Presidenten: Etter ønske fra arbeids- og sosialkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 5 minutter til hver partigruppe og 5 minutter til medlem av regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlem av regjeringen, innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Dag Terje Andersen (A) [14:48:11]: (ordfører for saken): Forslagsstillerne til Dokument 8:104 S for 2014–2015 tar opp en viktig og alvorlig sak. Det er et stort og økende problem i samfunnet at flere og flere opplever å bli tilbudt arbeidskontrakter som ikke innebærer avtalt arbeidstid, fast lønn eller skikkelig oppsigelsesvern. Men det kalles altså likevel fast ansatt.

Vi så det først hos kanskje litt små og mindre seriøse aktører, både utenlandske og norske, i bemanningsbransjen. Så har vi etter hvert sett at det også slår inn hos de store og dem vi tidligere trodde var seriøse aktører i den samme bransjen. Det har gått så langt at NHO Service faktisk på sin hjemmeside har lagt ut oppskrift på hvordan en kan inngå den typen useriøse arbeidskontrakter.

Det er et stort problem i seg selv for bemanningsbransjen, men det er også et stort problem fordi dette innebærer betydelig smittefare. Internasjonalt har vi alt sett det i luftbransjen, i flyindustrien, der vi stadig ser at det blir mer vanlig at folk får betalt per oppdrag, altså ingen fast og ordentlig ansettelse. Vi ser at det presser seg inn i bygg- og anleggsbransjen – kanskje ikke så unaturlig, for det er de som i stor grad har opplevd det på bemanningssiden fra begynnelsen av – og vi ser også tendenser til det samme innenfor handels- og servicenæringene. Den utviklinga undergraver de seriøse aktørene, og det gjør det vanskeligere å være seriøs arbeidsgiver og næringsutøver i Norge.

Det truer også helse, miljø og sikkerhet fordi det blir vanskeligere å si fra når noe er galt, når man ikke har et fast ansettelsesforhold. Det undergraver produktiviteten, noe vi ikke minst får informasjon om fra byggebransjen, fordi det å kunne investere i egne ansatte også gir en produktivitetsgevinst, og det undergraver tryggheten for de ansatte. Det er rett og slett mangel på respekt for ærlig arbeid, da ikke minst for andres arbeid.

Jeg er derfor glad for at det er stor grad av enighet i kommentarene til denne behandlingen. Det er sånn at vi i fellesskap viser til Prop. 74 L for 2011–2012, der Stortinget sa:

«Uten tilstrekkelig garantilønn og forutsigbarhet med hensyn til tilgang på oppdrag, vil en «fast ansettelse» i vikarbyrået i realiteten ikke innebære mer enn midlertidig ansettelse.»

Det gjentas, og det slås fast av en samlet komité. Det er jeg veldig glad for. Derfor synes jeg det står i noe kontrast til det statsråden har kommentert knyttet til disse spørsmålene, i hvert fall i den offentlige debatten, for det han har vist til, er at det er opp til domstolene å avgjøre hvorvidt den praksisen er i strid med dagens regelverk. Men det er ikke sånn at noen har bedt statsråden om å kommentere en enkeltsak – da er det riktig at domstolene avgjør. Det som er poenget her, er å stå bak hva som er Stortingets oppfatning av de lovvedtak Stortinget selv har gjort, altså å ha en politisk oppfatning av et politisk vedtak. Det mener vi statsråden bør gjøre.

Vi mener også at den enigheten som er i innstillinga, gir klar beskjed til statsråden om å følge opp den forståelsen som Stortinget har av dagens rettstilstand. Også flertallet i komiteen ber statsråden følge opp i tett kontakt med partene i arbeidslivet.

Høringa var veldig tydelig og klar. I høringa med arbeidstakere og de som var til stede av arbeidsgiverrepresentanter, var man tydelig på at det var ikke lovendring som var behovet i dagens situasjon, men en fastslåing av hva som var Stortingets oppfatning av eksisterende lovtilstand. Det er bakgrunnen for at vi fra Arbeiderpartiets side forventer at statsråden følger opp, med den forståelsen som Stortinget tidligere har gitt – og nå gir – uttrykk for. Vi fremmer også, sammen med Senterpartiet og SV, et forslag om at han om nødvendig presiserer regelverket – for å understreke det. Dermed har jeg også tatt opp det forslaget Arbeiderpartiet har i innstillingen, sammen med Senterpartiet og SV.

Presidenten: Da har representanten Dag Terje Andersen tatt opp det forslaget han refererte til.

Arve Kambe (H) [14:53:35]: (komiteens leder): Arbeidsmiljøloven som Stortinget vedtok før påske, og som settes ut i livet 1. juli i år, understreker klart og tydelig at fast ansettelse er og skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv.

En bemanningsbedrift er en bedrift som driver utleie av arbeidskraft og rekruttering. Som hovedregel er innleie fra bemanningsbransjen bare tillatt ved midlertidige behov. Da regjeringen og Stortinget endret reglene for adgang til midlertidige ansettelser på generelt grunnlag, inkluderte dette ikke bemanningsbransjen, men det finnes likevel enkelte unntak for dette i arbeidsmiljøloven.

Cirka 1,2 pst. av antall årsverk som utføres i Norge, kommer via bemanningsbransjen. Dette utgjør 25 000 årsverk, fordelt på rundt 80 000 mennesker. I gjennomsnitt er disse ansatt i et bemanningsbyrå i fire måneder.

Norge har også innført et EU-direktiv om bemanningsbransjen som gir tydelige rettigheter for arbeidstakere og en aksept av bemanningsbransjen som en naturlig del av arbeidslivet. Personell som er innleid fra bemanningsbedrift, skal ha tilsvarende rettigheter som dem man ville hatt hvis man var fast ansatt hos innleiebedriften. Regjeringen er i gang med å vurdere om de endringene som er gjort i Sverige, Danmark og Finland, også skal gjelde for Norge.

Behovet for vikarer vil alltid oppstå ved sykdom, studier, permisjoner, ferieavvikling og redusert arbeidstid. Derfor er bemanningsbransjen en viktig aktør for norsk næringsliv og for å sikre økt fleksibilitet i arbeidslivet.

For mange er bemanningsbransjen et første møte med arbeidslivet og sikrer verdifull arbeidserfaring som er etterspurt hos mange arbeidsgivere. Mange med hull i CV, nyutdannede og innvandrere kommer derfor raskere ut i arbeidslivet via bemanningsbransjen enn via Nav-kurs. Dette synes regjeringen er svært positivt.

