdanningene, og ikke minst ser vi at det svært store løftet innenfor videreutdanningstilbudene bidrar til enorm søkning.

Reduksjonen av kommunens egenandeler kombinert med økte vikarsatser har gjort skoleeiernes muligheter til å prioritere bl.a. de praktisk-estetiske fagene mye lettere. Jeg vil derfor støtte kunnskapsministerens oppfordring til våre skoleeiere og underbygge det ytterligere. Det er ingen grunn til å ansette lærere uten ønskelig kompetanse. Det er fullt mulig å ha videreutdanningsplaner som sikrer oppbygging av manglende kompetanse, og det beste av alt, som jeg nettopp pekte på gjennom de økonomiske løftene som er gjort gjennom kompetanse og kvalitet: Dette belaster heller ikke kommunebudsjettene særlig mye, spesielt ikke i lys av hvor viktig det er at vi lykkes med å skape en skole med mestringsfølelse for alle elever, der flere fullfører og består. Det er god samfunnspolitikk.

I alle fall er det ikke et godt argument at de formelle kompetansekravene først finnes på ungdomstrinnet. Til høsten får altså over 5 600 lærere videreutdanningstilbud – et svært høyt tall og tre ganger så mange som for få år siden. Signalene er også tydelige: Denne satsingen vil fortsatt prioriteres framover. Vi vil derfor trolig se en ytterligere positiv utvikling innenfor dette området i årene som kommer, og i alle fall om kommunene gjør sine prioriteringer. Det blir derfor interessant å følge utviklingen.

Bente Thorsen (FrP) [14:24:54]: Først vil jeg takke interpellanten, som reiser denne viktige debatten. Jeg er helt enig med interpellanten i hans beskrivelse av hvordan praksisretting av fag kan gi elevene bedre kunnskaper i andre fag.

Personlig skulle jeg gjerne innført en rekke tiltak for å styrke kreativiteten og løfte de praktisk-estetiske fagene, som representanten Tynning Bjørnø etterspør. Kulturell og kreativ kompetanse er viktig. Kunst- og håndverksfaget, musikk, kroppsøving, mat og helse, samfunnsfag – listen over gode og viktige fag er lang. Også arbeiderpartirepresentanter har etterspurt IKT-satsing i skolen, som selvsagt er viktig også i andre fag enn i et rent IKT-fag.

Som statsråden sa i sitt innlegg, har departementet satt i gang arbeidet med å følge opp rådene i Det muliges kunst. Men alt kan ikke gjøres på en gang. Fremskrittspartiet vil prioritere, og vi er i hovedsak fornøyd med regjeringens prioriteringer: yrkesfagløft, lærerløft og realfagsstrategi.

Vi kommer ikke unna det faktum at norske elever gjør det svakt i PISA-målinger. Norske elever er omtrent på OECD-snittet i naturfag og matematikk og skårer lavere i matematikk nå enn for ti år siden. Disse resultatene står ikke i noe rimelig forhold til ressursbruken. Som Aftenposten skrev på en av sine forsider i forfjor:

«Etter ti år, 66 prosent dyrere skole og 43 tiltak er PISA-resultatene fortsatt middels.»

Da er det basisferdighetene som må prioriteres, mener Fremskrittspartiet. Mestrer man ikke basisfagene, kommer man heller ikke noen vei.

Hvordan skal vi få elevene til å mestre basisfagene? Det gjøres ved å prioritere og å sette inn tiltak som vi vet virker. Lærerne er skolens viktigste ressurs, og regjeringen satser derfor stort på Lærerløftet. Denne kvalitetssatsingen i skolen har støtte fra lærerne og har også fått betydelig støtte fra OECD. Styrkingen av lærerutdanningene, med bl.a. krav om fordypning i basisfagene og innføring av mastergrad, er et viktig tiltak for å få gode lærere.

Innen yrkesfagene er praktisk opplæring som er relevant for elevenes framtidige yrke, viktig for å øke elevenes motivasjon og mulighet til å gjennomføre videregående opplæring. Tiltakene fra regjeringen vil samlet sett bidra til at elevene på yrkesfag får mer og tidligere kontakt med arbeidslivet og yrket de har valgt, noe som også bidrar til lavere frafall. Forsøk med vekslingsmodellen utvides, der elevene veksler mellom opplæring i skole og opplæring i bedrift gjennom hele utdanningsløpet. Videre økes bevilgningene til hospiteringsordninger der lærere hospiterer i bedrift og instruktører i skole. Slik får vi en praksisnær opplæring både i programfag og i fellesfag, da lærerne får oppdatert kunnskap fra yrket de underviser i.

