Presidenten: Etter ønske fra helse- og omsorgskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av regjeringen innenfor den fordelte taletid, og at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Kristin Ørmen Johnsen (H) [21:06:49]: (ordfører for saken): Representantene Toppe, Lundteigen og Sjelmo Nordås reiser et representantforslag der hovedintensjonen er å avvikle foretaksmodellen, innføre folkevalgt styring av sykehusene, og at nasjonal helse- og sykehusplan skal legge føringer for bl.a. funksjonsfordeling, lokalisering og organisering av sykehusene i Norge.

Flertallet i komiteen, som Senterpartiet ikke er en del av, er opptatt av at Stortinget skal behandle overordnede prinsipper og kvalitetskrav til spesialisthelsetjenestene. Helseforetakene har selv ansvar for å planlegge og gjennomføre utviklings- og omstillingsarbeid som er nødvendig for å imøtekomme de overordnede prinsipper og kvalitetskrav som Stortinget har vedtatt. Dette er en rollefordeling som jeg mener må respekteres. Det er her Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti skiller lag med flertallet. Stortinget kan ikke detaljstyre det enkelte sykehus. Det er styrene i sykehusene som har ansvar for drift, ledelse og kontroll av kvalitet.

Til høsten vil regjeringen fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget, og regjeringen mener det er behov for mer politisk styring med hvordan spesialisthelsetjenesten utvikler seg. Nasjonal helse- og sykehusplan vil gi Stortinget større innflytelse på hvordan helsetjenesten skal utvikles. Planen vil skissere nasjonale prinsipper for ulike typer sykehus, sykehusstruktur og krav til kompetanse og kvalitet. Jeg nevner at det er nasjonale prinsipper, det er ikke detaljer knyttet til hvert enkelt sykehus i Norge. Planen skal utarbeides med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge på oppdatert kunnskap, og man skal se på de planene som allerede er utviklet innen helseforetakene.

Som varslet til Stortinget i tillegget til statsbudsjettet for 2014 vil regjeringen komme tilbake til nedleggelse av de regionale helseforetakene når den nasjonale helse- og sykehusplanen er utformet, vedtatt og virker. Dette vil Stortinget få rikelig anledning til å diskutere. Jeg mener det er hensiktsmessig å vedta planen før man starter en utredning av en styringsmodell. Man må få enkelte brikker på plass før andre legges på plass.

Ifølge representantforslaget skal styrene i foretakene velges blant folkevalgte i fylkestinget. Dette mener flertallet vil føre til svært uklare ansvarsforhold og pulverisering av det politiske ansvaret for en svært stor og viktig samfunnssektor. Styrene vil komme i krysspress mellom å gjennomføre den politikken som de valgte medlemmer av fylkestinget har vært med på å vedta, og å gjennomføre den politikken som Stortinget og regjeringen ønsker å få gjennomført. Ministeren må altså i tilfeller der styrene ikke ønsker å gjennomføre vedtatt politikk, i ytterste konsekvens bytte ut styrene, og vil etter den modellen være avhengig av å finne nye medlemmer fra samme fylkesting. Statsråden kan da fortsatt risikere å ha styrer som ikke vil gjennomføre den politikken som Stortinget og regjeringen har vedtatt. Det kan vi ikke leve med.

Modellen fra Senterpartiet skaper et inntrykk av at fylkestinget og fylkespolitikerne har et direkte ansvar for sykehusdriften, men i realiteten må man forholde seg til budsjetter og styringsdokumenter som kommer fra storting og regjering.

Representantforslaget tar også opp ledelse av sykehus og finansieringsformer for spesialisthelsetjenesten. Med hensyn til ledelse av sykehuset vil jeg påpeke at det i dag ikke er belegg for at norske sykehus er styrt og ledet på en måte som ikke er effektiv, demokratisk eller gir tillit. Men det er klart at det alltid er rom for forbedring når det gjelder ledelse, og ledelse er komiteen også opptatt av.

Komiteen har i tidligere dokumenter også skrevet om ledelse og vil gjerne understreke at man er opptatt av å skape kulturer som involverer medarbeidere i omstillinger. Men det er til syvende og sist styrene som må vurdere hva som er den mest hensiktsmessige organisering av både ledelse og sykehuset for øvrig.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:12:06]: Arbeiderpartiet mener at en regionalisert modell for styring av spesialisthelsetjenesten har vist seg å svare godt på de utfordringene vi står overfor i helsesektoren. Debatten i sak nr. 7 tidligere i dag trumfer ikke det standpunktet.

Vi har fått dokumentert at innføring av foretaksmodellen i 2002 har ført til at langt flere pasienter enn tidligere har fått behandling i sykehusene. Det har gitt bedre kvalitet i pasientbehandlinga og bidratt til at vi har god fordeling av både økonomiske og faglige ressurser regionene imellom. Gjennom den regionale overbygningen har det også vært mulig å løfte viktige lokale og regionale problemstillinger gjennom en sterk regional aktør, som har hatt mulighet til å ta overordnede grep for god ressursfordeling innad. Ikke minst har dette vært viktig for å sikre god kvalitet ved lokalsykehusene i regioner med store avstander og spredt befolkning.