Arbeidsmiljøloven oppstiller, som representanten Dag Terje Andersen var innom, to former for ansettelse, fast og midlertidig, men fast ansettelse er og blir en klar hovedregel. Alle ansettelser som skjer i Norge, skjer innenfor rammene for disse formene. Men arbeidsmiljøloven inneholder ingen egen definisjon av fast ansettelse. Ifølge rettspraksis er det de reelle sidene av arbeidsforholdet som er avgjørende for den rettslige vurderingen, ikke hva arbeidsforholdet omtales som i kontrakten. Det er den enkelte arbeidstaker som må følge opp eventuelle brudd på dagens regler om ansettelse og oppsigelse, eventuelt sammen med sin fagforening. Arbeidstilsynet gir også informasjon om regelverket og hvordan det skal forstås.

Komiteen hadde høring i Stortinget. Etter høringen var det ingen som støttet representantforslaget fra Senterpartiet, og alle hevdet at dagens lovverk er godt nok.

Det er viktig å følge utviklingen og praksis med utleie og innleie av arbeidskraft nøye, særlig sammenlignet med bruk av andre tilknytningsformer i arbeidslivet. Alle som jobber i Norge, skal behandles skikkelig, og de skal ha en anstendig lønn. Dette gjelder både de som bor fast i Norge, og de som kommer for å jobbe i Norge. Regjeringen har styrket kampen mot arbeidslivskriminalitet sammen med partene i arbeidslivet. Det er viktig å samarbeide med de seriøse bedriftene, og i denne bransjen er 80 pst. av volumet organisert gjennom NHO Service. Det påhviler derfor dem et stort ansvar for å jobbe for gode arbeidsplasser med tariffavtaler.

Jeg er glad for at departementet i denne sammenheng har inngått forskningsavtale med Fafo for å framskaffe økt kunnskap om ulike tilknytningsformer i arbeidslivet og eventuelle effekter av nytt regelverk. Det er særlig fast ansettelse, midlertidig ansettelse, innleie, oppdrag/entrepriser og samspillet mellom nettopp disse formene som skal følges over tid.

I regi av regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet skal dessuten de generelle utviklingstrekk som preger bemanningsbransjen, redegjøres for. Likebehandlingsreglene i arbeidsmiljøloven skal utredes, særlig med hensyn til etterlevelse og håndheving.

Det er behov for fleksible løsninger i et moderne arbeidsmarked, og innleie fra bemanningsbransjen er et alternativ til midlertidige ansettelser for mange bedrifter og en innfallsport til arbeidslivet for svært mange ansatte.

Høyre er opptatt av at alle arbeidsforhold må basere seg på ordnede betingelser der arbeidsmiljølovens bestemmelser om fast ansettelse er hovedregel. Det er bred oppslutning blant partene i arbeidslivet om at dagens lovverk er tilstrekkelig.

Jeg har merket meg at det i arbeidslivet finnes ulike oppfatninger, og komiteens flertall, bestående av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre, har derfor bedt statsråden på denne bakgrunn å bidra til en felles forståelse av hvordan regelverket skal tolkes, og at statsråden sammen med partene i arbeidslivet vurderer disse spørsmålene.

Hege Jensen (FrP) [14:59:00]: Det å forby visse typer ansettelseskontrakter i norskregistrerte foretak er det samme som å være til hinder for arbeidsgiverne og arbeidslivet. Økonomien har behov for, og landet trenger, at arbeidsgivere og næringslivet skal kunne innhente den arbeidskraften de trenger. Å endre regelverket, slik opposisjonen i dag foreslår, vil ikke være med på å bidra til å hindre utfordringene i arbeidsmarkedet. Faktisk vil jeg hevde at et slikt forslag aldri kunne ha kommet fra de samme partiene da de satt i posisjon. Faktisk kom det heller ikke noe slikt forslag fra dem. Mulighetene for en arbeidsgiver til å kunne ansette på egne prinsipper kan bety overlevelse for nettopp det ene norskregistrerte foretaket.

Det man vet, er at enkelte useriøse virksomheter tilbyr arbeidskraft til langt lavere kostnader. Oftest er det utenlandskregistrerte virksomheter som også kan være en del av et større kriminelt miljø eller nettverk. Dette er noe regjeringen arbeider med i regi av regjeringens strategi mot arbeidslivskriminalitet. For Fremskrittspartiet og for regjeringen er det viktig med ryddige forhold i bemanningsbransjen. Arbeidsmiljøloven gjelder på samme måte som i arbeidslivet for øvrig.

Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti sier at de er opptatt av at det er behov for fleksible løsninger i det moderne arbeidsmarkedet. Men det de åpenbart ikke er opptatt av, er at næringslivet skal ha den fleksibiliteten til å kunne ansette på kontrakter. Hvis næringslivet mister denne muligheten, vil overlevelsesevnen for det enkelte foretak kunne falle bort.

Det må være en dialog mellom partene, dvs. bemanningsbransjen og næringslivet må i fellesskap sørge for at den enkelte arbeidstaker kontraktfestes i samsvar med loven. For enkeltmennesker er det bedre med slike kontrakter enn å måtte gå arbeidsledig. Tenk dere: En gründer er i oppstartsfasen, med behov for arbeidskraft både dann og vann. En av mulighetene gründeren har for å kunne utvikle sine ideer, er å kunne benytte seg av eksempelvis bemanningsbransjen og kunne sette opp en ansettelseskontrakt med arbeidstaker etter sitt eget behov. Dette vil kunne føre til verdiskaping og innovasjon for norsk næringsliv. Det vil også være til nytte for arbeidstakere som ellers ville gått uten jobb. Med denne ansettelseskontraktmuligheten har gründeren, i et Norge som trenger flere arbeidsplasser, mulighet til å bidra til et mindre arbeidsledighetstrykk.

Derfor er det så viktig å ha kontrakter med fleksible løsninger, som bl.a. fast ansettelse uten lønn mellom oppdrag. Derfor mener vi at det ikke er noen grunn til å gjøre noen lovendringer slik forslagsstillerne nå har foreslått, og vi i Fremskrittspartiet ønsker ikke å støtte forslaget.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:02:40]: Det skjer en radikal endring i norsk arbeidsliv. Den radikale endringa undergraver standarden i arbeidslivet, og det er stadig flere som blir berørt. Jeg er veldig stolt av at Senterpartiet tar dette på alvor, og vi kommer til å være en spydspiss i kampen framover for å stoppe denne utviklinga. Derfor har vi fremmet forslag om å forby visse typer ansettelseskontrakter i norskregistrerte foretak. Det må sjølsagt kombineres med at vi definerer innholdet i de ulike arbeidsforholdene.