Realfagstrategien lanseres snart. Også den kommer til å inneholde praktiske tiltak for å øke realfagskompetansen i alle ledd i utdanningsløpet.

Dette er store og kostbare tiltak, men Fremskrittspartiet mener det er viktig å få disse på plass. Vi vil prioritere disse tiltakene. Og det må vi gjøre i flere år framover, skal vi lykkes med å få en god skole.

Når dette er sagt, er det også viktig å presisere at skoleeiere har ansvar for at lærerne har relevant kompetanse i de fagene de underviser i, og at de derfor bør tilsette lærere som har fordypning i estetiske fag i hele skoleløpet, selv om det kun er i ungdomsskolen og på videregående det er kompetansekrav i estetiske fag.

Fremskrittspartiet er også positive til at regjeringen har satt i gang arbeidet med å følge opp rådene i rapporten Det muliges kunst. Vi ser fram til videre arbeid på området.

Anders Tyvand (KrF) [14:29:47]: Jeg vil aller først få takke interpellanten for å reise en viktig interpellasjon.

Debatten om den norske skolen har i mange år vært sterkt preget av basisfagene. Vi har hørt om realfagsstrategier, og vi har hørt om leseferdighetsstrategier. Alt dette er vel og bra, men jeg tror vi skal være litt påpasselige, sånn at ikke de praktisk-estetiske fagene får havne fullstendig i skyggen. Det tror jeg vi alle er enige om. Det er jo ofte sånn at når vi diskuterer matematikk, er vi alle enige om at vi må satse på matematikk, og når vi debatterer norskopplæring, er vi alle enige om at vi må styrke norskopplæringen, og når vi snakker om de praktisk-estetiske fagene, er vi selvsagt alle også enige om at vi må styrke de praktisk-estetiske fagene. Men her er det faktisk et reelt behov for et løft, og ikke minst for en synliggjøring i den politiske debatten.

Interpellanten nevnte Anne Bamford, og det er det veldig betimelig å gjøre når dette temaet reises. Hun har gjennom sitt arbeid pekt på at de landene som prioriterer de praktisk-estetiske fagene i skolen, også gjør det bra i PISA-testene. Det er jo interessant.

Utdanningskomiteen var i Singapore i fjor og besøkte noen institusjoner der, hvor vi fikk vite at dette i så fall er en regel som ikke er uten unntak. For Singapore gjør det veldig godt i PISA-testene, men de har prioritert de praktisk-estetiske fagene særdeles lavt. Men selv der har de nå innsett at det å satse på musikk, f.eks., er noe som vil bidra svært positivt til elevenes læring og utvikling.

Statsråden var selv innom at dette er viktige motivasjonsfag for de elevene som vil gå videre i en mer praktisk retning. Forskningen viser oss at arbeid med praktisk-estetiske fag også har svært mange positive ringvirkninger. Det vil gi elevene økt selvtillit, det kan bidra til mindre fravær, og det kan sørge for at elevene også gjør det bedre innenfor basisfagene og lesing og skriving. Samtidig vil jeg understreke at disse fagene også har en egenverdi. De har en verdi i seg selv, og mens basisfagene er et helt avgjørende grunnlag for videre læring, vil jeg jo si at f.eks. et fag som musikk for mange er et veldig viktig grunnlag i selve tilværelsen.

Anne Bamford har gjort undersøkelser også i Norge og sett på den norske satsingen på disse fagene. Hun peker på noen utfordringer, noen svakheter og noen styrker, og Den kulturelle skolesekken er en styrke som vi må bruke på rett måte. Det er også en styrke at vi faktisk setter av en del ressurser til kulturarbeid i kommunene, mens noen av utfordringene og svakhetene er knyttet til samarbeid, de er knyttet til lærernes fagkompetanse, de er knyttet til de praktisk-estetiske fagenes posisjon i skolehverdagen, og hun peker også på at PISA har flyttet fokuset over til basisfagene.