Forslagsstillerne vil ha sterkere politisk styring med sykehusene. Det kan vi være enig i. Foretaksmodellen har vært justert og endret en rekke ganger siden innføringen i 2002, og den politiske styringen er blitt tydeligere underveis. Men det er vanskelig å se at en ny stor omorganisering vil gi et bedre sykehustilbud til befolkningen. Og det må jo være det som er målestokken. Vi kan heller ikke se at den modellen som skisseres i det foreliggende representantforslaget, gir bedre svar på utfordringene i spesialisthelsetjenesten.

Arbeiderpartiet er enig med forslagsstillerne i at det er behov for å styrke rammefinansieringa av sykehusene, og mener det er viktig i første omgang å tilbakestille ISF-andelen fra 50 pst. til 40 pst., som var satsen under Stoltenberg II-regjeringa. Vi mener også, i likhet med forslagsstillerne, at det er viktig å sikre at styrene i de regionale helseforetakene har en sterkere regional politisk forankring. Men vi kan ikke se poenget med at styremedlemmer skal velges blant fylkestingsmedlemmer – selv om en folkevalgt posisjon lokalt eller regionalt ikke kan være diskvalifiserende i seg sjøl for et sånt verv.

Arbeiderpartiet er kritiske til at regjeringa har forkastet prinsippet om at et flertall av de eieroppnevnte styremedlemmene til de regionale helseforetakene og sykehusene skal oppnevnes blant politikere foreslått av fylkeskommuner, kommuner og Sametinget. Vi er bekymret for at dette svekker den lokale, politiske forankringa i styringa av en så viktig samfunnssektor som sykehusene er, og mener at en slik forankring er nødvendig for å ivareta sykehusenes legitimitet i befolkninga.

Regjeringa har bebudet at nasjonal helse- og sykehusplan vil komme til Stortinget høsten 2015. Arbeiderpartiet er positiv til at det kommer en sånn plan, men vi forventer at regjeringa legger opp til rullering og oppdatering av planen med jevne mellomrom, for å sikre at denne svarer på de til enhver tid aktuelle utfordringer. Det synes nå klart at en nasjonal helse- og sykehusplan ikke kan være et uttømmende styringsverktøy, og vi noterer med en viss undring at regjeringa så langt har vært lite konkret om hvordan man egentlig tenker at en nasjonal styringsmodell for sykehusene kan være.

Det er i alle fall klart at helseministeren ikke har sine ord i behold da han i opposisjon meldte at sykehusplanen skulle være like detaljert som Nasjonal transportplan:

«Den helseplanen vi skal lage, vil definere oppgavene til hvert enkelt sykehus, også lokalt, ut fra et nasjonalt hensyn.»

Nå sier helseministeren at planen vil være på et meget overordnet plan og slett ikke definere oppgavene til hvert enkelt sykehus. Det er ikke rart at mange er forvirret over hvordan denne regjeringa egentlig tenker om styringa av sykehusene.

Arbeiderpartiet vil beholde en regional styringsstruktur og fortløpende gjennomføre forbedringer i ledelse og organisering av norske sykehus. Slik vil vi sikre en styringsstruktur som ivaretar behovet for lokal forankring, folkevalgt kompetanse, legitimitet lokalt og regionalt, og bred kunnskap om sykehusdrift og samfunnsspørsmål på alle nivå i styringa av spesialisthelsetjenesten.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [21:16:46]: Det har i mange år vært et flertall for å legge ned de regionale helseforetakene. Men siden SV og Senterpartiet valgte å skjerme dem, har det ikke skjedd noen endring gjennom disse årene. Fremskrittspartiet gikk til valg på at de regionale helseforetakene skulle legges ned, og dette er forankret i regjeringsplattformen. Det er likevel viktig for meg å understreke at det aller viktigste for oss nå er å få på plass den nasjonale helse- og sykehusplanen, for deretter å fremme forslag om hvordan sykehusene i fremtiden kan organiseres. Det er to ting som er viktig da. Det ene er at vi føler oss trygge på at det vi foreslår, er bedre enn det vi har i dag, og det andre er at det har bred politisk forankring.

Per i dag er det kun Arbeiderpartiet som forsvarer foretaksmodellen, så det bærer håp om at man kan komme til en enighet. Men skal en slik enighet komme i stand, trenger vi at det utføres et skikkelig arbeid i forkant.

Et godt sykehustilbud til hele befolkningen med alt som et sykehus innbefatter, er altfor viktig og stort til å ta i et representantforslag. Noe slikt ville være direkte uansvarlig. Dette kom også til syne i høringen. Svært få av dem som var inne på høringen, hadde kommentarer til selve forslaget til innretning, men var mest opptatt av sitt lokalsykehus eller synliggjorde svakheter med dagens organisering. Derfor skal helseforetakene også framover ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings- og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme behovene.