Det vi snakker om her, er eksempelvis ansettelsesavtaler hvor det heter «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag». Det er verken fast ansettelse eller midlertidig ansettelse, men tilkallingsavtaler. De menneskene som får en slik kontrakt, blir i praksis tilkallingsvikarer. Det er enighet om at vi skal ha en hovedregel for fast ansettelse i norsk arbeidsliv. I arbeidsmiljøloven foreligger det imidlertid ikke noen definisjon av fast ansettelse og fast ansatt, og bemanningsbransjen bruker etter råd fra NHO Service ansettelseskontrakter hvor det eksempelvis heter «fast ansatt uten lønn mellom oppdrag».

Det er utrolig interessant at da Stortingets arbeids- og sosialkomité hadde høring om dette, var det én organisasjon – og den viktigste organisasjonen – som ikke møtte opp. Det var NHO Service. NHO Service møtte ikke opp for å fortelle hva som er deres agenda. De som derimot møtte opp, var NHOs forening Byggenæringens Landsforening, som møtte opp og sa seg helt enig i Senterpartiets intensjon i forslaget. Meget sterkt.

Statsråd Eriksson har uttalt at han ikke vil ta stilling til om disse kontraktene er faste ansettelser eller ikke. Det må etter regjeringas mening finne sin avklaring i retten. Samtidig skal det settes i gang flerårige forskningsprosjekter for å finne ut av dette, mens det er en rivende utvikling. Jeg merker meg at statsråden i dag har gått ut i forbindelse med E24s reportasjer og sagt at man nå virkelig må gå til krig mot veimafiaen. Sterke ord. Statsråden skal gå til krig mot en veimafia, som nettopp driver innenfor det systemet vi nå snakker om.

Bakgrunnen for Senterpartiets forslag er å få en politisk avklaring. Senterpartiet mener at disse ansettelsesformene fra NHO Service er ulovlige midlertidige ansettelser. Slike ansettelseskontrakter, sammen med det tilbudssjokket som fri arbeidsinnvandring innebærer, vil ødelegge norsk arbeidsliv på stadig flere områder. Jeg har i dag hatt møte med Maskinentreprenørenes Forbund i Buskerud, og de sier at dette må stoppes, for det ødelegger konkurransevilkårene, det ødelegger mulighetene til fagutdanning, det ødelegger mulighetene til lærlingkontrakter.

Derfor er det ut fra Senterpartiets standpunkt viktig å få en avklaring av hva som forstås med fast ansatte i arbeidsmiljøloven, og det må være de reelle forholdene som er avgjørende for hva vi kaller de forskjellige ansettelsesformene. Fast ansettelse skal være en løpende plikt for arbeidstaker til å tilby sin arbeidskraft og utføre arbeidet. Ansettelsesforholdet skal gi trygghet for inntekt for arbeidstaker, og det skal være et fullstendig stillingsvern etter loven. For midlertidig ansettelse skal det være tilsvarende krav, men midlertidig ansettelse skal være av fastsatt, avgrenset varighet.

Så har vi tilkallingsvikarene, som i realiteten er det bemanningsselskapene driver med, og det er i Fafo-rapport 2015:10, Tilkallingsvikarer i norsk arbeidsliv, avklart på en veldig god måte. Vi ønsker å få denne debatten mer kunnskapsbasert, få en klargjøring av hva som ligger i forpliktelser og rettigheter for fast ansatte, midlertidig ansatte og tilkallingsvikarer. På den bakgrunnen fremmer vi våre tre forslag, og det er vesentlig for at vi skal komme videre. Dette er bare første skritt i å stoppe en utvikling av et stadig mer useriøst arbeidsliv i Norge.

Presidenten: Representanten Per Olaf Lundteigen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Sveinung Rotevatn (V) [15:07:51]: Tidlegare i debatten har det vore ein tendens til at det har vorte ein generell debatt om høvet til å tilsetje mellombels. Eg opplever ikkje at det er det denne saka handlar om. Frå Venstre si side meiner vi at det openbert er behov for å kunne tilsetje mellombels, og vi meiner at dei endringane som vart gjorde i arbeidsmiljølova i vår, og som trer i kraft 1. juli, vil vere viktige for mange bedrifter, viktige for mange som står utanfor arbeidsmarknaden, og viktige for norsk økonomi. Så den moglegheita skal vere der.

Det eg oppfattar at vi snakkar om her, er eigentleg ganske særlege tilfelle der i alle fall mange meiner at arbeidslivet omgår regelverket for kva som er fast og mellombels tilsetjing. Det er i og for seg ein viktig debatt. Vi har ingen legal definisjon i arbeidsmiljølova av kva det er å vere fast tilsett.

Vi har hatt ei høyring – og det var ei interessant høyring. For det første var ho interessant fordi det var semje blant dei deltakande partane om at dette er ei viktig problemstilling, at representanten Lundteigen med fleire i forslaget sitt heilt openbert er inne på eit riktig spor, og at vi her har ei utfordring i norsk arbeidsliv. Samtidig rådde alle som deltok i høyringa, frå å stemme for forslaga som her er fremja, og meinte at det ikkje var vegen å gå.

Eg stilte under høyringa spørsmål om kva ein meiner er vegen å gå. Eg må innrømme at det var vanskeleg å få veldig gode svar. Grunnen til det er kanskje nettopp at Stortinget ikkje er ein lovtolkar. Stortinget er ingen domstol. Stortinget vedtek lover, og forskrifter kan utarbeidast på bakgrunn av lovene vi gjev. Ei viss rettleiing kan ein finne i forarbeida til Stortinget. Det som eventuelt måtte kome i etterarbeid, som eigentleg er det vi snakkar om her, har svært avgrensa vekt – etter norsk juridisk metode.