Lærerløftet er en av de viktigste satsingene til Solberg-regjeringen innenfor utdanningsfeltet, og det er en god satsing. Det er viktig med etter- og videreutdanning av lærere, men så er det sånn at veldig mange av dem som underviser i f.eks. musikk i grunnskolen, i utgangspunktet er kulturskolelærere som også har en liten stilling i grunnskolen. Jeg mener at det er viktig at vi også lykkes med å løfte disse lærerne, og at også kulturskolelærerne får ta del i Lærerløftet. Det vil bidra til å sikre kompetansen, det vil bidra til å sikre disse lærernes motivasjon, og jeg tror det vil bidra til å heve lærernes status også.

Marit Nybakk hadde her overtatt presidentplassen.

Anne Tingelstad Wøien (Sp) [14:34:50]: Først en takk til representanten Tynning Bjørnø, som tar opp de praktisk-estetiske fagene i skolen. Jeg registrerer med glede at vi er opptatt av mye av det samme, og siden jeg har neste interpellasjon, som i hovedsak dreier seg om lærerkompetansen, vil jeg derfor i mitt innlegg nå vektlegge de praktisk-estetiske fagene og oppfølging av rapporten Det muliges kunst, som ble lagt fram av utvalget for over et år siden.

Den rød-grønne regjeringa nedsatte dette ekspertutvalget for å se på hvordan vi bedre kunne koordinere og samle innsatsen i arbeidet med kunst og kultur i barnehage og skole. Resultatet Det muliges kunst ble overlevert både kulturministeren og kunnskapsministeren i fjor vår. Gruppa har etter min mening levert en god beskrivelse av utfordringa og pekt på ulike tiltak som bør gjennomføres. Det er bra at både Kunnskapsdepartementet og Kulturdepartementet står bak bestillinga av rapporten, og at de begge er mottakere og dermed også felles ansvarlig for oppfølginga. Men erfaring tilsier at det er gjerne én som må ta lederansvaret, og statsråden har sagt at han har ansvaret, og at han følger opp.

Jeg har lyst til å stille et spørsmål til statsråden: Jeg lurer på om oppfølginga er sånn at Stortinget skal få anledning til å diskutere denne rapporten på noen annen måte enn sånn som vi gjør nå, gjennom en interpellasjon? Jeg håper at statsråden vil svare på det og håper også sjølsagt at vi får anledning til å drøfte de praktisk-estetiske fagene og kunst- og håndverksfagene når vi da eventuelt får noen rapporter eller saker til behandling her i Stortinget.

Det har vært en gryende bekymring i skolen for at de praktisk-estetiske fagenes stilling er svekket. Etter omlegginga til Kunnskapsløftet har det vært en voldsom nedgang i antall søkere til videregående opplæring som har søkt seg til de praktisk-estetiske linjene, særlig innenfor formingsfagene. Musikk, dans og drama går det ganske bra med, men en sliter med rekruttering til formingsfagene. Det gamle faget tegning, form og farge rekrutterte bredt til dem som ønsket seg videre til en yrkesfaglig utdannelse, til en kunstkarriere eller til en akademisk utdannelse. Jeg er derfor spent på den gjennomgangen av studieprogrammene som Stortinget vedtok for snart to år siden, og ser fram til resultatet og til at vi kanskje også får komme tilbake til det og diskutert det i Stortinget.

Mange vil mene at det ikke gjør noe om det ikke er flere som velger seg til en praktisk-estetisk utdannelse, ut fra den oppfatning at kunstnere ikke er det som trengs mest i framtida. Jeg tror vi er på farlige veger dersom vi ikke er føre var og tar denne problematikken på alvor. Alt vi omgir oss med, former oss – fra den dagen vi åpner øynene og nybakte foreldre prøver å tvinge fram igjen de gamle barnesangene og lekene som de engang mente de hadde lært. Alle konferanser jeg er på, har et kulturelt innslag. Alle konferanser har egne logoer og materiell som følger konferansen. Alt vi omgir oss med av materielle ting, er designet av noen, og da av noen andre enn Vår Herre, som liksom tok seg av grunndesignet.