Stortinget kan ikke detaljstyre foretakene eller det enkelte sykehus. Men intensjonen med en nasjonal helse- og sykehusplan er i tillegg til å skissere nasjonale prinsipper for ulike typer sykehus og sykehusstruktur å ha mer politisk styring med hvordan tjenesten utvikler seg.

Jeg konstaterer at SV og Senterpartiet mener en hel masse om dette nå, og det er vanskelig å forstå hvordan det var mulig å sitte i åtte år uten å foreta seg noen ting. Ifølge disse to partiene haster det nå med å få avviklet foretaksmodellen. Det står i merknadene. Merknadene fra disse to partiene går svært langt i å svartmale alt de har stått for og vernet om gjennom åtte år. De kritiserer egen regjering for endringer i foretaksloven av 2012, for mangel på åpenhet, for at lederlønningene har blitt svært høye og for at antall administrativt ansatte har økt kraftig. Mye av denne kritikken kan vi enes om, og derfor fremmet vi i opposisjon flere forslag, men ble nedstemt hver gang. Jeg føler likevel et behov for å minne om at det faktisk hver eneste dag ytes en stor innsats innen akuttmedisin, behandling, rehabilitering og forskning. Det store flertall er fornøyd med det tilbudet, og jeg er opptatt av at vi ikke glemmer alle disse ansatte, som til tross for gammelt utstyr, overbelegg, underbemanning og slitne bygninger yter pleie og omsorg av svært høy kvalitet. Å rydde opp i alt etterslepet og hele tiden tenke framover og videreutvikle er en stor og kontinuerlig jobb. Men vi må aldri glemme den jobben som gjøres der ute, til tross for utfordringer som vi stort sett er enige om eksisterer.

Til slutt tar man et kraftig oppgjør med måten sykehusene blir finansiert på, og viser til at det finnes andre måter å få ned ventetider på. Til det har jeg kun én ting å si. Under rød-grønt styre økte antall personer som ventet på behandling, med nær 10 000 i året, og mer enn en kvart milliard mennesker sto i denne køen da vi overtok. Nå går antallet nedover, og regjeringens økte budsjetter samt en rekke andre grep som har blitt gjort, virker. Å vise til Skottland synes noe underlig. Komiteen var på besøk der, og vi fikk nok et noe forskjellig syn på hvor vellykket deres organisering var. Stortingets utredningsseksjon har sett på Skottlands modell, og den innbyr absolutt ikke til å kopiere.

Fremskrittspartiet går imot alle forslagene fra Senterpartiet og SV og imøteser den videre debatten i forbindelse med arbeidet med den nasjonale sykehusplanen og senere om ny organisering av våre sykehus.

Olaug V. Bollestad (KrF) [21:21:08]: Regjeringen har varslet at den skal komme med en helse- og sykehusplan denne høsten. Og er det noe som er blitt endret siden vi sist hadde en sykehusreform, så er det behandlingsformer, ny kunnskap og ikke minst nytt og ny type utstyr. Noen teknikker er så avanserte at de også vil kreve mengde for å sikre god behandling og god kvalitet.

Den nye helse- og sykehusplanen må ta opp i seg hvordan landet vårt er, med avstander, utfordrende vær og spredt befolkning – for å nevne noe. Skal man kunne gi gode tjenester, må alt dette ses i sammenheng, og man må også se på hvilken form for styre vår helsetjeneste er best tjent med for å sikre et godt helsetilbud.

Helse- og sykehusplanen må ta inn over seg behovet for akutt hjelp, elektiv behandling og ikke minst all annen behandling som er planlagt. I tillegg vet man at vi stadig kan behandle flere og sjeldne sykdommer og tilstander som vi før ikke kunne gjøre noe med, noe som også vil kreve samarbeid både innad i vårt eget land og – ikke minst – utover egne landegrenser.

Kristelig Folkeparti vil legge ned de regionale helseforetakene. Vi mener at foretaksmodellen er byråkratisk og tungrodd. En tydelig politisk styring av spesialisthelsetjenesten har vært vanskelig å sikre innenfor dagens styringsmodell. Det er et mål å sikre likeverdige sykehustjenester over hele landet, samtidig som vi må sikre lokale tilpasninger.

Kristelig Folkeparti mener at vi ikke må tilbake til at sykehusene blir en del av lokalvalgkampen eller fylkesvalgkampen. Det blir lite forutsigbart for sykehusene, for fagmiljøene og til slutt for pasientene. Da blir heller ikke tilbudet framtidsrettet for våre innbyggere.