Så spørsmålet er eigentleg: Er det behov for ei justering av lovteksten? Er det behov for ei justering på forskriftsnivå? Eller er det vi treng, ei domstolsavklaring? Det siste ville nok vore ideelt, må ein kunne seie. Og dersom det er slik som det vart gjeve inntrykk av i høyringa, at dette er veldig enkelt og rett fram juridisk, vil det også vere enkelt og rett fram å få ei slik avklaring. Samtidig har vi eit trepartssamarbeid i Noreg. Éin ting er jus og lover, noko anna er kva tilsetjingskultur vi har i arbeidslivet. Slik sett meiner vi frå Venstre si side at det er riktig at fleirtalet i dag gjev beskjed i merknadsform om at statsråden skal gå i dialog med partane i arbeidslivet og gå nærmare inn i desse spørsmåla. Det trur eg er klokt. Det kan godt vere at vi treng meir kunnskap, og at det er mogleg å gjere noko den vegen. Det vil vere bra, men å drive og tolke intensjonar i lover i ettertid er ikkje noko Stortinget har for vane, og det er heller ikkje noko ein domstol vil leggje særleg vekt på. Om ein meiner at ein skal endre lovteksten, gå inn og levere ein legaldefinisjon eksempelvis av kva fast tilsetjing er, ja, så må ein nok diskutere det. Men det er ein større diskusjon.

Kirsti Bergstø (SV) [15:11:38]: SV kjemper for et sterkt og forutsigbart lovverk som gir arbeidsfolk vern, beskyttelse og medvirkning. Vi fremmer den norske modellen som vårt politiske grunnsyn og ønsker derfor sterke fagforeninger, arbeid til alle, en sterk organiseringsgrad, tydelige tariffavtaler og ikke minst et godt trepartssamarbeid. Derfor er vi også tydelige på at utviklingen i Norge og i norsk arbeidsliv bør defineres i Norge, og ikke dikteres fra EU.

Den alvorlige situasjonen som ligger til grunn for forslagene som vi i dag behandler, og som nå diskuteres, må tas på alvor, for den useriøsiteten i arbeidslivet og de skruppelløse holdningene som har presset fram en utvikling som arbeidsfolk ikke er tjent med, truer nettopp utgangspunktet i den norske modellen. Kontrakter som verken definerer ansettelsesforhold, lønn eller arbeidstid, gir liten eller ingen trygghet for den enkelte arbeider og må bekjempes.

Det har tidligere i debatten blitt referert til høringen. Tunge aktører, som både Fellesforbundet og Fagforbundet, var tydelige på at det er ikke dagens lovverk som er problemet, men dagens praksis. Det lytter vi i SV til, og vi mener, sammen med Arbeiderpartiet, at saken må følges opp tett i samarbeid nettopp med partene i arbeidslivet.

Vi støtter ikke Fremskrittspartiets utgangspunkt, som ble presentert i et tidligere innlegg, at arbeidsgiver fritt skal kunne ansette folk med utgangspunkt i egne prinsipper, og at fleksibilitet i arbeidslivet skal være forbeholdt arbeidsgiver. Vi støtter derimot intensjonen i forslagene vi nå diskuterer, og som ligger på bordet foran oss, men mener at det må tas grep sammen med partene for å endre dagens praksis.

Så er jeg spent på å høre statsrådens analyse av situasjonen og hans vurderinger av hvordan man skal ta fatt i det alvorlige bakteppet som er grunnlaget for dagens forslag.

Statsråd Robert Eriksson [15:14:27]: Først vil jeg gi ros til forslagsstillerne for at de reiser en viktig debatt. Man kan ha ulike tilnærminger til debatten, men man har i alle fall en felles forståelse rundt problemet.

La det være klinkende klart: Regjeringen og jeg ønsker ryddige forhold i norsk arbeidsliv. Vi ønsker også ryddige forhold i norsk bemanningsbransje. Jeg minner om at det i dag er i underkant av 2 pst. av arbeidsstyrken som er fra bemanningsbransjen, altså en forholdsvis liten del. Det betyr ikke at man skal akseptere uryddige forhold eller arbeidslivskriminalitet fra bransjen – ikke fra noen bransjer.

Jeg må også få lov til å si at jeg er veldig enig i det som ble lagt frem av representanten Rotevatn, og hans analyse av situasjonen. Vi merker oss også høringen i Stortinget. Jeg merker meg også den samme forståelsen når det gjelder forarbeid og etterarbeid til loven, altså hensikten med arbeidsmiljøloven, som ikke har en definisjon på hva som er fast ansettelse, men som opererer med to ansettelsesformer: midlertidig ansettelse og fast ansettelse.

Hensikten med loven kom klart og tydelig frem da Stortinget behandlet den i sin tid, og var en del av forarbeidet. Hvis man som storting skal begynne å tolke etterarbeidet i ettertid, bør man i så fall komme med nye lover, nettopp fordi etterarbeidet vil ha svakere rettskildevekt enn forarbeidet, slik også representanten Rotevatn var inne på.

Jeg har, som sagt, merket meg det som flertallet bl.a. peker på – at man bør sette seg ned med partene i arbeidslivet, diskutere disse forholdene og finne ut av omfanget og problemstillingene. Jeg er veldig glad for det – og vil bidra til at vi gjør det – og at man er enige om at den diskusjonen bør finne sted. Den diskusjonen har allerede startet. Jeg har allerede hatt møte med både Fellesforbundet og NHO Service. Jeg har også utfordret dem til å komme med konkrete eksempler på hvordan situasjonen er, sånn at vi kan få frem det faktiske bildet og omfanget av det. Jeg vil også sette meg ned med partene og følge opp den diskusjonen videre.

Jeg er enig med representanten Lundteigen i at det er fornuftig å ha en kunnskapsbasert tilnærming. Derfor er jeg også veldig glad for at departementet og jeg har satt i gang et større arbeid for å utrede tilknytningsformene, ikke bare i bemanningsbransjen, men også når det gjelder innleievirksomheter, for å se på hvordan bildet er fremover: Hvordan har denne utviklingen vært, og hvilke utfordringer står vi overfor? Jeg synes det er bra og viktig å ha en god debatt og diskusjon og få en felles forståelse av hvordan vi skal håndtere dette, med partene i arbeidslivet. Det vil jeg legge til rette for. Den diskusjonen skal jeg følge opp videre med glede. Vi er som sagt i gang med det.