Vi ønsker oss ungdom som er gode i realfag, og som er gode til å uttrykke seg muntlig og skriftlig. Vi sier vi trenger dem for å gå fra det oljebaserte samfunn og over i det grønne, fornybare samfunnet. Vi trenger ny teknologi for å ta oss dit. Vi trenger ungdom som evner å tenke kreativt, og som har evne til å samarbeide og løse problemer sammen. Jeg synes representanten Thorsen på en god måte beskrev vår ulike oppfatning av hva som er viktig i skolen, og hva vi skal med de praktisk-estetiske fagene.

Kunst utfordrer. Å få anledning til å uttrykke seg gjennom mange mulige uttrykk er viktig for å stimulere de kreative evnene. Skal vi bli flinke på noe, må vi øve, og det gjelder også innenfor de praktisk-estetiske fagene. Vi blir ikke flinke til å tegne hvis vi ikke øver, og vi får ikke tatt ut vårt potensial dersom vi ikke har faglærere som kan det han eller hun driver med – akkurat som i alle andre fag.

Interpellanten deler Senterpartiets bekymring for de andre praktiske fagene i skolen, som mat og helse og musikk. Kroppsøving er også nevnt, men det er flere faglærere tilgjengelig i kroppsøving enn i mat og helse, sjøl om disse henger nøye sammen. Det vil være av avgjørende betydning at vi sørger for at det er faglærere i faget mat og helse, også i en tid der det rapporteres om at 60 pst. av norske menn allerede er overvektige. Skal vi løse globale og nasjonale utfordringer i framtida, må ungene lære å lage god og sunn mat.

Så skulle jeg gjerne ha sagt litt om Den kulturelle skolesekken, men det viktigste å si om det, er at de tilbudene som blir gitt i skolen, må møtes av fagkompetanse i den andre enden. Det må altså sitte fagkompetanse i skolen som kan møte dette, hvis vi skal ha fullt utbytte av Den kulturelle skolesekken.

Trine Skei Grande (V) [14:40:18]: Det er ikke akkurat en ny problemstilling vi diskuterer i dag. Verken manglende fagkompetanse i skolen eller kunnskapen om hvor viktig disse fagene er for læring, kommer brått på oss. Den rapporten statsråden har fått nå, er ikke den første i historien. Det har vært mange slike rapporter. Det har vært mange forskningsrapporter som har underbygd akkurat det som interpellanten tar opp, og det har vært mange utredninger. Men det har alltid vært litt vanskelig å nå opp i departementet, om det har vært styrt av SV eller av Arbeiderpartiet eller av Høyre. Det skikkelig store løftet innenfor disse fagene må man vende tilbake til da Venstre styrte departementet for å finne, og det er altfor lenge siden!

Synet på rollen til de praktisk-estetiske fagene for å oppnå læring er det nok uenighet om i denne salen. Det merker man godt. Alle er enige om at det er noe som heter basisfag, og at det viktigste er at man kan basisfagene når man kommer ut. Men det er nok en viss uenighet om at hvis en er dårlig i matte og ikke opplever mestring i matte, er det eneste som hjelper, mer matte. Jeg er nok av den oppfatning at hvis en er dårlig i matte, hvis en ikke mestrer ting i matte, så er det viktig at du som pedagog lar de barna få mestringsopplevelser på en eller annen måte eller i andre fag for å kunne mestre matte. Det er en viktig nøkkel for å klare å oppnå læring at barn opplever mestring. Derfor er det viktig å ha bredden i fagtilbudet, og derfor er de praktisk-estetiske fagene viktige for å oppnå læring også i basisfag.

Det andre handler om at vi i Norge gjør det ganske dårlig på innovasjon, nytenking og kreativitet. Vi har et ganske innovativt næringsliv, men på skolen og måten vi organiserer skolen på, legger vi altfor lite til rette for kreativitet. Det slo ned som en bombe for oss da de første målingene kom som viste at klasserom preget av mye større autoritetsangst for læreren og klasserom med strikt uniformsbruk, brakte oss unger med mer kreativitet og innovasjon enn hva det norske klasserommet gjør. Det er et lite varsko til oss. Det må være noe med måten vi lager læring i klasserommene på som gjør at vi ikke oppfordrer til den typen kreativitet som mer autoritære strukturer faktisk får fram. Derfor tror jeg det er viktig at de praktisk-estetiske fagene blir en del av arbeidet med å verdsette innovasjon og kreativitet, som kommer til å bli ett av de viktigste konkurransefortrinnene for oss framover hvis vi får det til.