Kristelig Folkeparti mener at de lokale helseforetakene må styres etter en nasjonal strategi, forankret i vårt storting og departement, som sikrer hele landet en god helsetjeneste. En god akuttberedskap må ligge i bunnen og være sentral i denne helse- og sykehusplanen og må også styres som en del av hele tjenesten.

Kristelig Folkeparti mener at vi må sikre de nasjonale funksjonene, slik at de bevares med den kompetansen som er til beste for vårt land og for våre pasienter. Derfor går ikke Kristelig Folkeparti inn for en endring av styreform nå. Den diskusjonen vil vi ta inngående i den nasjonale helse- og sykehusplanen, for da vet vi hva vi snakker om, og hva vi skal styre. Kristelig Folkeparti følger derfor komiteens tilråding og stemmer imot forslaget.

Kjersti Toppe (Sp) [21:24:35]: Helseføretaksmodellen med etablering av helseføretak og statleg eigarskap av sjukehusa vart innført i 2002 og er omtala som den største helsereforma sidan kommunane fekk ansvaret for primærhelsetenesta i 1984. Det er også sagt at ho er den einaste store reforma i Noreg som er vorten vedtatt utan noka føregåande offentleg utgreiing, og ho vart gjennomført i stor hast. Frå ideen vart lansert til lova vart vedtatt tok det to år.

Sjukehusreforma i 2002 handla ikkje berre om at staten skulle overta ansvaret for sjukehusa. Det handla om at ein innførte eit heilt nytt driftsprinsipp, bort frå forvaltningsmodell og over til ein forretningsmodell på linje med det private næringslivet.

Det var sterk fagleg motstand mot reforma allereie frå starten. Ti framtredande legar laga ei motmelding til helseføretaksreforma, som er interessant å lesa no. Der gav dei sterkt uttrykk for sin skepsis til reforma og konsekvensane. Det var sjølve fristillinga frå demokratisk styring som ein åtvara mest mot, for i eit marknadssystem vil ikkje folk i val eller Stortinget ha nokon reell innflytelse over prioriteringar i helsevesenet. Det vart åtvara mot at byråkratiet ville veksa og dominera fagmiljøet, og det vart åtvara mot at fagutviklinga ville verta hemma på grunn av konkurranse mellom sjukehus, og fordi opplæringa ville verte ulønsam aktivitet. Det vart åtvara mot at over tid ville Noreg få eit todelt helsevesen – eit i offentleg eige og eit i privat eige. Sjukehusa ville verta spesialiserte og akuttberedskapen ville verte sentralisert. Dei friskaste pasientane ville få høgare prioritet framfor dei mest sjuke. Veldig mange av desse bekymringane er dessverre vorte ein realitet.

Senterpartiet registrerer at helseministeren skyver sitt valløfte ut i tid og vil ikkje lenger vraka dette styresettet. No skal vi først ha ein nasjonal helse- og sjukehusplan, han skal verte vedtatt, han skal verte implementert, og han skal no verka før ein seier noko meir om styresettet.

Senterpartiet etterlyser først og fremst meir demokratisk styring og folkevald innflytelse over sjukehustilbodet. Vi vil ha ei finansiering som byggjer opp under ei god offentleg forvalting og likeverdige tenester. Vi foreslår derfor at regjeringa skal fremma lovforslag der helseføretakslova vert erstatta med ei ny helseforvaltingslov med folkevald styring av sjukehusa under statleg eigarskap. Vi ber regjeringa fremja ein detaljert nasjonal helse- og sjukehusplan som sikrar politiske prioriteringar for kvalitet, rekruttering, utdanning, funksjonsfordeling, lokalisering og organisering av spesialisthelsetenesta. Denne planen må leggja rammene for folkevald styring regionalt og lokalt. Vi ber regjeringa gjennom ei ny helseforvaltingslov oppretta om lag 20 sjukehusstyre, nokolunde tilsvarande dagens 20 helseføretak, der fleirtalet i styret er valt av og blant fylkestinget sine medlemmar. Vi ber regjeringa gjennom ny helseforvaltingslov oppretta statleg leiing ved sjukehus som har både fagleg ansvar og økonomi- og personalansvar. Vi foreslår også at det vert oppretta eigne verksemdstyre ved sjukehusa, der fleirtalet er lokale folkevalde og der det er representantar frå kommunehelsetenesta. Vi foreslår òg at sjukehusa i all hovudsak rammefinansierast. Dette betyr at bestiller- og utførarmodellen vert avvikla.

I innstillinga er det vanskeleg å sjå noko kritikk mot helseføretaksmodellen frå regjeringspartia, Kristeleg Folkeparti eller Venstre. No var Kristeleg Folkeparti tydeleg på talarstolen, men elles er det ei herleggjering av styresettet og ingen kritiske merknader til dagens styremåte.