Avslutningsvis har jeg lyst til å si til representanten Lundteigen: Ja, jeg er bekymret for den mafiatilstanden som er i deler av vårt arbeidsliv. Her snakker vi om utenlandske selskaper som kommer til Norge, får lønns- og arbeidsvilkår i henhold til norske regler, opptrer tilsynelatende i henhold til norsk lovgivning, kommer tilbake til sitt hjemland, for så å måtte ta ut penger kontant og betale tilbake til mafiaen. Det er vanskelig å avdekke i Norge om man følger alle spillereglene. Derfor mener jeg at dette er noe vi bør ha trykk på internasjonalt – også i EU – for å se på hvordan vi skal forhindre at man utnytter folk på en uverdig måte. De landene må også rydde opp på egen kjøl, og rydde opp internt. Hvis ikke bør vi kanskje diskutere med de andre landene i EU at sånne useriøse forhold vil vi ikke ha, så vi stenger dem ute fra å delta i det åpne markedet. Men la det også være klinkende klart: Jeg ønsker et åpent marked. Dette er ikke noe som har startet når det gjelder veisektoren de siste dagene. Det var også forhold som var rådende allerede i 2012 og 2013, som det også ble snakket om i daværende regjering, uten at man kom med tiltak mot det. Denne regjeringen er i gang med tiltak. Jeg kommer med en plan for arbeidslivskriminaliteten, med flere forslag til hvordan man kan følge opp.

Presidenten: Det åpnes for replikkordskifte.

Dag Terje Andersen (A) [15:19:51]: La meg først presisere til det at representanten Jensen sa det var fremmet forslag fra mindretallet om endring i regelverket: Det er bare Senterpartiets forslag. Det er ikke sånn at de andre partiene står bak et endringsforslag, og det baserer seg på de høringene som vi har gjennomført. Jeg håper statsråden ikke har det samme synet på arbeidsgivers frihet som representanten Jensen, nemlig at man kan ansette uten regler i det hele tatt. Det er i hvert fall ikke i tråd med det statsråden selv har lagt fram – selv med de endringene i arbeidsmiljøloven som han la fram.

Jeg synes det er en ganske spesiell form for forståelse av forholdet mellom de konstituerte makter at politikere ikke skal ha en oppfatning av politiske vedtak. Vi ber ikke om et etterarbeid, men vi ønsker å få klarhet i hva som var intensjonen med og forarbeidet til dagens rettstilstand. Derfor vil jeg spørre statsråden: Kan et ansettelsesforhold uten fast stillingsstørrelse, uten arbeidsplikt og rett til lønn og oppsigelsesvern kalles en fast ansettelse?

Statsråd Robert Eriksson [15:20:57]: For det første gjelder stillingsvernet, oppsigelsesvernet, også bemanningsbransjen. Det er akkurat de samme reglene innenfor arbeidsmiljøloven i dag som gjelder for dem.

Jeg mener – og dette tror jeg også representanten Andersen er klar over – at når Stortinget og det konstitusjonelle systemet gjør et forarbeid til en lov, er det ut fra en hensikt. Da kan ikke Stortinget i ettertid si at det som kom fram første gang, det som var hensikten da, ikke lenger er hensikten. Da må i så fall Stortinget, som lovgivende forsamling, endre loven. Representanten Dag Terje Andersen sier at det ser han ikke noe behov for, det har han ikke noe ønske om å gjøre.

Det er domstolene som er den dømmende makt, og det tror jeg vi skal forholde oss til. Så er det den lovgivende makt som må endre lover og presisere lover, hvis man mener at det er behov for det.

Jeg tror det aller viktigste er at vi får trygge, fleksible og gode rammer i norsk arbeidslivslovgivning. Den beste måten å komme fram til det på er gjennom et godt trepartssamarbeid – å sette seg ned sammen med partene og diskutere disse forholdene.

Dag Terje Andersen (A) [15:22:09]: Jeg må få lov til å si at det er en merkelig oppfatning av det å ha en politisk oppfatning av politiske vedtak.

Det er ikke sånn at Stortinget – verken mindretallet eller flertallet – sier at en skal forandre det som en hele tida har oppfattet skal være rettstilstanden i Norge: Når en er fast ansatt, skal en ha fast stilling. En skal ha sikkerhet for lønn, og en skal ha arbeidsplikt og avtalt arbeidstid.

La meg si det rett ut: Det er en litt spesiell form for hjemmelaget konstitusjonell betraktning at en statsråd ikke skal kunne ha en mening om hva som er den faktiske rettstilstand når det gjelder vedtak som Stortinget har fattet. Jeg ber altså ikke statsråden om å vurdere dette ut fra enkeltsaker, jeg ber om statsrådens oppfatning av hva som er gjeldende rett, i tråd med Stortingets vedtak. Det burde gå an å være tydelig og si at fast ansettelse uten garantert lønn mellom oppdrag ikke er i tråd med reglene for fast ansettelse.

Statsråd Robert Eriksson [15:23:20]: Man kan alltids ha politiske meninger om hva som ligger i en lov, men det vil fortsatt være slik at det er domstolene som vurderer loven, ikke politikerne. Hvis politikerne mener noe om det, må det jo prøves for retten. Men jeg registrerer at ingen av partene har prøvd å løfte dette inn for retten, at det har vært en rettssak om det, meg bekjent. Da hadde vi hatt en rettskjennelse. Jeg er i alle fall ikke kjent med noen rettskjennelse.

Jeg mener at hvis man ser behovet for lovendringer, må den lovgivende forsamling fremme disse lovendringsforslagene, noe som innebærer et nytt forarbeid til en ny lov, som vil være mer tungtveiende i rettssystemet og mer retningsgivende enn et etterarbeid og en tolkning.

Vi kan ha tolkninger, både representanten Dag Terje Andersen og jeg, men ingen av oss er domstol. Det er domstolene som er domstol. Det tror jeg vi må forholde oss til – uansett om Dag Terje Andersen liker det eller ikke.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:24:32]: Nå har det oppstått en veldig spesiell situasjon. Tilsynelatende er alle i denne sal enige om at fast ansettelse skal være hovedregelen i norsk arbeidsliv. Så har vi en statsråd som ikke kan definere hva som menes med fast ansettelse. Jeg vil derfor spørre på nytt: Etter min definisjon er fast ansettelse en forpliktende stillingsstørrelse, med en avklart arbeidsplikt og rett til lønn, samt at en har et stillingsvern lik det som gjelder for alle faste stillinger. Er statsråden enig eller uenig i denne definisjonen?

Statsråd Robert Eriksson [15:25:21]: Jeg er enig i at gjeldende lov er at når man har fast ansettelse – og dette har Høyesterett, i en annen sak, ikke konkret knyttet til dette, slått fast – har man det samme stillingsvern, det samme oppsigelsesvern, som arbeidsmiljøloven legger til grunn.

Når det gjelder lønnsfastsettelse, er det opp til partene å avgjøre. Lønnsfastsettingen skal ikke jeg ha så veldig mye formening om. Det mener jeg fortsatt er noe vi politikere ikke skal blande oss inn i, men overlate til partene i det fulle og hele, og det vil jeg forholde meg til.