Det tredje er at jeg mener at fagkunnskap er en styrke på absolutt alle områder. Jeg har hatt mange lærere i kunst og forming, som det het i min barndom. De eneste kunsttimene som jeg husker, hadde jeg med Elisabeth Balstad. Hun er profesjonell billedkunstner og har jobbet hele livet sitt som billedkunstner med utdannelse fra akademiet her i Oslo. En av de tingene som kanskje gjorde at jeg husker det skoleåret best, er at hun hadde en utrolig autoritet i klasserommet fordi hun var kunstner. Hun hadde utdannelse, hun var et navn som alle i området kjente, og jeg skulle ha henne i forming.

Den autoriteten er jeg ute etter i enhver lærers utøvelse av yrket sitt – om det er i norsk, matte eller om det er i formgivingsfag. Det som gir den autoriteten, er kompetansen. Derfor er det viktig at disse fagene ikke fylles på med enhver som ikke har fagutdannelse, men som alltids kan ta vare på ungene og la dem få tegne litt. Men det å bidra til kompetanse i fagene og autoritet i klasserommet og muligheten for å strekke seg videre handler også om den fagkompetansen en har.

Så vil jeg slutte meg til alle som er bekymret for matfagene våre. Det er en utdødende generasjon, de som har utdannelse på dette området spesifikt. Det bekymrer meg også, i hvert fall i en stresset tid der foreldrene ikke er så gode til å formidle den kunnskapen.

Hege Haukeland Liadal (A) [14:45:32]: Samfunnet trenger mennesker som er nysgjerrige på all kunnskap, og som er i stand til å omforme abstrakt teori til forklaringsmodeller. Vi trenger mennesker som kan kombinere gammel og ny kunnskap i stadig nye sammenhenger og erfare gleden ved å oppdage at nye former oppstår. Derfor trenger vi å lære om alle fagområder uten å definere hvilken kunnskap som er viktigere enn en annen. Det store spørsmålet er hvordan vi best mulig kan tilrettelegge for at alle lærer seg å lære. På samme måte som Norge måtte bygge ut vannkraft først for å starte aluminiumsindustri på Vestlandet, må vi også gi hjernen kraft – eller energi – for å legge grunnlaget for en kunnskapsindustri. En lærers utfordring er å vekke nysgjerrigheten. En kommunes utfordring er å ha god nok økonomi til å legge forholdene til rette i f.eks. kreative fag.

Spørsmålet vi må stille oss i dag, er om vi har et politisk styrt kunnskapsfall i de kreative fagene. De estetiske fagene er representert i skolen i dag gjennom f.eks. musikk, teater, drama, dans, kunst og håndverk, norsk, matematikk og media. Dette er fag som alle er viktige, men som vi nok dessverre opplever har vanskelige – og ikke minst dårlige – kår i skolehverdagen.

Vi vet at f.eks. kulturskolene i Norge, som er tilgjengelige for noen, er de som kanskje best ivaretar den kulturelle opplæringen. Derfor var det viktig for Arbeiderpartiet å bygge kulturnasjonen Norge gjennom å gi alle barn i 1.–4. trinn mulighet til å gå i kulturskolen. Det var et tiltak som den nye regjeringen raskt fjernet da de kom til makten. Det er en villet politikk, og det er et resultat av en konservativ styring av skolen. Jeg håper at vi i framtiden kan snakke om hvordan vi legger til rette for at kreative fag får samme status og sørger for et godt politisk håndverk i forkant av dette.

På søndag går 2,5 millioner norske bunader ut i gatene. Vi trenger flere bunader i framtiden, og jeg håper vi klarer å vekke interessen hos barn og ungdom, slik at de kan føre den tradisjonen og det håndverket videre.

Rapporten Det muliges kunst, som mange har referert til, må ikke forveksles med det umuliges kunst i skolehverdagen.