Eg har sett på kva dei same partia meinte i 2011, i samband med behandlinga av eit representantforslag frå Kristeleg Folkeparti om å leggja ned dei regionale helseføretaka. Dei skriv følgjande:

«Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti» – da satt ikkje Venstre i komiteen – «mener at dagens styringsmodell for helsesektoren ikke er hensiktsmessig, og ønsker at det utarbeides et alternativ. Slik disse medlemmene ser det, er det viktig at det sikres en politisk styring av sykehussektoren. Derfor ønsker disse medlemmene å legge ned de regionale helseforetakene og gi større frihet og mer ansvar til de lokale helseforetakene innenfor rammen av en nasjonal helsepolitikk.»

Det er dette Senterpartiet fremmer forslag om i dag.

Desse partia fremma eit forslag i 2011:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag for Stortinget om å legge ned de regionale helseforetakene.»

Eg forstår at ein no er i posisjon – det er rart at det ikkje er ein einaste kritisk merknad i innstillinga, det skuffar meg.

Så skal eg til slutt ta opp Senterpartiet sine forslag i saka.

Presidenten: Representanten Kjersti Toppe har tatt opp de forslagene hun refererte til.

Ketil Kjenseth (V) [21:29:57]: Jeg hørte representanten Kjersti Toppe omtale innføringen av helseforetaksmodellen som kanskje den minst demokratiske gjennomføringen av en reform, nesten, i norsk historie. Å skulle avvikle det tilsvarende gjennom et representantforslag, et Dokument 8-forslag, hadde vel overgått det.

Så til innholdet i forslaget. Det er sånn at flertallspartiene, og nå er Venstre også i helsekomiteen, har en samarbeidsavtale som sier at vi skal avvikle de regionale helseforetakene. Men først på lista står å få til Stortinget en nasjonal helse- og sykehusplan, og få vedtatt den.

For Venstres del har vi nylig hatt landsmøte, som alle andre i vår. Der var sykehuspolitikken omtalt som en del av en kommune- og regionreform. Vi er ikke fremmed for å føre deler av sykehussektoren til nye regioner. Vi er heller ikke fremmed for å videreføre alle sykehusene i statlig eierskap, eller å flytte hele sykehussektoren – også universitetssykehusene – til nye regioner. Men vi har ikke konkludert på dette, og vi ber først av alt om at det utredes en videre tilhørighet til forvaltningsnivå.

Vi skal også se på styringsform som hører til dette. Den modellen som Senterpartiet foreslår – i litt stort, det demokratiske sinnelaget til Senterpartiet her – er Venstre mye enig i. Vi ønsker en annen tilknytningsform der helseministeren ikke skal være eierorganet alene. Etter å ha vært i Skottland og sett på modellen der, så er jeg ikke udelt positiv til at det er dit vi skal i Norge. Selv om Skottland har drøyt fem millioner innbyggere, og har reversert mye av det Norge har tatt til seg fra britisk helsesektor, har heller ikke de skotske styrene noen forankring – særlig politisk. De forsøkte seg også med folkevalgte valg til styrene, og sluttet raskt med det. Det ble dårlig oppslutning og det var ikke så lett å få folk til å stille til valg. Det er en uriaspost – vi må også ta i betraktning at dette er en krevende oppgave.

Å skulle velge dem ut fra indirekte valg fra de nye regionstingene er det også utfordringer med. Det blir en diskusjon i årene som kommer hvilken modell man skal velge. For Venstres del er vi åpne for å lytte til mange partiers meninger her, men først av alt er vi nødt til å få vedtatt en nasjonal helse- og sykehusplan som sier noe om en struktur og et innhold i sykehusene framover, og ut ifra det kan vi velge både forankringspunkt og styringsform.

Karin Andersen (SV) [21:33:29]: Da sykehusreformen ble gjennomført, var SV imot. Vi fremmet også egne lovforslag om en annen styringsmodell den gangen, som hadde vært mer demokratisk. Den styringsmodellen som ble valgt, bærer etter vårt syn altfor stort preg av markedsrettede styringsmodeller og av altfor lite demokratisk, politisk kontroll i folkevalgte organer. Det har vært kritikken hele vegen, og den står seg. Men historien til denne sykehusreformen er nok slik at det har vært vanskelig for de partiene som sto i bresjen for den, å se at dette har hatt store problematiske sider. Jeg er glad for at nå har vel alle partier, bortsett fra Arbeiderpartiet, sagt at man ønsker en annen modell, og det er positivt.

Dette forslaget går ut på at man skal komme i gang mer konkret med dette arbeidet, slik at vi kan få fortgang i å få en bedre politisk styring over sykehusene. Representanten Kjenseth fra Venstre var oppe her og sa at det var sikkert problemer med å få oppnevnt folkevalgte representanter i styrene også i Skottland, som det vises til i innstillingen. Det er det nok sikkert, for dette er vanskelige saker. Men poenget er at det er politikerne som må ta ansvaret. Den modellen som er valgt nå, der man har noen politikere som har sittet nærmest som gisler i et sånt styre, som ikke er oppnevnt av noe politisk folkevalgt organ og ikke skal melde tilbake til noe politisk folkevalgt organ, og som henger litt i løse lufta, har SV hele tida ment har vært en ren kvasimodell, og at man i utgangspunktet da heller burde hatt en modell med rene – for å si det sånn – fagstyrer istedenfor å blande fag og politikk inn i den type styringsorgan.