Det er egentlig det korte og greie svaret på det: Fast ansettelse er hovedregelen. Den som har fast ansettelse, er beskyttet gjennom vernebestemmelsene og gjennom det samme stillingsvern/oppsigelsesvern.

Heidi Greni (Sp) [15:26:18]: Det har vært hevdet av tidligere talere her i dag at Senterpartiets forslag vil hindre folk i å komme ut i arbeid. Jeg vil tvert imot hevde at de vil hindre folk i å være reelle arbeidssøkere og stenge dem ute fra det vanlige arbeidsmarkedet. Her skal de altså ha et ansettelsesforhold der de skal være tilgjengelige for arbeidsgiver uten at de har fast lønn og fast arbeidstid, og samtidig kan de ikke ta på seg arbeid for andre, fordi de er bundet opp av dette. Deler statsråden synet mitt på det?

En annen utfordring i forbindelse med dette er akkurat den samme som midlertidig ansatte har med å komme inn på boligmarkedet. Sist uke ble det skjerpede krav til egenkapital og betalingsevne når det gjelder å få boliglån. Vil ikke også denne typen ansettelsesforhold gjøre at vedkommende er helt uaktuell for å komme inn på boligmarkedet, fordi det ikke er fast lønn med i ansettelseskontrakten og man dermed ikke er berettiget til huslån?

Statsråd Robert Eriksson [15:27:26]: Når det gjelder det siste, ligger det ikke under mitt konstitusjonelle ansvar, og jeg skal heller ikke gå tilbake til mitt forrige yrke og vurdere utlån. Det synes jeg bankene skal få lov til å gjøre, etter de lover og regler som gjelder, og så skal de avgjøre hvilke kunder som skal få lån hos dem, til hvilke betingelser, innenfor lover og regler.

Til hovedspørsmålet, om jeg deler Senterpartiets oppfatning rundt det, så er svaret nei, jeg deler ikke Senterpartiets oppfatning av det. Det jeg er opptatt av, er at vi skal ha trygge, gode, seriøse forhold i norsk arbeidsliv, vi skal ha fleksible, gode ordninger. Jeg registrerer at i mange bransjer har man både akkordlønn og produksjonslønn. Jeg synes det kan være bra i mange sammenhenger at partene selv får lov til å fastsette lønnsdannelsen – at den enkelte arbeidstaker og arbeidsgiver blir enige. Det synes jeg er et godt prinsipp. Så skal vi ha gode regler knyttet til vernebestemmelser, og det legger denne regjeringen opp til.

Lise Christoffersen (A) [15:28:35]: Jeg har tre spørsmål til statsråden, basert på det han selv sa i et tidligere innlegg.

Statsråden ønsker saker inn i retten. Skjønner ikke statsråden at folk ikke tør å ta disse sakene til retten, og skjønner ikke statsråden hvorfor de ikke tør det?

Statsråden nevnte selv mafialignende tilstander, som også var rådende forhold i 2012–2014, uten at den forrige regjeringa gjorde noe med det. Tror statsråden dette var noe som var nytt i 2012–2013?

Det siste spørsmålet: Har ikke statsråden skjønt at den forrige regjeringas handlingsplan 1 mot sosial dumping fra 2006, handlingsplan 2 og handlingsplan 3 og denne periodens handlingsplan 4 mot sosial dumping handler om å bekjempe denne typen mafialignende tilstander? Vi satt tross alt sammen i arbeids- og sosialkomiteen da vi begynte å fremme forslag om handlingsplaner mot sosial dumping, som Fremskrittspartiet da, som nå, var imot.

Statsråd Robert Eriksson [15:29:29]: Nei, jeg skjønner ikke at LO, som den store arbeidstakerorganisasjonen, ikke skulle tørre å ta denne saken inn for retten. Det er svaret på punkt 1.

Punkt 2: Nei, og som jeg sa i mitt innlegg – dette er ikke noe nytt, dette har vært forhold som har eksistert også tidligere. Denne regjeringen forsøker å komme med enda flere virkemidler for å bekjempe denne arbeidslivskriminaliteten, når vi snakker om veimafiaen. Det tror jeg vi er unisont enige om i Stortinget – unisont enige om at vi skal bekjempe.

Punkt 3: Ja, jeg er enig i at de tre handlingsplanene som ble lagt frem av den forrige regjeringen, var et ønske, var en klar intensjon, var en målsetting om å bekjempe uønskede tilstander i norsk arbeidsliv. Så registrerer jeg også, som representanten Dag Terje Andersen sa fra talerstolen, at dette har blitt bare verre og verre. Det har utviklet seg i mer alvorlig retning. Det sier også representanten Lundteigen. Da kan en stille seg spørsmålet: Hvor treffsikre og hvor gode var de tre handlingsplanene? Derfor må det styrkes med nye virkemidler.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:30:59]: Det er sagt her fra mange at det er stor grad av enighet omkring fast ansettelse. Debatten har vist at det er grunnleggende feil. Det er jo grunnleggende uenighet, for en er ikke enige engang om hva en mener med fast ansettelse.

Statsråden sier at en skal ha trygge, gode og seriøse forhold i arbeidslivet. Ja, det er vi alle enige om. Men det må jo finne sin forankring i lovverket. Statsråden sier at han er bekymret. Statsråden sier at han vil arbeide etter internasjonale forhold. Ja, det er bra at statsråden arbeider internasjonalt og ser hen til Sverige, Finland og andre. Men fortsatt er det sånn at Det norske storting har ansvaret for norsk lov. Jeg har ikke opplevd at noen har sagt at det er i strid med EØS-avtalen å fastsette hva fast ansettelse er i arbeidsmiljøloven. Arbeidstvistloven har klare definisjoner, men arbeidsmiljøloven, som denne saken gjelder, har ikke definisjoner på fast ansettelse.

NHO svarer med som argument til komiteen at det ikke er avklart i arbeidsmiljøloven hva som er definisjonen på fast ansettelse. Nettopp – det er det som gir grunnlaget for den uholdbare situasjonen som utvikler seg. NHO Service gjør alt de kan for å unngå at sakene kommer inn i rettsapparatet, og inngår forlik med den enkelte, for dermed å unngå å få den prinsipielle avklaringa. Det vet statsråden.

Jeg er også kjent med at departementet under den rød-grønne tida arbeidet med å gå grundig inn i dette. Men det er det ikke gjort noe videre med.