Torgeir Knag Fylkesnes (SV) [14:48:56]: Eg vil takke interpellanten for å reise eit viktig og interessant tema. Kreativitet kan i denne samanhengen forståast på litt forskjellige måtar. Ein kan førestille seg dei kreative faga – altså dei estetiske faga, dei musiske faga osv.– eller så kan ein førestille seg kreativitet i ein meir generell forstand, og der er alle fag generelt kreative. Det er ingen fag som er meir kreative enn andre. Den nye ideen kan oppstå uansett om ein tenkjer på matematikk eller om ein tenkjer på musikk.

Under denne debatten ligg det ei slags spenning som er veldig fundamental for den norske utdanningspolitiske debatten. Eg synest ein kan bruke utsegna til representanten Liadal om å gi dei estetiske eller dei kreative faga – kreativiteten – den same statusen i skulen som andre fag. Det kan vere utgangspunktet for ein ganske interessant diskusjon. Kva betyr eigentleg det? Betyr det f.eks. at dei kreative faga får liknande type status som dei klassiske målefaga matematikk, engelsk og norsk, som i dag har fått ein opphøgd status i norsk skule? Til det må eg seie at for at vi skal ha ein norsk skule der kreativiteten er det øvste målet for heile skulen, der ein ser kreativitet som ein del av læringa, ikkje som noko som kjem ved sida av, må det ha skjedd ganske store forandringar.

Det er to veldig ulike hestar som ein rir her. På den eine sida er det hesten der ein skal svare rett på prøvar og testar slik at ein skal bli målt i karakterar som skal kunne samanliknast – mellom skular, rektorar, lærarar og elevar. Da er målet å svare rett. Kreativitet handlar ikkje om å svare rett, kreativitet handlar om å svare uventa.

Eg har brukt to år av livet mitt på å granske kreativitet gjennom mitt hovudfag i filosofi. Viss det er noko kreativitet er, så er det eit slags klimaks av all kunnskap. Det er når ein evnar å vere kreativ i forhold kunnskap. Da har ein verkeleg forstått det. Så eigentleg bør målet med all matematikk, all engelsk, all norsk og all musikk vere å dyrke kreativiteten og verkeleg få den opp og fram. Men da kan ikkje målet med norsk skule vere å satse på det som kan målast, det som kan vegast, og det som kan samanliknast, for da får ein berre det som er rett, da får ein ikkje det uventa. Da hindrar ein kreativitet, ein fremjar ikkje kreativitet.

Altså – dei to hestane: Den eine hesten, der målet er å svare rett på oppgåver til eikvar tid. Den andre hesten er den kreative hesten, den som fremjar det uventa, det nye og ofte det sjokkerande. Dei to hestane kan ein ikkje ri samtidig i norsk skule dersom målet er å gi kreativiteten høg status.

Kreativitet er, når det kjem til stykket, nært bunden saman med å lære. Å lære, sjølve læringsprosessen, det å oppdage noko ein ikkje har forstått før, og forstå ein ny samanheng, det er ein kreativ prosess i seg sjølv. All læring, all pedagogikk som skjer i den norske skulen, er grunnleggane kreativ.

Vi i SV har merka oss delutgreiinga frå Ludviksen-utvalet. Vi synest denne diskusjonen er veldig interessant. Vi trur at når Ludvigsen-utvalet har levert heile rapporten sin i juni i år, kan denne diskusjonen verkeleg ta av. Men her ligg det veldig viktige spenningar for norsk skulepolitikk som vi kjem til å engasjere oss tungt i framover.

Christian Tynning Bjørnø (A) [14:53:28]: Jeg vil også takke deltakerne i debatten. Jeg synes de på en fin måte har anerkjent de praktisk-estetiske fagenes verdi. Vi har snakket fint om fagene, alle sammen. Det er bra. Da gjenstår det egentlig bare at snakket blir til handling.

Jeg må si at jeg er ikke helt beroliget over svarene til statsråden når det kommer til oppfølging av de ti konkrete anbefalingene fra Det muliges kunst. Både statsråden og representantene Gudmundsen og Thorsen er raske til å skyve ansvaret over på kommunene eller si diffust at arbeidet er satt i gang, uten å si hva slags arbeid som er satt i gang, eller nevne spesifikke tiltak.

Det blir også i denne debatten sagt at man må prioritere det viktigste først, og dermed også prioritere basisfagene. Man argumenterer for å ikke satse på de praktisk-estetiske fagene nå, nettopp fordi det er noe som er viktigere. Jeg mener det blir for snevert. Hvor blir det av helheten?