SV ønsker at man må ta politisk ansvar for de beslutningene som blir tatt. En av mine veldig rare opplevelser som politiker var da foretaket i Hedmark skulle ta beslutning om å flytte mor- og barnenheten fra Elverum til Lillehammer, for da fikk du som politiker, og Stortinget, på en måte ansvaret for at dette skjer, men du har ingen virkemidler, og så står du utenfor et styremøte til helseforetaket og liksom protesterer mot et helseforetak som egentlig det politiske Stortinget har ansvaret for, men vi har ingen innvirkning på det. Det er en komplett umulig situasjon å være i. Jeg har som stortingspolitiker i alle år blitt konfrontert av befolkningen med ting som foregår i sykehusene, men jeg har aldri hatt direkte innflytelse og muligheter til å gjøre noe med det, og det er en helt umulig situasjon, og dette må vi løse på en annen måte enn det vi gjør i dag.

Det andre er styringssystemene og finansieringssystemene. I dette forslaget tar man opp at vi må få mer rammefinansiering og mindre innsatsstyrt finansiering, og at man må ha andre incitamentmodeller enn det man har i dag, for det kan få perverterte virkninger, og dette er velferd og ikke butikk. Jeg er veldig glad for at dette representantforslaget kommer, for det er med på å pushe fram en veldig viktig debatt som må komme. Vi vet ikke helt hva regjeringen har tenkt når de sier at man skal avvikle denne modellen, så vi er veldig spente på å få se det konkrete resultatet.

Men SV ønsker altså en modell der det er folkevalgt styring i første omgang, før man får opp et regionnivå som eventuelt kan ta dette tilbake. Så er det vel rimelig at det skal være under Helsedepartementet, slik at det er helseministeren som «in the end» har dette ansvaret, og at man må gå gjennom finansieringsmodellene. Vi har også store forventninger til den nasjonale helseplanen, og til at statsråden legger den fram slik at de viktige beslutningene faktisk blir tatt av politikerne i Stortinget, og det ansvaret må vi ta.

Statsråd Bent Høie [21:38:52]: Jeg kan da starte med å glede representanten Andersen med at denne blandingsmodellen, som jeg er helt enig i beskrivelsen av, der noen hadde partiene bak seg, men ikke var representert i disse folkevalgte organene som de kom fra, er avskaffet, og det er nå rene faglige styrer.

I tråd med regjeringsplattformen vil vi til høsten fremme en nasjonal helse- og sykehusplan for Stortinget. Målet er å få mer åpenhet og forutsigbarhet i sektoren. Som varslet i tillegget til statsbudsjettet for 2014, vil vi komme tilbake til nedleggelse av de regionale helseforetakene når den nasjonale helse- og sykehusplanen er utformet, vedtatt og virker.

Regjeringen mener vi har behov for mer politisk styring med hvordan spesialisthelsetjenesten utvikler seg. Nasjonal helse- og sykehusplan vil gi Stortinget større innflytelse på hvordan spesialisthelsetjenesten skal utvikle seg i årene framover.

Helse- og sykehusplanen vil skissere nasjonale prinsipper for ulike typer sykehus og sykehusstruktur. Den skal utarbeides med utgangspunkt i pasientenes behov, bygge på oppdatert kunnskap og på de planene som allerede er utviklet i helseforetakene.

Når Stortinget har behandlet de overordnede prinsippene for hvordan en samlet spesialisthelsetjeneste skal utvikles, skal helsemyndighetene nedfelle disse prinsippene i faglige kriterier og kvalitetskrav som kan stilles til sykehusene for framtiden. Helseforetakene skal også framover ha ansvar for å planlegge og gjennomføre det utviklings- og omstillingsarbeidet som er nødvendig for å imøtekomme de nasjonale prinsippene og faglige kriteriene som blir satt. Regjeringens nasjonale helse- og sykehusplan kommer til å være innrettet slik at denne rollefordelingen blir respektert.

Representantforslaget innebærer at staten fortsatt skal ha eierskap til helseforetakene og dermed at helse- og omsorgsministeren – som før – skal være konstitusjonelt ansvarlig for tjenesten overfor Stortinget. Da må man legge til grunn at helsepolitikken forankres nettopp i Stortinget, og utøves av regjeringen. Helse- og omsorgsministerens redskap for å gjennomføre helsepolitikken er styrene i helseforetakene.