Senterpartiet har ikke noen problemer med å si at de handlingsplanene som kom under den rød-grønne regjeringa, var for svake. Jeg kan si det en gang til: De var for svake, de tar ikke ondet ved roten.

Vi har ikke noen legal definisjon av fast ansatte og midlertidig ansatte som tilkallingsvikarer. Det må til. Som representanten Heidi Greni sier: Disse tilkallingsvikarene har heller ikke mulighet til å ta seg annen stilling, fordi de dermed blir mindre aktuelle for et bemanningsbyrå, som har altfor mange i sin stall i forhold til de jobbene de har. Det vet statsråden.

Senterpartiet er for et tett samarbeid med partene i arbeidslivet, men vi ønsker å ta vårt politiske ansvar. Jeg avslutter med å si at det er meget spesielt at SV og Arbeiderpartiet ikke støtter forslagene fra Senterpartiet. De vil bare klargjøre og bringe saken videre.

Dag Terje Andersen (A) [15:34:00]: Statsråd Eriksson sa selv at han ikke skjønner at LO ikke kan gå til sak i denne type saker og få spørsmålet avklart. Det er tydelig at statsråd Eriksson ikke er kjent med at det har vært på gang en rekke saker, men det må selvfølgelig være med utgangspunkt i en arbeidstaker. Riktignok har det vært mulig fram til nå for fellesskapet å gå til noe som heter kollektivt søksmål, men den retten fjerner jo nå statsråden.

Det som skjer når enkeltpersoner reiser sak mot en sånn arbeidsgiver, har så langt vært – uten unntak – at når saken kommer opp, fører det til forlik. Statsråden har selv brukt begrepet «mafiatilstander». Det er et typisk eksempel på en mafiatilstand at en kjøper seg ut av saken når en arbeidsgiver som har gitt denne type tilbud til arbeidstaker, skjønner at han er på tynn is. Det er typisk.

Så må jeg få lov til å si når statsråden i sitt svar til Lundteigen viser til at det finnes akkordlønn og andre lønnssystemer, at representanten Lundteigen slett ikke har blandet seg bort i lønnssystemer. Men noen mener at når du er fast ansatt, skal du ha rett til en lønn. Lønna skal forhandles, men du skal ha rett til en lønn. Det er det vi prøver å få fram.

Så en kort forklaring på det siste spørsmålet fra Lundteigen, om hvorfor ikke vi stemmer for de forslagene som Senterpartiet har lagt fram. Vi har lagt fram et eget forslag, som baserer seg på forståelsen av det vi oppfatter som dagens rettstilstand på hva som er en fast stilling. Vi fremmer det forslaget sammen med SV og Senterpartiet.

Når vi ikke støtter Senterpartiets forslag, er det på grunn av at det er forslag om lovendring. Vi har tatt Byggenæringens Landsforening på alvor, vi har tatt LO på alvor, vi har tatt Fagforbundet på alvor, vi har tatt Fellesforbundet på alvor, og vi har tatt EL & IT Forbundet på alvor når de sier: Det er ikke det vi trenger nå, vær så snill ikke å fremme forslag om lovendring. Et nedstemt forslag om lovendring vil nemlig svekke deres sak med de muligheter de har, enten gjennom kontakt med arbeidsgivere eller eventuelt i forhold til rettssystemet, til å få rett i det en mener er dagens rettstilstand. Det er bakgrunnen. Vi tar dem på alvor. Jeg anerkjenner og hyller Lundteigens ærlige engasjement, men jeg mener at formen på engasjementet, som jeg altså har blitt sterkt frarådet fra, heller kan framstå som en bjørnetjeneste enn å tjene saken. Det er bakgrunnen for at vi fremmer alternativt forslag, som Lundteigen også har sluttet seg til.

Stefan Heggelund (H) [15:37:32]: Jeg må si at man kanskje burde minne om at dette er en sak som er så godt som enstemmig. Det er ingen andre partier enn Senterpartiet som støtter Senterpartiets forslag. Det virker ikke nødvendigvis sånn når man hører på debatten og tonen i denne debatten, men det er det som er realiteten. Man velger å polarisere en debatt og polariserer den på en måte som overhodet ikke kommer fram i merknadene i saken. Man polariserer den på en måte som var helt fremmed for den høringen komiteen hadde om saken. Ærlig talt, vi hadde en høring som i realiteten ble mer et konstruktivt arbeidsmøte enn en høring. Partene var enige. Vi trengte ikke Senterpartiets forslag. Vi gjorde ikke det.

Ansettelsesform har ikke med stillingsstørrelse å gjøre. Det har med stillingsvern å gjøre. Det virker som om noen av representantene i salen har glemt det. Vi diskuterer avlønning, og da har jeg også lyst til å si at jeg mener det er en verdi at vi fortsatt har en høy grad av avtalefrihet i dette landet – avtalefrihet mellom partene i arbeidslivet.

I og med at representanten Dag Terje Andersen i sitt innlegg valgte å ta opp kollektiv søksmålsrett, vil jeg bare si at det var veldig fornuftig å fjerne den kollektive søksmålsretten. Det var en ordning som prinsipielt var veldig problematisk, hvor man kunne ende i situasjoner der folk gikk til sak på vegne av folk som ikke ønsket å være en del av saken. Det var derfor et nesten samlet juridisk miljø ikke ønsket kollektiv søksmålsrett. Det var også derfor Justisdepartementet, da den rød-grønne regjeringen sendte det ut på høring, var skeptisk til kollektiv søksmålsrett på grunn av disse prinsipielle problemstillingene. Dette er en interessant debatt, men det er ingen grunn til at den skal polariseres på den måten, med tanke på den prosessen vi har hatt, og med tanke på den høringen vi har hatt – ingen grunn til at rød-grønne representanter skal polarisere slik de her gjør.

Presidenten: Per Olaf Lundteigen har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [15:40:48]: Regjeringspartiene, med støtte fra støttepartiene, tar vekk den kollektive søksmålsretten fra 1. juli i år. Det er en svekkelse. Det er kanskje en del av forklaringa på at statsråden ikke forstår hvorfor sånne saker ikke kommer oftere opp i rettsapparatet.

Representanten Heggelund sier at det var bra med høring, men han trengte ikke Senterpartiets forslag. Smak på den. Det hadde vel ikke blitt noen høring.