Så startet statsråden sitt innlegg med å si at han ikke var enig med elevene jeg refererte til, som sa at et animasjonsverksted i regi av Den kulturelle skolesekken var noe annet enn vanlig skole, fordi vanlig skole bare var teoretiske, skriftlige oppgaver. Statsråden kan gjerne være uenig i det. Problemet er bare at disse åttendeklassingene sitter med denne oppfatningen, og da hjelper det lite at statsråden er uenig. Det er ganske alvorlig når vi har åttendeklassinger med en sånn oppfatning av hva man driver med på skolen. Det sier noe om hvordan de mener man har innrettet opplæringen. Det bekymrer meg, og det bør også statsråden ta på alvor. I den anledning hadde jeg håpet å få noen tydeligere svar.

Statsråd Torbjørn Røe Isaksen [14:55:50]: Tusen takk for debatten, og takk for mange gode innlegg.

Jeg synes denne debatten har uttrykt en felles bekymring for de praktisk- estetiske fagene. Det er bra, og det må vi ta med videre.

Så etterlyser representanten Tynning Bjørnø tydelige svar. Jeg synes at når vi sier at vi jobber med noe, vil det være prematurt å komme med svar på konklusjoner som ennå ikke er trukket. Men det må også sies at som opposisjonsparti behøver man ikke i alle saker å vente på at statsråden skal svare noe. Jeg synes ikke det var påfallende mange klare og tydelige standpunkter fra Arbeiderpartiet i denne debatten heller. La meg nevne noen eksempler:

Kompetansekrav: Nå skal vi diskutere det etterpå også, i neste interpellasjon. Jeg har ikke hørt noe om Arbeiderpartiet ønsker å innføre kompetansekrav i de praktisk-estetiske fagene på små- og mellomtrinnet. Jeg har sagt at jeg er åpen for det. Men jeg har sagt at på grunn av praktiske utfordringer mener jeg vi skal prioritere de tre fagene vi har prioritert nå, først. Jeg vet i og for seg heller ikke om Arbeiderpartiet er for at vi skal ha kompetansekrav for alle lærere i norsk, engelsk og matematikk – det kunne det vært interessant å høre noe om.

Den kulturelle skolesekken: Det er bra at man vil ha økt oppmerksomhet rundt den, men jeg hørte ikke noe om hva Arbeiderpartiets konkrete løsning var på Den kulturelle skolesekken. Ønsker man f.eks. å opprette et nasjonalt senter i Oslo for å styrke Den kulturelle skolesekken og styrke samhandlingen mellom kulturdelen og skoledelen, for å si det litt enkelt? Jeg hørte heller ikke Arbeiderpartiet si noe konkret om en av de tydeligste anbefalingene i rapporten Det muliges kunst, nemlig at man skal legge ned senteret i Bodø og flytte dette kompetansemiljøet til Oslo. Det er også lov å gi statsråden innspill og råd om det selv om man sitter i opposisjon. Bortsett fra dette er jeg enig i veldig mye av det representanten Tynning Bjørnø sa, men jeg hadde behov for å si dette.

Helt til slutt: Jeg må innrømme at jeg stusset litt over noen av representanten Fylkesnes’ resonnementer. Det første som slo meg, var 1+1. Et overraskende svar på det ville vært 3. Det riktige svaret er 2. Så med andre ord – kreativitet som overraskende svar kan vel ikke alene være et tilstrekkelig kriterium.

Jeg lurer alltid på hva man tenker når man snakker om det som kan måles og veies i skolen. La oss holde veiingen utenfor, jeg kjenner ikke til at det foregår så mye av det. Men én av de tingene vi forsøker å sjekke, er om elever i 5. klasse har lært å skrive, og om de kan lese. Hvis man skal være kreativ, hvis man i det hele tatt skal kunne ha en sjanse til også å delta i de mange praktisk-estetiske fagene, må man altså kunne lese. Da mener jeg det er viktig at vi sjekker det i 5. klasse – ikke fordi målingen i seg selv er viktig, men fordi det å kunne lese er en basis for all annen kunnskap man skal tilegne seg i skolen, også i de avgjørende praktisk-estetiske fagene.

Presidenten: Sak nr. 9 er dermed ferdigbehandlet.