Ifølge forslaget skal styrene velges blant folkevalgte i fylkestinget. Dette vil føre til svært uklare ansvarsforhold og føre til pulverisering av det politiske ansvaret for en veldig stor og viktig samfunnssektor. Styrerepresentantene vil kunne komme i et sterkt krysspress mellom på den ene siden å gjennomføre den politikken som de som medlemmer av fylkestinget har vært med på å vedta, og på den andre siden å gjennomføre den politikken som gjerne står i motsetning til dette, som Stortinget og regjeringen ønsker å få gjennomført.

Helse- og omsorgsministeren vil, i tilfeller der styrene ikke gjennomfører vedtatt politikk, i ytterste konsekvens måtte bytte ut styrene. Etter denne modellen vil en da være avhengig av å velge nye medlemmer fra samme fylkesting, og den ansvarlige ministeren kan da risikere fortsatt å ha styrer som ikke gjennomfører den politikken som Stortinget og regjeringen har vedtatt.

Modellen skaper også et inntrykk av at fylkestinget og fylkespolitikerne har et direkte ansvar for sykehusdriften, mens de i realiteten må forholde seg til de budsjettene og de styringsdokumentene som kommer fra storting og regjering. Dette vil ikke bare føre til en uklar styringsmodell for sykehusene, men vil også undergrave fylkestingsrepresentantenes rolle som folkevalgte.

En forstår at dette er et forslag som jeg vil advare veldig sterkt imot. Det vil undergrave Stortingets rolle som folkevalgt nivå med ansvar for spesialisthelsetjenesten, det vil undergrave helse- og omsorgsministerens konstitusjonelle ansvar for Stortinget, og det vil også undergrave fylkestingsmedlemmenes rolle som folkevalgte på det regionale nivået. Modellen skaper uklare ansvarsforhold og åpner for den type politisk spill som dagens styringsmodell for spesialisthelsetjenesten hadde til hensikt å rydde opp i.

Utformingen av en framtidig styringsmodell for spesialisthelsetjenesten skal støtte opp om målet om å sikre befolkningen likeverdige tjenester med god kvalitet og god utnyttelse av ressursene som Stortinget stiller til disposisjon. Organisering av eierskapet til spesialisthelsetjenesten er ett av flere virkemidler for å sikre mer nasjonal politisk styring av sektoren. Dette virkemidlet må ses i sammenheng med øvrige styringstiltak som vil bli lagt fram i nasjonal helse- og sykehusplan. Styringsmodellen må sikre godt samarbeid, god koordinering og ressursutnyttelse mellom sykehus og andre aktører, spesielt kommunenes helsetjeneste. Pasienter, brukere og andre berørte skal sikres innflytelse på tjenestetilbudet.

Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med denne saken etter at nasjonal helse- og sykehusplan er lagt fram.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:43:53]: Det er i sannhet forskjell på å være opposisjonspolitiker og posisjonspolitiker. Det får man ikke minst demonstrert når man finner fram sitater fra helseministeren før og etter valget i 2013 – hør på dette:

«Det vil alltid gå fakkeltog, men nå vil fakkeltogene vite hvor de skal gå (…) De kan henvende seg til sine egne politikere på Stortinget, som med vår modell vil ha ansvar for beslutningene. Det har de ikke i dag, den makten ligger til de regionale helseforetakene.»

Og så etter valget:

«Jeg ønsker ikke med nasjonal helse- og sykehusplan å legge opp til at Stortinget skal ta beslutninger knyttet til det konkrete føde- og akuttilbudet eller øvrige endringer ved de ulike sykehusene.»

Forvirringa er stor.

Og mens vi venter på ikke Godot, men nasjonal helse- og sykehusplan, skal jeg stille et litt snilt spørsmål, siden det er seint på kveld: Synes statsråden at det muligens kan være litt lurt å tenke regionalt videre, regionalt i styringa av sykehusene?

Statsråd Bent Høie [21:44:59]: Ja, det er definitivt forskjell på å være i opposisjon og posisjon. Det fornøyelige med å være i posisjon er at en får muligheten til å gjennomføre den politikken som ble utviklet mens en var i opposisjon. Det er vi godt i gang med.

Den første viktige endringen i styringsmodellen, som jeg har vært veldig tydelig på hele veien, er å lage en operativ nasjonal helse- og sykehusplan. Den planen vil bli lagt fram denne høsten. Det er det viktigste redskapet for å sikre en bedre politisk forankring.

Det er helt riktig at demonstrasjonstogene må vite hvor de skal gå. Når vi nå gjør viktige endringer i innhold eller legger ned sykehus, er det ingen lenger som er i tvil om hvem som har det politiske ansvaret. Mens en del av mine forgjengere i den rød-grønne regjeringen skyldte på helseregionene og brukte dem som skjermbrett, møter jeg demonstrasjonene her utenfor Stortinget og forklarer hvorfor jeg har tatt den politiske beslutningen og det ansvaret det er for viktige samfunnsinstitusjoner som sykehusene.

Så ja, det er forskjell på opposisjon og posisjon, men det er jammen meg forskjell på posisjon også!