Det som er spesielt, er at vi i denne debatten har fått avklart at det ikke er enighet om hva som ligger i «fast stilling», og da er dagens rettstilstand i høyeste grad usikker. Da er det behov for en klargjøring. Senterpartiet tar LO og BNL, Byggenæringens Landsforening, på alvor. Vi har ikke hørt at de ikke ønsker en avklaring i lovverket når det gjelder hva som menes med «fast ansettelse», «midlertidig ansettelse» og eventuelt «tilkallingsvikarer». Det trengs en kunnskapsbasert debatt framover. Bare det kan stoppe den utviklinga som vi nå opplever.

Statsråd Robert Eriksson [15:41:59]: Bare for kort å oppsummere: Det denne saken handler om, er ikke, som representanten Dag Terje Andersen sa, hvorvidt de som har fast ansettelse, skal ha lønn eller ikke. Det det handler om, er hvorvidt de skal ha lønn mellom oppdragene eller ikke, og om de som ikke har lønn mellom oppdragene, kan defineres som fast ansatte.

Representanten Dag Terje Andersen sier også – og det gjør meg enda mer usikker på hva han egentlig mener – at Arbeiderpartiet ønsker ikke å støtte Lundteigens forslag. Jeg er glad for at Arbeiderpartiet ikke støtter det, fordi han sier også at det er klare tilbakemeldinger fra partene i arbeidslivet om at man må bygge på dagens rettsforståelse.

Hvem har slått fast dagens rettsforståelse? Stortinget? Dag Terje Andersen? Eller domstolene?

Han sier at det har vært en rekke saker, men de har ikke vært prøvd godt nok i retten. Hva mener han egentlig med det? Enten så har man prøvd saken og det har blitt en domsavsigelse, eller så har man ikke.

Representanten Dag Terje Andersen bruker å vise til kollektiv søksmålsrett. Dette var også et problem før. Hvorfor har da kollektiv søksmålsrett blitt brukt kun i én sak? Heller ikke den gang ble det brukt i en sak som var i henhold til hvordan du kunne bruke kollektiv søksmålsrett. Dette blir – som representanten Heggelund var inne på – litt løs retorikk i lufta, dessverre.

Men det jeg tror er viktig, er å sette seg ned med partene i arbeidslivet for å få en forståelse av hvordan vi skal håndtere situasjonen fremover, og hvordan tilknytningsformene i arbeidslivet utvikler seg. Jeg er glad for at vi har satt i gang et større arbeid med forskning og utredning av det, sånn at vi har det kunnskapsbaserte grunnlaget, sånn at vi kan sette oss ned med partene i arbeidslivet og gjøre dette. Jeg er glad for at også Arbeiderpartiet egentlig mener det er veien man ønsker å gå, og ikke ved at man i dag skal fatte lovmessige vedtak, som definerer.

Jeg registrerer at heller ikke Dag Terje Andersen, eller Arbeiderpartiet, er i stand til å definere hva som skal ligge i «fast ansettelse». Hvis så hadde vært tilfellet, hadde man i alle fall ønsket å bringe den loven frem, og fått det forarbeidet som skal til for å få til klare rettskilder, som må til for å få til gode dommer på det.

Vi ønsker ryddighet. Da tror jeg løsningen er å sette seg ned med partene i arbeidslivet og diskutere problemstillingene nøye, og også se på de ulike tilknytningsformene som er i norsk arbeidsliv.

Dag Terje Andersen (A) [15:45:17]: La meg først slå fast – og det vet alle som var på høringene i komiteen – at det var et klart budskap fra LO, fra de andre arbeidstakerorganisasjonene som var til stede, og fra Byggenæringens Landsforening, at det ikke var ønskelig å få framlagt et forslag om lovendring. La meg slå det helt fast. Og det tror jeg det bare er én oppfatning av blant dem som var til stede på høringa.

Så ble det nevnt polarisering, og det var i hvert fall ikke mitt saksordførerinnlegg som skulle kunne gi grunnlag for en polarisering. Jeg har tvert imot valgt å legge stor vekt på den delen av innstillingen som det er bred enighet om, og som viser til den oppfatningen Stortinget har hatt når en har vedtatt arbeidsmiljøloven.

Og jo, statsråd, jeg kan definere «fast ansettelse»: Hvis du har fast ansettelse, skal du ha en fast stillingsstørrelse, og så skal du ha avklart lønn, og så skal du ha arbeidsplikt – og det er derfor vi har prøvd å stille det spørsmålet flere ganger: Når en ikke har det, er det da en fast ansettelse? Vi definerer det klart. Men det som er litt bekymringsfullt her, er at når en komité er ganske tydelig på den retningen, så har vi altså en statsråd som velger å polarisere, og tilsynelatende ønsker å styrke den siden av norsk arbeidsliv som altså ønsker å bruke ansettelsesformen «fast ansatt uten garantilønn». Det synes jeg er synd.

Så til kollektiv søksmålsrett: Det er klart at det var et virkemiddel til å ta nettopp sosial dumping og denne type juks! Men det er tydelig at for den nåværende regjeringa er det ikke noe problem at det blir jukset – men at en har virkemidler for å avsløre jukset. For det som har skjedd med de mange sakene som arbeidstakere har tatt opp, er det jeg sa i stad, at når de har begynt å nærme seg rettssystemet, så blir det inngått forlik fordi også den delen av arbeidsgiversiden – ikke den seriøse delen av arbeidsgiversiden, men den delen som driver denne praksisen – vet at hvis det kommer til doms, så vil de sannsynligvis tape. Derfor fører de den praksisen mot sine arbeidstakere, som av helt naturlige årsaker er redde for jobben sin og derfor ikke reiser sak, men de få som via sin fagforening ber om støtte til å reise sin sak, har en tendens til å bli forlikt før saken kommer opp. Og i den sammenheng er det litt viktig at de svake i det partsforholdet, altså de arbeidstakerne som i realiteten står uten rettigheter, har de politiske myndighetene på sin side. Jeg håper det allikevel vil bli resultatet framover, selv om statsrådens kommentarer er lite løfterike.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.

Representanten Mazyar Keshvari ønsker å framsette et representantforslag.

Mazyar Keshvari (FrP) [15:48:50]: Jeg har gleden av å fremsette et representantforslag på vegne av representanten Christian Tybring-Gjedde og meg selv om folkeavstemning om mottak av syriske flyktninger og en økning av hjelpen i nærområdene med én mrd. kroner.

Jeg ber også om at forslaget behandles etter Stortingets forretningsorden § 39 c, hvor det står at det «legges ut til gjennomsyn for representantene i minst én dag og deretter føres opp på dagsordenen til behandling».

Presidenten: Forslaget vil bli behandlet på reglementsmessig måte.