Tove Karoline Knutsen (A) [21:46:03]: Det var interessant å høre. Jeg tror helseministeren har misforstått litt. Fakkeltogene har ikke henvendt seg til Stortinget for å demonstrere mot noen overordnede prinsipper. De har henvendt seg til Stortinget fordi de ønsket at Stortinget skulle løse helt konkrete problemer eller utfordringer på det enkelte sykehus.

Når helseministeren i forrige periode snakket om at fakkeltogene kunne henvende seg til sine politikere, var det for å få ordnet opp i sine sykehus. Synes fremdeles statsråden at han har brakt klarhet i akkurat dette med fakkeltogene og hvor de skal henvende seg når de er misfornøyd?

Statsråd Bent Høie [21:46:43]: Representantens tankeeksperiment her nå bygger jo på et resonnement om at jeg misforstår mine egne uttalelser, og det er selvfølgelig helt umulig.

Det er jo sånn at i nasjonal helse- og sykehusplan vil det ligge konkrete føringer og prinsipper for innholdet i de ulike typer sykehus, som vil ha konsekvenser for hvordan sykehusene faktisk utvikler seg videre. Hvis representanten tar seg tid til å lese alle de debattene som var om det temaet i Stortinget i forrige periode, vil hun finne at hovedreferansedokumentet til dette var fødselsmeldingen, og måten den ble utformet på, hadde konsekvenser for utviklingen av fødselstilbudet. Det er nettopp den tenkningen som ligger til grunn for dette arbeidet.

Tove Karoline Knutsen (A) [21:47:29]: Bare for å oppklare: Helseministeren har ikke misforstått seg selv. Helseministeren har muligens misforstått budskapet fra fakkeltogene. Men la nå det ligge til en seinere gang.

Jeg vil gjerne ha svar på det første spørsmålet, om man kan tenke seg i en ny styringsmodell, når man har kommet med en plan, å se på den regionale overbygginga? Det spør jeg om fordi den har fungert veldig bra i Nord-Norge.

Statsråd Bent Høie [21:48:01]: Den regjeringsplattformen som jeg styrer etter, og det flertallet som er i Stortinget, innebærer at en skal legge ned de regionale helseforetakene når nasjonal helse- og sykehusplan er lagt fram, vedtatt og virker og en har utviklet en ny styringsmodell. Det er det som jeg jobber etter.

Så har vi også vært veldig tydelige på at i Norge vil det være sånn at når en planlegger helsetilbud til befolkningen, er det naturlig å gjøre det i et regionalt perspektiv. Det kommer også nasjonal helse- og sykehusplan til å bære preg av.

Kjersti Toppe (Sp) [21:48:49]: Først vil eg takka for at statsråden kritiserer forslaget, for då kan vi iallfall debattera det. Det er ikkje alle som gjer det.

Eg har eit spørsmål som går på nasjonal helse- og sjukehusplan. Statsråden og regjeringa seier at ein kan ikkje endra føretaksmodellen før ein har fremja ein nasjonal helse- og sjukehusplan og den har vorte vedtatt og verkar. Kvifor er dette eit kriterium no og ikkje i 2011, då Høgre fremja forslag om å avvikla føretaksmodellen? Og i forlenginga av det: Når – årstal – vil regjeringa fremja forslag om å endra føretaksmodellen eller avvikla den?

Statsråd Bent Høie [21:49:36]: Regjeringen har planer om å følge opp regjeringsplattformen i løpet av denne stortingsperioden. Men det har vært veldig tydelig fra både Høyre og Fremskrittspartiet – også da vi var i opposisjon – at et viktig fundament for å endre styringsmodellen er å få en nasjonal helse- og sykehusplan, sånn at en faktisk sikrer at den politiske styringen av sektoren er forankret i Stortinget, og at en har en plan å styre ut fra.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Kjersti Toppe (Sp) [21:50:24]: Det var representanten Kjenseth som i ein kommentar til innlegget mitt om at føretaksreforma hadde vorte innførd på veldig kort tid og på ein udemokratisk måte, meinte at det var like udemokratisk å avvikla ho med eit representantforslag. Eg vil presisera at vi ikkje avviklar reforma gjennom eit representantforslag, vi ber om at regjeringa fremjar ei sak om ein ny helseforvaltningsmodell. Det er den store forskjellen. Eg synest ikkje den kritikken var heilt reell.

Heilt kort til slutt, som ei forlenging av replikkvekslinga med statsråden: Ein nasjonal helse- og sjukehusplan vil verta vedteken av Stortinget i 2016. Viss planen skal verka før ein gjer noko med føretaksmodellen, spørst det kor mange år regjeringa tenkjer seg. Ein kjem i alle fall godt forbi neste stortingsval, og kanskje må det verka i tre–fire–fem år – det er det ikkje sagt noko om. Derfor var spørsmålet mitt når regjeringa ser føre seg at det skjer – men vi får kanskje berre venta og sjå.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.